Varför ogillar vissa människor bilder som föreställer gudar och människor? Varför har det under vissa tider i en del kulturer funnits människor som bestämt sig för att systematiskt radera ut målningar, statyer och skrifter? Egendomligt nog hatade och hatar (ISIS) dessa vandaler själva avbilden, men inte det som bilden betydde, det som bilden försökte förmedla. Det har också funnits människor som försökt mörda kulturer och skapa folkliga harakirin genom att sätta eld på bibliotek.

Av Guido Zeccola, kulturskribent og redaktør av Tidningen Kulturen (www.tidningenkulturen.se). Kulturverk har innledet et samarbeid med Tidningen Kulturen om artikkelutveksling og i første omgang velger vi i samnordisk ånd å publisere tekster på svensk. Bildet viser før og etter Talibans ødeleggelse av Buddha-monumentet i Bamiyan, Afghanistan 2001.

«Ikonoklasti är ej endast ett religiöst fenomen. Under franska revolutionen förstördes avbildningar av helgon och kungar. I realiteten var det ett barbariskt sätt att förneka kommande generationer att ta del av betydande konstverk. Sådant sker även i våra dagar.»

Ikonoklaster

Kollektivt delirium? Obegriplig galenskap? Nej, det tror jag inte.

Ikonoklastin (från sen forngrekiska: Eikón, bild och Kláo, slå sönder) är inte en engångsföreteelse, fenomenet hör ej endast hemma i en specifik kultur eller i en udda civilisation utan finns överallt och under människans hela historia. Ikonoklastin fanns redan under antiken, och under konciliet i Nicea 787 förklarar den orientaliska delen av Romarriket krig mot ikoner och statyer. Reaktionen blev, minst sagt, stark.

Maktkampen mellan Rom och Konstantinopel förstärktes och det hela slutade med den berömda schismen mellan de båda kyrkorna. Olikheterna mellan kulter och dogmer kom i fokus. I den orientaliska kyrkan fick liturgin en annan utformning än i den västerländska: uppståndelsen dominerar gudstjänstlivet och påskhögtiden är årets kyrkliga höjdpunkt, liturgi tar lång tid och gudstjänstspråket är ofta ålderdomligt. Dogmatiska skillnader gentemot liturgin i västkyrkan finns framför allt vad gäller tredje trosartikeln. Enligt ortodox syn utgår den Helige Ande av Fadern allena, medan Anden enligt västkyrkan utgår från Fadern och Sonen (filioque).

Redan före 700-talet förekom det märkliga former av ikonoklasti. Monoteismen (judendom och islam) kallade ikonoklasti för idolatri, men i sak handlade det om att avbildningar av Gud och profeter var häretiskt. Varför, frågade sig ortodoxin, skall man dyrka målade eller skulpterade bilder av Gud istället för att vända sig direkt till Gud? Karl den Store, Martin Luther, Zwingli och Calvin förbjöd avbildningen av helgon och av jungfru Maria och ställde sig skeptiska till den del av kulten som inneslöt dyrkandet av reliker.

Är det bara katoliker som dyrkar bilder? Nej, så förhåller det sig ej. Katolska kyrkan gör åtskillnad mellan dyrkandet av Gud och tillbedjandet av helgon. Att i bönen be till ett helgon är för katoliken ett sätt att skaffa sig hjälp för att snabbare nå Gud med bönen.

«Ortodoxins triumf», ikonet firar Bysans seger över ikonoklastin i 843

Sekulär ikonoklasti

Ikonoklasti är ej endast ett religiöst fenomen. Under franska revolutionen förstördes avbildningar av helgon och kungar. I realiteten var det ett barbariskt sätt att förneka kommande generationer att ta del av betydande konstverk. Sådant sker även i våra dagar. Folket blir “ikonoklast” när det välter och halshugger Lenin- och Stalin-statyer, när fundamentalister besatta av pseudoreligiös vrede, som islamisterna, förintar Afghanistans, Syriens, Iraks (och så vidare) unika statyer.

Samtidigt: via television och andra massmedia främjar bildernas civilisation en light-ikonoklasti, samtidigt som metropolerna ockuperas av no-global-aktivister som kämpar mot industriella logos och “retro”-feminister sprayar över reklambilder där kvinnokroppen förvandlats till ett lockande varuobjekt. Är detta endast vandalism, eller är det mer än så?

Ikonoklastins historia ger oss oväntad kunskap. Bilder föreställer inte vad de utger sig för att föreställa. Bättre sagt: bilder skapar och manipulerar det som de vill föreställa.

Aristoteles: bilder är inte resultat av mimesis, de alstrar katarsis.

Bilder nöjer inte sig med att illustrera eller förfina, de inte bara säger eller beskriver någonting utan interagerar med världen utanför själva bilden, utanför själva bildskapandet, bilder plockar fram människors känslor och formar människors beteenden. Bilderna förvandlas från bilder i betydelsen avbilder till verkliga aktörer i den sociala verkligheten.

Idag har vi ofta svårt att förstå bildernas verkliga betydelse därför att vi antingen plöjer ned dem i en för vår självinsikt tillfredställande estetisk vision (dimension), eller därför att vi medvetet önskar reducera dem till en banal form av kommunikation där bilderna tvingas ta över den falska euforiska rollen som universella tecken, tillängliga för alla. Tillgängliga för alla eftersom de är enkla, banala, dumma… tomma.

Femenaktivist sågar ner monument i Kiev till minnet av offren för Stalins förtryck

Bruno Latour och “faktischen”

För den som något känner Platon, Aristoteles, Pluton, Gregorius Magnus, Dionysios Areopagita, Augustinus, är det lätt att inse hur det bakom bildernas utanverk finns någonting större, nämligen bekännelsen till och kännedomen om, själva kärnan av samhörighet dem emellan.

Platon fördömde konsten eftersom han ansåg konst vara en kopiornas kopia och intet annat. Den åsikten kom han fram till eftersom han menade att syftet med en bild, meningen med en bild varken kan begripas eller upplevas om betraktaren inte är medveten om den verklighet bilden avbildar och varför bilden avbildar detta.

Filosofen Bruno Latour publicerade 2002 en viktig bok: Iconoclash. Beyond the Image Wars in Science, Religion and Art (MIT Press and ZKM, Karlsrushe). I denna bok använder Latour termen “faktisch” när han vill visa “fakta” och “fetisch” och dess analogier. Bruno Latour menar att vetenskapliga fakta (data) inte skiljer sig särskilt mycket från fetischerna vid avgudadyrkan eftersom sociala och mänskliga skapelser generellt sett alltid är sanna och universellt kategoriska. Utifrån den synvinkeln delar ikonoklastin upp fakta och fetischer i två autonomer. Att fördöma bilder därför att de är illusoriska innebär att glorifiera den positivistiska objektivitet fakta skulle medföra. Att förstöra bilder innebär att reducera världen till någonting trivialt, monotont och betydelselöst.

Livres en feu

Fahrenheit 451

Lucien X. Polastron, född i Frankrike 1944, är kaligraf. Han är dessutom expert på arabisk och kinesisk kultur och i samband med sin sextioårsdag gav han ut boken Livres en feu (Ed. Broché, 2004), Böcker på bål.Historien igenom har bilder haft vissa problem att accepteras. Boken har haft det än värre. Polastron berättar att han fick idén att skriva boken Livres en feu när biblioteket i Sarajevo brändes ned 1992, ett barbari likvärdigt talibanernas Buddhamord i Afghanistan och vandaliseringen av Iraks museer och bibliotek vid yankarnas invasion för några år sedan.I väntan på svensk översättning kan den som är kunnig i franska njuta av denna bok som hjälper oss att finna rätt i de historiska händelsernas snåriga förlopp. Polastron ställer den oroväckande frågan om hur lång tid den elektroniska berusningen ger dispens åt boken och tidningen i pappersformat?Polastron har i och för sig ingenting emot teknisk utveckling, men han anar att det blir allt svårare att i framtiden få närkontakt med pappersboken/tidningen.

Han ser positivt på teknisk utveckling: en cyberkatalog kan ersätta det borgeska, kostnadskrävande, universella biblioteket, e-boken är miljövänlig, osv. Tänk bara hur många träd som räddas! Och – Herre Gud, om jag vore yngre! Tänk på Internets utveckling som bara kan jämföras med “the expanding of the universe”, eller på det nordamerikanska “deaccession”: köp och släng?

Saddam Hussein staty rivs ner av amerikanska soldater i Irak 2003

Biblion

Detta grekiska ord som vi använder för att namnge den Heliga Skriften eller den plats där de besvärliga föremål vi kallar böcker, är Biblion. Ja, ordet betyder rakt upp och ned “bibliotek”, men bär i sig otaliga många andra betydelser och nyanser!

Den som läst Umberto Ecos bok Rosens namn (eller sett filmen), är säkert överens med mig om att romanens/filmens huvudroll spelas av BOKEN. Vid förra millennieskiftet var boken fortfarande ett älskat föremål… eller ett hatat föremål. Millennieristerna menade att okunskap var den sanna frälsningen, därför gömde de undan böckerna för folket, som i alla fall inte kunde läsa… men folket kunde se illustrationerna och därigenom också förstå vad som stod i texten. I millennieristernas patriarkaliska och fascistoida tro blev boken mystisk, mytisk och något moderligt heligt som måste skyddas för otränade ögon.

Alltså samlades böckerna i Biblion, i bibliotek som skall skydda det sagoomspunna totala vetandet. I Babylon uppfattades läsning som Himmelriket, Zodiaken placerade böcker på firmamentets hyllor. Talmud lär oss att långt före skapelsen existerade ett stort bibliotek. Veda (i Upanishaderna), som betyder kunskap, upplyser oss om att boken fanns innan skaparen skapade sig själv.

I modernare tid hävdar meridianens skapare Berosius att magiskt eller genialt tolkade gamla kaldeiska papyrer förvarades i Babylons mytiska bibliotek: före Syndafloden var namnet på världens huvudstad: Alla Böckerna.

Tyska studenter och SA brinner böcker i 1933

Brand

Trots det gudomliga ursprunget varken kunde eller kan Biblion räddas.

Brand är det apokalyptiska ordet. Maktens intriger eller folklig vrede är skäl nog att bränna ned fanskapet. Till detta kommer alla naturkatastrofer…

Kapitlet om “biblioklasterna” såväl före som efter Gutenberg tar aldrig slut. Alexander den Store sätter fyr på Persepolis med Zoroasters samtliga originalmanuskript… Kejsar Julius och biblioteket i Alexandria… biskopen Theofilus som eldar upp det NYA biblioteket i Alexandria… Almanzor och kalifernas bibliotek i Cordova… Korsfararna som härjar i det bysantinska biblioteket… Kubilai Khan som hjälper Fahrenheit att nå rätt temperatur med de taoistiska böckerna som bränsle.

Skottlands böcker gick sitt tragiska öde till mötes med Edward I:s benägna medverkan… Judarna i Paris såg sina böcker gå upp i rök 1298… I samma stad brändes protestanternas böcker 1559-1560.

Effektiva biblioklaster ger sig inte så lätt. Man kan inte räkna dem alla, Mao, polisen på Sri Lanka som eldar upp 97.000 böcker i Jaffna… De nazistiska bokbålen.

Inte ens de stora tänkarna förskonades. Alla drabbades, alltifrån Platon till Erasmus, Cervantes och Rabelais, Borges och Orwell, Huxley, Louis Sébastien Mercier, Marcel Schwob (som uppmanade: bygg ett hus och elda upp det, offra dina böcker till förintelsens ära…), surrealisterna och deras cadavre dedicerat till Anatole France. Och så vidare.

Men ironier och litterära paradoxer försvinner snabbt när Polastron frågar: vilken plats, vilken position fyller boken i den planetariska ekonomin? Blir det återanvändning eller väntar förbränningsugnarna?

Relatert

Et nakent navn
VREDENS MAGIKER OG TIGRENES GULL – Et bokbål
Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami
Kunnskapens endepunkt – Charles Upton
Krigen om ikonene

Det finnes ingen kirkegård for de som drukner

Havet tar dem

Inn og tilbake i seg selv

Ingen grav å besøke

Ikke noe navn

De blir bare borte.

Det sies at man ofte kan se omrisset av mennesker som har blitt borte på havet

I vannet

Akkurat der de forsvant

At de ser opp på deg

Mot skyene og forbi.

(Betyr det at de lengter mot himmelen, lengter opp? At det ikke er handlingene våre på jorden som bestemmer hvor vi kommer etter døden, men rett og slett hvordan vi døde? Kanskje er det ikke intelligensen som avgjør hvor velutviklet man er som art, men hvor nærme man er himmelen fra fødselen av. At det altså er fuglene som har trukket det lengste strået i reinkarnasjonsløpet. Og fiskene det korteste. Dess mindre bundet man er til jord eller vann, dess helligere er man. Brugden for eksempel er da også veldig sjelden brukt som hellig symbol i menneskets ulike religiøse og politiske sammenhenger. Ørnen derimot. Eller falken. De er begge gjengangere. Sågar er ravnen flittig brukt. Kanskje er dette det eneste positive ved den menneskelige intelligens: en velutviklet intuisjon for denne hemmeligheten, avslørt i deres symbolbruk. Kanskje.)

Det går fire menn på en bro. Den ene har sort frakk. Den andre har hvit frakk. Den tredje er halt. Den fjerde har øyne som brenner. De går fire i bredden. Solen går ned bak dem. Broen er høy. Elven renner langt der nede. Veldig langt nede. Alle fire har store flate hatter på hodet. Hvor de kommer fra vet ingen, ikke engang de selv. Når de lukker øynene blir alt rødgult og skinnende. Når de står i ro går verden rundt seg selv. Når de går er alt stille. De danser når de vandrer. Da må fuglene stanse og se på dem. Den første har tykk bart, den andre har lang bart, den tredje har tynn bart, den fjerde stopper opp hver gang han ser en sommerfugl.

(Nå skal det forbli usagt her hvor vidt de er brødre eller ei. Noen mener de er sønner av månen og solen, andre sier de er firlinger som ble født av en tjenestepike som hadde vært sammen med en trollmann fra nord, en sommernatt ved tjernet da hun vasket husfruens klær. De tilbrakte natten sammen, hun forsvant i ham og han forsvant inn i seg selv gjennom henne, og det lynte og tordnet da han omfavnet henne. Andre igjen mener de ikke er brødre i det hele tatt)

Når mennesket smiler trekkes hele ansiktet oppover, særlig munnen. Treet vokser oppover under de rette omstendigheter. Kullsyren i ølet går oppover. Alt nytt, bortsett fra fødselen, motsetter seg tyngdekraften.

(Det var ikke et eple Newton fikk i hodet da han oppdaget tyngdekraften, men en valnøtt. Det eksisterte ikke epler i de hagene han formodentlig skal ha sittet i Cambridge på den tiden. Dessuten var det ikke Newton, men en Egyptisk sufimunk og poet som oppdaget tyngdekraften, 300 år før Newton ble født.)

Rundt solen kretser planeter. Åtte i slaget. En for arbeid, en for kjærlighet, en for liv, en for krig, en for skapelse, en for dans, en for visdom og en for vannets dybde og kretsløp. En sigd trenger gjennom hjertet, for den som blir truffet er sigden et sverd, en bane, et åtsel for ravner, kretsende i buer og stup over sitt gravøl, deretter sittende på den enøydes skuldre til dommedag hvor verden skal synke i havet. Milliarder av øyne skuende opp fra dypet, opp mot himmelen, mot skyene, solen, månen og stjernene. En gang skal jeg fortelle deg om den gangen jeg sang med svanene.

(På Jupiter er det en rød flekk som i virkeligheten er en evig gigantisk sandstorm – altså en kronisk tyfon i en ørken på størrelse med hele det Eurasiske kontinent. Den sees som rød på grunn av sandets farge når den blir truffet av solen. Om natten er den grå. Antakeligvis. Gråsvart, som tyfoner vanligvis er. I gamle dager trodde man at det dreide seg om et hull som gikk helt inn til planetens kjerne, som en megavulkan med kontinuerlig oppkomme av lava. Man kalte den “solen i planeten”, noe som stemte overens med det romersk-mytologiske bildet av Jupiter som herre over himmellegemene. Svanesang er dødens stemme.)

Forgjengelighet kan settes sammen med hvor lett tilgjengelig man er som bytte. Dess mer og lengre fuglearten sitter på bakken, dess raskere blir den tatt. Predatorene på jorden er bundet, men ikke tilpass. Ulven hyler mot månen, kobraen danser seg kveilende oppover i ekstase til reedfløytens tonebevegelser, bjørnen og geparden klatrer begge i trær, men ikke for å gjemme seg, mennesket ser mot Gud. Der vingene mangler, kompenserer hjertet. Dit vingene ikke kan ta deg, flyr sangen.

(Lik piloten som skulle fly til solen. Det siste de hørte fra høyttaleranlegget på bakken var bruddstykker fra Händels Rinaldo gjennom pilotens euforiske, tynnslitte stemme)

Romskipet avbryter sin bane rundt den lilla planeten, og går inn i reisens siste fase – mot landing. Førstestyrmann retter seg i stolen og tar på seg kapteinshatten han har arvet fra sin oldefar, som han alltid gjør i denne fasen av turen. Dreier lydløst på spakene, ser seg til høyre mot andrestyrmann som møter blikket hans og smiler tilsynelatende selvsikkert på ekspidisjonens vegne. De elektriske lampene dimmes ned og lyset fra planeten dirrer svakt mot dem begge gjennom det 20cm tykke plexiglasset.

-Setter kapasiteten ned til 40 %, dimensjonskompass innstilt på 24-34-11, alle reserveplater aktiverte, revers opp til 5 %, estimert landing 7 minutter, 43 sekunder.

– Skjold opp

– Skjold opp

– Sjekk hydrogenmåler?

– Check

– Sjekk monitor?

– Check

– Sjekk mot og velvilje?

– Check, check.

Skipet rister kraftig i det det inntar atmosfæren. Det svake minnet om elektrisk lys som er igjen inne i kahytten flimrer, går, og kommer igjen. Kapteinslua trekker seg sakte, men sikkert bakover styrmannens isse, som med et raskt kattegrep fester den igjen, tar hendene tilbake til spakene uten å lukke øynene eller se til siden, fester blikket mot den lilla planetens jordskorpe, hvor punkt 24-34-11 lager et imaginært opplyst landingspunkt for øynene hans. Skipet rister nå så kraftig at det er vanskelig å holde blikket festet til ett og samme punkt hele tiden, ryggraden bøyes av trykket både innenfra og utenfra, kreftene her er helt annerledes innstilt enn på jorden og det blir nå som å holde seg konsentrert mens man synker ned i et lag med fastfrosset, men samtidig kokende betong, fokusert på én arbeidsoppgave uten engang å ense betongen. 3 minutter igjen til landing, landingsutstyr ut, trykket i kabinen ned ytterligere 10 %. Bremsene opp til 20 %, drift fremdeles 40. 25-40, 28-36, 1 minutt igjen, 30-34, flammene fra bremsene kan kjennes både som lys og som varme, 31-33, 20 sekunder, 31,5-32,5, nesten ikke framdrift ute, men jordskjelv inne, kapteinslua levner ingenting til fantasien omkring førstestyrmanns hårløse hode, 10 sekunder, 31,8-32,2, 5 sekunder, 31,9-32,1, 2 sekunder.

BANG!

…

Borte.

Alt borte.

Et gigantisk, intergalaktisk lys i 2 sekunder.

Så borte.

Vekk.

Stillhet.

Vrakrester på en lilla planet.

Sorte skyer.

Ørken.

Ellers intet.

Stillhet.

Borte.

Som dugg for solen.

(I gjennomsnitt går 1 av 67 romfarter galt. Tallet er omtrent det samme for de som konverterer fra ateisme til en etablert religion. En sekstisjuendedel vender tilbake. Men de slutter ikke å tenke. Tankens farge er lilla. I kristen tradisjon er lilla julens farge.)

Pingvinen forsøker å svømme, men dras til bunns.

Underhavsstrømmene trekker den ned mot jordens indre i det dens tanker flyter ut av dens kropp,

Samler seg i en sky av tåke som bobler opp til overflaten og lar vannet se ut som om det koker.

Trekkes raskere og raskere ned.

Forsøker å holde fast ved overbevisningen om at den ikke må hive etter pusten

Ikke nå

Ikke her

Men holder snart ikke ut

Hodet først mot dypet

Nedover, nedover.

Glemte en stakket stund at den ikke kunne svømme

At den ikke er ment for vann

At den kun kan fly

At den ikke er som andre pingviner.

Nå dør pingvinen.

Nå dør fuglen.

Nå gråter Gud.

