![]( "Female fighter")
I mer enn seks år har Syria stått imot vestlig og jihadistisk press. Landet har vist seg å være en hard nøtt for det vestlige hegemoniet, Gulfstatene og deres islamistiske stedfortredere. Og med russisk beskyttelse har forsøkene på regimeendring på flere formidable hindringer. Grunnene til å avstå fra en mer direkte krig mot Syria er mange.
Av Olav Drange Moen, statsviter og skribent
CNN-effekten henviser til nyheters påvirkning av utenrikspolitikk, ofte ved å eksponere publikum for grufulle, episodiske bilder. Slik får man en utenrikspolitikk konstruert av affekter fremfor av rasjonalitet, noe som enkelt sagt kan lede til katastrofale utfall.
I) Internasjonal rett
Folkeretten er ment for å innskrenke staters handlingsrom, kanskje viktigst av alt når det kommer til krig. Kilder som Kellogg-Briand-pakten, Nürnberg-charteret og FN-charteret avviser i klare ordelag bruken av militære instrumenter for å løse tvister i internasjonal politikk. Innen internasjonal lov finnes det i hovedsak to hjemler for å omgå dette generelle forbudet og intervenere mot en fremmed stat:
– Individuelt eller kollektivt selvforsvar etter angrep på en FN-stat (jf. artikkel 51 i FN-charteret).
– FNs sikkerhetsråd treffer en resolusjon som gir grønt lys til en intervensjon.
Det er verdt å merke seg at ingen av disse kriteriene er oppfylt hva vestlige makters presumptive ønske om å velte Bashar al-Assads regjering i Syria angår. Assad er hard i klypa, men har ikke angrepet en annen FN-stat, og FNs sikkerhetsråd har enda til gode å sanksjonere en militær inngripen mot ham. Det er heller lite sannsynlig at de vil gjøre dette med det første, da Russland etter alt å dømme vil blokkere ethvert slikt forsøk. Kina, sterkt dedikert til prinsippet av ikke-innblanding i interne affærer ut av egne nasjonale interesser, ville trolig enten ha stemt imot eller avstått.
Internasjonal lov er en samling av normer. Slike kjøreregler har hatt en dempende effekt på utbredelsen av mellomstatlig konflikt etter annen verdenskrig (selv om endringer i maktfordelingen riktignok bør tillegges mer av æren der). Om man erklærer at disse normene ikke lenger har større verdi enn papiret de står skrevet på, og heller velger å følge i fotsporene av den unilaterale George W. Bush-doktrinen, kan det være at man trekker verden i en langt mer ustabil, uforutsigbar og farlig retning.
![]( "Bashar and soldiers")
Spørsmålet er derimot hvorvidt emosjonelle impulser er et fornuftig kompass for å orientere seg i det utenrikspolitiske terrenget. En skal vokte seg for den dragning «emokratiet» har på oss mot panikkartede, forhastede løsninger, utarbeidet uten dypere tanke for hvor handlingene vil bære avsted.
II) Parlamentarisme
Det eneste vestlige parlamentet som stemte over hvorvidt Assad skulle avsettes med militære midler etter det kjemiske angrepet i Damaskus i 2013, var det britiske. Det stemte imot daværende statsminister David Camerons sak for krig, med 285 mot 272 stemmer, noe som den gang trolig var tungen på vektskålen også for Obama-administrasjonen. Den amerikanske kongressen har ikke erklært krig siden 2002, selv om USAs grunnlov (artikkel 1, seksjon 8, klausul 11) tildeler dem det ansvaret. Om Trump-administrasjonen går til krig mot Assad uten å hente støtte fra kongressen, strider ikke bare det med internasjonal lov, men også med amerikansk.
Også i Norge har vi sett Stortinget bli forbigått. I 2011 var det eksempelvis ingen diskusjon i Stortingssalen, der Johan Sverdrup en gang talte at all makt skulle ligge, om den kommende bombingen av Libya. Jonas Gahr Støre, utenriksminister på tiden, underrettet nokså utradisjonelt partilederne over telefon etter at han og Jens Stoltenberg hadde kommet fram til beslutning om deltagelse. Stortinget samlet seg til det første møtet om Libya fem dager etter at norske F16-fly alt var på vingene over landet.
Å avsette Assad mangler til nå støtte i noen vestlig, lovgivende forsamling. Ingen utøvende makt bør oppmuntres til å handle uten parlamentarisk samtykke. Det ville ikke bare være å vanære våre demokratiske tradisjoner, vi er dessuten på dypt vann om normen blir at sittende regjeringer har helt frie tøyler til å gå til krig etter eget godtbefinnende uten en slik konsultasjon. Hvor man i et parlament vil ha motstridende synspunkter, som testes opp mot hverandre i heten av en idéenes kamp, er gruppetenkningen rådende i et ofte ideologisk ensrettet kabinett.
Teorier om demokratisk fred postulerer at demokratier tenderer å unngå krig med hverandre, ikke minst på grunn av maktfordelingens begrensninger på den utøvende gren. Utfordringen av slike begrensninger til fordel for konsentrasjon av makten i stadig færre hender, er med dette in mente en illevarslende trend.
