Kjærlighet er mer enn bare store ord. Kjærlighet er handling, kjærlighet kan og være et egenbakt brød. Lacey Brown Wissen baker brød som hun sender til sin bestefar «Boppa» i Oklahoma fra bakeriet hun jobber for i New York. «Bread for Boppa» er en vakker kortfilm om det nære, ukompliserte inderlige som oftest egentlig betyr mest.

Det populære bakeriet Bakeri hun jobber for ligger i Willamsburg, Brooklyn, er norskeid og har blitt lagt merke til i det som kalles en nordisk bølge for matkultur i NYC:

www.bakeribrooklyn.com

Relatert
Unge matspirer skaper liv og røre – Slow Food Youth Network
Ball – mat uten bullshit
Bier og blomster, bønder og business…and I think about love
Essay: Fremtiden tilhører gourmeten

Ikke synk, Sol

la meg ennå hvile mine øyne

på din vare etterglød.

Mens vi begge seiler vest

forlenger vide stålseil en gull-blek stund –

en evig solnedgang

Av Oda Omholt

Hva skjuler seg bak den sorte døren? Hun svetter, men merker det ikke. Rommet forsvinner sakte i det veggene vokser, blir mer massive, truende.   Menneskene og sykehussengen flyter gradvis inn i fargetoner bortenfor hvitt. Hun er alene. Hun, veggene som presser innover mot henne – og den sorte døren. Alene med de paniske tankene og fantasiene om hva som skjuler seg bak døren hun snart må tre gjennom.

Av Adrian Johansen Rinde

Det er noe suspekt med mennesker som uttrykker sin egenart og feirer sin individualitet og bevissthet, sin sjel, ved å følge moter og fakter som er bestemt eller påtvunget av andre personer som man så gjerne skulle etterlignet eller på andre måter markert en form for tilhørlighet med.

Jeg vet at jeg skal dø. Jeg vet ikke når, eller hvordan, bare at det er uunngåelig. Når døden har dukket opp i livet mitt har jeg reagert med sjokk og vantro. Som om det er noe uforståelig jeg har nødt til å bruke tid til å forsone meg med. Noe som ikke hører hjemme i den verdenen jeg eksisterer i til vanlig.

Det er mitt håp at jeg, ved å skrive denne teksten, klarer å uttrykke mine egne tanker og meninger rundt noe eksistensielt som er en del av oss alle, men oppleves så umåtelig personlig.  Å kunne skildre to av de sterkeste driftene et menneske opplever, noen tanker rundt hvordan de henger sammen, og minne hvem enn som leser dette på at ja, du og skal dø.

De to store drivkreftene i menneskeheten synes å være identitetsjaget og behovet for å fortrenge, rasjonalisere eller på andre måter forsone seg med sin egen dødelighet.

Identitet. Hvem er jeg? Implisitt i dette ligger også “hva bør jeg gjøre?”, med andre ord, meningen med livet. Imperativet som forteller deg hvordan du handler som et godt menneske. Hvordan man finner og uttrykker sin egenart, hvordan man skiller seg fra den grå menneskemassen og skriker til verden “Jeg er bevisst! Jeg er ikke en robot!”.

Behovet for en egen identitet er så sterkt at massekulturen genererer subkulturer med hele pakkeløsninger; estetikk, klesstil, musikksjanger og hvilke literære verk man foretrekker kan bestemmes en gang for alle av subkulturen man velger å tilhøre. Eventuelt så kan identiteten til familien og venneflokken smitte over som en personlighetsfortærende virusinfeksjon.

Det er noe suspekt med mennesker som uttrykker sin egenart og feirer sin individualitet og bevissthet, sin sjel, ved å følge moter og fakter som er bestemt eller påtvunget av andre personer som man så gjerne skulle etterlignet eller på andre måter markert en form for tilhørlighet med. Mye av det samme foregår gjennom musikk, bilder, sitater og kunst skapt av andre mennesker, men såklart gjør vi oss alle skyldige i dette.

Dag etter dag. Det ligger i vår natur, det er en konsekvens av at vi samhandler med hverandre. Om alle sju milliarder av oss er mennesker og har så mye til felles må vi lete etter det individuelle, det unike, identiteten, for å vite hvordan vi skal oppføre oss, hvordan vi skal se ut – for å trylle frem noe spesielt med jeget, som har vist seg å være ett punkt i en utallig rekke som strekker seg evig utover fra tidenes begynnelse.

Og hva er det som gjør identitet så viktig? Her gjør døden sitt triumferende inntog i diskursen – om ikke livets spill kom med begrenset spilletid, hvem ville da brydd seg om hvordan man hadde levd? Det hadde jo vært uendelige muligheter til å ta igjen det tapte, til å prøve bokstavelig talt alt verden har å by på. Få klarer å forsone seg med at i dette ligger essensen i det å være et menneske – å være en flamme. I evig endring, ild som blusser opp og forgår.

At dødsangsten er et økende problem i et samfunn hvor man ikke lenger kan enes rundt hva døden er, hva den innebærer og hvor den leder, er kanskje ikke så rart. Den dukker opp i barndommen, og foreldrene svarer så godt de kan – men siden de selv ikke er sikre, og ikke kan kommunisere abstrakte tanker rundt døden, så vil ikke barnet bli overbevist. Det må finne sin egen løsning, som om det hele var et mattestykke hvor det riktige svaret varierte fra person til person, fra sinn til sinn.

Noen fortrenger det hele. Glemmer å ha stilt spørsmålet. Hvor lurt det er kan diskuteres, da den økende mengden av og intensiteten i de millionene av akutte midtlivskriser som årlig rammer Vestens innbyggere i det spørsmålet dukker opp igjen rundt førtiåra er nok mer enn sterke hint om at å prøve å glemme døden er en for monumental oppgave for en dødelig sjel.

Andre søker til religion, og her finnes to varianter. Gjennom statskirken og de liberale, erfaringsløse religionene, kan man kun møte forklaringer i form av dogmer og enkle læresetninger. Noen forteller deg at alt går bra, i døden skal alt gå helt greit. Ro ned. Alt går bra til slutt.

Lik nevrotikere blir de religiøse dødsfortrengerene liggende i fosterstilling mens de repeterer det mantraet til de har overbevist seg selv, og i enhver “normal situasjon” vil de handle deretter. Men når de rykkes ut av komfortsonen, når katastrofen hamrer på døren og sjelens vinduer slås åpne av den kommende stormen, da skal du se at de dyptliggende behovene gjør seg gjeldende med fornyet kraft.

Erfaringsbaserte religioner er mer effektive. Religiøse erfaringer vil overbevise mennesket i større grad enn dogmer, da vi er vant til at erfaringer ikke lyver. Ser du solen gå ned så er du sikker på at den faktisk er der det ser ut som at den er. Dette gjør vi instinktivt selv om vi nå vet at på grunn av  de enorme distansene mellom mennesket og stjernen i solsystemet vårt vil solen ha forsvunnet ned under horisonten før solstrålene etter en uendelig lang reise dukker opp på jorden – og vi da med hjelp av synet ser en sol som går ned, som egentlig gjorde det for flere minutter siden.

I min verden er fødselen og døden to sider av det samme fenomenet, en del av den vidunderlige helheten som jeg er så heldig at jeg har fått ta del i. Jeg vil aldri glemme døden, for den gir meg higenen etter å leve på den måten jeg selv ser på som riktig for meg selv.

Til forsvar for den religiøse erfaringens makt til å tøyle døden, selv om den ikke kan hevde å belyse hva som faktisk skjer etter døden eller i dødsøyeblikket, så vil disse erfaringene være med på å definere hvordan man møter dødsøyeblikket. I dette ligger apellen, i dette ligger makten, men burde det virkelig være nødvendig for så mange å søke til noe slikt? Er ens egen dødelighet såpass tungt å svelge at det dukker opp selvopprettholdende markeder som konkurrerer om å tilby de mest behagelige og skreddersydde løsningene?

Tydeligvis.

For det er dette vi trenger: aksept, ikke en løsning på hvordan vi kan sno oss unna det hele. Mange vil nok si at å glemme det hele er ganske likt det å akseptere det og bevege seg videre, men her kommer vi igjen tilbake til hvordan vi møter dødsøyeblikket, og de som tror de har akseptert sin egen dødelighet reagerer med sjokk, sinne eller vantro når man innser at det siste øyeblikket er rett rundt hjørnet.

Men det er ikke for å refse andres syn på det at mennesket er forgjengelig, eller veien de har valgt å gå for å forsone seg med det faktumet, at jeg skriver denne teksten. Det er for å tilby et perspektiv som jeg håper kan berike flere enn meg selv. Jeg ønsker å male et bilde som jeg selv finner vakkert, selv om jeg bruker de samme materialene som alle de som har et dystert syn på døden.

Vi er skapninger som gradvis blir bevisste over vår egen eksistens, og er i stand til å være med på å forme vår egen vei gjennom den verdenen vi våknet opp i. Vi skjønner tidlig at vi har begrenset tid, og at ingen kan vite fra begynnelsen av hvor ferden kommer til å ende, bare at den ubønnhørlig nærmer seg slutten på reisen.

Det er dette som driver frem det unike i oss. Det er dette som gjør oss i stand til å leve ut våre talte dager på våre egne betingelser, som får oss til å uttrykke de personene vi egentlig er. Det er dette som gjør hver eneste handling og hvert eneste sekund så viktig. Om jeg kan driste meg til å prøve å oppsummere hva vi faktisk gjør her i denne underlige verdenen i ett eneste begrep, så vil det være å erfare.

Vi oppfatter, tar til oss inntrykk og informasjon, men ikke som datamaskiner. Det er et aktivt element i oss, vi erfarer gjennom deltagelse og gjennom handling. Om man prøver å gi en betegnelse på hvilke erfaringer som er de beste, så er det de personlige, sterke og unike opplevelsene som vil rangere høyest. Ikke bare de som oppfattes som gode. I godhet er det et element av komfort, av mangel på intensitet og unikhet i det hele.

Sett med slike øyne, hvor unik og intenst må vel ikke dødsøyeblikket være? Det er en opplevelse som er individuelt skreddersydd for hver og en av oss, som er helt unikt fordi vi ikke har noen forutsetninger for å vite hvordan det blir eller oppleves, underveis eller etter.

Som mennesker har vi en higen etter å vite, for kunnskap gir oss en viss grad av kontroll. Dette er nyttig i livet, men vi kan ikke forvente å kunne mette denne impulsen når det gjelder akkurat dette spørsmålet. Igjen gjentar jeg meg selv og sier at vi må søke aksept og forsoning, vi må ta inn over oss at det er enkelte ting vi aldri kan vite noe om, men alikevel må oppleve.

Mennesket har alltid hatt et dystert syn på det uvisse, det skjulte og det uforutsette. Fra vår arts opprinnelse har vi fryktet mørket, på grunn av at vi ikke kan se. Mørket, mangelen på lyset vi bruker til å se med, har blitt synonymt med ondskap. Hva er vi tjent med dette verdensbildet? Hvorfor demoniserer vi en del av livet og omverdenen vår som er like essensiell som det vi forbinder med lys, kunnskap og kontroll?

Livet er en pakkeløsning. Man må akseptere helheten. Lys og mørke. Fødsel og død. Ingen av oss har traumatiske bilder på hvordan det var før vi var født, men alt peker til at det er dit vi skal tilbake til når vi dør, så hvorfor maler vi et slikt sorgtungt og katastrofalt bilde av denne tilbakekomsten?

Jeg spiller med åpen hånd, jeg har ingen svar, ingen løsning, kun dette bildet. I min verden er fødselen og døden to sider av det samme fenomenet, en del av den vidunderlige helheten som jeg er så heldig at jeg har fått ta del i. Jeg vil aldri glemme døden, for den gir meg higenen etter å leve på den måten jeg selv ser på som riktig for meg selv.

Jeg vil ikke frykte den, for jeg har møtt den før i en annen kappe, som fødselen som brakte meg til denne verdenen. Når min time kommer, ønsker jeg av hele mitt hjerte å erfare og ta til meg hele denne siste, unike opplevelsen med et åpent sinn, uten fordommer, forventninger eller frykt.

Husk døden, for den er din egen.

De ser på det som er igjen.
Øynene er åpne, men tomme.
Munnen er åpen, men ånder ikke.

Hikstende skikkelser møter hverandre i omfavnelse,

de har tatt farvel.
Og den sorte døren lukkes etter henne.

Anbefalt: Memento mori – husk at du skal dø

Relatert

Den klare dagen

Essay: En mann, et liv og et luksushotell

EPILOG: En mann, et liv og et luksushotell

DET NAKNE MENNESKET

PENETRER DITT HJERTE

Passivitetens tidsalder eller hvordan leve bortenfor og med begrepene

Til slutt

Sunnheten til døden

Herr doktor, det er pent av Dem (om omgjengelighet)

Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)

Innenfor og utenfor

Vi tar nå snart et steg inn det nye året, mange har nyttårsforsetter som de vil leve opp til i større eller mindre grad, i manges tilfelle ikke i det hele tatt. Hva er så appellen med det ”nye” året som egentlig kun er en uavbrutt fortsettelse av eksistensen?

Appellen ligger i troen på at man kan starte på nytt, bli ny, forbedre seg selv eller andre, legge fortiden bak seg og bli det mennesket man egentlig ønsker å være. Enten det dreier seg om røykekutt, mindre fett, bevege seg mer, oppleve mer, snuse mindre etc. har disse forsettene det til felles at de er som regel ganske begrensede både i ambisjon, tidshorisont og interesseomfang.

De dreier stort sett tett rundt det overfladiske egoets akse og har en tidshorisont på knapt et år. Slik betegner de vår forståelse av vår egen væren og holdning til systemet vi lever i. Før når menneskets eksistens var direkte bundet til jordens monn og vår evne til å høste og så av og i naturen, var nyttåret enden på en naturlig syklus, og man ønsket seg en god fremtid fra naturens side og var takknemlig for de gaver man hadde fått gjennom hardt arbeid og naturens velvilje i året som hadde gått. Familiens, ættens og små samfunnets fremtid hang tett sammen med ens egen individuelle fremtid. Så er det ikke lenger, tilsynelatende. Vårt overfladiske ego er det som har tatt plassen for felleskapssånd og ærbødighet for liv og natur. I den grad at mange bokstavelig talt spiser, drikker og nyter seg selv til døde.

De mange nyttårsforsetter stikker som regel ikke dypere enn at om man hadde kunne fråtse uhemmet videre uten fare for egen helse så hadde de fleste gjort det. Glemt er tanken på ikke bare hvem man er, men hva man er i forhold til et større hele. Fremtiden handler ikke bare om neste år eller hva som skal skje med en selv, men aller viktigst, hva vil hende når jeg er borte. Hva har jeg etterlatt meg, hva har jeg skapt for fremtiden, hva vil jeg for fremtiden etter min begrensede eksistens, er de spørsmål som burde stilles ved et årsskifte. Man liker sjeldent å tenke på det faktum at alene er vi isolert sett ubetydelige, ja faktisk, verdiløse annet enn for egen bevissthet om jeget, som og er begrenset i tid. Vi er enkeltvis knapt et lysglimt på en uendelig stjernehvelving i et mørkt, kaldt og likegyldig univers.

Noen glimter sterkt et øyeblikk og blir værende en stund, strålende på himmelhvelvingen, de fleste synes ikke for ettertiden eller i sin egen knappe livstid. Det som lyser sterkest er de ideer som er skapt i en sammenheng, et felleskap: en tradisjon som overlever hvert enkelt lille lysglimt, men hvis eksistens er avhengig av hver eneste bidragsyter for å kunne fortsett å lyse lenge etter at vi har vandret heden. I en slik nærmest uendelig overlevering av en tradisjon kommer vi ikke bare vår egen eksistensberettigelse nærmere, men og universets natur. Det evige forstått som forandring i sammenheng med uforanderlige prinsipper. Ser vi oss selv i et slikt perspektiv får ikke bare det nye året en mening, men og de årene som kommer etter, og de som har vært før.

Hva man har gjort eller for manges del, ikke har gjort, er ikke bare en tom sekk man har på ryggen som stadig kan fylles med nytt uten konsekvenser. Hver enkelt av oss står fremdeles i en sammenheng, bevisst eller ubevisst, og det system vi lever unna er avhengig av den enkelte delaktighet. Basis for vårt system eksistens er finurlig nok den enkeltes egoisme og respekt for den andres egoisme i den grad man kan utnytte den til egen fordel. Mange slår seg på brystet for å utbasunere sin pseudoindividualisme, men følger egentlig et ferdig programmert livsløp. Et livsløp som i de fleste tilfeller kommer til å være glemt i det du trekker ditt siste sukk om ikke før. Derfor for mennesket som ønsker en betydning utover fråtseriet, forstillelsen og forfengeligheten, gjelder det å leve sitt liv i sammenheng med eviggjeldende verdier og slik leve evig sammen med de generasjoner som har kommet og gått, og de som ennå skal komme.

Ja, det er bra å slutte å røyke, spise mindre tomme kalorier og bevege seg mer, men parallelt bør man se sitt eget liv som en helhet; en tanke fra begynnelse til en tenkt slutt. Våge å møte seg selv og den verden man virkelig lever i ansikt til ansikt, og ta de valg man vet er riktige, men ikke mindre vanskelige. Å slutte å lyve for seg selv er et menneskes viktigste oppgjør, og er det mest givende hvis man våger å ta steget helt ut. Ikke til paradis, men til et liv som er ekte, helt og fullverdig på godt og vondt, uten substitutter.

Et forsett å anbefale i det nye året og de som kommer etter, er Moltkes prøyssiske maxim:

Vær mere, synes mindre –mehr sein als scheinen.

Takk for det gamle!

Redaksjonen

Maleriet er av Bryan Larsen

Relatert
Godt nyttår – for en fortsatt fremtid på the pale blue dot

Da mennesket begynte å dyrke jorden mistet det sin frihet. Siden den gang har føydalsamfunnet vært normen. De fleste har bodd i landsbyer, underlagt en føydalherre og eldgamle tradisjoner. Byene, hvor det utviklet seg markeder, har kun vært tilfeldige blomstringer, bygd på landsbystrukturen som det grunnleggende fundament. Landsbyen er normen i jordbrukssamfunn verden over, og slik vil det alltid forbli.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Vår industrielle sivilisasjon går etter alle solemerker mot en slutt. Når en sivilisasjon kollapser, følges den av en urolig tid med krigsherrer, før den stabiliserer seg i føydalsamfunn fundamentert på tradisjoner, med retter og plikter.

I dag bor over halvparten av jordens befolkning i byer, men dette vil ikke vare ved, da byene ikke lenger har landsbystrukturen som fundament, men næres av en kortvarig kunstig overflod av lett tilgjengelig energi. Byene vil snart igjen måtte vike for landsbyene, mens byene vil demonteres som råvarelagre i det post-industrielle samfunn.

Vår tid setter likhetstegn mellom markedsøkonomi og frihet. For oss betyr markedet kapitalismen, som er den rake motsetning til den markedsøkonomien som utviklet seg i Europas byer i senmiddelalderen. Denne var hva Charles Siegel kaller for klassisk liberalisme (et flott begrep som mange forsøker å tilrane seg innholdet til).

Senmiddelalderens marked var byborgernes eget marked, som de selv kontrollerte, rotfestet i byens egne tradisjoner og med lokale økonomier basert på fornybar naturkapital, som oftest korn. Denne korte epoken med en virkelig fri markedsøkonomi ble raskt erstattet av kapitalismen, en konstruksjon for å frata byborgerne deres makt og innflytelse over sitt eget marked, for å overføre dette til sentralmakten.

Det markedet vi i dag lovpriser som fritt er alt annet enn dette, og har i sine maktstrukturer langt mer til felles med føydalsamfunnet enn til markedet, men helt uten det føydale samfunns velsignelser (les mer om dette her).

Stabburet på amtmannsgården til venstre, administrasjonsbygget for Christians Amt til høyre

Den kapitalistiske markedsøkonomien presses nå fra to fronter, fra den synkende tilgangen til energi og ressurser, og fra en stadig økende sysselsetting innen tjenesteytende mellomledd. Da min far som fjerde generasjon begynte i sin fars firma bestod hele regnskapet av ei enkel grønn bok for debet og kredit, samt en penn. En person ordnet med alt av bestillinger, regnskap etc.

I dag må firmaet lønne regnskapsførere, revisor, servicepersonell for datamaskiner med mer, betale for frankeringsmaskiner, kopimaskiner etc., samt at minst en stilling benyttes til å fylle ut alskens skjemaer og prosedyrer. Dette selv om det i min fars ungdom var flere ansatte og de produserte alt mulig rart, fra sparkstøttinger til robåter.

På begynnelsen av 1800 tallet ble hele Christians Amt, dvs. dagens Oppland fylke, administrert fra amtmannsgården på Stenberg. Ved siden av amtmannen selv, Lauritz Weidemann, fikk hele fylkesadministrasjonen plass i en liten bygning omtrent på størrelse med stabburet på gården. Hvor mange byråkrater som arbeider i fylkesadministrasjonen i dag vet jeg ikke, men jeg tviler på at de får plass på noe stabbur.

Med unntak av senmiddelalderens demurrage har pengesystemene alltid hatt som hovedfunksjon å gjøre parasittiske mellomledd (som kemneren, REMA 1000, revisoren etc.) enkelt, og som et middel for å fase ut gaveøkonomiene. Det er ikke som vi har blitt innpodet til å tro at pengeøkonomien er en naturlig utvikling fra byttehandelsøkonomien. Byttehandel har tvert imot oppstått som en følge av pengeøkonomien.

”Intet eksempel på en bytteøkonomi, enkelt og greit, har noensinne vært beskrevet, langt mindre tilsynekomsten av penger ut fra denne; all tilgjengelig etnografi tyder på at noe slikt aldri har eksistert.”  – David Graeber

Vår industrielle sivilisasjon går etter alle solemerker mot en slutt. Når en sivilisasjon kollapser, følges den av en urolig tid med krigsherrer, før den stabiliserer seg i føydalsamfunn fundamentert på tradisjoner, med retter og plikter.

I essayet “Dark Age America: The End of the Market Economy“, gir J.M. Greer en god innføring i hva føydalismen gikk ut på i det praktiske liv. Herpå følger utdrag:

”Det er så mye forvirring rundt ordet føydalisme at et konkret eksempel trengs. Jeg vil låne en mindre karakter fra en av min barndoms favorittbøker. La meg introdusere deg for Higg, sønn av Snell. Hans navn kunne like gjerne vært Michio, Chung-Wan, Devadatta, Hafiz, Diocles, Bel-Nasir-Apal, eller Mentu-hetep, fordi den føydalismen som utvikles i kjølvannet av samfunnets kollaps er bemerkelsesverdig lik omkring i verden og gjennom tiden, men jeg vil her holde meg til Higg. 

Han var en bonde, en fri bonde, ville han fortalt deg med stolthet, og ikke en simpel undersått. Hans far døde en tid tilbake av hva folk da kalte for “alveslag”. I vår tid har vi forkortet det til slag, og han kom i den beste av sine to ulltunikaer til domssetet for den lokale baronen for å delta i en seremoni som spiller en nøkkelrolle i føydalsystemet.

Denne er en verbal kontrakt utført i nærvær av vitner: i dette tilfellet baronen, landsbypresten, et par eldre riddere som tjener baronen som rådgivere, og ei gruppe med eldre landsbyboere som husker enhver detalj av lokal sedvanelov med en verbal nøyaktighet felles for lærde analfabeter. Higg plasserer sine hender mellom baronens og repeterer det tradisjonelle løftet for lojalitet, instruert av presten; baronen svarer på likeledes formelt vis, og de to er bundet for livet i et forhold mellom den føydale og føydalherren.

 Hva dette betyr i praksis er alt annet enn vagt. Som baronens mann har Higg en livslang rett til å bo i sin fars hus og benytte hans hage og grisebinge; å dyrke en viss spesifisert andel av landsbyens jord; å fø ei melkeku og dens kalv, en okse, og tolv sauer på landsbyengene; å samle, på fjorten spesifiserte helgensdager, så mye ved han kan bære på sin rygg på en tur fra skogen nord for landsbyen, men kun greiner og falne trær; å fange to dusin voksne kaniner fra boene på sin side av bekken, men strengt forbudt å fange noen nedenfor mølledammen; og, som belønning for en tjeneste hans oldefar en gang utførte for baronens oldefar ved en bjørnejakt, å ta alt som samles opp ved demningen over bekken mellom den første lyden av kirkeklokkene og kveldsklokkene på St. Æthelfriths dag hvert år. 

I bytte mot disse godene, er Higg bundet til et likelydende sett av plikter. Han vil arbeide på baronens åkrer, så vel som på sine egne og hans naboers, i vår- og høstonn; hans sønn vil hjelpe til med å se etter baronens kyr og får så vel som resten av landsbyens dyr; han vil gi tiende av sin avling hvert år som støtte til landsbykirken; han vil understøtte baronen med ubetalt arbeid på åkrene eller med den store steinen de reiser ved siden av den gamle herskapsboligen, i tre uker hvert år.

Hvis baronen går til krig, samme om det er et raid på et annet baroni eller som et svar på en sammenkalling av den halvt mytiske skapningen, kongen, i den fjerntliggende byen London, vil Higg ta på seg sin lærvest og en gammel jernhjelm, ta en kraftig kniv og lauvingskniven han vanligvis benytter til å samle ved disse fjorten helgendagene, og følge baronen på slagmarkene i opptil førti dager.

Ingen av disse godene og pliktene kan forhandles med. Alle Higgs forfedre har holdt sitt land under de samme betingelsene siden tidenes morgen. Hver eneste av hans naboer holder samme sett av føydale retter fra baronen mot tilsvarende plikter.

Higg har hørt om markeder. Et holdes årlig på St. Æthelfriths dag i kongens by Norbury, 54 kilometer borte, men han har aldri vært der og vil kanskje aldri reise så langt hjemmefra i sitt liv. Han vet også om penger, og har til og med sett en sølvpenny en gang, men vil leve hele sitt liv uten noensinne å ha kjøpt eller solgt noe for penger, eller vært engasjert i en økonomisk transaksjon bestemt av loven for tilbud og etterspørsel.

Ikke før århundrer seinere, når føydaløkonomien begynner å brytes ned og mellomledd nok en gang begynner å plassere seg mellom produsent og konsument, vil dette endres — og det er nettopp poenget, for føydale økonomier er hva som oppstår i et samfunn som har lært om farene ved mellomledd på det harde viset og begynner å bygge en økonomi hvor slikt ikke skjer.” – John Michael Greer

Ikeda Yoshinori XII, den siste føydalherre av den japanske tottoriklanen

Hvilken stabilitet! Nest etter all den forbannede teknologien som følger med vår industrielle sivilisasjon, er “valgfriheten” det jeg avskyr mest. Å velge utdanning, bolig, strømleverandør, nettoperatør, mobiltelefon, bil, feriemål, jobb og partner. Med unntak av partner har jeg alltid tatt feil valg, i ethvert kryss går jeg i retning av katastrofen, og jeg er mildest talt lei av det hele.

I tillegg forteller Greer at føydalbonden hadde færre arbeidstimer og flere fridager enn den gjennomsnittlige amerikaner. Nordmenn har det riktignok godt i forhold til den jevne amerikaner, men dette vil ikke vare ved.

Dessverre tar det århundrer for føydalsamfunnet å sette seg, i mitt liv vil jeg i beste fall oppleve krigsherrenes tilbakekomst, men den stabiliteten de kan tilby er heller tvilsom. Så finnes det et stabilt alternativ til føydalsamfunnet som vi kan innføre her og nå?

Med glede kan jeg kunngjøre at dette alternativet finnes! Det heter InnGruppe-Samfunnet (IGS). I IGS er InnGruppe-Demokratiet (IGD) kjernen, hvor man føyer seg for inngruppa heller enn for føydalherren.

”Inngruppefølelsene fungerer opp til en viss størrelse, avhengig av hvor nært eller viktig formålet er. Over et visst antall forsvinner etterhvert følelsen av tilhørighet og kontroll, mistenksomhet tar mer og mer over og det oppstår muligheter til å utnytte systemet. Vi har ikke funnet noe konkret maksimalt antall gruppemedlemmer i publisert forskning.

Tallet vil sikkert avhenge av mange faktorer, men for å konkretisere modellen bruker vi her 25 medlemmer. Noen arbeidsformer kan kanskje ha større grupper, andre må ha mindre. Organisering av store samfunn kan dermed gjøres ved å bygge representativt demokrati gjennom inngrupper på flere nivåer.”  – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 298

Selv liker jeg godt de gamle Star Wars-filmene, selv om jeg har mistet guttedrømmene om at menneskeheten noensinne skal kunne erobre verdensrommet. I filmene er et sentralt tema Kraften, opprettholder av alt liv. “May the Force be with you!” er gjerne en styrkende hilsen med på et nytt oppdrag. Denne kraften har en god og en ond side.

Vi også kan nyttiggjøre oss den gode siden av kraften

Handikapprinsippet kan gjerne sammenlignes med denne kraften, og selv om naturen i seg selv naturligvis er verdinøytral, kan vi si at seksuell seleksjon, som virker gjennom handikapprinsippet, har en lys og en mørk side. I utgruppesammenhenger slår den mørke siden av kraften inn, og man forsøker å skaffe seg status gjennom prangende materialisme: i form av bolig, bil, mobil, merkeklær og spektakulære reiser.

Med slike destruktive og miljøfiendelige egosentriske handikappstrategier vil man tvert imot miste status i inngruppa, hvor det er samarbeidsevner, omsorg og selvoppofrelse som gir respekt.

”Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.

Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.

Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk.”  – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111

Å føye seg for inngruppa heller enn for føydalherren trigger positivt evolverte følelser, da stammesamfunnet eksisterte i titusener av år før vi entret føydalsamfunnet, som kun har fulgt oss i noen få årtusener.

Føydalsamfunnet er hierarkisk og rigid, kastebundet, brutalt og urettferdig, slik et samfunn med store klasseforskjeller må være for å opprettholde stabilitet. I et inngruppesamfunn vil man oppnå den samme stabiliteten ved å spille på nedarvede straffefølelser ved å svikte inngruppa, samtidig som å ofre seg for inngruppa løser ut svulmende biologiske belønningssystemer i hjernen.

Dette er fantastisk! Vi kan slippe stresset og konkurransen som følger med utgruppesamfunn og forbruksorienterte utgruppestrategier, gjennom å bygge et inngruppesamfunn. Dette er fullt mulig. Vi har nå kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv, samtidig som vi får det meget bedre ved å vende tilbake til inngruppa, som er menneskets urtilstand.

Å falle tilbake i føydalsamfunnet nok en gang blir for dumt! Men det er nettopp det vi vil gjøre hvis vi ikke snart skjerper oss og begynner å lytte til hva vår første og fremste atferdsøkolog, Terje Bongard, har å si.

Vi kan vende tilbake til inngruppa, menneskets urtilstand

I vårt moderne samfunn har vi gjennom kapitalismen latt den mørke siden av kraften få fritt spillerom, ved å dyrke fram og legge til rette for de mest destruktive kreftene i handikapprinsippet. Hvor vår nåværende kurs leder oss er det liten tvil om.

”Biologen Jared Diamond ga i 2005 ut boka Kollaps. Hvordan samfunn går under eller overlever. Han oppsummerer hvordan urbefolkninger og kulturer som har hatt teknologisk mulighet til det, uten unntak har ekspandert over bærekraftig grense, ødelagt eget livsgrunnlag og deretter kollapset. Det finnes ingen historiske eksempler på at urbefolkninger hadde omtanke for annet enn sin egen kortsiktige vinning.

Menneskekulturer har vært begrenset av teknologiske muligheter til å tømme ressursene, ikke av sin edle holdning. Det går en tydelig grense mellom de kulturer som ble på jeger-/samlernivå, hvorav noen fremdeles finnes, og kulturer som utviklet teknologi eller ble mange nok til å endre økosystemene de selv var avhengige av. Alle de sistnevnte kulturene er borte, utenom den vi lever i nå.

Verdens kjente tidligere og nåværende kulturer er en historie om hvordan mennesker har brukt alle midler for å krige om, utnytte og utarme økosystemene de har levd i. Uavhengig av kultur har mennesket til alle tider strevd og kjempet etter mat, plass, goder og verdier som har sammenheng med de to seleksjonskreftene: Å få tak i det som er nødvendig for å sikre ernæring til barn og familie (naturlig seleksjon), og å bli en attraktiv partner (seksuell seleksjon).”  – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 239

Slår grafen over av Gail Tverberg til kan 2015 bli et skjebneår, innledningen til fallet av vår industrielle sivilisasjon. Denne grafen vil lede oss inn i en periode av krigsherrer og anarki, før samfunnet i løpet av de neste hundreårene stabiliserer seg i nye føydalsamfunn. Men er det en slik utvikling vi ønsker?

Hvorfor ikke gripe sjansen og etablere et inngruppesamfunn, som kan ta oss forbi føydalsamfunnet? Gjennom å nyttiggjøre oss den gode kraften i handikapprinsippet kan vi skape bærekraftige samfunn som ikke er avhengige av en vanvittig energisløsing for å opprettholde seg selv. Denne muligheten ligger enda åpen for oss, et siste mulighetsvindu vi kan gripe før vi faller tilbake i en ny mørketid, historiens første globale mørketid, bundet av føydalismens rigide lenker.

Relatert

Polybios – de politiske systemers evige syklus

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

David Bollier og gjenreisingen av allmenningene

Modeller for et post-kapitalistisk scenario?

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

Den siste tidens terror har frembrakt forutsigbare ryggmargsreflekser. Men vi har også fått et uvurderlig innblikk i hvordan folkemeningen beveger seg rundt noen av de mest relevante metafysiske konstruksjoner vi har i samfunnet: nemlig religion og ytringsfrihet. Det er en illusjon at disse må komme på kant.

Av William Throndsen, stipendiat i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU

«Det var kanskje ikke så heldig at krigshisseren par excellence, Benjamin Netanyahu, så sitt snitt til å marsjere i ytringsfrihetens stjernetog for på beleilig vis å vaske av seg litt blod på hendene. Han var ikke alene om dét foretagende. Det ble med ett ekstremt tydelig hva dette oppropet om ytringsfrihet hadde endt opp med å fungere som. Hykleriet ble overtydelig.»