(I Antarktis hender det at visse pingviner river seg løs fra resten av flokken og begynner å traske hvileløst, men urokkelig mot Sørpolens høye fjell – i retning polens midte. Mot en sikker død går den usentimentalt videre, og dersom et menneske skulle ta den med tilbake til der den starten, blant dens artsfrender og flokk, vil den i ti av ti tilfeller gjenta prosedyren. Slike pingviner kalles “vandrere”. De bare vandrer uten noe mål. De vandrer. Lik tanken. Så fryser eller sulter de til slutt ihjel.)

Nåde er fullstendig å oppgi seg selv. Å ha så lite igjen å miste at hjertet slutter å slå på kommando fra hjernen, fordi hjernen ikke lenger bryr seg, da den selv er død, og noe annet må gripe inn og holde hjertet bankende. Måten sjelen står på da, er lik det et legeme får når det blir hengt opp på et kors. Fullstendig oppgivelse.

Uten fullstendig oppgivelse vil det alltid være personlige preferanser og selvoppholdelsesdrifter som står i veien for absolutt tillitt til en annen. I det alle drifter, kroppslige som sjelelige, er borte, kan det fineste og reneste velle inn i deg, dette som alltid presser på utenifra, men som krever komplett fri passasje for å trenge inn, nemlig den hellige ånd. Den kaster seg således inn i hjertet og holder det gående og slående helt til sjelen fullstendig begriper den medfødte symbiosen mellom individet og altet, mellom erkjennelse og væren, og som derfor endelig frir seg fra alle personlige bånd og går inn i seg selv.

(Nåden blir i følge kristendommen gitt av Jesus Kristus, altså Gud, alene. I buddhismen må man selv arbeide seg fram til den. Hjertets justeringer er lik i begge tilfeller dog.)

Han går på steder som ikke finnes lenger.

Folk ser ut av vinduene sine.

På en mann, som går på steder som ikke finnes lenger.

Han går så fort, sier de. Han har ikke ro i seg selv, sier de.

Han finner en liten trebåt på ett av fortauene. En slik han pleide å leke med som barn.

Han tar den opp.

Hva gjør han, spør folk.

Han putter den under genseren sin, ser folk. Fester genseren ved å dra den ned i buksa.

Ser opp. Ser opp.

Trebåten driver på bølgene, driver til havs. Ingen styrmann, ingen koordinater.

Driver målløst rundt omkring,

Navigerer etter stjernene på overskyet himmel.

Manøvrerer i alle de fire himmelretningene. Sort, hvit, tynn, sommer.

Skjelver over forliste skip og gjenglemt mannskap.

Over Sørishavet, forbi fugler og fuglesang, gjennom ørkener, vulkaner, kratt og mørke skoger.

Leter etter noe. En åpning. En åpning i havet.

Som kan gå rett gjennom jorden, til jordens indre, til den skjulte himmel.

Skyene blir flere, tåken tettere, vannet kaldere,

Gjør en hver destinasjon meningsløs.

Vandrer, vandrer gatelangs. Med en båt i genseren.

Far vel, du seiler.

Far du vel.

Du får hilse.

(I historiene om verdens indre, liksom det mytologiske kosmos, er treet snudd opp ned, røttene strekker seg mot himmelen, stammen går gjennom jorden, og greinene og blomstene og fruktene vokser i jordens indre)

Han faller livløs omkull. Reiser seg igjen, og flyr opp mot himmelen.

(Et dikt skrevet av en peruansk dikter jeg aldri husker navnet på, bærer denne tittelen: “Elsket være den som setter seg”. Diktet er dedikert til Jomfru Maria.)

«Elsket være barnet, som faller og fortsatt gråter.
Elsket være mannen som har falt og ikke lenger gråter.»
– Cesar Vallejo

Av Ivar Sagbakken, filosof og skribent, redaksjonsmedlem KULTURVERK, fotografier Elena Kalis

Av Howard Phillips Lovecraft. Skrivi i juli, 1917 og fyrst prenta i The Vagrant, No. 11 i november, 1919.

Umsett til høgnorsk av Stig Andresen

Eg skriv dette under verkeleg mentalt press, då eg etter i kveld ikkje kjem til å vera meir. Eg er pengelens og tom for det rusmidlet som åleina gjer livet uthaldeleg. Difor taklar eg ikkje lengjer denne torturen, og aktar kasta meg frå loftsvindauga ned i den skitne gata nedunder. Du skal ikkje tru at eg er noko slags skræling elder degenerert grunna min morfinavhengigheit. Når du hev lese desse hastig nedskrivne sidone kann du nok gissa deg fram til, um enn aldri heilt skyna, kvifor det er slik at eg anten lyt hava gløymsel elder dauden.

Det var i ein av dei mest opne og minst vitja delane av Stillehavet at det vetle frakteskipet der eg var lasteoffiser fell offer for eit tysk kaperskip. Den store krigen hadde då just byrja, og sjømakti til hunarane hadde enno ikkje falle heilt ned til den si seinare so forfalne form. Slik vart då fartøyet vårt eit rettmessig mål, medan me som mannskap vart handsama med all den rausleik og umsut me som sjømannsfangar hadde krav på. So laussluppen var sanneleg disiplinen til våre fangevaktarar, at eg fem dagar etter me vart hanka inn makta flykta einsleg i ein liten båt med vatn og provisjonar som skulde vara ei god stund.

Då eg endeleg til slutt var på farten og fri, hadde eg liten aning um kvar eg var. Eg var aldri noko kyndig navigatør, og eg kunde berre gissa vagt ved hjelp av soli og stjernone at eg var noko sør for ekvator. Lengdegradi mi ana eg inkje um, og ikkje var det noko slags øy elder kystlina i sikte. Vêret heldt seg fint, og i tallause dagar flaut eg mållaust burtyver under den brennande soli. Eg venta anten på eit skip som vilde segla forbi, elder at eg skulde verta kasta i land på breiddi av noko slags liveleg land. Korkje skip elder land kom kor som er i syne, og eg byrja fortvila i mi einsemd på den bylgjande ovstore endelause blåna.

Skiftet kom medan eg sov. Detaljane vil eg aldri få vita, for enn kor uroleg og draumefylt kvila mi var, var ho ubroti. Då eg til slutt vakna, uppdaga eg at eg var halvt sogen inn ei slimut flata av helvetesavla svart søla som strekte seg kring meg på monotont bylgjevis so langt augo kunde skoda. I denne sat båten min fast eit stykkje burt.

Ein kunde nok godt tenkja seg at den fyrste kjensla mi vilde vera undring yver slik ei forbausande og uventa endring av bakgrunn, men eg var i røyndi meir forskrekka enn forbløffa. Det var nemleg i lufti og i den rotnande moldi eit urovekkjande trekk som fraus meg inn i mergen. Umrådet var forringa av skrottane til rotnande fisk og andre mindre utgreielege ting som eg såg stikkande upp frå den ekle gjørma på den uendelege yverflata.

Kanskje eg ikkje skulde vona på å makta formidla med enkle ord den unemnelege grufulle karakteren som kann koma til syne i fullstendig togn og aude stordom. Det fanst inkje innan høyrevidde, og inkje i synsrandi forutan ei ovstor strekkja med svart slim. Den altumfemnande stilla og den einsarta karakteren ved landskapet trykte meg kor som er ned med ei kvalmande frykt.

Soli stråla ned frå ein himmel som for meg nesten verka svart med sin skyfrie vondskap, som um den spegla den blekksvarte myri under beini mine. Då eg kravla umbord i den stranda båten kom eg fram til at det berre var éin teori som kunde forklara min noverande posisjon. Gjenom noko slags uhøyrt vulkansk umvelting laut ein del av havbotnen hava vorten kasta til yverflata, og med dette avdekkja umråder som i tallause millionar av år hadde lege løynde i ovdjupe vassmengder. So stor var umkrinsen til dette nye landet som var heva under meg, at eg ikkje kunde høyra den minste ljod av det ville havet. Dette enn kor mykje eg pressa øyro mine. Helder ikkje var det her nokre sjøfuglar som fråtsa på alt det som daudt var.

I fleire timar sat eg tenkjande og rugande i båten. Båten som låg på sida og gav meg ein viss ly i form av skugge frå soli som flytta seg yver himmelen. Etter kvart som dagen skreid fram, mista bakken noko av sin klissute karakter, og såg ut til å turka sopass upp at den skulde høva til å farta i kring på innan kort tid. Eg sov berre litt den notti. Neste dag gjorde eg klar ein reisesekk til meg sjølv som inneheldt mat og vatn. På dette viset fyrebudde eg meg sjølv på ei landleg ferd på leit etter det burtkvorvne havet og ei mogeleg fluktruta.

Den tridje morgonen fann eg ut at moldi no var turr nok til at eg enkelt kunde ganga på henne. Stanken frå fisken var ovleg forstyrrande, men eg var altfor uppteken av meir alvorlegare saker til å bry meg um sopass liti ei leid sak. Eg sette av garde med mot i bringa mot eit ukjend mål. Heile dagen farta eg gradvis vestyver, rettleida dit åt av ein knaus som ris noko høgare upp enn alle andre høgder i den bylgjande ørkenen.

Eg slo leir den notti, og heldt vidare fram den neste dagen i retning knausen. Likevel verka det ikkje som um denne kom noko særskilt nærare enn den var då eg fyrst skoda den. Innan den fjorde kvelden hadde eg nådd foten av åsen. Ein ås som synte seg å vera mykje høgare enn den hadde stade fram som frå ein viss avstand. Dette då eit kryssande dalføre hadde skore den meir ut enn den umkringliggjande yverflata. For mødd til å kliva upp, sovna eg i skuggen av åsen.

Eg veit ikkje kvifor draumane mine den notti var so ville, men innan den kvervande og uhyrleg svulmande månen hadde stige upp yver den austlege flata, var eg vaken og kaldsveittande. Fast var eg på at eg ikkje skulde sova noko meir. Slike syn som eg no hadde upplivd var for mykje til at eg kunde halda desse ut på nyo. I ljoset frå månen såg eg kor lite klokt det hadde vore å vandra um dagen. Utan strålane frå den brennande soli vilde reisa mi kosta meg mykje mindre energi. Ja, eg kjende meg sanneleg no i stand til å utføra den uppstigingi som hadde forhindra meg ved solnedgangen. Eg treiv reisesekken min og tok fat på turen upp til toppen av høgdi.

Eg hev nemnt at den ubrotne monotonien ved den bylgjande sletta var ei kjelda til ei vag gru for meg, men eg trur grui mi vart større då eg nådde toppen av åsen og skoda ned på den hi sida. Skoda ned i ein botnlaus avgrunn elder dalføre, som hadde slike fordjupingar at månen enno ikkje var høgt nok til å kunda ljosa desse upp. Det kjendest ut som eg var ved verdi sin ende: skodande yver kanten inn i eit botnlaust kaos av æveleg nott. Gjenom grui mi ilte det merkverdige minnor um Det tapte paradis, og Satan sin forferdelege klatretur gjenom utenkjelege myrke regionar.

Då månen steig høgare på himmelen, byrja eg skimta at skråningane i dalen ikkje var fullt so loddrette som eg hadde sett fyre meg. Hyllor og steinar som stakk ut baud på rimeleg enkle fotfeste for ei nedstiging. Etter nokre hundrade meter, vart hellingi særs gradvis. Driven framyver av ein impuls eg ikkje heilt kann analysera, kleiv eg med vanskar ned steinane og stod so på den ikkje fullt so bratte flata under, skodande ned i stygiske djupnor der inkje ljos enno hadde brote gjenom.

Brått vart merksemdi mi teki av eit enormt og eineståande objekt i den hi skråningi. Ei skråning som steig bratt upp kring hundrade meter framfor meg. Objektet glinsa kvitt i dei nykomne strålane frå den stigande månen. Det var berre ein gigantisk bit med stein, forvissa eg snart meg sjølv um, men eg var medviten um eit unekteleg inntrykk av at umrisset og viset den stod på ikkje berre var eit naturen sitt verk.

Ved nærare ettersyn vart eg fylt av kjenslor som eg ikkje kann uttrykkja. Dette då eg trass den sin enorme storleik og at den stod i ein avgrunn som hadde kvilt på botnen av havet sidan verdi var ung, merka eg meg utan noko slag tvil at dette merkverdige objektet var ein velforma monolitt. Ein monolitt der den massive brorparten hadde vorte merkt av handverket til og kanskje tilbedingi frå livande og tenkjande skapningar.

Svimlande og skræmd, men ikkje heilt fri for ein viss frydande yr som den hjå ein vitskapsmann elder ein arkeolog, etterrøkta eg mine umgjevnadar grundigare. Månen som no var næro toppen, skein merkverdig og livaktig yver dei tårnande stupi som famna um gropi. Den avslørde det faktum at langstrekte vassmengder bukta seg nedyver botnen og ut or syne i båe retningar, nær sagt skvulpande kring beini mine der eg stod i skråningi.

Tvers yver avgrunnen vaska krusingane foten av den kyklopiske monolitten. På yverflata til denne kunde eg no skoda både innskrifter og grove utskjeringar. Skriverii var frå eit hieroglyfisk system som var ukjent for meg og ulikt alt eg hadde sett i bøker. Dei var hovudsakleg samansett av konvensjonelle akvatiske symbol som fiskar, ålar, blekksprutar, krepsdyr, molluskar, kvalar og slikt. Fleire av teikni symboliserte openbert marine ting som var ukjende for den moderne verdi, men som eg hadde skoda i rotnande form på yverflata som ris upp or havet.

Det var dei biletlæge utskjeringane som heldt meg mest lamslegen. Enkelt synlege kring det umliggjande vatnet grunna deira enorme storleik, var ei samling av basrelieff der motivi vilde hava mana fram svartsjuka til Doré. Eg trur desse tingi var meinte til å danna bilæte av menneskjor – i det minsto, ein viss type menneskje. Dette sjølv um skapningane vart framsynte der dei leika seg som fisk i vatnet i noko slag marin grotta, elder hyllande noko slag monolittisk altar som ogso såg ut til å vera under bylgjone.

Eg vågar ikkje tala um deira andlet elder form i detalj, for berre å koma det i hug gjer meg svimmel. Groteske burtanfor fyrestellingane til ein Poe elder Bulwer, var dei fordømt menneskjelege i brorparten av formi. Dette trass symjehud på hender og føter, sjokkerande breide og pløsute lippor, glasaktige og bulande auger og andre trekk som er mindre trivelege å minnast. Merkverdig nok ser dei ut til å hava vortne meisla ut grovt ute or proporsjonar med deira sceniske bakgrunn, dette då ein av skapningane vart framsynt der han var i ferd med å drepa ein kval som vart framstelt som berre litt større enn honom sjølv.

Eg merka meg, som eg hev sagt, deira groteske trekk og merkelege storleik, men avgjorde ein augneblink seinare at dei berre var dei tenkte gudane til noko slag fiskar- elder sjøfartsstamme. Ein stamme som hadde forsvunne med sine siste etterkomarar innan den fyrste stamfaren til Piltdown-menneskjet elder neandertalaren vart fødd. Fjetra av dette uventa glimtet av ei fortid som var burtanfor fyrestellingane til sjølv den mest vågale antropologen, stod eg tankefull medan månen kasta merkelege refleksjonar på den tagale kanalen fyre meg.

Då var det brått at eg skoda den. Med berre ein liten krusning som gav varsel um at den steig til yverflata, skleid tingen innan synsvidda yver det myrke vatnet. Ovstor, Polyfemos-liknande og avskyeleg, skaut den fart som eit yverveldande monster til monolitten, slo sine enorme skalute armar kring denne, medan den bøygde sitt grufulle hovud og gav til kjenne visse avdempa ljodar. Det var då eg trur eg vart galen.

Eg hugsar lite av min desperate stigning upp skråningi og klippa og mi vanvituge ferd attende til den stranda båten. Eg trur eg song mykje og skratta merkverdig då eg var ute or stand til å sjunga. Eg hev vage minnor um ein stor storm ei tid etter eg nådde båten, og kor som er veit eg at eg høyrde toreskrall og andre ljodar som naturen berre ytrar i hennar mest ville humør.

Då eg kom ut or skuggane, var eg på eit sjukehus i San Francisco. Dit var eg brakt av kapteinen på eit amerikansk skip som hadde plukka upp båten min midthavs. Eg hadde sagt mykje i mitt delirium, men uppdaga at lite vikt var lagt ved ordi mine. Noko slags uppheving av land i Stillehavet kjende ikkje mine redningsmenn til, og eg kjende helder ikkje noko slags trong til å insistera på noko slikt som eg visste dei ikkje kunde tru på. Ved eit høve vitja eg ein vidkjend etnolog, og mora honom med merkverdige spursmål um den oldtidige filistiske soga um fiskeguden Dagon. Eg innsåg snart at han var vonlaust konvensjonell og grov ikkje vidare.

Det er særskilt um notti når månen er svulmande og meinkande at eg ser tingen. Eg freista med morfin, men rusmidlet gav berre flyktige avbrekk og hev jamvel drege meg inn i sitt grep som ein vonlaus slave. No aktar eg difor gjera ende på alt saman, etter å hava skrive ei full utgreiing til upplysing elder forakteleg morskap for mine medmenneskje. Eg hev ofto spurt meg sjølv um det ikkje kann hava vore rein fantasi – berre noko slag feberfantasi då eg låg bablande med solstikk i den opne båten etter flukti mi frå det tyske krigsskipet. Dette spør eg meg sjølv, men det kjem alltid svar i form av eit avskyeleg livaktiv syn.

Eg maktar ikkje tenkja på storhavet utan å kulsa av dei namnlause tingi som i denne stund kann vera kravlande og ravande ikring på den slimute havbotnen, der dei tilber sine urgamle steinidol og skjer inn sine avskyelege likskapar på undersjøiske obeliskar av vasstrekt granitt. Eg drøymer um ein dag då dei kann koma til å stiga upp yver dei store bylgjone for å trekkja med seg ned i sine stinkande klør den siste resten av den patetiske krigstrøytte manneætti – um ein dag då landjordi skal søkkja, og den myrke havbotnen stiga upp til eit altumfemnande pandemonium.

Enden er nær. Eg høyrer ein ljod ved døri, som av noko slag ovstor sleip lekam som pressar seg mot henne. Den skal ikkje finna meg. Gud, den handi! Vindauga! Vindauga!

Relatert

Pickman sin modell – Lovecraft på høgnorsk

I kvelvet – Lovecraft på høgnorsk

Gata – Lovecraft på høgnorsk

Kattane i Ulthar

Det grufulle ved Red Hook – del I

Det grufulle ved Red Hook – del II

Det grufulle ved Red Hook – del III

Det kvite skipet – Lovecraft på høgnorsk

Blant alle hendelsene som utspilte seg under den såkalte Kulturrevolusjonen på slutten av 1960-tallet, føyer ruineringen av en tusenårlang klostertradisjon seg inn i rekken av tragedier den kinesiske republikk påførte det tibetanske folk i kjølvannet av invasjonen i 1950.

Av Ivar Sagbakken, filosof og skribent, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«På ti år ødela kinesiske rødegardister hva en hel tradisjon hadde bygget opp igjennom 1000 år. En systematisk ruinering av eiendeler og bygninger, gjennomført gjennom en like systematisk bruk av terror, ydmykelse, trusler og fengsling av de som våget å motsette seg, la i kne en klosterbevegelse som ikke bare huset åndelig rikdom, men også store materielle skatter.»

Mellom 1966 og 1976 ble over 6000 klostre i Tibet lagt i ruiner, etter at deres innbo enten var blitt ødelagt, brent eller bragt til Kina i all hemmelighet. Disse inkluderer uvurderlige kunstverk og malerier, eldgamle og uerstattelige bøker og historiekrøniker som har vanskeliggjort, og i mange tilfeller umuliggjort, forskningen til tibetologer de siste førti årene. Et flertall av disse klostrene var buddhistiske, men et betydelig antall tilhørte Bøn-tradisjonen, en tradisjon som i tusen år har utgjort en minoritet i Tibets religiøse klima, men som fremdeles er høyst levende i store deler av det hellige landet.

I det følgende vil vi presentere en kortfattet oversikt over de viktigste Bøn-klostrene, samt gi et historisk overblikk og vise hvordan situasjonen er i dag på bakgrunn av det som hendte på 60- og 70-tallet. For ordens skyld kan det derfor være på sin plass å gi en enkel ramme rundt dette bildet, ved å gjengi opprinnelsen til den mangefasetterte og vakre Bøn-tradisjonen. Dersom leseren ønsker å fordype seg i emnet, anbefales på det sterkeste bøkene og artiklene som vår egen Per Kværne, en av de ledende tibetologene på verdensbasis og en av verdens mest anerkjente Bøn-forskere, har skrevet.

