Rundt om i verden har folk begynt å bygge hus av naturmaterialer på egenhånd. Fordelene med dette er det forbedrede inneklimaet og den lave belastningen det har på miljøet, samt at det er en mye rimeligere måte å skaffe seg bolig på. Disse boligene er et viktig skritt framover og de bygges også her i Norge. Ifjor sommer satte en gruppe uerfarne kursdeltagere opp et helt nytt lite halmhus i løpet av bare fem dager på Skuterud Gård på Nesodden. Det ble bygget grunnmur i stein, vegger av halmballer med leirepuss og det ble lagt på tak. Samtidig ble det pusset videre på halmhuset satt opp på samme sted som året før.

Av René J. Bakke, redaksjonsmedlem KULTURVERK og økologisk praktiker

I denne artikkelen vil det brukes ord og begreper som først ble introdusert i artikkelen “Selvbygget naturhus”. Detaljer i byggeteknikk vil av og til utelates fordi det står i den tidligere artikkelen. Nye detaljer kan også komme til å introduseres her. Det lønner seg å lese begge artiklene.

Bygging av nytt halmhus på Skuterud Gård
Kursholder var i år som i fjor Knut Hjelleset, med faglærerne Yrian Bühler og Daniel Koot. Kursdeltagerne var forskjellige økohusinteresserte og forhåpentligvis kommende byggere. Det var forskjellige ting å mestre i byggingen av det lille huset og alle fikk mulighet til å prøve seg på det meste; lage grunnmur, lage dymlinger til halmveggen, surre halmballer, stable halmballer, blande leirepuss og påføre leirepuss. Det ble også satt på et tak og det ble felt litt skog for å skaffe materialer til taket. Disse ble trukket ut av skogen med hest. Kurset var alt i alt en koselig affære med hyggelige og interesserte folk, mye godt håndtverk å lære og masse god mat.

Ankomst til Skuterud Gård. Det nye byggeprosjektet er under oppføring til venstre i bildet. Kursdeltagerne hadde godt med teltplass rundt den store eika sentralt i bildet på litt avstand.

Det lille huset settes opp på en knaus grunnfjell som stikker opp og rager trygt over området rundt, slik at tilsig av vann er umulig og grunnmuren kan gjøres svært enkel. Dette er en grunnmur som alle kan klare å sette opp. Man bruker stein man finner, eventuelt kan stein deles i mindre biter ved å løfte dem opp og la dem falle ned på fjellet, samt litt tilpassing med slegge, spett og andre hjelpemidler. Så stables de og mures opp med sementmørtel . Så oppå steinmuren ble det lagt et lag flate skiferstein for å gi en grei start for halmveggene. Ujevnheter i steinmuren var først jevnet ut med leiremørtel under. Hvis man ser godt på bildet ovenfor så ser man at dette avretningslaget er veldig tynt helt til høyre og mye tykkere helt til venstre over der som røret stikker ut.

Nærbilde av grunnmurens lag og halmballene.

Dymlinger slås gjennom halmballene for å stabilisere veggen. Det er ikke nødvendig å bruke bor for å komme gjennom halmballene. Grunnen til at det brukes bor i dette tilfellet kan man se på neste bilde.

Disse platene legges på midtveis i veggen for å binde de underliggende halmballene noe og gi et mer stabilt underlag til resten av halmballene som skal bli lagt oppå. Hele veggen blir slik noe mer stabil. Man kan sammenligne med halmveggene som ble satt opp på fjorårets kurs. Der var det reisverk med hjørnestolper og veggene av halmballer ble satt opp fra stolpe til stolpe, og veggen fikk slik stabilitet. I dette årets kurs er det ikke noe reisverk i bygget og disse platene blir forsøkt brukt som en stabiliserene faktor.

Dymlinger blir laget på stedet.

Spikking av dymlinger kan gjøres med en skarp øks, eller en god kniv for de med sterke hender.

Byggverket kommer seg. Vinduskasser er satt i veggene. En utfordring med selvbærende vegger er at vinduskassene må være tilpasset høyden på halmballene, så de “matcher” og ikke skaper ujevne lag. Dette krever at en enten lager vinduer selv, som ble gjort senere på dette bygget, eller har vinduer med passende størrelse fra før.

Det tas ut lokalt tømmer fra skogen til gården med motorsag og hest. Opplæring i å kjøre tømmer med hest blir gitt på stedet og her sees en av kursdeltagerne i full gang med oppgaven å få tømmeret fra hogstplass til byggeplass. Gårdeier Knut Houge følger med.

Selv for en uøvet person går det fint å styre stammen forbi og nær inntil de andre kursdeltagernes telt.

Ved ankomst til byggeplass blir tømmeret umiddelbart barket. Tømmer må barkes for å gi holdbarhet og for at insekter ikke skal sette seg mellom barken og veden.

Veggene friseres med saks før første lag med leire skal legges på. Legg merke til hvordan veggen til venstre for kursdeltagerens saks har fått en jevnere overflate etter å ha blitt klippet. Det er personlig smak og behag om man vil gjøre det før man legger på leirepussen. Legg også merke til at stråene i halmballene peker rett inn og ut i vannrett stilling. Dette er ikke alfa og omega men det gjør halmballene enklere å stable og det gir et greiere feste for leirepussen.

Bilde av påført grunnpuss med grunnmur synlig.

Skal stokkene ligge støtt og gi et stødig tak så må de hugges til.

Ferdig tilhugget stokk.

Tips for å kunne hugge jevnt og passe langt inn i stammen.

Grunnpuss har blitt lagt på og neste leirepusslag som heter grovpuss legges på, og samtidig pågår bygginga av taket. Stokkene som har blitt tatt ut av egen skog heises opp for å bygge taket.

Til høyre synes det tydelig at det kommer på et nytt lag leirepuss utenpå det første.

Taket bygges og lag nummer to med leirepuss, kalt grovpuss, legges samtidig på.

På den andre siden av huset har det også vært jobbet.

Grovpusslaget legges på utenpå grunnpusslaget.

Byggverket står ganske ferdig. Takplatene av bølgeblikk skrus fast. Alle utvendige vegger har fått grunnpuss og grovpuss. Senere må finpuss legges på.

Innvendig foregår pålegging av grovpuss.

Bygget er ferdig i denne omgang. Finpussen er ikke lagt på. Den skal legges på ved en annen anledning.

Kursdeltagerne fra årets kurs foran ferdig byggverk!

Oppskrift på grovpuss fra kurset juli 2015
Oppskriften på grunnpuss var lik som i fjor. Oppskriften på grovpuss var litt annerledes da det ikke var med hestemøkk. Grunnen til den justeringen var at tørr hestemøkk ville ha blitt for tidkrevende å hakke opp og knuse.

Årets oppskrift på grovpuss:
– 1 bøtte 0,4 cm subbus
– 4 bøtter sand
– 2 bøtter halm, ferdig fliset opp fra halmballen med motorsag
– 1 bøtte leire
– vann tilsettes etter behov

I praksis viste det seg at det ikke gikk med mer enn 1 til 1 1/2 bøtte halm fordi blanderen da ikke klarte å dra rundt og stoppet opp og sikringen gikk. Vi måtte da ta ut mye masse fra blanderen og sette den i gang igjen på nytt. Subbus er foretrukket av noen, men ikke alle. Erfaringen i ettertid er at det ikke har hatt mye å si så langt, men gjør pussen mer krevende å jobbe med, og mer grov for hendene.

Nærbilde av subbus, som er grus med varierende men maks størrelse 0,4 cm.

Et par sekker sand måtte kjøpes inn.

Lokal blåleire, ferdig tørket etter ett års tørking.

Blandingsarbeid

Økonomisk regnestykke
Hvor mye kostet det å sette opp det lille huset? Når man setter opp slike bygg så er det mye materialer man kan komme over som koster mindre enn ellers, eller som til og med er gratis. Det avhenger av de lokale forholdene og hvor mye man rekker å planlegge og forberede. Når det er gratis så krever det gjerne litt eksta tid. Således er det ikke ett regnestykke som er riktig når det gjelder et slikt bygg. I akkurat dette tilfellet kostet huset et sted mellom ti og femten tusen kroner, først og fremst takplatene trakk opp prisen. Dersom man hadde hatt mulighet til bedre planlegging så hadde man kunnet havne på under ti tusen kroner. Det kan også i visse tilfeller være mulig å havne på ned mot fem tusen kroner, men neppe særlig lavere.

Byggetekniske vurderinger
Dette ble et frittstående bygg uten reisverk. Veggene av halmballer bærer taket, og de bærer snømengdene om vinteren. Dette er en byggemåte som ble tatt i bruk i Midtvesten i USA (den norske utvandringen gikk mye til Midtvesten) og i Ukraina en god stund før verdenskrigene. Flere av disse husene står ennå og er mulig å finne på internett. Taket ble etter kurset festet med barduner ned til grunnfjellet det står på. Dette er en stålvaier med en såkalt strekkfisk, for å få strammet bardunene skikkelig.

 
Huset som ble bygget i løpet av dette kurset må ansees som delvis et forsøksbygg hvor det blir spennende å følge med framover, i følge kursholder Knut Hjelleset. F.eks. så kan man forvente at uten snøens vekt så vil det ved mye vind om høsten og våren oppstå vibrasjoner i taket, selv om bardunene holder taket fast. Dette gir en risiko for sprekkdannelser i den delen av leirepussen som befinner seg i en sone nærmest taket. Dette kan igjen gi trekk, kuldebro og gjøre pussen mer ustabil. Sprekker har en tendens til å bare bli større, men kan også repareres.

 
Halmballene vil neppe ha noen problemer i forhold til bæring av taket eller det å stå slik de er satt slik at veggenes form beholdes. Det er leirepussen i sonene nær inntil vinduer, dør og tak som kan vise seg å få noen problemer. Men blir det sprekker så kan de bøtes på med leirepuss neste sesong. Det største problemet er ikke knyttet til at det er et selvbærende halmhus, men at det står litt for eksponert mot vind og slagregn. Sørveggen må pusses med mye puss, og settes inn med kaliumsilikat for å gi leirepussen en god motstandskraft mot regn som blåser inn. Om dette vil fungere vil bare tiden vise!

Oppfølging av halmballhuset som ble bygget på samme sted i fjor
23. – 27. juli 2014 ble det avholdt kurs i halmballhusbygging på Skuterud Gård. Kurset er omtalt i artikkelen “Selvbygget naturhus”. Det ble i løpet av det kurset satt opp vegger av halmballer med leirepuss til et hus som sto ferdig som reisverk, tak og gulv. Veggene av halmballer ble den gangen gitt to lag leirepuss, et lag grunnpuss og et lag grovpuss. Det var med dette utgangspunktet at årets kurs fortsatte å jobbe på det samme bygget. Det viste seg nødvendig å fortsette å legge på mer grovpuss for å jevne ut ujevnheter enda mer enn det man allerede hadde fått gjort på fjorårets kurs. Det viste seg også at det hadde oppstått litt sprekker i leirepussen fra i fjor og den nye leirepussen ble brukt til å dekke godt over dette.

Forsiden av huset. Den nye leirepussen er mørk fordi den er fuktig. Den gamle grovpussen fra fjorårets kurs ligger under og er tørr og lysegrå. Kursdeltagere jobber med å legge på mer grovpuss.

Kursholder Knut Hjelleset har kledd en glassfibernetting rundt det ene hushjørnet og er i ferd med å dekke den til med et lag grovpuss. Glassfibernettingen forhindrer sprekkdannelser rundt de sårbare hjørnene. Til høyre i bildet sees en sprekk i grovpussen som ble lagt på i fjor.

Ny grovpuss kommer på. Det kan lønne seg å sprute litt vann på den gamle grovpussen først sånn at det blir et fuktig feste for den nye grovpussen.

Tetting rundt vinduer.

Det ble gitt en fin avrunding til slutt.

Ny grovpuss på samme sted som ble lagt på i løpet av dette kurset.

Baksiden av huset har blitt gitt et nytt lag med grovpuss.

Ny grovpuss ble også lagt på på sideveggene av huset.

Myk overgang rundt hushjørnet.

Innvendig fikk også veggene mer grovpuss. Her har hele veggen fått på seg et nytt lag med grovpuss.

Innvendig i huset ble glassfibernetting brukt i vinduskarmene for å motvirke sprekkdannelse.

Leirepuss har blitt dratt over glassfibernettingen i vinduskarmen.

Veggen til venstre har fått på ny grovpuss. Veggen til høyre har fått på seg ny leirepuss iblandet farge. Dette var litt eksperimentelt på dette kurset hvor finpussen som til slutt ble lagt på var blandet til ved å bruke okerleire og fin sand. Okerleiren er en leiretype med naturlig islett av gul oker, og er mye brukt til leirepuss. 

Blandingsforholdet for finpussen med farge var en del okerlerie og tre deler fin sand.

Arbeidsgjengen samlet foran et noe mer ferdig hus etter endt kurs!

Alt i alt for å bygge dette huset har det gått med:
Blåleire: ca 2 kubikkmeter
Sand: 5 kubikkmeter
Subbus: 1 kubikkmeter
Hestemøkk: omtrent en kvart kubikkmeter
Halmballer: ca 300 stk
Pigment: (kun en liten mengde, rundt 10 kg)
Kaliumsilikat: rundt 10 liter
Glassfiberstrie: 30 meter
Gjenbrukte takstein

Relatert

Selvbygget naturhus

Å skape byggverk som er på parti med livet

Dei tre skapingstilstandane

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Aktuelle ressurspersoner til bygging i halm og leire:
Daniel Koot og Yrian Bühler – begge er født og oppvokst i Norge. De er bosatt henholdsvis i Vestfold og på Nesodden.
Knut Hjelleset – også for byggeprosjekter. Han kan gi visning av huset i denne artikkelen som ligger på Skuterud Gård på Nesodden.
E-post: knut.hj@gmail.com
Mobil: 92 28 45 82

Linker og ressurser:
Hjemmesiden til Norsk Jord- og Halmbyggerforening. Det kan anbefales å melde seg inn for alle intereserte. Diverse kurs og befaringer. Bra nyhetsbrev som er åpent for alle. Siden om alle norske halmhus er også interessant (forøvrig blir hjemmesiden ikke så ofte oppdatert, men vi er kjappe på epost).

Gaia Arkitekter: Det mest sentrale og eldste nettverket av arkitekter med fokus på økologiske byggemetoder og -materialer.

Forøvrig er det en mengde økologiske hus på forskjellige steder rundt om i verden, og diverse prosjekter/ organisasjoner/opplegg av jevnt over god kvalitet. Nevner noen få her:

Naturhuset
Charlie & Meg’s House
Ben Law
Being Somewhere
Living in the Future
Natural Homes

Russland er og blir et spennende rike. Ikke minst fordi folk flest i Norge ikke får fullverdig informasjon via hovedstrømsmedia om hva som foregår i det langstrakte landet i øst. Verdens største land og det landet i verden med minst utenlandsgjeld per innbygger. Stort og mektig med sine endeløse jorder og sletter blir det omtalt som Mor Russland av russerne selv. Vikingene omtalte landet som Gardarike, som direkte oversatt betyr: Gårdenes land. Og eldre russisk historie bekrefter nettopp vikingenes opplevelse av Russland. Et land for landbruk, hvor folket og naturrikdommen var i sentrum.

Av Vegar Bakke Larsen. Foto: Lily Malakhov (første bilde) og øvrige bilder ved artikkelforfatter.

Den russiske stat gir midler til småbønder for å gjøre dem mer levedyktige. Stikk motsatt av det vi gjør i Norge forøvrig. Folk kan bo og bruke jorda uten å betale tilleggsskatter og avgifter. Og prioriteringen har lønt seg godt for Russland.

I 2015 ble jeg klar over at det har foregått en grønn omveltning i Russland. Den stille grønne revolusjonen som jeg kaller den. Det ser ut til at Russland er det landet i verden med flest registrerte økolandsbyer. Det er nettopp her nysgjerrigheten tennes. For den verdensdelen med flest økolandsbyer er naturligvis Sør Amerika, fordi kontinentet har flest vekstdøgn i verden. At Russland som et land har så mange økolandsbyer gjør meg svært nysgjerrig. For landet kan ikke skryte av antall vekstdøgn. Så hvorfor har russerne blitt blant verdens beste på økolandsbyer?

Jeg kan ikke annet enn å bemerke at jeg trodde Russland var et u-land, men er blitt møtt med omstendigheter som topper Europa på de fleste hold… Slitte bygninger var det nok her og der, men ikke stort verre enn det man finner i Brussel, London eller Oslo.

For å kunne forstå dette tror jeg vi må ta et helhetlig overblikk på Russland når det kommer til landbruk og kultur. Det er ingen tvil om at kulturen for landbruk er stor i Russland. Fra Sovjet-tiden av har Russland hatt en stor selvforsyningsgrad via hjemmedyrking ved at folk som bor i byene hadde jordlapper utenfor byene, hvor de kunne sette opp sine enkle små familiehus og dyrke landet. Ennå i dag kan folket i Russland selge sine grønnsaker uten å betale verken skatt eller moms på det.

Den russiske stat gir midler til småbønder for å gjøre dem mer levedyktige. Stikk motsatt av det vi gjør i Norge forøvrig. Folk kan bo og bruke jorda uten å betale tilleggsskatter og avgifter. Og prioriteringen har lønt seg godt for Russland. Nå i dag er de 80 prosent selvforsynte på grønnsaker, og Putin ønsker å bli ennå bedre på økologisk matprodusjon. I november 2015 gikk han ut og sa at Russland skal bli 100 prosent selvforsynt på alt av mat innen 2020, og han har gjort GMO forbudt.

Russland har mye matjord, som er inntil 14 meter dyp. Grunnvannet står høyt, og det er enorme mengder av land. Det ligger an til at vi får høre mer om Russlands økologiske mirakel fremover, hvis media våkner og begynner å fortelle det. For det er ingen tvil om at Russland har gjort noe veldig riktig med tanke på landbruk og kultur for folk flest.

Men er det flere årsaker til at folk fra Russland og Europa flytter til den russiske landbygda for å leve enkelt, billig og godt med naturalhusholdning? Spørsmålet har ført meg på en oppdagelsestur til Russland for å finne ut mer om det landet norsk media sjelden gir positiv omtale. For dette fortjener å undersøkes.

I juli 2015 reiste vi 10 stykker i fra Norge for å oppdage Gardariket i øst, som vikingene før oss. Vi skulle besøke den vaskeekte filosofien bak tanken om at mennesket skulle kunne klare å leve i harmoni på jorda, åndelig såvel som sosialt og kulturelt. For å kunne tjene jorda, seg selv og felleskapet på en bærekraftig og økonomisk måte for å få tid til familien og til selve livet.

Definisjonen på økonomisk rikdom for folket er når levekostnadene er lave (husly, mat og transport) og inntjeningen høy. Dette prinsippet var godt i varetatt  på kostnadssiden for folket i Kovcheg.

Russland imponerer

Flyet lander i St. Petersburg og det blir tid til litt sightseeing i byen. Byen bugner av vakre bygninger, og en båttur på elva Neva gir oss flere vakre syn av storslått arkitektur.  Vi går mot togterminalen for å ta nattoget fra St. Petersburg til Moskva, og vi blir møtt av hjelpsomme mennesker som viser vei. Noen kommer og bærer en koffert til en av reisefølget, før vi går mot togperrongen og møter et splitter nytt nattog.

Jeg kan ikke annet enn å bemerke at jeg trodde Russland var et u-land, men er blitt møtt med omstendigheter som topper Europa på de fleste hold. Ja, rene gater, hjelpsomme mennesker og  vakker arkitektur. Slitte bygninger var det nok her og der, men ikke stort verre enn det man finner i Brussel, London eller Oslo.  Jeg snakker med reisefølget og spør om hvordan deres betrakning har vært så langt.  Og de ga uttrykk for at de var så langt svært imponerte over Russland.

Kovcheg

Tilbake til naturen igjen. Kovcheg er den første økolandsbyen vi besøker. Stedet ligger 23 mil sør for Moskva. Landjorda her er på 200 hektar og hver familie har litt over 1 hektar hver, med noe felles arealer. De er selvforsynte med det meste av mat, og har et enormt rikt kulturliv som vi snart skulle oppdage.

Hver kveld mens vi var i Kovcheg fikk vi konserter av ulike slag. En kveld var det familiekonsert hvor barn og voksne sang tradisjonelle folkesanger. Mange av dem lett gjenkjennelige i fra den norske kulturen. Og klærne de har på seg er tradisjonelle russiske klær, ikke ulik de draktene vi har hatt i Norge fra gammel tid. Hver dag fikk vi omvisning og kursing av ulike slag i Kovcheg. Det var alt fra økologisk birøktekurs, til folkesang og dans.

Husene i Kovcheg var alle naturhus, som regel bygd i halm eller tømmer, små og enkle, for å skape nærhet til naturen. En mann kunne fortelle oss at noen hadde begynt og bygge store hus i økolandsbyen, men fant fort ut at trivselen og nærheten til naturen ble størst i småhus. Ingen av de vi snakket med i økolandsbyen hadde lån på husene som ble bygd.

De bodde dermed gratis, foruten at de ennå var tilkoblet strømnettet, hvor de betalte for strømmen de brukte. Strømprisen er svært lav i Russland. I tillegg har de stor selvforsyning på mat, noe som gjør at levekostnaden er minimal i økolandsbyen. De har selvfølgelig muligheten til å drive forretninger fra økolandsbyene og kunne skape god inntjening fordi levekostnaden er såpass lav.

Definisjonen på økonomisk rikdom for folket er når levekostnadene er lave (husly, mat og transport) og inntjeningen høy. Dette prinsippet var godt i varetatt  på kostnadssiden for folket i Kovcheg.

Samholdet i Kovcheg er viktig. De hadde felles arbeidsdager, en dag i uka, hvor de samarbeidet omkring felles prosjekter. Dette kunne være alt fra husbygging til småprosjekter i hovedhuset, til birøkt, treplanting. Det å hjelpe hverandre sto veldig høyt.

De hadde en egen økoskole basert på filosofien Mikhail P. Shchetinin og Anton Makarenko. Dette vil kort fortalt si at barna lærer via kreativ utfoldelse. Kunst, kultur og læringsbasert arbeid står sentralt hos disse pedagogene. Dette er et spennende utdanningsprinsipp jeg er helt sikker på vi får høre mer om i årene som kommer. For barna utvikler seg og lærer enormt kjapt ved disse medtodene. Verdt å sjekke ut for den nysgjerrige.

Treplanting står sentralt i Kovcheg. Landområdet er helt flatt, og da de kom dit fantes det ikke trær der. Det var ingenting som kunne vokse der, unntatt gress. De begynte å plante levegger med trær. Og trærne trekker opp vann fra jorda, og gjør jorda mer fruktbar. I tillegg blokkerer de for vind. Mens vi var i Kovcheg var det ingen tvil om at marka der var svært fruktbar. Granskuddene hadde vokst 60 – 80 centimeter i 2015.

Starostelje

Etter noen dager i Kovcheg gikk turen mot neste økolandsby. Her går vi mot ukjente stier, og etter en 9 timers kjøretur blir vi satt av ved ei elv som skulle krysses uten å vite hva som møter oss.  Etter vi hadde gått over elva sto det to biler som ventet på oss. De ga oss skyss til økolandsbyen som var svært godt isolert fra omverdenen. Bilen stoppet ved et stort tomt tømmerhus hvor vi skulle bo.

Starostelje ligger 20 mil sørvest for Moskva. Området er privateid mark, og folk fra Russland og Europa har kjøpt seg jord der for å leve i økolandsbyen. Over halvparten av de som bodde her kom fra Europa. Vi ble kjent med et ektepar på Tyskland som hadde bygd flere hus i Starostelje. Standarden var svært høy og tyskerne bodde og levde helt etter vestlig standard.

Starostelje er en ung økolandsby, og har ikke det samme felleskapet som i Kovcheg. Her var det store variasjoner mellom husene, alt fra topp moderne til mer enkle hus. Tyskerne er fullstendig selvforsynte med elektrisitet via solceller og vindmøller. De dyrker mesteparten av maten sin selv, har husdyr og er godt selvforsynte med det meste.

Stemninga i Starostelje var svært behagelig. Lite stress. Folk hadde store tomter med mye arbeidsrom. Og omgivelsene var naturskjønne og vakre. Det var stor variasjon mellom folk: alt fra eldre ektepar som gikk på pensjon til unge mennesker i etableringsfasen med familie. Det var et lærerikt og spennende miljø. Veldig berikende å observere mangfoldet som fungerer i et lukket økosamfunn. Og mest av alt er det interessant å vite at dette fungerer.

Etter noen dager i Starostelje skulle vi reise hjem igjen. Det er klart det var vemodig å reise i fra et lokalt miniparadis på jord. Men sannelig vi har fått store mengder inntrykk. Og jeg er imponert over at slike små samfunn med så stort mangfold ser ut til å fungere så bra med stor frihet til de som lever der.

Adjø Starostelje.

Etterord

Det er flere årsaker til at den grønne stille revolusjonen blomstrer i Russland, og at den nå blomstrer over hele verden. Økolandsbyer var noe kun hippier og åndelige mennesker var opptatte av. Nå begynner stadig flere å få øynene åpne for denne livsstilen. Mange begynner å annerkjenne at husrom og selvforsyning burde være en fødselsrett for mennesket, uten faste kostnader via leie og låneopptak knyttet til seg. Gratis plass å bo etter investeringen med å bygge boet etter økologisk orientering.

Disse basisbehovene burde man kunne klare å gi seg selv på en tilfredstillende måte uten gjeld og tilknytning til faste kostnader. Slik holdes levekostnadene lave, med mulighet for like god inntjening forøvrig om man skulle velge det. På dette viset oppnår mennesket tid til selve livet, hva enn individet ellers måtte prioritere. Denne bevegelsen er i gang. Og i hjertet av Russland finnes dette allerede. Noe som er temmelig fascinerende.

Dokumentarer om temaet:

Eco-village Rodnoe

Eco-village Rodnoe in winter

Eco-village Slavnoye

Mysteries of the Lightfall – a unique school in Tekos

Relatert

Det er ikkje Russland som tel, men tanken bak

Russlands økologiske mirakel

Finding the true North in Russia – UnCapitals Tour 2015

Dypøkologien redux

Etter en nærmest unison pressekampanje i vestlige medier som usannsynliggjorde, latterliggjorde og demoniserte om hverandre den dyptgripende folkelige kritikken av EU-eliten, våknet Europa til et rungende ja til et annet Europa.

Av redaksjonen

«Folk lengter etter noe mer og større enn å være en identitetsløs masse i fri flyt som bensin i kapitalstrømmene i EU-maskineriet.»

Kort tid etter at plapreklassen i Norge og Vesten var sjokkerte og uforstående til at Trump hadde vunnet den republikanske nominasjonen, ble de igjen tatt på sengen.  Gårsdagens presse var forunderlig rolig og selvsikker på at britene ikke ville velge bort det overnasjonale EU-prosjektet ettersom medias propagandakampanjer hadde hamret på i månedsvis om at Brexit ville bety økonomisk ruin, for å skremme massene til lydighet.

Og som regel er det lommebokargumentet som har virket og virker. Majoriteten lar seg oftest skremme av argumenter om doom and gloom, men det er som historien i nyere tid har vist: kun til et visst punkt. Folk tåler å bli hundset i lang tid og leve på retoriske smuler fra de privilegertes og meningsberettigedes overfylte bord, men når de etterhvert føler forakten fra de som er øverst i samfunnspyramiden så faller alle oligarkier med tiden. Tough love holder lenge, men overlever ikke likegyldighet og forakt.

I engelsk, men og i en nærmest unison norsk EU-vennlig presse, har man fremstilt den typiske personen som stemmer for Brexit som en nærmest tilbakestående, kjederøykende village-idiot, eller i beste fall tilbakeskuende pensjonist. En Brexit-velger er en kunnskapsløs, hvit mann eller kjerring som angivelig frykter noe abstrakt, ubegrunnet. Til tross for at det Brexit-velgerne har stemt over handler om erfart virkelighet, den hverdagen de lever i nå. Stilt opp mot dette ultimatumet så valgte de usikkerheten fremfor fortsatt ensidig underkastelse.

Plapreklassen i Norge kolporterer ivrig dette synet ennå, forakten for en imaginær kunnskapsløs underklasse de før hevdet å representere, men som de nå etter å ha klatret på klassestigen nå forakter åpent, ikke minst i sosiale medier. Men raseriet som følger av avstanden og forakten, velger de å ikke forstå. De nekter å se gyldige argumenter for å hevde nasjonal suverenitet og selvråderett, men enda mindre innser de at den nedlatende og folkeforaktende holdningen er sterkt medvirkende til at mange er drittleie av å føle avmakt og å bli tråkket på, eller rett og slett ignorert av en egenmektig og selvgod herskerklasse.

En klasse som aldri har blitt løftet opp gjennom valg, men som i de senere årtier gjennom strategisk strebervirksomhet og opportunisme, har tatt stadig større plass i det offentlige rommet på bekostning av det man før ville kalle vanlige arbeidsfolks interesser.

Morgenbladets Simen Ekern går i kjent stil ut og advarer mot folket og direktedemokratiet, folkeavstemninger presenteres som en fare for demokratiet med ingressen: Brexit-debatten er et godt eksempel på hvordan folkeavstemninger kan bli en trussel mot demokratiet (les artikkelen her).

Men det var ikke bare denne klassen som ble overrasket, svært mange av de som stemte for Brexit trodde ikke det var mulig, inkludert nei-kongen, populisten Nigel Farage fra UKIP som kunngjorde sannsynlig nederlag før stemmene var opptalt.

Farage, med sin skarpe kritikk av et oppsvulmet teknokratisk EU blir i norske medier blir fremstilt som noe nær en fascist, slik alle systemkritikere til høyre og venstre gjerne opplever å bli kalt og forsøkt utdefinert som. Men han er kun arketypen på en populist, en som står frem som en stemme for de misfornøyde og uhørte, alle de som parlamentarismen tross floskler om demokrati og dialog aldri vil gå i dialog med eller lytte til i sitt globalkapitalistiske og moralistiske enevelde.

Et folks suverenitet, nasjonalstaten, er noe suspekt, men likevel lever plapreklassen godt på subsidier og skattepenger fra den samme foraktfulle nasjonalstat og bermen som enn så lenge lydig betaler gildet.

UKIP og Farage representerer ikke noe «nytt», et nytt samfunnssystem eller en egentlig alternativ ideologisk modell, han og hans bevegelse er enn så lenge en reaksjon på at demokrati er blitt en eufemisme for et oligarki av globalkapitalister og liberale moralister som bruker stemmesedler som alibi for et stadig mer konformt og ensrettet samfunn.

«Massene er ikke tause, de kommer bare ikke til orde.»

Mangfold og pluralisme er en floskel satt opp mot EUs homogeniserende direktiver hvor mennesket er redusert til produksjons- og forbruksenheter. 

Demokrati betyr ikke folkestyre lengre. Folkestyre er et et begrep de norske eliter ikke benytter seg av, da det åpenbarer hvor fjernt fra virkeligheten dette er, noe den senere tids folkeavstemninger om kommunesammenslåing vitner om. Forakten for folk og folkestyret sitter dypt i regjeringskontorene.

Avgjørende saker knyttet til suverenitet og nasjonale interesser som TISA/TTIP-forhandlinger, den nylige underkastelsen av norsk finansvesen til ESA-kontrollorgan, krigsdeltagelse nå nylig i Syria, er saker som aldri berøres i valgsammenheng og som dermed forblir utenfor demokratisk korreksjon og kontroll.

Majoriteten av presse og parlamentarikere er for EU, noe mediamangfold finnes ikke annet enn som formøvelser, all den tid meninger og holdninger som en betydelig andel av befolkningen deler, ikke finner noen tilsvarende offentlig eller politisk representasjon. Massene er ikke tause, de kommer bare ikke til orde. 

En slik demokratisk diskrepanse vil over tid uansett finne sine uttrykk, spørsmålet er bare når og hvordan. Overraskelser vil alltid være utidige for den ignorante.

Kun de som synger med systemvokterens kor skal få synge. Avmakten de mange sliterne som holder samfunnshjulene i gang føler ble uttrykt i Brexit, ikke minst i møte med både en enorm arbeidsinnvandring som har ruinert de økonomiske og sosiale vilkårene for en allerede hardt presset britisk arbeiderklasse, i tillegg til en enorm ukontrollert utenom-europeisk innvandring, som den britiske majoritet med all tydelighet har uttrykt at de ikke ønsker. Cameron lovet også høyt og hellig å redusere innvandringen, som i tillegg til arbeidsinnvandringen er oppe i godt over 130 000 i året, noe som ikke skjedde.

Misnøyen stikker likevel dypere enn innvandringspolitikken, som en kommentator i Guardian uttrykker det:

«Working-class people in the UK can see a possibility that something might change for them if they vote to leave the EU. The women in east London and the men in the mining towns all tell me the worst thing is that things stay the same. The referendum has become a way in which they can have their say, and they are saying collectively that their lives have been better than they are today. And they are right. Shouting “racist” and “ignorant” at them louder and louder will not work – they have stopped listening.»

 (Les hele artikkelen her)

I et globalisert privatisert arbeidmarked svekkes selvfølgelig ikke bare arbeideres rettigheter, men og muligheten til organisering og protest, da ulike folkegrupper som underbyr hverandre på arbeidsmarkedet ikke nødvendigvis har samme interesser selv om de tilhører samme sosiale klasse.

I Norge har interessant nok den klareste kritikken av globalkapitalisme i forbindelse med Brexit kommet fra noen av Norges mest kjente kapitalister, Øystein Stray Spetalen og Olav Thon, som grunnet sin økonomiske selvstendighet har friheten til å mene høyt og tydelig hva de vil:

«– Dette er det største for Europa siden Berlinmurens fall. Det er like stort. Dette er et seier for det europeiske folk – for folk som hver dag står opp om morran og gjør et ærlig arbeid. Taperne er den politiske eliten som lever skjermede liv og ikke skjønner noe som helst av hva vanlige folk opplever. Eliten er ikke rammet av ledighet. De lever bekymringsfritt på vestkanten av byene sine, godt skjermet fra ledighet og ikke minst den store utfordringen som innvandringen gir i hverdagen, sier Spetalen»  (Les resten her)

Og hvorfor skal de foraktede lytte til et pratesykt, men døvt oligarki, som fortsetter sine markedsliberalistiske og fremmedgjørende prosjekter ufortrødent? Fremmedfrykt henger sammen med folkefrykten de styrende viser.

Cameron og det britiske establishment var skråsikre på at de nå en gang for alle skulle bringe EU-motstanden til taushet gjennom et knusende valgnederlag, men de feilberegnet. De glemte at det ennå under lag med liberal selvutslettelse finnes noe udefinerbart som heter nasjonal stolthet blant mange briter, og når den tråkkes hardt nok ned så vekkes og den britiske bulldog. 

Så hva nå? De som tror at radikale endringer vil komme, enten de var for eller mot Brexit, vil bli skuffet, for det er ikke noe nytt ideologisk hegemoni eller paradigmeskifte som er etablert, men store konsekvenser får det.

Nord-Irland og Skottland brummer nå om å tre ut av Storbritannia med forsterket kraft, noe som både er naturlig og prinsipielt ønskelig for de som ønsker å beholde og utvikle et mer mangfoldig og sammensatt Europa. En slik løsrivelse vil sammen med svekkelse av EU være den rette vei mot et pluralistisk og regionalisert Europa i motsetning til et stadig mer homogenisert og ensrettet EU-teknokrati.

Det føderative Europa er en god grunntanke, og en forutsetning for et sterkt Europa som en motkraft til det amerikanske globalkapitalistiske hegemoniet, ikke minst i regional målestokk mellom de land som har mest felles. Men EU har sitt fundament i markedsliberalisme som tvert om søker å oppløse kulturell egenart og suverenitet til fordel for et såkalt indre marked hvor folk er like utbyttbare som varer. Grunnlaget for en bærekraftig føderasjon må ligge i folkesuvereniteten og fellesskapet som kan bygges med felles verdier – og gjensidig respekt for kulturell særegenhet og folks naturlige egeninteresser knyttet til sosiale, kulturelle og økonomiske forhold.

«Forsøk på å isolere og ramme Storbritannia vil fort kunne få en rekyleffekt som man også ser i Russland, hvor de krefter elitene frykter mest får forsterket kraft.»

Men EU består, og to lange år med forhandlinger om vilkår knyttet til Storbritannias exit fra EU står foran det britiske folk, hvor de rådende krefter selvsagt vil forsøke å sette et eksempel på at det ikke lønner seg å stå utenfor EU. Den tyske finansminister Wolfgang Schäuble har allerede blitt avslørt for at man tenker å gjøre livet surt for britene, gammelt fiendskap vekkes til live i nye former (les artikkelen her).

Og det er absolutt sannsynlig at det er en EØS-modell som kan tre frem, hvor man i likhet med Norge har en amputert suverenitet underordnet de samme krefter som man i en folkeavstemning tydelig har sagt nei til. Skremselspropagandaen vil fortsette og man vil når det eventuelt skulle bli et faktum gjøre sitt for at Storbritannias uttreden ikke skal få en dominoeffekt, hvor Frankrike nok er den mest nærliggende til å tre ut om det skulle blåse nye politiske vinder derfra ved neste valg. Da er EU kaputt. Men EU har òg en tradisjon for omkamper når folket ikke har stemt slik som elitene vil, så ingenting kan utelukkes av krumspring for å presse folk inn i den nærmest totalitære markedsliberalistiske folden. Uansett, Storbritannias uttreden er ikke et faktum før det har skjedd og veien dit er ennå lang.

Forsøk på å isolere og ramme Storbritannia vil fort kunne få en rekyleffekt som man også ser i Russland, hvor de krefter elitene frykter mest får forsterket kraft. Patriotismen kan ha gått i hi, men den lever ikke langt unna overflaten.

Italia, Spania, Portugal og ikke minst øst-statene som lever godt på EU-subsidier, vil tross retoriske protester mot det tyske globalistiske lokomotivet, grunnet rause overføringer fortsatt klamre seg om enn noe motvillig til et tyskdominert EU.  Men disse kapitalstrømmene varer ikke evig i et stadig mer overfylt Europa, velferdskrybben blir etterhvert tom.

