Tiden er inne, du er klar for å stå opp og begynne med noe. Det står klart for deg hva som må til og hvordan det skal utføres. Du dekker deg til med bomull og plast, og går over glatte gulv uten hinder. Mot en ny dag. Mot oppgaver og utfordringer som ligger der og venter på å bli mestret. Og det skal skje. Du vet at du er skapt for dette. Selv om du ikke liker det, innser du at din eksistens baserer seg på stadig nye dager med litt nytt og mye kjent innhold.

Av Edvin Hageskal, adjunkt

Veggene er trehvite, gulvet er gammelt og betydelig slitt. Dørene knirker, men du enser det ikke. Ikke fordi det ikke er av betydning, men fordi du har hørt det før. Å vite hva som skal skje, er ofte en god grunn til å ikke gjøre noe med det. Inntil i dag.

En lyd. Det ringer på en dør et sted over deg. En stemme. To. Du lytter for å høre om det er noen som kan tenkes å komme til deg etterpå, for blir det slik må du forandre dine planer for de neste fem minuttene, noe som også vil påvirke hvordan du i ettertid vil se på denne dagen. Men hvem er det? Stemmen er kjent, veldig kjent. Tonefallet er ikke lyst, men heller ikke svært mørkt. Det er en stemme du har hørt før, mange ganger, men du klarer ikke helt å plassere. Går ut.

Trappa er bratt. Hjørnet er skarpt, og som skapt for å kikke rundt. Blikket ditt vender seg rundt det, bortover bakken, opp den hvite veggen og når to personer. De ser ikke ut til å ha sett deg, de ser ikke ut til å merke at du eksisterer. Den ene har hvit, lang frakk med nedbrettet krave og sort bukse. Skoene er også sorte, men fargen er ikke lik den på buksa. Et uheldig valg. Den andre står med hodet ut av døråpningen, så du kan umulig se hva han har tatt på seg. Det er sikkert bomull og plast. Med ett snur begge seg mot deg.

Personen med frakk begynner å gå sakte bortover. Du ser ikke ansiktet hans med mindre han vil vise deg det, og luften har plutselig fått et tåkeaktig, hvitt slør som gjør alt vanskeligere. Rommet er smalt, og for å komme forbi, må han se på deg. Mens han går vender han sakte på hodet. Konturene blir tydeligere gjennom tåken, og du skimter ham bedre og bedre. Han går forbi deg.

Øynene hans møter dine. Blikket er varmt, men ikke kjærlig. Ikke stikkende, men heller ikke mildt. Som når et dyr ser på deg og du vet akkurat hva det vil. En slags merkelig strømning går gjennom kroppen i det resten av ansiktet åpenbarer seg gjennom det hvite tåkesløret. En god følelse til å begynne med, siden ensomhet ikke er et gode i verdenen utenfor det Perfekte. Men det gode erstattes av frykt og usikkerhet. En bunnløs angst brer seg gjennom deg. Og hva har du gjort siden dette skjer?

Du ser deg.

Hva du har gjort. Hva du ikke har gjort. Blikket som møter deg vil alltid være ditt eget. Men denne gangen skal du få noe mer konkret. Blikket hans er ditt, blikket ditt er hans. Kroppen hans er din, kroppen din er hans. Han er deg, og i dag skal du være med og se din egen usle dag utenfra. Dine valg. Dine gjerninger. Alt skal du være vitne til; han er deg og du er redusert til tilskuer. Han har tatt all energi du måtte ha og redusert deg til… ingenting. Bare for i dag. Bare så du skal få denne dagen. Denne klare dagen.

Han er deg.

Du vet akkurat hva han kommer til å gjøre. Det du ikke kjenner, er konsekvensene. Det er dem du skal se i dag. Med dine egne sanser skal du erfare hva dine handlinger fører til av sorg og glede. Et privilegium, men også en uhygge. Han vil vise deg alt. Det du kommer til å se, er likevel bare hva du burde gjort og hva du ikke burde gjort. Han går ut av bygningen og mot et menneske som står utenfor, litt til høyre for døra han kommer ut av og et stykke inne i bygården han bor i. Du kjenner ikke lukten av eksos og gammelt matavfall, men du vet at han kjenner den. Ingenting kan påvirke deg utenom gjennom ham. Du er maktesløs, men på et nivå ingen før har vært. Og du må godta det.

Mennesket er kledd i brune, utslitte klær, og går i ett med en slitt bygård. På venstre del av brystet er det store flenger i det brune stoffet, og det er vanskelig å bevege ermene uten å rive dem opp. Dette er den form for menneskelig liv han setter lavest. En skapning uten hans talent og uten evne til å mestre glatte gulv og eksistens basert på stadig nye dager med litt nytt og mye kjent innhold.

Mennesket ber ham om noe, men han bryr seg lite om det. Han åpner frakken, og fra høyre innerlomme tar ut noe som ser ut som en brun lommebok. Det er det. Tåken har lettet, og det er enklere å se nå. Han viser mennesket at lommeboka er tom, og mennesket forstår. Det ynker seg, som om det ikke klarer å akseptere at han ikke har noe å gi. I neste øyeblikk trekker det seg unna, og han går videre. God samvittighet. Mulighetene var ikke tilstede, og det kommer sikkert nye.

Du følger med mennesket inn i et hjørne enda lenger til høyre. Det legger seg ned bak en gammel, illeluktende kasse. Du bøyer deg ned og føler. Føler smerte og håpløshet. Mennesket ligger i fosterstilling og gråter stille. Du vet at du ville handlet som ham. Asfalten er slitt, men den delen av den som er hard er intakt; skrubbsår på menneskets hender og opprevne klær viser det. Du vil fortrenge det, men han tok tak og dyttet bakover.

Avskum. Vandal. Snylter.

Ved siden av ser du en blank glassflaske. Den rommer cirka en liter, og hadde verden vært god, ville den vært full. Men den er nesten tom, og derfor kjenner du menneskets tilstand der det ligger. Det har blitt stille nå, gråten har stanset. To av fingrene dine strekker seg ned mot halsen. Leter. Finner ikke. Gir opp. Det er over, og det er ikke første gang det skjer.

Du vil helst knuse flasken mot veggen og rope til den, forbanne og sverte den, drepe den med ord, men du nøyer deg med å ta den opp og snu på den. Fremdeles blank. Beveger flaskeåpningen mot nesen for å forsøke å fastslå innholdet. Slipper den i bakken. Bringebærsaft. Det er første gang det skjer. Men ikke siste.

Du finner ham igjen. Han sitter på en restaurant og spiser. Høyre hånd strekkes ned i venstre innerlomme. Og en sort lommebok finner veien opp av frakken.

Han går videre, du går videre. Om han er en skygge av deg, er det nå du som skygger ham. En lang, opplyst gang leder dere videre. Lysene sitter i taket, og skinner gult og sterkt. Gangen er lagd av murstein, hvitmalt murstein, og har mange svinger. Ingen av svingene er brå, men alle er der.

Du kikker ned, og oppdager at dere ikke lenger befinner dere på en steinsatt sti. Føttene deres er dekket av et underlig, hvitt slør, et slør som selv det sterke, gule lyset umulig kan trenge gjennom. Det finnes en ende på gangen, men denne er ikke noe mål i seg selv. Det er ikke nødvendig.

Dere går mot en ansamling av lamslåtte som står og kikker opp i lufta. De gule lysene blir med ett erstattet av et mer blåaktig lys, og det tar ikke lang tid for dere å forstå at gangen har ledet ut av seg selv og inn i verden. Over de lamslåtte står et menneske på en høy klippe. Mennesket sier noe, og de ynker seg litt. Likevel virker det som om de er enige i det som blir sagt. Det er vanskelig å se mennesket på klippen, men det er der, og dets budskap er uten tvil tydelig nok for de som står under. Noen bukker, andre har bøyd seg ned på knærne, andre igjen ser bare hengivent opp på skikkelsen over seg. Alle vil vise at de er underdanige, at de respekterer og aksepterer.

Med ett er dere tilbake i murgangen. Den åpner seg opp mot et brunt rom dekket med mørke fliser. Det lukter sterkt av klor, og foran dere ligger grunnen. Den lysegrønne bunnen skriker mot dere at alt er slik som det burde være. Fra veggen slipper små glimt av lys inn gjennom høye, smale vinduer. Bassenget er fylt til randen av lekende barn, badeballer og flytemadrasser, luften er fuktig og klam, varmen flyter inn i nesen og ned til lungene som velvillig prøver å bruke den til noe fornuftig. Men det er vanskelig.

En gutt kommer opp av bassenget, han er tynn og blek, og i når han åpner munnen for å si noe er det bare så vidt han makter det. Stemmen er svak, men ikke hviskende. Den sier det den skal, men hadde den vært sterk, ville den vært overflødig. Det Perfekte ville vært nærmere da. Han nærmer seg. Stemmen blir tydeligere. Leppene beveger seg, og det er ingen tvil om at de bærer fram et budskap.

Rundt dere samler skikkelser seg. Tørre, kjølige skikkelser står og ser på gutten foran. De bærer på noen få håndklær. De bærer på enda færre vifter. De kikker nedover mot gutten og venter. Venter på at stemmen igjen skal få samlet nok krefter til å more dem. Gjør den det, vil dagen være vellykket, de kan dele ut sine håndklær, skru på sine vifter og forsvinne. Og det skjer.

Jeg vet vel egentlig ikke. Jeg kan være den du vil.

At du bestemmer og at jeg ikke tenker så nøye over det.

Nettopp som du vil.

Noen av barna nærmest bassengkanten får en vifte på deling. Gutten får en for seg selv. Håndklærne deles så ut til de som kommer seg opp av bassenget først. Hver og en av dem må love å ikke bli værende på land lenger enn at det er plass for skikkelser med vifter neste klamme dag.

Det hvite sløret som til nå har dekket føttene deres flyter nå oppover og dekker snart både deg og ham. En følelse av tretthet siger inn over dere begge, og du ser ikke lenger noen grunn til at dere skal være adskilt. Han legger seg ned på de mørke flisene. Du ser opp mot de høye, smale vinduene på veggen og finner ut hvor en skygge ville plassert seg. Øynene er lukket. Det skal ta slutt. Fra bassenget høres stadig mindre lyd fra de som fremdeles er i vannet.

Flisene er varme og fuktige.

Relatert

Essay: En mann, et liv og et luksushotell

EPILOG: En mann, et liv og et luksushotell

DET NAKNE MENNESKET

PENETRER DITT HJERTE

Passivitetens tidsalder eller hvordan leve bortenfor og med begrepene

Til slutt

Sunnheten til døden

Herr doktor, det er pent av Dem (om omgjengelighet)

Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)

Innenfor og utenfor

Dette essayet av den franske filosofen Jean Baudrillard (1929-2007) ble først publisert i dagsavisen Libération 7.mai 1997 under tittelen “Opposer à Le Pen la vitupération morale, c’est lui laisser le privilège de l’insolence. La conjuration des imbéciles” [i]. Her tar Baudrillard for seg forfallet i samtidskunsten såvel som fransk og europeisk politikk. Budskapets relevans har bare tiltatt i årene siden dette først kom på trykk.

Oversatt av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK

Men i dag hjemsøkes venstresiden av den samme tilstanden som en gang kjennetegnet det tradisjonelle høyre. Brått har venstresiden blitt ansvarlig for å vokte den moralske orden. Den har ikke noe annet valg enn å være vitne til de forlatte politiske energienes utglidning mot krefter som ikke nøler med fiendskap mot den nye orden.

To situasjoner, hvorav begge er kritiske og uløselige: samtidskunstens totale verdiløshet og den politiske klassens impotens overfor Le Pen. Disse to situasjonene er utskiftbare og deres løsninger overførbare. Den manglende evnen til å tilby noe politisk alternativ til Le Pen er visselig forskjøvet til det kulturelle domenet, hvor Den hellige kulturelle alliansen er fremherskende. Omvendt er problematiseringen av samtidskunsten noe som kun kan komme fra en reaksjonær, irrasjonell eller sågar fascistisk tenkemåte.

Hva kan vi gjøre for å hindre en slik ærverdig konspirasjon av imbesiler? Ingenting. Det er dessverre intet som kan lindre en slik intellektuell perversjon. Denne mekanismen er basert på den dårlige samvittigheten og den totale impotensen til de såkalte ”demokratiske” elitene som ikke er i stand til å finne en vei ut av blindveiene innenfor samtidskunsten og den politiske kampen mot Nasjonal Front.

Jean Baudrillard

Elitene har ganske enkelt valgt å smelte sammen de to problemene til en enkeltstående moralistisk og grovt fordømmende diskurs. Spørsmålet som da melder seg er hvorvidt man kan åpne munnen og ytre noe som helst rart, uærbødig, heterodokst eller paradoksalt uten at man automatisk blir kalt for fascist (noe som er – la oss innrømme det – en måte å hylle fascismen på). Hvorfor har enhver moralsk, konvensjonell eller konform diskurs – tradisjonelle høyrediskurser – beveget seg mot venstre?

Det har vært en rystende reformulering. Høyresiden pleide å legemliggjøre moralske verdier, mens venstresiden pleide derimot å stå for den antagonistiske modusens historiske og politiske nødvendighet. Men i dag er venstresiden tappet for sin politiske energi. Den har blitt en rent moralistisk lovgivende struktur, en representant for universelle verdier, en innehaver av dydens herredømme og en inkarnasjon av antikverte verdier som Godhet og Sannhet. Den handler nå som en jurisdiksjon som formaner alle til å opptre ansvarlige mens den innvilger seg selv retten til å forbli uansvarlig.

Dersom Le Pen ikke fantes, hadde vi måttet finne ham opp! Det er sannelig takket være ham at vi kan kvitte oss med vår onde andel. Det er slik at vi kan forbanne Le Pen. Dersom han skulle forsvinne ville vi ha tigget om medynk!

Venstresidens politiske illusjon (som har frosset fast gjennom tjue år i opposisjon) forvandlet seg til en plattform for historisk sedelighet (men uten historisk retning) så fort den kom til makten. Den ble dermed innehaveren av moralitetens sannferdighet, grunnleggende rettigheter og den gode samvittighet. Venstresiden har således nådd den politiske skalaens nullpunkt og har dermed utvilsomt nådd lavmålet i moralens genealogi.

Dens moralisering av alle verdier markerte dens historiske nederlag (og tenkningens nederlag i sin allmennhet). Siden da har selv virkeligheten og dens prinsipp blitt en troshandling. Prøv å betvile krigens virkelighet og du begår umiddelbart et forræderi mot moralens lov.

Mens både venstresiden og det tradisjonelle høyre har blitt frarøvet politisk substans, hvor har da det politiske utvandret til? Vel, det har ganske enkelt forflyttet seg til det ytre høyre. Som Bruno Latour presist bemerket i Le Monde her om dagen, tilhører den eneste politiske diskursen i dagens Frankrike Le Pens Nasjonal Front. Resten er den moralske og pedagogiske diskursen, lærernes leksjoner og forelesernes tirader, forvalternes retorikk og programmerernes sjargong. Som en motsats – ved å hengi seg til ondskap og umoral – har Le Pen erobret det politiske: restene av det som har blitt forlatt eller frivillig vraket av en ideologi bygd på gode gjerninger og opplysningstidens verdier.

Ved å sperre Le Pen inne i en getto, er det i realiteten den demokratiske venstresiden som låses inne og bekrefter seg selv som en diskriminerende makt. Den havner i eksil innenfor sine egne tvangstanker og innrømmer øyeblikkelig rettferdighetens privilegium til de som demoniseres.

Jo mer Le Pen demoniseres av en moralsk koalisjon (et tegn på politisk impotens), desto mer nyter han den politiske umoralens frynsegoder. Altså fordelene som kommer på kjøpet når man stiller seg på ondskapens banehalvdel. Før i tiden, hver gang det tradisjonelle høyre bestemte seg for å sette ut i live en moralsk ideologi, kunne du alltid regne med venstresidens forsøk på å motvirke disse såkalte moralske verdiene i de politiske fordringenes navn.

Jean-Marie Le Pen

Men i dag hjemsøkes venstresiden av den samme tilstanden som en gang kjennetegnet det tradisjonelle høyre. Brått har venstresiden blitt ansvarlig for å vokte den moralske orden. Den har ikke noe annet valg enn å være vitne til de forlatte politiske energienes utglidning mot krefter som ikke nøler med fiendskap mot den nye orden. Samtidig fortsetter venstresiden å gjenvekke ondskapens kilde ved å legemliggjøre herredømmet over dyden. Hvilket ikke er noe annet enn toppen av hykleri.

Dersom Le Pen ikke fantes, hadde vi måttet finne ham opp! Det er sannelig takket være ham at vi kan kvitte oss med vår onde andel. Det er slik at vi kan forbanne Le Pen. Dersom han skulle forsvinne ville vi ha tigget om medynk! Vi ville da ha måttet kjempe mot våre egne rasistiske, kjønnsdiskriminerende og nasjonalistiske viruser. Ganske enkelt ville vi da ha blitt etterlatt til samfunnets morderiske negativitet.

Således er Le Pen den politiske klassens perfekte speil som bruker ham til å trylle frem dens egne onder, slik ethvert individ bruker den politiske klassen til å forkaste samfunnets iboende korrupsjon (herav den katarsiske funksjonen). Prøver man å sette en stopper for dette ved å rense samfunnet, moralisere det offentlige rom og utslette legemliggjøringen av ondskap, har man helt misforstått måten ondskapen virker på. Ja, selve politikkens modus.

Alt dette viser oss at Le Pen kan være selve legemliggjøringen av verdiløshet og idioti. Uten tvil! Men han er først og fremst et symptom på motstandernes dumhet. Imbesilene er de som – ved å fordømme ham – åpenbart avslører sin egen impotens og idioti, samt tydelig viser hvor absurd det er å antagonisere ham ansikt til ansikt. De har rett og slett ikke forstått de onde reglene som stolleken hans følger. Ved å fortsette å vekke hans fiendskap har imbesilene manet frem deres egne spøkelser, deres negative dobbeltgjengere. Dette viser virkelig deres mangel på klarhet.

Men hva er det som driver frem en slik pervers virkning, den kjensgjerning at venstresiden er fanget i fordømmelsens diskurs mens Le Pen vedlikeholder artikuleringens privilegium? Hva er det som gjør at noen håver inn forbrytelsens hele fortjeneste mens andre lider under de gjensidige beskyldningenes negative effekter? Hva er det som gjør at noen innleder et forhold med ondskapen mens andre fortaper seg i offeret?

Vel, svaret er ganske enkelt. Ved å sperre Le Pen inne i en getto, er det i realiteten den demokratiske venstresiden som låses inne og bekrefter seg selv som en diskriminerende makt. Den havner i eksil innenfor sine egne tvangstanker og innrømmer øyeblikkelig rettferdighetens privilegium til de som demoniseres. Og selvfølgelig går Le Pen aldri glipp av enhver anledning til å gjøre krav på republikansk legalitet for sin egen del. Men det er først og fremst ved å fremstå som – imaginært riktignok – en rebell og forfulgt sjel at han etablerer sin prestisje. Derfor kan han nyte både legalitetens og illegalitetens virkninger. Som et offer for ostrakisering har Le Pen en utrolig språklig frihet. Hvilket gjør han i stand til å fremvise en uovertruffen arrogant dømmekraft, noe venstresiden har frarøvet seg selv.

La oss gi et eksempel på en slik magisk tanke som i dag erstatter politisk refleksjon. Le Pen anklages for å ha frembrakt en stemning som avviser og ekskluderer immigranter i Frankrike. Men dette er bare en dråpe i et hav av sosial ekskludering som har overveldet hele samfunnet (nylig ble ekskluderingen i seg selv – så vel som det ”sosiale havari” politikerne liker å nevne – ekskludert ved et dekret signert av republikkens president for å oppløse nasjonalforsamlingen). Vi er alle samtidig like mye ansvarlige for så vel som ofre av denne uløselige og sammensatte ekskluderingsprosessen.

Det er noe typisk magisk ved behovet for å trylle frem dette viruset som man finner over alt (en direkte funksjon av vårt sosiale og tekniske ”fremskritt”), og i begjæret etter å djevleutdrive ekskluderingens forbannelse (og vår egen impotens i samme åndedrag) gjennom gestalten til en forhatt mann, institusjon eller organisasjon. Uansett hvem de er eller hva de er.

Det er som om vi stod overfor en svulst som behøver å bli fjernet, mens kreften allerede har spredt seg over alt. Nasjonal Front følger simpelthen kursen til de sosiale metastaser, [ii] og er dermed enda mer ondartet siden folk tror de allerede har kvittet seg med sykdommen, mens egentlig er hele kroppen infisert. For ikke å nevne at denne magiske projiseringen av Nasjonal Front finner sted langs de samme linjer som partiets egen demonisering av immigranter.

Man må alltid være på vakt mot forurensingens list. Et knep som ved ondskapens gjennomsiktighet muterer positivitet til negativitet, og kravet om frihet til ”demokratisk despotisme”. Som vanlig er dette et spørsmål om vendbarhet og en subtil omringing av en ondskap hvis rasjonelle intelligens aldri mistenkes. Mens moderne patologi forteller oss masse om det fysiske legemet, er vi ikke oppmerksomme på denne analysemåten når det kommer til det sosiale legemet.

Å kunne forbli innenfor det politiske medfører at vi må ta steget vekk fra ideologi og betrakte tingene gjennom sosialfysikkens linser. Vårt demokratiske samfunn er i en stillstand. Le Pen er en metastase. [ii] Det globale samfunnet holder på å dø av treghet og immunsvikt. Le Pen er simpelthen den synlige omskrivingen av en slik viral tilstand, og den spektakulære projeksjonen av viruset. Dette skjer i drømme også. Le Pen er en burlesk, hallusinatorisk oppløsning av en latent tilstand og taus treghet, forårsaket av tvungen integrasjon og systematisk ekskludering. Siden håpet om en endelig kur mot sosiale ulikheter virkelig har svunnet hen, er det ingen overraskelse at harmen har forplantet seg til de rasemessige ulikhetenes nivå.

Det sosiale domenets svikt forklarer fremgangen til det rasemessige (og til alle andre fatale strategier). Kjensgjerningen at Le Pen er plassert ytterst til høyre er det triste utfallet av at analytikere ikke lenger er å finne lengst ute på venstresiden. Dommere og intellektuelle analyserer ikke lengre. Kanskje bare immigranter, som polare motsetninger, kan bli analytikere også. Men de har allerede blitt resirkulert av en god og ansvarlig humanitær tanke.

Le Pen er den eneste som bedriver radikal utvisking av det såkalte skillet mellom høyre og venstre. Dette er uten tvil utvisking ved uteblivelse. Men den harde kritikken av dette konvensjonelle skillet som ble sluppet løs på 1960-tallet (og kulminerte i 1968) har dessverre forsvunnet fra dagens politiske scene. Le Pen har de facto rehabilitert en situasjon den politiske klassen nekter å se i øynene (den bruker til og med valg for å benekte realitetene), men hvis ekstreme følger vil bli følt en gang i fremtiden.

Dersom de skal ha noe håp om at de en dag får en revitalisering av den politiske forestillingsevnen, må de ta i betraktning den radikale avskaffelsen av den antikverte og kunstige distinksjonen mellom høyre og venstre, som for det meste har blitt ødelagt og kompromittert de siste tiårene. Denne sondringen opprettholdes i dag hovedsakelig som følge av delaktig korrupsjon på begge sider. Skillet er i praksis dødt, men en uhelbredelig revisjonisme tviholder konstant på forskjellene. Derfor er Le Pen den eneste som utgjør den nye politiske scenen, som om alle andre har blitt enige om å ødelegge det som er igjen av demokratiet. Kanskje for å frembringe den tilbakeskuende illusjonen om at det en gang betydde noe.

Hvilke konsekvenser av denne ekstreme (men originale) situasjonen kan vi forestille oss hvis vi ikke retter blikket mot det hallusinatoriske medium Le Pen legemliggjør, og dersom vi ikke tar med i beregningen den magiske konspirasjonens punkt hvor alle energier konvergerer og forsvinner? Hvordan kan vi unngå den virale veksten til våre egne spøkelser dersom vi mislykkes med å forstå – hinsides den moralske orden og den demokratiske revisjonismen – den brutale analysen Le Pen og Nasjonal Front har tatt fra oss?