Den første samlede reaksjonen var et blåøyd og blåstrupet hylekor til forsvar for ytringsfrihet. Vi skulle alle være Charlie, og før noen engang fikk tenke seg skikkelig om fremstod dette som det eneste valget. Det var vrient på dette tidspunktet å ha to tanker i hodet samtidig. Nyansene skulle la vente på seg. Massesuggesjonen bredde om seg. Strategien lot til å være: hvis vi bare roper høyt nok om mer ytringsfrihet, så vil vi få mer ytringsfrihet!

Selve ytringsfriheten var under angrep fra islamister, som bare «må finne seg i» å bli krenket av grovt obskønifiserende karikaturer av profeten – på tross av det faktum at en oppriktig sekulær røst neppe kan hevde og forstå det forholdet en troende har til sin religion og de reglene den formaner. Ytringsfrihet, på tross av sin unektelige status som metafysikk, skulle kanskje i denne forståelsen fremstå som mindre metafysisk enn andre oppfatninger.

For eksempel var det skammelig få som umiddelbart innså at vi er umiddelbart og relativt gladere i vår ytringsfrihet, enn vi er i muslimers rett til å bli krenket. Samtidig var det aldri vanskelig å erkjenne at når ytringsfrihet ble benyttet av dem vi ikke liker, til å «mobbe» dem vi oppfatter som svake eller marginaliserte, så vil sanksjonene uforhindret komme for dagen, ytringsfrihet opphøre og de skyldige få sin plass i skammekroken (og kanskje er det noen ganger berettiget, med fare for å drive undergravelse av eget budskap). Ytringsfriheten viste seg gradvis å være konsensusbasert.

Det var kanskje ikke før på den søndagen da alle samlet seg i Paris at uhildet forsvar for ytringsfrihet måtte vike og konvergere med helt andre reflekser hos selv de mest garvede forsvarere. Det var kanskje ikke så heldig at krigshisseren par excellence, Benjamin Netanyahu, så sitt snitt til å marsjere i ytringsfrihetens stjernetog for på beleilig vis å vaske av seg litt blod på hendene. Han var ikke alene om dét foretagende. Det ble med ett ekstremt tydelig hva dette oppropet om ytringsfrihet hadde endt opp med å fungere som. Hykleriet ble overtydelig.

Etterhvert forstod selv de fremste kvasi-liberalere at den konfronterende linjen kunne lede inn i et blindspor. Noen tok deretter til orde for besinnelse, og satte på dagsorden at terroren ikke hadde noe med islam å gjøre. En slik oppfattelse skal ha det til at den terror utført av ekstreme islamister ikke har noe med religionen islam å gjøre som sådan. Allikevel er det hevet over enhver tvil hvilken religion terroristene sverget til. Vi kan gjerne si at det ikke er et slikt uttrykk for islam vi ønsker å se her i vår hage – den var jo særdeles så ubehagelig i sin fremtoning! – men å hevde at den seneste terrorens motivasjon ikke hadde rot i en form for islam er intet mindre enn selvbedrag.

Enkelte vil gå så langt som å hevde at vi ikke engang kan skylde på amerikansk utenrikspolitikk, siden det er den lokale nød som etter sigende driver terrorismens gnist(!). Dette er helt klart en avsindig utrivning av moderne terrorisme fra sin egentlige og uomtvistelige kontekst, en strategi skapt for å la oss løpe fra vår betydelige skyld i problemene som rammer oss. En slik tankegang oppfordrer oss til vegetativ sikling foran nyhetskanalen hvis eneste budskap er en evigvarende gåte om oss-dem.

For å vende tilbake til ytringsfriheten, er det i utgangspunktet Voltaires definisjon som gjelder. Den har blitt gjentatt så mange ganger de siste dagene at det for denne skribenten ikke kan oppmannes mage til gjentagelse. Mange tok til orde for at denne forståelsen var uomtvistelig, uansett hvor mange tegninger vi trykket, muslimer vi krenket og dødstall vi la til. Men så viste det seg, tross høylytte krav om massetrykking av så flåsete og infantile tegninger som mulig, at det var få som faktisk ville legge seg på skinnegangen. Det var visst ingen krig allikevel. Hadde tvilen slått rot?

Enkelte vil kanskje hevde at ansvarlige medier ikke trenger være ansvarlige for denne ekstreme utøvelse av ytringsfrihet som vi nå er vant til at Charlie Hebdo tok på seg ansvaret for. Vi kan liksom ikke kreve dette av NRK. Hovedstrømskanalene er tross alt ikke i bransjen for å fornærme, de skal sørge for sitt publikum – eller har de faktisk mistet sin ryggrad? Hva om nerver nå ikke lenger kan mønstres til hverken å tegne eller trykke spottende tegninger av profeten? Herregud! Tenk om terroristene har vunnet!?

Om det skulle være så ekstremt viktig, og om det er slik vi ryggmargsrefleksivt tror, at om vi skal klare å holde Voltaire i hevd i noen som helst relevant form – eller om det nå i det hele tatt ble absolutt essensielt for å oppnå en effektiv og fornuftig kritikk av islam – så må vi spotte profeten, da er jeg sikker på at vi nok ville gått hen, risikert døden og gjort det. Allikevel er det på tross av at vi tenker det i prinsippet, ikke nødvendig i praksis. Det finnes andre midler. Å bli drept over en tegning av profeten er det relativt få som gidder, ytringsfrihet eller ei. La oss bare innse det.

Så jeg beklager. Det er som du frykter. Det er 1-0 til dem. Men hvorfor gråte krokodilletårer? Det er tross alt mer på spill i samfunnet enn satire. For at vi skal kunne oppnå en tilstand hvor vi alle kan nyte godt av en meningsfull ytringsfrihet, må vi sørge for å håndtere noen andre problemer først. Noen av dem kan glatt hevdes å være særdeles viktigere enn ytringsfriheten. Ytringsfriheten, i motsetning til hva du har blitt vant til å tenke, er ikke grunnleggende – den trenger flere andre grunnlag for å trives.

Hylekor om ytringsfrihet er et blindspor. Det bidrar til å sette konkrete problemer i bakgrunnen. Dette er trist, for ideelt sett bør vi kunne holde to tanker i hodet samtidig.

Se også

Charlie Hebdo cartoonist scoffs at supporters

Charlie Hebdo provoking a “union sacrée”

France becomes first country in world to ban pro-Palestine demos

Frankrikes største parti ikke invitert på nasjonal markering

Is a new revolution quietly brewing in France? 

Relatert

Pseudorebellenes hyklerkor

Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

« Jeg vil at alle skal tenke det samme» – Intervju med Andy Warhol

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen

IS og Vestens nøling

IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt

Snowdens avsløringer – hvor står vi i dag?

For en som til forskjell fra de aller fleste selvbestaltede Charliene der ute som har opplevd og opplever at mennesker aktivt går inn for å begrense ens ytringsfrihet gjennom fysiske angrep, diskreditering og forsøk på utpressing, er offentligheten etter mordene på Charlie Hebdo-redaksjonen et underlig skue, for ikke å si skuespill. Krigen om meningsrommet fortsetter med uforminsket styrke selv om alle for en stakket stund heter Charlie (bildet viser den nederlandske  politikeren og sosiologen Pim Fortuyn som ble myrdet 2002).

A. Viken aka Tord Morsund, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«For hver som marsjerer for venstreliberale verdier, må man om man hevder en tilnærmet full ytringsfrihet som ideal akseptere at andre forkaster disse liberale verdiene. Ja, endog forkaster demokratiet. Eller om man finner det utålelig og vil bruke ulike uformelle og formelle maktmidler for å begrense den, så bør man være ærlig å uttrykke at man ikke er for ytringsfrihet, men en ideologisk begrenset rett til ytring.»

Etter at redaksjonen hos det franske satirebladet Charlie Hebdo ble henrettet av muslimske aktivister, overgår den politisk korrekte meningseliten seg forutsigbart i å uttrykke forferdelse, fordømmelse og ikke minst frykt for at deres politiske antagonister, nasjonalister og innvandringskritikere av ulike tapninger skal kunne dra veksler på hendelsene.

Parallelt slenger massen av folk seg på bølgen og vil vise at de også er «Charlie Hebdo» i sosiale medier, og har plutselig fått mot som ti ville løver til å kjempe for ytringsfrihet om man skal tro memene og deres egne bombastiske utbasuneringer.

Men de er ikke alene: Islamofobe har funnet en kjærkommen sak de kan bruke uten evne til å se det større bildet i sin forestilling om at alle muslimer står i ledtog med hverandre og står sammen i felles konspirasjon mot Europa sammen med europeiske politikere. Sammenhengen med en morderisk og dehumaniserende vestlig okkupasjons- og destabiliseringspolitikk overfor muslimske stater og folk vil man ikke se. Muslimer er Satans barn og ferdig med det. De må tåle å miste lemmer, barn, utherde tortur og fornedrelse, undermennesker som de er hele hopen om man skal tro document.no og deler av deres kommentariat.

De hellige venstreliberale og nyliberale selverklærte innvandringsvennlige på sin side fremmer nå tesen om at antagonismen terroraksjonen utrykker er et isolert fenomen, knyttet til enkeltstående ekstremisme (les: det mangehodede trollet al-Qaida/IS som vestlig media trekker frem til stadighet som allestedsnærværende). At det kan ha noe med at mange fremmedkulturelle føler seg totalt fremmedgjort i møtet med den vestlige sivilisasjonens humanistiske og sekulære ideal etter å ha sett den på nært hold, nei, det kan og vil de ikke se.

En av tesene som kolporteres av flere i offentligheten er at drapene ikke hadde noen rot i islam og at man ikke var provosert av satiren. Ja, satiren var uproblematisk for de muslimske unge sinte menn, men man ville provosere frem fremmedfiendtlige pogromer mot muslimer og dermed øke konfliktgrunnlaget. Det er absolutt mulig, men det ene utelukker ikke det andre. Raseriet mot vanhelligelsen av Muhammed er sannelig reell for mange, noe enhver som faktisk kjenner praktiserende og troende muslimer vet, uten at det automatisk fører til terror eller ansvarliggjør alle muslimer i sammenheng med en terroraksjon.

Men hvordan står det egentlig til med ytringsfriheten så mange nå vil hegne om? La oss ta en titt på samtiden, den nære fortid og lokale forhold.

Samtidskunstneren og kunstteoretikeren Lars Vilks som har levd med en dødsdom hengende over hodet siden 2007, ble nylig utropt som nazi-apologet av flere av de som nå hevder å være Charlie Hebdo (se artikkel i Klassekampen). Grunnen var han forsøkte å forstå den kontroversielle og definitivt politisk ukorrekte gatekunstneren Dan Park i en kunstteoretisk kontekst. Interessant er at det svenske rettsvesenet har dømt Dan Parks kunst som hets. Paradoksalt nok med bokbrenning og forestillingen om Entartete Kunst som hyppige referanser i samtidskunstens selvforståelse, har man i tillegg til fengsling av Parks også beordret destruering av flere av hans verker (den kjente kunstkritikeren Tommy Olsson kommenterte det problematiske i forfølgelsen av Dan Park her).

Ikke mange uttrykte noen støtte for Vilks da han holdt foredrag om Dan Parks kunst på Deichmanske ifjor. Tvert om, en gruppe ivrige meningsforfølgere forsøkte, uten å lykkes riktignok, aktivt å forhindre kunstforelesningen og debatten, flere av disse er nå ivrige talsmenn for ytringsfriheten (Kunstkritikk har en gjennomgang av debatten).

Ytringsfrihet har blitt et nytt uttrykk som setter likhetstegn mellom den som hevder sine verdiers ytringsfrihet – og godhet. Om man faktisk forfekter det konsekvent spiller liten rolle, det er det å kunne knytte begrepet til sine sette av verdier det handler om, begrepet får dermed slektskap med det like meningsløse utsagnet «demokratiske verdier».

Dan Park fikk trynet slått inn nok en gang av selverklærte frihetskjempere nå sist nyttårsaften fordi han ikke vil la seg sensurere, men ingen av disse som nå hevder å være Charlie vil si: «Jeg er Dan Park!». Ikke en gang om han ble skutt. Han står utenfor den venstreliberale sfære av gode rettroende med sine grove og vulgære collager og gatekunst som befinner seg innenfor punkens banale og infantile, men tidvise hardtslående estetikk (les om angrepet her).

Lars Vilks og Dan Park kjenner Charlie Hebdo.

Ærlig talt følte jeg hverken tidligere eller nå at Dan Parks kunst er spesielt god eller engasjerende i seg selv, men reaksjonene den forutsigbart fremprovoserer og konteksten disse reaksjonen står i, er interessant. Dan Park er en narr som avslører illusjoner om frihet og maktens manglende evne til å se seg selv utenifra, slik narrer alltid har gjort. Makten har gått rett på sin egen trangressive limpinne. Vilks er derimot en interessant kunstteoretiker helt uavhengig av Dan Park, muslimer, antimuslimer og Muhammed. Men det får man komme tilbake til i en annen sammenheng.

I løpet av kort tid har man i Frankrike, Norge og Vesten ellers trommet sammen hoffmuslimene, de som kan gi den sekulære, globalistiske forestillingen om en grenseløs verden hvor alle mennesker ønsker å leve sammen i et nyliberalt paradis, et vennlig og kledelig underlegent muslimsk ansikt. Meningen er å betrygge de uklanderlige nordmenn og vestlige verdensborgere om at muslimer ikke representerer andre verdier, og vise en underkastelse overfor vestlig sekularisme og venstreliberalt hegemoni. At denne offentlige underkastelsen i seg selv i seg selv skaper hat er åpenbart sosiologisk og psykologisk, men den vestlige verdensborger nekter å ta inn over seg at andre mennesker faktisk kan tro på en Gud og anse noe som helligere enn egen materiell velferd.

Man hevder frihet, men friheten som innrømmes på sikt er kun friheten til å velge det monokulturelle nyliberale hegemoni på bekostning av egen identitet. Disse samme nyfrelste ateister kan samtidig uten å blunke hevde at Vesten ikke er i krig med islam, samtidig som bomber faller og man legitimerer det med at man kjemper mot ikke bare terror, men reaksjonære, antiliberale krefter. Droner levner hverken barn, kvinner eller sivile muslimer særlige mange valg.

På samme tid har man Angela Merkel og systempolitikere omkring i Europa, verden og det ganske land som mindre enn ett døgn før mordene utpekte PEGIDA (den folkelige protesten i Tyskland mot masseinnvandring) som fiender av demokratiet (selv om de benytter seg av fredelige og demokratiske virkemidler), tar nå uten blygsel herr Charlie Hebdos autoritetsfiendtlige tegninger til inntekt for seg og sitt system: «Dette er et angrep på oss!!!!» (Les Willam Throndsens «Je suis hypocrite»).

Ikke minst på bakgrunn av den betente situasjonen i Frankrike er dette åpenbart den enkleste strategien de kan gripe til.

Kubricks Dr. Strangelove

Det er ikke lenge siden den fransk-afrikanske komikeren Dieudonné vekket tverrkulturell begeistring på tvers av klasse og etniske grenser hos gamle og unge med sin Dr.Strangelove-inspirerte «quenelle»: en omvendte hitlerhilsen. Denne vakte etablissementets vrede som likte dårlig hans humor, da den ble anklaget for å være antijødisk. Dieudonné hevder på sin side at det er en latterliggjøring av begrensninger på ytringsfriheten og ensidig fokus på det jødiske folks lidelser på bekostning av andre folk som har lidd i historien. Franske myndigheter ønsker å forby hilsningen.

Smakløs og grovkornet er humoren til standup-komikeren Dieudonné utvilsomt. Der er han i godt selskap med Charlie Hebdo. Men hva med denne ytringsfriheten som hundretusener nå har marsjert for? Hans populære humor tåles så lite av systemet at hans turné og opptredener faktisk er forbudt ved dom i fransk rettsvesen, og han ble nylig fengslet for terrorvirksomhet da han hadde postet «Ikveld, for egen del, føler jeg meg mer som Charlie Coulibaly» (Amedy Coulibaly er en av de drepte terroristene). Posten fikk over 1.5 millioner liker før den ble fjernet (les om arrestasjonen av Dieudonné hos NRK– Norske komikere er sjokkerte over arrestasjonen av Dieudonné i Klassekampen).

I Frankrike har den jødisk-algirske forfatteren, TV-personligheten, innvandringsmotstanderen og samfunnsdebattanten Éric Zemmour nettopp gitt ut boken Det franske selvmord (Le Suicide français), som er et veritabelt angrep på det senmoderne nyliberale globalistiske Frankrike og det han oppfatter som et ideologisk konstruert og indusert selvhat. Boken er en bestselger.

Frankrikes overmåte populære og prisvinnende enfant terrible Michel Houellebecq ga samme dag som terroranslaget ut sin bok Underkastelse (Soumission). Bokens hovedtema er Frankrike i 2022 hvor den politiske eliten til høyre og venstre kaster inn håndkleet og inngår en valgallianse som lar det fiktive partiet Muslimsk Brorskap knuse Marine Le Pen og Front Nasjonal, for dermed å heve flagget med halvmånen over Elyséepalasset.

Romanen er på ingen måte noen endimensjonal politisk pamflett og er ikke et politisk manifest, men den har skapt forutsigbar furore hos etablissementet. Houellebecq som figurerte på forsiden av magasinet Charlie Hebdo samme dag som terroraksjonen, har nå konstant politibeskyttelse. Hans bok vil garantert blir den mestselgende noensinne i hans forfatterskap så langt (les intervju med Houllebecq om han siste bok her).

Men det er frykten for det nasjonalistiske og antiglobalistiske Front National som er den største bekymring for makthaverne i og med at partiet i alle senere målinger er størst. Marine Le Pen og bevegelsen bak henne som hennes far grunnla, har vist seg å være noe mer enn en flyktig populistisk provokatør. Intellektuelle og venstreorienterte som har meldt sin overgang eller støtte til partiet blir stadig flere. Det er nå Frankrikes arbeiderparti fremfor noe (les Baudrillards flengende kritikk av en impotent venstreside).

Hegemoniet er i ferd med å slå sprekker for de borgerlige og sosialistiske systempartiene. Derav den desperate omfavnelsen av Charlie hos Frankrikes, ja, hele Vestens politiske elite.

Aftenpostens reportere på plass i Paris noen timer etter drapene kunne rapportere fra nøye utvalgte tilfeldig spurte at de alle nå fryktet støtten til det høyreekstreme Front National. “Det franske folket har talt”, kan Aftenposten fortelle oss. Case closed. De over 100 000 mange i Paris som tok til gatene samme dag som drapene, som gråt og var rasende og opprørte over at mennesker henrettes på grunn av ytringer i det offentlige rom, nei, hva tenkte vel egentlig de? Gråt de av tanken på Front Nationals fremgang?

2+2=5 er min konklusjon etter å ha lest litt både hva den islamofobe og etnomasochistiske fløyen vrenger ut av sine overbelastede hjerner som har problemer med å tenke en tanke til sin ende, men som også ifølge dem selv får tid til å forferdes og gråte i strie strømmer simultant mens de hakker i vei på sine tastaturer nonstop. Det er ikke lett å skrive mens man forferdes og gråter. Det kan jeg selv avsløre.

De islamofobe mener som nevnt at muslimer egentlig er ett folk som bare later som om de er fraksjonerte og uenige med hverandre, men som vil marsjere samlet under en fane for første gang i historien for å knekke den godmodige, fredselskende hvite mann. De er egentlig om man skal tolke kommentarer hos bl.a.Document.no, ett folk bestående av pedofilidyrkende, brune undermennesker som fortjener å underkastes vestlig konsumkult og utherde med godt humør vestlige okkupasjoner, drap, oppløsning av stater, tortur og degradering av deres ære og kultur.

«Frelsen er å bli annenrangs kloner av hvite, som med glede og lyst skal ta underbetalte slavejobber for å holde illusjonene om et grenseløst tolerant vekstsamfunn gående.»

Frelsen er å bli annenrangs kloner av hvite, som med glede og lyst skal ta underbetalte slavejobber for å holde illusjonene om et grenseløst tolerant vekstsamfunn gående. At disse når de nå har benyttet seg av Vestens tilsynelatende selvmotsigende åpne dør til sine stater, som for en stakket stund flyter i honning og generøse trygdeytelser, har en grunn til å hate Vesten, det passer ikke med deres 2+2=5 og er derfor uforståelig (les “What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren”).

De etnomasochistiske i blå, rød eller grønn mundur, som åpner grensene varmt for mennesker de selv ikke ønsker å ha i eget nabolag eller vennekrets – med unntak av en og annen kokosnøtt som maskot – de ser muslimer som kulturelt og religiøst tilbakestående, som i kraft av sin underlegenhet og uvitenhhet er ofre. Ofre som kun kan reddes gjennom selvutslettende underkastelse for sekulariserte liberale idealer. Disse lengter egentlig etter å bli en del av deres venstreliberale, nihilistisk-materialistiske undergangsmerkede sivilisasjon. Relativisme, eksistensiell meningsløshet og ekstrem narsissisme skjult under en fullstendig absurd karrierisme er hva Vesten har å tilby unge om de ikke selv har en egen medfødt integritet og karakter, et moralsk senter som er et kompass gjennom samtidsforvirringen.

Da er det ingen overraskelse at flere og flere søker til sine røtter og sin identitet. Enten de er muslimer eller europeere. Det er heller ingen overraskelse at ulike kulturer og folkegrupper har ulike interesser som ikke konvergerer om ikke en av partene underkaster seg og lar seg assimilere eller fortrenge.

Den verdenskjente jødiske sosiologen og filsofen Zygmunt Bauman nevner i et intervju i med nettmagasinet Social Europe i kjølvannet av terroraksjonen, det fremmedgjørende fragmentariske og dehumaniserende i samtiden som årsak. Han refererer til en overfladisk illusorisk multikulturalisme han med referanse til den kjente amerikanske intellektuelle jusprofessoren  Stanley Fish kaller boutique multiculturalism. Denne forstilte multikulturalismen som ikke forener, men fremmedgjør i det han benevner som diasporisation (eksiltilværelse) henger nøye sammen med den globale  konsumkulten ifølge Baumann.  Han siterer følgende fra Fish:

«En boutique multiculturalist, hevder Fish , tar ikke og kan ikke ta seriøst  kjerneverdiene i kulturene han/hun hevder å tolerere». Bauman legger til at dette virker ydmykende for den «andre», det som er hellig for den fremmede blir en vits, noe den tolerante ikke tar på alvor, med gjensidig aggresjon og mistillit  som resultat og har liten optimisme på fremtidens vegne (les intervjuet med Zygmunt Bauman her).

Bombesikte fra Libya, norsk F-16

Vesten er i krig med store deler av den muslimske verden gjennom okkupasjoner og destabilisering. Det er ikke en krig jeg og mange andre vil ha, har villet eller ønsket, i den forstand at jeg alltid har kritisert nykolonialismen i alle dens destruktive former. Ikke minst den nyimperialistiske okkupasjonspolitikken som skjules under eufemismen intervensjon. Like fullt gjøres man ufrivillig til delaktig da man er borger av stater som uten videre tråkker på menneskeverd og etterpå spiller dårlig melodrama som forsøker å innbille seg selv og andre at terroren er «uforståelig».

De islamofobe og etnomasochistiske er rørende enige om at det er feigt og uforståelig at mennesker fra kulturbakgrunner som blir herjet med og tråkket på av verdens sterkeste militærmakt slår tilbake og reagerer med hat og raseri. Muslimer har mistet hundretusener, men en liberal vesteuropeer er tydeligvis verdt minst 100 000 svartmuskete muselmenn om man skal følge den vestlige krigslogikken. Tausheten etter avsløringen om USAs og alliertes torturvirksomhet på slutten av fjoråret er talende.

Enda mer komplisert og uforståelig blir det når de mest ekstreme gruppene er direkte og indirekte finansiert og støttet av USA og Vestens allierte selv, som de wahabistiske saudiene. Saudi-Arabia, Norges fremste allierte i regionen etter Israel, pisker og henger opposisjonelle.

De har mye til felles disse to fløyer, i sin visshet om moralsk overlegenhet som gir moralsk frikort til å være prinsippløs og inkonsekvent. Og om man skal snakke om ytringsfrihet og dens eventuelle grenser og grenseløshet, er det å være prinsipielt konsekvent første bud. Det kreves absolutt ingen moralsk integritet å støtte egne ytringers rett på bekostning av andres.

Offer for amerikansk droneangrep

Men tilbake til Charlie Hebdo. Hvem er Charlie? Jeg vet at du som leser ikke er Charlie. Ja, jeg er heller ikke Charlie. Men jeg kjenner ham godt. Jeg vet en del om hva prisen for ytringer i et samfunn som preker ytringsfrihet, men uten skam praktiserer en lite subtil undertrykkelse av systemkritiske.

Jeg har grunnet ytringer opplevd vold, tåregassangrep, drapstrusler, fått to biler blitt knust av maskerte voldsaktivister med kort mellomrom etter at man skrev en artikkel om deres nettverk i 2004 ( bl.a. Monitor/nå Vepsen, SOS-Rasisme/Tjen Folket, AFA, Antirasistisk Senter) og holdt et møte som interessant nok hadde ytringsfrihet som tema. Møtet ble avbrutt etter voldelige trusler og angrep av såkalte antirasister og deltagerne måtte skysses skjult i biler fra stenkastende antirasister. Studiesituasjonen ble etterhvert umuliggjort og jeg måtte bruke advokat for å i det hele tatt få noen bedømmelse på prosjekter ved slutten av mitt arkitektstudium.  Arbeidsgivere har latt seg presse til å si meg opp, nå senest for ett år siden (les gjerne “Et angrep på meningsfriheten” igjen), for å nevne noe.

Historien er mye lengre, så dette var kortversjonen. Forbrytelsene var: mine tanker – og det å være Tord Morsund. Gamle nyheter som aldri ga et sant bilde i utgangspunktet, men kun ble blåst opp for å holde meg utenfor offentligheten og frata meg min reelle ytringsfrihet ved å diskreditere meg som meningsberettiget, har blitt gjentatt til det kjedsommelige. Nå sist for å forsøke å diskreditere KULTURVERKs redaksjon og virke. Min siste arbeidsgiver (jobbet da som redaktør og grafisk designer) lot seg presse av ikke navngitte «venstreradikale» som hadde samme agenda som redaksjonsmedlem i Radikal Portal, Jahn Magnus Eriksson, som skrev eposter til skribenter hos KV for å skremme dem fra å skrive siden jeg skriver her.

«Men må man forsvare ytringsfriheten for å omfattes av den? Betimelig spørsmål som egentlig bare har ett svar om man ideelt sett heiser fanen for en i størst mulig grad uinnskrenket meningsfrihet og fritt offentlig ordskifte hvor ulike motsetninger får komme til orde.»

Og bare så det er nevnt, min uavhengighet og frispråklighet gjorde meg i sin  tid også mektig upopulær hos mange høyreradikale. De er stort sett heller ingen ytringsfrihetens bolde riddere i min erfaring, selv om de gjerne hevder det av opportune grunner. Ytringsfriheten har reelt sett generelt sett svært dårlige kår hos alle ideologisk drevne miljøer, til høyre og venstre, radikale og liberale som moderate. Men hos den liberale som har ytringsfriheten som grunnleggende premiss er hykleriet størst.

Men må man forsvare ytringsfriheten for å omfattes av den? Betimelig spørsmål som egentlig bare har ett svar om man ideelt sett heiser fanen for en i størst mulig grad uinnskrenket meningsfrihet og fritt offentlig ordskifte hvor ulike motsetninger får komme til orde.

Bilde fra den prisbelønnede filmen Das Leben der Anderen, om overvåking og meningsforfølgelse i DDR

Yrkesforbud er selvsagt ikke like ille som å bli skutt ned. Men i DDR, mange nålevende norske intellektuelles paradis på det glade 60-70-tallet hvor Berufsverbot aktivt ble praktisert, tok flere sitt liv etter utestengelse fra den yrkesvei de ønsket seg – og den medfølgende isolasjon. I Vesten foregår dette oftest mer subtilt og mer i det skjulte, men mekanismene er i sin grunn de samme. «Mykere» konsekvenser som selvsensuren og den sosiale kontrollen kjenner de fleste til. Så jo, det har hatt og har sine utfordringer selv om det for egen del kun har styrket meg i at jeg ikke på noen måte vil kompromisse med egen integritet for å få være i fred. Så jeg vet uten tvetydighet eller undring at ytringer og ytringsfrihet har sin pris.

For å si det enkelt: ytringsfriheten begynner med deg selv og din villighet til å akseptere motsetninger. Det vil si at for hver som marsjerer for venstreliberale verdier, må man om man hevder en tilnærmet full ytringsfrihet som ideal akseptere at andre forkaster disse liberale verdiene. Ja, endog forkaster demokratiet. Eller om man finner det utålelig og vil bruke ulike uformelle og formelle maktmidler for å begrense den, bør man være ærlig å uttrykke at man ikke er for ytringsfrihet, men en ideologisk begrenset rett til ytring (eufemismen ytringsansvar er det meste pinlige eksempelet). Det var dette Knausgård etterlyste i forbindelse med Ibsen-prisen til forfatteren og dramatikeren Peter Handke.

Knausgård etterlyste prinsipiell konsekvens og grensegang. Om noen ytringer er utålelige bør man gjør klart hvor grensene går fremfor å bedriv uformell stigmatisering og bakvaskelse. Det er verre å hykle om en illusorisk frihet til å ytre seg uten alvorlige konsekvenser (les Knausgårds kronikk her).

I realiteten har alle stater begrensninger for ytringsfrihet i ulike grader. Men hvor begrensningene skal ligge, det er en annen sak. Det problematiske med dette for mange av de påstått liberale er at de gjennom å tilkjennegi at de faktisk jobber for å begrense meningsrommet i offentligheten for å hegne om sitt hegemoni da avslører en fundamental inkonsekvens som ødelegger et premiss for den venstreliberale stat i 2015: Samfunnsformen er et resultat av frie valg og fri debatt, og er derfor den ypperste samfunnsformen, da «alle» i teorien har hatt mulighet til å påvirke den. Om dette premisset fjernes offentlig slik det i realiteten ofte fungerer, så vil andre politiske krefter styrke sin legitimitet som opposisjonelle.

Man kan og spørre etter Snowdens avsløringer og stadig påtrykk i media for å legtimere ytterligere overvåking, hva ytringsfrihet egentlig er verdt om du vet at du til alle tider vil bli vurdert av makten ut fra hva du mener og kommuniserer privat. Når den private sfære blir offentlig, da har man det totalitære samfunn, uavhengig av styresett og ideologiske preferanser. Da vil mange bevisst og ubevisst sensurere seg selv i enda større grad – selvsensuren vil bli et internalisert normalmodus.

Hva tenker Charlie Hebdo der han ligger taus, kald og død? Jeg har selv ikke noen videre sans for mange av Charlies tegninger, og har aldri hatt det. Jeg elsker satire, Monthy Pytons  Life of Brian er en av mine favorittfilmer, men har ingen glede av å tråkke på andre menneskers kultur og religion. Perennialisten og det tenkende mennesket i meg finner det støtende og uverdig, selv om barnet i meg kan flire som av en dårlig, plump vits uten at det gjør det noe bedre.

Men når jeg ser blikket til Stéphane «Charb» Charbonnier så får jeg en klump i halsen, fordi jeg ser en sympatisk fyr, fordi jeg kjenner så godt igjen den kompromissløse idealist som ikke stopper der de aller, aller fleste, ikke minst de som nå forsøker å sole seg i Charlies mot, stopper opp. Jeg ser mennesket, slik jeg så det mennesket i blikket til den libertinske, innvandringskritiske sosiologiprofessoren og politikeren Pim Fortuyn som ble myrdet i 2002 av en venstreradikal da han sto på sin høyde. Eller Theo Van Gogh, anarkisten, regissøren og rabulisten, som brutalt ble skutt og så hugget ned av en krenket muslim 2004, mens han ba inderlig for sitt liv.

Theo Van Gogh som ble myrdet 2004

Disse ble fort gjemt og glemt av makten og mediamenerne og deres tause undersåtter. De passet heller ikke inn i regnestykket 2+2=5.

Så tenker jeg på en annen type menneske jeg så ofte selv har møtt langs livets ferd – intelligente, selvrettferdige og selverklærte samvittighetsfulle. Med gode navn og trygg posisjon som først ser en dypt inn i øynene og bedyrer hvilket bra menneske man er, men siden flakker, for det er et men: Frykten for å tape eget omdømme hos et konformt system er større enn det å stå opp for det mange ynder å kalle et medmenneske så lenge det ikke koster en noe. Denne frykten er betydelig større en mot, skam og selvforherligende rosetog.

Alle disse som taust ser på uretten og vet at selv om de føler det er typisk norsk å være god, så har de for lengst gitt opp meningsfriheten der den koster. De vet det, ja, du vet det, men tier. Nå sier du: «Jeg er Charlie!»

Du må gjerne beundre Charlie, gjerne støtte idéen og illusjonen om den frie uinnskrenkede tanke, menneskets menneskelighet. Og om du kanskje tar til deg en forsvinnende liten brøkdel av Charlies mot, kanskje du en gang våger å si at, jo, jeg er venn eller i det minste bekjent av mennesket som tenker, jeg tar ikke avstand til mennesket som våger å tenke, uansett tanke, uansett hva andre sier – ja, da er du i det minste en bekjent av Charlie, kanskje til og med en venn.

Bare husk:

Du er ikke Charlie. Charlie er den du alltid vil skal holde kjeft, den du vil skal tie fordi dine argumenter ikke strekker til.

Les gjerne teksten om avdøde Stig Sæterbakken, han sto ganske så alene i kultur-Norge da det stormet omkring ham og hans ytringsfrihet. Det er nok ikke så mange av Charliene i offentligheten som minnes ham:

Stig Sæterbakken – ensom mot den kompakte majoritet

Relatert

«Je suis hypocrite»

Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

Snowdens avsløringer – hvor står vi i dag?

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt

IS og Vestens nøling

“Konspirasjonsteori” – det magiske ordet som struper samfunnsdebatten

Et konformt samfunn?

Hjelp Obama med å kickstarte tredje verdenskrig – because Obama!