Hegemonen vil ikke gi fra seg makten uten kamp, og enn så lenge er det faktisk ikke noen alternative samfunnsmodeller til den markedsliberalisme som mange føler en aversjon mot. Det er en motstand, som grunnet venstresidens kapitulasjon overfor den grenseløse kapitalismen og overgang til kjønns- og identitetspolitikk, mangler en tydelig ideologisk fundert samlet stemme.

Men et folk har nå sagt tydelig nei til elitenes EU-prosjekt, et folk som var en hjørnesten i det som ble EU. Det som åpner seg nå er mulighetenes Europa.

Folk lengter etter noe mer og større enn å være en identitetsløs masse i fri flyt som bensin i kapitalstrømmene i EU-maskineriet. 

Ikke bare briter, men europeere ellers ser nå at det er mulig å bryte gjennom den massive muren omkring offentligheten mange føler seg knuget av, og at forandring er en mulighet for fremtiden. Selv om retningen er uklar og usikker og vi går kaotiske tider i møte, vil krefter som ønsker dyptgripende endringer med tiden finne sine ulike stemmer og former når tiden er overmoden, og det vil hende når eliten som aktivt lukker øyne og ører minst venter det

– massenes opprør har bare så vidt begynt.

Anbefalt lesning:

Aftenposten: Gapet mellom eliten og folket vokser. Nå fosser radikale stemmer frem overalt

EU referendum: Who is voting Leave, and who is for Remain?

Goodbye to All That: Why the UK Left the EU

Relatert

Kommentarproletariatet – avmaktens frontsoldater
Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi
Imbesilenes konspirasjon
Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist
Apokalypsens fire ryttere – del II

Save

Terrordåden og likene i Nice rakk ikke å bli gamle før kuppforsøk i Tyrkia og nye udåder knyttet til islamisme og muslimsk innvandring flimret forbi i nyhetsbildet.  Men terroren er langt fra ny, hverken den muslimske, eller terrorbalansen mellom stat og folk i Europa.  Skal man bry seg om å forstå terroren må man se årsakssammenhengene. Europas største og farligste terrorist er ikke islam, men fremmedgjøring.   



Av A. Viken, samtidsobservatør, (bildet er fra terroraksjonen i Beslan og viser en såret jentes hånd)

«Synet av drepte, sårede, flyktende og livredde barn griper oss foran TV – skjermen for en stakket stund. Vi forferdes over den islamske terrorgruppens brutalitet og hensynsløshet, deres totale kompromissløse bruk av vold som politisk verktøy. De som har normale instinkter reagerer ikke bare med avsky, men får lyst til å henrette disse som uten forvarsel angrep det svakeste punkt, en barneskole, og forvandlet deres liv til et helvete utenforstående knapt kan sette seg inn i.»

 

Hverdagen

Charlie Hebdo, Paris, Bataclan, Brüssel, Nice, Würzburg, Ansbach og München er noen av de steder og navn som virvles opp i den senere tid med ordet TERROR som overskrift og undertekst. Bomber, massakre, knivdrap, vold og voldtekt kobles til muslimer og fremmede. Som bilulykker har terroren blitt et tilbakevendende ekstraordinært innslag i nyhetsbildet som kollektivt fryktes lik en landeplage.

Politikere  «sjokkeres» og «opprøres» gang på gang, mens folket (her definert som alle uten definisjonsmakt og politisk innflytelse utenfor stemmelokalet) er ikke sjokkert. Sammen forferdes man tilsynelatende før man blar til neste oppslag enten det handler om hvor mye botox rumpa til Kardashian får plass til, nye gøyale kjønnskategorier eller generasjon O og Pokemon Go.

Terror kan være en vekker, en bråvåkning, men når den foregår over tid i et kaotisk nyhetsbilde hvor større årsakssammenhenger ikke finner plass, så passiviserer den.

Uten kunnskap om hvorfor trekker man seg tilbake til underholdningssfæren eller man tyr til de forklaringsmodeller som krever minst. Fåtallet reagerer etter beste eller verste evne.

Dette er ikke nytt, men media og dermed folk glemmer stadig fortere og rekker ikke å fordøye hendelsene i grusomhetens teater store som små, før nye kommer. Derfor blir de fleste debatter omkring terror en meningsløs øvelse i selvfølgeligheter og pjatt, hvor hykleri konkurrerer med uvitenhet.

Det er ikke mange, men noen finnes, som ikke bare har fulgt med utviklingen, men forutsett hele det scenarioet som nå utspiller seg.  Ikke grunnet en profeti eller konspirasjonsteori, men fordi i den politiske sfæren finnes det alltid en årsak og mønstre bak ethvert tilsynelatende frittstående fenomen.

 Hva var det jeg sa, kan være tilfredsstillende for egoet, men er en fattig trøst all den tid man ønsket at noen faktisk lyttet til dem som advarte, men istedet opplevde man stigmatisering. Så man kjenner til tider en viss resignasjon siden uvitenheten stort sett uimotsagt får dominere den større offentligheten i latteren og glemselens tid.  Har man skrevet i mange år, så blir man om man ikke er autist som visse miljøer synes å være preget av i sin monomane terping, drittlei av egne gjentakelser.  Men siden offentlighetens korttidshukommelse blir kortere for hver uke, så må man for egen samvittighets skyld gjenta.

Så jeg gjentar: 

Om man tror halshugging live på video av sortkledde terrorister er noe nytt, så bør man spørre seg hvem Kenneth Bigley var eller Margaret Hassan, eller Theo Van Gogh eller Pim Fortuyn  – eller Beslan (klikk på navn for info). Hvem husker Beslan og de flere hundre skolebarn som skånselsløst ble drept der?

Margaret Hassan ber forgjeves for sitt liv i 2004

Dette skrev jeg i 2004 i tidsskriftet Nation & Kultur som hadde terrorisme som temanummer:



«Beslan i den kaukasiske republikken Nord – Ossetia som er en del av den Russiske føderasjon. Onsdag morgen, 1. september, stormer bevæpnede og maskerte menn en intetanende skolebygning. Elever og lærere tas skånselsløst som gisler. Gisseltagerne krever et fritt og selvstendig Tsjetjenia. To dager etter igangsettes av fremdeles ukjente årsaker en dårlig organisert storming av skolebygningene. Vill skyting oppstår, flere av bombene den islamske terrorgruppen har plassert, blir detonert med katastrofale følger for de 1500 gislene på skole, i hovedsak barn.  Hundrevis av sårede og drepte ligger igjen på slagmarken, mens hundrer av andre flykter, mange alvorlig såret og uttæret etter påkjenningene. Minst 500 antas og å ha blitt drept og enda flere såret i denne blodige terroraksjon. Enkelte av gisseltagerne skal og være av arabisk opprinnelse.»

(…)

Drepte samles og telles i Beslan 2004

«Synet av drepte, sårede, flyktende og livredde barn griper oss foran TV – skjermen for en stakket stund. Vi forferdes over den islamske terrorgruppens brutalitet og hensynsløshet, deres totale kompromissløse hva bruk av vold som politisk verktøy. De som har normale instinkter reagerer ikke bare med avsky, men får lyst til å henrette disse som uten forvarsel angrep det svakeste punkt, en barneskole, og forvandlet deres liv til et helvete utenforstående knapt kan sette seg inn i. Hvem kan forestille seg den angst disse barna følte, hvor noen klarte å løpe i sikkerhet mens andre ble skutt i ryggen? Hva med de mange gisler som halshugges i Irak, hva med Bigley som ba for sitt liv og frembragte ikke bare forferdelse, men og en beskjemmethet over hans ynkelighet, over vår egen ynkelighet konfrontert med en krigs realiteter. Som et bilde på Vestens og Europas ynkelige tilstand i 2004 fremsto Bigley, som et skadeskutt dyr i bur, ingenting heroisk bare en bønn om å få leve sitt lille liv litt lengre, uten ære og stolthet, men tross alt levende.»

Advarsel sterke scener:



(…)

«Margaret Hassan, hennes gråtende ansikt er hjerteskjærende, men og faretruende trivialisert i en hverdag som er proppet av vold, vold i media, som underholdning og nyheter og vold i form av overgrep, overfall og den konstante frykten for vold. Drap er blitt dagligdags, folk flest er mentalt numne av den vold som daglig flimrer forbi oss. Advarslene om sterke scener på Dagsrevyen gjør ikke det samme inntrykk lenger.

Barna i Beslan opprører oss fordi de er barn, men hvem husker de nå egentlig utenfor Beslan og Ossetia? De fleste summer videre, orker ikke ta inn over seg grusomhetene, de trivialiseres, men de forsvinner ikke. Grusomhetene er der som en mørk bakside, en spenning som ikke finner sin utløsning, men samles opp til noen rett og slett eksploderer og lar den oppsamlede volden i sitt indre få utløp. De fleste bøyer nakken, de imploderer, faller sammen innvendig, bukker under for terroren som er skapt av våre egne politikere. Man indoktrineres til dobbelttenkning – akseptere motsetninger som gjensidig oppløser hverandre som sannhet. Du skal hate den muslimske terroristen så mye at du kan bombe hele hans nasjon sønder og sammen, barn, gamle, syke er uvesentlig, men du skal elske hans frender på egen jord, på eget territorium i ditt eget land, uansett om han dreper, voldtar og forgriper seg på din neste.»

(…)

Antirasistisk senter, Motmakt og assosierte forsøker å stoppe Lars Vilks foredrag på Deichmanske bibliotek 2014

«Som europeer er man nå terrorisert av både fremmede og myndigheter. Beskutt fra to sider. Ytringer mot islam og fremmedvelde blir bekjempet av både hjemlige ekstremistgrupper og egne myndigheter. Når muslimene blir mange nok vil terroraksjoner tilta ikke bare i Nederland, men i Europa ellers – de vil trykke til der buken er svakest. Krig er brutalt og denne krigen er ikke mindre brutal, da den konstant vil ramme de svakeste ledd. Bortsett fra forskrudde sjeler som bærer på tanken om et nytt kristent korstog og folkemord i tankene, vil krigen mot terror likevel ikke kunne vinnes på slagmarken eller i form av en ny religionskrig. Den kan kun vinnes gjennom å anerkjenne nasjonal suverenitet som hovedprinsipp i internasjonal politikk. Noen evig fred vil aldri oppnås på kloden, menneskets natur tillater ikke det, men mer stabile og klare linjer og ikke minst kulturell utvikling kan oppnås for en større del av jordens befolkning. »

(…)

«Uteblir disse forutsetningen vil Bigley i bur bli en av mange, og barna i Beslan vil gli inn i en rekke av massakre mot Europas barn og fremtid. Mange vil bli ofret før politikere med makt og myndighet vil erkjenne disse forutsetningene. Kampen mot terror kjempes med våpen, men vinnes med intellekt, realisme og en dose idealisme.»

Og de er når jeg nå leser dette jeg skrev for mer enn ti år siden allerede glidd inn i rekken av glemte døde, det er bare spesielt interesserte og de som har fulgt med over flere tiår og de som har mistet sine kjæreste som har et minne om disse døde nå.

«And great, let them come from Saudi Arabia and other countries, importing their Wahabi brand of Islam so that we can go beat the Soviet Union.» –Hillary Clinton

What goes around comes around

Men stopp en halv nå før du lik en pavlovsk hund lar sinnet stige deg til hodet over muslimer som verdens svøpe, eller landeplage som en annen fanatiker som aper etter sine antagonisters svarthvite-verdensbilde uttrykte. Det er ikke fullt så enkelt.

IS, ISIS, Islamsk Stat, er Vestens siste tilsynelatende omnipotente fiendebilde etter at Al Qaida gikk av moten. Et takknemlig symbol på alt hva Vesten symbolsk oppfatter som ondskap. Samtidig hadde IS i likhet med gårsdagens Al Qaida, ikke eksistert uten USAs, Israels, Vestens, inkludert leieknekten Norges, destabiliseringspolitikk.  Saudi Arabia og gulfstatenes wahabister og salafister er Vestens og dermed Norges  nærmeste allierte i regionen som forsynes med kapital, våpen og militært knowhow, som siden overleveres til jihadister globalt.

Bali, Mali, Manila, Madrid, du finner nærmest en islamsk terrorcelle overalt, så det kan trygt sies å ha vært en vellykket eksportvare isolert sett.  Ofte er flere av de ledende trent av vestlige spesialsoldater (herunder også norske) som ivrig og lydig har hjulpet til med å trene terrorister siden operasjoner i Bosnia og Kosovo for med våpenmakt å sikre statsdannelser av muslimske minoriteter i Europa.

Disse krigene har vært treningsleire for verdens sunnimuslimske jihadister som har dukket opp i både Irak, Afghanistan, Libya og nå Syria for å nevne noen hotspots (Norge sender soldater til Syria:  https://www.nrk.no/norge/norge-vil-sende-soldater-til-syria-1.13010014 ).

Tidligere i den kalde krigens stedfortrederkriger ble det senere Taliban, Afghanistans svøpe, væpnet og trenet av USA for å knekke den sekulære staten som var støttet av Sovjet-Russland, og som sedvanen etter hvert har blitt der Vesten med vold styrter stater i grus, vendte våpenet seg mot sin eier. Presidentkandidat Hillary Clinton uttaler at USA skapte Taliban/Al Qaida og importerte den ekstreme wahabismen til Afghanistan:

«Let’s remember here… the people we are fighting today we funded them twenty years ago… and we did it because we were locked in a struggle with the Soviet Union. (…)

They invaded Afghanistan… and we did not want to see them control Central Asia and we went to work… and it was President Reagan in partnership with Congress led by Democrats who said you know what it sounds like a pretty good idea… let’s deal with the ISI and the Pakistan military and let’s go recruit these mujahideen (…)

And great, let them come from Saudi Arabia and other countries, importing their Wahabi brand of Islam so that we can go beat the Soviet Union.»

 

«Vi må venne oss til tanken på at vi muligens må bekjempe de samme menneskene i morgen, uten at det derfor er galt å bevæpne og trene dem i dag. Dette i erkjennelsen av at vi lever i en ufullkommen verden, der de irregulære krigene som skaper slike paradokser vil være en normaltilstand, sier han til Aftenposten

» – tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.

 

Kognitiv dissonans og dobbelttenkning

Denne dobbeltheten gir god grobunn for en kognitiv dissonans i offentligheten, som minner om fenomenet Orwell kalte dobbelttenkning hvor to ulike påstander som gjensidig oppløser hverandres gyldighet, aksepteres. Uten denne dissonansen/dobbelttenkningen ville ikke massemedia kunne ture frem med løgner, halvsannheter og et fragmementert nyhetsbilde, men den kollektive kortidshukommelse gjør dette mulig.

Islam og muslimer blir på den ene siden i spaltemetre fremstilt som en trussel og en fare i utlandet i krig med «vestlige verdier» samtidig støtter man de meste ekstreme kreftene innen Islam i Midtøsten som siden ender opp som nok en nye fiende idet nok en stat er lagt i grus og slik fortsetter det. Sverre Diesen, tidligere forsvarsjef og arkitekt bak Norsk Forsvars endring fra primært å være territorialforsvar til utenlandsoperasjoner i USAs regi , uttrykker det i klartekst:

«Vi må venne oss til tanken på at vi muligens må bekjempe de samme menneskene i morgen, uten at det derfor er galt å bevæpne og trene dem i dag. Dette i erkjennelsen av at vi lever i en ufullkommen verden, der de irregulære krigene som skaper slike paradokser vil være en normaltilstand

», sier han til Aftenposten (les resten her).

Målet for Norges deltakelse som mange uttrykker det, er noe så banalt som å vinne gunst hos USA, noe bombingen som la Libya i grus bidro til.  Norge var proporsjonalt med landets størrelse den ivrigste bidragsyteren. Hele 15% av de oppdragene i begynnelsen av operasjonen ble utført av Norge etter oppdrag fra USA. 

Etter det ble Libya, slik Bosnia, Kosovo, Irak og Afghanistan en gedigen rekrutteringsleir for jihadister som senere ble aktive i å rive ned Syria godt hjulpet også der av vestlige instruktører som i begynnelsen opererte fra basene i Tyrkia.

Jente skriker etter at hennes sivile foreldre ble drept av amerikanske soldater ved en checkpoint i Irak 2005

I tillegg foregår det en kamp i offentligheten som skal fortelle nordmenn at det flerkulturelle er en berikelse, uten innvandrere stopper Norge og at man ikke kan legge alle muslimer til last for terror, vold kriminalitet, voldtekter etc.  Det virkelige islam legges  frem som «en fredens religion», i dyp dissonans med det flimrende globale mediebildet som viser muslimske fanatikere, terror og grusomheter.  Den andre siden i den fastlåste dikotomien ser det som sin oppgave å svartmale islam og lager et forenklet fiendebilde  hvor man bruker konspirasjonsteorien Eurabia som en profeti på at før man aner det vil Europa ligge under halvmånene vaiende banner og alle tvinges til å ligge på bakken og be foran sine nye herrer under sharialov.

Begge deler blir løgn, som spes ut med anekdotiske sannheter, som ikke på noen måte fanger opp de større sammenhenger og årsaker til kulturkonflikter, krig, vold – og terror. Både her i Europa og enda mer i Midtøsten. 

Islam er ingen fredens religion, den er universalistisk og ekspansiv i sitt vesen, slik kristendommen var det, men til forskjell fra kristendommen, så går ikke konseptet hellig krig forstått som en faktisk krigføring med vold mot andre trosretninger på tvers av doktrinen, det er en del av doktrinen. Dog er jihad ikke bare fysisk, men og en indre krig åndelig sett.

Det gir Islam et potensial som krigersk ideologi.  Denne ekspansive tankegangen har gått i bølger og islam har ikke ett ansikt, men mange og mye av det som tilskrives islam, handler ikke om islam, men om kulturer og kulturbakgrunn.  

At islam plutselig skal fremtre som en samlet kraft i Europa og så legge under seg hele Europas befolkninger stemmer sikkert ifølge noen forskrudde importerte islamister, men like lite som muslimer klarer å samle seg i egne regioner, klarer de ikke å samle seg her i Europa som en enhetlig kraft. Det betyr ikke at ulike muslimske fraksjoner og befolkningsgrupper ikke vil være kilde til konflikt, kaos og terror, men mye handler her om fremmedhet og demografi, ikke primært religion som identitetsmarkør for fremmedgjorte. 

Minst to tanker i hodet må man ha for å orientere seg.

Sivile vender tilbake til et Homs i ruiner etter at opprørerne er fordrevet

Mange av stridene i Midtøsten har ikke sin bakgrunn i religion, men eldgamle førnasjonale klansfeider  som går på tvers av de linjalrette grensene som europeere har trukket opp, og som har lagt grunnlag for nasjonalstatskonstruksjoner som har vært og er lite bærekraftig om ikke de håndheves som et diktatur grunnet de indre etniske og religiøse motsetninger.

I tillegg kommer Israel, som selv la grunnen for sin stat med terror og vold i tråd med eget mytiske selvbilde, med både religiøs og sekulær overbevisning om den «rettferdige volden». Israel, sonofferet for Vestens dårlige samvittighet etter Holocaust, er en viktig faktor i den destabiliseringspolitikk som Vesten og Norge stiller seg bak, og oppleves av mange av de muslimske befolkninger som et vestlig overgrep, en invasjon. Men Israel har kommet for å bli.

Store befolkningsgrupper har levd i en tilstand av terror siden irakinvasjonen: Afghanistan, Libya, Syria og flere omkringliggende muslimske land uten vestlig beskyttelse, som gulfstatene og det ekstreme Saudi Arabia, er krigssoner. Og land og regimer som det shiamuslimske Iran som er stabile forsøker man aktivt å destabilisere, en politikk som går tilbake til den blodige Iran-Irakkrigen iverksatt av Saddam Husseins regime hvor USA og Vesten støttet indirekte begge sider i håpet om at den skulle fortsette og årelate begge stater, splitt og hersk, rett og slett (les mer om denne strategien her). Slik la man også grunnlaget for Irak-krigen og oppsplittingen av også denne regionen til en permanent krigssone.

Kort og godt, store deler av den muslimske verden er i en permanent krigstilstand. Det er ikke slik at alle muslimer ønsker å leve i denne tilstanden av krig og terror, eller at det må være slik, men noen langvarig nasjonalstatsutvikling har ikke kunnet foregå grunnet langvarige stedfortrederkriger, krig om oljeressurser samt hensyn til USAs og Israels geopolitiske ambisjoner.

«De neokonservative geopolitiske mål om USAs unipolare verdenshegemoni  som Bush knesatte, Obama halvhjertet har fulgt opp og Hillary Clinton med fanatisk overbevisning vil gjøre alt for å knesette, er ikke på noen måte endret.»

Ville Midtøsten-regionen vært i fred og harmoni uten vestlig destabilisering?

Nei, men den ville vært fredeligere og mer stabil.  En realpolitisk pragmatisme hvor globale aktører som Vesten, Russland og andre søker enighet om større mål, som har som mål å støtte stabile stater uten innblanding i indre styresett, som var villige til å respektere omkringliggende staters grenser,  struping av all økonomisk og militær støtte til regimer som Saudi Arabia, Tyrkia og  Israel, eller andre som direkte eller indirekte støtter ekstreme krefter som underminerer statsdannelser, ville ha stabilisert regionen betydelig over tid.

Stabile grenser, bærekraftige statsstrukturer og respekt for nasjonal og kulturell suverenitet er åpenbare nøkler. Nå råder død, destruktivitet, uforutsigbarhet og fornedrelse. Folk brukes som kanonføde av ulike fraksjoner.

Men alle konstruktive løsninger er med rådende politiske krefter utopiske all den tid hvor selv lille Norge med sine beskjedne, men innstendige bidrag er en ivrig bidragsyter til å rive ned stater som Syria – bl.a. med hjelp av de leiesoldatene som vi i Norge kaller spesialstyrker. Disse fremmedlegionærene er viktige i den geopolitiske verktøykassen for å holde kriger som den i Syria ved like.

Det er rett og slett ikke et geopolitiske mål for Vesten å stabilisere regionen med realpolitikk og pragmatisme. Da «flyktningekrisen» kom,  var dette en selvfølgelig konsekvens av en krigspolitikk som jeg skrev om i 2012:

«Krigen i Libya har bare så vidt begynt og har allerede spredd seg til Mali samtidig som det raser kamper mellom separatister og føderalister.  De sivile som angivelig skulle beskyttes har en mer usikker fremtid enn noensinne. I Syria har allerede kristne begynt å flykte til Libanon, det kan være forspillet på en gjentagelse av den blodige borgerkrigen i Libanon, slik vi som ennå husker minnes Beirut fra 80-tallet.  Flyktningestrømmene som nå sveiper Afrika og Midtøsten har ikke blitt mindre selv om humanitære forsett legges til grunn for bombing og intervensjon, og de vil fortsatt vokse.» (Les resten av artikkelen her)

De neokonservative geopolitiske mål om USAs unipolare verdenshegemoni  som Bush knesatte, Obama halvhjertet har fulgt opp og Hillary Clinton med fanatisk overbevisning vil gjøre alt for å knesette, er ikke på noen måte endret. 

Russland har kommet på banen med klart definerte mål (les: pragmatisme og realpolitikk), og man vil om ikke større politiske endringer finner sted, gjøre alt for å hindre at USAs verdensomspennende hegemoni utfordres.  Så for de av Midtøstens befolkningsgrupper som ikke ønsker krig ser det helsvart ut. Fred er på ingen måte i sikte.

Osmanerne slås tilbake ved Wiens bymurer 1683

Oss og de fremmede

La oss vende blikket tilbake til Europa og egen bakgård. Til Nice og den liberale revolusjonens arnested i Europa, Frankrike. 

Europa har for lengst beseiret muslimske imperialister etter århundrer med kamp, som osmanerne som ble slått ved Wiens bymurer 1683, og rester av erobringsforsøkene og okkupasjon har blitt værende i Europa som minoritetsbefolkninger. I Bosnia og Kosovo har disse muslimske minoritetene med våpenmakt fra NATO fått egne stater på bekostning av urbefolkningen, men de hadde ikke oppnådd dette uten at vestlige politikere og militære styrker hadde grepet inn. 

Under osmansk okkupasjon konverterte en del av bekvemmelighetsgrunner, andre under tvang, men i dag  er det ikke engang en prosent av vertsbefolkningen i noe vestlig land som har konvertert. Heller ikke har samfunnsideal eller politiske mål på noen måte  nærmet seg islam eller muslimske kulturer.

De vestlige demokratier har inntil videre aksepterte at disse muslimske, fremmede folkegruppenes lever i samsvar med egen religion og kulturelle skikker selv om de motstrider både lov, verdisyn og normer som det vestlige liberale demokratiet knesetter og majoritetsbefolkningen lever etter. Likevel er islam og muslimer på manges samfunnskritiskes lepper til stadighet som om det var en idé eller ideologi som brer om seg og endrer samfunnet.

Men det er ikke islam de reagerer på. De færreste nordmenn har noen form for direkte erfaring med ulike former for muslimsk religionsutøvelse, de observerer de fremmede, deres fremmedhet og deres væremåter, opplever avstanden og distansen som ingen floskler kan bygge bro over. Avstanden er gjensidig. Islamkritikken blir ofte et skalkeskjul for egne antipatier.

Det er fremmedheten mange reagerer på som man projiserer på et abstrakt som islam for slik å unngå å avsløre at det er det fremmede i seg selv som man frykter og ikke vil leve med. Noe som burde være et legitimt standpunkt, men politisk sett er illegitimt. Det er ikke terrorismen som har skapt motstand mot masseinnvandring, men den blir en utløsende aktor for misnøyen.

Noe analytikeren Helge Lurås kommer inn på i en kronikk nylig:

«Men motstand mot innvandring oppsto lenge før IS kom på banen i 2014, og det var også et faktum før Al-Qaedas fremvekst på 1990-tallet. Innvandringen fra muslimske land har konsekvenser langt utover farene ved terrorangrep, og det er innvandringsskeptikerne stort sett klar over. For noen kommer terrorangrepene bare som toppen av isfjellet. Andre bruker dem mer utspekulert, fordi det er umulig å hevde at den delen av innvandringskonsekvensene er noen som helst berikelse.» (Les resten her)

Integrasjon er et begrep som politikere fremdeles strør om seg med, men det er tomme fraser uten noen form for logikk, for valget har alltid vært og er ulike grader av segregasjon eller assimilering.  Man kan kun integrere kulturer som ikke er vesensforskjellige og/eller ikke kommer i konflikt med majoriteten hva angår verdisyn, normer – og ikke minst demografi.

Jacobiner-terroren under den franske revolusjonen 1793 -1794

«Homogeniseringen i Vesten har for mange fremmedgjort dem fra tilværelsen som meningsfylt og livet selv, det daglige har for de fleste blitt sekundært til fritiden hvor man fyller tid med underholdning og adspredelser fremfor å virke meningsfylt i tiden. »

Europas permanente borgerkrig

Men fremmedgjortheten kom ikke med de fremmede, den var her før. Og terroren i Nice på Frankrikes nasjonaldag 14. Juli sammenfalt med feiringen av modernitetens første omfattende statsterror mot egen befolkning, den jakobinske revolusjonsterror som ble utløst av den franske revolusjonen.  Revolusjonen spiser sin egne, sies det som etterhvert har blitt en floskel, men stemmer ikke mindre for det (les her om Jakobiner-terroren som inspirerte senere kommunister – og statsterrorisme av ulike ideologiske avskygninger).

Mennesker ble massakrert og drept i hopetall grunnet abstraksjoner, en idé, en humanistisk ideologi.  Det å drepe grunnet krav på en idés universelle hegemoni var noe som ble innført med kristendommen som ikke aksepterte konkurrerende religioner eller retninger som avvek fra statskirken, men ble ytterligere forsterket og tilspisset i modernitetens sekulære  fremvekst siden renessansen. Troen på den eneste rette idé som universelle, absolutte sannheter, og den liberale staten fødsel startet med blodig terror og offentlige massehenrettelser som ikke står tilbake for skremselet IS, hvor folket ivrig heiet frem drapene.

Det nye var ikke drap og død, for Europas historie er rik på det, men at mennesker dreper sine egne kun ut fra en idé.

Det var starten på den europeiske borgerkrig som i en dialektisk prosess og konsekvens av modernitetens abstrahering har fortsatt med de største blodbad i verdenshistorien. Den kommunistiske Oktober-revolusjonen i Russland 1917 fremprovoserte siden igjen nasjonalsosialismen som både var en reaksjon og en revolusjon med utgangspunkt i modernitetens biologisme og totalitære industrielle rasjonalitet  – og endte med en verdenskatastrofe som Europa ennå ikke har kommet over.

Troen på den materialistiske, gudløse, verdihomogene stat som fundamental sannhet ble knesatt i Europa med etterfølgende terror i 1789, 1917 og 1933, og  har siden fortsatt fra massemord  til massemord til vår egen tids tro på «demokratiske verdier» og global kapitalisme som man med bomber og militærmakt hevder å ville implementere globalt. Lite er lært, selv om retorikken som ideologisk kosmetikk er endret.

Homogeniseringen i Vesten har for fremmedgjort mange fra tilværelsen og livet selv. Det daglige har for de fleste blitt sekundært til fritiden hvor man fyller tid med underholdning og atspredelser fremfor å virke meningsfylt i tiden. Og selv meningen er kun et individuelt valg, men kun et valg i den grad det ikke går på tvers av det homogene liberale ideal.

Dagen etter terrorangrepet i Nice fortsetter innspillingen av Fifty Shades of Grey ved sjøsiden i Nice, som om ingenting har hendt

 

«Mennesket har blitt fremmedgjort fra de samfunnsprosesser som omgir det, og er blitt en ikke-deltagende i samfunnsmaskineriet som kan erstattes av hvem som helst, uten betydning for andre enn en selv»

Anomi

Markedet, massemedia og et omfattende statsapparat med institusjoner som griper inn i absolutt alle deler av eksistensen til sine borgere, har homogenisert befolkningen på en måte som ville gjort fortidige marxister og fascister misunnelige. Her behøves ikke lenger våpenmakt: frykten for å falle utenfor markedet av godkjente idéer, selvrepresentasjon, sosialt nettverk og økonomisk trygghet er stor nok til at de fleste aksepterer anomi, som gir seg utslag i ubehaget som lurer rett under overflaten på selv den mest ordinære person bare man pirker litt.

Anomi er gresk og betyr normløshet eller lovløshet, og ble popularisert av sosiologen Émile Durkheim i hans banebrytende arbeid om selvmord – Le Suicide – som bl.a. forsøke å påvise sammenhengen mellom selvmord og overgang fra organisk samfunnsstruktur preget av religiøse autoriteter, mellommenneskelige gjensidige forpliktelser mellom menneske og samfunn(solidaritet), til et mekanistisk industrielt samfunn, preget av individuelle valg, abstraksjoner og upersonlige, ikke-nødvendige, uforpliktende relasjoner. Moralen blir utilitaristisk og et arbitrært personlig valg uten noen form for metafysisk eller absolutt gyldighet.

Mennesket har blitt fremmedgjort fra de samfunnsprosesser som omgir det, og er blitt en ikke-deltakende i samfunnsmaskineriet som kan erstattes av hvem som helst, uten betydning for andre enn en selv (litt om anomi fra Wikipedia).

Gamle familiestrukturer har blitt oppløst til fordel for institusjonalisering av alle trinn i livet fra barndom til alderdom, livslange forhold som selvfølgelig fortsettelse av forfedrenes livslange relasjon er avløst av en endeløs rekke av personlig valgte vilkårlige relasjoner, småsamfunns inngruppe-identitet og solidaritet er erstattet av statlig ansiktsløs velferd og statlig kulturhomogenisering, primærnæringer avviklet til fordel for tertiærnæringer, levende kulturutøvelse erstattet av passivt underholdningskonsum, eksklusiv lokal og nasjonal identitet erstattet av ikke-eksklusiv statlig og global identitet etc.

En altomfattende og stadig mer allseende stat har et oppsyn med homogeniseringen aktivt både direkte gjennom overvåking og indirekte gjennom massemedias og konsumkulturens sosialiserenede prosesser.

Den klisjefylte, men aldri opphørende jakt Vestens individ har etter eksistensens mening,  er oftest mer et utrykk for anomi og fremmedgjøring til det livet man lever enn en reell og positiv søken etter dypere erkjennelse.

Fremmede fra utenomeuropeiske kulturer kommer så i hopetall til de fremmedgjorte. Det skaper en fremmedhet som er dobbel og ugjennomtrengelig.   I og med at alle postuleres å være like i bunn og grunn uten kulturelle modifikasjoner, så påstås det dogmatisk og ideologisk fra vestlige side at man under positiv påvirkning fra skole og institusjoner vil sosialiseres og utvikles til å bli som «alle andre». Å bli som «alle andre» er både innfødt og innvandret befolknings høyeste mål ifølge staten, og er en kontinuerlige statlig homogeniseringsprosess.  Og begge grupper smaker på fremmedheten.

De som innvandrer er naturligvis fremmede, men finner ut at de har få valg hva angår identitet som harmoniserer med samfunnet de har valgt å innvandre til, og at de uansett vil være fremmede i uoverskuelig fremtid. Ja, hele sine liv. De har som valg enten å gi opp egen identitet eller tilpasse seg og assimilere modernitetens liberale verdier. Dermed kan de oppnå en større aksept, men de vil alltid være han/hun som er nesten som oss. Eller de kan fastholde egen identitet, leve på siden segregert i parallellsamfunn med sterk inngruppementalitet, men i verdi- og normmessig konflikt med majoritetssamfunnet som med sin selvgående homogeniseringsprosess over tid vil forsøke å endre disse verdier i den grad de avviker.

I dette oppstår en tredje kategori, personen som ikke føler seg hjemme hos de assimilerte eller i segregasjonen, som ikke finner ro i egen identitet eller den fremmede. Her vil ofte frustrasjoner og følelse av meningstap og mindreverdighet være fremtredende. En mindreverdighet som enten spiser en opp innenfra og vender seg mot den enkelte, eller man projiserer dette meningstapet og denne nihilismen utover på samfunnet.

I denne nihilismen møter både Anders Behring Breivik og mange av de uorganiserte muslimske terrorister hverandre og speiler hverandres anomi. Nasjonalisme eller innvandringskritiske nettsider er selvsagt ikke hovedårsaken til ABBs massemord, og islam er heller ikke i seg selv hovedårsak til at unge i utgangspunktet irreligiøse og eksistensielt rotløse innvandrermenn vokst opp i Vesten begår massedrap. Fremmedgjøringen er årsaken og ideologi/religion er katalysatorer – uten at det gjør de ubetydelige eller uviktige for en helhetsforståelse, men Vestens sykdommer kom ikke med de fremmedkulturelle.

Så er islam ufarlig, uvesentlig som ideologi? Nei, i takt med fremmedgjøring og økonomiske nedgangstider og sosiale konflikter, vil det være en samlende drivkraft med sitt doktrinære voldspotensial for fremmede som føler mindreverdighet, aggresjon og hat i møte med Vestens liberale normer og anomiske, etnomasochistiske samfunnsideal. Kollektive identiteter skal underordne seg individets negasjon av inngruppen til fordel for et samfunn hvis  mål er liberale individers materielle selvtilfredsstillelse.

Men årsaken til at islam kan være en katalysator for terror i Europa, ligger hos Vesten selv, både i sin globalistiske kulturimperialisme og i forlengelsen av sin egalitære universalisme. De åpne grenser er et symbol på og et middel for å virkeliggjøre forestillingen om et samlet verdensbrorskap om gode, liberale mennesker som deler gode, liberale verdier som den høyeste humanistisk-religiøse sannhet. 
 Ingen integreringstiltak, økonomiske eller sosiale velferdstiltak, gode forsetter, gode ønsker eller utstrakte hender vil likevel kunne motvirke fremmedgjøringen, fordi fremmedgjøringen ligger i den abstraherende modernitetens innerste vesen.

Du har egentlig bare et valg, og det er å bli en dyktig konsument og del av et ansiktsløst produksjonsapparat, hvor det å synes i et meningsløst blaff blant andre blaff er det høyeste gode. Du reiser fra intet til intet, glemt som om du aldri har levd før du dør.

Dessuten, fremmede kulturer er fremmede for hverandre, ikke på bakgrunn av fordommer, men i kraft av sin annerledeshet.  Så enkelt og så opplagt for de som ikke har hatt evne eller mulighet til selvbedrag på høyt nivå. Og de vil uansett enkeltindividers unntaksvise tilpassing/assimilering være inkompatible som kulturer og kollektive identiteter med Vestens verdier, normer og menneskelig væremåte i generasjoner.

«Dess mer de fremmede merker den liberales overbærenhet som er den ultimate arroganse, dess mer hater og forakter de.»

Det kan synes paradoksalt, men hatet og forakten mot Vesten og hvite mennesker er det mange som har med seg i bagasjen når de innvandrer. Årsakene er sammensatte, men opplevelse av historisk mindreverdighet og følelse av underlegenhet all den tid man gjør seg avhengig av den gudløse som er økonomisk og teknisk overlegen, kompenseres tidvis med en voldsom sjåvinisme som skaper en uforsonlighet som ikke kan børstes bort med høflighetsfraser i hverdagen. De fleste kommer uten interesse eller respekt for vertsbefolkningens identitet, kultur og levesett, de har kommet for å dekke egne materielle behov og velger bevisst de velferdssamfunnene med de mest gunstige velferdsordninger. Dess mer de fremmede merker den liberales overbærenhet som er den ultimate arroganse, dess mer hater og forakter de.

Spørsmålet blir i hvilken grad man underkaster seg hverandre, og slik den senmoderne stat fungerer så vil både innvandrere og vertsbefolkning oppleve homogeniseringen gjennom ulike tiltak som søker å minske friksjon og gjensidig fremmedhet, slik må alle folkegrupper gi slipp på sitt egne og sin frihet for å tilhøre et konstruert fellesskap.