Bøns grunnleggelse – kort fortalt

Bøn er den eldste religiøse tradisjonen i Tibet, i hvert fall dersom man velger å se dagens Bøn som en naturlig fortsettelse av den før-buddhistiske religiøse tradisjonen i Tibet, noe som er et omstridt tema blant forskere, siden de første skriftlige kildene man har skriver seg fra 1000-tallet, i en periode hvor Bøn allerede var påvirket av buddhismen (som i sin tibetanske form på sin side er påvirket av Bøn-tradisjonen igjen).

Bøns historie begynner, som så mange andre religioner, med dens grunnlegger; Tonpa Shenrab Miwo. Men til forskjell fra mange andre religiøse grunnleggere, kan ikke Tonpa Shenrabs liv dokumenteres på grunnlag av et solid kildemateriale. Dette skyldes både at personen Tonpa Shenrab ikke nevnes i noe litterært verk utenfor Bøn-tradisjonen (til forskjell fra eksempelvis Buddha, Jesus og Mohammad, hvis liv kan dokumenteres i kilder av ulik kulturell bakgrunn), og at kildene som oppgir ham er såkalte termatekster – tekster som i sin tid har blitt gjemt bort og deretter gjenoppdaget i senere tid.

Kildene man har å gå ut i fra med hensyn til Tonpa Shenrab, er altså tekster som primært ble gjenoppdaget på 900- og 1000-tallet. De viktigste termatekstene i dette henseendet er Do-dü og Zermig (som for øvrig er oversatt til norsk av Per Kværne), begge datert til ca. år 1000. I følge termatekstene kom Tonpa Shenrab fra Olmo Lungring, et hellig land tradisjonelt tilskrevet et område i vest-Tibet eller like vest for Tibet. Tradisjonen skal ha det til at han levde for så lenge siden at det ikke gir historisk mening for menneskene som lever i dag. I tillegg skal han ha blitt så gammel at ett år for oss er som hundre år for Tonpa Shenrab.

Legenden forteller at Tonpa Shenrab ble frastjålet syv hester av en røverbande fra Kongpo, et kongedømme i sentral-Tibet. Tonpa Shenrab red dermed østover for å ta tilbake hestene, hvor han omsider kom til Kongpo og fikk kongen av Kongpo til å konvertere til Bøn. Som takk for å ha blitt undervist i Bøn tilbød kongen sin datter, prinsesse Tricham, til Tonpa Shenrab. De to giftet seg, og fikk en sønn, Yungdrung Wangden, som sies å være opphavet til den senere innflytelsesrike Shen-familien i Tibet. Og det er nettopp en Shen som kommer til å bli den kanskje viktigste personen innen moderne Bøn, nemlig Shenchen Luga.

Tonpa Shenrab

Shenchen Luga ble født i 996, og begynner som nittenåring å gå i lære hos en Bøn-mester ved navn Rashag i Dragkar. Etter å ha blitt en ekspert i meditasjon og en innviet i Bøn, blir han å anse som en hellig mann, som får syner og besøk av overnaturlige vesener. Tjueto år gammel, etter å ha giftet seg med en kvinne fra Naga-familien, mottar han i tillegg to kister fulle av eldgamle Bøn-tekster, såkalte skattetekster, og derav det allerede nevnte begrepet terma (skatt) eller termatekst.

Da han elleve år senere, etter å ha studert tekstene i ensomhet, bestemmer seg for å åpenbare og spre dem, oppnår han tittelen skatteåpenbarer, eller tertøn. Både tertøn og terma er sentrale begreper i Bøn, så vel som i tibetansk buddhisme, og en tertøn er altså en åpenbarer av en eller flere terma, altså en som oppdager og sprer gamle gjemte litterære og religiøse skatter. Siden Shenchen Luga med dette gjenoppretter og gjenoppdager gammel visdom til folket, og selv blir en mester som tar imot og underviser disipler i meditasjon og mystikk, blir han av mange ansett som grunnleggeren av såkalt moderne Bøn. Ikke minst fordi tekstene han åpenbarte utgjorde og fortsatt utgjør essensen i Bøns meditasjonspraksis.

En omfattende japansk forskningsrapport fra 2003, som forsøkte å kartlegge dagens gjenlevende Bøn-klostre, viser at det i dag finnes i overkant av 200 klostre. Dette antallet representerer en brøkdel av det som engang fantes. Mange av dem er ikke lenger operative, eller kun operative deler av året.

En av disse meditasjonspraksisene ble hentet fra Gabpa, som var ett av de åpenbarte manuskriptene Shenchen oppdaget, nemlig Dzogchen (den store fullkommenhet). Dzogchen er et sentralt system innenfor både nyingma-buddhisme og Bøn, og eksemplifiserer dermed den gjensidige påvirkningen moderne Bøn og tibetansk buddhisme har hatt på hverandre.

Dalai Lama

I årene som følger blir Shenchen Luga omgitt av mange disipler. De fire viktigste av disse er Shuye Legpo fra Shu-familien (som ble en mester i Dzogchen), Druchen Namka Yungdrung fra Dru-familien (en mester i bl.a. metafysikk), Kyunggi Gyaltsen, sønn av Druchen Namka Yungdrung og en respektert munk, og Pa Palchog fra Pa-familien, som ble overbrakt den rituelle og meditative læren fra Shenchen Luga, og hvor Pa-familien derfor sies å ha bevart og overbrakt denne læren nedover gjennom familiens generasjoner.

Det er ikke å forvente at leseren skal oppnå en umiddelbar oversikt over disse navnene, enn mindre få noe særlig ut av dem bare ved at de nevnes på denne måten, men noe slikt ville ha sprengt denne artikkelens rammer, selv om hver og en av disse har et liv som er verdt å gjenfortelle. Grunnen til at de likevel nevnes er at de fire familiene Shen, Shu, Dru og Pa, er de mest sentrale i videreformidlingen og forvaltningen av den religiøse Bøn-læren siden 1000-tallet; og derfor er de også de største pådriverne for klosterbyggingen i tiden som følger.

Bøns tidlige klosterhistorie

Bøns religionspraksis i tiden vi nå er inne i, var stort sett knyttet til familien, og de religiøse sentraene ble dermed etablert innenfor familieinstitusjonene. Men på slutten av 1100-tallet begynte munker å etablere seg utenfor hjemmet, og en av de mest kjente i så måte kom fra Shen-familien, nemlig Shen Namka Gyaltsen, som dro for å leve i ensomhet og ble munk tidlig på 1200-tallet, og som i de påfølgende årene begynte å bygge templer som siden etablerte seg som klostre.

Shen-familien ble dermed den første til å splitte sin institusjonelle rolle i to, hvor den ene besto i å lede lekfolkets religiøse samfunn og den andre som eier og forvalter av det lokale klosteret. Det var da vanlig at ett mannlig familiemedlem var familieoverhode med ansvar for å videreføre arven i form av en sønn, mens et annet mannlig familiemedlem var overhode for klosteret, hvor han bodde og levde under klosterets regler hvor bl.a. sølibat var ett av sakramentene. Siden fulgte de andre store familiene etter, og denne praksisen ble vanlig for alle de største familieinstitusjonene.

Klostrene fungerte som sentre for utdanning og kunnskap, og to av Shen-familiens eldste og viktigste klostre var Sergo Tramo-tempelet etablert i 1233 og Rigyalgon- tempelet bygget på 1300-tallet. Begge disse var grunnsentra for kunst, meditasjon og visdom, og fungerte i praksis som kjerneinstitusjoner for utdanning på denne tiden. Rigyalgon-klosteret huset noen av datidens viktigste forskere, teologer og vitenskapsmenn; forskere som utgjør sentrale kilder for dagens tibetologer og Bøn-forskere. Rigyalgon- tempelet ble fullstendig ødelagt av kineserne under “Kulturrevolusjonen”.

Fra Shu-familien har vi allerede nevnt Shuye Legpo, Shenchens disippel, som satt ved Shenchens side da han døde, og som ble bedt av mesteren om å sørge for at de åpenbarte manuskriptene ble kopiert og spredt. Hans sønner bygget begge viktige templer som siden ble sentrale klostre og utdanningsinstitusjoner, både innenfor meditasjon, men også innenfor legekunst og fysiologi. Et av disse var Zowo Kyunglag-tempelet, samt Shu-familiens lokale kloster, Rishing Lhundrugang.

Dru-familien sto for byggingen av det kanskje mest kjente tempelet i Bøns historie, nemlig Yeru Wensaka. Tempelet skal ha blitt bygget så tidlig som i 1072, av Druje Yungdrung, barnebarnet til allerede nevnte Druchen Namka Yungdrung. Yeru Wensaka er kjent for å ha huset “de gyldne atten generasjoner lærde menn”, også kjent som “Yerus atten mestere”, som etter alt å dømme fulgte hverandre som klosterets abbed. Dru Gyalwa var en av disse. Han er en av de mest kjente meditasjonsmestere i Bøn-tradisjonen, og skrev mange verker som har overlevd gjennom muntlig resitasjon ned til vår tid. Tempelet var i det hele tatt kjent for sin unike og sentrale posisjon i henhold til studiet av meditasjon og filosofi.

I 1386 ble imidlertid Yeru Wensaka ødelagt av flom. Etablissementet, kunnskapen og tradisjonen ble dermed flyttet til et annet kloster i nærheten av hvor Yeru Wensaka hadde stått på Menrifjellet, nemlig Menri-klosteret. Menri-klosteret ble og blir ansett som det viktigste Bøn-klosteret i Tibets historie. Da Tibet ble invadert av Kina i 1950, emigrerte som kjent mange tibetanere til India, og Dru-familien reetablerte dermed Menri-klosteret i India, som i dag kanskje er det mest kjente Bön-klosteret i verden.

I 1836 ble et annet kloster, Yungdrungling, etablert av Nangton Dawa Gyeltsen like i nærheten av Menri-klosteret. Dette er ansett som det store klosteret for filosofiske og religiøse diskusjoner og samtaler, og i religiøs viktighet og prestisje overgås det kun av Menri-klosteret. Klosteret ble fullstendig ødelagt under Kulturrevolusjonen. Pa-familien bygget på denne tiden bare ett kloster, nemlig Dechengang-klosteret.

Ikke dermed sagt at Pa-familien ikke hadde munker eller asketer i sin familie, tvert i mot har de mange prominente filosofer og lærde i sine rekker, bl.a. Pa Gyalwa Shenrab og Paton Tengyal Zangpo, men trolig var de fleste av disse eneboere og eremitter. På femtenhundretallet splittet Pa-familien seg dog opp i ulike grener, og en av disse grenene opprettet Yungdrung Rabtenling-klosteret i 1847. Dette klosteret er fremdeles operativt og huser i dag litt over 60 munker.

En annen prominent og viktig familie som ennå ikke er nevnt, er Meutsang-familien. Meu-familien etablerte Zangpori- klosteret i Nyemo, drøye 15 mil vest for Lhasa, så tidlig som på 1000-tallet, et kloster som fostret mange viktige og dyktige munker helt fram til 1959. I løpet av “kulturrevolusjonen” ble klosteret fullstendig ødelagt, men familien har senere gjenoppbygget klosteret, og det står i dag i nærheten av hvor den opprinnelige bygningen sto. Meutsang-familiens standhaftighet i arbeidet med å gjenoppbygge sin ødelagte arkitektur, er et eksempel som gir håp om at Bøn-tradisjonen vil leve videre også i tiden som kommer. I århundrene som fulgte ble det bygget et vel av Bøn-klostre over hele Tibet, samt i Nepal, Bhutan og India.

Mange farer både innenfra og utenfra har truet Bøn-klostrene de siste tusen årene, både naturkatastrofer, mongolske og kinesiske hærtokt og Gelug-tradisjonen. Den sistnevnte sluttet dog fred med Bøn etter at den femte Dalai Lama på 1600-tallet aksepterte Bøn som en autonom og autentisk religiøs tradisjon og sågar mottok undervisning fra Bøn-mestere etter eget ønske, en tendens som ble endelig bekreftet av den fjortende Dalai Lamas besøk til Menri-tempelet i India i 1988.

“Kulturrevolusjon” og dagens situasjon

Den utvilsomt største trusselen og tragedien møtte dog Bøn-klostrene under Kinas såkalte Kulturrevolusjon på 1960- og 1970-tallet, som etterlot seg en ribbet og knust tradisjon, både hva gjelder kunst, arkitektur, litteratur og kultur. På ti år ødela kinesiske rødegardister hva en hel tradisjon hadde bygget opp igjennom 1000 år. En systematisk ruinering av eiendeler og bygninger, gjennomført gjennom en like systematisk bruk av terror, ydmykelse, trusler og fengsling av de som våget å motsette seg, la i kne en klosterbevegelse som ikke bare huset åndelig rikdom, men også store materielle skatter.

Lamayuru-klosteret i Ladakh, Nord-India

Manuskripter, malerier, statuer, trykkeredskaper, musikkinstrumenter, gravkister og gravkamre ofte laget i sølv og gull, tekstiler av silke, masker av sølv, gull og bronse, rituelle redskaper etc., ble enten brent, ødelagt eller bragt med til Kina. Manuskripter og historiske krøniker var ofte det første som ble lett etter, da deres ødeleggelse var essensiell for den antireligiøse maoistiske ideologi. De ble som oftest brent, mens klosterets beboere ble tvunget til å se på. Selve klostrene ble etter at de var tømte, ødelagt, dvs. sprengt i luften, av en slik grad at det ofte ikke var et spor igjen av dem. Ingen vet derfor med sikkerhet hvor mange klostre som ble ødelagt i denne perioden.

I ettertid har Kina riktignok gitt økonomisk støtte til flere Bøn-familier for at de skal kunne gjenoppbygge templene sine, men dette er utvilsomt kun et ledd i en kinesisk turistnærings plan for økt turisme fra Kina til Tibet.

En omfattende japansk forskningsrapport fra 2003, som forsøkte å kartlegge dagens gjenlevende Bøn-klostre, viser at det i dag finnes i overkant av 200 klostre. Dette antallet representerer en brøkdel av det som engang fantes. Mange av dem er ikke lenger operative, eller kun operative deler av året. Av de kartlagte templene ligger 219 i Tibet, 11 i Nepal og tre i India. Av de som ligger i Tibet er et 126 stasjonert i Qinghai, Gansu og Sichuan, 80 i regionene Nagchu, Chamdo og Ngari, mens de resterende ligger i Sentral-Tibet. For den som er interessert, anbefales en titt i denne rapporten, som er tilgjengelig på nett og oppgitt under kildehenvisningen nederst i denne artikkelen.

Klosterlivet i Bøn-tradisjonen er i dag en skygge av hva det engang var, før invasjonen. I ettertid har Kina riktignok gitt økonomisk støtte til flere Bøn-familier for at de skal kunne gjenoppbygge templene sine, men dette er utvilsomt kun et ledd i en kinesisk turistnærings plan for økt turisme fra Kina til Tibet. De fleste av disse templene er i beste fall enkle kopier av hvordan de engang så ut, og deres innhold og liv er naturlig nok av et ganske annet kaliber enn hva det var før invasjonen.

Triten Norbutse i Katmandu, Nepal

Dersom man gjør et raskt søk på internett for å finne bilder eller informasjon om Bøn-klostrene, vil Menri-tempelet være det første som dukker opp, noe som ikke er overraskende i og med at det i sin operative form befinner seg i Dolanji i India. Et annet kloster som dukker opp er Triten Norbutse, opprinnelig etablert i Tsang-provinsen på 1300-tallet av Nyame Sherab Gyaltsen, men i dag operativt i eksilversjon i Nepal.

Ser man på bildet av et av de eldste og samtidig best bevarte Bön-templene av i dag, Zezhol-klosteret i Chamdo-regionen, og sammenlikner det med bilder av de to førstnevnte, er det lett å konkludere med at Bøn-tradisjonen av i dag er mest levende utenfor Tibet. Dette stemmer trolig ikke, men i forhold til et veletablert klosterliv og et fritt utviklende religiøst miljø, er det kanskje ikke så langt fra sannheten.
Kilder

Blezer, Henk ”The Bon of Bon – Forever Old”, i Emerging Bon ss. 207-247, International Institute for Tibetan and Buddhist Studies GmbH, 2011

Karmay, Samten G. og Nagano, Yasuhiko, A Survey of Bonpo Monasteries, National Museum of Ethnology and THL, Copyright © 2003, 2010 by the authors. Lenke: http://www.thlib.org/places/monasteries/publications/bon-book.php#!book=/bonpo-monasteries

Karmay, Samten G. ”A Historical overview of the Bon Religion”, i Bon, the magic word ss. 55-83, Philip Wilson Publishers Ltd., 2007

Kværne, Per ”Tonpa Shenrab Miwo”, i Bon, the magic word ss. 83-99, Philip Wilson Publishers Ltd., 2007

Relatert

Ikonoklaster, Fahrenheit 451 och kulturella folkmord

Kalasha – en rødlistet kultur

Drømmen om det røde kammeret

DET NAKNE MENNESKET

BHUTAN VISER VEI – verdens første heløkologiske land

As most of Western mass media is obsessed by the notion of Putin being a new tsar, the Russians a menacing threat to world peace and what not, there exists a reality in the periphery outside the realm of straw men, spin doctors and red herrings. In this reality people live, exist and create irrespectively of power politics and propaganda. I travelled to the North and discovered a glimpse of what periphery can and could mean, if even just for a flickering moment in time.

Text and photos by Alexander Viken, (Vova Nootk, Russian grafitti artist on the above picture)

«Armed with cameras, pens, spray cans and prying eyes, we roam directionless the streets of Apatity, to us they lead to nowhere. We spend hours in a youth community centre, trying to create something meaningful in the intense hours we have at our disposal this weekend. What is there to create really?

We have thrown ourselves into an artificial situation, but at the same time we all feel a direct familiarity with each other which would not have come about had we met under normal social circumstances. Here we are all intimate strangers.»

Read the full story here

Skogsvandring, trän, inget mål, ingen mening. Doften av en tall penetrerar likgiltigheten, trots kylan och det råa fuktiga under den klarblå himmeln, så känns skogen varm, den är vad den är, frågar inte, svarar inte, små stigar på kors, som försvinner in i buskaset, växter, och rötter, upplöser sig själv i jord och grönt spårlöst. Här är jag igen, känner enbart ljuden av min anda under trekronorna; löv och granbarr, stammor och grenar filtrerar ljuset, små skuggspel. Några stora mosstäckte stenar uppenbarar sig, någon sorts arrangemang, någon drog dem dit för länge sen, de hade viljan, nu är detta kvar utan syfte, ett spår som snart är igengrodd, jag undrar. Går vidare, följer inga spår eller riktning, enbart träden, och där bland allt det gula och gröna, ser man en brand, solen har satt sina spår, löven badas i ljus, röda, flammande, mitt i det mörka, och två trän, viker till sidan och öppnar en väg mot himmeln. Något rör sig djupt inuti, ordlöst, som har större betydelse än det jag mår förklara, och känner ingen annan önska just nu än att gå höstgatan till sitt slut, var den än för mig

Av AUTONOM

Relatert

KHONNOR – høsttoner fra gutterommet
NY JORD

En rune
rød er hun,
rød, i hvit hud risset.
En stav som
stemmer blod,
hvis vinkler renser verk.
En rune
rød som
tenner en inste ild
som jeg
ser skinne
tilbake til forn øld.
Når mitt blikk
når hennes,
denne røde rune,
ser jeg
som gjennom
Ishtars port det inste
Babylons
brev risset
som oder og salmer.
Hver stav er
et brev,
et stev kun i kvisten,
som skjærer
seg gjennom
soger tilbake til
dypet.
Det som er
selve livets livmor,
og forne
Fimbultys
morgenrøde nornerune.
Tilbake
til da
verden var gryende,
enda ikke
engtekket,
men svøpt i skarlagen.

Av Eirik Storesund. Bilde: “A Vision of Fiometta” (1878) av Dante Gabriel Rosetti.

And I have felt
A presence that disturbs me with the joy
Of elevated thoughts; a sense sublime
Of something far more deeply interfused,
Whose dwelling is the light of setting suns,
and the round ocean and the living air,
And the blue sky, and in the mind of man;
A motion and a spirit, that impel
All thinking things, all objects of all thought,
And scrolls through all things.

– William Wordsworth (1770-1850). Utdrag fra “Lines  written a few miles above  Tintern Abbey:  On revisiting the banks of the Wye during a tour,  July 13, 1798.”

Vi skuer deg i all din pryd,

kun svøpt i himmelens drakt,

ditt kjærtegn og din vakre røst

som vrenger krigerens makt.

O, til din stjernes rand i øst,

vi bærer hver vår fane

for Ishtar, prydet morgenrød,

vår uskyld å berane.

Som skjenker elskov, skjenker død

som vekker løvens hunger,

som egger opp og lindrer nid,

som taler alle tunger.

Og om din skjønnhet volder strid

så døyver den all harme.