Bli kjent med Ole Jacob Christensen, engasjert samfunnsdebattant, filosofiutdannet, lærer og fremfor alt bonde, som nylig skrev artikkelen Suverenitetskampen 1814 tapt i 2014? her på KULTURVERK. Han driver småbruket Vikabråten sammen med sin kone Yvonne i Vestre Slidre. Her driver man fremdeles med hest på gamle måten uten bruk av bil, traktor eller store landbruksmaskiner, og produserer bl.a. økologisk ost, smør og spekemat som hylles av kokker og matkulturalister for sin gode smak. I TV-programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu (se her) får du et fint innblikk i en tilværelse og levesett som er unik og inspirerende i pakt med gammel bondekultur og natur.


Les hans artikkel: Suverenitetskampen 1814 tapt i 2014?

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu: Fra Vikabråten

Du kan bl.a. finne Vikabråtens produkter hos Duggurd.no

Leviathan (2014) er en film om korrupsjon i Russland. I disse dager er det ikke greit å vite hva man vil få servert når man går og ser en slik film. Er Leviathan nok et innlegg i propagandakrigen som raser over grensen mellom øst og vest? Bidraget er kanskje mulig å benytte som ammunisjon av vordende fotsoldater på begge sider. Men den russiske regissørens fortelling – sågar sponset av det russiske kulturdepartementet – må først og fremst forstås som bitende selvkritisk. Den kan også fungere instruerende for vår begrensede vestlige forståelse av korrupsjonens faktiske dimensjoner i det moderne Russland.

Av William Throndsen, stipendiat i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU

Gud forklarer ingenting til Job, men manifesterer istedet sin overmakt i en tordentale og spør hypotetisk og forlangende av Job om hvor han var da Gud skapte jorden, og om Job i sin arroganse kan «[…] dra Leviatan opp med krok og holde tungen nede med bånd?» (Job 40:20).

Tittelen til Andrey Zvyagintsevs siste film, Leviathan (2014), henviser til Det gamle testamentes mytiske sjøuhyre omtalt i Jobs bok. Det er også passende, da filmen tar for seg det moderne Russlands korrupsjon, og dens overmenneskelige makt, tøylet inn som den er av religiøse overtoner. Det er ikke et overflatisk bilde som presenteres, og med tanke på landets størrelse og korrupsjonens omfang er nok filmen mer som et nålestikk å regne fremfor en omfattende disseksjon. Det er ingen ulempe, for resultatet er personlig og gripende. Filmen er et rått møte med selve korrupsjonens psykologi, og den mørke tragedien som pipler ut av dette nålestikket er mer enn nok til én porsjon.

De bibelske proporsjonene er relevante ikke bare på grunn av de ublue møtene mellom geistlig og verdslig makt som filmen skildrer. I bibelen er Job den mest rettskafne av alle Guds barn, og hans gudfryktighet har gitt ham et godt liv med rikdom og flere sønner og døtre. I et ovenfra og ned perspektiv bevitner vi i åpningen av Jobs bok en samtale der Gud skryter til Anklageren (djevelen) av Jobs gudfryktighet. Men Anklageren er uimponert, og fremsetter at Job er gudfryktig kun på grunn av det gode liv Gud har skjenket ham. Det som følger utsetter Job for et fryktelig eksperiment, der Gud tillater Anklageren å frata Job hans gode liv – sønner, døtre og helse inkludert. På dette grunnlaget er det Jobs bok stiller spørsmålet om «hvorfor de rettskafne lider?»

På jorden tenker Jobs «trøstere» det eneste de kan tenke, i det de analyserer situasjonen med sin begrensede menneskelige visdom. Job lider fordi han har syndet. Job på sin side bedyrer sin uskyld, og ettersom hans prøvelser varer ved, mister han til slutt sin tålmodighet og spotter Gud ved å kreve ham irettesatt for den urett han så nådeløst har påført Job. Det er da Gud åpenbarer seg for Job, og taler til ham. Gud forklarer ingenting til Job, men manifesterer istedet sin overmakt i en tordentale og spør hypotetisk og forlangende av Job om hvor han var da Gud skapte jorden, og om Job i sin arroganse kan «[…] dra Leviatan opp med krok og holde tungen nede med bånd?» (Job 40:20).

Job innser poenget med sin lidelse, og legger seg flat. For dette belønnes han av Gud med enda større rikdom, et langt liv og mange barn. Historien om Job har en sentral rolle i (ikke bare) den ortodokse kirkens verdensforståelse. Den er trolig også relevant for majoriteten av de russiske kirkegjengere, og nok også et nyttig verktøy for en som preker religiøs standhaftighet i møte med motgang og lidelser av umenneskelige proporsjoner.

Åpningsscenene i Leviathan tar oss også inn fra oven og ned, med flere vakre og vedvarende bildeutsnitt over hav som møter land, til de mektige tonene av Philip Glass’ Akhnaten (kan høres her). Kraftige bølger over finslipte men frostsprengte berg plasserer utgangspunktet for filmen i en longue durée, slik at vi umiddelbart befinner oss i kontekst med noe som beveger seg sakte men sikkert, mektig, kvernende, og (for oss) tidløst.

«Tror du på Gud?», spør Vadim Dmitriy, som for å lære seg noe viktig om sin nye fiende. «Jeg er jurist. Jeg tror på fakta», svarer Dmitriy. Men det spørs om en slik holdning er sunn i møte med verdslige krefter på mytologiske stereoider.

Etterhvert blir vi tatt med inn over et goldt, treløst landskap et sted i nord-Russland. Naturen er uhyggelig lik den vi på mange måter selv har langs kysten av Finnmark: geitrams i grøftene, krekling og lappvier langs stiene. Filmingen foregikk i og rundt Murmansk, så det er ikke unaturlig. Men uhyggen kommer av at det som ellers fyller dette basislandskapet står i skarp kontrast til det vi er vant til. Resultatet blir en tur ned i en uncanny valley. Vi befinner oss liksom hjemme, men det er et parallelt univers.

I et sjarmerende og vakkert hus med brokete interiør et stykke i utenfor byen bor Kolya (spilt Aleksey Serebryakov) sammen med sønnen Roman (spilt av Sergey Pokhodaev). Romans mor har gått bort, men hennes plass er (ikke uproblematisk for sønnen) okkupert av Kolyas nye kone Lilya (spilt av Elena Lyadova). På tidspunktet handlingen tar til, er det klart at livets normalitet står på spill for den lille familien. Byadministrasjonen har vedtatt å ekspropriere Kolyas vel 2,5 mål store eiendom, huset, garasjen, drivhuset og vedskjulet inkludert, for å bygge et slags «bykommunikasjonssenter».

Formålet med det nye bygget virker uklart, og avgjørelsen vilkårlig. Kolya har blitt tilbudt en kompensasjon på 639 540 rubler og 20 kopecs, men denne summen er bare en brøkdel av hva han selv har fått taksert eiendommen til. Han begir seg i strid med byadministrasjonens vedtak. Ikke bare er summen for lav, men rettsprosedyren er også frynsete. Som om ikke dette skulle være nok, har han bygget huset med egne hender og eiendommen har vært bebodd av familien i generasjoner. Kolya er nok mer en handlingens mann enn jurist, men har så langt maktet å gjøre et respektabelt forsøk på å hindre vedtaket.

I forkant av rettsmøtet for håndteringen av de omfattende klagene Kolya har sendt byadministrasjonen, ankommer hans venn og «bror» Dmitriy Seleznyov (spilt av Vladimir Vdovichenkov). Dmitriy er jurist tilhørende Advokatkollegiet i Moskva. Han og Kolya har en fortid fra hæren sammen. Kolya var sersjanten til Dmitriy for tyve år siden, og i og med at situasjonen hans har blitt prekær trekker han nå på dette forholdet.

Dmitriy ankommer glatt antrukket fra storbyen, i blåskjorte og dress. Under armen har han en mappe hvis innhold «vil gjøre dem i stand til å ta balletak» på den lokale guvernøren. Vemmelsen til Kolya vekkes: «Hvorfor er ikke mannen i fengsel? Det drypper blod av hendene hans!» Den verdensvante Dmitriy samtykker, men siden «noen der oppe har nytte av ham enn så lenge er det enklere å styre slik».

Allerede ved Dmitriys ankomst blir vi vitne til korrupsjonens allestedsnærvær, selv på de laveste nivåer av samfunnet. Etter Kolya har hentet Dmitriy på jernbanestasjonen blir de stoppet av trafikkpolitiet på vei tilbake. Det er åpenbart et slags vennskap mellom trafikkbetjent Pasha (spilt av Aleksey Rozin) og Kolya, for den formalitet og respekt som situasjonen tilskriver blir ikke fulgt opp av noen av dem, men erstattes istedet av vennlige ukvemsord. Allikevel er det et budskap Kolya liker dårlig som er årsaken til møtet: Pasha annonserer at en oberstløytnant i trafikkpolitiet, Ivan Stepanych, vil komme innom for at Kolya (nok en gang) skal fikse bilen hans.

Hvis vi tenker at vi befant oss i et mer hollywoodsk univers hadde noe slikt kanskje blitt fremstilt som en vennetjeneste gladelig utført. Slik er det ikke her. Henvendelsen Kolya har fått er åpenbart ikke en ren forespørsel. En korrupt politimann burde ha råd til en bedre bil! Kanskje er han ærlig? Rungende latter. Men da Stepanych møter opp oppfører Kolya seg servilt og unnskyldende. Stepanych er synlig fornærmet. «Artig fyr», sier Dmitriy da Stepanych igjen har dratt. Kolya er uenig: han har slitt ut to koner. Mannen er en tyrann.

Rettsmøtet tar til, og gir oss et innblikk i hvordan møtet mellom mannen i gata og byadministrasjonen arter seg. Seansen består utelukkende av at dommeren leser opp rettsprotokollen så langt den har utviklet/innviklet seg, inkludert alle detaljer og sakførsler, i én eneste lang og heseblesende monolog. Scenen varer i omtrent tre minutter. Det blir gjort klart at Kolyas innvendinger er feid til side, og den opprinnelige dommen opprettholdt og gjort umiddelbart rettskraftig. Det er åpenbart at rettsmøtet kun er en formalitet, og at rettslokalene ikke er tiltenkt å skulle fungere som en arena for faktisk sakføring.

Alle de involverte virker allikevel innforstått med dette (om enn misfornøyd med resultatet) og alle, aktor så vel som forsvarer, venter i stillhet på at dommeren skal lese ferdig og heve møtet. Dette understrekes ytterligere av rettssekretæren, som ikke engang rører ved tastaturet sitt. Vel er det liten vits i å føre protokoll, om det ikke de facto er rettsalen man befinner seg i, og protokollen alt har blitt skrevet. Ute på gangen sitter et ungt par alene, en gråtende kvinne i armene på en tydelig bekymret mann.

Strategien til Dmitriy later å være å skulle spille på korrupsjonens premisser, og den brokete alliansen – bestående av Kolya, kona hans Lilya og Dmitriy – planlegger å henvende seg direkte til borgermester Vadim Shelevyat (spilt av Roman Madyanov) med den nevnte mappens innhold, «en regelrett horrorfortelling, med borgermesteren selv i hovedrollen». Over kjøkkenbordet deler Kolya, Lilya og Dimitriy generøse mengder dråper av det som i denne filmen fremstår som en annen Leviathan, nemlig vodka, mens de samler krefter til striden som vil følge. Men situasjonen defineres ikke av nevneverdig høy moral. Mens Kolya ikke hører på, ber Lilya Dmitriy om å foreslå for Kolya at de bare skal gi opp og flytte vekk.

Disse menneskene mister etter hvert, på grunn av sin begrensede visdom, evnen til å organisere den resolutte standhaftighet prosjektet de har gitt seg i kast med krever – og de vet det ikke engang selv.

Lilya er en stoisk og ressurssterk kvinne, på lik linje med de fleste vi møter og som lever under disse trykkende forhold. Men hun gir inntrykk av å være eslet for større ting her i verden, og hun har muligens innsett dette selv. Hun har også kanskje innsett at det er fånyttes å kjempe mot strukturene som utgjør deres usynlige fengsel. Andre reelle støttespillere i denne rettstvisten er også vanskelig å spore.

Deres nærmeste venner, trafikkonstabel Pasha og hans kone Angela stilte for eksempel ikke opp på rettsmøtet, til Kolyas og Lilyas skuffelse – men ikke overraskelse. Angela, en vordende russisk babooshka av arketypisk rang, er også for at Kolya og Lilya bare skal gi opp, flytte inn i en fullstendig nedkjørt leilighet i blokkene der hun og Pasha bor: «Se! Den har til og med en radiatorovn». Når filmen subtilt skildrer denne typen dynamikk, er det tydelig at å gå inn i denne tilsynelatende enkle rettstvisten – sett med liberale rettstatsøyne  – er en langt tøffere oppgave enn vi forstår.

Det finnes kraftige incentiver i dette samfunnet for å holde hodet lavt. I møte med de som reagerer på disse incentivene med autorepressiv ryggmargsrefleks, kler Lilya seg i et bunnløst tomt, men samtidig komplekst ansiktsuttrykk – kombinasjonen av å ønske seg langt, langt vekk, penslet med en knusende innsikt om dét ønskets umulighet. Sjelen har trukket seg tilbake fra hennes øyne. Over kjøkkenbordet er sågar Dmitriy i ferd med å gi opp, og foreslår en ny start i Moskva.

Et nært øyeblikk oppstår mellom de to «brødrene», og i glørne fra vodkarusen varmer de seg litt på den umulige drømmen. Men øyeblikket brister. Borgermester Vadim og hans sikkerhetsvakter kommer plutselig på uanmeldt besøk. Vadim er stupfull selv, og en forfyllet krangel følger. Det er åpenbart at byadministrasjonen kun har opptrådt som Vadims egen vilje manifestert. Han ønsker seg eiendommen til Kolya av personlige politiske grunner.

Vadim roper til Kolya: «Du har ingen rettigheter, og du kommer aldri heller til å få noen!» Dmitriy avverger alvorlig bråk, og etter at Kolya har trampet tilbake inn i huset henvender han seg til Vadim og nevner en felles «bekjent» av dem fra Moskva, en Ivan Kastrov. Ved lyden av navnet blekner Vadim, og han blir mo i knærne. Har de faktisk «balletak» nå, eller vil denne frykten gjøre Vadim farligere?

Zvyagintsev tilbyr heller ingen nødutgang. På veien mot slutten eter denne innsikten seg sakte men sikkert inn, til vi opplever situasjonens forferdelige realitet: vi er alene og forlatt. Aksept gjenstår som vårt eneste alternativ.

Vi får intet møte med Gud i Zvyagintsevs Leviathan. Men som en god nummer to får vi tidvis bli bedre kjent med korrupsjonen, som lik den bibelske Leviathan må forstås som en kraft av kosmiske dimensjoner. Men analogien til Jobs bok stopper her. Her finnes ingen Guds vilje til å forstå eller visdom som vi kan ta del i, om enn aldri så lite. Men den korrupte maktens dynamikk i Leviathan er allikevel på middelaldersk vis surret sammen med religion, tro og kirke.

Som Leviathan er korrupsjonen ingen enkelt person, som kan pekes på og plukkes ut av samfunnet. Slik Leviathan er en uforståelig representant for Guds makt og visdom på jord, er korrupsjonen en altomfattende størrelse, som både er del av og utgjør samfunnet. Slik altomfattende korrupsjon er ubeviselig, urørlig og uforståelig. På dette viset virker den når den inntreffer som fullstendig vilkårlig, ikke ulik den uransakelighet vi tilskriver Guds egne veier. Det er dette som knytter religionen og korrupsjonen sammen i Leviathan.

«Tror du på Gud?», spør Vadim Dmitriy, som for å lære seg noe viktig om sin nye fiende. «Jeg er jurist. Jeg tror på fakta», svarer Dmitriy. Men det spørs om en slik holdning er sunn i møte med verdslige krefter på mytologiske stereoider. Vadim er ofte middagsgjest hos den lokale biskopen, hvor han i kraft av sitt embete legger igjen sjenerøse gaver. Under middagssamtalene bidrar også biskopen med åndelig veiledning. Biskopen bedyrer til Vadim at all makt ligger i Guds kraft. Om man bruker sin makt til å rydde i eget hus, sanksjoneres det av Guds kraft, som tilfaller den som har makt og skaper orden. Biskopen beroliger Vadim: «Alt vil gå bra hvis Gud vil». Vadim: «Men vil han det da?» Biskopen: «Jada, ta det med ro. Han vil».

Før filmen når sitt vendepunkt får vi ta del i en atspredelse. Som takk for sin innsats som mekaniker blir Kolya med familie og gjest invitert av oberstløytnanten i trafikkpolitiet til piknik med skyting, vodka og grilling. Pasha, Angela og deres sønn er også med. Ved et idyllisk fjellvann finner de sin rasteplass. Våpnene deles ut, og tomflaskene stilles opp på skytefeltet. Mennene varmer opp med vodka. Plastkoppene fylles til randen (en full flaske rommer dermed bare fem glass). Mennene forsøker heltemodig å se nonchalante ut mens de utveksler engstelige blikk. De stålsetter seg merkbart før begrene tømmes. Drikking på dette nivået er smertefullt.

Tomat og agurk inntas som tilbehør til vodkaen mens kvinnene ordner maten. Når tomflaskene er skutt i stykker, finner de til stor vellyst frem falmede portretter av blant andre Lenin, Bresjnev og Gorbatsjov som blink. «Har du ingen samtidige, da?», spør Pasha. «De samtidige mangler historisk kontekst. De må henge og modnes litt mer først», svarer Ivan. Politikk er ikke et yndet samtaleemne blant piknikdeltakerne. Dette er så omfattende det får blitt.

Men idyllen varer ikke. Den brokete alliansen består av mennesker som også har sine liv å leve, og de lever dem som de ufullkomne, feilbarlige menneskene de er. Samarbeidet deres oppløses av et svik, som også foreløpig frarøver den opprinnelige misjonen alt fokus og drivkraft. Oppslukt av sine egne problemer, vendes blikkene til den vesle gjengen innover, og livet kan se ut til å ha gått tilbake til utgangspunktet. Men dette er en fatal distraksjon. For «ingen er så uvøren at han vekker Leviatan» (Job 41:1), og når det først er gjort er det livsfarlig å la standhaftigheten glippe.

Etter en mystisk forsvinning som bare tjener til å øke mistilliten og det egosentriske hverdagslivets distraherende innflytelse, bryter kommunikasjonen mellom både venner og familie fullstendig sammen. Disse menneskene mister etter hvert, på grunn av sin begrensede visdom, evnen til å organisere den resolutte standhaftighet prosjektet de har gitt seg i kast med krever – og de vet det ikke engang selv. Uten denne innsikten er de heller ikke klar over at Leviatan over alt omkring dem er i ferd med å samle momentum.

Fra vårt ovenfra og ned perspektiv blir vi imidlertid innvidde i denne innsikten. Det skaper en uro og et ubehag vi ikke får bukt med, og vi får virkelig et innblikk i hva det vil si å leve med Leviatan på alle kanter. Zvyagintsev tilbyr heller ingen nødutgang. På veien mot slutten eter denne innsikten seg sakte men sikkert inn, til vi opplever situasjonens forferdelige realitet: vi er alene og forlatt. Aksept gjenstår som vårt eneste alternativ. Leviatan kverner videre.

Relatert

Metaforens virkelighet – blikk på The Wire i skyggen av Ferguson

Krigen om ikonene

Å drikke seg vekk fra politikken – Matching Mole

“The Flood”: Et bidrag til verdens musikalske arv

Memento Mori

Til skjebnegudinnene – Friedrich Hölderlin

Å vokse inn i harmonien

Besvergelsen – Heinrich Heine

Den nyutkomne boka av Nikos A. Salingaros og Michael W. Mehaffy – Design for a Living Planet –legger til grunn den nyeste vitenskapen om hva som skal til for å gjøre vår skakkjørte verden om til en levende planet. Et formidabelt oppdrag, da vår lille klode nå er så herjet at dette nærmest kan sidestilles med å etablere et økosystem på Mars.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Kompleksitet vil si at noe aldri gjentar seg selv, den er steds- og tidsspesifikk. Naturen er kompleks, fordi den ikke gjentar seg selv. Det motsatte av kompleksitet er hva økosofen Sigmund K. Setreng kaller for komplikasjon. Vår sivilisasjon er derfor ikke kompleks, men komplisert, fordi den stadig gjentar seg selv.

“Jeg kjenner meg helt igjen i den eksistensielle angsten som du forteller om. Den kommer alltid krypende over meg når jeg ser 99,9 prosent av norsk arkitektur. Det er interessant at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Det er egentlig en veldig intens følelse. Noen ganger tenker jeg at dersom folk kunne sett hvor mye fantastisk som er mulig å skape, så vil de slutte å bygge alt dette stygge og sjelløse… men som du sier må vi vel finne en mening med livet og en tilknytning til noe mer hellig, sjelfullt eller spirituelt… noe som gjør at vi strekker oss lenger enn kun det helt grunnleggende for å få livet til å så vidt gå rundt”.

- Naviana

Når jeg er rundt i Norges land blir jeg ofte utmattet av den sjelløsheten som brer seg utover. Det være seg suburbane eneboliger, kraftgater som skjærer nådeløst gjennom skogene, vulgære hytter som har okkupert de fineste teltplassene ved et tjern, blokkleiligheter av corbusiansk ånd, stjernearkitektur ved sjøkanten i vår hovedstad eller kjøpesentre som har tappet bysentrum for liv.

All denne hesligheten er skapt av teknokratiet, profittmotivet og menneskets begjær etter å skinne. Som individ står man overfor to muligheter i møte med et slikt gjennomtrengende overgrep, tap av nasjonal integritet og tilhørighet: man kan overgi sin sjel til det mekaniske verdensbildet, eller man kan bli en drømmer. En som drømmer om en levende verden.

Vår industrielle sivilisasjon går mot sin solnedgang. Vil vi da entre en global mørketid eller kan vi fylle det post-industrielle samfunn med noe nytt? Tidligere har jeg skrevet om InnGruppe-Demokratiet (IGD) som et reelt alternativ for en bærekraftig framtid her på Kulturverk. Med IGD kan vi overskride de tre mekanismene nevnt ovenfor: teknokratiet eller staten oppløses i allmenningheten, profittmotivet opphører og menneskets ego tøyles av inngruppa. Slik ligger veien åpen for en ny design, hvor vi designer oss inn i naturen.

Tar vi ikke denne oppgaven på alvor, vil moder jord snart tippe oss av lasset og gjøre jobben selv. Derfor må vi begynne å samarbeide istedenfor å slåss mot henne. Vi trenger riktignok en helt ny økonomi og et nytt demokrati – hvor økonomi og demokrati forenes i en enhet – for å lykkes.

Skal vi designe en levende planet må den derfor formes gjennom adaptiv morfogenese, en stegvis prosess hvor man har oppgitt en rigid hovedplan. Ved organisk design vet man ikke sluttresultatet, men er prosessen eller algoritmen riktig vil man allikevel nå målet, noe man ikke kan gjennom en mekanisk prosess.

Men selv om oppgaven kan virke uoverkommelig, er boka lett tilgjengelig. Hvert kapittel tar for seg en vitenskap, en ny designkunnskap, presentert enkelt og forståelig. De er ment som en introduksjon, en inspirasjon for å gå videre inn i tematikken gjennom egne studier, samt en oversikt  over hva som foregår innen organisk design i dag.

Teknologi betyr i sin essens kunnskapen om å gjøre. På dette området er boka til en viss grad mangelfull. Man får god kjennskap til nye funn fra vitenskapen som kan revolusjonere arkitekturen, men noen bruksanvisning om hvordan å applisere denne kunnskapen i praksis, er ikke boka. Dette kan delvis skyldes at disse funnene er nye, og ikke enda har fått mulighet til å utvikles i det virkelige liv.

Boka har lite skarp polemikk, noe tidligere lesere av Salingaros kanskje vil savne. Formålet er først og fremst å vekke nysgjerrigheten og entusiasmen, ikke å provosere. Forhåpentligvis vil mange la seg inspirere av boka til å utvikle ny designteknologi i praksis. Av temaer kan nevnes designmønstre, fraktaler, biofilia, smidig design og selvorganisering. Hele fem kapitler er viet designpioneren Christopher Alexander, den første som tok fatt i arkitektur som et vitenskapelig begrep.

Kapitlet om kompleksitet ble for meg en vekker. Kompleksitet vil si at noe aldri gjentar seg selv, den er steds- og tidsspesifikk. Naturen er kompleks, fordi den ikke gjentar seg selv. Det motsatte av kompleksitet er hva økosofen Sigmund K. Setreng kaller for komplikasjon. Vår sivilisasjon er derfor ikke kompleks, men komplisert, fordi den stadig gjentar seg selv.

Skal vi designe en levende planet må den derfor formes gjennom adaptiv morfogenese, en stegvis prosess hvor man har oppgitt en rigid hovedplan. Ved organisk design vet man ikke sluttresultatet, men er prosessen eller algoritmen riktig vil man allikevel nå målet, noe man ikke kan gjennom en mekanisk prosess.

Jeg håper mange vil lese denne lettleste boka av Salingaros og Mehaffy. Kanskje har våre etterkommere om 100 år ikke internett, kanskje kan de ikke reise verden rundt, kanskje har de ikke moderne medisin? Kanskje er havene forsuret og polisen smeltet? Kanskje kan de ikke lenger spise fisk som er fri for miljøgifter? Men kanskje er de også i gang med å designe en levende planet! Boka kan kjøpes fra Sustasis Press HER, og internasjonal utgave (kommer) fra Vajra Books HER.

Les også Salingaros & Mehaffy sin egen introduksjon til boka:
“Ten New Findings From the Sciences that Will Revolutionize Architecture“

Relatert

Forbi føydalsamfunnet

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

Å skape byggverk som er på parti med livet

David Bollier og gjenreisingen av allmenningene

Modeller for et post-kapitalistisk scenario?

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

Drømmen om det røde kammeret av Cao Xueqin regnes av mange som det definitive mesterverket fra Kinas litterære arv. Her skildres en aristokratisk families vekst og fall etter at Kina hadde nådd sitt daværende sivilisatoriske høydepunkt på 1700-tallet. Selv hegemonen i Europa – den franske solkongen Ludvig XIV – misunnet sin samtidige “kollega” og overmann keiser Kangxi, som antakelig var epokens mest monumentale regent. Etter hans død gikk Midtens rike inne i en langvarig nedadgående spiral. Det er starten på denne utforbakken Cao Xueqin skildrer, som inngår i den 3000 år lange sagaen om Kinas evige sykluser med undergang og selvbevisst, vigorøs tilbakekomst.

Av Knut Jacobsen, statsviter

When grief for fiction’s idle words

More real than human life appears,

Reflect that life itself’s a dream

And do not mock the reader’s tears.

– Cao Xueqin

Første gang jeg hørte om Drømmen om det røde kammeret var under introduksjonsforelesningen i et bacheloremne. Foreleseren ønsket å gjøre et poeng ut av hvor få i Vesten som har kjennskap til de største litterære verkene fra Øst-Asia, noe som viste seg relativt enkelt med vår studentforsamling som testgruppe. Det var ikke snakk om å ha lest verkene, kun å ha hørt om dem. Jeg kan ikke huske å ha sett mange hender i været den dagen, inklusivt mine egne. Dream of the Red Chamber ble nevnt (foreleseren var amerikaner), det samme ble Romance of the Three Kingdoms og et par andre titler jeg ikke kommer på i farten.

Som så mye annet av det som omhandler Kina i våre dager var poenget knyttet til det mange antar er et nært forestående planetarisk maktskifte. Kinesiske studenter kan sin Shakespeare, hevdes det, mens den gjengse student i vår del av verden sjelden kan nevne tittelen på en eneste kinesisk bok. Kanskje med unntak av Maos lille røde.

Implisitt ligger det her en tanke om at denne ubalansen i kulturell bevissthet (rundt både sin egen og andres kultur) reflekterer en større trend med noe sivilisatorisk over seg. Kina står som den kunnskapstørste og fremadstormende parten, «Vesten» som selvtilfreds og stagnert. Jeg vet ikke hvor mye en slik fremstilling har for seg (det er utvilsomt en bred pensel det males med), men minnes uansett håndsopprekkingsrunden som et mindre stikk.

Uansett hvordan man velger å lese den, er «Drømmen om det røde kammeret» en oppslukende roman som favner bredt og lykkes godt: som dannelsesroman, som undergangsroman og som en rik blanding av ulike uttrykksformer.

Ikke at jeg mener det å lese så mye (geografisk og epokespredt) kanonisert litteratur som overhodet mulig bør være et mål i seg selv, skjønt det utvilsomt er en kilde til hipster-creds og en spennende Goodreads-profil. Vi har tross alt en begrenset levetid (og lesetid); det er ikke noe galt i et konsentrert fokus.

På denne tiden hadde jeg vel også en anelse … la oss kalle det chinoiserie-skepsis, som uten noen videre grunn gjorde meg lite interessert i å utforske eldre kinesisk litteratur. Men etter håndsopprekningen fremsto det allikevel for min egen del uholdbart å ikke en gang kjenne til titlene på disse verkene, og at referanserammen min utenfor «’Vesten’+Russland» mer eller mindre stoppet ved Murakami, opplevdes plutselig som en god grunn til å revurdere et og annet.

Foto: Knut Jacobsen

Som så mange andre plutselige innfall ble dette satt på vent like fort som det hadde oppstått. Det skulle gå tre år til før jeg igjen ble påminnet om eksistensen til Drømmen om det røde kammeret. Først enda et år senere tok jeg med iver fatt på lesingen. Da jeg omsider lukket femte og siste bind for godt var det unektelig med en vemodig følelse, slik det alltid er med god litteratur man har fordøyd langsomt og lenge.

Drømmen om det røde kammeret ble skrevet av Cao Xueqin, og regnes av mange som det definitive mesterverket fra Kinas litterære arv. Derfor er det synd at mye ved forfatterens liv den dag i dag er gjenstand for usikkerhet og spekulasjon, inkludert når han ble født og når han døde. Sinologen David Hawkes (1923-2009) holdt en knapp på henholdsvis 1715 og 1763, og dette virker å være den vanligste oppfatningen. Det vi derimot vet mer sikkert er at Cao kom fra en svært høytstående familie, som det frem til hans ungdomsår ville vært en sterk underdrivelse å beskrive kun med adjektivet «bemidlet».

Cao-familiens gunstige posisjon hadde sin utløsende årsak lenge før Xueqins fødsel, i en dramatisk periode som senere skulle vise seg å være en forkledd velsignelse for familiens etterkommere. Mandsjuene (som truet det han-kinesiske Ming-dynastiet) hadde nemlig gjort en rekke av sine fanger til livegne, etter å ha vunnet et slag i Mukden. Blant disse var en av Cao Xueqins forfedre.

De livegne ble innlemmet i mandsjuenes banner-forvaltning, og da Ming-dynastiets dager omsider var talte, og de mandsjuiske seierherrene etablerte Qing-dynastiet i 1644, ble banneret Cao-familien tilhørte en del av det keiserlige hoff. Selv om de fremdeles var slavebundet formelt sett, innebar den nye situasjonen en samfunnsposisjon med eksklusive frynsegoder.

Kangxi-keiseren

Familiens status nådde sin topp et par generasjoner før Cao Xueqin kom til verden. Hans oldefars kone var Kangxi-keiserens fremste barnepike, en rolle som skulle komme hele familien til gode da Cao Xueqins olderfar ble belønnet med stillingen som kommisjonær for Nanjings tekstilproduksjon. [i] Velvilligheten strakk seg til neste generasjon: Cao Xueqins bestefar, Cao Yin, var ikke bare kommisjonær for tekstilproduksjonen, men hadde også et vennskapsforhold til (og var tidligere studiekamerat av) Kangxi-keiseren selv, og fikk den store ære av å motta regenten i sitt hjem ved flere anledninger. [ii]

Kommisjonærrollen ble beholdt i familien også etter Cao Yins død, men ved hans bortgang begynte familiens makt å smuldre opp. En familieøkonomi med underskudd var en stor utfordring, især for en adelig familie med tilhørende driftkostnader. Godt hjulpet på vei av keiserens støtte klarte imidlertid Cao-klanen seg enda en stund.

Syv år etter Cao Yins bortgang døde også Kangxi-keiseren, og slutten på hans liv ble begynnelsen på de virkelige problemene til Cao-familien. Den etterfølgende keiseren, Yongzheng, hadde kommet seirende ut av en maktkamp med de 19 øvrige gjenlevende sønnene av Kangxi-keiseren. Han næret en sterk mistro til de livegne familiene, og det tok ikke lang tid før det lot seg merke. En etter en mistet disse sine posisjoner, formuer, og i enkelte tilfeller liv. For Cao-familien hevdes det at deres fall i 1728 skyldtes like mye inkompetanse som personlig nag, men brutalt må det allikevel ha vært for den da 13 år gamle Cao Xueqin å gå fra sitt tidligere liv i prakt og overflod til det som nå ventet.

Dessverre vet vi lite om livet til Cao-familiens medlemmer etter dette, den sparsommelige informasjonen om dem i seg selv et tegn på sammenbruddets grundighet. At flere av dem dro til Beijing er imidlertid klart, og det er her, i fattigdom, at Cao Xueqin senere skriver sitt mesterverk, visstnok på en kost dominert av congee [rissuppe] og et tungt alkoholkonsum.

Cao Xueqin

I en beskrivelse gitt av en av hans venner kunne Cao Xueqin i denne livsfasen på en og samme tid tale om de mest høyverdige emner mens den ene hånda jaktet på lus. Et talende bilde på omstendighetene han og familien nå levde under. [iii] De slantene som ble tjent gjennom maleriene han beskjeftiget seg med strakk seg altså ikke langt. Mye forsvant trolig i den økende alkoholgjelden. Av venner som visste om det litterære prosjektet hans ble han frarådet å lete etter en velgjører, da dette utvilsomt ville ha lagt føringer på skrivingen.