![]()
Er vi virkelig beredt på å ta side med dem som begår folkemord på kristne og øvrige religiøse minoriteter i Midtøsten, som i beste fall ville ha kvestet oss om vi satte våre føtter i deres kontrollerte områder, og som står bak den pågående terrorkampanjen i Europa?
III) Trumps snuoperasjon
Etter at den grunnlovskonservative libertarianeren Rand Paul falt ut av nominasjonsfasen under det amerikanske presidentvalget, stod Donald Trump igjen som den (tilsynelatende) mest isolasjonistiske av de aktuelle kandidatene. Han meddelte det republikanske publikumet under en nominasjonsdebatt i South Carolina at Irak-krigen var en fiasko. Han hamret under valgkampen også igjennom budskapet at bombingen av Libya var en fadese, at Vesten bør søke mer konstruktive relasjoner med Russland, og at man ikke bør ta ut Assad, siden det bare vil være til gagn for IS. Det var de lifligste toner i manges ører, og han posisjonerte seg med disse som et tydelig alternativ til hans to mest fremskutte rivaler, Ted Cruz og Hillary Clinton, begge sterkt dedikert til en detronisering av Assad.
Cruz truet attpåtil med å introdusere den iranske ayatollahen for sine 72 jomfruer, mens Clinton ville opprette flyforbudssoner over Syria direkte rettet mot russerne. Unødvendig å si, har de begge vært «over the moon» etter Trumps nylige bombing av Assad-regimets flybase Shayrat utenfor Homs med 59 tomahawk-missiler. Ikke nok med det: Cruz har oppmuntret Trump til å ta ytterligere steg. Clinton, bare timer før tomahawk-missilene hadde forlatt de to amerikanske destroyerne i det østlige Middelhavet, gjentok sin visjon om en flyforbudssone og meddelte at alle flybasene til det syriske regimet bør tas ut.
En stor andel av Trumps velgere stemte på ham nettopp fordi de var luta lei av den haukete kulturen i Washington. Mange av Trumps tilhengere ertet blant annet Clinton med fornærmelsen «Killary» for hennes aggressive rulleblad i utenrikspolitikken, og gyvet løs på den toneangivende nykonservative vingen innen det republikanske partiet. Det ville være et utilgivelig svik overfor egen velgerbase og de helt tydelige signalene fra denne dersom Trump, som vi visste var uberegnelig, nå plutselig snudde 180 grader i spørsmål som dette, og heller bestemte seg for å legge seg på linje med hovedstrømmen innen de store partiene.
![]()
Syria utgjør ingen seriøs trussel mot den vestlige verden. De har ikke angrepet oss, og har verken intensjoner om eller kapabiliteter til dette. Allikevel forsøker sterke krefter i Vesten å fremstille dem som en trussel mot vår nasjonale sikkerhet. For å legitimere et angrep?
IV) CNN-effekten
CNN-effekten henviser til nyheters påvirkning av utenrikspolitikk, ofte ved å eksponere publikum for grufulle, episodiske bilder. Slik får man en utenrikspolitikk konstruert av affekter fremfor av rasjonalitet, noe som enkelt sagt kan lede til katastrofale utfall. Et eksempel ofte brukt i den sammenhengen, er USAs intervensjon i Somalia i 1992-19
Den amerikanske opinionen presset på for handling etter å ha fått hungersnødens grusomme realiteter servert til dem gjennom TV-skjermen i beste sendetid, noe som ledet direkte opp til operasjonen «Restore Hope» mot militser som satte kjepper i hjulene for den internasjonale bistandsprosessen.
Etter slaget om Mogadishu, og denne gang TV-bilder av døde amerikanske soldater slept gjennom gatene, førte den samme effekten til uttrekning. Den mislykkede Somalia-episoden siteres ofte som en hovedgrunn til at USA ikke agerte under folkemordet i Rwanda i 1994 («Somalia-syndromet»). Hva vi står overfor med Syria-krisen i skrivende stund, er utvilsomt et tilfelle av CNN-effekten. Vi har blitt presentert bilder av døende barn etter et kjemisk angrep. Slike bilder setter seg fast på netthinnen, graver seg inn til våre mest grunnleggende menneskelige instinkter, og trigger en (fullt ut forståelig) impuls om at noe må gjøres.
Spørsmålet er derimot hvorvidt emosjonelle impulser er et fornuftig kompass for å orientere seg i det utenrikspolitiske terrenget. En skal vokte seg for den dragning «emokratiet» har på oss mot panikkartede, forhastede løsninger, utarbeidet uten dypere tanke for hvor handlingene vil bære avsted. Som den gamle kinesiske læremesteren anbefaler sine elever i Analektene av Konfucius (450 f.Kr.): «When anger rises, think of the consequences.» Vi hadde alle hatt godt av å ta den visdommen til oss.
Ved den minste skygge av tvil om man skal støtte en krig, bør man av prinsipp ikke gjøre det. Krig er den kanskje mest alvorlige beslutningen et menneske kan slutte seg opp om. En bør som et minimum forvente et mer solid grunnlag for et slikt valg enn et følelsesmessig utbrudd i respons til TV-bilder.