Relatert

Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Ja, verdens undergang har funnet sted – Alain de Benoist

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Hva er neoliberalisme?

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

[i] Her er oversettelsen imidlertid basert på den engelske gjengivelsen til François Debrix på nettsiden til Europäische Universität für Interdisziplinäre Studien.

[ii] Metastase: svulst som er utviklet i ett organ, men skriver seg fra en opprinnelig svulst i et annet organ.

Kali Yugas ende er som Guénon påpeker kvantitetens herredømme, der alt fast, kvalitativt løses opp i piskende strømmer av løsrevet informasjon, virtuell kapital, handelsvarer, og rotløse fragmenter av mennesker. Rasjonalitetens forherdede murer slår sprekker og mister troverdighet i møte med flere og flere traumatiserende begivenheter den ikke forstår, men som den forsøker å verge seg mot ved å kalkulere trygghet i et mangfold av disipliner.

Av Jo Hammerstad

Verden er alltid skeptisk og angstfull i møte med dette nye. Den forsøker å benekte dets eksistens og signifikans, og vil glatte over med gamle forklaringsmodeller. Så det kreves alltid et bevisst valg i en situasjon av usikkerhet for at en begivenhet skal kunne komme inn i verden.

“All thought begets a throw of the dice”.

- Stéphane Mallarmé -

Et tomrom står der vi skulle hatt en forankring i en absolutt sannhet. De store valgene, de store visjonene og kongstankene svikter i svevet, noe som gjør både lederskap og trofasthet til autoritet vanskelig. De vise forstummer. De dumme tar da talerstolene og kompenserer for manglende sikkerhet med store ord, lar det gå inflasjon i språket inntil boblen må sprekke. Ordet mister sin makt til å bevege og skape entusiasme.

Den moderne filosofien har klamret seg til nettopp språket for liksom å ekstrahere ut en siste mening nå som den ikke lenger har selvtillit nok til å forsøke å tale om metafysiske sannheter. Heidegger og Gadamer har forsøkt å finne mening gjennom hermeneutisk fortolkning, og den analytiske filosofien gjennom å kartlegge lovmessighetene for hva som meningsfullt kan sies.

Alain Badiou

Postmodernistene har funnet mening i destruksjonen av de store samlende historiene, og varme i det å brenne alle store metafysiske byggverk ned til grunnen. Igjen står en pluralitet av meninger, noe som gjør at de som roper høyest får mest gjennomslag, og massemedienes kapitalstyrte dommedagsbasuner styrer derfra takten ned i undergangen.

I denne situasjonen er det at Alain Badiou nå forsøker å gjenreise filosofien fra sin sotteseng og gi den en samlende og ledende posisjon i endekampen. Badiou forstår filosofi som et logisk opprør mot falske strukturer: et risikabelt, krigersk prosjekt der et rom kan skapes hvor tidens store begivenheter kan kontempleres sammen. Begivenheten er utgangspunktet for denne typen tenkning, og med begivenhet mener Badiou de store genererende hendelsene innen politikk, vitenskap, kunst og kjærlighet. Hendelser som skaper noe radikalt nytt som ikke kan forklares ved hjelp av gamle modeller.

Verden er alltid skeptisk og angstfull i møte med dette nye. Den forsøker å benekte dets eksistens og signifikans, og vil glatte over med gamle forklaringsmodeller. Så det kreves alltid et bevisst valg i en situasjon av usikkerhet for at en begivenhet skal kunne komme inn i verden. Det kreves et heroisk valg som kan akseptere usikkerhet og selv definere sannheten, uten garanti i noen ytre sannhet. Det er de som er i stand til å ta slike valg, og være trofaste mot begivenhetens sannhetsprosess som kan regnes som subjekter, som sanne bevegere. Og det er i grunn ikke så mange, så Badious filosofi er elitistisk.

Heideggers masochisme overfor språkets gudinne var imidlertid langt mer edel enn den analytiske filosofiens sadistiske torturering av henne. Hvilket ikke bare vitner om dens impotens, men og dens totale mangel på filosofisk eros.

Et eksempel på slike valg kan være revolusjonær aktivitet. I en gitt situasjon er det misnøye og opptøyer, og det etablerte vil forsøke å definere dette som uorden innenfor sitt verdenssyn. Det radikale subjekt ønsker derimot å gripe begivenheten og definere den som en ny orden, slik vi for eksempel så Lenin gjøre under den russiske revolusjon. Et annet eksempel kan vi finne i kjærligheten.

Den store kjærligheten er ikke noe som plutselig en dag kanskje dukker opp. Det er en grunnleggende usikkerhet også her, hvor man i møte med den andre dristig satser på at det er den eneste ene. Det er ikke kjærlighet ved første blikk, men i etterkant ble det kanskje kjærlighet ved første blikk, fordi man var trofast nok mot begivenheten til å ta inn over seg dens hemmelige gave og sannhet.

For Badiou er det irrelevant om det historisk sett har eksistert en vellykket revolusjon eller et vellykket kjærlighetsforhold, for det filosofiske rommet han er interessert i er rikere enn alt historisk. Det dreier seg ikke om kalkulering av muligheter, men om hvilke sannheter man ønsker å utforske og gi rom for.

Filosofien må imidlertid helbredes skal den kunne håpe på å få noen troverdig spekulativ slagkraft, og Badiou mener vi her må se på de betingelsene som skal til for å gjøre en sterk og sunn filosofi mulig. De fire betingelsene er kjærlighet, kunst, politikk og matematikk/vitenskap. En filosofi må være i stand til å si noe om alle disse områdene. Den må kjenne eros for å kjenne sofia. Den må kjenne det vakre som åpner gjennom kunsten.

Den må forholde seg til makten slik den utfoldes i menneskets samfunn, samtidig som den med fornuften må sikre seg et rom utenfor språket som gjør den immun mot relativismens selvdestruktive dans av fragmenterte meninger. Det er særlig denne siste betingelsen som har manglet i vår moderne filosofi. Inntil romantikken var filosofi og matematikk historisk sett nært knyttet sammen, men derfra gikk filosofiens begjær mer mot det poetiske, med Nietzsche og Heidegger som hovedbegivenheter, mens matematikken knyttet seg til vitenskapene.

Filosofien skal ikke jage etter de store begivenhetene, men la dem slippe inn i sitt rom i det tempoet den selv finner nødvendig. Der alt piskes rundt i hurtigere og hurtigere tempo ligger den sanne radikaliteten i det å likevel ta seg tid til besinnelse, noe som i vår tid krever en egen form for mot.

Det som for filosofien startet med en poetisk flørt hos Novalis, endte med Heidegger opp som en skamløs masochisme overfor poesiens månegudinne, et fromt håp om at hvis tenkningen bare var ydmyk nok skulle poesien kunne gi den alt. Og noe kunne hun gi, men i lengden mistet hun respekten for den knelende tenkeren, og språkets vulgarisering og inflasjon ble et faktum.

Månegudinnen ønsket en sterk mann som kunne veilede, og har spredd sine muser ut i alle retninger på leting etter ham. Og av og til gripes en mann, til og med i dag, prøvende, av musenes kraft. Han inspireres i erfaringen av dette åpne, ønsker å dvele der, for han forstår ikke at det er han som må bygge et rom der språket kan dvele. Oppgaven er ikke å bo i språket som i en livmor, men å stå som et fast punkt hvor språkets gudinne kan finne hvile.

Heideggers masochisme overfor språkets gudinne var imidlertid langt mer edel enn den analytiske filosofiens sadistiske torturering av henne. Hvilket ikke bare vitner om dens impotens, men og dens totale mangel på filosofisk eros. Men en viss sans for det logiske og matematiske er det i analytisk filosofi, som hvis den kjenner sin plass kan ha betydning.

Det er nettopp i matematikken Badiou finner det han regner som en av filosofiens viktigste medisiner, nemlig Cantors setteteori. Setteteorien er den grenen av matematikken som best evner å tenke forskjell qua forskjell. Altså det radikalt unike som faller utenfor sammenligningens paradigme. Det er den disiplinen som fremfor noen beskjeftiger seg med ren kvantitet løsrevet fra det kvalitative, og løsrevet fra et forutbestemt hierarki.

I kunsten nevner Badiou syv dikteriske begivenheter som preger vår tid, der han trekker frem Hölderlin, Mallarmé, Rimbaud, Trakl, Pessoa, Mandelstam og Celan, som på ulike vis beskjeftiger seg med avsettelsen av objektet. Det vesentlige her er altså å finne et uavhengig subjekt, et fast punkt som kan utfordre verden utenfra.

Mengdelæren kan brukes til å symbolisere en immanent uendelighet av kvantitet, noe som krever en omhyggelig besinnelse. For er det ikke akkurat en slik type matematikk Guénon i sitt siste verk The Metaphysical Principles of the Infinitesimal Calculus advarer mot som et demonisk vrengebilde av Guds sanne uendelighet, som ikke kan symboliseres? Men en radikal hypotese er at denne teorien gir oss matematisk tilgang til Kalis ville, uensartede anatomi. Er hypotesen riktig skulle det kanskje være mulig å skape en venstrehåndsvei innad i filosofien, hvor Kalis oppløsende krefter kan omvandles til Shakti, Shivas brud. Altså til en skapende makt.

Det Alain Badiou gjør er å bruke mengdelæren som filosofiens ontologi: læren om det som er. Det som er nå ved enden av Kali Yuga etter det Nietzsche erklærte som Guds død er en immanent tilsynelatende uendelighet av forskjell som ikke kan ledes tilbake til en samlende enhet. Ulike sannhetsprosesser som kan splittes og deles opp i en uendelighet av meninger. Matematikken kan vise eksakt hvordan dette skjer, og dermed gi oss tilgang til sannheten om disse prosessene. Noe som betyr en viss makt over dem.

Språket alene kan ikke det. Språket kan kommandere, erklære, åpne, virke, eksperimentere, skape utkast til det som skal bli, men vil være fanget i virvelen til sannhetsprosessen det inngår i, uten et uavhengig rom utenfor. Badiou ønsker at filosofien skal være et uavhengig rom der ulike sannhetsprosesser kan møtes, og armerer den med matematikk for at den skal være sterk nok til at slike møter blir mulig.

Vår situasjon er preget av falske hierarkier, og i angrepet på dem har kommunismens sannhet, den egalitære, en berettigelse. Kanskje det må et kvantitetens syrebad til for at kvaliteter som har vært skjult skal kunne komme til syne?

Filosofien skal ikke jage etter de store begivenhetene, men la dem slippe inn i sitt rom i det tempoet den selv finner nødvendig. Der alt piskes rundt i hurtigere og hurtigere tempo ligger den sanne radikaliteten i det å likevel ta seg tid til besinnelse, noe som i vår tid krever en egen form for mot.

I kjærlighetens domene ønsker Badiou at filosofien skal lytte til Lacans psykoanalyse. Lacan utarbeidet noe som kanskje kan kalles en kjærlighetens matematikk, hvor han tar utgangspunkt i forholdet mellom to, hvor subjektet ikke er adskilt men forholder seg elliptisk til et annet subjekt, en andre. Målet ikke er sammensmelting av de to, men adskillelse kombinert med forening i høyere potens.

Fokuset er ikke på å lutres gjennom kjærlighetens kraft for å utslette egoet og møtes i det ene, men på å opprettholde den genererende banen mellom de to. Det enes dominans deles. I Shiva og Shakti?

I politikkens domene er Badiou opptatt av de store revolusjonære begivenhetene knyttet til kommunismen, og han regner seg selv som kommunist. Jeg tror Dugin karakteriserer kommunismen riktig når han regner den som en politisk venstrehåndsvei, og Badious politiske fokus er dermed konsistent med venstrehåndsstilen han følger i filosofien sin i sin helhet. Her går det an å spørre seg om Badious flate, ikke-hierarkiske ontologi i siste instans må føre til kommunisme eller anarkisme.

Svaret slik jeg ser det er at en slik filosofi åpner opp for alle muligheter. Men det er få som griper mulighetene og evner å gripe fatt i en begivenhet og være trofast mot den. I en overgangsfase er det rimelig å anta at det er nettopp her det nye aristokratiet kan komme til syne.

Vår situasjon er preget av falske hierarkier, og i angrepet på dem har kommunismens sannhet, den egalitære, en berettigelse. Kanskje det må et kvantitetens syrebad til for at kvaliteter som har vært skjult skal kunne komme til syne? Også her går det kanskje an å ri tigeren.

I kunsten nevner Badiou syv dikteriske begivenheter som preger vår tid, der han trekker frem Hölderlin, Mallarmé, Rimbaud, Trakl, Pessoa, Mandelstam og Celan, som på ulike vis beskjeftiger seg med avsettelsen av objektet. Det vesentlige her er altså å finne et uavhengig subjekt, et fast punkt som kan utfordre verden utenfra.

Å skape ut fra nihilismens fullendelse det er det alt dette dreier seg om. Det er enormt risikabelt, men som Julius Evola minner oss på i Ride the Tiger er alle veier i dag risikable.

Relatert

Den spekulative vendingen

En konspirasjon av imbesiler – Jean Baudrillard

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Revolt mot den postmoderne verden – Alexander Dugin

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton

Å vente på den nye sol – Peter Kingsley

Om det magiske synet på livet

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Apokalypsens fire ryttere – del I

Hinsides historiens slutt? – del III

Den som følger nyhetene kan ikke ha latt være å få med seg den siste ukens utvikling i Hong Kong. Det har lenge ulmet, noen vil kanskje si helt siden Storbritannia og Kina kom til enighet om Hong Kongs fremtid i 1984, men de siste årene har utviklingen skutt fart. Utgangen av den nåværende situasjonen er vanskelig å forutsi med sikkerhet. Men et par tendenser i det som er skrevet om den, og bakteppet for omstendighetene mer generelt, er verdt en nærmere titt.

Av Knut Jacobsen, statsviter

Til et medielandskap som lider av kollektivt kortidsminne, eller en trang til å unngå sammenligninger som kan risikere å komplisere bildet som presenteres, er det verdt å minne om hvordan Occupy-bevegelsen ble møtt i USA, og hvordan andre protestbevegelser av en viss størrelsesorden mer generelt har blitt møtt i de vestlige demokratiene.

Det første paradokset dreier seg om mediedekningen. At unøyaktigheter dominerer debatten er langt fra enestående i denne saken, men det må allikevel tas tak i. Det mest åpenbare her er tanken om at Kina i år brøt et tidligere gitt løfte. Om en leser som ikke er spesielt godt kjent med saksfeltet kjapt pløyer gjennom et par artikler om det som nå skjer i Hong Kong, vil vedkommende trolig sitte igjen med et inntrykk av at Kina langt på vei hadde lovet Hong Kong et fullkomment demokrati.

Et eksempel på en slik fremstilling, som kunne kommet fra en hvilken som helst nyhetsleverandør: «[...] as part of the handover, the Chinese government in Beijing promised to let Hong Kong keep its special rights and its autonomy — a deal known as “one country, two systems.” A big part of that deal was China’s promise that, in 2017, Hong Kong’s citizens would be allowed to democratically elect their top leader for the first time ever. That leader, known as the Hong Kong chief executive, is currently appointed by a pro-Beijing committee.

Skyline over Hong Kong

In 2007, the Chinese government reaffirmed its promise to give Hong Kong this right in 2017, which in Hong Kong is referred to as universal suffrage — a sign of how much value people assign to it. [...] in August [2014], Beijing announced its plan for Hong Kong’s 2017 elections. While citizens would be allowed to vote for the chief executive, the candidates for the election would have to be approved by a special committee just like the pro-Beijing committee that currently appoints the chief executive» (se «Hong Kong’s unprecedented protests and police crackdown, explained»).

Dette er, for å si det forsiktig, en forenkling som utelater mye. Kjennelsen fra 2007, som det vises til, sier for det første eksplisitt at en nominasjonskomité vil tas i bruk for å velge ut kandidater. Dette er altså ikke noe som først ble klart i august i år (se «Full text of NPC decision on Hong Kong’s constitutional development»).

Artikkel 45 i Hong Kongs Basic Law – som trådde i kraft ved maktovertagelsen i 1997 – sier følgende: «The Chief Executive of the Hong Kong Special Administrative Region shall be selected by election or through consultations held locally and be appointed by the Central People’s Government.  The method for selecting the Chief Executive shall be specified in the light of the actual situation in the Hong Kong Special Administrative Region and in accordance with the principle of gradual and orderly progress. The ultimate aim is the selection of the Chief Executive by universal suffrage upon nomination by a broadly representative nominating committee in accordance with democratic procedures» (les mer her).

En fullstendig gjennomgang av Hong Kongs lovverk, avtalen mellom Storbritannia og Kina, og utviklingen siden den tid, er utenfor rekkevidden til denne teksten, samt utenfor kunnskapsfeltet til denne skribenten. Men det er vanskelig å se hvor tanken om et løfte om et demokrati verdt navnet har sin opprinnelse, foruten muntlige hint som har blitt tolket vel optimistisk.

Harvard-professoren Larry Lessig er langt fra alene om å foreslå at det politiske systemet slik det har utviklet seg i USA er omtrent like demokratisk som det i Hong Kong. Enten man er enig eller ikke i denne vurderingen, så er det fra den amerikanske originalutgaven at Occupy-bevegelsen i Hong Kong har hentet navn og inspirasjon.

Chris Patten, Hong Kongs siste guvernør, har selvsagt rett når han sier at Kina lener seg på et lovverk skrevet i vendinger som gir et veldig fleksibelt tolkningsrom (se «Hong Kong protests: Did China go back on its promises?»). Men dette er langt fra noen særegen kinesisk praksis. Og all den tid artikkel 158 i Basic Law spesifiserer at «the power of interpretation of this Law shall be vested in the Standing Committee of the National People’s Congress» (les her), nytter det lite å hevde at ens egen tolkninig er mer i tråd med dokumentets påståtte «reelle intensjoner». I siste instans ligger uansett tolkningsautoriteten hos Den nasjonale folkekongress’ stående komité.

Det er riktig at den umiddelbare bakgrunnen for den siste og foreløpig mest intense runden med protester er vedtaket fra august i år. Men om man ut fra dette trekker konklusjonen om at (i) dette er noe som kommer som en overraskelse, eller som stemmer dårlig overens med Hong Kongs Basic Law, eller (ii) at dette er et demokratisk tilbakesteg sammenlignet med den nåværende utvelgesesprosessen (for ikke å nevne styreformen som ble praktisert under britene), så er dette en misforståelse.

Det eneste vedtaket fra 31. august spesifiserer som kanskje kan kalles en overraskelse er at det kun blir 2-3 kandidater å velge mellom, og at mer enn halvparten av de 1200 medlemmene av nominasjonskomiteen må stille seg bak disse kandidatene for at de skal komme gjennom nominasjonsprosessen (se «Full text: NPC Standing Committee decision on Hong Kong 2017 election framework»). Men igjen, dette er kun overraskende og nytt om man regnet med at Beijing ville styre systemet i en retning som åpnet opp for en reell trussel mot det etablerte.

Foto: Knut Jacobsen

Allerede før overgangen var det mye pessimisme knyttet til ferden frem mot 2047, så tanken om at Beijing plutselig har skiftet kurs har lite med virkeligheten å gjøre. Universell stemmerett kommer – hurra, hurra – men menyen vil neppe innebære noe for enhver smak. Mer spesifikt: menyen vil begrenses til kandidater som er positivt innstilt til Kinas sentrale myndigheter. Frustrasjonen mot dette er forståelig, men det er uredelig å påstå at dette er et avtalebrudd uten å begrunne det nærmere enn ved å påpeke målet om universell stemmerett.

Det andre paradokset dreier seg om hvordan demonstrantene har blitt møtt av politi og myndigheter. Bruken av tåregass har blitt kritisert, og demonstrantenes fredelighet hyllet. Dette er riktig og viktig. Ut fra den informasjonen som foreligger er det ingenting som tyder på at demonstrantene ikke har oppført seg eksemplarisk, og i mange tilfeller har de blitt møtt av en uforholdsmessig sterk politirespons.

Men til et medielandskap som lider av kollektivt kortidsminne, eller en trang til å unngå sammenligninger som kan risikere å komplisere bildet som presenteres, er det verdt å minne om hvordan Occupy-bevegelsen ble møtt i USA, og hvordan andre protestbevegelser av en viss størrelsesorden mer generelt har blitt møtt i de vestlige demokratiene.

Det er i det hele tatt vanskelig å unngå å se paradokset i at en underskriftskampanje som for tiden har rett under 200 000 underskrifter henvender seg til Obama, i håp om at presidenten vil presse det kinesiske lederskapet til ikke bare å unngå å slå ned på protestene, men også «to honor its promise of democratic elections to the Hong Kong citizenry» (les her).

Harvard-professoren Larry Lessig er langt fra alene om å foreslå at det politiske systemet slik det har utviklet seg i USA er omtrent like demokratisk som det i Hong Kong (se «Larry Lessig Compares America’s Democracy to Hong Kong’s»). Enten man er enig eller ikke i denne vurderingen, så er det fra den amerikanske originalutgaven at Occupy-bevegelsen i Hong Kong har hentet navn og inspirasjon. Denne bevegelsen, og hvordan den ble møtt, er nå så godt som glemt.

Hva står man igjen med? Hovedkonkurrentene vil se hverandres Occupy-bevegelser i et positivt lys, og deres trofaste budbringere vil karakterisere den andres interne problemer som symptomer på en mer omfattende politisk sykdom.

Å påpeke et amerikansk demokratisk underskudd, medienes selektive minne (eller tendensiøse vinkling), eller hvordan politiet i USA oppfører seg mot protesterende folkemasser, er imidlertid ikke det samme som å legitimere det samme i Hong Kong. Og her beveger vi oss inn på det tredje paradokset, som vi kan kalle insisteringen på at en skjult  amerikansk hånd lurer i bakgrunnen. Som det har blitt påpekt (se «The (NED Financed) Hong Kong Riots») donerte det amerikanske statsfinansierte National Endowment for Democracy i 2012 (tall for 2013 foreligger ikke enda) i underkant av en halv million dollar med formålet følgende formål:

«To foster awareness regarding Hong Kong’s political institutions and constitutional reform process and to develop the capacity of citizens – particularly university students – to more effectively participate in the public debate on political reform, NDI will work with civil society organizations on parliamentary monitoring, a survey, and development of an Internet portal, allowing students and citizens to explore possible reforms leading to universal suffrage» (les mer her).

Dette er imidlertid langt fra astronomiske summer. Lommepenger sammenlignet med overføringene til Ukraina i forkant av krisen der, og USAs økonomiske bistand til tross: protestene har en grobunn i en bred folkelig misnøye med tingenes tilstand. Jeg vil påstå at narrativet «om en skjult amerikansk hånd» er paradoksalt i den forstand at det virker å være resultatet av at det lokale for mange her kolliderer med det globale.

For de som ønsker en motvekt til USA velkommen – en innskrenking av de frie tøylene unipolariteten tilkjenner sin hegemon – representerer fremveksten av Kina (sammen med Russland og øvrige BRICS-land) en positiv utvikling. På den måten blir situasjonen i Hong Kong en uvelkommen gavepakke til USA. Altså sand i tannhjulene til Beijing, som allerede har nok med å overbevise Taiwan om at en innlemmelse under formelen «et land, to systemer» er til deres egen fordel. Den siste tiden har Kina også opplevd økende utfordringer  knyttet til Xinjiang.

På «det store sjakkbrettet», for å låne fra Brzezinskis noe pompøse boktittel, står situasjonen i Hong Kong for disse som en kilde til dissonans. På motsatt side av dette brettet finner vi eksempelvis Minervanetts Markus N. Reitan, som i en artikkel er dønn ærlig i sitt forsvar for vestlig imperialisme og tøylesløs kapitalisme. Han oppfatter begivenhetene som et ledd i overgangen fra et Washington-konsensus til et Beijing-konsensus (se «Tapet av Hong Kong»).