Meningsterroren mot flere av oss som for lenge siden advarte om de destruktive følgene av både globalisme, masseinnvandring og en aggressiv imperialistisk utenrikspolitikk er fortsatt et faktum som man ennå lever med, selv om realitetene sprenger seg inn i offentligheten på en måte som ikke så lett kan undertrykkes lenger.

Inntil videre eksisterer en terrorbalanse mellom den fremmede og den fremmedgjorte, men det er en balanse som kun hviler på den senmoderne statsabstraksjonens egalitære forestillinger – og økonomiske fortrinn. Og overvåking. Allerede nå godtar de fleste uten noen form for protest at hele deres liv gjennomlyses totalt. Med en terrortrussel hengende over hodet, vil selvfølgelig motargumentasjonen bli forsvinnende liten og ytterligere tiltak som begrenser frihet til å mene og tenke som man vil uten at en allmektig stat ser deg kortene, vil implementeres. Den som tror at en slik totalitær makt ikke kan eller vil misbrukes politisk er enten løgner eller forbrytersk naiv.

For både urbefolkning og tilreisende blir dette over tid en umulig terrorbalanse å opprettholde på fredelig vis, men er en logisk konsekvens av modernitetens abstrakte universelle idealer som ble født med terror i troen på den ene altomfattende idé, slik også kristendom og islam er troen på den universelle og ene altomfattende idé. Denne idé er det staten med sitt hvilende, men altomfattende terrorpotensial og voldsmonopol våker over.

Vold og terror i samtiden er derfor i mange tilfeller ikke utslag av noen veloverveid politisk, rasjonell målsetning, men er en terrorisme som speiler den nihilisme som senmoderniteten bærer i sitt indre. 

Den nihilistiske terrorist er født – født av vår egen tid. Født av avmakt, meningsløshet og mindreverdighet.

Et barn, offer for massakren i Nice

«Som passive får sitter de fleste og venter på en statsautorisert skjebne.»

Terroren i Nice er snart glemt, sånn mens vi venter på Godot

Terroren i Nice er nesten glemt allerede når jeg skriver, og da jeg har fulgt terroren over mange år så ville jeg hyklet om jeg sa at hvert terrorangrep berører meg dypt og inderlig, slik jeg vet andre også kjenner og tenker det, men ikke sier, fordi man vil gjerne være berørt og «menneskelig». Det som berører er at dette er en utvikling med økende menneskelige lidelser som ikke på noen måte vil endres til det bedre om ikke fundamentet, paradigmet for hva et godt samfunn og et samfunns politiske mål skal være endres radikalt.

Katastrofene er forutsigbare og forutsagt, men med  rådende paradigme finnes ingen utveier ut av sivilisasjonsnatten, samfunnsentropien vil bare vedvare og øke i styrke i årene som kommer, slik de gjorde det i årene som gikk mens du sov.

Bombene i Europa henger sammen med bombene i Midtøsten – og universalisme og unipolaritet, uansett om den kommer fra islamsk eller nyliberal humanistisk teologi.

Løsningen ligger i å kunne overvinne anomien, fremmedheten overfor det egne og den egne identiteten,og dermed kunne se fremmedheten hos den andre for det den er og respektere den for hva den er i den grad man selv møter respekt – og sette tydelige grenser for både det egne og det andre der grenser er naturlige. 

Men dette ligger dypere enn det rent politiske og er en ontologisk utfordring, slik den nihilistiske terroren er en ontologisk reaksjon. Det finnes ingen quick fix ut av denne fundamentale eksistensielle utfordring som selv om den kan være filosofisk stimulerende er høyst reell og hverdagslig for mange.

Det historiske Vesten, nå mest en forestilling basert på rester og fragmenter fra fortiden,  er for lengst dødt, lenge før masseinnvandringens tid, lenge før nihilistiske og muslimske terrorister dominerte nyhetsbildet.

Som passive får sitter de fleste og venter på en statsautorisert skjebne.

I konfrontasjonen med den fremmede ser man egen avmakt og verdiløshet, og dermed blir det fremmede en siste fåfengt katalysator for mening i negasjonen av den andres verdier.

Men ingen sivilisasjon kan holdes oppe i lengden på negasjon alene.

I 2012 skrev jeg dette:

«Barbari? Det er ikke noe nytt og barbaren er alltid den fremmede, den hvis raseri, hat og vold vi ser på med avsky og skrekk og som vi trekker en lettelsens sukk over om bomber og granater moser til en kjøttklump.(…)

Barbariet vil om vi ikke erkjenner avgrunnen i vårt eget barbari komme igjen – og igjen, i stadig nye og gamle former. Her hjemme kamuflerer vi barbariet, slik at vi kan bære det frem for siden å slippe det løs på god avstand, men det lar seg ikke gjemme. Barbariet har blitt en global eksportvare.

Men er vi rede for råskapens konsekvenser, har vi blitt tilstrekkelig amputerte, selvforherligende og likegyldige til å ønske den velkommen? Uansett, den behøver ikke invitasjon. Vi forferdes lett og overfladisk, men grusomhetene blir så mange i grusomhetens teater, som spiller forestillinger som samtidens etikk hviler på; det er i frykten for barbariet, barbariet legitimerer seg selv. Vi bør spørre, nå som millioner av mennesker hater oss, fremmede, mørke masser som bølger i flimrende bilder og reportasjer, som vi raskt vender oss bort fra, finnes det noen grunn til at barbaren skal elske oss?»

Historieløse går Europas befolkninger sin usikre fremtid i møte, fremmede for hva de var og hva de vil bli. Uten minnet om hvorfor det som er, er – finnes egentlig heller ingen fremtid. Europa må gjenskape et levende minne bortenfor abstraksjoner og anomi, om det skal bli mer enn et vagt minne for rotløse, tilfeldige eksistenser i et babelsk tårn.

Anbefalt: Om begrepet terror

Info

Terrorisme i EU – oversikt

Islamistiske terrorangrep -oversikt

Relatert

Hvem er Charlie?

COUNTERPUNCH: Are Americans Reaching Their Limits of Nihilism?

Menneskelighet og umenneskelighet i folkevandringstiden



Apokalypsens fire ryttere – del I

US created Taliban and abandoned Pakistan, says Hillary

Konsumkarma & Metamorfose

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt

«Je suis hypocrite»

Bombeiver og signalpolitikk

Snowdens avsløringer – hvor står vi i dag?

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

“Jeg er nå ferdig med Breivik, han er død for meg”

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

Exclusive: Obama authorizes secret help for Libya rebels

Les kommentaren «Tortur i norsk  innpakning» i Aftenposten

Patrick Hayes: «How the West wrecked Libya»

Daniel Larison: «Libya is still a mess»

Jihadister rekrutteres til Syria, Kamran Bokari fra STRATFOR analyserer situasjonen –  «Jihadist Opportunities in Syria»

Rio Darro er ei lita elv, nesten som en bekk. Allikevel, en av Europas mest spennende elver. Min største byelveopplevelse hittil har vært å vandre over Moldau på Karlsbroa i morgenlyset, mens det ennå kun var en og annen fullformatsfotograf å se. Der skal man være svært tidlig oppe for å unngå turiststrømmen, lenge før høvelig frokosttid. Sånn er det ikke ved Rio Darro. Der er det vanligvis en passe blanding av turister, fastboende og gatemusikanter. Kanskje er det restriksjonene på antall besøkende til Alhambra-palassene som har sakket turiststrømmen? For ingen besøker Granada uten å se Alhambra.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Her og der ser jeg en og annen hippie som har trukket seg vekk fra verden og gravd seg ned i tide, før vår industrielle sivilisasjon kollapser. De bor i dalsida på motsatt side av elva, i små huler de har gravd selv, med en liten grønnsakshage og maisåker utenfor.

Over Rio Darro troner Alhambra, som betyr “Den røde”, siden den gløder rødt i kveldslyset. Den stiger opp av jorden, men så er da også dette festningspalasset laget av stampet jord, det er jorden som gir den slik en lød. Guiden kunne fortelle at i sin tid var den hvitkalket for å beskytte jorden den er laget av. Derfor er det mulig navnet har et annet opphav. Kanskje stammer det fra Nasrid-slektens stamfar  Yusuf Al Ahmar, som betyr Yusuf den røde, fordi han skal ha vært rødhåret.

Rio Darro er på størrelse med Olterudelva, min barndoms elv hvor jeg ble formet som elvemenneske. Kanskje er det derfor jeg kjenner slik en samhørighet med denne lille elva her helt sør i Europa? Å vandre etter denne elva er forunderlig, som å reise gjennom flere verdener. Du begynner nede i storbyen, ved Plaza Nuvea, hvor den staselige rettsbygningen for Andalucía ligger. Her henrettet Franco forbrytere og dissidenter ved nakkeknusing helt fram til 1975, som fortsettelsen av en gammel praksis.

Granada er full av kirker, men dette er maurernes fortjeneste, da kirken under inkvisisjonen overtok moskeene og omdøpte dem til kirkebygg. Et klart avtalebrudd, ettersom Boabdil (1459-1533) – den siste emir av Granada – forhandlet fram trosfrihet i avtalen med Ferdinand og Isabella. Hovedmoskeen ble revet for en ny gotisk katedral, som endte opp som en renessansekirke ettersom tiden gikk, men for flere av de mindre moskeene ble det kun utført kosmetiske endringer.

Oppe på toppen venter lønn for strevet, skjønt strev og strev, jeg vil si om lag på linje med Hovdetoppen i Gjøvik. Derfra ser man riktignok Mjøsa, men uttrykket ”såmmå hå je er hen i vær’n bære je ser Mjøsa”, får en litt flau smak her oppe fra.

Santa Ana-kirken er av de beste eksemplene på hvordan dette foregikk, da den gamle minareten er beholdt i sin helhet, bare at de har plassert et kors på toppen. Ved denne forunderlige moskekirken begynner elvevandringen etter Rio Darro.

El Banuelo, maurernes badehus i El Albaicín, ligger ved Rio Darro med Los Tableros på motsatt side av elva, som var en av hovedportene til Alhambra. Renslighet stod sentralt i maurernes liv, og badehuset var en viktig sosial møteplass. Filip II (1527-1598) mente derimot at de var syndefulle steder og forbød dem alle. El Banuelo overlevde imidlertid som klesvaskeri, og er i dag det best bevarte arabiske badet i Spania.

Kastiljanernes frykt for renslighet er ganske forunderlig. I grenda mi, hvor den pietistiske lekmannsbevegelsen stod sterkt, var badehuset like selvfølgelig som bedehuset. Ved badehuset ved Sagelven var det varmt bad og badstue hver lørdag, slik at man var rein og klar til å samles på bedehuset søndag.

El Banuelo har fått en like sentral plass i Radwa Ashours bok Granada, som stedet hadde i maurernes dagligliv. I boken får vi del i de heftige diskusjonene som tok plass ved badet i brytningstiden under spanjolenes ankomst, hvor bademesteren selv, Abu Mansour, var en av de hissigste debattantene.

Etter El Albaicín leder Rio Darro deg opp i sigøynerland, til bydelen Sacromonte, eller det hellige fjellet. I kalksteinshulene her oppe ble flamencomusikken født, sammen med artister som Enrique Monte (1942-2010). Man kan ikke reise fra Granada uten å ha vært på flamenco-konsert i Sacromonte, men det gjorde jeg. Dette er en av grunnene til at jeg en dag må vende tilbake til Granada sammen med døtrene mine, når minstejenta har fått på seg noen år til slik at hun kan huske opplevelsen.

Er dette virkelig i det moderne Europa? Jeg kjenner meg rykket ut av tid og rom der jeg vandrer ned igjen åssida, med urmusikken i ryggen og maurernes gamle by foran meg, innhyllet i kveldsskumringens slør. Granada, det nærmeste man kommer tusen og en natt i Europa.

Men kanskje var jeg heldig? For vel hjemme igjen leser jeg at kvaliteten på disse forestillingene kan variere veldig. Flamencodans uten glød er død. Derfor bør man plukke ut et kvalitetsshow før reisen tar til.

Under bussreisen inn mot Granada så jeg at fjellsidene kunne være fulle av huleåpninger, hvor det i sin tid kanskje var sigøynersamfunn. Men det var maurerne som startet tradisjonen med å bo i huler, men ofte ble de kun overtatt av sigøynerne. En primitiv livsform tenker du kanskje, men husk at friluftslegenden Nils Faarlund går god for at intet hotellrom kan måle seg med ei god snøhule.

Og ei hule i mykt kalksteinsfjell burde bli om lag like bra som ei i hardpakket snø. I Sacromonte eksisterer imidlertid disse gamle sigøynerhulene i beste velgående, mange har fått små påbygg i mur, men innenfor er kalksteinshulene de samme. I dag er de hjem til nostalgiske bohemer fra hele verden, eller de er omgjort til restauranter med flamencoshow i kveldingen, kulturhuler og museer.

Etter Sacromonte fortsetter min vandring langs Rio Darro opp mot bymarka. Her og der ser jeg en og annen hippie som har trukket seg vekk fra verden og gravd seg ned i tide, før vår industrielle sivilisasjon kollapser. De bor i dalsida på motsatt side av elva, i små huler de har gravd selv, med en liten grønnsakshage og maisåker utenfor. Jeg prøver å se dem bedre i den lille telelinsa mi, og en som utfører yogaøvelser i morgenlyset ser ut til å ha lange lyse krøller som brer seg nedover skuldrene. Kanskje en strandet nordmann som ble lei statusjaget i hjemlandet?

Det er satt opp små skilt for vandringsruter, men jeg må snu og hjem til familien nede i El Albaicín. Ved neste besøk til Granada vil jeg ta med tursekken og forsøke å få til noen vandringer i det frodige natur- og kulturlandskapet ovenfor byen.

El Bañuelo – arabisk bad i Granada fra det 11.århundret

Hvelvingen i El Bañuelo

Siste kvelden i Granada bråbestemmer jeg meg for å ta en tur til toppen av den mauriske bymuren over Albaicín og Sacromonte, til utsiktspunktet ved kirken Ermita de San Miguel Alto. Herfra er det nærmest 360 graders utsikt over Granada, Sierra Nevada og den fruktbare Vegasletten. Det er ikke den beste utsikten til Alhambra, da man også får med seg drabantbyene bakenfor, og ikke kun de mektige fjelltoppene i Sierra Nevada. Men stemningen her oppe er unik.

Mot toppen dukker huleboerne fram igjen, og mens eremittene har bosatt seg oppover Darro-dalen, ser det ut til å være de mer sosiale som har valgt å slå seg til her. Men også her er klasseforskjellene tydelige, faktisk enda mer enn i Holmenkollåsen, hvor man kun finner øverste klasse suburbanitter. Noen av hulene er svært forseggjorte, med små frodige hager bak snirklete smijernsporter.

Her vil jeg tro de mer suksessfulle kunstnerne holder til, i romantiske omgivelser med en av verdens desidert mest interessante utsikter. Andre huleboere ser ut til å kunne være fremmedarbeidere uten annet valg. Men det er et lite samfunn og man får ingen ekkel favela-følelse slik jeg fikk det i Cartagena, hvor jeg rotet meg inn i fattigkvarteret og ble tilbudt stjålet kamerautstyr meget billig.

Oppe på toppen venter lønn for strevet, skjønt strev og strev, jeg vil si om lag på linje med Hovdetoppen i Gjøvik. Derfra ser man riktignok Mjøsa, men uttrykket ”såmmå hå je er hen i vær’n bære je ser Mjøsa”, får en litt flau smak her oppe fra. Kanskje er jeg ikke helt ekte totning, men jeg får veldig lyst til å grave meg ned for å tilbringe resten av livet i åssida over El Albaicín, og hadde jeg hatt med hakke og spade ville jeg nok gjort det.

Noen har samlet seg for en liten kveldspiknik, og å avslutte turen til Granada med noen tapas og ei flaske vin på byens tak, akkompagnert av en spektakulær solnedgang over Andalucía, er ingen dårlig ide. Ved solnedgang tar huleboerne fram instrumentene sine, høylydte trommer og lurer, noe som fremkaller en slags urstemning fra menneskehetens barndom.

Er dette virkelig i det moderne Europa? Jeg kjenner meg rykket ut av tid og rom der jeg vandrer ned igjen åssida, med urmusikken i ryggen og maurernes gamle by foran meg, innhyllet i kveldsskumringens slør. Granada, det nærmeste man kommer tusen og en natt i Europa. Maurernes og sigøynernes by. Takk for alt dere har gitt oss!

Relatert

Spøkelsesby gjenoppstått som vitalt økosamfunn

Design for en levende planet

Elvens hemmeligheter

Ei unik samansmelting av bøhmisk kunsthandverk og jugendstilen

Reisebrev fra Europas midte: Verden gjennom nåløyet

Reisebrev fra Europas midte: våte Venezia

Reisebrev fra Europas midte: Fra naturens sentrum til kulturens sentrum – Sveits

I et lite uanselig rike mot nord bor en uanselig konge. Han heter Harald. Som alle liker han å bli likt. Han holdt nylig en tale med fine ja-ord, slike ord som glitrer som konfetti. De som vet hva som er rett i det bittelille landet jublet for Harald: se han snakker! Men det er lett å blendes i solen, så vi forhørte oss med Det kongelige hoffet for å finne ut hva det var han egentlig sa, og dette fikk vi til svar:

Hjertelig velkommen til oss, alle sammen!

Dere som jeg har samlet her utgjør hva jeg synes Norge burde være.

Så hva er Norge?

Norge er et sted som alle andre steder, men dette heter tilfeldigvis Norge.

Som alle andre steder går solen opp og ned i Norge.

På dette tilfeldige stedet bor det tilfeldige mennesker. Disse kaller vi nordmenn.

De kan være hvem som helst, komme fra hvor som helst, mene og tro på hva som helst.

Jeg er en innvandrer, slik alle nordmenn er innvandrere. Ingen vet egentlig hvor nordmenn kommer fra og derfor kommer vi fra alle og ingen steder.

Mitt land er der jeg vil det skal være, noen ganger ligger det her, noen ganger ligger det der, mitt hjem er hva jeg føler for og det jeg føler har ingen grenser.

Nordmenn kan være både tapere og vinnere, syke og friske, dumme og smarte, slemme og snille.

Nordmenn liker hva og hvem som helst, han, hun eller hen – alt går an.

Nordmenn tror mest på ingenting, noen få på Gud og stadig flere på Allah.

Nordmenn har stort sett dårlig musikksmak, men liker også Grieg.

Vi er derfor alle nordmenn.

Norge er alle.

Når vi synger «Ja vi elsker dette landet» så elsker vi alt – og alle.

Mitt største håp er at vi skal like nordmenn som ikke er som oss, men nettopp derfor er oss.

At vi skal bygge Norge sammen med alle andre ukjente nordmenn i Norge og hele verden.

At vi skal bygge dette landet videre med tro, håp og masse følelser.

At vi skal kjenne at vi som ikke er ett, er ett folk.

At Norge er ett – eller annet.


/Harald, Konge

Foto: Jørgen Gomnæs / Det kongelige hoff.

Førsteutkastet kan leses her

Relatert

Norge, hvilket Norge?

Deir ez-Zor har vore kringlægra sidan byrjinga av krigen i Syria. I byrjinga med ymse opprørsmilits, etterkvart har IS overteke. Den syriske hæren har likevel halde ut, og har hatt tilgang på forsyningar via flyplassen. Då IS freista ta heile byen i januar i år hindra russiske bombeåtak dette, sjølv om IS vann noko terreng. So forhandlar USA og Russland fram ein våpenkvile, som heilt tydeleg sit dårleg på amerikansk side. State Department er faktisk so ukomfortable at dei insisterer på at teksten og innhaldet i våpenkvilen skal vera hemmeleg.

Av Hans Olav Brendberg, lærar

USA har so langt ikkje freista sannsynleggjera kvifor dei fekk det travelt med å bomba IS-mål i eit område der dette ikkje i det heile er koordinert med allierte styrkar på bakken. Og heller ikkje kvifor dei er so totalt inkompetente at dei greier treffa den syriske hæren i staden for IS i eit område der frontane i stor grad har lege fast i fleire år.

Først skal ein fasa inn våpenkvilen ei veke, og so skal den for alvor ta til om lag no. I denne stoda finn plutseleg USA, Danmark og UK ut at dei skal bomba IS ved Deir ez-Zor – ein kringsett by dei ikkje har brydd seg alt for mykje om dei siste fire åra. Og dette plutselege hastverket endar – surprise, surprise – opp med at dei bombar feil mål. Dei riv opp eit stort hol i linene til den syriske hæren, som IS utnyttar med ein gong.

Amerikanarane bombar her i eit område der det ikkje finst ein – ikkje ein – soldat på bakken som er alliert med dei. Ingen «moderate opprørarar». Ingen kurdarar. Ikkje ein gong al-Nusra. Og likevel vil dei ha oss til å tru at dei bomba den syriske hæren ved «ein feil». Russarane tek saka opp i tryggleiksrådet til FN. I staden for å freista få oppklart saka og berga våpenkvilen let USAs Samantha Power vera å høyra på Russlands innlegg, og leverer denne arrogante salva:

Frå den augneblinken ho seier “This said…” veit du kor det ber hen. Diplomatisk “grandstanding” kan ha sin plass når det leverast med ei viss tyngd. Det er ikkje tilhøvet her, korkje i form eller innhald. Her er Vitalij Tsjurkins pressekonferanse i samband med same sak. Det er ei oppvising i nøktern, sakleg gjennomgang. Men Tsjurkin går ogso so langt at han stiller grunngjevne spørsmål ved “kven styrer i Washington”, og han kallar Powers tirade for “demagogi av første orden”.

Merk: USA har so langt ikkje freista sannsynleggjera kvifor dei fekk det travelt med å bomba IS-mål i eit område der dette ikkje i det heile er koordinert med allierte styrkar på bakken. Og heller ikkje kvifor dei er so totalt inkompetente at dei greier treffa den syriske hæren i staden for IS i eit område der frontane i stor grad har lege fast i fleire år. Dei som vil kan gjerne tru at det var ei feilbombing. Eg vil gjerne. Men eg ser ikkje at USA har lagt fram noko, nada, som sannsynleggjer dette.

Alt tyder på at bombinga i Deir ez-Zor var ein tilsikta provokasjon for å øydeleggja ei våpenkvile som var langt mindre populær i Pentagon enn i State Department. Kva skjer so etter denne sabotasjen? Jo – då skuldar ein russarane for åtak på ein hjelpekolonne, etter at den syriske hæren (etter mitt skjøn heilt korrekt) avblåser våpenkvilen etter denne provokasjonen. Alle legg med ein gong skulda på Russland. Men lite tyder på at dette er flyåtak.

Sjølv amerikanarane seier jo at russiske fly ikkje er innblanda. Derimot er artilleriåtak notorisk vanskeleg å finna ut av, og åtaket kom som manna frå himmelen etter at amerikanarane var tekne med buksene nede i Deir ez-Zor. Krigspropaganda får vi sjølvsagt frå begge sider. Men det som no kjem frå vestleg side er so dårleg laga og so ulogisk at det er under Fox News-standard. Anten får ein dette ned på bakken, elles tek vi eitt steg til mot ein større krig. Vi lever i ei utrygg verd.

Relatert

Bombeiver og signalpolitikk

IS og Vestens nøling

Zenobia – Levantens motstandskvinne

Nice, nihilistisk terror og business as usual

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

«Je suis hypocrite»

Ingen civilisation, ingen kultur og ingen religion lever evigt, uanset om de selv gør krav på at være eviggyldige. Det gælder naturligvis også religionernes magtmastodonter nr. 1 og 2 i dag: kristendom og islam.

Av Jens-André P. Herbener, samfunnskritisk dansk religionsviter, skribent og forfatter. Han er aktuell med boken Naturen er hellig på Flux Forlag. Teksten er tidligere publisert hos Politiken.dk.

«Der er altid et unikt kompleks af årsager til et samfunds kollaps. Men nogle af de mest tilbagevendende faktorer er overudnyttelse af ressourcer, overbefolkning, klimaforandringer og stor økonomisk ulighed. Har vi hørt om det før? Ja, i høj grad.»

Men hvornår vil de uddø? Om 200 år? 500 år? 1500 år? Og hvilke religionsformer vil afløse dem?

Hvad vi gør i de førstkommende årtier, kan komme til at rumme en væsentlig del af svaret på de spørgsmål. Sagen er nemlig, at menneskeheden i dag efter al sandsynlighed står ved en skæbnesvanger korsvej:

Hvis vi i løbet af de førstkommende årtier får reduceret udledningen af drivhusgasser afgørende og får bremset den høje befolkningstilvækst og skånselsløse rovdrift på verdens natur, ja, så er der en rimelig chance for, at vi kan styre uden om de mest katastrofale klippeskær. Så er der en rimelig chance for, at menneskelivet på Jorden kan fortsætte nogenlunde roligt, selv om vi i århundreder eller årtusinder fremover vil komme til at balancere på en økologisk knivsæg som følge af det momentum, vores handlinger allerede har.

Men skulle det ikke lykkes at ændre den aktuelle kurs i tide – i de sidste årtier er den på centrale områder blevet værre og værre – så kan det komme til at vende dramatisk op og ned på eksisterende samfundssystemer i de kommende århundreder.

Uanset om det bliver det ene eller andet fremtidsscenarie – eller en blanding af dem – der kommer til at dominere, så kan vi imødese store forandringer på religionens område. Formentlig regulære religionsskifter.

For det første har vi allerede igangsat store forandringer af det globale klima, og de vil gribe dybere og dybere ind i flere og flere menneskers tilværelse i fremtiden. For det andet er vi pisket til at stoppe den konstante vækst i forbrug og i antallet af mennesker, for kombinationen er notorisk ubæredygtig i det lange løb. Ellers vil vi destruere vores eget livsgrundlag – det er kun et spørgsmål om tid.

Vi kommer altså ikke uden om skelsættende transformationer af vores levemåde, og det vil også medføre skelsættende ændringer af vores religioner. Hvilket naturligvis kan komme til at foregå på forskellige måder og i forskellige tempi afhængigt af, om det er det ene eller andet fremtidsscenarie, der vil dominere.

Et grundforandret forhold til Moder Jord vil givetvis blive den afgørende nøgle til fremtidens religionsdannelse. Hvordan vil religionen komme til at se ud, hvis vores nuværende civilisationer bryder sammen?

Før det vigtige spørgsmål skal besvares, skal man vide, at vi med den aktuelle udledningsrate af drivhusgasser de facto spiller økologisk roulette med vores børns og børnebørns overlevelse. Fortsætter kursen i blot nogle årtier, er der reel risiko for, at fiktive science fiction-dystopier kan blive til nådesløs virkelighed.

Ifølge adskillige forskere kan vi i så fald forvente følgende:

Den aktuelle kaskade af varmerekorder vil fortsætte og fortsætte, og dræberhedebølger kan føre til, at markante dele af Mellemøsten og Nordafrika i slutningen af dette århundrede bliver ubeboelige. Allerede nu kan sommerheden i Irak sammenlignes med at »gå gennem ild«.

Der vil komme flere og flere og mere ekstreme tilfælde af vandmangel og fødevaremangel.

Der vil opstå såkaldte superstorme, der vil fremkalde så højhusehøje flodbølger, at de vil kunne kaste kæmpekampesten på over tusind tons ind på land. I så fald vil, ifølge den internationale klimatopforsker James Hansen, »helvede bryde fuldstændigt løs i Nordatlanten og dens omkringliggende lande«.

Ifølge få år gamle rapporter fra FN og Verdensbanken kan vi risikere globale havvandsstigninger på op til en meter i 2100. Men ifølge nye artikler af klimaeksperter kan det sagtens blive langt værre.

«Voldsomme krige om færre og færre ressourcer til flere og flere mennesker på mindre og mindre plads vil brede sig som steppebrande. De mange kalamiteter vil kunne føre til den største flygtningekatastrofe i historien. Eksperters advarsler varierer mellem 50 millioner og 200 millioner til over en milliard klimaflygtninge.»

Et stort internationalt forskerhold advarer nu om havvandsstigninger på »adskillige meter« inden for blot 50-150 år. Det vil medføre oversvømmelser af talrige øer, lavtliggende kystområder og alle kystbyer i verden, herunder megabyer med mere end 10 millioner indbyggere.

Voldsomme krige om færre og færre ressourcer til flere og flere mennesker på mindre og mindre plads vil brede sig som steppebrande. De mange kalamiteter vil kunne føre til den største flygtningekatastrofe i historien. Eksperters advarsler varierer mellem 50 millioner og 200 millioner til over en milliard klimaflygtninge.

For at gøre ondt værre, vil det oftest være dem, der har det mindste ansvar for klimaforandringerne og har de ringeste muligheder for at gøre noget ved dem, der vil blive hårdest ramt af dem. I første omgang, i alt fald, for alle – selv de super rigeste – vil med tiden blive indhentet, bliver det slemt nok.

Endelig er vi begyndt på en veritabel masseudryddelse af arter, ifølge nogle eksperter den sjette af slagsen i Jordens historie, og den økologiske massakre breder sig i disse år. Den aktuelle destruktion af verdens liv er ikke blot den største i Homo sapiens’ 200.000 år gamle historie, men også i de sidste 65 millioner år.

Derudover skal man vide, at store og succesfulde civilisationers sammenbrud er et udbredt fænomen i verdenshistorien, og at de har fundet sted over hele kloden. Mange har hørt om Romerrigets og Mayarigets undergang, men de udgør kun en lille del af det samlede undergangsbillede.

Der kan f.eks. også nævnes en lang række indiske, kinesiske, mesopotamiske, ægyptiske, iranske og afrikanske storrigers sammenbrud, for slet ikke at tale om de sagnomspundne minoiske og mykenske civilisationers undergang. Desuden er en del samfund blevet ramt af en pludselig og stejl nedgang, netop som de har befundet sig på deres højeste.

Der er altid et unikt kompleks af årsager til et samfunds kollaps. Men nogle af de mest tilbagevendende faktorer er overudnyttelse af ressourcer, overbefolkning, klimaforandringer og stor økonomisk ulighed. Har vi hørt om det før? Ja, i høj grad. Det er om noget, der kendetegner verden i dag. Og globalt mere end nogensinde før. Pointen er naturligvis, at civilisationer kan være langt mere skrøbelige, end de fleste forestiller sig. Det gælder så sandelig også vores egne.

Hvad vil der ske med vores religioner, hvis vi fortsætter den aktuelle kurs? Hvis ragnarok bryder løs, og mange af vores samfund begynder at kollapse som korthuse? Dette er mine forudsigelser:

Vi ved, at når tilværelsen bliver hård, f.eks. i tilfælde af fattigdom, sygdom, krig og katastrofer, så bliver mange folk mere religiøse. Undertiden meget. Går samfund under, bliver der ressourcekrige mellem the haves og have-nots, og kommer der stormfloder af desperate klimaflygtninge, så vil det kunne få store konsekvenser for folks religion.

Apocalypse please, Marek Okon

Nogle af de mest fremtrædende træk kan blive følgende:

1) Mennesker, der intet har at miste, vil blive radikaliserede, og mange vil blive tiltrukket af fundamentalistiske grene af især islam, men også kristendom og buddhisme.

Generelt vil fundamentalistiske, radikale og ofte militante former for religion eksplodere, og fanatikere vil gøre, hvad de kan for at tage magten og bekæmpe dem, der sidder på ressourcerne. Med alle midler.

2) Mange andre vil opfatte klimakatastroferne og civilisationers sammenbrud som et forvarsel om en forestående Dommedag. I stedet for at revolutionere verden vil de trække sig tilbage fra den og forsage den. Jo mere håbløs fremtiden vil se ud, jo flere millenaristiske dommedagsbevægelser vil stå frem og proklamere verdens undergang. Ofte til fordel for et overjordisk paradis, hvor de selv indtager en ophøjet plads.

3) Nogle bevægelser vil kombinere den apokalyptiske længsel efter Dommedag med en kamp for en verdensrevolution. Et jordisk paradis, hvor alle er ens, er målet. I det omfang, at kristendom og islam vil overleve, vil det være i gennemtransformerede økologiske skikkelser

4) Naturdyrkende nyhedninge, der allerede er blandt de hurtigst voksende religiøse bevægelser i dag, vil brede sig endnu mere og endnu hurtigere. De nationalistiske og racistiske grene af dem vil storme frem og bekrige monoteister, især fundamentalistiske muslimer, der vil omskabe verden i deres eget billede.

Ligesom klassiske monoteister opfatter hedninge som vantro, opfatter nationalistiske og racistiske hedninge monoteister som vantro.

5) I dag er der allerede en voksende skare af miljøbevidste tilhængere af kristendom, islam, jødedom, hinduisme og buddhisme, der arbejder på en økologisk reformation af deres religioner. Pave Frans’ encyklika fra 2015 er nok det mest kendte eksempel. Fænomenet er blevet kaldt ’den økologiske vending’ og ’the greening of religion’ og er en af de mest opsigtsvækkende nydannelser inden for religionernes verden i dag.

Den grønne transformationsproces af de herskende religioner vil ikke blot fortsætte, men accelerere.

«Når den gamle verdensorden omsider er gået under, og når en ny ligevægt atter begynder at indfinde sig i det 23. århundrede, vil det være de religioner, der opfatter (dele af) verden som hellig og guddommelig, der vil sætte dagsordenen.»

Alt i alt vil det være de radikale religiøse af den ene eller anden art, der vil dominere, mens samfundene bryder sammen. Og deres kompromisløse fanatisme vil medvirke til, at samfundene rives endegyldigt i stykker. De moderate religiøse vil være i mindretal – i alt fald øverst i magthierarkierne.

Sarmizegetusa Regia, Dacisk hellig senter

Når den gamle verdensorden omsider er gået under, og når en ny ligevægt atter begynder at indfinde sig i det 23. århundrede, vil det være de religioner, der opfatter (dele af) verden som hellig og guddommelig, der vil sætte dagsordenen. Sådan som de formentlig har gjort det i langt, langt hovedparten af menneskehedens religionshistorie.

Et religionsskifte vil finde sted mange steder: Økocentriske religioner vil afløse de antropocentriske religioner, der præger vor tid.

Polyteister og animister, der tager afstand fra de kristendoms- og islamformer, der var vævet sammen med den menneskecentrerede og naturfjendske civilisation, der førte til undergangen, vil derpå være i flertal. Mange vil være knyttet til specifikke lokaliteter, regioner eller etniciteter, mens andre vil identificere sig med hele Moder Jord.

I det omfang, at kristendom og islam vil overleve, vil det være i gennemtransformerede økologiske skikkelser. Ligesom de tidligere ville depaganisere verden, er de idéhistorisk set nu selv blevet paganiseret indefra. Kun således vil de nemlig kunne overleve i en verden, der er skrækslagen for at gentage fortidens dødssynder: At betragte mennesket som verdenshersker og behandle resten af naturen som en cocktail af dødt objekt, slave og kloak.

Vil verden herefter være en Edens Have? Nej, men den vil være bedre end i dag.

Bildet øverst, Kannibaler, Odd Nerdrum

Av samme forfatter: Naturen er hellig

Relatert

Essay: Vannet vi svømmer i

Apokalypsens fire ryttere – del I

Etter dypøkologi – den tredje bevegelse

Et dypøkologisk forsvar

En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

Den sundskotne, syriske våpenkvilen gjev grunn til å følgja svært godt med på nyhenda. Først forhandlar Russland og USA fram «vodka og pizza»-våpenkvilen. Ein avtale som sit langt inne, der John Kerry må gå fleire rundar med toppen av den nasjonale tryggleiksstaten for å få avtalen i hamn. Amerikanarane krev at innhaldet i avtalen skal haldast hemmeleg.

Av Hans Olav Brendberg, lærar

Det er denne fridomen i hjarta – kjelda til mot, til rettferd, til utvikling, til sannferdig diskusjon – som har døydd i Vesten. Og utan denne fridomen i hjarta er det liberale imperiet dømt.

Noko av innhaldet har likevel lekka etterpå, og mykje tyder på at amerikanarane sitt problem er at våpenkvilen eksponerer deira de facto-allianse med Nusrafronten. Skal USA og Russland føra ein samordna krig mot islamsk ekstremisme i Syria, er det store problemet for USA at Nusrafronten i praksis er den militære ryggraden i det sokalla «moderate opprøret» i landet.

Men våpenkvileavtalen vart skrive under, gjennomføringa byrja. Og so skjer det merkelege: USA, Danmark, Storbritannia og Australia gjennomfører den mest tilsikta «feilbombinga» i krigen so langt. Sidan krigen byrja har regjeringa i Syria halde ein omringa enklave heilt i aust – Deir ez-Zor. Enklaven har fått forsyningar via den flystripa som regjeringsstyrkane held.

Frontlinene i området har lege fast sidan ein IS-offensiv i januar. Og her greier amerikanarane å gjennomføra ei massiv «feilbombing» som slær eit svært hol i frontlinene som IS kan utnytta, og som kostar opp mot hundre syriske soldatar livet. Det heile er so planlagt at amerikanarane syter for at den offiseren som skal koordinera med russarane ikkje er tilgjengeleg på telefon den timen åtaket varar.

Dei som tek seg tid til å undersøkja det som er offentleg kjent om detaljane i dette åtaket kan vanskeleg unngå å konkludera med at åtaket var meint å ta livet den framforhandla våpenkvilen. Russland innkalla med ein gong hastemøte i Tryggleiksrådet for å berga våpenkvilen.

USA og NATO operer so i ytterkanten av det som er mogleg å selja politisk at dei i praksis må operera med ein total mediablackout med tilhøyrande svart propaganda mot Syria.

Den amerikanske oppførselen i samband med dette, med Samantha Powers patetiske pressekonferanse som lågmål, stadfestar inntrykket av at USA gjerne ser at våpenkvilen døyr – men at russarane og syrarane får skulda. Dei satsar alt på at den sentraliserte, vestlege medieindustrien kjøper alt usett. Det er sjølvsagt ogso det som skjer.

Rett etter dette kjem det so eit åtak på ein naudhjelpskonvoi til Aleppo, der alle dei vanlege mistenkte med ein gong skuldar på russisk eller syrisk bombing. So syner det seg at konvoien ikkje har vorte bomba, og at det er langt fleir enn Russland og Syria som kan mistenkast.