![]()
Iblant kan man lure på om en del krefter i Vesten faktisk ønsker en shakespearsk tragedie for Syria, hvor alle karakterene ligger spredt døde på scenen når teppet går ned. Selv Tyrkia har akseptert at situasjonen på bakken har endret seg drastisk i den syriske regjeringens favør, og at denne derfor må være en del av løsningen for en fredelig resolusjon.
V) Usikkerhet rundt det kjemiske angrepet
Mange behandler det som en opplest og vedtatt sannhet at det er syriske myndigheter som stod bak det nylige kjemiske angrepet, slik som det også ble anklaget under tilfellene i 2013. De uavhengige granskningene som fulgte etter episodene i 2013 gav ikke noen entydig konklusjon om hvem som stod bak. FNs rapport fra 2013 klarte ikke å fordele skyld, ei heller rapporten til OPCW (Organization for the Prohibitation of Chemical Weapon), produktet av en to års inngående etterforskning. Fremdeles skulle man tro av mediedekningen og presseuttalelsene til Det hvite hus at det stod hevet over enhver tvil at regimet den gang bar ansvaret.
Den nylige hendelsen har foreløpig ikke blitt etterforsket av noe uavhengig organ, og det har enda ikke blitt presentert noen håndfaste bevis for at det var Assad-regimet som stod bak. Informasjonen som kommer ut av det berørte området, Khan Shaykhun, må formodes å være under innflytelse av dem som har kontroll der. Det er ikke akkurat gutta på skauen det er tale om. Som Tysklands internasjonale kringkaster, Deutsche Welle, rapporterer:
«Idlib province, where Khan Sheikhun is located, is mostly controlled by the Tahrir al-Sham alliance, which is dominated by the Fateh al-Sham Front, formerly known as the al-Qaeda affiliated al-Nusra Front.»
Derfor er det heller ingen vestlige journalister eller objektive observatører som rapporterer ut fra området. Om de våget å sette sine føtter der, ville de ha satt både liv og lemmer i umiddelbar, overhengende fare. Så hvorfor denne ukritiske gjengivelsen av informasjon som utgår derfra? Og hvorfor velger de fleste medier å filtrere ut denne ikke helt ubetydelige informasjonsbiten?
![]()
Det siste man trenger er at vestlige borgere skal avgjøre fremtiden til et land de har riktig så beskjedne kunnskaper om. Det gjelder utvilsomt også mange av våre evneveike politikere og journalister. Med den dype ignoranse de fleste av oss besitter om landet, følger et manglende perspektiv til å fatte de rette beslutningene på vegne av Syrias befolkning og dets framtid.
Regimet har over det siste året spesielt, mye takket være russisk flystøtte, maktet å snu kampene til sin fordel. Det ville være nokså irrasjonalt å gamble bort dette overtaket ved et kjemisk angrep uten nevneverdig strategisk verdi.
Det er ikke dermed sagt at syriske myndigheter ikke gjennomførte angrepet, slettes ikke et utenkelig scenario. Faktumet er at vi ikke vet hvem som gjorde det på dette tidspunktet. De av oss som har vokst opp under opptakten til Irak-krigen, bør vite bedre enn å forveksle indisier med bevis, og la oss forføre inn i slagmarken på et så vaklende basis.
Det heter at en ikke skal bygge hus på sandgrunn. Å bygge saken for krig på det bør vel heller ikke være å anbefale. Før bitene i dette puslespillet har falt på plass, kan suspensjon av dømmekraften muligens ikke være noen foraktelig idé.
VI) Syria utgjør ingen trussel
Syria utgjør ingen seriøs trussel mot den vestlige verden. De har ikke angrepet oss, og har verken intensjoner om eller kapabiliteter til dette. Allikevel forsøker sterke krefter i Vesten å fremstille dem som en trussel mot vår nasjonale sikkerhet. For å legitimere et angrep? Donald Trump og hans utenriksminister Rex Tillerson rettferdiggjorde eksempelvis det ferske missilangrepet med at tiltaket var i USAs «nasjonale sikkerhetsinteresser». Hvor er egentlig bevisene for dette? Det er tvert imot store deler av opposisjonen som representerer en slik sikkerhetstrussel, sett ved en del tidligere bedrifter i regi av IS, al-Qaida og deres konsentriske ringer.
![]()
Hva ville vi ha syntes om Norges fremtid, og hvem som fortjente å dø og hvem som fortjente å leve her, hvilke sett av leveregler som skulle gjøre seg gjeldende også videre, ble fastsatt i hovedstedene på den andre siden av kloden, av mennesker vi hadde særdeles lite til felles med?
VII) Til hjelp for radikale islamister
I vår hjemlige diskurs om Syria deles gjerne de stridende partene opp i regimet, den «gode» opposisjonen, IS og de vennligsinnede kurdiske styrker. Problemet med dette kraftig forenklede mediebildet, er at den såkalt gode opposisjonen ikke bare består av Den frie syriske armé (FSA), men gjennomsyres av jihadistiske elementer og deres venner i Jabhat Fatah al-Sham (tidligere kjent som al-Nusra-fronten, igjen tidligere kjent som al-Qaida).
Disse skiller seg ikke nevneverdig fra IS annet enn i navnet. Det ideologiske neksuset lar seg ikke tilbakevise. Lederen av IS, Abu Bakr al-Baghdadi, hadde selv en finger med i spillet under al-Nusra-frontens dannelse i 2011. Den amerikanske tenketanken Council of Foreign Relations, ikke akkurat vennlig stilt til det sittende syriske regimet, og tvert imot en pådriver for den nykonservative intervensjonslinjen, skriver om de nasjonalistiske, jihadistiske militsene i følgende vendinger:
«These groups, whose ranks likely number in the tens of thousands, are the most capable in the opposition, reportedly armed with tanks as well as anti-tank missiles and other artillery. They emerged on the Syrian battlefield in mid-2011, when Assad released from prison more than a thousand insurgents who had fought in Iraq after 2003, and they soon eclipsed the FSA, attracting many of its fighters with resources provided by Qatar, Saudi Arabia, and Turkey.»
Merk deg den beskrevne flyten fra Den frie syriske armé (FSA) over til slike grupper, en krystallklar indikasjon, om det noen gang fantes noen, på at heller ikke FSA bare består av pinsevenner. Under er et kart fra al-Jazeera som illustrerer hvem som kontrollerer hvilke områder av Syria, datert mars 2017:
![]( "Syria: Who controls what?")
Det er islamistene i opposisjonen som til nå utgjør en terrortrussel mot Vesten. Ved å angripe regimet indirekte på vegne av dem, kan det være at terrortrusselen helhetlig sett vil øke tildels kraftig grunnet tilbakeslagsmekanismer.
Samlebetegnelsen «opprørsgrupper» omfatter her altså både Den frie syriske armé (FSA) og de diskuterte jihadistene. Andre områder i nord er under Jabhat Fateh a-Shams (al-Qaidas) kontroll. Det gjelder også Khan Shaykhun (nordvest for Hama), hvor det kjemiske angrepet inntraff nylig. De sentrale områdene som det foreløpig er større kamper om, står direkte mellom syriske myndigheter og IS.
Innen realpolitikken må man iblant behandle fienden av sine fiender som sine venner. Ved å ta ut den brikken i spillet som utgjør den største motpolen til IS, al-Qaida og andre ekstreme jihadister utenfor kurdernes rekkevidde, vil man følgelig hjelpe disse kreftene med å skjære ut en enda større del av kartet til seg selv enn hva de allerede har gjort. Er vi virkelig beredt på å ta side med dem som begår folkemord på kristne og øvrige religiøse minoriteter i Midtøsten, som i beste fall ville ha kvestet oss om vi satte våre føtter i deres kontrollerte områder, og som står bak den pågående terrorkampanjen i Europa? Et slikt spørsmål kan umulig registreres som noe annet enn helt retorisk.
VIII) Humanitære konsekvenser
Syriske myndigheter er per dags dato i besittelse av de mest folkerike delene av landet, heriblant de fem største byene (Aleppo, Damaskus, Homs, Hama og Latakia). Etter flere vellykkede offensiver har de gjenerobret store territorier. Det er tilfeldigvis også de delene av landet, ved siden av de kurdiske territoriene, der et mangfold av borgere kan leve relativt fritt ved siden av hverandre uten frykt for å bli myrdet for å tilhøre feil religion eller for ikke å underkaste seg en totalitær versjon av den islamistiske ideologien til punkt og prikke.
Hva er egentlig konsekvensen av å erklære krig mot et regime som kontrollerer så massive territorier, husende millioner av innbyggere? Naturligvis ikke annet enn et humanitært ragnarok, som vil ødelegge alt som er av livsgrunnlag for utallige millioner. Kanskje bør man tenke seg om én ekstra gang før man setter i gang en storstilt offensiv mot alle disse byene. Dimensjonene av ødeleggelse som risikeres kan ikke fremheves nok. Tragedier som den som utspilte seg i Khan Shaykhun vil bare være peanøtter i sammenligning.
![]()
Mangelen på strategisk vigør gir kalde gufs fra invasjonen av Irak, og den manglende forståelsen av de uhyggelige kreftene man hadde pustet liv i, og hvordan en skulle håndtere dem, etter Baathpartiets og Saddam Husseins fall. Det vil neppe bli noen snarlig «mission accomplished» om Assad faller heller.
IX) Ingen fredsresolusjon
Om man ønsker å gjøre ende på krigen i Syria og lette lidelsene der, er kanskje den minst bærekraftige løsningen å ta kampen opp mot både posisjonen og hoveddelen av opposisjonen. Slik forbereder man grunnen for en langvarig, horribel krig, med døden som eneste sikre kort. Iblant kan man lure på om en del krefter i Vesten faktisk ønsker en shakespearsk tragedie for Syria, hvor alle karakterene ligger spredt døde på scenen når teppet går ned. Selv Tyrkia har akseptert at situasjonen på bakken har endret seg drastisk i den syriske regjeringens favør, og at denne derfor må være en del av løsningen for en fredelig resolusjon.