For kongehjertet, hardt som nøtt,

det mørner i din varme.

Det svulmer og blir stort og bløtt

som fruktene på heden.

Du sluker alle rett og slett,

nei ingen slipper vreden.

Fra offerprest til troll og vett,

de faller kun for deg,

og jeg vil falle endeløst,

hvis du vil elske meg.

Av Eirik Storesund

Da jeg leste Roger Aarli-Grøndalens kommentar “Naboer er best på litt avstand“, ble jeg litt trist. Ingen tvil om at Grøndalen er en høysensitiv mann, noe han bør være stolt av. Dessverre tror jeg de fleste høysensitive, men også mange normalsensitive, til slutt ender opp som Grøndalen: desillusjonerte i den suburbane eneboligen.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Et lommenabolag er en helhet, ikke et despotisk eiendomsrettshelvete etter modell av den britiske lovteoretikeren William Blackstone.

Men at den atomiserte eneboligen representerer frihet og lykke, er en illusjon. Nikos A. Salingaros oppsummerer hvorfor i fem korte punkter:

• Folk kjøper seg inn i den utopiske drømmen.
• Men planløs forstadsbebyggelse skaper en gifitig fremmedgjøring.
• Isolerte hus uten samfunnstilknytning.
• At “forstedene feirer naturen” er en bløff. Nei, de er et overgrep mot den.
• Forstedene erstatter naturen med døde typologier.

Det er tvilsomt om vi kan finne et eneste eksempel på virkelig god økososial design i Norge. Er det slik at høysensitive mennesker må isolere seg ute i forstedene for ikke å miste forstanden? Må det være slik? Atferdsøkologen Terje Bongard slår fast at vi trives best i mindre inngrupper. Skal fellesskapets gleder kun være forbeholdt de lavsensitive og ekstroverte?

AKIS [avansert konkurranse-industrielt system] ser menneskene som brikker i maskinen, for teknokratiets håndhevere finnes kun en mennesketype, det mekaniske mennesket. For AKIS eksisterer ikke det biologiske og det åndelige mennesket, AKIS’ servile tjenere fnyser av slike tåpeligheter.

En som har valgt å trosse AKIS sitt snevre menneskesyn er den amerikanske arkitekten Ross Chapin. For ham er mennesket biologi og ånd. Han har vist hva et menneske virkelig er i fysiske manifestasjoner, da vi er inngruppevesener med dype behov for å være omgitt av naturlige miljøer og form, kalt biofili.

Chapin har utviklet en boform han kaller lommenabolag [pocket neighborhoods]. Sannsynligvis er Grøndalen så skremt etter sine erfaringer at han aldri tør å forlate eneboligen igjen. Men hadde Chapins oppskrift på hvordan å lage gode nabolag vært normen, ville han nok i dag vært en lykkelig lommebeboer. Det er således ikke Grøndalen som har feilet, men en pervers byggenæring og et teknokrati som ikke tar mennesket på alvor.

Designnøklene er stingene som holder lommenabolaget sammen
Ross Chapin har utformet elleve designnøkler for gode lommenabolag, hvor alle kan trives i fellesskap: høysensitive, lavsensitive, normalsensitive, ekstroverte såvel som introverte. Disse designnøklene kan sammenlignes med sting i ei lomme. Ingen av oss vil legge verdisaker i ei lomme med dårlige sting. Hvorfor skal vi da plassere våre og våre kjæres liv, det mest verdifulle vi har, i nabolag med råtne sting?

Chapins designnøkler er lik sting sydd av den sterkeste tråd. I et ”chapinsk” lommenabolag kan vi trygt plassere våre og våre kjæres liv, uten å måtte leve i frykt for at stingene kan revne og at det oppstår lommehull. Et lommehull er en del av et kvasilommenabolag hvor de elleve designnøklene for levende lommenabolag er svakt til stede, og hvor enkelte nøkler helt kan ha forsvunnet. Dette er et sted hvor man ikke kan leve fullverdige lommeliv.

Lommehull oppstår selvsagt ikke i et ekte ”chapinsk” lommenabolag, hvor man bestreber seg på å legemliggjøre alle designnøklene til fulle, for slik å åpne portene til meningsfulle lommeliv. I et lommehull er det stor fare for at beboerne vil forsvinne, eller falle ut når de ikke orker mer. I Norge i dag finnes neppe et eneste fullgodt lommenabolag, men vi har en hel del kvasilommenabolag. De siste har oppstått som en følge av at enkelte representanter for AKIS har hatt en anelse om at mennesker er mer enn brikker i samfunnsmaskineriet.

Et eksempel kan være ei husgruppe som er orientert rundt et lite fellesområde. Men fordi AKIS verdsetter bilen mer enn mennesket går det ikke en gangvei mellom husene, men en bilvei. I hjørnet kan det skje at et hus blir stengt ute fra fellesområdet av en asfaltert plass. Dette bryter med designnøkkelen om at fellesområdet skal utgjøre hjertet i et lommenabolag, for her vil det være en parkeringsplass som blir husets “hjerte” og fellesområdet mellom husene.

Det lommebeboerne som bor i ekte lommenabolag verdsetter mest er utgang til parken framfor parkeringsplassen. Bilen dominerer våre liv. Å få slippe at denne okkuperer hjemmearenaen burde være en selvfølge i et lommenabolag. Dessverre er enkelte så innforlivet i bilsamfunnet at de hevder biler er vakre, og hvor der er asfalt skal det også være en bil.

En ekte lommebeboer vil heller søke å eliminere asfalten og erstatte denne med et tre, en urtespiral eller noe annet vakkert. Mennesker med lommehjerter er delere av natur. Også bilen kan deles. Faktisk viser forskning at man ved bildeling kan redusere biltettheten til en trettendedel. Tenk hvilke alternativer som finnes til asfalt og metallmonstre!

Et lite hus kan føles stort når det er rikelig belyst. Himlinger på 270 cm og høyere med store takvinduer fyller rommene med lys og ekspanderer den romlige følelsen.

Et annet særtrekk beboere av ”chapinske” lommenabolag uttrykker tilfredshet over, er at de slipper å se inn i naboens vinduer. Dette som et resultat av designnøkkelen “sammenvevde hus”. Innsyn er ubehagelig for begge parter. I tillegg kan lysforurensning fra vinduslamper, TV-er, dataskjermer med mer bli svært ubehagelig når man bor så tett på hverandre.

Et lommehull har mye til felles med et sort hull: det suger livskraften ut av de som bor der. Ofte kan man identifisere lommehull i et kvasilommenabolag som de dårlig stelte og kjærlighetsløse områdene. Tilsvarende vil stedene hvor Chapins designnøkler er sterkere inkarnerte være preget av blomster, detaljer og liv.

Et lommenabolag er en helhet, ikke et despotisk eiendomsrettshelvete etter modell av den britiske lovteoretikeren William Blackstone. Har man et godt lommehjerte føler man seg derfor forpliktet til å hjelpe de uheldige lommenaboene som ikke har vært like heldige som dem selv, ved å hele tiden søke å styrke eller kompensere for de elleve designnøklene overalt i lommenabolaget. For en ekte lommebeboer kjennes dette som en glede, og ikke som et ork. Kjenner man ikke på denne gleden bør man vurdere å trekke seg ut av lommenabolaget.

Til slutt et lite tips til de som søker seg til et lommenabolag: se etter om postkassene er samlet eller om de står ved hvert hus. Chapin gjør det klart at i et lommenabolag har man felles post-kiosk, hvor postkassene gjerne er samlet ved inngangen til lommenabolaget, og utformet som en møteplass for lommebeboerne. Småsnakk om vær og vind er ikke å forakte, og kanskje kan samtalen en gang iblant åpne nye porter?

Differensiert lagerplass er en forutsetning: som kleskott, loft og utendørs bod. Innebygde hyller, alkover og nisjer tar mindre plass enn møbler og tilfører sjarm.

De elleve designnøklene for gode lommenabolag
Herpå følger en oversettelse av de elleve designnøklene i Ross Chapins bok “Pocket Neighborhoods“, i kapitlet “Designing for Community”, side 64-69.

Tilhørighet og bidrag. Ethvert sted tilhører en større kontekst som former og bidrar til denne sammenhengen. Første spørsmålet som må stilles innenfor et design, er derfor hvordan planen kan forbindes med og bidra til å berike omgivelsene.

Hytteskalering. Hvis dobbel boligtetthet tillates i en enkeltfamilie-sone, må husene være av en mindre skala for å minske innvirkningen på det omkringliggende nabolaget.

Lommenabolag

Individualitet. Selv hvor det er likheter er enhver hytte unik. Denne individualiteten fostrer et personlig bånd av omsorg og identitet mellom huseieren og hjemmet. Omsorgsfullt valgte vi eksteriørfarge for hver hytte i relasjon til hverandre – med totalt 24 forskjellige farger – som tydelig skiller en hytte fra en annen. Hvert hushold skaper sitt eget hagelandskap og en blomsterkassehage. Noen er lik overvokste engelske hyttehager, mens andre er enkle og zen-inspirerte. Men de komplementerer alle hverandre.

Bilene samles og begrenses. Bilen dominerer i stor grad våre liv, så det er viktig at den holdes i sjakk. Bevisst plasserte vi parkeringen vekk fra hyttene og skjermet fra gata, slik at beboerne måtte gå gjennom fellesområdet til inngangsdøra. Selv om det kan synes kontroversielt for noen, har det ikke vist seg å være vanskelig.

Lagvis overgang fra felles til privat. En sekvens av overganger definerer tiltagende private lag av personlig rom. En beboer som kommer hjem eller en gjest på besøk ankommer gjennom “implisitte” porter – nær postkassekiosken eller parkeringslommene – inn på den felles gårdsplassen. Herfra til inngangsdøra er det fem eller flere lag: en innramming av stauder, en lav stakitt av lerk med en svingport, forgården, innrammingen av verandaen med gjerde og blomsterkasser, samt selve verandaen. Inne i hyttene fortsetter lagdelingen, med aktive rom ut mot fellesområdet og private rom lenger bak og ovenfor.

Fellesområdet i hjertet. Når alle stier ledes gjennom og alle hyttene vender mot fellesområdet, er dette senteret i bofellesskapet. En felleshage ligger ved den ene enden, en rolig plen dekker den andre enden. Ei barnehuske henger fra det gamle plommetreet i sentrum. Til siden er et lite felleshus – et sted for å reparere en stol, så frøplanter om våren og samles forselskap. På taket er en terrasse med vakker oversikt. Et skur tilbyr hageredskaper på deling.

Verandarom. Så mange verandaer i disse dager er kunstige imitasjoner, tegneserieaktige attributter som kanskje ser fine ut, men fungerer mest som fasadedekor. En veranda skal være stor nok til å utgjøre et rom plassert rett utenfor de aktive rom i huset. Den skal også være plassert ved siden av fellesområdet, hvor huseierne kan velge å engasjere seg uformelt med naboene. Passasjen til inngangsdøra skal gå til siden av og ikke til senter av verandaen, for slik å bevare dens funksjon som et rom.

Lommenabolag

Øyne på allmenningen. Førstelinjeforsvaret for personlig sikkerhet er et sterkt nettverk av naboer som kjenner og bryr seg om hverandre. Når kjøkken og spiserom ser mot de delte fellesområdene, vil en fremmed fort bli lagt merke til og naboer kan lett kontaktes i nødtilfeller.

Sammenvevde hus. For å sikre privatlivet mellom hyttene er de “vevd” sammen i rekke: den “åpne” siden av et hus fronter den “lukkede” siden av det neste. Den åpne siden har store vinduer som vender ut mot sin sidehage (som strekker seg inn mot naboens hus), hvor neste hus har smale vinduer høyt oppe på veggen og takvinduer. Denne arkitekturen sikrer at naboer ikke ser inn i hverandres verden, for slik å ivareta privatlivets fred, samt å dempe for lys og støy.

Leve stort i et lite hus. Et lite hus kan føles stort når det er rikelig belyst. Himlinger på 270 cm og høyere med store takvinduer fyller rommene med lys og ekspanderer den romlige følelsen. Differensiert lagerplass er en forutsetning: som kleskott, loft og utendørs bod. Innebygde hyller, alkover og nisjer tar mindre plass enn møbler og tilfører sjarm. Alle hovedrom er i første etasje, og man har romslige hemser med sambatrapper.

Enkle materialer og detaljrikdom. Selv med standard hyllematerialer kan man skape et rikt lag av tekstur. Detaljene er ærlige, men ikke masete, og en fryd for øyet. Vi benyttet gjenbrukt, hvitkalket granpanel, hollandske dører i kraftige farger, vinduer med tradisjonelle hvitmalte gerikter, kryssfiner og lekter i himlingene, fargede middelhavsfliser til gulvet, og ingen gipsvegger.

Relatert

Lommedemokratiet

Skreia er tapt i mitt hjerte

Design for en levende planet

Forbi føydalsamfunnet

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Ifølge Hegel er religionen statens eneste virkelige fundament – historien er gjennomsyret av den guddommelige Ånden. Hvordan stiller dette historiesynet seg faktisk og hvilken relevans har dette synet idag?

Av Guido Zeccola, kulturskribent og redaktør av Tidningen Kulturen (www.tidningenkulturen.se). Kulturverk har innledet et samarbeid med Tidningen Kulturen om gjensidig artikkelutveksling. Maleriet er “Absolute trust – sleeping beauty” av Arantzazu Martinez.

«Ifølge Hegel er religionen statens eneste virkelige fundament, ikke fordi staten bruker religionen som verktøy, og ikke heller for at staten skulle kreve lydighet på grunn av en absolutt religiøs sannhet, men fordi staten ifølge Hegel er uttrykk for religionens virkelige kjerne. »

Den historiske forskningen bør aldri være en flyktig beskrivelse av hendelser. Men samtidig går det ikke an å skildre en historisk hendelse ordrett, da det ville kreve uendelig med tid. Forskeren blir derfor tvunget til å velge å løfte frem visse aspekter, de mest vesentlige, ved en historisk hendelse.

Men å velge å løfte frem relevante aspekter ved en hendelse, innebærer å gøre selektive valg ut ifra egne kunnskapsteoretiske preferanser. Hvilket forutsetter en teoretisk bevissthet. Å teoretisere rundt den historiske hendelsen er jo ikke det samme som å fortelle om det.

Bevisste historikere bygger vanligvis sin tolkning på en teori som fokuserer på strategisk viktige aspekter og tillegger mindre betydning til det man anser som perifert. Ingen meningsfylt historieskriving er mulig uten teori, samtidig som teori ofte forvandles til ideologi: filosofisk eller pseudofilosofisk ideologi.

Deretter utfordres hver teori av konkurrerende teorier, slik at hver tilnærming til historisk forskning møter motstand fra andre forskningstilnærminger. Dette gjelder også det journalistiske arbeidet, i avisbransjen, men også innen «nye» medier som TV og internett.

En av de mest strenge og utfordrende historieteorier, som vi kunne tolke og begripe verden og dens historie gjennom er kanskje Hegels Vorlesungen über die Philosophie der Weltgeschichte. Den universelle historien! Kan man virkelig omfatte en så uendelig geografi?

I følge Hegel er svaret: ja. For filosofien oppdager det som er vesentlig og universelt i historien. Først og fremst løften den frem statens egentlige vesen. Ifølge Hegel er religionen statens eneste virkelige fundament, ikke fordi staten bruker religionen som verktøy, og ikke heller for at staten skulle kreve lydighet på grunn av en absolutt religiøs sannhet, men fordi staten ifølge Hegel er uttrykk for religionens virkelige kjerne. Kjernen som forklarer den universelle historiens årsaker. For Hegel er verdens historie en prosess hvorved religionen når sin kvintessens.

Hvordan kan Hegel komme frem til disse slutningene, eller som han sier, teser? Nettopp fordi bare vitenskapen kan fornemme og gjøre forståelig religionens innhold og sannhet.

Vitenskap? For Hegel, slik som for den vestlige kulturen og tradisjonen i sin helhet, heter denne vitenskap filosofi. Når filosofien, eller vitenskapen, har nådd sin fulle modenhet, etterlater den hver antireligiøse mistro bak seg og finner den eneste religiøse sannheten i kristendommen.

Naturligvis er denne sannheten, for Hegel slik som for Kant, fremdeles inadekvat sammenlignet med den sannheten som bare filosofien kan tilby. Men hva betyr sannhet for Hegel? Hegel tilskriver den moderne filosofien en så høy grad av bevissthet at den evner å skape samsvar mellom sannhet og virkelighet, samtidig som virkeligheten blir tanke. Når man tenker på denne tesen eller formelen i dag, har man kanskje vanskelig for å begripe hvor mektig og samtidig ugjenkallelig denne var på Hegels tid.

Å tenke på en virkelighet som er fremmed for tanken, er som å ville trå vekk fra sin egen skygge. Men en tanke, eller en tenkning som bare forestiller seg verden og ikke er i stand til å tenke seg selv, befinner seg i en grav. Den tanke som ikke kan se på seg selv, kan ikke se lyset som tilllater verden å åpenbare seg, og derfor heller ikke se Virkeligheten.

Tenkningens første bevegelse er jo blikket mot verden, men bare for siden å kunne vende tilbake til seg selv.

St. Peters-domen

Tenkningen utgjør en sirkel. Bevegelsen består i å gå utenfor seg selv, til den andre, til verden, for siden å komme tilbake til seg selv med verden som bagasje. Det er også den eneste måten å befri verden fra graven, og fra døden. For Hegel er kristendommens essens nettopp denne sirkelen. Gud ble menneske, han kom til verden: ikke for å forbli menneske og verden, i graven og døden, men for å trekke menneske og verden til seg selv! Inkarnasjon, død og oppstandelse er ifølge Hegel virkelighetens og sannhetens suverene sirkel. Ånden er, som resultat av Guds skapelse, sønnen Jesus Kristus.

«Uten religion mangler staten virkelighetsforankring, og den er dermed dømt til å forsvinne gradvis.»

For Hegel er den kristne Treenigheten nok et mysterium, men også fornuftens dypeste mening. Den universelle historiens filosofi har som plikt, i utviklingen av folkene og statene, å søke etter nærværet av denne guddommelige tankesirkelen. Et oppdrag som Hegel praktiserer på det mest komplekse og strålende vis. Det er ikke tilfeldighetene og ingen relativistisk kausalitet som skaper historien, men derimot er historien bebodd av den guddommelige Ånden. Om folket kanskje ikke begriper den åndelige sirkelens filosofiske opphav, kan det iallfall forstå den åndelige sirkelen takket være religionen med dens myter og dogmer.

Hegel insisterer på religionens forrang for filosofien, fordi religionen er statens vesen. Han sier også at kristendommen, nærmere bestemt protestantismen, ikke kan være et middel for å forsterke staten, ettersom staten nettopp bygger sin eksistens på religionen.

Uten religion mangler staten virkelighetsforankring, og den er dermed dømt til å forsvinne gradvis.

Buddhistiske munker utenfor tempelbyen Angkor Wat i Kambodsja

Revolusjonene i Syd-Europa hadde for Hegel ingen fremtid, da de kun siktet på å forvandle monarkier og erstatte dem med andre verdslige makter. Nei, uten først å forandre religionen gjennom reform, slik som protestantismen gjorde, kunne ingen revolusjon være mulig. De protestantiske statene hadde, ifølge Hegel, faktisk lykkes fordi deres revolusjon først og fremst var religiøs.

Det var religionen som frigjorde staten fra tyranni og fanatisme, og – gjennom staten – ga folket sannhet og frihet.

I praksis baserte den hegelianske staten seg ikke på religionen alene, men på en religion som filosofien har gitt sin velsignelse.

Det som Hegel, og etter ham Marx, ikke kunne forutse var nihilismen, den nihilismen som fornekter at sannheten har retninger og en reell mening.

Det som Hegel ikke kunne forutse var relativismen som sier at ingenting er sant. Og uten denne sannheten kan filosofien ikke lenger prege religionen, og dermed heller ikke staten.

Men det er en annen historie.

Relatert

Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi
Polybios – de politiske systemers evige syklus
Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten
Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

«In the night, back at our lakeside camp, I make a field recording of Elle Kokkonen together with the musician Ivan Afanasyev of Love Cult. We are standing on a pier by the lake out in the wind and rain. She sings a tune she made inspired by the day in Apatity, the concrete, the grey matter, it is like a howl in the wind, strong and vulnerable at the same time.

The lyrics are a unique blend of English, Finnish and Lappish. The tiny being that she is, fills the void for a moment while the waves break.»