Trass i at det framleis er heilt i det blå kven som stod bak åtaket, blir det heile mata inn i den vestlege propagandakverna for å leggja røykteppe over Washingtons merkelege disposisjonar. Og so langt verkar det at skodda ligg tett over vestlege media.

Ein kan forstå det. Krigen i Syria er komplisert, med svært mange kokkar på same hybelkjøken. På eine sida den syriske regjeringa, Hizbollah og Russland. På hi sida eit virvar av militsar dominert av to sterke, sunnifundamentalistiske grupper: Den islamske staten og Nusrafronten.

Desse fundamentalistane er betalt av og får våpna sine frå Qatar, Saudi-Arabia og liknande islamske oljeeinevelde. Men bakom står vestlege stormakter og ein kaotisk strategi som minnar om dei gotiske krigane i Asterix og goterne. Sjølv Noreg er med – tydelegvis under mottoet «det viktigaste er ikkje å vinna, men å delta».

USA – og dermed ogso Noreg – sin strategi i Syria er no knust i stumpar og bitar. Planleggjinga av krigen i Syria starta truleg rett etter Israels mislukka krig i Libanon i 2006. Den tidlegare franske utanriksministeren Roland Dumas fortalde på fransk fjernsyn at planleggjinga av opprøret var godt i gang i London i 2009, to år før opprøret byrja.

I denne stoda er det slik at små gneister kan tenna store brannar. Sidan det ser ut til at Russland ikkje kan oppnå noko gjennom tingingar, må dei før eller seinare vurdera å skyta ned vestlege fly som går til åtak på den syriske hæren.

Ein dårleg kornhaust, med 40% prisauke på braud i store delar av den arabiske verda, førde til uro og destabilisering i eit område der stat, lov og orden er veik. Ein massiv kampanje med «mjuk makt» og fargerevolusjonar a la Soros fekk bølgja i gang. Til slutt byrja ogso masseprotestar i Syria. Men i tillegg til masseprotestar sytte golfdiktatura for at det frå første stund var tilgang på væpna islamistar som skaut på politi og tryggleiksstyrkar.

Titusenvis, etterkvart kring hundre tusen væpna jihadistar fungerte som bensin på det som i utgangspunktet var eit ikkje alt for stort bål. Borgarkrigen var i gang, og NATO-landa kravde at «Assad må gå», slik at ei styresmakt meir etter Israels smak kunne installerast i Damaskus.

Men den syriske hæren er ein seig organisasjon med mykje kamprøynsle. Dei har greidd å demma opp for israelsk undergraving i Libanon sidan midten av syttitalet. Dei har omfattande røynsle med den typen skitten, sekterisk krig som dei vestlege landa har freista få fyr på i Syria.

Trass i knallhard økonmisk krigføring frå vestlege land, med eit sanksjonsregime som råkar innbyggjarane hardt. Trass i at oljediktatura har pøst inn våpen og jihadistar: Syria har overlevd. Syria er ikkje ein «failed state», som Libya.

Og etter at russarane intervenerte for eit år sidan har krigslukka snudd. No er den syriske hæren på offensiven. Lokale militsar tel på knappane og vurderer sidebyte. Tyrkia har truleg laga avtale med Moskva i staden for å satsa vidare på den islamistiske oskoreia. Trass i at USA og NATO har verdas mektigaste flyvåpen, har dei snart ikkje andre allierte på bakken enn dei sokalla «moderate opprørarane». I praksis ei svær avisand.

Det interessante er at det liberale imperiet døyr med alle sine institusjonar, all sin retorikk – alt saman intakt. For all denne lovgaranterte fridomen har rotna i mergen.

Våpenkvilen som vart skote sund gav voner om at ein skulle venda tilbake til ein normal stormaktspolitikk, med maktforlik og stabilisering i ein krig der ingen av partane har interesse av eller evne til å gå for ein total, militær siger. I staden skyt Pentagon i stykker Kerrys våpenkvile, og Kerry følgjer opp dette med eit krav om flyforbod for russiske og syriske luftstyrker.

Etter Deir ez-Zor er dette umogleg. Men situasjonen no er svært fårleg, avdi stormaktene manglar fungerande avtalar i eit luftrom der både Russland, Syria, Israel, Tyrkia, USA og andre NATO-land flyg skarpe oppdrag. Nokre avtalar finst sjølvsagt – mellom anna har Russland og Israel hatt fungerande avtalar lenge, og mykje tyder på at Russland og Tyrkia har snekra ein avtale etter forsøket på statskupp i sommar.

Men dette er underordna. Det er til sjuande og sist USA og Russland som er nøkkelspelarane – og sjansen for at ein skal få til ein ny avtale etter det som har skjedd denne veka er ikkje spesielt gode. Den russiske styrken i Syria opererer ved yttergrensene for det området der Russland er i stand til å projisera makt.

USA og NATO operer so i ytterkanten av det som er mogleg å selja politisk at dei i praksis må operera med ein total mediablackout med tilhøyrande svart propaganda mot Syria. Og dette må dei gjera medan større og større grupper i vestlege land veit at politikarane og MSM lyg, lyg og lyg. Politikarar som gjer seg til talsmenn for «the deplorables», frå Jeremy Corbyn til Victor Orban og Donald Trump seglar i medvind.

I denne stoda er det slik at små gneister kan tenna store brannar. Sidan det ser ut til at Russland ikkje kan oppnå noko gjennom tingingar, må dei før eller seinare vurdera å skyta ned vestlege fly som går til åtak på den syriske hæren.

I vårt hjørna av verda har vi hatt sytti år med stabilitet – ein unik periode som har gjeve grunnlag for velstand og ordna tilhøve som forfedrane våre berre kunne drøyma om. Som Francis Fukuyama peika på i eit mykje omtalt intervju nyleg: Dette går mot slutten.

Obama kjem ikkje til å senda bakkestyrkar til Syria, og til so lenge må Pentagon nøya seg med de facto-alliansen med Nusrafronten (og med IS ved Deir ez-Zor). Men Obama-adminstrasjonen er snart historie. Og Hillary Clinton har aldri lova at ho ikkje vil setja inn bakkestyrkar.

Imperiet har utvikla to våpen fram til perfeksjon. Vestleg medieindustri har vorte eit oligopol kontrollert av ei svært lita gruppe folk, mange av dei israelvenlege jødar. Denne har vorte eit av dei mest omfattande og einsretta propagandaapparata i historia. Samstundes brukar USA svært store summar på global militærmakt, med flyvåpenet som viktigaste maktmiddel.

Men militærmakt åleine har aldri berga noko imperium. Samanbrotet til Sovjetunionen er berre det nyaste dømet. Store rike reiser seg på ein moralsk orden – og fell saman med denne.

I vårt hjørna av verda har vi hatt sytti år med stabilitet – ein unik periode som har gjeve grunnlag for velstand og ordna tilhøve som forfedrane våre berre kunne drøyma om. Som Francis Fukuyama peika på i eit mykje omtalt intervju nyleg: Dette går mot slutten (les mer om det her).

Og det som er det interessante er at det liberale imperiet døyr med alle sine institusjonar, all sin retorikk – alt saman intakt. For all denne lovgaranterte fridomen har rotna i mergen.

Ein av USAs mest kjende juristar skreiv: «Fridomen ligg i hjarta til menn og kvinner. Om fridomen døyr der, kan ikkje noko grunnlov, ikkje noko lov og ikkje nokon domsstol berga han.» Det er denne fridomen i hjarta – kjelda til mot, til rettferd, til utvikling, til sannferdig diskusjon – som har døydd i Vesten. Og utan denne fridomen i hjarta er det liberale imperiet dømt.

Relatert

Deir ez-Zor: Opplegget stinkar

Det er ikkje Russland som tel, men tanken bak

BREXIT – massenes opprør

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi

Zenobia – Levantens motstandskvinne

Simulakra og simuleringer – Jean Baudrillard

Imbesilenes konspirasjon – Jean Baudrillard

Bombeiver og signalpolitikk

IS og Vestens nøling

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Farväl Falkenberg er et sjeldent inderlig portrett av en usynlig generasjon som ikke vil etterlate seg noen store avtrykk for fremtiden, av sorgen over en fortid som aldri lar seg rekapitulere og av en tilværelse hvor det å være betyr like lite som å ikke være.

Av A. Viken, samtidsobservatør 

«Har minnet av det vi var grävd sig som en parasit in i huvudet och bosatt sig där?»

«Men filmen speiler og noe samtidig, en generasjon som kun har seg selv å leve for, et Norden hvis eksistensielle hensikt egentlig har opphørt utover vegetative individualistiske og basale selvrealiseringsprosjekt. Da er minnene, før de nitriste og forutsigbare ambisjonene tar overhånd, eneste tilfluktssted»

Filmen Farväl Falkenberg forteller om den siste sommeren, sommeren som aldri skal ta slutt, men som uvegerlig slutter, opphører å eksistere som alt annet. Regissert av Jesper Ganslandt forteller filmen om en guttegjeng i badebyen Falkenberg på Sveriges vestkyst.

Med dvelende håndholdt kamera som panorerer og tidvis fokusert og fokusert følger vi det vi tenker er ungdommer, gutter, en sommer, men de er egentlig voksne, snart 30 år og sommeren er snart forbi. Skuespillerne spiller seg selv, gjengen, inkludert regissør Jesper Ganslandt som i likhet med de andre tilhører samme gjeng i filmen som i virkeligheten, selv husene som brukes som location er deres familiers og oppveksts hus.

Jesper er den som har reist til den store verden og blitt «noe», Jørgen den hyperaktive, godmodige, som av rastløshet alltid setter i gang prosjekter som ikke blir til noe, «full av energi och kriminella tendenser». John, den resignerte og ambisjonsløse, som depressivt vegeterer, spiller PlayStation og spiser bacon. Holger; tenksom, men relativt tilfreds og gladlynt. Og David; følsom, oppriktig, utenfor, som om han allerede er et annet sted, men vennlig og imøtekommende, filmens stemme.

Sentralt er vennskapet mellom Holger og David, de synes å være bestevenner av den typen som deler alt, men tidlig merkes det gjennom små detaljer at David har en distanse som de andre ikke ser.

Vi følger i forskjellige retro- og introspektive glimt Davids fortellerstemme og betraktninger omkring en tilværelse som ikke går noe steder, som er låst i barndommen, spekket med super 8-klipp fra deres barndom og vi gjenkjenner dem, gjenkjenner det mystiske barnefellesskapet som oppstår i møte med en fremtid og verden som ennå er ukjent, tiden et rom som ennå kan fylles med eventyr. David reflekterer tidlig om de «forræderiske minnene» som utelater det vi ikke ønsker å huske, men og at han, eller vi, har kommet til et punkt i tilværelsen hvor man ikke lenger tenker «her», men «der» som i minnet av hva og hvor man var, og at dette som var aldri kan komme tilbake.

Hverdagslige panorama fra Falkenbergs forstadsliv veksler med nærmest dokumentariske, udramatiske scener som John i samtale med sin mor som programforpliktet synes hun må spørre sin sønn om hvorfor han blir liggende til langt på dag, om han har det bra. Han står så opp, steker seg mutt og uttrykksløst en pakke frossenbacon, og svarer så på morens masete kommentarer om at kanskje det er baconet som gjør ham deprimert: «Jag blir glad av bacon.»

Den hyperaktive Jørgen og Holger som bryter seg inn i en bolig for spenningens skyld mer enn for vinningens, noe de tydeligvis har gjort siden unge år. Jesper som har kommet fra «storbyen», Göteborg og nå er utenfor det livet han en gang var oppslukt av, Falkenberg, hvor han overnatter hos sin far som synes å ha gått helt inn i seg selv og tanker vi aldri får del av, men et resignerte hverdagslig livløst blikk forteller at om noe er det kun fortiden som lever. Men ingen scener føles unormale eller forstilte, alt fremstår som «virkelig», slik det er. Med forskjellige kapitler som innleder, enten det er protagonistens navn, eller scenen hvor David og Holger er på en nærmest nostalgisk fleinsopp-tripp ute i barndommens jungel, «När du ble jag».

Men bildene sammen med musikken gir det hele en lys, men sorgtung atmosfære, scenene har tross sin røffe kornete karakter og håndholdte ustadighet en malerisk kvalitet, som et ode til hverdagen vi ser hele tiden, men ikke ser allikevel.

Musikken er her minst halve filmen, komponert av Erik Enocksson, også han fra vennegjengen i Falkenberg som sammen har skapt denne filmen, enkle, mollstemte tema og motiver som gjentas med ulike arrangement og røster, hjerteskjærende vakkert, og forteller tidlig sammen med Davids røst hvilken vei det bærer.

Den nordiske sommeridyllen varer til et visst punkt, så lenge man ikke har sett bak forhenget og ser at det ikke finnes mer, tilværelsen som stopper ved lengselen når det man har lengtet etter er noe som fantes i fortiden. Det er Davids dagboknotater som er fortellerstemmen og i det han ser seg i speilet med vidåpne øyne, nærmest følelsesløst, mens en tåre bare pipler ut av øyekroken, vet man at han befinner seg på et eksistensielt umulig sted å være.

Han reminiserer over guttegjengen, nærheten, samholdet hvor jenter var fraværende, og bestevennen Holger og hans bror John, guttene som ble som en familie. Han reflekterer uten tristhet, men med ro i stemmen, over klisjeene som det å finne seg selv på andre siden av jordkloden, det å skulle noe sted, bare «for at».

«Har minnet av det vi var grävd sig som en parasit in i huvudet och bosatt sig där?», spør han.

Holger og David diskuterer det latterlige i at alle skal til «storstaden» Göteborg i mangel på noe å gjøre i livet. Reisen bort blir ikke bare en metode, men selve løsningen, svaret på alt er «jag ska flytta till Göteborg». Holger bedyrer at han aldri skal flytte som de andre, han skal bli.

«Är dom vi när tiden gått och allt stått still?»

David reflekterer over foreldrene, de voksne, om det var det samme for dem, deres barndom, deres forventninger, han ser deres alderdom, deres rynker og trette blikk.

«Är dom vi när tiden gått och allt stått still?», spør han. «Detta blir min sista sommar, jag lovar. Sista sommaren. Aldrig mera vinter» sier hans stemme mens vi ser ham og Holger ta et siste bad før sommeren er over.

Falkenberg holder på minnene, og dem. Holder på minnet om en guttetilværelse, holder dem fast i barndommen som de tross sine snart 30 år ikke har forlatt, men likevel ubønnhørlig har forlatt for mange år siden, uten å merke det.

Vi følger David på hans siste ferd – mens sovebyen Falkenberg og hans venner lever sine liv, sine små trivielle scener som livet fylles mest av uten at man merker det – pakker han haglgeværet og begir seg inn i barndommens villnis hvor han drømte om å trekke seg tilbake som eremitt til det hele grodde igjen og han var borte. Her skyter han seg, mens vinden suser likegyldig i tretoppene.

Så følger resten av filmen kameratgjengen som skal klare livet etterpå. Og Davids stemme lyder fortsatt, gjennom dagboken hans som han sendte som en siste handling før sitt selvmord til sin bestevenn Holger, som finner tilbake gjennom å følge sin venns ord.

David velger døden uten ressentiment, og håper at han med tiden glemmes, slik minnene har holdt ham tilbake ønsker han at hans venner skal reise videre, men han vil gjennom sine ord posthumt at de skal forstå, forstå hans valg, forstå at dette ikke er et rop om hjelp, men at han vil dette.

Og de lever videre, Holger som aldri skulle følge klisjeen om å flytte til Göteborg sier mot slutten at han skal til Göteborg og markerer at han gir etter, han gjør som de andre i mangel av alternativ, og i fraværet av den særegne bestevennen som nok fikk ham til å føle seg spesiell.

David vet at han kunne ha hatt en karriere, han kunne ha hatt en kjæreste, en familie, og han forteller inderlig om kjærligheten, det tilsynelatende vellykkede livet han kunne ha hatt, livet man skal ha, men som han velger bort, uten savn og sinne i erkjennelsen av at det beste har vært, at det kan aldri blir bedre og at det som venter egentlig ikke inneholder noe han ikke allerede vet, som han allerede har sett i foreldrenes resignerte blikk, «jag stannar här, jag väljer det», konkluderer han, mens Falkenberg skildres i oppriktige, men derfor så vakre scener, under en pastellfarget sommerhimmel.

Farväl Falkenberg er fra 2006, men er en film man ikke blir ferdig med om den først har krøpet under huden på en med sitt nordiske vemod. For de av oss som gjennom minnene aldri blir helt ferdig med barndommen, så er deres minner og sorgen over den tapte uskyld, forventningene og lengslene som man forstår aldri kan eller kunne fylles, en gjenkjennelse.

Men filmen speiler og noe samtidig, en generasjon som kun har seg selv å leve for, et Norden hvis eksistensielle hensikt egentlig har opphørt utover vegetative individualistiske og basale selvrealiseringsprosjekt. Da er minnene, før de nitriste og forutsigbare ambisjonene tar overhånd, eneste tilfluktssted, og når man har sett gjennom dem, er valget om å trå ut i det store intet ikke så fjernt selv om de fleste velger å marsjere målløst videre til minnene og erindringene av det å sitre forventningsfull i en selvgravd liten hule avskjermet fra de voksnes verden, er vasket bort av hverdagslighet og smålige hensyn.  Filmens siste lengre klipp sitter lenge i og den sparsommelige, men stemningsmettede musikken til Erik Enocksson alene gjør filmen verdt å se.

Farväl Falkenberg skildrer en guttegjengs siste sommer som gutter på overtid stivnet i en forlagt barndom, unge menn som lever i en tid som ikke behøver menn, og kan sees som en parabel over Nordens siste sommer og den eksistensielle vinteren som venter, men først og fremst er det et filmatisk dikt til minnene som aldri slipper taket helt, til den «där lilla staden vid havet» som man aldri helt forlater.

LIVSLEDE: Denne teksten er en del av en serie som omhandler livslede/livstretthet/selvoppgivelse i filmspråket.

Trailer

Relatert

Melancholia – Verdens undergang og hvem bryr seg egentlig?

Ingen er så uvøren at han vekker Leviathan

STELLA POLARIS – et filmatisk kjærlighetsdikt fra nord

Winter’s Bone – Amerikansk postruralt portrett

«He is a prince of the other world on his travels through this one-all amidst the morning glory, in the keen air. (…) The sun, which shines behind him, knows whence he came, whither he is going, and how he will return by another path after many days. He is the spirit in search of experience» – Grand Orient

«For those who control the levers of power in Washington, and for the global special interests they partner with, our campaign represents an existential threat. This is not simply another 4-year election. This is a crossroads in the history of our civilization that will determine whether or not We The People reclaim control over our government. »  – D. Trump

Trump er tidens mest omdiskuterte mann, for meningseliten et inkarnert mareritt av de understrømninger man iherdig har forsøkt å undertrykke de siste tiår. For de som står utenfor er han en mulighet, en drøm og en utopi.  Men fremfor å se på Trump som en vanlig politiker, mennesket Trump, bør man se på hvordan fenomenet og symbolet Trump virker, samt hvilke krefter han utløser.  

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Endeløse debatter har pågått det siste året om hvem og hva Trump er,  og etablerte medier i Vesten er mest opptatt av å fremstille ham som en tufs, en idiot,  en «buffoon», og ikke minst en kvinne- og rasehater, en hemningsløs demagog og mannsgris.  De som står utenfor den meningsdefinerende elites sfære, eller rett og slett ikke tror på dennes virkelighetsforståelse,  ser på ham vekselsvis som en reformator, en antipolitiker, en revolusjonær eller nærmest som Kalki, en kaoskraft og ødelegger av det bestående. Begge sider har både rett og feil.

Det er god grunn til å spørre seg hvilken tid man lever i når en utvilsomt smakløs mann med verdens mest berømte hentesveis og kjent for de fleste grunnet et simpelt reality-konsept og megalomane hotellbygninger i verdens største byer nå har en mulighet til å bli POTUS.  Men man kan like godt si i tråd med tiden, who else?

For hvert steg han har nærmet seg makten har man avfeid hans muligheter som utopiske. De selvgode kommentatorene som skal fortelle hva som er riktig å mene til enhver tid om du skal opp og frem i verden, har konsekvent tatt feil i sine analyser og forutsigelser om fenomenet Trump, fordi de ser ham som en person fremfor å se rollen han spiller i et større spill.

The Fool
Å analysere hvert ord eller hver uttalelse han kommer med, slik mange av hans supportere og argeste motstandere gjør, å ta hans vulgære demagogi på alvor som om det skulle uttrykke et rasjonelt politisk program fører ingen steder. Å se på ham som en vanlig politiker har heller ikke noe for seg, men Trump er ikke et eksepsjonelt menneske eller en eksepsjonell politiker. Han er i kraft av egen person ingen revolusjonær, men et uttrykk for en revolusjonær oppdrift på et dypere symbolsk plan han knapt har noe bevissthet om.

Donald Trump er «The Fool», den arketypiske Narren, som i tarotens Major Arcana eller Major Trumps som den også artig nok kalles, har en nøkkelrolle som symbol for overgang, det uvitende, det uventede før en ny tid fødes. Her handler det ikke om tro, spådomskunst eller fantasifulle astrologiske utlegninger, men arketypiske krefter som til tross for vår følelse av at vi er våre egne herrer, behersker oss mer enn vi dem så lenge vi ikke ser det større bildet.

«Managing the audience’s attention is the aim of all theater, it is the foremost requirement of theatrical magic. Whether the magic is of a “pocket trick” variety, or, a large stage production, misdirection is the central secret of all magic.»

 

Illusjonisten
Illusjonisten leder oppmerksomheten til publikum bort fra det som faktisk hender, og deri ligger kunsten: å besnære publikum, mens man utfører handlingen, trikset, rett foran øyene på publikum som da aksepterer illusjonen som virkelighet. I den støyen av impulser man oppfatter som politikk i media, er det politikkens uvesentligheter og overfladiske fenomener man observerer og ofte lar seg besnære og villede av. Man ser og observerer konsekvenser og fenomener, men årsakene lar seg vanskeligere dechiffrere om man ikke har et årvåkent blikk, god historisk hukommelse og en forståelse av hva makt er og ikke er uavhengig av ideologiske forkledninger.

Narren symboliserer brytningstiden, uredd og uvitende foran det ukjente, rede til å hoppe i avgrunnen eller fare til himmels, kullkaste alt for å begynne en ny syklus med menneskebarnets åpne blikk. Slik Trump ser på oss, speiler tiden seg i ham. Trump er det ektefødte barnet av samtiden. Han gir ingenting av seg selv til tiden, men fylles snarere opp av tidens understrømninger som et tomt skall. Mannen blir dermed samtidens katalysator og medium.

Reaksjonene på Narren Trump, avslører eliten og makten, for enhver tilsynelatende dumhet Trump gjør, viser hegemonen sine kort, sitt sanne ansikt, sin åpenbare frykt.  Det er i de hysteriske reaksjonene på Trump og hans heterogene anti-bevegelse makten letter ufrivillig på sløret og viser sin forakt mot de som står utenfor deres korridorer, de uhørte og foraktelige.

«It’s a global power structure that is responsible for the economic decisions that have robbed our working class, stripped our country of its wealth, and put that money into the pockets of a handful of large corporations and political entities.» – D. Trump

The Fool, Five of Wands, Ten of Swords

Wag the dog
At en milliardær og mediapersonlighet av det mer vulgære slaget liker å klå på kvinner er selvsagt uvesentlig og heller hverken spesielt eller uvanlig for mediapersonligheter og politikere ellers i USA. Heller ikke er det uvanlig at kvinner liker eller lar seg bli klådd på av mektige og berømte menn. «It goes with the territory.» Det motsatte er mer uvanlig. Makt er og forblir det sterkeste afrodisiakum.

Hykleri går aldri helt av moten, og det er selvsagt påfallende at vestlig presse unisont, også den som liker å kalle seg seriøs, vektlegger dette ubetydelige gutturale fittepratet, for å si det bokstavelig . Med skingrende og moralistisk røst i pornografiens hjemland hvor hysterisk seksualisering og hysterisk protestantisk pseudokonservatisme går hånd i hånd, i en offentlighet og kultur hvor lavmål for lenge siden er nådd, bløffer man krenkethet til man tror det selv.

Dette skjer i en sivilisasjon behersket av kognitiv dissonans, og hykleriet er en forutsetning for at illusjonene ikke skal briste og maskineriet bryte sammen og det vesentlige, essensen i sivilisasjonen, skal tre frem nakent som jag etter tomhet og vind.

Det er nærmest komisk hvordan horebukken Bill Clinton ble og blir hyllet, ikke minst i Norge, til tross for at han var kjent som en troløs og notorisk grabukk som gjerne deltok på finansmannen og sexdømte Jeffrey Epsteins privatjet, som passende ble kalt Lolita Express flerfoldige ganger: Daily Mail – Bill Clinton Lolita Express 

Dette la ikke noen demper på den selvforherligende prelaten Bondeviks lyst til å sole seg i Clintons glans. Han hadde sine egne svin på skogen selv, og følte vel tvertom et tettere brorskap – og kåte, rødmende lærerinner som lot seg sjarmere av alfamannens nimbus ble løftet frem av media som noe nærmest vakkert noe.

I Trumps tilfelle så reverseres det hele, der den ene er sjarmør, blir den andre en misogyn kvinnehater, og elitens trofaste papegøyer stiller lydig opp i hylekoret som skal overdøve ethvert tilløp til å se makten fremfor illusjonen.  Og derfor kan feminister stolt la seg avbilde sammen med Bill Clinton (som den lokale Dagbladet-roperten Mari Simonsen) og ignorere avslørte løgner og manipulasjon i sitt idols Hillary Clintons følge.

For Dagbladets überfeminist og fanatiske Clinton-agitator er ikke en mannsgris en mannsgris. Foto: privat

Som nå senest i forbindelse med epostene Hillary Clinton hevder å ha skuslet med i vanvare og uvitenhet, hvor nok en kar som er glad i veldig unge jenter dukker opp som en rotekopp som forkludrer det progressive bildet (les om Anthony Weiner og hans kone Huma Abedin som er Hillary Clintons absolutt nærmeste rådgiver).

Igjen, dette underlivsgrumset er ikke vesentlig. Heller ikke epostene isolert sett, for det viktigste er å se hvordan denne farsen håndteres, dobbeltmoralen og hvor langt den systemtro pressen er villig til å strekke den kognitive dissonansen for å iherdig kunne støtte Clintons kandidatur.

Makten avslører seg som prinsippløs, gjentatt løgn er akseptert. Og de nekter å ta inn over seg at det å bløffe og surre med ubetydeligheter som en Trump mottas ikke på samme måte som når skinnhellige og moraliserende maktmennesker gjør det. Trump er en bølle, og er ingen andre enn nådeløst sitt eget uhildede ego med alle sine feil og mangler til fritt skue helt i tråd med reality-konseptet.

For de som har sett de tre presidentdebattene så er det åpenbart for enhver som ikke er idiot at det groteske skuespillet som skjer på skjermen har lite, ja ingenting, med den politikk som føres eller skal føres, det er et show som skal trigge massens emosjoner, og dette showet er på ingen måte uten komiske kvaliteter. Man enser Baudrillards hyperrealitet nærme seg med stormskritt, mens realitetene fortrenges.

For det er ikke politikkens bakenforliggende årsakssammenhenger og mål som diskuteres i spaltekilometer, heller ikke makt, men underholdning. Trump er i ferd med å slå dem i deres eget spill som entertainer – han satser høyt og syner ikke sine kort ennå. Hva Trump faktisk vil gjøre som president vet vi faktisk ikke, og kanskje vet han ikke det selv – ennå.

Skulle disse innuendo vedrørende maktmenneskers underliv i det hele tatt berøres, så burde man analysere hvilken kvinne det er som lar seg vanære for en hel verden, ikke én gang, men med et kobbel av kvinner. Hun som biter tennene sammen og støtter sin mann uforbeholdent for siden å komme tilbake som fremste utfordrer til verdens mektigste kongestol, Det hvite hus, med sin mann logrende ved sin side. Det er et rendyrket maktmenneske som vet å skille det vesentlige fra det uvesentlige i sin hunger etter makt. Det kan vekke forakt eller beundring, alt etter hvordan man vurderer det.

Uansett: en slik hensynsløs person er potensielt farlig for alle andre enn seg selv.

Milo Yiannopoulos, Alt-rights uformelle frontfigur

4chan, Alt-right og den nye kaosfronten
I sin utrettelige iver etter å avsløre Trump som verdens ultimate drittsekk og nedvurdere den energi som faktisk gjør at en person som ham, som på ingen måte har noen av de attributter som utgjør en klassisk statsmann, så velger man å se bort fra hvorfor han faktisk har så mange støttespillere tverrpolitisk. For det er ikke bare den tradisjonelle underpriviligerte høyreside av «hvite gamle gubber» som støtter ham, slik pressen vil ha oss til å tro.

For mange unge tilhørende store internett-subkulturer som 4chan har han blitt en kultfigur, en grotesk actionhelt de finner like morsom i sin motbydelighet som de gleder seg over hans høylydte tramp i klaveret til et system de kjenner seg fremmedgjorte fra og som de mener ikke er verdt å ta på alvor – et system de ønsker skal ramle sammen.

Alt-right, dette heterogene, rabulistiske og usammenhengende konglomerat og systemmareritt av libertarianere, anarkister, anarkokapitalister, paleokonservative, provokatører, reaksjonære, revolusjonære, desillusjonerte venstreradikale, maskulinister, tradisjonalister m.m. har funnet et lattervekkende idol hvis banner de kan stille seg under og har gitt Trump-kampanjen ung energi, samtidig som de ikke utgjør et parti eller en gruppe, og er en stigende strømning som ikke kommer til å forsvinne enten Trump vinner eller taper. (Les den mest beskrivende og underholdende artikkelen om Alt-right av den høylydt homofile Milo Yiannopoulos, en av bevegelsens største trekkplastre, og Allum Bokhari)

Trump samler støtte fra alle bauger og kanter, også den verdenskjente feministen, forfatteren og akademikeren Camille Paglia:

«But people want change and they’re sick of the establishment — so you get this great popular surge, like you had one as well… This idea that Trump represents such a threat to western civilisation — it’s often predicted about presidents and nothing ever happens — yet if Trump wins it will be an amazing moment of change because it would destroy the power structure of the Republican party, the power structure of the Democratic party and destroy the power of the media. It would be an incredible release of energy… at a moment of international tension and crisis.» – Camille Paglia

Skuffede liberalister,  libertarianere, paleokonservative, venstreradikale, anarkister, folk uten definisjonsmakt – alle de som kanskje en gang hadde tro på systemet, men har sett at systemet kun er interessert i å mele sine egne kaker, fylker seg rundt Narren uten å la seg blende. Og da kanskje i håp om at noe skal riste det bestående så hardt at noe bedre skal kunne tre frem en gang i fremtiden.

Pressen klipper ut og løfter frem det ubetydelige i Trumps taler for på bygge opp under sitt eget propagandabilde, men slik unngår de også å se den appell som faktisk truer uavhengig av personen Trump, og som vil vokse seg sterkere og sterkere, for dagens hegemoni mangler som de fleste gjennom historien evnen til selvkorrigering.

Hillary R. Clinton
Hillary Clinton, den mest upopulære presidentkandidat noensinne som kun har overtaket i kraft av å være systemets og elitens fanebærer er Trumps invertering. Der han bestrider alle odds med begeistring og en entusiastisk bevegelse i ryggen, har hun i utgangspunktet de beste odds, men ingen fanfarer og ikke annet enn oppmarsjerte tropper av selvfølgelige statister og systemvoktere.

Hennes åpenbare kulde og krigsiver kler ikke hennes progressive persona, og skaper en dissonans bare en banal og bokstavelig kvasifeminisme kan skjule. «Første kvinnelige president» er ment å trumfe det sanne bildet av en president som kan sette verdensfreden på spill med hensynsløs og fanatisk iver. En manipulerende løgner som gjennom Wikileaks har blitt avslørt med sitt doble ansikt: én stemme til eliten – en annen stemme utad. Hun er det ansiktsløse systemets ektefødte ansikt, hvor mennesker er brikker for andres ambisjoner og grådighet, men hun er kvinne, ergo har hun rett, lyder den nyfeministiske devisen.

“But if everybody’s watching, you know, all of the back room discussions and the deals, you know, then people get a little nervous, to say the least. So, you need both a public and a private position.” – Hillary Clinton til et utvalgt publikum, Wikileaks, Podesta files

Les noen av de mest graverende avsløringene fra Wikileaks/Podesta files her: http://www.vaskal.ca/podestafiles/

Les Hillary Clintons uttalelse bak lukkede dører til The 1%: https://wikileaks.org/podesta-emails/emailid/927

Camille Paglia reagerer høylydt på dette i et nylig intervju:

«Hillary hasn’t suffered — Paglia continues — because she is a woman. She has shamelessly exploited the fact: ‘It’s an outrage how she’s played the gender card. She is a woman without accomplishment. “I sponsored or co-sponsored 400 bills.” Oh really? These were bills to rename bridges and so forth. And the things she has accomplished have been like the destabilisation of North Africa, causing refugees to flood into Italy… The woman is a disaster!» – Camille Paglia

Les resten av intervjuet her

Men Hillary Clinton er bare siste i rekken, om det er en kvinne eller mann er uvesentlig. Å attributere for mye til hennes person sperrer for det større bildet og gjøre henne mer betydningsfull enn hun er.

Hun trekkes ofte frem i media som det seriøse alternativet, med sin erfaring og sitt typiske følelsesløse politikerprat. Hun fremstilles som logos, fornuften og rasjonaliteten, men det er ikke Trump som er kaoskraften. Det er Clinton som representerer den destruktive og forgjørende kaoskraften i moderniteten som er villig til å sette menneskets fremtid på spill for en kortsiktig og ytterst sett nihilistisk gevinst maskert som humanisme og menneskerettigheter.

«Our great civilization, here in America and across the civilized world, has come upon a moment of reckoning.

We’ve seen it in the United Kingdom, where they voted to liberate themselves from global government and global trade deals and global immigration deals that have destroyed their sovereignty.

But the central base of world political power is here in America, and it is our corrupt political establishment that is the greatest power behind the efforts at radical globalization and the disenfranchisement of working people.»  – D. Trump

MOMENT OF RECKONING
Trump speiler denne kaoskraften ved å strekke den kognitive dissonansen så vidt at den ryker, sirkuset rundt ham avslører dobbeltenkningen og løgnene. Han er ikke ærlig, men han er en ærlig løgner. Han lyver om de små tingene fremfor de store, og som narren kommer det minst like mye tøv og sludder som det kommer sannsigelser, derfor kan han være der han er. Og nettopp derfor kan han være oppriktig.

Midt i strømmen av uvesentligheter og usammenhengende vrøvl han lirer av seg, sirkler han inn makten, og avmakten, i svulstig retorikk – MOMENT OF RECKONING:

Les hele hans hardtslående tale her:  “MOMENT OF RECKONING”

Trump har ikke noe detaljert program, ingen klart formulert politikk. For de håpefulle finnes ingen alternativ økonomi for rede hånd som kan redde USA ut av hengemyren. Som alle populister og demagoger uten noen dypere ideologiske alternativ og strategi, så vil han også selv om han skulle stige til maktens tinde ikke være den revolusjonære frelser som innsetter en ny orden, men narren som åpenbarer kaos. Slik åpnes muligheten til logos en gang senere når verden slik vi nå kjenner den har brutt sammen under vekten av harde realiteter og en ny virkelighetsforståelse etableres.

De som tror at en Trump-seier vil medføre store politiske endringer på egen hånd deus ex machina, at han på noen måte skal kunne frelse USA og Vesten fra sin fremtidige kollaps, har ikke forstått maktstrukturen og det økonomiske systemet også han er en del av. Men han er bevisst sin rolle der:

«In my former life, I was an insider as much as anybody else – and I know what’s like to be an insider. Now I am being punished for leaving their special club and revealing to you their great scam. Because I used to be part of the club, I’m the only one who can fix it. I’m doing this for the people, and this movement is just right – and we will take back this country for you and Make America Great Again.»

Og dette er ikke nye toner fra Trump. Tidlig så han på sin væren som en nærmere det folkelige, en blue collar-milliardær, en vaskeekte gullforgylt harrytass som ser svindelen han selv står plantet midt i, slik han uttrykte det hos Oprah allerede i 1988:

The Fool, narren markerer åpningen for det nye, om det går til det verre eller bedre avhenger av perspektiv og innstilling, men allment oppfattet vil det måtte bli mye verre før håp om oppgangstider er i sikte. Kaos må overvinne det falske, illusoriske logos.

Politikkens død
Når Hillary Clinton får pop-elitens støtte, og J-lo rister på ræva mens klipp av Vote for Hillary and humanity flimrer manisk over skjermen til eggende rytmer, markerer hun ytterlige avstand til de som opplever at politikken egentlig ikke angår dem annet enn som stemmekveg, og viser at politikken – slik noen innbilte seg den var som en rasjonell demokratisk kamp mellom ulike meninger og interesser – er død.

Det store spørsmålet for mange er hvem som vil seire 8. november. Rasjonaliteten som regjerer samtiden tilsier at Trump vil tape. Han har definisjonsmakten mot seg og størstedelen av media- og underholdningseliten mot seg. Men dess hardere nettopp denne kompakte blokken bygger muren mot de vanlige, de usette og uhørte, dess krassere og mer uforsonlig blir reaksjonen.

Skulle Clinton vinne, ville det kanskje være en større seier for de motkrefter som bobler og som nå er i ferd med å gå fra å være usynlige og skamfulle til å være skamløst synlige.

Vi lever i Narrens tid og spådommer blir fort utdaterte. Endringer kan komme brått og abrupt. En Trump-seier vil bety en åpning mot noe nytt, at mulighetsrommet utvides og at forestillingen om den bestandige hegemonen brister. Det er sprekker i muren som kan rives ned.

Men kanskje vil den største seieren være om Clinton vinner og de uforløste energier fortsetter å bygge sitt momentum med uforminsket intensitet til et større og mer avgjørende oppgjør finner sted i fremtiden.

Dette forutsetter at Clinton ikke trekker verden inn i en verdenskrig, noe som fortsatt ikke er sannsynlig, men mer sannsynlig med Clinton ved roret enn Trump (les NRKs oppsummering av deres utenrikspolitiske standpunkter). I så fall vil historien slik vi kjenner den opphøre å ha mening.

Uansett hvem som vinner 8. november så er verden ikke den samme etter at Narren viste seg som en katalysator på verdensscenen, og uansett utfall så er det hegemoniet som allerede har tapt dette presidentvalget.

Antipolitikeren er fremtidens politiker.

Relatert

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

BREXIT – massenes opprør

Nice, nihilistisk terror og business as usual

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

USA – Valget som ikke er

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

En konspirasjon av imbesiler – Jean Baudrillard

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Alain Badious endetidsfilosofi

Save

Save

Dylan hører ikke blant dem jeg oppsøker, hverken i musikken eller poesien, i leten etter visdom eller sannhet eller gudommelig inspirert estetikk. Men likevel har han alltid vært der. Og han har, i flere tilfeller enn det jeg kanskje er klar over, stadig vært en rytme som jeg har kunnet fargelegge med emosjoner som det har passet meg, ja, et slags utløp for akutt melankoli eller sentimentalitet eller sinne eller bekymringsløs glede, og oftest i relasjon med andre mennesker. Og der har han til gjengjeld stått høyt.

Av Ivar Sagbakken, filosof og skribent, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Noen sanger er viktigere enn andre. De kaster opp minner, eller de minner om noe som en gang ble kastet, og de er der. Og det gjør Dylan til en, om ikke viktig, så trofast følgesvenn fra jeg først fikk øynene opp for ham som yngre mann enn det jeg er nå. Dylan er en artist som har våget å skifte spor flere ganger i løpet av karrieren, og han har gjort det skikkelig hver gang. Det er en oppriktighet i det, og kanskje er det derfor han blir sittende og værende slik som han gjør, gjennom det vordende øret. For det er der han først og fremst hører hjemme, i det vordende, og det tror jeg han er godt bekjent av.

Jeg besluttet derfor, i kjølvannet av aktuelle oppmerksomhet i Dylans retning, å samle sammen noen gamle og nye bruddstykker, og gjøre dem om til korte tekster over ti av de Dylan-låtene som har betydd mest for meg gjennom tidens løp. Noen er biografisk basert, andre er det ikke, i den grad noe skrevet i det hele tatt kan undra seg et biografisk tilsnitt, og i den grad det skulle være interessant eller relevant. Det er ikke noe forsøk på å si noe viktig, eller sant eller engang noe vakkert, men simpelthen et ganske lite og enkelt takk til en trubadur som jeg har hatt gleden av å lytte til gjennom snart to tiår, både på lp, kassett, cd, minidisk, iPod og live ved to anledninger.

Til Bob.

 

«Og du kom til alpene før du stakk til Belfast, og vi tog toget til Østerrike, drakk øl og hørte på jazz, drakk schnapps og hørte på blues, rota oss bort og henta oss inn igjen, drakk fernet og hørte på oss sjøl med åpne vinduer så hele bygda trodde vi hadde tatt livet av hverandre, og vi kauka og gaula om Nietzsche og fransk visemusikk og demokratiets fall, og vi sang gamle låter og dikt som vi hadde laga sjøl, om evighet og frelse og galskapen, til kroppene ikke maktet mer, og du sovna på balkongen, under stjernene, med åpen dør, og i det jeg brukte mine siste krefter på å tenne nattas siste sigarett, hørte jeg en stemme halvt skjult av vinden, bedende, som i refleks: «sett på no’ Dylan a».»

Visions of Johanna (Blonde on Blonde)

Vi hadde krangla og ledd siden vi var sju, men var 16 år da vi først begynte å spille sammen. Du hadde lært å spille gitar, jeg kunne noen akkorder på orgel. Vi hadde skrevet dikt i et par års tid begge to, men hadde holdt det godt skjult for hverandre, inntil vi satt nede i kjellerstua di og tok opp låter med Windows lydopptaker, så høyt og grellt at far din kom ned og lurte på om bikkja hadde det greit. Så fant vi et rødt hus å øve i, og fant en fyr til som kunne to grep på gitar, men som ikke hadde rytme. Så du satte deg bak trommestikkene. Og da kvelden ble mørk og tung og vi var tomme for akkorder, så tok du fram en kassett du hadde snekra sammen sjøl, ga den til meg og pekte på kassettspiller’n i hjørnet som en musikklærer med permanent hadde glemt igjen fra åttitallet, og sa: «Sett på no’ Dylan a». Og jeg satte på Dylan.

 
Vi flytta til Trondheim, og starta et nytt band, med en som kunne spille gitar, til og med elgitar. Vi skrev tekstene mens vi spilte. De handla om døden og om ensomhet og om flukt og om fremmedgjorthet. Vi fant et gult hus å øve i. Drakk oss fulle. Og ble faktisk ganske gode. Tekstene ble bedre og bedre, rytmen var tung og god, låtene var lange, sjelden under en halvtime. Vi spilte det inn, satt nede hos Karlsen og hørte på mens vi drakk billig rødvin og akevitt og digga oss sjøl. Klokka åtte var vi imponert over at det faktisk ikke låt så verst. Rundt midnatt var det verdensklasse. Så dro vi ut på byen, sang egne låter over Elgeseterbrua, drakk og ble kasta ut, stakk tilbake til Karlsen og digga oss sjøl videre. Og da Karlsen hadde sovna, og akevitten nesten var tom, og den siste av våre egne låter hadde ebba ut, så snøvla du fra den røde lenestolen med filttrekk som Karlsen hadde arva av mormora si: «sett på no’ Dylan a». Og jeg satte på Dylan.

 
Så stakk du og Karlsen til Oslo, og jeg stakk etter, og vi fant et hvitt hus å øve i på Økern, og vi ble bedre til å spille, og vi ble fæle til å drikke, og vi ble bedre til å skrive, og vi skulle bli verdens beste, og da Karlsen sovna på sofaen i øvingslokalet, så tok du fram mp3-spiller’n din med lukka øyne og rakk den mot meg, mens du mumla i halvsøvne: «sett på no’ Dylan a». Og jeg satte på Dylan.

 
Og så kom jeg fra Tyskland og bodde hos deg den sommer’n, før jeg skulle nedover igjen, og vi rangla og spilte, og skrev og skrønte om rødt hus, og gult hus, og hvitt hus, og verdensklasse og hørte på gamle låter, og fabla om Marx og Steiner og Hauge og Hamsun, om Buddha og Krishna og kvinner og Ruppert og peak oil og malurt, og vi ble kasta ut av puber, og lo og sang, og du spilte gitar og jeg ropte dikt opp mot Grefsenkollen, og vi vet begge at det er noe av det beste vi har laga, hadde vi bare huska det, og du la deg på gulvet og brukte gitaren som dyne, og pekte hjelpeløst mot stereoanlegget mens du formelig hveste: «sett på no’ Dylan a». Og jeg satte på Dylan.

 
Og du kom til alpene før du stakk til Belfast, og vi tog toget til Østerrike, drakk øl og hørte på jazz, drakk schnapps og hørte på blues, rota oss bort og henta oss inn igjen, drakk fernet og hørte på oss sjøl med åpne vinduer så hele bygda trodde vi hadde tatt livet av hverandre, og vi kauka og gaula om Nietzsche og fransk visemusikk og demokratiets fall, og vi sang gamle låter og dikt som vi hadde laga sjøl, om evighet og frelse og galskapen, til kroppene ikke maktet mer, og du sovna på balkongen, under stjernene, med åpen dør, og i det jeg brukte mine siste krefter på å tenne nattas siste sigarett, hørte jeg en stemme halvt skjult av vinden, bedende, som i refleks: «sett på no’ Dylan a». Og jeg, jeg satte på Dylan.

 
Tida har gått. Det er ikke oss det er noe galt med, men verden, det er derfor vi aldri ble rockestjerner. Gitaren mangler en streng og orgelet samler mer støv enn toner. Nå sitter vi på balkongen på toppen av galgebakken, før du skal tilbake til Lux og jeg til Lilleasia, som i gamle dager. Trommestikkene og beatpoesien er bytta ut med tastatur og lengre setninger, men blodet er det samme, og fra dypet av vinen og natten og melankolien og gleden og søvnen, det samme påbudet som alltid i det du peker slapt mot PC’en, smiler skjevt og sier: «Sett på no’ Dylan a». Så jeg finner fram Blonde on Blonde. Visions of Johanna. Og jeg setter på Dylan.

The peddler now speaks to the countess who’s pretending to care for him
Sayin’, “Name me someone that’s not a parasite and I’ll go out and say a prayer for him”
But like Louise always says
“Ya can’t look at much, can ya man?”
As she, herself, prepares for him
And Madonna, she still has not showed
We see this empty cage now corrode
Where her cape of the stage once had flowed
The fiddler, he now steps to the road
He writes ev’rything’s been returned which was owed
On the back of the fish truck that loads
While my conscience explodes
The harmonicas play the skeleton keys and the rain
And these visions of Johanna are now all that remain.

Simple Twist of Fate (Blood On the Tracks)

Intetanende, som en storm, på en båt, i en dans, på en café, ved en kirke, om dagen som blir til natt, om natten som blir til dag; det kunne ha vært hvor som helst; det var overalt.

 
Det starter i beina, som alt annet. Så i fingrene. Så i latteren, så i alvoret, så i alle rommene som skjuler en hemmelighet, som skjuler ens eget indre, som åpnes og lukkes, hjelpeløst bivånende, som en storm, på en båt, i en dans, i et øyeblikks evighet.
Så løyer ikke stormen, men blåser av gårde, videre, til andre breddegrader, like raskt som den kom. Stående ved en salt sjø, en morgen, en kveld, en natt, en morgen igjen. Intetanende, som en tanke som har mistet sitt innhold, men som vedvarer som tanke. Som en storm i en klinkekule som ruller ned fra ens bryst, bortover brygga og ned i havet. En dans, en dag, en natt, en sommer, en høst, en vinter.
Du ble født om våren. Jeg ble født for seint.

He woke up, the room was bare
He didn’t see her anywhere
He told himself he didn’t care, pushed the window open wide
Felt an emptiness inside to which he just could not relate
Brought on by a simple twist of fate

Thunder on the Mountain (Modern Times)

Tre menn. I bil. Rød Volvo stasjonsvogn. Hartviks, Hagen og jeg. I rød Volvo. Nedover Østerdalen, langsmed Glomma som bukter seg som en sovende huggorm i bunnen av dalen. Skog. Skog og vei. Tre menn i bil. På vei nedover Østerdalen. I rød Volvo stasjonsvogn. Det er vår. Kald og frisk mårra. Vi skal sørover. Svart kaffe i termokoppen. Bilen ruller, først noe motvillig, snart lettere. Varmeapparatet i Volvoen begynner å virke, kaffen begynner å varme. Tre menn som ennå trenger litt tid til å mykne opp stive østerdalslemmer. Ingen trykkende stillhet, bare tre dvalende skinn som nettopp har kommet ut av hiet.

Vi passerer Kvennan, campingen, Telneset, krysser jernbanen, kjører vestsida mot Tynset, passerer Auma, Alvdal, skurverket, nærmer oss Hanestad. Hagen griper etter noe i hanskerommet. Ferskvare. Modern Times, knapt tatt av plastikken. Fisker ut CD’en, så ny at en kan kjenne lukten av polykarbonat som lunkvarmt blander seg med wonderbaumen, rekker den mot spilleren som fremdeles knaker etter en lang og kald vårnatt når den suger den runde disken inn. Symbal og elgitar. Pause. Symbal og elgitar. Ny pause. Symbal mot elgitar, og så lett skarptromme. Snart fortere, før den lander raskt og behagelig i en taktfast rytme. Lite tordenvær å se over Hanestadnea i dag, men det er Thunder on the Mountain i Volvoen, og det kjennes riktig ut. “Today’s the day, gonna grab my trombone and blow; Well, there’s hot stuff here and it’s everywhere I go”.

Hartviks lukker øynene I baksetet. Hagen, visesangeren, trubaduren, smiler, trommer med pekefingeren på rattet. Jeg ser ut av vinduet i det vi passerer trær, små hus, tun, dalen som begynner å våkne, som begynner å smile. Glomma som renner sakte, men sikkert nedover, sørover, dras nedover av gravitasjon og teleologisk intuisjon. Elva blunker til meg, og jeg blunker tilbake. Hagen drar hånda gjennom håret, ser på meg, smiler og nikker. Jeg smiler og nikker tilbake. Hartviks går inn i seg sjøl. Nedover, bortover, framover, forbi Koppang, Rena, gjennom Elverum, Tangen, langsmed Mjøsa som begynner å varmes opp av vårsola.

“The sun keeps shinin’ and the North Wind keeps picking up speed; Gonna forget about myself for a while, gonna go out and see what others need”, synger Dylan. Eidsvoll, Gardermoen, fly som lander, som tar av. “Looks like something bad gonna happen, better roll your airplane down”. Lillestrøm, trefelts, firefelts inn mot Oslo, Hagen tråkker på pedalen, vi må rekke polet. “Shame on your greed, shame on your wicked schemes; I’ll say this, I don’t give a damn about your dreams”, synger Dylan, men vi rekker det.

Hel ei med Jäger. Parkerer bilen, rusler mot nærmeste pub, Hagen bestiller tre øl. «The hammer’s on the table, the pitchfork’s on the shelf; for the love of God, you ought to take pity on yourself”. Men vi er ved godt mot. Det er fortsatt tid. Tid til å skåle bort det som skåles bort må, før vi trekker mot Sonja Henies Plass…

Girl from the North Country (The Freewheelin’ Bob Dylan)

Små spor i sanden, fra små sko på lette bein på flukt fra regn. Små spor i sanden, prikkende, leende. Jeg følger dem bortover strandkanten, gående, forsiktig, lager spor i sporene, gjør dem mine, ser meg ikke bakover, men måkene kan se at sporet nå er dobbelt, ett skritt oppå et annet. Måkene følger sporet, følger det så langt at de blendes og etter hvert tror at det er ett spor, ett spor bestående av to. Måker vet ikke bedre. Betyr det imidlertid at de tar feil?

Jeg følger sporet lenger, tråkker for hver gang over det, dekker det med føttene mine. Tar av meg skoene, kaster dem på havet, går videre. Stranden tar slutt, men sporet fortsetter inn i et skogholt, jeg følger det, gjennom buskas og kratt. Sporet endrer seg, blir mindre, mer menneskelig. Sporet har kastet skoene.

Ved foten av ei furu ligger to sko. Gule. Jeg plukker dem opp. Iakttar dem. Legger dem fra meg igjen og oppdager at gulfargen har smittet over på hendene mine. Fargen sprer seg oppover armen, farger huden min. Måkene ler. Jeg går videre. Fyller det nå nakne sporet med mine like nakne føtter. Hele overkroppen gul. Går nordover, oppover, skogen blir tynnere, krysser tregrensa, opp det nakne fjellet. Ingen måker her. Ingen fugler, ingen dyr, ingen lyder.

Sporet har gitt avtrykk i fjellet, i steinen, og mine gjør det samme, fyller det nakne sporet som har gjort fjellet bløtt. Skimter toppen og månen som stiger opp bak den. Det ligger noe der. Et dyr. Pelsen er gyllen. Det er en tiger. En gul tiger. Jeg går bort til den, prøver å stryke den, stryke pelsen dens, men i det jeg tar på den blir den borte. Og jeg står alene på toppen av fjellet. Månen lyser ned på meg. Og jeg kan ikke avgjøre, om det er måneskinnet eller simpelthen meg selv som lyser så gult ned mot skogen, mot stranden, mot skoene mine som dupper i vannet og slår mot svaberget.

Please see for me if her hair hangs long,
If it rolls and flows all down her breast.
Please see for me if her hair hangs long,
That’s the way I remember her best.

I’m a-wonderin’ if she remembers me at all
Many times I’ve often prayed
In the darkness of my night
In the brightness of my day

So if you’re travelin’ in the north country fair
Where the winds hit heavy on the borderline
Remember me to one who lives there
She once was a true love of mine

Forever Young (Planet Waves)

Det snør. Jeg skal hjem til jul. Slenger på meg den lille ryggsekken som inneholder et ekstra par sokker, en skriveblokk, Nietzsches Zarathustra på tysk og en ny utgave av Meister Eckharts prekener. Låser døra, gir nøkkelen til naboen og sier «god jul». Vader i snøen over den lille trebrua, som ennå ikke er måkt så tidlig på morgenen, og stiller meg til å vente på bussen til Berchtesgaden. Tar toget derfra videre til Salzburg, og fly til Gardermoen, hvor søstra mi står og venter med nevøen min på tre og et halvt, som hun overlater til meg og som jeg skal ta tog sammen med til mine foreldre og hans besteforeldre.

Vi går ned til perrongen. Toget kommer. Gutten smiler, og vi setter oss på plassene våre, hvorpå toget kjører nordover retning Hamar, hvor vi skal stå av for å bytte tog. Han fargelegger en kanin, jeg leser Eckhart. Vi deler en kvikk-lunsj. På Hamar er det kaldt, men vi har lue og skjerf begge to. Han sier det er bra vi har lue. Jeg sier meg enig. Vi finner setene våre for de neste tre timene opp Rørosbanen. Han drikker saft, jeg drikker kaffe. I en sving søler han ganske mye av saften på den nye blå joggebuksa si, jeg sier det går bra, han smiler med triste øyne. Han fargelegger en giraff, jeg leser Eckhart.

 
Litt etter Rena legger gutten fra seg fargeleggingsblyantene og heftet sitt, og ser på meg. Han spør hva jeg leser. Jeg sier jeg leser om en tysk mystiker som het Eckhart. Han spør hva en mystiker er. Han er tre og et halvt år, og velartikulert. Jeg sier at en mystiker er en som undersøker ting som er mystiske, ting vi ikke kan se med øynene våre. Han stirrer ut av vinduet, ut i snøflakene og mørket. Så spør han hva det for eksempel kan være.

På dette tidspunktet har de andre i kupeen lagt ned strikketøy og mobiltelefon, og lytter nysgjerrig til denne samtalen mellom gutten på tre og et halvt og onkelen hans. Det er blitt stille. Jeg svarer at det for eksempel kan være Gud. Han spør om jeg tror på Gud. Jeg svarer at det kommer an på hva han mener med tro, og hva han mener med Gud. Han ser igjen ut av vinduet. Han sitter lenge slik. Så spør jeg ham, om han tror på Gud. Han tar en liten pause, sukker dypt, før han svarer: “Nei, onkel Ivar, Gud er død.”

May God bless and keep you always
May your wishes all come true
May you always do for others
And let others do for you
May you build a ladder to the stars
And climb on every rung
May you stay forever young
Forever young, forever young
May you stay forever young

Boots of Spanish Leather (Times are a-Changin)

På isen, på snøen oppå isen, over vannet. Isen eier meg, isen er alt jeg ønsker å eie, alt jeg ønsker skal eie meg, og vannet tenker ikke, ikke lenger, og jeg er blott en tanke av hva jeg var forrige gang det var is på vannet her. Her blir det ikke sommer mer, det er sånn det bare er, for vannet er valgt bort, og jeg er forvist til vinteren. Men vann du de trær som jeg setter slik pris på, og vær du et hjem for de fugler og dyr som flyr rundt her om sommeren, og som jeg nå ser sporene av i snøen.

Slik leser jeg brevene dine, og det er mer enn hva jeg fortjener. Det må være lukket her, det er slik det må være, og det er jeg som må lytte, du uvitende, i den stille, kalde vinteren. Det blir kaldt og mørkt, det er mars, jeg er alene her, jeg er redd, ensom, fri. Jeg har tre album på ipoden og nesten ikke batteri igjen. Tar av meg vottene, det er rim på skjermen. Trykker play. Boots of Spanish leather.

Oh, I’m sailin’ away my own true love
I’m sailin’ away in the morning
Is there something I can send you from across the sea
From the place that I’ll be landing?

Slow train (Slow Train Coming)

Det er sent. Vinen er tømt, og Johannes skjenker i Whisky for sjette gang, før han setter seg tungt ned i stolen på motsatt side av bordet. Peter har gått og lagt seg. Vi har snakket om Gud i snart tolv timer, og Peter har drukket øl, det blir man søvnig av. Ute uler vinden og blåser liv i nysnøen som ligger tjukt over Rørosvidda. Det er mørkt, bortsett fra de to stearinlysene på bordet som gir et grønt drømmende skinn i de tomme flaskene. Planene for et nytt tidsskrift med utgangspunkt i Vedaene er lagt, vi er utslitte, men har ikke kommet særlig langt i planleggingen. Å sette ord på mysteriet. Å hente frem en symbolikk som kan uttrykke det subjektives inntreden i objektiviteten, den levende imaginasjon, den fullendte meditasjon. Å gi navn. Å gi bilde.

 
Johannes ser tomt ut i luften. Jeg har øynene halvt lukkede. Vi sitter slik, stille, lenge. Til vi begge aner noe. Som et drag i luften. Utenfra. Innenfra. Møtes på midten. Stillheten brytes, sakte, men sikkert, og like avslappet som om det fremdeles ikke var en lyd mellom oss.
– Det kommer et tog, sier Johannes stille.
(Pause)
– Og det står en mann på perrongen, sier jeg.
(Pause)
– Og toget stopper, og konduktøren står i døråpningen, sier Johannes.
– Og mannen spør om de har ledige sitteplasser, sier jeg.
– Og konduktøren svarer: «vil du at det skal være ledige sitteplasser?», sier Johannes
– Og mannen ser tomt ut i lufta, før han spør om de har kaffe, sier jeg.
– Og konduktøren svarer: «Vil du at vi skal ha kaffe?», sier Johannes.
– Og mannen spør om de kjører til byen som begynner på N, sier jeg.
– Og konduktøren svarer: «Vil du at vi skal kjøre til byen som begynner på N?», sier Johannes.
(Pause)
– Så kjører toget, sier jeg.
– Ja, sier Johannes.
– Kom han seg om bord? Spør jeg
– Det spiller ingen rolle, sier Johannes.
– Nei, sier jeg.
– Toget legger skinnene det har kjørt på foran seg i all evighet, sier Johannes.
– Og det har ett øye, sier jeg.
– Tidsskriftet skal hete «monokkel», sier Johannes.
– Ja, sier jeg.
– God natt, sier Johannes.
– Tut-tut, sier jeg.
– Tut-tut, sier Johannes.

Man’s ego is inflated, his laws are outdated, they don’t apply no more
You can’t rely no more to be standin’ around waitin’
In the home of the brave
Jefferson turnin’ over in his grave
Fools glorifying themselves, trying to manipulate Satan
And there’s a slow, slow train comin’ up around the bend

One More Cup of Coffee (Desire)

Jeg tok farvel med deg før jeg traff deg, og jeg kjente deg igjen da jeg så deg for første gang. Som fra en sang jeg en gang hørte og hadde glemt at den var skrevet av meg lyttet jeg til hvordan du du avslørte løgnene mine, gang på gang, til jeg var naken inn til beinet og kun hadde blod og gift å gi deg.

 
På en gangsti skrev jeg dikt til deg i vinternatten. På sykkel ned fra sofaen du sov på nynnet jeg navnet ditt. Fra stolen som du satt på da du besøkte meg strøk jeg støvet du etterlot deg, og på jordet som vi lekte på, i en galskap som snart var ved å bli ødeleggende frisk og normal, samlet jeg opp krøllene du hadde etterlatt deg, og som jeg skulle lage en hengeløkke av. Krøllene var tykke. Tauet holdt. Hver gang.

Your breath is sweet
Your eyes are like two jewels in the sky
Your back is straight, your hair is smooth
On the pillow where you lie
But I don’t sense affection
No gratitude or love
Your loyalty is not to me
But to the stars above

One more cup of coffee for the road
One more cup of coffee ’fore I go
To the valley below

Every Grain of Sand (Shot of Love)

Han sitter på gulvet, veggene er mørke og nakne, så vidt han kan se dem, for rommet er åpent og stort, og natten er dyp og pinsom. Mørke skygger siger inn gjennom hulrom og usynlige sprekker i treverk og tapet, gjør rommet mindre, men veggene mindre synlige. Siver inn og nærmer seg truende, gjør blind, gjør blind brettet og brikkene og det siste trekket fra motspilleren som gir fra seg et svakt rødskjær på motsatt side. En kvalme og svimmelhet samler seg i brystet hans, men kun som en dulgende, lunken og intetsigende tunghet, en gjennomtrengende dobbeltgjenger som brer seg ut innenfra og fyller legemet med dunkelhet.

«Sjakk» kan han høre motspilleren hviske. Men det er umulig. Prøvende og anstrengende løfter han armen som ikke lenger er sin, for å gjenfinne mening i spillet som ikke lenger er hans, ikke lenger forståelig. Reglene er ikke lenger innenfor rekkevidde, alle personlighetens deler er spredt og utenfor rekkevidde. Så han senker seg ned, i alle fall det som er igjen av ham, motløst og motvillig, men sjanseløst, ned til det nederste, til det dypeste og sorteste mørke, lukker øynene, fullstendig oppgivelse, korsfestelse.

Så får han i mørket øye på noe der nede, et glimt, han griper etter det, griper, griper, skriker og får tak i noe som eksploderer i en kaskade av lys, overrasket over at det ikke brenner, og trekker det inn til sitt bryst, raser oppover, oppover, gjennom seg selv, kaster seg opp og ut og fram og griper etter første og beste brikke, flytter den hastig og selvoppofrende, og faller sammen som en sekk foran brettet. Ligger slik, spaltet, forslått, smeltet. Lukker øynene.

 
Sakte forsvinner rødskjæret, sakte fordamper dobbeltgjengeren i hans bryst i takt med bitene av hans gamle personlighet. Og opp fra det hele ligger en klump sand tilbake. Askesand. Rommet blir fylt av morgenens rolige lys, og på gulvet samles en haug sand seg til et smil. Ute våkner landsbyen til liv, men det bryr ham ikke. For inne er det ikke lenger liv. Inne er det lys. Og hvert sandkorn blinker i skinnet fra solen som former seg rundt den hvite kongen. Sjakk matt.

I hear the ancient footsteps like the motion of the sea
Sometimes I turn, there’s someone there, other times it’s only me
I am hanging in the balance of the reality of man
Like every sparrow falling, like every grain of sand

Ballad of a Thin Man (Highway 61 revisited)

Det er ingen i speilet, det kan det ikke være så lenge det ikke er noe å speile, så du snur deg, ser deg rundt, hadde glemt martyren i hjørnet som ennå ikke har blitt martyr, men gjerne vil bli martyr, og alltid har drømt om å bli martyr, men som egentlig ikke er martyr-materiale, har det ikke i seg, men nå er martyren grønn av misunnelse, og han er farlig, og du snur deg tilbake og gliser i speilet som om speilet hadde humor, men speilet har ikke humor, eier ikke humor, har aldri eid humor, og du hører en lyd fra kjøkkenet, men vil ikke snu deg vekk fra martyren og speilet, for både martyren og speilet har gått fra grønt til rødt til gult, og den menneskestore fluen i vinduskarmen summer at du ikke må gå, at det snart er bingo og at du allerede har vunnet, men lyden fra kjøkkenet blir sterkere, og tapen som holder masken på plass blir svakere, og martyren har funnet slipesteinen som du gjemte under senga og kniven blir kvassere og kvassere, og fluen ser deg inn i begge øynene og du ser tilbake inn i hans tusen, og han er lei for at du forrådte ham, men du skjønner ikke hva han mener og spør hva han mener, ja hva det er han mener for noe, men han rister bare skuffet på hodet som om han og martyren og tingen på kjøkkenet vet noe som du og speilet ikke vet, men som speilet har fortalt deg at du ikke vet, og dermed kanskje vet det likevel uten å ville si det til deg, ettersom du har en så festlig humor som det ikke forsto, og dermed føler også speilet seg forrådt, men det kan du ikke vite noe av, så du går ut i gangen og ut på kjøkkenet og ser at der er det ingen, så du åpner vinduet og hopper ut, og lander på presten som kom for å si at det er begravelse i morgen og at du ennå ikke har betalt for steinen din, den som slipte kniven du så skjødesløst kuttet deg med, og som dessuten er blitt borte, og som gjør alt dette så fryktelig vanskelig for både presten og speilet som ikke gir noe speilbilde bortsett fra et tusentalls fasettøyne som nettopp har åpnet vinduet og fløyet av sted til en annen som setter større pris det å ha en vingekledd venn som man aldri vet hvor er, men alltid vet at alltid er der.

Now you see this one-eyed midget
Shouting the word “NOW”
And you say, “For what reason?”
And he says, “How?”
And you say, “What does this mean?”
And he screams back, “You’re a cow
Give me some milk
Or else go home”

Because something is happening here
But you don’t know what it is
Do you, Mister Jones?

Tidligere av samme forfatter: Det finnes ingen kirkegård for de som drukner

Relatert

Umuligheten av å leve – Stig Sæterbakken – Atmosphere – Joy Division

Farväl Falkenberg – eller aldri mer vinter

Essay: Einherjer

Brønnen, et prosadikt

KHONNOR – høsttoner fra gutterommet

Den amerikanske evangelisten

Himmelstrevende søppel – Autechre – Garbage

Det amerikanske presidenvalget i 2016 er ikke bare en folkeavstemning for eller imot Clinton eller Trump. Dette er en kamp om Vestens sjel og hvilken sti verden skal følge en generasjon eller lengre fra nå av. Uansett hvem som går seirende ut i dag, vil ikke systemvokterne kunne demme opp for antiglobalistenes tiltakende revolt i årene som kommer.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK og Mattis Dahl Åmotsbakken, statsviter

All changed, changed utterly:   

A terrible beauty is born.

-William Butler Yeats (1916)

OUVERTURE

I hjertet av det atlantiske Imperiet har sirkuset i tidenes (mentalt) lengste valgkamp nådd sin (foreløpige) nihilistiske fullkommenhet. Valgkampen i 2016 har vært totalt dominert av outsiderne Bernie Sanders og Donald Trump. Den ene en selverklært sosialist, den andre eiendomsmagnat og reality-stjerne. Om den førstnevnte ble skviset ut i en antidemokratisk farse (ifølge Wikileaks), har den sistnevnte holdt stand fra skanse til skanse mot alle odds.

Trump har til nå vist seg å være den perfekte teflon. Særlig når han overlever det uavbrutte massebombardementet av retoriske attentatforsøk i alle medier 24 timer i døgnet. Alle – absolutt alle – hovedstrømsmedier i USA og Vesten forøvrig har demonisert Trump med en slik insistent fiendtlighet at denne kampanjen kvantitativt overgår selv de famøse karakterdrapene på Putin. Sånn sett har «the Donald» til en viss grad avlastet atlantistenes fremste hatobjekt. Det ytterst servile kommentariatet her hjemme i lydriket Norge er selvsagt intet unntak.

Trump har funnet bristen i Amerikas Dødsstjerne

Trump er mest av alt et medium samtiden speiler seg i. Derfor skjærer han igjennom kakofonien og har den gjennomslagskraft som skal til for å slå hull på hegemoniets tilsynelatende ugjennomtrengelige panser.

Hadde portvokterne vært trygge på seg selv, kunne de i høyden ha ignorert Trump med forakt. Men den eder og galle de vrenger av seg mot sin mulige Nemesis bunner i eksistensiell frykt. Under den vaklende latterliggjøringen av deres evig undervurderte antagonist vokser usikkerheten og nervøsiteten. Deres grenseløse materielle overtak til tross, den psykologiske maktbalansen er ikke lenger i deres favør. For dem kunne Trump like gjerne ha vært en multiresistent E.coli-bakterie: jo mer antibiotika de pøser på, desto sterkere blir han.

Sirkusdirektør eller klovn, avhengig av perspektiv, massemedias ubekvemme symbiose med Trump gjør dem delaktige i framveksten av fenomenet de elsker å forakte. For å si det med en utslitt klisje er han deres Frankensteinmonster som truer med å fortære dem.  De har elevert ham til å bli de sinte massenes ukronede konge. Hans show og raljeringer viser bare at han har gjennomskuet hovedstrømsmedienes hulhet og trukket denne slutningen til den ytterste konsekvens: «bullshiting the bullshiters» både i eteren og politikken.

Som Matt Taibbi så treffende beskriver tingenes tilstand (vår oversettelse): «Trump har funnet bristen i Amerikas Dødsstjerne. Den vet ikke hvordan kameraene skal slås av, selv når den filmer dens eget endelikt.»

Trump er mest av alt et medium samtiden speiler seg i (jfr. Alexander Vikens tekst «Donald Trump – Trumfkortet»). Derfor skjærer han igjennom kakofonien og har den gjennomslagskraft som skal til for å slå hull på hegemoniets tilsynelatende ugjennomtrengelige panser. Og det er igjennom dette hullet vi skal skue inn i to nærliggende scenarier. Et av dem vil verden måtte våkne opp til onsdag 9.november 2016.

SCENARIO 1: HUN VINNER

Da vet vi i det minste hva vi får: Hillary er den djevelen vi kjenner fra de siste tre tiårene. Kommentariatet kommer til å juble over Pyrrhos-seieren. Deres verdensbilde vil bekreftes og selvtilliten komme tilbake. Den selvrettferdige tonen vil returnere med forsterket kraft, ettersom de alltid har rett uansett. Behovet for selvransakelse vil neppe føles tiltrengt. Kravet om en endelig løsning på den populistiske mare vil måtte komme.

Tanker om å reformere et komplett korrumpert imperialt system vil atter framstå som blasfemisk, ettersom dets basis og overbygning nå uansett er hinsides utsiktene til en genuin strukturell renovering. Ytterligere finanskapitalistisk og militær ekspansjon er den eneste gangbare beveggrunn for Imperiets forvaltere og deres oligarkiske overmenn. Entropien i det kapitalistiske verdenssystemet vil bli håndtert med en ny runde økonomisk utsettelsespolitikk ispedd enda mer dogmatisk, ideologisk forsteinet nyliberalisme og hemmelige planetariske handelsavtaler. Illusjonen om en teknokratisk og «vitenskapelig» sentralbankdirigert økonomi vil forskanse seg.

En tilspisset sosial polarisering i kjølvannet av neste (mer eksplosive) fase av den pågående finanskrisen vil atter bli forsøkt kamuflert bak et stadig tynnere ferniss med progressiv retorikk. Identitetspolitiske avledningsmanøvre vil bli det militante røykteppet som atter tåkelegger Imperiets primære drivkraft: selvopprettholdelse.

Det er en god sjanse for at konfliktene mellom verdens eneste supermakt og aspirerende ikke-vestlige stormakter tilspisser seg under et Hillary-regime. Russland og Kina vil da ikke ha annet valg enn å sette hardt mot hardt mot utilslørte regimeendringskorstog. Hva følgene av det måtte bli er uvisst. Om en atomkrig ikke er tiltenkt, vil den kunne oppstå grunnet misforståelsene som fort kan inntreffe i kaotiske konfrontasjoner.

I Imperiets hjerte er det kanskje bare den pågående revolten i den amerikanske dypstaten som kan stagge denne mangehodede Hydra. Selv om FBI-direktør James Comey har henlagt saken mot Hillary for andre gang (hvem hadde forventet at FBI skulle kunne lese 650 000 eposter på et par dager?) er Clinton-stiftelsen fortsatt under etterforskning.

Vil imperiet vende hjem under Trump?

I en tid hvor europeiske statsledere – med noen unntak – har nådd et fullkomment stadium av internalisert servilitet, later det til at den strukturelle frigjøringen må komme fra herrefolkets nye hersker som unilateralt avvikler etterkrigstidens fastfrosne atlantiske maktstrukturer.

Hillary-regimet vil da kjøre seg fast i en bunnløs hengemyr med skandaler og pågående etterforskning fra dag en. Man kan i så fall bare håpe på at trusselen fra dypstatens opprørere overvelder henne fullstendig, og sånn sett utilsiktet demmer opp for de verste imperiale eksesser. I gatene vil de som støttet Trump bare få bekreftet alt de har trodd om det korrupte systemet og at Hillary har vunnet på falske premisser.

Pyrrhos-seieren vil da kunne berede grunnen for en kandidat ingen i dag kjenner: tilsvarende karismatisk som Trump og med samme ideologiske utsyn, men med en hardere kjerne og et mer raffinert ytre. Systemets virkelige Nemesis som kommentariatet ikke fanger opp på radaren før de har blitt tatt rotta på.

I løpet av 2020-tallet vil kreftene Trump var en katalysator for komme i rekyl – men atskillig sterkere – om Hillary skulle «vinne» i dag. I mellomtiden vil store deler av befolkningen leve videre i enten avgrunnsdyp apati («the Berners») eller føre en stadig mer militant motstandskamp videre i feberhett anarkisk raseri («the Trumpettes»). Afroamerikansk og hispanisk stemmekveg vil nok en gang bli snytt av de paternalistiske «demokratene», og utsiktene til hevet levestandard forblir et fata morgana. Forvent ikke at et oppgjør med det rådende sosioøkonomiske paradigmet vil finne sted under tidenes mest korrupte politiker.

SCENARIO 2: HAN VINNER

Da vet vi ikke helt hva vi får. Allikevel vil mange heller ta spranget inn i det ukjente enn fire år til med politiske dinosaurer som har beredt grunnen for den sosiale og økonomiske ruin mange i dag opplever.  Det er ikke vårt anliggende her. I utgangspunktet har amerikansk innenrikspolitikk like stor interesse for de undertegnede som bystyre-avgjørelser i Moldova. Dette såfremt innenrikspolitiske hendelser og samfunnsbevegelser ikke er bevegende på systemnivå (Occupy-bevegelsen, samfunnsopprør à la Ferguson og Snowdens avsløringer for å nevne noe).

Vårt blikk rettes herved mot de geopolitiske implikasjonene av at Trump installerer seg i det ovale rom. Han er fortsatt et uskrevet (anti-)politisk blad, all den tid valgkampen har vært en pågående satire uten stoppknapp. Dette vet vi: Trump signaliserer et fundamentalt linjeskifte i amerikansk utenrikspolitikk hvor den liberaldemokratiske misjonsiver forkastes. Han har ikke behov for å dekke seg til med humanitære fikenblad.

Trump er på ingen måte blyg når det gjelder maktbrynde mot IS og tilsvarende terrorgrupper, men han dropper de klisjefylte rituelle henvisningene til «demokrati» og «menneskerettigheter». Samarbeid med andre sterke menn som Assad og Putin er ikke et tabu, men et geopolitisk imperativ for å kunne knuse wahabismens mangfoldige avleggere. Blodrealisme framfor forfeilet idealisme og kaospolitikk.

Utover ønsket om å utradere salafistene i Irak, kan man kanskje på sikt vente seg en isolasjonistisk linje fra en Trump-administrasjon. Her er signalene fortsatt noe motstridende. Skulle disse vise seg å holde vann, kan det bli til glede for dronetraumatiserte barn i Nord-Afrika, Midtøsten og Sør-Asia. Trumps rasjonale er utelukkende pragmatisk og merkantilt.

Det humanitære mantraet «ansvar for å beskytte», forkortet som R2P, har kostet mer enn det har smakt. Under Trump kan man vente seg at han kaster dette på den historiske skraphaug. Enkelte statsledere som tidligere var i kanonsiktet til de humanitære korsfarerne, vil da spøkefullt omdøpe «responsibility to protect» til «responsibility to prevail».

Militarismen som har bygd seg opp i kjølvannet av 11.september har i liten grad tjent amerikanske interesser. Men viktigst for verden er allikevel Trumps brudd med etablissementets patologiske russofobi. Sammenligner man Hillary Clintons krigerske retorikk med Trumps mer forsonlige toner overfor den russiske bjørn, bør verden kunne prise seg lykkelig over at det var han og ikke henne som fikk atomknappen i hende.

I en tid hvor europeiske statsledere – med noen unntak – har nådd et fullkomment stadium av internalisert servilitet, later det til at den strukturelle frigjøringen må komme fra herrefolkets nye hersker som unilateralt avvikler etterkrigstidens fastfrosne atlantiske maktstrukturer. Koalisjonen mellom «yankee go home» og «bring America back» vil kunne få et momentum som til nå har vært marginalisert eller undertrykt. Hele post-1989-verdenen knaker i sammenføyningene.

De senere år er det Putins Russland som har vært hovedmotstanderen til Imperiet. I alle viljekampene med Barack Obama har Putin seiret eller kommer til å seire på sikt. Disse nederlagene – i norsk presse vanligvis framstilt som «seire» –  har uten tvil innskrenket hegemonens handlingsrom og således vært premissleverandøren for flere av Trumps kanonader mot Hillary og Obama. Økosystemet Trump har vokst i kan ikke løsrives fra denne geopolitiske konteksten.

Ikke uten grunn føler mange i NATO og EU en eksistensiell angst over tanken på en Trump-seier. Hvor mange vil ikke bli overflødige i den geopolitiske omkalfatringen som Trump vil kunne gjennomføre ut ifra rene økonomiske kalkyler? Hans navn går mest sannsynlig kaldt nedover ryggen på diverse politikere i den norske andedammen, så som Erna Solberg, Ina Marie Søreide Eriksen, Børge Brende, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.

Det kollektive hakesleppet og identitetskrisen i den norske politikerstanden og kommentariatet vil savne sidestykke. Overskrifter som «Klemt inn mellom USA og Russland» og «I skvis mellom Putin og Trump» vil muligens resirkuleres i Akersgatas døende presse.

Om Trump vinner vil noen kjenne vind i ryggen, mens andre blir demoraliserte. Det gir økt handlingsrom for så forskjellige aktører som sosialisten Jeremy Corbyn i Storbritannia og nasjonalisten Marine Le Pen i Frankrike. Trump har neppe løsningene, men han har allerede fylt sin transformative rolle. Topartisystemet i USA er irreversibelt skadet, og GOP slik vi kjente det er nærmest utradert. Ikke en gang «demokratene» kommer uskadet fra dette. Uansett hvem som seirer i valget, har Trump og hans bevegelse allerede vunnet.

Relatert

Donald Trump – Trumfkortet

BREXIT – massenes opprør

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

USA – Valget som ikke er

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Apokalypsens fire ryttere – del II

En konspirasjon av imbesiler – Jean Baudrillard

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hegemonen våknet til et selsomt skue, det utenkelige var virkelighet, narren stod som seierherre og de uhørte har gjort seg hørt. Fundamentet til den gamle orden krakelerer og brister i det den kognitive dissonansen ikke tåler å strekkes videre. Tårnet som moderniteten har bygget har begynt å falle. Samtidig er det ingen grunn til å tro at vi går mot lysere tider ennå, men befriende latter og skarp observasjon er på sin plass når kaoset begynner sin pendelgang mot logos. (Les tidligere artikkel Donald Trump – Trumfkortet her). 

«And the Lord appeared to them and confused their speech, when they had built the tower to the height of four hundred and sixty-three cubits. And they took a gimlet, and sought to pierce the heavens, saying, Let us see (whether) the heaven is made of clay, or of brass, or of iron. When God saw this He did not permit them, but smote them with blindness and confusion of speech, and rendered them as thou seest. »  – Greek Apocalypse of Baruch, 3:5–8

 

«You are not your job, you’re not how much money you have in the bank. You are not the car you drive. You’re not the contents of your wallet. You are not your fucking khakis. You are all singing, all dancing crap of the world.» Tyler Durden, Fight Club

Oppvåkning
Verden er ikke den samme som i går. Trump vant, og hadde han ikke vunnet ville bevegelsene og den uhørte undergrunnen som har båret ham frem fortsatt og malt i stykker den moderniteten som har skapt D. Trump, The Thug.

Skjellsordet har blitt appropriert og har i de yngre subkulturene omkring hans kampanje blitt snudd til noe positivt, til et vitalt in your face fuck you som benytter den banale og infantile underholdningskulturen som hegemoniet har bygget som et usikret våpen mot sin skaper.

Det er Trump som er gangstah’, som lik en hiphop-stjerne går sin egen smakløse vei til tross for, eller snarere nettopp fordi han ikke hadde enfoldige superstjerner på sin side to kiss his golden ass. Clinton fremstår til sammenligning som en vekselsvis sur skolefrøken/oppstyltet hysterisk kjerring og ble kysset, klemmet og nesegrust tilbedt av de største pseuodrebellene i popuniverset. Et univers som enn så lenge lever på et falskt motkulturelt image, men som representerer en sivilisasjons selvfornedring og nihilistiske nivellering som kulturelt alibi. Ja, vi hører på musikken deres. Vi digger den i mangel på noe annet, men vi vet at dere bare gjentar soundbites fra systemet, så hold kjeft! Nihilismen som oppstår i konsumsamfunnet biter nå sine herskere i halen.

Lady Gagas pop-fascistoide opptreden var ingen suksess for å samle troppene om Clintons kanditatur

Allerede nå er kobbelet med såkalte «eksperter» ute i alle medier som gråtekoner med sine bekymringer og skrantende analytiske evner. De viser igjen sin totale uvilje mot å forstå det enkle faktum at det finnes en stor gruppe mennesker som ikke liker eller ønsker deres løsninger. Det ikke finnes noen høyere rasjonell årsak til at en stor gruppe mennesker skal fortsette å stemme på en selvgod og grådig elite som forakter dem.

Det globale prosjektet denne eliten fremmer tjener kun de som har mest og de som vil ta snarveier til verdier andre samfunn har skapt. I det globale prosjektet er du som tror på at hardt og redelig arbeid lønner seg, at det finnes noen form for rettferdighet som gis den som strever for å holde hus og familie sammen, en taper som ingen i eliten finner det verdt å lytte til. Er du i tillegg en hvit mann er du en taper dobbelt opp.

Du skal bare produsere og svette for et umettelig forbruksmaskineri og på toppen av det hele skal du kysse dine slavedriveres føtter og taust godta deres evinnelige moralisme. Du skal kjenne skyld kun for at du er født som det du er.

Et transkontinentalt møte

På en transkontinental flyreise fra Asia i februar tidligere i år hvor jeg nettopp hadde avsluttet et oppdrag som selger av glassperler for globalkapitalismen (it’s a dirty job og alt det der…) lente jeg meg godt tilbake på første klasse da en blond, men av blikket å dømme, oppegående kvinne tilbød meg et eple. Jeg har ikke for vane å bable med fremmede på fly, men lot meg overbevise og tok en bit. Hun het ikke Eva, men hadde definitivt innsikt å dele. Til forskjell fra andre på flyet var hun norsk. Hun var også professor i informasjonsteknologi ved et amerikansk prestisjeuniversitet – med mye på hjertet.

Jeg utstråler tydeligvis noe som får fritenkere og mennesker med mørke hemmeligheter til å skravle uten skam, dette var ikke noe unntak. Selv om hun fremstod som en typisk pen, velartikulert, intelligent og ressurssterk akademiker, som nok likte yoga, økologisk grønnkål og håndbrygget kaffe, så utøste hun som en vaskeekte redneck sin forakt for Clinton-klanen og en løgnaktig mediaelite.

Hun profeterte at Trump ville vinne fordi også slike som henne var lei av løgner, korrupsjon og en totalt mislykket utenrikspolitikk som dro USA og Vesten lengre og lengre ned i hengemyra. På tampen kvitterte hun også med at hun som expat ikke kunne fatte hvordan nordmenn i så stor grad fant seg i å bli kontinuerlig tråkket på av en middelmådig elite med en statsminister hun anså som direkte dum, og forbannet den typisk norske husmannsmentaliteten med knyttede never godt gravd ned i bukselommene. Jeg kunne bare nikke mens jeg knyttet nevene i lommene i den overprisede shortsen min i lin.

Resten av de forretningsreisende lyttet, men forstod neppe døyten av vår engasjerte konversasjon som nok fremstod mer som en heftig flørt. Denne flere timer lange seansen var for meg et av flere frempek om at Trump var noe mer enn et blaff.

Stemmekveget og fremtiden

Det faktum at verdens største popstjerner ikke var nok til å få stemmekveget til å velge the Wicked Witch of the West er et veldig sterkt signal.

«We’ve all been raised on television to believe that one day we’d all be millionaires, and movie gods, and rock stars. But we won’t. And we’re slowly learning that fact. And we’re very, very pissed off.» – Tyler Durden, Fight Club

I Trumps velgersskare finnes det utslåtte hardt arbeidende mennesker som håper på en tryggere og bedre økonomisk fremtid. Om de vil få det økonomisk bedre er høyst tvilsomt. En økonomi som er basert på systematisk ulikhet vil aldri gi noen trygghet for de mange.

Trump vil kutte skatter og jobbe for at det skal være mer lønnsomt å drive business i USA. Reaganomics 2.0 ser ut til å være mantraet, politikken som skjøv USA entydig i nyliberal retning og skapte forutsetningene for det nyliberale hegemoniet vi ser i dag. Han har ikke ytret et eneste konkret holdepunkt annet enn at det vil bli “great, fantastic, unbeliveable.” Og det siste er det i høyeste grad.

Men han vil og tette igjen handelsavtaler og avviser nye globale avtaler som TTIP, i tillegg kan stoppe av floden av illegale innvandrere fra særlig Mexico som holder lønninger og tariffer lave, samt bidra til et oppsving i arbeidsmarkedet. Står han ved dette så kan det gi grobunn for en viss reindustrialisering av USA, og dermed flere arbeidsplasser. Men han kommer som uinvitert til et bord som er ferdig dekket av globalister og uten noe konkret program eller dypere ideologisk fundament. Derfor gjenstår det å se hva som blir realitet når han skal bryne seg på krefter som vet å beskytte sine interesser. En ny mer nasjonal suveren politisk linje vil ikke få noe gratis og vil bli møtt med ulike former for motstand og sand i maskineriet, i den grad Trump faktisk ønsker å gjennomføre noe slikt.

«I want to tell the world community that while we will always put America’s interests first, we will deal fairly with everyone, with everyone — all people and all other nations. We will seek common ground, not hostility; partnership, not conflict.» – D- Trump

Geopolitikk et trumpkort?
Geopolitikk er det området Trump har en reell mulighet til å bli en gamechanger med en pragmatisk og mer nasjonalt orientert utenrikspolitikk som aksepterer en voksende multipolaritet , nasjonal suverenitet og avklarte interessesfærer mellom verdens ledende stormakter. Dette faktum har blitt underkommunisert i media og blitt mistenkeliggjort på det mest konspiranoide som at Trump er i lommen på Putin og at den omnipotente Putin fikset valgkampen. Aftenposten er her i klasse med Alex Jones, bare med motsatt fortegn (les Aftenpostens konspirasjonsteori her)

For en krigstrett amerikansk befolkning har dette vært et vesentlig moment for Trumps tverrpolitiske støtte fra krefter som ellers ikke står de neokonservative republikanerene nær. Dette er punktet som vil vise om Trump faktisk mener alvor med sine mange utsagn om en mindre aggressive utenrikspolitikk, i så måte var hans seierstale løfterik (se og les hele hans tale her):

«I want to tell the world community that while we will always put America’s interests first, we will deal fairly with everyone, with everyone — all people and all other nations. We will seek common ground, not hostility; partnership, not conflict.» – D- Trump

«I let go. Lost in oblivion. Dark and silent and complete. I found freedom. Losing all hope was freedom.» – Tyler Durden, Fight Club

Tyler Durdens sønner
Han er ingen revolusjonær. I beste fall er han en storkjeftet pragmatisk hestehandler, men utvilsomt en patriot. Han tror på drømmen han snakker om. For mange kan drømmen være nok om de slipper nedvurderingen og ignoransen til «de gode», de progressive som mener å ha et eierskap på historisk rettferdighet, en evig kontrakt med en sekulær avgud de kaller humanisme. Det er nettopp dette som har gitt Trump en annen og viktigere velgerskare for fremtiden hva angår mediaelitens hegemoni som nå ettertrykkelig er synliggjort gjennom en propagandavirksomhet som har gått nonstop til Trumps disfavør.

Dette er Tyler Durdens sønner, de som etter hvert har sett tvers igjennom den amerikanske progressive drømmen post-2000 og ser at den er et mørkt mareritt, så grotesk i sin mangel på selvinnsikt og megaloman selvrettferdighet at det er komisk. Disse innbiller seg ikke at Trump er et geni, eller at han er en frelser, men de ser noe de kan bruke, et verktøy, et anti-heltenes ikon som speiler en forvrengt samtid. I en annen tid hadde de kanskje vært konservative og dådssultne unge menn, men de konservative dyder har for lengst havnet på søppeldynga. Man dyrker da heller frem en nattutgave i lyset av flimrende skjermer, en nihilistisk konservatisme med anarkistisk vitalitet. De gir faen i et samfunn som gir faen i dem – og hjelper ivrig med demonteringsarbeidet bare den rette tilbyr verktøy.

En skjev, svart humor er sterkeste våpen som hver gang en SJW (Social Justice Warrior) åpner munnen for forutsigbare tirader, slår hardt tilbake, helst med rungende hånflir. Det politisk korrektes magiske sverd som har inngitt generasjoner med frykt for å støtes ut av det gode selskap er i ferd med å miste sin kraft.

Positivismen har ikke gått ut på dato i systempolitikerens retorikk og verdensbilde. Man tror ennå på en progressiv, liberal, lineær og opplyst fremtid, men for alle virkelig tenkende gikk positivismen ut på dato for godt over 100 år siden.

For en generasjon som har vokst opp med evige kriger uten annen hensikt enn destabilisering i et kynisk geopolitisk spill om et globalt hegemoni hvor det lille mennesket ikke har noen verdi, har ikke ideologiske glassperler noen troverdighet lenger. Unge desillusjonerte har for tiden ikke mange idealer rede for hånd, heller ikke de som hyller Trump i trass. De har ingen tro på rådende idealer og vil heller se hyklere falle enn å redde et system som selv har skapt det kaoset og eksistensielle mørket det forsøker å holde under kontroll. Om ingen skyter Trump, blir han nok sittende i 8 år. Hans kampanje vil bli godt hjulpet av hans mest fanatiske fiender som allerede er i full gang med å gjøre en repeat av det som sikret deres valgnederlag (se film nederst).

Hvit avmakt og makt
Men det var ikke bare sinte hvite menn som fikk Trump til Det hvite hus. Hvite, europeiskættede kvinner (53%) og menn (63%) i alle lag av befolkningen, samt overraskende mange med høyere utdannelse (45%), stemte på Trump. Dette var selvsagt langt flere enn de utslåtte, white trash, underdogmyten massemedia selvsagt holder ved like for slik å effektivt skremme de ressurssterke fra å identifisere seg med motkrefter.

«Few of those who end up voting for Clinton will do so because they expect her to bring about deep change in the economy. Many will do so from fear of the alternative. But how many other Americans will be ready to roll the dice and opt for Trump, simply in order to impose change of some sort on the entrenched oligarchies and rigged political system that Clinton represents and embodies to them? Until the votes are counted, it is a question that cannot be answered, but it’s a safe bet that there will be more than have yet revealed themselves to pollsters.» – John Gray, filosof og forfatter, September 2016 (les resten her)

De ikke-europeiske minoritetene som er raskt voksende stemte primært på Clinton. Kun 21% av de som i USA regnes til de ikke-hvite stemte på Trump (se exit polls hos CNN).

Det politiske i USA har blitt mer etnisk betinget enn på lang tid. Her finnes flere årsaker, men raseopptøyene i året som gikk har neppe virket beroligende for en befolkningsgruppe som stadig blir mindre. I tillegg kommer den kontinuerlige teppebombingen fra massemedia og akademia som messer på en hvit-skyld tankegang: at det finnes en historisk arvesynd, en white man’s burden, som gjør at det ligger en implisitt rasisme og fascisme i det å være stolt av sitt opphav som europeiskættet.

Her finnes mange paralleller til Europa og dette vil ikke blir mindre eksplosivt i et stadig mer etnisk heterogent Vesten. Det er tvilsomt om Trumps styre vil bringe noen større forsoning mellom de stadig mer fremmedgjorte befolkningsgrupper i et stadig mer klassedelt og nådeløst kapitalistisk USA.

«Ironically given last night’s result, it was Bill Clinton who best summed up what was happening when he explained that white America was “dying of a broken heart”. He noted many African-American or Hispanic families were achieving the American dream for the first time after years of struggle – seeing their kids become the first in their family to go to college, becoming home owners for the first time. By contrast, many white Americans – particularly in the “rust belt” of Michigan, Pennsylvania and Ohio that swung to Trump last night – had seen their hopes shattered, their dignity undermined, their frustrations ignored.» – Will Straw, tidligere leder for Britain Stronger In Europe, Englands tverrpolitiske pro-EU kampanje mot Brexit

Tårnet faller

The Tower i arketypenes tarot beskriver radikale endringer, destruksjon, gamle autoriteter faller til jorden,  men og mulighet for forløsning – der et tårn faller reises et nytt: Trump sitter i sitt gyldne tårn, som symbol for en ny tid. Når denne æraen er over vil også hans tårn styrte i grus, men han har sin symbolske funksjon på den lange veien mot en ny orden. Fenomenet Trumps hyperbler passer godt inn i den baudrillardske hyperrealiteten vi beveger oss mot. Men det virtuelle kan enn så lenge ikke redde oss fra døden, og derfor finnes det realiteter mennesket ikke helt kan unnslippe. Dobbeltenkning medfører kognitiv dissonanse og blir denne stor nok så sprekker hegemoniet og virkelighetsforståelsen avløses av en ny.

“Only after disaster can we be resurrected. It’s only after you’ve lost everything that you’re free to do anything. Nothing is static, everything is evolving, everything is falling apart.” ― Tyler Durden

Rystelsene fra USA gir ekko, men der det rådende paradigmet ser mørke og usikkerhet, ser andre lys og muligheter. I sprekkene til tårnets fundament som senmoderniteten har hevet finnes muligheter til endringer som går langt forbi Trumps plumpe program og personlighet.

Tyler Durdens anarkiske bastardsønner er det som skal arve den nære fremtid på den smertefulle veien fra kaos til logos.

Jeg gleder meg.

Tidligere om samme tema: Donald Trump – Trumfkortet  og Hegemonens skjebnevalg

Relatert

Sucker Punch: En tolkning

« Jeg vil at alle skal tenke det samme» – Intervju med Andy Warhol

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Essay: Nerder, bimboer og åndsmennesker

BREXIT – massenes opprør

Nice, nihilistisk terror og business as usual

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

MACAU MADNESS

Jeg var en gang både venn og kollega av Sylvi Listhaug, vi startet samtidig som rådgivere på Stortinget, og jeg kan bekrefte, hun hverken spiser barn eller utmerker seg som mer kald og hensynsløs enn andre. Derimot er hun dyktig på å selge en politikk som forsvinner i støyen av moralisme, emosjoner og billig retorikk.

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK. Bildet øverst: Sylvi Listhaugs offisielle facebook-side

«Politisk var hun en smart pragmatiker. Hun sto alltid trygt plassert i midten og fulgte lojalt opp partiledelsen, samt at hun holdt seg tett inntil de som hadde mest innflytelse, sladret om og med dem det var rett å sladre med og om. Hun utfordret absolutt ingen, Carl og Siv hadde alltid rett. Fremfor å gi råd som rådgiver underkastet hun seg betingelsesløst autoriteten til de som var trinn på stigen oppover mot makten. I klartekst en født partipolitiker. Frp var hennes religion og kirke og hun var en overbevist troende.»

«Hva regjeringsposisjonen konkret politisk skulle innebære uttalte Carl I. Hagen aldri noe om – det var bragden, utfordringen i å få Frp stuerent og inn i posisjon som var det vesentlige, politikken var sekundær.»

Kolleger i Frp
Sylvi og jeg begynte som rådgivere på Stortinget etter valget 2001, men vår bakgrunn var vidt forskjellig. Jeg hadde vært medlem knapt ett år og hadde opplevd en overraskende rakettkarriere, mens Listhaug var en ekte «frepper» med partiet som både mor og ledesnor for livet. Hun var en del av partiets kultur, jeg kjente meg alltid som en observatør, hvilket kanskje best ble bekreftet av politisk kommentator Kjetil Løset fra TV2, som sa at jeg burde passe meg ettersom intellektuelle aldri varer lenge i partiet. Der fikk han rett. Jeg passet ikke inn i partiet og partiet passet heller aldri meg.

Jeg hadde markert meg som informasjonsansvarlig og valgkampansvarlig i Oslo ved stortingsvalget 2001, hvor partiet sto han av tross den verste shitstormen i partiets brogede og støyende historie. En verdifull erfaring i å drive propaganda under verst tenkelige forhold. Noe overrasket fikk jeg jobben som rådgiver og der var jeg plutselig, han som i ungdommen hadde vært anarkosyndikalist og senere nasjonalrevolusjonær aktivist sto plutselig i Stortingets saler, parlamentarismens høyborg, og jeg lo for meg selv.

Sex-skandaler, intriger, fløykrig og ikke minst den mye omtalte utrenskningen av partiets mest innvandringskritiske og konservative fløy gjorde at partiet som hadde kommet opp i 30 % på meningsmålinger klarte med nød og neppe å klore seg fast på 14,6 %. Uten overdrivelse hadde 2000–2001 vært en gedigen såpeopera med stadig nye absurditeter som ble brettet ut i full offentlighet på nivå med skandalene rundt Trump og vel så det. At partiet ikke fikk mindre oppslutning var takket være iherdig og intens innsats fra oss gjenværende i partiet og at folk da som nå var drittlei politikere.

Så der var vi da, to nyslåtte rådgivere på Stortinget. Kjemien stemte mellom oss så vi ble mer enn bare kolleger, faktisk gode venner på den måten at vi utvekslet daglig sladder om «de andre» i partiet, møttes privat og alltid satt sammen på bussen når vi skulle på en eller annen partisamling. Ja, det å være i et parti har noe infantilt over seg på mange nivå, som ungdomsskolen.

Jeg virket «elitær» ettersom jeg hadde et analytisk, prinsipielt tenkende sinnelag, var alvorlig, leste bøker som ikke var krim eller skrevet av Ayn Rand, brukte riksmål, likte opera (mer skulle ikke til for å skille seg markant ut), kunst og kultur som ikke gikk på refreng og var ikke videre glad i den påtatte, nevrotiske lavfolkeligheten. Ideologisk hadde jeg et fåfengt ønske om å dreie Frp tydelig inn mot venstre sosialt og økonomisk og utvikle en tidsriktig verdikonservatisme for slik å kunne bli et folkelig sentrumsparti. Det var dømt til å mislykkes.

Når man stort sett fant partimedlemmene i eget parti frastøtende og disse medlemmene så med mistenksomhet på en som hadde gått gradene så fort, ble kjemien deretter.  Sylvi derimot var folkelig freidig og smidig overfor omgivelsene, og trivdes i motsetning til meg aller best i Frp-samvær. Hun gjorde heller ikke noe stort politisk poeng av seg i begynnelsen. Dermed gikk hun selvsagt rett hjem med sin fine sunnmørske dialekt, lure blikk og kvikke, humørfylte, feminine vesen.

«Ideologisk var hun som de fleste i Frp vanskelig å få tak på, i den forstand at det ikke fantes noen dypere ideologisk overbevisning bortsett fra at partiet har alltid rett»

«Ho Sylvi»
Hun ble for oss «Ho Sylvi», og alle i stortingsgruppen, ikke minst de mannlige, svermet litt for henne.

Politisk var hun en smart pragmatiker. Hun sto alltid trygt plassert i midten og fulgte lojalt opp partiledelsen, samt at hun holdt seg tett og nær de som hadde mest innflytelse, sladret om og med de det var rett å sladre med og om. Hun utfordret absolutt ingen, Carl og Siv hadde alltid rett. Fremfor å gi råd som rådgiver underkastet hun seg betingelsesløst autoriteten til dem som var trinn på stigen oppover mot makten. I klartekst en født parlamentariker. Frp var hennes religion og kirke og hun var en overbevist troende. Når vi møttes kunne vi snakke endeløst om konstante intriger og maktkamper i partiet, men gikk det utenfor det så hadde Sylvi fint lite å si om noe som helst.

Ideologisk var hun som de fleste i Frp vanskelig å få tak på, i den forstand at det ikke fantes noen dypere ideologisk overbevisning bortsett fra at partiet har alltid rett (det er forøvrig den ideologien de fleste partimedlemmer fra alle partier i Norge deler) og enkle Fremskrittsparti-fraser om individets frihet, mindre byråkrati, privatisering, effektivisering, strengere krav i skolen, skatt og avgifter, eldreomsorg og så videre. En velkjent regle.

At hun som de fleste andre i partiet har viftet kokett med Ayn Rands Atlas Shrugged er som det skal være om man skal være comme il faut i blå partikretser. Der finner man bastante fraser og nyansefrie fiendebilder i dramatisk, hollywoodsk fortellerform, men det er andre i partiet som er virkelige ideologer og som kan sin objektivisme og nyliberalisme med Mise, Hayek og Friedman som ledestjerner – og Ayn Rand som gudinne.

«Man var opptatt av å finslipe retorikken noe etter å ha fått grundig bank i offentligheten etter den interne Moskvaprosessen mot dem man mente ikke hadde gått på kne dypt nok for Kong Carl, som mange kalte Carl I. Hagen både med forakt og beundring.»

Utrenskning og arven fra Kong Carl
Når det kom til innvandring så var hun alt annet enn en hardliner, og i de tider så var det også riktig rent pragmatisk/opportunistisk ettersom man etter utrenskningene ble sett på med et skrått blikk fra Carl I. Hagen og partiledelsen dersom man var for markant i disse sakene.

Øystein Hedstrøm, som hadde turnert Norge land og strand sammen med Vidar Kleppe med sitt anti-innvandrings-campingvogn-roadshow til stor suksess og like stor forargelse fra både presse og en paranoid og maktfullkommen Carl I. Hagen, var fullstendig detronisert og holdt lydig kjeft. Han ble satt til å være landbrukspolitisk talsmann i stortingsgruppen (med andre ord en degradering til ubetydelighet) og kjedet oss fra vettet i gruppemøtene med detaljerte, nærmest autistiske utlegninger om effektivisering av potetproduksjonen i Hedmark.

Carl I. Hagen på vei opp mot maktens tinder

Man var opptatt av å finslipe retorikken noe etter å ha fått grundig bank i offentligheten etter den interne Moskvaprosessen mot dem man mente ikke hadde gått på kne dypt nok for Kong Carl, som mange kalte Carl I. Hagen både med forakt og beundring.

Partiet hadde fått mye drahjelp dagen etter valget 10. september 2001: 9/11. USA og Vesten var i kortvarig sjokk, og muslimsk terrorisme var på alles lepper da som nå. Det var integrering som skulle bli mantraet med utgangspunkt i muslimske jenter som Hege Storhaug kom drassende med på besøk til Frps stortingsgruppe – tenåringsjenter som ikke ønsket å leve under sin kulturs herredømme.

«Grunnfjellet i partiet ønsket ganske enkelt at den norske befolkningen skulle være overveiende homogen med et visst trykk på vern av en norsk kultur de hadde vanskelig for å definere innenfor partiets stadig mer nyliberale program.»

Integreringspolitikk erstatter innvandringsmotstand
På landsmøtet i 2002 sang Sylvi ut i en tale at kampen mot terrorismen starter i hjemmet og i integreringen av unge muslimske jenter, til rungende applaus. Noen av disse søte, vestvendte, mørke Storhaug-jentene troppet også opp på møter i Frp som synlige bevis på at her snakket man så menn sant.

For meg som aldri har hatt noen tro på integreringssvadaen eller begrepet i det hele tatt, skapte dette en følelse av en stor distanse til skuespillet.

Skuespill, fordi de innvandringskritiske som stemte Frp i all hovedsak ønsket full stopp i innvandringen fra utenomeuropeiske kulturer og umiddelbar hjemsendelse av alle som ikke hadde fått varig oppholdstillatelse eller statsborgerskap. Grunnfjellet i partiet ønsket ganske enkelt at den norske befolkningen skulle være overveiende homogen med et visst trykk på vern av en norsk kultur de hadde vanskelig for å definere innenfor partiets stadig mer nyliberale program.

Integrering ble for mange som ville omgå rasismestempelet en light-versjon av innvandringsfiendtligheten hvor man ganske enkelt uttrykte at det var helt greit med fremmede brune, gule eller blå, bare de ble som «oss».

Muslimer ble per definisjon en form for ondskap som måtte bekjempes, ikke minst som ekko av USAs destruktive War on Terror, som fortsatt pågår for full musikk med tverrpolitisk norsk bifall. Alt agg man følte mot masseinnvandringen og fremmedgjøring generelt ble slik effektivt projisert på en stor gruppe mennesker som både var konkret (de fleste mørke man så ble puttet i den bagen) og abstrakt på samme tid. Og som tiden har vist har man ikke gått tom for hverken frustrasjon eller aggresjon rettet mot muslimer, islamister, Eurabia, IS eller hva man nå velger i avmakt som negativ identifikasjon, uten at innvandringspolitikken på noe område reelt sett er endret. Norges befolkning er i rask endring mens politikken i stort er uendret.

Integrering er slik blitt en eufemisme for assimilasjon av folkegrupper som ikke vil la seg assimilere, i motsetning til segregasjon som oppstår naturlig mellom folkegrupper med ulikt verdigrunnlag, uansett gode forsett og «integreringsdebatter» som går i evig sirkel.

Hakk i platen fungerer overfor velgere med kortidshukommelse

Posisjoner fremfor politisk endring
Men Sylvi hadde teften for å være både spiselig og passe kontroversiell på samme tid, og man hadde etter utrenskningene i partiet egentlig vraket den reelle innvandringsmotstanden og erstattet den med retorikk for å sikre velgergrunnlaget hvert fjerde år. Det vil si at man konkret ikke gikk inn for noen vesentlig innstramming i massemigrasjon slik Dansk Folkeparti hadde gjort og gjør med tydelige resultater og reell politisk innflytelse.

Posisjon fremfor politisk endring ble Fremskrittspartiets vei.

Carl I. Hagen signaliserte tydelig internt i stortingsgruppen at det var viktig å gjøre seg spiselig for andre partier, særlig Høyre, slik at man kunne inngå i et regjeringssamarbeid med dem i fremtiden. Han klarte òg å fremføre som argument at det var en fordel at partiet var blitt betydelig mindre etter de diktatoriske utrenskningene internt i partiet, fordi da ville ikke Høyre føle seg truet som juniorpartner.

Hva regjeringsposisjonen konkret politisk skulle innebære uttalte Carl I. Hagen aldri noe om – det var bragden, utfordringen i å få Frp stuerent og inn i posisjon som var det vesentlige, politikken var sekundær.

Stusselig er det derfor i ettertid at han nå lyver eller har fått dårlig hukommelse omkring det nyliberale utvannede blå Frp han selv skapte, men som han nå selv føler seg fremmed for kun fordi han ikke lenger er partiets leder. Frp anno 2016 med Siv og Sylvi er fremfor alt hans kongerike, som han lik en King Lear ga bort for å tekkes sin kjære Eli som han hadde lovet mer enn han kunne holde. Partipolitikken er forstemmende banal i sitt vesen.

«Frp har dalt jevnt og trutt på alle meningsmålinger grunnet at de for mange i partiets grunnfjell fremstår som det opportunistiske konsensuspartiet de er. Men godt hjulpet av hylekor, en falmet kjendis og medias bevisste kjør mot det de vet er retorikk og ikke faktisk innvandringsrestriktiv politikk, er Frp sikret oppslutning på minst 10 %.»

Hylekoret usynliggjør den politiske konsensusen
Hylekoret mot Sylvi har hverken forstått hennes eller Frps strategi, men enda mer, de usynliggjør i likhet med Sylvi Listhaugs tilsynelatende hardtslående retorikk den reelle politikken. Regjeringen fører en innvandringspolitikk som er minst like liberal som tidligere regjeringers. Som den såkalte flyktningkrisen viste, så var en regjering med Frp ikke i stand til å stoppe strømmen mer enn andre partier var villige til.

De satt på gjerdet og det var kun andre europeiske land på kontinentet som bremset opp tilstrømningen etter hvert. Men grensene er i seg selv like vidåpne som før. Innvandringen til Norge er rekordstor. Sett i forhold til resten av Europa har massemigrasjonen hatt en eksplosiv økning under Høyre–Frp-regimet (se oversikt her: Norge skiller seg klart ut i Europa på innvandring).

Som en kommentator fra Civita uttaler i Aftenposten, så har Senterpartiet strengere innvandringspolitikk enn Frp (les artikkelen her).

Kristoffer Joner, nok en skuespiller norsk offentlighet aldri helt blir kvitt, sikrer Listhaug og Frp fornyet popularitet 

Nyliberale og antinasjonale
Men likevel så hyles og hykles det patetisk utenfor Sylvi Listhaugs kontor og i kommentarfelt, mens regjeringen, Frp, hun selv og hennes rådgiver kan glise bredt. De fører Europas mest innvandringsvennlige politikk samtidig som de takket være hylekoret får støtte fra de innvandringskritiske som ikke er gode på statistikk, men lar seg bondefange av billig retorikk og ho Sylvis vinnende vesen.

Frp har dalt jevnt og trutt på alle meningsmålinger grunnet at de for mange i partiets grunnfjell fremstår som det opportunistiske konsensuspartiet de er. Men godt hjulpet av hylekor, en falmet kjendis og medias bevisste kjør mot det de vet er retorikk og ikke faktisk innvandringsrestriktiv politikk, er Frp sikret en oppslutning på minst 10 %.

Selv om «folk flest» absolutt ikke ønsker deres antisosiale nyliberalisme med demontering av velferdsstaten, billigsalg av viktige norske fellesverdier og knefall for global kapitalisme gjennom frihandelsavtaler, så er Frp og nå Sylvi Listhaug den eneste stemmen som i det minste svarer på den frustrasjon de har over å ikke bli hørt. Sylvi sier at hun forstår fremfor å moralisere og vise åpenbar folkeforakt slik eliten ellers gjør. Sylvi tilhører eliten, men hun snakker et annet språk når det passer henne.

Det som en gang var norsk venstreside har for lengst forlatt sitt kollektive subjekt Folket til fordel for identitetspolitikk knyttet til kjønn og minoriteter og er ivrig med på spillet hvor Sylvi spiller skurk, men det er Norges innfødte befolkning som sitter med kollektiv svarteper.

Som nevnt: regjeringen har bred oppslutning på Stortinget for sin liberale innvandringspolitikk, mens media, plapreklassen og det muslimkritiske kommentariatet lar seg rive med i en moralistisk ordlek som skyggelegger politikken som føres.

«Verdens befolkning øker raskt mot 13 milliarder, samtidig blir verdens naturressurser og dermed menneskehetens overlevelsesgrunnlag mindre. Dette er oppskriften på en krise og kollaps som garantert kommer»

Den virkelige politikken drukner i retorikk
Fremfor å diskutere innvandringspolitikkens formål, mål, begrensninger og store demografiske, sosiale og økonomiske konsekvenser i et 100-årsperspektiv, både prinsipielt og rent praktisk politisk, sitter man igjen med en politikk og politikere som fritas fra ansvar og lik sine velgere synser fritt og freidig tilsynelatende uten konsekvenser.

Verdens befolkning øker raskt mot 13 milliarder, samtidig blir verdens naturressurser og dermed menneskehetens overlevelsesgrunnlag mindre. Dette er oppskriften på en krise og kollaps som garantert kommer, hvor det man nå hevder er umenneskelig, er mildhet i sammenligning med den råskap som venter når man høster konsekvensene etter tiår med ansvarsløs politikk.

Avviklingen av velferdssamfunnet man ennå tar for gitt pågår nå, men takket være en offentlighet som handler om person, sinnelagsetikk og ikke sak, slipper Sylvi og resten av regjeringen å møte noen motstand.

Bare i Norge legges matjorden brakk og landbruk avvikles, mens befolkningsveksten grunnet innvandring vokser kraftig. Den reelle selvforsyningsgraden av basisvarer for rudimentær overlevelse i en krise er bare 30 % om man er optimistisk. Norske naturressurser, statlige næringer, felleskapsverdier og dermed nasjonal suverenitet legges ut for billigsalg uten hørbare protester.

Derimot høres stadig hyklerkoret som skriker øredøvende til Sylvi Listhaug og andre som ikke deler deres retorikk. Her synliggjort på et vis så man undres om man egentlig tilhører samme menneskehet:

Nedvurderingen av hennes person, umenneskeliggjøringen, symptomatisk for flokkmentaliteten til de som slår seg på brystet med «medmenneskelighet», er det som gjør hennes posisjon sterk. Jeg syntes ho Sylvi var sympatisk og sjarmerende; omgjengelig og våken. Det vil de fleste som møter henne personlig uten fordommer tenke. Hun er på ingen måte kjøligere eller mer kalkulerende enn andre karrierepolitikere i Norge, bare penere og mer vinnende i sitt vesen, og fremfor alt dyktigere til å trigge følelsene som tåkelegger faktisk politikk.

Å få fokus på person, ikke sak er Listhaug-koden, samme kode som Frp har fulgt år etter år og som gir ethvert sindig menneske lyst til å bryte ut i et skrik verdig Munch om det ikke var slik at andre mer lettpåvirkelige alltid skriker høyest. Ho Sylvi kan trygt telle tusenvis av nye likes på Facebook mens fremtiden for både fremmede og innfødte forblir like uavklart.

Anbefalt lesning:  Frp vil avgi norsk suverenitet, Fremskrittspartiet vil selge NSB AS  og  Billigsalg av statlig næring

Av samme forfatter: Menneskelighet og umenneskelighet i folkevandringstiden



Relatert

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Trump – Tårnet faller

BREXIT – massenes opprør

Ja, verdens undergang har funnet sted – Alain de Benoist

Kommentarproletariatet, avmaktens frontsoldater

Simone Weil: Partier dreper sannhet og rettferdighet

Et adventsmysterium: Freskomaleriet Skolen i Athen er et av Rafaels mest gåtefulle og kjente verk og en kilde til mange ulike tolkninger. Dette essayet ser nærmere på den første tolkningen som ble gitt – at maleriet tematiserer foreningen av kristendommens mysterier med førkristen filosofi og hvordan denne tanken er blitt tatt opp igjen og fordypet i nyere tid.

Av Trond Skaftnesmo. Forfatter, naturforvalter (NMBU) og filosof. Bildet øverst Skolen i Athen (1509-1511, klikk på bildet for større versjon).

«Hva ville Rafael uttrykke med ”Skolen i Athen”? Den vanlige tolkningen er at bildet fremstiller og karakteriserer oldtidens filosofer, med hver sine særtrekk, sine allianser og konflikter. Samlet vil maleriet fremstille storheten og mangfoldet i denne kulturarven, som en ihukommelse for fremtiden. Det er ingen tvil om at dette kan leses ut av maleriet. Men er det alt?

Den første gåten vi her støter på, er at Rafael selv ikke kalte maleriet ”Skolen i Athen”. Det er en betegnelse som ble introdusert over 100 år etter Rafaels død. »

Skolen i Athen ble malt mellom 1510 og 1511, under høyrenessansens blomstring, på veggen i Vatikanpalassets ”signaturrom”. Bildet, som måler imponerende 7,7 x 4,4 m, er blitt omtalt og analysert i over 500 år. Kan det sies noe mer og radikalt nytt om det? I del 1 vil jeg se på den opprinnelige tolkningsnøkkelen til bildet og vise at den finner støtte i nyere forskning. Følger vi denne tolkningen til veis ende (del 2), ser vi at Rafaels freske tematiserer Logosmysteriet og foreningen av kristendom og ”hedensk” filosofi .

Rafael og hans samtid
Det gikk en kulturell vårvind over Sør-Europa på slutten av 1400-tallet. Og denne vinden, som senere fikk navnet renessansen (gjenfødelsen), kom fra øst. Det var den greske oldtid, den ”hedenske” kunst og tenkning, som nå ble gjenoppdaget og føyd inn i den kristne kultur. Renessansekunsten nådde en kulminasjon i Italia, med skikkelser som Leonardo (1452-1519), Michelangelo (1475-1564) og Rafael (1483-1520). Skjønt Michelangelo overlevde ham med over 40 år, angis Rafaels død ofte som slutten av høyrenessansen.(1) Det sier noe om hans posisjon i samtiden. Den speiles også i denne innskriften over Raffaello Sanzios grav i Pantheon:

Her hviler Rafael.

Mens han levde fryktet

den store natur

å bli overtruffet av ham,

ved hans død fryktet den

å dø med ham.

Han bar en engels navn, og hans kunst så vel som han vesen ble da også sett på som overjordisk. Ved betraktningen av Den Sixtinske Madonna, skrev f.eks. den tyske dramatikeren Friedrich Hebbel (1851): ”Det skulle et menneske ha laget? / Vi er bedratt! / Det stammer ikke fra en jordisk hånd! / Det oppsto lik regnbuen, / Og er som den et guddommelig pant.” (2, s. 25)

Og likevel, det som nå skal erobres er fremfor alt det jordiske. Verdenskartet blir større etter Columbus’ oppdagelse av Amerika (1492), men samtidig får jorden også sin endelige begrensning. Fremtidens vitenskap og teknikk foregripes ved universalgeniet Leonardo da Vincis eksakte anatomistudier og tekniske konstruksjoner. Og i malerkunsten utvikles sentralperspektivet, som gjør det mulig å konstruere et geometrisk korrekt billedrom.

Samtidig som blikket vender seg mot jorden, bevares det imidlertid en himmel over denne tiden, noe ikke minst Rafael bidrar til. Og denne himmelen er såpass raus og romslig at det er plass for hele den greske gudeverden.

Den Sixtinske Madonna, Rafael, 1512

Den greske filosofi og mysterievisdom, nyplatonismen og de hermetiske skriftene – alt dette suges begjærlig opp av Italias kulturelite i det 15. århundre. Og det er kirkens egne lærde som går foran. Det er f.eks. en katolsk prest, Marsilio Ficino, som i 1459 oversetter og utgir Corpus hermeticum, en samling egyptisk-greske tekster innenfor alkymi, astrologi osv.

Den nyplatonske og hermetiske visdommen Ficinio formidlet, nådde ut i vide kretser. En av hans mest betydelige elever var humanisten og kabbalisten Pico della Mirandola, som sto i sentrum for det som er blitt kalt ”den hermetiske reformasjonen” (3). Michelangelo var elev av dem begge. Og om Rafael vet vi at han var med i en nyplatonsk krets, først i Firenze og senere i Roma. Han var ganske sikkert fortrolig med de hermetiske skriftene.

At Bibelen var et inspirert skrift, ble den gang ansett som en selvfølge. Men de italienske humanistene regnet også med en guddommelig inspirasjon bak ”de hedenske skriftene”, som omhandlet astronomi, astrologi, filosofi, historie osv. Ja, for de italienske humanistene var inspirasjon, fornuft, observasjon og åpenbaring tett forbundet, presiserer Bram Kempers, professor i kunstsosiologi ved Amsterdam-universitetet. Og slik de så det, ”kunne denne inspirasjonen strekke seg ut til de som senere fortolket og oversatte tekstene.” (4, s. 155)

Dette gir en forklaring på hvorfor de store malerne i renessansen, som ofte arbeidet med bibelske motiver, pleide å innlede dagen med å lese fra de relevante skriftstedene i Bibelen. Også Rafael og hans læremester, Pietro Perugino (1446-1523), hadde denne praksis. Slik søkte de en guddommelig inspirasjon for sitt arbeide, en inspirasjon som var ment å prege seg inn deres kunstverk og som igjen kunne inspirere de som grunnet over det.

En slik meditativ lesestund er for øvrig avbildet i ”Skolen i Athen”. Rafael har gitt Perugino rollen som den inspirerte mesteren, med laurbærkrans. Selv gjemmer han seg beskjedent bak hans rygg. Perugino er avbildet i den gruppen nederst til venstre, som (hva vi vil vise) huser kristenhetens pionerer. Han er mannen i blå arbeidskappe, som støtter seg til en (påbegynt visdoms-) søyle og leser i en bok. Formodentlig Bibelen.

Utsnitt Skolen i Athen

Kunnskap om årsakene
Hva ville Rafael uttrykke med ”Skolen i Athen”? Den vanlige tolkningen er at bildet fremstiller og karakteriserer oldtidens filosofer, med hver sine særtrekk, sine allianser og konflikter. Samlet vil maleriet fremstille storheten og mangfoldet i denne kulturarven, som en ihukommelse for fremtiden. Det er ingen tvil om at dette kan leses ut av maleriet. Men er det alt?

Den første gåten vi her støter på, er at Rafael selv ikke kalte maleriet ”Skolen i Athen”. Det er en betegnelse som ble introdusert over 100 år etter Rafaels død. Så hva het maleriet mellom 1520 og 1620? I den grad det hadde et navn, var det Causarum cognitio, hvilket kan oversettes med ”erkjennelse av årsakene” eller ”kunnskap om årsakene”.

I taket over freskene er det nemlig en medaljong for hvert veggmaleri, som i bilde og tekst gir en symbolsk fremstilling av maleriets tematikk. For det maleriet som senere ble kalt ”Skolen i Athen”, var symbolbildet naturens gudinne Artemis (romernes Diana), kjent fra Efesos-mysteriene. Hun er kledt i en drakt med fire farger, som står for de fire elementer. På fanget har hun en bok med tittelen Naturalis, og loddrett på den hviler en bok med tittelen Moralis.

Takmedaljongen over ”Skolen i Athen”, med inskripsjonen Causarum cognitio.

Slik holder hun sammen den ytre verden, naturen, og menneskets indre, moralske verden. Hun holder ennå sammen det som bare 100 år senere skulle begynne å falle fra hverandre! For filosofen René Descartes’ (1596-1650) skarpe øks splittes verden i to adskilte deler; res extensa (det som har utstrekning) og res cogitans (det som har bevissthet). Men for en siste gang manes her frem visjonen av en mysteriekunnskap, som omfattet begge deler. Denne visjonen gjelder det gamle forbundet, der de to deler av verden ble holdt sammen av Artemis, naturens gudinne. Disse gamle og instinktive sjelekreftene er imidlertid i ferd med å dø, de kan ikke lenger holde verden sammen. Bøkene er allerede skilt, og de peker i hver sin retning: Naturen vil, billedlig talt, miste sin vertikale dimensjon og mer og mer erfares i det horisontale. Menneskeånden vil rett nok oppleves som noe ideelt og oppadstrebende. Men berøvet sin kontakt med naturens ånd blir den fort abstrakt og ”vektløs”. Causarum cognitio er slik en oppfordring til å ”erkjenne årsakene” på et helt nytt grunnlag og slik gripe virkelighetens enhet. Og fresken under Artemis’ føtter handler om denne prosessen.

«Men så var det disse ”svært vakre” englene da. Den som holder tavlen opp foran skriverne i gruppen til venstre, er ofte blitt identifisert som en engel. Han har rett nok ikke vinger, men vingeløse engler var faktisk ikke Rafaels oppfinnelse. Leonardo hadde gått foran i så måte. Og hva står det på tavlen? Et symbolbilde som sammenfatter Pythagoras’ musikkteori, som omhandler den kosmiske og skapende verdensmusikkens harmonier!»

Vasaris tolkning
Med sin bok Raphaels Christologie (1983) tør Harald Falck-Ytter (2) være den første i moderne tid som tar opp igjen tanken om at ”Skolen i Athen” vil noe mer enn å avbilde oldtidens filosofer, at maleriet også uttrykker det kristne mysterium. I 2015 kom denne boken ut på norsk, i en utvidet og revidert praktutgave; Åndshistorien i Rafaels billedverden.

Som vi skal komme tilbake til i del 2, har Falck-Ytter fordypet og begrunnet den nevnte tolkningen på en ny og original måte. Men selve grunntanken, at ”Skolen i Athen” også dekker kristendommens frembrudd, er ikke ny. Faktisk er det den opprinnelige tolkningen, som må krediteres den italienske maleren, arkitekten og kunsthistorikeren Giorgio Vasari (1511-1574).

Vasari er ingen hvem som helst blant kunsthistoriens pionérer. Han er den som først beskriver ”renessanse” og ”gotikk” som særegne stilarter og som har preget disse termene. Han er også kalt kunsthistoriens far, idet han er den første som skriver en rent kunsthistorisk studie. Dette skjer med boken ”Livene til de mest eminente malere, skulptører og arkitekter” (1550). Det er i denne boken Vasari gir sin tolkning av Rafaels fresker. Og her skriver han blant annet:

“Etter at Rafael hadde blitt svært hjertelig mottatt av pave Julius, begynte han å male en freske i Camera della Segnatura, som viser hvordan teologene forsøker å forene filosofien og astrologien med teologien, og der allverdens vise er avbildet, hvordan de strides med hverandre på ulike vis. På den ene siden kan man se noen astrologer som har tegnet ulike geometriske og astrologiske figurer og tegn på tavler, som noen svært vakre engler, bringer over til evangelistene for å få dem utdypet. ” (5, s. 159, epub-utgaven)

Det er lett å feie Vasaris beskrivelse til side, for hvor er vel de ”svært vakre engler” som han fabler om? Men også dette merkelige utsagnet har sin forklaring, om vi legger godviljen til. La oss først identifisere tavlene med ”figurer og tegn”. De finner vi to av, en på høyre og en på venstre side. Gruppen med ”astrologer” er åpenbart den på høyre side, der det foregår en ivrig konstruksjon med passer. Den som fører passeren er Euklid, som levde i Alexandria rundt 300 f.Kr. Han har her riktignok fått Donato Bramantes (1444-1514) skikkelse. (Bramante er kjent som arkitekten og byggelederen for Peterskirken. Før sin død anbefalte han at Rafael skulle overta det påbegynte arbeidet, noe han også gjorde.) Rett bak Euklid står det en skikkelse med en globus. Han blir vanligvis identifisert som Ptolemaios, som levde 400 år senere. (6)

Begge disse lærde fra oldtidens Alexandria var astronomer, geografer og matematikere. Men de var også astrologer. I det hele tatt var astronomien den gang en deldisiplin av astrologien. Og begge var influert av Pythagoras’ mystikk og musikkteori. Om Ptolemaios står det på wikipedia, under ”yrke”: Matematiker, geograf, astronom, astrolog, musikkteoretiker, filosof, skribent, musikkforsker. En tilsvarende raus yrkesangivelse for en akademiker i dag, ville leses som ”dilettant”. Men for den tids akademikere var det ikke noe ideal å binde seg fast til en fagbås. For så vidt er det for snevert å identifisere gruppen nederst til høyre som ”astrologer”, men det er godt innenfor skiven.

Men så var det disse ”svært vakre” englene da. Den som holder tavlen opp foran skriverne i gruppen til venstre, er ofte blitt identifisert som en engel. Han har rett nok ikke vinger, men vingeløse engler var faktisk ikke Rafaels oppfinnelse. Leonardo hadde gått foran i så måte. Og hva står det på tavlen? Et symbolbilde som sammenfatter Pythagoras’ musikkteori, som omhandler den kosmiske og skapende verdensmusikkens harmonier! Vi skal komme tilbake til dette. Men det er innlysende at tavlen må være brakt over fra ”astrologene” i høyre gruppe, de lærde som jo nettopp arbeider med Pythagoras mystikk så vel som med sfæreharmoniene. Så har vi i hvert fall funnet én engel, som passer inn i Vasaris beskrivelse. Og med en livlig fantasi, kan vi jo godt forestille oss at det har vært og vil komme flere slike overleveringer og at det også kan være flere slike budbringere i aksjon, skjønt vi her kun ser den ene. Vasari skriver med en annen glød og innlevelse enn den tørre og pedantiske stilen som senere ble et ideal for akademia. Han ”ser” også det han ”innser” må ha skjedd eller vil komme til å skje, uten å ta seg bryet med å skille mellom syn og innsyn.

Det var først på 1600-tallet det ble vedtatt at fresken ikke handler om noe annet og mer enn å gi en livfull fremstilling av den greske filosofien. Det kan i parentes bemerkes at Rafael ikke har etterlatt seg noen liste over hvem som er hvem på bildet, eller overhodet noe notat om hvordan det skal tolkes. Men Vasari var tross alt en samtidig av Rafael. Han kjente mange av Rafaels venner og kolleger, som f.eks. Michelangelo. Og han studerte maleriet i 1529, bare 9 år etter Rafaels død. Han hadde slik gode forutsetninger for å få klarhet i maleriets grunnmotiv.

 «Rafael og hans samtids kulturelite søkte en forsoning mellom oldtidens mysterievisdom, filosofi og vitenskap, inkludert astrologien, og kristendommen.»

Kritikken mot Vasari
I 1650 innledet den franske kunsthistorikeren Roland Fréart de Chambray (1606-1676) et voldsomt angrep på Vasari i boken ”Paralleller”. (7) Hans konklusjon var at Vasari hadde forvansket Rafaels maleri og feilaktig tillagt det en dypere, symbolsk mening. ”Det er ingen grunn”, mente Fréart, ”til å lete etter noe mer i dette bildet enn det som kan ses eksplisitt. Og vi kan være rolig forvisset om at Rafael ikke hadde noen intensjon om å presentere for oss noe symbolsk i dette bildet, som ikke er noe annet enn en rettfrem beskrivelse av en av de berømte greske skoler.” (4, s. 142)

Bram Kempers kommenterer dette slik:

«I denne akademiske konteksten er det desto mer bemerkelsesverdig at Fréart kritiserer Vasari for hans symbolske tolkning av Rafaels fresker, og bruker det argumentet at enhver, endog en lærd amatør, kunne se hva Rafael malte og intenderte. Hvis vi anser Vasari for å være en av de første som gir en omfattende ikonografisk tolkning [symboltolkning], fortjener Fréart å kalles den første kritikeren av ikonografi og ikonologi. Og han viste seg å være bemerkelsesverdig suksessfull i dette henseende, delvis fordi den italienske maleren Giovanni Pietro Bellori [1613-1696] leste hans bok og aksepterte hans syn. (Ibid)»

Bellori skrev en meget innflytelsesrik kunsthistorie, ”Artistenes liv” (1672), som lik Vasaris bok var en samling kunstnerbiografier. Her fortsetter han angrepet på Vasari, og antyder at han må ha forvekslet de to freskomaleriene, ”Skolen i Athen” og ”Disputa del Sacramento”:

“Feil er den betegnelse som Vasari gir – forsoning mellom filosofi, astronomi [sic!] og teologi – for det er ingen teologer eller evangelister der, slik han utførlig beskrev, idet han kanskje har forvekslet det andre bildet med det første, om teologi og sakramentet.” (Ibid)

Rafael og hans samtids kulturelite søkte en forsoning mellom oldtidens mysterievisdom, filosofi og vitenskap, inkludert astrologien, og kristendommen. De søkte en erkjennelse av årsakene (Causarum cognitio), en kunnskap som kunne danne et kontinuerlig hele, fra det guddommelig inspirerte til det praktisk erfaringsbaserte. Visjonen gjaldt intet mindre enn en åndsvitenskap, innenfor de kulturelle rammer som den gang gjaldt. At de så ”teologien” som den ledende kraften i denne prosessen, er ikke underlig. Det var jo den som skulle fortolke Guds inspirerte ord og som slik sett skulle krone ”vitenskapen om ånden”.

For Bellori og hans samtid var en slik forsoning utenkelig. Og ytterligere utenkelig var det at teologene – eller evangelistene (!) – skulle lede an i prosessen. Splittelsen mellom Naturalis og Moralis – mellom ”det ytre” og ”det indre” – var alt et faktum. Og teologien hadde å holde seg strengt til det siste, som var troens domene. ”Endringene i klassifikasjon og forståelse var av en slik karakter”, kommenterer Kempers, ”at en malerkollega som levde 100 år før kunne anklages for å ha forvekslet de to mest berømte freskene som han diskuterte i sin bok.” (4, s. 143)

Agostino Venezianos kobberstikk fra 1524

Den gåtefulle gruppen
Rafael var rett og slett kommet i utakt med tiden, med Fréarts og Belloris tid, og enda mer med de følgende århundrer. Hans ”kristne nyplatonisme”, som Kempers kaller det, ”er som et paradigme spesielt langt fra den neo-positivistiske, anglosaksiske lærdomstradisjonen.” (4. s. 160) Slik sett er det slett ikke særlig forbausende at Fréarts og Belloris tolkning er blitt stående. Men vil vi forstå tidligere tiders kunstverk, deres intenderte mening, må vi selvsagt innforlive oss i det kognitive univers de sprang ut av, snarere enn å bruke vår egen tid som mal.

Det er på denne bakgrunn Kempers må konkludere slik:

“Verdensbildet i det tidlige 16. århundre, med røtter tilbake til Paulus i Athen, viser seg å være i bemerkelsesverdig overensstemmelse med Vasaris utlegning av den fresken, som i det 17. århundre ble kjent som ”Skolen i Athen”. […] Harmoni mellom alle grener av kunnskapen sto sentralt i samtidens tenkning, og det var nettopp dette Vasari anså som tematikken i Rafaels freske, med Platon og Aristoteles i sentrum. De var satt i en harmonisk sammenheng med sine forløpere og med evangelistene. Tekster og bilder, helt til 1620-tallet, deler den idé at denne fresken også har hatt en teologisk og bibelsk mening, og at den ikke eksklusivt fokuserer på klassisk filosofi, fortolket på en sekulær, ikke-teologisk måte. Vasari, Veneziano og Ghisi hadde antakelig rett.” (Ibid)

Veneziano og Ghisi er to billedkunstnere som i henholdsvis 1524 og 1550 laget hver sin grafiske fremstilling av Rafaels freske. Her er det Venezianos kobberstikk som er det mest interessante, idet han fremstiller den gåtefulle og omstridte gruppen nederst til venstre i Rafaels bilde på en ny måte. Der engelens tavle hos Rafael har pytagoreiske tegn, fremstiller Veneziano tavlen med en gresk tekst. Og han betegner skriveren foran engelen som Lukas.

Falck-Ytter kommenterer dette slik: ”Agostino har enten sett denne teksten i en tidligere fase av freskens tilblivelse, eller det er blitt meddelt ham at det dreide seg om evangelisten Lukas. En omtydning i strid med Rafaels opprinnelige utkast så kort tid etter hans død er usannsynlig. I Agostinos kobberstikk kan man i boken til den skrivende gjenkjenne vers fra Lukas-evangeliet som refererer seg til Marias forkynnelse [bebudelse].” (2, s. 102)

Om en vil løse quizen ”hvem er hvem på Rafaels freske”, er det nok denne gruppen som byr på de største utfordringene. Her finner vi flere merkelige skikkelser, som skiller seg klart ut fra resten av forsamlingen. Her har vi f.eks. en orientalsk utseende mann, med noe som likner en turban på hodet. Her dukker det også opp en kvinne, som den eneste (?) på hele maleriet. Med sin venstre hånd viser hun et underlig tegn. Her finner vi to barn, det ene rundt ett år gammelt, det andre rundt 12. Hva har de her å gjøre, i et filosofisk akademi? Er det noen forelesere som mangler barnevakt? Vi ser en hvitkledd skikkelse (kvinne? mann?) som – lik de to barna – ser rett på deg. Dertil har vi tre bokmenn og en engel, som viser frem en tavle med pytagoreiske symboler på. Hva betyr alt dette?

Mange gåter. Og foreløpig – dvs. i løpet av de foregående 500 år – få eller ingen gode svar. Det vi allerede nå kan innse, er imidlertid det uholdbare i Fréarts svar: ”Vi kan være rolig forvisset om at Rafael ikke hadde noen intensjon om å presentere for oss noe symbolsk i dette bildet.”

Neste og siste del i dette adventsmysteriet følger neste søndag.

Referanser

(1) Jf. f.eks. Wikipedia: ”Rafaels død i 1520 og plyndringen av Roma i 1527 markerer slutten på høyrenessansen.” (Under artikkelen om høyrenessansen.)

(2) Harald Falck-Ytter, 2015: Åndshistorien i Rafaels billedverden. Freskomaleriene Disputa del Sacramento, Skolen i Athen og det kristne mysterium. Antropos. Oslo.

Harald Falck-Ytter (1927-2006) var utdannet musikkpedagog i Oslo og ble senere prest i Kristensamfunnet i Tyskland. Han er forfatter av flere verk innenfor historie og mytologi, kunstfag og naturvitenskap, blant annet Kalevala (1986), Das Polarlicht (1999), Kosmos und Apokalypse (1995) og Raphaels Christologie (1983).

(3), James D. Heiser, 2011: Prisci Theologi and the Hermetic Reformation in the Fifteenth Century, Repristination Press. Texas.

(4) Bram Kempers, 1998: Words, Images and All the Pope’s Men. Raphael’s Stanza della Segnatura and the Synthesis of Divine Wisdom. I boken: History of Concepts: Comparative Perspective. (Iain Hampsher-Monk, Karin Tilmans & Frank van Vree, ed.). Amsterdam University Press.

(5) Lives of the Most Eminent Painters, Sculptors and Architects: http://www.gutenberg.org/files/28420/28420-h/28420-h.htm

(6) Mannen med himmelglobusen er tradisjonelt identifisert som Zarathustra. Falck-Ytter ser imidlertid her ”fredens konge”, Melkisedek, mens han identifiserer skikkelsen med jordkloden som Zarathustra. (7) Bokens fulle tittel var (fritt oversatt): Paralleller mellom antikkens arkitektur og den moderne – samt overveielser over ideen om maleriets perfeksjon.

Relatert

Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte

Evolusjonen og tidens gåte – del I

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

Som frigjeven ramn
er du komen or det store myrkret.
Attende
til undringa. Og sidan alltid attende til undringa;
til einaste buret du let tankane lukkast inn i.
Du er det tjuefemte teiknet i den gamle runerekkja; skriven på ramnen sin hud
under fjørbusken på strupa. Kritisk
krinsande
om kva du har sett,
ser, vil og ikkje vil sjå.
Allveg og stendigt søkjande
etter kva motseier absolutt
i menneskeskapte system.
Rett fram, attende; opp og ned
i spiralrørsle,
for å vinna syn på fenomen i livet.
Skinet
i dei store, vidopne augene dine speglar
medvitet i di eiga sjel,
og tvisynet grip kva andre vil
løyna.

Tileigna Georg Johannesen

Av Egil Lejon, foto: Christopher Martin

Mange europeiske land har avskaffet de tradisjonelle former for familiestrukturer og måter å organisere samfunn på, som en har ansett som gammeldagse og utdaterte. Dette har hatt flere svært uheldige bieffekter som vi helst ikke ønsker å snakke om, blant annet en svært utbredt ensomhet. Dokumentaren “Swedish Theory of Love” viser på smertefullt og fortreffelig vis hvor galt det har gått med det svenske samfunnet, noe som betegner tilstanden i hele den vestlige verden. Det er denne dokumentaren jeg tar utgangspunkt i, i teksten som følger.

Av Martin Drange, samfunnsengasjert naturvenn

Hvordan skal en så sterkt individ- og ego-fokusert «kultur» (i den grad man lenger kan snakke om kultur når fellesskapet ikke eksisterer) kunne inkludere enkeltmennesker utenifra? Det går ikke.

Avskaffelsen av kjernefamilien

Da vi før var avhengige av hverandre gjennom forpliktende familiekonstellasjoner, sitter vi nå ensomme tilbake. Vinteren 1972 ble en revolusjonerende framtidsvisjon satt i verk i Sverige i uavhengighetens tegn: Kvinnen skulle frigjøres fra mannen. De eldre skulle frigjøres fra sine barn og tenåringene skulle frigjøres fra sine foreldre. Det ble skrevet et manifest som het «Familien i fremtiden».

Politikeren Åsa Mattson stod på talerstolen og sa at: «Målet er å skape et samfunn der alle kan utvikle seg selvstendig. Der alle voksne er økonomisk uavhengige av slektninger.» Olof Palme proklarmerte følgende: «Vi må skape økonomiske og sosiale vilkår som gjør folk til uavhengige individer». Målet var hvert menneskes frihet. Men ved å forkaste de strukturene som gav oss trygghet og kjærlighet, ble det gjerne et kaldere samfunn? Bibelen forteller om mennesket som spiste av kunnskapens tre – etterpå kjente det på en enorm ensomhet. Kanskje frihet må anses som et middel og ikke, slik det blir sett på som i dag; et mål?

Swedish Theory of Love

Professor Lars Trägårdh, forteller hva begrepet «the swedish theory of love» går ut på:

«Den svenske kjærlighetsteorien sier at alle mellommenneskelige forhold må basere seg på at folk grunnleggende sett er selvstendige. En kvinne som er avhengig av mannen sin – hvordan vet vi at de i dette forholdet er frivillige, og ikke fordi de er avhengige av hverandre? Og av økonomiske grunner? Barn har mange rettigheter. De eldre er ikke lenger avhengige av velvilje fra de voksne barna sine. Idealfamilien i Sverige består av voksne individer som er grunnleggende uavhengige. De jobber for seg selv.»

Trygghetsaspektet er særdeles viktig når man ser på europeisk historie. Nasjonalstatene sprang ut av nettopp følelsen av at man var ett folk, at man var en utvidet familie. Sosiologiprofessoren Sigurd Skirbekk peker på at nasjonalstatenes periode (1815-1914) var Europas mest fredelige tid.

Holder andre på avstand

En kvinne med innvandrerbakgrunn i dokumentaren presiserer at svenskene ønsker å hjelpe flyktninger f.eks, men at de også ønsker å holde dem på avstand – ganske enkelt fordi svenskene til motsetning fra mange ikke-vestlige innvandrere, ikke dyrker gruppen. De dyrker seg selv. Hvordan skal en så sterkt individ- og ego-fokusert «kultur» (i den grad man lenger kan snakke om kultur når fellesskapet ikke eksisterer) kunne inkludere enkeltmennesker utenifra? Det går ikke. Og man ser samme tendens i hele Europa. Et identitetsløst kontinent som blir svakt og underdanig i møte med etniske, religiøse og kulturelle grupper fra andre deler av verden.

«I Sverige lever mange alene. Jeg kunne ikke ha bodd alene en eneste dag», sier kvinnen med innvandrerbakgrunn. Hun er avhengig av selskap og familie. Hun ser på avhengighet som noe godt. Og hvorfor ikke? Ved første øyekast kan det virke tungt og i verste fall bringer det selvsagt med seg negative faktorer som maktkåthet og detaljkontroll fra familiens overhoder. Til gjengjeld er det generelt flere positive faktorer oppi det, som vi kan ha glemt i våre dager; pliktfølelse, fellesskap, sosialisering, trygghet og ikke minst kjærlighet.

Trygghetsaspektet er særdeles viktig når man ser på europeisk historie. Nasjonalstatene sprang ut av nettopp følelsen av at man var ett folk, at man var en utvidet familie. Sosiologiprofessoren Sigurd Skirbekk peker på at nasjonalstatenes periode (1815-1914) var Europas mest fredelige tid. Det er forresten et tankekors idag at vestlige politikere begrunner ikke-vestlig masseinnvandring ved at europeere får for få barn, når det er politikerne som har beredet grunnen for at nettopp dette har skjedd.

Man kan ikke unngå å bli berørt når dokumentaren tar oss med inn i en bolig hvor en mann har vært død to år i sin leilighet. De som arbeider med slike saker for den svenske stat, opplyser at årsaken til at slik skjer er for det første at sosialpengene renner inn på konto og regningene betales automatisk. Ingen merker noe når personen ikke har noe nettverk. Dette er ikke et unikt tilfelle. I den tredje verden hadde noe slikt aldri skjedd.

«Folk vet ikke lenger hvordan de skal sosialisere seg. Det er slitsomt. Det krever stor innsats. Da må en kunne forhandle og reforhandle, diskutere, bli enig om ting. Er du selvstendig, klarer du ikke dette. Nå lever vi to ulike liv. Tilkoplet og frakoblet. Livet vårt når vi er tilkoblet er i stor grad risikofritt. Det er så lett å skaffe seg venner på internett – de forstår ikke hvor ensom du er».

Lykke er fellesskap

I slutten av dokumentaren møter vi sosiologen og filosofen Zygmunt Bauman, som sier at:

«Det er usant at lykke er det samme som et problemfritt liv. Et lykkelig liv handler om å overvinne problemer, gjøre sitt beste og streve hardt. Så blir du lykkelig når du ser at du har mestret utfordringene. En kjenner glede ved å overvinne vansker. Dette har vi mistet. Vi mistet det da velstanden vokste. Folk har alt. Folk sulter ikke, de er ikke fattige. Men èn ting mangler – noe staten ikke kan gi deg og noe en ikke kan vedta politisk: Det å være i lag med andre folk. Det å være en del av en gruppe. Dette må en selv sørge for.»

Bauman mener også at folk som har lært at de skal være uavhengige har mistet evnen til å fungere i lag med andre mennesker:

«Folk vet ikke lenger hvordan de skal sosialisere seg. Det er slitsomt. Det krever stor innsats. Da må en kunne forhandle og reforhandle, diskutere, bli enig om ting. Er du selvstendig, klarer du ikke dette. Nå lever vi to ulike liv. Tilkoplet og frakoblet. Livet vårt når vi er tilkoblet er i stor grad risikofritt. Det er så lett å skaffe seg venner på internett – de forstår ikke hvor ensom du er».

Lav terskel for å kutte ut folk

Og Bauman trekker også frem det faktum at vi så alt for lettvint kutter ut kontakten med folk som har andre meninger enn oss:

«Om du ikke liker andre sine holdninger på nettet kan du bare slutte å kommunisere med dem. Når du er frakoblet så er alt du ser et bilde på hvor ulike vi er som mennesker. Folk du møter, fremmede folk. Du må ha et behov for dialog om du skal gå inn i en samtale. Du må takle at vi er ulike og at det er mange måter å være menneske på. Istedenfor å bevise at alle andre er dumme, kan du oppdage at andre er kloke og at det er du som er dum.»

Han peker på at selvstendighet tar fra oss evnen til å gjøre dette, og at jo mer selvstendig vi er, jo mindre er vi i stand til å erstatte selvstendigheten med en veldig tilfredsstillende form for gjensidig avhengighet:

«Selvstendighet gjør oss ikke lykkelige. Selvstendighet gjør livet innholdsløst, meningsløst og helt ufattelig kjedsommelig.»

Relatert

Essay: Vannet vi svømmer i

Kjærlighet i Kali Yuga – Charles Upton

Kjærlighet i Kali Yuga – Charles Upton del II

Den klare dagen

Essay: En mann, et liv og et luksushotell

EPILOG: En mann, et liv og et luksushotell

DET NAKNE MENNESKET

PENETRER DITT HJERTE

Freskomaleriet “Skolen i Athen” er et av Rafaels mest gåtefulle og kjente verk og en kilde til mange ulike tolkninger. Andre del av dette essayet ser videre på tolkningen som er gitt – at maleriet tematiserer foreningen av kristendommens mysterier med førkristen filosofi og hvordan denne tanken er blitt tatt opp igjen og fordypet i nyere tid.

Av Trond Skaftnesmo. Forfatter, naturforvalter (NMBU) og filosof. Bildet øverst: snitt fra “Skolen i Athen” (1509-1511, klikk på bildet for større versjon).

Johannes gjør her noe (for filosofer) uhørt, idet han remytologiserer Logos: Han forkynner at Ordet har steget ned og tatt bolig iblant oss, at det er blitt kjøtt og blod!

Øvre plan

I det følgende vil jeg gi en tolkning av ”Skolen i Athen” som, skjønt den er i pakt med Vasari, i alt vesentlig støtter seg til Harald Falck-Ytters langt dypere og mer detaljerte arbeid. (1) Gjennom mitt eget arbeid med maleriet, er nye fenomener kommet til, som føyer seg inn i helhetsbildet. I det følgende er alt presentert i én strøm, og – for å holde det innenfor en rimelig ramme – i en nokså ”påståelig” form. Vi kan også si at tolkningens begrunnelse ligger i selve beskrivelsen, ikke minst i hvordan alle detaljene føyer seg sammen til et gedigent meningsfullt mønster. Dog vil kun de mest sentrale skikkelsene kunne behandles i denne omgang.

For å få det rette overblikket, er det best å begynne på det øvre planet. Ja, vi må faktisk begynne ovenfor det. Over og rundt hele forsamlingen er det spent opp en stor bue. Den rammer inn hele scenen; alt skjer i ett og samme rom. Og hvilket rom er så det? Det er det åndshistoriske rommet, der alt utspiller seg i ett sammenhengende drama. Her er ingen skillevegger mellom fortid og nåtid, kun en større eller mindre distanse.

Til venstre og til høyre over filosofene ser vi to greske gudeskikkelser, som står i hver sin veggnisje. Til venstre har vi guden Apollon med sin lyre. Det er solens og lysets gud, den klare tankes gud. Men også guden for musikk og poesi, helse og kunnskap. Rudolf Steiner sier blant annet dette om Apollon:

“Når en greker ytret navnet Apollon, refererte han til den åndelige virkelighet bak solen. […] Faktisk henviser grekeren til det vesen, som senere åpenbarte seg som Kristus. Men han kunne ennå bare forstå det i en slags tilslørt form, som Apollon. I en viss forstand er Apollon som en av Kristi kledninger, som i sin form ligner det som er i den. Slør etter slør måtte falle fra denne skikkelsen, som ble forstått som Apollon, før Kristus kunne bli synlig og intuitivt forståelig. Apollon hentyder til Kristus, men er ikke Kristus selv.” (2)

“Apollon og nymfene” (1666-1673) av François Girardon

Det er alt annet enn tilfeldig at Platon er plassert til venstre og Aristoteles til høyre for midtlinjen. Vi ser videre at Platon peker oppover (mot ideenes verden), mens Aristoteles viser horisontalt utover (mot sansenes verden).

Når Johannes i begynnelsen av sitt evangelium identifiserer Kristus med Logos – verdensordet, verdensfornuften, den ordnende og helsebringende verdensharmonien – er det tett opptil en karakteristikk av Apollon. Forskjellen, for grekerne, var vesentlig den at Apollon var en mytisk skikkelse, en gud, mens Logos var et avmytologisert, filosofisk begrep. Johannes gjør her noe (for filosofer) uhørt, idet han remytologiserer Logos: Han forkynner at Ordet har steget ned og tatt bolig iblant oss, at det er blitt kjøtt og blod!

Men nå foregriper vi utviklingsgangen i bildet. Foreløpig, på det øvre plan, er det snakk om den allmenne inkarnasjonen av Logos, at tenkningen blir født blant menneskene, blir hvert menneskes personlige eiendom. Inntil nå hadde mennesker opplevd tenkningen som et kosmisk-objektivt fenomen, noe de tok del i: ”Det tenker i meg!” Nå skulle de stadig mer bemektige seg denne tenkningen og hver især fornemme: ”Jeg tenker!”

Sokrates (c. 470-399 f. Kr.) kalte seg selv en ”fødselshjelper” for denne prosessen. Han er avbildet i en enkel grønn kappe på venstre side, skrått under Apollon. Sokrates’ gjerning var nødvendig, men ikke ufarlig. Falck-Ytter (1, s. 80) kommenterer det slik: ”Den gamle kosmologiske opplevelse og mytiske billedtenkning svant hen. For menneskene var det en dramatisk og farlig overgang. Den rene rasjonalisme kunne avløse den gamle billedbevisstheten og ikke la noe annet bli igjen enn en tom forstandsviten.” Så kan vi da også forstå at Athenerne ble skremt av det Sokrates satte i gang. Til slutt dømte de ham til døden, for ”gudløshet” og ”å ha forført ungdommen til gudløshet”.

Til høyre bak Sokrates, og tilbaketrukket i sin egen tenkning, har vi Heraklit, med tilnavnet ”den dunkle”. Han er kjent for å fremheve at ”alt flyter” og beveges i en dialektikk mellom polariteter “i overensstemmelse med Logos, den orden som styrer alt”.

På høyre side over filosofene finner vi gudinnen Athene (romernes Minerva), gudinnen for visdom og krig. Hun fødtes – fullvoksen, bevæpnet og armert – rett ut av Zevs panne. Athene er den jordiske tenkningen, den som fødes ut av hjernen. Hun er da også gudinne for høyst profane sysler, som krigs- og statskunst, lov og rett, kunst og håndverk osv. Hennes symbol er en ugle: fuglen som ser i mørket. Slik hjernetanken lyser opp i kraniehulens natt.

Athene og uglen

Idet de guddommelige inspirasjonskildene er identifisert, ser vi med ett hvordan romretningene – venstre og høyre, opp og ned – er ladet med mening. Det er alt annet enn tilfeldig at Platon (c. 429-347 f.Kr) er plassert til venstre og Aristoteles (384-322 f.Kr.) til høyre for midtlinjen. Vi ser videre at Platon peker oppover (mot ideenes verden), mens Aristoteles viser horisontalt utover (mot sansenes verden).

Platons underkjortel er fiolett, farven for åndelig og sjelelig inderlighet. Overkjortelen har en lysglødende rødfarve; kjærlighet til visdom. Den lukker seg antydningsvis i en spiss nedentil og åpner seg oventil. Hos Aristoteles er alt stikk motsatt: Underkjortelen har en jordbrun farve, overkjortelen har logikkens kjølige blåfarve. Den er åpen mot jorden og oventil mer lukket.

Begge holder en bok i hånden. Platon holder sin bok – Timaios – loddrett. Aristoteles holder sin bok – Etikken – nærmest vannrett. Det er i dialogen Timaios Platon forteller om verdenssjelen, som har form som et kors. Det er i Etikken Aristoteles gir retningslinjene for et harmonisk og rettskaffent liv på jorden.

Til høyre for Aristoteles står en gammel, men rank og imponerende mann i gyllen kjortel. Det er Xenofanes av Kolofon (c. 570-475 f.Kr.), en forløper for den skeptiske selvbevisstheten som følger med den selvstendige og abstrakte tenkningen. Hos ham skinner den nyfødte tenkningen sterkt og klart, derav den sollyse kjortelen. Han ser, som en av de første, hvordan grekerne har skapt sine guder i sitt eget bilde.

Et typisk utsagn fra ham er: ”Hadde kveg og hester og løver hatt hender og kunne malt eller formet slik som mennesker gjør, ville hestene formet sine guder som hester, kveg som kveg og løver som løver. Etiopiere sier at deres guder er stubbnesete og svarte, trakerne at de er bleke og rødhårete.”

Xenofanes var likevel ingen ateist. Men han var monoteist og mente Gud bare kunne tenkes abstrakt, ikke forestilles billedlig. Slik pekte han fremover mot en kultur, som mange hundre år senere skulle bre seg ut fra Jerusalem. Kirkefedrene likte ham godt.

Xenofanes har ved siden av seg en mørk skikkelse med bukkeskjegg, som legger hånden på skulderen hans. Det er som om han sier: “Vi to skal nok bli gode venner og få gjort mye sammen i fremtiden.”

“Diogenes” (1860) av Jean-Léon Gérôme

Rett nedenfor Xenofanes ligger en mann uvørent henslengt i trappen. Han er helt alene med seg selv, avsondret fra alle andre. Han leser i noen papirer, formodentlig noe han selv har skrevet. Det er kynikeren Diogenes fra Sinope (c. 412-323 f. Kr.), også kalt Diogenes i tønnen. Kyniker betegner her en intellektualisme som helt hadde mistet sin evne til idésyn, hadde kuttet forbindelsen til ånden i naturen, og var redusert til kald logikk og tom forstandsviten. En intellektualitet i åndelig isolasjon. Diogenes formulerte det selv helt presist en gang han var på besøk hos Platon, idet han sa: ”Bord og stoler ser jeg, men ikke bordets og stolenes vesen.”

Diogenes bærer en blålig kjortel, med samme farve som Aristoteles’ overkjortel. Han har tatt av seg – og ligger på – en fiolett kjortel, lik Platons underkjortel. Dette er klar tale: Diogenes har utviklet en klar og logisk tenkning. Men han har mistet den inderlighet som kunne gjøre ham i stand til å se tingenes vesen eller idé. Slik peker Diogenes inn i vår egen tid.

Men Diogenes er en blindvei, et advarende avvik. Den regulære utviklingsstrømmen går ”fra Apollon til Athene” og derfra til gruppen nederst til høyre. Og før vi forlater det øvre plan, gis det en inspirasjon, en overlevering som skal motvirke den kyniske intellektualismen, med dens isolasjon. Det er en inspirasjon som vil berike det som nå skal utvikle seg av jordvendt vitenskap – ikke minst i Alexandria – med en mysterievisdom som forbinder himmel og jord.

Denne inspirasjonen kommer fra den høyt innviede Pythagoras (c. 570-495 f.Kr.), som står under Athene, der hennes blikk er rettet. Han har en rødlig kjortel på seg, med en mørkere tone enn hos Platon. Farven finner gjenklang hos Euklid (med passeren, rett under). Med sin venstre hånds pekefinger viser Pythagoras hvilken vei hans mysterievisdom vil ta. Fingeren peker rett ned mot en himmelglobus; den inspirerte stjernevisdommen, som skal gi et overlys til de mer jordiske vitenskaper som utfolder seg i hellenismen og senantikken.

Det englebudskap som Markus – og Johannes – åpner sine evangelier med, er beretningen om Johannesdåpen, der Logos, Kristusånden tar bolig i Jesus av Nasaret. På Rafaels freske er Jesus kommet frem til dette punktet i sin biografi, nøyaktig over det stedet der Logosbudskapet fra den mektige kulturstrømmen overbringes ved engelens tavle.

“Pytagoreisk hymne til soloppgangen” (1869) av Fjodor Bronnikov

Logos’ inkarnasjon

For oldtidens greske filosofer hadde begrepet Logos, som nevnt, en kosmisk-universell mening, som den skapende og ordnende verdensharmonien eller verdensfornuften. Men siden hvert menneske er begavet med en dråpe av den universelle fornuften, kunne Logos også brukes om denne dråpen. Etter hvert fikk ordet en nærmest uuttømmelig fylde av beslektede meninger.

Filosofen Marian Hillar (3, s. 6) regner opp hele 11 mulige betydninger, inkludert ord, språk, utsagn, diskurs, fornuft og proporsjon (analogia). Som nevnt føyer evangelisten Johannes igjen til en radikalt ny mening, idet han åpner sitt evangelium med å identifisere Kristus med Logos. Det betyr at den kosmiske Logos kan anta menneskeform, kan bli ”kjøtt og blod”.

Denne tanken er nokså anti-platonsk. Derimot er den i pakt med Pythagoras’ lære. Hillar (3, s. 8) sier om dette:

“[Pythagoras’] filosofi er en metafysikk om immanent (iboende) orden i kontrast til Platons metafysikk om det transcendente. For Platon er det guddommelige transcendent (hinsides sanseverdenen). […] Derfor kan sannheten kun gripes via intellektet. For Pythagoras derimot, kan det guddommelige prinsipp om harmoni gripes gjennom sinnet og det kan også oppfattes gjennom sansene, og derigjennom bevirke intellektuell innsikt.”

Dermed kan vi forstå at Pythagoras peker i motsatt retning av Platon. Og vi kan forstå at det er Pythagoras, og ikke Platon, som står på høyre side, som en høyere beskytter og inspirasjonskilde for den fremvoksende, sansevendte vitenskapen. Når vi så vet at pytagoreerne regnet Apollon som en representasjon av Logos, det kosmiske prinsippet om en harmonisk orden, slutter dette sirkelen.

Vi har altså for oss tre versjoner av Logos:

1. Den kosmiske Logos
2. Den allmenne Logosdråpen i hvert menneske
3. Logos inkarnert (”Ordet ble kjød”)

Platon og Apollon

Paulus’ tenksomme karakter er beslektet med den vi ser hos Heraklit (”den dunkle”). I ”Skolen i Athen” er de endog gitt nyanser av samme fiolette kjortel. Men Paulus utmerker seg med usedvanlig muskuløse og kraftige ben, og med støvler som egner seg for lange vandringer. Ingen andre på fresken er skodd på denne måten.

Og i Rafaels freske kan vi se hvordan denne Logos-prosessen forløper. Den utgår fra Apollon, som representant for den kosmisk-universelle Logos. Deretter føres den videre hos oldtidens filosofer og inn i den alexandrinske vitenskapen, der Logos utvikles i sin allment menneskelige form, som en dråpe selvstendiggjort tenkning i hver enkelt. Men Pythagoras forkynner at den kosmisk-universelle Logos ikke bare kan komme til syne som fornuft, men også kan vise seg i sanselig skikkelse. Slik peker han frem mot den hendelsen Johannes vitner om. Finner vi også denne hendelsen avbildet i Rafaels freske?

Den gruppen vi da må granske, er den vi alt har stilt så mange spørsmål om (del 1), der vi finner så mange merkelige skikkelser. Og nå har vi den nøkkelen vi trenger for å løse gåtene.

La oss begynne med engelens tavle med de gåtefulle tegn, som summerer opp den pytagoreiske harmonilæren. Falck-Ytter, som selv var musiker og utdannet musikkpedagog, skriver utførlig om hvordan de musikalske harmonier speiler de tallforhold som gjelder i vårt planetsystem, og hvordan dette igjen korresponderer med verdenssjelen:

I Platons dialog Timaios beskrives denne skikkelse. Det er ”verdenssjelen” som […] kommer til uttrykk i de substansfylte kosmiske tallforhold. Her foreligger de samme forhold som i den tonestrukturen Pythagoras hadde skapt. I denne strukturen virker alle syv planetkrefter inklusive et jordisk element, for der er ikke bare 7 men 8 toner. Oktaven er ikke lenger kun en fordobling av begynnelsestonen, men – etter å ha gått gjennom de andre tonene – en ny tone for seg.

Denne verdenssjelens skikkelse viser seg midt blant de syv planetstjernekreftene som et kosmisk uttrykk for vårt planetsystem (10) og har selv noe jordisk i seg: erkjennelsen av sin menneskelige formstruktur. Denne verdenssjelen er ”Logos”, det guddommelige skaperordet, som er kommet nær jorden […] På jorden opptrådte denne skikkelse som Jesus av Nasarets kjerubisk-harmoniske vesen. Han kunne ved Jordandåpen helt oppta selve ”Logos” som det kosmiske Kristusvesen (1, s. 111-112).

“Paulus preker i Aten” (1515) av Rafael

På bildet finner vi denne skikkelsen som den hvitkledte ynglingen, som står rett over den pytagoreiske tavlen. Det er Jesus av Nasaret som her danner en trekant med evangelistene Johannes og Markus. Det vil si, engelen med tavlen opptrer der vi ville vente å finne Markus. Så åpner han da også sitt evangelium med ordene: “Se, jeg sender min engel [anggelon] foran ditt åsyn.” (5)

Det englebudskap som Markus – og Johannes – åpner sine evangelier med, er beretningen om Johannesdåpen, der Logos, Kristusånden tar bolig i Jesus av Nasaret. På Rafaels freske er Jesus kommet frem til dette punktet i sin biografi, nøyaktig over det stedet der Logosbudskapet fra den mektige kulturstrømmen overbringes ved engelens tavle.

Vi har fulgt Logos’ vei fra Apollon, via oldtidens filosofer og den hellenistiske kulturs blomstring i Alexandria. Logosprosessen, som en kulturhistorisk strøm, går så videre inn i kristenheten, fra høyre mot venstre på det nedre plan. Den første skikkelsen den når frem til, er en som sitter klar med pennen, innadvendt og lyttende. Han er plassert ett trinn opp mot oldtidens filosofer og lengst ut til høyre i sin gruppe. Han er den som formidler mellom ”hedendommen”, oldtidens filosofi, og den kommende kristendommen.

Det er ”hedningenes apostel”, Paulus, han som talte til de epikureiske og stoiske filosofene på Areopagos-høyden (Apg. 17).  Albert Schweitzer kalte ham ”tenkningens skytshelgen i kristendommen”. Det er fra ham vi har det kjente utsagnet: Ennå erkjenner vi stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt. […] Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå erkjenner jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud erkjenner meg fullt ut. (1. Kor. 13, 9-12)

Paulus’ tenksomme karakter er beslektet med den vi ser hos Heraklit (”den dunkle”). I ”Skolen i Athen” er de endog gitt nyanser av samme fiolette kjortel. Men Paulus utmerker seg med usedvanlig muskuløse og kraftige ben, og med støvler som egner seg for lange vandringer. Ingen andre på fresken er skodd på denne måten. Bare to andre skikkelser, nemlig  Alkibiades og den unge Alexander den store (som står rett over Paulus, som en spent bue), har fottøy som antydningsvis ligner. Begge to var krigsherrer, som dro over vide strekninger, dog mest på hesteryggen. Men Paulus gjennomvandret, som kjent, Lilleasia og Hellas på ”apostlenes hester”, noe så vel fottøyet som musklene forteller om.

Rafael har hedret sin kollega Michelangelo ved å gi Paulus hans skikkelse og ansikt. Og han har på samme vis hedret Leonardo ved å portrettere ham som Platon.

“Madonna di Terranuova” (1504-1505) av Rafael.

Jesusveien

Markus og Johannes begynner som nevnt ved Jordandåpen, også det en fødselsstund. Lukas og Matteus begynner med Jesu fødsel. De er også de eneste som angir en slektstavle for Jesus. Disse slektstavlene er imidlertid vidt ulike. Matteus angir sin slektstavle helt i begynnelsen. Den er nedstigende og går fra Abraham via David til Josef. Kong David hadde mange sønner, men det var kun den vise Salomo som ble konge etter ham. Hos Matteus går slektslinjen nettopp via kong Salomo. Så følger 13 kronede konger av Juda frem til Jekonia (Jojakin) ved bortføringen til Babylon. Vi skjønner at dette er en meget spesiell blodslinje, den davidiske kongefamilien. Jesusbarnet fra denne slektslinjen kan kalles det salomonske Jesusbarn.

Hos Lukas blir slektstavlen først oppgitt i kapittel 3, etter at Jordandåpen er skildret. Her er slektsleddene angitt i oppstigende rekkefølge, fra Jesus til David til Abraham og videre helt opp til Set, Adam, Gud. Mens Matteus viser hen til en kongeslekts jordiske genealogi, peker Lukas oppover, mot en himmelsk avstamning.

Hos Lukas går slektslinjen ikke over Salomo, men over en annen av Davids sønner, presten Natan. Denne prestelige slektslinjen danner en sidegren til den kongelige. Jesusbarnet fra denne slektslinjen kan kalles det natanske Jesusbarn. Det vil føre for langt i denne artikkelen å skildre hvordan og hvorfor Matteus og Lukas avviker så radikalt fra hverandre, ikke bare mht. slektslinjene, men også i beretningene om Jesu fødsel. Det er utførlig behandlet tidligere. (6) Men disse åpenbare diskrepansene, som kun kan forklares ved at det er snakk om to ulike barnefødsler, kunne nok gi et behov hos evangelistene for å kikke hverandre i kortene. Ikke for å kopiere, men for å få utfylt det mysteriet som hver av dem kun beretter en del av.

Det er tre skikkelser i den venstre gruppen som ser direkte på deg, hvis blikk går ut av bildet og inn i vår tid, inn i alle tider. (Bortsett fra Rafael selv, som også er avbildet i den høyre gruppen, er dette faktisk de eneste skikkelsene hvis blikk møter vårt blikk.) Den dåpsberedte Jesus står som nevnt mellom Markus (engelen) og Johannes. Skrått ovenfor og bak Matteus og Lukas, ser vi de to andre skikkelsene; det salomonske Jesusbarn til venstre for søylen og det natanske Jesusbarn, som 12-åring, til høyre for den.

Matteus er plassert nærmest til det salomonske Jesusbarn, som han skildrer, og Lukas til det natanske. Det er også Lukas, og bare han, som skildrer den 12-årige Jesus i tempelet, der han plutselig – til foreldrenes forskrekkelse – er som forvandlet. I fresken skjer forvandlingen bak søylen; dvs. den skjer skjult for menneskers blikk. Den hjertevarme barneånden er med ett fylt av all verdens visdom. Hvor har han fått den fra, ”han som ikke er opplært”, som det heter i Johannesevangeliet (Joh. 7.15)?

Thomas Aquinas

Visdommen har han fått under de tre dagene i tempelet (Luk. 2), idet ”barneånden” i Lukas’ beretning har forent seg med det ”åndens barn”, som Matteus forteller om. Det salomonske Jesusbarn viser en betydelig gest i denne retning, idet det retter ut sin høyre hånd og støtter opp om ”boken”, visdommen. Barnet er ledsaget av den gamle Josef av den salomonske blodslinjen.

Mens Matteus’ beretning fremhever det mannlige og det kongelige, legger Lukas vekten på det kvinnelige og det prestelige. Den 12-årige Jesus er da også ledsaget av Maria, som med sitt tegn (mellom Matteus og Lukas) viser at de to er blitt ett. Foran dem bøyer seg imidlertid Josef, den enkle tømmermannen i Lukas’ beretning (7), berørt og bekymret frem mot engelen med tavlen. Det er som om han spør: ”Kan du oppklare dette mysterium som har gjestet mitt hus?”

Det åpne rommet over den 12-årige Jesus, leder opp til Apollon og det kosmiske Logos-mysteriet. Apollon selv har sitt blikk festet på budbringeren, som kommer løpende inn helt til venstre i bildet. Han har en skriftrull og en bok; den gamle pakt (oldtidens visdom) og den nye pakt, fremtidens bok, som bærer bud om Logos’ komme til jorden.

Rafaels inspirasjon

Etter en slik gjennomgang oppstår det naturlig nok et spørsmål hos den leser som aner at disse sammenhengene vitterlig må være lagt inn i fresken: Var alt dette Rafaels bevisste intensjon? Kjente han til disse mysteriehemmelighetene?

Hvor mye Rafael visste, hvor mye han ante og hvor mye han tok imot som en rent imaginativ, billedlig inspirasjon, er vanskelig å si. Men vi behøver slett ikke å forestille oss at alt i maleriet er ”utspekulert”. Faktisk er det mer rimelig å anta at det meste er gitt som en rent kunstnerisk inspirasjon. Det vil si at Rafael mottok bilder, som også for ham selv var gåtefulle. Det behøver altså ikke å være slik at Rafael var seg bevisst, på et tankemessig nivå, at han hadde fremstilt mysteriet om de to Jesusbarn.

På den andre siden er det heller ikke utenkelig. I alle tilfelle er denne gåten berørt i flere av hans malerier, som f.eks. i det maleriet som har fått navnet ”Den nye jords Madonna”.

Referanser

(1) Harald Falck-Ytter, 2015: Åndshistorien i Rafaels billedverden. Freskomaleriene Disputa del Sacramento, Skolen i Athen og det kristne mysterium. Antropos. Oslo.

Harald Falck-Ytter (1927-2006) var utdannet musikkpedagog i Oslo og ble senere prest i Kristensamfunnet i Tyskland. Han er forfatter av flere verk innenfor historie og mytologi, kunstfag og naturvitenskap, blant annet Kalevala (1986), Das Polarlicht (1999), Kosmos und Apokalypse (1995) og Raphaels Christologie (1983).

(2) Rudolf Steiner, 1909: The East in the Light of the West, kap. 6 (GA 113). http://wn.rsarchive.org/Lectures/GA113/English/RSPC1940/19090828p01.html

(3) Marian Hillar & Anthony Buzzard, 2012: From Logos to Trinity: The Evolution of Religious Beliefs from Pythagoras to Tertullian.  Cambridge University Press. New York.

(4) … midt blant de syv planetstjernekreftene, jf. f.eks. Joh. Åp. 2.1: ”Dette sier han som holder de syv stjernene i sin høyre hånd…”

(5) Markus er, interessant nok, også identifisert som Johannes Markus. Han beskrives som en yngling innenfor apostelkretsen, og er etter tradisjonen den unge mannen som løper naken bort i Getsemane, da Jesus tas til fange. Markus er den eneste evangelisten som forteller om dette: En ung mann var i følge med Jesus; han hadde bare et linklede om seg. De grep ham, men han slapp linkledet og flyktet naken bort. (Mark. 14.51-52).

(6) Trond Skaftnesmo, 2015: Prins Immanuel av Betlehem og Yeshua av Nasaret. Det åpenbare julemysteriet. Paradigmeskifte forlag. Stavanger.

(7) Tradisjonelt er denne orientalske skikkelsen blitt tolket som den mauriske legen og filosofen Averroes (1126-1198). Dette er imidlertid tvilsomt allerede av teologiske årsaker. Averroes’ filosofi ble oppfattet som antikristelig og iherdig bekjempet av den helgenkårede filosofen Thomas Aquinas (1222-1274). ”Thomas’ seier over Averroes” ble senere feiret i mange bilder, i analogi med Mikaels seier over dragen. Et eksempel er dette bildet, laget av Benozzo Gozzoli (også en av pavens menn) så sent som i 1484. Det forteller oss at den katolske kirkens syn på Averroes ikke hadde endret seg siden Thomas’ tid.

Relatert

Skolen i Athen, nøkler til et mysterium – del I

Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte

Evolusjonen og tidens gåte – del I

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

Like lite som ved forrige årsskifte er det noen grunn til å juble over de utviklingstrekk man ser i samtiden. Terror, krig, befolkningseksplosjon, naturødeleggelse, økende sosial uro, velferdstap, etniske og kulturelle konflikter, overforbruk, massemigrasjon, er noen krisekategorier. Mangel på realisme hos politikere og meningseliten bidrar til at de nødvendige endringer uteblir. Men det finnes lyspunkt bare man legger bort alle håp og forventninger og gir seg realitetene aktivt i vold.  

Av redaksjonen

«Vi er på rett kurs, selv om mye gjenstår.» – Erna Solberg

«Det er de foraktfulle, deplorables som Hillary Clinton kalte Trumps tilhengere, som selv er årsaken til miseren. Når folket demokratisk velger ledere og løsninger som elitene ikke ønsker, så er folket en trussel mot demokratiet.»

Så er det på’n igjen, nye forsetter og forventninger som skal knuses i årets gang. Kongens nyttårstale satte et godt eksempel med en svulmende ansvarsfraskrivelse som fra et familiemedlem i de eldre årsklasser som ønsker at alle skal være venner og pjatter uten strids- eller livslyst:

«Hvis vi har gode drømmer for hverandre, hvis vi vil hverandre vel – da kan mye magisk skje.»

Les resten av talen her

Det er utvilsomt gode ord om man er en barnehagetante eller prest i statskirken, men ikke mye til trøst fra en statsmann midt i en verden som oppleves stadig mer usikker for flere både i Norge, Europa og verden ellers. Da hjelper det lite med kongelige «ønsketre» i Slottsparken som ufrivillig uttrykte statsmaktens impotens og det demokratiske underskuddet:

I sommer hadde vi et helt spesielt tre i Slottsparken. Vi kalte det Ønsketreet.  Der ble mennesker som besøkte parken invitert til å henge opp sine håp og ønsker for Norge og verden.

Gjennom hele sommeren blafret folks ønsker i vinden. Stadig flere kom til. Grenene på det gamle treet hang tungt av håpene til barn og voksne, unge og eldre, nordmenn og utenlandske turister.

Vår pokemonspillende statsministeren kunne ikke være dårligere enn sitt statsoverhode og fulgte opp med et rungende nyliberalt hurra hvor global frihandel og konkurranse er løsningen på alt samtidig som man skal ønske kvinnelige, mørkhudede bussjåfører i hijab ekstra velkommen til dette nyliberale paradis hun og hennes meningsfeller bygger i det de selger landets ressurser ut på billigsalg.

I hennes Norgeshistorie er vikinger transformert til en tidlig utgave av globale finans-spekulanter og det ynkelige knefallet overfor Kina etter det nobelske musebrølet flettes inn som noe selvfølgelig, arbeidsplasser, duh! Nordmenn er fortsatt best på prinsipper som ikke koster:

«Vår kontakt med verden rundt oss sikrer arbeidsplasser, gode lønninger og finansierer velferdsordningene våre. Derfor er jeg glad for at Norge igjen har etablert normalt samarbeid med Kina. Historien har også lært oss hvordan det er å være en liten brikke i stormaktenes spill.»

Men ethvert utopisk paradis har sine fiender og fienden av hennes nyliberale utopi beskriver hun slik:

«Krefter som er skeptiske til handelssamarbeid og felles sikkerhet er nå på fremmarsj. Krefter som utfordrer det som har vært grunnlaget for Norges suksess gjennom århundrer. Jeg forstår at det skaper usikkerhet.»

Enhver kritikk er en trussel, det lover godt for ytterligere polarisering av samfunnsdebatten i året som kommer, men vi tviler på at det hang høyt i kongens ønsketre.

Ellers betones det både at Norge på ingen måte kan klare seg uten andre større stater og overnasjonalt samarbeid, men samtidig gjør vi det meste rett og er verdensmestre, forstå det den som kan:

«Vi er på rett kurs, selv om mye gjenstår.»

Les resten av talen her

«Brexit, terrorangrep, Trump-seier, migrasjonskaos, gjenerobring av Aleppo og elitenes reaksjoner på disse hendelsene i året som gikk viser med all tydelighet at de styrende ikke er interessert i å lytte eller endre kurs.»

Hvilken kurs er vi egentlig på er det betimelige spørsmålet uansett hva man måte mene om nyliberalisme og globalisering, og hva er det som gjenstår?

Brexit, terrorangrep, Trump-seier, migrasjonskaos, gjenerobring av Aleppo og elitenes reaksjoner på disse hendelsene i året som gikk viser med all tydelighet at de styrende ikke er interessert i å lytte eller endre kurs. De  utrykker vekselsvis forakt for «folket» og et ønske om å «forstå». Her definerer vi «folket» som den store majoritet som ikke har definisjonsmakt, alle de av oss som er prisgitt politikeres, arbeidsgiveres, medias og statsinstitusjoners maktutøvelse.

Forståelsen strekker seg likevel ikke lenger enn til at det handler om å finne andre måter å overtale de uopplyste om at «de» har hatt rett, fortsatt har rett og alltid rett. Det at også oppegående folk faktisk føler på kroppen hva konsekvensene av deres politikk er og derfor har frekkheten til å ønske noe annet ut fra empiri, er utenfor deres fatteevne.

Derfor kommer man med påstanden om at vi lever i en postfaktuell tid. Noe man med rette kan hevde når offentligheten blir en propagandistisk kamparena fremfor et sted for utveksling av informasjon og åpen meningsbrytning, men det er de med definisjonsmakten som er tatt med buksen nede gang på gang.

Senest nå i befrielsen av Aleppo, hvor de sekulære kreftene i Syria kjempet forbitret mot ekstrem islamistisk sekterisme og nasjonsødeleggelse aktivt støttet av Vesten og gulfstatene militært og økonomisk.

Lastebilen som kjørte inn i folkemengden under julemarkedet i Berlin

Tilliten er borte for mange, og de orwellske skremslene om at sannhet er løgn og omvendt funker ikke like bra. Man har relativisert sannhetsbegrepet, og nå møter man seg selv i døren.

Offentligheten slik den særlig kommer til uttrykk i sosiale medier ligner mer en krigssone enn et område for dialog.

Etter Donald Trumps overraskende seier fikk vi fjorårets nyord fake news som tildeles kritisk tenkende. Hva som er fake news konkretiseres svært sjeldent. Ingen tvil om at det eksisterer, men begrepet slik det ble lansert i massemedia brukes ikke for en mer sannferdig journalistikk, men for å mistenkeliggjøre systemkritikk.

Samtidig så tar media ingen selvkritikk hva angår egne fake news som går viralt og har langt større virkning enn åpenbart tøv, som Washington Posts påstand om at Russland hadde hacket USAs kraftnett: Fake News” And How The Washington Post Rewrote Its Story On Russian Hacking Of The Power Grid

Putin er i deres forestillingsverden ansvarlig for at Trump vant. At en gjennomkorrupt Hillary Clinton og et råttent politisk system ble stilt til åpent skue i den mest spektakulære amerikanske valgkamp noensinne, velger man å se bort fra.

Eller som med Brexit, at mange ikke er tilfredse med at en overbetalt overnasjonal elite skal detaljstyre hverdagen til en majoritet de ikke bryr seg om.

Det er de foraktfulle, deplorables som Hillary Clinton kalte Trumps tilhengere, som selv er årsaken til miseren. Når folket demokratisk velger ledere og løsninger som elitene ikke ønsker, så er folket en trussel mot demokratiet.

«Om folk lider av fremmedfrykt så lider politikere flest av folkefrykt.»

Alle de som ikke vil akseptere at mennesket i Vesten aldri har hatt det bedre er tankeforbrytere, slik Steven Pinker manisk hevder; som om opplevelsen av livskvalitet fanges i statistikker og materialisme alene.

Om folk lider av fremmedfrykt så lider politikere flest av folkefrykt. Under slike vilkår har saklig, gjennomtenkt journalistikk svært dårlige kår, og man ser at det gjerne er stemmer utenfor pressen som leverer de mest gjennomtenkte og kritiske analyser og kommentarer, enten det er personer som Terje Tvedt, Helge Lurås eller Pål Steigan for å nevne noen aktuelle.

De styrende vil ha makten, men ikke ansvaret. Derfor løses ingen fundamentale problemer – de vokser og vokser ufortrødent og gir grobunn til banale barnefortellinger hvor samfunnsproblemer skal løse seg på magisk vis bare «vi» er snille mot hverandre (ref. konge og statsministers nyttårstaler).

Men det er ikke bare elitene som biter seg selv i halene i sin ansvarsfraskrivelse, de fleste jager tomhet og vind i sine kommentarer i sosiale medier. Manges forbitrede klikk og kritikk handler om projeksjon av avmakt og fremmedgjorthet. Gjennom å velge seg enkeltsaker med tydelige skillelinjer får man utløp for den samlede frustrasjon i møte med en kompleks samfunnsutvikling man kjenner seg stadig mer fremmed for.

Det uvesentlige tar plassen til det vesentlige. Massemedia clickbaiter og pressen fremstår mer som ukeblad fylt med kjendisskvalder, livsstil, underholdning og viralt skrotmedia med litt nyhetsstoff attåt for å kunne hanke inn pressestøtten .

Man diskuterer for eksempel integrering til det kjedsommelige, men ikke hvilke mål og grenser det skal være for innvandringspolitikken, eller enda viktigere hvilket samfunn ser man for seg rent demografisk om 50 år, om 100 år? Og de fleste gir blaffen i økologi og det faktum at om man ikke ivaretar naturgrunnlaget så forvitrer fremtiden ikke bare for mange dyrearter, men for mennesket selv.

«Befolkningsveksten og vekstparadigmet er i seg selv et fundamentalt politisk og økologisk problem i det vi beveger oss raskt mot 13 milliarder. »

Befolkningsveksten og vekstparadigmet er i seg selv et fundamentalt politisk og økologisk problem i det vi beveger oss raskt mot 13 milliarder. Om ikke vi er forberedt på dette og villig til å finne mottiltak vil vi bli oppleve en flodbølge i fremtiden av lidelser og konflikter som vil overgå hva de fleste kan forestille seg. Mens grenser rives ned og menneskeheten vokser grenseløst så minker naturgrunnlaget, ressursgrunnlaget for alt levende liv, også oss.

Befolkningstilveksten til Europa fortsetter ufortrødent

I det hele tatt diskuteres lite om hva som egentlig er et godt samfunn – mens velferdsstaten forvitrer slynger folk til høyre og venstre omkring seg med lettsolgte retoriske poenger i fragmentariske sirkeldebatter. Man vinner retoriske poeng, men fremtidsutsiktene forblir taperen.

Prediksjoner for 2017 handler derfor mest om antipatier og sympatier.

For eliten er den største frykt at politikere som i det minste adresserer problematikk folk er opptatt av skal vinne gehør. Marine Le Pens fremgang og mulige valgseier i år, ikke terror eller økende konfliktnivå og usikkerhet i samfunnet ellers, er den største trusselen mot verdensfred og det meste – på linje med den liberale elites onde ånd Putin som er skyld i nær sagt alt som går elitene i mot. Aftenpostens utrettelige liberale propagandist Frank Rossavik utrykker det beste selv:

«Fascismen, nazismen og kommunismen i sine ulike former hadde også klare populistiske trekk, mens Vladimir Putin kan stå som eksempel på en populistisk valgmaskin i et system som kan kalles demokratisk i anførselstegn.

2017 kan bli vel så ille som 2016. Snart tiltrer Trump i Det hvite hus, og da kan hva som helst skje der. I år er det også parlamentsvalg i Nederland og Tyskland, samt parlaments- og presidentvalg i Frankrike. Det er fare for at Nasjonal Front-leder Marine Le Pen blir fransk president, en mektig posisjon »

Les hans kommentar Sinnaborgere og det selvinnlysende fornuftige

For folk uten definisjonsmakt er frykten knyttet til uvissheten og alle de tegn i tiden som viser at det samfunnslimet man tidligere hadde i Vesten, basert på gjensidig tillit. Homogene stabile samfunn med sosial rettferdighet er i ferd med å gå i oppløsning. Avstanden i virkelighetsoppfatning mellom de øverst og nederst øker.

Slik det blir det gjerne når de privilegerte ikke vil erkjenne de problemer som rammer de fleste og lever i gylne bur avsondret fra realitetene som truer folket de så ivrig fordømmer når det protesterer. De skriver seg slik inn i en rik historisk tradisjon forutbestemt for undergangen.

Avmakt skaper grobunn både for populister og opportunister, men alle krefter og stemmer som går motstrøms til høyre og venstre er sunnhetstegn selv om de ikke fanger helheten. De viser at det finnes endringsvilje.

Fundamentale nye løsninger kan ikke en Trump, Putin, Le Pen eller andre populister uten et gjennomtenkt alternativt program for en ny fremtid tilby. De vil kun flikke på et system som ikke er bærekraftig hverken sosialt, kulturelt, økonomisk eller økologisk i det lange løp. De har ingen plan som medfører et paradigmeskifte, for deres del handler det om rollebytte og forskyvninger av tyngdepunkt innen et politisk system, i beste fall en reformasjon, men ingen revolusjon.

Men deres fremgang viser sprekker i mediamuren og gir opphav til et meningsmangfold elitene kun ønsker i navnet, men ikke i gavnet. Om forholdet mellom USA, Russland og verden ellers skulle gå mer mot en multipolar, pragmatisk realpolitikk som innebærer gjensidig anerkjennelse av nasjonal suverenitet og interessesfærer, så åpner det opp for store endringer på sikt og muligheten for en mer stabil verden.

Rescue, Jeremy Blindcoe

Likevel er sannheten nå at denne sivilisasjonen er på vei mot skafottet om ikke man radikalt endrer kurs innen de neste 100 år. Men før realistiske alternative løsninger åpenbarer seg må dessverre samfunnsforholdene blir betydelig dårligere. Politiske systemer har historisk sett hatt svært dårlig evne til selvkorrigering.

Mennesker strever stadig mer med å finne eksistensiell mening i samtiden og har små muligheter til å finne meningen så lenge man fortsetter samme løp mot avgrunnen som tidligere.

Hysteriet og reaksjonen hos hegemoniet på forskyvningene i det politiske landskapet gir en grunn til en gryende optimisme – når det blir riktig galt, er det godt for noe. Etablissementet ønsker ingen dialog og har dermed erklært en mediakrig mot kritiske røster, det er en krig de vil tape på sikt, realitetene tar alltid igjen propagandaen.

I 2017 og fremover vil vi se fremvekst av nye uavhengige plattformer for nyhetsformidling og samfunnskritikk som bedre representerer bredden i den økende misnøyen med massemedias snevre virkelighetsfortelling.

Vi kan tørt konstatere som i et tidligere essay at håpet ligger i det håpløse i det vi ser frem imot nye lysninger der sivilisasjonens sol kaster lange skygger og ønsker med det en virkelighetsnær start på det nye året.

Anbefalt lesning:

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

 It was the Democrats’ embrace of neoliberalism that won it for Trump

Relatert

BREXIT – massenes opprør

Donald Trump – Trumfkortet

Hegemonens skjebnevalg

Det nye året 2012, dommedag eller fett nok?

Hva kongen sa

Alain Badious endetidsfilosofi

Trump – Tårnet faller

Å du deilige endetid – eller Kali Yuga hele jula

«Panama Papers» forteller bare halve sannheten