X) Ignoranse om regionen
Kan leseren navngi en eneste syrisk statsborger utenom presidenten? Hva med å peile ut de syriske byene på et kart? Hva med en kort historieleksjon om landet? Konflikten i Syria er umåtelig komplisert. Det siste man trenger er at vestlige borgere skal avgjøre fremtiden til et land de har riktig så beskjedne kunnskaper om. Det gjelder utvilsomt også mange av våre evneveike politikere og journalister. Med den dype ignoranse de fleste av oss besitter om landet, følger et manglende perspektiv til å fatte de rette beslutningene på vegne av Syrias befolkning og dets framtid. Evner man ikke å ense disse begrensningene selv, lider man muligens av en megalomanisk sinnstilstand.
![]()
Syrias sivilbefolkning havner i skyggen av propagandakrigen
Den kanskje eneste løsningen om man søker en komplett militær nedkjempelse av den syriske regjeringen, virker å være at et stort antall vestlige støvler settes på bakken. Forvent da elver av blod strømmende fra vestlige ungdommers sprengte legemer, og nok et mareritt av en hengemyr.
XI) Blow back-fenomenet
Den nasjonale selvråderetten innrømmer stater evnen til å styre egne interne affærer. Midtøstens skjebne er ikke Vestens anliggende, snarere er det dem som er bosatt der som har tunge investerte interesser i deres etterkommeres framtid. Hva ville vi ha syntes om Norges fremtid, og hvem som fortjente å dø og hvem som fortjente å leve her, hvilke sett av leveregler som skulle gjøre seg gjeldende også videre, ble fastsatt i hovedstedene på den andre siden av kloden, av mennesker vi hadde særdeles lite til felles med? Et boblende sinne, ingen tvil.
Det er islamistene i opposisjonen som til nå utgjør en terrortrussel mot Vesten. Ved å angripe regimet indirekte på vegne av dem, kan det være at terrortrusselen helhetlig sett vil øke tildels kraftig grunnet tilbakeslagsmekanismer. Både fordi islamistenes stilling vil styrkes, som diskutert, men også fordi vi vil danne oss enda flere fiender i en allerede lite gjestmild del av verden. I det store bildet kan dette få Vesten og den islamske verden til å drifte enda mer mot en kollisjonskurs, som umulig kan være i interessene til noen oppegående sjel med hevd for sine medmenneskers ukrenkelige rettigheter.
XII) Mangel på en langsiktig strategi
En del praktiske problemstillinger knyttet til krigføringen, som helst bør besvares før man forplikter seg til noe som helst, melder seg. For eksempel: Hvem skal stå for bakkemannskapet når syriske myndigheter bombes? En lærdom fra moderne militærhistorie er at krig om territorier sjelden lar seg vinne fra luften alene. Det er dessuten enormt mange fronter som har åpnet seg i Syria, med et bredt utvalg av eksterne stater som støtter opp om ulike aktører. Her har man syriske regjeringstropper, militser som støtter dem, Den frie syriske armé, kurderne, IS, al-Qaida, diverse jihadistiske grupperinger, Hizbollah og utenlandske sjiamilitser, mens Iran, Russland, USA, europeiske stater, Tyrkia og Gulfstatene satser på hver sin hest.
![]()
Vesten, som allerede forbruker langt over evne, bør med andre ord utvise større finansiell forsiktighet, og en mer selektiv projisering av militær makt. Når gevinsten er så begrenset og fallhøyden såpass stor som den er i Syria, gjør man kanskje klokt i ikke å overspille hånden sin.
I dette overveldende komplekse bildet bør det være selvinnlysende at Den frie syriske armé ikke kommer til å ende opp på toppen av alle øvrige parter i konflikten ved at Vesten dropper noen bomber på de regimetro stillingene. Så hva er egentlig krigsmålet? Hvem skal regjere i Syria etter at Assad og mange av hans tilhengere ligger strødd mellom ruinene og vrakene? Det har vi enda til gode å se noen klare formuleringer av.
En kan minnes den langvarige debatten i det britiske underhuset i 2013, hvor dem på siden av krig slet med å komme opp med svar på problemstillinger som disse. Frem til i dag står de mer eller mindre ubesvarte. Derav den samme innvendingen nå som da: Hvordan kan man egentlig støtte opp om en krig uten at noen langsiktig plan foreligger? Mangelen på strategisk vigør gir kalde gufs fra invasjonen av Irak, og den manglende forståelsen av de uhyggelige kreftene man hadde pustet liv i, og hvordan en skulle håndtere dem, etter Baathpartiets og Saddam Husseins fall. Det vil neppe bli noen snarlig «mission accomplished» om Assad faller heller.
XIII) Forstrekkelse
Den kanskje eneste løsningen om man søker en komplett militær nedkjempelse av den syriske regjeringen, virker å være at et stort antall vestlige støvler settes på bakken. Forvent da elver av blod strømmende fra vestlige ungdommers sprengte legemer, og nok et mareritt av en hengemyr, slik som Irak og Afghanistan åpenbarte seg som. Krig er også kostbart. Fryktelig kostbart. Irak-krigen alene har gitt amerikanerne en regning på i overkant av 2 trillon dollar. USA og andre vestlige land har sunket dypere og dypere ned i gjeldssumpen, og de mange militære eventyrene bærer sin del av ansvaret for dette. Vestlige økonomier er for skadeskutte til at vi kan involvere oss i alt som er av konflikter, hele tiden.