Hva står man igjen med? Hovedkonkurrentene vil se hverandres Occupy-bevegelser i et positivt lys, og deres trofaste budbringere vil karakterisere den andres interne problemer som symptomer på en mer omfattende politisk sykdom. Spørsmålet er i første omgang hvor lenge protestene i Hong Kong vil vedvare. Det er vanskelig å se for seg at kravene vil imøtekommes og at Kina vil gi Hong Kong en mer reell og omfattende autonomi. Det er også vanskelig å se for seg en gjentakelse av 1989 (som var en tid hvor det kinesiske lederskapet gikk gjennom en rekke kriser med korte intervaller, og hvor protestene skjedde i landets politiske hjerte).

Det er lite som tyder på at det nåværende forholdet mellom fastlandet og Hong Kong, uansett om de sentrale myndighetene skulle tilkjenne sistnevnte noen symbolske frynsegoder, vil være av en kortsiktig natur.

I dette tilfellet er Kina også godt hjulpet av det faktum at en betydelig del av befolkningen i Hong Kong er uenige med Occupy-bevegelsens mål og metoder. Ifølge South China Morning Post har over 1,5 millioner innbyggere skrevet seg på underskriftskampanjen mot Occupy-bevegelsen. Til sammenligning fikk Occupy-bevegelsen 800,000 innbyggere til å stille til den uoffisielle avstemningen avholdt i juni i år (se «Police say anti-Occupy Central turnout was higher than July 1 march»).

Ettersom dagene går, og situasjonen med avstengte områder som påvirker den økonomiske situasjonen fortsetter, vil det ikke være overraskende å forvente en økt motstand. Ihvertfall såfremt myndighetene ikke tyr til ytterligere vold, eller det blir påvist at de benytter seg av triademedlemmer for å skremme vekk fredelige demonstranter.

På den andre siden er det enda vanskeligere å se for seg at den politiske atmosfæren som har bygget seg opp i Hong Kong skal forsvinne helt uten videre. Den økonomiske situasjonen er verdt å ta med i betraktningen: i 2008 ble en av fem innbyggere klassifisert som fattige av myndighetene, og FN slo fast at Hong Kong hadde større inntektsskjevhet enn noen annen by i Asia (se «Hong Kong Poverty Line Shows Wealth Gap With One in Five Poor»  og «Hong Kong Has Highest Income Disparity in Asia, UN Report Says»).

Hong Kongs rikeste har i stor grad fremtrådt som Beijings støttespillere (mange av dem har tjent seg rike nettopp på gode handelsforbindelser med fastlandet, slik situasjonen også i stor grad er i Taiwan), mens reallønna for brede befolkningslag har sunket jevnt og trutt (se «Hong Kong democracy and Beijing’s promise»).

I den nevnte Minerva-artikkelen skriver Reitan: «I en bisarr og uheldig tvist har flere virvelløse «kapitalistiske» aktører i kortsiktig egeninteresse tatt Kommunistpartiets side». Mon tro om han her ikke undervurderer disse aktørenes evne til å vokte sine formuer med et langsiktig blikk. Det er lite som tyder på at det nåværende forholdet mellom fastlandet og Hong Kong, uansett om de sentrale myndighetene skulle tilkjenne sistnevnte noen symbolske frynsegoder, vil være av en kortsiktig natur.

Det er ikke overraskende at egeninteresserte aktører (som kapitalister flest ikke legger skjul på at de er) setter den økonomiske fremtiden til seg og sitt over et ønske om en sterkere autonomi det er vanskelig å omregne til profitt. Det er også verdt å ta med seg at da Hong Kong ble tilbakeført til Kina, utgjorde regionen 18% av total BNP, mens tilsvarende tall nå er nede i 3%. Hong Kongs relative verdi for fastlandet er altså neppe av samme størrelsesorden som den en gang var, selv om den fremdeles er betydelig (se «Hong Kong used to be 18 percent of China’s GDP. Now it’s 3 percent»).

At disse som har tjent seg rike på dagens system burde frykte Kommunistpartiets mulighet til å påvirke rettssystemet i Hong Kong, forutsetter at de sentrale myndighetene skulle se seg tjent med å begynne å stikke kjepper i forretnings-hjulene. Lite tyder på det. Overenskomsten mellom en autoritær styreform og kapitalisme er et av kjennetegnene til Beijing-konsensusen Reitan skriver om. Faktisk er det sannsynlig at visse grupper som er tilsluttet protestene sees på som en langt mer direkte trussel av disse kapitalistaktørene, mest åpenbart Left21 (les bevegelsens egenbeskrivelse her).

Det er unektelig sant at Hong Kong i løpet av sin kolonitid utviklet en distinkt og egen kultur som neppe vil oppløses smertefritt.

På spørsmål om hva venstresiden vektlegger i disse protestene svarte en av deres aktivister følgende: «In this democratic movement, we have been trying to push the economic and labor side. We’ve been doing this by 1) organizing public talks on the ground for protesters; 2) trying to bring out the capitalist dimension of Hong Kong’s political problems in our articles and other materials; 3) building a local labor and grassroots coalition with the democratic movement; 4) we’ve also managed to get the support of various trade unions around the world, such as the UK National Union of Teachers, which released a statement today in solidarity with Hong Kong (se «Hong Kong Protests FAQ»).

Det er altså gode grunner til å anta at misnøyen neppe bare handler om hva Beijing har gjort og gjør som påvirker den politiske friheten, men også om økonomiske fremtidsutsikter som ser langt mindre lyse ut enn fortidens glansdager. Det er et inntrykk som også blir forsterket av den økende mengden besøkende shoppingturister fra fastlandet, hvis antall og atferd opptar mange.

En ting er å ha en fattig og stakkarslig autoritær stat som nabo, som kan beskues på avstand fra ens koloniherrers trygge favn. Noe ganske annet er å først bli innlemmet i denne for så å oppleve at (et segment av) innbyggere herfra i økende grad er i stand til å innta ens «eget» territorium og kjøpe varene man selv i stadig mindre grad er i stand til å finansiere.

At de sentrale myndighetene fra denne dertil legger klare føringer for hvordan Hong Kong skal styres blir prikken over i-en, og selvsensur av mange som frykter for å si noe som i fremtiden kan brukes mot dem hjelper ikke på inntrykket av et medielandskap som blir mindre fritt. En mer generell forakt mot fastlandet (som kommer til uttrykk i en retorikk som i stor grad smelter sammen innbyggere og lederskap herfra) ser også ut til å være på anmarsj.

Det er unektelig sant at Hong Kong i løpet av sin kolonitid utviklet en distinkt og egen kultur som neppe vil oppløses smertefritt. Med Ackbar Abbas’ ord: «It is not true, as some might wish to believe, that if you scratch the surface of a Hong Kong person you will find a Chinese identity waiting to be reborn. The Hong Kong person is now a bird of a different feather, perhaps a kind of Maltese Falcon».

Samtidig er det langt fra fullstendig enighet i befolkningen om at kampen for et genuint demokrati er verdt å kjempe, koste hva den koste vil. Hong Kong, og «Stor-Kina» forøvrig, går altså inn i mildt sagt spennende tider frem mot 2047 (når avtalen mellom Storbritannia og Kina utgår), uansett hvordan denne runden med protester ender.

Relatert

Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

Mer vekst = mer ulikhet?

Hegemoniske krampetrekninger

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser

Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen

[i] Abbas, Ackbar (1997). Hong Kong: Culture and Politics of Disappearance, Hong Kong: Hong Kong UP, s. 2.

Norske myndigheter har – i første omgang – sagt seg villige til å bidra med fem stabsoffiserer til den amerikansk-ledede alliansen mot Den islamske stat (IS) i Midtøsten. Det foreløpig beskjedne norske bidraget er et speilbilde av USA sin egen nøling og alliansens svake politiske fundament.

Av Gunnar Fermann, førsteamanuensis i statsvitenskap ved NTNU

På den annen side setter IS sine lenge ustraffede herjinger overfor annerledestroende sunnier, kristne og sjiamuslimer liberale stater i et grelt lys – USA inkludert.

Hvorfor skyndes det så sakte når en islamistisk bevegelse med guddommelig carte blanche til å drepe kringkaster avrettinger av sivile, journalister og bistandsfolk som politikk med andre midler, for å parafrasere Carl von Clausewitz?

Juryen er fortsatt ute i dette spørsmålet, selv om flere nyhetsmedier og kommentatorer gir inntrykk av å vite svaret. Vi er f.eks. gjennom pressen blitt betrygget på at sunnimuslimske regimer på den arabiske halvøya støtter den amerikanske-ledede «kampen mot IS» – endog med kvinnelige piloter!

Sannheten er at bildet er ganske uklart: Vi har verken full oversikt over IS sine bevegelser eller over realitetene i de amerikanske militære mottiltakene. For ikke å snakke om de strukturelle og motiverende impulsene bak dem.

Dog er vi kjent med at amerikanerne og franskmennene har bombet IS sin offensiv mot de kurdiske selvstyreområdene i Nord-Irak. Trolig er dette årsaken til at NATO-medlemmet Tyrkia lenge har nektet USA å bruke tyrkisk luftrom og flyplasser i «kampen mot IS». Det har i det aller siste kommet meldinger om at amerikanske fly har bombet mål i Syria. Ødeleggelsen av disse målene ser imidlertid ut til å være mer egnet til å skade Assads regime enn de er til å ryste IS. I Syria fremstår IS som de facto alliert med både Tyrkia og USA.

Hvem er venner og hvem er fiender i et Midtøsten i aksellererende forandring? Svarene er ikke så åpenbare og bestandige lengre. Dagens situasjon minner om tåkelandskapet i forkant av den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 som med overlegg ble usannferdig legitimert med behovet for å ta ut irakiske masseødeleggelsesvåpen – som altså allerede var ødelagt av irakerne selv. Også i dag teppebombes opinionen av «weapons of mass distraction» – desinformasjon fra alle hånde regjeringer som ønsker å skjule sine interesser og strategier i regionen, og forbindelsene til situasjonsbestemte og udelikate allierte.

Politikeren Winston Churchill minner om at «i krig er sannheten beskyttet av en livvakt av løgner», og statsviteren John Mearsheimer finner belegg for at statsledere lyver – mer for sin egen befolkning, enn overfor andre stater. Dette er mulig å slippe unna med fordi statskontrollerte medier tillater det, statsstøttede NGO-er og tenke-tanker ofte bekrefter det, og fordi det i bloggossfæren alltid er mer skitt enn kanel. Utfordringen for fakta- og sammenhengsøkende observatører er å identifisere informasjonskilder som innfrir rimelige krav til kildekritikk, og triangulere videre med utgangspunkt i disse.

Et inntrykk er i ferd med å vokse seg tydeligere gjennom tåken av motstridende informasjon og kognitiv støy: USA nøler med å engasjere seg med full styrke i kampen mot IS. Dette skyldes sannsynligvis at amerikanske myndigheter er i krysspress mellom tunge og tildels uforenlige hensyn.

Den viktigste barrieren mot å bekjempe IS handler antakelig om politisk vilje – at USA og viktige allierte ser sine interesser tjent med at IS fortsetter å bekjempe Assad-regimet i Syria, og legger press på det sjia-dominerte irakiske regimet i Bagdad.

På den innenrikspolitiske arenaen har President Obama gått til valg på å avslutte militære engasje­menter i Midtøsten, ikke på å starte nye kriger. Likevel drives det dronekrig i et tosifret antall stater i Afrika, Midtøsten og Asia. Amerikanere generelt er krigstrette, samtidig som demokraten Obama møter kritikk fra republikansk side for å være for ettergivende overfor både IS og det syriske regimet – som forøvrig er som dødsfiender å regne. Det hjelper heller ikke på at det siste de amerikanske statsfinansene trenger nå er en ny kostbar ekspedisjonsstyrke utplassert på ubestemt tid.

På den annen side setter IS sine lenge ustraffede herjinger overfor annerledestroende sunnier, kristne og sjiamuslimer liberale stater i et grelt lys – USA inkludert. Ikke bare fremstår USA som en stat ute av stand til å kontrollere situasjonen. De klare bruddene på menneskerettighetene setter også spørsmålstegn ved om USA og Vesten er villige til å kjempe for liberale verdier (les: forhindre massive brudd på menneskerettighetene).

Er ikke menneskerettsbruddene i Syria og Irak like eklatante som de som rettferdiggjorde den vestlige intervensjonen i Libya 2011? Interesser trumfer som oftest prinsipper i internasjonal politikk. Hvilke og hvem sine interesser kan det være tale om?

Den gode analyse starter med å stille de fruktbare og relevante spørsmålene: Hvem har nytte av voldsutøvelsen, og hvem finansierer og støtter den? Det er blodsporene, pengestrømmene og den militære bistanden som skal spores. Fokus bør dessuten settes på mulighet, motiv og middel – de tre «m»-ene i utenrikspolitisk analyse. Nettopp for ikke å bli ledet på avveie av partenes egne, politisk vel overveide og formålsrettede uttalelser.

På regionalt nivå i Midtøsten kan puslespillet bli tydeligere om vi stiller dette spørsmålet: Hvilke stater og hvilke interesser er tjent med IS sine offensiver mot Assad-regimet i Syria, mot kurderne i Syria og i Nord-Irak, og mot Iraks sjia-dominerte regime i Bagdad? Det er kanskje overraskende at svaret kan se ut til å være USA eller allierte av USA, etter prinsippet om at «min fiendes fiende er min venn».

Dette kan konkret slå ut på flere måter. I Syria arbeider IS for å styrte Assad-regimet, et regime som er i forutsigelig og ordnet konflikt med Israel, og alliert med Russland. Om Assad-regimet faller og Russland mister flåtebasen i Syria vil dette være en betydelig geopolitisk gevinst for USA.

Russlands flåtebase i Tartus i Syria er landets siste base for reparasjoner og forsyninger i Middelhavet. Når man ikke har lyktes med å fravriste Russland kontrollen over Svartehavsflåten på Krim (Ukraina), vil det være et plaster på såret å klare det i Middelhavet.

Om IS bekjempes, svekkes derimot den vestlige fronten mot Assad – og dermed også muligheten til å svekke russisk innflytelse. Sunnimuslimske IS har også lagt press på den sjiamuslimsk-dominerte regjeringen i Irak. Dette presset har utløst et regjeringsskifte i Bagdad i overensstemmelse med amerikanske ønsker. For både USA og Saudi-Arabia var en ytterligere tilnærming mellom det sjiamuslimske prestestyret i Teheran (Iran) og den forrige regjeringen i Bagdad (Irak) et sant mareritt.

Der amerikanerne klarest yter IS militær motstand fra luften er i IS sine angrep på de autonome kurdiske områdene i Nord-Irak. Det er ikke i amerikanske interesser at Nord-Irak destabiliseres, da dette vil kunne utløse fullstendig sammenbrudd i den irakiske staten, og legge den åpen for iransk intervensjon. Enda et mareritt-scenario i amerikanske øyne.

Det gjenstår å se om IS og kreftene bak bevegelsen lar seg kontrollere når det kommer til stykket. I Europa vil vi – om ikke før – få dette i fanget når europeiske utenlandskrigere i IS vender tilbake.

Derimot er det i NATO-medlemmet Tyrkia sin interesse at de kurdiske aspirasjonene om nasjonal politisk uavhengighet kortsluttes. Derfor har Tyrkia lenge ikke tillatt at USA bruker tyrkiske flybaser. Det overrasker heller ikke at våpen- og pengestøtte til IS ser ut til å kunne spores tilbake til Tyrkia og til «private» donorer i Qatar og Saudi-Arabia.

Når Tyrkia nå sier seg villig til å delta i den amerikansk-ledede koalisjonen mot IS, skal det ikke forundre noen om dette engasjementet snarere brukes til å etnisk rense de kurdiske områdene i Syria mot grensen til Tyrkia. Det er nettopp det IS har drevet med de siste to-tre ukene. Kurdiske flyktninger møter piggtråd og tyrkiske grensesoldater når de søker tilflukt på tyrkisk territorium.

Tyrkia er USAs allierte i NATO, og de førmoderne sunni-regimene i Qatar og Saudi-Arabia er blant USA sine aller viktigste støttespillere i Midtøsten. De er ankerfester i USAs regionale alliansesystem i Midtøsten selv om de ikke kan enes om alt. Dette systemet er for amerikanerne primært rettet inn mot å svekke Russlands innflytelse i Midtøsten, isolere Iran og å sikre en grad av kontroll over petroleumsressursene i området.

At Israel – et annet ankerfeste i USAs Midtøstenpolitikk – er ukomfortabel med den usikkerheten som har oppstått om hvilket regime som eventuelt vil erstatte den sekulære og forutsigelige Assad i Syria, viser at heller ikke USA kan lage omelett uten å knuse egg. Analysen ovenfor er også egnet til å minne om at ikke alt konfliktstoff i Midtøsten handler om den israelsk-palestinske konflikten selv om det kan være i mange staters interesse å få det til se slik ut.

Mye av debatten om amerikansk militær inngripen mot IS har handlet om hvor vanskelig det er å bekjempe terrorbevegelser uten en sentralisert kommando-struktur, og om hvor krevende det er å vinne freden i etterkant av kamphandlingene. Dette er viktige poenger, men bare så langt det rekker.

Den viktigste barrieren mot å bekjempe IS handler antakelig om politisk vilje – at USA og viktige allierte ser sine interesser tjent med at IS fortsetter å bekjempe Assad-regimet i Syria, og legger press på det sjia-dominerte irakiske regimet i Bagdad. Det skal bli mer enn spennende å se hvor langt Tyrkia får lov av USA å gå i å bruke «kampen mot IS» som et røykteppe for sine bestrebelser på å forhindre etableringen av en egen kurdisk stat.

Hvis denne analysen tangerer virkeligheten kan vi heller ikke vente at USA setter inn massive bakkestyrker mot IS med det første. Av samme grunn tror jeg heller ikke den norske regjeringen vil bli bedt om å bidra med betydelige militære kapasiteter (F-16 fly og spesialsoldater i offensive roller).

Det er først hvis Assads regime eventuelt faller og sjiamuslimsk kontroll og innflytelse i Iran og Irak kan balanseres på andre måter, at amerikanerne vil vende det tyngste skytset mot IS. Inntil da tjener IS funksjonen som «nyttig idiot» i amerikansk Midtøsten-politikk.

Det gjenstår å se om IS og kreftene bak bevegelsen lar seg kontrollere når det kommer til stykket. I Europa vil vi – om ikke før – få dette i fanget når europeiske utenlandskrigere i IS vender tilbake. Globaliseringen har mange uttrykk – også enkelte som kan utfordre forestillingen om EU som en demokratisk fredssone.

Relatert

IS/ISIL, terror, frykt, makt og avmakt

Bombeiver og signalpolitikk

Konflikt, lidelse og intervensjon

Ny kald krig? Samtale med Stephen Cohen og John Mearsheimer

Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy

FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Kan speilet tale?

Speilet kan tale!

Speilet skal se paa dig hver morgen,
forskende,
se paa dig med det dybe, kloge øie,
— dit eget!
hilse dig med det varme, det mørkeblaa øie:
Er du ren?
Er du tro?

Sigbjørn Obstfelder
Bilde: Helnwein

Vinteren 2004/05. Vi satt på et av trenernes hotellrom og fikk opplest våre motstandere. Jeg var debutant i NM og veldig nervøs. Han leste opp navnet og pulsen min gikk øyeblikkelig i været. Jeg begynte å strisvette. De fem timene før jeg steg inn i ringen er noen av de lengste jeg har opplevd.

Av Alexander Myhre

Noe av essensen i et demokrati og fritt samfunn er at en skal kunne ytre seg fritt uten fysiske represalier. Ord og kropp er strengt adskilt, og den som tyr til vold taper ansikt. Dette er i utgangspunktet en veldig viktig verdi, men den inneholder også et paradoks: å behandle mennesker respektløst og dårlig på et universitet går nettopp fordi det ikke er en kroppskultur.

Fram mot kampstart gikk jeg i ett på toalettet. Det var som om blæra ville kvitte seg med hver lille dråpe før dyst. ”Da var det slutt på oppvarmingen, kampen før deg ble stoppet før tiden. Sett inn tannbeskytteren så går vi inn”. Det var klart for kveldens siste kamp.

Å stige inn i ringen var som å gå inn i en annen verden. Lysene over ringen slo ned som over et biljardbord, slik at alt inne ble veldig opplyst men alt utenfor forsvant i mørket. Over ringdekket var det trukket et lag med gråhvitt papir, som var blodflekkete etter en kveld med flere kamper. Til øredøvende techno-musikk danset og sang min motstander. En motstander med mer enn 100 kamper. I fotballterminologi skulle straks Real Madrid møte Ranheim IL.

Like hurtig som angsten kom fem timer tidligere, så forsvant den. En forsoning? Hvordan det gikk til har jeg undret på siden, men roen senket seg rett før dyst. Han traff med det andre slaget han slo i kampen. Jeg fikk en liten knekk i knærne og jeg så i venstre øyekrok et hvitt håndkle komme inn. Jeg lærte i min første boksekamp hvor uttrykket ”å kaste inn håndkleet” hadde sin opprinnelse fra.

Ivan Drago

Den 15. oktober 2014 ble et 33 års gammelt forbud opphevet. Proffboksing skal igjen bli lov på norsk jord. Hva er det som gjør at boksing har blitt satt på sidelinjen så lenge? Motstanden mot boksing følger grovt sagt to linjer: skadepotensial og intensjon. Begge momentene er mer kompliserte enn de ved første øyekast kan virke.

For å avgjøre skadepotensial må man først legge til grunn et tallmateriale. Problemet er at proffboksing organiseres ulikt fra land til land, slik at den lovgivningen vi vil få i Norge vil være strengere enn hva den er i mange andre land. Kompliserende er det også at skadene ofte vil vise seg flere år etter en bokser har avsluttet sin karriere. En burde dermed da ha fulgt en stor gruppe boksere over flere tiår som utelukkende har bokset under forbund og land hvis regler vil være lik de i Norge. Den konkrete risikoen blir da veldig vanskelig å fastslå.

Risiko eksisterer visselig også i mange andre aktiviteter. Det være seg alpint, sykling, basehopping og skikjøring i fjellet med fare for snøskred. Siden midten av 1800-tallet har ca. 1550 mennesker mistet livet i snøskred, hvor mange av de døde utelukkende har hatt rekreasjon som mål for aktiviteten. Det har imidlertid aldri vært snakk om å forby skigåing i fjellet.

En kan kanskje forstå motstanden mot boksing som et uttrykk for velferdsstaten, og dens flukt fra smerte og død. Øygarden skriver at det er ingen tilfeldighet at mens kirkene tømmes så fylles sykehusene.

 Det er her intensjon kommer inn som slag nummer to: boksing er unik den forstand at formålet er skade, mens skader og dødsfall i andre aktiviteter er utilsiktet. Her kan en selvsagt kverulere og si at en bokser vil vinne, det være seg på poeng eller TKO [technical knockout], og at målet ikke er å skade ens motstander mest mulig. Men det får så være så: å slå et annet menneske med full kraft i ansiktet er av en kvalitativ forskjell, uansett hva den enkelte bokser ser på som sitt endelige mål. Så hvorfor bokse?

Rocky vs. Drago

Joyce Carol Oates begrunner boksernes lidenskap på denne måten: “If there can be a pure aggression, boxing aspires to this purity. It has been said that boxing is the sport to which all other sports aspire, but one could argue that boxing is the sport from which all other sports derive. The rawness of aggression in other sports is meant to be deflected, not directed.”

Er det en tilfeldighet at det er utelukkende i Norge proffboksing har vært forbudt på medisinsk grunnlag? Geir Angell Øygarden er kjent som Geir i Knausgårds bokserie Min Kamp og forfatteren av Bagdad Indigo. Han skrev i sin tid doktoravhandling i sosiologi i Stockholm hvor boksing var tema. Hans avhandling ble publisert under tittelen Den brukne neses estetikk. I boken skriver han om en rekke temaer, også om hvem som blir boksere. Ved å se på hvem som bokser, kan vi også forstå noe av grunnen til at boksing har hatt slike magre kår i Norge?

