Av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK
I en episode av RTs CrossTalk (ved Peter Lavelle) fra 28.04.2014 hadde Russlands-eksperten Stephen Cohen samtale med John Mearsheimer, professor i internasjonale relasjoner ved universitetet i Chicago. Begge har til felles at de er akademiske stjerner på hver sine felt. Av Russlands-analytikerne som ble invitert til amerikanske hovedstrømsmedier under Krim-krisen, var Cohen nærmest den eneste som presenterte et alternativ til det vestlige narrativet om Putin som politisk bølle, diktator og en man ikke kan forhandle med.
I likhet med den fortsatt udøde Henry Kissinger, tas han fram som gammel årgangsvin fra en støvete kjeller i ny og ne. For deretter å bli glemt, til fordel for kommentariatets krigshissende kakofoni. Når en gammel ringrev og undergraver som Kissinger i dag framstår som en edruelig “fredsdue”, sier det mye om det massive forfallet i amerikansk diplomati og utenrikspolitikk. Under den kalde krigen var det i det minste en geopolitisk debatt i USA og Vest-Europa. Noe som i dag dessverre er fraværende, ifølge Cohen.
Både Cohen og realisten Mearsheimer legger hovedansvaret for dagens krise i Ukraina hos Vesten og USA. Hybris kan fort føre til varm krig, mener Cohen. En ny kald krig er altså ikke det eneste verden behøver å bekymre seg for. Er dette virkelig den verste geopolitiske situasjonen siden Cuba-krisen, eller er det en overdrivelse? Situasjonen er iallfall meget flytende og eskalerende (slik de sterke bildene fra deriblant Odessa viser).
Realister og tungvektere som Cohen og Mearsheimer konsulteres altfor sjeldent av mediene i dag. Sett fra kommentariatet i galehuset framstår de nærmest som “kontrære”. Og norske medier er ikke det spor bedre, selv om avvikere som Helge Lurås innimellom kommer til. Cohen og Mearsheimer er sjeldne røster av fornuft midt i demagogikken. Dessverre er ikke dette deres tid. Propagandaen kommer til å male ufortrødent videre uten virkelighetsforankring. Når det er sagt, er det viktig at slike stemmer når fram til stadig flere.
Jernsmeder er formet av sitt forhold til et materiale som ofte utvikler seg til en opplevelsesfilosofi som står uløselig påvirket av ideenjern. Klingesmeden, kan en hevde, jobber enda mer enn andre smeder for å sprenge jernet og stålets grenser. Han skuer dypt inn i deres nedarvede egenskaper og forsøker å endre dem etter sine mål: overnaturlige standarder for hardhet, fleksibilitet, kompleksitet og skjønnhet.
Oversatt av Eirik Storesund , norrøn filolog
«Det støperen, smeden og alkymisten har til felles er at alle tre gjør krav på en særegen magisk-religiøs opplevelse i sin tilknytning til materien. Denne opplevelsen er monopolet deres, og dens hemmelighet traderes gjennom deres håndverks innvielsesriter. Alle tre arbeider med en materie de regner som på en gang levende og hellig, og i sitt arbeid søker de materiens forvandling, dens perfeksjon og omdanning.» – Mircea Eliade
Grovsmeden er hovedsakelig opptatt av form. Det er klingesmeden også, men han er like opptatt av substans. Begge smedenes råvarer begynner med utvinningen av jern fra malm, men klingesmeden må forstå disse prosessene fra begynnelse til slutt: hva fremstillingen av stål innebærer, hva tid og temperatur innebærer for arbeidet. Arbeidets form og behandling er avgjørende i hver en utstrekning. Kriteriene for hva et blad er, er både vagt og svært spesifikt på en og samme tid. For hvert blad som noensinne er smidd er prosessen komplisert. Lik, men likevel annerledes hver gang. Det dreier seg til syvende og sist om den lærde omdannelsen av materialer ved en tilsynelatende magisk, elementarisk forvandlingsprosess. Jernets naturlige tilstand på jorden er å bli transformert til jernoksid, det vil si rust. Mer en noen annen smed er klingesmeden opptatt av å omvende den utviklingen. Denne reverseringen er prosessen hvorpå jern og stål blir fremstilt av malm i smelteovnen, og det er når urenheter skrapes av for å belage essesveising. Reduksjon er det motsatte av oksidasjon. Men rust er fiende til den ferdige gjenstanden også, som ødelegger for skjønnhet og nytte samtidig. Så lenge et blad blir skapt og brukt, vokser og lever, kjemper maker og bruker imot oksygenets virkning. De skjerper med stein og oljer for å bevare substansen, og bevarer formen ved å se over konturene for å sikre at de er rette. Til dens dag kommer. Til dens skjebnes snøre har rent av sin snelle, slik det hender med alle navngitte ting. Om det har et navn har det en hensikt og det har et liv. De må ta slutt. Det er ikke fritatt fra tidens myndighet, selv om noe ikke puster. Alt av denne jord er konstant i drift: vi vokser til vi eldes, vi eldes til vi dør – og hvorfor skulle vi tro at døden så er en evig tilstand? Det er enda et strede vi ikke kan velge å unngå, og gjennom det må vi endres som gjennom hvilket som helst annet. Det er en prosess for innvielse og transformasjon. En klinge er sann, en klinge er skarp, en klinge skinner i samklang med dagslyset til dens tid som klinge er slutt. Da venter en annen initiasjon, en annen omdannelse som forbereder den til den neste verden.
Når vårt tidssnøre tar slutt er vi omgitt av de som kjenner betydningen av navnet vårt, og som vil følge oss ut av dette livet til det som er forestående. De forbereder oss til å tre gjennom porten i våre skip, i våre kister. Med riter, kjærlighet og omsorg, plikt og offer ødelegger de oss. De overgir oss til naturkreftene. Ild, vann, jord, eller friluft. Hver av disse vil bryte oss ned til det jorden har lånt oss, de kroppslige hylster våre sjeler lånte. Vi blir jorden og vannet som næret våre kropper, og som vil nære de som tilhører våre barns barn. De skal ta mat av våre kropper og drikke av vårt blod, og vi skal leve videre i dem selv mens vi utforsker plan de bare drømmer på.
Våre riter er bønner om vekst, for fødsel, frø og for styrke. Tiden gir ikke disse fra seg uten riktige offer. Vi må så i dag om vi skal høste siden. Vi må gi oss selv til jorden så våre ynglinger får vokse og leve sine dager. Forsiktige og andektige må vi kultivere vekst og skapelse. For å gjøre dette må vi følge og ære ødeleggelsen og forfallets riter og anerkjenne det som en fullt likeverdig prosess. Dette er grunnlaget for all fysikk og kjemi; det er grunnlaget for all alkymi og trolldom. Samtlige er basert på den samme regel, som overskrider og gjennomsyrer alle systemer. En støper og en smed vil bruke en hel livstid på å skjerpe sine ferdigheter i å redusere jernoksider til jern. Perfeksjonering av legeringer, behandlingen av stål, fremstillingen av perfekt substans, vakre mønster, er alltid en blanding av det naturlige og tiltenkte. Det er en grunn til at vedstruktur og bekkeløp åpenbarer seg i mønster av stål. Det er hellige, underliggende mønstre som spiller inn. Kall det matematikk, kall det intelligent design, det er ene og det samme. Det er til disse mønstrene, likesom med tiden, at vi og våre gjenstander må overgis.
Skapelse er en vitenskap, en kunst og et ritual – alle disse tre og aldri kun det ene. Det finnes en annen side som det avhenger av; ødeleggelse. Alle fysiske legemer utstyrt med sjel og som reiser under navn er underlagt naturen og tidens baner. Ødeleggelse er en vitenskap likeså – hvorfor ikke et ritual? Hvorfor ikke en kunst? Er rusting som prosess ikke like fruktbar som smelting? I virkeligheten er den det, for uten rust ville det ikke vært noe å smelte. Jernets fødsel ligger i dets egen død, som med alt annet. Hvorfor er ikke bøying like vakkert som benking? Når det er med vilje, er det det. Smeden bruker en livstid på å perfeksjonere form og flate, men retthet og glans varer ikke evig, og det burde de heller ikke gjøre. Det må komme en tid hvor terskelen overskrides og nødvendiggjør en videre forvandling av form og substans. Jern må bli rust. Et blad må opphøre å være blad. Ringen må sluttes.
Dermed dyrker vi skapelse og ødeleggelse likevektig. Vi fryder oss over fødsel og sørger over død, og får ikke den ene uten den andre. Liksom jernet vårt kommer skjærende til verden fra sin mørke mor i en storm av ild og luft, og vi overrekker det til hennes mørke jord og brølende vann, slik vi overgir våre egne hylster når sjelene har flydd sin vei. Det er mønster som leker seg i stjerner og planeters baner, i jord og bekkers spor, i folk og gjenstanders liv. Vi har æret dem siden vi ble i stand til det på de vis vi enn kunne, og tiden er ikke inne for å opphøre.
Heilt på tampen av turen vår til Praha i byrjinga av mai vart eg gjort merksam på ei art nouveau-utstilling i representasjonshuset Obecni Dum, berre ein time før vi skulle eta den siste middagen. Eg hadde vore her før, men utstillinga var til mi overrasking ikkje marknadsført ved inngangen. Det var nok difor eg og dotter mi mest vart åleine der. Truleg kunne eg umerka ha stole med meg nokre av desse kunstverka, då den strenge grå dama som satt vakt smelta for dotter mi og vart mest oppteken av henne. Dei er veldig glade i born i Praha, ei fylgje av den vakre arkitekturen som omhyllar dei.
Eg hadde knapt ein time til rådigheit, og minnekortet var fullt. Då eg såg kor vakker denne kunsten var byrja eg frenetisk å slette annanrangs bilete, men er redd eg òg sletta nokre fulltrefferar i farten. Men det var verdt det, slik at eg i alle fall til ein viss grad fekk foreviga nokre av desse meisterverka.
Sjølv elskar eg jugendstilen, og denne foreininga eg vart vitne til i Obecni Dum mellom bøhmisk glasverkskunst, som er rekna som verdsleiande, og art nouveau, må vera noko av det mest framifrå menneskeslekta har avla fram før vi sokk ned i den hengemyra vi framleis er fanga i.
Mi von er at dessa bileta kan inspirere nokre til på ny å søkje den vegen til himmelrike vi var inne på, før vi gjorde det skjebnesvangre valet og tok feil veg rett inn i fortapinga (sjå boka Anti-Architecture and Deconstruction, av Nikos A. Salingaros).
Utstillinga skal stå i alle fall ut året, om ho vert ståande ut i neste år fekk eg ikkje med meg. Men skal du til Praha i år, gå ikkje glipp av dette!
Nå er mai snart over, og med den jordbruksforhandlingene. Ikke er jeg bonde og jeg ligger heller ikke an til å bli det. Men jeg er i likhet med alle landets innbyggere forbruker av landbrukets produkter, og jeg finner meg ikke i at vi som spiser maten er en stakkarslig tredjepart i dette oppgjøret. Vi bør ha et bevisst forhold til mat utover at den skal være billigst mulig. Likeså bør vi ha en forståelse for de forutsetningene matprodusentene i Norge har.
Av Tor Odin Ekle, maskiningeniør med fartstid fra fylkesstyret i NT Bondelag og Radio Revolt i Trondheim
Når en ser på areal per innbygger i Norge blir det enda tydeligere at det er viktig å opprettholde også de mindre åkerlappene. Mens det i 2000 var 1,97 dekar per innbygger, var det i 2011 nærmere 1,65 dekar. Samtidig ser vi at selvforsyningsgraden i 2012 var nede på 43%, det minste på flere tiår.
På lederplass i Dagens Næringsliv ser vi at årets oppgjør bør ha effektivitet i fokus, siden man ser at effektivitetsveksten i jordbruket har flatet ut. Det burde ikke være overraskende når en vet at ingen annen næring har effektivisert så mye de siste 10-12 årene som landbruksnæringa. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har slått fast at produksjonsmengden i denne perioden har gått opp med 7%, mens arbeidsmengden har gått ned med 40%.
Ifjor fremmet Høyre flere forslag som de mente ville effektivisere landbrukssektoren ytterligere. Blant annet kvotefrislipp på melk.[14] Dette ble forsvart med tall utarbeidet av NILF. Høyre la til grunn at det er nødvendig med sammenslåing av bruk for å få hentet ut stordriftsfordeler i landbruksproduksjonen. De mente at arealet for et gjennomsnittlig kornbruk skulle opp fra 385 mål til 1015 mål fra 2009 til 2021. Det de imidlertid ikke tok med i regnestykket var den norske geografien. Norsk institutt for skog og landskap [1] kunne slå fast at disse ambisjonene ikke tar hensyn til naturgitte forhold, og at en generell arealøkning ikke er gjennomførbart i Norge. Av Norges totale landareal er det 3,2% som er dyrka.
Geografien i Norge er ikke til vår fordel. Disse 11 500 km2 som er dyrka ligger ikke nødvendigvis lettvint til. 20% av norske kornarealer ligger på åkerlapper på under 24 dekar. For dyrking av gras og beite er det enda verre: 50% av landets engareal er spredt på jordstykker på under 18 dekar. Dermed blir det vanskelig å få hentet ut «stordriftsfordeler» på grunn av økt kjøring som gir økt slitasje på utstyr og mer forbruk av drivstoff. Sammenslåing av teiger og åkerlapper medfører begrenset gevinst. Vi har heller ikke klimaet på vår side når det gjelder lansering av «stordrift». Med en relativ kort innhøstingssesong mange steder i landet, vil få ha mulighet til å utnytte det største utstyret fullt ut.
Når en ser på areal per innbygger i Norge blir det enda tydeligere at det er viktig å opprettholde også de mindre åkerlappene. Mens det i 2000 var 1,97 dekar per innbygger, var det i 2011 nærmere 1,65 dekar. Samtidig ser vi at selvforsyningsgraden i 2012 var nede på 43%, det minste på flere tiår. [4] Da er det heller ikke korrigert for importert fôr, noe som ville senket tallet til nærmere 40%. Det fremstår som tragikomisk at vår egen landbruksminister gir klarsignal for å bygge kjøpesenter på dyrka jord, bare et par måneder etter at Kina inngikk en 50 års leieavtale med Ukraina på 5% av landets areal. Dette er et areal som er mer enn tre ganger så stort som Norges dyrkamark. Denne avtalen inngikk Kina for å sikre matvarer til egne innbyggere.
Det er ikke mitt poeng at stordrift er et ubetinget onde. Men når en har så variert topografi som her i Norge, må man ha variasjon i bruksstørrelser. Det er fire områder som skiller seg ut som velegnet for større drift. Det er Innherred, Mjøs-regionen, områdene rundt Oslofjorden og Jæren. Man ser dermed at det begynner å bli vanskelig å få spredeareal, noe som betyr at man må ha mer husdyr slik at man kan leie eller kjøpe jord dyrt. Disse ekstra arealene ligger sjeldent i nærheten av gårdene, side disse allerede er brukt i den eksisterende produksjonen. Dette medfører at mye av stordriftsfordelene forsvinner i ren transport. Tidsmessig, økonomisk og klimamessig. [11] Derfor er jeg kritisk når Listhaug nå dobler konsesjonen på fjærkre. Det vil føre til økt press på spredeareal. Og når dyretettheten øker, øker også smittefaren. Dette fikk flere smertelig erfare da svineinfluensaen kom til Norge. Da ble griser slaktet preventivt på grunn av stor tetthet.
Alt ifra IKEAs ekspansjon på Vestby til boligutbygging i Trondheim medfører at den mest produktive matjorda går vanskelige kår i møte med storsamfunnets etterspørsel etter stadig mer materiell overflod. Parallelt med nedgangen i jordbruksareal har vi hatt en befolkningsvekst som gjør at vi har stadig mindre dyrkbar jord per innbygger. Dette fører ikke overraskende til at vi blir mer og mer avhengig av importert mat.
En kan lese følgende i pressemeldingen som kom 1.mai i forbindelse med økning av konsesjonen: «Større enheter og bedre utnytting av eksisterende anlegg vil gi lavere kostnader og gi grunnlag for lavere pris til forbruker». Med andre ord skal bonden jobbe mer og produsere mer for at matprisene skal bli enda lavere. Og dette i et land der vi jobber relativt lite for å få mat på bordet. [2] Prisundersøkelser viser at vi er blant de i Europa som trenger å jobbe minst for å kjøpe mat. Til og med vann er dyrere enn melk i norske butikker.
Skal vi effektivisere mer og få enda lavere matpriser, vil det ramme dyrevelferden enda mer. Etter at Danmarks Radio viste «Det store svinerige» [3] i vår har debatten om dyrevelferd pågått i Danmark, som er en av verdens største eksportører av grisekjøtt. Der fikk seerne se at kupering og fiksering av griser og antibiotika i fôret er gjengs. Kupering er at halen blir kappet av, fiksering er at purka blir stengt inne slik at den ikke får beveget seg når ungene dier. Alt dette er (heldigvis) forbudt i Norge, og det er begrunnet blant annet med hensynet til dyrevelferd. I Norge er det krav til hvor stor plass hver purke skal ha. I Danmark brukes fiksering for at purka ikke skal kunne ligge ihjel noe av avkommet. Problemet kunne vært løst med at dyra hadde nok plass.
I vår har det kommet to uavhengige rapporter om antibiotika-resistens. Først ute var EU- organet European Medicines Agency (EMA) som hadde samlet inn tall fra 25 land. Der kommer de nordiske landene godt ut, men Sverige har likevel tre ganger så høye forekomster av antibiotika i kjøtt som Norge. Danmark har 10 ganger så mye som Norge og Italia topper med 100 ganger så mye. [6] & [7] Dette fører igjen til antibiotika-resistente bakterier, et begrep som burde høre hjemme i science fiction og ikke i dagspressens ingresser. EMA anslår at minst 25 000 dødsfall er direkte knyttet til dette, og at ekstrakostnadene til behandling er på ca. 1,5 milliarder € i året. Antibiotika-resistens sees også i sammenheng med den voldsomme økningen av tuberkulose i London og Europa forøvrig [8]. En sykdom man mer eller mindre mente var utryddet.
30. april kom også WHO med en rapport på samme tema. De har hentet inn tall fra 114 land [8] & [9], og Keiji Fukuda, WHOs assisterende direktør for helsesikkerhet, sier : “The world is headed for a post-antibiotic era, in which common infections and minor injuries which have been treatable for decades can once again kill.” 2/3 av verdens antibiotika-forbruk går til husdyr. Å begrense kjøtt med antibiotika-innhold er en av de mest effektive måtene å forebygge resistente bakterier.
I dag produserer vi grovt regnet 40% av maten vi trenger for eget forbruk. Selvforsyningsgraden har en nedadgående trend. Det vil si at vi er avhengig av import. I Norge er ca. 3% av landarealet dyrka mark, ellers er det skog, fjell, myr fjor og ellers ugunstig område. Dette gjør at vi blir avhengig av de arealene vi har til matproduksjon. Vi ser at dyrka mark blir nedbygd og går ut av produksjon[12]. Norsk jordbruksareal har falt med 6 % siden år 2000.
Alt ifra IKEAs ekspansjon på Vestby til boligutbygging i Trondheim medfører at den mest produktive matjorda går vanskelige kår i møte med storsamfunnets etterspørsel etter stadig mer materiell overflod. Parallelt med nedgangen i jordbruksareal har vi hatt en befolkningsvekst som gjør at vi har stadig mindre dyrkbar jord per innbygger. Dette fører ikke overraskende til at vi blir mer og mer avhengig av importert mat, noe det ikke later til å være de helt store motforestillingene mot. Vi får jo kjøpt billigere mat i utlandet, får man høre. Prisen man må betale for billigere mat i form av økt antibiotika og dårligere dyrevelferd er blant tingene som ikke inngår i noe regnestykke hos oss.
Skråsikkerheten på at det alltid vil være et globalt matmarked der vi kan være med på handelen er øredøvende. Fri handel blir det argumentert for. Vi får alltids kjøpt mat, i tillegg er det god u-landshjelp å drive handel med de i sør. Dette blir brukt som argument for å fjerne importvernet i Norge. Men det norske importvernet er nødvendig om den norske bonden skal få tatt ut pris i markedet. Det norske importvernet har imidlertid store smutthull. Det er kun toll på varer som er i direkte konkurranse med norskproduserte varer. I tillegg er det en ordning for u-land som gjør at de eksporterer tollfritt til Norge.
Men mat på verdensmarkedet er ingen selvfølge. Vi ser at Australia og Russland har innført eksportstopp i uår, og Argentina har sågar noe så spenstig som eksportvern. I kun 8 av de 15 siste årene har det vært overskudd på korn i Norge. Verdens matlagre krymper, og regjeringen ser ikke noe poeng i å beholde norske kornlagre fordi det ikke er kommersielt lønnsomt (paradoksalt nok er det et globalt frøhvelv på Svalbard). Beredskap er ytterst sjeldent kommersielt lønnsomt. Bare se på Forsvaret.
Landbruksministeren sier at det er ikke påbudt å drive større selv om nye regler vil gi muligheter for det. Men bønder flest driver med landbruk for å ha en jobb å gå til. Når ministeren tar ifra de små og gir til de større, vil bøndene følge etter for å overleve. Dette vil føre til en sentralisering av husdyrproduksjonen.
Avslutningsvis vil jeg ta for meg årets tilbud fra staten. Den gir en økning i rammene på 350 millioner kroner. Dette skal fordeles på ca. 45 000 bønder, noe som gir en gjennomsnittlig økning på 7800 kroner per bonde. Med denne økningen skal bonden dekke øke kostnader på dekk, diesel (avgiftene er som kjent økt under blåblått), veterinærtjeneste, mekanikere, gjødsel osv. Etter at han har dekket de økte kostnadene på innsatsfaktorene kan han ta ut lønn, noe som i praksis vil gi langt mindre enn den 3,5% lønnsøkningen som kommuniseres fra statsråden.
Frøhvelv på Svalbard
Samtidig ligger det inne en vridning i tilskuddene. Det tas fra de små for å gi til de større. Ta storfebransjen med ammekyr som eksempel. Her skal de som har under 25 mordyr få kutt i støtten for at det skal gis til de som har over 25 mordyr. I Norge har vi 70 000 ammekyr der 60 000 er i besetninger med mindre enn 25 mordyr. Eller sagt på en enklere måte, de som står for 85% av matproduksjonen skal få mindre til fordel for de som produserer 15%. Lignende regnestykke kan en gjøre med melkeprodusenter også. Dette gjør at bønder flest vil få mindre enn 7800 kroner i økt dekningsbidrag.
Når man tar med økte kostnader i beregningen, vil dette erfaringsmessig føre til negativ lønnsutvikling for bønder flest. Landbruksministeren har brukt tiden siden hun tiltrådte blant annet på å reise rundt i Norge. Hun kan fortelle at bønder flest bare venter på å bli sluppet fri. At dette er noe de har ventet på. Når en leser landbruksbarometeret [12] kan det virke som hun har vært noe subjektiv i sitt valg av besøk. Der er 5330 tilfeldige bønder spurt om sine tanker (1828 har svart). De har blitt spurt om melkekvotene må avvikles på sikt. 59% er uenige, 18% er enige og resten er usikre. På spørsmål om konsesjonsordningene i landbruket må mykes opp, svarer 54% at de er uenige og 23% at de er enige. Resten er usikre.
På grunn av norsk geografi [1] er det ikke gitt at en kan øke produksjon. Skal vi opprettholde selvforsyningsgraden er vi helt avhengige av alle jordlapper og beitemuligheter som finnes rundt omkring i Norge. Som tidligere nevnt ligger 50% av landets gressareal på åkerlapper mindre enn 18 dekar. Så skal det utføres «stordrift» på disse arealene, vil det føre til stor økning i kjøring for å komme over arealene som er nødvendig. [13] & [15]. Landbruksministeren sier at det er ikke påbudt å drive større selv om nye regler vil gi muligheter for det. Men bønder flest driver med landbruk for å ha en jobb å gå til. Når ministeren tar ifra de små og gir til de større, vil bøndene følge etter for å overleve. Dette vil føre til en sentralisering av husdyrproduksjonen.
Siden 2000 har det vært en nedgang i kornareal på 14 %. Noe som forklares med sentralisering av husdyrproduksjonen.[12] Dette har flere negative konsekvenser. Blant at vi blir mer avhengige av kornimport. Vi får ikke utnyttet beiter i distriktene og heller ikke alt dyrkbart areal. Hvilket vanskeliggjør kuslipp på sommeren og forringer dyrevelferden. Det blir større konsentrasjon av dyr som igjen øker smittefaren.
Det hele koker ned til at enten utnytter vi de ressursene som finnes over hele landet, eller så må vi basere oss på importert kraftfôr i enda større grad. Det skiftet vi nå ser i landbrukspolitikken gjør meg urolig for fremtiden. Vi er for avhengige av de små som utnytter hver en teig til å la de falle av.
En sommer til er alt hva jeg ber om nå
og så til sist en høst full av moden sang,
og la mitt hjerte så, med større
fattethet skilles fra strengespillet.
I Hades kan en sjel ikke finne fred
som ikke her har vunnet sin guddomsrett,
men har dét en gang lykkes meg, som
ligger meg sterkest på hjertet, diktet,
så la det komme, skyggenes stumme liv,
og også uten sang vil jeg gå dit ned
og uten klage. En gang har jeg
levet, som guder, og mer trengs ikke.
Det er med sorg vi melder at Sigmund Kvaløy Setreng, mannen som omtales om økofilosofiens far, døde den 27. mai i år. Kvaløy Setreng var en av pionerene sammen med personer som Arne Næss i å sette økologien i en dypere filosofisk kontekst, og var sterkt inspirert av Petter Wessel Zapffe. Men han gjorde langt mer enn å jobbe innenfor den akademiske sfære, og var en av pionerene i det norske naturvernet og ikke minst i å se den norske naturen som en uløselig del av vår felles identitet. Den norske identiteten henger nøye sammen med hvordan natur og naturlandskap har formet nordmenn og om hvordan nordmenn i generasjoner har møtt naturkreftene, tolket dem og manifestert dem i sin kultur. Sigmund Kvaløy Setreng maner i dette essayet vi har publiserte tidligere til motstandskamp på den norske naturs og identitets vegne.
Sigmund Kvaløy Setreng, økofilosof, forsker, fjellklatrer, naturforkjemper, venn av Arne Næss, bekjent av Dalai Lama, diskutert med Albert Einstein (les portrettintervju med ham her). Teksten er tidligere publisert hos Norwegian Journal of Friluftsliv.
«Jeg har flere ganger appellert til ledende naturvernere om et vern av Norges «identitets-fjell» mot kommersialismens nedhøvling av alle høyder. – Slike som Lars Haltbrekken. Men de er opptatt av oljeutvinning og CO2 og har ikke tid til fjellvern. Men her tas feil: Hav (oljeboring!) og fjell henger ihop i norsk mentalitet. Begge gir vår identitet og skal beskyttes. Appell til begge gir norsk klangbunn, og dermed vilje til vern.»
På slutten av 1970 kom jeg over ei bok på Setreng, gården min. Den hadde antakeligg tilhørt min mor. Den bar tittelen: «Ja vi elsker ; – Norge i dikt» og var utgitt i 1941. Rolv Thesen var redaktør . Boka inneholder et bredt spektrum av dikt gjennom hundre år, og ordnet i seksjoner tilknyttet Norges ulike landsdeler. Rolv Thesens forord er bemerkelsesverdig. Forsiktig formulert, men mellom linjene kan vi forstå at diktsamlingen har en bestemt hensikt: Å styrke moralen i folkets motstand og utholdenhet overfor den tyske okkupasjonen. Utgivelsen skjedde altså i 1941, hvor Quisling-regimet klemte til for alvor (Bl.a. uttrykt ved at 700 lærere ble sendt til fangeleir i Kirkenes, fordi Noregs lærarlag nektet å innføre nazisme i skolene. Min far var en av dem).
Poenget med boka, slik jeg oppfatter det, er å minne det norske folket om vår egenart i strev for livberging i en krevende natur, – om hvordan vi har fått det til, og hvordan ved det så og si ble innføyd i den norske naturen, – i strev mot den, men også inspirert av den, ofte gledespreget: med stolthet over oppnådd livberging, via oppfinnsomt samarbeid med natur og med medmennesker. Det er denne tradisjonen og overlevingsevnen som for mange ga et grunnfjell i inspirert utholdenhet versus okkupasjonsmakta. Rolv Thesens diktsamling er såpass omfattende og mangfoldig at den kan oppfattes som en presentasjon av Norges nasjonaldiktning. Dersom en sammenligner med de skandinaviske nabonasjonenes nasjonaldiktning blir en slått av en kontrast: De svenske og danske framhever mennesket og dets bedrifter, individuelt og kollektivt. I den norske litteraturen nevnes så og si ikke mennesket som framstående aktør. Naturen med vekt på hav og fjell, er aktør. Indirekte er likevel mennesket til stede gjennom skildringer av natur. Det er mennesket som strever og opplever. I mange av diktene er naturen skildret som levende, til og med personlighet, til dels i dialog med mennesket, til dels som selve mennesket som natur. ( Aasmund O. Vinje, Arne Garborg, Ivar Aasen, Aslaug Vaa, Olav Duun, Olav Aukrust, Tor Jonson, Sven Moren, Elias Blix, Per Sivle, Ragnar Solberg, Hulda Garborg, Henrik Rytter, Ola Setrom, Anders Hovden osv. osv.)