![]()
Innen økonomien snakker man typisk om kaskadeeffekter (på folkemunne bedre kjent som snøballeffekten): Små effekter kan gi større uforutsette konsekvenser. Av historien vet vi allerede at internasjonale storkriger ofte utvikler seg fra mindre, territoriale disputter hvor stormaktenes interesser stagger.
Den eminente amerikanske geopolitiske strategen og sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski har rett i sin innvending: «Because you can’t intervene everywhere, you don’t conclude you can’t intervene anywhere», problemet er bare at USA for øyeblikket allerede er «bugged down» i altfor mange konflikter. Edward Delman ved The Atlantic telte i 2016 amerikansk krigsdeltagelse i åtte land, ved siden av utplasseringen av spesialsoldater i flere titalls:
«The U.S. is currently fighting in roughly eight countries. (For sanity’s sake, my definition excludes special-operations forces; Ken McGraw, a spokesman for U.S. Special Operations Command, or SOCOM, told me in early February that special-operations personnel were deployed in 82 countries that week alone.) These eight theaters encompass the continuing conflict in Afghanistan; drone wars in Pakistan, Somalia, and Yemen; the anti-ISIS campaign in Iraq and Syria; and two advise-and-assist missions – one against Boko Haram, which is at least nominally affiliated with ISIS, in Cameroon, and another against Joseph Kony’s Lord’s Resistance Army in Uganda and nearby countries. That’s more than double the countries that fit my definition of U.S. military involvement in January 2009, when it encompassed ongoing wars in Afghanistan and Iraq and an incipient drone war in Pakistan.»
Som om ikke det var nok, bevitner man en meget farlig, tiltagende spenning på den koreanske halvøy, i Persiabukten, i det sørkinesiske hav og i Russlands interessesfære, alle langt større potensielle trusler mot vestlige interesser enn Assad. Innen internasjonal politikk er begrepet forstrekkelse av relevans i denne konteksten. Som den drevne Gunnar Fermann ved det statsvitenskapelige institutt ved NTNU har skrevet:
«I boken The Rise and Decline of the Great Powers fra 1987 [viser] historikeren Paul Kennedy […] empirisk hvordan militær «forstrekkelse» («imperial overstretch») utover statens økonomiske bæreevne er en sentral faktor i forklaringen av stormakters relative tilbakegang. To til fire år senere gikk det tilsynelatende troll i ord: Murens fall i 1989 viste seg å bli en forløper til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Det er utbredt enighet om at kjempens leirføtter i stor grad var en ineffektiv økonomi og et sikkerhetspolitisk engasjement som gikk utenfor rammen av hva denne økonomien over tid kunne makte å bære.»
![]()
Vesten, som allerede forbruker langt over evne, bør med andre ord utvise større finansiell forsiktighet, og en mer selektiv projisering av militær makt. Når gevinsten er så begrenset og fallhøyden såpass stor som den er i Syria, gjør man kanskje klokt i ikke å overspille hånden sin.
Amerikanerne har kultivert en geopolitisk allianse med Gulfstatene, helt vital siden 1950-tallet av energipolitiske årsaker, og enhver opposisjon til denne vil møtes med støtte til opprørere (hvor enn ekstreme de er) der det må til, og bombing av opprørere (hvor enn moderate de er) der det må til.
XIV) Fare for verdensfreden
Innen økonomien snakker man typisk om kaskadeeffekter (på folkemunne bedre kjent som snøballeffekten): Små effekter kan gi større uforutsette konsekvenser. Av historien vet vi allerede at internasjonale storkriger ofte utvikler seg fra mindre, territoriale disputter hvor stormaktenes interesser stagger. Dvel igjen over alle interessene som står på spill i Syria, hvorav USA og Russland er de største involverte maktene. Tror man virkelig at å risikere direkte trefninger mellom disse atommaktene er veien å gå for en mer stabil verden?
Før USAs nylige bruk av de 59 tomahawk-missilene mot den syriske flyplassen utenfor Homs, for øvrig også operasjonalisert av russisk personell som ble advart på forhånd, har Russland bombet USA-støttede tropper, og det har vært flere episoder med faretruende nær kontakt mellom blant annet amerikanske og russiske kampfly.
For Russland er det imperativt å sikre overlevelsen av sine alliansepartnere Syria og Iran. De har noen tusen tropper utstasjonert i landet, i tillegg til et større antall kampfly, og kjemper side om side med regjeringsstyrkene. Hva vil skje om Vesten, med dagens allerede betente situasjon som bakteppe, plutselig går til krig mot regimet? Ingen vet, og ikke bør vi ønske å vite det heller. Et direkte angrep på Syria kan også lede til en dominoeffekt, med Iran som neste fallende brikke. Det er allerede stor spenning mellom Washington og Teheran over atomspørsmålet spesielt, en ytterligere, kraftig forverring av relasjonene ved et sammenstøt på syrisk jord kan bringe landene enda et hakk nærmere en varm krig.