Som Øygarden utdyper: ”En mulig tese er at hverken den totale misere eller den totale overflod er egnet til å produsere boksere. Som et eksempel på minussiden av fluktskalaen finner vi svarte unge menn i amerikanske ghettoer som rømmer inn i narkotika. På plussiden finner vi svenske unge menn som er oppvokst med velferdsstaten. De førstnevnte fordi de har gitt opp. De sistnevnte fordi de har det om ikke for godt, så i alle fall godt (i det minste materielt sett).

På krigerskalaen finner vi unge menn med utenlandsk bakgrunn som ikke er født til å ta seg frem i det svenske samfunnet, samtidig som de heller ikke har det så verst (…) I samme situasjon formoder jeg at latinamerikanske immigranter befinner seg i USA. Deres fremtid er ikke så håpløs at de rømmer inn i kjemisk fantasi, men heller ikke så lys at de har råd til å konsumere bort virkeligheten.”

At boksere ofte i liten grad rekrutteres fra de velstående sirkler, bør ikke komme som en overraskelse. Men nå er det ikke kun Norge og Sverige som kan vise til et materielt velstående samfunn. Er det ytterligere faktorer som forklarer dette forbudet? Som dette sitatet fra Øygarden også viser: ”I boksernes øyne er ikke svenske menn oppfattet som særskilt mandige. Marvin: ’Var fan har vikingen tagit vägen?’”

Fight Club

Boksing er en “naturens lomme” midt i et gjennomregulert samfunn. Det er en arena som kan sammenlignes med sex og det å gå på do. Begge er rene naturlige aktiviteter, noe vi i utgangspunktet ikke gjør til offentlig skue. Boksingen er således en plass hvor to mennesker slår løs på hverandre av full kraft, og det er en kamp på det mest naturlige plan.

Vold blir ansett som tilhørende den maskuline arena. Ja, kanskje maskulinitetens kjerne. Noe av essensen i et demokrati og fritt samfunn er at en skal kunne ytre seg fritt uten fysiske represalier. Ord og kropp er strengt adskilt, og den som tyr til vold taper ansikt. Dette er i utgangspunktet en veldig viktig verdi, men den inneholder også et paradoks: å behandle mennesker respektløst og dårlig på et universitet går nettopp fordi det ikke er en kroppskultur.

Dette i motsetning til en bokseklubb hvor ord og kropp ikke er adskilt på samme måte, og hvor ord må backes opp. Undertegnede har trent boksing i forskjellige klubber i land som Norge, Portugal, Argentina og Brasil. Jeg har i alle tilfeller opplevd en god og umiddelbar velkomst. Diametralt motsatt av hva slags opplevelser jeg har hatt på ulike universiteter.

I Brasil, hvor jeg ble tatt særdeles vel imot, sa min ene trener senere i en forbisetning at min relativt ydmyke fremtoning hadde spart meg for noen av de mest brutale introduksjonssparringene. Man får da paradoksalt nok en mer harmonisk og respektfull atmosfære nettopp der hvor volden er nærmest.

Bronson

En kan kanskje forstå motstanden mot boksing som et uttrykk for velferdsstaten, og dens flukt fra smerte og død. Øygarden skriver at det er ingen tilfeldighet at mens kirkene tømmes så fylles sykehusene. I stedet for en bønn med presten så ringer man legen. Døden har til alle tider rammet oss. Kan det være slik at i den moderne verden etter Guds død at vi takler og forholder oss annerledes, ja dårligere, til døden enn tidligere?

Øygarden forholder seg gjennom boka til to begreper: natur og kultur. Boksingen er naturen som åpenbarer seg i et liv av velferdsstaten og kultur. Dette gjenspeiler seg i bruk av ord, hvor en ofte søker å endre kjernen i noe ved å endre ordene som angir det. Det holder å se på ord som denoterer mennesker som er psykisk utviklingshemmet, eller folk som «HAR fedme». Øygarden knytter dette til boksing slik:

”De råe ordene beskriver innsiden, de rene ordene utsiden, men utsiden er til for oss andre, er til for å beskytte oss mot innsiden. Å være lam i skrævet gir en innsikt som begrepene handikappet og funksjonshindret, for ikke å nevne “physically challenged”, ikke formidler, -liksom sport er et ord som sletter over alvoret:

´Boxing is a testingground of strenght, ingenuity, and heart (a boxing term for spiritual resilience). If we think of sports as playful, we find the concept not only inapplicable to, but offensive, in boxing: you dont ‘play’ at causing a concussion in an opponent, and you don’t ‘play’ at bloodying his face or breaking his ribs.’“

Boksing er en “naturens lomme” midt i et gjennomregulert samfunn. Det er en arena som kan sammenlignes med sex og det å gå på do. Begge er rene naturlige aktiviteter, noe vi i utgangspunktet ikke gjør til offentlig skue. Boksingen er således en plass hvor to mennesker slår løs på hverandre av full kraft, og det er en kamp på det mest naturlige plan.

Denne delen av vår natur kan ikke forbys med den forhåpning å endre våre instinkter. Vold, smerte og lidelse er en del av hva det vil si å være menneske, og denne innsikten kan man oppnå i ringen på en helt annen måte enn gjennom et universitetskurs.

Jeg har personlig av og til følt meg avkledd før kamp, og har tenkt at dette skyldes singleten som man bruker. Ved nærmere ettertanke kan det nok i større grad relateres til at man sloss med full kraft, mens tilskuere nyter seansen som underholdning noen meter unna.

Boksing representerer en erkjennelse av at man kan ikke flykte fra døden. Vi kan ta døden, eller bli tatt av den. Ved å gå inn i ringen så erkjenner vi at slutten er uunngåelig og noe vi ikke kan flykte fra. Boksing blir en slags forberedelse på døden, en arena hvor vi kan møte vår frykt og angst, og stå løpet ut.

Øygarden er inne på denne eksistensielle dimensjonen: ”Så, hvorfor skal man studere boksing? Jo, fordi døden er et fornektet fenomen i et moderne samfunn. Pugilismen forteller lite om hvorfor vi dør, enn mindre om helvete som sådan, men en hel del om hvordan vi kan dø”.

Å trekke paralleller mellom idrett og livet er en forslitt klisje. Boksing derimot fortjener denne analogien mer enn de fleste idretter. Å stå i et hjørne og bli slått er virkelig læren om de absolutte vilkår. En må slå seg ut eller gå under ifølge Øygarden: «Boksing er den menneskeligste av alle sporter, fordi den ligger så nær det umenneskelige, eller kanskje snarere det urmenneskelige.»

Boksing er brutalt, og mange som har hatt lange proffkarrierer kommer ikke uskadet fra det. Skal det være storsamfunnets rolle å nekte mennesker å påføre seg selv slik potensiell skade? 

Raging Bull

En av de fremste boksetrenerne i dag, Freddie Roach, lider av Parkinson som han mest sannsynlig pådro seg etter en lang boksekarriere:

FR: I am not so bad that I can’t live with this. I limp a little bit on my left side. I have slight tremors, and my neck gets really tight at times. My neck tends to go up to the direction where I am looking, and it’s uncomfortable. It’s more embarrassing than anything because people see me shaking, and when I miss a step when I am walking. I used to get mad at that, but it’s just people’s nature to look, so I don’t worry about that. The thing is, I can still box all day, I can do the mitts for 50 rounds a day if I need to.

I am not going to let them operate on me right now. Some doctors say it’s going to get worse, and some don’t. Some doctors say that if I go under a certain cell point, and my body doesn’t produce the amount of cells that it needs, and if the medications start to not work like they should, that I will have problems later on in life. The thing is that I have a good life. I love what I do, and not too many people in this world can say that these days.

BC: Is it fair to say that you aren’t asking anyone for any sympathy about this?

FR: I love life. I chose boxing and we all make choices in life. This is my choice, and I have no regrets whatsoever.

Boksere, uavhengig av nivå, talent og mål, vet bedre enn de fleste om risikoene som er tilstede i sporten. De har akseptert vilkårene. Videre så er menneskets natur hverken utelukkende godt eller ondt, og vi har alle i oss en tilbøyelighet og dragning mot vold. Denne delen av vår natur kan ikke forbys med den forhåpning å endre våre instinkter. Vold, smerte og lidelse er en del av hva det vil si å være menneske, og denne innsikten kan man oppnå i ringen på en helt annen måte enn gjennom et universitetskurs.

Relatert

VM-rapport: Fotballens mysterium og metafysikk

Essay: Einherjer

ESSAY: Sjakkmeditasjoner

Essay: Clash of the Titans

Det nakne mennesket

Vår næring har gjennomgått en metamorfose de siste femti årene. Det som en gang var rent kyllingkjøtt, ser ut til å inneholde alarmerende mengder medisinsk avfall.

Av Emma Gerritsen, skribent, vandrer, observatør, europeer, tidligere samfunnsredaktør i Samviten

Stadig flere ønsker å ta tak i noe av årsaken til allergiutbrudd og sykdom som skyldes matkvaliteten. Stadig flere ønsker å vite hvor maten kommer fra og hva den har vært gjennom. Stadig flere krydrer hverdagen med egendyrkede urter og spirer.

Nylig publiserte Nationen en artikkel om at 32 prosent av alle kyllingfileter som selges i butikken var smittet med den antibiotikaresistente bakterien Extended Spectrum Betalactamase (ESBL) i 2012. Året før var det 43 prosent, og antibiotika brukes intensivt i blant annet oppdrettsnæringen for å fremme dyrenes vekst.

Mest mulig for minst mulig penger

Matproduksjonen i dag handler i stor grad om effektivitet, mengde og lave kostnader, der det øverste målet er å tjene så mye som mulig penger. I Norge er dagligvarehandelen sterkt konsentrert og fire dagligvarekjeder kontrollerer 99 prosent av markedet. Pengestrømmen og avgjørelsen om hva som skal være i butikkhyllene tas i realiteten av en håndfull personer. Disse personene tilhører det øverste sjiktet av Norges rikeste menn.

Trolig er strategien å skape et størst mulig marked gjennom å selge mest mulig av veldig lite. Det fører igjen til at kyllingen inneholder medisinsk avfall eller må nøye seg med et burareal på størrelse med et A4 ark. Dessuten blir maten vi spiser tilsatt aromaer, fargestoffer, konserveringsmidler og et helt spekter av e-stoffer. Også grensen for hva som er lov av sprøytemidler utvides stadig, nettopp på grunn av skadedyrenes resistens. Hensikten er å få produktet til å se ut som noe annet enn det den er. Hvilket fører til kunstig mat som går på bekostning av natur og kultur.

Vi høster det vi sår

Prosessen starter ofte allerede i så-fasen, og genmodifiserte produkter har siden 1990-tallet fått store markedsandeler og økonomisk betydning. Hurtigvoksende og sprøytemiddelresistente planter, som er blant egenskapene til genmodifiserte planter, er pr. dags dato fortsatt forbudt i Europa. Men dette er dominerende trekk hos soya-, mais-, raps- og bomullsproduksjonen i andre deler av verden, blant annet i USA. I 2010 var 80 prosent av all soya som ble produsert i verden genmodifisert.

Det enorme amerikanskbaserte konsernet Monsanto er blant selskapene som har tatt patent på sine frø. Selskapet fører en aggressiv retorikk mot både bønder og markedet for å få solgt deres produkter. Argumentene om å måtte kunne brødfø 10 milliarder mennesker innen 2050 tar kaken. For det kan vi allerede. Til tross for at godt over 800 millioner mennesker sulter i dag, produserer vi nok mat til å brødfø den anslåtte verdensbefolkningen i 2050. Problemet er bare at mellom 30 og 50 prosent av all mat havner i søppelkassen.

Sluttsummen på kassalappen

Vi må betale dyrt for matindustriens utvikling som fører til mest mulig økonomisk gevinst for oligarkene. Altså et fåmannsvelde av matkonger der noen håndfulle aktører regjerer. For å hindre at avlinger går tapt blir planter dynket i plantevernsmidler som beskytter mot skadedyr. Av den grunn trenger planten i mindre grad å bygge  opp et eget immunforsvar, og som konsekvens inneholder en sprøytet appelsin 40 prosent mindre c-vitaminer enn en økologisk appelsin. C-vitaminer er fruktens immunforsvar, og da er det kanskje ikke rart av vitaminmangel er så utbredt i befolkningen i dag.

Ikke bare vi må betale dyrt, men også naturen. Den kjemiske sprøytemiddelbruken går ikke bare utover skadedyrene, men også resten av det biologiske mangfoldet. Og ikke minst jordsmonnet og grunnvannet.

Etterspørsel fra matindustrien fører i tillegg til at diversiteten av sorter forsvinner når bønder går over til å dyrke noen få sorter de kan tjene penger på. I dag baseres matproduksjonen på rundt 100 arter, og av disse står mais, hvete og ris for drøyt 60 prosent av all matproduksjon.

Dette gjør jordbruket enormt sårbart, noe potetepidemien i Irland på 1800-tallet illustrerte. En hel nasjon sultet, nettopp fordi de kun dyrket én potetsort, som igjen ble rammet av sykdom.

Tanken på god, ren og rettferdig mat er derimot ikke hverdagskost for flertallet. Det er opp til hver enkelt å ta ansvar og velge å bli medprodusent ved å stille spørsmål og krav ved maten vi har på tallerkenen. Det er opp til hver enkelt å ville vite, for så å handle ut fra det.

Gladlaksen og heldiggrisen

For å konkretisere ytterligere kan vi vende tilbake til velferdssamfunnet Norge, hvor gladlaksen forlengst har blitt et unntak. Norge er blant de største eksportørene og konsumentene av laks i verden i dag, og oppdrettsnæringen blomstrer. En gjennomsnittlig nordmann spiser 8 kg laks hvert år, hvorav størsteparten er oppdrettslaks.

Vi har lært at den feite fisken er en gullgruve av omega-3- fettsyrer. Markedet vil få oss til å fortsette å tro på det, og vi tar det som god fisk. Det er essensielt å stille spørsmål ved dette. For som vi alle vet, spiser ikke laksen skalldyr lengre. Skalldyr er det som får kjøttet til å bli rosa. Ei heller svømmer laksen mot den strie strømmen for å legge egg samme sted den selv ble vekket til live.

I dag er oppdrettslaksen bare feit, bokstavelig talt. Den svømmer rundt i trange nett, blir fôret med soya fra Brasil og lider av lakselus som blir bekjempet med enorme mengder antibiotika. Matingen er så kraftig at den må på diett i  14 dager før slaktningstid for å kvitte seg med overskuddet. Utsagnet “man blir det man spiser” gjelder også for laksen. Konsentrasjonen av omega-3 synker, mens spor etter skadelige miljøgifter stiger. Laksen er kanskje blitt gunstig for lommeboken, men ikke for vår helse.

Ta ansvar som medprodusent

Den dagen mat ble en del av det kapitalistiske systemet, ble den målt i kroner og ører. Det har gått kraftig utover biodiversitet, dyrevelferd og vår egen helse. Matindustriens knivkamp provoserer og bekymrer, men det inspirerer også til forandring.

Til tross for at mye kunnskap i vitenskapssamfunnet er blitt låst i et skap, og mange av fremtidens avgjørelser tas bak lukkede dører, vokser bevisstheten i befolkningen. Stadig flere ønsker å ta tak i noe av årsaken til allergiutbrudd og sykdom som skyldes matkvaliteten. Stadig flere ønsker å vite hvor maten kommer fra og hva den har vært gjennom. Stadig flere krydrer hverdagen med egendyrkede urter og spirer.

Som konsekvens opprettes mat- kooperativer, urbane hageprosjekter popper opp, ulike organisasjoner setter tema på dagsorden, og omsetningen av økologiske varer har steget med 31 prosent det siste halvåret.

Tanken på god, ren og rettferdig mat er derimot ikke hverdagskost for flertallet. Det er opp til hver enkelt å ta ansvar og velge å bli medprodusent ved å stille spørsmål og krav ved maten vi har på tallerkenen. Det er opp til hver enkelt å ville vite, for så å handle ut fra det. Først da kan man si god appetitt med oppriktighet.

Relatert

Vermont og kampen mot GMO

Kampen mot palmeoljen er på langt nær over

Sunn mat henger sammen med kultur og tradisjon

Essay: Fremtiden tilhører gourmeten

Unge matspirer skaper liv og røre – Slow Food Youth Network

The Slow Movement – Langsomhetens filosofi

Reisebrev fra Europas midte: Verden gjennom nåløyet

“Permakultur er løsningen på alt!”

Trenger vi matproduksjon i Norge?

Dagros og Soyaimporten

Oppdrettslaks verre enn sitt dårlige rykte – forskere slår alarm

Fiskeoppdrett – en økologisk katastrofe

I det moderne massemediesamfunnet  manifesteres den uhyggelige syntesen av kristendommens lineære tidsanskuelse og borgerskapets hule fremskrittsoptimisme (ubegrenset vekst) på hvert gatehjørne. Her glemmer man raskt at synet på historien i tidligere tider har vært syklisk, og videre at den var karakterisert ved en stadig forringelse eller devolusjon. Eller dette avskrives nettopp som en funksjon av utviklingstanken (se også “Apokalypsens fire ryttere” del 1 og del 2).

Av Vebjørn Korneliussen

Dagens økonomiske diktaturer forvitrer allerede. Selv om vi slår av lyset fra åtte til ni og sorterer avfall, ville det vært for sent også om alle hjul hadde stanset over natten.

Vi møter det i Hesiods verdensaldre og hinduenes yugaer. Tilværelsens sykliske natur i videre forstand dukker også opp i forestillinger som samsara og jødenes gilgul (uttrykt i Fork. 1,5-6). Her er det på sin plass å bemerke at innblandingen av den populære forståelse av reinkarnasjon eller personlighetens overlevelse overhodet er popkristendom og moderne spiritualisme som ikke ville ha sagt antikkens menneske noe.

For at den jødiske sekt skulle kunne selge messianismen i det myesterieglade Romerriket, behøvdes en identifikasjon mellom den jødiske Messias og mysteriekultenes mystagog. Dette for å gjenopprette forholdet til gudene og for å åpne muligheten for en upersonlig “videreeksistens” etter døden i et samfunn under en stivnet statsreligion.

I sagabygda Melhus i Sør-Trøndelag – Asbjørn av Medalhus’ og Einar Tambarskjelves landskap – møter Samferdselsdepartementet kraftig folkelig motstand mot de storstilte planene om etablering av en godsterminal på Søberg med alle de irreversible ødeleggelser dette vil medføre for kulturlandskap, sjølforsyning, vilt og folkehelse. Alliansen «Ja til Sagabygda – Nei til godsterminal i Melhus» har vokst seg stadig sterkere, etter hvert som innbyggerne har innsett hvilke verdier som står på spill. Les mer og støtt initiativet på Vern Melhus (se her) og det offentlige Facebook-samfunnet Nei til godsterminal i Melhus (se her). 

Av Ola Storrø, melhusbygg og førsteamanuensis ved Institutt for Samfunnsmedisin, Medisinsk fakultet ved NTNU

Stedsopplevelsen er en bestandig og varig del av vår bevissthet og identitet. Når stedets karakter forringes, når det mister sin egenart, opplever vi smerte. Stedstap utgjør en trussel mot identiteten, både til stedet og til menneskene.

Samferdselsdepartementet har besluttet at plasseringen av et nytt logistikknutepunkt for Trondheimsregionen skal utredes. Departementet har så langt bestemt at det blir en såkalt «delt løsning» med havn i Orkanger og godsterminal sør for Trondheim. Og nå går denne prosessen inn i sin avgjørende fase. Jernbaneverket har i løpet av 2014 oppdraget med å utrede om Torgård i Trondheim eller Søberg i Melhus er det mest egnede alternativ alle forhold tatt i betraktning.

I denne utredningen er både positive og negative konsekvenser viktige. Så langt foreligger det en konseptvalgutredning (KVU) og en revisjon som ble lagt til grunn for Samferdselsdepartementets beslutning om at det endelige valget skulle stå mellom Torgård og Søberg. En rekke forhold var imidlertid ikke utredet i den KVU som foreligger, så som grunnforhold, støybelastning, omfanget av tilleggsareal som kreves, veier, løsmassetunnel, utslipp fra trailertrafikk til og fra terminalene, mulighetene for en gradvis utbygging, eventuell tunnel gjennom Vassfjellet i Melhus og mer.

Lokalpolitikerne er tilsynelatende svært lite engasjerte i denne prosessen. De synes i alle fall ikke i den pågående debatten. Det kan man bare undres over. Befolkningen er det derimot annerledes med. I Melhus har over 2500 innbyggere i det berørte området i nedre Melhus skrevet under på en protest mot å få en godsterminal i sitt umiddelbare nærområde. Grunnen til en slik protest er at godsterminalen betyr en varig ødeleggelse av det bomiljø og det kulturlandskap som er de aller viktigste grunnene til at de bor og trives der.

Melhus har en identitet og attraktivitet som er uløselig knyttet til det landlige, til jordbrukslandskapet, Gaula, åsene, fjella og naturen som definerer dette stedet. De som bor her og de som kommer hit som innflyttere sier at det er det å bo på landet, lufta, lyset, roen og miljøet som er den viktigste grunnen til at de flytter hit.

Stedet bestemmer vår måte å være på, det bidrar til å gi mening, er en grunnstein i vår identitet. Menneskelig identitet forutsetter stedets identitet, stedene må være slik at de byr på varige og stabile muligheter for identifikasjon.

En fersk undersøkelse fra DNB eiendom viser at nordmenns vilje til å pendle er litt større enn for et år siden, og at de er villige til å reise inntil 45 min. for å få råd til å bo utenfor byen med hus og hage.  De store pendlerkommunene Malvik, Melhus og Klæbu er spesielt attraktive fordi de ligger innenfor 30-minuttersgrensen.

Attraktiviteten er den viktigste ressursen disse kommunene har, og de må bevare sin identitet som et sted på landet med alt det positive det innebærer. Trivselsfaktoren knyttet til dette representerer sentrale menneskelige verdier, med sammensveisede bomiljø og god infrastruktur.

Etablering av en tungindustriell aktivitet med og omkring en svært arealkrevende godsterminal like sør for Melhus sentrum med en i tillegg enorm tungtrafikktrafikk til og fra terminalen dag og natt, vil for all framtid ødelegge det som er bygdas særpreg og karakter, merkevaren Melhus. Da står vi overfor et stedstap.

Stedsopplevelsen er en bestandig og varig del av vår bevissthet og identitet. Når stedets karakter forringes, når det mister sin egenart, opplever vi smerte. Stedstap utgjør en trussel mot identiteten, både til stedet og til menneskene. Stedet bestemmer vår måte å være på, det bidrar til å gi mening, er en grunnstein i vår identitet. Menneskelig identitet forutsetter stedets identitet, stedene må være slik at de byr på varige og stabile muligheter for identifikasjon.

I bunn og grunn handler dette om mye mer enn transportløsninger og mulige økonomiske gevinster. Det handler om respekt og ansvar for nåværende og fremtidige slekters livsbetingelser, deres fysiske, psykiske og sosiale helse. Derfor sier befolkningen i nedre Melhus et tydelig nei til en framtidig godsterminal.

Foto: Kjell Brevik, redaksjonsmedlem Kulturverk

Relatert

Hvem eier landskapet?

David Bollier og gjenreisingen av allmenningene

Hav og fjell: Norsk identitet

Riddernes seier over vindturbinene – Kamp mot vindmøller er ikke alltid forgjeves

Kampen mot monstermastene i Hardanger har blitt film

Naturvern er som fred

Lofoten, vår kronjuvel

Opprinnelig skrevet for bloggen Innover, mot pyramiden i 2010. Omarbeidet og fornyet for Kulturverk.

Av Eirik Storesund, norrønfilolog

Søker man inspirasjon i det absurde, surrealistiske og lekne har man dessuten større sjanse for å utvikle en original eller interessant idé, enn dersom man skulle arbeide helt mekanisk med et flatt og klarlagt indre landskap. Dette er den absurde, ekstatisk-kontemplative kunstens kjerne. Å være esoteriker er å være psykonaut er å være kunstner er å være troll.