– Alexander Viken, UnCapitals Tour 2015

Related

Finding the true North in Russia – UnCapitals Tour 2015
www.uncapitals.com

Terror, et begrep som i seg selv inngir frykt, har etter 11. september 2001 blitt et begrep som er ladet med irrasjonelle reflekser mer enn veloverveid analyse. Politikere av alle avskygninger gjentar det som et mantra i høyst ulike sammenhenger, uten å forklare hva som egentlig menes.  Slik har begrepet terror blitt mer egnet til å tildekke enn å forklare, forstå, handle konsekvent og logisk. Skrekkvelde, vold som politisk virkemiddel, herske gjennom frykt. Uansett hvilke ord man velger for å beskrive terror, så er frykt det grunnleggende i terrorbegrepet. Frykt er terrorens fremste virkemiddel og kjennetegn. Skal terror kunne bekjempes må man forstå terrorens vesen og forutsetninger.

Av Tord Morsund. Opprinnelig publisert i tidsskriftet Nation & Kultur i 2004, men fortsatt like aktuell. Bildet over viser offer utenfor Bataclan etter terrorangrepet i Paris fredag 13. november (foto:Jerome Delay).

terror  (lat.), skrekkvelde, redselsherredømme; det å bruke el. true med vold for å oppnå noe. — terrorisere, dominere, herske, styre ved hjelp av terror; spre redsel og skrekk.

Terror er alt annet enn ensartet. Den kan utøves av en stat overfor en annen stat, en stat overfor eget folk, en gruppe overfor en stat, en gruppe overfor et folk, et folk overfor en gruppe, en person overfor en annen person, en person overfor en gruppe etc. Terror kan være iverksatt gjennom en planlagt enkelthandling: for eksempel en bilbombe, eller være en varig tilstand, statsterror gjennom politisk forfølgelse. Den kan være direkte: man rammer den man har satt seg fore å påvirke. Eller den kan være indirekte: man rammer andre enn sin direkte motstander i den hensikt å påvirke. Terror behøver heller ikke å være en bevisst handling eller metode – terror kan oppstå som konsekvens av utilsiktede handlinger og politikk.

Etterhvert har likevel terror og terrorisme fått en snever betydning, særlig som følge av det marxistiske RAF (Rote Arme Fraktion), Røde Brigader, andre marxistiske og høyreradikale grupperinger som vokste frem på slutten av 1960-årene og  utover 1970-årene. Dette kan vi kalle den stereotype terrordefinisjon. Disse grupperingene brukte bevisst terror som politisk virkemiddel. Man rammet både sivile og militære mål som konsekvens av ideologisk overbevisning, men og rent sakesløse. Det vil si tilfeldige ofre ved togstasjoner og lignende.

Rote Armee Fraktion – Baader Meinhof, etterlysningsposter

IRA som kjempet for at Nord-Irland skulle befris fra Britisk overherredømme og gjenforenes med det katolske Irland benyttet seg óg av de samme metoder, men med forskjellig motiv. RAF og andre lignende marxistiske grupperinger har ikke utført handlingene i den tro at man kan vinne befolkningen eller omstyrte samfunnet direkte som følge av terrorhandlingene. Terroren var ment som en fremprovokasjon av det de mente ville være et fascistisk diktatur som de så på som forlengelsen av det borgerlige demokrati. Strategien skulle fremtvinge en repressiv politikk som i sin tur ville frembringe en folkeoppstand, en revolusjon.  Provokasjonsstrategien er annammet av mange ulike grupperinger med ulik ideologi og målsetning. IRA derimot, ønsket ikke kun å provosere britene til repressive handlinger mot den katolske delen av befolkningen for slik å øke sin oppslutning, men og å spre frykt og usikkerhet i den britiske befolkningen og blant britiske soldater.  Man ønsket at britene skulle skremmes til å gi fra seg sin siste europeiske erobring. Tapene skulle føles så store at man var villige til å forhandle frem en politisk løsning. Til tross for tilbakeslag, har strategien og taktikken gitt resultater i deres tilfelle. IRAs politiske fraksjon Sinn Fein har blitt akseptert som forhandlingspartner.

Ulike islamske grupperinger benytter seg av de samme strategier. Noen ønsker å fremprovosere konfrontasjon, mens andre ønsker konkrete resultater som følge av målrettede aksjoner. Hamas og PLO er eksempler på slike. I tillegg har det eksistert og eksisterer et større antall nasjonalistiske og etniske grupperinger som benytter terror som strategi og virkemiddel. Det baskiske ETA er et godt eksempel i tillegg til IRA.

IRA-kvinne i Nord Irland

Likevel er dette et snevert begrep om terror. Stater og nasjoner kan også utøve terror. Målestokken er bare en annen. Atombombene over Hiroshima og Nagasaki, hvor hundre tusener av sivile ble rammet i løpet av mindre enn et sekund, må kunne karakteriseres som historiens mest grufulle enkelte terrorhandling. Sprengningene hadde ingen taktisk hensikt: strategien var å skremme Japans keiser og styresmakter til betingelsesløs kapitulasjon uten å måtte gå i direkte konfrontasjon med Japans styrker på japansk jord. Terroren virket. 

Krig er terror – terror er krig, uttaler motstandshelten Erik Gjems Onstad, og han vet hva han snakker om. Begrepet ” terrorist ” handler mer om hvilken side man står på enn om hva terror faktisk er.  Asymmetrisk krigføring er begrepet man bruker på Krigsskolen, og denne langt mindre ladete definisjon er sammenlignet med den stereotype definisjonen av “terrorist” langt mer presis. I svært mange tilfeller handler det om en gruppe som kjemper mot en overmakt i enten antall eller militær teknologi. Da vil man angripe motstanderens svake punkter – eller myke buk. Vestlige demokratier med sin høye migrasjon, overnasjonale interveneringer i utviklingsland og svake kontrollmekanismer overfor fremmede er særdeles godt egnet for terroranslag i en asymmetrisk krigføring. Enhver form for vold eller trussel om vold for å oppnå politiske mål, uansett om det er USAs krigsmakt eller Al – Qaida, er terror, all den tid det faktisk ikke er Al – Qaidas medlemmer i første rekke som får unngjelde eller USAs myndigheter – det er de tilfeldige, sakesløse som alltid blir byttemiddelet, terrorens valuta.

Såkalt terrorbekjempelse blir derfor et subjektivt begrep slik utpekingen av terroristen blir det.

Søstrene Asan og Bibi i Khandahar, Afghanistan etter angrep fra amerikansk helikopter

Terror er likevel langt mer enn krig, død og lemlestelse. Det er og enkeltmenneskets frykt for å kunne ytre seg grunnet statlige, sosiale eller samfunnsinnrettede virkemidler for å hindre dette. Sovjetkommunismen og maoismen i Kina brukte både vold og sosiale represalier mot opponenter. Dagens vestlige demokratier er relativt sett mer subtile, og bruker utestengelsen fra det sivile samfunn gjennom mekanismen politisk korrekthet, som i sin mye brukte uhøytydelige form stenger for den faktiske innebyrden av begrepet: frykten for å ytre seg fritt.

Terror er en tilstand, en tilstand hvor frykt hersker, frykt for faktisk vold og represalier eller potensiell vold og represalier. Terroren kan oppleves av et samfunn eller en minoritet i samfunnet, men den er tilstedeværende. Terror kan oppfattes som nødvendig i visse situasjoner, slik medlemmer av Milorg vurderte det under motstandskampen i Norge, og slik de tyske okkupantene vurderte det i bruk av motterror mot Milorg og sivilbefolkningen. Vurdering av hva som er terror kontra heltemot avhenger av subjektive politiske målsetninger og siden man selv står på. Skal man kunne identifisere terror, må man skille den rasjonelle frykt fra den irrasjonelle for slik å kunne avgrense terrortrusselen.

Terrorisme, handlinger med terror som formål er mer enn bare bomben som dreper. Den er en generell frykt for psykiske eller fysiske overgrep, en tilstand hvor man selv ikke har kontroll over tidspunkt for konfrontasjon og anslag. Uvissheten og avmaktsfølelsen er terrorens ledsager. Det er verktøyet som virker sterkere enn den enkelte bombe, plutselige drap eller henrettelse.

I ruinene av Hiroshimabomben 1945

Et samfunn som beherskes av frykt vil aldri kunne være fritt. Dette gjør terror til noe mer enn bare et ord politikere griper fatt i når de finner det vanskelig å forklare et fiendebilde eller en konfliktsituasjon.

I politikken brukes terror ofte om en motstander man ønsker å underkjenne som en reell og likeverdig motstander. Man er tilbakeholden med opplysninger om terroristens beveggrunner og ønsker å minimalisere terroristens betydning. Dette fører ofte til at en løsning uteblir og at terroren faktisk blir langt mer virkningsfull idet allmennheten berøres av den, men fratas muligheten til å konfrontere den.

Et fritt samfunn vil være et samfunn hvor terror ikke benyttes gjentatt som virkemiddel for å oppnå politiske resultater, det være seg under fra og opp ( terroristcellen ) eller ovenfra og ned ( statsmakten ).
Terror fungerer når avmakt dominerer.

Skal man kunne bekjempe terror vil vold alene ikke kunne løse dette. Selv om voldelige represalier kan være situasjonsnødvendige vil kun politisk realistiske løsninger gi resultater i form av mindre frykt – mindre terror.

I løpet av mindre enn et år er Europa og Frankrike igjen rammet av terror med muslimsk fortegn. Igjen er sivile drept planmessig i koordinerte angrep i Vestens hjerte.  Samtidig har USA drevet sin “Global War On Terror” uavbrutt siden 11. september 2001 med hundretusener av drepte og skadede i kjølvannet. Her er det utvilsomt sammenhenger.   Før man griper til lettvinte konklusjoner er det en forutsetning at man setter seg inn i begrepene terror og terrorisme, samt reflekterer over deres betydning om man i det hele tatt skal ha noen meningsfylt debatt. Teksten er derfor mer aktuell enn noensinne.  Vi vil publisere flere tekster med et dypere perspektiv på det som hender nå som en motvekt til den oftest overfladiske dekningen i den store informasjonsstrømmen.

Anbefalt lesning:

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren
Hvem er Charlie?
IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt
«Je suis hypocrite»

Var dypøkologien – lansert av Arne Næss (1912–2009) og videreført av flere andre tenkere – halvt død før den fikk tatt steget fra idé til konkret handling? Spørsmålet er ikke mindre presserende i dag, hvor stadig flere mener at vi har trådt inn i den menneskeskapte geologiske tidsalderen antropocen, der urbaniseringen tiltar, mens rurale samfunn avvikles i økende tempo – i alle fall enn så lenge.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK. Utdrag fra et essay som opprinnelig stod på trykk i tidsskriftet Vagant 2/2015. Omarbeidet og tilrettelagt for KULTURVERK.

Dypøkologien vektlegger en kjemisk kontinuitet mellom mineraler, planter, dyr og mennesker: Vi er alle barn av stjernene.

Det antropocene tideverv var hovedtema i Vagant 3/2014, som har avfødt en føljetong med debattkommentarer i påfølgende numre av tidsskriftet. Vinklingene har vært ulike, men felles for flere av artiklene er oppfatningen av dypøkologien som noe «avleggs». Antropocen er i skrivende stund en uoffisiell geologisk betegnelse, men den har allerede festet seg som en bevissthet om at «mennesket utgjør den sterkeste endringskraften i naturen».

Er denne «humane vendingen» nok en foranledning til å sette mennesket på pidestallen? Ikke nødvendigvis, men ved å lansere begrepet antropocen har den nederlandske opphavsmannen Paul Crutzen understreket viktigheten av å innse proporsjonene av menneskeartens samlede virksomhet. Dette må også en eventuell oppdatert versjon av dypøkologien ta stilling til.

Geolog Henrik H. Svensen redegjorde for sitt syn på debatten i Vagant 4/2014. Svensen mener at antropocen framstår som «et bedre rammeverk for å forstå de dramatiske endringene vi står overfor enn å vektlegge klimaendringene alene». Videre skriver han: «Antroposentrisme virker umulig å forene med det dypøkologiske perspektivet om naturen som noe utenfor det menneskelige», og at «dypøkologiens urtilstand» ikke «kan brukes til å forstå hva som venter oss».

Svensen framstår som en meget dyktig kunnskapsformidler, men hans forståelse av dypøkologien later til å være mangelfull. I dypøkologien plasseres mennesket ikke «utenfor» naturen, men i den. Dypøkologien vektlegger en kjemisk kontinuitet mellom mineraler, planter, dyr og mennesker: Vi er alle barn av stjernene. Alt jordisk liv er basert på karbon. Derav det økosentriske idealet hvor mennesket ikke lenger befinner seg i sentrum, men like fullt er del av naturen – likestilt med andre arter.

Arne Næss’ syn på samhandlingen mellom mennesket og naturen var påvirket av den estisk-tyske biologen Jakob von Uexküll (1864–1944), som skrev (min oversettelse):

«Slik edderkoppen spinner sine tråder, spinner mennesket sine relasjoner til omgivelsene og vever dem sammen til et flettverk som bærer dets eksistens.» Det som her beskrives, er en dynamisk tilstedeværelse i naturen. «Urtilstanden» (jfr. Svensen) har aldri vært noe dypøkologisk siktemål.

Næss’ dypøkologi bygger på Spinozas metafysikk, som hevder at alt som eksisterer er en del av, og dermed et uttrykk for, Gud/Naturen. Denne ene substansen er grunnen hvorfra alt opprinner. Hos Spinoza er Gud/Naturen alle tings immanente årsak, iboende i eller sammen med skaperverket. Spinoza forutsetter at Gud er Natur [Deus sive natura] og at naturen er skapende [Natura naturans] framfor skapt [Natura naturata]. Substansens enhet innebærer at tanke og materie er som et integrert hele. Dette fremkommer i det ene postulatet som sammenfatter Spinozas monisme: «Ideenes orden og forbindelser tilsvarer tingenes orden og forbindelser.»

Menneskesinnet utgjør ikke et kongedømme innenfor et annet kongedømme, men snarere en del av den uendelige Naturen. Spinoza begynner med enheten mellom menneskets sinn og legeme, og betoner at det går en kontinuitet fra denne enheten til andre legemer på alle nivåer: det organiske så vel som det uorganiske; det enkle så vel som det komplekse; samt fra det molekylære til det geologiske, det galaktiske og det kosmologiske.

Om dypøkologien er ytterst marginal i Næss’ oljerike hjemland, har en de facto dypøkologisk praksis med pastoral nærhet til naturen bedre grobunn i land hvor den økonomiske krisen er mer framskreden. Eksempelvis i Spania.

Det spinozistiske fundamentet kan kanskje skape et inntrykk av dypøkologien som pseudo-religiøs. For noen dypøkologer utgjør det kosmisk-religiøse noe essensielt, mens andre er ateister. Mesteparten av dypøkologien forankres likevel i praktisk tenkning snarere enn i metafysikk. Næss framhevet lokalsamfunn med «vekt på primærnæringer», «høy selvberging», produksjon av «myk- og nærteknikk (…) selvlaget redskap og foredling av egne ressurser».

Dypøkologien skiller seg fra «den grunne økologien» – representert av eksempelvis Frederic Hauge i Bellona – ved å sette spørsmålstegn ved det økonomiske vekstparadigmet og moderniteten som sådan. De grunne økologene har gjerne tro på teknologisk problemløsning: CO₂-lagring, handel med klimakvoter, opprettelse av vindmøllefarmer og så videre. De sosiale og ideologiske årsakene til miljøkrisen, derimot, problematiseres sjelden eller aldri. Naturvern på den grunne økologiens premisser handler ikke om naturens egenverdi, men om å sikre «bærekraftig utvikling»; altså forsøker man å harmonisere motsetningene mellom fremtidig økonomisk vekst (forevigelsen av forbrukersamfunnet) og begrensningene i verdens ressursgrunnlag.

Øystein Vidnes kommer inne på noe av dette i sin omtale av den tyske forfatteren Christian Schwägerl i Vagant 3/2014 (Schwägerl bejaer antropocen og dens vordende sammensmeltning mellom biosfæren og teknosfæren: se videoklipp fra 10:35 til 12:04).

Igjen presenteres et noe reduksjonistisk syn på dypøkologien, med betegnelser som «sjøldestruktiv» og en henvisning til Schwägerls omtale av dypøkologien som en endetidsfilosofi. Her har kanskje «avvikling» blitt forvekslet med «destruksjon»?

Næss argumenterer for at mennesket bør leve i en naturlig likevekt med omgivelsene. Ut fra et geologisk og økologisk synspunkt dominerer likevektstilstandene, avbrutt av kriser som fører til radikalt endrede livsbetingelser og nye vilkår for evolusjon. Astronomiske eller geologiske kataklysmer vil inntreffe i jordens livsløp (forhåpentligvis så langt unna som mulig), men dette befinner seg utenfor dypøkologiens horisont og må holdes adskilt fra ordskiftet om menneskeskapte kriser.

Menneskets utviklingshistorie har gått i tospann med omforming av våre omgivelser – prosesser som vanskelig lar seg reversere til en eller annen opprinnelig naturtilstand. Dermed bør vi forsøke å tilpasse oss omgivelsene best mulig, samt omskape omgivelsene med et mål om å nærme oss en likevektstilstand der flest mulig arter blir sikret overlevelse. I så måte kan «globale gartnere» kanskje være en fruktbar betegnelse – så lenge den ikke forstås innenfor en geoengineering-ramme, som fort kan utarte til megalomani og sammenbrudd i økosystemene.

I Vagant 1/2015 omtaler Peter Johan Meedom og Jeppe Carstensen denne «geoingeniørkunsten» som et hjertebarn av geokonstruktivismen, hvor Schwägerl visselig hører hjemme. Deres betimelige kritikk av denne mannen «fra fremtiden i en film fra fortiden» til tross, slår de i likhet med Schwägerl dypøkologien i hartkorn med dommedagstenkning: «Apokalyptikerens alternativ – små kollektivers dybdeøkologiske healingsproces af Jorden, dyrket i de modstandsdygtige regioner av verdenssamfundet – er heller ikke en farbar vej.»

I likhet med John Maddox (1925–2009) – tidligere redaktør av Nature – er de kanskje lei av geskjeftige undergangsprofeter. Som Næss kommenterte: «Når Maddox er blitt så plaget av «undergangsprofeter», kan det komme av at han ikke har valgt sin omgang med omhu. Økologer og andre miljøforskere peker på at vi holder katastrofekurs, men fremsetter ikke bestemte prognoser om hva som faktisk vil komme til å hende. Deres utsagn starter med et «hvis». Hvis vi fortsetter å leve slik og slik, så vil så og så måtte skje. Miljøkrisen har muligheten for å redde oss over i en annen bane med nytt kriterium på fremskritt og rasjonalitet. Det er det positive aspekt ved situasjonen (…).»

Skal økologiske tanker overbevise, må budskapet oversettes til et språk publikum forstår – og da bør man ikke undervurdere betydningen av å appellere til følelsene og det ubevisste.

Nå kan man selvfølgelig innvende at dette ble skrevet for snart 40 år siden, og at den moderne sivilisasjonen ikke har kollapset i mellomtiden. Men når Vidnes skriver at «Næss’ omgrep om ’myk teknologi’ bærer preg av draumar frå eit tilbakelagt tiår» og at Næss’ filosofi er «datert», sier dette allikevel mer om tidsåndens makt over sinnene enn dypøkologien som sådan.

Om dypøkologien er ytterst marginal i Næss’ oljerike hjemland, har en de facto dypøkologisk praksis med pastoral nærhet til naturen bedre grobunn i land hvor den økonomiske krisen er mer framskreden. Eksempelvis i Spania, hvor flere spøkelseslandsbyer er blitt gjenbefolket av arbeidsledige mennesker fra storbyene. I disse revitaliserte lokalsamfunnene har innbyggerne ikke bare skjermet seg for finansielle ulvetider, men også funnet seg et utkomme i harmoni med naturen.

Utbredelsen av en levemåte i pakt med økosystemene i disse landsbyene skyldes neppe formaningene fra dypøkologiske skrifter, men kan snarere forstås som en utilsiktet virkning av en serie økonomiske (så langt ikke økologiske) katastrofer. Et av disse dypøkologiske lokalsamfunnene er middelalderlandsbyen Lacabe i Navarra, Nord-Spania. I dag finnes det mer enn et dusin slike økolandsbyer – eller ecoaldeas – i dette landet.

Lacabe ble gjenoppdaget i 1980 av bønder som hadde mistet geitene sine. Da geitene ble sporet opp, snublet gjeterne også over den forlatte landsbyen. Like etter flyttet en gruppe på 14 arbeidsledige byfolk inn. Ingen av dem hadde erfaring med ruralt liv, og de hadde heller ingen forventninger om et langvarig opphold. Til å begynne med var ikke et eneste hus beboelig. I pionértiden stuet de vordende landsbybeboerne seg sammen i et enkelt værelse, før de etterhvert tok fatt på Lacabes gjenfødelse.

Nye hjem og hager ble skapt av og rundt ruinene. Etter noen år hadde de også skaffet seg strøm ved å sette opp en vindmølle – uten hjelp fra storsamfunnet. I oppstartsfasen livnærte en del av innbyggerne seg som taktekkere rundt om i distriktet. Senere bygde de et eget bakeri. I dag er de i tillegg selvforsynte med markens grøde og lever i hva de kaller nøysom velstand. «Konsumjaget eksisterer ikke her,» sier de. Hvorvidt lignende beretninger vil bre om seg, gjenstår å se. Men at fenomenet kan tvinge seg mye sterkere fram i løpet av dette århundret, skal man ikke se bort ifra.

I Norge framstår kanskje denne livsnære spanske praksisen som livsfjern utopi. Espen Gamlund, som har skrevet en av de få fagfilosofiske artiklene om dypøkologien på norsk de senere årene, trekker således dens appell i tvil (Norsk filosofisk tidsskrift 4/2012):

« [D]et er et faktum at flertallet av verdens befolkning lever i byer, og for urbanistene bidrar biodiversitet i liten eller ingen grad til deres lykke. Det er jo snarere slik at mange vil tenke hvor mye bedre verden ville vært uten insekter som mygg og flått, og uten rovdyr som ulv og gaupe. Hva ville en dypøkolog si til disse menneskene? At de tar feil? Det er i så tilfelle neppe noe godt svar».

Nei, biodiversitet bidrar neppe direkte til de fleste urbanisters lykke, fremmedgjorte som de er fra naturen (hvorvidt Gamlund med «urbanister» viser til individer med urbanisme som overbevisning eller ganske enkelt mennesker som bor i en by, forblir uklart). Men selv den mest unnselige orm har som oftest en eller annen funksjon i et større økosystem, som også mennesket i siste instans avhenger av for å kunne overleve. Er det virkelig slik at dypøkologien ikke kan håpe på å bli møtt med forståelse blant bybefolkninger flest?

Vektleggingen av ontologi – tingenes beskaffenhet – snarere enn etikk, blir av Gamlund ansett som det mest mangelfulle ved dypøkologien. Avveiningen mellom ontologi og etikk er ikke bare pragmatisk, men også ideologisk. Bør etikk og stringent logikk være de eneste aksepterte rettesnorene i filosofien? Vil ikke en slik favorisering kjøre seg fast i livløs intellektualisme og en slags disiplinenes «historiske slutt»?

Om man skal nå fram til et publikum utover lukkede fagkretser, er det ikke gitt at logisk argumentasjon om etiske regnestykker åpner kongeveien til overbevisning. Skal økologiske tanker overbevise, må budskapet oversettes til et språk publikum forstår – og da bør man ikke undervurdere betydningen av å appellere til følelsene og det ubevisste.

Audun Lindholm uttrykte følgende på lederplass i Vagant 3/2014: «Men skal vi virkelig ta scenariene innover oss, fordrer det at vi makter å se våre egne liv i sammenheng med tidsrom mye lengre enn et menneskelig livsløp. Vi kan ikke virkelig fatte de voldsomme følgene som venter. Tanken om endringer av planetært omfang med århundrene som rekkevidde er sublim: Noen må gi den form slik at andre kan gripes og rykkes av disse overveldende forestillingene.»

I Vagant 1/2015 mener Kristian Bjørkdahl – fra SUM (Senter for utvikling og miljø) – at «Lindholm her tar feil i alt han sier». Bjørkdahl skriver at man bør «kvele begrepet [antropocen] i fødselen», og at sublimistene med deres «voldsomme tidshorisonter fort leder oss ut på en galei» – de «inspirerer snakk om Tusenårsriket, Drittes Reich, verdensomspennende kalifater og så videre». Bjørkdahl sier selv at han hører til banalistene, «altså det som har å gjøre med det verdslige og hverdagslige forholdet mellom (ulike) folk».

Dessuten poengterer han: «Både Hitler og Mao var øvet i den sublime kunsten å se ’våre egne liv i sammenheng med tidsrom mye lengre enn et menneskelig livsløp’». Han skriver videre: «Slik jeg og andre banalister ser det, står vi overfor et praktiskpolitisk problem – ikke et sublimt, geologisk eller for den saks skyld dypøkologisk problem».

Å mane fram totalitære spøkelser som Hitler og Mao er en klisjémessig øvelse. Også her blandes kortene når dypøkologien bakes inn i en høyst unyansert tolkning. Om man skal følge terminologien til Bjørkdahl, bærer dypøkologien i seg trekk av både det «sublime» – Spinozas monisme og de århundrelange perspektivene til Næss – og det «banale» – de spanske økolandsbyene som lever selvforsynt fra dag til dag. Ingenting står i veien for å være en sublim praktiker.

Bjørkdahl mener at «problemene består av søppel» og vi burde «granske partiprogrammene» istedet for å bruke spaltemetre på «eksistensielle utlegninger». Fylles ikke allerede hovedstrømsmediene til randen av partienes kjekling om småsaker?

Norsk offentlighet kan neppe anklages for å være lidenskapelig opptatt av de største vyene; Bjørkdahls banal-demokratiske verdensbilde er det framherskende syn. Om det er intendert eller ei, vil denne antisublime innstillingen resultere i regressive begrensninger av tankerommet.

At dypøkologiens posisjon i dag må sies å være ytterst marginal, kan vanskelig i seg selv være et argument mot den. Selv om Platon eller Spinoza har hatt vekslende popularitet gjennom århundrene, betyr det ikke at de har mistet eller kommer til å miste sin relevans. I dyptidens fylde må man regne med store forskjeller mellom ideers flo og fjære.

I første omgang handler det ikke om å være attraktiv for flertallet; dypøkologien kan ikke basere seg på kortsiktig populisme og relativisme. Som praksis kan den kun lykkes i større målestokk om man legger til grunn et flere generasjoner langt prosjekt. Gjerne utenfor radaren til storsamfunnet, slik de spanske økolandsbyene er eksempler på. For praktikerne i slike småsamfunn framstår ikke nødvendigvis dypøkologisk filosofi og semantiske uenigheter som særlig relevante.

De dypøkologisk bevisste som ikke har tatt steget fullt ut i den mykteknologiske periferien, kan med fordel ta innover seg konsekvensene av antropocen. Dypøkologien trenger uten tvil en oppgradering, og det kan kun skje i samspill med konkrete erfaringer fra lokalsamfunnene.

Foto 1 og 3: Karolina Ryvolova 

Relatert

Den antropogene epoke

Dypøkologien

Etter dypøkologi – den tredje bevegelse

Naturen er hellig

Naturens stemme hvisket til deg

Naturen, den fremmede

Det er vanskelig å finne ord. En som en gang var en venn er henrettet. Torturert. Myrdet. Ole Johan Ofstad, kjente jeg deg som, og det ble fort tyst omkring deg tross din brutale og onde skjebne i hendene på et monster som Vesten mer enn noen annen kraft har gitt vekstmuligheter og hvis terror er et ekko av årsaker som hører like mye til Vesten som Midtøsten. 

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Din profil passet nok ikke inn i mediaverdenens foretrukne offerkategorier, billedskjønn var du ikke, og din tankeverden var kompleks og fremmed for de fleste. Den var vanskelig å kategorisere og enda vanskeligere for en smålig offentlighet å se forbi til mennesket, med empatien de retorisk benytter seg av, men som er høyst relativ og subjektiv. Empatien fra media og politikere er forbeholdt de som passer inn i konsensusen, malen for hva et «godt menneske» er i Norge 2015. Noen offer er verdige, andre forbigås og glemmes.

Vi møttes i en tid på 90-tallet hvor det var en broget gjeng med unge menn som man upresist ville generalisere som høyreradikale, som møttes uformelt for å diskutere verdens tilstand og det som hører til. Du var og forble en einstøing, som søkte din egen vei (noe som forøvrig kunne sies om flere av oss som møttes da). Vi møttes på tomannshånd noen ganger, diskuterte filosofi, kvinner, religion og ideologi, ikke minst Nietzsche som nok hadde inspirert barten du da bar med stolthet.

Etterhvert ble diskusjonene mellom deg og meg stadig mer høylydte og uforsonlige, de berøringspunkter som var, var ikke der lenger, og vi gikk etter hvert hver vår vei. Noe som var udramatisk og typisk for de som kjente hverandre da. Vi var sterke personligheter og individualister som gikk motstrøms og var lite interessert i å kompromisse, noe som gjorde oss særdeles uegnet til organisert samarbeid. Vi var mer anarkistiske enn anarkistene.

Men jeg husker første gang jeg la merke til deg. Det var etter rabalderet på Youngstorget hvor Arne Myrdal etter ståheien omkring Brumunddal-slaget holdt en tale for en forsamling som forutsigbart nok for største del viste ham ryggen, som barn i skammekroken. Du gikk alene inn i vepsebolet av blitzere, som i sedvanlig stil brukte vold som argument, godt støttet av media og offentlighet som gned seg ivrig i hendene. De skjendet flagget, prøvde å sette fyr på det, noe du ikke aksepterte og gikk resolutt inn i den voldelige menneskemengden og ble angrepet fra alle kanter.

Fra Dagbladet 10. november 1991

Blodet ditt rant, du tok det med stoisk ro helt til du ble båret bort. Bildet av deg der med blodet rennende har jeg fremdeles på netthinnen.  Et beundringsverdig mot tenkte jeg da, og det gjør jeg fremdeles.

Du var en som ville, kringsatt av fiender, gå inn i din tid, som Nordahl Grieg så fint uttrykte det, og reiste til Balkan når det sto på som verst der og du så krigen og grusomhetene der rett inn i øynene. Du var ikke en som ville være et passivt vitne til historien, men ta del i den. Og du var en som stadig søkte å formulere nye svar på de problemer du så knyttet til moderniteten som du var inderlig kritisk mot.

Siste gangen jeg møtte deg var på begynnelsen av 2000-tallet, år var gått, hvor vi og tre andre felles kjente møttes på en restaurant i Bygdøy allé, vi diskuterte alle ivrig og skålet ut i de små timer og ble enige om å møtes igjen fulle av den energi som man blir etter friske, intelligente og intense diskusjoner. Men det skjedde aldri.

Siden, fra andre felles kjente som hadde sporadisk kontakt med deg, vet jeg at du hadde mange vanskelige år, og det man kan kalle en eksistensiell krise som du nok aldri kom ut av. Men slik jeg kjente deg var du en mann som aldri lot det bare bli med ordene om du sto for noe, enten det var på Balkan eller andre steder hvor konflikter raste, men i utgangspunktet var du en tenkende, men tankene landet aldri i en form; du kjente et dypt ubehag til moderniteten, ja en revolt mot den og de sekulære verdiene og drømte om et annet Europa, men òg en annen verdensordning enn den rådende under USAs hegemoni.

Hva du tenkte på din siste reise vet jeg ikke, men jeg er helt sikker på at du reiste vel vitende om den livsfare du utsatte deg for. Men ingen kan på noen måte selv i de verste mareritt forutse eller forstå hva du har vært utsatt for i IS-fangenskap av brutalitet, tortur, psykisk terror og angst. Men vi aner og vet at verre helvete på jord kan man neppe utsettes for som menneske enn den seigpiningen du var offer for.

Det siste bildet av deg i live, viser et uendelig pinet og trist blikk, som synes å bære en dyp sorg som går utover den egne lidelsen.

Jeg håpet på et mirakel, at du skulle slippe fra det i live, eller at du ble drept umiddelbart etter at fangenskapet ble offentliggjort, men mirakler hender sjelden.

Jeg lurte på om jeg skulle legge ved dette bildet fra Dabiq eller ikke, men jeg velger å gjøre det, fordi dette er realiteten og brutaliteten i det hele, en brutalitet som i de kommende tiår vil gripe om seg på ulike nivå, ikke bare fra IS, som bare er et senere kapittel i voldsspiralen og disintegrasjonen av en sivilisasjon.

Jeg håper at de ikke vil lage et nidportrett av deg i media, men jeg forventer ingenting av lidelsesprofitørene.

Jeg vil at folk skal huske, fordi de glemmer så lett, inntil de selv berøres direkte og rives ut fra den realitetsfornektende trivsels-sonen.

Ole Johan, må fred være med deg, jeg glemmer ikke.

Teksten ble skrevet privat rett etter offentliggjørelsen av drapet i IS-magasinet Dabiq og vi var usikre på om vi skulle offentliggjøre denne, men i og med den rungende tausheten som drapet på Ole Johan Ofstad er omgitt av, synes vi det er det eneste riktige.  

Redaksjonen

Vinteren er over oss igjen, jordlivet har trukket seg tilbake, gått i dvale, konsentrert sine livskrefter i ventetiden før en ny begynnelse kommer. Vintersolverv, den mørkeste dagen, er dagen vi har feiret i uminnelige tider. Den dagen har fremtiden og håpet i seg, vi vet at det nå går mot lysere tider. Men om vi ser på utviklingen i vår samtid, vet vi at lyset på horisonten nå er lengre unna enn årstidenes naturlige prosess og syklus, verden er mer sammenvevd, vi kan se på fremtiden og ane et skjebnespill.

«Dessverre i våre dager er mange blitt fremmedgjorte for disse prosessene, som var en del av hverdagen inntil ganske nylig i menneskehetens historie, og ble holdt i hevd gjennom tradisjoner og riter vi kun ser bleke avskygninger av i dag, slik som julen. Men i disse små levningene som vi faktisk holder fast i, finnes også spirer.»

Fremtiden er usikker på mange nivå. Selv vi som nyter av en i historisk målestokk uovertruffen materiell velstand, føler en uro når vi betrakter fremtiden. Det er noe som skurrer. Vi vet ikke hva som venter, men som mennesker vet vi at som ellers i naturen, har også vår historie sine sykluser, det finnes ingen evig oppgang, det har åndelige tradisjoner siden forhistorien fortalt oss. Kun den menneskelige hybris tror seg usårlig for skjebnespillet

Men de fleste, konfrontert med hvordan vi behandler natur, dyr og mennesker på denne kloden, og særlig den enorme økologiske ubalansen fra overforbruket av et svinnende naturgrunnlag, vet at vi er på gal kurs. Så hva nå? Vi kan fortvile, vi kan fylles med avmakt, eller vi kan gjøre noe, gjøre rett.

Jord og ånd er fundamentale begreper og virkeligheter i menneskets liv som ennå kan gi mening. Ånden er noe som springer ut av vår samhandling med jorden, i de kreftene som vi forløser i frøet som sås, kultiveres og springer opp og ut, strekker seg mot himmelen og lyset. I arbeidet med jorden finner mennesket livskraft, og mening, vi er da ikke bare tilskuere til naturens uendelige rekke av hendelser, årsak og konsekvenser, vi agerer og tilfører noe av vårt eget, som siden smelter sammen med det vi kaller natur, som både er vårt utspring og hva vi fysisk vil oppslukes av i tidens fylde. Og slik kan vi betrakte fremtiden, den er ikke avgjort eller bestemt.

Visse utviklingstrekk vil måtte gå sin gang, bevegelsene er så sterke at de må gå seg tomme før de kan bekjempes og endres, men endringspotensialet hviler alltid i menneskets skjød, vi har muligheten. Muligheten er det frøet vi må så om enn jorden kan være skrinn, igjen og igjen. Det er bondens byrde og privilegium å være forvalter av denne stadige prosessen, som er sårbar i sin avhengighet av vær, vind og krefter som står utenfor bondens innflytelse. Men bondens oppgave ligger hele tiden i evnen til å være føre var, være forberedt, sikre gårdens livsgrunnlag for fremtiden. Og det skal vi lære av. Det skal vi la oss inspirere av, den seige uovervinnelige mentaliteten, som skapte liv og levesett verden aldri før hadde sett.

Dessverre i våre dager er mange blitt fremmedgjorte for disse prosessene, som var en del av hverdagen inntil ganske nylig i menneskehetens historie, og ble holdt i hevd gjennom tradisjoner og riter vi kun ser bleke avskygninger av i dag, slik som julen. Men i disse små levningene som vi faktisk holder fast i, finnes også spirer.

Et julemåltid kan handle om så mye mer enn fråtsing og tilfredsstillelse av basale behov. Måltidet handler om fellesskap, samforstand, å dele historier og glede. Markens grøde, som man spiser i takknemlighet. Eller man burde spise i takknemlighet, å signe maten var mer enn en tom frase, det var en erkjennelse av livsnødvendig realitet. I overskuddssamfunnet er disse realitene ikke mindre gjeldende, fordi verdiene vi forbruker er fortsatt begrensede, men overflod kamuflerer dette.

Likevel hjelper det lite å akke og bære seg, livet er i seg selv en seig kraft som ikke gir opp, og det er lyspunkter. Flere og flere ser at mennesket selv må ta ansvar for sin fremtid, den gis ikke til oss, den må skapes, og flere innser at denne skapelsesprosessen òg er en kilde til glede, og mening.

Det å bryte land er en slik skapelsesprosess og et bilde som andre kan lære av. Vi kommer aldri i mål, til et sted hvor all motstand i våre tilværelser er brutt ned, vi er på den måten alle såmenn for fremtiden, en bedre fremtid. Til enhver tid har mennesket ønsket en bedre fremtid. Og når vinteren senker seg og vi samles omkring julehøytiden, er det den fremtiden lysfesten feirer. Ta deg tid til å tenke over det, og lær av naturen omkring deg som pulserer i sitt stille indre under is og snø, i forventning om at solen vender tilbake.

Redaksjonen

Bildet øverst: Solen vender tilbake, Odd Nerdrum

Julefeiringens opprinnelse er mangefasettert og har tradisjoner som går tilbake i forhistorisk tid, likevel er det spor vi kan følge som går helt frem til vår egen tid, knyttet til både ånd, sted, kultur og vintersolvendingen.

Av Kjell Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem KULTURVERK, bildet over er fra tradisjonell Perchten-feiring i Bayern, teksten er tidligere publisert i tidsskriftet HERBA

«En rekke hedenske skikker kalles til live i denne fest, som har gitt årsak til en livlig diskusjon om hva karakter den hedenske jul i virkeligheten hadde. Var den en solfest, en fruktbarhetsfest, en lysfest, eller hva?»

Dette skrev religionshistorikeren Emil Birkeli (1877-1952) i sin bok Fedrekult – fra norsk folkeliv i hedensk og kristen tid som ble utgitt på Dreyers Forlag i 1943. Birkeli etterlot seg et formidabelt arbeide på dette feltet og det er fortsatt interessant, nyttig og verdifullt stoff for den som ønsker å fordype seg i bakgrunnen for skikker og høgtider ikke bare i Norge, men òg i hele Norden. Det sentrale i hans behandling av folkelige tradisjoner både i førkristen tid og inn i den moderne æra er nettopp det som kan samles i begrepet fedrekult. Gjennom flere verker illustrerte han godt hvor grunnleggende denne praksis var inntil nylig, selv om bevisstheten omkring skikk og bruk etter hvert ble visket ut av folkeminnet over hele landet. I den nevnte boka skriver han innsiktsfullt og fengende om det grunnleggende religiøse og konserverende i menneskenaturen og hvorledes dette gav seg utslag i religionsskiftet her i Norge. Mens den offentlige kult endret karakter og fyltes med kristne dogmer og liturgi, fikk kulten og skikkene i den mer private sfære i mange tilfeller leve videre under katolisismen, – ikke minst næret av sistnevnte religions helgendyrkelse, som Birkeli fører tilbake til den førkristne fedre- og herosdyrkelsen rundt Middelhavet.

Setter man seg fore å undersøke julehøgtidas opprinnelse, vil man snart oppdage at man tar seg vann over hodet hvis man våger seg ut på en sammenfatning av det man kommer over. Det første som slår en er hvilket alderdommelig preg denne seiglivede feiringen har og hvor fantastisk det er at denne perioden av året fortsatt setter hele samfunnet i en ”unntakstilstand”. Arveordet jul har i sin nåværende form opphav i dansk, men den vestnordiske (norrøne) forma jól lever fremdeles i beste velgående (får en iallfall håpe!) videre i vestlandske dialekter: ”… en gammel betegnelse på denne opprinnelig hedenske midtvintersfesten”. Begrepet dukker opp i en rekke germanske språk/dialekter og dette, – ifølge etymologene selv, – ”utvilsomt gamle ordet” ble tidlig et lånord hos skandinavenes finsk-ugriske naboer i øst (f.eks. finsk juhla som ganske enkelt oversettes med ’høgtid, fest’). Forskningen omkring ordets opprinnelse og betydning er omfattende og vi får heller ta til takke med at det minst kan føres tilbake til den urnordiske epoken i språkhistorien og dermed til eldre jernalder.

Ser vi bort ifra de mange kristne fortellinger som knyttes til julehøgtida, forbinder nok de fleste i dag julas opprinnelse med nettopp det solvende som Birkeli nevnte i utraget ovenfor. Og dette har nok mye i seg. Men man innser altså fort at jula har mange flere aspekter enn som så. Sagalitteraturen kan by på en del verdifulle innblikk i folks forhold til høgtida, men som Birkeli ønsker å vise, behøver vi ikke gå så langt tilbake før en hel verden av forestillinger og tradisjoner forbundet med jula åpenbarer seg. Embetsmenn og folkeminnegranskerne samlet gjennom flere hundre år stoff som får oss til å innse at jula ikke minst var en fest for de døde. Kanskje p.g.a. nettopp de betydelige omveltningene vintersolvervet medførte ble ”alle dører åpnet” i jula og gardene ble gjestet av de døde slektninger, ikke minst rydningsmenn eller den første bonden på stedet.

Nissen, Theodor Kittelsen

Et interessant sidesprang i denne sammenheng er at det for oss kjære ordet nisse muligens kan ha sin rot i et mye eldre ord med betydningen ’liten slektning’. De mange lunefulle gardsnisser over det ganske land kan derfor oppfattes på lik linje med gardvorer, tunkaller, tusser og tomter (navnetradisjonen er utrolig variert i Norge) som beskytter tun og heim gjennom hele året, men som ikke lar dårlig behandling eller mislighold av avtaler gå upåaktet hen. Da er det heller ikke så overraskende å oppdage at skikkene forbundet med gravhauger her i landet ofte har satt sine spor i nettopp lokale juletradisjoner. Folkeminnelitteraturen er da også full av underholdende eksempler på folks helligholdelse av gamle gravminner på tun og ved gardene.

Selv ”rasjonelle” lensmenn holdt seg ikke for gode når det kom til gardvorens minne. Så den ”unntakstilstand” vi i dag tillegger jula er nok av en annen karakter enn den tradisjonelle. For ikke så mange generasjoner siden var jula og i særdeleshet julenatta den tida på året da de døde og overnaturlige vesen kunne bevege seg fritt blant oss. Norge er på sett og vis litt unikt selv i nordisk kontekst i og med at det er i våre landsdeler det er påtruffet flest forestillinger rundt det Birkeli omtaler som ”det store besøket”.

Jolesveinar var et utbredt navn på de usynlige gjestene som skulle vartes opp i høgtida og en religiøs praksis med røtter tilbake til det førkristne samfunnet kommer til syne i det at det mange steder var skikk å rede opp senga si og stelle huset sitt slik at de hinsidige julegjestene kunne innkvarteres. Huslyden selv måtte ta til takke med halm på golvet eller sågar i uthusene. Denne skikken er vel utdødd i dag, men viser en aktelse for de avlidne slektninger som sjelden kommer til uttrykk i våre dager. Alt var dog ikke like hyggelig i gamle dagers julefeiring: Oskoreia herjet over bygdene og kunne gjøre ”rent bord” mange steder. Bl.a. i Hardanger ble det til og med ofret til oskoreia på ei spesiell helle. Mange av oss kjenner sikkert julebukk-skikken som i dag er mer eller mindre avløst av den amerikaniserte halloween-industrien. Også disse skumle gestalter kan føres tilbake til førkristne skikker knyttet til de dødes gjenkomst og midlertidige besøk. Julebukk-tradisjonene tilhører et felleseuropeisk arv med mange forgreininger som lever i beste velgående mange steder.

M.Sand, Wilde Jagd

Til den innledende problemstilling svarer Emil Birkeli selv:

«- Som vi har sett er det fedrereligionen som har satt de dypeste merker på festen, men det behøver ikke å utelukke at mange forskjellige elementer er blandet sammen og at utgangspunktet kan ha en annen opprinnelse enn de dødes besøk. Høydepunktet i den hedenske fest var også en natt. Den ble kalt solhovnatt, hakenatt, midtvintersnatt, modernatt (Netternes natt). Og for denne lå solvendet til grunn. Det var årets lengste natt, den natten da alt det som var fryktinngydende og mysteriøst behersket naturen. Derfor måtte ingen være ute eller gå alene. Vannet før midnatt ble til eiter, men etter midnatt skjedde en total forandring, da ble det til vin. Den normale orden for alt var forstyrret.»

Relatert

Mot lysere tider? Jól og julehandel
Da Odin møtte Mefistofeles

Tiden hvor natur og ånd sto i felles ledtog mot forfengelighetens og grådighetens barbariske spill, er forbi. Joda, den finnes fremdeles i enkelte bortgjemte lommer her på kloden, men som en kraft å regne med har denne koalisjonen utspilt sin rolle for lengst.

Av Ivar Sagbakken, filosof og skribent, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Begrepet hellig betyr opprinnelig “det som bringer lykke”, eller “det som er helt i seg selv”, noe som i eksistensiell betydning kan sies å være en og samme sak.

I dag står vi igjen med ånd som blir latterliggjort av den globale offentligheten hver gang den forsøker å få gjennomslagskraft i anliggender som allerede forvaltes av politiske eller økonomiske interesseorganisasjoner, politiske som uavhengige, og med en natur som stadig venter på at menneskene skal finne den økonomisk gunstig før den tør håpe på et mer positivt sykdomsbilde. I de kortlevde øyeblikkene hvor de to tidligere tvillingene erindrer sin fordums storhet og forsøker å danne allianse mot de anti-tradisjonelle, militante og markedsstyrte kreftene som regjerer vår tid, faller de fort sammen under deres påståtte alliertes feighet, latskap og ignoranse.

Norge er intet unntak. Det er ikke mer enn 46 år siden Mardøla-aksjonen, 36 år siden Alta-aksjonen, og kun drøyt to år siden monstermastene i Hardanger. I de førstnevnte aksjonene var ånd og natur sammenknytt i aksjonistenes budskap, særlig representert ved Sigmund Kvaløy Setreng og Arne Næss’ økosofi; i sistnevnte sto naturen alene. Steder og bestemte naturområder er likevel fremdeles hellige for mange. Begrepet hellig betyr opprinnelig “det som bringer lykke”, eller “det som er helt i seg selv”, noe som i eksistensiell betydning kan sies å være en og samme sak. I religionsvitenskapelig betydning er det hellige det  rommet hvor man er i kontakt med noe guddommelig, det som går forbi dagliglivets erfaringsrammer, det ukrenkelige og dyrebare.

Igjen altså; noe som i seg selv er helt, og dermed noe som ikke kan overprøves eller eksperimenteres med av vesener eller motiver som nettopp befinner seg i dagliglivets relative feilbarlighet – inklusive mennesket. Ja, kanskje særlig mennesket. Derfor skal det hellige bevares og respekteres. Det hellige er noe man gjester, aldri noe man eier. Og det hellige er stedet hvor den som selv søker hellighet går for å finne kunnskap og inspirasjon. Arne Næss fant Tvergastein. Kvaløy Setreng fant Busetgrenda i Singsås. Begge fant i sin tid også Himalaya, og Tibet, og begge har håndhilst på Dalai Lama.

“Solens tillit til fjellet er som Guds tillit til profeten. For slik som profetens solide, urokkelige tro og idealisme skiller seg fra hverdagsmennesket, som hopper fra den ene til den andre tanken, og snart trekkes av den ene følelsen, snart den andre, står fjellet opp som den trofaste og stabile kraften i naturen, omgitt av skogens stadige utskifting av liv, havets stormfulle bølger, og vær og vinds omskiftelige sus i luften”, skrev jeg en gang for en del år tilbake i en artikkel som blant annet omhandlet fjellet som hellig symbol. Og det er i kraft av dette jeg må gå videre til det jeg egentlig skulle gjøre i denne teksten: Oversette tre av Milarepas dikt om fjellet.

Milarepa (1052-1135) ble født i landsbyen Tsa i Tibet. Han skal ha blitt født inn i en forholdsvis velstående familie, men da hans far døde mens Milarepa fremdeles var en ung gutt, tok tanten og onkelen over hele familieformuen, og moren fikk i hui og hast sendt guttungen vekk til en læremester i magi, før den grådige onkelen rakk å få guttungen tilsatt som barnearbeider. Som utlært magiker dro han mange år senere tilbake til landsbyen for å hevne seg på sin tante og onkel, og under sin fetters bryllup brukte han sine magiske krefter til å frembringe en fryktelig storm som drepte mange av landsbyens mennesker.

På sin flukt tilbake til fjellene ble han deretter advart av moren sin om at mange av landsbyens menn var ute etter å ta ham. Milarepa fremkalte derfor nok en storm, denne gangen for å ødelegge avlingene i landsbyen som for å varsle innbyggerne om at her lønte det seg ikke engang å tenke tanken på å ta ham igjen.

Etter en tid i eksil skjedde dog en vending i Milarepas liv. Han innså flyyktigheten i magiens higen etter livets midlertidige vinninger, angret sin hevnaksjon, traff en læremester ved navn Marpa, hvoretter han snudde tvert om på livet sitt og ble buddhistmunk. I følge seg selv skal han etter tolv år i Marpas tjeneste endelig ha utslukket den karmiske flamme i sitt indre, og ikke lenger hatt øye for verken fremtidens ønsker eller fortidens sorger. Han ble en oppvåknet, en hellig, en Vajradhara, og han søkte til fjellets ensomhet, hvor han bodde i huler og sprekker i fjellet, og etterhvert ble en vandrende læremester.

Milarepa underviste gjennom sanger  og dikt, senere nedskrevet av hans disipler, og de tre diktene som denne teksten inneholder, og som ble nedtegnet av Tsangnyön Heruka i hans Milarepas 100.000 sanger på 1400-tallet, snakker alle om fjellet og Milarepas forhold til fjellet. De handler om forholdet mellom ånd og natur, mellom mann og ånd, mellom det hellige og profane, og mest av alt om det i seg selv enhetlige, det urokkelige, det ukrenkelige og dyrebare her i livet, sett opp mot det flyktige, det omskiftelige, illusjonen, og menneskets frykt for å forlate det.

Diktene fungerer som en stadig påminnelse om kampen som dagens tibetanere kjemper og hva den handler om, og om det respektløse og historieløse som trenger seg lengre og lengre inn i de ulike deler av det hellige landet og den hellige kulturen. “Mot dumskapen kjemper selv gudene forgjeves”, sa Friedrich Schiller. Dumskapen har dessverre for lengst innatt Tibet utenfra, men diktene og sangene til Milarepa, tibetaneren som gikk fra magien til meditasjonen, holder stadig minnet om det gudommelige ved Tibets natur i live, og de synger om at dumskapen alltid engang forgår, mens fjellene alltid og evig består. Det er en slags trøst i alt det forferdelige.

“Milarepa” (1925) av Nicolas Roerich 

Men til syvende og sist er det ingenting som kommer og ingenting som blir borte. Alt er ett, og all foranderlighet er illusorisk.

Det første diktet, Snøens sang, er en hyllest til Milarepas urokkelige meditative vilje, hans askese, hvor naturkreftene fungerer som bilder på alle farene som truer et menneskesinn som søker renhet, stillhet og klarhet. Milarepa, løvesønnen, har alltid bodd i de snøkledte fjellene, i sitt sinn har han alltid vært en fjellets asket, og selv om snøfnuggene utenfor kan falle tunge som bomullssekker er det ingen grunn til å bekymre seg for ham. Milarepa er her den seirende, krigerasketen, som i fjellet kjemper de samme kampene mot naturkreftene som Buddha Gautama kjempet mot Mara under fikentreet. Krigen og meditasjonen er av samme art, kongen og munken av samme ætt.

I det andre diktet, Gledens sang, beskriver Milarepa den menneskelige tilstand, ikke ulikt slik Buddha Gautama gjør i Satipatthana Sutta hvor han går igjennom årvåkenhetens vei og hvilke krefter i mennesket den mediterende må være oppmerksom på. Det er en forelesning mer enn et dikt, men innholdet er like fullt storslagent og av stor viktighet for å forstå Milarepas lære.

Sangen om alle tings essens, det tredje diktet, er nok en sang hvor naturmetaforer er sentrale. Her synger Milarepa om alle tings opphav, om hvordan all forandring og omskiftelighet forsvinner inn i det samme de steg opp fra, og at dette essensielle som alt stiger opp av og forsvinner ned i, er det eneste virkelige og sanne. Frukten stiger opp fra jorden, og råtner tilbake i jorden, regn og snø kommer fra himmelen, men når de smelter stiger de på ny opp til himmelen. Og det samme gjelder menneskers tanker og følelser som velter opp fra sinnet og forsvinner i sinnet, med gjenfødelsen som kommer fra eksistensen og forsvinner i eksistensen.

Men til syvende og sist er det ingenting som kommer og ingenting som blir borte. Alt er ett, og all foranderlighet er illusorisk. Dette er en av Milarepas sanger som griper essensen av den buddhistiske filosofi og metafysikk, og det er det eneste av de tre diktene jeg har forsøkt å omdikte med tanke på rim og klang. Det repetitive i mange buddhistiske tekster fungerer ofte som nærmest transesettende, og forsøket på å gi diktet rim er et forsøk på å forsterke dette. Det er ikke alltid like enkelt, da man skal sørge for å bevare innholdet så godt som mulig, som allerede er en utfordring i og med at min norske oversettelse her er fra engelsk, ikke tibetansk. Om jeg har lyktes får være opp til leseren å avgjøre.

God fornøyelse!

SNØENS SANG

Ved enden av tigerens år, før harens år begynte,

på den sjette dagen av WaJal,

vokste en følelse av avkall inni meg.

Til det fjerne snøfjellet Lashi ankom så Milarepa;

eremitten som klamrer seg til ensomheten.

Himmelen og jorden holdt råd den dagen,

og en vind sterk nok til å rive i stykker huden ble sendt.

Elvene brølte og bølgene bruste;

sorte skyer skøyt inn fra alle himmelretninger.

Solen og månen ble lukket i et mørke

og de tjueåtte stjernetegnene var festet fast på sitt sted;

Melkeveien var oppdemt

og de åtte planetene var bundet fast av en jernkjetting.

Himmelens bue var omkranset av dis;

i tåken falt snø i ni fulle netter og ni hele dager.

Deretter mer og mer snø i de atten dagene og nettene som fulgte.

Snøen falt, med flak så store som bomullssekker,

den falt som flyvende fugler i luften,

falt som en dansende bisverm.

Flakene falt, så små som spolehjul,

falt så små som bønnefrø, som bomullshår.

Snøfallet var uten sidestykke. Hele fjellet var dekket av snøen som nå lå så tykk

at den berørte himmelen, at den falt rett gjennom buskene

og fikk trær til å knekke under seg.

Under denne katastrofen forble jeg i lutter ensomhet.

Snøen, denne vintereksplosjonen,  og mitt tynne bomullsplagg

kjempet mot hverandre på det hvite fjellet.

Men snøen, når den falt på meg, ble omgjort til et skarpt lys.

Jeg nedkjempet de rasende vindene,

jeg underkastet dem min stille hvile.

Bomullsplagget jeg bar var som av et brennende stoff.

Kampen sto mellom liv og død, som når kjemper slåss eller sabler klirrer.

Jeg, den vise yogi, seiret; min makt og kontroll over livsvarmen

og dens to kanaler viste seg fram.

Gjennom forsiktig å observere de fire lidelsene gjennom meditasjon

og ved å holde meg til mitt indre arbeid, ble både den kalde

og den varme livspusten omgjort til essens.

Dette er grunnen til at den rasende vinden

ble temt og at stormen stilnet og mistet sin kraft.

Ikke engang Devaenes hær kunne måle seg med meg.

Denne kampen vant jeg, yogien.

Som sønn av en løve, dyrenes konge, har jeg alltid bodd i snøfjellet:

ingen trenger noen gang å bekymre seg for meg.

Dersom du tror på hva denne gamle mannen sier,

vil Dharma vokse og spre seg langt av sted.

GLEDENS SANG

Som svar til mine disiplers spørsmål, er dette

den muntre sangen som den gamle mannen synger!

Snøen som falt,innhegnet mitt meditasjonshus;

gudinnene ga meg mat og næring.

Gjennom å observere sitt eget sinn, er alle ting gjennomskuet;

gjennom å sitte på et beskjedent sted, erobres den kongelige trone.

Jeg, Milarepa, kom til snøfjellet Lashi for alene å innta demonenes hule.

I seks måneder vokste de meditative erfaringene. Jeg formidler dem nå her,

i “sangen om meditasjonsopplevelsens seks essenser”.

Dersom det finnes hindringer, kan det ikke kalles rom;

dersom det er numre; kan det ikke kalles stjerner.

Man kan ikke si, “Dette er et fjell”, dersom det beveger seg og rister.

Det kan ikke kalles et hav, det som vokser eller krymper.

Han kan ikke kalles en svømmer, han som trenger en bro.

Det er ingen regnbue, dersom den kan gripes.

Dette er de seks ytre liknelser.

Begrensningen til det bestemte, hindrer forståelse.

Latskap og forstyrrelse er ikke meditasjon.

Godtakelse eller avvisning er ikke viljens handlinger.

En konstant strøm av tanker er ikke yoga.

Der det er øst og vest, der er ikke visdom.

Hvis fødsel og død, er det ikke Buddha.

Dette er de seks indre hindringene.

Stor tillit til en vis og streng guru, disiplin,

ensomhet i en eremittbolig; fasthet,

utholdenhet, øvelse; og meditasjon.

Dette er de seks veier som leder til frihet.

Den essensielle medfødte visdommen

er det opprinnelige dypets sfære.

Uten ytre og indre er bevissthetens sfære;

uten lys eller mørke er innsiktens sfære;

allmektig og altomfattende er Dharmas sfære;

uten forandringer eller overganger er Tig Les sfære;

uten forstyrrelser er opplevelsens sfære.

Dette er essensens seks urokkelige riker.

Sangen om mine opplevelsers seks essenser,

som jeg erfarte sist vår, synger jeg nå mens jeg mediterer.

Angsten til hjertet som finner virkelig det som egentlig

kun har betinget eksistens, er overvunnet;

illusjonens mørke, skapt av mangel på kunnskap, er forduftet.

Det intellektuelle blikkets hvite lotus har åpnet seg og står i full blomst;

en fakkel av klar selvbevissthet er tent: Visdom våkner.

Er min ånd virkelig våken?

Når jeg skuer opp på den blå himmelen,

blir tomheten i hva som eksisterer tydelig innlysende for meg,

og jeg frykter ikke lenger læren om tings virkelighet.

Når jeg skuer solen og månen,

stiger en opplysning i bevisstheten min, på et eiendommelig vis,

og jeg frykter ikke åndelig kjedsomhet og latskap.

Når jeg skuer fjelltoppene,

er den uforanderlige gjenstanden jeg kontemplerer over,

tydelig sett av min bevissthet, og jeg frykter ikke lenger

de stadige endringene i de ulike teoriene over ting.

Når jeg skuer ned på elven under meg,

stiger ideen om kontinuitet opp i bevisstheten min,

og derfor frykter jeg ikke lenger uforutsette hendelser.

Når jeg ser regnbuen,

blir fenomenenes iboende tomhet opplevet

i den mest sentrale delen av mitt indre vesen,

og jeg frykter verken det som varer eller det som forgår.

Når jeg ser bildet av månen som speiler seg i vannet,

oppstår en frigjøring av selvet,

en frigjøring fra alle bekymringer i min bevissthet,

og jeg frykter ikke lenger dumhet og lettsindighet.

SANGEN OM ALLE TINGS ESSENS

Stormen, tordenen, skyer fra sør.

Når de oppstår, stiger de fra himmelens slør,

og når de forsvinner, forsvinner de fra den samme himmelen som før.

Regnbue, tåke og dis.

Når de oppstår, stiger de fra luftens bris,

og når de forsvinner, forsvinner de fra luften på samme vis.

Stoffet til frukter og planter på jorden.

Når de forsvinner, forsvinner de i jorden.

Elver, sjøskum, bølge – høye som lave.

Når de oppstår, stiger de opp fra det store havet,

og når de forsvinner, forsvinner de ned i vannets store mave.

Lidenskap, lengsel og lyst.

Når de oppstår, stiger de opp fra sinnets kyst,

og når de forsvinner, forsvinner de ned i det selvsamme sinnets bryst.

Visdom, opplysning, frihet – hvor kan man dem finne?

Jo, når de oppstår, stiger de opp fra sinnet,

og når de forsvinner, er det i sinnet de må forsvinne.

Frihet fra gjenfødsel, det ubetingede, perfekte.

Når de oppstår, stiger de opp fra eksistensen, den ekte,

og når de forsvinner, forsvinner de i den samme væren vekk ned.

Det som blir ansett å være en demon, intet mindre.

Når det oppstår, stiger det opp fra asketens indre,

og når det forsvinner, forsvinner det også inn i asketens indre eksistens,

siden disse tilsynekomster bare er et illusorisk spill av det indres essens.