På toppen av isfjellet har vi også Tyrkia og gulfstatene som noen ekstra uromomenter. Ta den tyrkiske nedskytningen av et russisk Su-24 kampfly i slutten av 2015, og den diplomatiske krisen dette utløste, som et mindre betryggende eksempel. Den tyrkiske statsleder Recep Tayyip Erdoğan har gang på gang vist seg å være en løs kanon. Hva som brygges opp i Syria, kan være den perfekte storm. Det siste verden trenger i disse usikre tider, er at USA med europeiske allierte valser inn i landet som en flokk elefanter marsjerende inn i en porselensbutikk.
![]()
Al Nusra Fronten, islamister som konkurrerer med IS om hegemoniet i kampen mot Syria, er dette krefter Vesten egentlig ønsker å støtte?
Det faller tungt for hjertet å meddele det, men den vestlige verden styres i urovekkende grad av moralsk korrumperte mennesker. Derfor bør man heller ikke falle så lett for deres krigspropaganda. Om ikke motivene er edle, hvorfor forvente vakre resultater?
XV) Tidligere mislykkede intervensjoner
Afghanistan er i dag et land preget av en stadig pågående krig mellom Taliban og styresmaktene – og nå også IS. Antallet døde (3498) og skadede (7920) sivile i Afghanistan i 2016 var det høyeste målt av FN frem til da. Ettermælet til Irak-krigen i 2003 har som kjent også vært et endeløst blodbad. Sunni- og sjiamuslimer (så vel som kurderne) har ligget i konstant borgerkrig, IS har grafset til seg enorme territorier og gjort uopprettelig skade på landets religiøse minoriteter, mens Iran har gjort inntog i landet. Flere sivile døde i Irak i fjor enn i både 2003 og 2004.
Etter avsettelsen av Gaddafi i Libya i 2011, har man der fått en komplett mislykket stat som vrimler av radikale islamister, militser som ligger i konstant konflikt med hverandre, og et enormt antall internt fordrevne. I 2014 blusset det opp en ny borgerkrig der. Det er nå så mange interne og eksterne aktører at man kan se langt etter å putte lille trille sammen igjen. Tre regjeringer, støttet av ulike utenlandske stater, kappes om makten.
Arven etter disse intervensjonene har ikke bare vært begrenset til døde og skadede, i borgerkriger som ikke ser ut til å ende med det første, men den sedvanlige ødeleggelse av infrastruktur, institusjonell og økonomisk kollaps, skyhøy arbeidsledighet, stup i levestandard, det største antall fordrevne etter andre verdenskrig, og alle andre uhyrligheter som følger med det helvete vi kaller krig.
Det er rent lite som tyder på at tidligere intervensjoner i den utvidede regionen har gitt ønskede resultater. Hvorfor da følge samme oppskrift i Syria? Om faktaene endres, bør også sinnet endres, som økonomen John M. Keynes en gang forsøkte å lære oss. Dessverre virker en del å være aldeles besatt av å gjenta fortidens feilskjær ad nauseam.
![]()
Vil disse syriske jentene fortsatt kunne spille basketball i hjemlandet i framtiden?
Den syriske regjeringen har ikke angrepet en fremmed nasjon eller fellesskapet av nasjoner, og det er heller ingen indikasjoner på at de kommer til å gjøre dette. Forutsetningen om et forsvar mot noen som ikke har angrepet deg, faller naturligvis bort
XVI) Geopolitisk hykleri
La oss utforske USAs tilnærming til Egypt, Saudi-Arabia, Yemen og Bahrain, kontra den til Libya og Syria. I samtlige land har sittende regjeringer «drept sitt eget folk» over de senere år, men kun i de to sistnevnte tilfellene har USA faktisk tatt aktivt side mot regjeringen. I 2011 ble et fredelig, pro-demokratisk opprør brutalt slått ned i Bahrain av myndighetene der, med støtte fra 1500 tropper fra Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater henholdsvis. Reaksjonene mot de trofaste alliansepartnerne uteble som ventet fra Obama-administrasjonen.
I 2011 ble demonstrasjonene mot Yemens daværende president, Ali Abdullah Saleh, møtt med ustrakt vold. 2000 ble massakrert, 22 000 ble skadet. USA tok side med diktatoren, og gav han logistisk støtte, store bistandsbeløp og videreførte det bilaterale sikkerhetssamarbeidet. Da Saleh ble fravristet makten i 2012, ble han tatt vel imot av USA for medisinsk behandling. Siden borgerkrigen i 2014 har USA støttet Saudi-Arabias bombing av de sjiamuslimske Houthi-opprørerne i landet på vegne av det nye regimet.
I 2013 massakrerte sikkerhetsstyrkene til Egypts president, Abdel Fattah al-Sisi, mange hundre demonstranter i Kairos gater. Nok en gang uten nevneverdige reaksjoner fra amerikansk hold. Det samme kan sies om den generelle fremferden til Saudi-Arabia, som ved siden av sin velkjente hjemlige undertrykkelse, og stadige bidrag med å undertrykke enhver pro-demokratisk opposisjon i sine naboland, har støttet IS bak kulissene. Av alle sittende regjeringer, står disse den radikale islamismen nærmest, likevel har båndene mellom den saudiske kongefamilien og USA bestandig stått klippefast.