Men skrive gjorde han. Det ligger åpenbart en utrettelig innsats bak Drømmen om det røde kammeret, utgitt nesten tre tiår etter Cao Xueqins død, hvis siste 40 kapitlers opphav fremdeles er omstridt. For å gjøre en lang historie kort: Versjonen med 120 kapitler, som nå regnes som standarden, ble først utgitt som den «komplette» utgaven av verket i 1792 (tidligere utgitte manuskripter inneholdt kun 80 kapitler), og siden den tid har debatten rast rundt hvorvidt utgiveren faktisk hadde fått tak i genuine eksemplarer av originalverkets tapte kapitler (eller rettere sagt bruddstykker som så ble sydd sammen ved forleggerens hånd) eller om det hele var en løgn. Det er lite som tyder på at dette vil bli oppklart.

At det er sterke selvbiografiske innslag i boka er imidlertid hevet over enhver tvil, noe som fremgår av dens overordnede tematiske bakteppe, Jia-klanens nedgang og fall:

«Fall’n the great house once so secure in wealth,

Each scattered member shifting for himself;

And half a life-time’s anxious schemes

Proved no more than the stuff of dreams.»

Manuskript med kommentarer fra «Røde blekksten»

Men teksten starter på et langt mindre jordnært plan. Innledningsvis introduseres leseren i stedet for skapelsesberetningen om gudinnen Nüwa, hvis bragd ble beskrevet på følgende måte i den filosofiske teksten Huainanzi (skrevet en gang mellom 200 og 101 f.Kr):

«In very ancient times, the four pillars [at the compass points] were broken down, the nine provinces [of the habitable world] were split apart, Heaven did not wholly cover [Earth], and Earth did not completely support [Heaven]. Fires flamed without being extinguished, waters inundated without being stopped, fierce beasts ate the people, and birds of prey seized the old and weak in their claws. Thereupon Nüwa fused together stones of the five colors with which she patched together azure Heaven. She cut off the feet of a turtle with which she set up the four pillars. She slaughtered the Black Dragon in order to save the province of Chi [the present Hopei and Shansi provinces in North China]. She collected the ashes of reeds with which to check the wild waters.» [iv]

Ifølge forhistorien i Drømmen om det røde kammeret former Nüwa 36 501 steiner til reparasjonsarbeidet med himmelen som er på randen av kollaps. Da jobben er fullført gjenstår det én stein. Denne, som i omformingsprosess har blitt gitt både fornemmelse og magiske evner, synker inn i skam og jamring over sin ulykksalige skjebne, sin ubrukelige overflødelighet. Når steinen senere blir oppdaget av to underlige følgelsesvenner på vandring, en munk og en taoist, endrer imidlertid den nedtyngede humøret seg. Disse anerkjenner dens unike vesen og tar den med seg på ferden sin. Steinen ser frem til en ny og opplyst tilværelse, og er strålende fornøyd.

Da Vanitas, en annen vandrende taoist, evigheter senere kommer forbi steinens tidligere oppholdsplass, er den igjen på plass. Men nå inngravert med en lang tekst. Innskripsjonen redegjør detaljert om steinens liv på jorden, fullendt gjennom oppnåelsen av nirvana. Etter en første gjennomlesning henvender Vanitas seg undrende til steinen, og stiller kritiske spørsmål til detaljene rundt så vel som den litterære verdien av den inskriberte teksten.

Gudinnen Nüwa

Det er med andre ord mye for leseren å oppdage selv, og det er bemerkelsesverdig hvor godt Cao Xueqin har lykkes i å gi et såpass stort persongalleri særegne personligheter som føles alt annet enn grunne og karikerte.

For den inneholder da vitterlig ingen eksemplarisk moralsk storhet, statsmannkunst, eller en tydelig sosial kommentar? Noe skuffet over taoistens konvensjonelle vurderingskriterier leverer steinen en tirade mot visse litterære tradisjoner, for så å presentere en heller beskjeden ambisjon for historien som er inskribert i dens vesen:

«My only wish is that men in the world below may sometimes pick up this tale when they are recovering from sleep or drunkenness, or when they wish to escape from business worries or a fit of the dumps, and in doing so find not only mental refreshment but even perhaps, if they will heed its lesson and abandon their vain and frivolous pursuits, some small arrest in the deterioration of their vital forces. What does your reverence say to that?»

Vanitas bestemmer seg for å lese gjennom inskripsjonen enda en gang, og finner denne gangen flere rosverdige kvaliteter. Han bestemmer seg dermed for å skrive ned steinens historie, og hans nedtegnelser finner senere veien til en viss Cao Xueqin, som vi får vite brukte over ti år og fem omskrivninger før sluttresultatet forelå. Historien til steinen er selvsagt Drømmen om det røde kammeret, som på grunn av forfatterens hendige fortellergrep må antas kun foreligger i redigert utgave. Først nedskrevet av Vanitas og siden bearbeidet av Cao Xueqin.

Som det fremgår var altså steinen blitt tatt med til dette «støvets rike» vi kjenner som verden, en gang i løpet av evigheten som gikk mellom dens møte med munken og taoisten og dens retur til det hinsidige. Med denne overnaturlige smakebiten ute av veien tar boka oss med inn i steinens liv på jorden, levd gjennom den bemerkelsesverdige gutten Jia Bao-yu.

Munken, taoisten og steinen

Unnfanget med en jadesten i munnen, og fra barnsben av hyppig påminnet dette symbolsk betydelige faktum, er Bao-yus situasjon på alle måter spesiell. Som Jia-familiens eneste overlevende mannlige arving hviler det også et helt særegent ansvar på Bao-yu.

Forventningene han møtes med er vekselvis til hans fordel og ulykke. Han kjæles med og forsvares av sin bestemor (familiens matriark), til hans fars store frustrasjon. Til tross for sin upåklagelige materielle velstand er hans skjebne ufri. I fremtiden vil han ha den alt annet enn enkle oppgaven med å sørge for at Jia-klanen videreføres, revitaliseres og opprettholder samme samfunnshierarkiske posisjon.

Denne alvorlige grunntonen er med leseren gjennom hele verket, skjønt det skal gå en del sider før den tilsynelatende fredelige tilværelsen viser sine dypeste sprekker. Innen den tid ankommer to helt sentrale kvinnelige skikkelser Jia-klanens herskapshus: Lin Dai-yu og Xue Bao-chai. De er begge kusiner av Bao-yu, som verdsetter dem sterkt. Men det er, av grunner som har alt med overtro og et

Men det er – av grunner som har alt med overtro og et ordtak om det komplementerende forholdet mellom jadesten og gull å gjøre – den sistnevnte som forventes å bli Bao-yus fremtidige brud (Bao-chai har båret en gullmedaljong, inngravert med et lykkebringende motto gitt av en munk, siden barndommen, mens Bao-yu, som allerede nevnt, ble født med en jadesten (en transformasjon av steinen Nüwa forkastet) i munnen). Opplevelsen Dai-yu har ved sin kusines noe senere ankomst sier mye om forskjellene dem i mellom:

«And now suddenly this Xue Bao-chai had appeared on the scene – a young lady who, though very little older than Day-yu, possessed a grown-up beauty and aplomb in which all agreed Day-yu was her inferior. Moreover, in contrast to Dai-yu with her air of lofty self-sufficiency and total obliviousness to all who did not move on the same exalted level as herself, Bao-chai had a generous, accommodating disposition which greatly endeared her to subordinates, so that even the tiniest maid looked on Miss Bao-chai as a familiar friend. Dai-yu could not but feel somewhat put out by this – a fact of which Bao-chai herself, however, was totally unaware.»

Bao-yu og Dai-yu 

Dai-yu og Bao-chai har blitt stående som helt sentrale figurer i Kinas kulturelle arv, da de representerer hvert sitt sett av positive kvaliteter. Enkelte har fremmet tanken om at disse komplementerer hverandre og sammen utgjør en slags «perfekt kvinne», for Bao-yu, for Cao Xueqin, og sikkert mange andre. Men det spørs om ikke mye av det som gjør det såpass lett å like begge langt på vei er uforenelige personlighetstrekk.

«Drømmen om det røde kammeret» er på ingen måte et utilgjengelig verk, selv om det åpenbart er en del referanser og kontekster som det er vanskelig (trolig umulig) å få med i en oversettelse uten at det går på bekostning av flyt.

Bao-chai har et mer behagelig og selvsikkert vesen, samt en robusthet i møte med alle slags utforinger. Men hun er også (ofte til Bao-yus store ergelse) langt mer konsensusorientert: opptatt av at man fyller den rollen og de pliktene man er gitt, og aksepterer tingenes tilstand. Dai-yu er en mer nervøs og nevrotisk skikkelse, konstant sørgmodig og på randen av et nytt sykdomsutbrudd. Hun er imidlertid også den eneste av Bao-yus nærmeste som ikke konstant misjonerer for verdien av å tre inn i byråkratiet og starte en respektabel karriére, slikt dette defineres ut fra det rådende syn, noe hennes fetter setter umåtelig pris på.

Til tross for deres ulikheter er det åpenbart også et sterkt bånd mellom Dai-yu og Bao-chai. De flytter tidlig i verket sammen med resten av familiens kvinnemedlemmer fra samme alderssegment (for ikke å nevne en haug tjenestepiker, gartnere og annet tilhørende enhver ærbødig familie har mer enn nok av), samt Bao-yu, inn i familiens nyåpnede hage. «Hage» må her forstås i sin rette kontekst, vi snakker om et massivt kompleks, som illustrert i tegningen under. [v].

Hagen åpnes i anledning Bao-yus søsters (en av keiserens konkubiner) nært forstående visitt, og det er også hun som beslutter at Bao-yu og hans kusiner skal innta denne, slik at den ikke glemmes og forfaller etter den kortvarige visittens slutt. Det er i disse naturskjønne (men også til en viss grad hermetisk installerte) omgivelsene at mye av verkets handling utspiller seg.

Hagen blir et vitaliserende samlingspunkt for de unge: et sted for poesi, musikk, kalligrafi, drikkeleker, samtale, lekre måltider og te av ypperste kvalitet. I det hele tatt en midlertidig flukt fra de ulike og akk så uunngåelige skjebnene som hviler bak horisonten, en avledningsmanøver som tillater familiens yngste akkurat nok glede og utfoldelse under deler av oppveksten til å gjøre virkelighetens senere skjebnesvangre inntog dobbelt tragisk.

Utover denne høyst begrensede presentasjonen av noen av verkets groveste trekk og mest sentrale skikkelser, er det vanskelig å skrive noe særlig mer konkret om handlingsforløpet uten å røpe ting det er bedre å overlate til romanteksten selv. La det være sagt med det samme at dette er et langt verk. Oversettelsen til Hawkes og Minford er på rett under 2500 sider, mens en nyere svensk oversettelse av Pär Bergman (fullført i 2011) lander på over 1000 sider mer.

La det også være sagt at jeg ikke har lest sistnevnte, og derfor ikke vet hvorfor den ender opp så mye lenger, da både denne, Hawkes/Minford-utgaven og oversettelsen til Xianyi og Gladis Yang inneholder samtlige 120 kapitler. Det er mulig svaret ligger i ulik typografi og kommentarmengde.[vi]

De rammene jeg har presentert her begrenser seg til første bok, og fokuset på Bao-yu, Bao-chai og Dai-yu her skyggelegger det faktum at romanen introduserer leseren for over 400 navngitte personer (hvorav rundt 30 kan sies å være sentrale), formodentlig 150 flere enn det samlede persongalleriet i Shakespeares verker. Det er med andre ord mye for leseren å oppdage selv, og det er bemerkelsesverdig hvor godt Cao Xueqin har lykkes i å gi et såpass stort persongalleri særegne personligheter som føles alt annet enn grunne og karikerte.

Bilde fra livet i hagen

For min egen del er det Bao-yus splittelse mellom tyngende forventninger og forpliktelser, et dypt ønske om å ikke la sin livsgnist og autonomi slukes, og bedrøveligheten rundt de skjebnene han observerer rundt seg, som er romanens mest oppslukende elementer. Frykten blant hans nærmeste for at han skal tre inn i presteskapets rekker, gi avkall på et normalt liv for å transcendere det verdslige, er et tilbakevendende tema som peker på en mer generell konflikt mellom konfutsianismen og visse aspekter ved Chan-buddhismen (bedre kjent her i Vesten under det japanske navnet «Zen»).

Munketilværelsen går dårlig overens med konfutsianismens prioritering av det verdslige, fremfor alt ens foreldre og nærmeste familie. En prioritering som kanskje nettopp krever at man holder på en del av illusjonene buddhismen mener å lede til gjennomskuelsen av. Som eneste mannlige arving, med en ofte suspekt oppførsel, neglisjering av arbeidet med skoletekster og en tendens til å fortrekke mer eksentriske tenkere (et sted skuffes Bao-chai når hun oppdager at det er Zhuangzi som leses med stor iver), er det en forståelig bekymring ut fra gjeldende normer.

Beskrivelsen av disse undertonene kan kanskje gi inntrykk av at Drømmen om det røde kammeret er en vanskelig bok, eller at den forutsetter en bred referanseramme og inngående kjennskap til kinesisk tenking og kultur for å settes pris på. Dette stemmer dårlig overens med romanens relativt enkle form og innhold. Drømmen om det røde kammeret er på ingen måte et utilgjengelig verk, selv om det åpenbart er en del referanser og kontekster som det er vanskelig (trolig umulig) å få med i en oversettelse uten at det går på bekostning av flyt.

De fleste sidene går imidlertid med til nokså dagligdagse hendelser, og til tross for det omfattende persongalleriet er det stort sett greit å holde styr på hvem som er hvem og deres rolle i, eller tilknytning til, familien. Det er fremfor alt underholdende lesing hele veien gjennom, med et bredt tematisk spekter, og en veldig god introduksjon til kulturelle trekk og sedvaner som det neppe er dumt å kjenne til.

Det er et også utvilsomt et verk som kan leses på mange måter, alt fra Wang Guoweis tolkning hvor romanen står som et prakteksempel på Schopenhauers tredje og høyeste form for tragedie («… there is no need either for a tremendous error or an unheard-of accident, nor yet for a character whose wickedness reaches the limits of human possibility; but characters of ordinary morality, under circumstances such as often occur, are so situated with regard to each other that their position compels them, knowingly and with their eyes open, to do each other the greatest injury, without any one of them being entirely in the wrong»),[vii] til Mao Zedongs påstand om at verket var et glimrende angrep på føydalsamfunnet. [viii]

Uansett hvordan man velger å lese den, er Drømmen om det røde kammeret en oppslukende roman som favner bredt og lykkes godt: som dannelsesroman, som undergangsroman og som en rik blanding av ulike uttrykksformer. Beskrivelsen til den amerikanske poeten Kenneth Rexroth (1905-1982) står seg godt som en avslutning her, uten at man trenger å si seg enig i hans vurdering av Fortellingen om Genji (et annet øst-asiatisk mesterverk som enda venter på sin norske oversettelse):

«When I was a kid, I used to read novels by sets: Tolstoy, Conrad, James, Dostoevski, Turgenev, Zola, Flaubert. They weren’t one book at a time, but a whole world that would envelop me for months and from which I would emerge into real life with the strange outlandish feeling of someone back from years abroad. One Chinese novel can do this to you, sweep you away out of sight of home and self, and lose you for a week or more in its own pullulating verisimilitude.

It is this total verisimilitude which differentiates the greatest Chinese novels from the Japanese and puts «The Dream of the Red Chamber» in a nobler class than «Genji». The Japanese novel is a universe of exquisite sensibility. It is concerned with the most profound moral issues ever undertaken in any work of fiction, and implicitly with philosophical issues utterly beyond the grasp of any European novelist. It handles all this with breathtaking skill.

But it is possible, immediately, to say these things about it. They are patent. You are unaware of anything like this in «The Dream of the Red Chamber» until the week after you have laid it down. You are always aware of the vertiginously beautiful style of Lady Murasaki. In «The Dream of the Red Chamber», you are unaware you are reading, and nobody remembers who the author was…

In «Genji» they eat but seldom, drink a little, but never move their bowels. In the Chinese novel, as in the gardens of Italy where the nightingale sings in the blooming pomegranate, the odor of the night soil of ten thousand years is never out of your nose».[ix]

Øverste foto: Knut Jacobsen

Relatert

Hegemoniske krampetrekninger

Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi

Om åndsdverger og det grimbergske

Et nakent navn

Den ondeste kvinnen i verden

Krigen om ikonene

Polybios – de politiske systemers evige syklus

“The Flood”: Et bidrag til verdens musikalske arv

Fotnoter

[v] Se gjerne John Minford, «The Chinese garden: death of a symbol», Studies in the History of Gardens & Designed Landscapes: An International Quarterly 18, no. 3 (1998), for en god introduksjon.

[vi] Det finnes ingen norsk oversettelse, men Halvor Eifring, professor ved UiO, har oversatt første kapittel og skrevet en meget god introduksjon til verket.

[vii] Fra Schopenhauers Verden som vilje og forestilling, sitert i Anthony C. Yu, Rereading the Stone: Desire and the Making of Fiction in Dream of the Red Chamber (Princeton: Princeton University Press, 1997), s. 220.

[viii] Ifølge Maos personlige lege og fortrolige, Li Zhisui, skal han også ha sagt at verket er et av kun tre bemerkelsesverdige bidrag til verden fra Kina, de to andre var kinesisk medisin og mahjong. Li Zhisui, The Private Life of Chairman Mao (New York: Random House, 2011), s. 82-83. Maos syn fikk forøvrig direkte politiske følger gjennom en kampanje mot litteratene Yu Pingbo og særlig Hu Shish. Disse fokuserte på det selvbiografiske og spesifikke ved verket, på bekostning av den strukturelle og kulturelle kritikken Mao og andre så som kjernebudskapet. For mer om dette, se Marie-Therese Strauss, «Red Discipline – The Transformation of the Literary Historiography in the Early People’s Republic of China», Acta Histriae 21, no. 4 (2013).

[ix] Kenneth Rexroth, “The Chinese Classic Novel in Translation: The Art of Magnanimity.” Tilgjengelig fra: http://www.bopsecrets.org/rexroth/chinesenovels.htm

Det er gått vel et år siden omveltningene på Maidan skjøv Ukraina ut i en borgerkrig som  brikke i et geopolitisk spill hvor den jevne borger skvises mellom strategiske interesser som ikke tjener dem. Det kan være verdt å holde pusten og ta et over- og tilbakeblikk, da offentligheten stort sett opererer med korttidshukommelse. Emosjonelle føringer går utover muligheten til en reell forståelse av konflikten og hvorfor den ikke vil opphøre med det første.

Av A. Viken/Tord Morsund, skribent og redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Ukraine, a new and important space on the Eurasian chessboard, is a geopolitical pivot because its very existence as an independent country helps to transform Russia. Without Ukraine, Russia ceases to be a Eurasian empire.» – Zbigniew Brzezinski

De analyser vi skrev om Ukraina her på KULTURVERK for et år siden har ikke overraskende vist seg å holde stikk. Ikke fordi vi sitter med en krystallkule, men fordi vi har et realpolitisk og geopolitisk overblikk ( les: Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen og Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy)

Rekapitulering
Putin har nå forutsigbart blitt den onde i vestlig media, den imperialistiske despoten som handler irrasjonelt. Beleilig glemt av tabloidene er den kuppartede omveltningen som fant sted på Maidan mot det vitterlig korrupte Janukovitsj-regimet. Dette eskalerte volden, da ingen vestlige krefter forsøkte å stagge den da Janukovitsj lovte nyvalg etter en avtale som ble inngått med opposisjonen 21.februar ifjor. Opposisjonen brøt avtalen med vold. Strategien var tydelig at man ikke ville vente på at russiskvennlige krefter i Ukraina skulle få tid til å omgruppere seg i forkant av et demokratisk valg, så man gikk for en voldelig omveltning gjennom folkemassen på Maidan. Som vi forutså har volden fortsatt siden den gang.

Like glemt er de 5 milliarder som USAs statssekretær Victoria ”fuck the EU” Nuland avslørte var blitt brukt for å fremme vestvendt politikk under det utslitte og relativiserte begrepet «demokrati» (les gjerne saken igjen her).

Janukovitsj-regimet var ikke mer korrupt enn det forrige, og det som utløste det hele var hans opportunistiske vakling mellom Øst og Vest i spørsmålet om EU-tilpasning, hvorpå han landet på russisk side og nei til EU-tilpasningen. Dette ble startskuddet for den destruktive prosess som alle med et realpolitisk sinnelag kunne forutse, hvor man kompromissløst hevdet et vestvendt Ukrainas hegemoni på bekostning av ikke bare Russlands interesser, men og de store russisktalende befolkningsgrupper. Som sin korrupte forgjenger og EU-kjæledegge, Julia Timosjenko fra den vestlige støttede oransjerevolusjonen som óg falt for eget grep, har ukrainerne kun opplevd å få et oligarki erstattet av et annet siden Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Som eneste norske medium gjorde vi klart før Krim ble annektert (gradvis i en spesialoperasjon), at Russland ikke på noen måtte ville gi fra seg Krim eller la de russiske minoritetene i stikken:

«Noen ny Krim-krig har vi kanskje ikke i vente, men Russland vil neppe gi fra seg basene på Krim-halvøya og la etniske russere i stikken. Om vest-ukrainske nasjonalister skulle angripe russernes forlegninger på Krim, vil de fort møte noe annet enn tannløst opprørspoliti fra Kiev. Like mye som at dette er en geopolitisk nervekrig, er dette også nok en lakmustest på hvor mye vestmaktene verdsetter folkesuvereniteten som prinsipp. De statslederne som taler varmt om støtten til det ukrainske «folket», ser konsekvent bort ifra at det er to folk i en dypt splittet stat. For USA og EU er det lite ønskelig at Ukraina deles opp, for det vil bare være en halv seier.

Men Russland kan derimot komme godt ut av det. At Putin har toet sine hender til nå, kan være et tegn på at han vil la separatistiske tendenser i Øst-Ukraina og særlig Sør-Ukraina akselerere. Tør Vesten virkelig la «folket» bestemme når alt kommer til alt? Det vil tiden vise.»

Tiden har vist at Russland selvsagt ikke ville la dette strategiske kjerneområdet innlemmes i EU og NATOs sfære, og har aktivt støttet separatister og frivillige som kjemper mot de vestorienterte ukrainske styrker. Motivasjonen for å kjempe i denne borgerkrigen har vært dårlig blant de regulære ukrainske styrker, og som før beskrevet har man brukt aktivt det som i norsk offentlig sjargong ville blitt omtalt som nynazister/høyre-ekstreme som kanonføde. Disse høyreradikale, som ofte er tenåringer ned til 16 år som verves i en situasjon med trøstesløse fremtidsutsikter,  er altså det liberale demokratiets stormtropper i øst.

De vurderes kynisk som «expendables». Dette viser den doble standarden som offentligheten i Norge opererer med i skildringen av konflikten, hvor man har bestemt seg for at en side er hvit og den andre er sort. Like ensidig som den vestlige er den prorussiske propagandaen med den forskjell at Russland interesser har en realpolitisk profil knyttet direkte til egen geografisk interessesfære, mens for Vesten handler det om å knesette et unipolart hegemoni i vakuumet av et russiskdominert Eurasia.

Det geopolitiske sjakkspillet
Dette er noe den amerikanske geostrategen Zbigniew Brzezinski har uttrykt klart i boken The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives, inspirert av en av den geopolitiske tenkningens grunnleggere Halford Mackinder og hans kjerneland teori (les om hans Heartland Theory her).

Brzezinski var og hjernen bak støtten til fundamentalistiske islamister i Midtøsten og Asia under den kalde krigen, forutsetningen for det senere Taliban i Afghanistan for å skape det han kalte et russisk Vietnam. Noe han ifølge eget utsagn ikke angrer på, tross de enorme lidelser , 9/11 og den lengste amerikanske krigføring noensinne. Nå er konsekvensen som kjent et Afghanistan som er mer opprevet enn noensinne i kampen mellom Taliban, ulike klaner og vestlige interesser, med Norge som medløper.

Det er nyttig å lese Brzezinski fordi han er særdeles klartenkt og kunnskapsrik, og avslører den geopolitiske tenkningen bak USAs strategiske imperativer som han uttrykker det etter Sovjetunionens fall. Han er tydelig på hvor fremtidens kampsoner ligger, ikke minst hva Ukraina angår. Når man leser The Grand Chessboard forstår man ekempelvis at den engang unge NATO-motstanderen og senere NATO-generalsekretæren Stoltenberg snakker rent svada når han påtatt emosjonelt responderer til Russlands politikk som et resultat av plutselige maktambisjoner som tilskrives Putin. Man kan selvsagt avfeie ham som kunnskapsløs (hvilket er tvilsomt), men om han skulle være det, er ikke apparatet rundt ham og andre beslutningstakere det.

«Active geostrategic players are the states that have the capacity and the national will to exercise power or influence beyond their borders in order to alter — to a degree that affects America’s interests — the existing geopolitical state of affairs.»

Dette er et geopolitisk sjakkspill hvor USA og deres vestlige allierte har forsøkt å utmanøvrere et tidligere svekket Russland. Konflikten har nådd sin foreløpige kulminasjon i en lavintensiv borgerkrig med en for tiden skjør våpenhvile. Brzezinski definerer det geostrategiske spillet slik:

«Active geostrategic players are the states that have the capacity and the national will to exercise power or influence beyond their borders in order to alter — to a degree that affects America’s interests — the existing geopolitical state of affairs.»

Ganske enkelt de makter med vilje og evne til å forstyrre USA streben etter unipolart globalt hegemoni er spillere av betydning. Disse lister han opp som:

«France, Germany, Russia, China, and India are major and active players, whereas Great Britain, Japan, and Indonesia, while admittedly very important countries, do not so qualify.»

Interessant å merke seg at han ikke ser Storbritannia eller Japan som fullverdige strategiske aktører. Han ser og i samme tekst muligheten for et framtidig EU som en rival på den globale scene. Hittil er det bare Tyskland som har vist vage tegn til å ville forfølge en egen strategi overfor Russland i fremtiden. Om Ukrainas strategiske betydning skriver Brzezinski:

«Ukraine, a new and important space on the Eurasian chessboard, is a geopolitical pivot because its very existence as an independent country helps to transform Russia. Without Ukraine, Russia ceases to be a Eurasian empire. Russia without Ukraine can still strive for imperial status, but it would then become a predominantly Asian imperial state, more likely to be drawn into debilitating conflicts with aroused Central Asians, who would then be resentful of the loss of their recent independence and would be supported by their fellow Islamic states to the south. China would also be likely to oppose any restoration of Russian domination over Central Asia, given its increasing interest in the newly independent states there.»

However, if Moscow regains control over Ukraine, with its 52 million people and major resources as well as its access to the Black Sea, Russia automatically again regains the wherewithal to become a powerful imperial state, spanning Europe and Asia. Ukraine’s loss of independence would have immediate consequences for Central Europe, transforming Poland into the geopolitical pivot on the eastern frontier of a united Europe.»

Som Brzezinski beskriver er Ukraina en forutsetning for Russlands rolle som eurasisk stormakt. Slik sett er Russlands handlinger ikke noe uttrykk for galskap/irrasjonalitet hos en enkelt statsleder som Putin og andre lignende tøvete kommentarer som norsk presse har viderebrakt. Derimot er politikken som føres et realpolitisk nødvendig sjakktrekk som en følge av at Russland har blitt trengt fra skanse til skanse av NATO etter Sovjetunionens oppløsning.

Som et artig tillegg kan det nevnes at Brzezinski er temmelig skuffet over det lave nivået på geopolitisk og utenrikspolitisk forståelse hos vel folk flest, såvel som politikere i USA. Dette kunne han fint kunne ha utvidet til å gjelde den mest ukritiske NATO-allierte Norge, hvor selv SVs leder nylig uttalte mantraet om at utenrikspolitikken ligger fast i forholdet til Russland. Hvilket de siste tiår har betydd at utenrikspolitikken, denne essensielle delen av politikken i den globale tidsalder, ligger utenfor reell politisk diskusjon og debatt på beslutningsnivå fra høyre til venstre i det politiske spektrumet. Slik råder simpel tabloid retorikk og krigshissing der det behøves tenkning som ikke er følelsesdrevet.

Putin-paranoia
Putin-paranoiaen som er drevet frem i norsk media, hvor minst en avis daglig har noe som får Russlands statsleder til å fremtre som forrykt, forkludrer enhver realistisk forståelse av både konflikten og Russlands interesser. Senest i en lengre kommentar Morgenbladet som kolporterer at Putin er en ny versjon av en av historiens verste massemorder ved siden av Mao og Stalin:

«På toppen av denne pyramiden, som allerede Ivan den grusomme hadde oppført, våkner det egenskaper i mennesket som det tidligere ikke hadde noen anelse om. Som i eventyret: “Et ganske normalt menneske satte Herskerringen på sin finger og ble Sauron. Og i denne middels begavede mannen våknet det nå brått et så bestialsk begjær etter makt, et så intenst ønske om å gjøre alt for at Ringen for alltid skulle gro fast til hans finger at kamerat Stalin smilte bifallende i sin grav. Også han hadde vært gal etter makt, og hadde beholdt den ved hjelp av en virkningsfull formel: uavbrutt masseterror mot befolkningen + myten om den lyse fremtid + Jernteppet.» (les hele artikkelen her)

Putin har forutsigbart blitt beskrevet som en ny Hitler av mange godt betalte kommentatorer i Vesten, og nå sist i Morgenbladet også Stalin og Sauron (!) samtidig som man viderebringer ukritisk konspirasjonsteorien om at Jeltsins tidligere høyre hånd Nemtsov ble drept av Putin, noe som savner realpolitisk grunnlag (les hva finske forskere påpeker på forskning.no). Det er selvsagt en hån mot ofre og de lidelsene som ligger i kjølvannet av disse historiske katastrofer, og er selvsagt drevet av frem av propagandistiske målsetninger om å skape anti-russiske sentimenter. Det er grenser hvor mye man kan tilskrive ignoranse.

For russere flest er Putin den beste lederen de har hatt de siste hundre år og vel så det. Er man nøktern med fakta og sammenligner med med Stalins massemyrderier og Jeltsins masochistiske vanstyre som Vesten applauderte, så er det med edruelige øyne ikke vanskelig å forstå hvorfor. Putin er en patriotisk pragmatiker  som tross de enorme uløste utfordringer Russland står overfor sosialt og økonomisk, har gjort livet bedre for russere flest. At dette ikke lever opp til dagens vestlige standard er utvilsomt, men nå er det slik at majoriteten av russere uansett de nåværende russiske myndigheters tilkortkommenhet ikke ønsker en «vestlig modell». Det er så mange som tilsynelatende  har så vanskelig for å fatte at det finnes reelle kulturforskjeller, og at det ikke er alle verdens folks dypeste ønske å klone det liberale vestlige demokratiet.

De kreftene som presser ham er ikke liberale, som den nylig drepte vestvendte Nemtsov med minimal oppslutning blant russere, men krefter som ønsker et langt mer aggressivt og selvhevdende Russland enn det Putins styre manifesterer. Dette er krefter som finnes innen det politiske liv, men ikke minst innen gråsonene mellom det sivile og militære komplekset. Putin er stikk i strid med populær oppfatning, ingen enevoldshersker og må balansere mellom hensyn til ulike oligarker, ideologiske motsetninger og folkelig opinion.

Putin er heller ingen gambler, men gjør det han mener er nødvendig for å sikre Russlands rolle som stormakt primært innenfor det eurasiske området til forskjell fra USAs globale unipolare strategi. Populariteten Putin nå opplever vil fort kunne opphøre om han mot alle strategiske og geopolitiske odds skulle gi slipp på Krim og la Ukraina seile inn i EUs og NATOs favntak.

Russland som ideal?
Det er likevel ikke det samme som at Russland – slik mange som er kritiske til USA og Vesten har lett for å påstå panegyrisk – har handlet udelt rett og har en moralsk blankofullmakt. Tvert om: den sørgelige tilstanden som Ukraina var under Janukovitsj, muliggjorde en kraftig folkelig protest som ble utnyttet av krefter som ønsket å drive Russland ut av Ukraina. Dette speiler til dels russisk korrupsjon og oligarki som ikke er noe å strebe etter. Russland brukte ikke freden godt for å sikre sine interesser og bygge opp Ukraina sosialt og økonomisk, og malte seg slik inn i et hjørne hvor destabilisering og borgerkrig ble resultatet. For mange blir og Russland en spydspiss i kampen mot USAs unipolare velde for en multipolar verden, men uten at de nødvendigvis ser på Russland som et idealsamfunn.

Så kan man idealistisk tenke at Ukraina skal kunne eksistere uavhengig av Russlands interesser. Da glemmer man imidlertid ikke bare den store russisktalende befolkningsdelen, men og den felles historie som Russland og Ukraina deler hvor storhetstid og blodige feider ligger som avtryjj i en dramatisk historie som ikke på noen måte har stilnet. Ukraina må forholde seg til Russland og sin russisktalende befolkning og finne løsning med disse. Alternativet er konflikt og krig.

Menneskene etter Maidan
Men hva med menneskene? Hva med befolkningen etter et års borgerkrig? KV brakte tidligere inn en reportasje om befolkningens håp, som man nå kan slå fast igjen har blitt knust (les “Folket bak Maidan“). Ukrainas fruktbare jord er allerede lagt ut på billigsalg på det globale marked. Landrøveri i regi av vestlige multinasjonale selskaper  – som bl.a. Cargill, Du Pont og Monsanto (les “Hvem skal eie Matjorda” i Nationen) - og deregulering uten folkelig konsensus griper nå om seg mens folket strever med å komme gjennom en stadig mer kummerlig hverdag (se rapporten fra det uavhengige Oakland Institute). Folket er like kuet som før i tillegg til at fremtidsutsiktene er mørkere enn noensinne.

Om man virkelig ønsker det beste for befolkningen i Ukraina, så tviholder man ikke på en konfronterende og fastlåst situasjon med ukrainere som geopolitiske gisler, slik utenriksminister Ine Marie Søreide så eklatant uttrykte til CNN for å tekkes USA. Hun slo uten videre fast at forholdet til Russland ikke kan normaliseres (les tidligere ambassadør Mette Kongshems kommentar til dette).

At dette rent diplomatisk, uansett perspektiv, er en dum uttalelse verdig en nikkedukke er så sin sak. Men den reflekterer en generell vestlig uvilje mot å finne en løsning som på noen måte tilgodeser Russland noe som helst. Man vil ha alt eller ingenting, noe som hverken er realpolitisk eller pragmatisk begrunnet, men ideologisk.