Innledning
Jeg vil gjerne åpne med å si at følgende tekst opprinnet i en kort, brusende og inspirerende skrivestund. Sånn sett står det i stil med temaet. For det er akkurat denne beruselsen vi skal se på. Dette essayets bakteppe består av refleksjoner fra mine akademiske studier innenfor norrøn kultur, religion og språk. Formen og stilen må likevel sies å være tungt preget av de personlige anskuelser jeg hadde da dette ble skrevet.

Jeg har i denne versjonen tonet ned noe av det mest ungdommelige tankespinnet som kjennetegnet den opprinnelige teksten. Forhåpentligvis til innholdets fordel. Noen skulle vel hevde at temavalget var hasardiøst nok til at man som fagperson skulle unngå det. Men det er mye fint i disse anskuelsene. Det er ikke meg imot at de blir løftet ut av biblioteket og inn i atelieret, tursekken, verkstedet, tempelet eller hvor det enn måtte være interesse for det.

Selv om vi er ute av stand til å forstå hvordan folk virkelig tenkte for over tusen år siden, tror jeg vi kan ha glede og interesse av å fange en liten gnist av deres tankesett. Dette kompliserte norrøne verdensbildet som på så uhyrlig mange måter er annerledes enn vår egen, klassisk-inspirerte og rasjonalistiske verdensanskuelse.

Den norrøne kulturen, dens litterære verk og intellektuelle arv er sjeldent anerkjent som del av den vestlige kanon. Det er svært synd ettersom det gamle norrøne verdensbildet ofte tilbyr et fullt og helt annerledes perspektiv, og er vel så skikket til å formidle noe om den menneskelige tilstand som den favoriserte klassiske arven er. Vi behøver ikke å gå over bekken etter vann: vi har en brønn av lignelser og visdom også i vår hjemlige kulturarv.

Jeg skal her gi en kort innføring i begrepet óðr. Dels slik det fremstår i kildene, for å utbrodere en norrøn ekstatisk tankerekke. Dels hvilken intellektuell, filosofisk og åndelig nytte man kan ha av begrepet i dag. Jeg håper det inviterer til leken metafysisk spekulasjon, og at det dermed kan være nyttig for esoterikere, kunstnere og hvem andre som måtte være tilbøyelige til den slags. Dermed vil jeg også gå kort innom nettopp dette helt til slutt.

Óðr
Dette er et norrønt ord som deler etymologisk opphav med det moderne tyske Wut, som lettest kan oversettes som «sinne». Det norrøne ordet bærer også denne meningen, men det er kun én blant en rekke andre ordforklaringer. Helt avhengig av kontekst kan óðr i sine henholdsvis adjektivistiske og substantivistiske former bety en hel rekke forskjellige ting. Ting som for moderne mennesker gjerne vil oppfattes som konstrastfulle, kanskje til og med motsetninger, men som tydeligvis ble betraktet som forbundne i norrøn tid. Mer om det etter hvert.

Som substantiv opptrer óðr primært i betydningene sinn, tanke, forstand, sinne, opprørt sinnsstemning, sterk lyst, og så videre. Men i tillegg brukes det om poetisk kunst og dikting. Adjektivet bærer betydningene rasende, avsindig, heftig, voldsom, ør, gal, brå, hastig, ivrig. Man ser altså at det er snakk om et begrep med sterk rot i ekstatiske, intense sinnstilstander. Det være seg tilsynelatende kaotisk aggresjon eller poetisk kreativitet.

Det er nettopp dette ordet som danner grunn for gudenavnet Óðinn. Odin betyr «Han som er Óðr». Det er ingen overraskelse at begrepet kan forbindes med Odins mangslungne aspekter og attributter. Stikkord: diktekunst, krigføring, fatalisme, død, trolldom, ekstase, erotikk, kunnskap og visdom.

For ingenting i den norrøne verden var selvskapt og isolert, men oppstod på bakgrunn eller bekostning av noe annet, og gir av seg selv til hva enn nytt som måtte komme. Det er en god kontrast til vår egen tid, hvor vi ofte overser hvor avhengige vi faktisk er av vår bagasje, våre forløpere, tradisjonsbærere, læremestere og foreldre.

I følge Vǫluspá var óðr en av egenskapene gudene skjenket de første menneskene, Ask og Embla. Opprinnelig var de to bare statiske gjenstander som av gudenes håndverk omskapt fra drivved til livsvesen. Óðr, slik det omtales i denne sammenheng, tolkes stort sett etter betydningen «tanke, sinn». Det danner et bilde av óðr som en mekanisme nedfelt i vårt menneskelige vesen, noe som er med på å definere oss. En evne til både guddommelig galskap og raseri, men også inspirerende kraft og komplisert symbolsk tankegang.

I myten om diktermjøden møter vi Kvase: et menneskelignende vesen som ble skapt av gudenes spytt, og senere drept av dvergene Galar og Fjalar som skapte blodet hans om til diktermjøden. Denne mjøden er opphavet til all poetikk og menneskelig visdom, og en av dens beholdere heter Óðrørir: «den som rører sinnet». Navnet er nok i utgangspunktet et synonym for mjøden selv.

Diktermjøden er de poetiske impulsenes mytologiske manifestasjon, og det er nok knapt tilfeldig at den uttrykkes som en rusdrikk. Dette bærer vitnesbyrd om oppfattelser man hadde rundt sinnstilstandene og virkningene som kom med rus. Liksom óðr er et kontrastfullt begrep, kan vi si det samme om menneskets forhold til rusen. Alkohol er tross alt noe så pussig som en giftig livsdrikk, et sosialt glidemiddel som også kan ruinere vennskap, samt en inspirasjonskilde som kan fordumme.

Diktingen er en utstrekning av den samme grunnkraft, og det norrøne skaldediktet er gjerne enten kritiserende eller prisende. Selv om skaldediktet kan betraktes som et spesielt edelt kulturprodukt, hendte det at skaldene underspilte dette gjennom grotesk billedbruk. Å dikte er å brygge med hodet. Når skalden fremfører dikt, skjenker han diktermjød, eller han spyr.

De kontrastfulle, surrealistiske skaldediktene er fulle av slike disharmoniske metaforer. Som når Einar Skålaglam i første strofe av Vellekla roper: «Heyr jarl Kvasis dreyra!» («Hør, jarl, Kvases blod!»). Når du smaker med ørene kan diket, som en rusdrikk, stimulere dine følelser og fantasi.

Denne typen anaturalisme er et kjennetegn ved norrøn diktning og kunst som er nøye analysert av forskere som Hallvard Lie og Bergsveinn Birgisson. Det er et førkristent stilideal som forener motsetninger i absurde tankebilder, hvilket igjen gjennomsyret det førkristne verdensbildet. Annerledesheten av en slik tankegang har trolig bidratt enormt til at vi ved senere paradigmeskifter mistet evnen til virkelig å verdsette denne kunstens kvaliteter. Desto mer når de gamle tankebildene er fjerne for vår egen virkelighet: en hest er en galge, hav er jord, en lyd et stoff. Enhver hendelse er en handling.

Ser man på utviklingen av kunst i jernalder og middelalder blir dette åpenbart. Endringer i kunsten fra Bernhard Salins stil I, II og III i folkevandringstid og merovingertid, til Osebergstil, Borre-, Jelling-, Mammen-, Ringerike- og Urnesstil fra vikingtid til middelalder, markerer også endringer i verdensbildet. Fra en tolkning av naturen orientert mot kontrast og inkongruens, som er organisk, plastisk og overglidende. Mot et klart, naturalistisk og harmonisk, utpreget klassisk og kristent ideal som hadde lite til overs for det forutnevnte.

Der tidlig kunst blander sammen dyr og mennesker, er det i senere kunst ingen tvil om hva som er hva. Hva som er natur, hva som er kultur. I det senere idealet er ting harmonisk og klart. I det tidlige et tilsynelatende grumsete og komplisert system, et der ting skapes og formes i reaksjon med og mot hverandre. Denne såkalte anaturalismen er unaturlig for oss, men ville neppe blitt oppfattet slik i de dager.

Den utskjelte, men like fullt legendariske religionshistorikeren Mircea Eliade hevdet at det i tradisjonelle samfunn forelå potensialer for religiøs dyrking i alt som har et sakralt foreliggende. I norrøn mytologi aner vi at kultur og teknologi er produkter av gudenes forvaltning av kreative impulser over på menneskeheten.

I Nordens yngre jernalder hadde man sine ekstatikere, magikere ordsmeder og tenkere: ulvhedner og berserkere, seidkoner og volver, tuler og skalder. Disse bar forøvrig tette bånd til aristokratiet og er desto enklere å knytte til Odins attributter, da han selv opptrer som kriger, trollmann, skald og guddommelig høvding.

Rent åndelig er disiplin og et årvåkent øye for opplevelse nødvendig for å kultivere en ekstatisk inspirasjonstilnærming. Spesielt i en tidsalder hvor det er langt mellom virkelige og grunnåndelige mennesker i en mer saklig, og mindre flimrete forstand.

Er man åpen for å tolke, kan en forståelse av óðr som brå og ekstatisk, åndsdrevet inspirasjon være en fruktbar og verdig ettertanke. En kan si det er en manifestasjon av denne kraften som ga fødsel til artikkelen du når har foran deg, men det er slettes ikke nødvendig å forstå det så snevert. Riktignok er óðr tilknyttet en særegen ekstatisk kognitiv opplevelse, med assosiasjoner til noe brått og brusende. Men den er også i det store og det hele uadskillelig fra vanlige kognitive bevegelser, som altså er en grunnleggende menneskelig egenskap.

Selv om denne normale adferd kan betraktes som sentral i dette vide begrep, er det helt åpenbart at det vil seile inn i plutselige, inspiratoriske tankestrømmer før eller siden. Og innunder en slik definisjon har en bredde nok til å få plass til både poetiske impulser, spontan vrede og ekstatisk ørhet.

Det er som maktenes inngripen i sinnet legger til rette for små og store åpenbaringer: Når Egil Skallagrimsson i sitt kvad Sonatorrek uttrykker sin forakt for Odin etter sønnens død, finner han likevel plass i diktet til å takke for det sinn som bar skaldskapens gave, som guden har skjenket ham. I hans egne ord en «idrett uten lyte».

Det samme sinn som også skjenket ham en intuitiv evne til å skille fiender fra venner. Dette motivet betyr sannelig at talent er plassert hos mennesker som en guddommelig arv. Dette er til tross for at skalden selv må ha stått ansvarlig for å utvikle seg og prestere i sin idrett.

Det er aldri skildret hvordan en skald faktisk ble akkurat skald, enda det må ha vært en krevende og hard utdannelse. I moderne tid ville han være betraktet som en egen celle, en mann skapt selvstendig. Men i det norrøne perspektivet er ingen mann selvskapt og isolert. For ingenting i den norrøne verden var selvskapt og isolert, men oppstod på bakgrunn eller bekostning av noe annet, og gir av seg selv til hva enn nytt som måtte komme. Det er en god kontrast til vår egen tid, hvor vi ofte overser hvor avhengige vi faktisk er av vår bagasje, våre forløpere, tradisjonsbærere, læremestere og foreldre.

Lek med mønster og symbolikk i helt hverdagslige ting, og se dem i et større, organisk perspektiv. Lek med språk, fordyp deg med tvisyn i alt du foretar deg. Snu det på hodet, plukk det fra hverandre, bland brikkene og sett dem sammen på ny.

Óðr for moderne ekstatikere?

Men hvordan kan man da ha utbytte av óðr? Har den først og fremst funksjon for dem som i vår tid farter ut for å dyrke sin indre Odin? Den norrøne religiøse tradisjonen er dessverre tapt for oss. Vi har kun fragmenter av dens meningsinnhold igjen av dette utdødde verdensbildet. Men det er ikke noe hinder for å benytte oss av begrepet, eller å finne mening i de mytene vi har.

Ekstasens rolle er sikkert gammelt nytt for mange som driver med kunst og dikting, eller som tillegger noen form for spirituell betydning i det de driver med. Opplevelse er et nøkkelbegrep, og hvordan denne fremmanes enten man bestiger fjell eller graver grøfter.

Rent åndelig er disiplin og et årvåkent øye for opplevelse nødvendig for å kultivere en ekstatisk inspirasjonstilnærming. Spesielt i en tidsalder hvor det er langt mellom virkelige og grunnåndelige mennesker i en mer saklig, og mindre flimrete forstand. Hvor ånd blir kommodifisert og banalisert, ironisk nok, av dem som hevder å være åndelighetens mest intense og iherdige forkjempere. Spesielt som det forekommer i nyreligiøse miljøer.

Men for å pense tilbake til sporet, og bort fra den ofte berettigede kritikken av såkalt nyåndelighet: det er som sagt spesielt nyttig for den spirituelt innrettede kunstner å gjøre seg kjent med hvordan merkelighet kan mane frem ekstatiske sinnstilstander, og danne bro for inspirasjonen.

Hvilken konkret nytte har man da av å tenke i form av óðr? Det tilbyr klarhet over at du er et vesen som fordøyer impulser, og som til enhver tid er under innflytelse. Å bevisstgjøre seg nøyaktig hva ens innflytelser er, er å åpne slusene for dem.

I tråd med skaldediktingen ville mitt første råd være å forsøke å se den eksistensielle nytten av motgang, kontraster og hele følelsesregisteret. Men det kan ikke skapes som en direkte imitasjon av en fortidig kunstart, og et ikke lenger levende verdensbilde.

Det må smis ut på andre måter. Etter en indre logikk som må avdekkes. Ekstasen er en utfordring mot egen passivitet. Et instinkt som rører sinnet som mjød. Bruk tanke- og assosiasjonsleker som verktøy. Foren motsetningene. Se hva de har til felles, og hva som gjør dem ulike.

Gjør på karnevalsk vis noe stygt vakkert, liksom den skrekkinngytende og avskyelige Hel kunne bli vakker i poesien – enda hun faktisk ble betraktet som det helt motsatte. Det er en avlæringsprossess der man må skape et kaos av orden, for så å sette det sammen igjen.

Søker man inspirasjon i det absurde, surrealistiske og lekne har man dessuten større sjanse for å utvikle en original eller interessant idé, enn dersom man skulle arbeide helt mekanisk med et flatt og klarlagt indre landskap. Dette er den absurde, ekstatisk-kontemplative kunstens kjerne. Å være esoteriker er å være psykonaut er å være kunstner er å være troll.

Lek med mønster og symbolikk i helt hverdagslige ting, og se dem i et større, organisk perspektiv. Lek med språk, fordyp deg med tvisyn i alt du foretar deg. Snu det på hodet, plukk det fra hverandre, bland brikkene og sett dem sammen på ny. Denne gangen som om en galge var en hest.

Relatert

Germina Germana – Dugin og Neutzsky-Wulff, radikale stemmer for en ny tid?

Til ærens forsvar: Et forsøk på å gjenopprette et oversett ideal

Sagaen om Kormak – en fortelling om kjærlighet og krig

Essay: Einherjer

Wessobrunner Gebet – Oldhøytysk bønn med røtter til førkristen tid

DIKT: Løvemannen

Innenfor de ortodokse østkirkene er ikonene av Maria som Gudeføderske – også kjent som Theotokos – en framtredende symbolikk. Disse ikonenes historiske bakteppe rommer ikke bare teologiske feider og en større metafysisk himmel, men også et geopolitisk drama med bysantinske intriger, europeisk folkevandringstid og Vest-Romerrikets fall.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør Kulturverk

Å trumfe igjennom Theotokos og ortodoksien var derfor ikke bare et spørsmål om religiøse overbevisninger, men også et middel for å skape større enhet i riket.

I dag kan det kanskje sies at visuelle framstillinger av Theotokos er i en ny ekspansiv fase grunnet den religiøse vekkelsen Russland har opplevd de siste 20 årene. Temaet er altså ikke av antikvarisk art, men fortsetter å inspirere flere millioner mennesker i den ortodokse verden: i Hellas, på Balkan, i Egypt og Levanten, og ikke minst i det eurasiske hjertelandet som strekker seg fra Kaliningrad ved Østersjøen til Vladivostok ved Stillehavet og Beringstredet. Arven fra Bysants er fortsatt i live.

Den østromerske hovedstaden Konstantinopel var det historiske springbrettet for beretningen om hvordan Maria som Gudeføderske eller Theotokos oppstod som ikonisk uttrykk. Dette imperiale midtpunkt var i det 5. århundret åstedet hvor de som forfektet dette dogmet seiret.

Denne striden var ikke utelukkende en åndskamp med sakrale beveggrunner. For de geistlige var det vel så mange profane motiver involvert. Ærgjerrige evnukker var også interessenter i intrigene hvor stillingtagen til Theotokos for mange var et alibi for vilje til makt. I dette dramaet var det også den besluttsomme kvinnen Pulcheria – søsteren til den lett manipulerbare keiser Theodosius II – som trakk i trådene og fikk trumfet igjennom dogmet om Maria som Gudeføderske. Noe jeg vil komme tilbake til.

Theotokos kontra Khristotokos

De tidligste framstillingene av Maria som moder har man funnet i Romas katakomber. Selv om disse illustrasjonene angivelig viser Jesu fødsel og er knyttet til religiøse overbevisninger, er det neppe noen teologiske betraktninger som ligger bak. Avbildningene av Marias menneskelighet var i det 3.århundret flyktige, men foregriper en utvikling som ville vare i århundrer.

Den offisielle kirken visste ennå ikke hvordan en eventuell aksept av hengivenheten til Maria skulle integreres, eller var til og med redd for konsekvensene. Da vilkårene til kirken ble forbedret etter Milano-ediktet (som sikret allmenn religionsfrihet) i 313, tok den kristne kunsten en ny vending. Den ble mer strukturert og hierarkisk ordnet. Men fortsatt var visualiseringene av Maria marginale.

Presedensen for senere Maria-ikoner skulle imidlertid komme fra keiserlig hold. En bronsemedaljong datert til 325 viser et portrett av Helena – den prominente moren til keiser Konstantin – på forsiden, mens baksiden viser en stående kvinne som holder et barn i venstre arm. Ikke ulikt de senere Hodegetria-portrettene av Maria (Hodegetria betyr ”den som viser vei”). Fausta, fruen til Konstantin, lot seg også avbilde som morsfigur på imperiets mynter.

Mens disse myntene ble preget, opphøyde Nikaia-konsilet kristendommen til statsreligion i 325. På dette kirkemøtet ble jomfrufødselen til Maria og den dualistiske naturen til den legemliggjorte Gud innlemmet i trosbekjennelsen. Marias ”rene livmor” var en utfordring for forestillingsevnen til kristne så vel som de ikke-kristne. Debatten om dette paradokset skulle fortsette i mer enn hundre år til.

I mellomtiden var kirkens visuelle uttrykk et speilbilde av de keiserlige representasjoner, som blant annet innbefattet Jomfruen som dronning på tronen. Temaet med den omsorgsfulle moren – som keiserinne Fausta brukte – hadde ennå ikke vunnet innpass innenfor kirkens offisielt sanksjonerte kunst. Dette motivet fantes imidlertid på koptiske monumenter, men her var inspirasjonskilden den egyptiske gudinnen Isis.

Keiser Theodosius II

I hovedstedene Roma og Konstantinopel impliserte temaet med den omsorgsfulle moren dynastisk arvefølge, hvilket var uforenlig med den guddommelige legemliggjørelsens mysterier. Kirken var mer bekvem med Maria som metafysisk abstraksjon snarere enn som kvinne av kjøtt og blod. Konsilet i Efesos i 431 ble et omdreiningspunkt for denne motsetningen.

I Efesos ble Maria kalt for Theotokos, hvilket betyr den Gudeføderske. Flere biskoper følte seg støtt av denne betegnelsen. Ikke minst de fra Syria og Palestina, som så på krysningen mellom guddommelig og menneskelig som foruroligende. Blant dissenterne var den syriske munken Nestorios (386-450) – patriark av Konstantinopel (428-431) – den aller fremste. Istedet for Theotokos foretrakk han betegnelsen Khristotokos, som betyr Kristusfødersken. Dette var noe mer enn ordspill. For sin motstand ble Nestorios avsatt og bannlyst som kjetter under dette kirkemøtet.

Striden som kom til overflaten i Efesos var klimakset i en polarisert debatt om Jesu natur som hadde brygget over lengre tid. De ortodokse kristne – som forfektet Theotokos – ble utfordret av heterodokse grupper (arianere, apollinarianere og eutykianere), som på sin side stod for monofysittisme. Denne retningen hevdet at Kristi guddommelige natur og hans menneskelige natur er forent i én enhet.

Nestorios skilte seg ut fra både de ortodokse og de heterodokse. Ifølge hans retning nestorianismen var Jesus to personer og to naturer på samme tid: den ene guddommelig og den andre menneskelig. Ifølge Nestorios var Maria kun mor til Kristi menneskelige natur.

Den ortodokse posisjonen framholdt at Jesus er en person med to naturer. Dvs. at han er like fullt menneskelig som guddommelig (på ikonene virker det som om barnet er like mye menneske som guddom: det er legemliggjort, men har også en halo med kors rundt sitt hode). Dette synet understøttet kirkens legemlige makt i verden. De heterodokse posisjonene skilte det guddommelige fra det menneskelige, enten bokstavelig eller ved å benekte de menneskelige sidene ved Jesus. Således utdefinerte de seg fra den verdslige maktkampen som gikk i favør av deres ortodokse antagonister.

Den gang framstod disse maktpolitiske prioriteringene antakelig som prekære. Særlig med tanke på at Vest-Romerriket var godt på vei inn i sin endetid, med intern splid mellom aspirerende tronranere og eksternt press fra gotere og hunnere.

Bysantinske intriger

Legitimeringen av kirkens dennesidige autoritet var ikke den eneste grunnen til at de ortodokse tilhengerne av Theotokos seiret. Det skulle mer til for å vinne idékrigen. Ikke minst fordi keiser Theodosius II (401-450) selv hadde en forsiktig dragning mot monofysittismen forut for konsilet i Efesos. Nestorios hadde dessuten flere høytstående tilhengere i Konstantinopel. Her måtte det list, bestikkelser, diplomati og renkespill til for å vinne fram.

Nestorios hadde en formidabel politisk motstander i Kyrillos (376-444), patriarken av Alexandria. Kyrillos var en slu politiker som visste hvordan han skulle appellere til tvilernes materielle begjær. Kosteligheter i form av gull, tepper, draperier, silketøy og eksotiske dyr ble gitt som bestikkelser til fornemme damer og politisk velplasserte evnukker, hvorav flere myknet opp i favør av Theotokos.

Om Nestorios måtte se seg slått, skyldtes det ikke bare motbør fra hans alexandrinske embetsbror. Patriarken hadde sin ultimate Nemesis i Pulcheria (398-453), keiserens søster, som var en høyt begavet realpolitiker. På denne tiden var det meget alvorlig for kvinner av hennes rang å bli offer for eventuelle ryktespredninger om antatt usedelig atferd. Den slags kunne bli brukt ikke bare mot henne, men også dynastiet som sådan. Derfor valgte Pulcheria å forbli jomfru.

Uten å redusere hennes hengivenhet til kristendommen, kan det sies at hennes identifikasjon med Jomfru Maria – og at hun lyktes å overbevise offentligheten om en slik forbindelse – var en kløktig politisk manøver som var med på å sikre makten til hennes dynasti.

Attila

Å trumfe igjennom Theotokos og ortodoksien var derfor ikke bare et spørsmål om religiøse overbevisninger, men også et middel for å skape større enhet i riket og slå ned på dissens. Den gang framstod disse maktpolitiske prioriteringene antakelig som prekære. Særlig med tanke på at Vest-Romerriket var godt på vei inn i sin endetid, med intern splid mellom aspirerende tronranere og eksternt press fra gotere og hunnere.

Det bysantinske riket var heller ikke trygg for eventuelle sjokk utenfra. Ikke minst etter det mislykkede mordforsøket på Attila i 448, som ble beordret av Krysafios (408-450), en evnukk som hadde klatret til topps som keiserens kammerherre og kommandant for hans livgarde. For å stagge Attilas raseri overførte keiser Theodosius store mengder gull fra skattebetalerne i øst til hunnerherskeren.  En ydmykelse som ikke akkurat lindret imperiets sterke indre spenninger.

Monofysittismen var således ikke bare en teologisk samlebetegnelse, men også i økende grad en politisk markør for motstanderne av imperiet (noe keiseren, med henblikk på hans anstrøk av monofysittisk legning, antakelig ikke var klar over). Særlig gjaldt dette i rikets østlige byer, hvor misnøyen med overformynderiet var størst. Polariseringen mellom de ortodokse tilhengerne av Theotokos og de heterodokse var dermed også en konflikt mellom øst og vest.

Det var først etter konsilet i Khalkedon i 451 at Theotokos endelig ble fastlagt som dogme. Pulcheria var atter den fremste pådriveren, godt hjulpet av pave Leo I. Etter Khalkedon gjorde Theotokos sitt gradvise inntog i billedkunsten. I de første århundrene var stilen formell, før den etterhvert ble mer intim.

Antallet avbildninger av Theotokos gikk i bølger. Det var to ikonoklastiske perioder (726-787 og 814-842) hvor frambringelsen av ikoner stanset opp. Særlig framveksten av den ikonoklastiske religionen islam på 600- og 700-tallet utgjorde en sterk utfordring for de ikonofile.

Apsis-mosaikk fra Hagia Sofia

Men med den andre ikonoklasmens definitive bortgang innenfor den ortodokse kirken, begynte teologer og kunstnere å revitalisere og videreutvikle de moderlige og menneskelige trekkene ved Jomfru Maria. Disse kvalitetene hadde vært til stede – riktignok til dels i dvale – i tidligere århundrer.

Etter det 8.århundret ble Marias moderlige dimensjon konsolidert, hvilket gjorde henne til det perfekte mellomledd mellom Gud og de troende. Dette fordi hun ble enda mer tilgjengelig for massene når hun manifesterte seg som en alminnelig kvinne som forstod menneskehetens eksistensielle kår. Det er etter den andre ikonoklasmen at apsis-mosaikken [apsis: halvsirkel] fra Hagia Sofia (bildet over) ble til, og hvorfra Theotokos-ikonene ekspanderte for fullt i århundrene etter.

Kilder

Chew, Kathryn. ”Virgins and Eunuchs: Pulcheria, Politics and the Death of Emperor Theodosius II”, Historia: Zeitschrift für Alte Geschichte, Bd. 55, H. 2, 2006, s.207-227

Kalavrezou, Ioli. ”Images of the Mother: When the Virgin Mary Became ’Meter Thou’”,  Dumbarton Oaks Papers, Vol. 44, 1990, s. 165-172

Kitzinger, Ernst. Byzantine Art in the making: Main lines of stylistic development in Mediterranean Art 3^rd-7^th Century. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1980

Mango, Cyril & E.J.W. Hawkins,”The Apse Mosaic of St. Sophia at Istanbul”, Dumbarton Oaks Papers, Vol. 19, 1965, s. 113-151

Rubin, Miri. ”Mary”, History Workshop Journal, No. 58, 2004, s. 1-16

Rubin, Miri. Mother of God: A History of the Virgin Mary. London: Penguin Books, 2010

Volbach, Wolfgang Fritz & Jacqueline Lafontaine-Dosogne. Propyläen Kunstgeschichte : Byzanz und der christliche Osten. Berlin: Propyläen Verlag, 1990

Relatert

Polybios – de politiske systemers evige syklus

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Om Antikrist

Frykten for Russland

Vestlig ritualmagi blir gjerne benyttet som en samlebetegnelse for en praksis som ble popularisert i det 19. og 20. århundret av personer som Eliphas Levi og grupperinger som “the Hermetic Order of the Golden Dawn”, men bærer med seg omfortolkninger av tradisjoner fra renessansen og senantikken. Tradisjonen har tatt til seg impulser fra hermetisisme, alkymi, kabbala og østlig mystisisme. Disse forenes i ulike trossystemer som praktiske teknikker som har til hensikt å oppnå midlene til å kunne fullføre det Store Verket – sjelens foredling. Opprinnelig skrevet for bloggen Innover, mot pyramiden i 2010. Omarbeidet og fornyet for Kulturverk.

Av Adrian Johansen Rinde. KULTURVERK vil fremover plukke opp fragmenter av ulike esoteriske tradisjoner og tenkning som vi nå og da vil publisere for de som søker inspirasjon i det metafysiske, uten at vi skjeler til noen enkelt tradisjon eller retning.

Målet med denne notisen er både å loggføre hva jeg selv driver med, men også gjøre temaer og teknikker jeg selv syns er interessante tilgjengelig for andre med tilsvarende smak og interesser. Det første vi skal gå gjennom er en helt grunnleggende teknikk som kalles det mindre pentagramritualet, som kan fremføres både bannlysende og som en invokasjon [påkallelse, bønn]. Grunnlaget for ritualet, og en del av formuleringene, er gjengitt fra instruksjonene i Liber O vel Manus Sagittæ sub figura VI. Anmerkninger rundt Det mindre Pentagramritualet fra Liber ABA, samt Liber 777.

De fleste magiske ritualer fungerer som en kombinasjon av flere teknikker som inneholder visualiseringer, pusteteknikker og andre verktøy som benyttes for å oppnå konkrete bevissthetsendringer så lenge man legger litt trening og dedikasjon bak. Jeg vil gå gjennom et par av de vi bruker i det mindre pentagramritualet før vi tar for oss oppskriften på selve ritusen.

Antagelse av Gudeformer
Gjør deg først kjent med Guddommen du ønsker å utføre en antagelse av. Memoriser utseende, korrespondanser samt hvilken idé eller hvilket konsept denne entiteten representerer. Neste skritt blir å sette seg i eller stå i den posisjonen som forbindes med guddommen: visualiser at man har på seg det karakteristiske utseendet som forbindes med guddommen som et skall eller en rustning rundt kroppen.

Dette er en teknikk som krever litt øving, da følelsen av å legemliggjøre denne visualiserte kroppen samt det entiteten måtte symbolisere kan være svak i starten. Men dette kommer seg fort med litt øving. Gudeformene jeg kommer flittigst til å benytte meg av hører til den egyptiske mytologien, men det finnes utallige tradisjoner som benytter seg av andre entiteter og symbolske skikkelser. De hentet fra myter, religiøse systemer og ren fiksjon. Mer kreative eksempeler her er skikkelser fra H.P. Lovecrafts Cthulhu-mythos og kaosmagikere som benytter seg av de fire Power Rangers.

Vibrering av Gudenavn
Begynn vibreringen stående med å puste dypt inn gjennom nesen. Plasser hendene ved hver sin side av hodet og visualiser bokstavene i det utvalgte gudenavnet. I systemet jeg benytter meg av bruker vi det hebraiske alfabetet i de fleste sammenhenger, og tilegner hver av bokstavene spesielle kvaliteter. Oftest knyttet opp mot elementene.

I det du puster inn, forestill deg at navnet til den ønskede guden eller skikkelsen trenger seg inn med pusten. La navnet synke sakte ned fra lungene til hjertet, solar plexus, navlen, forplantningsorganene og helt ned til føttene. Når det virker som om det berører føttene, rykk raskt frem den venstre foten ca. 30 cm, kast kroppen fremover og la hendene skyte fremover fra sin plassering ved siden av øynene, slik at du nå står i Inntrengerens Tegn.

Samtidig visualiserer du at navnet strømmer opp og gjennom kroppen, mens du puster det ut gjennom neseborene med luften,som til nå har blitt holdt tilbake i lungene. Dette må utføres med all den kraft du har. Trekk deretter tilbake den venstre foten og plasser høyre pekefinger på leppene, slik at du nå står i Taushetens Tegn.

Bannlysning
Hva er intensjonen bak et bannlysingsrituale? Den ønskede effekten bak et hvilket som helst bannlysningsrituale er å skyve ting bort fra personen som utfører det. Enten dette er hindringer, venner, familie, skumle astralskapninger eller ren støy. Operatøren burde derfor øyeblikkelig fylle tomrommet som skapes med et invokasjonsrituale.

Bannlysninger utføres ofte i starten av større magiske operasjoner for å skape et tomrom studenten kan arbeide i. Det mindre bannlysende pentagramritualet, også kjent som LBRP, er muligens det som brukes mest av moderne ritualmagikere. Det ble popularisert gjennom Golden Dawn-systemet.

I tillegg til dette er LBRP konstruert for å etablere fire pentagrammer astralt. En i hver himmelretning, samt et heksagram over og under studenten. Hensikten bak dette er å “forsegle” magikeren. Noe som både kan brukes for å blusse opp den subtile kroppen vi benytter oss av i riter og projeksjon, samt skape et arbeidsområde til mer omfattende operasjoner.

Det Kabbalistiske Kors
Dette er en sært kort operasjon som fungerer som innledning og avslutning for dette ritualet. Man utfører det Kabbalistiske Kors ved å:

1) Berøre pannen og si ATEH. (Du er)
2) Berørebrystet og si MALKUTH. (Kongeriket)
3) Berør høyre skulder og si VE-GEBURAH. (Og styrken.)
4) Berør venstre skulder og si VE-GEDULAH. (Og saligheten.)
5) Samle hendene ved brystet og si LE-OLAHM, AMEN. (I all evighet, amen.)

En vanlig visualiseringsøvelse som knyttes til dette er å se for seg at et sterkt, hvitt lys dannes når man berører pannen, skuldrene og brystet. Trekk så hvite, lysende linjer mellom punktene slik at de til slutt former et kors. Man kan gjerne trekke ut artikuleringen av vokalene en del, og prøve å bruke et helt utpust på å si hvert ord.

Operasjonen

Start med å utføre innledningen til ritualet i form av Kabbalahs Kors. Vend deretter ansiktet mot øst, soloppgangens himmelretning, og tegn et pentagram i luften foran deg med det passende magiske redskapet, en stav i dette tilfellet.

Om studenten ikke har en konsekrert stav tilgjengelig kan man benytte høyre hånd ved å knytte neven og plassere tommelen mellom pekefinger og langfinger. Pentagrammet vi skal benytte oss av er det bannlysende pentagrammet for jord, som lages ved å begynne nederst i venstre hjørne, og så fortsette i retningen som tegningen anviser. Vibrer ordet יהוה på tidligere anvist måte (uttales YE-HO-WAU).

Det hebraiske skriftspråket leses fra høyre til venstre, så vi begynner med bokstaven Yod, som nå skal visualiseres som rød og brennende. Deretter følger Heh, som er blå og symboliserer vann, etterfulgt av en hvit Vau for luft, og til slutt en grønn Heh sophit for jord. Avslutt med taushetens tegn.

Snu deg mot sør, der solen er sterkest, uten å forflytte deg fra punktet du har stått på til nå, tegn et nytt bannlysende jordpentagram, og vibrer ordet אדני (uttales ADÒNAÌ). Ordet består av bokstavene Aleph, Daleth, Nun og Yod, og betyr “Herren” eller “Ordet”. Adonai benyttes ofte som en substitutt for ordet Jehova for de som mener de ikke har rett til å uttale hans navn. Avslutt med taushetens tegn.

Snu deg mot vest, der solen går ned, uten å forflytte deg fra punktet du har stått på til nå, tegn et nytt bannlysende jordpentagram, og vibrer ordet אהיה (uttales EHEIEH). Ordet består av bokstavene Aleph, Heh, Yod, og Heh sophit, og betyr “Jeg er”, som benyttes som et guddommelig navn assosiert med sefiraen KETER. Avslutt med taushetens tegn.

Snu deg mot nord, skumringens himmelretning, uten å forflytte deg fra punktet du har stått på til nå, tegn et nytt bannlysende jordpentagram, og vibrer ordet אגלא (uttales AGLÀ). Ordet består av bokstavene Aleph, Gimel, Lamed og Aleph sophit, og er en forkortelse for “Atah Gebur Le-Olam Adonai”, som kan oversettes med “Du er stor for all evighet, Herre.” Avslutt med taushetens tegn.

Strekk armene ut i et kors, høyre over venstre, og si: Foran meg, Rafael (Resh, Pe, Aleph, Lamed). Bak meg, Gabriel (Gimel, Bet, Resh, Yod, Aleph, Lamed). Ved min høyre side, Mikael (Mem, Yod, Kaph, Aleph, Lamed). Ved min venstre side, Auriel (Aleph, Vau, Resh, Yod, Aleph, Lamed).

Disse erkeenglene skal visualiseres, og har egenskaper som er bestemt av de hebraiske bokstavene de er bygget opp av. Man begynner med den første bokstaven, som representerer hodet, og leter opp en passende korrespondanse i f.eks Liber 777, og på den måten arbeider man seg nedover kroppen.

Forslagene som jeg skriver her kan man fritt benytte seg av, men å forme sine egne elementengler vil gjøre det hele mer personlig. Fellesnevneren er at de alle har navn som slutter på Aleph og Lamed, noe som ofte representeres ved at de alle holder et sverd og en vektskål. I fremtiden vil jeg publisere bilder av disse fire som skal fungere som hjelp til visualiseringene.

Mine egne notater til visualiseringene
Rafael – Omsvøpt av en glorie av solar glans og ikledd brystplate og oransje robe, lik sine brødre holder Rafael sverd og vektskål.

Gabriel – Sølvhvitt månelys danner glorien, to fugler; en lilla og en gul sitter på den ene skulderen, en gyllen løvepels er knyttet rundt livet, og han har på en sølvblå robe, blomsterkranser rundt anklene, holder sverd og vektskål.

Mikael – En blå, vannbærende sky som glorie, gyldne, skinnende juveler på brystet, mørkeblå robe, blålilla sandaler dekorert med ørnefjær, holder sverd og vektskål.

Auriel – Glorien er en svastika-formet virvelvind med sentrum i hans hode, den muskuløse overkroppen er bar, og han er ikledd en svakt himmelblå robe, iblandet et såvidt synlig gulskjær, som solstråler som møter morgenhimmelen. Om livet har han et forgylt belte, hvor spennen er formet som et gyllent, behornet løvehode. Anklene er dekorert med kranser av markblomster.

For omkring meg brenner Pentagrammet,
og i Søylen står den sekskantede Stjernen.

Teorien er at du skal visualisere de fire pentagrammene som man nå har brukt til å “forsegle” seg, og med øving vil disse naturlig anta en svak, gjennomsiktig blåaktig farge, og det vil danne seg to heksagrammer som “lokk”. Avslutt ritualet med å gjenta det Kabbalistiske Korset.

Relatert

Dedikasjon og ekstase

Dagdrømmens poesi

Kortfilmen Flankers fra Newfoundland av den unge kanadiske filmskaperen Justin Oakey, forteller om dype sår som splitter et lokalsamfunn og en ulykke som gir mulighet til forsoning. Oakey har tidligere gjort seg bemerket med kortfilmen The World is Burning (se tidligere intervju med Justin Oakey her) som følger samme tematikk med utgangspunkt i rivningen mellom det urbane og lokale.

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Med perspektiv fra sitt hjemsted, Newfoundland og småfiskere som lever en relativt kummerlig tilværelse i periferien av det senmoderne storsamfunnet, maler regissør og manusforfatter Justin Oakey et grått og isblått tungt landskap, hvor menneskene tydelig er merket av sin tid. De kjemper en navnløs kamp for å beholde restene av en tradisjonell tilværelse som samtiden ikke levner noen plass i offentlighetens flyktige bevissthet. I åpningen følger vi noen unge fiskere, med Pete som den ledende, en mann tydelig merket av et liv med mer motgang enn medgang. Ypperlig fremstilt av skuespilleren Joel Thomas Hynes, som og er en kjent samtidsforfatter og musiker fra Newfoundland. Han har en sårhet i det dypblå resignerte blikket, som gjenspeiler atmosfæren ellers, med et lydspor som er lavt jamrende og insisterende. Tonene får meg til å tenke på filmkomponisten Clint Mansells gripende gitartoner til The Wrestler. 

Øysamfunnets landskap skildres vakkert med rå, upretensiøs kameraføring, trøstesløst og usentimentalt; surt og kjølig værbitt, og påminner mye om forblåste øysamfunn på Vestlandet og nordpå. Parallellene til den kampen primærnæringer og småsamfunn i Norge òg kjemper for å kunne bevare særgenhet og en, ifølge storsamfunnet, utdatert livsførsel og levevei er ikke vanskelig å se. Rivaliserende lokale fiskere søker ly for en bryggende storm i deres hjemhavn, og blir møtt med aggressivitet, anført av Pete. Man får forståelsen for en dyp rift som ligger langt tilbake, slik gjerne lokale feider gjør uten at man kjenner årsaken, som ofte ikke spiller noen rolle. Det er riften, den gamle spliden som kanskje strekker seg tilbake til generasjoner som er det som holdes i live. Den mer voksne familiefaren Keith, aksepterer motvillig at fiskerne, en eldre og yngre, søker nødhavn. Pete er tydeligvis på jakt etter en anledning til å få utløp for sin avmakt og oppsøker den yngste fiskeren Bud, og en slåsskamp bryter ut.

Da ser de en flamme i det fjerne, huset til Keith og hans kone har tatt fyr. Keith fomler med brannslukkeren. Det er den rivaliserende eldre fiskeren Vince som tar kontroll, og går fryktløst inn i huset og slukker brannen. Gnisten, flammen i striden slukner òg i samme øyeblikk, men vi spares heldigvis for hollywoodske omfavnelser og klam forbrødring. I stedet tegnes igjen det grå landskapet og Petes øyne da han ser fiskerne forlate dem på havnen synes å bære på en ny innsikt, ingen optimisme, men kanskje mer en visshet om at man er i samme båt og kjemper samme kamp. En respekt.

Filmens ytre handling er verken kompleks eller spektakulær, og på mange måter er filmen mer en antydning til et dypere underliggende drama hvor de stemningsmettede bildene og hovedpersonenes indre kamp slik det avspeiler seg i ansiktsuttrykk og reaksjonsmønstre er det vesentlige. Lokalsamfunnet og primærnæringene er i en håpløs situasjon, men uten at noen optimisme eller lykkelig slutt presenteres, så åpner brannen for ubrukte muligheter. Filmens tunge og truende skyer peker òg mot kjente og ukjente trusler som henger over lokalbefolkningen og verden ellers. Finnes det noen løsning?

Kortfilmen er like mye en prolog som en epilog. Man skulle gjerne sett fortsettelsen på denne historien. Som stemningsbilde gir den mye i sin styggvakre estetikk som nok særlig tiltaler de av oss med øy- og kystsamfunnet i våre årer. Tankene går videre til småbønder, småfiskere, småsamfunn, ja, småfolk rett og slett, satt under enormt press av krefter langt utenfor egen rekkevidde. Avmakten de opplever. Skal de små fellesskap bestå og overleve det globale stormværet som er i emning må uvesentligheter legges unna, synes og å være noe av Oakeys budskap, men seeren tilbys ingen ferdig pakkeløsning og tvinges til å tenke selv og trekke egne slutninger.

Assosiasjoner til mesterlige Winter’s Bone (les tidligere omtale her) vekkes, hvor og menneskeskjebner i periferien skildres uten å karikeres, hvor det er båndene til det nærmeste som betyr mest i en stadig mer usikker verden, samtidig som løsninger kan ligge der man minst forventer det.

Filmen har allerede blitt antatt på festivaler som Atlantic Film Festival og vil bli gjort mer allment tilgjengelig på et senere tidspunkt.

Se trailer her:

Relatert

Verden brenner! En samtale med filmskaperen Justin Oakey

Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

Winter’s Bone – Amerikansk postruralt portrett

På tvers av Canada med tog

Fisk, men ikke folk er lønnsomt

Spøkelsesby gjenoppstått som vitalt økosamfunn

Til ærens forsvar: Et forsøk på å gjenopprette et oversett ideal

Av Eirik Storesund, norrønfilolog

Siduri sa:

«Gilgamesh hvorhen farter du?

Du vil aldri finne det liv du søker.

Da gudene skapte mennesket

voldet de ham døden,

men livet beholdt de for seg selv.

Men du, Gilgamesh,

fyll din mage med gode ting!

Dag og natt, natt og dag, dans og vær lystig,

feir og fryd deg.

La dine klær være rene,

vask deg med vann,

elsk det lille barnet som holder din hånd,

og gjør din kone glad i ditt favn,

for dette er også menneskets lodd.»

~ Gilgamesh-eposet

Jeg har lagt for vane å sitere det omlag fire tusen år gamle eposet om Gilgamesh som en milepæl i menneskets historie. Episoden hvor han møter ølbryggeren Siduri er antakeligvis det første og langsiktig beste forsøket på å forklare meningen med livet, da det ofte regnes som det første virkelig store litterære verket som er forfattet. Spør du meg, er det nesten ingen verk i ettertiden som når Gilgamesh opp til knærne når det gjelder å skildre den menneskelige tilstand.

I desember kommer et nytt bidrag i formidlingen av denne verdensarven, gjennom britiske Lyre Ensembles album, The Flood, som hevder å være det første til å produsere en fullengder som er fullt og helt fremført på sumerisk. Temaet for tittelen er hentet fra den urgamle fortellingen om verdensflommen, som vi kjenner både fra Gilgamesh og Bibelen.

Vanligvis forbinder vi begrepet tidligmusikk med middelalderen og renessansen. Men dette perspektivet blir plutselig forskjøvet når Lyre Ensemble spiller ny musikk på rekonstruksjoner av 4500 år gamle instrumenter. Deriblant den gyldne lyra fra Ur, en gammel bystat i dagens Irak, og som ble avdekket av arkeologer i 1929. Når språk som har vært døde i årtusener plutselig levendegjøres, blir ikke mystikken akkurat mindre heller.

Dette ekteskapet mellom urtid og nåtid kommer dog ikke snikende uten forvarsel: På hjemmesidene kan man navigere seg frem til smakebiter opplastet til Soundcloud og Vimeo. Her inngår en kort dokumentar om prosjektet, sammen med enkelte småklipp. Her røper ensemblet at de på ingen måte har lagt lokk på erotikken og sensualiteten i originalkildene, slik det tilfellet historisk sett har vært med oversettelsen av eldre tekster. I det ene klippet fremføres et ordspråk i engelsk oversettelse, hvor sangerinne Stef Connor med emfatisk mimikk toner ut: «I am a lady who wears large garments, let me cut my loincloth!»

Selve lyra fra Ur ligner en vev. En vev hvis strenger lyrist Andy Lowings bruker til å veve et lydbilde fra en forgangen tid. Ta Hymn to Ishtar som eksempel: Enda selve komposisjonen er moderne, virker formidlingsgleden og lidenskapen så sterk at fremførelsen igjen virker så ektefølt og troverdig at man virkelig lar seg rive med. Det er nesten som å befinne seg i Ishtars tempel, og tusener av år tilbake i tid. Nedenfor er et utdrag fra The Flood på Soundcloud:

Se også

“Hymn to Ishtar”

The Lyre Ensemble

Relatert

Dedikasjon og ekstase

Apokalypsens fire ryttere – del I

Cave of Forgotten Dreams (Die Höhle der vergessenen Träume) – Werner Herzog

Til skjebnegudinnene – Friedrich Hölderlin

“Hagen” og “Om det Hellige” – Frithjof Schuon

I mine foreldres bokhylle hadde vi en feilversjon av boken Rosens navn av Umberto Eco, hvor kanskje femti sider er blanke. Jeg fikk med meg feilversjonen da jeg flyttet hjemmefra, for jeg knytter meg alltid litt ekstra til bøker, hvis de i tillegg til å være gode er litt feile.

Av Norunn Ottersen Seip, litteraturviter

Denne konstellasjonene av mester og student vil alltid være fylt av vemod. I alle religioner vil du finne en mystisk variant, det er menneskets higen etter å smelte sammen med guddommen. I en leser vil ofte det samme begjæret gjøre seg gjeldende, men i de suverene karakterer vil avstanden være akk så fremtredende, og ytterligere forsterket av læresvennen som portvokter.

Det var først år senere jeg leste den første gang, jeg fikk fylt inn det blanke gapet med en mer korrekt versjon fra biblioteket. Men hver gang jeg leser den er det den gamle versjonen jeg tyr til, og jeg blir like sjokkert hver gang. Tomt? Akkurat her? Deretter ender jeg på biblioteket og forteller til bibliotekaren at jeg har boken hjemme og at den er fylt med blanke ark, og bibliotekarene har hittil vært like uinteresserte hver gang.

I Rosens navn befinner vi oss på 1300-tallet i Nord-Italia. Den over åtti år gamle munken Adso fra Melk forteller om en uke i sitt liv da han var ung novise.

Den unge Adso befinner seg i et benediktinerkloster sammen med sin læremester, den lærde fransiskaneren William fra Baskerville. Et uforklarlig dødsfall har inntruffet i klosteret. En ung munk har styrtet i døden fra klosterets enorme bibliotek. William (som er en åpenbar middelaldersk parallell til Sherlock Holmes) skal undersøke hva som har skjedd. Men det er restriksjoner innlagt i Williams etterforskning. Han får under ingen omstendigheter lov til å gå inn i biblioteket.

Og hvilket bibliotek!

Rosens navn er en så mangfoldig bok at et handlingsreferat lett vil virke noe amputert. Boken kan leses på flere plan av ulike lesertyper. Det har jeg selv opplevd, for i perioden mellom første og siste gang jeg leste Rosens navn har jeg selv vært ulike lesertyper.

Da jeg leste den første gang, var jeg såpass ung at de fleste henvisninger til annen type litteratur (intertekstuelle forbindelser) – sett bort fra de åpenbare bibelske referansene – gikk meg hus forbi. Jeg hadde ikke engang lest en Sherlock Holmes-bok men jeg forelsket meg umiddelbart i den tørre, hyperintellektuelle, vennlige og lærde William likevel. At det fantes en argentinsk forfatter ved navn Jorge Luis Borges, som skrev så vakkert om biblioteker og labyrinter hadde jeg ingen anelse om. En samtale i Rosens navn lyder:

 «Skal man lese andre bøker for å finne ut hva det står i én spesiell? Ofte må man det. Bøker taler ofte om andre bøker … ikke sjelden snakker bøker om bøker som om de snakket med hverandre».

Adso forteller dessuten – som de ofte gjør disse svennene – fra et nå i boken som ligger langt fra handlingen. I det svunne nået er løftet om den eldre mesterens død. Og de ulike tidene i boken fyller deg med den forgjengeligheten som kommer til deg ubedt om kveldene, og hvisker til deg at livet ditt er tomme sider i en bok.

Jeg så altså ikke hvem karakteren den blinde Jorge fra Burgos henspilte på de første gangene jeg leste den, men det hindret meg ikke fra å glede meg storlig over bøkene som snakket med hverandre. Noen år senere studerte jeg kristendom på universitetet, og jeg forflyttet meg delvis til en annen lesergruppe. Du skal ha en totalt anstendig sjel for å ikke bli fylt av morbid fascinasjon av de mange sektene som fyller boken. Rosens navn er et stort kjetterbål, fylt med tenger og ild.

I årene som har gått har jeg lest romanen med ujevne mellomrom, og etter hvert som jeg selv har utviklet meg, eventuelt degenerert, har jeg opplevd den noe annerledes. Det som ikke har forandret seg er den gleden jeg føler ved historien i Rosens navn, ved fanatismen, ved det hemmelige, labyrintiske kriminalmysteriet, ved ekstasen og inderligheten når alt blir et spørsmål om himmel eller helvete. Og ved logikken, William fra Baskervilles tørre, rolige stemme, som leter seg frem gjennom det som virker som kaos.

Men det er ikke Willliam som forteller. Slik Poirot har sin Hastings, Sherlock Holmes har sin Watson, og vår egen Thomas af Boueberg har sin Petter Hortten, har Umberto Eco gitt oss konstellasjonen av mester og læresvenn, hvor det er svennen som fører ordet. Det er et sympatisk fortellergrep når man først skal skrive om de suverene. Som William, eller Sherlock Holmes. Slik kan også vi litt mer haltende lesere også virres videre i fortellingen.

Denne konstellasjonene av mester og student vil alltid være fylt av vemod. I alle religioner vil du finne en mystisk variant, det er menneskets higen etter å smelte sammen med guddommen. I en leser vil ofte det samme begjæret gjøre seg gjeldende, men i de suverene karakterer vil avstanden være akk så fremtredende, og ytterligere forsterket av læresvennen som portvokter.

Adso forteller dessuten – som de ofte gjør disse svennene – fra et nå i boken som ligger langt fra handlingen. I det svunne nået er løftet om den eldre mesterens død. Og de ulike tidene i boken fyller deg med den forgjengeligheten som kommer til deg ubedt om kveldene, og hvisker til deg at livet ditt er tomme sider i en bok. For Adso er gammel når han forteller, og vet, slik vi vet, at det som er nå en gang skal bli et da.

«Stat rosa pristina nomine, nomina nuda tenemus (For den rosen som en gang var, er bare et navn, det vi har igjen er et nakent navn)».

Relatert

Krigen om ikonene

Besvergelsen – Heinrich Heine

Om åndsdverger og det grimbergske

Den ondeste kvinnen i verden

Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)

Underholdning i undergangen – The Road og Spengler

Av Stein Gjendem, statsviter

I anledning nylig avsluttet VM i sjakk og pågående raseopptøyer i Ferguson, Missouri, USA, ønsker jeg å bringe oppmerksomheten til en scene fra sesong 1 i HBOs TV-serie The Wire. TV-serier av god kvalitet har scener som avslører karakterens følelser omkring noe som har skjedd tidligere i seriene, eller samtaler med en metaforisk kommentar til noe annet ved serien og virkeligheten. Dette er mesterlig gjort i sjakkscenen fra The Wire. I denne scenen gir D’Angelo råd til Bodie og Wallace om hvordan sjakk egentlig fungerer. Sjakklærdommen har blitt en av seriens mest ikoniske scener.

For meg handler denne scenen om mye forskjellig. Det er naturligvis humor og strukturkritikk. Men viktigst er kanskje bruken av metafor. Faktisk dobbelmetafor. D’Angelo bruker det kjente hierarkiet fra narkomiljøet for å forklare et fremmed og kompleks spill til de to guttene. Samtidig bruker skaperne av serien denne scenen til å forklare seerne det fremmede dopspillet i underverdenen ved bruk av det mer kjente spillet sjakk. Det er en meta-metafor.

Til å begynne med spiller Bodie og Wallace feil spill. D’Angelo ler hånende og spør ”Why y’all playing checkers [dam på norsk] on a chess set?”. Den åpenbare metaforen her er at gutta faktisk er del av et større narkospill, men de tror de er en del av et mer endimensjonalt damspill. I dam har alle brikker likt utgangspunkt og samme egenskaper.

Brikker kan oppgraderes/forfremmes en gang hver, men spillet har forøvrig relativt lite variasjon. I hvert fall sammenlignet med sjakkens kompleksitet. D’Angelo ønsker egentlig ikke å lære dem å spille sjakk. Derimot vil han at de skal åpne øynene og innse at den verden de bebor er langt mer kompleks.

Gutta, spesielt Bodie, nekter imidlertid å innse dette. Spørsmålene hans viser at han mangler en fundamental forståelse for både brettspill og livets virkelige spill. Han bruker konsekvent pronomenet ”jeg”, som om han kan forstå spillet gjennom perspektivet til én enkelt brikke på brettet. Han er kun i stand til å se dopspillet gjennom sine egne opplevelser i ghettoen. Han forstår ikke at en sjakkspiller må styre en hær av brikker med ulike egenskaper. Både sjakken og dopspillet er større enn ham selv.

Et problem med metaforen til D’Angelo er at han unnlater å ”forklare” hvilke roller de resterende brikkene i sjakk har. Hvilke roller spiller f.eks. løperen og springeren i undergrunnsverdenen? D’Angelo har derfor ikke lært gutta hvordan de egentlig skal spille en fullverdig omgang sjakk. Kanskje vet D’Angelo mer om dopspillet enn om sjakk?

Det var kanskje aldri helt meningen at Bodie og Wallace skulle lære sjakk. Bodies respons avslører manglende forutsetninger. Han insisterer på at bonden kan bli konge, helt til D’Angelo sier ”The king stay the king”. En bonde kan naturligvis ikke bli konge i sjakk, men ifølge D’Angelos glimrende innsikt er dette heller ikke mulig i dopspillet.

Om Bodie var mer oppmerksom ville han forstått at spillet han tror han kjenner, spillet han tror kan erobres hvis han bare er nok ”smart-ass pawn”, er langt mer komplisert. Han er født bonde, han løper herskernes ærend, og blir aldri konge. Uansett hvor mye han kjemper.

Et viktig tema i The Wire, som er sentralt i dagens virkelige gateslag i ”frihetens hjemland”, er at de rike forblir rike og de fattige forblir fattige. Hyperghettoen tillater liten eller ingen mobilitet. Det finnes veletablerte systemer som involverer så mange mennesker og er så mangefasetterte at de kanskje aldri kan endres. Noen spiller med hvite brikker, andre spiller med sorte brikker. Seriens tittel, The Wire, referer til en usynlig, men allikevel ukrenket grense mellom de to Amerikaene. Mellom de som tar del i den amerikanske drømmen og de som tar del i det amerikanske marerittet.

Se også

Slavoj Žižek – The Wire or the clash of civilisations in one country

Realism and Utopia

Slavoj Žižek and Fredric Jameson on The Wire

The Wire Blog

Relatert

ESSAY: Sjakkmeditasjoner

Mer vekst = mer ulikhet?

Slavoj Žižek kritiserer veldedighet

Den brukne neses estetikk

VM-rapport: Fotballens mysterium og metafysikk

Sensurert TED-konferanse: “De rike skaper ikke jobber”

Hva er neoliberalisme?

Når man studerer kultur, religion eller tradisjon gjør man gjerne dette med et syn på hva som har vært før, og dette bildet er gjerne påvirket av ideologi eller egne ønsker for samtiden. Her er det spesifikt den greske herokulten rundt sitt høydepunkt i det 5. og 6. århundret før vår tidsregning som omtales, og ikke den mye senere perioden hvor selv allminnelige døde ble omtalt som heroer.

Av Adrian Johansen Rinde

Kulten var utstyrt med nøkler som åpnet opp for en higen etter egne ytterpunkter og selvoverskridelse nærmere enkeltindividet. Dette gjennom å knytte et slikt abstrakt ideal til lokalmiljø, egne forfedre, praktiske eksempler til etterfølgelse, mythos og den videre tradisjonen som omfavnet det overhengende kulturelle rammeverket.

Mythopoeia

Dette temaet illustrerer gråsonene mellom hva man i dagligtalen gjerne definerer som religion, og problematiserer dermed begrepet. Samtidig er det interessant å se hva som ble sett på som aktverdig i kulturer som har vært utspring for, men samtidig er veldig annerledes enn vår egen. Enten man studerer Crowley, Blavatsky eller Evola blir man møtt med omfortolkninger eller mytologiseringer av en tiltenkt fortid, som er liberalt forvandlet til noe som passer med og legitimerer verdensbildene de deler med oss.

Ved å utfylle mitt eget historiegrunnlag med mer informasjon knyttet spesifikt til de temaene og epokene som gjerne blir dratt frem i slike mytiske narrativer kan jeg forsterke skillet mellom egen forståelse av menneskehistorien og disse poetiske narrativene. Dette er en viktig oppgave også for de som har mindre sære interesser. Da eksempelvis i fremstillingene av middelalderen, som ofte fordreies for å tilpasses “opplysnings”-narrativet. Men det er like fullt hos esoterikere, tradisjonalister og nyåndelige at historisk kildekritikk blir mest nødvendig.

Når man jobber med og tar til seg noe som naturlig plasseres i et udefinerbart grenseland mellom fag- og skjønnlitteratur setter det visse krav til leserens kritiske sans og bakgrunnskunnskaper som, når de ikke blir imøtekommet, har en uheldig tendens til å avle galskap. Galskap som tilhengerne ikke nøler med å gjøre politisk og allmenngyldig.

Hva var en hero?

Først må vi skille mellom de ulike betydningene av begrepet hero. Som nevnt i innledningen kunne det i tillegg til å bety en helteskikkelse også brukes til å omtale avdøde slektninger, da først og fremst tidligere pater familias – som det er vanskelig å oversette til norsk til noe mer treffende enn kombinasjonen av slektsoverhode og familiefar. Dette kan sies å ha forringet herodyrkingen da en hero ikke lenger er en av de opphøyde, aktverdige få, men én av mange.

Fenomenet som beskrives her er nettopp kulten som dukket opp rundt en heroisk elite: et fåtall mennesker som hadde utført en eller flere store dåder i løpet av sin levetid, og som det ble ofret til på gravplassen deres i etterkant. Det kunne også være tegn som dukket opp rundt eller etter dødsfallet til denne heroiske skikkelsen som kunne hinte til hans eller hennes overmenneskelige natur, som f.eks at liket forsvant under mystiske omstendigheter, eller at en bikoloni slo seg til ro i det avhogde hodet.

Om det var noen tvil om hvorvidt avdøde var av heroisk natur, så falt det til Orakelet i Delfi å komme med den endelige dommen. For hun tok sin legitimitet fra Apollon, og dermed kunne heroen knyttes til den videre religiøse tradisjonen. Det er heller neppe noen tilfeldighet at herodyrkingens glansperiode sammenfaller med Delfis absolutte høydepunkt som innflytelse i Hellas, da Apollon som oftest uttalte seg for opphøyelsen av flere heroemner.

Tegnene som kunne bevitnes av befolkningen og fortolkes av orakler ble sett på som indikatorer for personens heroiske potensial og kraft, og denne kraften kunne demonstreres ved stordåder før hans død. Men disse kreftene behøvde ikke å være anvendt på etisk vis eller å falle innenfor en spesifikk norm.

Umåtelig styrke, skjønnhet, sluhet eller andre egenskaper kunne være heroiske i det at de gav uttrykk for et enormt potensiale som i seg selv var aktverdig eller kunne kjempes for å oppnå uavhengig av om anvendelsen kunne ses på som grusom. Med dette sagt kunne også forfedre som hadde vist enorme mengder mot eller lojalitet ved for eksempel å beskytte hjembyen bli opphøyd til heroiske skikkelser av takknemlige etterkommere.

Dette bringer oss videre til heroiske bygrunnleggere. De som grunnla greske kolonier fikk, i motsetning til resten av befolkningen som ble gravlagt utenfor byen, en egen gravplass i byens vitale sentrum: agoraen. Disse, i likhet med andre lokale helteskikkelser, fikk en lokal forankring. Men vi finner også eksempler på helter som på grunn av sine dåder, mythos eller brede apell fikk en langt større utbredelse. Det var flere byer som ikke holdt seg for gode å hente inn heroer som var gravlagt andre steder og hadde grunner til å kunne tilknyttes sitt nye hvilested.

Kult, funksjon og virke

Midtpunktet for kulten rundt en hero var gravplassen hans, som ble prydet og fungerte som offerplass. De vanligste ofringene var å la blodet fra offerdyret renne ned i jorden ved graven, og å bringe frukter, samt å arrangere fellesmåltider på herograven. Dette var egentlig ikke spesielt uvanlig, da grekerene kunne minnes sine døde med prektige graver og å ære dem med ofringer, men ikke i nærheten av like stor grad som med heroene.

Og denne tilknytningen til gravkulten viser til et annet fenomen: at heroene først og fremst ble sett på som jordiske og med liten tilknytning til Olympen utover at de kunne anerkjennes av Apollon, som igjen fikk sine prekognitive evner fra Zevs. Med dette sagt så ble de ikke sett på som underjordiske eller ktoniske guddommer, men kan fremdeles beskrives som ktoniske da deres virke som heroer pågikk etter døden.

Det var etter døden at heroene hadde sitt virke. Som kraftfulle skikkelser og symboler for områdene de kom fra eller bodde i da de var i live, kunne de fremdeles utøve sin heroiske makt for å garantere hjemstedet en fremtid. Iallfall om de ble dyrket i tråd med tradisjonen og dermed var vennlig innstilt. Heroenes mektige krefter ble også benyttet i kamp, da man kunne la en posisjon i frontrekkene stå åpen for å gi heroen plass til å delta. Eller man kunne låne ut heroene sine til allierte hærstyrker.

Samtidig var kultens funksjon som stabilisator for den regjerende mythos og dens verdensbilde en passiviserende kraft. Ved at grekerne innlemmet alle Zevs’ fremtidige konkurrenter i en klientrolle, beredet tradisjonen kanskje sitt eget forfall. Når Olympus falt, falt heroene og.

Apotheosis

På samme måte som at guder som ikke ble fullstendig innlemmet i den olympiske mytologien kunne bli degradert til regionale heroer, kunne også en hero guddommeliggjøres. Asklepios, legekunstens gud, kan ha vært en tidligere hero. Det er flere grunner til at dette virker sannsynlig. For det første har han i følge Homer fått sønner som har deltatt i den trojanske krigen, og vi blir opplyst om deres hjemsted. Først i etterkant av Asklepios’ apotheose får han en mer mytologisert bakgrunn med guddommelig herkomst.

Kreftene hans kan også beskrives som en slags mellomting mellom guddommelige og heroiske krefter. Det var utifra hans egen natur som mirakellege at pasientene ble helbredet – og ikke nødvendigvis gjennom mer tradisjonell legekunst. Han ble også knyttet til æskulapsnoken, som er Sentral-Europas største slange, og en giftløs fortærer av små pattedyr, fugler og firfisler. Denne kan uttrykke Asklepios’ kraft og karakter i det at den er en slange som har oppgitt sine giftige egenskaper og heller kan fungere som nyttedyr ved å ta seg av sykdomsspredere.

Tradisjonens dynamiske bindeledd

Det er slående at herodyrkingen har en så sterk tilknytning på den ene siden til gravkulten, og Apollon med hans Pythia-orakler på den andre. Dette er en mulig inkludering og videreføring av en gammel gresk forferdre-kultus i den videre tradisjonen, da de blir inkludert i den olympiske mythos og får deres heroiske natur bestemt av Apollon. Disse har igjen sin autoritet som giver av profetiske krefter fra Zevs.

På denne måten kan vi se en parallell til andre guder som også blir inkludert i kulten ved at de blir absorbert av de olympiske gudene, eventuelt får status som småguder eller heroer. Slik ble de ikke lenger er en konkurrerende kult, men en del av den videre tradisjonen.

Som voktere av korrekt utførte tradisjonelle handlinger blir utført bidro de videre til å styrke nettopp denne tradisjonen. Dette kunne også føre til at kolonier og småbyer som lå langt ifra de andre greske byene kunne ha lokale heroer som bindeledd til den videre pangreske tradisjonen, og dermed bidra til både en lokal og samlet gresk identitet.

Samtidig er det viktig å se hvor frie de karakteristiske heroiske egenskapene var, og hvordan dyrkingen av disse egenskapene kunne bidra til å inspirere til både patriotiske dåder. De kunne være en del av byens selvopprettholdelse og kultiveringen av ekstraordinære egenskaper. Heroene fungerte således som forbilder på hvordan man kunne leve det gode liv til fulle og hylles av ettertiden. Iallfall så lenge man fremdeles dyrket tradisjonen, hvilket fungerte som eneste garantist for at ettermælet kunne leve videre.

Dyrkingen av det heroiske potensial manifesterte seg i minnet om forfedrene som bevitnet deres gjerninger, ubesudlet av moralisering eller politisering (selv om dette utvilsomt skjedde). Kulten var utstyrt med nøkler som åpnet opp for en higen etter egne ytterpunkter og selvoverskridelse nærmere enkeltindividet. Dette gjennom å knytte et slikt abstrakt ideal til lokalmiljø, egne forfedre, praktiske eksempler til etterfølgelse, mythos og den videre tradisjonen som omfavnet det overhengende kulturelle rammeverket.

Samtidig var kultens funksjon som stabilisator for den regjerende mythos og dens verdensbilde en passiviserende kraft. Ved at grekerne innlemmet alle Zevs’ fremtidige konkurrenter i en klientrolle, beredet tradisjonen kanskje sitt eget forfall. Når Olympus falt, falt heroene og.

Anbefalt: Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton

Relatert

“The Flood”: Et bidrag til verdens musikalske arv

Dedikasjon og ekstase

Polybios – de politiske systemers evige syklus

Krigen om ikonene

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi

Videoen «La oss først puste dypt tre ganger… » er en del av kunstprosjektet Being Here av Kristin Bjørseth. I samtalen med filosofen Arne Næss kommer man blant annet inn på vårt forhold til tid, sted og den flathet tidsbegrepet og forståelsen av tid har i samtiden. Han deler sine tanker omkring egne opplevelser og knytter sin filosofi til det nære og opplevde og tilknytning til et sted, natur, tilstedeværelse, å være i nuet og hans kjærlighet til Hallingskarvet, til klatring og nære naturopplevelser. Men mest handler det om tiden som vi mennesker ofte lar glippe mellom fingrene i hverdagsstresset hvor man går fra handling til handling uten refleksjon over hvor man er og hva man egentlig gjør.

Et lengre utdrag av samtalen og prosjektet kan høres og sees her:

Being Here er en serie med videoarbeider, videoinstallasjoner, tekst /dikt, lyd, performance som nå kan oppleves på Bærum Kunsthall frem til 4. Januar. (http://www.baerumkunsthall.no/). Samtalene med Arne Næss kan du se i sin helhet der.  Tittelen henspeiler på å være her, være tilstede i verden og i naturen, føle seg i ett med den eller nær den.

– Jeg tar her for meg tid, nærvær, respekt for naturen eller mangel på sådan, naturvern, det å gå i seg selv som menneske og søke røtter og en god forbindelse med natur og vår verden. Vi tar oss ikke tid til dette, men dersom vi gjorde det tror jeg vi ville både tatt bedre vare på naturen og bli lykkeligere og mer hele som menneske. Kanskje kunne vi klare oss med mindre også, sier kunstneren Kristin Bjørseth om bakgrunnen for arbeidet til KULTURVERK.

Noen av hennes arbeider kan man se her: www.kristinbjorseth.com

Fotografi ved Petter Mejlænder

Relatert 
Arne Næss: Fremtidens tenkemåte
DYPØKOLOGIEN
Grønne linjer – vi behøver en grønn revolusjon
Naturvern er som fred
Etter dypøkologi – den tredje bevegelse
En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

Manfred Spitzer har vært på Norgestur og skremt oss med sine advarsler om ”digital demens” (er det ikke sunt å være på nett heller nå da, liksom?). Mediefolk, pedagoger og hjerneforskere har reagert ulikt på hans krasse melding. Men mange beroliger oss med at han overdriver. Før vår uro helt har lagt seg, er det kanskje greit å gjøre opp en status: Hva var det egentlig han sa? Og er det troverdig?

Av Trond Skaftnesmo. Faglig bakgrunn fra biologi (Naturforvaltning, UMB) og filosofi (hovedfag, UiO). Har utgitt seks fagbøker innenfor grensefeltet biologi/filosofi.

Hjernen formes ”utenfra”, dvs. av de utfordringer den utsettes for. Også manglende utfordringer, eller vedvarende distraksjoner (mangel på konsentrert øvelse), setter sine nevrologiske spor: nedbygging av nevronale nettverk…Det nevrologiske grunnlaget for evner og kapasiteter vi ikke praktiserer, vil etterhvert gå tapt.

Spitzers melding

Som regel blir han presentert som ”hjerneforsker fra Tyskland”. Det er et understatement. Manfred Spitzer har fullført hele fire akademiske fagutdanninger – psykologi, medisin, filosofi og psykiatri – og har doktorgrad innenfor de tre siste. Han er gjesteprofessor ved Harvard. Siden 1998 har han et professorat ved den psykiatriske universitetsklinikken i Ulm, Tyskland, der han forsker på nevrodidaktikk (hjerne og læring).[i]

Den allsidige fagbakgrunnen preger da også hans behandling av spørsmålet om digitale medier og barn, skjønt hovedvekten legges på nevrodidaktikken. Og her er konklusjonen klar: Utstrakt bruk av digitale hjelpemidler i skole og hjem fremmer ikke hjernens utvikling, men dens avvikling. Slik som f.eks. biler og gravemaskiner befrir oss for mye kroppsarbeid, befrir digitale hjelpemidler oss for mentalt arbeid, fremholder Spitzer.