Ved å begripe sinnets sanne natur,

er det mulig å begripe at tilstanden av opplysning

ikke bare kommer, ei heller blir den simpelt hen borte.

Når sinnet, som er narret av den eksterne verdens tilsynekomster,

endelig har grepet læren om fenomener, oppfatter den at det slett ikke

er noen forskjell mellom fenomen og tomhet.

Når sinnets sanne natur blir sammenliknet med elementet eter,

kan sannhetens essens virkelig forstås.

Relatert

Kulturrevolusjonens ødeleggelse av en unik klostertradisjon i Tibet

Mann og Natur: Fjellet

Dypøkologien redux

Watzmann – En rensende tur opp til den forstenede konges trone

Naturen er hellig

Til å begynne med lå det der nede i det ubevisste og jeg var lykkelig uvitende. Så kunne det kanskje anes. Av og til. Et lite ubehag, en liten dissonans. Dette lille ubehaget opptrådte så sjelden at jeg ikke bet meg merke i det og på ingen måte anerkjente det. Den første tiden undret jeg meg derfor aldri over dets opphav.

Av V. Maro,  uavhengig skribent og vitne i tid og rom

«Men her jeg sitter nå, ved et kafebord på et kjøpesenter med fasade inspirert av Akropolis og betrakter hyperkonsumister som har tatt med seg barna i tempelet for å dyrke sin gud i førjulstiden, innser jeg at når ånden er død, har kommunisten rett. »

Men langsomt, nesten umerkelig, ble ubehaget kraftigere, mer omfattende og hyppigere. Fortsatt beskyttet jeg meg mot innsikten, fortsatt bortforklarte jeg de tanker som etterhvert hadde begynt å knytte seg til dette profunde, men uforståelige, ubehag.

Sammen med det som etterhvert må kunne klassifiseres som en pseudobevisst fortrengning, kom også en massiv urolighet og rastløshet. Jeg begynte å vagabondere. Først inn i fjellheimen, så ut på havet. Til min fortvilelse fantes ikke lenger noen ro. Jeg vagabonderte mer. Roma og Venezia. Beroea og Konstantinopel. Hver gang jeg kom til et nytt sted, avtok uroen. Bare for å returnere etter noen uker i fornyet styrke.

Til slutt lot det seg hverken flykte fra eller undertrykke. Til slutt fant jeg meg selv stående foran speilet på et billig bad i et billig hotellrom og jeg sa høyt til meg selv:

– «Du er nødt til å innrømme det. Du har blitt kommunist.»

Ikke denne nye typen kommunist, den som noen steder kalles «nye venstre». Ikke den typen som gjemmer seg bak Antonio Gramscis hegemonikamp for å kunne beholde sin borgerlige tilværelse som professor eller journalist. Ikke den engstelige og unnvikende typen kommunist som pakker vekk sine revolusjonsfantasier og erstatter dem med «nestekjærlighet» og «respekt for menneskeverdet».  Og under alle omstendigheter ikke den typen som tror at det klasseløse stiger frem hvis lillebror får gå i kjole.

Nei, den typen kommunist jeg fryktet at lå i enden av min reise av erkjennelse, var en kommunist som anerkjente dialektikken slik Karl skrev den og kynisk aksepterte materiens makt over ånden. En kommunist som hadde sett og forstått at ingen annen enn arbeideren kan frigjøre proletariatet og som visste at det klasseløse, dersom det i det hele tatt er mulig, må innføres som et diktatur. Den type som vet at det var hard og kompromissløs kamp under den røde fane som førte til at en generasjon med arbeidere ikke var fullstendig eid av en Stordal eller en Røkke. Dronene fra godsene, fabrikkene og bankene. Nasjonstyvene.

Men først og fremst den type kommunist som har forstått at den friheten man snakker så varmt om, ikke kommer som et produkt av dekonstruksjon, men erkjennelse, innsikt og skolering.

Gjennombruddet kom i Berlin, denne hovedstaden med sin merkelig fragmenterte og tragiske historie. I Berlin kunne man i de dager, hvis man lette, finne mennesker som hadde opplevd intet mindre enn fem politiske system. Keiserriket, Weimar-republikken, Det tredje riket, DDR og det vi i mangel av noe bedre begrep foreløpig får kalle det vestlige konsum-demokrati. Det finnes ingen tilfeldigheter, sies det, og dermed fantes det vel heller ikke noen tilfeldighet i at jeg en varm høstdag i Weissensee satt meg ned for å spise matpakken på en benk rett ved strandbadet. Der Indira Gandhi møter Berliner Allee.

En familie feirer innflyttingen i ny leilighet i Berlin 1963

Ved siden av meg på benken satt en tilårskommen dame og stirret tomt ut over sjøen – kanskje mer en dam eller et tjern for den som er oppvokst ved Mjøsa. Weissensee tilhører det tidligere Øst-Berlin og selv om muren var revet, er og var de kulturelle skillelinjer i høyeste grad synlige. Forutsatt at man vet hva man skal se etter. I øst er høflighet en dygd, særlig når man tiltaler mennesker eldre enn en selv.

−    «Ærede frue, tillater de meg å benytte høyre side av denne benken?»
−    «Vær så god, ta plass.»

Slik satt vi en stund i skyggen av løvtrærne og sirret ut over en blågrønn overflate med svane og fontene. Jeg tygget på gammelt brød, hun på gebisset.

– «Jeg er beredt til å dele med Dem, frue, men brødet er gammelt.»
– «Takk, men nei takk. Men si meg, De høres ikke tysk ut?»
– «Norsk.»
– «Og hvordan har det seg at De snakker tysk?»

Jeg fortalte så åpent jeg klarte om mitt evige dilemma, min historie og min urolige vagabondering. Min søken etter svar, mitt dystropiske syn på min samtid. Min opplevelse av fremmedgjøring og min desperasjon. Jeg merket meg at fire høflighetsfraser var det som skulle til før man oppnådde en meningsfull samtale med et menneske som med ett ikke lenger var en gebisstyggende geriatrisk pasient, men et våkent og spennende medmenneske. En kvinne med glimt i øyet. Ikke rent lite tiltrekkende faktisk, hennes ånd. Jeg forsøkte å se henne for meg slik hun var da Heniz, eller Franz, dro ut i krigen og forsvant. Eller gikk i leir.

Hun spurte meg ut. Hvor hadde jeg lett? Nietzsche? Hegel?

−    «Hvorfor leter De i Berlin?»
−    «Jeg vet ikke. Kanskje fordi Berlin ufrivillig har blitt smertens og de ubesvarte spørsmålenes hovedstad?»
−    «Så skal jeg gi Dem noen nye spørsmål, min unge herre, om De tillater?»

Ungdommens euforiske spennning. Jeg trodde den var død.

– «Kjenner De Berlin godt?»
– «Uhm…middels?»
– «Kan De nevne to byggverk typiske for Keisertiden?»
– «Brandenburger Tor og Staatsoper?»
– «Kan De nevne to byggverk typiske for det tredje riket?»
    – «Olympiastadion og Luftfartsministeriet.»

Jeg var overrasket over den intense overhøring, men fornøyd med det  jeg så langt mente stod til laud.

– «Så DDR. To bygg?»
– «Republikkpalasset og TV-tårnet!»
– «Utmerket. Så kan De avslutningsvis nevne to bygg typiske for forbundsrepublikken?»

Europa– Center, Berlin

Trykkende stillhet. Det lekne smilet tydet på at hun nøt den. Jeg ikke fullt så mye. Hun lot meg steke i egen selvgodhet enda en stund før hun brøt stillheten.

– «De kommer ikke på noe?»
– «Nei?»
    – «Nettopp!»
–  «…»
−    «Men, si meg en ting. Er De arkitekt?»
−    «Nei!» lo hun.
−    «Fabrikkarbeiderinne!» «Marmeladefabrikk!» Hennes stolthet var til å ta og føle på.
−    «Og hvordan kjenner de da til…» jeg tok meg selv i det.

Klassearroganse. Det nye venstres buemerke. Så har de altså korrumpert også meg. Hun så kun forbauset ut. Heldigvis ikke fornærmet.

– «Jeg har da gått på skole?»

Først da jeg mange timer senere skulle til å avfotografere en Ernst Thälmann i solnedgang på tilgriset sokkel, kom jeg på svaret. Jeg skyndet meg tilbake, men benken var tom og damen ute av mitt liv for alltid.

– «Europasenteret og Ka-De-Weee!» ropte jeg med hendene formet som en megafon.

Bortsett fra en syklist og en hund som begge betraktet meg med en blanding av bekymring og omsorg fikk jeg intet svar.

Europasenteret og Kaufhaus Des Westens er Berlins tradisjonelle kjøpesentra. De representerer mer enn noe annet den vest-tyske etterkrigstidens måleenheter. Innkjøp og økonomisk status. Postanomisk hyperkonsumisme uten ruinverdi.

Jeg ble aldri kommunist. Jeg prøvde hardt en stund, men jeg fikk det ikke til. Av en eneste grunn. Jeg nektet å anerkjenne nettopp materiens seier over ånden som den drivende kraft for alle menneskers adferd og kultur. Men her jeg sitter nå, ved et kafebord på et kjøpesenter med fasade inspirert av Akropolis og betrakter hyperkonsumister som har tatt med seg barna i tempelet for å dyrke sin gud i førjulstiden, innser jeg at når ånden er død, har kommunisten rett. Ikke denne nye typen, som nå fullstendig forvirret ser proletariatet blottet for ånd og språk låne seg inn i lenker det engang kostet så mye blod og tårer å bryte. Nei, den gamle typen, den som hele tiden har forstått at den nye fascismen – det er konsumterroren. Og at konsumterrorens seier hviler på kunnskapsløshet, feighet og åndslivets decrecendo.

Jeg ser gullkortene danse over terminalene. Fangenummer tastes inn og friheten er enda fjernere enn før forrige jul. Tristheten oppleves bunnløs før hun plutselig trenger seg inn i min bevissthet. Den kokette ungpioneren i gammel innpakning den høstkvelden i Berlin for så uhyggelig lenge siden.

Jeg lurer på hvor hun er nå. Jeg lukker øynene. Lyden av «driving home for Christmas» på panfløyte og kaklingen fra bordene rundt meg forsvinner i det fjerne. Jeg hører latter, sang og engasjerte utlegninger. Jeg ser henne sitte i den evige ølhall med sin elskede Ernst og et kompani biffstormere. Ungdom fra Moskva og ungdom fra Berlin og det finnes ingen klasser mer.  Min nydelige ungpioner smiler. Øynene hennes stråler. Jeg hører henne synge:

«Thälmann* und Thälmann vor allen! Deutschlands unsterbliche Sohn. Thälmann ist niemals gefallen! Stimme und Faust der Nation!»

*Ernst Thälmann, tysk arbeiderleder og leder av KPD, drept 1944 i Buchenwald, setningen henspiller på en strofe fra DDR-hymnet Thälmann Lied

Bildene fra DDR er fra bokverket “Leben in Ost-Berlin Alltag – in Bildern 1945-1990”, Jens Kegel

Relatert

Byen Palmyra i Syria, som ble erobret av Daesh [IS] i mai 2015 – og i skrivende stund fortsatt under hodekappernes herredømme –  var en gang styrt av dronning Zenobia, en regent som ikke nevnes ofte i vestlige tekster. I den arabiske verden derimot, har hun lenge vært en heltinne og i nyere tid en inspirasjon for sekulære arabere, så vel som arabiske kvinnebevegelser. Pågående politiske og ideologiske utviklinger i hennes hjemland og Palmyra aktualiserer hennes liv og bragder.

Av Stein Gjendem, statsviter og Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK

Levanten står i fare for å bli en ørken både i landskapet og ånden. Bare tiden vil vise om motstandskreftene holder fortet eller synger de årtusenlange tradisjonenes svanesang.

Etter intense kamper mot regjeringsstyrker inntok Daesh Palmyra i slutten av mai 2015. For arabere er byen kjent under navnet Tadmur, og berømt for sitt fengsel der den syriske regjeringen i flere årtier har straffet og likvidert sine mest gjenstridige motstandere. Men aller mest kjent er byens godt bevarte ruiner. Daesh har siden maktovertakelsen drevet kulturell utrenskning og vandalisering i megaloman skala. Mange av byens oldtidsbygninger og monumenter er sannsynligvis tapte for alltid. Daesh gikk så langt at de halshugget den tidligere museumsdirektøren og forvalteren av Palmyra, Khaled Mohamad al-Asaad.

Men Daesh fikk ikke kun kloen i en viktig del av menneskehetens kulturelle arv, men erobringen skjenket dem også kontrollen over viktige gassfelt og mineralgruver nord for byen. Dette har fratatt myndighetene i Damaskus viktige inntektskilder. Palmyra er (var) nemlig et knutepunkt for utvinning og overføring av praktisk talt alt av Syrias gassproduksjon og prosessering som er viktig for kraftverkene lenger vest. Disse leverer strøm og gass for husholdninger og industri i de deler av landet hvor brorparten av befolkningen bor.

Som Daesh sitt hodekappende inntog viser, beveger ikke historien seg framover i en lineær og progressiv fortelling med rosenrøde horisonter. Til forskjell fra antikkens ulvetider, står det hardt prøvede syriske folk i dag – med hegemoniets de facto passive velsignelse – overfor en total trussel. Legemlig så vel som sjelelig. Levanten står i fare for å bli en ørken både i landskapet og ånden. Bare tiden vil vise om motstandskreftene holder fortet eller synger de årtusenlange tradisjonenes svanesang.

Palmyra før herjingene til Daesh

En romersk provins

”Krisen i det tredje århundret” brukes ofte om perioden 235–284 e.Kr i Romerriket. Riket var i tilnærmet full oppløsning. Fra alle kanter og internt ble riket truet av sterke krefter og motstrømninger: borgerkriger, lederstrider, attentat mot keisere, pest og økonomisk nedgang. Flere år med devaluert valuta skapte en hyperinflasjon. Det indre markedet med avanserte handelsnettverk brøt sammen.

Utstrakt sivil ulydighet skremte handelsstanden fra å transportere sine varer innad i riket slik den tidligere gjorde under «den romerske freden» [Pax Romana]. Mange steder i riket begynte regioner derfor å framstille en rekke varer lokalt og det oppstod lokale økonomier. Sentrumshegemoniet ble etterhvert utfordret av en maktforskyvning østover i riket.

I dag er Aurelion byttet ut med nye imperialistiske hauker, hvis stedfortredere har gjeninnført praksisen med henrettelser i Palmyras amfiteatre. Inntrengerne søker å homogenisere alt og alle de underlegger seg.

Levantens motstandskvinne

Det var i rikets østlige periferi at Zenobia (240 e.Kr-275 e.Kr) utfordret Imperiet, som allerede var sterkt svekket etter at det galliske utbryterriket (innbefattet dagens Frankrike og det meste av Storbritannia) etablerte seg nordvest for (det midlertidige) rest-Romerriket. Syria var på det tidspunktet enda en romersk provins.

Zenobia ble født i Palmyra som romersk borger. Hennes romerske navn var Julia Aurelia Zenobia, mens arabiske historiebøker refererer til henne som Az-Zabba. Da hennes ektemann – Lucius Septimus Odaenthus, den romerske guvernøren av Syria – ble myrdet, proklamerte hun sin unge sønn Vaballathus som keiser av Palmyra. Hun oppnevnte seg selv som regent inntil han ble voksen.

Filmplakaten til Nel Segno di Roma (1959) hvor svenske Anita Ekberg spiller dronning Zenobia

Som regent for sin sønn frigjorde Zenobia ikke bare det syriske folk fra det romerske overformynderi, men også folkene i Egypt, Libanon, Jordan, Irak, Palestina, samt deler av Persia og Lille-Asia (dagens Tyrkia). Hun førte en svært effektiv krig mot overmakten, og i likhet med det galliske riket løsrev hun Levanten fra imperialistene. I løpet av kort tid kontrollerte Zenobia nesten en tredjedel av det romerske riket, inkludert noen av de strategisk sett mest verdifulle territoriene.

For vestlige lesere kan en mektig kvinnelig leder blant det arabiske folk, omringet av evnukktjenere, virke særlig bemerkelsesverdig. Det arabiske samfunnet i dag gir kvinner liten eller ingen sjanse til politisk eller sosial innflytelse. Historien og legender kan imidlertid vise til flere eksempler på mektige arabiske dronninger.

Det er noe ironisk og trist ved at Daesh, med deres forakt for kvinner, nå besitter et sted som er assosiert med en av de sterkeste kvinnene i antikken. Kun Kleopatra var mektigere og mer kjent, men hun måtte også leve i skyggen av Cæsar og Antonius. Zenobia derimot, kastet sin egen skygge over datidens største imperium.

Litteraturen og populærkulturen har portrettert Zenobia som en anti-imperialistisk opprører. Opprøret mot romerske ekspansjonister og undertrykkere ble et symbol for pan-arabismens aspirasjoner om selvbestemmelse i det 20. århundret. Skildringen av Zenobia som urheltinnen i den arabiske verden, og spesielt Syria, og som den første betydelig arabiske pre-islamske statsdanneren har tjent til å befeste Damaskus’ krav til lederskap i Levanten.

Syria – vår tids Stalingrad – er atter verdens geopolitiske brennpunkt og den fremste fronten hvor imperialister, kaoskrefter og antihegemonisk motstand støter sammen i en altomfattende pulveriserende kamp. Nok en gang har det syriske folket reist seg for å slåss mot ødeleggerne utenfra, og de står fremdeles med rak rygg.

Et uavhengig Levant

Som en bro mellom Orienten og Oksidenten vokste Palmyra til sitt høydepunkt under Zenobias styre. Palmyra lå langs den viktige Silkeveien og knyttet Kina sammen med Middelhavsregionen. Det ble et unikt handelssenter der kunnskap og kultur ble utvekslet. Berikelsene kom fra innflytelsene som karavanen brakte med seg fra Asia, Arabia og Afrika. Palmyra var hovedsakelig hedensk, men dens toleranse og utbredelse innebar at bl.a. mange jøder og kristne fant tilhold i byen.

Fremgangen i kampen mot Roma skulle imidlertid vise seg å være midlertidig. Keiser Aurelion lyktes i år 273 å mobilisere store nok styrker til å gjenopprette Romas kontroll over Zenobias territorier. Etter Aurelions seier over Palmyra flyktet Zenobia mot Eufrat, men ble tatt til fange av keiserens soldater. Hva som skjedde med henne siden er uvisst. Noen kilder sier at hun ble henrettet, mens andre mener hun ble hentet til Roma og paradert i lenker gjennom gatene.

Aurelions gjenerobring medførte gjeninnføring av religiøs forfølgelse, og dyrking av ham selv som Gud. I dag er Aurelion byttet ut med nye imperialistiske hauker, hvis stedfortredere har gjeninnført praksisen med henrettelser i Palmyras amfiteatre. Inntrengerne søker å homogenisere alt og alle de underlegger seg. Daesh bruker verdens media til å rendyrke sitt barbariske omdømme og rekruttere nye medlemmer til sin eskatologiske voldskult.

Menneskeheten gjeninnhentes stadig av den dyriske nedrigheten som tidvis stiger opp fra den kollektive underbevissthetens ktoniske dyp. Syria – vår tids Stalingrad – er atter verdens geopolitiske brennpunkt og den fremste fronten hvor imperialister, kaoskrefter og antihegemonisk motstand støter sammen i en altomfattende pulveriserende kamp. Nok en gang har det syriske folket reist seg for å slåss mot ødeleggerne utenfra, og de står fremdeles med rak rygg. Der Zenobia måtte gi tapt etter tre år, har Damaskus til nå holdt stand to år lengre enn sin antikke forgjenger.

Som Andre Vltchek skriver: «Livet har en mening, og er verdt å leve, bare om noen grunnleggende vilkår kan oppfylles. En svikter ikke den store kjærligheten – om det er kjærligheten til en annen person, til sitt eget land, til menneskeætten eller til store idealer. Om en gjør det, ville det vært bedre å ikke bli født».

Klipp fra TV-serien Al-ʿabadid der den syriske skuespillerinnen Raghda spiller Zenobia

Kilder

Hvidberg-Hansen, Finn O. Zenobia: byen Palmyra og dens dronning (2002).

Stoneman, Richard. Palmyra and Its Empire (1994).

Sæter, Ivar. Dronning Zenobia (1917).

Wright, Lawrence. ‘Homage to Zenobia’, The New Yorker, 20.juli 2015.

Relatert

Krigen om ikonene

Hymne til Ishtar

Ikonoklaster, Fahrenheit 451 och kulturella folkmord

IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt

IS og Vestens nøling

Bombeiver og signalpolitikk

Konflikt, lidelse og intervensjon