Det er dårlige nyheter for ukrainere flest som lever i et land som har sunket enda mer ned i gjørmen, og hvor hatet som før har gitt grobunn til pogromer og deportasjoner nå har fått ny næring. En av de få her på berget med en stemme i riksmedia med evnen til å tenke to tanker samtidig er Asle Toje, som havnet i skuddlinjen for Hans-Wilhelm Steinfeld som fastholder en moralistisk emosjonell argumentasjon som har lite med virkeligheten å gjøre:

«Jeg omtales i denne saken fordi jeg påpekte at Kiev og Moskva har ulike virkelighetsoppfatninger – og at de begge på sett og vis er sanne. Påpekningen om at «en manns revolusjon, er en annen manns kupp» er, ifølge Steinfeld, «banal». Det er ikke lett å gjøre alle til lags. Jeg vil hevde at det er fullt ut mulig å erkjenne Russlands overgrep i og mot Ukraina uten å la seg trekke inn i sort-hvitt tankegang.» (resten av kommentaren kan leses her).

Realpoltikk vs emosjonell retorikk
Ja, for å presisere nok en gang: den realpolitiske tenking og analyse har elendige vilkår her til lands. Lite hjelper det når man har «eksperter/forskere» som Iver B. Neumann – tidligere forsker ved NUPI og nå professor ved London School of Economics – som i Dag & Tid (06.02.2015) i et intervju utbasunerte at han gjerne hadde sett NATO-bombing av russiske separatister og styrker. Han konkluderte med: «Det må kanskje til, i så fall har vi en spennende situasjon».

Spennende skal være sikkert. At dette lett kunne føre til eskalering og 3.verdenskrig ved å utfordre verdens største atommakt, nei det enser han ikke. Skremmende snarere enn spennende, er mer beskrivende. Motivet er åpenbart: Det viktigste er at Russland skal tape på alle fronter, og med det utgangspunktet er det få alternativer til en konfliktfylt fremtid.

Finnes det egentlig noen politisk løsning overhodet, eller skal man overgi enhver idealisme til et permanent kynisk opportunistisk maktspill og ofre bøndene i sjakkspillet igjen og igjen, likegyldig hvilken side de står på? Nei, idealismen behøves mer enn noensinne i geopolitikken om status quo skal kunne endres. Men bare i den graden den evner å klargjøre sine premisser slik at konfliktlinjene blir tydelige og en realitetsorientering kan finne sted.

Premisset fred, stabilitet og samforstand gir en helt annen politisk forutsetning enn det den nåværende vestlige geopolitiske kursen har. Også om man gjerne benytter seg av begrepene som floskler, noe som skjærer stygt i øyne og ører når man ser atter nye tusener av døde i blodsporene til vestlig intervensjonspolitikk.

Det faktiske premisset for det geopolitiske perspektivet som faktisk råder i Vesten, er det geostrateger som Brzezinski og ikke minst den mer ideologisk motiverte Michael D. Kaplan som ønsker et mer «hedensk» ethos i den amerikanske utenrikspolitikken (se Warrior Politics: Why Leadership Demands a Pagan Ethos, 2003), åpenbarer. Premisset handler ikke om samforstand, men om globale maktambisjoner som om nødvendig må realiseres med vold.

The test is not absolute satisfaction but balanced dissatisfaction. If some solution based on these or comparable elements is not achieved, the drift toward confrontation will accelerate. The time for that will come soon enough.» – Henry Kissinger

Pragmatiske løsninger?
Men om man faktisk har stabilitet og samforstand som faktisk premiss og ikke retorisk sukkerlake, finnes det reelt muligheter bortenfor de pasifistiske utopienes forskrudde virkelighetsoppfatning?

Ja, de er ikke så komplisert i prinsippet. Ukraina kunne velge en finsk løsning, det vil si nasjonal suverenitet under garantier om nøytralitet utenfor NATO og EU, samtidig som man måtte gi den russisktalende befolkning medbestemmelsesrett og rett til eget språk, samt en viss grad av føderativ autonomi. Krim måtte tilfalle Russland som et nødvendig strategisk brohode som Russland nå uansett aldri vil gi fra seg igjen med fredelige midler.

Russland på sin side måtte respektere Ukraina som en suveren nasjon, om enn i Russlands interessesfære, og møysommelig bygge opp fredelige relasjoner, bistå med store økonomiske reparasjoner og gjenoppbygging, i tillegg til å støtte opp om konstruktive og ikke opportunistiske politiske krefter for på etablere et fungerende sivilsamfunn i Ukraina. Vesten måtte på sin side respektere at Ukraina skulle forbli utenfor NATO og EU samtidig som det selvsagt ville kunne nærme seg gjennom alliansefrie handelsrelasjoner.

At maktkampen ikke ville opphøre, slik den aldri har gjort i historien, det er sikkert, men den behøver ikke ha det nihilistiske og selvdestruktive preget den har nå. Selv fortidens europeere fikk nok etter trettiårskrigen, og forstod verdien av å formalisere visse kjøreregler i det vi kan kalle det begynnende internasjonale samfunn i Westfaler-freden (se det westfalske system: http://no.wikipedia.org/wiki/Det_westfalske_systemet).

En annen som ser det gjennom samme realpolitiske blikk er ringreven og krigshauken, tidligere utenriksminister Henry Kissinger som fremholder at Ukraina må være en bro mellom Øst og Vest, og ikke tilhøre ensidig den ene eller andre blokken:

«These are principles, not prescriptions. People familiar with the region will know that not all of them will be palatable to all parties. The test is not absolute satisfaction but balanced dissatisfaction. If some solution based on these or comparable elements is not achieved, the drift toward confrontation will accelerate. The time for that will come soon enough» (se resten av Kissingers kommentar her).

Men at en slik balansert realpolitisk løsning vil tillempes i nærmeste fremtid er lite sannsynlig.

Ekspander eller dø
Ekspander eller dø sang Raga Rockers. Ja, den nyliberale globale revolusjon er avhengig av å ekspandere i tråd med sitt vekstparadigme. Ellers vil den uvegerlig implodere under vekten av egen avmakt og konkurrerende regionale hegemoner. Derfor vil ikke Vesten enn så lenge søke noen pragmatisk løsning i Ukraina, like lite som de har gjort det i Irak, Afghanistan Syria eller Libya. Men disse konfliktområdene begynner nå i kraft av det kaos man har etterlatt seg å bli en merkbar byrde. Man merker en materialtretthet, ikke minst hos den svakeste amerikanske presidenten i nyere tid, Obama. USA har hverken endelige tap eller seire å vise til. De er i en nærmest permanent krigstilstand som krampaktig forsøker å realisere drømmen om å være den eneste globale aktøren i kraft av sin formente eksepsjonalisme.

Men interessant å merke seg er det at USAs utenriksminister John Kerry i skrivende stund åpner for forhandlinger med Assads Syria, noe som ikke er vanskelig å forstå i og med den Pandoras eske USA har åpnet i Midtøsten.

USA er ikke noen imperiebygger i sivilisatorisk historisk forstand, men er kulminasjonen av et vestlig anglo-atlantisk hegemoni med røtter i opplysningstiden og de liberale revolusjoner. En unipolar makt som ikke skaper orden, men kaos i kjølvannet av sine senere militære erobringstokt. Brzezinski uttrykket det igjen godt:

«In the long run, global politics are bound to become increasingly uncongenial to the concentration of hegemonic power in the hands of a single state. Hence America is not only the first, as well as the only, truly global superpower, but is also likely to be the very last.»

Og som historien viser, er det farlige tider når hegemonen mister grepet. Da betyr ofte det enkelte menneskeliv lite. For ukrainere og andre befolkninger på kloden som ufrivillig har blitt brikker i dette hegemoniske sjakkspillet ser fremtiden ikke lys ut. Det beste de kan håpe på i overskuelig fremtid er at de hegemoniske kontraksjoner og krampetrekninger ikke varer i mange generasjoner, og at de ikke eskalerer til en global storkonflikt som blåser alle sjakkbrikkene av brettet.

Anbefalt lesning
Chomsky and Kissinger Agree: Avoid the Historic Tragedy of Ukraine
Mearsheimer: Why the Ukraine Crisis Is the West’s Fault
Ukraine Needs Peace, Not Weapons
Steigan: Ukraina får våpen – noen ønsker mer krig

Relatert
Ny kald krig? Samtale med Stephen Cohen og John Mearsheimer
Flight MH17 og hykleren i oss
Folket bak Maidan
Hegemoniske krampetrekninger
Bombeiver og signalpolitikk
Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»
FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser
Frykten for Russland
Konflikt, lidelse og intervensjon
IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt

Hva er kjærlighet, hvordan kan den arte seg ved en siviliasjons sykliske ende? Dette er et oversatt utdrag fra Charles og Jennifer Done Uptons Shadow of the Rose—The Esoterism of the Romantic Tradition, hvor den romantiske kjærlighetens metafysikk utlegges fra et tradisjonalistisk perspektiv, samtidig som det utforskes hvilken mening dette kan ha for mellommenneskelige forhold i dag slik de faktisk leves utenfor de esoteriske elfenbenstårn.

Av Charles Upton, oversatt av Jo Hammerstad

«Det kan innvendes at å lære amerikanske voksne bordskikk ikke er en oppgave for åndelige lærere eller mestere for esoteriske tradisjoner. Men det burde likevel erindres at i hvert fall hva sufismen (min egen åndelige vei) angår, er raffineringen av den ytre personligheten i menneskelige relasjoner ansett for å være integrert i den åndelige etikette eller adab, og at ordet adab betyr, i dets mest litterære betydning, nettopp ‘bordskikk’»

Mitt grunnleggende intellektuelle verdenssyn de siste tyve årene har i stor grad basert seg på verkene til forfattere fra tradisjonalistskolenRené Guénon, Ananda Coomaraswamy, Frithjof Schuon, Titus Burckhardt, Martin Lings, Seyyed Hossein Nasr, James Cutsinger, Reza Shah-Kazemi, og mange andresom har gjenreist og artikulert metafysiske prinsipper på en måte som er unik for vår tid, og sjelden i en hvilken som helst tid. Gitt deres utsiktspunkters opphøyde natur, og det rådende åndelige mørke, vil deres lærer av nødvendighet appellere kun til få. Og det burde være åpenlyst at disse lærenes makt til å utfolde seg i områder der nåtidens tro og antagelser råder vil være svært begrenset. Likevel er det slik at forholdet mellom tradisjonelle prinsipper og områdene som aldri vil se disse prinsippenes lys fortsatt har til gode å bli fullstendig kartlagt i vårt nåværende historiske øyeblikk.

Tradisjonalistene ser imidlertid ut til dels å være affisert av den universelle metafysikkens skygge; nemlig mangelen på evne til å se, forstå og ta høyde for menneskelige personers unikhetrettighetene, farene, kvalitetene og dynamikkene så vel som den metafysiske meningen ved det partikulære tilfellet. Og én konsekvens ved denne mangelen er at de har lite å si om en spesiell åndelig ‘tradisjon’ som er en integrert del av den vestlige sivilisasjon, den eneste som behandlet den menneskelige personlighets unikhet metafysisk, den eneste som så personligheten sub specie aeternitatis: nemlig den romantiske kjærlighetens tradisjon.

Romantikkens kultur som florerte i det tolvte århundrets Provence blant trubadurene har mange forgreninger og konsekvenser. Romantikk, i hvert som litterær genre, var essensielt en syntese av keltisk lære og ulike arabisk-persiske innflytelser, men det var en som, med alle sine heterodokse tendenser (uttrykt teologisk i forhold til albigenserkjetteriet), bare kunne ha blitt realisert i den kristne middelalderkulturens hermetiske beholder. Uten inkarnasjonsdoktrinen kunne ikke prioriteringen av menneskelig kjærlighet for en spesiell menneskelig elsket person ha forblitt allegorisk; den ville aldri ha blitt født.

I sin videste utstrekning må vi forstå den romantisk kjærlighet i sammenheng med antikt europeisk materiale som legenden om Tristan og Isolde, arabiske kjærlighetslegender og deres persiske gjengivelser, slik som Nizami’s Layla og Majnun og Khosrau og Shirin, og Jamis gjenfortelling av Bibel- og Koran-historien med Josef og Potifars kone, Yusuf og Zuleikha. Solomons høysang fra Det gamle testamente er en del av dette, så vel som Det gyldne esel av Lucius Apuleius og, mye senere, Fortellingen om Genji av Murasaki Shikibu. Innen islam er Hafiz’ og Rumis poesi sentral, og kan bare sidestilles med Ibn al-‘Arabis De brennende begjærs fortolker. Sahajapoesien og Bengals populære Vaishnavapoeter, slik som Chandidas, Vidyapati og Kalidasa, er en forgrening av den, så vel som poesien komponert til ære for Shiva og hans Shakti, og de andaktsfulle versene til Kabir, Rabi’a og Mirabai; så er også udhri-poesien fra det tidlig muslimske Arabia, hvor vi kanskje finner de sanne anene til trubadurpoesien i muslimenes Spania, selv om den kom et halvt millennium før denne bevegelsen. Gjennom gralsromansene knyttes den både til keltiske legender og hele den vestlige verdens ridderskap. Særlig Wolfram von Eschenbach’s Parzifal knytter den både til den alkymiske tradisjonen og til tempelridderne. På mange måter nådde den sin høyeste utvikling i verkene til Dante Alighieri, som var dypt inspirert av trubadurtradisjonen (særlig verkene til Arnaut Daniel), og tok inn i sin Commedia og Vita Nuova mange av doktrinene til Fedeli d’Amore, “Kjærlighetens trofaste”, den løse assosiasjonen av poeter og/eller hemmelige innvielsessamfunn som har vært tema for så mange fascinerende spekulasjoner av esoterikkens historikere. (Fedeli d’Amore, også kjent som Fede Santa, kan ha vært en slags tredje orden blant tempelridderne, og kan også ha hatt visse sufitilhørigheter.) Shakespeare og andre Elizabethanske poeter bærer dette i seg. Dens mest eksplisitte om ikke dypeste kulturelle uttrykk var gjennom kjærlighetsdomstolene etablert av Eleanor av Aquitaine og hennes datter, Marie de Champagne.

I det tyvende århundret, under innflytelse av figurer som Ezra Pound, ble romantisk kjærlighet ofte identifisert med nyhedenske historiske spekulasjoner av åpent antikristen type. Og mens det er sant at den høviske kjærlighetskulturen i Sør-Frankrike i det minste hadde en løs kulturell affinitet til hedenske bevegelser som katarismen (albigensianismen), er det like sant at den fungerte som et vitalt element i middelalderens kristne kultur. Likeledes har vi Indias sahajapoeter, inspirert som de var av kjærlighetspoesi, sufistisk og ellers av mogulene, som opprinnelig var persiske, og regnet som heterodokse i de indiske autoritetens øynemen hva kunne være mer fundamentalt indisk enn den Krishna-sentrerte bhaktien de uttrykker? Den erotiske poesien til Hafiz ble misbilliget blant de muslimske ulamaenemen hvis sufismen er islams hjerte vil Hafiz alltid stå dette hjertet nære.

Det er klart at den romantiske kjærlighetens tradisjon kan knyttes både til en mektig streng av bhakti-åndelighet felles for kristendom, islam og hinduisme, så vel som til ulike innvielseslinjer av en mer esoterisk og jñanisk natur, så som Fedeli d’Amore og ulike Sufi-tariquaer, som vi ser i tekstene til René Guénon, Titus Burckhardt, Henry Corbin og andre. Den kjente sufien Ruzbehan Baqli, for eksempel, er ofte klassifisert blant islams ‘Fedeli d’Amore’. Men hvis Fedeli d’Amore og andre esoteriske grupper dedikert til den romantiske kjærlighets praksis ikke lenger er virksomme levedyktige åndelige linjer, kan noen hevde at en alt for seriøs (alt for bokstavelig) interesse for den romantiske kjærlighetens tradisjon kan distrahere vekk fra å følge de esoteriske åndelige mulighetene som fremdeles er operative og effektive. Vestlig romantikk kan inspirere en litterær eller antikvarisk interesse; den kan lære oss noe om den vestlige esoterikkens historie, men den har sannelig lite substansielt å si oss nå, i forhold til våre konkrete liv, ved begynnelsen av det tredje millennium. Den anses som eiendommelig og rørende, lyst opp av en delikat nostalgi for de som er mottagelige for dens sjarme, men det er ganske sikkert ikke ‘det ene nødvendige’.

På en annen side, akkurat hva var det ‘ene nødvendige’ i følge evangeliene? Det var nettopp en ‘romantisk’ og ‘upraktisk’ kvinnes kontemplasjon av Gud, av hennes Elskede som menneskelig person [Luk 10:39-42]. Som Frithjof Schuon har skrevet i Understanding Islam, ‘de “romantiske” verdenene er nettopp de hvor Gud fortsatt er sannsynlig.’

Så hvorfor har jeg tatt det på meg å foreslå at vi ser med et nytt blikk på den romantiske kjærlighetens tradisjon? Kanskje er jeg påvirket av oppdagelsen at jeg, hvis historien min tante samlet om min mors familie er korrekt, er den tjueniende i direkte (dog ofte kvinnelig) linje fra Eleanor av Aquitaine, og dermed den trettiførste i linjen fra Guillem de Poitiers, som ble kjent som den første trubadur på følgende måte: I en av de mange føydale trefningene på denne tiden vant Guillems far fra en spansk emir en kvinnelig sangtropp, som mellom seg kjente minst hundrevis av sanger, kanskje tusener. Guillem vokste opp i et palass omgitt av disse kvinnene; i praksis var de hans barnetanter. Dette er utvilsomt den nøyaktige forbindelsen mellom trubadurenes poesi og den arabisk-persiske tradisjonen, som den med sin sufi-visdom har så mange likheter med. Selvfølgelig er innflytelsen fra verdier realisert av ens forfedre praktisk talt null, og kan til og med være destruktiv—et hjemsøkende, anklagende spøkelse—med mindre man erindrer dem for å tjene verdier en strever for å realisere i nåtiden, på linje med Guds vilje; som min oldefar brukte å si: «Ikke vær som en potet—med den beste delen under bakken.» Men, ser man bort fra familietradisjoner er den sentrale grunnen for min interesse det at mitt livsmønster har gjort det nødvendig for meg å tale ut mot den emosjonelle kuldens pest, den psykiske nummenheten, og ‘hjertets hardhet’ som er en del av disse ‘siste dager’ vi ikke kan unngå å møte.

I II Tim 3:3, sier apostelen Paulus at idet tidsalderen går mot sin avslutning, vil ‘naturlig hengivenhet’ feile. Og nåværende amerikansk kultur – for å begrense min kritikk til det jeg kjenner fra første hånd—viser tydelige tegn på dette. Det er vanlig at foreldre misbruker barn, og det er ikke uvanlig for barn å myrde foreldre. Og det nåværende innholdet og tempoet i massemedia ser ut til å være spesifikt designet for å produsere en generasjon av sosiopater, sosiopater med ADHD i tillegg. Ser man vekk fra den blodige volden, har dialoger i mange fjernsynsdramaer degenerert til en uforløst strøm av trusler, misbruk og fornærmelser, med ondskapsfull satire som eneste ‘humørspredning'; produkter selges ved å assosiere dem med makten til å såre andre personers følelser; selv de døde er offer for misbruk og hånes som de ‘ultimate taperne’. En altgjennomtrengende kjærlighetsløshet har ledet til en generell emosjonell forflatning og forsvakning av sjelens tekstur, manifestert som en pest av psykisk vold, og på mer subtilt vis som en pandemisk mangel på hva som brukte å kalles ‘vanlig folkeskikk’. Disse to polene er heller ikke urelatert, siden en kollektiv mangel på sensitivitet for andres følelser betyr at alle alltid blir såret, og sårede mennesker blir alltid sinte. Hvis det ikke var for at våre videregående skoler utdanner folk som ikke kan å lese, ville det være fristende å foreslå en slags ‘avsluttende skole’ for befolkningen generelt, hvor folk kunne lære urgamle mysterier som at ‘hvis noen du regner som venn ringer deg ofte men du aldri ringer tilbake, kan han eller hun føle seg såret’, eller ‘hvis du (som mann) fornærmer en manns kone i hans nærvær, er det ikke sikkert han godtar dette som en gest i godvilje, som demonstrasjon av din støtte i kjønnenes kamp, men han kan faktisk føle seg fornærmet selv,’ eller ‘hvis en mann lar deg (som kvinne) vite, på en sensitiv og respektfull måte, at han finner deg attraktiv, har han ikke fornærmet eller antastet eller forsøkt å voldta deg, men har faktisk gitt deg et kompliment.’

«Vi som har vokst opp i Vesten har heller ikke nødvendigvis fullstendig tatt inn over oss konsekvensene av at den borgerlige anstendigheten—hvor hyklersk den enn må ha vært—fra våre foreldres og besteforeldres generasjon (jeg taler som et medlem av etterkrigsgenerasjonen) er noe som tilhører fortiden.»

Enkelt uttrykt kan ikke lenger et generelt nivå av menneskelighet og vanlig folkeskikk tas for gitt i noen sosial klasse eller sektor, og dette inkluderer helt klart også religiøse organisasjoner, åndelige grupper og til og med tradisjonelle innvielsesveier. Når det gjelder åndelige retninger som har kommet til Vesten fra mer tradisjonelle kulturer, hvor det indiske kastesystemet eller Islams shari’ah fremdeles kulturelt, om ikke juridisk, sørger for et sett av vanlige normer for mellommenneskelig oppførsel (normer som fra et vestlig synspunkt ikke nødvendigvis er ideelle), er ikke mangelen på slike normer i Vesten alltid tatt høyde for blant representantene for slike åndelige retninger, og den fulle konsekvensen av dette kulturelle vakuumet forstått. Vi som har vokst opp i Vesten har heller ikke nødvendigvis fullstendig tatt inn over oss konsekvensene av at den borgerlige anstendigheten—hvor hyklersk den enn må ha vært—fra våre foreldres og besteforeldres generasjon (jeg taler som et medlem av etterkrigsgenerasjonen) er noe som tilhører fortiden.

Det kan innvendes at å lære amerikanske voksne bordskikk ikke er en oppgave for åndelige lærere eller mestere for esoteriske tradisjoner. Men det burde likevel erindres at i hvert fall hva sufismen (min egen åndelige vei) angår, er raffineringen av den ytre personligheten i menneskelige relasjoner ansett for å være integrert i den åndelige etikette eller adab, og at ordet adab betyr, i dets mest litterære betydning, nettopp ‘bordskikk’.

Sufikretsens adab er likevel ikke nødvendigvis, annet enn i ånden, anvendelig i andre deler av mellommenneskelige relasjoner. I et normalt, tradisjonelt samfunn, eller selv i et borgerlig vestlig, har ulike deler av livet sin egen inherente form, uansett hvor mye eller lite vi måtte like den eller den særskilte formen. Tradisjonelt talt er det familiens verden, ‘markedets’ verden, håndverkets verden, som i sin videste definisjon inkluderer lærdommens og krigens ‘håndverk’, den akademiske verden, og kirken, tempelet eller moskeens verden; hver av verdenene brukte å ha sine egne spesielle normer for menneskelige forbindelser, sin egen adab. Likeledes eide den tradisjonelle kinesiske herren et sett med segl, laget av messing eller elfenben eller jade, som han ville signere ulike dokumenter eller kunstverk med; ett segl ville være reservert for forretningsanliggender, et annet for kunst, et tredje for kjærlighetsanliggender, etc. Og i tradisjonelle samfunn ville man kle seg ulikt for ulike aktiviteter—slik vi i Vesten brukte å ha på gateklær, forretningsklær, arbeidsklær, kirkeklær, akademiske kapper, ‘fritidsklær’ (som røykejakken), aftenklær etc. avhengig av anledningen. Vi hadde alle et sett formelle sosiale ‘roller’, og kledde oss deretter. Nå er det imidlertid vanlig for ens kirke, firma, eller forsvar å påstå at ‘vi er din familie'; de avgjørende grensene mellom ulike sektorer av livet—som de biologiske grensene mellom adskilte økosystemer—er brutt ned, med det resultat at firma nå kan oppføre seg som kirker, og familier bli styrt som armeer. Og bortsett fra brudekjolen og sløret, smokingen, militæruniformen, og visse eiendommelige etterlatenskaper som kokkehatten og Oxfordluen, ser det ut som vi nå alle kler oss i kortbukse og blå dongeri; jeg så til og med folk i blå dongeribukser av ‘designertypen’ i San Francisco-operaen. Prester tar fortsatt på seg liturgiske klær, i det minste for anledningen, men nonnenes habitt har nærmest forsvunnet.

I tradisjonelle samfunn deltok imidlertid nærmest alle, i hvert fall alle menn, i ulike atskilte sosiale verdener; så når dermed noen følte seg kallet til å søke mot et felt som ikke var felles for alle, slik som det kongelige hoffet, den kontemplative ordenen (i kristendommen) eller sufienes tariqua (i islam), kunne vokterne for disse domenene være langt mer sikre enn deres motstykker i dag på at ansøkeren ikke søkte innpass fordi han eller hun søkte et familiesubstitutt, eller forsøkte å overkomme en følelse av fremmedgjøring på jobben, eller forsøkte å leve ut et uklart eller uoppfylt kall som lærd eller kriger, eller forsøkte å etablere en rudimentær tro på Gud. Alle disse nødvendighetene var i det store og hele tatt hånd om, i større eller mindre grad, av det større samfunnet—som betydde at der noen følte et kall mot det kontemplative livet innen kristendommen, mot sufismen innen islam, eller livet til en sanyasin i hinduismen, visste den som ga avkall på ‘verden’ nøyaktig hva som ble gitt avkall på. Det ‘tekniske’ navnet for denne situasjonen var sivilisasjon.

Dette er imidlertid ikke tilfellet i dagens amerikanske samfunn, eller i de mange andre moderne samfunnene verden over. Tilhørighet til en kirke tas ikke lenger for gitt. Arbeid er ikke lenger basert på innvielse og håndverkskompetanse, eller familietradisjon. Og samfunnet som et nettverk av sammenhengende familier faller sammen, akkurat som familien selv løses opp. Sivilisasjonen har brutt sammen. Følgelig er det slik at mange av de som tiltrekkes av en åndelig vei halvbevisst søker en familie, eller et laug, eller en eksoterisk religiøs organisasjon, eller faren de aldri kjente—til og med om, på et annet nivå, deres kall mot en esoterisk vei grunnleggende sett er gyldig. Det er derfor jeg tror det er nødvendig for de av oss dedikert til tradisjonell esoterikk å gå enda grundigere til verks med spørsmålet om den rollen mellommenneskelige relasjoner burde spille i det åndelige liv—kjærlighet i den videste så vel som dypeste forstand av begrepet.

Del II følger snart.

Illustrasjoner av Dragan Ilic Di Vogo

Anbefalt

Fortellingen om Amor og Psyche gjenfortalt på norsk, og i vakker komplett oversettelse på dansk

Mythopoeia og metafysikk av Charles Upton

Relatert

Alain Badious endetidsfilosofi

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

Sex som dogme

Av Howard Phillips Lovecraft. Skrivi 18. september 1925 og prenta i november 1925 i tidsskriftet The Tryout.

Umsett til høgnorsk av Stig Andresen

Slik eg ser det fins det inkje meir låtteleg enn den utbreidde koplingi millom det heimlege og det sunne som ser ut til å gjenomsyra tankesettet til fleirtalet. Nemner du ein idyllisk landleg Yankee-umgjevnad, ein klønut og tjukkhuda landsbygravar og ei uheldig hending i eit gravkammer, vil ein ikkje makta å få nokon gjenomsnittleg lesar til å forventa noko meir enn hjarteleg, men grotesk komikk. Gud veit um den jordbundne soga som George Birch sin daud no tillet meg å fortelja, hev ved seg trekk attåt deim som gjer sume av våre myrkaste tragediar til ljose sogor.

Birch skaffa seg eit fritak og endra sin leveveg i 1881, men drøfta aldri saki um han kunde sleppa det. Det gjorde helder ikkje hans gamle lækjar doktor Davis som døydde for fleire år sidan. Det vart stort sett sagt at sotten og sjokket var resultati av eit leit mistak der Birch hadde læst seg sjølv inne i nie timar i mottaksgravkammeret til Peck Valley Cemetery, og der han berre hadde kome seg ut på eit grovt primitivt sett.

Medan dette heilt sikkert var sanning, fans det andre og myrkare saker som mannen kviskra um til meg i sin dauddrukne villfaring mot slutten. Han leit på meg sidan eg var lækjaren hans, og fordi han truleg kjende trong til å fortelja soga si til nokon andre etter at Davis døydde. Han var ungkar utan skuldfolk.

Før 1881 hadde Birch vore landsbygravleggjaren i Peck Valley og var ei sers tjukkhuda og primitiv utgåva av desse vanlegvis primitive og tjukkhuda. I det minsto i byane vilde vanane eg høyrde tilskrivne honom vore utenkjelege i dag. Sjølv Peck Valley vilde kulsa litt um dei kjende til den tvilsame etikken til liksminkaren kring slike diskutable saker som eigarskapet til dyrt likhandsamingsutstyr usynleg under kisteloket. Likeeins kring gradi av sjølvverde ein kann halda på medan ein snur og tilpassar dei usette lankane til livlause leigetakarar av kistor som ikkje alltid er snikra med den mest nøyaktige sut.

Det mest slåande var at Birch var slepphendt, vyrdlaus og yrkesmessig likesæl, men eg trur samstundes ikkje han var ein vond mann. Han var berre grov i sine fiber og funksjonar – tankelaus, likesæl og drukken – som den lett fråvikelege ulukka hans provar. Han var jamvel utan det grammet av fyrestellingar som held den gjenomsnittlege borgaren innanfor visse grensor fastsette av smak.

Akkurat kvar ein skal byrja soga um Birch er det knapt mogeleg å avgjera, for eg er ingen røynd skald. Eg tenkjer ein fær byrja i det kalde desember 1880, då bakken fraus og gravarane på kyrkjegarden uppdaga det ikkje var råd å grava fleire graver fyre til våren. Til alt hell var landsbyen liten og dødsraten låg. Difor vart det råd å gjeva alle Birch sine livlause byrdor ein fyrebels kvilestad i det einslege mottaksgravkammeret som var ute or bruk.

Gravaren vart dubbelt so likesæl i det fæle vêret, og virka til å tevla mot seg sjølv i gradi av likesæle. Aldri fyrr hadde han snikra saman låkare og meir uhøvlege kistor, ei helder sett meir burt ifrå det den rustne låsen på gravkammeret tarv. Denne låsen som han slamra att og upp med slik ei likesæl tankeløysa.

Til slutt kom vårløysingi, og gravene vart med nøysemd fyrebudde for dei nie tagale innhaustingane til mannen med ljåen som venta i gravkammeret. Sjølv um Birch gruva seg for det plagsame ved å bera desse ut og jordfesta deim, byrja han på flytteuppgåva si ein ruskut aprilmorgon. Han gav seg likevel før nons grunna det tunge regnet som virka til å irritera hesten hans, dette etter å hava jordfest berre éin dødeleg leigetakar til sin ævelege kvilestad. Dette var Darius Peck i nittiåri, som hadde ei grav ikkje langt frå gravkammeret.

Birch avgjorde at han neste dag vilde byrja med vetle gamle Matthew Fenner, som ogso hadde ei nærliggjande grav. Dette skulde likevel verta utsett i tri dagar, då arbeidet ikkje byrja før langfredag den 15. Heilt fri for yvertru som han var yverheldt ikkje Birch dagen i det heile, sjølv um han seinare nekta å gjera det slag viktuge saker den lagnadstunge sette dagen i vika. Sanneleg endra hendingane den kvelden George Birch ovmykje.

Utpå ettermiddagen fredag den 15. april lagde Birch i veg i retning gravkammeret med hesten og vogni for å flytta på liket av Matthew Fenner. Han erkjende seinare at edru var han ikkje, men han hadde enno ikkje lagt til seg vanen med tung drikking som han seinare freista nytta til å gløyma sume saker. Han var berre svimmel og tankelaus nok til at det plaga den kjenslevare hesten hans. Ein hest som i det den vart dregen hardt upp mot gravkammeret knegga, skrapa med hovane og kasta på hovudet, just på det viset den hadde gjort den gongen regnet plaga den.

Dagen var klår, men ein sterk vind hadde kome til, og Birch var gild for å få ly i det han læste upp jarndøri og gjekk inn i sidehaugkvelvet. Andre folk vilde kanskje ikkje sett pris på det fuktige illeluktande kammeret med dei åtte slepphendt plasserte kistone, men Birch var i deim dagar kjenslelaus og brydde seg berre um å få rette kista i rette gravi. Han hadde ikkje gløymd kritikken lufta då Hannah Bixby sine skuldfolk ynskte å flytta liket hennar til gravplassen i byen dei flutte til, men i staden fann kista til Judge Capwell under gravsteinen hennar.

Ljoset var veikt, men Birch sitt syn var godt, og sjølv um ho var sers lik tok han ikkje Asaph Sawyer si kista ved eit mistak. Han hadde sanneleg laga kista til Matthew Fenner, men hadde sett henne til sides til slutt då han tykte ho var for grovhogd og spinkel. Birch sette henne til sides etter at han fekk eit uvanleg anfall av vare kjenslor fødde or minnet um korleis den gamle mannen hadde vore snill og gåvmild mot honom då Birch gjekk bankerott fem år tidlegare.

Han gav gamle Matt den beste som handi hans kunde laga, men var kløktig nok til å løyva den forkasta kista, for so å nytta denne då gamle Asaph Sawyer døydde av ein vondsinna feber. Sawyer var ingen elskverdig mann, og mang ei soga vart fortald um hans nesten umenneskjelege hemnlyst og standhaftige minne um illgjerningar – anten innbilte elder ekte. Til honom hadde ikkje Birch bore nokre atterhald mot å nytta den skjønlaust laga kista som han no skauv til sides i hans søk etter Fenner-kista.

Det var just då han kjende att gamle Matt si kista at døri small att i vinden, etterlatande honom i ei myrkre enno djupare enn fyrr. Det tronge takvindauga slapp berre gjenom dei veikaste av solstrålar og luftingi yver hovudet hans knapt ein einaste. Han var no difor redusert til ei stakkarsleg famling der han på sitt haltande vis freista finna vegen millom dei lange kistone i retning smekklåsen.

I denne gravskymringi rista han i dei rustne handtaki, skauv på jarnpaneli og undra seg yver kvifor den massive porten brått var vorten so trassande. I denne skymringi byrja ogso han å innsjå sanningi og tok til å ropa høgt, som um hesten hans på utsida kunde gjera noko meir enn å knegga eit svar utan medkjensla. Den lengje yversette smekklåsen var nemleg openbert øydelagd. Dette etterlet den slepphendte gravaren fanga i kvelvet, eit offer for sitt eige mistak.

Det heile må hava hendt kring klokka halv fire på ettermiddagen. Birch som av temperament var kald og handnemn, ropa ikkje lengje, men freista leita med hendene etter nokre verkty han hugsa han hadde sett i eit hyrna av kammeret. Det er tvilsamt um han i det heile var råka av skrekken og det slåande unike i tilhøvet hans, men den brutale sanningi um at han no var innestengd so fjernt frå dei vante ferdesvegane til folk var nok til å slå pusten grundig ut or honom.

Det daglege arbeidet vart trist nok avbrote, og med mindre lagnaden vilde koma til hjelp med noko slags vandringsmann, vilde han kanskje ljota vera der heile notti og lengre til. Han fann snart fram til haugen med verkty, og vende attende til døri yver kistone etter å hava valt seg ut ein hammar og ein meisel.

Lufti hadde teke til å verta gradvis meir usunn, men dette beit han seg knapt merkje ved medan han halvveges på innfall streva med den tunge og rustne metallet i smekklåsen. Han vilde gjeve mykje for ei lykt elder ei lite talgljos, men då desse vanta, arbeidde han vidare so best han kunde i halvblinda.

Då han til slutt innsåg at smekklåsen var vonlaus å rikka, i minsto for slike skrale verkty og i eit slikt tilhøve som dette, såg Birch seg um etter andre mogelege fluktruter. Sidan kvelvet var greve ut or ei åssida på eit slikt vis at den tronge luftingssjakti på toppen gjekk gjenom fleire meter med jord, var det heilt meiningslaust å vurdera den retningi. Yver døri var det derimot von um å utvida det høge skåraktige takvindauga i mursteinsfasaden ved hjelp av hardt arbeid. Augo hans hekk difor lengje her medan han ransaka heilen sin for vis å nå denne på.

Det var inkje liknande ein stege i gravkammeret, og kistehyllone på sidone og bakarst som Birch sjeldan gjorde seg umaken verd å nytta seg av, tilbaud ikkje noko tilgang til umrådet yver døri. Det var kun sjølve kistone som var att som mogelege troppesteg, og medan han vurderte desse undra han seg yver det beste viset å flytta deim på. Han vurderte tri kistehøgder til å vilja bjoda honom tilgang til gavlvindauga, men fire vilde vera betre.

Kistone var stort sett jamne og kunde setjast uppå einannan som steinblokker. Han byrja difor pønska ut korleis han på beste vis kunde nytta dei åtte kistone til å reisa eit klatrebert reisverk fire kistor djupt. Medan han planlagde kunde han ikkje dy seg for å ynskja at byggjesteinane i hans tenkte tropp var tryggare laga. Um han hadde fyrestillingsevnor store nok til å ynskje deim tome stend under sterk tvil.

Til slutt avgjorde han å dana eit grunnlag av tri kistor parallelle med veggjen, som han so kunde setja tvo lag med tvo kvar i på, og til slutt ei på toppen av dette som ei brukande plattform. Eit slikt byggverk kunde tena som tropp utan dei heilt store vanskane og vilde tilbjoda den ynskja høgdi. Det som enno betre var, er at han tarv berre nytta tvo kistor til botnen for å støtta upp reisverket. Dette vilde etterlata ei tilgjengeleg som kunde setjast på toppen um det skulde syna seg at sjølve flukthoppet sette krav til enno større høgder. På dette viset streva fangen steg for steg i skymingi med å reisa dei tyste restane av det døyelege jordelivet med minimalt av seremoni til eit slags Babels-tårn.

Fleire av kistone byrja sprikka under presset frå handsamingi og han planlagde å løyva den stødig bygde kista til vetle Matthew Fenner til toppen. Dette for å sikra til føtene sine det stødigaste underlaget som mogeleg var. I halvmyrkni leit han mest på følesansen for å velja den rette og kom sanneleg fram til denne mest som ved eit uhell, då den fell inn i hendene hans nærsagt som av eigi vilja etter at han ved eit mistak hadde sett denne ved sidan av ei onnor i det tridje laget.

Tårnet vart endeleg ferdig og dei verkande armane hans fekk seg ei rast då han sette seg på det nederste trinnet til sitt grimme verk. Birch klatra so varsamt upp med verktyi sine og stod andlet til andlet med det tronge gavlvindauga. Råmone til vindauga var utelukkande av murstein, og det etterlet liten tvil um at han på kort tid kunde meisla burt nok til å tillata lekamen hans i gjenom.

Då hammaren hans byrja slå, knegga hesten utanfor i eit toneleide som kann hava vore uppmodande og for andre øyrer spottande. Kor som er vilde det uansett vore høveleg med tanke på den uventa trassige naturen til mursteinen som såg so spinkel ut. Dette var sanneleg ein underfundig kommentar kring det fjasute ved daudlege voner og um upphavet til ei uppgåva som krov eitkvart mogelege stimuli for å utførast.

Kvelden fell på og Birch streva framleis på. Han arbeidde hovudsakleg etter kjenslone no, då nykomne skyer hadde løynd månen. Sjølv um framgangen framleis var låk, kjende han seg upplyft av innhoggi sine på toppen og botnen av holet. Han var sikker på han kunde koma seg ut ved midnatt – men det var kjenneteiknande ved honom at tanken på dette ikkje var merkt av dystre koplingar.

Birch var uforstyrra av tyngjande tankar kring tidspunktet, staden og selskapet under beini hans. Han meisla tankefullt vidare på dei steinute mursteinane – bannande um ein splint trefte honom i andletet og skrattande um ein splint råka den stendig meir upphissa hesten som stod skrapa med hovane nær sypresstreet. Med tidi vaks holet seg so stort at han våga prøva seg fram med lekamen i holet frå tid til annan, med kistone under honom vaglande og knirkande. Han kom fram til at han ikkje laut setja enno ei kista på plattformi si for å få den rette høgdi, holet var nemleg akkurat rette høgdi for honom til å nytta seg av so snart storleiken var den rette.

Midnatt lyt det hava vore då Birch endeleg avgjorde at han kunde koma seg gjenom takvindauga. Sliten og trøytt trass dei mange rastene, kleiv han ned til golvet og sette seg eit bel på den nederste kista for å samla styrke fyre den siste ålingi og bykset ned til bakken ute. Den svoltne hesten kneggja gong på gong og nesten illevarslande, og Birch ynskte vagt den vilde stogga med dette.

Birch var slåande lite høgstemt yver sin nærståande flukt og nær sagt frykta slitet då formi hans var prega av den dvaske fedmen ved tidleg alderdom. Då han på ny kleiv upp på dei splintrande kistone kjende han serskilt godt til vikti si. Dette serskilt då han nådde den øvste og høyrde den tiltakande knaseljoden som varsla um det snart heilt knekte treverket. Det såg ut til at han hadde planlagt utan meining då han plukka ut den stødigaste kista som underlag, for ikkje fyre lagde han si fulle vikt på det rotne loket fyrr det gav etter. Dette rykte honom ein halvmeter ned på ei yverflata sjølv ikkje han vilde fyrestella seg.

Um det var ljoden elder stanken som fór ut sjølv i den friske lufti som gjorde hesten galen er uvisst, men den ventande hesten gav frå seg eit skrik som var for intenst til å vera eit knegg. Hesten sprang so vilt av garde gjenom notti med vogni klaprande som ho var gali attum honom.

Birch var no i dette forferdelege tilhøvet for lågt til å lett koma seg ut or det forstørra holet, men freista samla kreftene sine til ein målretta freistnad. Han tok tak i kanten av holet og freista draga seg sjølv upp då han merka ein merkverdig motstand i form av noko som heldt honom att ved båe oklone. Eit augenblikk seinare kjende han for fyrste gong denne kvelden frykt.

For uansett kor mykje han freista, klarde han ikkje rista seg laus or det ukjende haldet som heldt føtene hans i standhaftig fangenskap. Gruvelege smertor som frå store sår skaut gjenom leggene hans og i hugen hans filtra eit senter av frykt seg saman med ein usløkkjeleg materialisme som hinta til fliser, lause spikrar elder eitkvart anna trekk ved ei splintra trekista. Han kann hava skrike. Kor som er sparka og vreid han seg vilt og tankelaust medan medvitet hans nesten svann i halvsvima.

Instinktet rettleida ålingi hans gjenom holet og i den påfylgjande kravlingi som fylgde det knusande samanstøytet med den fuktige bakken. Det synte seg at han ikkje kunde ganga og månen som ris upp lyt hava vore vitne til eit forferdeleg syn då han drog sine blødande oklor mot gravplasshytta.

Fingrane hans klora seg gjenom den svarte moldi med ei tankelaus hast og lekamen hans svara med dei seine rørslone som kann driva ein til vanvit som ein lir av i det ein vert forfylgd i eit mareritt. Det skulde visa seg at det likevel ikkje fans noko forfylgjar, for han var åleina og i live då hytterøktaren Armington svara på hans veike kravsing på døri.

Armington stødde Birch til ei ekstra seng og sende sin vetle son Edwin i veg etter doktor Davis. Den råka mannen var ved fullt medvit, men sa inkje ein kunde forstå. Han berre mumla ting som «Åh, oklone mine!», «Slepp meg!» elder «Innestengd i gravkammeret». Lækjaren kom med medisinveska si og stelte skarpe spursmål medan han fjerna pasienten sine ytterklede, sko og labbar.

Skadane virka til å forvirra den gamle lækjaren ovstort, ja, nær sagt skræma honom. Båe oklone var nemleg grueleg grovt kutta kring akilleshælen. Spursmåli hans vart meir enn berre medisinsk intense, og hendene hans skok då han kledde på dei djupt skadde lemmane. Han batt deim som um han ynskte å få deim ut or syne so snøgt som råd var.

Til å vera ein upersonleg lækjar vart Davis sitt illevarslande og forferda kryssforhøyr sanneleg sers merkeleg i det han freista tappa den veike gravaren for kvar minste detalj kring hans forferdelege uppliving. Han var slåande ivrig på å få vita um Birch var heilt, heilt viss på eigarskapet til den øvste kista i stabelen; korleis han hadde velt denne; korleis han hadde vore viss på at det var Fenner si i myrkni og korleis han hadde skilt denne ut frå den låkare duplikatkista til den ondskapsfulle Asaph Sawyer.

Kunde den stødige Fenner-kista brote saman so lett? Som ein gamaldags landsbylege hadde Davis sjølvsagt vore i båe gravferdene, nett som han hadde røkta både Fenner og Sawyer i deira siste sott. Han hadde ogso undra seg i Sawyer si gravferd korleis den hemngjerrige bonden hadde makta å liggja beint i ei kista som var so lik den tilhøyrande vetle Fenner.

Etter tvo heile timar forlet lækjar Davis, manande Birch til å i alle tilhøve leggja vikt på at skadane hans var heilt årsaka av lause spikrar og trefliser. Han lagde til at kva anna kunde uansett provast elder vera truverdig? Det vilde likevel vera lurt å segja so lite som råd, og helder ikkje lata ein annan lækjar handsama skadane. Birch fylgde desse rådi ut livet sitt til han fortalde meg soga si, og då eg såg dei ovgamle og kvitna æri var eg samd i at dette var klokt gjort. Han vart verande halt resten av livet, då dei store senone var kutta, men eg trur han halta meir i sjeli.

Det ein gong so kalde og logiske medvitet hans, var no æveleg ærut. Det var ogso syrgjeleg å sjå reaksjonane hans um det på slump var nemnd ting som «fredag», «gravkammer», «kista» elder ord med enno mindre innlysande koplingar. Den skræmde hesten hans hadde reist heim, men det skræmde vitet hans gjorde aldri heilt dette. Han endra livebrødet sitt, men det var alltid noko som gnog på honom. Det kann berre hava vore frykt, og det kann hava vore frykt blanda med noko slag forsinka treging på gangne grovskapar. Drikkingi hans forverra naturlegvis berre det den var tiltenkt å letna.

Då doktor Davis forlet Birch den notti tok han med seg ei lykt og reiste til det gamle mottaksgravkammeret. Månen skein på dei spreidde mursteinsrestane og den meisla fasaden, og smekklåsen på den store døri opna seg viljug til ei hand frå utsida. Stålsett av gamle prøvingar i obduksjonsromet roa lækjaren kvalmen i lekam og sjel som umgjevnaden mana fram, gjekk inn og såg seg ikring.

Han ropa med eitt ut, og gav litt seinare frå seg eit hikst som var meir grueleg enn eit skrik. Han rømde so attende til hytta og braut alle bodi for lækjarar då han vekte og rista pasienten sin. Ei rad skjelvande kviskr vart kasta mot Birch som etsa seg inn i dei lamslegne øyro som var dei av fresande svovelsyra.

«Det var Asaph si kista, Birch, presis som eg trudde! Eg kjende att tennene hans, med dei fremste på den øvste radi vantande – syn for Guds skuld aldri dei såri til nokon! Liket var ganske forvitra, men um eg nokon sinne hev sett hemnlyst i eit andlet – elder tidlegare andlet… Du veit kva slags fyr han var når det gjeldt hemn – korleis han ruinerte gamle Raymond tretti år etter grensetvisten deira, og korleis han trakka på den kvelpen som glefste til honom for eitt år sidan sist august… Han var djevelen attfødd, Birch, og eg trur trur det eit-auga-for-eit-auga-sinnet hans kunde slege Dauden sjølv. Gud, for eit sinne! Eg hadde ikkje likt å hava det retta mot meg!

Kvifor gjorde du det, Birch? Han var ein kjeltring og eg legg ikkje skjul på at eg skynar at du gav honom ei tilsidesett kista, men du gjekk alltid so altfor langt! Greit nok å juksa litt med kista her og der, men du visste kva for ein liten mann gamle Fenner var.

Eg fær aldri det bilætet ut or hovudet mitt so lengje eg liver. Du sparka hardt, for Asaph si kista låg på golvet. Hovudet hans var slege inn, og alt var kasta umkull. Eg hev sett ting fyrr, men dette var for mykje. Eit auga for eit auga! Store himmel, Birch, men du fekk det du fortente. Skallen vrengde magen min, men det andre var verre – dei oklone so fint kappa av til å passa Matt Fenner si tilsidesette kista!»

Relatert

Gata – Lovecraft på høgnorsk

Kattane i Ulthar

Det grufulle ved Red Hook – del I

Det grufulle ved Red Hook – del II

Det grufulle ved Red Hook – del III

Det kvite skipet – Lovecraft på høgnorsk

Våren gjenføder det slumrende liv, men våren er ikke bare lys; som all fødsel finnes det en smerte som et nødvendig onde for at det nye og friske skal slippe frem. Mennesket har alltid ofret, seg selv eller andre; for sitt eget eller et større gode. Der hvor det passive offer er negativt; er det aktive offer en viljeshandling som legger grunnen for all ideell utvikling, regenerasjon og fornyelse. Dette er prinsipper som gjenfinnes i både Kristus- og Baldermyten som allmenneskelige urmyter.

Av AUTONOM,  tidligere publisert i 2009

«Når jeg betrakter mannen på korset så ser jeg en ubeseiret sol, en som beseiret frykten for det fysiske, det midlertidige og ubetydelige til fordel for en absolutt innsikt og overbevisning som man aldri kunne frata ham.»

 

Påsken er her og Kristusmyten påvirker meg alltid sterkt; det har den gjort siden barndommen. Ikke de kristne doktriner, men Kristi skjebne har fascinert og inngitt en dyp følelse om en grunnleggende og fundamental forutsetning som kan knyttes til det beste innen det menneskelige.

Hva sier myten meg; at de beste alltid må gi mest og alltid vil gi mest; de beste vil ofres på alteret av andre menneskers dårskap, dumhet, egoisme og i sin konsekvens ondskap. Gjennom offeret knesettes det gode som et prinsipp i vilje og handling; et eksempel som gjør at mennesket kan strebe etter og gå opp i det menneskelige – og overmenneskelige; det beste i oss.

De fleste mennesker vil aldri lære og forstå godhet i sin fulle utstrekning , man må gi dem en gulrot mens man har en pisk i den andre hånden som slår nådeløst når mennesket trer utenfor samfunnets skrevne og uskrevne regler. Men hånden som holder pisken vil alltid korrumperes; den vil alltid forderves av sin egen maktfullkommenhet. Ingen makt er permanent og den som soler seg mest i selvbestaltede fortreffelighet og ufeilbarlighet er den som råtner først.

Der kommer offeret inn; den altoppslukende fundamentale idealisme som i handling setter eksempel og spor etter seg; den som er villig til å gi det mest dyrebare, selve livet som betaling og bot for at man ønsker å utføre den forbrytelse det er å heve mennesket opp fra den sump av instinkter og selvdestruktiv grådighet som de fleste uten skjønnånders estetikk og forbilledlige etikk ville svømt rundt i til evig tid. Martyren vil aldri klare å forbedre eller forandre mennesket permanent; det vil alltid synke ned igjen, men gjennom de bestes lysende eksempel og selvutslettende viljesakt gjennom offeret kan mennesker korrigere og begynne en ny runde på syklusen av fødsel, vekst, gullalder før forfallet igjen setter inn, og nye Guder og barn av Gud må ofres.

Enklere skapte mennesker opplever Kristusgestalten som svak fordi han lar seg fange; men han utviser en særlig styrke og vilje; en motstand mot voldsutøveres eneste faktiske våpen; frykten. Han gjør det for å sette et eksempel på at han er større en sin egen enkle, tilfeldige og begrensede menneskelige eksistens; at han ikke lar seg presse av noen fysisk makt, han har allerede en fred meg seg selv, og er fullkommen uten hovmod, uten ressentiment, uten hat, men med en dyp kjærlighet til det som er sant, det som er rett og det som er godt.

Hans pasifisme er ikke svakhet eller noen form for unnvikelse av konflikt, men en negasjon av den fysiske trussel fra våpen og voldsmakt; gjennom offerhandlingen blir det hellige han representerer til en seier gjennom en død som ar valgt; en død som trosser døden da den møtes uten frykt eller anger. Hvorvidt man tror på oppstandelsen eller ikke eller de kristne dogmer er ikke det vesentlige for meg; men mannens vilje til å transcendere fysiske lidelser og den dyrisk-menneskelige egoisme og utøylede selvhevdelse for det han setter som sannhet og høyeste gode. Hans overbevisning om det edleste i mennesket er det lett for en kyniker å spotte, og de mektigste av hans senere tilhengere inngir liten eller ingen respekt hos meg. Men det å ofre alt for at andre skal kunne heves, ja opplyses til sitt høyeste potensial, er en utopisk visjon som ikke bare inngir, men uttrykker den største viljen til mening i et univers uten hensikt. Der viljen til høyere mening er det eneste alternativet til den vegetative tilværelse primitive folk har levd i i vår urhistorie og som vi nå igjen har returnert til; som misfostre som hverken er helt dyr eller mennske, som ikke kjenner sine begrensninger og som tror seg være gode av den årsak at man tror  at godhet eksisterer som en intensjon uavhengig av egen handling.

Det finnes ikke mye godt i alle; det finnes noe godt i noen og mye i noen ytterst få. De fleste er sjelelige bastarder og tilhører kun den makten og normen som regjerer og dominerer. Men selv disse kan i en gitt situasjon bli så alvorlig rystet av enkeltes offergjerning, at det beste i dem som stort sett sover godt plutselig kan vekkes til dåd med en voldsom vilje og kraft. Så voldsom at godheten har hatt det med å kantre over til det onde i det godes tjeneste. Men ondskapen er relativ til den som er offer for den; det som er nødvendig er godt, men ikke for alle, deri ligger utopien. Kristus øvde vold på seg selv gjennom sitt offer, og hans disipler som ikke hadde hans mot eller innsikt, ble opplyst gjennom hans viljeshandling som inspirerte til hans ideals utbredelse. Hans lære korrumperte, men den skjønnhet som lå i hans martyrium inspirerte til enestående åndsverk og skjønnhet som nå har fått sin pendant i enestående forråelse og forråtnelse. De som nå hevder å følge Kristi ord, er sjeldent villig til å ofre noe; de er selv konforme og selvgode i sin overbevisning om at de har funnet en trygg og sikker vei bort fra livet. Men når jeg betrakter mannen på korset så ser jeg en ubeseiret sol, en som beseiret frykten for det fysiske, det midlertidige og ubetydelige til fordel for en absolutt innsikt og overbevisning som man aldri kunne frata ham.

En annen skikkelse som på mange måter oppleves som parallell i sin offergjerning, uten at det her refererer til noen mytologisk sammenheng utover den menneskelige relevans, er Balder, han ofres også; han den reneste og edleste; den som på mange måter står over de typisk menneskelige svakheter må dø for at en ny verden skal kunne fødes fra ruinene av det gamle; etter Ragnarok. Når menneske har mistet respekt og vyrd for det som er edlest; det som gjør det menneskelige vesen til menneske og ikke bare en tilfeldig vegetativ eksistens; så er det bare de ytterste offer av eget eller som regel de bestes liv som kan vekke til live en sans for noe større enn det simple begjær. Det er heroen som maner krigeren til håpløs kamp som nettopp gjennom heroisk innsats kan snu nederlag til seier. Balder lar seg ofre; han vet at hans tid er omme i følge volvens spådom, hans mor Frigg forsøker å verge ham, men han kan ikke unnslippe sin skjebne; han er et nødvendig offer slik Loke er den nødvendige beveger, kaoskraften som setter hjulene i gang. Etter Ragnarok, hvor forfall, svik og total destruksjon av det gamle finner sted, der de gamle gudene som dominerte dør ut; kommer Balders tid, en ny æra som holder minnene om storhet som var levende gjennom runene, minnet gjemt i symboler, mens man føder en ny verden, en ny syklus og mennesker med nye håp, drømmer og visjoner om en bedre fremtid.

I Balders død fødes det beste i oss. En verden med begrenset levetid som også vil oppleve sine Guders død og offer for å forløse det nye fra det gamle.

Det kan virke ubarmhjertig og umenneskelig og erkjenne at livet fødes gjennom de bestes offer, men uten de eneste som besitter viljen til å ofre seg totalt for noe som er større en dem selv; uten dem er mennesket fortapt som menneske og vil som konsekvens degenerere til en abstrus foreteelse i vår del av universet; en misforståelse som aldri burde ha vært.

Det å ofre seg selv for et høyere gode er å nærme seg det Guddommelige.

Vårofferet føder verden på ny og bringer mennesket og det menneskelige til live, igjen og igjen.

Våren ærer solens martyrer.

Bilder: N. Roerich, for Stravinskis Vårofferet, A. Viken fra Wimbachtal og Mel Gibsons Passion of The Christ

Relatert

Ostara – Vårhilsen

Dedikasjon og ekstase

Vårofferet

Kjærlighet i Kali Yuga – Charles Upton

Greske heroer og deres kult

Krigen om ikonene

22 år etter Oslo-avtalen har de palestinske selvstyremyndighetene (PA) blitt en brikke i opprettholdelsen av okkupasjonen snarere enn dens avslutning. Derfor har vi som giverland et ansvar for å spørre hvorvidt vi fortsatt skal holde liv i et system som nærmest driver palestinerne til å «okkupere seg selv».

Av Erling Hess Johnsen, statsviter

Disse [nyliberale] tiltakene pakkes inn i angivelig universelle idealer om demokrati, økonomisk vekst og menneskerettigheter, men ser bort ifra at mennesker på tvers av kloden har ulike utgangspunkt for vekst, velstand og verdighet som følge av politiske og økonomiske maktstrukturer.

I fravær av reelle forhandlinger om avslutning av okkupasjonen og etableringen av en palestinsk stat har Vesten inntatt en ny rolle for å øve innflytelse, nemlig som donor. Siden Oslo-avtalen ble inngått har palestinerne havnet i verdenstoppen blant bistandsmottakere per innbygger. Denne hjelpen har imidlertid ikke kommet gratis, men er tuftet på stilltiende aksept av implisitte og eksplisitte betingelser. Det uttalte målet med bistanden til Palestina er å bygge institusjonene som skal inngå i en fremtidig demokratisk palestinsk stat.

Mange donorer har sett for seg en nærmest lineær sammenheng mellom økonomiske bidrag til de palestinske selvstyremyndighetene (PA) og steg mot realiseringen av den såkalte «tostatsløsningen». Enkelte givere, som for eksempel Norge, økte sine økonomiske bidrag til PA i takt med at fredsforhandlingene ble stadig mer fastlåst [i]. Bistand har dermed blitt en substitutt for manglende evne og til dels vilje til å øve politisk press på konfliktens sterke part: Israel.

I Norge er det ingen andre internasjonale konflikter som er gjenstand for så mye debatt som den mellom israelere og palestinere. Derfor er det paradoksalt at det stilles så få spørsmål ved vår egen rolle som bistandsgiver og effekten til milliarder av bistandskroner gjennom mer enn 20 år. Støtten til palestinernes sak har lenge vært stor, og norsk bistand til de palestinske selvstyremyndighetene er således ansett som solidariske bidrag til denne saken. Samtidig er det liten interesse for å diskutere bistandens innhold og innretning innenfor politiske konteksten den er en del av.

Norge er langt ifra en versting, men all bistand inngår i et komplekst nettverk av politiske og økonomiske interesser en småstat ikke nødvendigvis øver kontroll over. Ved å unnlate å diskutere bistandens rolle i opprettholder vi forestillingen om at bistand til de palestinske selvstyremyndighetene er noe som udiskutabelt bidrar til å fremme palestinernes kamp for frihet og en avslutning på okkupasjonen. PAs eksistens er nemlig kjernen i Israels strategi for å opprettholde okkupasjonen av palestinsk land.

Med eskaleringen rundt Gaza i etterkant skrev 2014 seg inn i historien som året hvor Israel drepte flere palestinske sivile en noe år siden 1967.

Hva er de palestinske selvstyremyndighetene?

PA ble opprettet etter undertegnelsen av Oslo-avtalen i 1993, og er et sett med institusjoner som skulle sikre et begrenset palestinsk selvstyre i de okkuperte områdene frem mot en endelig løsning på konflikten. I avtalen står det at interimperioden ikke skulle vare lenger enn 5 år, og dermed at det senest i 1998 skulle vært avholdt sluttstatusforhandlinger hvor alle de sentrale spørsmålene som ville muliggjøre en palestinsk statsdannelse skulle avgjøres. Fredsforhandlingene kollapset på Camp David i år 2000, og kort tid etterpå brøt den andre Intifadaen ut.

“Palestina-arkippelet” (trykk på kart for å forstørre)

Israelere flest frykter nok en retur til tilstandene i denne perioden, hvor hele 431 sivile israelere ble drept innenfor Israels grenser i perioden 2000-2005. Årsaken til det høye antallet drepte israelere sammenlignet med andre perioder med intensiv konflikt, ligger ikke bare i palestinske selvmordsbombere, men også i at deler av de palestinske sikkerhetsstyrkene underlagt PA deltok i de væpnede kampene mot israelere. Det er ytterst få eksempler på at dette har skjedd siden. Tvert imot, palestinske sikkerhetsstyrker er Israels fremste partner for å sikre stabiliteten i de okkuperte områdene – og dermed en avgjørende brikke i å ivareta Israels sikkerhet.

Etter den andre Intifadaen ble det igangsatt et større reformprogram av de palestinske sikkerhetsstyrkene. I sin iver etter å få bukt med Hamas og terroraksjoner mot israelere, har vestlige giverland i stor grad lukket øynene for selvstyremyndighetenes sikkerhetsstyrker som har blitt stadig mer autoritære i sin fremferd. Palestinere som demonstrerer mot separasjonsmuren og bosetningene møter ikke bare sanksjoner fra israelske, men også palestinske sikkerhetsstyrker. Såkalt «koordinering» av sikkerhet mellom PA og Israel har vært praktisert siden Oslo-avtalen ble inngått, men har blitt en stadig viktigere komponent i Israels strategi i de okkuperte områdene. [ii]

I praksis vil det si at sikkerhetsstyrkene deler etterretning med hverandre, og at PAs sikkerhetsstyrker blir utsendt for å stoppe demonstrasjoner mot separasjonsmuren og bosetninger som starter i såkalte «A-områder» som er underlagt PAs myndighet. Sommeren 2014 iverksatte det israelske militæret den største operasjonen på Vestbredden siden den andre Intifadaen i jakten på tre kidnappede israelske ungdommer. Operasjonen førte til arrestasjon av flere hundre palestinere, hvorav de fleste var Hamas-medlemmer. Med eskaleringen rundt Gaza i etterkant skrev 2014 seg inn i historien som året hvor Israel drepte flere palestinske sivile en noe år siden 1967. [iii]

Alt dette kunne skje uten at palestinske sikkerhetsstyrker kunne forsvare palestinske sivile mot israelsk aggresjon. Hendelsene i 2014 ble derfor nok et vitnesbyrd på at PA er til for å ivareta israeleres, og ikke palestineres sikkerhet. For Israel er dette naturligvis en svært gunstig løsning, ettersom regningen for PAs sikkerhetsapparat tilfaller skattebetalere i giverlandene. Israel slipper dermed unna en stor andel av de reelle økonomiske og menneskelige kostnadene ved okkupasjonen.

Selv om det begrensede selvstyret PA representerer har bedret livssituasjonen til mange palestinere, har det ikke levd opp til palestinske nasjonale aspirasjoner om reell selvråderett over eget land. PAs eksistens gir Israel sterke incentiver til ikke å følge sine moralske og økonomiske forpliktelser overfor en okkupert befolkning. Derfor har vi som giverland, og ikke minst leder som giverlandsgruppen AHLC – et ansvar for å spørre hvorvidt vi fortsatt skal holde liv i et system som nærmest driver palestinerne til å «okkupere seg selv».

Bistand, dominans og underkastelse

Store deler av forskningen på bistandspolitikk har fokusert på effekten av bistand, snarere enn hva bistand faktisk er. Ifølge statsviteren Tomohisa Hattori har både forskere og policy-makere sjelden diskutert dette grunnleggende spørsmålet. [iv] Hattori er tydelig på at dagens bistandspolitikk først og fremst er et produkt av asymmetriske maktforhold hvor mektige donorer ved hjelp av betingelser og finansieringsmekanismer fremtvinger sin politiske agenda i mottakerland. Bistanden blir fremstilt som en gave mottakeren ikke er i stand til å gjengjelde, og hun blir dermed tvunget til å uttrykke resiprositet i form av takknemlighet og underkastelse.

I praksis betyr dette å avstå autonomi til en donor under påskudd av å lytte til «gode råd». Hvilket bidrar til å opprettholde forestillinger om at de rike og velstående landene i nord på grunn av sin geografiske lokalisering har noe å «lære» land i sør. I kraft av å være donorer får stater legitimitet til å utøve myndighet i mottakerland. Lite har vært mer effektivt enn bistand for å temme den palestinske frigjøringsbevegelsen. En stat som legger en stor pengesekk på bordet, forventer også å ha innflytelse over hva den skal brukes til. Donoren kan utnytte mottakerens avhengighet av egen velvilje til det punkt hvor man fremtvinger ønsket politisk atferd gjennom sanksjoner.

I Palestina har sanksjoner, og vel så viktig – trusselen om sanksjoner – blitt brukt for å fremtvinge politiske utfall og kompromisser som har vært i strid med den palestinske folkeviljen. Det fremste eksempelet på dette fikk man i kjølvannet av det palestinske parlamentsvalget i 2006, hvor Hamas gikk av med en overlegen seier over Fatah. Etter at valgresultatet var klart, krevde representanter for den såkalte «Midtøstenkvartetten» (USA, Russland, FN og EU) at Hamas skulle avstå fra vold, anerkjenne staten Israel, samt forplikte seg til tidligere inngåtte avtaler for å motta videre bistand.

Kvartetten stilte ikke tilsvarende krav overfor Israel. Da Hamas nektet å innfri disse kravene ble utviklingshjelpen til PA kuttet, og de uttalte målene om å «demokratisere» Palestina ble langt på vei feid under teppet. Dette var ikke først og fremst en beskjed til Hamas, men til palestinerne som valgte Hamas: valg må dere ha, men dere må velge våre menn.

Den samme politikken om å marginalisere politiske aktører som utfordrer «Oslo-paradigmet» finner vi også på det operative nivå hos flere sentrale bistandsaktører. Det fremste eksemplet er det statlige amerikanske bistandsbyrået, USAID, som forfekter en nyliberal bistandsdiskurs. Denne diskursen er også avpolitiserende, i den forstand at den holder fast ved «utvikling» som noe definert gjennom et sett enkle sosioøkonomiske mål som man «ikke kan være uenige i». Problemet er naturligvis at den nyliberale samfunnsmodellen ignorerer de underliggende maktstrukturene i samfunnet.

USAIDs «good governance»-agenda promoterer nedskalering av statsapparat til fordel for markedsøkonomi, og et sivilsamfunn som aggregerer individuelle interesser og utgjør et mildt korrektiv til statsmakten. Man ser i økende grad at den palestinske borgerrollen passiviseres og at egen velstand blir viktigere enn å få innfridd kollektive nasjonale rettigheter som har vært kjempet for siden 1948.

Det er særlig den nyliberale sivilsamfunnsforståelsen som er problematisk i det palestinske tilfellet. I fravær av en palestinsk stat har sivilsamfunnet vært den nasjonale og politiske bærebjelken i samfunnet gjennom flere tiår med konflikt og okkupasjon. Tradisjonelt sett har de kollektive og nasjonale rettighetene stått i sentrum, men nå ser man en økende dreining fra kollektive til individuelle rettigheter og muligheter. Særlig NGOer (ikke-statlige organisasjoner) finansiert av USAID jobber med å styrke kvinner og ungdoms deltakelse i samfunnet gjennom å «bevisstgjøre» innbyggere om egne rettigheter, og å promotere individuelle muligheter til velstand og selvutvikling.

Disse tiltakene pakkes inn i angivelig universelle idealer om demokrati, økonomisk vekst og menneskerettigheter, men ser bort ifra at mennesker på tvers av kloden har ulike utgangspunkt for vekst, velstand og verdighet som følge av politiske og økonomiske maktstrukturer. De fleste av USAIDs prosjekter fokuserer nemlig på interne palestinske forhold, fremfor å adressere elefanten i rommet. Nemlig okkupasjonen, som er og forblir den primære årsaken til manglende utvikling i Palestina.

USAID fører en bistandspraksis som forhindrer nødvendige nasjonale politiske prosesser i Palestina. Som en del av den amerikanske utenrikspolitikken følger byrået USAs terrorliste, og har omfattende rutiner som sørger for at individer og organisasjoner på denne listen ikke blir tilgodesett av amerikansk bistand. De palestinske islamistiske organisasjonene Hamas og Islamsk Jihad er begge på denne listen, og det samme er venstreorienterte PFLP og DFLP.

Til tross for svært ulike politiske profiler, deler disse organisasjonene en kritisk holdning til Oslo-paradigmet og avtalen som aldri vært prøvd for en demokratisk intra-palestinsk prosess. Palestinske NGOer og PA-byråer som har kjente medlemmer fra disse organisasjonene kan bli fratatt økonomisk støtte fra USAID. I tillegg må eksterne kontraktører som leverer varer eller tjenester til disse organisasjonene signere på en erklæring om at de ikke støtter disse «terrororganisasjonene».

Hvorfor er så dette problematisk? Poenget er at dersom det internasjonale giversamfunnet har som mål å etablere en demokratisk palestinsk stat, så må det være opp til palestinerne å velge sine representanter, og å trekke grensen mellom akseptable og uakseptable politiske bevegelser. I løpet av de siste årene har PA blitt stadig mer autoritær overfor enhver form for innenrikspolitisk opposisjon. Da «Den arabiske våren» ulmet i nabolandene, undret mange seg over hvorfor Palestina, Midtøstens politiske kruttønne, stod stille. Svaret ligger delvis i at PA tydelig markerte at de ikke ønsket noen form for demonstrasjoner som kunne føre til destabilisering av det rådende status quo.

I mars 2011 ble palestinske aktivister som demonstrerte i Ramallah for nasjonal forsoning mellom Fatah og Hamas banket opp av PAs sikkerhetsstyrker. Til tross for at frustrasjonen mot det rådende styresettet er stor, får den ikke komme til uttrykk når de politiske alternativene forfølges, skyves ut i kulden eller stemples som terrorister.

En ny fase av okkupasjonen

Når mulighetene for å yte motstand mot okkupasjonen er forsvunnet, har PA og en rekke palestinske NGOer adoptert bistandssamfunnets apolitiske diskurs. Denne diskursen bygger på en grunnleggende idé om at den palestinske staten kan bygges gjennom institusjoner, mer eller mindre uavhengig av Israels okkupasjon. Samtidig konstituerer diskursen en dominerende rolle for vestlige stater og NGOer, som i kraft av å være donorer gis innflytelse over den politiske utviklingen i Palestina. Etter mange tiårs kamp for retten til nasjonal selvråderett, er det problematisk at donorer øver så stor grad av innflytelse at mulighetene for motstand mot en ulovlig okkupasjon begrenses. Desto mer problematisk er det at støtten til selvstyremyndighetene i praksis er å støtte ett parti og én mann, nemlig president Mahmoud Abbas, som nå har sittet 6 år på overtid i embetet.

Da voldsspiralen nok en gang ble satt i spinn i 2014 spekulerte mange kommentatorer i muligheten for en tredje Intifada, og tilsvarende spådommer er kommet ved bombingene av Gaza i 2008/2009 og 2012. Men opprøret kom aldri. Hvorfor? Aktivister som demonstrerer mot okkupasjonen kan regne med represalier, ikke bare fra israelske, men også palestinske sikkerhetsstyrker under Abbas’ lederskap. Dette har naturligvis skapt en følelse av håpløshet blant mange palestinere, og de unges engasjement innrettes i apolitiske NGOer fremfor politiske aktiviteter rettet mot PA eller Israel.

Det var den nasjonale motstanden mot Israel under den første Intifada som i det hele tatt muliggjorde fredsforhandlinger med okkupasjonsmakten. Både overfor det internasjonale samfunnet, og derigjennom Israel, klarte palestinerne å demonstrere at de ikke ville gi seg, og at noe måtte gjøres. I fravær av en reell fredsprosess sender fortsatt sikkerhetssamarbeid med Israel palestinerne på vei mot å bli stadig mer aktive i å drifte okkupasjonen av seg selv. Og vi betaler regningen.

Relatert

Hva er neoliberalisme?

Metaforens virkelighet – blikk på The Wire i skyggen av Ferguson

Ingen er så uvøren at han vekker Leviathan

Apolitical Intellectuals

Konflikt, lidelse og intervensjon

Bombeiver og signalpolitikk

Hegemoniske krampetrekninger

Hinsides historiens slutt? – del III

Fotnoter

KULTURVERK har nå blitt tildelt støtte fra stiftelsen Fritt Ord på 100 000 kr for å utvikle et tidsskrift. Etter å ha opplevd en undergravelseskampanje i 2014, ble viktigheten av arbeidet vi utfører i offentligheten understreket. Derfor søkte vi midler fra Fritt Ord med begrunnelse i at vi representerer et unikt alternativ i offentligheten og at vi har blitt utsatt for forsøk på å begrense vårt meningsrom.

Fra Fritt Ords egne vedtekter heter det:

«Stiftelsen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.»

Vi kan konstatere at har man noe viktig å si i offentligheten er det naturlig at man får fiender. KULTURVERK ønsker saklig debatt og dyptloddende diskusjon omkring det som faktisk skrives og fremmes her med ulike perspektiver av ulike skribenter velkommen. 

Derimot – som vi gjorde det klart i vår søknad – er det noe ganske annet når man gjennom ad hominem- og stråmannsargumentasjon forsøker å fortrenge og skremme oss (og skribenter) fra offentligheten gjennom hviskekampanjer.

Men sett i etterkant er vi tilfredse med utviklingen etter disse hendelsene.  Vi kom styrket ut av dette, har fått flere lesere og opplever at det vi gjør er viktigere enn noensinne.

Vi har nå holdt på i over fire år, og startet med noen titalls lesere per dag. Nå viser serverstatistikken at vi har hatt 880 000 unike besøkende (treff fra søkemotorer som Google er ikke med i statistikken) etter at vi startet, og har nå i snitt 50 000 unike besøkende hver måned.

Tekstene har blitt skrevet og publisert i vår fritid gjennom god gammeldags idealisme. Over 500 til nå, hvorav mange – vil vi ubeskjedent hevde – holder et høyt nivå. Ikke minst takket være alle de flotte bidrag vi har fått fra skribenter utenfor redaksjonen. Men vi vil ikke hvile på våre laurbær og vi ønsker å bli bedre. Ikke minst ønsker vi å publisere mer og oftere.

Samtidig har vi lenge hatt en drøm om å kunne utgi et tidsskrift som vier fysisk plass til de tekstene som er varig aktuelle og gir mulighet til fordypning på en måte som lesning på nettet ikke gir. Ikke minst ønsker vi å styrke vår kulturprofil som har vært noe stemoderlig behandlet. Vi vil i det kommende KULTURVERK-tidsskriftet – som i første omgang skal komme ut to ganger årlig – understreke begrepet kultur i KULTURVERK.  Mennesket er et natur- og kulturvesen: gjennom ulike tekster og perspektiver vil vi undersøke dette nærmere.

Det er ingen tvil om at vi lever i en brytningstid. Kanskje er denne tiden slutten på noe og begynnelsen på noe annet. Uansett står vi overfor større utfordringer enn hva mennesket  og menneskeheten noensinne har gjort før i sin dramatiske historie her på jorden. Disse utfordringene vil bety store katastrofer om vi ikke forebygger dem, samt belyser dem. Men livet er og inspirasjon, tanke, ånd og livsglede. Vi vil forsøke å komme med mer stoff som stimulerer dette. Musikk, film, kunst, litteratur og kultur generelt vil derfor få høyere prioritet.

Vi holder óg på med oppgradering av våre hjemmesider til et nytt design  som og krever ressurser. Så denne støtten fra Fritt Ord betyr mye. Summen på 100 000 kroner er en del mindre enn søknadssummen. Hvilket betyr at vi må skaffe midler fra annet hold for å gjennomføre utgivelsen av et høykvalitets tidsskrift og våre planer. Vi ønsker også å øke publiseringshastigheten på våre nettsider. Vi vurderer dermed tiltak som crowdfunding og lignende for å realisere dette. Mer om det kommer siden.  

Nå gleder vi oss stort over tildelingen og den støtte fra en institusjon som Fritt Ord betyr. Det inspirerer.

Vi vil og takke alle de skribenter og personer i vårt nettverk som gjennom sin innsats som skribenter og hjelp i søknadsprosessen har gjort dette mulig – og ikke minst våre mange lesere. Takk!

Vårhilsen til dere fra oss



Redaksjonen

Relatert

Et angrep på meningsfriheten

«Je suis hypocrite»

Hvem er Charlie?

Hva er kjærlighet, hvordan kan den arte seg ved en sivilisasjons sykliske ende? Dette er et del II av et oversatt utdrag fra Charles og Jennifer Done Uptons Shadow of the Rose—The Esoterism of the Romantic Tradition, hvor den romantiske kjærlighetens metafysikk utlegges fra et tradisjonalistisk perspektiv, samtidig som det utforskes hvilken mening dette kan ha for mellommenneskelige forhold i dag slik de faktisk leves utenfor de esoteriske elfenbenstårn (les del I her).

Av Charles Upton, oversatt av Jo Hammerstad, Illustrasjoner av Dragan Ilic Di Vogo

«I vår nåværende kultur er bildet av menneskelig uskyld, ømhet og selvoppofrelse, særlig hos kvinner, bokstavelig talt skremmende for oss, siden det konfronterer oss med dybden av vårt eget selvbedrag.»

Menneskelig kjærlighet, om den er direkte og bevisst inspirert av guddommelig kjærlighet eller ikke (som all kjærlighet er, i det minste indirekte), kan deles inn i tre kanaler: Agape, Eros og Amor. I definisjonen av disse termene følger jeg Joseph Campbell, som i sin Creative Mythology skiller mellom en upersonlig, orgiastisk Eros og en personlig, ‘romantisk’ Amor. Selv om ordet ‘Eros’ ofte brukes—av C.S. Lewis, for eksempel—for å dekke begge typer kjærlighet (amor er tross alt det latinske ordet som brukes til å oversette det greske eros), så vel som til å denotere kjærlighet i sitt mest universelle og transpersonlige uttrykk (jfr. sufienes bruk av Ishk, det nærmeste synonymet for Eros på Arabisk, for å denotere lidenskapelig kjærlighet til Gud), er distinksjonen Campbell trekker sentral for min utledning. Og så, med det forbehold at inndelingen ikke er perfekt, vil jeg definere de tre som følger:

Agape er veldedig kjærlighet, det som vanligvis kalles ‘kristen’ kjærlighet. Den rettes mer mot grupper enn mot individer; den er upersonlig, generøs, uavhengig, og motivert av mottakerens behov. Eros er kjærlighet slik den defineres av begjærets univers, dermed er seksuell kjærlighet dens mest intense uttrykk på det menneskelige plan. Den rettes mot individer mer enn mot grupper, men den har også et gruppeuttrykk, dvs. et orgiastisk aspekt; den er upersonlig, krevende, ofte avhengig, og motivert av giverens behov. Agape strekker seg fra legens eller sosialarbeiderens kjølige profesjonelle kjærlighet som sitt laveste ekstrem, gjennom kjærligheten et samfunn eller trosfellesskap kan dele, til den åndelig motiverte veldedighet som tilber Gud ved å tjene Det Ene i hver enkelt, inkludert de fattige, syke og nødlidende, i henhold til Kristus’ ord: ‘Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg.’ Dens beste eksempel i vår tid er Mor Theresa. Eros strekker seg fra brutalt begjær som sin laveste ekstrem, gjennom lidenskapelig naturkjærlighet og den gjensidige delingen av nytelse mellom elskende, til den selvutslettende Gudskjærlighet uttrykt i den bhaktiske ekstase. Som Agape er imidlertid Eros upersonlig; mennesket elskes mer som fysisk eller psykologisk type enn som en komplett person. Og i den bhaktiske ekstasens forening feies det personlige vekk både hos den hengivne og hans guddom. Agape skjelner ikke i valg av objekt, mens Eros ikke skjelner i valg av uttrykk. Men Amor er skjelnekraft inkarnert. Ikke bare er Amor rettet mot et unikt menneskelig objekt, eller ikke mot Gud som universell virkelighet men som den unikt Ene—Amor er også unikt var på grensen mellom elsker og elsket. Agape kan elske hvem som helst, og dyrkes på den måten. Eros elsker i lidenskapelige svev, som den behøver for ikke blott å være en blek skygge av sitt sanne selv. Men Amor baserer sin beslutning på om han skal skjule eller uttrykke seg selv basert på kjærlighetsobjektets ønske om å motta dette uttrykket. Så Amor alene av disse tre kjærlighetstypene er intimt forbundet med høviskhet, dyden som er nærmest knyttet til anerkjennelsen av grenser og begrensninger, og mest var på øyeblikkets spesielle emosjonelle kvalitet. Det er dermed den mest personlige av de tre.

«Når man er i den elskedes nærvær, og hun er i en tilbakeholden stemning, er det uhøflig å stirre frimodig, og like uhøflig å la oppmerksomheten vandre»

Da profeten Muhammed, Guds fred og velsignelse være med ham, under oppstigningen fra Tempelhøyden i Jerusalem til de himmelske verdener, møtte Guds åpenbaring beskrevet i Koranen som treet ved den ytterste grense, oppnådde han sin kanskje største nærhet med Gud, som det kan være tillat å tolke som at han kan ha vært grepet av guddommelig Eros, eller Ishk. Men så ble sløret igjen trukket for, og visjonen av Gud kom til sin ende. Det var nettopp her at Eros ville ha blitt transformert til Amor. Koranen sier dette om hendelsen: Da det innsvøpende svøpte treet inn, vendte øyet ikke til siden, men var heller ikke overmodig. Treet representerer kanskje grensen for hva som kan vites om Gud. Da den overveldende visjonen av Gud ble skjult, vendte profetens oppmerksomhet seg ikke til siden, men var heller ikke overmodig; han var hverken likegyldig eller nysgjerrig; han ble ikke distrahert, og søkte heller ikke å plire inn i de guddommelige mysterier. Her ser vi roten til høviskhet i det menneskelige forholdet til Gud. Når man er i den elskedes nærvær, og hun er i en tilbakeholden stemning, er det uhøflig å stirre frimodig, og like uhøflig å la oppmerksomheten vandre, eller trekke seg tilbake, smigre, eller å stille krav. Praksisen er ganske enkelt å vente, i ydmykhet, årvåkenhet, selvrespekt, på hennes gode vilje.

I Spiritual Perspectives and Human Facts kobler Frithjof Schuon Agape med ydmykhetens dyd:

Ydmykhet betyr å se seg selv i individuasjonens begrensede tilstand; det betyr å ta egoet i øyesyn, som begrensing og intethet. Omtanke betyr å se rundt seg; det betyr å se Gud i ens nabo, og også se seg selv der, men denne gang ikke som ren begrensning, men som en Guds skapning i Hans bilde.

Med andre ord er selvopptatthet fornedrende når man ser det som det er, mens omtanke, sett i sitt sanne lys er et aspekt ved Guds nåde. Kun den som kan se seg selv objektivt kan kjenne sitt ego som ydmykende begrensning, og kun gnostikeren—den som ser med Guds øye, kan være fullkomment objektiv. Det er denne jñaniske objektivitet som frigjør menneskelig kjærlighet fra den subjektive dimensjons begrensninger, med dens uunngåelige ignoranse og egoisme, og tillater hengivelse og omtanke å blomstre i Guds objektive lys.

Kulturelt er det enkelt for oss å se veldedig kjærlighet som et aspekt ved åndelighet, og kulturelt er det mulig å se Eros’ åndelige ansikt. Men den personlige og romantiske kjærlighetens åndelighet—Amor—er dypt skjult. ‘Verden’, veven av kollektiv egoisme, er grunnleggende truet av denne kjærligheten, noe som gjør at den benytter enhver anledning til å spotte og ødelegge den. Fra ett perspektiv kan Amor defineres som en syntese mellom Eros og Agape, der Eros fungerer som Amors emosjonelle og seksuelle energi, og Agape som dens medfølende og selvoppofrende aspekt. Så et fullstendig sublimert Eros er en nødvendig del av romantisk kjærlighet. Men Eros’ regime av upersonlig og/eller instinktiv attraksjon, fremstår ofte som Amors fiende. Akkurat som den ‘kommanderende nafs‘, den lavere eller begjærlige sjel i sufismens terminologi, aktivt motstår åndens realisering og utviklingen av åndelig kjærlighet, så håner og saboterer den upersonlige attraksjonen jeg her kaller ‘erotisk’ med overlegg den personlige og romantiske typen kjærlighet, Amor.

Denne konfliktens historie er fortalt i den berømte fortellingen om ‘Amor og Psyche’ i Det gyldne esel av Lucius Apuleius. Psyche er en pike som er så vakker at folket forsømmer dyrkelsen av kjærlighetsgudinnen Afrodite, og dyrker henne i stedet. Med andre ord begynner personlig kjærlighet å ta det upersonlige Eros’ plass. Dette gjør selvfølgelig gudinnen rasende, og hun sender sin sønn Amor (Eros på gresk, mer kjent for oss som Cupid) for å straffe Psyche for hennes overtredelser ved å få henne til å forelske seg i den elendigste og mest uverdige av elskere—som ironisk nok viser seg å være Amor selv. (Det er interessant at kjærlighetsgudinnen ikke kan kaste en verre forbannelse over Psyche enn kjærligheten selv, som allerede impliserer en subtil anklage av det upersonlige Eros’ regime som gudinnen representerer.)

Samtidig mottar Psyches far et orakel fra Apollon som beordrer at Psyche skal giftes med en monstrøs drage. Hun etterlates alene på en fjellknaus prisgitt uhyret, men vinden bærer henne til et magisk palass hvor hun her elsker lidenskapelig med ham, men kun i mørke; aldri er hun tillatt å se ham. Så dukker Psykes søstre opp, og i sjalusi overbeviser de henne om at hennes nye ektemann er et forferdelig monster. De overtaler henne til å lyse med lampe over ham når han sover, og dermed bryte tabuet som holder ekteskapet sammen, for så å drepe ham med en kniv. Men idet hun nærmer seg den sovende figuren med lampen ser hun at hun ikke er gift med noe monster men med selve kjærlighetens gud. ‘Utilsiktet’ lar hun en finger gli prøvende over en av hans pilspisser slik at hun skjærer seg, for dermed å forelske seg håpløst i ham—denne gangen i kunnskapens fulle lys, ikke kun i den blinde lidenskaps mørke. Så faller en dråpe varm olje på ham fra lampen, og brenner ham; han våkner og flyr vekk, forlater henne. Men oljedråpen har hatt samme effekt på han som pilen hans har hatt på Psyche. Nå er Kjærligheten selv forelsket, følgelig faller Afrodites hat og sjalusi også over han. Hans mor, gudinnen, sperrer ham inn.

Afrodite fanger også Psyche, og piner og plager henne. Så gir hun Psyche en rekke vanskelige og farlige oppgaver, i håp om å ende hennes liv. Hun må sortere en dynge blandede frø og korn, men får hjelp av maurene. Hun må få tak i ull fra de ville gullfårene, men lykkes gjennom å lytte til råd fra et talende siv. Hun må hente dødelig vann fra elven Styx, men får her hjelp av Zevs’ ørn. Til slutt er hun nødt til å gå ned i underverdenen for å hente tilbake til Afrodite en boks med Persefones skjønnhetskrem, som hun ikke har lov til å åpne. Psyche lykkes med oppgaven, men bryter tabuet, åpner boksen, og sprer skjønnhetskremen ment for gudinnen på sitt eget menneskelige ansikt, hvoretter hun faller i magisk søvn. Det ser ut som hennes kamp har vært forgjeves. Men gjennom alle sine strabaser har Psyche konstant vært på leting etter Amor, hennes elskede—og nå, i siste øyeblikk, ankommer han reddende. Han prikker Psyche med en av sine piler, og hun våkner. Amor tar henne da til Olympus, gudenes verden, hvor han tar henne til ekte, og dermed gjør henne til en udødelig gudinne.

«Så transformasjonen av blind lidenskap til menneskelig kjærlighet er en refleksjon, i de lavere eller psykiske mysteriers verden, av de større eller åndelige mysteriers fullendelse»

Afrodites sjalusi ovenfor Psyche er Eros’ upersonlige regimes motstand mot den personlige kjærlighets fullbyrdelse, som vises ikke kun som en hengivende vei ovenfor guden Amor, men som apotheosis—fullstendig åndelig realisering. Oppgavene Afrodite pålegger henne er imidlertid ikke kun arbitrære hindringer på veien mellom Psyche og Amors forening, men også renselsesstadier, nødvendige skritt på veien som leder mot foreningen. Den lavere begjærlige sjelen, den kommanderende nafs, må på samme måte overvinnes og i en forstand ‘drepes’, selv om den i en annen forstand er guddommelig og udødelig, et uttrykk for Guds generelle nåde, Rahman, som hans partikulære, frelsende og reintegrerende nåde, Rahim, ikke ville ha noe felt å operere på foruten. Nafs er overskuddet, residuet i den menneskelige psyke etter Guds universelle skapelsesakt—som ekspandert og uttynnet hinsides den menneskelige tilstand, hinsides skapelsens fullendelse, utgjør veien til helvete. Den åndelige vei kan defineres som den bevisste vending gjennom Guds nåde, fra Rahmans skapende vei, til Rahim, alle tings tilbakekomst i Gud. Så transformasjonen av blind lidenskap til menneskelig kjærlighet er en refleksjon, i de lavere eller psykiske mysteriers verden, av de større eller åndelige mysteriers fullendelse: den menneskelige sjelens reintegrasjon i den guddommelige kilden.

I Amor er den elskedes unike personlighet sentral—akkurat som Gud i den sanne åndelige realisering ikke er en abstraksjon eller uhåndgripelig vrede, men den mest konkrete Virkelighet som kan forestilles, og som også er uendelig hinsides noe vi måtte kunne forestille oss. Kjærligheten til den unike person blir fra verdens ståsted ansett som blott borgerlig sentimentalitet, mens kjærlighet til den menneskelig elskede fra et perspektiv preget av åndelig arroganse regnes som avgudsdyrkelse, som tilbedelsen av ens ego i den andres person. I møte med en slik kynisme fra både verden og en åndelig idealisme, skjemmes vi over romantisk kjærlighet. Akkurat som viktorianerne henga seg til sentimental romantikk men skjulte sin seksualitet, hengir vi oss til alle typer seksuell ekshibisjonisme, men skammer oss over Amor. Med ordene til den tyske middelalderpoet, Gottfried Von Strassburg, sitert av Joseph Campbell i Creative Mythology:

Hele mitt hjerte lider med Kjærligheten, for tross nesten alle i dag klamrer og holder seg fast til henne, er det ingen som innrømmer henne det som tilkommer henne. Alle ønsker vi å nyte hennes nærvær. Men nei! Kjærlighet er ikke det vi med våre bedrag nå gjør ut av henne. Vi gjør det på feil måte. I forventning om å høste roser og liljer sår vi bulmeurt. Men tro du meg, slik lar det seg ikke gjøre… Det er virkelig sant som de sier, at ‘Kjærligheten hundses og herjes med til jordens ende.’ Alt vi besitter av henne er ordet, navnet alene er igjen for oss, og også det har vi herjet med, misbrukt og vulgarisert, så den arme ting skjemmes over sitt navn, vemmes over dets blotte lyd. Over alt kryper og viker hun tilbake ovenfor sin egen eksistens. Misbrukt og vanæret sniker hun seg tiggende fra hus til hus, skamfullt slepende en sammenlappet sekk med bytte hun selger på gaten, men nekter sin egen munn. Akk! Det er vi som har skapt dette markedet. Uhemmet svartehandler vi med henne for deretter å hevde vår uskyld. Kjærligheten, hjertenes dronning, den fribårne, den eneste ene, legges ut for offentlig salg! For en skamfull tributt vårt styre har lagt på henne!

Her viser Gottfried hvordan troløshet mot Amor leder til lidderlighet—den samme klagen som ble fremmet mot uhemmet Agape i Judas’ brev, som fordømmer de tidlig kristne agape-festenes utskeielser.

I vår nåværende kultur er bildet av menneskelig uskyld, ømhet og selvoppofrelse, særlig hos kvinner, bokstavelig talt skremmende for oss, siden det konfronterer oss med dybden av vårt eget selvbedrag. Herbert Hendin, som skrev i 1975 da det nåværende emosjonelle regimet ble etablert etter 60-årenes overgangsperiode, hadde dette inntrykket av collegestudenter han studerte:

kvinner forsøker … for å verge seg selv fra mannlig aggresjon… å skape et liv som synes utformet spesielt for å unngå muligheten for å kunne tiltrekkes av en mann. Frykten for forpliktelse er dyp og gjennomgripende… en frykt for total utslettelse, eller å tape kampen om egenverdi… de fleste unge kvinner unngår virkelig intimitet med en mann, føler at omsorg i seg selv er selvdestruktivt… for begge samfunnets kjønn er det å bry seg dypt om noen blitt synonymt med å tape…. I en kultur som institusjonaliserer mangel på forpliktelse er det veldig vanskelig å forplikte seg; i en nasjon som synes bestemt på å skille romantikk og ømhet ad fra sex, er det veldig vanskelig å være øm og trofast elsker. (‘The Revolt Against Love’ Harper’s Magazine, August 1975)

Over tretti å senere er dette fremdeles sant, eller til og med sannere. Og hvis Hendins konklusjoner skurrer for noen, er det fordi den tingenes tilstand han beklager nå er så tatt for gitt at hans misnøye kan synes noe overdrevet. I følge Det nye testamente er denne emosjonelle kuldens pest ett av tegnene på ‘de siste dager’. Med Jesus’ ord; ‘og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste’ (Matteus 24:12).

«Romantisk kjærlighet er i sin fulleste utvikling det primære sted for ekteskapet mellom Væren og Essens, mellom guddommelig og menneskelig kjærlighet.»

I Amor er Eros’ lidenskap og Agapes generøsitet syntetisert. Men det som rommer denne syntesen er ikke de upersonlige prinsippers domene, men den mellommenneskelige kjærlighetens særegenhet og hellige begrensning (som i essens er transpersonlig). Da hvert enkelt individs unikhet reflekterer den guddommelige essens’ uforlignelighet, uavhengig av det ontologiske nivå refleksjonen finner sted, så utgjør hvert kjærlighetsforhold mellom to mennesker sitt eget ‘Gudsnavn’ for å bruke en islamsk betegnelse; det var denne forståelsen som ledet Emmanuel Swedenborg til å si at i den åndelige verdenens imaginære evighet fremstår ekteparet som en enkelt engel. Fra perspektivet til væren (arabiske wujud, det som gjør at en ting er), er Navnene rangert hierarkisk, noen høyere og noen lavere, i henhold til graden de reflekterer noe av den guddommelige naturs mysterium. Men i essens (arabiske mahiyya, det som gjør en ting til hva den er) er hvert unikt (dog uten å isoleres som adskilte vesen), og derfor sies det at hvert Gudsnavn rommer alle de andre. Når værens perspektiv tilsløres—når hva noe er har forrang over det at noe er—blir Gudsnavnene, og de menneskelige individene og forholdene som reflekterer dem, innbundet i sine egne begrensede former, sine ‘ego’. De er ‘kun’ relative; ugjennomtrengelige, eksentriske—til og med vulgære—og potensielt avgudsdyrkende: avguder for de som ærer dem, avguder også i deres egen selvdyrkelse. Når på den annen side essensens perspektiv tilsløres—når det at noe er har forrang over hva det er—fremtrer Prinsippenes verden, men den forblir abstrakt, og er dermed ikke i stand til å forløse disse relative former fiksert i eksentrisitet og vulgaritet. Men når Væren og Essens forener sine perspektiver, som i det alkymiske magnum opus, så er Prinsippene legemliggjort og konkret manifestert i partikulære former; og samtidig sublimeres disse formene, utslettes i sine ‘egoer’, og frigjøres således fra sine naturlige begrensninger i henhold til sine Prinsipper.

Romantisk kjærlighet er i sin fulleste utvikling det primære sted for ekteskapet mellom Væren og Essens, mellom guddommelig og menneskelig kjærlighet. Men dette fundamentale og nødvendige forhold mellom det menneskelige og det guddommelige, som på mystisk vis innebærer både strikt hierarkisk underkastelse og et forhold mellom likeverdige, så vel som en komplett og udifferensiert forening, er like vanskelig å forstå i sine implikasjoner som for eksempel doktrinen om Kristus’ to naturer, eller den endelige identiteten mellom transcendens og immanens; vi ser alltid ut til å feile i enten den ene eller den andre retning.

Anbefalt

Fortellingen om Amor og Psyche gjenfortalt på norsk, og i vakker komplett oversettelse på dansk

Mythopoeia og metafysikk av Charles Upton

Relatert

Sagaen om Kormak – en fortelling om kjærlighet og krig

Adorno: Constanze (om kjærligheten)

Blue Valentine – Kjærlighet utgått på dato

Sex som dogme

STELLA POLARIS – et filmatisk kjærlighetsdikt fra nord

Günter Grass, Tysklands moralske pekefinger er død etter nesten et århundres intellektuell fronttjeneste.  Lovordene er mange, men en viss disharmoni har sneket seg inn i koret. I den ofte selektive offentlige hukommelse fremstilles han nå som «kontroversiell». Noe han absolutt ikke var på norske og tyske breddegrader under min oppvekst, hvor han nærmest nøt en status som nasjonalmonument før de siste år av hans liv og virke.

Av Tord Morsund / A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Og, jeg innrømmer: Jeg tier ikke lenger
også fordi jeg er overtrett av Vestens hykleri;» – Günter Grass

Han var den tyske litteraten som dominerte ikke bare den tyske litterære scene, men  store deler av den vest-europeiske intellektuelle scenen i kraft av den moralske pekefinger som han rettet mot nasjonal sjåvinisme, og da fremst den nazistiske katastrofen og dens årsaker. Som en utrettelig skolemester forfulgte han sine prinsipper og idealer til siste slutt. Han var ikke typen om satt taus inne i sitt elfenbenstårn. Det var nok noen som trakk et lettelsens sukk da han sa sine siste ord, slik det ofte er når en kjempe dør.

Det var først når nobelprisvinneren bekjentgjorde sin deltakelse som ung tenåringsoldat i Waffen SS (etter å ha blitt avvist som frivillig i ubåtvåpenet siden de ikke rekrutterte så sent) i et undergangsdømt Tyskland, at det igjen støyet litt rundt ham etter langvarig ro og han igjen ble «kontroversiell». Han som selv hadde gått skarpt i rette med Tysklands Vergangenheitsbewältigung, den tyske historiske og politiske selvransaking. Grass betinget viktigheten av at Tyskland tok ansvar for sin historie, og i boken Når løken skrelles hadde han tilsynelatende kledd av seg selv. Men hadde han det? Den moralistiske indignasjon som reiste seg tydet vel heller på det motsatte: at Tyskland ikke på noen måte har vokst, men heller undertrykket faktum i sin frenesi over å ta avstand til det som var, for slik å legge lokk på den brennende historiske kjerne.

Majoriteten av tyskere støttet NS-regimet i gjerning. Uavhengig av det rent ideologiske, villig og med i historisk målestokk unik offervilje, ofret sine og andres liv i kamp for drømmen om Stor-Tyskland – til kun ruiner stod igjen av både Tyskland og det gamle Europa. Selv når det forestående tapet var opplagt og de fungerende maktstrukturene nærmest hadde forvitret kjempet man innbitt. Ekkoet etter dette har bidratt til en høyst selektiv historisk fremstilling i etterkrigstidens Tyskland.

Tenåringer i Waffen SS, 1944

Tyskland under Hitler hadde ikke vanskelig for å finne frivillige offerlam til kjøttkvernen i sitt krigsmaskineri. Grass åpenbarte dette ved at nettopp han óg hadde kjempet. Dette var normal og ikke eksepsjonell adferd for en ung livsbejaende tysker i 1944–1945.

For en nasjonalstat som har bygget sitt nye selvbilde på avstanden til et skrekkens regime, føles det sårt å bli påminnet om hvor nært det hele var – og er.

Mitt møte med Grass begynte tidligere i min barndom, da jeg som ung gutt nysgjerrig plukket Blikktrommen ned av min mors rikholdige bokhylle. Jeg viste ikke hva som ventet, og ble raskt henført av Oskar Matzeraths forunderlige, groteske og absurde avkrok av Europa. Ikke minst den mørke, nærmest surrealistiske skildringen av det som førte frem til den europeiske katastrofen. Den andre verdenskrig var makeløst beskrevet. Oskar var gutten som nektet å vokse opp, og ble et sinnbilde på et Tyskland som aldri hadde fått modne. Tilværelsen i Danzig (nå Gdansk) ble beskrevet som overgangen mellom drøm og mareritt. Delt og siden splittet mellom sin slavisk-polske minoritet og den datidige tyske majoritet med de følger det fikk når dette ble et spørsmål om liv og død, tilværelser klemt inne av småborgerlig angst og gjensidig mistro.  
Aldri har bruspulver vært så seksuelt opphissende som når Oskar og husets elskerinne/hushjelp/barnepike Maria begynner å utforske hverandre. Sex, død, håp, angst, fordervelse og Oskars skingrende skrik som knuser alt som tenkes kan av glass. Hans blanding av barnslig uskyld og djevelsk manipulativ vilje former en historie som satte et dypt avtrykk.

Volker Schlöndorrfs filmatisering gjorde for en gangs skyld ære på litteraturen. Den klarte å fange opp kakofonien av menneskeskjebner der de fremstod som offer for sine svake viljer og sterke historiske demonologier,  smålighet og sterkt begjær. Alt dette var blandet med naive forestillinger, ønske om kjærlighet og godhet som så lett blir knust av historiens endeløse kvern. Oskar Matzeraths beretning lever defintivt ennå i meg.

Blikktrommen, Oskar Matzerath og Maria

Grass var iherdig motstander av den tyske foreningen i 1990, slik han var motstander av enhver form for nasjonal sjåvinisme og aggresjon. Blant annet uttrykte han at det var en del av den tyske identitet å være delt og sammensatt. «Derfor betyr det å være tysk å være delt i fysisk og psykisk forstand», sier han i pamfletten Tale om det tapte (1992). Grass tar opp som kjensgjerning de store tap det tyske folk har lidd, men hevder skarpt og inntrengende at det er tyskere selv som må ta skylden for de katastrofer som har vederfart tyskere i særlig den nære historien.

Han er aktiv sosialdemokrat, men uavhengig og kritiserer til stadighet sosialdemokratene for ikke å leve opp til sine politiske idealer. Ikke minst kjemper han aktivt for å fremme asylretten som fundamental menneskerett. Og han finner de politiske kompromisser som gjøres på tvers av høyre og venstre i det tyske politiske etterkrigslandskapet korrumperende for en reell politisk diskurs.

«I alle fall: Hvis den offentlige mening, som uansett er truet av mediekonsernenes vekst, mister sin motstandskraft gjennom politisk tilpasning, vil vi oppleve et tap som intet demokrati på sikt kan holde ut.»

Men tross sitt sterke politiske engasjement var Grass en fritenker som ønsket debatt, diskusjon og en mangfoldig offentlighet. Han beklaget dypt og kritiserte det han oppfattet som en stadig mer konform presse og offentlighet i Tale om det tapte:

«Andre eksempler på det tapte: Hvor er det blitt av mangfoldet i den offentlige meningsutveksling? For et spetakkel det var i tysk presse da Der Spiegel fortsatt var det bladet lovte: Et klart alternativ til Springer-pressen. Og Die Zeit skilte seg ved sitt liberale grunnsyn sterkt fra den statisk-konservative Frankfurter Allgemeine Zeitung, selv om de to hadde samme synet i økonomiske spørsmål. I dag merker man ikke forskjellen på kulturredaktørene i de nevnte aviser – i den grad de motsier hverandre, er det i kokette bisetninger. (…)

I alle fall: Hvis den offentlige mening, som uansett er truet av mediekonsernenes vekst, mister sin motstandskraft gjennom politisk tilpasning, vil vi oppleve et tap som intet demokrati på sikt kan holde ut.»

I 2002 skriver han I krabbegang med utgangspunkt i det tyske flyktningeskipet Wilhelm Gustloff som blir senket. 9000 flyktninger, mest barn og kvinner, drukner.  Skipet er oppkalt etter den sveitsisk-tyske nasjonalsosialisten Wilhelm Gustloff som ble drept av en jødisk student i 1936 og siden opphøyd til martyr, noe som blir et sentralt tema i boken. Igjen er det Tysklands historiske katastrofer som innhenter hovedpersonene – både som offer og overgriper – og det komplekse tysk-jødiske forholdet i historien fremstår som et åpent sår. Historien blir en nærmest ufravikelig skjebne.

Derfor er det når man følger Grass’ forfatterskap og intellektuelle virksomhet ingen overraskelse eller noe motstridende at han i 2012 går direkte ut mot både Tyskland og Israel i sitt politiske prosadikt «Wass gesagt werden muß» – «Hva som må sies». Dette gjorde han på bakgrunn av de planer for angrep på Iran som Israel utarbeidet, samt at Tyskland har utviklet og forsynt Israel med ubåter som gjør det mulig for dem å avfyre atomraketter fra disse.

Fem ganger Oskar, Fünfmal Oskar, tegning av Günter Grass som òg var billedkunstner

Grass er konsekvent som fritenker, men óg som motstander av en krigshissing som han med egen historisk bakgrunn vet kan få katastrofale følger for en hel verden. For ham faller det seg naturlig å kritisere et Tyskland som ansvarlig for andre verdenskrig å kunne bidra til den tredje ut fra en i tilfellet feilplassert skyld som kan lede til nye menneskelige tragedier hinsides fattbare proporsjoner.

Etter dette prosadiktet blir han «kontroversiell».  Han nektes innreisetillatelse i Israel og blir der erklært en persona non grata. Også i norsk offentlighet endrer stemningen seg. Det vil si, den tidligere så panegyriske beundringen for ham merker man stilner. Den er fortsatt relativt lunken selv ved hans død. 

Grass viste seg å være gammeldags tro mot sin egne idealer og prinsipper mer enn form og fasong. Sistnevnte preger samtidens høyre- og venstreside som tråkker langs stier som etter hvert har blitt til motorveier.  Derfor vil han fortsatt være aktuell, eller «kontroversiell», som i samtidens nyspråk egentlig betyr det samme.  
Den prinsipielt konsekvente representerer alltid noe farlig fordi han/hun ikke så lett kan brukes som ammunisjon i et endimensjonalt propagandistisk-ideologisk arsenal.

Han døde kort tid etter at han avsluttet sitt siste prosalyriske verk, Vonne Endlichkait («Av endelighet»), som skal utkomme i juni i år.

Man kan trygt konstatere at det ikke finnes noen overflod av stemmer som følger en indre overbevisning i samtiden, og enhver slik stemme som forsvinner er et tap. Men Grass kan fortsatt høres i hans mangslungne verk, og han får de siste ord:

DET SOM MÅ SIES

Hvorfor tier jeg, har fortiet for lenge
det som er åpenlyst og som har blitt øvd i krigsspillene,
og der vi som overlevende uansett står igjen
som fotnoter ved spillets slutt?

Det er kravet på retten til et førsteslag,
som kan utslette det iranske folk, tvunget som det er til å juble
under åket til en storskryter,
fordi man antar at det bygges en atombombe
innen hans maktområde.

Men hvorfor forbyr jeg meg selv
å nevne det andre landet ved navn,
hvor et voksende, kjernefysisk potensial
– selv om det har vært holdt hemmelig –
har stått til disposisjon i årevis, men
utenfor kontroll, fordi det har vært utilgjengelig
for enhver granskning?

Den allmenne fortielsen av denne kjensgjerning,
som min taushet har bøyet seg for,
føler jeg som en tyngende løgn og som
en tvang, som gir utsikt til straff så snart den ikke respekteres;
«antisemittisme» lyder dommen straks.

Men nå, fordi mitt eget land,
som på ny og på ny innhentes og stilles til ansvar
på grunn av forbrytelser som er våre dypt egne
og hinsides sammenligning,
på dette tidspunkt, helt forretningsmessig,
selv om man med flinke ordvendinger betegner det som skadeserstatning,
leverer en ny u-båt til Israel, et fartøy som har som spesialitet
å styre tilintetgjørende stridhoder dit hen
hvor det ikke finnes bevis for eksistensen av en eneste atombombe,
men hvor selve frykten for den skal tjene som bevis,
da må jeg si det som må sies.

Hvorfor tiet jeg til nå?
Fordi jeg mente at min bakgrunn,
beflekket av synd som aldri kan la seg utligne
forbød å uttale denne kjensgjerning som sannhet overfor
landet Israel, som jeg er
og fortsatt vil være forbundet med.

Hvorfor sier jeg det først nå,
eldet og med mitt siste blekk:
Atommakten Israel setter den allerede så skjøre
verdensfreden i fare?
Fordi det må sies, det som kanskje allerede i morgen er for sent;
også fordi vi, som tyskere, allerede nok tynget av skyld,
kan bli håndlangere til en ny forbrytelse,
en forutsigbar forbrytelse, og hvor vår medskyld derfor
ikke vil kunne slettes med en av
de vante bortforklaringene.

Og, jeg innrømmer: Jeg tier ikke lenger
også fordi jeg er overtrett av Vestens hykleri; dessuten
kan man håpe at mange vil føle seg befridd fra tausheten
og vil oppfordre opphavmannen bak den tydelige trusselen
til å avstå fra maktbruk og
samtidig insistere på
at en uhindret og permanent kontroll
både over det israelske kjernefysiske potensial
og de iranske atomanleggene,
utført av en internasjonal instans,
aksepteres av begge lands regjeringer.

Bare slik kan alle, israelere og palestinere, ja, mer:
Bare slik kan alle mennesker som bor i denne regionen,
besatt som den er av vanvidd,
alle som lever kloss på hverandre som fiender,
bli hjulpet, og endelig også: Vi.

Oversatt av Erik Fosnes Hansen , originalen kan leses her

Relatert

Umuligheten av å leve – Stig Sæterbakken – Atmosphere – Joy Division

Stig Sæterbakken – ensom mot den kompakte majoritet

Kan palestinerne «okkupere seg selv»?

Ny kald krig? Samtale med Stephen Cohen og John Mearsheimer

Apolitical Intellectuals

Ekte nytenkning innen husbygging viser seg nå i Norge og flere land. Huseierne selv står for utforming og bygging av disse konstruksjonene som oppfyller vår tids forventninger til kvalitet og komfort. Ved bruk av naturmaterialer sammen med huseierens tanker og hender innehar disse boligene en hjemlig varme som har gått tapt i moderne nybygg. Naturmaterialer gir et upåklagelig inneklima, og hentet i størst mulig grad fra lokale kilder blir miljøregnskapet det beste. Det som setter to streker under svaret er den revolusjonerende økonomiske forbedringen dette er for den private husholdning.

Av René J. Bakke, redaksjonsmedlem KULTURVERK og økologisk praktiker

Bolig er i dag en betydelig utgiftspost i folks private økonomi, og inngangen til boligmarkedet blir stadig trangere. Boligbygging blir i økende grad en mer komplisert teknisk affære med labyrintisk regelverk og krav om ekspertise, samt kostnader som bare peker oppover. Det teknokratiske samfunnet må stadig søke nye løsninger til problemer som oppstod pga tidligere løsninger. Det er en bevegelse langs en linje av rasjonalistisk tenkemåte hvor man setter forstørrelsesglasset på en liten isolert del av en større sammenheng og jobber bare med dette. Noe helhetlig overblikksperspektiv oppstår ikke. Løsningene blir de som ser bra ut i forstørrelsesglasset.

Å tenke nytt betyr å avlære det vi tror på, for så å begynne med blanke ark om vi ikke har noen kunnskap. Det første naturlige skrittet når man ikke lenger vet noenting vil være å begynne på bakkeplan for å så se seg rundt etter noe å bygge hus av. Det man finner vil være naturlige materialer som tømmer, jord, stein, leire, halm, torv m.m. Det er flere som har gjennomført dette, og disse boligene er inspirerende arkitektoniske nyvinninger.

Halmhuset i Wales

Bildene som følger viser en bolig med en grunnflate på omtrent 70 kvadratmeter til rundt regnet 140 000 kroner i Wales. Den inneholder stue-kjøkken, bad, soverom, hems i stua og lagringsrom. Boligen er bygget av naturmaterialene som fantes i området.

• Det er bygget av huseieren selv.
• Det har bærende rammeverk i heltømmer fra lokalområdet.
• Veggene er laget av halmballer stablet oppå hverandre og påført et lag av kalkpuss. Halmballer gir svært god isolering.
• Hele husets grunnflate har innlagt gulvvarme fra en sentral vedfyringsenhet.
• Taket av jord med grønne vekster har god isolasjonsevne og gir huset et passende helhetlig utseende.

Stua sett fra sovehemsen

Stue med sentral fyringsenhet og sovehems

Soverom

Kjøkkenbenk

Halmballer legges på taket

Hobbithuset i Wales

Bildene som følger viser inventaret til en bolig i Wales (foto av fasaden ved begynnelsen av denne artikkelen) med grunnflate på omtrent 36 kvadratmeter og totalt 50 kvadratmeter til oppunder 30 000 kroner. Inneholdende stue-kjøkken og hems i stua. Boligen er bygget av naturmaterialene som fantes i området. Huseieren fant en skråtomt og gravde et hull i bakken med en gravemaskin. Trær fra nærområdet ble brukt til bærende konstruksjon. Stein og sand fra gravingen ble brukt som fundament m.m. Halmballer og mørtel er brukt til vegger. Byggetiden strakk seg over 4 måneder eller 1000-1500 timer i faktisk arbeidstid.

• Det er bygget av huseieren selv.
• Det har bærende rammeverk i heltømmer fra lokalområdet.
• Veggene er laget av halmballer stablet oppå hverandre og påført et ytre lag av kalkpuss. Halmballer gir svært god isolering.
• Taket av jord med grønne vekster har god isolasjonsevne og gir huset et passende helhetlig utseende.

 Stue-kjøkken med hems opp til høyre

 Stue-kjøkken med hems

Kjøkkenbenken sett fra hemsen

Stue med hems

Tverrsnitt av hobbithus

Miljøvern via bolig

I gammel tid var alle hus bygget av naturmaterialer man fant på stedet. I Norge har laftede tømmerhus vært de tradisjonelle naturhusene, dvs. den gang bare kalt hus. Å bygge av naturmaterialer har i dag fått sin gjenfødelse i den nye miljøvernbevegelsen, av noen kalt Den grønne bølgen versjon 2.0. Miljøvern 2.0 går altså ut på å skape nye lokalsamfunn med en ny naturvennlig økonomi, bygget rundt menneskets og naturens behov i gjensidighet. Her er det ikke snakk om å forsøke å endre på utslagene av et system som i sine grunnvoller ikke er laget for annet enn å overbeskatte verden – slik man forgjeves har forsøkt innen miljøvern de siste 30-40 årene – men å bygge noe fra grunnen av med utgangspunkt i menneske og natur, ikke i system eller ideologi.

Kjernepunktet i denne bevegelsen er å danne selvforsynte økologiske lokalsamfunn, gjerne økogrender eller økolandsbyer. Her har selvbygde naturhus en avgjørende rolle. Ved å satse på slike selvbygde naturhus med materialer fra det lokale miljøet til en lav pris oppnås følgende viktige ting:

• Økonomisk frigjøring for individ og familie takket være ingen eller kortvarig boliggjeld.
• Styrket personlig økonomi gir mulighet for mer tid til lokal selvforsyning og kontakt med familie, lokalsamfunn og natur. Eventuell selvforsyning med mat.
• Politisk frigjøring – grunnet økonomisk frigjøring og eventuell selvforsyning med mat og andre ressurser, gitt at man er inneforstått med at pengene og kontroll av ressursene styrer samfunnet og folks vilkår.
• Økt lokal selvråderett versus sentralisert statlig makt.
• Langt lavere forbruk av energi og ressurser når det satses mest mulig på lokale ressurser (kort transport gir lave utslipp) og minst mulig industrielt bearbeidede materialer.
• I en verden hvor det globale markedet gjør det umulig å se hvor mye hver enkelt av oss forbruker av naturen, gjør dette det mulig å gjenetablere menneskets balanse med naturen. Ressursene blir igjen lokale og de lokale sosiale relasjoner blir viktige. Det skjer en oppblomstring av natur og menneske i samspill, og man slipper å ha vern av natur som eneste middel.

De interessante prosjektene vi har sett på her viser altså at det er mulig for private individer å sette opp bolig til en betydelig lavere kostnad enn markedet ellers klarer å levere. Dette er et kjernepunkt fordi ingen revolusjon eller gjennomgripende endring i et samfunn har noensinne skjedd uten at det var noe som ikke kunne holdes tilbake og måtte komme. I vår tid spesielt med et pengestyrt samfunn vil kravet til en slik gjennomgripende endring være at det må lønne seg økonomisk for individet, ellers vil det ikke skje. Med disse husene er altså nå muligheten gitt. Dette ansees derfor av mange som spydspissen i  fremtidens naturvern. Ved å fokusere på å forbedre sin egen private økonomi og livskvalitet vil en endring kunne skje også på et samfunnsnivå.

Teknisk om naturhus

De lave byggekostnadene til disse boligene kommer av at boligene er så enkle at de kan bygges av eierne selv. Man bruker typisk noen måneder i den varmere delen av året på å sette opp et slikt bygg. Gjerne ikke mer enn fire måneder. Videre brukes det naturlige materialer som stein, tre, halm og leire. Dette er altså naturhus bygget med naturlige og rene materialer som puster og gir godt inneklima. Isolasjonsevnen i en 50 cm tykk halmball tilsvarer 30 cm glava.

Holdbarheten er god. Det er ikke meldt om problemer med fuktighet eller annet. De eldste tilsvarende naturhusene man kjenner til ble bygget av torv og grwss på den amerikanske prærien hvor de har holdt i rundt 100 år.

Dersom man gjør en brøler i byggeprosessen og slik legger grunnen for et fuktighetsproblem på sikt, så krever det ikke annet enn at man tar en sommermåned i bruk hvor man kjøper inn høyballer for 5000 kroner, slår ut den ene veggen og bruker 3 uker på å lage ny vegg.

Økonomi for individet og samfunnet

Prisen for en bolig i dag er høy. Dette skyldes mye all ekspertisen som ligger bak. Snekkere, murere, arkitekter og andre som må til for å bygge en bolig innebærer at prisen for en bolig må i utgangspunktet settes høyt fordi eksperter og fagfolk tilbringer mange år på skolebenken. Det vil si at viktige år av deres voksne og potensielt økonomisk produktive liv tilbringes uten å konkret produsere noe som kan tas direkte i bruk. Dette innebærer at den tapte inntekten må tas igjen og deres tjenester prises derfor høyt for å ta igjen denne “gjelden”.

I tillegg til denne personlige gjelden kommer det også på en gjeld i forbindelse med kostnadene for å bygge og drifte utdanningsinstitusjonene hvor de får sin utdanning. “Uproduktiv” bygningsmasse som må driftes, profesjonelle lærere og læringsmateriell m.m.  må holdes og all denne “gjelden” er nødt til å tilbakebetales fra hva disse snekkerne, arkitektene med flere rent konkret produserer for samfunnet i sitt nedkortede produktive arbeidsliv.

Dette gjeld-på-gjeld-prinsippet omgås fullstendig med disse naturhusene som kan bygges av huseierne selv uten noen store bakgrunnskunnskaper annet enn det de skaffer seg på fritiden. Resultatet er at det private individets økonomi forbedres og samfunnets produktivitet økes. Naturlig bygging tilnærmer seg oppgavene gjennom miljøvern med et helhetlig perspektiv hvor man via bevisst utvikling søker å skape optimale forhold og er villig til å se på hele temaet fra grunnen av.

Kirke bygget i 1850 av ugress og søle, med et tynt lag murpuss utenpå. Bildet er tatt i 2006.  Kirken ligger i Carrizal Bajo i Chile. Under det store jordskjelvet i 1922 raste andre bygninger på samme størrelse sammen. En konstruksjon med lange strå av ugress innehar en viss fleksibilitet.

Naturbarnehage i Norge

I Lunner kommune i Oppland fylke ligger Småtjern Naturbarnehage som er bygget med en helhetlig tankegang for menneske og natur. Barnehagen består av flere mindre innendørs oppholdsenheter og utendørs attraksjoner for barn. Dette gir ideelle forhold for barna som har et romslig skogsområde å leke i med hoppbakke, grønnsakshage, utendørs matlagingssted, værstasjon i trærne, gapahuk m.m. Barna får utvikle seg gjennom lek og utforskning i et naturlig terreng med spennende aktivitetsmuligheter. Ikke bare er dette utviklende for barna på den aller beste måten som finnes, men det legger også grunnlaget for at vi har et forhold til naturen og slik bedre kan ta vare på den.

Konseptet har gjort det mulig å skape fire årsverk på 200 mål skogstomt som man ellers ikke kunne ha brukt til noe. Den første enheten ble bygget for 13 år siden og siden har det blitt flere nye utvidelser i et fint skogsområde. Det er alltid et byggeprosjekt på gang.

Dette er en barnehage ingen bør nøle med å sende barna sine til. Men man må jo spørre om foreldrene har problemer med å få ungene til å komme hjem når de skal hente dem etter endt arbeidsdag? Et mer attraktivt område for barn kan man knapt tenke seg, og barnehagen er den eneste barnehagen i området med venteliste.

Småtjern Naturbarnehage

Konstruksjonen er laget av naturlige materialer gjennom en enkel byggeprosess og tilsvarende lave kostnader.

Her er gangpartiet man møter når man står i ytterdøren og skal inn. Det er gjort smart bruk av takplassen.

Vedfyring for kalde vinterdager med mulighet for matlaging. Eieren av naturbarnehagen, Jørgen Kjørven, viser rundt.

Et greit utstyrt kjøkken med elektrisk komfyr og utslagsvask lenger til høyre på den andre veggen.

Utenfor denne hytta og videre oppover i terrenget er det et nettverk av stier og flere interessante ting i et større uteområde, og dette er tumleplassen til barna.

En værmålingsstasjon med vindmølle og generering av elektrisitet. Barna kan klatre opp i plattformen, måle været og lage elektrisitet via vindmøllen som er festet til rekkverket. Vindmøllen er koblet til en generator som igjen gir strøm.

Vindmøllen sees montert på rekkverket (propellen). Rekkverket er bøyd ved den tradisjonelle metoden med å varme opp treverket for så bøye det til en ny form, som det holder når det har blitt avkjølt igjen.

Veien opp til værstasjonen går via en trapp i trærne. Hele plattformen og trappene er satt på plass i treet uten å bruke spiker eller skruer. Ingenting har gjennomboret treet eller brutt barken til treet. Alt er holdt oppe ved klemming. Naturvernstankegangen er gjennomført i denne barnehagen.

Alt er holdt på plass ved klemming.

Områdets terreng skråner oppover. I bildet sees et av de karakteristiske hobbithusene med torv og grass som tak og vegger. Til venstre for hobbithuset sees også en gammeldags vannpumpe.

På toppen av området ligger det en gapahuk utstyrt med tavle og kritt. Igjen er dette helt gjennomført med bare naturmaterialer som ikke kan avgi noen giftstoffer til omgivelsene når dette utsettes for vær og vind. Treverket er uten impregnering og hellene på bakken er av stein.

Hele gapahuken er bygget med bruk av kun fire metallbolter. Resten av boltingen er gjort med treplugger. Tanken her er ikke å unngå forurensing, men å støtte metallindustrien i minst mulig grad.

Det er en sjelden grad av opplysthet og gjennomtenkthet tilstede i barnehagen. Barnehagen har faktisk kjøpt klimakvoter. Ikke fordi mange tror at det har med å motvirke de negative effekteneav fossile brensler, men for å hindre at andre aktører kjøper dem opp og misbruker dem. Som Kulturverk tidligere har påpekt er det nettopp slik systemet med klimakvoter fungerer: noen kan tjene penger på fiktive løsninger, mens andre kjøper seg fri fra sitt ansvar.

Gamle stubber er ikke unyttige. Matplanter kan dyrkes i dem.

Byggeteknikk

Den første hytta eller gammen i Småtjern naturnbarnehage ble satt opp for 13 år siden og har stått problemfritt i alle disse årene . Enheten er på 50 kvadratmeter og den kostet 120 000 kroner å bygge den gangen. Tomta ble gravd ut for hånd. Alle byggematerialer, samt all torven til vegger og tak, ble båret opp manuelt. Det er lagt på 60 tonn torv.

Den nyere innendørsenheten, også på 50 kvadratmeter, ble satt opp for 11 år siden og kostet da 200 000 kr. Inspirasjonen er den nordsamiske byggestilen. Også her er det meste av arbeidet gjort for egen hånd, og grunnen er også manuelt rettet ut og forberedt.

Begge jordgammene er lette å varme opp og holde varme. Torv er meget god isolasjon. Begge har fem cm rockwool (trykkfast) i taket for å unngå kondens.

Konstruksjonen i begge gammene trenger egentlig ikke støttebjelkene som står loddrett flere steder midt på og støtter oppunder tak-konstruksjonen. Hele konstruksjonen er dimensjonert for å bære snø uten disse loddrette bjelkene, men for sikkerhets skyld med tanke på at barn skal være der er de satt inn som ekstra sikkerhet.

Den vanntette membranen er lagt under hele konstruksjonen og går 50 cm opp på ytterveggene rundt det hele. Takpappen går ned til bakken og slutter der som tegningen over viser. Den ytre knottepappen som ligger i kontakt med torven er lagt et stykke ned i grunnen (ca 50 cm) slik at vann må gå under denne dybde på det punktet.

1) Grunnen ble rettet av med pukk og sand (drenering). 2) Membran ble lagt på. 3) Bindingsverket ble lagt direkte på membranen og er 2×4 tommers bjelker i kryss. 4) Isolasjon på 20 cm er lagt i gulvet. 5) Gulvets øvre dekke er av plank.

Med bare 50 kvadratmeters grunnflate ligger konstruksjonen fint av seg selv oppå det drenerte underlaget, og har ikke behov for noen grunnmur eller annen forankring.

Den første jordgammen som ble bygget for 13 år siden.

Inngangspartiet i tradisjonell samisk byggemåte med langsgående stokker

Innvendig i den eldste hytta. Taket er i utgangspunktet selvbærende, beregnet for å holde vekten av torv og snømengder på taket. De loddrette støttebjelkene trengs i teorien ikke, men sammenføyningene må da gjøres veldig nøyaktig og det blir vanskeligere å sette opp bygget. Samtidig gir stolpene bygget et mer tradisjonelt og solid preg, og de bidrar til bæring. Dette gjør at store snømengder ikke er noe problem.

Innvending konstruksjon

Andre naturhus i Norge

Det er allerede bygget vanlige eneboliger av halmballer og leire i Norge. Disse er alle bygget ut fra en interesse for de teknologiske utfordringene og mulighetene materialene la til rette for, i tillegg til å oppnå et godt inneklima og lavere energiforbruk. Målet om å kutte byggekostnadene har heller vært underordnet men det har samtidiig vært en hensikt å oppnå en viss kontroll med dette.

Bildet over viser et halmhus i Knapstad, Østfold. Det har fire halvetasjer og  er i stor grad bygd innenfor fotavtrykket og formen på låven som tidligere stod på tomten. Huset har innvendig grov bindingsverkskonstruksjon med halmballer lagt på utsiden, pusset utvendig med kalkpuss og innvendig med leirepuss. Utvendig ble huset pusset av polske håndverkere som ut fra sin erfaring anbefalte å forsterke pusslaget med hønsenetting, festet med små tredybler inn i halmen. Leirepussen på innsiden har tilslag av halmhakkelse og klesfiber fra Ultimatmatter. Finpussen er tilsatt melklister i forholdet 1:15 liter.

Bildet over viser et lite halmhus på Nesodden ved Oslofjorden. Det ble satt opp i 2002 og har vært vedlikeholdsfritt siden 2004. Den naturlige og ubehandlede leirepussen har holdt seg fint i fjordklimaet. Sjøsprøyten stryker forbi bare få meter unna huset uten å være direkte rettet mot det. Hadde sjøsprøyten vært direkte rettet mot huset ville det ha tæret bort den ubehandlede leirepussen.

Innvendig vinduskarm

Dette huset ligger også på Nesodden, men i et boligfelt.

En masseovn er husets varmekilde. Huseier Fridrik Bertelsen forklarer.

Halmbygging i praksis

I Norge bygges det årlig noen få halm- og leirehus. Det er uvisst hvor mange. Det finnes litteratur å lære av og vi har en norsk halmbyggerforening (www.halmhus.no). Jeg deltok i sommer på kurs i halmbygging på Skuterud Gård hvor Knut Hjelleset holdt kurs for en gruppe lærevillige som i løpet av fem dager satte opp alle veggene i et lite byggverk på 20 kvadratmeter innvendig, med en liten hems. Kursdeltagerne fikk veiledning av Daniel Koot og Yrian Bühler som har erfaring med å sette opp slike hus og som også lar seg leie inn til slike prosjekter.

Reisverket sto klart da kursdeltagerne ankom Skuterud Gård 23. juli.

Fundamentet (bildet over) er bare seks enkeltstående punkter som er gravd ned i bakken, med huset stående oppå. Dette er “stabburprinsippet” med fri luft under. Gulvet skal til slutt isoleres med halm mellom gulvbjelkene også. Platen man ser her er satt på for å gi leirepussen et greit grunnlag å feste seg på rundt de ytre gulvbjelkene.

En vegg av halmballer trenger å stives av (bildet over). Man bruker da dymlinger, tilspissede pinner som går tvers gjennom halmballene. Det slås dymlinger gjennom hvert lag med halmballer slik at hele veggen har avstivning med dymlinger fra topp til bunn.

Halmballene dunkes på plass med en hjemmelagd treslegge (bildet over). Halmballen legges så tett mot den forrige halmballen at den blir vanskelig å dytte ned med håndmakt og dunking med treslegga må til. Når det er trangt blir det tett, og da blir det godt isolert. Kuldebroer mellom halmballene unngås slik. Stramt skal det være. Det er bra hvis én presser samtidig som én sikrer halmballens plassering med en dymling som slås ned i den underliggende halmballen. Veggen forsterkes ytterligere når skjøtene får hjelp til å holdes tette ved at hver halmballe forankres i nabohalmballen med ståltråd.

I toppen av dymlingenen som står på enden av hver sin halmballe knytes det ståltråd som strammes til så hardt man kan. Etterpå dunkes toppene av dymlingene helt ned i halmballene så det blir enda litt strammere. Neddunket dymling med stram ståltråd som er forankret i en stolpe.

En halmball forankres til reisverket ved at dymlingen knytes til en krampe som sitter i stolpen.  Én dytter med beina og en annen strammer så hardt han kan i ståltråden. Ståltråden er festet og strammet mellom dymlingen og stolpen. Dymlingen slås så ned i halmballen og blir med det strammet enda litt til.

Veggene reises og en vinduskasse er satt på plass

Innvendig er bygget 20 kvadratmeter, utvendig blir det nærmere 30 kvadratmeter siden veggene er så tykke. Med større grunnflate blir arealutnyttelsen bedre, men uansett er det avgjørende å planlegge svært lange takutstikk og kloke løsninger for å få et hensiktsmessig resultat.

Veggene skal kles med leirpuss. Dette gjøres i tre lag med forskjellige typer puss. Den første pussen som vi her ser er grunnpuss som skal tjene som hefte til selve hovedlaget av puss som påføres etterpå. Grunnpussen er bare rundt en halv cm tykk. Hovedlaget kalles grovpussen og det er dette som gir  tykkelse og struktur til laget av leire, og dette laget er gjerne tre-fire cm tykt utvendig og enda tykkere innvendig.

Grovpuss brukes også til å rette ut det som er mulig av bukler i halmveggen slik at det blir en jevnere vegg med en jevnere overflate. Det er ikke mulig å rette det helt ut. Finpussen legges på til sist i et tynt lag og gir overflaten et finere utseende. Dette siste laget er rundt 1 cm tykt, og bør ikke tørke fort for å unngå sprekkdannelse. Grovpussen (mørk, fuktig) er påført grunnpussen (lysere grå, tørrere). Grovpussen ble pusset sammen med platene som var satt på utpå gulvlaget, så skjøten går helt i ett.

Området rundt vinduer kan være utsatt for sprekkdannelser. En glassfibernetting (bildet over) som legges inn i grovpussen bare akkurat rundt vinduene forhindrer dette. Visstnok er trenden i Europa ellers at stadig flere velger å legge glassfibernetting i hele veggen. Fordelen er mer motstandsevne mot sprekkdannelser. Ulempen er at duken koster en del og at det er mer arbeidskrevende. Nettingen avgir ingen gasser og er ikke spesielt energikrevende å produsere.

Et ekte familiehus kan bygges av barn også. Dette til forskjell fra vanlige bolighus hvor man bare har underskrevet et lånepapir i en bank og så fått utlevert et nøkkelsett så man kan låse seg inn i et hus.

Grovpuss er påført innvendig vegg (gjort av artikkelforfatteren). Siste del av denne tas under pipeutløpets veggkasse av en annen kursdeltager. Artikkelforfatteren kan bekrefte at det å bygge hus på denne måten er rett og slett givende og oppslukende arbeid.

Et gruppebilde med de fleste av kursets deltagere som i løpet av fem dager fikk satt opp alle veggene og påført grunnpuss og grovpuss. Ingen av deltagerne hadde gjort det før. Kvinner og barn hadde ingen problemer med å delta i husbyggingen på like fot med mennene.

Blanding av puss

Det er ikke bare bare å lage puss heller. Man skal vite hva man gjør og man må forberede råmaterialene ett helt år i forveien. Man trenger blåleire, sand, halm, hestemøkk og vann. Blåleiren blir lettere å håndtere om den graves opp et helt år i forveien og legges til frysing om seinhøsten, så den sprekker og tørker til små biter der den ligger – selv om dette ikke er absolutt nødvendig. Hestemøkka som ble brukt på kurset var ikke “død” men man antok det ikke hadde noe å si. Med fordel kan man også bruke hestemøkk som har ligget og blitt tørr og ferdig med sine prosesser. Kumøkk av god kvalitet er kanskje enda bedre dersom man har det tilgjengelig.

Det er delte meninger om pussblandinger, særlig når det gjelder møkk eller ikke møkk og i såfall hva slags type møkk. Her er erfaring det viktigste av alt, samt å bruke hodet og ikke være altfor kreativ med uprøvde løsninger. Generelt er kanskje den viktigste ingridiensen for et godt pussresultat å ha rikelig med tålmodighet, fint vær og et godt stillas. Blandingsforholdene for grunnpuss og grovpuss markert på plankene i deler. Finpuss kan typisk være 1 del leire og 2-3 deler siktet sand.

Stedet hvor blåleiren var gravd opp fra ett år i forveien. I leirens fravær har vann sivet til og en grønn sump har oppstått. Blåleiren lå til tørk i ett år på paller for å få luft under, og godt dekket med bølgeblikk for å unngå nedbør. Denne forhåndstørkingen er som sagt ikke nødvendig men det forenkler arbeidet en god del.  Hestemøkk må hakkes opp. Solide mengder med sand må til. En gul blander står ved siden av. Det ble brukt to slike små blandere på kurset og de gikk så og si kontinuerlig.  Bøtter og spann får man ikke nok av når en slik jobb skal gjøres.

Relatert

Å skape byggverk som er på parti med livet

Dei tre skapingstilstandane

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Aktuelle ressurspersoner til bygging i halm og leire: