![]()
Slik strømmen av mennesker på vandring synes å være endeløs, er sirkeldebatten omkring massemigrasjonen like ørkesløs, fastlåst i en dikotomi som maskerer virkeligheten fremfor å konfrontere den. Mens ordkrigen raser, er en langtrukken tragedie uten vinnere i ferd med å utfolde seg med de fleste av oss som tilskuere.
Av Alexander Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK
«Fremmedgjøring vil forsterke seg både hos vertsbefolkning og innvandrere, noen vil jakte på nye identiteter, enten de er ideologiske, religiøse, etniske eller kulturelle. Andre vil underkaste seg monokulturen og konkurransen om best mulige individuelle økonomiske vilkår i håp om materiell lykke.»
Aylan
De fleste har et vagt minne om Aylan, gutten som druknet under tragiske omstendigheter og hvis bilde ble symbolet på et lukket Europa og en utløsende faktor for en demning som brast. Grensene ble åpnet og under kansler Merkels varme bifall ble europeere bedt om å åpne sine hjerter – og grenser.
Ingen med normalt utviklede sjelsevner kan unngå å bli truffet av et guttebarn som skylles som en død Pinocchio opp på en strand, forsvarsløst og lite får man grufulle assosiasjoner til hans endelikt. Men han er nå glemt av mange av de tusener som frenetisk nærmest i massepsykose delte bildene av ham en periode på sosiale medier, samtidig som man fordømte i øst og vest mennesker som ikke ville åpne grensene ukritisk.
Bildet ble et symbol på et selvgodt og umenneskelige Europa som medansvarlig i denne guttens og utallige andre ofres død på veien til de forjettede land i nord, vekk fra krig, nød og lidelser.
Men etter en tid begynte selve bildet bak den lille guttens tragiske skjebne å sprekke, for de som i det hele tatt var virkelig interessert i historien bak denne guttens tragiske punktum.
Guttens far hadde ikke levd under livsfare, men hadde allerede bodd i Tyrkia i tre år. Etter signalet som europeiske politikere sendte ut om muligheten for syriske flyktninger til automatisk å få oppholdstillatelse ble gitt, så Aylans far og tusener av andre sitt snitt til muligheten til å ta del i overforbruksparadiset, koste hva det koste vil. Om så en hel familie må ofres.
Det er realiteten og innsatsfaktoren.
Aylans far ble etter å ha kommet med ulike motstridende versjoner av sin flukt over Middelhavet avslørt av sin medpassasjerer Zainab Abbas (en mor som mistet sine to barn i samme ulykke) som menneskesmugler og som ansvarlig for en ferd som endte med hans egen og andre familiers død, mens han selv klarte seg (se lenke)
Men foruten noen mindre oppslag så ble dette fort dysset ned.
![Aylan_3]()
Sandskulptur av Aylan på en strand i Gaza
Dette var fakta som billedlig talt druknet under den emosjonelle teppebombingen Europas befolkninger ble utsatt for i absolutt alle kanaler fra politikere, presse og mediamenerne. Bare en hjerterå drittsekk kunne unngå å la seg bevege av gutten som lå vasket på land – konklusjonen man skulle trekke var at grensekontroll drepte Aylan.
Men uansett bakgrunnen for Aylans død, så er ikke tragedien hans og de mange andre druknedes mindre, deres endelikt på Europas bredder er like reell, den har bare andre dypereliggende årsaker enn den som ble og blir presentert som en form for vestlig arvesynd. Og jo, visst har Europa og Vesten et medansvar, men det handler om noe annet enn at man ikke har gjort velferdsporten vid nok for verdens trengende.
Folkevandringens tid
For de av oss som har fulgt folkevandringen til Europa gjennom flere tiår er konsekvensene forutsigbare. Det er ingenting nytt eller overraskende som utspiller seg om har fulgt med. Det er mange som har advart for mange år siden, inkludert undertegnede, om det som utspiller seg nå, og det finnes nok av rapporter som har utmalt konsekvensene og fremtidige scenarioer av den politikk som føres i Vesten nå. Politikken er ikke ført ut fra uvitenhet, men har hatt ideologiske forutsetninger som går lengre tilbake enn de siste stortingsvalg og regjeringsbytter.
Denne «krisen» oppstod ikke i 2015 eller de fem siste årene, men er en folkevandring som begynte når de siste kolonimaktene slapp grepet formelt etter 1945 og folkestrømmene fulgte etter som billig arbeidskraft på jakt etter den materielle overflod som åpenbarte seg i Vest. Etter som tiårene har gått så har strømmen blitt stadig sterkere i takt med globalisering av økonomien, befolkningsøkning – og ikke minst et innvandringsliberalt paradigme i Vesten som har stemplet motstandere av dette paradigmet direkte og indirekte som arvtagere til fascistisk og nazistisk tankegods.
Det er et stadig tilbakevendende brunt spøkelse som manes frem hver gang politikken som føres ikke holder mål og viser sine svakheter.
En mindre forsmak på systemkollaps åpenbarte seg når portene åpnet seg bokstavelig og folkemengdene veltet innover i Europa. Man kunne observere at de samme stemmene i offentligheten som først i lederartikler påla folk som et moralsk imperativ å åpne grensene, etter hvert mante politikerne på samme lederplass om å vise ansvarlighet for en situasjon de så var i ferd med å komme ut av kontroll. Noen uttrykte i klartekst at det de fryktet var ikke landets fremtid under en ukontrollert befolkningsvekst, men at høyreekstreme skulle kunne blomstre ved å «misbruke» situasjonen.
Konsekvensene av massemigrasjonen for samfunnet var mindre viktige enn frykten for en potensiell politisk opposisjon, i Sverige ble dette ekstra grelt og tydelig illustrert ved at innvandringsliberale Moderaterna plutselig slo om til en retorikk de få uker før ville ha stemplet som brunskimret og rasistisk i det de mante regjeringen til å være restriktive og «stille krav til innvandrere».
![Map_of_the_European_Migrant_Crisis_2015]()
Viljen til posisjon og frykten for opposisjon førte til en endring i retorikk, men ikke reelt sett i politikk.
Men tross at offentligheten og den flyktige opinionen synes strømmen over Middelhavet ikke er like spennende som før, så fortsetter strømmen. Debatten omkring innvandring–integrering går om igjen og om igjen med relativt høy verbal intensitet, uten at nye momenter trekkes inn eller nye innsikter nås.
De ulike posisjoner maskerer sine standpunkter og hensikter samtidig som de svartmaler motstanderens hensikter, derfor uteblir også det bevisste ansvaret for både den politikken som føres og mulige alternativ. Politikken som faktisk føres uten vesentlige endringer drukner i retorikk og moralistiske sirkeldebatter.
Stråmennene lever herrens glade dager og dukker opp i stadig større omfang, men med samme sørgelig fantasiløse utvalg av klær.
Forutsigbart nok har man strammet inn noe, rett og slett fordi det ble teknisk umulig å kunne tilby forsvarlig opphold om innvandringstakten fortsatte, men det moralske imperativet består. Hjertevarmen er byttet ut med bekymring og usikkerhet.
Både internt i de ulike land og regioner i EU, inkludert Norge, har et svarteper-spill utviklet seg.
De som har tatt imot mange fremmede beskylder andre land og regioner for ikke å ta ansvar ved at de ikke har påtatt seg like stor byrde. I norske kommuner mumles det frustrert. Noen utrykker nærmest en sorg over at lokaldemokratiet blir overkjørt, demokratiet lytter ikke. Som i Bolkesjø, den lille kommunen som for mange har blitt symbolet på en politikk som ikke er valgt, men bestemt ovenfra. Du kan ikke velge ditt eget lokalsamfunns fremtid (les om Bolkesjø her)
. Men innvandring har alltid handlet om klasse og klassekamp, og i Oslo er klasseaspektet tydelig.
Klassekampen
På Voksenjordet på Ullern i et område som ligger midt blant Norges absolutt rikeste og hviteste boligstrøk ble planene skrinlagt etter det som ble beskrevet som en intens storm av telefoner. Det gjenstår å se om man vil våge å påtvinge deler av den hvite samfunnseliten en byrde som hittil Oslos lavere sosiale sjikt har måttet ta på seg uten protestmuligheter eller folkemøter med pressedekning.