Men er det noe en hjerne i utvikling ikke trenger, er det nettopp det. Spitzers melding til foreldre og pedagoger, er kort sagt denne: Jo mindre skjermtid før puberteten, desto bedre. Jo mer skjermtid, desto større sjanse for å skade barnets kognitive, emosjonelle og sosiale utvikling.

Slike meldinger blir det bråk av. Det vil si, ”bråk” blir her en underdrivelse: Spitzer får elektronisk hatpost. Han har til og med fått drapstrusler. Og på sine foredrag rundt omkring er han flere ganger blitt møtt med hilsninger av typen: ”God aften, herr Spitzer, min sønn hater Dem, og jeg skulle gjerne hatt ham med oss her i aften.”[ii] Hva skyldes disse særdeles krasse reaksjonene fra folk som ikke har lest hans bøker eller hørt hans foredrag om emnet?

Spitzers forklaring er enkel: Digitale medier, og ganske spesielt internett, er vanedannende. Mens bruken av alkohol og nikotin er på tilbakegang blant ungdom, stiger avhengigheten av data og internett dramatisk. Naturlig nok oppleves bruken som positiv. Det negative er abstinensen (ikke-bruken), samt de som forteller deg at du burde trappe ned. Prøv å ta sprøyten fra en narkoman, så skal du få se hvor populær du blir.

Manfred Spitzer

Skjermtiden

Før vi går inn på Spitzers argumentasjon, bør vi ha fakta på bordet: Hvor lang tid bruker dagens unge foran skjermen? Spitzer gir flere opplysninger om dette, ut fra forskning som er gjort. Her skal vi nøye oss med å ta med en tabell, som viser niendeklassingers mediebruk i Tyskland i 2009 (i timer og minutter):

Dette er altså gjennomsnittstall, fordelt på ukens 7 dager. Og disse tallene (som er nokså tilsvarende for Norge [iii]) forteller oss at dagens 15-åringer bruker mer tid på skjermmedier enn på skolen. Det vil si: Siden også skolen nå er blitt digitalisert, vil den samlede skjermtiden pr dag fort komme opp i 9-10 timer, dvs. lengre tid enn vi bruker på noen som helst annen aktivitet, inkludert søvn.

Så er spørsmålet: Gjør det noen forskjell? I så fall hvilken? For å kunne svare på det, må vi vite noe om hvordan hjernen fungerer og ikke minst lærer.

Den andre regelen kalles Matteus-effekten, etter Matt. 25,29: ”For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.” Dette høres riktig slemt ut, og er det også, om prinsippet skulle brukes på det sosiale og økonomiske feltet. Men nevrodidaktisk betyr det intet mindre enn at den som alt har lært mye, vil lettere lære mer.

Hvordan hjernen lærer

Hjernen vår befinner seg i en stadig forandringsprosess, kunne Spitzer fortelle i sitt foredrag ved Høyskolen i Bergen den 7. november 2014. Og alt vi gjør og erfarer er med på å forme den. Er det én ting den daglige omgangen med digitale medier ikke kan ha, så er det ingen virkning på oss, brukerne.

I sitt foredrag startet Spitzer med en gjennomgang av hva som skjer i hjernen når vi lærer noe. Han minnet om at hjernen har over 100 milliarder nerveceller, og at det fra hver av disse cellene er opptil 10.000 utvekster med koplinger (synapser) til andre hjerneceller. Det gir et bokstavelig talt astronomisk antall koplinger i hjernen: flere enn det er stjerner i melkeveien (200-400 milliarder). Hjernens nerveceller har liten eller ingen regenerasjonsevne.

Etter 3-årsalderen har de fleste mistet evnen til å dele seg. Likevel er hjernen det mest plastiske organet vi har. Alt hva vi gjør og erfarer, det være seg mentalt eller kroppslig, setter sine spor i hjernen. Og det er nettopp her synapsene kommer inn: Nervecellene kan nemlig stadig danne nye koplinger mellom seg.

Og starter vi opp med en ny øvelse, som f.eks. å lære å spille gitar, vil det dannes nye nervebaner. Når ferdigheten er innlært, er det allerede dannet motorveier mellom bestemte nervesentra. Noe vi merker ved at motorikken er blitt automatisert. At ”grepene sitter”.

Siden hjernens volum er begrenset, viser dette seg som regel ikke ved at hjernestrukturer vokser i omfang, men ved at antallet nerveforbindelser øker. Det kan avleses på nervevevets tetthet. Men det finnes også eksempler på remodellering av den synlige hjerneanatomien. Berømt er en studie blant taxisjåfører i London.[iv]

At vi blir utslitte etter en lang dags intellektuelt arbeid, er selvsagt riktig. Og så må vi ha hvile. Men over tid fungerer hjernen motsatt av en datamaskin: Jo mer du putter inn i den, dess bedre lagringskapasitet blir det!

For å bestå kjentmannsprøven må sjåførene kunne memorere og visualisere gatekartet for hele London City, dvs. rundt 25.000 adresser og gater. Dette er en ekstrem prestasjon, som vanligvis tar 3-4 år å oppøve. Det finnes knapt noen annen yrkesgruppe som investerer så mye i en øvelse av denne typen.

Da denne øvelsen vesentlig går på stedshukommelse, er den en utfordring for hippocampus. Det gav noen hjerneforskere en lys idé: Kan en slik intens og langvarig øvelse virkelig endre hjerneanatomien på en forutsigbar måte? Vil en hjerneskanning i så fall kunne avsløre om du er taxisjåfør eller ikke? Tilsynelatende en absurd tanke, men likevel – undersøkelsen ble gjort. Og resultatet bekreftet mistanken: En studie med MRI-skanning viste at taxisjåførene i London faktisk hadde et større volum i den bakre del av hippocampus, sammenliknet med kontrollpersoner.

For å sikre seg at det ikke var en seleksjonseffekt de målte (kun mennesker med ekstremt god stedssans blir taxisjåfører), hadde forskerne fulgt sjåførene under hele opplæringstiden. De kunne følgelig observere hvordan hippocampus vokste ved trening. Det må her tilføyes at hippocampus er blant de få hjernesentra der det foregår nydannelse av nerveceller. I hjernebarken f.eks. kan det ikke skje en tilsvarende volumvekst. Det kan også tilføyes at Londons taxisjåfører fortsatt ikke bruker GPS, et digitalt hjelpemiddel som ville ha erstattet deres egen stedshukommelse.[v]

Mer påfyll gir bedre plass

Dette eksemplet, og mange liknende studier, viser at hjernen formes ”utenfra”, dvs. av de utfordringer den utsettes for. Også manglende utfordringer, eller vedvarende distraksjoner (mangel på konsentrert øvelse), setter sine nevrologiske spor: nedbygging av nevronale nettverk. Her finnes to enkle, men brutale regler. Den første er: Use it or lose it! Det betyr: Det nevrologiske grunnlaget for evner og kapasiteter vi ikke praktiserer, vil etterhvert gå tapt.

Takket være hjernens plastisitet, vil en gjenerobring av tapte evner og kapasiteter ofte være mulig. Men siden læringspotensialet er størst tidlig i livet, vil det som utvikles eller forsømmes her i alle tilfeller være avgjørende.

Den andre regelen kalles Matteus-effekten, etter Matt. 25,29: ”For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.” Dette høres riktig slemt ut, og er det også, om prinsippet skulle brukes på det sosiale og økonomiske feltet. Men nevrodidaktisk betyr det intet mindre enn at den som alt har lært mye, vil lettere lære mer.

”Digital demens” betegner en nedgang i den kognitive kapasiteten som følge av et høyt konsum av digitale medier. Fenomenet, som først ble bemerket i Sør-Korea, dreier seg om alt fra milde grader, til ungdommer som helt har mistet evnen til å fungere.

Har du f.eks. lært to fremmedspråk, vil det bli lettere å lære det neste. Men har du ikke lært noe språk skikkelig, er det også mange andre ting du vil ha vanskelig for å kunne lære. Egentlig er dette en gladmelding for alle som bekymrer seg for at ”harddisken begynner å bli full”, som det heter.

Hjernen fungerer på flere vis helt annerledes enn en datamaskin. En av hjernens unike egenskaper er at den ikke ”fylles opp”, som en harddisk. At vi blir utslitte etter en lang dags intellektuelt arbeid, er selvsagt riktig. Og så må vi ha hvile. Men over tid fungerer hjernen motsatt av en datamaskin: Jo mer du putter inn i den, dess bedre lagringskapasitet blir det!

Mental kapasitet

Demens kommer fra latinske de (ned) og mens (sinn). Ordet betyr altså mental nedgang. ”Digital demens” betegner en nedgang i den kognitive kapasiteten som følge av et høyt konsum av digitale medier. Fenomenet, som først ble bemerket i Sør-Korea, dreier seg om alt fra milde grader, til ungdommer som helt har mistet evnen til å fungere. 10-15% av de som utvikler milde symptomer, ender opp som digitalt demente.[vi]

De fleste forbinder demens med en mental nedgang ved høy alder, ubotelig for de det rammer. Men ifølge Spitzer er det likevel noe vi kan gjøre for å bremse en slik utvikling. Prinsippet er at dess større høyde vi stiger ned fra, dess lengre tid bruker vi. Det vil si at jo mer vi utvikler vår mentale kapasitet, dess mer vil vi utsette en eventuell mental nedgang ved høy alder. Og her er oppveksten fremfor alt nøkkelen til en god og aktiv alderdom.

Det er i livets første fase at hjernen er mest plastisk og vi har den største læringskapasiteten. Alt som utvikles her av evner og ferdigheter, fremmer denne læringskapasiteten. Det betyr at vi lettere kan lære mer senere i livet. Og motsatt vil alt som forsømmes i denne livsfasen skape hindringer for læring senere i livet (Matteus-effekten).

Spitzer viser til forskning som gir nokså konkrete tall på hva slags læring som øker den mentale kapasiteten mest, og som – ved at den fører oss til en større høyde – effektivt utsetter demensutviklingen. Det første er tospråklighet. Forskning viser at å vokse opp i en tospråklig familie, der begge språkene beherskes godt, i snitt vil utsette demensen med 5 år!

Hver gang vi vil si noe, må anstrenge seg ekstra for å velge mellom språkene. Vi driver praktisk talt en kontinuerlig simultanoversettelse av alt vi sier. Dette gir hjernen en ekstra trening, som altså kommer oss til gode senere i livet!

Lærere flest kjenner forøvrig problemet på kroppen. 94 prosent mener at fri tilgang til PC med internett, svekker elevenes konsentrasjon og læringsutbytte. Og av 3000 ungdommer som ble spurt, bekreftet halvparten at de blir forstyrret av PC eller nettbrett i skolen.

Andre utfordringer som øker den mentale kapasiteten i oppveksten er (i kronologisk rekkefølge) alle typer håndverk og motoriske utfordringer (fra gripe til begripe), dernest musikk og andre kunstneriske aktiviteter, teater, sport og sosiale aktiviteter.

Mer generelt er utdannelse, kosthold og bevegelse – samt, ikke minst, sosial omgang – grunnlaget for å oppnå en sunn mental utvikling. Ensomme mennesker sliter både med å opprettholde sin helse og sin kognitive kapasitet. Figur 1, som er hentet fra Spitzers bok ”Digital demens”, oppsummerer disse sammenhengene.

Figur 1: Hjernens utvikling gjennom livsløpet. Faktorer som fører til oppgang og nedgang i den mentale kapasiteten.

Digitale utfordringer

Og dermed har vi landet midt i stridens kjerne. De fleste vil godta, selv før de får seg forelagt forskning som dokumenterer det, at de nevnte oppgangsfaktorene er nettopp det. Jeg har i hvert fall ennå til gode å støte på en eneste pedagog, hjerneforsker eller forelder som mener at f.eks. kunst og håndverk, sport og sosial omgang, ikke er bra for vår mentale utvikling. Det er de påståtte nedgangsfaktorene som er problematiske. Spitzer kan vel ikke mene at alt av digitale medier under oppveksten fører til nedgang i den mentale kapasiteten?

Som det retorisk ble spurt i debatten under Spitzers Norgesbesøk: Mener han virkelig at digitale medier ikke kan utfordre hjernen på noen måte? [vii]

Jovisst er Spitzer klar over at vi kan gi barn og unge ”utfordringer”, dvs. oppgaver å løse, via digitale medier. Imidlertid, mener Spitzer, er det sjelden vi trenger digitale medier for å gi dem disse oppgavene, eller pedagogisk sett like gode oppgaver. Men fremfor alt må vi ta skadepotensialet ved bruken av digitale medier med i regnskapet. Og her er regelen kort og godt den at ”tidligere og mer” er verre enn ”senere og mindre”. Som en ekstra provokasjon understreker Spitzer at dette er noe han vet, ut fra forskning.

Når mange førskolepedagoger hevder at ”nettbrett bør tas i bruk [i barnehagen] som ett av flere pedagogiske verktøy der det er egnet”,[viii] svarer Spitzer: Bruk av digitale media i barnehage og på lavtrinnet er faktisk en måte å skape avhengighet.[ix]

Så lenge data er et ferskt redskap eller brukes sjelden, kreves det mye mental tilstedeværelse, samt prøving og feiling, for å beherske tastatur og programvare. Oppgavene er nye og spennende. Det blir gøy å få det til og gøy å gjøre lekser på den nye måten.

La oss se på et konkret forskningseksempel, en PISA-studie fra 2004 som undersøkte hva tilgangen til datamaskiner har å si for resultatene i skolen. Overraskende for mange, konkluderte studien med at en datamaskin i hjemmet fører til dårligere skoleresultater. Dette gjaldt f.eks. i matematikk og lesing. Studiens forfatterne kommenterte resultatet slik:

”Den blotte tilstedeværelsen av en datamaskin fører til at barna spiller dataspill. Dette står i veien for læringen og har en negativ virkning på skoleresultatene. […] Hva bruken av datamaskiner i skolen angår, viste det seg på den ene siden at skolebarn som aldri brukte datamaskiner, hadde marginalt svakere resultater enn de som brukte datamaskiner mellom et par ganger i året og et par ganger i måneden. […] På den andre siden er prestasjonene hva lesing og regning angår, betydelig svakere hos dem som bruker en datamaskin flere ganger i uken. Og det samme ser vi når det gjelder internettbruk i skolen”.[x]

”Flere ganger i uken” var i denne studien den høyeste brukskategorien. Sammenlign så dette med dagens realiteter, der den gjennomsnittlige daglige skjermtiden ligger på over 7 timer. Den nevnte PISA-undersøkelsen, som omfattet en kvart million 15-åringer, ble utført rundt årtusenskiftet. Da var det ennå mulig å finne mange ungdommer som brukte data meget sparsomt eller aldri. I dag har denne kontrollgruppen nesten forsvunnet i vestlige land.

Lærere flest kjenner forøvrig problemet på kroppen. 94 prosent mener at fri tilgang til PC med internett, svekker elevenes konsentrasjon og læringsutbytte. Og av 3000 ungdommer som ble spurt, bekreftet halvparten at de blir forstyrret av PC eller nettbrett i skolen.[xi]

Den omvendte U

PISA-studien, og en rekke andre studier som peker i samme retning, etablerer en omvendt U-kurve for sammenhengen mellom databruk og skoleprestasjoner (fig. 2).

Figur 2: Sammenhengen mellom databruk og læring hos skoleungdom

Denne kurven, som også er å finne i figur 1, er uhyre viktig. Den viser nemlig at virkningen av databruk og internett mht. skoleprestasjonene vil være stikk motsatt, alt etter om bruken (skjermtiden) er liten eller stor: På den ene siden gir litt bruk, inntil flere ganger pr måned, en viss positiv effekt på skoleresultatene. På den andre siden gir mye bruk (flere ganger i uken) en sterk negativ effekt. Dette kan gi en forklaring på at vi også finner en rekke studier som viser positive virkninger av digitale medier i skolen. Men hvordan kan kurven selv forklares?

Så lenge data er et ferskt redskap eller brukes sjelden, kreves det mye mental tilstedeværelse, samt prøving og feiling, for å beherske tastatur og programvare. Oppgavene er nye og spennende. Det blir gøy å få det til og gøy å gjøre lekser på den nye måten. Å tilegne seg de grunnleggende dataferdighetene innebærer genuin læring, kognitivt så vel som finmotorisk (tastatur og mus). Å gjøre regnelekser eller skrivelekser på en ny måte er stimulerende og gir økt lekselyst. Alt dette fremmer læring.

Når databruken øker, grunnferdighetene er innøvd og nyhetens interesse er brukt opp, har også leksearbeidet på data mistet noe av glansen. Derimot har du oppdaget at mediet tilbyr mye annet, som er langt mer underholdende: Gaming, Facebook, Youtube, Instagram, Messenger, Snapchat, Twitter, Vine, Pintrest, Tumblr, Whatsapp, osv. Alle disse distraksjonene vil heretter kjempe om din oppmerksomhet, både hjemme og på skolen. Og i konkurranse med ”kjedelige timer og kjedelige lekser”, vil de som regel ikke kjempe forgjeves. Dermed har du bikket over kurvens toppunkt og er på vei nedover.

#Frakoblet-prosjektet

Spitzers sentrale budskap er at digitale medier er sterkt vanedannende, og i store doser virker nedbrytende på konsentrasjon, kognitive og sosiale ferdigheter (som empati) og læring. Misbrukets endestasjon er digital demens. Spitzer har selv mange ungdommer til ”digital avrusing” på sin klinikk, ungdommer som har mistet så mye av sin mentale kapasitet at livet har stoppet helt opp for dem. Og han kjenner forholdene i Sør-Korea, et land som ligger på topp i bruken av digitale medier blant ungdom.

Journalen Medical Daily kommenterer situasjonen slik: ”I et land der en 28-år gammel mann nylig falt om død etter et 50-timers gaming-maraton og et par ble sendt i fengsel etter at deres baby døde av vanskjøtsel, mens de selv stelte med et ”virtuelt” barn, er det ikke overraskende å høre at innbyggernes kognitive evner, overveldet av skjermbruken, kan være kompromittert”.[xii]

Spitzers råd til skole og foreldre er å begrense bruken av digitale medier så mye som mulig under oppveksten. Det er den tidlige bruken og den totale skjermtiden som bekymrer mest. Til de som sier at data er blitt en del av hverdagen, og at vi må venne barna til det[xiii], svarer han ved å dra følgende sammenligning:

”Øl og vin er del av vårt samfunn og vår kultur. Vi må sørge for at barna allerede i barnehagen lærer å bruke det på en kritisk måte. Derfor hører det hjemme der.” En hel industri ville glede seg over slike anbefalinger, men mange mennesker og samfunnet som helhet ville likevel ta stor skade av det”.

Mange vil steile over denne sammenligningen, og hevde at en jo hverken blir ruset eller avhengig ”på samme måte” av data som av alkohol. Vel, forskningen sier noe annet. Og det gjør også mange av de nettavhengige ungdommene. Som f.eks. ungdomsredaksjonen i Aftenposten (Si;D), som dagen før Manfred Spitzer holdt foredrag i Bergen innledet en frivillig ”digital avrusingsuke”, bare for å teste ut hvordan det var og om det var mulig. I et intervju de to ungdommene gav før avrusingsuken uten PC og mobiltelefon, bekreftet de at de var konstant pålogget og hadde det helt fint med det. Vel, kanskje ikke ”helt fint”.

I hvert fall svarer Agnes (17) slik på spørsmålet om hvor avhengig hun var av å være konstant pålogget: ”Helt latterlig avhengig! Jeg er konstant online og tilgjengelig og sjekker mobilen hele tiden. Det forstyrrer meg fra å delta ordentlig i samtaler og distraherer meg masse”.

Og på spørsmålet om hva han fryktet aller mest ved å være frakoplet, svarte Ali (21): ”At jeg til enhver tid ikke vet hvor vennene mine er, hva de spiser til lunsj og hvem de er sammen med”.

Men ellers hadde de det bra, begge to. Så, hvordan gikk det med avrusingen? Agnes sprakk etter 5 dager; ”hverdagen uten SMS ble for vanskelig”.[xiv] Ali rapporterte etter 1 dag at han savnet Snapchat. Dessuten strevde han fælt med polaroidkameraet, som de hadde fått utlevert for å ”dokumentere” den digitalfrie uken: Til slutt kom et bitte lite bilde ut, og det tok lang tid før jeg faktisk fikk se det. Frustrerende, siden jeg er vant til at bilder blir sendt frem og tilbake i løpet av sekunder. [xv]

På den andre siden holdt Ali ut uken gjennom, og: ”Jeg har fått tilbakemeldinger på at jeg er mer til stede og engasjerer meg i større grad i samtaler med andre”.

Men begge hadde lært noe av den (nesten helt) digitalfrie uken:

Agnes: ”At jeg har mye bedre konsentrasjonsevne dersom jeg ikke hele tiden sjekker mobilen fordi jeg lurer på om det har skjedd noe nytt. Det merket jeg særlig i timen og på møter”.

Ali: ”Jeg har lært tre ting:

1. Ikke bruk mobilen når du er med andre. Legg den vekk og vær til stede i samtalen.
2. Det er en tidstyv, enten du vil innrømme det eller ikke.
3. Jeg ble mer effektiv i mitt arbeid”.[xvi]

Og den lærdommen vil nok også Manfred Spitzer nikke gjenkjennende til.

Relatert

Humanismen glir over i det transhumane

Laushetens tid – om Kathrine Aspaas og Raushetens tid

Husk én ting, barnet mitt (om løgnen)

« Jeg vil at alle skal tenke det samme» – Intervju med Andy Warhol

Snowdens avsløringer – hvor står vi i dag?

Storebror og lillebror ser deg

Fotnoter

[ii]Manfred Spitzer (2014).  Digital Demens. Alt om hvordan digitale medier skader deg og barna dine. Pantagruel forlag. Oslo.

[iii] Ifølge Det norske medietilsynets fakta-ark om barn og medier (2014) bruker norske barn fra 13-16 år i snitt drøyt 3 timer pr dag på internett, knapt 2 timer på dataspill, drøyt 2 timer på å se film eller TV. Totalt 7 timer skjermtid utenom skolen. Til dette kommer mobilbruken, som er anslått til 2 timer og 30 minutter. For øvrig er debutalderen for internett (når over 50% bruker det) i Norge 2 år.

[iv] Maguire EA, Gadian DG, Johnsrude IS et al. 2000: “Navigation-related structural change in the hippocampi of taxi drivers”. Proc Natl Acad Sci USA 2000; 97: 4398 – 403.

[v] “The Knowledge, London’s Legendary Taxi-Driver Test, Puts Up a Fight in the Age of GPS”. The New York Times 10.11.2014

[vi] “Digital Dementia On The Rise In South Korea; Childhood Internet Addiction Must Be Addressed, Experts Say”. Medical Daily 24.06.2013

[vii] Nils Martin Silvola: ”Nei, barnet ditt får ikke «digital demens» av å bruke Ipad”. Dagbladet 29.10.2014.

[viii] ”Den digitale barndommen”. NRK Ytring 30.10.2014.

[ix] Se [vi].

[x] Fuchs T, Woessmann L. 2004: “Computers and student learning: bivariate and multivariate evidence on the availability and use of computers at home and at school”. CESifo Working Paper 2004.

[xi] ”Digital festbrems”. Bergens Tidende 26.10.2014.

[xii] Se [vi].

[xiii] Eller slik det sies i en kronikk på NRK Ytring: ”Om man liker det eller ikke; digitale verktøy er kommet for å bli, også blant de yngste barna.” 

[xiv] “Jeg har sprukket!”. Aftenposten 11.11.2014.

[xv] “#frakoblet: Snapchat i gamle dager”. Aftenposten 07.11.2014.

[xvi] “Endelig tilkoblet igjen!”. Aftenposten 13.11.2014.