USA har hatt en helt annen tilnærming til alle disse landene enn til Assad og Gaddafi, av den enkle grunn at deres påstander om humanitære bekymringer bare er et røykteppe for den virkelige, bakenforliggende motivasjonen: Naken, kald realpolitikk.
![]()
Fra nattelivet i Damaskus
Med sitt bomberegn Libya trigget Vesten et væpnet opprør i Syria. I kombinasjon med den påfølgende støtten av disse opprørerne, som virket destabiliserende på landet og kastet det ut i en fryktinngytende borgerkrig som fram til i dag kan ha kostet omkring 400 000 mennesker livet, har man muligens forvoldt nok skade allerede.
Amerikanerne har kultivert en geopolitisk allianse med Gulfstatene, helt vital siden 1950-tallet av energipolitiske årsaker, og enhver opposisjon til denne vil møtes med støtte til opprørere (hvor enn ekstreme de er) der det må til, og bombing av opprørere (hvor enn moderate de er) der det må til. Humanitære konsekvenser, radikal islamisme og støtte for demokratiske idealer er beviselig sekundære bekymringer til dette.
Det faller tungt for hjertet å meddele det, men den vestlige verden styres i urovekkende grad av moralsk korrumperte mennesker. Derfor bør man heller ikke falle så lett for deres krigspropaganda. Om ikke motivene er edle, hvorfor forvente vakre resultater?
XVII) Rettferdig krig
Doktrinene av rettferdig krig innen den kristne tradisjon har flere røtter. Mest sentral er nok Summa Theologica (1485) av Thomas Aquinas. Han utskilte tre overordnede kriterier for rettferdig krig (jus ad bellum):
A) Den må være erklært av en legitim autoritet, som eksempel en stat;
B) Den må være erklært på basis av en god og rettferdig grunn fremfor ut av egeninteresse;
C) Fred må være det fremste motivet
Det er god grunn til å betvile at punktene B og C leves opp til når Vesten diskuterer en intervensjon i Syria. Som vi har vært inne på i punkt 15 (geopolitisk hykleri), spiller realpolitiske motiver mer inn enn dedikasjon til rettferdighet og fred. Den katolske kirke har også oppstilt fire forutsetninger for hva de kaller «legitimt forsvar». La oss behandle disse i tur og orden:
A) Skaden påført av aggressor mot nasjonen eller fellesskapet av nasjoner må være varig, alvorlig og sikker
![]( "Thomas Aquinas")
Thomas Aquinas
Den syriske regjeringen har ikke angrepet en fremmed nasjon eller fellesskapet av nasjoner, som poengtert i punkt 6, og det er heller ingen indikasjoner på at de kommer til å gjøre dette. Forutsetningen om et forsvar mot noen som ikke har angrepet deg, faller naturligvis bort, ergo leves ikke det første kriteriet opp til. Dessuten, som understreket i punkt 5, har vi enda til gode å se bevis på at regimet faktisk stod bak det kjemiske angrepet nylig.
B) Alle øvrige midler for å ende krigen må ha vist seg å være upraktiske eller ineffektive;
Borgerkrigen har vart i over seks år. Det har i løpet av dette tidsrommet vist seg vanskelig å trekke partene til et forhandlingsbord og få dem til å komme til enighet om en endelig resolusjon. Mye av grunnen er at det ikke går an å fremforhandle varig fred med radikale islamistiske grupper, som aldri vil være fornøyde før de har avansert til alle hjørner av kloden med sine svarte flagg. Det beste man kan håpe på der, er midlertidige våpenhviler for regruppering.
C) Det må være en stor sannsynlighet for suksess;
Som diskutert under punkt 9, er det lite som tyder på at et angrep mot syriske myndigheter vil bety en nærliggende avslutning på borgerkrigen, snarere tvert imot, så heller ikke dette kriteriet kan vi krysse av for.
D) Anvendelsen av våpen må ikke produsere onder større enn ondet som man ønsker å eliminere
Punkt 7 om hjelp for radikale islamister, punkt 8 om humanitære konsekvenser, punkt 11 om tilbakefall, punkt 12 om manglende strategi, punkt 13 om forstrekkelse, punkt 14 om fare for verdensfreden, og punkt 15 om tidligere mislykkede intervensjoner, taler imot at summen av onder som kan produseres er mindre enn det ondet man søker å eliminere. Hva dem som støtter invasjonen av Syria må gjøre, er å tilbakevise disse punktene og reise sin egen sak i deres sted. Inntil videre bør det tas klar og resolutt avstand fra enhver antydning til et overnasjonalt militært angrep mot Syria.
Med sitt bomberegn Libya trigget Vesten et væpnet opprør i Syria. I kombinasjon med den påfølgende støtten av disse opprørerne, som virket destabiliserende på landet og kastet det ut i en fryktinngytende borgerkrig som fram til i dag kan ha kostet omkring 400 000 mennesker livet, har man muligens forvoldt nok skade allerede.
Relatert
Intervju med Robert Fisk
Trump, Kina og Nord-Korea
IS og Vestens nøling
TRUMP – en nekrolog over et politisk håp
Trumpismen er død – krigen lever
Gassangrepet i Syria – når logikken opphører
Bør USA justera ambisjonane?
Mjuk landing?
What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren
