Det gror ikke lenger, denne jorden har blitt skrinn, vinder blåser nye vekster uten røtter, bort og omkring, de blir stående her og der som villnis, som aldri kan høstes, de gror uten mening, uten frukt, jorden som en gang var, en gang gav, en gang ville, vil ikke, som forvillede leter vi etter nye fotfester, men glemmer hvor vi en gang sto og der vi en gang så, lengre enn noen makter å gjøre nå.  Ugress vokser vilt, vi forveksler dem med nye spirer, nye håp, nye muligheter, men de smaker ikke, de er uten næring, forræderiske og forlokkende tar de plass og trenger unna det liv som gir og ikke tar liv. Ugress uansett hvor vakkert og tilsynelatende sunt, må rives opp med roten, brennes ned, så asken kan bli til nye aks. Jeg begraver hendene mine i den våte forventningsfulle mulden, det mørkebrune gullet, kjenner lukten av forråtnelse og forventningen av vår.

Ikke legge det gamle bak seg, men stå på det, grave dypt ned i det, der under, under lag av livløs skitt og sten, finnes ny næring,  for så å plante frø, tålmodig, vokser de, under våkende viljer, men med en utålmodig lengsel, etter
ny jord

Av AUTONOM, bilde, Van Goghs Såmannen

Hun sitter bakerst i høyhastighetstoget, som raser videre på lånte penger og kjøpt tid. Hun har vært med på reisen inn i regnskogen, ned på den dypeste havbunn og opp på de høyeste fjell. Hun har sett isbreer smelte, elver bli demmet opp, våtmarker tørrlagt og dyrebestanden halvert i løpet av de siste 40 år. For å rydde traséen for dette fartsvidunderet får intet metall ligge urørt, ingen biotop skånes.

Av Sven Røgeberg, lektor i filosofi, historie og tysk. Lengre versjon av dette essayet vil bli publisert i vårt tidskrift som kommer til høsten

Hun ser seg omkring. De fleste hun observerer søker adspredelse og selvbekreftelse bøyd over sine nettbrett og smarttelefoner. Med de yngste har hun problemer å få øyekontakt med, selv når de reiser seg opp og går rett forbi henne. Med krum nakke bøyd over små lysende skjermer løfter de knapt blikket for å se utover landskapet.

Kvinnen bakerst i toget har lukket øynene og står i en enorm markedsbasar som vrimler av tilbud og produkter. Hun svinser rundt i kriker og kroker hun ikke visste fantes sammen med forestilte felleskap av følgere til tonene av soundtracket fra sine egne drømmer. Valgene og beslutningene hun tar oppleves som totalt frivillige og fullstendig uforpliktende. De sosiale båndene og identitetene oppleves som kortvarig moro, som gjør det mulig å surfe fra en identitet til en annen, uten å måtte rettferdiggjøre seg.

Ved en lett berøring med høyre pekefinger aktiverer hun skjermen innfelt i ryggraden på setet foran og skriver en statusoppdatering på sin Facebook-side: sosiale medier, mobilapper og smarte ting med sensorer, som overvåker våre daglige gjøremål, gir firmaene en ny verktøykasse for å individualisere sin markedsføring. Gjennom den profilen vi viser og gjennom de elektroniske spor vi etterlater får vi vårt eget mest intime og private selv tilbake i en vareform av annonser og tilbud.

Utopien om hvert individ, sin produktpris, rykker nærmere: Big Data og tingenes internett muliggjør en prisdiskriminering av første grad og gir enhver kunde en individuell pris utregnet av algoritmer på grunnlag av elektroniske data fra surfeatferd, shoppinghistorikk og atferdsmønstre.

Og hva står i veien for en kobling av informasjon fra alle bedrifter vi har vært kunder hos, fra alle nettverk vi tilhører og fra alle registre med våre personlige data? Hele vår personlige biografi av handlinger og ytringer, av epikriser og genetiske disposisjoner, ville speile seg i prisene vi betaler for det vi etterspør. Prisen vi betaler er sannheten om oss selv. Den vil ikke lenger reflektere en skjult samfunnskontrakt mellom oss som forbrukere, en kontrakt som først og fremst tjener det gjennomsnittsmennesket vi for all del ikke vil assosieres med. Ned til minste detalj blir vi små og engstelige entreprenører som konstant kretser omkring vårt eget omdømme, lik møll rundt lyset.

Hun sjekker tekstene og bildene hennes egne voksne døtre legger ut. Så rart, selv om de både har familie og karriere å ta seg av, ser de så mye yngre ut enn hun gjorde på deres alder. Som om de ubevisst vet at det mannlige blikket bare ofrer attraktive, ungdommelig utseende kvinner seksuelle tanker. Så godt de skjuler den nagende følelsen av utilstrekkelighet hun hører i stemmene deres.

Hun logger av og lar blikket istedet hvile på landskapet som glir forbi utenfor togvinduet. Hun ser hvordan de komplekse kretsløpene i naturen reduseres til lineære vekstfunksjoner av innsatsfaktorer og utbytte. Nye produkter må ut på markedet kjapt. Derfor lages ikke produkter med lang levetid. Det velges materialer og komponenter som fabrikken vet at kommer til å gå i stykker etter kort tid, og som det også blir for dyrt å reparere. Å betone produktenes holdbarhet og slitestyrke motsier ikke bare produsentens lønnsomhetskalkyler, men også forbrukerbegjæret etter stadig nye ting for å markere status og individualitet.

Profittjaget speiler forbrukerjaget. De to forsterker hverandre gjensidig, formidlet av en hastig strøm av nye varer og tjenester. Krav om kildesortering og gjenvinning kan få politisk gjennomslag, fordi det er forenlig med fortsatt forbruksvekst. Krav om reduksjon av overdrevent forbruk og shopping oppfattes derimot som et utidsmessig angrep på ens personlighet. Bare et fåtall idealister vil frivillig pålegge seg begrensninger. Vi lever da fortsatt i en postmalthusiansk verden?

Høyhastighetstogets lukkede klimaanlegg skjermer foreløpig passasjerene for hetebølgene utenfor kupévinduene. Men meldinger om at togruten stadig oftere må legges om for å unngå oversvømmelser og stormer utløser uro. Støyen fra dresskledde miljøvernere, som traver opp og ned korridorgangene, bare tiltar i styrke. De staker ut en ny kurs hvor de bruker mer naturlige og mindre fossile ressurser. Etter kull og olje skal nå sol, vind og bølger fyre opp vekstmotoren. Om hun ikke finner inntjeningsmulighetene i de grønne prospektene forlokkende? Må hun velge mellom vekst eller krise?

Kvinnen bakerst i toget reiser seg og går mot vinduet. Hun betrakter insekter og andre organismer som forsvinner. Hun lider med dyr som pines og drepes.

Hun har sett hvordan toget fra tid til annen har senket farten, ja noen ganger stoppet helt opp, for å kaste folk av. I løpet av natten har det også hendt at personer rundt henne tilsynelatende bare har forsvunnet. I det siste har hun også blitt oppmerksom på at stadig flere rundt henne av de som tilsynelatende har det bra plages av sterk kvalme og ubehag.

Hun har lenge søkt etter et språk for å kunne snakke med dem om hvordan tingene henger sammen: et språk som formidler den følelsen av skjørhet og smerte som forbinder dem med den store livsveven.

Bildene er fra bloggosfæren og Global Population Speakout,  les om kampanjen Global Population Speakout her

Søppelsivilisasjonen – Vekst skaper søppel

Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber

Vår tids største utfordring – Befolkningsvekst og forbruk

Monsterprinsesser og andre psykopatar

Bøndene organiserte samvirker som et mottiltak mot å være prisgitt kjøpmennenes ublu betingelser. Men hva gjør bøndene når deres egne samvirker gradvis ligner mer og mer på den kjøpmannen de organiserte seg mot?

Ola-Jørn Tilrem, autonom bonde og bureiser

«Bøndenes organisasjoner fremstår i dag i større grad som systemverktøy for styresmaktene, matindustrien og kapitalen, enn å fylle rollen som interesseorganisasjoner for bøndene. Så lenge som bønder velger tillitsvalgte som uttrykker sin lojalitet med organisasjoner som ikke returnerer lojalitetsansvaret til bøndene, så vil situasjonen forbli slik. I så måte er korrumperte organisasjoner verre enn ingenting.»

For å forstå hengemyren dagens norske landbruk har havnet i, la oss først kaste et blikk på den idéen bak samvirkemodellen og den faktiske forvaltningen av samvirkekapitalen i landbruket.

Grunnprinsippet
Totalt avgjørende for hele funksjonaliteten til samvirke er prinsippet om at samvirke ikke skal forsøke å tjene penger på pengene. Undermineres dette prinsippet så vil resten av samvirkefunksjonene falle som dominobrikker etter hverandre.

Overskuddet MÅ pløyes fortløpende tilbake til eierne / medlemmene, i form av en bedre utbetalingspris enn det konkurrenten til samvirke kan tilby bonden for tilførslene. Dette er hjertet og hjernen i samvirkets funksjon, og hele motivet for medlemmet å være tilsluttet og bidra med sine leveranser til et samvirke. Dette er også den eneste pålitelige måten for samvirke å kunne sikre seg leveranselojalitet fra sine medlemmer. Det er i et nøtteskall samvirkesymbiosen.

Men skal ikke samvirket bruke penger på seg selv, egenkapital, fornying etc?

Jovisst, egenkapital, kapital til fornying, drift, markedsføring etc. Dette er poster som det skal tas høyde for i det årlige budsjett, og er på ingen måte noen særskilt byrde for samvirke. Det er en utgift som påløper alle aktørene i markedet enten det gjelder samvirke eller de såkalte private. Det er «overskuddet»/ fortjenesten som ikke må feil forvaltes, men uavkortet komme «råvareleverandøren» / bonden/medlemmet til gode i form av økte priser.

Tåkelegging
Denne avgjørende forståelse av virkemåten til samvirke tåkelegges for bøndene gjennom å skylde på umulige politikere, lunefulle forbrukere, illojale bønder, mektige kjeder, svake marginer og at dette skal være årsaker til at det ikke blir noen fortjeneste å finansiere økte priser med.

Ingen nevner at den egentlige årsak og kardinalfeilen ligger i feil forvalting av samvirkekapitalen. For eksempel at samvirke bruker mer midler på seg selv, spekulerer pengene som egentlig skulle gått til høyere pris til bonden, på andre ting, datterselskaper, feilinvesteringer, feil disposisjoner, dårlig drift, lukrative lønns og etter avtaler, overadministrering, etc.

Dermed blir det hverken fokus på alt som burde vært rettet, eller gjort noe med årsakene som svekker samvirkets evne til å kunne effektuere sitt lojalitetsansvar vis a vis eier og bonde.  Samvirke forblir dermed insolvent i forhold til å kunne finansiere økt pris til medlem. Eller enda mer presist, finansiere lojaliteten som fortsatt skal sikre markedsfortrinnet med å være desidert største mottaker av råvarer. Tilførsel som sikrer bøndene markedsmakt, som skal sikre prisuttak.

Hvis konkurrenten samtidig driver sin business rimelig godt, så nulles samvirkets fortrinn ikke bare ut, men gradvis etablerer konkurrenten et økonomisk overtak som setter dem i stand til på permanent basis å kunne betale bonden bedre enn samvirke, og dermed ta større og større andeler av både tilførsels og sluttmarked.

Å prøve å drifte et samvirke uten å ta knivskarpt hensyn til disse mekanismene, er som å forsøke å kjøre bil uten brennstoff. Man blir helt avhengig av at noen dytter bilen. Det er sikkert bekvemt nok for de som sitter i bilen. Og man kan nok få noen til å dytte ei stund. Og kanskje enda en stund hvis man tar i bruk overtalelser, skremsler, trusler og manipulering.  Men de aller fleste av de som står for dyttingen vil før eller siden gå lei når de skjønner sin rolle, og at behovet for dytting er blitt permanent.

Og her er vi ved situasjonen som landbrukssamvirke befinner seg i dag. Det er heller ingen troverdig overlevelsesstrategi å spore.   Samvirke har tvert om slått seg komfortabelt til ro og lagt på hyllen forpliktelsen om å være best på utbetalingspris til bonden. De uttrykker ubeskjedent sin falitt med en retorikk som svart på hvitt konkluderer med at det har ingen hensikt å betale bonden bedre, de private følger bare kynisk etter, og betaler enda bedre.

Samvirket har dermed ingen trumfkort lenger. De er uten makt til å kunne holde på tilførslene. Det er ikke bøndene sin skyld. Bøndene har vært lojale i 30 år etter at samvirke la om kapitalforvaltningen og i stedet konsentrerte seg om å manipulere bonden til fortsatt å være lojal uten at bonden hadde noen egennytte. Færre og færre bønder ser imidlertid hensikten med å være lojal bare for å få lov til å dytte.

«Når Landbrukssamvirket til overmål har headhuntet markedsliberalister til sine lederstillinger, så har samvirkeøkonomi og forståelsen av denne virkelig fått trange kår også innad i samvirket»

Forskjellen
Hos de private snakker vi om bonuser eller gevinst som utbetales når overskuddet er større enn det man forventet ut fra budsjett.

Hos samvirke snakker vi ikke om bonus eller gevinst, men om etterbetaling. Dette fordi at disse pengene burde vært utbetalt gjennom en høyere utbetalingspris gjennom driftsåret, etter hvert som denne kapitalen ble generert. Dette fordi bonden hele tiden må betjene løpende utgifter på sine innsatsfaktorer i motsetning til den typiske spekulant som har ledig kapital og kan vente på aksjeutbytte. Med god budsjettstyring så skal det derfor ikke være overskudd ved årsslutt i et samvirke, slik vi kjenner det fra et AS. Overskuddet skal fortløpende utbetales som mer pris til produsent. Dette er langt på vei «avglemt» og synes vanskelig både å forklare og akseptere for en markedsliberalistisk verden. Når Landbrukssamvirket til overmål har headhuntet markedsliberalister til sine lederstillinger, så har samvirkeøkonomi og forståelsen av denne virkelig fått trange kår også innad i samvirket. Man kan saktens spørre seg om Landbrukssamvirket har utlevd sin rolle. Hvem skal forsvare samvirkeøkonomien når samvirke selv ikke gjør det?

Er det i samvirke etterbetaling av betydning, så skyldes det i hovedsak to forhold.

Enten snakker vi om 1) uforutsette årsaker til at samvirke har ervervet mer kapital enn forventet. Altså forhold som man ikke hadde oversikt over eller kunne forutse på det tidspunkt at budsjettet ble vedtatt. Dette kan eksempelvis skyldes forhold i markedet. Økt etterspørsel av grillprodukter pga av finvær i grillsesongen, nye populære produkter som selger bedre enn forventet, faktorer som rammer konkurrerende produkter som resulterer i økt etterspørsel av egne produkter. Det er en grei forklaring. Verre er det med årsak to.

2) Akkorden i budsjettet har vært for slakk. Hvis man tjener mer enn det man har forventet ut fra budsjett, så har man beviselig budsjettert for defensivt. Det kan være komfortabelt med slakk akkord og hvis eiersiden ikke fører kontroll med akkorden så vil effektiviteten raskt dale i forhold til konkurrenter som holder dette under kontroll.

Hvis samvirke etter et driftsår har midler til etterbetaling uten at dette kan forklares ut fra uforutsette forhold, så er det derfor all grunn til både å stille spørsmål om hvorfor disse midlene ikke er utbetalt tidligere, men like viktig er det å gjennomgå og kvalitetssikre budsjettarbeidet som beviselig har vært planlagt for defensivt. Da må bonden inn å styre sitt samvirke, sette krav og ha forventning.  Mens aksjeeiere i et aksjeselskap har en forventning om aksjeutbytte, har eierne av et salgssamvirke en forventning om merpris. Evnen samvirke har til å innfri disse forventningene ligger som sagt i den markedsandel og markedsmakt som bøndene har sørget for gjennom sin leveranselojalitet.

Men når eierskap og eierstyring svikter så er det ingen som setter krav, resultatet blir svakere, det blir mindre kapital til å fordele, eller, den kapitalen som er til fordeling blir prioritert til andre formål enn til å styrke utbetalingsprisen. Intensjonen med samvirke opphører, og vi får motsatt effekt.

Fra lanseringen av Oslo Kooperativ

Hvorfor finner ikke samvirke tilbake til grunnmodellen?
Kort og godt fordi at de som har fordelene med dagens samvirkemodell, ikke vil gi fra seg sine privilegier. Dette kombinert med at bøndene langt på vei er nøytralisert av dagens moderne, sentraliserte og fusjonerte konsernmodell i forhold til å kunne utøve den nødvendig makt som skal til for å gjeninnta en eier og styringsfunksjon som har mer fokus på at lojaliteten må i større grad returneres fra samvirke til bøndene.

Bøndenes tidligere unisone agitasjonen for samvirke er derfor påtakelig svekket. Slik agitasjon finner man i dag helst hos de som arbeider i samvirkebedriftene, eller på en eller annen måte er begunstiget av samvirke.

Hvor svikter det?
Bøndenes organisasjoner fremstår i dag i større grad som systemverktøy for styresmaktene, matindustrien og kapitalen, enn å fylle rollen som interesseorganisasjoner for bøndene. Så lenge som bønder velger tillitsvalgte som uttrykker sin lojalitet med organisasjoner som ikke returnerer lojalitetsansvaret til bøndene, så vil situasjonen forbli slik. I så måte er korrumperte organisasjoner verre enn ingenting. Hadde det vært ingenting så kunne man bygd en organisasjon, men det lar seg jo vanskelig gjøre når plassen er beslaglagt.

Samvirke har de siste 20 årene snublet seg vei, finansiert ved hjelp av bondens enveislojalitet, og den høyst temporære kapitalen som er skaffet til veie gjennom å stampe vekk anlegg. Denne veien er ikke lenger farbar og samvirke har spilt fra seg og blottlagt store deler av norgeskartet til sine konkurrenter.

Samvirke står nå foran sannhetens øyeblikk, hvor det etter min mening bare finns to valg. Gå til grunne, eller gå tilbake og etterlev intensjonene med grunnmodellen.

Relatert

Bondestreiken – tragedie eller komedie – eller båe deler

Tomatslaveriet – Hvor lite menneskeverd er billig mat verdt?

Mens vi venter på et bondeopprør

Trenger vi matproduksjon i Norge?

Såkornet – mythbusters for en ny landbrukspolitikk

Av Tilman Wischuf, naturfotograf og zoolog, naturfoto-wischuf.com

«Alltid finnes det en unnskyldning for at man må ofre et stykke natur til. Og et til. Og et til. Det som gjør meg veldig trist, deprimert og noen ganger forbannet er at det skjer hvert år. Hver måned. Hver uke. Hver dag.»

Det var en gang en fantastisk fin, gammel og dyp skog i Kjølebrønd. Hver gang jeg gikk opp der gledet jeg meg over denne frodige plassen, med mose på steinene, gurglende bekker, blå- og hvitveis om våren, bregne om sommeren og mye sopp om høsten. Naturen gikk sin gang. Døde trær råtnet og hjalp til nytt liv. Jeg gikk ikke en eneste gang der uten å se rådyr, hakkespetter, forskjellige småfugler eller musvåk og fiskeørn, firfisler eller ormer. Og hver gang jeg har vært der oppe tenkte jeg at det er bra at det er et nokså avsides område uten hytter og mye folk, og at det antakelig aldri vil skje at dette ulendte terrenget med trange gjel og smale stier blir ødelagt på en eller annen måte. Hvor feil man kan ta. Det var en gang…

Da jeg ville gå på denne «stien» nå nylig begynte jeg nesten å gråte. Svære maskiner hadde kommet og ødelagt alt på et øyeblikk. Midt gjennom det fineste stykket i hele området. To grantrær, som stod i en liten «urskog» og er nesten 200 år gamle, står nå rett ved siden av den nye brede grusveien som nå fører til et steinbrudd. Bekker er uttørket, fjell er sprengt bort, mosen ligger tørr på steinene, og ikke minst fuglene måtte forlate sine hekkeplasser som de hadde i årevis og finne seg nye å leve i. Det er så lett sagt at de kan utfolde seg tilstrekkelig et lite stykke videre. Det spørs om når den neste veien eller det neste hyttefeltet kommer der…

Alltid finnes det en unnskyldning for at man må ofre et stykke natur til. Og et til. Og et til. Det som gjør meg veldig trist, deprimert og noen ganger forbannet er at det skjer hvert år. Hver måned. Hver uke. Hver dag. Over hele landet. Over hele verden. Og det er naturen som må vike. Nesten uten unntak. Det er pengene som teller. Veier. Monstermaster. Hyttefelt. Sauer i skogen. Rovdyr blir nesten utryddet. Land, hav og fjorder forsøples. Norge blir bygd mer og mer ned. Det er fælt å si, men de kommende generasjonene er ikke å misunne i det hele tatt. Norge er i ferd med å ødelegge sitt viktigste gode irreversibelt: Naturen!

(Bildene nedenfor er tatt omtrent fra de samme stedene etter ødeleggelsen)

Relatert

Hellige trær, fordømte grantrær og Granbane

Håp for gammelskogen?

Hipp hurra for skogen!

Hvem eier landskapet?

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

Bildet «daggdroppe» och dikt av Karin Boye

Relatert

NY JORD
Å jage solen
Anderledeslandet

Brønnen er dyp og farlig. Inngjerdet. Omringet av steiner, små busker og lange historier. Om natten er brønnen kald. Nesten svart. En skal vokte seg for brønnen, sies det. En skal passe seg.

Ting går alltid litt langsommere i nærheten av vannet. Der det er vann skal en vokte seg. Vannet vokter. Vannet værer seg selv, lik ulven. Kjenner ofte ikke sin egen skjebne, sitt eget sinne, vannet, kjenner ofte ikke sin egen ubarmhjertighet, sitt offer. Med makt kommer ansvar, med ansvar kommer frykt for seg selv, sine krefter, kommer tenkning, kommer handling, kommer ro, kommer klokskap. Vannet vet noe som kun fjellet på jorden vet med det. At livet og døden er i slekt.

Vannet er vei. Gater å gå på, mål. Mål ofte så store at de er vanskelige å følge. Gater som krysser hverandre, går inn i hverandre.

Forbi brønnen går en sti, og på stien går en gutt. Stien er gammel. Gutten er ung.
Stien kommer fra fjellet, dit buskapen går opp om sommeren, ned gjennom skogen, forbi brønnen, helt ned til sjøen hvor hun bor. Sjøen er gammel. Jenta er ung.

Gutten går mot jenta. To unge i det gamle, to levende i det uendelige, en sti av kjærlighet.

Gutten går mot jenta. Han er lykkelig. Høyspent. Han skal til henne. Til sjøen. Til livet. Til lykken som omfavner kroppen som ei vingekappe. Han er varm. Han kan fly. Det er så mange krefter i den kappa. Han kan legge verden under seg med den rundt seg. Alt er hans med den kappa. Kan redde verden. Ta vare på alt. Gi omsorg. Uten frykt. Han flyr ned til henne. På store hvite vinger.

Ørnen flyr stille og usynlig over skogen. Leter.

Stien ned til vannet er omgitt av blomster. Det er en kjærlighetssti. De kveiler seg halvveis over stien på hver side, gjør stien smalere, gjør skogen større. Han vokter seg for ikke å tråkke på dem. Noen steg blir lengre, andre kortere, blomstene skal få stå i fred, gjøre stien til kjærlighetssti.

Vannet i brønnen er mørkt. Vannet har noe i seg. Livet og døden. Vannet i brønnen er dypt. Kaldt.

Det er fugler i skogen, hvite og sorte fugler. Vanligvis er skogen full av sang. I dag er det stille. Skogen er full av fugler. Hvite og sorte fugler. I dag synger de ikke.

Det er så lyst når han kommer ut av skogen og ut på jordet, høyt gress, vind som puster svalt over ansiktet hans og gir håret liv, gjør håret levende. Han lar begge armene falle ned langs kroppen, lar hendene sveipe over gresset mens han går. Stien er tynn her, men han tråkker ikke ned et eneste gresstrå.

En ørn over tretoppene bak ham. Han snur seg. Ser ørnen. Varsler uro gjør ørnen på traktene her. Varsler død. Offer. Men og skjønnhet. Ørnen er stor og vakker. Det er så mange krefter i ørnen. Flyter på brede vinger.

Vannet bølger sakte fra side til side nedi brønnen. Det flyter noe i det. Et savn. Det flyter et savn nedi brønnen. Det flyter et mørke, et dyp, et juv. Vann er liv. Vann er død.

Han går raskere. Skynder seg. Er ikke like forsiktig med hva han trår på lenger. Nærmest løper bortover jordet, gjennom buskaset og krattet som leder mot bakketoppen der stien heller svakt nedover mot strand og sten og svaberg, og den røde hytta med hage nede ved odden. Kveiler seg nedover, han ser båten som dupper i vannet, båten som holder folk oppe, oppe over vannet, glir på veier, på gater. Båten har årer. Til å ro med. Har bare ei åre.

Vannet i brønnen bølger. Noe dupper i vannet. Flyter i vannet. Vinger som stilner. Flyr ikke lenger.

Ørnen flyr, og flyr, og flyr, skriker over tretoppene, skriker. Hvileløs.

Hytte som er tom. Ser seg rundt, hjerte som stopper å slå. Springer ut igjen, mot båten, åre som flyter i vannet, mot steinene, ser ned i vannet, ser seg selv i vannet. Ser sitt eget speilbilde… Ser bløte vinger… Urørlige, bløte vinger som henger stivt ned langs kroppen… Ser opp, sola som brenner i øynene. Løper bortover, løper på vannet, løper mot nøsteret, løper opp igjen mot jordet, roper, hvileløst, skriker, skriker, over tretoppene.

Stille i skogen fra fuglene nå. Sorte og hvite fugler. Flyr ikke. Synger ikke. Sitter i ro med øynene lukket. Sover ikke.

Løper ned igjen mot vannet, mot stein, mot høye steiner som kaster seg bratt ned i vannet. Skriker. Skriker ned i dypet.

Jenta og vannet, skjell som flyter, ligger og dypper.

Brønnen er mørk. Ørnen kaster skygge. Helt stille i skogen nå.

Smale hvite bein som ligger samlede, kastet inn i hverandre, hvilende, store blå øyne, lukkede, skjell hun har samlet i hånda. Halvt falt ut av det oppløste håndgrepet, lager vei ned til den bunnløse sanden, lager gate. Ørn som kaster skygge.

I skogen bor dyr. Rundt brønnen. Går og vandrer om natta.

Gutt som kaster seg fra klippen og ned i vannet. Driver mot land. Roper. Svelger vann. Smale hvite bein på stranda, livløse. Samlede. Kastet inn i hverandre. Skjell. Store blå øyne. Lukkede.

Fugler i skogen, stille, lukkede øyne.

Gutt som roper gjennom havet, gjennom søvnen, gjennom skogen.

Jente som våkner. Som ikke sover lenger. Store blå øyne. Åpner seg. Gutt som ikke svømmer lenger, basker seg gjennom salt og sand, løper. Jente som smiler, som jager uroen ut av havet. Stien som møter stranda, skogen som møter havet. Kaster seg rundt vingene hans. Kaster seg rundt vingene hennes. Vinger som flyr, som brer seg ut av all kraft, fletter seg rundt hennes, fletter seg rundt hans, blir én vinge, én fugl, som flyr. Bløte vinger som smelter sammen. Sover ikke lenger. Flyr så høyt nå.

Vannet i brønnen ligger tungt. Hun får ham aldri opp igjen. Mora. Flyr, flyr, skriker over tretoppene. Ligger og dupper i vannet. Sover ikke. Gitt fra seg vingene. Lånt bort. Får aldri igjen. Får aldri igjen.

Av Ivar Sagbakken, filosof og skribent, redaksjonmedlem KULTURVERK, alle bildene av symbolisten Karl Wilhelm Diefenbach (1851 – 1913)

Det er en gammel livsvisdom at ting nytes best i vekselvis motsetning. Freden nytes best avbrutt av krigen. Rusen av edruskapen. Ironien av alvoret. Platon av Aristofanes. Loven av lovbruddet. Søvnen av det fysiske slit. Og likevel mente altså den tyske rikskansler Bismarck at den som vet hvordan pølser og lover blir til, ikke lenger vil sove godt om natten. Så kan det innvendes: hvorfor skal man absolutt sove bort natten?

Av Rudra Gisur

..jeg vil fortelle en annen, og underligere historie

–Witold Gombrowicz

Som Louis-Ferdinand Céline observerte: Alt interessant foregår i mørket. Vi vet ingenting om menneskets egentlige historie. Natten kan derfor brukes til andre ting enn søvn: vi kan for eksempel gumle pølser; dette besynderlige produktet av et dyr som er oppmalt til farse og deretter presset tilbake inn i sin egen tarm som en annen Ouroboros.

Jeg snakket for noen år siden med en arkeolog som i mange år hadde bedrevet utgravinger blant ruiner og fornminner i Mexico. Han fortalte meg om en tilbakevendende drøm: at han ble geleidet rundt i ruinene av en skikkelse som forklarte ham hva de kryptiske tegnene og innskriftene og symbolene som han i årevis hadde forsøkt å fravriste hemmelighetene fra, egentlig betydde – at alle disse uutsigelige avtrykkene som han som arkeolog brukte hele sin våkne tid på å studere, men som forble like uutgrunnelige selv etter år med granskning og grubling, plutselig ble avslørt, klarlagt og inngitt med mening i drømmelandskapets klare månelys: som i et lynglimt ble det hele opplyst, og årevis med labyrintiske komparative analyser og tentative spekulasjoner ble på et øyeblikk feid bort og erstattet med åpenbaringens urokkelige visshet. Alt falt på plass. Det hele var avslørt. Og denne følelsen, fortalte arkeologen, denne følelsen av å ha avdekket sannheten, den fylte ham med en gjennomborende triumf, som et barn som nettopp har knekt koden for hvordan en ting skal gjøres, hvordan bokstaver plutselig blir til meningsfylt ord, hvordan det som før var uoversiktlig, kaotisk og utenfor rekkevidde med ett ble lekende lett. Selvsagt. Det er altså sånn det forholder seg. Men – når han våknet ble sløret påny senket, og i de første forvirrende sekundene når våkentilstanden etset vekk drømmenes visdom var det som noe uhyre viktig og umistelig rant vekk mellom fingrene hans, og det eneste han satt igjen med var følelsen av å ha oppdaget noe han for sitt liv ikke maktet å formidle.

Friedrich Nietzsche fryktet forøvrig at vi aldri ville bli kvitt Gud, fordi vi var bundet til grammatikken. «Lynet glimter», sier vi, og dermed pådytter vi fenomenene årsakskjeder, forbindelser og sammenhenger som egentlig ikke er der. Lynet og glimtet er samme sak, mente Nietzsche, men gjennom vår i grunnen episke gjenfortelling multipliserer vi fenomenet og bestøver det med våre språklige kategoriers magiske serum. Som fiskere kaster vi våre garn i havet, men det vi drar på land er mer enn bare fisk. Den polsk-amerikanske språkfilosofen Alfred Korzybski mente endog at som oftest var det ikke fisk, ikke engang noe som lignet, snarere var det helt andre ting som ble oppfanget av de språklige garnene vi benytter oss av. Sluttresultatet er at vi står der på torget og fallbyr fangsten vår, men om det fisk eller tang, sjøstjerner eller drivved, flaskepost eller muslinger, eller kanskje uhyggelige kalde halvt oppspiste lik, se det er verre å besvare. Og ifølge Korzybski vil spørsmålet forbli uavklart så lenge vi har forvillet oss inn i det abstrakte språkets luftslott, hvor ord ikke lenger representerer direkte erfaringer, men isteden kun peker på andre ord. For selv den mest konkrete og umiddelbare erfaring omdannes nødvendigvis til et simulacra når den omdannes til lyder og tegn. Der er hammeren, sier vi, og peker på en hammer, men denne vår besvergelse har allerede forskjøvet realiteten, selv om dette simulacra tross alt og i det minste befinner seg i nærheten av erfaringen, og som en ånd innfanget i trollmannens maktsirkel kan den ikke flykte langt. Uhellsvangert verre er det med ord som unndrar seg, som betyr snart det ene, snart det andre, kanhende det tredje. Hvor er hammeren? Den ligger der borte. Hvor er stenen? Jeg holder den her i hånden. Hvor er pølsene? Der, på bordet, ved siden av lovtekstene. Men hvor er sjelen? Hvor er ånden? Hvor er viljen? Hvor er skikkelsen som viser vei i ruinene? Hvor er Gud? Hvilken gud?

Ett mulig svar er at Gud befinner seg på den plassen som er viktigst i livet ditt. Hvis for eksempel det viktigste i livet ditt er å bli anerkjent av andre, at de andre skal like deg og beundre deg, så er nettopp det guden din. Det har ikke så mye å si om du tror det ene eller tror det andre. Det som teller er hvilket kar du velger å øse den tilmålte tiden din og de ervervede ressursene dine ned i. Hva er det du bruker mest tid på? Hva er det du underkaster deg? Hvilken vilje er du underlagt? Hvem skriver lovene du adlyder? Hvem trekker i trådene som begrenser dine bevegelser? Hva fyller du livet med? Hva holder deg våken om natten? Hvor mange pølser spiser du? Bruker du livet på å studere uutgrunnelige symboler og uoversettbare simulacra blant overgrodde ruiner i Mexico? Hvem har flettet garnet du siler dine erfaringer gjennom? Hva er det du kjøper og hva er det du selger når du står der på torget blant fisk og fiskere?

Et annet mulig svar er at tomrommet og fraværet er vel så viktig som det som faktisk er tilstede. En ting defineres jo like mye av hva den ikke er som av hva den utgir seg for å være. De valgene du av en eller annen grunn ikke tok er like viktige som de du av en eller annen grunn tok. Skal man studere en religion, en ideologi, en doktrine, et paradigme, et livsløp, et metafysisk garn flettet av ordtråder – så kan man like gjerne begynne med å se på hva det er som utdefineres, ekskluderes, fortrenges, demoniseres og støtes bort. Det kan derfor godt hende at den beste måten å teste et paradis på, er gjennom å introdusere slanger.

Bildet er fra Ingmar Bergmans The Serpent’s Egg

Relatert

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

Apokalypsens fire ryttere – del I

Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber

En konspirasjon av imbesiler – Jean Baudrillard

I min barndom var Skreia liksom et “høl”, med gamle slitte bygninger og endestasjonen for nedlagte Skreiabanen. Det var i kommunesenteret Lena det skjedde. Med tida ble bildet snudd på hodet, hvor de slitte bygningene mer og mer framsto som pittoreske og med egenart, mens Lena nå fortoner seg som et sjelløst sted ribbet for historiens spor.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

«Men politikerne har solgt denne juvelen til Østre Toten Eiendomsselskap AS for snaue fem millioner kroner, for å bygge den ned med en velprøvd og veldokumentert fiasko.»

Siste tiltak var at de rev den vakre meierigården i lokal teglstein, for å erstatte den med corbusianske småtårn, som man innbiller seg er like moderne nå som for 50 år sida.

Men i det siste har min kjærlighet til Skreia begynt å falme, ettersom utbyggerne også har kastet sine øyne på denne glemte perlen. Sist ute var at de ønsker å bygge ned Kvernumstomta etter de historiske Kvernumsstryka, hvor Skreia ble født (omtalt i artikkelen «Bevar Kvernum for kvernene»).

Nylig fikk jeg allikevel bakoversveis. Hovedoppslaget i Oppland Arbeiderblad (12. juni 2015) var at de har gjenfunnet et ferdigregulert byggefelt fra midten av 1970-tallet på Hveemsåsen over Fossenfeltet. Politikerne er over seg av begeistring, og ordføreren uttaler at noe slikt hadde de aldri fått lov til i dag. Dette vil dra folk til bygda!

Kjære politikere, dere har ikke gjenfunnet en glemt skatt. Hva dere har funnet er en liten del av hva Nathan Lewis kaller “Suburban Hell”, og som like gjerne kunne befunnet seg utenfor Los Angeles som utenfor Skreia. Arkitekturteoretikeren Nikos A. Salingaros oppsummerer hva “suburbia” virkelig er i følgende punkter:

• People buy into the utopian dream
• But suburban sprawl represents a toxic disconnectedness
• Isolated houses without community
• Great deception: “suburbia celebrates nature” – no, it violates nature
• Replaces nature with dead typologies

Dessverre er det denne typen “bolyst” kommunen gleder seg over å ha funnet, en giftig ikke-tilknytning av isolerte hus uten fellesskap. Er byråkratene og politikerne på Østre Toten komplett økososialt visjonsløse og inkompetente? De trenger ikke løfte hodet høyere enn at de ser over Totenåsen, til Hurdal, så finner de en kommune med en helt annen økososial profil og grønne visjoner. For oss som ønsker å leve ut en økologisk livsstil finnes det ingen ting på Toten.

Etter sterkt engasjement over flere år (vil nevne min artikkel «Økolandsbyen» i Oppland Arbeiderblad i 2009 og «Grendeklynga – en modell for framtida?» i +KOTE i 2014), framstår det hele som et slag under beltestedet. Har virkelig ingenting gått inn? Ikke så mye som et lite sandkorn?

Hva byråkrater, politikere og utbyggere virkelig burde ha gjort var å hoppe i taket av glede over at dette rundt 50 dekar store området på Skreias tak, med utsyn over Mjøsa, Totenåsen og de fagre totenbygder, ikke var gått tapt til det suburbane. De burde tenkt at her har vi en fantastisk mulighet til å skape noe nytt, en økolandsby, hvor man kan bli en del av naturen i et mellommenneskelig fellesskap.

Østre Toten kulturhus bygget i kvasibrutalisme

Kunne i tillegg Kvernumstomta blitt en del av dette, hvor man kunne utviklet framtidsrettet småindustri basert på direkte vannkraft, ville bildet vært komplett.

Men politikerne har solgt denne juvelen til Østre Toten Eiendomsselskap AS for snaue fem millioner kroner, for å bygge den ned med en velprøvd og veldokumentert fiasko. Forfatteren James Howard Kunstler argumenterer for at suburbia er den tåpeligste sløsingen med ressurser i menneskehetens historie.

Flere og flere unge mennesker hater og avskyr med rette i stadig større grad disse meningstomme suburbane typologiene, og ønsker å leve i fellesskap og i overensstemmelse med naturen. Den suburbane eneboligen er ingenting, kun en ting, et statussymbol uten innhold. Totalt ribbet for alt av grendekvaliteter og hva man kan kalle «det gode liv» på landet.

Hva nå gjør er å krone Skreia med et suburbant helvete. Dette er utilgivelig. Skreia er tapt i mitt hjerte.

Relatert

David Bollier og gjenreisingen av allmenningene

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Å skape byggverk som er på parti med livet

Av Howard Phillips Lovecraft. Skrivi i september 1926 og prenta i 1927 i oktober-utgåva av tidsskriftet Weird Tales.

Umsett til høgnorsk av Stig Andresen

Du treng ikkje tru eg er galen, Elliot – det er nok av andre som hev havt merkelegare uppfatningar enn meg. Kvifor skrattar du ikkje åt bestefar til Oliver som ikkje vil køyra bil? Um eg ikkje tykkjer um den hersens undergrunnsbana er det mi sak. Me kom kor som er snøggare hit med drosje. Me hadde ljota gange upp åsen frå Park Street um me hadde teke bana.

Eg veit eg er meir nervøs enn eg var då du sist såg meg i fjor, men du tarv ikkje blanda helsevesenet inn i det. Gud veit det er meir enn gode nok grunnar til det. Eg tykkjer sjølv eg hev tur som er ved mine fulle fem i det heile. Kvifor slikt eit kryssforhøyr? Du pla ikkje vera so gravande.

Vel, um du lyt vita det, so ser eg slik sett ikkje noko grunn til at du ikkje burde. Kanskje du uansett burde få vita det. Du skreiv trass alt til meg som ein uroa fyresett då du fekk nyss i at eg hadde byrja kutta ut Kunstklubben og halde meg burte frå Pickman. No som han er forsvunnen vitjar eg klubben frå tid til annan, men nervane mine er ikkje som dei pla vera.

Nei, eg veit ikkje kva som er hendt med Pickman, og eg tykkjer ikkje um å gissa. Du hev kanskje nausta deg fram til at eg hadde litt innsideinformasjon då eg braut kontakten med honom – og det er difor eg ikkje vil tenkja på kvar han kann hava fare. Lat politiet finna ut det dei kann – det kjem ikkje til å vera stort. Ikkje um ein skal døma utifrå det faktum at dei enno ikkje kjenner til den gamle bustaden på North End som han leigde under namnet Peters.

Eg er uviss på um eg kunde funne den att sjølv – ikkje det at eg nokosinne vilde freista. Sjølv ikkje  midt på dagen!

Ja, eg veit, elder er redd for å vita, kvifor han leigde den. Eg kjem til det. Eg trur du kjem til å forstå innan eg er ferdig kvifor eg ikkje fortel det til politiet. Dei vilde spurt meg um å rettleida deim, men eg kunde ikkje fare attende dit sjølv um eg kunde vegen. Det var eitkvart der – og no kann eg ikkje nytta undergrunnsbana elder (du kann like so godt flina åt dette au) ganga ned i kjellarar meir.

Eg skulde tru du vilde forstå at eg ikkje kutta ut Pickman av dei same låttelege grunnane som deim til fjollute gamle kvinnor som Dr. Reid, Joe Minot elder Bosworth. Grufull kunst sjokkerar meg ikkje. Uansett kva veg arbeidet hans vilde taka, hadde eg sett på det som ei æra å kjenna honom når ein mann hev slikt eit flogvit som Pickman. Boston hev aldri havt slik ein kunnig målar som Richard Upton Pickman. Eg sa det då og eg segjer det att. Eg veik helder ikkje ein tome då han synte fram det der «Etande ghoul». Du kjem nok i hug at det var då Minot kutta honom ut.

Du skynar, det krev djup kunst og djup innsikt i naturen for å laga slike ting som Pickman gjorde. Kvar ein låk framsideteiknar kann kasta måling hit og dit og kalla det eit mareritt, heksesabbat elder eit portrett av Djevelen, men berre ein stor kunstnar kann gjera noko slikt og få det til å vera verkeleg skummelt elder truverdig. Slik er det då berre ein sann kunstnar kjenner til den faktiske anatomien til det grufulle elder fysiologien attum frykt.

Likeeins dei nøyaktige linone og storleikane som koplar seg til ibuande instinkt elder nedervde minnor um frykt, og dei rette fargekontrastane og ljoseffektane som rører ved den dvelande sansen for det avvikande. Eg treng ikkje fortelja deg kvifor ein Fuseli verkeleg fær oss til å kulsa, medan den låke framsida på ei bok med spøkelsessogor berre fær oss til å flina.

Det er eitkvart dei karane maktar fanga – burtanfor livet – som dei fær oss til å fanga ein augeblink. Doré hadde dette. Sime hev det au. Angarola frå Chicago likeso. Pickman hadde dette som ingen mann innan elder – vonar eg for Guds skuld – nokosinne vil få att.

Spør ikkje meg kva det er dei ser. Du veit at innanfor vanleg kunst er det stort sett ovstor skilnad millom dei livande, pustande skapningane som er teikna ut i frå naturen elder modellar, og den kunstige bilen som den kommersialiserte vetle yngelen klarar å lira ut or seg i eit atelier. Ein kunde kanskje segja at ein kunstnar som verkeleg skil seg ut hev eit slags syn som lagar modellar elder manar fram det som kann sidestillast med ekte scenor frå den andeverdi han liver i.

Han klarar likevel å få fram resultat som skil seg frå ein falsknar sin sukkersøte draum, på nokolunde same settet som målaren av livande motiv skil seg frå det ein brevskuleteikneserieteiknar maktar å mana fram. Um eg berre hadde sett det som Pickman såg – men, nei! Her, lat oss taka litt drykk fyre me gjeng noko djupare. Gud, eg hadde ikkje vore i live um eg hadde sett det den mannen – um han var ein mann – såg!

Du kjem i hug at Pickman sin spesialitet var andlet. Eg trur ikkje nokon sidan Goya kunde få slikt eit reint helvete inn i nokre trekk elder andletsuttrykk. Fyre Goya lyt ein attende til millomalderskarane som laga gargoylane og chimeraane på Notre Dame og Mont Saint-Michel. Dei trudde på alle slag slike ting – og kanskje såg dei slike ting au. Millomalderen hadde trass alt nokre merkverdige bolkar.

Eg kjem i hug du spurde Pickman året innan du reiste burt um kvar han fekk slike idéar og syn. Var det ikkje ein hesleg lått han gav deg? Det var delvis grunna den låtten at Reid kutta honom ut. Som du veit hadde Reid just byrja studera samanliknande patologi. Han var difor full av uppblesen «innsideinformasjon» um den biologiske elder evolusjonære tydingi til det og det mentale elder fysiske symptomet.

Han sagde Pickman fråstøytte honom meir og meir kvar dag, ja, nær sagt skræmde honom då det leid mot slutten. Han sagde fyren sine trekk og uttrykk sakte utvikla seg i ei retning han ikkje tykte um, på eit vis som ikkje var menneskjeleg. Han tala mykje um etemynster og meinte i det minsto at Pickman var unormal og eksentrisk. Eg gjeng ut ifrå du sagde ifrå til Reid at han let Pickman sine måleri ganga honom på nervone og leika med fyrestellingane hans. Um De tala um det, då. Eg veit eg sagde det same til honom sjølv, på det tidspunktet.

Du bør likevel koma i hug at eg ikkje kutta ut Pickman av slike grunnar. Snarare tvert imot vaks vyrdnaden min for honom meir og meir, for det der «Etande ghoul» var ei ovstor dåd. Som du veit vilde ikkje klubben syna det fram og Museet for Kunstfaget nekta å taka imot det som ei gåva. Eg kann leggja til at ingen vilde kaupa det helder, so Pickman hadde det i huset sitt til dagen han fór. No hev far hans det i Salem – du veit Pickman er av gamal Salem-ætt. Pickman hadde ein hekseforfader som vart hengd i 1692.

Eg lagde til meg den vanen å vitja Pickman ofto, serskilt etter eg byrja gjera nedteikningar til ein monografi um merkeleg kunst. Det var truleg kunsten hans som sette den idéen i hovudet mitt, og eg uppdaga uansett at Pickman var ei gullgruva av informasjon og tilrådingar etterkvart som eg grov. Han synte meg alle dei teikningane og målerii han hadde av slik art. Jamvel nokre utkast utført med penn som eg sanneleg trur vilde fengje honom utkasta or klubben um fleire av medlemane hadde sett deim.

Det var ikkje lengje det varde fyre eg nær sagt vart ein tilhengjar. I time etter time vilde eg som ein skulegut lya til kunstteori og filosofiske grubleri som var ville nok til å kvalifisera honom til dårehuset i Danver. Heltedyrkingi mi gjorde honom sers tillitsfull mot meg, kopla med det faktum at folk flest freista å hava mindre og mindre med honom å gjera. Ein kveld hinta han til at um eg var til å lita på og ikkje alt for lettskræmd, kunde det henda han vilde syna meg noko rimeleg uvanleg. Eitkvart litt sterkare enn noko av det han hadde i huset.

«Du veit», sagde han, «det fins eit og anna som ikkje høver seg i Newbury Street – ting som ikkje høyrer til der, og som uansett ikkje kann fyrestellast her. Det er vyrket mitt å fanga yvertonane i sjeli og du finn ikkje deim i kunstige nyrike gator på menneskjeskapt jord. Back Bay er ikkje Boston – den er eigentleg ikkje noko enno, då den enno ikkje hev havt tid til å få minnor og trekkja til seg lokale ånder. Fins det daudingar her er dei dei tamme daudingane frå ei saltmyr elder ei grunn grotta. Eg vil derimot hava menneskjeleg daudingar – attgangarane til skapningar medvitne nok til å hava sett inn i Helvete og skynt meiningi med det deim såg».

«Staden for ein kunstnar å bu er North End. Er ein estetikar sann vilde han finna seg i slummen til fordel for den nedervde seden. Herregud, mann! Skynar du ikkje at plassar som det ikkje vart skapte, men faktisk vaks fram? Ætteledd etter ætteledd livde, følte og døydde der, og det jamvel i deim dagar då folk ikkje var redde for å liva, eta og døy. Veit du ikkje at det var ei mylla på Copp’s Hill i 1632? At helvti av gatone var lagde innan 1650? Eg kann syna deg nokre av husi som hev stade tvo og eit halvt hundradeår og meir til. Hus som hev bore vitnesbyrd til slikt som vilde fengje eit nymotens hus til å rasa saman.

Kva veit dei notidige um livet og kreftene attum det? Du kann gjerne kalla hekserettsakene i Salem vanvitige, men eg veddar gjerne på at tipptipptipptippoldemor mi kunde fortalt deg eit og anna. Dei hengde henne på Gallows Hill, medan Cotton Mather skinnheilagt såg på. Den forbanna Mather var redd for nokon kunde lukkast i å sparka seg fri frå dette hersens monotone buret. Eg skulde ynskja einkvan hadde ganda honom elder drukke i seg blodet hans ei nott!»

«Eg kann syna deg huset han budde i, og eg kann syna deg eit anna han var redd for å ganga inn i trass alt sitt fine motige prat. Han kjende til eit og anna han ikkje våga å setja på prent i den dumme Magnalia elder den barnslege Underverk frå den usynlege verdi. Sjå her: visste du at heile North End ein gong hadde ei rekkja med tunnelar som heldt visse folk i kontakt med kvarandre sine hus, gravplassen og sjøen? Lat dei føra rettsakar og forfylgja yver bakken – kvar dag gjekk slikt fyre seg som dei ikkje kunde gjera noko med, og um notti flein røyster dei ikkje kunde plassera!»

«Eg skal segja deg det, mann, at ut or deim tie framleis ståande og aldri flutte husi bygde fyre 1700, skal eg vedda på at i åtte av deim kann eg syna deg eitkvart merkeleg i kjellaren. Det gjeng knapt ein månad utan at ein les um arbeidarar som finn attmura kvelvingar og brunnar i det og det gamle huset. Kvelvingar og brunnar som ikkje leider noko veg – du skulde sett den nær Henchman Street då dei bygde den upphøga jarnbana i fjor. Det fans hekser og det gandingi deira mana fram; sjørøvarar og det deim brakte inn frå sjøen; smuglarar og private krigsskip.

Eg skal segja deg – i gamle dagar folk visste korleis ein skulde liva og korleis ein skulde forstørra råmone for livet! Hah – dette var ikkje den einaste verdi ein vis og motig mann kunde råka. Ein kann då tenkja yver at i motsetnad til då, er vår eigi tid so prega av veikingar at sjølv ein klubb for påståtte kunstnarar fær skjelvingar og frysningar um eit bilæte gjeng utanfor kjenslone til eit te-selskap i Beacon Street.»

«Det einaste som reddar notidi er at ho er for forbaska dum til å setja nærare spursmålsteikn ved fortidi. Kva fortel eigentleg kart, arkiv og vegbøker um North End? Hah! Berre på slump kann eg garantera deg å leida deg til tretti elder førti allear og nettverk med allear nord for Prince Street som ingen fleire enn ti livande vesen veit um forutan utlendingane som yverfløymer deim.

Kva veit vel dei degosane um tydingi deira? Nei, Thurber, desse urgamle stadene drøymer ovvakkert og fløymer yver med underverk, gru og flukt burt frå det vanlege. Likevel er det ikkje ein livande sjel som skynar elder tenar noko på desse. Elder, det fins berre éi livande sjel – for eg hev ikkje grave kring i fortidi for inkje!»

«Du skynar, då du er hugvekt i slike ting. Kva um eg fortalde deg at eg hev eit anna studio her uppe? Eit studio der eg kann fanga natteanden av antikk gru og måla saker som eg ikkje ein gong kunde tenkt på i Newbury Street? Eg fortel naturlegvis inkje um det til dei forbaska gamle røyone i klubben – der denne forbanna Reid allereide no kviskrar rundt um at eg er noko slags monster som rutsjar med slede ufråvikeleg i retning devolusjon. Ja, Thurber, eg avgjorde for lengje sidan at ein lyt måla både det grufulle og det vakre i livet. Difor utforska eg ein del stader der eg hadde grunnar til å vita at det grufulle liver.»

«Eg hev ein stad eg ikkje trur tri livande nordiske menner forutan meg sjølv hev sett. Det er ikkje so langt burte frå den upphøga jarnbana med tanke på avstanden, men det er fleire hundradeår burte med tanke på sjeli. Eg valde det grunna den merkelege gamle mursteinsbrunnen i kjellaren – av den typen eg fortalde deg um. Rønna hev nesten falle saman slik at ingen andre vilde bu der, og eg vil nødig segja kor lite eg laut betala for henne. Vindaugo er spikra att, men det likar eg, då eg ikkje tarv dagsljos til det eg gjer. Eg målar i kjellaren der inspirasjonen er tjukkast, men eg hev au andre rom møblerte i grunnetasjen. Det er ein sicilianar som eig det, og eg hev leigd det under namnet Peters.»

«So – um du vil, kann eg taka deg med dit i kveld. Eg trur nok du skulde tykkja um bilæti, for eg hev late meg sjølv ganga litt langt med deim. Det er ingen lang tur – sumtid tek eg turen til fots, for eg vil ikkje tiltrekkja meg merksemdi med ein drosje på slik ein stad. Me kann tinga transport frå South Station til Battery Street, deretter er det ikkje lange turen.»

Vel, Elliot, det var ikkje mykje anna å gjera for meg etter den toretalen enn å freista halda meg frå å springa helder enn å ganga i retning den fyrste ledige drosjen me kunde sjå. Me bytte til den upphøga jarnbana ved South Station, og kring klokka tolv hadde me gange ned troppi til Battery Street og vandra langs den gamle sjølina forbi Constitution Wharf. Eg heldt ikkje teljingi med alle vegkryssi og eg kann enno ikkje segja deg kva for eitt det var me enda upp ved, men eg veit det ikkje var Greenough Lane.

Då me snudde var det for å skrida gjenom den forlatne lengdi av eit so gamalt og skite smug som eg aldri fyrr hev sett i mitt liv. Med forfalne gavlar, knuste småruta vindauge og utgamle skorsteinar som stakk seg ut halvveges nedfalne mot den måneljose himmelen. Eg trur ikkje det var tri hus synlege som ikkje hadde stade i Cotton Mather si tid – visseleg såg eg minst tvo med yverheng. På eit tidspunkt tykte eg eg såg den skrånande toppen av eit tak av den nesten gløymde før-gambrelske typen, sjølv um antikvarar fortel oss at det er ingen att av desse i Boston.

Frå det smuget med sitt dimme ljos snudde me til vinstre inn i eit like so tyst og enno trongare smug utan ljos i det heile. Eit minutt seinare gjorde me det eg trur var ei butt vending mot høgre i myrkni. Ikkje lengje deretter tok Pickman fram ei lommelykt og avslørte ei antikk ti-panels dør som såg forbaska ormeeti ut. Han læste denne upp, og førde meg inn ein tom gang med det som ein gong var fortreffelege myrke eikepanel – sjølvsagt av enkel type, men herleg hintande til Andros-, Phipps- og heksetidi. Han tok meg so med gjenom ei dør til vinstre, tende ei lampa og baud meg kjenna meg som eg var heime.

Det skal segjast, Eliot, at eg er det som mannen i gata vil kalla rimeleg «hardbarka», men eg lyt innrømma at det eg såg på veggjene i det romet skok meg. Der var bilæti hans, du veit – deim han ikkje kunde måla elder ein gong syna fram i Newbury Street – og han hadde rett då han sagde han hadde «late seg sjølv gange litt langt med deim». Her – tak ein dram til – eg tarv ein kor som er!

Det hev ikkje noko fyre seg at eg skal freista fortelja deg korleis dei var. Dette då det grufulle, den gudsspottande skrekken, og det utrulege avskyvekkjande og moralske forfallet kom frå enkle grep langt burtanfor det ord hev makti til å utgreida. Det var ingen av deim eksotiske teknikkane du ser hjå Sidney Sime, inkje av deim trans-saturniske landskapi og månesoppen som Clark Ashton Smith nyttar for å frjosa blodet. Bakteppi var hovudsakleg gamle kyrkjegardar, djupe skogar, klippor ved sjøen, mursteinstunnelar, urgamle paneldekkja rom elder enkle mura kvelv. Copp’s Hill Burying Ground som ikkje kunde vera mange kvartal frå dette huset, var ei yndlingsscena.

Galskapen og det monstrøse låg i figurane i framgrunnen – for Pickman sin morbide kunst var hovudsakleg det demoniske portrettet. Desse skapningane var sjeldan heilt menneskjelege, men nærma seg det menneskjelege i varierande grad. Dei fleste av lekamane, sjølv um dei var meir elder mindre tvo-beinte, hadde ein framyverbøygd og vagt hundeliknande framtoning. Vevet til brorparten var av ein uhagsam gummilaktig type. Huff! Eg kann enno sjå deim! Kva dei heldt på med – vel, bed meg ikkje vera for nøyaktig.

Dei var vanlegvis i gang med å eta – eg segjer ikkje på kva. Dei vart sumtid synte i gruppor på kyrkjegardar elder i undergrunnspassasjar, og såg ofto ut til å vera i kamp um byttet deira – elder, rettare sagt, trofeet deira. Slikt eit forbanna uttrykk Pickman sumtid gav deim blinde andleti hjå desse makabre bytti! Sumtid vart desse tingi synte medan dei bykste gjenom opne vindauger um notti, elder sitjande på huk yver bringa til sovande, faretrugande nær strupa deira. Eit læret synte ein ring av desse som bjeffa kring ei hengd heks på Gallow’s Hill. Andletet til heksi framsynte eit nært slektskap til deira eigne.

Tru likevel ikkje at det var dette gruelege emnet og tilhøvi som gjorde meg svimmel. Eg er ikkje eit tri år gamalt barn, og eg hev sett mykje likt dette fyrr. Det var andleti, Eliot, deim fordømte andleti, som gliste og sikla ut or lerretet med sjølve livsanden! Herregud, mann, eg trudde sanneleg dei var i live! Den fråstøytande trollmannen hadde vekt helveteselden i fargar, og kosten hans hadde vore ein marerittframkallande tryllestav. Gjev meg den karaffelen, Eliot!

Det fans eit som heitte «Undervisningstimen» – himmelen tak meg i akt for at eg i det heile såg det! Høyr – kann du sjå fyre deg ein ring av hundeliknande ting sitjande på huk i ein kyrkjegard medan dei lærer eit lite barn å eta som deim? Prisen for ein byting, tenkjer eg – du kjenner til den gamle soga um korleis hittfolket etterlet avkomet sitt i krybbor i byte mot menneskjeborni dei stel. Pickman synte kva som hender med dei stolne reivungane – korleis dei veks upp – og då byrja eg å sjå eit gruveleg slektskap i andleti til dei menneskjelege og umenneskjelege figurane. Med alle sine grader av det morbide millom det beint fram ikkje-menneskjelege og det forfalne menneskjelege, etablerte han ei sardonisk lenkja og ei utvikling. Hundetingi var komne frå dei daudelege!

Ikkje fyrr eg hadde undra meg yver kva han tenkte um deira eigne ungar som vart etterletne hjå menneskji, fyre auga mitt fanga upp eit bilæte som lekamgjorde akkurat den tanken. Bilætet fyrestelte eit gamaldags puritansk interiør – eit grovlafta rom med gittervindauge, ein trebenk og kantute syttenhundradetalsmøblar, med familien sitjande ikring medan faren las frå Skrifti. Alle andleti forutan eitt var edle og vyrdelege, men det eine spegla hånet frå avgropi. Det høyrde til ein ung mann, og høyrde utan tvik til den tenkte sonen til den fromme faren, men var eigentleg skuldfolk av dei ureine skapningane. Det var deira byting – og i ein ovstor ironisk ande hadde Pickman gjeve den trekk som var slåande like hans eigne.

På dette tidspunktet hadde Pickman kveikt ei lampa i eit nærliggjande rom og heldt høfleg døri opi for meg: medan han spurde um eg vilde sjå hans «moderne studiar». Eg hadde ikkje vore i stand til å gjeva stort av meiningane mine – eg var for lamslegen av frykt og avsky – men eg trur han til fullo forstod og kjende seg særs smigra. No vil eg forsikra deg att, Eliot, eg er ingi fjolla som hyler mot alt som utviser litt avvik frå normalen. Eg er middelaldrande og relativt sofistikert, og eg gjeng ut ifrå at du såg nok av meg i Frankrike til å vita at eg ikkje vert lett slegen ut.

Hugs ogso på at eg hadde nær sagt akkurat fengje att pusten og var vorten van med dei fryktelege bilæti som forvandla det koloniale New England um til eit anneks av Helvete. Trass i alt dette tvang likevel det neste romet ut eit skikkeleg skrik or meg, og eg laut gripa fat i dørkarmen for å halda meg frå å falla umkull. Det andre kammeret hadde synt ein flokk med ghoular og heksor som yverfløymde verdi til våre forfedre, men dette tok det gruelege beint inn i vårt daglegliv!

Gud, som den mannen kunde måla! Det var eit måleri med namnet «Undergrunnsuhell», der ein flokk med desse nederdrektige tingi kravla ut or ukjende katakombar gjenom ei sprekka i golvet på Boyltson Street-undergrunnen og gjekk til åtak på ei folkemengd på plattformi. Eit anna synte eit danselag på Copp’s Hill blant gravkammeri, men med notidi som bakgrunn. I tillegg fans det fleire kjellarbilæte, med monster som kraup inn gjenom hol og rifter i mursteinen medan dei gliste der dei sat på huk attum tunnor og eldstader og venta på det fyrste offeret som vilde koma ned troppi.

Eit avskyeleg læret virka til å avbilda eit ovstort utsnitt av Beacon Hill, med maurliknande herar av illeluktande monster som pressa seg ut gjenom holi som pepra marki. Dansar på notidige gravplassar vart fritt avteikna. Eit anna verk skok meg på eit elder anna vis meir enn alle dei hine – ei scena frå eit ukjent kvelv, der mengder av beisti stimla kring ein som heldt ei velkjent turbok frå Boston og tydelegvis las høgt. Alle peika mot ein viss passasje, og kvart andlet verka so forvridd med epileptisk og rungande lått at eg nær sagt tykte eg høyrde dei gruelege dvergmåli. Titelen på bilætet var «Holmes, Lowell og Longfellow ligg gravlagde i Mount Auburn».

Medan eg gradvis roa meg sjølv og atter vart van med dette andre romet av djevelskap og morbidisme, byrja eg å analysera sume av trekki ved min kvalmande avsky. For det fyrste, sagde eg til meg sjølv, var desse tingi fråstøytande grunna det fullstendig umenneskjelege og kalde likesæla dei framsynte i Pickman. For det andre skræmde dei nettupp grunna stordomen deira.

Kunsten her var kunst som yvertydde – då me såg bilæti såg me sjølve demonane og vart redde for deim. Den merkelege delen var nemleg at Pickman ikkje fekk noko av krafti si frå bruk av det selektive elder det bisarre. Inkje var uklårt, forvridd elder konvensjonalisert: umrisset var skarpt og livaktig og detaljane var nesten smertefullt definerte. Og andleti!

Det var ikkje berre ein kunstnar sin tolking me såg, det var sjølve pandemonium, krystallklårt med sin stramme objektivitet. Det var saki, herregud! Mannen var ingen fantast elder romantikar i det heile – han freista ikkje ein gong gjeva oss det kvervlande, prismatiske og flyktige ved draumar, men reflekterte kaldt og sardonisk ei stabil, mekanisk og veletablert skrekkverd som han såg til fullo, briljant, beint fram og utan å nøla.

Gud veit korleis den verdi kunde hava vore, og kvar han i det heile skimta dei gudsspottande formene som bykste, trava og kravla gjennom henne. Uansett den forbløffande kjelda til bilæti hans var ein ting klårt. Pickman var på alle sett – både i formtaking og i utføring – ein grundig, nøyen og nesten vitskapleg realist.

Verten min leidde no vegen til kjellaren som var hans sanne studio, og eg stålsette meg sjølv for nokre helvetesavla gjenstandar blant hans uferdige læret. Då me nådde botnen av dei fuktige treppene vende han lommelykti si mot eit hyrna i det store opne romet som var fyre oss. Med dette avslørte han den sirkelforma mursteinskanten av det som tydelegvis var ein stor brunn i jordgolvet. Me gjekk nærare og eg såg den laut vera fem fot breid, med veggjar ein god fot tjukk og umlag seks tummar yver bakkeplan – grundig arbeid frå det syttande hundradeåret, med mindre eg tok grundig feil.

Pickman sagde at dette var den typen ting han hadde tala um – ei opning til eit nettverk av tunnelar som pla gjenomhola åsen. Eg lagde i forbifarten merkje til at den tydelegvis ikkje verka til å vera mura att, og eit tungt trelok verka til å danna dekkjet. Med tanke på dei tingi denne brunnen då laut vera kopla til um Pickman sine ville hint ikkje berre var retorikk, skok eg noko. Eg snudde meg so for å fylgja honom upp nokre steg og gjenom ei trong dør inn til eit rom av relativt stor storleik, utstyrt med tregolv og møblert som eit studio. Gasslampor med acetyl gav ljoset naudsynt for å arbeida.

Dei uferdige bilæti på staffelii elder sett upp mot veggjene var like grufulle som dei ferdige uppe, og synte dei nitidige metodane til kunstnaren. Scenone vart rissa ut med ovstor grundigheit, og blyantlinor fortalde um den nøyaktige perfeksjonismen som Pickman nytta for å få rett synsvinkel og proporsjonar. Mannen var kyndig – eg segjer det framleis, med alt eg veit. Eit stort kamera på eit bord tiltrekte merksemdi mi, og Pickman fortalde at han nytta det til å taka bilæte av scenor til bakgrunnar. Då kunde han måla desse frå fotografi i studioet i staden for å dragsa med utstyret sitt ikring byen for den og den bakgrunnen. Han tykte eit fotografi var like godt som ein ekte bakgrunn elder modell for langvarig arbeid, og utbasunerte at han nytta ofto deim.

Det var eitkvart særs forstyrrande ved dei kvalmande skissone og halvferdige monstrøsitetane som glodde frå kvar ei sida av romet, og då Pickman brått avdekkja eit stort læret som låg på sida burte frå ljoset, kunde eg ikkje unnlata å sleppa ut eit høgt skrik – det andre eg hadde slept ut den kvelden. Det gav attljod gong på gong gjenom dei dimma kvelvingane i den urgamle og salpeterhaldige kjellaren, og eg laut halda att ein flaum av reaksjonar som truga med å strøyma ut som hysterisk lått. Milde skapar! Eliot, eg veit likevel ikkje kor mykje som var ekte og kor mykje som var feberaktig fyrestelling. Det verkar ikkje for meg som um jordi kunde skapa slik ein draum!

Det var ein kolossal og namnlaus blasfemi med stirande raude auger, og det heldt i sine beinute klør ein gjenstand som kunde hava vore ein mann, gnagande på hovudet som eit barn småbit på noko godteri. Det sat som på huk, og ein kjende at det når som helst kunde sleppa sitt noverande bytte og søkja seg mot eit saftigare stykkje. Men til helvete med alt saman, det var ikkje ein gong det avskyelege subjektet som gjorde det til slikt eit utspring av udøyeleg panikk – korkje det elder hundeandletet med deim spisse øyro, deim blodskotne augo, flate nase og siklande lepar. Det var ikkje deim skalute klørna, den muggdekkja lekamen elder deim halvveges klauva føtene – ikkje noko av dette, sjølv um kvart av desse kunde drive ein upphausseleg mann til galskap.

Det var teknikken, Eliot – den forbanna, frekke og unaturlege teknikken! Som eg er eit livande vesen, hev eg aldri fyrr sett det andande livet so samansmelta på eit læret. Monsteret var der – det stirde og gnog, gnog og stirde – og eg veit berre at ei uppheving av naturlovene kunde nokosinne lata ein mann måla slik ein ting utan ein modell – utan eit augekast av underverdi som inkje døyeleg som ikkje hev selt seg til Fanden fær sjå.

Festa til læretet med ein teiknestift på ein ledig plass var ein papirbit som no var særs knurva saman – sannsynlegvis, tenkte eg, eit fotografi som Pickman hadde tenkt å måla som bakgrunn like so grufull som marerittet det var tilsikta å framheva. Eg tok handi fram for å bretta det ut og sjå på det, då eg brått såg Pickman rykkja til som um han var skoten.

Han hadde lya med merkverdig intensitet heilt sidan mitt sjokkerte skrik hadde vekt til live uvane dvergmål i den myrke kjellaren. No virka han til å vera slegen av ei frykt som sjølv um den ikkje kunde samanliknast med mi eigi, hadde noko meir fysisk ved seg enn den andelege. Han drog fram ein revolvar og gjorde teikn til at eg skulde vera tagal, han steig so ut or hovudkjellaren og let att døri attum seg.

Eg trur eg var lamslegen ein augneblink. Eg etterlikna Pickman si lying, og tykte eg høyrde ein veik kravlande ljod ein stad, attåt ei rad med gnål elder breking frå ei retning eg ikkje kunde avgjera. Eg tenkte på store rottor og skok. Deretter kom den avdempa typen bråk som på eitkvart vis gav meg gåsehud yver det heile – ei halvløynd, famlande type klakking, sjølv um eg ikkje kann setja ord på kva eg siktar til. Det var som tungt trevirke som fell på stein elder murstein – trevirke på murstein – kva fekk det meg til å tenkja på?

Det kom på nyo, høgare. Det kom ei dirring som um trevirket hadde falle lengre enn det hadde falle fyrr. Deretter kom ein skarp raspande ljod, gaulande babling frå Pickman, og den øyredøyvande tømmingi av alle seks kammeri i ein revolvar, skotne på spektakulært vis som ein løvetemjar kunde skjota i lufti for å få verknad. Eit mutt kvin elder kvekk og eit drønn. Deretter meir trevirke og murstein som skrapa, ein pause og døri opna seg – då skal eg erkjenna at eg kvapp ovleg. Pickman kom inn att med sitt rykande våpen, medan han forbanna rottone som infiserte den urgamle brunnen.

«Hinmannen veit kva det er dei et, Thurber», flirte han, «for desse arkaiske tunnelane gjeng til gravplassar, hekseholor og sjøkystar. Uansett kva det er lyt dei hava gange tome, for dei var djevelsk fastsette på å koma seg ut. Ropingi di haussa deim upp, gjeng eg ut i frå. Ein bør vera varsam på slike gamle stader – våre gnagarvener er eit minus, sjølv um eg sumtid tenkjer dei er positive tilskot med tanke på atmosfæra og farge».

Vel, Eliot, det var slutten på den kvelden sine eventyr. Pickman hadde lova å syna meg plassen, og himmelen skal vita at han hadde gjort so. Han leidde meg ut or den labyrinten av allear i ein annan retning, ser det ut til, for då me fekk sjå ein lyktestolpe var me i ei halvkjend gata med monotone rekkjor med blanda utleigeblokkor og gamle hus. Charter Street, skulde det visa seg, men eg var for uppkava til å leggja merkje til det då me nådde henne. Me var for seine til den upphøga jarnbana, og gjekk attende til sentrum gjenom Hanover Street. Eg kjem i hug den spaserturen. Me skifte frå Tremont upp til Beacon, og Pickman forlét meg på hyrna av Joy, der eg skulde skiljast åt. Eg tala aldri med honom att.

Kvifor kutta eg honom ut? Ikkje ver hastig. Vent til eg ringjer etter kaffi. Me hev fengje nok av det andre greione, men eg tarv i alle fall noko. Nei – det var ikkje målerii eg såg på den staden: sjølv um eg kunde sverja at deim vilde vera nok til å få honom bannljost i ni av ti heimar og klubbhus i Boston. Eg gjeng ut ifrå at du ikkje undrar deg no yver kvifor eg lyt halda meg burte frå undergrunnsbanor og kjellarar.

Det var – noko eg fann i frakken min den neste morgonen. Du veit det samanrulla papiret stifta til det fryktelege læretet i kjellaren, den gjenstanden eg tenkte var eit fotografi frå eit anna motiv han hadde tenkt å nytta som bakgrunn til det monsteret. Den siste støkken hadde kome då eg hadde strekt meg fram for å bretta det ut, og det ser ut til at eg tanketomt hadde knurva det saman i lumma mi. Her er kaffien – tak den svart, Eliot, um du er vitug.

Ja, det papiret var grunnen til at eg kutta ut Pickman; Richard Upton Pickman, den største kunstnaren eg nokosinne hev kjent – og det mest avskyelege vesenet som nokosinne steig yver grensone i livet og inn i avgrunnen av soga og galskap. Eliot – gamle Reid hadde rett. Han var ikkje til fullo menneskje. Anten vart han fødd i ein merkeleg skugge, elder so hadde han funne eit vis å læsa upp den forbodne porten på. Det kann vera det same no då han er burte – attende i den storslegne myrkni han elska å jakta på. Her, lat oss kveikja ljosekruna.

Spør meg ikkje um å forklara elder ein gong å gissa kva det var eg brann. Spør meg helder ikkje um kva som låg attum den moldvarpliknande grafsingi som Pickman var so ivrig på å avskriva som rottor. Det fins løyndomar, veit du, som kann hava kome til oss frå den gamle Salem-tidi, og Cotton Mather fortel um enno merkelegare saker. Du veit kor forbanna livaktige Pickman sine måleri var – åh, so me alle undra oss yver kvar han fekk fat i deim andleti.

Vel – det papiret var ikkje eit fotografi av noko slag bakgrunn i det heile. Det det synte var berre det monstrøse vesenet som han hadde måla på det grufulle læretet. Det var modellen han nytta – og bakgrunnen var kun veggjen i det kjellarstudioet ned til minste detalj. Herregud, Eliot, det var eit ekte fotografi.

Relatert

I kvelvet – Lovecraft på høgnorsk

Gata – Lovecraft på høgnorsk

Kattane i Ulthar

Det grufulle ved Red Hook – del I

Det grufulle ved Red Hook – del II

Det grufulle ved Red Hook – del III

Det kvite skipet – Lovecraft på høgnorsk

Det siste EU og de globale finansmarkedene vil ha er en gresk konkurs. Men å betale tilbake gjelda har blitt en matematisk umulighet. For EU og resten av verden er en gresk konkurs en like stor umulighet.

Av Jan-Tore Berghei, historiker

Det er slående at de fleste vestlige ledere hadde ønsket avgangen til Tsipras’ folkevalgte regjering hjertelig velkommen. Kutt i greske pensjoner og velferdsgoder er tross alt lettere å svelge enn å se det globale korthuset falle, selv om det går ut over den alminnelige greker.

Mange skal ha det til at det er grekernes gullkantede pensjoner det handler om. Men dette handler også om skatteunndragelser, ineffektivt byråkrati, fiktive tall og tidligere synder. Og opportunistiske banker i et globalt økonomisk system dopet på gjeld. I realiteten er ikke grekernes pensjoner noe høyere enn gjennomsnittlig i EU (se “The Greek pensions dilemma explained”).

Problemet har vært et ineffektivt byråkrati, høy arbeidsledighet blant unge og irrasjonelle særordninger for førtidspensjon. Syriza-regjeringen er allerede godt i gang med å reformere smutthullene i gresk pensjonslovgivning og øke skattenivået.

Men det vil ta mange år å rydde opp i den gordiske knuten Alexis Tsipras har fått i fanget. Rike grekere skal tvinges til å betale skatt, restauranter skal tvinges til å betale moms. I et land der ingen stoler på byråkratiet er dette holdningsendringer som vil ta tid.

Falske spådommer

Siden 2010 har troikaen EU-kommisjonen, IMF og den europeiske sentralbank (ECB) solgt oss fantasien om at kutt i offentlige utgifter og strukturell reform midt i en historisk krise, kutt i arbeideres rettigheter, og privatisering av velferdsstaten over en lav sko ville fikse Hellas. Resultatet har blitt det stikk motsatte.  Advarsler mot å gi nødutbetalinger til Hellas i 2010 fra blant andre Argentina og Brasil falt for døve ører i IMF (les mer her).

Men de hadde rett; seks år med innstrammingspolitikk har ikke bedret den greske økonomien. Det har gått fra vondt til verre. Og nesten ingen av summene som ble utbetalt til Hellas har faktisk gått dit. Nødutbetalingene har gagnet private finansbanker i Tyskland og Frankrike snarere enn den gjengse greker (les mer her).

Konsekvensene har de derimot fått føle på kroppen. Stadig flere grekere er uten arbeid, og ungdomsledigheten er nå på hele 60 %. Selv de som får utbetalt pensjon lever under fattigdomsgrensa. BNP har falt med 25 %. Spådommene fra 2010 har vist seg å være like urealistiske som de er smertelig ugjennomførbare.

En bedre løsning hadde vært om Hellas hadde fulgt Islands eksempel og gått for kontrollert konkurs. Det var nok det den daværende statsminister Georg Papandreou hadde i tankene da han ønsket en folkeavstemming om nye nødutbetalinger høsten 2011. Det fikk han imidlertid ikke lov til av Angela Merkel, Nicolas Sarkozy og resten av G20, som mer eller mindre tvang ham til å gå av.

En mer medgjørlig etterkommer fulgte den tidligere visepresidenten i den europeiske sentralbanken Lukas Papademos tok over regjeringsmakten. Mannen som nå sitter i stolen har vist seg vanskeligere å knekke.

Wirtschaftswunder

2010 var også det året Tyskland endelig betalte siste avdrag på sin historisk store gjeld fra to destruktive verdenskriger. En avtale om sletting av gjeld fra 1953 hadde kappet denne gjelden i to. En viktig klausul i denne avtalen var at tilbakebetalinger kun skulle skje mens Vest-Tyskland gikk med handelsoverskudd, og skulle begrense seg til 3 % av landets eksportinntekter (se “London Agreement on German External Debts”).

Dette bidro til at landene tyskerne skyldte penger fikk et kraftig incentiv til å importere tyske varer. Den vest-tyske økonomien hentet seg inn igjen på rekordtid, og landet ble raskt en av verdens ledende økonomier igjen.

Det var et økonomisk mirakel, sier mytene. Faktum er at det var godt politisk og økonomisk håndverk, og en sletting av 16 milliarder tyske mark i utenlandsgjeld som stod bak. Avtalen var en innrømmelse om at krigsgjelden var urealistisk høy, og at det ville være i vår felles interesse å få den tyske økonomien i gang igjen.

Hva står i veien for en lignende avtale for Hellas og andre land som har blitt nedsyltet i utenlandsgjeld de ikke evner å tilbakebetale uten å radere sin egen økonomiske og sosiale utvikling?

Men snart følger kanskje Spania, Portugal, Italia og Irland etter. Heller ikke her har EUs innstrammingspolitikk ført til en bedring i økonomi og levekår. Hvor lenge kan vi ofre velferd og rettigheter på den regressive og destruktive økonomiske politikkens alter? Hvor lenge kan de globale finansbankene fortsette å sko seg på Europas misère?

Nullrentepolitikken

Fantasinumrene tidligere greske regjeringer betalte den notoriske amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs for å pynte på for å komme inn i EU står nå for fall. Men grekerne har ikke vært alene om å forholde seg til fiktive tall. USAs statsgjeld alene er på $18 trillioner dollar og øker stadig. De fleste land i verden har underskudd i statsbudsjettene sine, år etter år. For å dekke dette tar de opp stadig mer gjeld.

Den globale veksten i BNP ser større ut enn den faktisk er fordi deler av den er gjeldsfinansiert og ikke reell. For at dette ikke skal kvele hele verdens økonomiske system holdes rentenivået uvanlig lavt. Bare i år har verden sett over 50 rentekutt.

Men nullrentepolitikken stimulerer ikke til mer vekst, den skjuler bare at hele verden er like konkurs som Hellas. Faktum er at hvis rentenivået i verden hadde «normalisert» seg hadde hele finanssystemet vårt kollapset, fordi matematikken rett og slett ikke hadde gått opp. Dette er elefanten i rommet.

Så når grekerne nå øyensynlig går til valgurnene på søndag, er det mot den frie, demokratiske verdens lederes, Angela Merkels, EU-kommisjonens, den europeiske sentralbankens, IMFs og andre sentrale aktørers ønske, inkludert stormaktene USA og Kina. At et lands borgere får ta del i en avgjørelse om å øke statsgjelda er nemlig ikke vanlig, selv i den demokratiske verden.

Det er slående at de fleste vestlige ledere hadde ønsket avgangen til Tsipras’ folkevalgte regjering hjertelig velkommen. Kutt i greske pensjoner og velferdsgoder er tross alt lettere å svelge enn å se det globale korthuset falle, selv om det går ut over den alminnelige greker. Et nei fra Hellas på søndag vil være uspiselig, så troikaen vil strekke seg langt for å få i stand en avtale før grekerne går til urnene. For Hellas har det vært et lurt trekk å skrive ut folkeavstemming for å øke EU-toppenes kompromissvilje.

Men snart følger kanskje Spania, Portugal, Italia og Irland etter. Heller ikke her har EUs innstrammingspolitikk ført til en bedring i økonomi og levekår. Hvor lenge kan vi ofre velferd og rettigheter på den regressive og destruktive økonomiske politikkens alter? Hvor lenge kan de globale finansbankene fortsette å sko seg på Europas misère?

Relatert

Europas eksistensielle ”de-konstitusjon” – Michael Marder

Hegemoniske krampetrekninger

Hva er neoliberalisme?

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

«– Bankene terroriserer hele samfunn» – Øystein Stray Spetalen

«(…) hver gest og hver bevegelse fra den ene blir en labyrint, en hemmelighet, en gåte for den andre – en dans som ubønnhørlig nærmer seg det stupet som venter alle som fortaper seg inn i den labyrinten som utgjør den umulige kjærligheten.»

Det å lese første bok (Vårsnø – 春の雪) i Mishimas siste verk (Fruktbarhetens Sjø – 豊饒の海) er som å bevege seg inn i et metaforenes spindelvev: gjennom sine metaforer maler Mishima ut følelser, tanker, handlinger og omgivelser med en pensel som er dyppet i et kaldt og klart vann; med langsomme bevegelser trekker Mishimas pensel opp omrissene og fyller dem med historier: og resultatet er en type berettelse som ikke kan beskrives som noe annet enn forførende i sin estetiske eleganse – selv om man aner at en edderkopp, eller hva det nå enn er som beveger seg som hjemme blant alt dette metaspinnet – befinner seg avventende et sted der i mørket, bak metaforene. Nøyaktig hva denne edderkopp – dette dulgt ante vesenet – bedriver, er vanskeligere å avgjøre. Men jeg mistenker at det blant annet blander sin gift i det vannet som penselen henter sin klarhet og sin kulde fra.

Det tar ikke lang tid før lerretet som oppmales allerede i romanens spede begynnelse stivner i en form hvor et uhyggelig og forstyrrende element har sneket seg inn blant den øvrige harmonien. I familien Matsugaes omhyggelig arrangerte hagepark dukker det nemlig opp en død hund, et kadaver henslengt som et illevarslende omen blant blomstrende krysantemum og rislende fossefall. Scenen minner om det tegn det ville vært hvis vi foran et viktig og avgjørende slag fulgte romernes foreskrevne augur-seremoni ex tripudiis, foreskrevet nettopp for å sikre at den lange kjeden med gode tegn og oppfordringer ville krones med et endelig bifall fra de guddommelige maktene – og at det plutselig, som om en numinøs makt i siste øyeblikk ombestemte seg, dukket opp en skokk ravner, ex avibus, flyvende inn fra vest som dystre og illevarslende vardøger – som funebre, inhibitae, lugubre, malae.

Denne slagmarken er imidlertid livet som det leves snarere enn noe militært slag: romanens to motpoler består av familien Matsugae og familien Ayakura – representert på hver sin side gjennom Kiyoaki Matsugae og Satoko Ayakura – to ungdommer som blir fanget av hverandre i en ekstatisk men skjebnesvanger metaforisk dans: hvor hvert trinn, hver gest og hver bevegelse fra den ene blir en labyrint, en hemmelighet, en gåte for den andre – en dans som ubønnhørlig nærmer seg det stupet som venter alle som fortaper seg inn i den labyrinten som utgjør den umulige kjærligheten.

Betraktet fra avstand er historien om Satoko og Kiyoaki derfor nærmest arketypisk i sin klassiske beretning, hvor rammebeskrivelsen alene er nok til å konkludere med at dette er dømt til å ende i episk tragedie og hvor hver setning, hver side og hvert kapittel oppskriftsmessig klyver nærmere det ventende stupet – men går vi nærmere så løser denne tilsynelatende oppskriftsmessige rammen seg opp. For på samme måte som Mishima med nøyaktig hånd plasserer sine forstyrrende omen slik også krøplingen Efialtes dukker opp for å forråde spartanerne ved Thermopylene – så forstyrres romanens fortelling av at den ikke er så liketil som den på avstand utgir seg for å være.

For Mishima plasserer sine lesere på amfiteaterets fjerneste og høyeste sete, hvor overblikket i seg selv blir forrædersk. Den som kommer nærmere blir derimot vitne til et uhyggelig dukketeater, en pervers men transcendental maskerade hvor det fremmede maskerer seg som det kjente og hvor det grusomme maskerer seg som det skjønne og det dekadente forkler som det vitale – og hvor selv ansiktene bak maskene stivner til og antar form av masker idet man tror at nå er man da endelig på nippet til å avsløre hele dette skuespillet i all sin kalde og innfløkte, estetiske eleganse.

Av Rudra Gisur

Relatert

Å vente på den nye sol – Peter Kingsley

Drømmen om det røde kammeret

DET NAKNE MENNESKET

Konspiranoir: Lynet i labyrinten

I dette essayet tar Mohammed Rafi for seg Martin Heideggers innflytelse på den iranske revolusjonen. Teksten stod på trykk i tidsskriftet Telos 19.april 2013 under tittelen ”Re-working the Philosophy of Martin Heidegger: Iran’s Revolution of 1979 and its Quest for Cultural Authenticity”. Opprinnelig ble essayet presentert på den 7.årskonferansen til Telos 15/2-17/2 2013 i New York. Rafi er PhD-student i tysk ved Universitetet i California, Irvine (UCI).

Oversatt av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør KULTURVERK

Heideggers idéer ble ikke spredt på en systematisk måte eller med metodologisk omtanke. Hans iranske kolportører hevdet at det ”var et snev av likhet mellom hans tenkning og sann, tradisjonell islamsk filosofi.”

Den tyske filosofen Martin Heideggers magnum opus, Væren og tid [Sein und Zeit] (1927), utgjør en av de mest interessante bidragene til filosofien i det forrige århundret. Utover å ha hatt en definerende innflytelse på utallige filosofiske felt som innbefatter – men ikke er begrenset til – eksistensialisme, post-strukturalisme og dekonstruksjon, har Heidegger ofte blitt betraktet som en av de mest kreative religiøse skribentene i det 20.århundret. Det bør derfor ikke komme som noen overraskelse at hans tanker ble vel mottatt hos iranske intellektuelle og studenter både før og etter den iranske revolusjonen i 1979. En av de mange tankefrø i Heideggers tenkning som kom til å blomstre i den iranske sammenhengen var hans begrep om autentisitet eller egentlighet [Eigentlichkeit].

Heidegger brukte dette konseptet til å tegne opp ontologiske distinksjoner. Begrepet om egentlighet inspirerte en politisert diskurs – blant den tyske filosofens iranske lesere – om tilbakevendingen til et ”autentisk” selv. Den iranske tilbakevendingens egentlighet ville i så fall være rotfestet i en atskillelse fra påtvungne vestlige idealer. Heideggers dyptgripende og eksistensialistiske kritikk av det dekadente Vesten var innhyllet i en religiøs terminologi.   Hvilket gjorde ham til en ettertraktet forbundsfelle for en gruppe iranske intellektuelle som var misfornøyde med en despotisk og angivelig islamfiendtlig monark.

Martin Heidegger (1889-1976)

I Iran ble Heideggers tanker hovedsakelig formidlet av den omstridte Ahmad Fardid (1909-1994). Fardid var utdannet i både Iran og Europa, og etablerte seg raskt som en innflytelsesrik autoritet på Heidegger i hjemlandet mens han underviste på Universitetet i Teheran. Han publiserte imidlertid svært lite og organiserte istedet grupper av “iranske heideggerianere” på 1970-tallet som ifølge en av dens prominente deltakere, Dariush Shayegan, brukte disse møtene til å utforske ”konflikter mellom modernitet og tradisjon, absolutisme og demokrati, liberalisme og kommunisme”. Enda viktigere, Shayegan fastholder at Fardid brukte Heideggers tanker ”til å tjene sine egne interesser og trekke søkte slutninger”.

Til tross for Fardids egenartede tolkning av Heidegger, forble hans filosofiske utsyn trofast mot Heideggers anskueliggjøring av et Vesten i forfall. Mens Heidegger skuet til grekerne for en omvurdering av Væren, ”flyttet Fardid menneskehetens opprinnelige og autentiske åndelige erfaring til den tåkete Orienten og islam”. Ali Mirsepassi påpekte at “Fardid så et skifte av ‘nasjonenes åndelige midtpunkt’ fra Tyskland til Iran”. Videre, ”i Fardids gjengivelser av det binære skillet Orienten/Vesten og heideggeriansk historisisme, representerer Orienten essensen av den hellige boka og åpenbaringen, som har vært skjult under en rekke vestlige kapper”.

Moderniseringen og vestliggjøringen av Iran på begynnelsen av det 20.århundret frambrakte en rekke modernitetskritikere i landet. De var ofte skribenter og aktivister fra middelklassen som talte imot en blind etteraping av Vesten. På bakgrunn av denne sammenhengen kan man forstå den heideggerianske vendingen i Iran. Homa Katouzian framhever den sosiale og religiøse reformatoren Ahmad Kasravi (1890–1946) ”som en av de første kritikerne av eurosentrismens og modernismens framvekst i Iran”. Kasravis modernitetskritiske betraktninger ble formet i 1920-årene, og var et frampek mot det som ville komme. Han hevdet at ”moderne teknologi og sekularisme har ført til irreligiøsitet og umoral over alt”.

Demonstranter brenner portrett av sjahen i Teheran, desember 1978

På 1940-tallet, etter at den første Pahlavi-kongen av Iran – Reza Shah – ble tvunget til å abdisere grunnet hans nazi-sympatier, framhevet religiøse reformatorer over hele Iran at islam er fullt forenlig med modernitet, vitenskap og teknologi. Dermed var det ikke nødvendig for muslimer å imitere europeisk etikk og sosial atferd for moderniseringens og utviklingens skyld. Den andre Pahlavi-sjahen tvang også igjennom et hurtig moderniseringsprogram for Iran på 1960- og 1970-tallet i ”Vestens” bilde. Farhang Rajaee beskriver den andre sjahens reformer som “omkalfatrende for Irans politiske landskap siden de ødela landets sosiale strukturer, […] polariserte det iranske samfunnet og oppfordret til en nullsumkonflikt mellom ulike verdensanskuelser”.

Følgelig ble forsoningen mellom den iranske identiteten og en pågående moderniseringsprosess et hovedanliggende for en gruppe intellektuelle i det førrevolusjonære Iran på 1960-og 1970-tallet. En kritikk av det dekadente Vesten og vestlig teknologi, samt en oppfordring til egentlighet var også tema som ble behandlet av Martin Heidegger. Hans tanker ble regelmessig omarbeidet av oversettere og intellektuelle som var ”kunnskapens mellommenn” i Iran, ettersom gjengivelsene av Heidegger og andre vestlige filosofer ofte ble feiltolket.

Heideggers idéer ble ikke spredt på en systematisk måte eller med metodologisk omtanke. Hans iranske kolportører hevdet at det ”var et snev av likhet mellom hans tenkning og sann, tradisjonell islamsk filosofi.” I bunn og grunn hevdet Fardid at ”vesterlendinger byttet ut tenkningen om Kosmos med idéen om en metafysisk Gud og endte etterhvert opp med en type individualisme blottet for religiøs og åndelig mening”.

Ettersom et gudløst Vesten også innebærer fravær av moral, trekker Ahmad Fardid “den slutningen at Gharb [Vesten] må forlates bade som ontologi og levevis”. Denne idiosynkratiske tolkningen av Heidegger gjennom Fardid konkretiserte ikke bare det binære skillet mellom Vesten og Iran. Den førte også til den moteriktige diskursen om oksidentose [persisk betegnelse: gharbzadegi; på engelsk oversatt til ”Weststruckness”] som hadde sitt opphav hos Fardid, men som senere ble popularisert av Jalal Al-e Ahmad (1923-1969).

Sammenfallende med representasjonen av den autentiske Orientens skjulte, åpenbarende krefter, var bildet av et subjekt fremmedgjort fra sitt potensial i dets nytteløse søken etter mening hos Vesten. Denne lidelsen – oksidentose/gharbzadegi – henviser til tap av kulturell identitet, som ofte inntreffer i forsøkene på å imitere Vesten. I offentligheten tjente gharbzadegi som nedsettende betegnelse når man uttrykte misnøye med visse medlemmer av et raskt voksende iransk borgerskap, samtidig som det pekte mot et fravær av egentlighet i Vesten. Idéen om det fremmedartede Vesten ble vedvarende betraktet som fundamentalt uforenlig med Irans autentiske identitet, som beveget seg i retning av islamsk vekkelse.

Ifølge Shariati var ikke sjia-islam ”et opiat som mange andre religioner, men en revolusjonær ideologi som gjennomsyret ethvert aspekt av livet”.

Som Mirsepassi har flittig betraktet, er “Fardids gharbzadegi overgangen mellom selvet og Væren på veien mot fornyet islamsk selvrealisering”. Denne autentiserings-prosessen til det genuine iranske subjekt var inspirert av Heideggers begrep om egentlighet, og tjente dermed som plattform for artikuleringen av en islamsk vekkelse.

Flere har pekt mot Ali Shariati (1933-1977) som en av sjia-islams fremste vekkelsespredikanter. Shariati er ofte henvist til som en av den iranske revolusjonens fremste ideologer. Han var en ledende intellektuell og produktiv skribent hele sitt voksne liv. Den eklektiske stilen til Shariatis skrifter har lånt masse fra marxistisk populisme i den tredje verden, hvilket gjør det vanskelig å avgrense ham til en bestemt tankeretning. Hans profilering og popularitet vokste betraktelig mellom 1969 og 1972, da han holdt en rekke foredrag ved “Hoseiniyeh-ye Ershad, et islamsk senter i nordlige Teheran. Shariatis forelesninger ble enten tatt opp på bånd eller publisert i flere dusiner bind… de sirkulerte vidt og bredt blant muslimske ungdommer.”

Hvordan forvandlet han den Heidegger-inspirerte diskursen om oksidentose til hans konstruerte versjon av et revolusjonært sjia-islam som knytter religion til politikk? Her finnes det ingen enkle svar. I Shariatis skrifter finner man flere ekko av Ahmad Fardids kritikk av et amoralsk Vesten som er distansert fra Gud og oppslukt av individualisme. Men Shariati går enda lenger enn sin forgjenger ved å appellere til muslimenes ansvar for ”å løfte dem selv opp fra fangenskap for å bli ’Guds regenter på jorden’”.

Denne appellen til individenes ansvar blir betydningsfull gjennom en rekke av Shariatis essayer og foredrag, siden ”han pleide å utvide dens følger fra filosofiens og teologiens domene til politikkens”. Shariatis kritikk var ikke begrenset til sekularisme og et korrupt Vesten, den gikk også i sømmene til islamske geistlige. Ifølge Shariati var ikke sjia-islam ”et opiat som mange andre religioner, men en revolusjonær ideologi som gjennomsyret ethvert aspekt av livet”.

Shariatis ideologi foreslår en ”islamsk klassekamp” som forlanger en tilbakevending til sjia-islam. Hans appell til iranernes ansvar innebar politisk og kulturell uavhengighet fra Vesten. Shariati mente at den utbyttede klassen måtte gjennomgå en politisk og ideologisk omskolering før den kunne bli revolusjonær. Ettersom Shariati hadde påpekt at sjia-islam gjennomtrenger alle livets aspekter – og dermed ikke kunne holdes atskilt fra politikken – innebar dette en tilbakevending til selvet i sosial og historisk forstand, ikke et individuelt jeg.

I en artikkel fra 1976 i den innflytelsesrike iranske avisen Keyhan – under tittelen “Tilbakevending til en selv” [”Bazgasht be khish”] – formulerte Ali Shariati hans begrep om denne tilbakevendingen til Irans storhet. Ali Rahnema, som har skrevet en autoritativ biografi om Shariati, forklarer: ”I denne artikkelen som opphøyer ’den iranske ånden’, prøver [Shariati] å bevise at Iran – en nasjon som hadde mistet sitt sanne selv – kunne gjenvinne sin fordums storhet kun dersom landet vendte tilbake til dets autentiske identitet bestående av den iranske ’personligheten’ og den islamske ideologien”.

Selv om denne artikkelen er mest opptatt av marxismens havari, samt kritikken av modernisme og liberalisme, tar den også til orde for “klassesamarbeid” med tanke på nåtidige kamper. Shariati framhevet at ”islam fornekter klasseanalyse basert på økonomiske motsetninger i samfunnet”. I oppfordringen til ungdommen understreker Shariati særlig kulturell motstand mot imperialismens destruktive krefter.

Dersom vi slutter oss til det vi antydet om utviklingen i det førrevolusjonære Iran som ledet fram til Shariatis islamske vekkelse, er det tydelig at sjia-islam ble presentert som et svar på en rekke sosiale og politiske problemer. Sjia-islam og dens tolkninger utgjør fremdeles tyngdepunktet i iransk politikk. At den iranske revolusjonen faktisk ble gjennomført på en antivestlig plattform – som muligens var inspirert av en heideggeriansk diskurs omarbeidet av Fardid – understreker viktigheten av å belyse Irans insistering på en autentisk identitet.

Relatert

Europas eksistensielle ”de-konstitusjon” – Michael Marder

Hegemoniske krampetrekninger

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Om Antikrist

Å ha et senter – Frithjof Schuon

Antropocentrisk religion udgør en af de historiske forudsætninger for klimakrisens udvikling. Økocentrisk religion, spiritualitet og filosofi kan måske blive en af hovednøglerne til dens afvikling. En økocentrisk omvurdering af alle værdier er påkrævet.

Af Jens-André P. Herbener, cand.mag., mag.art. i religionshistorie og semitisk filologi. Adjunkt i religionsstudier, Institut for Historie ved Syddansk Universitet i Odense.

Det mekaniske verdensbillede, der begyndte at tone frem i oplysningstiden, er ofte blevet anset for et opgør med et kristent. Det var det også på flere områder. Men på andre kan det snarere betragtes som dets ultimative konsekvens: Den afsakralisering af naturen, som de store kirker havde været katalysator for, nåede her sin kulmination.

Hvad er årsagerne til den globale klimakrise i dag? Mange vil fremhæve den skyhøje udledning af drivhusgasser, den kolossale konsumerisme, den galopperende befolkningstilvækst og lign. Af samme grund mener de, at man bør koncentrere kræfterne om at bekæmpe dette.  Jeg er enig i, at der bør sættes ind her. Men vi kan næppe nøjes med det. Ifølge min nye bog Naturen er hellig: Klimakatastrofe og religion (2015) vil det ikke være andet end symptombehandling.

Vores handlinger har nemlig rødder i vores værdier og i videre forstand i vores menneskesyn, natursyn og verdenssyn. Ændrer vi ikke dem, vil vi ikke få fat om nældens rod, og så vil problemerne formentlig fortsætte. For at finde spirerne til den globale klimakrise skal vi et godt stykke tilbage i historien. I Naturen er hellig opererer jeg med tre store økologiske syndefald.

Første økologiske syndefald

Det første økologiske syndefald indtræffer allerede med agerbrugsrevolutionen for 11.000 år siden. Indtil da havde Homo sapiens levet næsten udelukkende som nomadiske jægere og samlere; det vil sige i ca. 95 procent af dets historie. Her adskilte menneskene sig ikke synderligt fra andre dyr, og deres tryk på naturen var som regel ganske begrænset. Det skyldtes ikke blot, at de var meget få, men også at de som nomader næsten intet akkumulerede. Dertil kom, at mange af dem antageligt mente, at kilder, planter, træer, dyr, bjerge og deslige var bolig for guder og ånder. Derfor opfattede de dem som hellige, og det, der er helligt, er ofte genstand for respekt og beskyttelse. Fænomenet kaldes animisme og er formentlig historiens suverænt mest udbredte religionsform.

Med agerbrugets opfindelse indledte mennesket dets første (veldokumenterede) målrettede ødelæggelse af vild natur. Det var en forudsætning for dyrkningen af jorden. For det andet medførte agerbruget en domesticering af en række vilde dyr og planter. For det tredje førte det overskud af fødevarer, der ofte blev resultat heraf, til yderligere befolkningstilvækst og befolkningstæthed. For det fjerde blev menneskene mere og mere bofaste, først i landsbyer og sidenhen i byer. Endelig opstod med tiden privat ejendomsret i moderne forstand. Med agerbruget begyndte menneskene kort sagt at indtage en særstilling blandt dyrene. Her blev de første afgørende skridt taget til deres ophøjelse til Jordens herre.

Andet økologiske syndefald

Det næste økologiske syndefald indtraf med monoteismens gennembrud for 2000-2500 år siden. De fleste forbinder denne religionsform med troen på én, sand gud. Det er også centralt, men monoteisme er meget andet end det. For det første forlener monoteisme agerbrugets sætten mennesket i centrum – kaldt antropocentrisme – med guddommelig legitimitet. Det er kulturelt langtfra uden betydning. Frem for at være en menneskelig aktivitet, der står til forhandling, bliver agerbruget nu dikteret af en universel og almægtig guddom.

Vi ser det allerede i Første Mosebog i Det Gamle Testamente. Ifølge kapitel 1 er mennesket som det eneste væsen skabt i Guds billede. Dermed angives, at det er væsensforskelligt fra resten af skabningerne. Der står endvidere, at mennesket skal herske over alle dyr, underlægge sig jorden og udbrede sig over den. Ifølge kapitel 3 uddrives mennesket af Edens have til et liv eksplicit som agerbruger. Ifølge kapitel 9 har Gud givet alle dyr og planter til menneskene, hvortil kommer, at dyrene skal nære ”frygt og rædsel” for os.

I talrige jæger-samler-kulturer forholdt det sig omvendt: Mange dyr blev opfattet som gudevæsner, hvoraf nogle stod over menneskene i magt og betydning. Desuden blev dyr og mennesker ofte opfattet som meget nære slægtninge, f.eks. med dyr som menneskenes søskende, forældre, forfædre eller lign. Men med agerbruget og dets religiøse retfærdiggørelse i Bibelen bliver en række vilde dyr altså forvandlet til menneskets ejendom. Et glasklart skel og hierarki opstår med mennesket i toppen.

Ikke overraskende er der fortsat i dag en glasklar overlapning mellem indfødtes territorier og så de områder i verden, hvor der er størst biodiversitet.

For det andet indfører Det Gamle Testamente en dualisme mellem verden og det guddommelige. Ganske vist har Gud skabt verden, der også gentagne ganske beskrives som god. Men skaberguden er selv væsensforskellig og adskilt fra skaberværket. Desuden indeholder helligskriftet forbud mod den dyrkelse af guder og ånder i kosmos, som man ser i talrige jæger-samler-religioner og tidlige agerbrugsreligioner. Verden er med andre ord ikke længere hellig i sig selv; det er kun Gud, og han er oftest radikalt forskellig fra verden.

Også i Det Nye Testamente finder man en antropocentrisme og dualisme mellem verden og det guddommelige. Dels omfatter næstekærligheden og frelsen kun menneskene. Dels er det ”himmerige” eller ”Guds rige”, som helligskriftet forkynder som noget centralt, som regel ikke en del af denne verden. F.eks. siger Jesus: ”Mit rige er ikke af denne verden” (Johannesevangeliet 18,36), og Paulus istemmer: ”Vort borgerskab er i himlene” (Filipperbrevet 3,20).

Nogen vil måske indvende, at Bibelen er en ældgammel bog, så hvilken rolle spiller disse tanker i dag? Sagen er, at Bibelen er kristendommens helligskrift, og kristendommen har været den mest ekspansive religion i historien. Dels i kraft af missionsvirksomhed fra kirkens begyndelse, dels i kraft af kristne europæeres kolonisation af størstedelen af Jorden siden 1400-tallet, er dens menneske- og natursyn blevet bragt ud til alle verdenshjørner. I dag er kristendom den største religion på Jorden. Den næststørste religion, islam, har i vidt omfang videreført de bibelske religioners antropocentrisme og dualisme.

Det mekaniske verdensbillede, der begyndte at tone frem i oplysningstiden, er ofte blevet anset for et opgør med et kristent. Det var det også på flere områder. Men på andre kan det snarere betragtes som dets ultimative konsekvens: Den afsakralisering af naturen, som de store kirker havde været katalysator for, nåede her sin kulmination. Naturen opfattes nu som et sjælløst objekt, der bør undersøges og udnyttes, og det har mennesket en soleklar ret, for ikke at sige pligt til at gøre.

Tredje økologiske syndefald

Den industrielle revolution, der begyndte i England i slutningen af 1700-tallet, repræsenterer historiens tredje økologiske syndefald. Her blev de store kirkers og oplysningstidens antropocentriske natursyn kombineret med opfindelsen af højeffektivt maskineri. Denne cocktail var ren dynamit, for den satte scenen for en rovdrift på naturen uden historisk fortilfælde. Sammen med fremkomsten af kapitalisme, konsumerisme, vaccine og antibiotika var menneskets ophøjelse til verdenshersker omsider fuldbragt.

Men hvis fremkomsten af antropocentrisk og dualistisk religion udgør én af de historiske hovedårsager til klimakrisens udvikling, så vil økocentrisk religion måske kunne blive én af hovednøglerne til dens afvikling?

Udvikling fører til afvikling

Denne spektakulære udvikling skal ses i skyggen af en parallel, modsatrettet afvikling. For det første har den globale udbredelse af agerbrug, industri, kapitalisme, kristendom og islam resulteret i udryddelsen eller marginaliseringen af indfødte folk verden over. For 11.000 år siden udgjorde de den samlede menneskehed. I dag er de reduceret til et par procent.

Ganske vist har indfødte indtil moderne tid ikke været bevidst optaget af økologi og naturbevarelse, og man kan blandt dem også finde notoriske eksempler på ødelæggelse af skove og lokal udryddelse af arter. På den anden side kommer man ikke uden om, at deres livsformer traditionelt er langt mere skånsomme mod naturen end moderne agerbrugs- og industrikulturer. F.eks. er deres forbrug afgørende mindre, både hvad angår materielle goder og energi, og deres udledning af drivhusgasser er minimal eller ikke-eksisterende.

Derudover indeholder deres animistiske religioner ofte mekanismer, der knytter forskellige restriktioner og tabuer til omgangen med naturen. Ikke overraskende er der fortsat i dag en glasklar overlapning mellem indfødtes territorier og så de områder i verden, hvor der er størst biodiversitet. Endelig er deres kendskab til den natur, de bebor og lever af, gerne second to none.

For det andet er der i takt med, at menneskearten har bredt sig mere og mere, blevet mindre og mindre plads til det enkelte menneske. Indtil for 11.000 år siden havde hvert menneske mange kvadratkilometer til rådighed til at samle, jage og slappe af på – og ofte en ganske overskuelig arbejdsdag. I dag er utallige lænket til samlebånd det meste af dagen, og når de vender hjem, er det til burhønelignende lejligheder i højhuse i megabyer.

For det tredje har der aldrig i menneskehedens historie eksisteret en kulturform, der er lige så destruktiv som vores. Ifølge WWF Verdensnaturfondens Living Planet Report fra 2014 har vi siden 1970 udryddet over halvdelen af antallet af Jordens vilde dyr. Endvidere ligger udryddelsen af arter over 1000 gange over det normale, hvilket markerer den sjette masseuddøen af planter og dyr. Den femte indtraf som følge af et gigantisk asteroidenedslag for 65 millioner år siden.  

Økologisk er menneskene i dag med andre ord et masseødelæggelsesvåben, og vort samfund er i værste fald en selvmordskult i stort format. Det lyder alarmistisk, men faktisk er der højtstående klimaforskere, der mener, at vi risikerer at udrydde os selv, helt eller delvist, hvis vi fortsætter den nuværende klimakurs.

Klimaforandringerne vor tids kardinalproblem

Under alle vilkår er klimaforandringerne vor tids kardinalproblem nr. 1, og de er i alt væsentligt menneskeskabte. Når det har vist sig overordentligt vanskeligt at ændre tingene, hænger det i mine øjne sammen med, at vi har et menneskesyn og natursyn, som de fleste ikke sætter spørgsmålstegn ved, men tværtimod opfatter som en naturgiven selvfølge: Mennesket er naturens konge. Naturen er et objekt, der frem for alt skal tjene menneskene. Det kan ikke være anderledes.

Jo, det kan det, og det har det været i langt størstedelen af Homo sapiens’ historie. Som vist er dette specifikke natur- og menneskesyn først opstået sent i et verdenshistorisk perspektiv. Og her bærer det voldsomt ekspansive agerbrug og den voldsomt ekspansive monoteisme efter meget at dømme en stor del af skylden. Men hvis fremkomsten af antropocentrisk og dualistisk religion udgør én af de historiske hovedårsager til klimakrisens udvikling, så vil økocentrisk religion måske kunne blive én af hovednøglerne til dens afvikling?

Men vi vil næppe kunne omkalfatre vores vækstbesættelse, overforbrug og det høje befolkningstal i verden uden at ændre vores menneskesyn og natursyn. Grundlæggende. Her tilbyder den voksende udbredelse af religion, spiritualitet og filosofi, der sætter naturen i centrum, væsentlige alternativer til status quo.

Grøn religion, spiritualitet og filosofi

Faktisk er kampen for et ændret menneske- og natursyn allerede i fuld gang. Således breder grøn religion, spiritualitet og filosofi sig verden over i disse år. Det gør sig gældende på især følgende områder:

For det første skal nævnes miljøbevidste tilhængere af de store religioner, bl.a. kristne og muslimske teologer, der arbejder på en økologisk reformation af deres religioner indefra. F.eks. mener de, at deres helligskrifter – ret forstået i skyggen af klimakrisen – pålægger menneskene at være ansvarsfulde forvaltere af ”skaberværket”. Dertil kommer, at en del arbejder med naturbevarelsesprojekter og deltager i miljøaktivisme.

For det andet skal nævnes neopaganisme, der er blandt de hurtigst voksende religioner i verden, f.eks. Wicca, neodruider og asadyrkere. De fleste af dem betragter naturen som bolig for guder og ånder – eller som én stor gud(inde) – og bl.a. derfor skal naturen behandles med respekt og tilbageholdenhed.

Endelig skal nævnes spirituelle og filosofiske bevægelser og strømninger som f.eks. dybdeøkologi, der sætter alle levende væsner på lige fod; gaianisme, der opfatter Jorden som en levende organisme; såkaldt radikale miljøgrupper, der prioriterer naturen over alt andet; økofeminister, der kæder ødelæggelse af naturen sammen med kvindeundertrykkelse; soul surfere, der på havet oplever unio mystica; og subkulturer, der dyrker blockbustere som Avatar og Ringenes herre.

Økocentrisk revolution

Et brændende spørgsmål er under alle omstændigheder, om vi i fremtiden kommer uden om en økocentrisk revolution af vores samfund. Foretager vi en økologisk omlægning af vores energiproduktion, men viderefører den herskende vækstideologi, konsumerisme og befolkningstilvækst, ja, så vil vi givetvis fortsætte med at save den gren over, som vi sidder på. Det tager blot lidt længere tid.

Men vi vil næppe kunne omkalfatre vores vækstbesættelse, overforbrug og det høje befolkningstal i verden uden at ændre vores menneskesyn og natursyn. Grundlæggende. Her tilbyder den voksende udbredelse af religion, spiritualitet og filosofi, der sætter naturen i centrum, væsentlige alternativer til status quo. Kort sagt et måske afgørende nyt fokus.

Naturen er hellig: Klimakatastrofe og religion udkommer snart i norsk oversættelse på Flux Forlag.

Læs videre her:

Harari, Yuval Noah (2015): Sapiens: En kort historie om menneskeheden. København: Lindhardt og Ringhof.

Herbener, Jens-André P. (2015): Naturen er hellig: Klimakatastrofe og religion. København: Informations Forlag.

Ponting, Clive (2007): A New Green History of the World: The Environment and the Collapse of Great Civilizations. New York: Penguin Books

Taylor, Bron, red. (2005): The Encyclopedia of Religion and Nature I-II. London & New York: Continuum.

Relatert

Essay: Vannet vi svømmer i

Design for en levende planet

Apokalypsens fire ryttere – del I

DYPØKOLOGIEN

Etter dypøkologi – den tredje bevegelse

Kalasha – en rødlistet kultur

Et dypøkologisk forsvar

En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

Med hovudet i Riftdalen – frå olje veks ingenting

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

I et nylig opprop og underskriftskampanje går ledende personer i fagbevegelsen og kjente intellektuelle hardt ut mot en utenrikspolitikk og mediaretorikk de oppfatter som demonisering av Russland og krigshissing.

«Vi oppfordrer sterkt til at Norge i stedet vektlegger arbeidet med å få til en politisk løsning og tiltak som kan dempe konfliktnivået. Det innebærer å holde kanalene åpne og opprettholde normale forbindelser med Russland. » – Krigsfareoppropet

I oppropet og underskriftskampanjen under overskriften Krigsfareopprop heter det blant annet:

Vi er bekymret over at Norge er med på å øke faren for storkrig i Europa, utløst av konflikten rundt Ukraina. Russlands og USAs innblanding, både i maktskiftet i Kiev sist vinter og den påfølgende borgerkrigen, har gjenskapt kald krigs-scenarioet. Norge har dessverre også bidratt til dette.

Russland, har siden sammenbruddet av Sovjetunionen sett at Vesten stadig har rykket lengre mot øst, og ser nå NATO stå på deres egen dørterskel. Det kan ikke forsvare deres brudd på folkeretten ved innlemmelsen av Krim og innblandingen i Øst Ukraina. Men Vestens svar med sjøl å forsterke sin militære aktivitet i Russlands nærområder gjør situasjonen bare verre og farligere.

Les hele oppropet og underskriftskampanjen her

Til Dagsavisen uttaler Roy Pedersen, leder for Oslo LO:

– Vi er bekymret for den økende konfrontasjonen mellom NATO og Russland med bakgrunn i Ukraina-konflikten. Vi tar avstand fra Russlands annektering av Krim, men er også mot en ny kampopprustning. Norge er ikke tjent med en kald krig-lignende situasjon i Europa og norske politikere må stanse demoniseringen av Russland.

Forfatter Thorvald Steen uttaler i samme artikkel:

– Myndighetene driver sammen med NATOs ledelse en ganske kraftfull retorikk som definitivt ikke styrker fredsmulighetene i Europa. Jeg er langt fra en Sovjet-støttespiller, men dialogen med Russland gir nærmest inntrykk av at vi er i krig, sier Steen.

Resten av artikkelen kan leses her

Artikkelen i the Guardian, The demonisation of Russia risks paving the way for war anbefales

Relatert

Sommeren 2015 hadde jeg den store glede å få låne hytta til min bror, for å oppleve hva Sigmund Setreng (1937-2014) kalte for pseudo-kompleksitet, som er det beste de fleste av oss kan håpe på å oppnå innenfor vårt ”avanserte konkurranse-industrielle system”, forkortet AKIS eller enda bedre på engelsk med ACID (Advanced Competitive Industrial Dominion), dvs. syre.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Lommedemokratiet har, lik alle biologiske systemer en utpreget fraktal fordelingsstruktur, hvor den minste enheten, inngruppa eller produksjonslommene, utgjør fundamentet.

For slik er vår sivilisasjon, som syre, den brenner seg gjennom det levende og etterlater dødt vev. Hvor befriende er det da ikke for et mekanisk menneske, en brikke i maskinen, å kunne skue mot Rondanes mektige fjell en stakket stund?

Med meg hadde jeg to bøker jeg lenge hadde gledet meg til å lese, Elvetid (2014), ei ”minnebok” i sammenheng med økofilosofen Sigmund Kvaløy Setrengs død 27. mai 2014, og Pocket Neighborhoods av arkitekten Ross Chapin. Og du verden hvor begge bøkene innfridde! Jeg var smertelig klar over at min ferie ikke var annet enn simpel pseudo-kompleksitet, men medbrakt to slike monumentale verker og med kaffekoppen (sannsynligvis av kaffebønner fra Brasils beste dyrkningsjord), kjente jeg allikevel på en dyp mening.

Å lese om Setrengs definisjon av meningsfylt arbeid var en befrielse og en stor sorg. Sorg fordi jeg egentlig aldri har fått oppleve gleden av meningsfylt arbeid, befriende fordi det har blitt klart for meg hva meningsfylt arbeid er. Dessverre produserer AKIS kun meningstomt arbeid, og vi har nådd ”peak meaninglessness”.

Rondane

Innenfor Terje Bongards inngruppedemokrati skal det etableres en demokratisk fundamentert borgerlønn. Denne bør fastsettes ut fra i hvor stor grad arbeidet tilfredsstiller økofilosofiens definisjoner av meningsfylt arbeid, hvor de med lavest grad av meningsfylt arbeid får høyest borgerlønn. Samtidig bør man hele tiden søke å minske graden av meningstomt arbeid, med mål at alt arbeid til fulle tilfredsstiller de fem kriteriene for meningsfylt arbeid.

Kanskje var det den friske fjellufta som fikk meg til å forstå at Bongards inngruppedemokrati egentlig er et lommedemokrati, en essensiell del av inngruppesamfunnet slik som lommenabolaget, hvor de oppbyggelige kreftene i handikapprinsippet råder grunnen gjennom inngruppa. Altså et moderne stammesamfunn!

Undertittel til Chapins bok er ”Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, eller å danne småskalasamfunn i en overdimensjonert verden. Dette er nettopp hovedpoenget med Bongards demokratiform! Bongard kaller det et selveierdemokrati hvor hver inngruppe får fullt ansvar for sin produksjonslomme, på samme vis som hvert lommenabolag selvorganiserer sitt lille nabolag. Lommedemokratiet er således et produksjonsdemokrati bygget nedenfra, hvor hver inngruppe velger sin representant som de sender oppover i systemet.

For at et lommenabolag skal lykkes har Ross Chapin utviklet elleve design-nøkler å strekke seg etter, presentert i kapitlet ”Designing for Community”. Disse demper eller eliminerer spenninger og konflikter innad i lommenabolaget, og legger et best mulig grunnlag for å skape gode relasjoner mellom beboerne. Ignoreres disse nøkkelprinsippene, slik man gjør det innen det rådende paradigmet, beredes tvert imot grunnen for konflikter og splittelse.

For lommedemokratiet bør det utarbeides tilsvarende nøkkelprinsipper som for lommenabolaget, noe man kunne fått til gjennom MEDOSS – “Modeling a Democratic Green Economy for a Sustainable Society” – Norgeshistoriens potensielt viktigste forskningsprosjekt, avvist av Norges forskningsråd. [i] 

Selv om lommedemokratiet har en pyramidal form, noe Setreng i utgangspunktet avskydde, snakker vi her om en fundamentalt forskjellig hierarkisk struktur enn innen de tradisjonelle pyramidale styringsformer, fra faraoenes Egypt til den Europeiske Union.

Ross Chapin i lommenabolaget

Inngruppesamfunnet vil si å gå tilbake til menneskets urtilstand, stammesamfunnet. Allikevel en ny, avansert form for stammesamfunn, basert på forskning innen menneskelig atferdsøkologi.

Lommedemokratiet har, lik alle biologiske systemer [ii] en utpreget fraktal fordelingsstruktur, hvor den minste enheten, inngruppa eller produksjonslommene, utgjør fundamentet. Hver inngruppe velger den representant de mener best representerer deres interesser, som de sender oppover til neste forvaltningsnivå, som igjen består av inngrupper som velger sin representant, helt til man står igjen med kun ei inngruppe som velger sin representant, presidenten.

Systemet bygges altså nedenfra og opp, i motsetning til virkeligheten innenfor den rådende verdsensorden, Servoglobus. Setreng definerte Servoglobus på følgende vis:

”Enkelt sagt: Naturen (og samfunnet) misoppfattes som en maskin (dvs. en abstraksjon). Det konkurranse-industrielle systemet er avgjørende bygd på denne misoppfatningen, i dag kraftig styrket via den eksponentielt økende datamaskineringen av samfunnet. I en prosess hvor økonomisk konkurranse er blitt den allestedsnærværende drivmotoren, hvor teknokrati (komplikasjon) setter strømlinjer på endringene og hvor nasjonene og deres parlamenter utviskes, synes et globalt ordensgivende datamaskinsystem å framstå som endepunkt. Økofilosofigruppen kalte dette systemet Servoglobus.[iii]

Heldigvis kom Setreng til den konklusjonen at vårt sivilisasjonssystem vil kollapse før Servoglobus når sin fullendelse. Han fortsetter avsnittet ovenfor med følgende:

”Flere datasystemeksperter mener at noe slikt til slutt vil ta over, mens distinksjonen mellom kompleks og komplisert (etter hvert gitt en finmasket definisjon via næssiansk fremgangsmåte!) har vist seg fruktbar i en argumentasjon for at Servoglobus aldri kan nå virkeliggjøring.”

Sigmund Setreng poengterte gang på gang at vi må finne et nytt samfunnssystem for å erstatte AKIS. Selv mener jeg at inngruppesamfunnet er det beste alternativet for å kunne lede oss i en annen retning enn mot Servoglobus. Lommedemokratiet, fundamentert i arbeidet, må utgjøre den absolutte kjernen i inngruppesamfunnet, med lommenabolaget utenpå her igjen. Derfor bør alle gode krefter settes inn på å få omgjort Norges forskningsråds fatale kortslutning om å avvise MEDOSS, og gi Terje Bongard de midler han trenger for å berge oss fra AKIS.

Inngruppesamfunnet vil si å gå tilbake til menneskets urtilstand, stammesamfunnet. Allikevel en ny, avansert form for stammesamfunn, basert på forskning innen menneskelig atferdsøkologi. Hvor vår nedarvede biologi forenes med teknologien og naturen, slik at vi kan leve sanne, komplekse liv: ”Dessverre er grunnlaget for å foreslå bærekraftige samfunn basert på å forstå de medfødte følelsenes bruk og formål, og deres plassering i hjernen. Når dette fornektes blir det bare synsinger igjen” (Terje Bongard).

Relatert

DYPØKOLOGIEN

Skreia er tapt i mitt hjerte

Design for en levende planet

Forbi føydalsamfunnet

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Dette intervjuet med Serge Latouche (f. 1940) ble først publisert av nyhetsbyrået Inter Press Service (IPS) 3.august 2009 under tittelen ”Q&A: ‘Time to De-Grow’”. Her kritiserer han ”vekst for vekstens skyld” i materialistisk forstand. I stedet tar han til orde for vekstavvikling. Latouche er professor emeritus i økonomi ved Université Paris-Sud, og er mest kjent som primus motor i den franske vekstavviklingsbevegelsen [décroissance]. Intervjueren er den rumenske journalisten Claudia Ciobanu.

Oversatt av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK

Et vekstavviklingssamfunn i Texas vil ikke manifestere seg på samme vis som i Chiapas, Senegal eller Portugal. Vekstavvikling er den eventyrlige åpningen mot en pluralitet av menneskets mulige skjebner.

Claudia Ciobanu: Hvordan vil et vekstavviklingssamfunn fortone seg, og hvilke praksiser i dagens verden kan sammenlignes med denne visjonen?

Serge Latouche: Vekstavvikling er ikke det samme som negativ vekst. Sistnevnte er forøvrig et selvmotsigende uttrykk, noe som igjen beviser dominansen til den kollektive forestillingen om ”vekst”.

På den annen side er ikke vekst-avvikling et alternativ til vekst. Derimot er det et sett med alternativer som vil åpne opp et enormt mulighetsrom for menneskelig kreativitet igjen så fort åket til den økonomiske totalitarismen har blitt kastet. Et vekstavviklingssamfunn i Texas vil ikke manifestere seg på samme vis som i Chiapas, Senegal eller Portugal. Vekstavvikling er den eventyrlige åpningen mot en pluralitet av menneskets mulige skjebner.

Vekstavviklingens prinsipper kan man allerede finne i teori såvel som praksis i både det globale Nord og Sør. Eksempelvis i forsøkene til ny-zapatistene på å skape en autonom region i Chiapas; samt i erfaringene til flerfoldige søramerikanske urbefolkningsgrupper.

Serge Latouche

Utallige initiativer til vekstavvikling og solidaritet har begynt å spre seg i det globale nord også: franske AMAP [Association pour le maintien d’une agriculture paysanne] – ”Foreningen for opprettholdelsen av bondelandbruk” – og PADES [Programme Autoproduction et Développement Social] – ”Programmet for selvproduksjon og sosial utvikling” – som er utviklet i Frankrike for å hjelpe individer så vel som småsamfunn til å kunne produsere varer på egenhånd og for andre, for dermed å eliminere pengetransaksjoner.

Bevegelsen med overgangsbyer startet i Irland og har spredt seg til England. Dette fenomenet er en produksjonsform nedenfra som kanskje ligner mest på et vekstavviklingssamfunn. Disse byene søker i første rekke å bli selvforsynte med energi i en tid med minkende ressurser, og generelt fremmer de prinsippet om sosial motstandskraft.

Å våge vekstavvikling i Sør betyr å iverksette en godartet syklus som bryter med den økonomiske og kulturelle avhengigheten til Nord.

CC: Hvilken rolle vil markedene ha i et vekstavviklingssamfunn?

SL:  Det kapitalistiske samfunnet er en markedsøkonomi, men markeder er ikke institusjoner som utelukkende tilhører kapitalismen. Det er derfor viktig å skille markedet som sådan fra markeder.  Sistnevnte adlyder ikke loven om perfekt konkurranse, og det er best. De vil alltid innlemme trekk av gaveøkonomien, som vekstavviklingssamfunnet prøver å gjenoppdage. Hvilket innebærer at man lever i fellesskap med andre og utvikler en menneskelig relasjon mellom kjøper og selger.

CC: Hvilke strategier kan det globale Sør iverksette for å kunne komme fattigdommen til livs på en annen måte enn i Nord, hvor det skjer på bekostning av miljøet og frambringer armod i Sør?

SL: For afrikanske land er redusert økologisk fotavtrykk eller brutto nasjonalprodukt ikke nødvendigvis ønskelig. Men derfra bør vi ikke slutte at vekstsamfunn bør bygges der.  Først og fremst er det tydelig at vekstavvikling i Nord er en forutsetning for alternative åpninger i Sør.

Alle myndigheter er, enten de vil eller ei, kapitalismens funksjonærer. I beste fall kan myndighetene sinke eller glatte over forløp som de ikke lenger kan kontrollere.

Så lenge Etiopia og Somalia tvinges til – under den verste matmangel – å eksportere mat for at vi skal fø våre husdyr, og så lenge vi feter opp vårt kveg med soya dyrket fram etter ødeleggelsen av Amazonas-jungelen, kveler vi ethvert forsøk på reelt autonomi i Sør.

Å våge vekstavvikling i Sør betyr å iverksette en godartet syklus som bryter med den økonomiske og kulturelle avhengigheten til Nord; gjenopprette forbindelsen med historien som koloniseringen avbrøt; gjeninnføre særegne produkter som har blitt forlatt eller glemt så vel som ”anti-økonomiske” lover knyttet til disse landenes fortid; samt rehabilitere tradisjonelle teknikker og kunnskaper.

CC: Vekstavviklingssamfunnet innebærer en radikal endring i menneskelig bevissthet. Hvordan vil den kunne frambringes? Kan den noensinne skje?

SL: Det er vanskelig å bryte ut av denne vekstavhengigheten, særlig fordi det er i ”narkolangernes” interesse – multinasjonale selskaper og de politiske makter som tjener dem – at vi fortsetter å være slavebundet.

Alternative erfaringer og dissidentgrupper – slik som kooperativer, syndikater, foreningene for opprettholdelsen av bondelandbruk, visse ikke-statlige organisasjoner, lokale byttesystemer og nettverk for utveksling av kunnskap – representerer pedagogiske laboratorier for skapelsen av ”det nye mennesket” som kreves i det nye samfunnet. De opptrer som folkeuniversiteter hvor motstand fostres og forestillingsevnen avkoloniseres.

Vi har helt klart dårlig tid, men visse omveltninger kan hjelpe til med forvandlingens framskyndelse. Den økologiske krisen, sammenkoblet med den finansielle og økonomiske krisen, som vi nå opplever kan utgjøre et helbredende sjokk.

CC: Kan konvensjonelle politiske aktører spille en rolle i en slik forvandling?

SL: Alle myndigheter er, enten de vil eller ei, kapitalismens funksjonærer. I beste fall kan myndighetene sinke eller glatte over forløp som de ikke lenger kan kontrollere. Vi anser selvforvandlingsprosessen til samfunnet og borgerne som viktigere enn politiske valgkamper. Allikevel er den relative framgangen til franske og belgiske miljøpartier – som har tatt til seg noe av vekstavviklingens agenda – tilsynelatende positivt.

Relatert

Naturen er hellig

Spøkelsesby gjenoppstått som vitalt økosamfunn

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Ut med soya i norsk landbruk?

DYPØKOLOGIEN

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Hegemoniske krampetrekninger

Sårbarhetens naturlov – matkultur er infrastruktur

Denne teksten av den franske filosofen Jean Baudrillard (1929-2007) ble først publisert som et kapittel om nihilisme [”Sur le nihilisme”] i boka Simulacres et simulation (1981).[i] Her foregriper han den senmoderne flimmervirkelighetens stadige akselerasjoner. Og dette lenge før verdensveven og “sosiale” medier gjorde seg gjeldende. Fragmenteringen av samfunnet og eteren var allerede godt synlig i hans samtid, men har i senere år eksplodert. Sensasjonelt støy og kakofoni er kanskje mer enn noensinne det som forlenger hegemoniets liv. Eller i det minste gir inntrykk av dets uforgjengelighet.

Oversatt av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK

Ørkenen vokser. Mening imploderer i media. Massenes sosiale vev imploderer. Den uendelige veksten til massene er en funksjon av et akselererende system. En energisk blindvei. Treghetens punkt.

Nihilismen bærer ikke lenger de mørke wagnerske og spenglerianske sotete fargene til det forrige århundret. Den opprinner ikke lenger i dekadansens Weltanschauung. Ei heller i radikaliteten som Guds død har avfødt og alle dens konsekvenser. Dagens nihilisme tilhører gjennomsiktigheten, og blir på sitt vis mer radikal og viktigere enn dens historiske forgjengere. Gjennomsiktig og ubestemmelig, men uatskillelig tilknyttet systemet og all teori som fremdeles utgir seg for å analysere den.

Da Gud døde, hadde vi fremdeles Nietzsche til å fortelle oss det – den store nihilisten foran Evigheten og Evighetens kadaver. Men foran alle tings simulerte gjennomsiktighet og simulakraet til den materialistiske eller den idealistiske realiseringen av verden i hypervirkeligheten (Gud er ikke død, han har blitt hypervirkelig), finnes det ikke lenger noen teoretisk eller kritisk selvgjenkjennende Gud.

Universet og alle av oss har ankommet simuleringen uten avbrudd og avskrekkingens ondartede – nei, ikke en gang det – likegyldige sfære: på bisart vis virkeliggjøres ikke lenger nihilismen helt og holdent gjennom ødeleggelse, men gjennom forstillelse.

Fra de voldsomt driftige fantasmer, mytenes skinnbilder og deres historiske scene har det hele forvandlet seg til tingenes gjennomsiktige, falskt gjennomsiktige, utførelse. Hva gjenstår da av en mulig nihilisme i teorien? Hvilken ny scene kan utfolde seg, hvor intetheten og døden igjen kan manes fram som en utfordring og markør?

Vi har havnet i en ny og uten tvil uløselig plassering i relasjon til tidligere tiders nihilisme. Romantikken var dens første store tilsynekomst: i fellesskap med opplysningstidens revolusjon samsvarer den med kollapsen i framtoningenes orden. Surrealisme, dadaisme, det absurde og politisk nihilisme utgjør den andre store manifestasjonen, hvilket svarer til den meningsbærende ordenens endelikt.

Førstnevnte tilsynekomst er fremdeles en estetisk variant av nihilismen (dandyismen), mens sistnevnte antar en politisk, historisk og metafysisk form (terrorisme). Disse to stadiene angår oss kun unntaksvis eller ikke i det hele tatt.  Gjennomsiktighetens nihilisme uttrykkes ikke estetisk eller politisk, ei heller låner den noe fra framtoningenes oppløsning, det meningsutslettende eller fra resterende apokalyptiske avskygninger.

Det finnes ikke lenger noen apokalypse (bare en uforutsigbar og apolitisk terrorisme forsøker å gjenspeile den; dens gjenværende måte å komme til syne på blir via en forsvinningsmodus: media, hvor ikke noe lenger utspiller seg, som et gjennomhullet kart der vi opphører å være tilskuere og hensettes til rollen som mottakere).  Dommedag er avsluttet. I dag gjelder forskyvningen av det nøytrale, dets former og likegyldigheten. Jeg overlater til andre å vurdere hvorvidt det nøytrale har sin egen romantikk og estetiske dimensjon. Selv tror jeg ikke det – men det frambringer en fascinasjon for ørkenaktige og likegyldige former, for selve igangsettelsen av systemet som tilintetgjør oss.

Jean Baudrillard

Fascinasjonen (i motsetning til forførelsen, knyttet til framtoningene og den dialektiske fornuft, forbundet med mening) er en nihilistisk lidenskap par excellence, og passer til forsvinning som tilstand. Vi fascineres av alle forsvinningsformer, vår egen inkludert. Melankolsk og fascinert, slik avtegnes vår allmenne tilstand i den ufrivillige gjennomsiktighetens æra.

Jeg er en nihilist.

Jeg observerer, aksepterer og antar det veldige forløpet til framtoningenes ødeleggelse (og deres forførelse) i det meningsbærendes tjeneste (representasjon, historie, kritikk osv.) som den grunnleggende kjensgjerning i det nittende århundret. Den virkelige revolusjonen i det nittende århundret var den radikale destruksjonen av framtoninger, verdens avfortryllelse og dens oppgivelse til tolkningens og historiens vold.

Tregheten som fenomen akselererer (hvis man kan si noe sånt). De fastholdte formene brer om seg og veksten svulmer på stedet hvil. Hvilket er hemmeligheten bak hyperteliet, det som overskrider sitt eget formål.

Jeg observerer, aksepterer, antar og analyserer den andre revolusjonen. Den av det tjuende århundret og postmoderniteten, den veldige meningsutslettende prosessen lik de tidligere ødeleggelsene av framtoninger. Han som angriper med mening drepes selv av mening.Den dialektiske og kritiske scenen er tømt. Det finnes ikke lenger noen scene. Ingen meningsfull terapi eller terapi frambrakt av mening: terapien innlemmes i uatskillelighetens generelle forløp.

Scenen for analyse har blitt usikker og tilfeldig: teorier flyter (faktisk er nihilisme umulig, fordi den fremdeles er en desperat – men besluttsom – teori, endelighetens drømmesyn og katastrofenes verdensanskuelse).[ii] Analysen blir kanskje selv den avgjørende grunnbestanddel når mening fryser fast. Teoretisk frambrakt overskudd av mening og dets tevling på det meningsbærende nivået er fullstendig sekundært i den glasiale utførelsen av dissekering og gjennomsiktighet.

En bør være bevisst på at uansett hvordan analysen skrider fram, går den i retning av at mening fryses. Den bistår i forskyvningen av simulakra og likegyldige former. Ørkenen vokser. Mening imploderer i media. Massenes sosiale vev imploderer. Den uendelige veksten til massene er en funksjon av et akselererende system. En energisk blindvei. Treghetens punkt.

En treg skjebne for en mettet verden. Tregheten som fenomen akselererer (hvis man kan si noe sånt). De fastholdte formene brer om seg og veksten svulmer på stedet hvil. Hvilket er hemmeligheten bak hyperteliet, det som overskrider sitt eget formål [kreft er f.eks en vekstforstyrret hypertelisk prosess hvor cellene deler seg unormalt, mens på samfunnsnivå innebærer det at dialektiske prosesser – hvor klare motsetninger står opp mot hverandre – ikke lenger synes og/eller har tømt seg for mening; redaksjonen].

Slik ødelegges endeligheter på vårt vis: ved å bevege oss enda lenger bortenfor og for langt i samme retning – tilintetgjørelsen av mening gjennom simulering, hypersimulering, hyperteli. Benektelsen av sitt eget formål gjennom hyperendelighet (slik som statuene på Påskeøya) – er ikke dette også kreftens obskøne hemmelighet?  Utvekstens hevn over veksten og hurtighetens hevn over tregheten.

Massene er selv fanget i treghetens veldige forløp ved akselerasjon. De utgjør denne utveksten og glupske prosessen som gjør slutt på all vekst og alt overskudd av mening. Massenes kretsløp kortsluttes av en monstrøs endelighet. Treghetens punkt og det som skjer på dets utside i dag fascinerer og fengsler (herav dialektikkens diskrete sjarm). Dersom det er nihilistisk å gi forrang til treghetens punkt og analysen av systemenes irreversibilitet, da er jeg altså nihilist.

Melankoli utgjør den brutale utilfredsheten som kjennetegner våre mettede systemer. En gang fantes det et håp om å kunne balansere godt og ondt, sant og usant. Ja, sannelig å kunne konfrontere noen verdier av samme orden når det mer allmenne håpet om kreftenes forbindelser og deres markører har forduftet.

Dersom det er nihilistisk å være besatt av forsvinningsmodusen, heller enn produksjonsmåten, da er jeg altså nihilist. Forsvinning, afanisis [subjektets selvutslettelse], implosjon og forsvinningens furie [jfr. Hegels Furie des Verschwindens]. Transpolitikk som forsvinningsmodusens valgfrie virkefelt (av det virkelige, meningsfulle, sceniske, historiske, sosiale og det individuelle).

Sant å si blir ikke dette lenger et spørsmål om nihilisme: i forsvinningen, i ørkenaktige, tilfeldige og likegyldige former finnes det ikke lenger noe patos. Det patetiske ved nihilismen – denne mytiske energien som fortsatt utgjør nihilismens kraftkilde, radikalitet, mytiske benektelse og dramatiske forutanelse.

Dette kan ikke en gang kalles avfortrylling, med dens forførende og nostalgiske – men selv trollbundet – avfortryllede tonalitet. Det kan simpelthen kalles forsvinning. Forsvinningsmodusens radikalitet kan spores tilbake til Adorno og Benjamin, parallelt med dialektikkens nostalgiske øvelse. Siden det finnes en dialektikkens nostalgi, er uten tvil den mest subtile dialektikken nostalgisk til å begynne med. På et dypere plan hos Benjamin og Adorno finner man en annen tonalitet: det melankolske tilknyttet selve systemet, uhelbredelig og hinsides enhver dialektikk.

Systemisk melankoli har i dag overtaket gjennom de ironisk gjennomsiktige former som omringer oss. Denne melankolien har blitt vår grunnleggende lidenskap, snarere enn raseriet eller den vage lengselen til en sjel av fin de siècle [århundrets slutt]. Nihilisme er det heller ikke lenger, ettersom det i en viss forstand innebærer normalisering av alt gjennom utslettelse og ressentimentets lidenskap. [iii]

Nei, melankolien utgjør den grunnleggende tonaliteten til funksjonelle systemer, de nåtidige simulerings-, programmerings- og informasjonssystemene. Melankoli danner den iboende kvaliteten til meningsutslettelse som modus og meningens ustadighet i virksomme systemer. Og vi er alle melankolske.

Melankoli utgjør den brutale utilfredsheten som kjennetegner våre mettede systemer. En gang fantes det et håp om å kunne balansere godt og ondt, sant og usant. Ja, sannelig å kunne konfrontere noen verdier av samme orden når det mer allmenne håpet om kreftenes forbindelser og deres markører har forduftet. Mot dette hegemoniske systemet kan man alltids skryte av begjærets knep, hverdagslig anvende revolusjonært hårkløveri, opphøye molekylær bevegelse eller endog forsvare matlaging. Men intet av dette tilbakekaller den tvingende nødvendigheten av å stagge systemet i fullt dagslys. Kun terrorismen kan gjøre det.

Et trekk av tilbakevendingen visker ut det gjenværende, slik et enkelt ironisk smil avvikler en hel samtale, som når et glimt av fornektelse hos en slave opphever all makt og fornøyelse hos herren. Jo mer hegemonisk systemet er, desto mer vil forestillingsevnen beveges av selv den minste hegemoniske tilbakegang. Utfordringen – uansett om den er uendelig liten – er et bilde på sand i maskineriet. Kun denne omstillbarheten uten en motsats ansees som en begivenhet i dag på politikkens nihilistiske og utilfredse scene. Bare dette mobiliserer det innbilte.

Dersom det er nihilistisk å bære – helt til de hegemoniske systemers utålelige ytterlighet – dette radikale trekket av spott og vold som dette systemet påkaller et svar på ved sin egen død, da er jeg en terrorist og nihilist i teorien slik de andre er det med sine våpen. Teoretisk vold, ikke sannhet, er vår eneste gjenværende ressurs. Men et slikt sinnelag er utopisk. Siden det ville ha vært vakkert å være en nihilist, hvis det ennå fantes en slik radikalitet – på samme måte som det ville ha vært fint å være en terrorist dersom døden, inkludert terroristens, fortsatt var meningsfull.

Men nå har vi kommet dit hen at ting har blitt uløselige. Et motstykke til radikalitetens aktive nihilisme finnes i systemets egen nihilisme som nøytraliserer. Systemet i seg selv er nihilistisk, i den forstand det har makt til å skylle alt bort – medregnet dets fornektere – inn i likegyldigheten.

I dette systemet glimrer selveste døden dydig med sitt fravær (sentralstasjonen i Bologna [Bologna-massakren 2.august 1980], Oktoberfesten i München [terrorangrepet 26.september 1980]: de døde annulleres av likegyldigheten, noe som gjør terrorismen til systemets ufrivillige medsammensvorne; ikke blott politisk, men i likegyldighetens akselererte form som det bidrar til å påtvinge).

Døden har ikke lenger noen scene, hverken i illusorisk eller politisk forstand, hvor den kan framføres eller spille seg ut enten seremonielt eller voldelig. Og dette er seieren til den andre nihilismen, altså systemets. Det finnes ikke lenger noen scene, selv ikke den minimale illusjonen som gjør hendelsene i stand til å besitte virkelighetskraften – ingen flere scener for hverken mental eller politisk solidaritet: betyr Chile, Biafra, båtflyktningene, Bologna eller Polen noe som helst? Alt dette vil bli utslettet på TV-skjermen. Vi lever i en æra med konsekvensløse begivenheter (og likedan konsekvensløse teorier). Det er ikke lenger noe håp om mening.

Og uten tvil er dette bra: mening dreper. Men det som har blitt påtvunget av dens flyktige herredømme – hvilket man håpet å likvidere for å berede grunnen til Opplysningstiden – er ytre framtoninger: udødelige og usårlige overfor meningens nihilisme eller fraværet av mening som sådan.

Her starter forførelsen.

Relatert

En konspirasjon av imbesiler – Jean Baudrillard

Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber

«Je suis hypocrite»

Flight MH17 og hykleren i oss

Skjøt opposisjonen mot sine egne på Maidan?

Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

Alain Badious endetidsfilosofi

Revolt mot den postmoderne verden – Alexander Dugin

Ja, verdens undergang har funnet sted – Alain de Benoist

Fotnoter

[i] Her er oversettelsen imidlertid basert på gjengivelsen til Sheila Faria Glaser fra 1994: ’On Nihilism’ i Simulacra and Simulation, s. 159-164. Ann Arbor, MI: Michigan University Press.

[ii] Det finnes kulturer med kun skapelsesberetninger, men blottet for endetidsfortellinger. Og det finnes de som er besatte av begge… To andre typologier er mulige… De som ikke kan forestille seg noe annet enn slutten (vår nihilistiske kultur), og de som hverken kan forestille seg tilblivelsen eller endetiden (det vilkårlige vi har i vente).

[iii] Jfr. bruken av ordet ressentiment hos Friedrich Nietzsche i Slik talte Zarathustra.

Naturens stemme hvisket til deg. Kom, kom nærmere. Den ville at du skulle komme for å si hei. Den ville bli bedre kjent med deg. Den hintet til kontakt, men den presset ikke på.

Du vandret inn i dens mangfoldigheter. Du gikk med dine føtter på stiens balanserende terreng. Dens variasjon og rytme. Dens enorme hemmeligheter, som et mysterium fylt av historie. Den fortalte så ufattelig lite og var din usikre part. Samtidig åpnet den seg for deg og viste vei. Du følte stiens myke underlag. Den brettet ut sine armer og lot deg gå på den.

Det var ikke mange som la seg ned slik tenkte du, fantasifullt. Du gikk oppover, nedover, til side, hoppet og stoppet.

Lydene stilnet. Du hørte dine skritt. Din egen pust. Buskene og bekkens brus.

Du følte deg så inderlig levende. Du pustet inn krystallklar ren luft. Du følte, kjente, lyttet, så og bare var. Du følte deg hel i omgivelsene. Naturens mangfoldigheter samlet seg rundt deg. Du var en del av den og følte dens nærvær. Du tenkte at du var i ett med den. Det var akkurat som naturens stemme snakket til deg. Her og nå. En slags balanse. Harmoni. Stillheten tok deg med inn i dens univers. Inn i en slags annen helhet. Tidløst? Du kjente en slags bølge i deg, av glede. Ren glede.

Lykke?

Av Maren Bøhn Nyløkken

Relatert

Naturen, den fremmede

NY JORD

Å jage solen

Brønnen, et prosadikt

Jeg ser i den norrøne mytologien en enorm melankoli. Den norrøne kosmologien er nemlig et drama, en pågående krise, en guddommelig tragedie. For gudene er utilstrekkelige, men det er ikke bare det: de er dømt til utilstrekkelighet. Hvis mennesket ligner og stammer fra gudene, hva sier det da om oss? Hvilken lærdom kan den moderne leser ta av dette verdensbildet, rent åndelig og filosofisk?

Av Eirik Storesund, norrønfilolog

Den vestlige sivilisasjonen har kanskje hegemoni og historisk dominans, men å tro den er immun mot naturlig forfall er hybris, samt forfengelig og selvrettferdig. Vestens fossiler kommer også en dag til å pryde museenes montre ved siden av assyriske relieffer.

Vemod og tvetydighet gjennomsyret den førkristne verdensanskuelsen, og tragedien sitter i roten av alt som er og kan være. Den norrøne verden var et ufullkomment univers, men ulikt manglene som blir skildret i religioner som kristendommen, hvor den fysiske beskaffenhet fornektes til fordel for håpet om et kommende paradis.

Våre forfedres kosmiske mangler opprinnet ikke i et syndefall, men ligger latent i sprekkene hos selve verdensaltets bærende konstruksjoner. Gudene gjør feiltrinn gjennom hele mytologien, og de var ikke kompetente nok til å skape et ensidig og selvbærende kosmos. Tar vi et skritt tilbake ser vi at permanens faktisk er helt umulig i vår verden.

Ár var alda
I begynnelsen var nådestøtet, for gudene skapte verden med et drap. Himmel og jord skiltes ad da offeret ble partert. Vår verden er agens, og evig krig mellom biologiske, kjemiske og geologiske prosesser. Verden avhenger av konkurranse og fiendskap. Er faktisk skapt av fiendskap. Dermed er det en dobbelthet i selve eksistensen, og i alt gudene foretar seg.

De er dømt til å kjempe for å opprettholde det de har skapt, men siden det som truer skapelsen også er en bestanddel av deres lytesprengte orden, er de også dømt til å true sitt eget skaperverk. Ordet verden kommer av verǫld, som bokstavelig talt betyr «mennesketid».

En påminning om at vår verden kun er én av mange sykliske faser. Vår verdensorden er ikke den første, og heller ikke den siste. Ragnarǫk kommer av regin «gudene, de som holder råd», og rǫk som kan bety «noe som hører til» og «utvikling, skjebne, dom». Ragnarok er den naturlige følge av denne ustabile verdensordenen. Det ligger for eksempel i Tors beskyttende natur å bekjempe Midgardsormen, selv om den holder verden sammen. Han kan ikke beskytte uten samtidig å true og ødelegge.

Når Odin søker fordel er han nødt til å svekke seg selv. Når Frøy skal få Gerd til brud må han gi fra seg det samme sverdet som jotnene senere volder gudenes bane med. Gudene ofrer både teknologi, krefter og kroppsdeler til jotnene for å få overtaket på jotnene. De både utsetter og fremskynder det uunngåelige forfallet. Beskytteren ødelegger! Fruktbarhetsguden gjør seg impotent!

Kunnskapen de erverver er ikke til hjelp i det lange løp. Regnestykket går ikke opp, nornene er fulle bak spinnehjulet. Alle norrøne helter vet det er nytteløst å krige mot sin forlǫg, ethvert livs forutbestemte premisser: skjebnen. Odin må vite det, han som ser alt – men som likevel er blind. Hvert grep gudene tar med hensikt å utsette sin egen undergang er kun et steg som fører dem mot stupet, mot Ragnarok. Dette er lærdommen vi sitter igjen med etter Trymskvida, Voluspå, og Skirnesmål.

Alt som finnes må eksistere på bekostning av noe annet, og gå inn i noe annet når det opphører. Altet går som et urverk som tikker seg sakte men sikkert mot entropi. Subjektets eksistens må gå ut over objektets eksistens. Det finnes ingen gratis lunsj: alt har sin pris.

Termodynamikkens mytologi
Denne bedrøvelighetens rot går så dypt som til den felles urindoeuropeiske kulturen som i bronsealderen spredte seg utover det eurasiske kontinentet. Denne kulturen var krigersk og ekspansiv, og den anerkjente at intet oppstår fra intet: ingen skapelse er mulig uten samtidig ødeleggelse. Dette er faktisk en vakker tanke, en total idé som rommer både sorg og glede, fødsel, liv og død som del av samme enhet. Eksistens er valgets kval. Dette går inn i selve roten av språket og tankesettene som dominerer aftenlandene – om ikke mer.

Liksom i Edda finner vi det kosmiske vemodet også i hindu-filosofiens begrep om prakṛti, som enkelt formidlet utgjør universets kreative grunnprinsipp. Alt som består, det gjør så i relasjon til det å skapes, det å vedvare, og det å forgå. Det er ikke mulig å skape noe uten å ta fra noe annet. Vi finner en slags analogi til hinduenes prakṛti også i det norrøne konseptet eðli. Ordet er beslektet med «edel» (norrønt aðal), og begge betegnet opprinnelig enhver tings sanne og iboende natur.

Det er del av den naturlige orden at ørnen flyr høyere enn andre fugler, at mennesker drømmer, lager ting og har språk. Det er eðli, det er prakṛti. Dette begrepet er eldre enn vårt naturbegrep, et minne om at virkeligheten vakler – at stabilitet er en illusjon. Liksom Fenrisulvens lenker måtte smis av fiskens åndedrett, kvinneskjegg og bergrøtter. Ting som ikke lenger eksisterer.

Alt som finnes må eksistere på bekostning av noe annet, og gå inn i noe annet når det opphører. Altet går som et urverk som tikker seg sakte men sikkert mot entropi. Subjektets eksistens må gå ut over objektets eksistens. Det finnes ingen gratis lunsj: alt har sin pris.

Liksom doktor Faustus solgte sjelen mot ubegrenset makt og kunnskap, søker aftenlandene kun å vokse og dominere…Det blir vårt endelikt, slik det ble for Faustus.

Det indre Ragnarok
Mennesker er teomorfe – vi ligner gudene, og er ikke det spor bedre enn dem. Vi innehar alle deres gode og dårlige egenskaper. Enhver har sin Midgardsorm å løfte. Vi mennesker, skapt av gudene og plassert midt i skuddlinjen i et fiendtlig univers mellom ås og jotun, er ute av stand til å gjøre fred med våre indre demoner. Ja, vi er kanskje alle av gudeætt, men selv gudene har litt av tussene og trollene i seg.

Når Tor hever hammeren for å knuse Midgardsormens hode, møtes blikkene i symmetrisk opposisjon – som i et speil. Og når Tor til slutt utsletter Midgardsormen går også verden i oppløsning. Tor er nemlig ingenting uten sin arge fiende.

Kulturmennesket hever hammeren mot sitt eget hode for å knuse reptilhjernen, hvor instinktene og driftene bor, for deretter å drepe naturmennesket. Men mennesket er ikke menneske uten den. Kanskje er det denne iboende tvetydigheten i oss som gjør mennesket forutbestemt til utspekulert selvsabotasje. Vi har giftig eiter i blodet.

Det pågår alltid en strid mellom ideal og oppfattet virkelighet, mellom hva vi vet er sunt og hva vi har lyst på. Mellom det skjønne, sanne og gode, og det som er stygt, falskt og dårlig. Det som kan forene skjønt og stygt, sant og usant, godt og vondt, det er hellig.

Aftenlandenes undergang
Et fellestrekk med mange gamle kulturer er at de betraktet verden med utgangspunkt i biologiske prosesser. Den tyske filosofen Oswald Spengler var inspirert av denne typen tankegang da han i 1918 publiserte Aftenlandenes undergang  [Der Untergang des Abendlandes], hvor han betrakter alle menneskelige samfunn som sykliske enheter som oppstår og opphører. Kulturer kan spire, dernest blomstre og utfolde seg, men etterhvert visner alle.

Sivilisasjonen er det siste steget en kultur når før den dør. Den vestlige sivilisasjonen har kanskje hegemoni og historisk dominans, men å tro den er immun mot naturlig forfall er hybris, samt forfengelig og selvrettferdig. Vestens fossiler kommer også en dag til å pryde museenes montre ved siden av assyriske relieffer, om vi skal tro denne melankolske mesteren.

Spengler identifiserer arketyper ved ulike historiske samfunn. Arketypene er basert på helter og figurer som fremheves i kulturenes narrativer. Det er av interesse her at han utpeker den vestlige europeiske ånden som «faustisk». Liksom doktor Faustus solgte sjelen mot ubegrenset makt og kunnskap, søker aftenlandene kun å vokse og dominere. Men et grunnproblem i det faustiske narrativet er nemlig at man alltid tilfredsstiller et gitt behov med metoder som fører til nye problemer. Det blir vårt endelikt, slik det ble for Faustus.

Men man kunne like godt talt om Odin eller Sigurd Fåvnesbane, som lett kan karakteriseres som faustiske skikkelser. Det faustiske kollektiv skjønnner ikke innerst inne at konsekvensen av forsøket nekter dem resultatet. Ikke at det hadde hatt noe å si, for de er faktisk helt ute av stand til å påvirke den tragiske skjebnen de er dømt til. Hva har skjebnen å si hvis man faktisk mangler evnen til å la være å drite der man spiser?

Det er det denne faustiske hybris avslører, og Spengler lar oss vite at vi er tvungne til å la falle vår egen skarpretterøks. Den faustiske graver seg stadig dypere ned i hullet, og forsøker å komme seg ut ved metoder hvis resultat er identisk med å grave seg stadig dypere ned i hullet.

Å bli en gud er ingen vei til evig liv: den amoralske helten i eposene og diktene er tross alt ingen helt før at han aksepterer sin egen død, og det er først da han kan tas opp i gudenes rekker.  Ved å snuble i fella vi arvet fra gudene lever kanskje vi opp til vår sanne natur.

Undergangens immanens

Kanskje er dette storsamfunnets eðli. Med økende klimautfordringer, økonomisk kollaps og minkende ressurser er det ikke vanskelig å stille seg kritisk til den moderne verdens papirtynne lovnad om evig vekst. Systemet kan kun tåle sin egen vekt så lenge før det rakner og gjør plass til en eller annen ambisiøs arvtaker, som likeledes er dømt til en lignende skjebne. Permanens er en tilstand som ikke eksisterer i vår verden, foruten som illusjon.

Som til slutt fører oss til fermiparadokset. Denne lignelsen ble i sin tid formulert som et svar på Drakes ligning, som tilsier at verdensrommet rent statistisk burde være fullt av liv. Gitt universets alder burde det dessuten være proppfullt av intelligente livsformer med evne og vilje til å reise stjernene imellom. Fermiparadokset forsøker å forklare hvorfor vi ikke ser spor av disse intergalaktiske sivilisasjonene.

Implikasjonen er selvsagt at kanskje intelligent liv i seg selv er faustisk. I så fall er det mulig at ingen intelligent livsform hittil overlevd den endelige byrden av industriene og teknologiene den håndterer, og har utslettet seg selv innen den ble avansert nok til å kolonisere andre solsystemer. Vi kan skrive transhumanistiske manifester og skyte endeløse rekker av gnistrende falloser mot stjernene, men da risikerer vi å falle for vår egen hammer lenge før det gjør oss noen nytte.

Å bli en gud er ingen vei til evig liv: den amoralske helten i eposene og diktene er tross alt ingen helt før han aksepterer sin egen død, og det er først da han kan tas opp i gudenes rekker.  Ved å snuble i fella vi arvet fra gudene lever kanskje vi opp til vår sanne natur. Hva sier da vår guddommelige ættetavle om mennesket? Hvis vi har noe av gudene i oss, er vi selvutslettende.

Relatert

Hegemoniske krampetrekninger

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

Underholdning i undergangen – The Road og Spengler

Om åndsdverger og det grimbergske