Tonen fra myndigheter er en ganske annen overfor velgergruppene med sterke og tunge nettverk på Oslo-vest enn den som har blitt uttrykt fra UDI overfor småkommuner med lite lobby-kapital. Småstedene har fått klar beskjed om at de ikke har noe annet valg enn å pliktskyldigst ønske velkommen. Slik sementeres ytterligere en fremtidig frontlinje mellom «elite» og «folk».
Menneskene som har lagt ut på reise har for lengst blir redusert til tilfeller, problem, utfordringer eller hjelpeløse underlegne offer. De er blitt en ensartet gruppe, tross ulik kulturbakgrunn, for både tilhengere og motstandere av de åpne grensers politikk. Deres ulike skjebner og oppførsel brukes vekselvis som skyts for den ene eller andre fronten i et nærmest infantilt spill for å vinne retoriske poenger, enten de fremstilles som ofre som skal hjelpes eller en problematisk gruppe som skal bli gode skattebetalere, uten at noen form for reell debatt omkring politiske løsninger og alternativer faktisk finner sted – politikken er fastlagt, den fortsetter som før.
100 000 skal fortsatt potensielt komme til Norge i løpet av 2016, ingen har noen langsiktig plan for gjennomføringen av dette (Aftenposten om de 100 000 plassene).
Men enda viktigere: hva med alle de andre årene fremover, har politikken noen mål, begrensninger, rammer? Skal man noen gang si et endelig nei til folkestrømmen, eller skal man si rett ut fra regjeringshold, at ja, dette er en permanent politikk, hvor kun tilstrømningens intensitet varieres i tråd med praktiske/tekniske hensyn? Skal man fortelle at grensene er åpne av prinsipp, men at man rent praktisk kun vil variere størrelsen på åpningen for slik best mulig å kunne regulere massemigrasjonen over tid? Ingen spør på myndighetsnivå. Man diskuterer kun siste konsekvens i rekken av konsekvenser som tårner seg opp, ikke årsaker.
![]()
Syria i ruiner, barn kjører på motorsykkel gjennom et herjet Aleppo
Destabiliseringen av Midtøsten
Som de krigene Norge aktivt har vært involvert i, senest gjennom å bombe Libya sønder og sammen slik at kaos og en permanent klanskrig hersker mens folkemasser flykter. I Midtøsten har Norge og NATO destabilisert en hel region slik at ytterligere menneskemengder tvinges på flukt.
I Syria har Norge sammen med NATO og USA vært en aktiv pådriver for å destabilisere, og ikke bare tvunget mennesker på flukt, men drept, lemlestet og ødelagt millioner av menneskers fremtid. I 2012 skrev jeg en artikkel som forutså det som utspiller seg i Syria:
« I Syria har allerede kristne begynt å flykte til Libanon, det kan være forspillet på en gjentagelse av den blodige borgerkrigen i Libanon, slik vi som ennå husker minnes Beirut fra 80-tallet. Flyktningestrømmene som nå sveiper Afrika og Midtøsten har ikke blitt mindre selv om humanitære forsett legges til grunn for bombing og intervensjon, og de vil fortsatt vokse.»
(Les resten her )
At mange av disse menneskene har grunn til å kjenne hat etter fornedringene og maktesløsheten, uansett om de samtidig lengter etter bedre materielle vilkår og kommer som innvandrere, er innlysende for den som gidder å se bortenfor sitt eget subjekts begrensede sfære.
Vestens humanister lever med et hovmodig selvgodt bilde som tror det er noen grunn for disse folkegruppene til å være takknemlige overfor et Vesten som har destabilisert og plyndret en region gjennom årtier, for ikke å si århundrer. Denne utplyndringen av andre folk er ikke noe særegent for europeere, nærmest alle andre større folkegrupper har gjort seg skyldig i det samme opp gjennom historien, det som gjør det grelt i de sener årtier er at man dekker banale materialistiske, imperialistiske maktambisjoner under liberal humanistisk moralisme som endog kamufleres som multikulturalisme.
En og samme kvinne kan stå og gråte for flyktninger som dør i Middelhavet og det man kaller en umenneskelig innvandringspolitikk, men samtidig i feministisk iver bejuble bombingen av små klansfolk i Afghanistan fordi de angivelig hindrer jenter i å gå på skolen. Bomber og humanistiske opplysningsidealer går hånd i hånd.
De tusener barn som er drept siden 2001 og Vesten med et ivrig Norge på slep under USAs satte i gang sine krigertokt fordunster, de har aldri eksistert. Mens Aylans enkeltskjebne fester seg til netthinnen så vekker ikke disse barna som noen følelser hos mennesker flest i Vesten hvor føleri har erstattet sunne følelsesmessige reaksjoner på en politikk som er drepende destruktiv.
Vanlige mennesker i Norge kjenner òg en stadig større frykt for en usikker fremtid. Faktisk er masseinnvandringen ifølge statistikk det nordmenn fryktet mest i 2014, noe som neppe har endret seg i 2015. (Dagbladet: Hva nordmenn frykter mest ).
Men noe har endret seg. Pressens politiske kommentatorer har svingt i løpet av noen måneder i år fra å anklage regjeringen og ikke minst befolkningen for en historisk umenneskelighet om ikke de åpnet grensene på vidt gap – til å anta en påtatt ansvarlig holdning. Etter en langvarig moralistisk drevet emosjonell utpressing som drev frem en politikk som man uten overdrivelse kan kalle dypt uansvarlig, finnes likevel ingen selvkritikk eller selvinnsikt.
«Skritt for skritt har man kvittet seg med kulturelle særtrekk og religiøs overbygning og hengitt seg til rasjonalisme, universell idealisme – og materialisme.»
Globalisme og universalisme
Menneskemengdene på vandring følger de globale kapitalstrømmene.
De følger varene fra land hvor folk slaver under hva man her ville kalle umenneskelige forhold for å produsere billig skrot for å holde Vestens og verdens vekstmaskineri i gang.
De ønsker sin del av potten i en global kamp som handler om masseproduksjon og massekonsum. I den globale materialistiske krigen, populært kalt fri konkurranse, en konkurranse som kun er fri for den ene prosenten av verdens befolkning med nesten ubegrenset tilgang til kapital og kreditt, så er forbruksvekst det eneste hellige og egen materiell velferd det eneste saliggjørende.
Det er ikke slik at denne utviklingen følger en form for deterministisk naturlov utenfor menneskelig makt som er ufravikelig, som en storm som plutselig kom uforvarende.
Politikken er en konsekvens av ideologisk vilje og politiske valg, som går mye lengre tilbake enn siste valg, eller de ti før der igjen. På venstresiden er det den gamle revolusjonære sosialistiske internasjonalisme og universalisme som gjør seg gjeldende i nye former, om en forbrødret og forent fredelig verden.
På høyresiden gjelder den likeså revolusjonære liberale drøm om individets ukrenkelige rett til fritt å skape sin egen fremtid uten å være begrenset av en stats inngripen og grenser. Kapitalfrihet og individuell frihet skal gå hånd i hånd.
Felles har de sin universalisme knesatt i revolusjonene 1776, 1779 og 1917.
Dette er arvegodset til det politiske spektrumet som har representativ makt i dagens Vesten. Det er ingen konspirasjon slik frustrerte og maktesløse innbiller seg, det er en konsekvens av en universalisme som tross en periode med nasjonsbygging har gjennomsyret Vesten i over 200 år og som har enda dypere røtter i humanistisk og kristen universalisme. Politikken er fundert i det som har bygget det mange vil kalle det moderne Vesten, sprunget ut av den vestlige moderniteten som strekker seg tilbake til renessansen. Skritt for skritt har man kvittet seg med kulturelle særtrekk og religiøs overbygning og hengitt seg til rasjonalisme, universell idealisme – og materialisme.
I den konteksten blir alle nasjonale og kulturelle grenser, tradisjoner og levesett til hinder som må overvinnes og nedkjempes i den grad de ikke tilpasser seg og lar seg over tid utviske til identiteten som var kun er et minne, en forestilling hvor kun overfladiske former gjenstår.
Men dette er en prosess som ikke lenger kun er begrenset til Vesten, den er global.
Tross de mange geopolitiske rivninger så jager folkestrømmene i alle verdensdeler etter de samme luksusobjekter og statusgoder så snart de har fått et overlevelsesoverskudd tilstrekkelig høyt nok til at de kan klatre på behovspyramiden, som har blitt et materielt babelsk tårn, hvor man tross ulik tale og kulturarv er forent i kapitalens tungetale.
![Rolf_groven_En-avreise]()
Rolf Grovens «Avreise», 2005
Norsk kultur – en fiksjon i en globalisert samtid
Forestillingen om at innvandrere slik den USA-frelste patrioten Christian Tybring-Gjedde hevder, er en trussel mot norsk kultur, ja at de fremmede faktisk fortrenger norsk kultur, er ikke bare overdreven, den har ingenting med virkeligheten å gjøre.
Norge og nordmenn har lenge før noen massemigrasjon fant sted gitt opp sitt historiske subjekt, det ligger trygt forvart i museum og i en forestillingsverden om det «norske» som har lite med realitetene å gjøre, men desto mer å gjøre med borgerlig nostalgi og sentimentalitet. Norsk kultur kan beskues på folkemuseum, et åpent gravkammer.
Samtidens reelle norske og vestlige kultur er den som daglig passivt konsumeres på tilskuerplass gjennom TV, nett, bestselgere og musikk som pumpes ut i alle tenkelige formater og medium – en amerikanisert surrogatkultur som kretser omkring konsum, emosjoner, impulser og kortvarige trender. Vintersporten er den siste arena for en tom hurrapatriotisme som dyrker forestillingen om at det å være norsk ennå er noe substansielt eksepsjonelt.
Kulturen er kun en variant av samme globale tema, man synger om samme love i Oslo som i L.A, selv om den helt klart er kulere i L.A.-versjonen enn blant patetiske norske pop-epigoner, men det er et annet vers.
Denne konsumkulten gir fornemmelser til Baudrillardsk hyperrealitet hvor den ene sensasjon avløser den andre og hvor autensitet er fullstendig likegyldig, irrelevant, det er trenden og forestillingen som har betydning.
Drivkraften går hele tiden mot en universell monokultur som maskeres som en kulturell mosaikk hvor det tradisjonelle, enten det har vestlige eller ikke-vestlige røtter, er et hinder som gjennom ulike strategier skal brytes ned i en permanent verdensomspennende frigjøringskamp under USAs og Vestens banner, som tross bruk av vold, først og fremst er en krig som utkjempes økonomisk.
Folkemengder fra alle verdenshjørner konkurrerer om den globale kapitalismens statusobjekter, de som ikke vil underkaste seg gjennom fredelige midler forsøker man å tvinge i kne med krigsmakt, enten man går inn selv eller gjennom stedfortredere.
«De fremmede er sand i et monokulturelt maskineri hvor det å klatre i den materielle næringskjeden er det eneste som har noen mening når alt tomgods av ord og intensjoner er skrellet bort.
I Islam har man funnet den perfekte fiende og syndebukk.»
Trusselen fra Islam
Underlig er det derfor dette vedvarende gnyet som kommer fra ytterste høyre i Norge, først og fremst representert ved Document.no og deres koleriske redaktør Hans Rustad og HRS (Human Rights Service) ved den fanatisk feministiske islamofoben Hege Storhaug, om at det skulle være innvandreres og muslimers feil at norsk kultur utviskes, ja at faktisk hele den vestlige kulturarv står i fare grunnet menneskestrømmene de siste tiår som ennå ikke går opp i mer enn maks 10–15 % på europeisk plan.
Hege Storhaug har utvilsomt mot, men hun og hennes like bryr seg ikke om årsakene til at mange i den muslimske verden hater Vesten, men ønsker å drive en global krig mot enhver folkegruppe eller kultur som ikke oppfyller hennes liberalfeministiske krav til hvordan et samfunn skal se ut. Hun er like ekstrem som sine fremste fundamentalistiske antagonister.
Disse islamkritikerne og deres meningsfeller bør heller rette blikket mot sin store amerikanske ledestjerne over Atlanteren om de er bekymret for at kulturarven er gått tapt.
Muslimene er hatobjektet for mange av de fremmedgjorte, man maskerer sin fremmedfiendtlighet i en kvasiteologisk eller kvasiliberal verbal krigføring som ender med å slå disse skapreaksjonære selv på kjeften, i sin iver etter å kunne slå fremmede folkegruppers tradisjoner og kultur ned til jorden med humanismens upresise slegger. Dermed dukker det opp blant de mørkeblå en skare av nyslåtte brautende feminister og liberale på vegne av verdens påstått undertrykte muslimske kvinner, hvis flertall ennå ikke har bedt Vesten om å bli befridd hverken med bomber eller selvrealiseringsprosjekter.
Man frykter helt enkelt det faktumet at de mange ulike muslimske folkegrupper og kulturer, som er alt annet enn ensartede, ikke har gitt avkall på sin identitet. De fremmede er sand i et monokulturelt maskineri hvor det å klatre i den materielle næringskjeden er det eneste som har noen mening når alt tomgods av ord og intensjoner er skrellet bort.
I Islam har man funnet den perfekte fiende og syndebukk. Islam er vitterlig universell og global i sin teologiske misjon, men er alt annet enn én samlet religion, og er i realiteten ingen likeverdig utfordrer til et teknisk overlegent Vesten, men definitivt en kaosfaktor i et fremtidig mer fragmentarisk og splittet Vesten. Man skaper et bilde av muslimer som et verdensomspennende stort felleskap med ett mål for øye, Eurabia, og fornekter det faktum at muslimske folkegrupper er i konstant krig med hverandre, for øvrig godt hjulpet av det liberale Vestens våpensmier.
Det er ingen «muslimsk kultur» som er i ferd med å vinne hegemoni i Vesten, det er Vesten som selv har erodert sine respektive kulturers særpreg til fordel for en stadig mer uniform konsumkult.
Vestens ambisjonen er å over tid i en lengre prosess oppdra resten av jordkloden vekselsvis med godord, økonomiske lokkemidler, trusler og vold, til å bli gode liberale og demokratiske verdensborgere, muslimer er ikke noe unntak.
Multikultur var aldri egentlig på agendaen annet enn som en luftspeiling, fordi den er en umulighet innenfor et universelt liberalt globalistisk hegemoni.
![wSieci-Islamic-rape-europe-2]()
Forside fra polsk magasin som utmaler Islam som trussel mot Europa
Fremmedgjøring og integrering
Fremmedgjortheten og raseriet mange føler overfor masseinnvandringen er et utslag av en egen svak identitet og selvoppgivelse. Identiteten måles og veies i varer, din verdi som menneske handler når alle floskler er lagt til siden om din markedsverdi, du er et individ i en rekke av individer uten noen betydning i en større sammenheng.
Integrering er bare et annet ord for assimilering. Begge sider i innvandringsdebatten bruker begrepet, og begge har samme mål: de fremmedes kultur og religion er mindreverdig da den er patriarkalsk og illiberal.
Det man strides om er hvordan assimileringen skal foregå, hvor de høyreorienterte ønsker en amerikansk modell med større krav til enkelte om å klare seg i et post-velferdssamfunn hvor det egentlig er alles kamp mot alle for å krabbe opp mot toppen av kapitalpyramiden. De venstreliberale begrunner samme politikk med humanistiske argumenter omkring menneskeverd og vil fremfor umiddelbare krav, bruke tiden til hjelp for å male i stykker de fremmede folkegruppenes tradisjonelle kulturer.
Å innbille seg at de som skal «integreres» vil være spesielt takknemlige eller føle noen varme overfor et samfunn som uansett multikulturelle floskler ser på deres kultur og religion som tilbakestående og mindreverdig, er naivt, ja, rett og slett idioti med store konsekvenser.
Det er lett å forstå og forutse et voksende raseri blant mange unge ikke-europeiske innvandrere etterhvert når de innser at velkomsten er med et forbehold om at man etterhvert må gi avkall på seg selv i den grad verdiene støter mot de liberale.
I tillegg til at man tross velferdsgodene innser at man aldri vil kunne bli noe annet enn annenrangs i et samfunn bygget opp på helt andre verdier enn de man selv besitter og at man klassemessig blir tildelt «drittjobbene» som Thorbjørn Jagland så prosaisk uttrykte det.
Mindreverdighetsfølelser vil få god grobunn – når det økonomiske velferdsgrunnlaget blir mindre vil aggresjonen parallelt vokse mer overfor vertsbefolkningen fra underpriviligerte innvandrere – og omvendt.
Globalismens Europa tar form
Et ganske annet Europa tar nå form, hvor klasse, etnisitet, kultur og kapital blir konfrontasjonslinjer uten mulighet til forsoning og harmonisk samforstand utover eventuell økonomisk gratifikasjon. Utfall av maktkampen avhenger av hvilken maktfaktor som blir sterkest, den folkelige eller den strukturelle.
Fri flyt av varer, tjenester, kapital og mennesker er ikke tomme fraser fra et EU-manifest, det er den ideologiske bærebjelken i det overnasjonale systemet som nå har vokst frem på begge sider av Atlanteren og hvor Asia følger etter.
Nyliberalismen fortsetter der kristendommens kolonialistiske sverd ble sløvet, men den har først og fremst kolonisert Vestens sinn og sjel.
En ny verdensorden er introdusert, hvor stadig nye underbetalte folkegrupper kan importeres for å fylle vekstmaskineriet. Slik undermineres enhver mulighet for at et voksende proletariat skal kunne samle seg og kaste om kull en samfunnsorden som har gjort dem til tannhjul i et produksjons- og konsumpsjonsapparat de på ingen måte behersker eller kan kontrollere demokratisk.
Overnasjonale globale avtaleverk som WTO, GATTS, TTIP, TISA setter folkesuvereniteten og dermed demokratiet til side ettersom folk ikke har noen form for innflytelse over disse (kritiske punkter om TTIP/TISA). Avtalenes innhold tas aldri opp i valgkamper hvor man kun kverner på de samme uvesentligheter, mens fundamentale spørsmål om et samfunns fremtid i et lengre perspektiv ikke berøres.
For flere ulike aktører enten det er arbeidsgivere, menneskesmuglere, sikkerhetsselskaper, asylbaroner eller globale kapitalister er dette lukrativt, en næring som andre næringer med mennesker som produksjonskapital.
Når innvandringsmotstandere forgjeves hytter mot innvandrere så hytter de
i feil retning, massemigrasjonen fortsetter så lenge det globalkapitalistiske systemet har hegemoni og det er ingenting som tyder på at det er truet i overskuelig fremtid tross friksjoner.
«Velferdsstaten vil vise seg å være et kortvarig prosjekt i Europas historie, det finnes ingen potent politisk kraft som er villig til å kjempe for den, elitene til høyre og venstre har gitt avkall på den til fordel for symbolpolitikk og en vidtrekkende global nyliberal strategi.»
Menneskelighet og umenneskelighet
Men hva menneskene, hva med alle de som i likhet med Aylans far drømmer om å komme til Vesten, og hva med alle de som allerede er kommet og hva med de opprinnelige befolkninger?
Folkestrømmen har ikke stoppet opp, folkevandringen pågår og det er ingenting som tyder på at den har noen ende. Faktisk er tilstrømmingen til EU hittil i år nesten 10 ganger større enn i fjor 2015 (se lenke til Sveriges Radio).
Innstrammingene det debatteres om er kosmetiske all den tid politikken ikke er fundamentalt endret.
Velferdssamfunnene i Nord-Europa vil ikke kunne bære tyngden av den enorme sosiale og økonomiske byrden de stadig større menneskemengdene innebærer, hvor faktiske flyktninger kun er en liten andel foreløpig (les Elin Ørjasæthers kronikk om velferdsstatens nedgang) og uansett uavhengig av folkevandringen er det et nyliberalt ideologisk prosjekt å privatisere og etter hvert erstatte den nasjonale velferdsstaten med overnasjonal konkurranse.
Det er derfor unektelig litt komisk å se mange av Vestens underprivilegerte projisere sine patriotiske lengsler mot høyreliberale populister som tross fremmedfiendtlig og patriotisk retorikk ønsker å globalisere arbeidsmarkedet og økonomien, her på berget eksemplifisert ved det nyliberale Frp.
Velferdsstaten vil vise seg å være et kortvarig prosjekt i Europas historie, det finnes ingen potent politisk kraft som er villig til å kjempe for den, elitene til høyre og venstre har gitt avkall på den til fordel for symbolpolitikk og en vidtrekkende global nyliberal strategi.
Klasseskiller vil øke, den gjensidige tilliten i samfunnet vil forvitre i takt med økt konkurranse om arbeidsplasser og stadig knappere økonomiske ressurser, sosiale spenninger og konflikter av ulik størrelsesorden vil bryte ut i kjølvannet.
Fremmedgjøring vil forsterke seg både hos vertsbefolkning og innvandrere, noen vil jakte på nye identiteter, enten de er ideologiske, religiøse, etniske eller kulturelle. Andre vil underkaste seg monokulturen og konkurransen om best mulige individuelle økonomiske vilkår i håp om materiell lykke.
![26-Migrants-scuffle-AP]()
Ulike innvandrergrupper barker sammen i Slovenia
Den enorme befolkningsveksten alle prognoser peker mot før 100 år er gått, hvor FN estimerer nøkternt 13 milliarder, vil uansett politiske forhold legge et enormt press på alle de stater som ennå har en relativt sett velfungerende økonomi, når de allerede fattige utviklingsland vil gå fra krise til krise.
Dette koblet med økt ressursknapphet, enten det gjelder vann, energi eller matjord tilsier at man kun har sett en liten forsmak på den største folkevandringen verden noensinne har sett.
Bruken av begrepet en «menneskelig innvandringspolitikk» er temmelig forfeilet blant de som benytter det ivrigst, da en slik såkalt «menneskelig» politikk burde innebære de alternativer som skaper minst mulig friksjon på lang sikt mellom mennesker i et samfunn.
Overgrepene i Køln og maktens forsøk på å skjule de faktisk hendelsene, forteller om samfunn som er i en dyp indre moralsk konflikt som ikke åpent diskuteres. Fremmedes fremmedgjorthet vil etter hvert kreve oppmerksomhet og svar hvor ord ikke strekker til.
Det er ingen profeti å hevde at menneskeligheten forstått som mellommenneskelig forståelse og harmoni mellom ulike folkegrupper vil ha svært vanskelige kår under slike forhold, og da vil en død gutt blant mange på en strand fort bli et sandkorn i strømmen av mennesker som føler seg stadig mer trengt. Enten det er mennesker som ser sitt velferdssamfunn svinne, eller mennesker som drømmer om å utvandre til en velferdsutopi.
Jeg ser få vinnere og mange tapere i den fremtiden som tegner seg nå, men den største taperen vil bli menneskeligheten som utløser en på sikt umenneskelig prosess.
Tematikken vil følges opp i en senere del II
Aktuelle lenker/kilder:
Brochmannutvalgets utredning til regjeringen «Velferd og migrasjon – den norske modellens framtid»
World Watch Institute: Population, Migration, and Globalization
Ottar Brox: Nasjonalstaten under fri innvandring
Terje Tvedt: Derfor truer godhetstyrraniet seg selv
Hemmelig UD-notat slår alarm om flyktningesituasjonen og massemigrasjonen for fremtiden
Neoliberal Globalisation and Mass Migration: The Example of Greece
Krisa som er større enn flyktningkrisa
Analytikere og eksperter kommenterer den norske velferdsstatens forestående endring
UDI: Vi må planlegge 100 000 mottaksplasser i 2016
IMDI: Tall og statstikk over integreringen i Norge
Aftenposten: 75 millioner tyrkere kan få fri innreise til Europa
Relaterte lenker på KV
Debatt: Askeladden på ville veier – god vilje og gale følger
What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren
Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen
Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi
«Enken av Sareptas krukke – Norge er ingen uutømmelig oase»
Hva er neoliberalisme?
DEN ANTROPOGENE EPOKE