Men det som preger disse diktene, de fleste av dem, som en grønn tråd, er to element: Havet og fjellet. Begge ofte som en slags religiøs undertone. Og disse to elementene er jo hovedpillarene i vår oppfatning av Norge – i markert kontrast til det øvrige Skandinavia og det meste av Europa:
«Det ligger et land mot den evige sne, i revnerne kun er det vårliv at se. Men havet går til med histoire-døn, og elsket er landet som mor av søn.» (Bjørnson) «Eg lengtar no mot blåe høgd frå dal og bygd, Dit æva syng og stilla rår» (Ola Setrom). «Eg fell på kne her ved villfjellet kvitt ..» (Ragnar Solberg). «Einslege hastar vi fram i ein grenslelaus steinheim under ein æveroms høg, svimrande vidspana kvelv» (Henrik Rytter)
Havet: «Og vesterud – med dukkende holmer og skjær – det svulmende hav, ved hvis bryst jeg er ammet, – det evige, det unge, hvis brændingers brus har suset for mitt øre som koglende sang». (Kristofer Randers). «Det var sumarnatt og soldraum kor auga leita. Solskiva skreid med kanten over havbruna…» (Olav Duun). «Og når vinden var spak, fôr um fjorden eg rundt, der eg rodde og rak som, ein fiskande glunt. Der eg leikande låg og meg vogga på våg i den nattsol der nord: Å eg minnest, eg minnest so væl denne fjord». (Elias Blix).
Norge altså: Hav og fjell. Disse elementene gir mening, dybde og trygghet for barn vokst opp i norske daler og ved fjorden.
En gang (1969) opplevde jeg jordskjelv i Pakistan: Det er den eneste gangen i mitt liv hvor jeg har erfart total svart angst. I kontrast til det norske grunnfjellets trygghet, manglet plutselig denne pålitelige basis i mitt liv; jeg opplevde å stupe rett ned i et bunnløst mørke: Det norske grunnfjellet, – dvs. De norske fjell, var i min oppvekst blitt en meningsgrunn i min eksistens. Det måtte et jordskjelv i Pakistan til for å forstå min norskhet, mine røtter, min naturskapte form, min identitet. Det moderne angrepet på noen av våre stolteste topper føles som angrep på min identitet. Det jeg tenker på er de eksponentielt økende utbredelsen av stålmaster og aggregater på våre vakreste topper, signert televerket. Hvorfor? -Bredbånd, må vite; alle må få bredbånd! Hvorfor? Ellers går datamaskinene for langsomt! I det moderne samfunnet har en ikke råd til å sitte og vente! – Men hadde ikke datakommunikasjonen allerede økt hastigheten enormt i formidling fra P1 til P2 og tilbake? Jo da, men det er ingenting mot bredbånd, hurra!
I bygda mi, Singsås og Budalen, er vi velsignet med en særegen fjelltopp, Høgkjetilen. På en enestående måte rager den opp over et ellers avrundet skogslandskap. Den speiler seg i Nøkksjøen, som, sammen med toppen, var inspirasjon til Olav Duuns dobbeltroman «Nøkksjølia» og «Sigyn». (Duun var i tre år – 1905 – 1908 – lærer ved Buset og Singsås skoler, og bodde på gården Sætereng. Han var lærer for min mor) Høgkjetilen var en uberørt topp i et frodig landskap, og et kjærkomment turmål, sommer og vinter, for bygdefolket. Ikke lenger. Som Peter Wessel Zappfe sier om Gaustatoppen: Hennes majestet og skjønnhet bidro til hennes tragedie: En utnyttelse ved turisme og militarisme, dvs. en ødeleggelse nettopp via hennes enestående form og høyde. (Gausta minner om Fujijama, japanernes hellige fjell, – hvor et «apparatlandskap» (Zappfe) ville være utenkelig!)
Dovre var Norges gamle nasjonalfjell, det stødigste av alt. Derfor tok Eidsvollsmennene sammen og svor: «Enige og tro til Dovre faller» i det de hadde sluttført grunnloven i 1814. Men Dovre er ikke noen topp, det er et massiv. Men på dette massivet troner en vakker nut: Snøhetta. Hun har til og med hunkjønn, – som alle sherpaenes hellige storfjell i Himalaya. Det helligste av dem er Tseringma («Det varige livs moder»). Mer om Tseringma nedenfor. For noen år siden gjennomførte en gruppe økofilosofiske aktivister en omfattende kampanje for å forhindre et planlagt giftlager i de nedlagte gruvene på Hjerkinn. En del av kampanjen besto i å plassere en steinskive med et relieff av økofilosofen Peter Wessel Zappfe på toppen av Snøhetta. Skiva inneholdt et sitat fra Zappfes dikt «Lyngenfjeld»: «Da tårnet fjeldet et uhyre nei». På grunn av stadig snøvær, regn og vind, nådde vi først toppen ved fjerde gangs forsøk. (Før det hadde vi en 17. mai, iført bunader og blåsende på lur, måttet søke ly på Snøheim i et tett snøvær; i det tilfellet hadde vi kløvet opp relieff-skiva på hest.) Så, plutselig i september, fikk vi klar himmel og vindstille. Dermed kom Zappfe til topps! Heldigvis hadde vi Adresseavisen med oss, og dagen etter fikk vi oppslag med fargebilde på første side. Like etter gjorde noen samfunnsforskere ved Trondheimsuniversitetet en opinionsundersøkelse i Sør-Trøndelag og Dovre-bygda, – altså befolkningen nord og sør for Dovre. Det viste seg at 80% støttet aksjonen, og ikke bare det: 30 prosent sa seg rede til å sette seg ned foran eventuelle giftfraktende tankbiler. Tre uker etter meldte miljøvernministeren at det var funnet plass til et skandinavisk giftlager i Danmark!
Poenget mitt her er at vi i denne kampanjen ser et eksempel på den stadige levende posisjonen til «hellige fjell» i Norge. Det er en undertone her som går ut over den vanlige tanken om naturvern, oftest på et temmelig abstrakt plan. Det som her fører til aktivitet har rot i vår norske identitet: Det ville fjellet som noe overjordisk, både trygt og advarende, en dragende og spennende del av vårt norske liv, – og det må ikke smittes av apparater, ståk og gny fra lavere lende!
Men hva skjedde videre med vår opphøyde Moder Snøhetta? – Du som kjenner det moderne «Norge» trenger å gjette bare en gang: Stålmast, durende aggregat, – bredbånd! Fordi fjellet er høyt og overalt-skuende, må det temmes og bli til et redskap for reklamesamfunnets raseri, det som trekker oss ned fra høydene i våre liv og gjør oss alle til slaver av forbruk, – et konkurrerende liv «der nede». Det er Zappfes tragedie som fullbyrdes, og det er ikke bare fjellets, men også det norske samfunnets tragedie: En streben som underminerer vår eksistens. Det er også Zappfes poeng.
Jeg har flere ganger appellert til ledende naturvernere om et vern av Norges «identitets-fjell» mot kommersialismens nedhøvling av alle høyder. – Slike som Lars Haltbrekken. Men de er opptatt av oljeutvinning og CO2 og har ikke tid til fjellvern. Men her tas feil: Hav (oljeboring!) og fjell henger ihop i norsk mentalitet. Begge gir vår identitet og skal beskyttes. Appell til begge gir norsk klangbunn, og dermed vilje til vern.
Som streifet innpå tidligere finnes det andre kulturer enn den norske som helliggjør fjell. Det synes å gjøre seg gjeldende i land som har høye, vakre og vanskelig tilgjengelige fjell. (Uten fjell, men med hav, er det det overveldende, mystisk omskiftelige og utfordrende havet som får en hellig status, som i Polynesia og i det gamle Norden). Eksemplet framfor noe er samfunnene nord og sør for Himalaya. Blant flere folkeslag er sherpaene («østlendingene»: shar = øst, pa= boende). De orienterer seg i forhold til tolv storfjell, alle assosiert til kvinnelige buddhaer. En av dem er Chomo Lungma («Den hellige vindmoder», – degradert i Vesten som «Mount Everest», – oppkalt etter en engelsk offiser, som aldri selv så fjellet, – hans soldater var de første til å måle fjellets høyde). Men den helligste av sherpaenes storfjell er Tseringma («Tsering» = langt liv, «ma» = mama på mange språk, altså: Det lange (varige) livs moder.) Hun troner over dalen Rolwaling («plogfurestedet») som er en «velsignet» dal, der Buddas prinsipper om fred mellom mennesker og mennesket og naturen er spesielt strenge.
Fjellet ble oppdaget, fra vår side, av Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setreng i 1969, og Arnes skipsrederbror Erling finansierte «fredningsekspedisjonen» i 1971: 40 ekspedisjoner hadde søkt Nepal om tillatelse til å bestige Tseringma (Gauri Shankar innen indisk religion), for dem var fjellet «Himalayas siste problem». Nils Faarlund var med i forsøket for å stoppe denne skjendingen av et hellig fjell. Arne dro til fjells like etter vår ankomst, «for å være alene med naturen», – pådro seg en halsinfeksjon, og måtte dra hjem. Før det hadde vi fått i hop et allmannamøte i Rolwaling om fredning av Tseringma. Et skriv med bønn om fredning, stilet til Nepals regjering, befylt med lokalbefolkningens fineravtrykk, ble sendt med Arne til Kathmandu.
Arnes oppdrag var å oppsøke et relevant departement med skrivet fra Rolwaling og bruke sin internasjonale status til å få en respons til Rolwaling-sherpaenes bønn om fredning av Tseringma. Arnes vandring til Kathmandu ble ledsaget av ordføreren i Peding (Øvre Rolwaling), Ngawang Jönden. Men Nepals regjering er (var?) bare interessert i dollarinntekter fra klatretillatelser, og som hinduer er den uinteressert i de religiøse følelsene til buddhistiske fjellfolk.
Så: I løpet av 70-tallet ble Tseringma besteget av flere ekspedisjoner. Den første var amerikansk. De besteg fjellet fra nord, dvs. fra Tibet-siden. De ville aldri fått tillatelse dersom tibetanerne fremdeles hadde vært herrer i eget hus! – Men kineserne er like ivrige på å tjene dollar og enda mindre interessert i buddhistiske normer enn hinduer i Nepal. Men like etter den amerikanske bestigningen gikk det et enormt jord- og steinskred fra Tseringma ned i dalen. Et kvernhus ble tatt, og en kvinne drept i ferd med å male korn. Potetåkrene på elvesletta ble ødelagt. – Ingen i Rolwaling var i tvil om at dette var Tseringmas svar på skjendingen av Henne ved bestigning. For sherpaer og tibetanere er det snakk om en form for voldtekt, – spesielt alvorlig fordi det her gjelder en voldtekt av en alles guddommelige moder.
Jeg siterer fra et treblokk-trykk, funnet i Khumbu 1965, noen få bruddstykker: Om Tseringma: «Når vi reiser ut mot fjerne mål, vær da med oss, vår allmektige moder, og når vi igjen, nærmer oss vår hjemstavn, ta da imot Dine barn – i nådig kjærlighet!»
Disse følelsene minner meg om utsagn fra norske utvandrere til Amerika i forrige hundreår. Lengselen tilbake til fjorder, bratt lende og fjell (og tungt strev: «bratt arbeid») bryter ofte igjennom, i kontrast til hverdagen på (altfor) flat mark. I drømmene og lengselen blir det som en religiøs horisont bortenfor det daglige, sekulære slit i et landskap uten horisont. Norsk identitet strevde her med sitt vedlikehold på tross av avrevne røtter. «Norskamerikanere er mer norske enn nordmenn!» Det er mer synlig hos dem, – det «gamle» Norge. «De som kjenner dette stedet lengter alltid tilbake til det» (Tseringmahymnen).
Sherpaene («østlendingene») og Nordfolket (Norge, utenfor Oslo, stort sett) har noe felles, fjellet, dels som daglig utfordring, dels som det «overdaglige», det mektige opphøyde. Poenget er at i sherpaland og i Norge (og noen andre fjellkulturer) henger disse landskapsverdenene sammen, den materielle og den åndelige. Dette karakteriserer norsk diktning inntil nylig , og et ekko finnes igjen hos folk flest.
Altfor få er klar over Olav Duuns naturskildringer. Oppmerksomheten har vært fokusert på hans dybdeboringer i menneskesinnet og i menneskers konflikt. Men sterkere enn noen illustrerer Duun det jeg har sagt er særegent norsk i identifikasjon med natur, særlig fjell og havnatur. Et eksempel hermed: «Og rundt omkring han var lande. Det var der på ein annan måte enn før. Han hørte det meir enn han såg det. Han hørte dem, fjella, kor dei sto der omkring han, stod ende opp i soldagen og levde, det eine gråblått i leten, det andre gråbrunt eller grått: Skugge i rindane, sol over rabbane, nuten høgt og allvitande – opp i den solblå æva. Og der låg myrane innetter, som ein djup og levande tone, og der gjekk fjorden og pusla, gjekk og glitra i solskine og glømte seg bort. – Det måtte det vera dei kalla fedrelande.»
Jeg vil avslutte med å henvise til Peter Wessel Zappfe – En filosof og dikter som på høyde med Duun, har levendegjort det norske fjell-landskapet, og i tillegg plassert mennesket-i-naturen i et eksistensielt – kosmisk perspektiv. Det gjelder spesielt skildringen av Stetind. Se hans «Stetind» i denne boka!
Inspirert av den nevnte tradisjonen og Rolv Thesens appell: Den er like aktuell som i 1941! I dag er vi okkupert av det konkurranse – industrielle systemet. Vi trenger vår identitet – fjellet og havet i vår sjel – for å kjempe imot den nye okkupanten! – og Stetind er et framragende symbol for den kampen,.
Å vokse inn i harmonien er bedre enn å besitte den fra begynnelsen. Man har da opplevd kampen og vet hva det vil si å være uten fred. Det er bare det dyrekjøpte som har verdi. Usalige er de rike som ikke vet hva fattigdom er, som aldri har måttet rekke hånden frem og be om noe av en steinhard gnier; de lykkelige som ikke har kjent tårenes salte ild blende sitt blikk og skjule all verdens herlighet for dem, de stolte som aldri har opplevd en ydmykelse og kjent sitt hjerte snøre seg sammen av skam; de rettferdige som aldri har ligget knust under en uopprettelig feil.
Jeg ynkes over alle dem som ikke kjenner synden, sorgen og døden, våre tre trofaste følgesvenner på den vei som fører til innsikten og den store fred. De finner aldri veien.
Ingenting er som de fullmodne øyeblikk, da et eller annet kommer til oss med livets fylde. Men kunne du tenke deg disse øyeblikk uten at ditt tre hadde hatt både vinter og sommer, vår og høst?
Innsikten kan ikke lenger søkes utenfor oss, det må søkes inni oss. Derfor er prinsippenes tid forbi. I kaos er det faste punkt i dag! Finn det, og du skal se at alt det forgagne blir nytt og at oppgaven er intet mindre enn derav å forme en ny verden.
Av Magne Stolpnessæter , statsviter og webredaktør i KULTURVERK & William Throndsen, stipendiat i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU
Det britiske 70-tallsbandet Matching Mole – hvor Robert Wyatt var vokalist – er blant de som har satt melodi på den altomgripende politiske maktesløsheten gjennom låten “Starting In The Middle Of The Day We Can Drink Our Politics Away” (1972). Det er vel sånn for mange av oss at fandenivoldskhet og virketrang veksler med avmaktsfølelse, avhengig av humøret og omverdenen.
Om man i det hele tatt skulle kunne makte å drikke seg vekk fra politikken (om det så skulle være målet), må man sette av godt med tid slik at man rekker å nå ekstreme nivåer av nummenhet før dagen er omme. Elendigheten er av et slikt omfang at den krever maks dose. Men å lykkes med dette er jo også å nå et mål om (frivillig?) å feile vis a vis politikken. Her er det faktisk en tekst som artikuleres. Sangen har forbausende mye innhold, selv om den blott høres ut som pur lalling: en annen, høyst forståelig reaksjon når folk møter politikken eller når politikerne oppsøker folk.
På et mer overordnet metanivå har Matching Mole et overlappende budskap med Wallersteins verdenssystemanalyse: “starting in the middle of the day” når systemet er på sitt sterkeste og mest vitale vil ende med nederlag for de subversive. Når man er for langt unna fødselen eller sortien kan man ikke lykkes. Det er som å starte et mytteri i midten av Atlanterhavet uten noen sikker havn i nærheten.
Å starte på morgenkvisten – når alt er mer åpent – ville ha vært atskillig mer utslagsgivende (en historisk umulighet for oss, selvsagt). Men i skumringstimen – som er systemets endetid – er potensialet atskillig større. Og det er DER vi er i dag. Selv om de materielle (økonomiske såvel som økologiske) omstendigheter objektivt sett legger til rette for et nytt revolusjonært giv, henger det ideologiske hegemoniet igjen som en klam hånd. Jfr. den amerikanske drømmen som tiltar i styrke, selv om den vedvarende krisen burde tilsi at enhver forhåpning om et gjensyn med hvetebrødsdagene er en illusjon som burde ha vært skutt ned for lengst.
(Takk til den politisk bevisste geologen Lars Eivind Augland for musikktips)
En uavbrutt strøm av rituelle henvisninger til ”demokrati og menneskerettigheter” har ikke klart å kamuflere den stadig mer autoritære praksisen til eurokratene i Brussel. Under EU-valget i forrige måned burde skriften på veggen være tydelig: en betydelig andel europeere har aversjon mot etablissementet, og konvensjonelle sentrumspartier har blitt kraftig svekket. Ikke minst i Storbritannia, Frankrike og Hellas. I dette essayet tar Michael Marder (f. 1980) for seg erosjonen av EU-forfatningen sett gjennom prismet til Carl Schmitt. Teksten er en del av en essay-serie som stod på trykk i tidsskriftet Telos i mars 2013 (”Carl Schmitt and the De-Constitution of Europe”). Marder er filosofiprofessor ved universitetet i Baskerland i Vitoria-Gasteiz.
Oversatt av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør KULTURVERK
Man ser en frakobling mellom EU som form – blottet for politisk liv – og de tiltakende ustabile omstendighetene for EU-borgernes kollektive eksistens. Utfordringene fra Schmitts eksistensielle begrep om forfatningen er derfor veldig presserende i dag. Så langt har krisen allerede utløst en massiv politisering av store befolkningslag i Europa.
“Forfatningen som absolutt begrep” henviser til forfatningen som helhet. [i] Den er ikke forent i kraft av ytre grunnleggende lover, men derimot den før-konstitusjonelle kilden hvor disse lovene har sitt utspring og hvorfra de henter sin legitimitet. Schmitt merker seg at ”innledningsvis kan forfatningen i absolutt forstand bety den anskuelige framtreden til enhver politisk entitet som eksistens”, [ii] hvorledes ”staten ikke har en forfatning”, men ”er en forfatning; med andre ord en reelt eksisterende betingelse og en tilstand av enhet og orden”. [iii] I lys av det allerede nevnte politisk-eksistensielle tomrom i kjernen av Den europeiske union – sammenstilt med den kjensgjerning at EU verken er en stat eller en konføderasjon av stater – kan vi formode at EU heller ikke er en forfatning, selv om unionen fordrer retten til å avgjøre betingelsene for dens enhet og orden.
Siden man ikke kan henvise til ”eksistensens anskuelige framtreden”, vil statusen til EU samsvare med formelle retningslinjer som mulige medlemsstater må underordne seg om de søker adgang. Underskuddet på faktisk enhet kamufleres av en pålagt idealistisk enhet. Prosedural på sitt verste og metafysisk på sitt beste. Istedet for å styrke statusen til EU, gjør denne påleggelsen tilstanden enda mer prekær: den bereder grunnen for en voldsomt fastlåst motsetning mellom den politiske eksistensens framkommende realiteter og de påtvungne idealitetene til en fremmedgjørende framtoning.
Man ser en frakobling mellom EU som form – blottet for politisk liv – og de tiltakende ustabile omstendighetene for EU-borgernes kollektive eksistens. Utfordringene fra Schmitts eksistensielle begrep om forfatningen er derfor veldig presserende i dag. Så langt har krisen allerede utløst en massiv politisering av store befolkningslag i Europa. Det holder å nevne demonstrasjonene mot innstrammingstiltakene i Hellas og Portugal, Indignados-bevegelsen i Spania og studentopptøyene i Italia…Alle disse hendelsene begrenser seg utvilsomt til Sør-Europa, som er hardest rammet av krisen. Det gjenstår å se hvorvidt skillet mellom Nord og Sør vil vedvare (slik som i opptakten til Den amerikanske borgerkrigen), noe som effektivt vil splintre unionen i to.
Alternativt vil det nylig gjenopplivde skillet mellom venn og fiende skjære opp kontinentet langs klassemotsetningene, der de politiske og økonomiske elitene med rette vil bli betraktet som overløpere for fremmede makter. Dette er en status som de uttrykkelig bekrefter ved å forvandle seg til funksjonærer for institusjoner utenfra, slik som Troikaen. (Her bør vi ikke glemme at Frankrike er et makeløst tilfelle og noe av en uteligger: geopolitisk, kulturelt og økonomisk plassert mellom Nord og Sør.) Den nylige politiseringen av de voksende økonomiske forskjellene er det mest betydningsfulle problem som kompliseres ytterligere av EUs institusjonelle handlinger.
Men når paradigmet om legitimitet gjennom velstand blir avlegs, banes veien for tvang i retning av innstramminger og trusler. ”Fred” kan dermed bare bety pasifisering, fremmet gjennom trusselen om at manglende ettergivenhet overfor de suverene diktatene vil medføre enda større omveltninger og katastrofer (mislighold, utstøting, sosialt og politisk sammenbrudd).
Dersom de moderne forfatningers tilblivelse forutsetter eksistensen til et folk, med dets “formløse formative evne”, vil det mest påtrengende spørsmålet i den europeiske sammenhengen være hvorvidt denne eksistensen er sentrert rundt “det europeiske folk” eller “Europas fattige”. De sistnevnte har blitt stadig mer aktive på den utenomparlamentariske, politiske scenen. Allerede i 2004 uttrykte Étienne Balibar skepsis mot anvendeligheten til det amerikanske konstitusjonelle slagordet “Vi, folket” i Europas tilfelle. I boken We, the People of Europe? går Balibar så langt som å kritisere en “reell” europeisk apartheid ledsaget av ”et formelt europeisk statsborgerskap”. [iv]
For åtte år siden gjaldt dette skillet innbyggerne som ikke var borgere av unionen. I dag åpenbarer dette skillet seg også mellom EU-borgerne. At økonomisk nød tvinger tusener av borgere (slik som i Portugal, på oppfordring av de nasjonale styresmaktene) til å emigrere ut av eller innenfor EU, gjør dem til fremmede innenfor statsborgerskapets transnasjonale struktur. I det øyeblikk slik ostrakisering finner sted, sameksisterer ikke ”den europeiske apartheid” lenger blott med ”det europeiske statsborgerskap”, men bor i dets hjerte. Iallfall i periferien av Europa. Det er der denne nye unntakstilstanden krittes opp og hvor slaget om den europeiske suverenitet – retten til å bestemme unntaket – står.
Den utilslørte liberale nøytraliseringen av det politiske på det transnasjonale nivået i EU sammenfaller med en underjordisk strømning av tiltakende politisering. Uten denne kraften ville det ikke ha vært noe annet enn nihilisme, fatalisme og fortvilelse. Kollektive stemninger som utvilsomt forsterker seg i Sør-Europa. EUs selverklærte forpliktelse til freden – noe unionen ble tildelt Nobels fredspris for i 2012 – i en tid der faren for fragmentering er på sitt største, kjennetegner forsøket på avpolitisering. Artikkel 2.1 i Lisboa-traktaten erklærer at ”unionens mål er å fremme freden, dens verdier og folkenes velvære”. Som Schmitt hevder i Begrepet om det politiske er visjonen om en pasifisert klode et ønske om en verden uten politikk.[v] Hvilket er en verden tilpasset EUs eksistensielle tomrom.
Det var selvsagt Adam Smith som i Nasjonenes velstand kom med den ærligste økonomiske tolkningen av disse verdiene, som igjen betinges av frihandel og gjensidige interesser. Men når paradigmet om legitimitet gjennom velstand blir avleggs, banes veien for tvang i retning av innstramminger og trusler. ”Fred” kan dermed bare bety pasifisering, fremmet gjennom trusselen om at manglende ettergivenhet overfor de suverene diktatene vil medføre enda større omveltninger og katastrofer (mislighold, utstøting, sosialt og politisk sammenbrudd). EU har investert i et selvbilde der unionen framstilles som den suverene kath’echon: bolverket mot kaos. Eller med Schmitts ord: ”makten som hindrer den høyst forsinkede apokalyptiske endetiden fra å ha skjedd allerede nå”.[vi] Men dette er et høyst risikabelt veddemål. Særlig når den eksistensielle intensiteten til det utenomparlamentariske politiske liv er stigende.
[i] En henvisning til § 1 i Schmitts Verfassunglehre.
[ii] Carl Schmitt, Constitutional Theory, oversatt av Jeffrey Seitzer (Durham, NC: Duke University Press, 2008), s. 59
[iii] Ibid., s. 60
[iv] Étienne Balibar, We, the People of Europe? Reflections on Transnational Citizenship (Princeton: Princeton UP, 2004), s. 121.
[v] Carl Schmitt, The Concept of the Political, oversatt av George Schwab (Chicago: Univ. of Chicago Press, 2007), s. 35
[vi] Carl Schmitt, “Beschleuniger wider Willen, oder: Problematik der westlichen Hemisphare,” in Staat, Grossraum, Nomos: Arbeiten aus den Jahren 1916-1969, redigert av Günter Maschke (Berlin: Dunker & Humblot, 1995), s. 436
“TTIP er ikke bare en handelsavtale. For USA og EU gjelder det også å skape allianser som kan demme opp for asiatisk innflytelse”, skriver Serge Halimi i juni-utgaven av Le Monde Diplomatique (les her). Nå er det altså ikke lenge til vi sitter enda mer fast i den amerikanske frihandelens klamme klør. Alt i geopolitikkens navn.
Av Jan-Tore Berghei, historiker; Knut Jacobsen, statsviter & Magne Stolpnessæter, statstviter og webredaktør KULTURVERK
Akkurat som da eliten i Vesten egentlig ikke ønsket at Sovjetunionen skulle modernisere og demokratisere seg på 1980-tallet, vil nok demoniseringen av Kina øke i styrke jo mektigere landet blir og jo nærmere de er fra å vippe hegemonen av pinnen. Ingenting er mer nyttig enn en innbilt ytre fiende når man selv sliter. Som vi har sett i Ukraina har ikke demokrati så mye å si for USAs offisielle narrativ eller førte politikk. Janukovitsj var valgt i et “fritt” valg, men ble likevel styrtet av vestligsponsede demonstranter som støttet frihandel med EU (og implisitt USA) fremfor tollunion med Russland.
Man kan lure på når teppet endelig skal falle og man åpenlyst innrømmer at tåkeprat om frihet og demokrati bare er ren retorikk man bruker for å fremme den geopolitiske egeninteressen. Man kan umulig tro på det selv lengre. Tony Blairs uttalelser om Irak denne uka f.eks grenser til det latterlig absurde (se “Tony Blair rejects ‘bizarre’ claims that invasion of Iraq caused the crisis”).
Ellers er det interessant å se at USAs forsøk på å skape en frihandelssone på tvers av Stillehavet – som også innbefatter Kinas naboer – inntil videre har strandet. Men den vil muligens bli installert den også. I Latin-Amerika og Afrika møter forsøk på slike avtaler atskillig mer motstand, men der har de likevel gjennom IMF stor påvirkningskraft. Hva er Kinas strategi i møte med disse store frihandelsallianse-prosjektene til USA? Splitt og hersk gjennom å tilby bedre vilkår?
François Fillon – Frankrikes statsminister under Nicolas Sarkozy 2007-2012 - peker på utviklingslandenes vekst som en trussel mot den “europeiske sivilisasjon” i seg selv (og at TTIP skal være en beskyttelse av denne). Det betyr, om man skal ta mannen bokstavelig, at en fredelig maktovergang er umulig all den tid en slik overgang i seg selv ses på som en sivilisatorisk trussel, på tross av at den fryktede endringen skjer gjennom de presumptivt “gode metoder” (produksjon, handel, økonomisk vekst).
En av TTIPs ivrigste tilhengere, Richard Rosecrance (leder av et forskningssenter for forbindelser mellom USA og Kina ved Harvard), inkluderer India som en asiatisk trussel. Han skal i det minste ha ros for sin konsistens ved å påpeke at det primært er veksten til disse landene, ikke indre forhold og ideologi, som er truende. Men det avslører også at tanken om maktovergangsproblemet ville forsvunnet om Kina ble demokratisk er alt for grunn.
Her er det fristende å sitere René Guénon, som påpekte allerede på 1920-tallet hvordan den “moderne verden,” preget av fraværet av alt som kan kalles sivilisatorisk (erstattet med rendyrket materialisme, fullt fokus på “praktisk kunnskap” og kapitalisme) og som for lengst hadde tatt over roret i Vesten (og som det neppe er noen overdrivelse å si at dominerer det aller meste av verden per i dag), inviterer nettopp til selvutslettelse, også når andre sivilisasjoner innlemmes i det samme tankesettet (og dermed på overflaten skulle mer tilrettelagt for en fredelig sameksistens, ettersom man står igjen med en langt mer homogenisert verden):
“Det som synes bemerkelsesverdig og selvmotsigende er at disse [østlige] individene som blir vestliggjøringens intellektuelle medsammensvorne [...] til tider kommer i forgrunnen som Vestens politiske motstandere…[Men] det ville ha vært helt logisk at idéene som sprees av de vestlige vender seg mot aftenlandene selv, siden de er av en sort som kun kan forårsake splittelse og ruin. Det er gjennom disse idéene at den moderne verden vil gå til grunne på et eller annet vis. Det er av liten betydning hvorvidt dette skyldes splid mellom Vestmaktene – krangel mellom nasjoner – mellom sosiale klasser, eller som enkelte forfekter, via angrep fra “vestliggjorte” folk fra øst…Uansett, enhver fare Vesten står overfor har sitt utspring i Vesten selv”.
Mens vi var uoppmerksomme har det skjedd en orwelliansk redefinisjon av begrepet ”konspirasjonsteori”.[1] Betegnelsen refererer ikke lenger til en teori om en konspirasjon. Den refererer til ideer, teorier eller fakta som står i motstrid til den offisielle fortellingen. Kort sagt refererer den til de fortellinger som går imot maktens fortelling, slik den blir fremmet av myndigheter og massemedia. Men et samfunn som er trent til å godta maktens fortelling og sky de som stiller spørsmål ved den, er et samfunn hvis fremtid er uten frihet.
Av Trond Skaftnesmo. Faglig bakgrunn fra biologi (Naturforvaltning, UMB) og filosofi (hovedfag, UiO). Har utgitt seks fagbøker innenfor grensefeltet biologi/filosofi. Hans siste bok, “Evidensbasering: Det nye sannhetsmaskineriet”, kom i desember 2013. Han har nylig også oversatt Thomas Nagels bok, “Mind & Cosmos”. Den kom ut på norsk i september 2013, med tittelen: “Sinn og kosmos. Hvorfor den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen nesten helt sikkert er feil”. Paradigmeskifte Forlag - www.paradigmeskifte.nu.
«- I’m not into conspiracy theories, except the ones that are true or involve dentists.» – Michael Moore
Invertert konspiranoia
Frykten for å bli stemplet som konspirasjonsteoretiker, virker disiplinerende inn på alle deltakere i samfunnsdebatten: Journalister, forskere og offentlig ansatte – for å nevne noen av de viktigste gruppene – vil nødig havne i den svarte sekken som det står ”konspirasjonsteori” på. Som vi straks skal se er heller ikke ”de alternative” immune for denne frykten, som kan kalles en invertert form for konspiranoia. Denne typen konspiranoia fører til at visse samfunnskritiske spørsmål og emner rett og slett blir uberørbare. Listen over slike tematikker utvides stadig. Den følgende historien illustrerer dette poenget. Episoden er isolert sett nokså ubetydelig. Men den peker imot et fenomen av langt større dimensjoner.
Høsten 2012 kom min bok Folkefiender ut. Rett før publisering fikk jeg nyss om en konferanse om nær-døden-opplevelser (NDO), der det også skulle være en bokstand med salg av diverse alternativ litteratur. Jeg spurte arrangøren om det var noen mulighet for å legge den duggferske boken ut til salg. Min orientering om bokens tematikk var sammenfattet slik i en epost til arrangøren:
“Bokens tematikk er ikke direkte knyttet opp til NDO-fenomenet. Den handler om tre kjetterforskere (A. Wakefield, O. Johansson og A. Pusztai) innenfor områdene vaksiner, stråling og GMO. I likhet med NDO-forskningen gjelder det også her en forskning som utfordrer mainstream / det materialistiske paradigmet… så der er linken. Om dere generelt selger alternativ-litteratur på standen, skulle den passe bra”.
Svaret jeg fikk fra arrangøren var følgende:
“Ildsjelen som står for boksalget på konferansen vil neppe ta i en slik bok med ildtang, da de skygger rimelig langt unna den form for litteratur som beklagelig får betegnelsen konspiratorisk”.
Verken arrangøren eller ”ildsjelen” hadde lest boken. Reaksjonen var en kondisjonert refleks av den typen som ble kartlagt av den russiske fysiologen Ivan Pavlov (1849–1936). Hans hunder utskilte spytt hver gang ”matklokken” ringte. På samme vis kan folk kondisjoneres til en fryktrefleks, når de hører bestemte ord. Hva som utløste frykten hos ”ildsjelen”, eller muligens hos arrangøren, er ikke godt å si. Det kan ha vært ordet ”kjetterforsker” eller ”vaksiner” eller ”stråling” eller ”GMO”. Men ett eller annet sted i min orientering, må de ha hørt en klokke som ringte. Hvis jeg skulle komme med et bud på hvilken klokke det var som mest sannsynlig utløste spyttrefleksen, ville jeg gå for ”vaksiner”. Til tross for den begrensede debatten om svineinfluensa-skandalen, står vaksinekritikk fortsatt høyt oppe på listen over de uberørbare emnene. Til leserens orientering kan jeg opplyse om mitt standpunkt til vaksiner. Det er i prinsippet det samme standpunkt som vaksineforskeren Lucija Tomljenovic har karakterisert på denne måten:
Å være for vaksine-sikkerhet betyr ikke at en er anti-vaksine. Det ville være som å kalle noen anti-bilist hvis de støttet Toyotas tilbakekalling av 1,53 millioner biler i 2010 […] eller å si at noen var imot mat, fordi de protesterte mot GMO-mat. Jeg er IKKE mot vaksiner, jeg er mot dårlig vitenskap. Grunnen til at så mange avviser selv muligheten for at vaksiner kan skade, er fordi de tror at dette er sant. Dette er religion, ikke vitenskap.[2]
Som Tomljenovic er også jeg mot dårlige vaksiner og dårlig vitenskap. Det er det hele. Nå fikk jeg aldri anledning til å forklare dette til arrangøren av NDO-konferansen. Før vi kom så langt, tok korrespondansen slutt. Min siste replikk ble denne:
“Jeg deler fullt ut dine bekymringer for at ”den form for litteratur” (altså samfunns- og maktkritisk litteratur) beklageligvis får betegnelsen konspiratorisk. Jeg forutså en slik reaksjon, og skriver i boken bl.a. dette om problemet: ”Når slike opplysninger legges på bordet, er det jo i de siste årene blitt vanlig fra såkalt skeptikerhold å bruke dette ordet (som begynner på k og slutter på i) som erstatning for argumenter. For den som ikke allerede har gjettet det, snakker vi altså om det magisk forgiftede ordet konspirasjonsteori. Men så lenge fakta selv gir mening, trenger vi ingen spekulative konspirasjonsteorier. For grupper med felles agenda, felles kultur og felles spilleregler, er konspirasjoner (i betydningen overlagte sammensvergelser) da også som regel overflødige. Alle vet uansett hva de har å gjøre.”
Innspillet prellet av. ”Ildsjelen” ville fortsatt ikke ta i boken med ildtang. Og det ville heller ikke Klassekampen, da en skribent spurte om de ville vurdere å ta inn en bokanmeldelse. De hadde ikke sett boken. De hadde heller ikke sett bokanmeldelsen. Men da klokken ringte, slo den pavlovske spyttrefleksen inn for fullt.
Brunskvetting
Den skisserte episoden er riktignok av mindre format. Men det samfunnsproblemet den illustrerer, er voksende: En fryktkultur som struper samfunns- og maktkritikken. Hvordan har et slikt onde kunnet spre seg lik en virussykdom? Og hvordan oppstod det?
De som har prøvd å spore seg tilbake til kilden, mener ordet ”conspiracy” først fikk sin magiske giftighet i etterkant av mordet på John F. Kennedy. Da Lee Harvey Oswald, som var anklaget for mordet på JFK, ble skutt og drept av Jack Ruby, begynte ryktene å svirre om et større komplott. Warren-kommisjonen, som skulle bringe fakta på bordet og helle olje på vannet, fikk i stedet en storm av anklager mot seg. Spekulasjonene gikk i retning av en gedigen dekkoperasjon, iscenesatt av CIA. I et CIA-memo fra 1967 (Dokument 1035-960) ble det utarbeidet en strategi for å imøtegå kritikken og angripe uavhengige granskere. Til denne strategien hørte det å plante utspill i media, der latterliggjøring og stempling med betegnelsen ”konspirasjonsteori” var en viktig ingrediens. Strategien vise seg å være effektiv, og gikk spesielt gikk ut over advokatene Mark Lane og Jim Garrison.[3]
Om etterspillet til mordet på JFK virkelig var starten for k-ordets magisk giftighet, får stå åpent. Men på ett eller annet tidspunkt, mens vi var uoppmerksomme, har det skjedd en orwelliansk redefinisjon av begrepet ”konspirasjonsteori”, som får skuldrene til å heve seg straks ordet uttales. Hvis ingen bidro med å opprettholde denne fryktrefleksen, ville den etterhvert fortape seg. Men det finnes de som gjør alt de kan for å vedlikeholde den. Et eksempel på en slik strategi, fullt kompatibel med CIA-memoet, er å forsterke fryktrefleksen med brunskvetting. Strategien er som følger: Synspunkter vi ikke liker, putter vi ned i en stor svart sekk påstemplet ”høyreekstrem konspirasjonsteori”. En slik sekk med stempel erstatter alle argumenter, noe som sparer masse tid og gjør det mulig å delta i debatter om alle emner.
I den store svarte sekken er det plass til nynazisme, rasisme, antisemittisme, 11. september, chemtrails, vaksinekritikk, GMO-kritikk, el-overfølsomhet, healing, homøopati, Snåsamannen, engler, krystaller – og hva vi ellers måtte mislike. Når vi rister alt dette sammen, vil det ene farge over på det andre slik at alt til slutt blir like brunt.
«Altså: Har du ytret deg positivt om healing eller kritisk til dagens vaksinepolitikk eller begått ”sterk kritikk mot Arbeiderpartiet”, havner du i samme sekk som nynazister, rasister og høyreekstreme. Stempler som ”rasist”, ”antisemitt” og ”ekstremt høyreorientert” trolles inn i kronikker og kommentarfelt uten noe kildebelegg. Hensikten er å utestenge ”personer med avvikende forestillinger” – dvs. avvikende fra nettmobberens egne – fra deltakelse i politikk og miljøbevegelse. Når de er puttet ned i den svarte sekken, behøver vi ikke lenger å forholde oss til det de har å si.»
Brunskvettingen er langt på vei beskyttet av ytringsfriheten. Om en mener at vaksinekritikere eller de som tror på healing er ”på lag med” (eller står for det samme som) høyreekstreme, antisemitter og rasister, – så må en vel også ha rett til å si det? Hvor langt en kan gå med denne sekk-og-stempel strategien før en krysser lovens grense, er uvisst. Men bedømt etter de koplinger som stadig dukker opp, endog i riksmedia, kan man gå meget langt. Her kommer noen smakebiter, klippet fra nrk.no/ytring og vepsen.no:
… personer med avvikende forestillinger som har gitt opp de etablerte partiene. I tillegg er det grunn til å tro at begge disse organisasjonene [Miljøvernforbundet og De Grønne] har appell innenfor alternativbevegelsen, en sekkebevegelse for alt fra tilhengere av nyåndelig religion til alternative behandlingsformer som homøopati og healing.
Her har det i flere år vært en voksende interesse for konspirasjonsteorier, ikke minst omkring legemiddelindustrien og helsemyndighetene. Det har også vært en tendens til å kombinere disse med teorier om terrorhandlingene 11. september og chemtrailsfenomenet, for ikke å snakke om vaksinemotstand, som ofte har vært lånt fra mer eller mindre høyreorienterte amerikanske kilder. (nrk.no/ytring)
[…]
Grunnen til at jeg engasjerte meg er at jeg er motstander av rasisme og av de ekstreme antivaksinemiljøene. Jeg advarte ham mot å bruke denne boken av Skaftnesmo. Denne saken handler om at Oddekalv har alliert seg med ekstreme høyreorienterte, og det kan han ikke løpe fra. (vepsen.no)
[…]
Både vaksinemotstand, chemtrails og sterk kritikk mot Arbeiderpartiet er i dag viktige bestanddeler i det norske konspirasjonsmiljøet på nettet, der også høyreekstreme som Tore Tvedt har fått innpass. (Ibid)
Altså: Har du ytret deg positivt om healing eller kritisk til dagens vaksinepolitikk eller begått ”sterk kritikk mot Arbeiderpartiet”, havner du i samme sekk som nynazister, rasister og høyreekstreme. Stempler som ”rasist”, ”antisemitt” og ”ekstremt høyreorientert” trolles inn i kronikker og kommentarfelt uten noe kildebelegg. Hensikten er å utestenge ”personer med avvikende forestillinger” – dvs. avvikende fra nettmobberens egne – fra deltakelse i politikk og miljøbevegelse. Når de er puttet ned i den svarte sekken, behøver vi ikke lenger å forholde oss til det de har å si.
De smarteste brunskvetterne sier ikke: ”NN er nynazist / antisemitt / rasist”, som er noen av de mest populære termene. De nøyer seg med å gjøre koplinger av typen ”guilt by association”: ”I denne sekken, som jeg har puttet deg ned i, finner vi også nynazister som TT. Du er sammen med ham (siden jeg har puttet dere ned i samme sekk. Altså er du som ham!)”
En skulle tro at denne sekk-og-stempelretorikken var lett å gjennomskue. Dessverre er det ikke alltid tilfelle. Talskvinne for Miljøpartiet De Grønne går rett i fellen, der hun i et innlegg på nrk.no/ytringer – Konspirasjonsteorier som samfunnsproblem – forsikrer om at: I Miljøpartiet De Grønne arbeider vi aktivt for å komme konspirasjonsteoriene til livs. – Det hun ikke legger merke til, er at hun her har slukt nettmobberens definisjonen av ”konspirasjonsteorier” med søkke og snøre. Å definere konspirasjonsteorier generelt som et samfunnsproblem, betyr faktisk å stigmatisere kritikk og analyse av de offisielle fortellingene som blir fremmet av myndigheter og massemedia. Aksepterer vi en slik utvikling, vil den åpne debatten om visse kritiske tematikker og spørsmål opphøre. (Og som vi skal se, blir listen over slike tematikker stadig lengre.) Men å hindre den åpne debatten, er selvsagt begynnelsen til slutten for demokratiet.
Senk skuldrene
En konspirasjon er som kjent en hemmelig sammensvergelse. Lederen for informasjonsavdelingen i Det hvite hus i perioden 2009-2012, juristen Cass Sunstein, definerer en konspirasjonsteori som et forsøk på å forklare en begivenhet eller praksis ved å henvise til en sammensvergelse av mektige mennesker, som har lykkes med å skjule sin rolle.[4] Selvsagt finnes det konspirasjoner i denne betydning. Det finnes faktisk mektige organisasjoner som er konspiratoriske av natur, dvs. ifølge sin definerte oppgave, ettersom de både utøver stor makt og er ment å skjule sin rolle i mange operasjoner. Hemmelige tjenester som NSA og CIA er eksempler på dette. Sunstein nevner selv flere eksempler på dokumenterte konspirasjoner i nyere tid: CIAs prosjekt MKULTRA, der de på 1950-tallet finansierte hemmelige LSD-forsøk med ”mind control”, er et velkjent tilfelle. ”Operation Northwoods” er et annet eksempel, der det amerikanske forsvarsdepartementet utviklet en plan for massive falsk flagg-operasjoner, terrorhandlinger som de ville gi Cuba skylden for. Disse planene ble ikke satt ut i livet, men de rakk helt frem til presidentens bord.
At det finnes åpenbart feilaktige – og ofte useriøse – konspirasjonsteorier, er det ingen tvil om. Men siden konspirasjoner faktisk forekommer, er det også rimelig opplagt at det kan finnes korrekte teorier om dem. Så hvordan skiller vi mellom de korrekte og de feilaktige teoriene? Og hvordan skal vi generelt forholde oss til ”konspirasjonsteorier”? Mitt enkle forslag er at vi senker skuldrene og forholder oss til fakta, så langt de rekker. Den skisserte sekk-og-stempel strategien gjør det motsatte. Den inviterer deg ikke til å vurdere fakta, men trigger en fryktrefleks, der det magiske k-ordet erstatter argumenter. Men for den som vil forholde seg saklig og rasjonelt, kan stemplet ”konspirasjonsteori” aldri være et gyldig argument.
Men, kunne det innvendes, vi har jo ikke tid til å sette oss inn i alle relevante fakta for alle mulige konspirasjonsteorier! Da kunne vi rett og slett ikke gjøre noe annet enn å grave i dette materialet!
Innvendingen er korrekt. Men hva så? Vi er jo ikke nødt til å mene noe om alle konspirasjonsteorier. Jeg vet ikke om Lee Harvey Oswald var alene om mordet på JFK. Og jeg kan ikke si det plager meg, sånn til daglig. Selv om jeg slett ikke finner spørsmålet uinteressant, er det en av de sakene jeg ikke har prioritert å sette meg inn i. Men jeg kan fortsatt vise respekt for fakta, nemlig ved å ikke gjøre meg opp noen mening om saken. Faktisk er det en uting å ha bastante meninger om noe en ikke har satt seg inn i. Denne respekten for fakta betyr også at jeg avholder meg fra å gi de som har brukt år på å sette seg inn i saken det nedsettende k-stemplet, ene og alene fordi de kom frem til en konklusjon som avviker fra den offisielle fortellingen. De som bruker k-ordet som stempel, vet hva de sier: Hold deg unna disse menneskene! Ikke prøv å diskuter saklig med dem! De er gærninger og ekstremister, som mener noe annet enn den offisielt vedtatte sannheten!
Eller, slik det sies av en genuin røst fra kommentarfelt-dypet:
Det er et miljø bestående av konspirasjonsteoretikere, antisemitter, motstandere av fornuft og forskning, psykiatriske tilfeller og generelt riv ruskende gale mennesker med oppblåst ego og lite empati. (vg.no)
Når ”samfunnsdebatten” har sunket ned på dette nivået, er det ikke lenger mulig å diskutere sak. Da er det drittkastingen som er blitt den rådende kommunikasjonsformen. Slik som noen liker å se på, eller delta i, gjørmebryting, er det også de som finner inspirasjon i denne sporten. Hver sin smak.
«Sunstein anbefaler å engasjere en hær av nettroll og provokatører, som skal infiltrere og ”bryte opp den harde kjernen av ekstremister som fyrer opp under konspirasjonsteorier”. På denne måten mener han det vil kunne introduseres ”kognitiv diversitet” i ekstremist-gruppene.»
Tilfellet Cass Sunstein
Hadde k-ordet vært nøytralt, slik det opprinnelig var, og slik Cass Sunstein (i et svakt øyeblikk?) bruker det, kunne vi fortsatt ha brukt det. Men etter at ordet ble giftig, gjør det folk og tematikker uberørbare. En nøytral betegnelse, som åpner muligheten for en saklig debatt, er ”uavhengige granskere”. Betegnelsen signaliserer ikke om de har rett eller tar feil. Men den signaliserer at vi vil møte dem med senkede skuldre og saklighet.
Obamas nære venn og tidligere informasjonsrådgiver, Cass Sunstein, hadde for øvrig slett ikke til hensikt å senke skuldrene. Som nevnt gir han en nøytral definisjon av k-ordet. Men en må spørre seg om det var i et svakt øyeblikk etter med velberådd retorisk omhu. For i resten av artikkelen bruker han det som et nedsettende stempel. Ofte erstattes det med ”ekstremist”. Og han slår fast at konspirasjonsteoretikere lider av en ”forkrøplet epistemologi”, hvilket han utlegger med at ”de vet svært lite, og det de vet er feil”. Og dette gjør han etter selv å ha referert til flere alvorlige tilfeller av avslørte konspirasjoner. En må da spørre seg: Led de granskerne som gjennomførte det store arbeidet med å avsløre disse konspirasjonene også av en ”forkrøplet epistemologi”? Og hva med de mange granskere av i dag, som arbeider på samme måte med å avsløre virkelige konspirasjoner?
Slik sammenfatter Sunstein sitt grunnstandpunkt i artikkelens ”abstract”:
Konspirasjonsteoretikere er ikke tilbøyelige til å bli overbevist ved et forsøk på å argumentere mot deres teorier. Faktisk kan de endog karakterisere forsøket som et ytterligere bevis på konspirasjonen. Fordi de som tror på konspirasjonsteorier typisk lider av en ”forkrøplet epistemologi”, som gjør det mulig å opprettholde slike teorier rasjonelt, er den beste responsen å foreta en kognitiv infiltrasjon av ekstremist-grupper.
Hvilke ekstremister er det Sunstein her snakker om, som vi altså ikke bør møte med argumenter, men med ”kognitiv infiltrasjon”? Det får vi vite allerede i begynnelsen av artikkelens hovedtekst, der han skriver:
Konspirasjonsteorier finnes overalt rundt oss. I august 2004 viste en meningsmåling utført av Zogby International at 49 % av innbyggerne i New York City […] trodde at representanter for USAs regjering ”visste på forhånd at 11. september-angrepene var planlagt, og at de bevisst unnlot å gjøre noe med det.”
Er halvparten av befolkningen ”ekstremister”? Og hvordan har han tenkt å ”infiltrere” dem? Det skal vi komme tilbake til. Litt lenger ute i artikkelen slår Sunstein fast, om det skulle være noen tvil, at hans egentlige fokus er ”the 9/11-truthers”, dvs. de som ikke har slått seg til ro med en offisielle forklaringen på hva som skjedde 11. september 2001:
Vårt hovedfokus […] gjelder konspirasjonsteorier som relaterer seg til terrorisme, spesielt teorier som har oppstått ut fra eller i etterkant av 9/11-angrepene.
Sunstein har mange forslag til hva en kan gjøre med slike teorier. Her kommer hans liste av forslag:
Hva kan regjeringen gjøre med konspirasjonsteorier? Og blant de ting den kan gjøre, hva burde den gjøre? Vi kan lett se for oss en serie med mulige responser. (1) Regjeringen kan forby konspirasjonsteorier. (2) Regjeringen kan ilegge de som sprer slike teorier en form for avgift, finansiell eller på annen måte. (3) Regjeringen kan selv engasjere seg i debatten, og mønstre argumenter for å diskreditere konspirasjonsteorier. (4) Regjeringen kan formelt engasjere troverdige private aktører for å motsi teoriene. (5) Regjeringen kan engasjere seg i uformell kommunikasjon med slike aktører, og oppfordrer dem til å hjelpe. Hver opsjon har et distinkt sett av potensielle effekter, av ulemper og fordeler, og hver vil kunne spille en rolle under gitte omstendigheter. Vår hovedsakelige politikk er imidlertid at regjeringen burde engasjere seg i kognitiv infiltrasjon av de grupper som produserer konspirasjonsteorier. (Hans egen utheving!)
Vi merker oss at Sunstein mener alle opplistede alternativer er prinsipielt akseptable, idet de ”vil kunne spille en rolle under gitte omstendigheter”. Men slik situasjonen er nå, vil ”kognitiv infiltrasjon” være det mest effektive. Og hva menes så med dette? Det utlegges nokså presist:
Regjeringens agenter (og deres allierte) kunne gå inn i chatte-rom, i online sosiale nettverk eller endog inn i grupper i det virkelige rom og forsøke å underminere konspirasjonsteorier som sprer seg, […] I én variant ville regjeringens agenter åpent proklamere, eller i det minste ikke gjøre noe forsøk på å skjule, sin institusjonelle tilhørighet. […] I en annen variant ville regjeringens agenter opptre anonymt eller endog med falsk identitet. Hvert alternativ har distinkte ulemper og fordeler; det andre alternativet er mer risikabelt, men vil potensielt kunne bringe høyere avkastning.
Sunstein anbefaler å engasjere en hær av nettroll og provokatører, som skal infiltrere og ”bryte opp den harde kjernen av ekstremister som fyrer opp under konspirasjonsteorier”. På denne måten mener han det vil kunne introduseres ”kognitiv diversitet” i ekstremist-gruppene. I sluttversjonen av artikkelen går han mer detaljert inn på hvordan dette kan gjøres ved å ”så usikkerhet og mistro innenfor konspirasjonsgrupper” og dermed ”øke kostnadene for deres organisasjon og kommunikasjon”. Når nye medlemmer (regjeringens anonyme agenter!) opptrer som provokatører, vil ”nye rekrutter være suspekte og deltakerne i gruppens virtuelle nettverk vil mistro hverandres ærlige hensikter”.
Hvis en konspirasjonsteori om myndighetenes politikk hadde lagt frem en slik beskrivelse, ville den pavlovske refleksen ha fortalt oss at det var galskap og ekstremist-oppfatninger. Men hva skal vi si når det kommer fra regjeringskontorene?
Listen forlenges
Hæren av nettroll og agenter, som Sunstein ønsker seg, er forlengst etablert. Noen er åpenbart betalte, mens andre utfører tjenesten gratis. Etter mye erfaring med GMO-lobbyister, karakteriserer forfatterne av boken ”GMO Myths and Truths” (2014)[5] disse agentene slik:
Bortsett fra deres overnaturlige evner til ikke å trenge søvn, kan GMO-lobbyistene skilles fra vanlige folk ved at:
De er få og deres navn eller alias dukker opp igjen og igjen under enhver artikkel om GM, om den kommer i en publikasjon som er tilstrekkelig betydningsfull. Hvilke normale folk er interessert i å lese og kommentere så mange artikler om GM, og endog kommentere på kommentarene, hvis de ikke er betalt for det?
De har ingen læringskurve. Hvis normale folk gjør en feil og dette blir påpekt, tenderer de til å engasjere seg i de utfordrende opplysningene eller å trekke seg ut av ilden. Lobbyistene gjør ingen av delene. I stedet endrer de tema, eller de setter i gang et personangrep. Og lengre nede (eller ovenfor) i kommentartråden, gjentar de det samme diskrediterte poenget igjen og igjen, som om det å repetere påstanden på en eller annen måte vil gjøre den sann – eller i det minste få mange lesere til å tro det.
Alle bruker de samme proGMO-industri poengene samtidig, noen ganger i ukesvis eller månedsvis, inntil tematikken endres. Da skifter alle budskapet som i et samstemt kor. I én periode er meldingen ”Gylden GM-ris vil få de lamme til å gå og de blinde til å se”; i neste periode er det ”GMO er ikke bare Monsanto – la oss få mer ”offentlige goder” ut av GMO, betalt av offentlige midler!” Åpenbart er det ikke noe rom for originale tanker i proGMO-lobbyen.
De er ofte ubehagelige, sinte og aggressive.
I tillegg til disse betalte nettrollene, som følger Sunsteins anbefaling om å skjule sine oppdragsgivere, finnes det en hel hær av frivillige troll. I en DN-artikkel (13.6.2014) makter f.eks. Torgrim Eggen å trolle i hop en sekkegruppe han kaller ”kokohøyre”.[6] Det er snakk om gærninger, som har ”en hjertesak og et skarpladd våpen”. To mordere, ekteparet Jerad og Amanda Miller, er prototypene. Det er så å si startkulturen som skal få fart på gjæringen av det giftige brygget. Etter å ha puttet dem ned i sekken, får de følge av en assortert rekke meningsgrupper:
Kokohøyre er ikke fascister. De er gjerne erklærte antifascister. Som regel er de også antikapitalister, anti-vaksiner, anti-FN, anti-GMO og antipsykiatri.
Eggen har merkelig nok glemt vegetarianerne. Vet han ikke at Hitler var vegetarianer? (Eller var han ikke det?) I alle tilfeller slenger Eggen straks oppi jihadister og kontrajihadister, det skal han ha. Og så topper han det hele med å putte Ap-hatere og barnevernshatere ned i samme sekk. Å advare mot den siste gruppen viser seg å være hans egentlige mål med hele artikkelen:
En virkelig eksplosiv gruppering som selv garvede konspirasjonsjegere kvier seg for å utfordre, er barnevernshaterne. […] Siden de rødgrønne satt åtte år ved makten, er det overveiende sannsynlig at de heteste barnevernssakene har utspilt seg på Stoltenberg-regjeringens vakt. Barnevernshaterne identifiserer etaten med Arbeiderpartiet. Ap-hatet og barnevernshatet går hånd i hånd, og hvordan Ap-hatet kan arte seg har vi friske minner om.
Disse menneskene ”må man faktisk holde øye med”, sier Eggen, og han finner det betryggende at det ”i regjeringens handlingsplan foreslås at politiets tilstedeværelse på internett skal styrkes kraftig”.
Konspirasjonsjegerne skal altså ikke bli arbeidsledige med det første: Ethvert tenkelig avvik fra den offisielle fortellingen risikerer å havne i den samme svarte sekken. Men dermed er jo listen selvsagt blitt helt ubrukelig som diagnostisk verktøy. Det er tross alt fortsatt slik at flertallet av oppegående mennesker i Norge er antifascister og anti-GMO.
Da er det kanskje mer å hente i den amerikanske analytiske tradisjonen. I en Newsweek-artikkel, The Plots to Destroy America, har Kurt Eichenwald tegnet et tilsvarende konspiranoid bilde som Eggen.[7] Men han tilbyr noe mer, nemlig et presist diagnostisk verktøy for å identifisere medisinske konspirasjonsteoretikere (ett sted må man begynne). Idet han viser til en undersøkelse publisert i tidsskriftet JAMA, fremholder han:
Som med politiske konspirasjonsteorier har frykt for medisinske sammensvergelser konsekvenser i den virkelige verden. Folk som trodde mest på konspirasjonsteorier var signifikant mindre tilbøyelig til å bruke solkrem og ha en årlig medisinsk sjekk.
Så vet vi det. Heretter har konspirasjonsjegerne noe å gå etter. De kan begynne med å spørre naboen hvilken solkrem han bruker, og hvor ofte han går til medisinsk undersøkelse.
[4] Cass Sunstein & Adrian Vermeule (2009): Conspiracy Theories: Causes and Cures. J. Political Philosophy, 7, pp. 202-227. En førsteversjon av artikkelen fra 2008, kan lastes ned gratis på: http://ssrn.com/abstract=1084585
[5] Boken kommer snart ut på norsk. Den blir utgitt på Paradigmeskifte forlag: www.paradigmeskifte.nu
Jeg har vært Tyskland-fan så lenge jeg kan huske. Det er ikke så lett å forklare, det var ikke mange andre på min alder som holdt med Tyskland da jeg var barn, eller som i det hele tatt var interesserte i tysk fotball. Men det ble bare slik. Min storebrors påvirkning hadde nok sitt å si. Han var fan av Lothar Matthäus og Inter, av grunner jeg aldri helt har fått rede på. Samtidig var han Tottenham-fan, noe jeg som lillebror også selvfølgelig ble, og da var veggen på gutterommet plutselig fylt opp av Klinsmann-plakater. Samtidig er min far og hans far før ham tysklærere. Selv om jeg var uinteressert i tysk på skolen, har det nok hatt sin innvirkning. Jeg likte nemlig landet, men var bare for lat til å lære meg språket den gang. Å like det tyske var da (og kanskje fortsatt) omvendt opprørsk, særlig som ung. Det er så tørt at det nesten blir kult.
Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem KULTURVERK
«I en undersøkelse gjort for noen år siden som spurte hvilken tysker franskmennene hatet mest kom Schumacher på første plass. Hitler kom på andre.»
Men faren min kunne også fransk, og min favorittspiller gjennom tidene er David Ginola. Også Tottenham-spiller, samt fransk. Men Frankrike fanget aldri oppmerksomheten min på samme måte. Selv da jeg så videoklipp av Schumachers overfall av Battiston fra VM i 1982 som min bror hadde på VHS, holdt jeg alltid med Schumacher. Jeg vet det er feil, men jeg gjorde det, og jeg gjør det fremdeles.
Min første reelle live-opplevelse av et VM var fra 1994 i USA. Jeg husker VM i 1990 også. Fra den gang husker jeg særlig min brors fotballkort og VM-sangen “Un’estate Italiana”, som ble tatt opp på kassett og spilt om igjen. Rijkaard som spyttet på Völler to ganger og Völler som ble utvist, at Maradona bommet på straffe mot Jugoslavia. Og ja, selvfølgelig, at Tyskland vant. Jeg husker at Matthäus løftet pokalen. Men jeg var fire og et halvt år. Å ta parti med en hel nasjon var derfor fjernt for meg. Jeg merket entusiasmen til min bror og far, og jeg merket instinktivt hvordan andre syntes det var rart at en hel familie kunne heie på det laget som Maradona ikke spilte på, men det var slik det var. Senere skulle det bli naturlig for meg også.
Jeg burde ha gjort opprør mot trauste, mot det kollektivt sterke og tilsynelatende selvhøytidelige. Jeg burde ha blitt fan av Brasil, av Romario og Bebeto eller Nederland med sin eminente van Basten og elegante Gullit. Men nei. Det var noe i blikket til Klinsmann, i tryggheten til Matthäus og den nesten ultraforutsigbare slepenheten til Hässler, som lot meg forstå at min familie hadde sett noe de andre ikke så. Og som jeg før jeg ante ordet av det var blitt innviet i. 1994 var det første VM etter at Berti Vogts hadde tatt over trenerjobben etter Franz Beckenbauer, og det første verdensmesterskapet etter det gjenforente Tyskland. De hadde tapt EM-finalen mot lille Danmark to år tidligere, og revansjelysten var stor. Men Bulgaria, med sitt antakeligvis beste lag noensinne, knuste tyskernes VM-drøm allerede i kvartfinalen, og det hele endte med seier til Brasil over Italia i finalen, og nok en skandinavisk medalje i et mesterskap. Denne gang Sverige.
Effenberg, Sammer, Riedle, Möller, Hässler, Matthäus, Helmer, Kohler, Breme og Klinsmann: de ble alle for små, i likhet med Norge, og måtte reise hjem tomhendt. Jeg var skuffet. Kjempeskuffet. Først røk Drillos ut etter en meget hederlig opptreden, så ble Hristo Stoichkov, Øst-Europas svar på Cantona, Svartehavets Frank Strandli – trollmannen fra Sofia – nummeret for stort for selveste Tyskland. Jeg var snart 9 år, og VM var over for min del. Det resterende minnet er fylt av at en av mine andre helter, Roberto Baggio, brente straffe i finalen mot Brasil, og mitt hat for de gule fra Sør-Amerika var komplett. Min mor forstod ikke at en gutt kunne bli så lei seg for at en italiener med rottehale bommet på mål mot selveste Brasil. VM i USA var gjennomført urettferdig.
«Og landslagsfotball, og særlig mesterskap mellom nasjoner, er arenaen hvor Solstads mislykkede helter slår til oftere enn noen andre ganger. “Vis meg ditt landslag og jeg skal beskrive din folkesjel”. Ja, det er faktisk fortsatt min påstand. Og dersom påstanden er rett, hva er årsaken? Dette er et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger, fordi jeg er overbevist om at i det minste deler av påstanden ikke er tull. Og jeg tror hemmeligheten ligger i selve navnet: fotball. Man bruker føttene»
Således var kjærligheten til Tyskland forseglet i hat, men to år senere ble den gjendøpt i stolthet foran en TV hos onkel og tante i Trondheim. Det var min far og meg mot min onkel, Tyskland mot England i semifinalen, og Gareth Southgate ble syndebukk for løvene. Tyskland vinner 2-1 over Tjekkia i finalen og æren er gjenopprettet. Ting er i balanse igjen. Bierhoff, den store og trygge midtspissen, på “golden goal”.
Siden har det gått slag i slag. Tap i kvartfinalen i 1998, sølv og finaletap for Brasil i 2002, bronse på hjemmebane i 2006. I forrige VM så det også lyst etter at tyskerne mørbanket Maradonas Argentina med 4-0 i kvartfinalen, men dermed gi tapt for et ustoppelig Spania i semien (en slags gjentakelse fra 2006, hvor de slo Argentina i kvartfinalen, men tapte for VM-vinneren Italia i semifinalen; Tyskland har altså slått ut Argentina to ganger på rad før årets finale). “Die Mannschaft” måtte nok en gang nøye seg med legeringen av kobber og tinn.
Det er også dette som gjør at Tyskland er laget de fleste elsker å hate. De er alltid å regne med. Ustanselig, uansett kvaliteten på mannskapet. Og slik sett er de atypiske i fotballsammenheng. “Fotball er så spesielt fordi det egentlig ikke er en idrett. Det er spillet hvor selv heltene mislykkes”, sa Dag Solstad en gang. Bortsett fra Tyskland. Selvfølgelig mislykkes også tyskerne, men det er bare så ekstremt sjelden. For “fotball er et spill hvor 22 spillere løper etter en ball, og hvor Tyskland vinner til slutt” som Gary Lineker, en annen Tottenham-helt, så treffende sa det. Og begge sitatene er sanne på sin måte, og de forklarer hvorfor de fleste ikke kan fordra det tyske laget, og hvordan de likevel ville ha likt sine lag litt mindre dersom Tyskland ikke hadde deltatt.
Andre land har sine opp- og nedturer, de har gode perioder. Men så har de deretter uår, dype bølgedaler hvor de til dels kan avskrives som tittelkandidater. Frankrike vant alt rundt 2000-tallet, men så raknet det med et generasjonsskifte som til slutt brøt ut i kaos og indre splittelse i Sør-Afrika. Så tok Italia over stafettpinnen, før også italiensk fotball fikk en knekk og Spania overtok hele tronen med to EM og ett VM-trofé på 6 år. I år røk de ut i gruppespillet. Argentina eide delvis slutten av 1970- og 1980-årene, men også de har hatt nedturer siden den gang. Brasil er det nærmeste man kommer en garantist til å kjempe om tittelen hvert bidige år, men har hatt varierende resultater opp igjennom de også. Dessuten viser tirsdagens sjokkresultat Brasils uforutsigbarhet på sitt verste. Men så er ikke tilfelle med Tyskland. Denne nasjonen kan man alltid regne med. Dette er fjerde året på rad at Tyskland tar medalje. 12 år med varierende mannskap og tre forskjellige trenere.
«Når Rosenborg møter Vålerenga er det ikke bare to fotballag som møtes. Det er Nidarosdomen mot Det Kongelige Slott, det er Nidelven mot Akerselva, det er den moderne hovedstaden med arbeiderstolthet og adel i ett mot ladejarler og vikinghøvdinger i mokkasiner og tennissokker med svart og grønn stripe øverst.»
Selv var jeg individualist som spiller. Jeg driblet til jeg mistet ballen, filmet meg til straffe og brukte hårbånd. Dessuten var jeg lat. Jeg elsket å trikse på egen hånd, var mindre begeistret for organiserte treninger, og telte tunneler med større ære enn jeg telte mål. Men det var også noe annet i meg, som likte å spille på et lag mot andre lag. Å vinne som et lag. Å kunne slå antatt bedre motstandere sammen som en organisme. Hver med sine spisskompetanser, som Drillo ville ha sagt det, og med en felles agenda. Det var ikke det at jeg ga faen i de andre som var grunnen til all hodeløs dribling og tunnelforsøk. Jeg følte meg oppriktig skamfull og lei meg på lagets vegne dersom en dribling i egen 16-meter førte til baklengs, men det var alltid denne maktkampen mellom egen uttrykksform og lagets beste, og den første vant som regel.
Med mindre vi ledet med ett mål og motstanderen vanligvis skulle ha ledet med 5-0. Da kunne jeg være kynisk, banke ballen inn i skogen og legge mine egne behov til side. Til syvende og sist var seier viktigst, noen ganger koste hva det koste ville. Og så heiet jeg altså på Tyskland. Jeg likte Tyskland, identifiserte meg med tysk fotball og tysk spillestil. Det kollektive, samordnede, hærliknende. Det systematiske og tidvis humørløse. Og jeg tror det som kan minne om et paradoks her, kan være med på å forklare en del ting ved fotballens egenart og dens enorme interessevekkende egenskaper.
Grunnen til at selv de som ikke er sportsinteresserte likevel interesserer seg litt for fotball, og grunnen til at de absolutt aller fleste engasjerer seg under verdensmesterskap, er at fotball, lik boksing, er den av de idrettene som speiler sjelen. Og VM i fotball speiler dermed folkesjelen. Det er min påstand.
Du kan fortelle mye om en person bare ut ifra hvordan han eller hun spiller fotball. Ikke om vedkommende er god eller dårlig. Det spiller liten rolle. Men en analyse av hvordan vedkommende spiller er et unikt innblikk i deler av spillerens personlighet. Og det samme gjelder på det kollektive plan. Når Rosenborg møter Vålerenga er det ikke bare to fotballag som møtes. Det er Nidarosdomen mot Det Kongelige Slott, det er Nidelven mot Akerselva, det er den moderne hovedstaden med arbeiderstolthet og adel i ett mot ladejarler og vikinghøvdinger i mokkasiner og tennissokker med svart og grønn stripe øverst.
«Der de andre landene som oftest velger poetiske, religiøse eller popkulturelle kallenavn, ser tyskerne til det militære og krigerske i det en spiller skal omdøpes. Han er en keiser, en “Spiel-führer”, en bomber, jagerflypilot eller general. Han er ikke et enkeltmannsforetak, som en fri fugl, en unik blomst eller en prektig svane, ei heller en Messias-skikkelse som egenhendig er til for å frelse nasjonen. Nei, han er ledd i et kollektiv med sin særskilte spisskompetanse. Og enda viktigere: han er ikke del av et kjøpmannskollektiv, et universitet eller frimurerlosje. Han er del av en hær.»
Trønderne er lekne, har gode individualister og raske vinger. Ekstremt oppofrende og spenstige, men har typisk nok vært noe svake i det defensive sentralt på midten. De gangene de ikke har vært det, er det som regel en innflytter som har besatt rollen, som Bent Skammelsrud på 1990-tallet. Osloborgerne har en sterk sentral midtbane, men mangler en spydspiss og det kreative. Også disse har måttet hente inn slike typer utenbys fra. Ved to anledninger en trønder ved navn Iversen. Og hvordan er trondhjemerne som folkeslag, sett med ekstremt fordomsfulle og overfladiske øyne? Er de ikke lekne og lettsindige, av og til befriende enkle, upretensiøse, som litt for ofte snakker eller handler før de tenker, med store – om enn noe urealistiske – ambisjoner og et skyhøyt selvbilde, med store høydeforskjeller fra det sakrale tårnet på Nidarosdomen til det trauste fiskemarkedet ved Ravnkloa?
Og er ikke Trondheim de store visjoners by? Studentbyen, idéenes by og Nils Arne Eggens (riktignok fra Orkdal) lekegrind? Mannen som kunne vært lektor og hobbypoet samtidig som han ledet en gjeng lokale helter til seier i Milano og Dortmund i Champions League? Mens Osloborgeren, den noe ettertenksomme, stille, til dels angstfylte, men samtidig arrogante på vegne av sin hovedstad og sin “høy”-kulturelle ramme, er ikke han også preget av byen han bor i? Her har de gått, Ibsen, Hamsun og Munch. De har lidd, men samtidig voktet nasjonens kultur og åndelige kapasitet. Med det hører både et ansvar og en last til.
Man må vokte seg for å reise for langt og leke for mye. Da kan man miste grepet, siden det er langt ned til dypet og til å eventuelt finne seg selv igjen. Oslo-borgeren vokter sin person, sitt omdømme og sin stolthet. Der er han trygg, på midten. Og dette gjenspeiles i stilen til både Vålerenga, Lyn og Skeid. De har gode basisferdigheter på midten, kanskje én spiller som utmerker seg som driblefant, men spiller med lav risiko, i motsetning til trønderne. Det er dessverre ikke plass her til å begynne å snakke om Brann…
Det samme er tilfelle, bare i enda større grad, med landslag. Og landslagsfotball, og særlig mesterskap mellom nasjoner, er arenaen hvor Solstads mislykkede helter slår til oftere enn noen andre ganger. “Vis meg ditt landslag og jeg skal beskrive din folkesjel”. Ja, det er faktisk fortsatt min påstand. Og dersom påstanden er rett, hva er årsaken? Dette er et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger, fordi jeg er overbevist om at i det minste deler av påstanden ikke er tull. Og jeg tror hemmeligheten ligger i selve navnet: fotball. Man bruker føttene. Føttene er ikke finkoordinerte slik som hendene våre. Det er bare et fåtall av oss som klarer å skrive eller male med føttene, og de fleste som klarer det gjør det fordi de ikke har noe valg. Føttene er begrensede som redskapsbenyttere. De er et slags handikap. Men samtidig er de kraftfulle. De største muskelgruppene finnes her, og kan brukes til fri benyttelse og med maks kraftutfoldelse.
«For fire år siden var Spania best. De fant en formel og en kode som ingen klarte å knekke. Men så brast også den, fordi spanjolen ble mettet på suksess. Så lenge spanjolen ikke er penest å se på lenger, mister han entusiasmen og motivasjonen. Det får man respektere, for gudene vet at hans ungdommelige skjønnhet var fabelaktig. Det skjønne er skjønt fordi det nærmer seg en beskrivelse av det ubeskrivelige, idéen om det perfekte. Dette klarte Spania å trylle fram i 3 mesterskap på rad. Så kom den første rynken, og da er det ikke noe vits i å holde på lenger.»
Det er bare det at sportens egenart frarøver oss muligheten til alltid å satse på rå styrke. Vi må justere oss. Og vi må justere oss i relasjonen til andre mennesker, samt det viktigste av alt: en trillende gjenstand som vil fyke av gårde i høy hastighet dersom vi berører den. Og i høy hastighet, men feil retning, dersom vi berører den galt. Den minste feil kan således bli skjebnesvanger. Vi må velge med omhu. Samtidig kommer individuelle fysiske forskjeller inn, og fysikken er alltid i mot deg i fotball. Det er også unikt i idrettssammenheng, så minst like viktig er derfor hvordan du velger å kompensere for begrensningene. Hvordan velger du å løse problemet med at du er mistilpass og fremmedgjort fra egen komfortsone. Og hvordan du deretter velger, når mannskapet er fastsatt, å løse dette kollektivt.
Og det er her vi kommer tilbake til Tyskland og Linekers sitat. Fotball er et spill hvor 22 mann springer etter en ball, og hvor tyskerne vinner til slutt. I hvert fall nesten. Hvorfor? Altså: hvorfor er Tyskland et lag man alltid må regne med at kan vinne, og til en viss grad også forvente det?
La oss raskt se på kallenavnene til et par tyske profiler opp igjennom: Franz Beckenbauer: “der Kaiser”. Gerd Müller: “der Bomber”. Jürgen Klinsmann: “der goldene Bomber”. Oliver Kahn: “Titanen”. Matthias Sammer: “Den røde Baron”. Ser vi således på spillere fra andre land ser det slik ut: Eusebio: “den sorte perle”. George Best: “the fifth Beatle”. Johan Cruyff: “Frelseren”. Ruud Gullit: “den sorte tulipan”. Marco van Basten: “svanen”. Lionel Messi: “Messias” eller “Atomfluen”. Garrincha: “den lille fuglen”. Roberto Baggio: “den hellige hestehale”. Andrea Pirlo: “Arkitekten”. Gennaro Gattusso: “Muren”.
Der de andre landene som oftest velger poetiske, religiøse eller popkulturelle kallenavn, ser tyskerne til det militære og krigerske i det en spiller skal omdøpes. Han er en keiser, en “Spiel-führer”, en bomber, jagerflypilot eller general. Han er ikke et enkeltmannsforetak, som en fri fugl, en unik blomst eller en prektig svane, ei heller en Messias-skikkelse som egenhendig er til for å frelse nasjonen. Nei, han er ledd i et kollektiv med sin særskilte spisskompetanse. Og enda viktigere: han er ikke del av et kjøpmannskollektiv, et universitet eller frimurerlosje. Han er del av en hær.
Nå skal man være veldig forsiktig med å lefle med tyske krigsreferanser. Men jeg snakker her om mobiliseringsevnen, på godt og vondt. Om evnen til å ha et mål, og så gjennomføre det uten at man lar individuelle preferanser eller navlebeskuende emosjoner komme i veien.
«Brasil er avhengig av å ha 11 unike individualister og sterke personligheter. Også i de bakre rekker, dersom de skal kunne triumfere. De må være best alle sammen dersom de skal fungere som et lag, slik som en god lek kun er morsom dersom alle er konkurransedyktige.»
Målet i fotball er å vinne. Det er det sporten går ut på. Man kan fikse og trikse så mye man vil. Men det hjelper intet om man taper. Det finnes ingen moralske vinnere, selv om mange aldri blir trøtt av å snakke om dem. Og følelsen av urettferdighet som jeg kjente etter 1994 la jeg fort av meg da jeg i større grad begynte å forstå hvordan tyskeren tenker. For tyskeren var det ikke urettferdig. Det var simpelthen ikke godt nok. Skuffet, ja. Men bitter? Aldri.
Da Hellas vant EM i Portugal i 2004 var det mange sutrekopper som gråt for Figo og de andre, og mente at de egentlig var de rettmessige vinnerne. Argumentet de brukte var at ingen andre lag ville ha funnet på å spille så kynisk og defensivt, og at dette var dødens fotball. Sannheten er at ingen andre lag ville ha funnet det autentisk i sin folkesjel å spille på denne måten, men for Hellas var det det. Det gikk denne ene gangen: de harmoniserte sin egen analyserende og kyniske folkepersonlighet hentet fra Olympens høyder med tidens omgivelser. Og de vant. De var best. Enkelt og greit. Og det var en nytelse å se på at de faktisk klarte det.
For fire år siden var Spania best. De fant en formel og en kode som ingen klarte å knekke. Men så brast også den, fordi spanjolen ble mettet på suksess. Så lenge spanjolen ikke er penest å se på lenger, mister han entusiasmen og motivasjonen. Det får man respektere, for gudene vet at hans ungdommelige skjønnhet var fabelaktig. Det skjønne er skjønt fordi det nærmer seg en beskrivelse av det ubeskrivelige, idéen om det perfekte. Dette klarte Spania å trylle fram i 3 mesterskap på rad. Så kom den første rynken, og da er det ikke noe vits i å holde på lenger.
Brasil er avhengig av å ha 11 unike individualister og sterke personligheter. Også i de bakre rekker, dersom de skal kunne triumfere. De må være best alle sammen dersom de skal fungere som et lag, slik som en god lek kun er morsom dersom alle er konkurransedyktige. Spillere som Paulinho, Fred, Bernhard og Dante er i verdensklasse, men de er ingen Dunga, Ronaldo, Ronaldinho eller Roberto Carlos. Brasil må kunne leke, og de må kunne opprettholde leken også i det defensive. I år ble David Luiz veldig ensom i så måte. Brasil har et så fantastisk mannskap hvert bidige år, at de aldri helt kan avskrives. Men i år så vi det allerede i gruppespillet: at dette umulig kunne gå hele veien, særlig når Neymar ble borte.
Sannheten er at Brasil ikke har lekt ordentlig godt siden 1970-tallet, bortsett fra i 1994. Den gang var lekens førsteinstruktør Mario Zagallo, mannen som var en del av Brasils gyldne generasjon på 1950- og 1960-tallet og som var hovedtrener da de vant i 1970. I 2002 hadde de ett av tidenes beste VM-mannskap med en knallsterk firer bak og de tre R’ene på topp, som selv Graeme Souness ville ha kunne ledet til triumf.
«Og dette er argentinerens uttrykk: troen på seg selv og Gud, tilliten til at man blir besvart i form av resultater. Når disse uteblir og når busken aldri begynner å brenne, mister argentineren troen, og da mister han alt. Er det ikke Mario Kempes eller Maradona så er det Lionel Messi. Og dersom disse mislykkes eller blir fanget i et nett av kokainmisbruk og raske biler, går det som regel til helsike.»
Nederlenderen er den kule og avslappede, bohemen poeten som vet han er best, som kan gjøre underverker, og samtidig har en tradisjon for å sette dette i system som i et kunstnerkollektiv. Et anarkistisk kunstnerkollektiv hvor alle skal ha sitt å si, alle skal tilføre sine unike idéer til prosjektet, alle skal ha vært borti ballen før det kan avsluttes. Men et kunstnerkollektiv fungerer dårlig når en av kunstnerne ikke legger skjul på å være best, og ønsker å briljere framfor å trekke med seg de som ennå trenger å lære, og Nederland lider under disse enerne. Om det så er Cruyff, van Basten eller nå Robben. Når kunstnere tillike sier nei til å male det første strøket i et kunstprosjekt, som to av spillerne visstnok skal ha gjort i forkant av straffekonken mot Argentina, kan det ikke gå.
Frankrike er en merkelig fotballnasjon. Det sies at franskmennene egentlig ikke ble interesserte i fotball før 1982, da allerede nevnte Schumacher meide ned en av deres egne. I en undersøkelse gjort for noen år siden som spurte hvilken tysker franskmennene hatet mest, kom Schumacher på første plass. Hitler kom på andre. Franskmannen er også kunstnerisk, og har behov for enere, men har samtidig det kollektive som et sterkere og mer naturlig element enn det nederlenderen har. Svakheten hans er imidlertid at han surner dersom det butter imot, og han trekker seg tilbake til sin indre overbevisning om egen suverenitet, og at det er laget, eller i verste fall spillet, det er noe galt med.
Å vinne er ikke alltid viktigst for franskmannen, men han vil samtidig være bedre enn alle de andre, og helst på sine egne premisser. I 1998 fikk dette fantastiske følger. Frankrike styrte alt som styres kunne, satte premissene for hver kamp, og vant til slutt på hjemmebane. I 2002 tapte de åpningskampen mot sin gamle koloni Senegal, og da var det gjort. De surnet, spilte uavgjort mot Uruguay, tapte mot Danmark og var ute. I 2006 og to trenere senere, reiste de imidlertid kjerringa og karret seg til finalen. Men smaken av tapt ære lå fremdeles og lurte, og da Italias keeper Buffon reddet headingen fra Zidane som alle så i mål var straffekonk og muligheten for å tape en finale nærmere og mer eksistensielt trykkende enn en eventuell triumf. Angsten og kvalmen for det fremmede, men høyst sannsynlige nederlag ble for sterk. Resten av historien kjenner vi. Zidane får seg selv utvist, Trezeguet setter sin straffe i tverrliggeren, Frankrike taper finalen.
«Livet er en kamp hvor vi må overvinne våre egne begrensninger, og på et eller annet nivå akseptere hvem vi er og leve deretter. Noen er høye, andre er lave, noen er realister, andre er idealister, noen kan synge og danse, andre kan lese og skrive, vi er introverte, ekstroverte, handlingsmenn, tenkere, kunstnere, jegere, samlere, diplomater, krigere osv. Alle er uttrykk for å kompensere for det faktum at vi er forgjengelige, dødelige vesener.»
Så har vi Argentina. Nabo til Brasil, men likevel så forskjellig. Hovedforskjellen på de to er hvordan de anser sin motstander. Argentineren er politisk ukorrekt og justerer seg etter stereotyper han har gjort seg hos motstanderen. En omstillingsevne den frie og lekne brasilianer bryr seg mindre om. Vi hadde aldri vunnet i Marseille den Sankthansaftenen i 1998 dersom Argentina var motstander. Samtidig har argentineren, i likhet med franskmannen, en arroganse som gjør at når dommen over motstanderen er gjort, er den per definisjon sann i hans øyne, og da får det briste eller bære. Offensivt har også Argentina fostret enere, som må lykkes for at laget skal gjøre det bra. Dette fordi fotball ikke er en sekularisert aktivitet i Argentina, men en del av det religiøse liv. De venter alltid på en Messias.
Og dette er argentinerens uttrykk: troen på seg selv og Gud, tilliten til at man blir besvart i form av resultater. Når disse uteblir og når busken aldri begynner å brenne, mister argentineren troen, og da mister han alt. Er det ikke Mario Kempes eller Maradona så er det Lionel Messi. Og dersom disse mislykkes eller blir fanget i et nett av kokainmisbruk og raske biler, går det som regel til helsike. De siste fem VM-ene har Argentina vært uten en Messias. I hvert fall en i form, og har ikke kommet lenger enn til kvartfinalen. Sist hadde de egentlig to, en på trenerbenken og en på banen. Men det hele ble for konstruert og unaturlig. Man kan aldri ha mer enn én Messias.
Livet er en kamp hvor vi må overvinne våre egne begrensninger, og på et eller annet nivå akseptere hvem vi er og leve deretter. Noen er høye, andre er lave, noen er realister, andre er idealister, noen kan synge og danse, andre kan lese og skrive, vi er introverte, ekstroverte, handlingsmenn, tenkere, kunstnere, jegere, samlere, diplomater, krigere osv. Alle er uttrykk for å kompensere for det faktum at vi er forgjengelige, dødelige vesener. Vi trenger et eget uttrykk for å peile ut en kurs som kan gå utenom og over bølgene som ellers ville ha slukt oss. Vi må være oss selv, vi har intet valg. Slik også med samfunn, kulturer, og slik også med fotball – den mest dødelige og nådeløse idretten av dem alle.
Brasil velger leken og med den alle de eventuelle forutsetninger som skal til for at en lek skal kunne fungere, fysisk, mentalt som sosialt. Argentina velger det katolske, tilbedelsen, følelsene, Nederland det anarkistiske, Frankrike det eksistensielle og viljesfrie, Italia velger fornuft og tenkning, det ultrastrategiske og asketiske, England velger den totale oppofrelse, samt tilliten til en leder, mens russeren ennå har til gode å finne sitt nye uttrykk etter Sovjet-tiden. Per dags dato svinger han mellom sibirsk råhet, adelig finesse og å være ballerinasoldat. Den endelige stilen må finjusteres og utkrystalliseres før VM på hjemmebane om fire år.
Så har vi altså til slutt Tyskland, og det som skiller Tyskland fra alle de andre: tyskeren er en kriger, men enda viktigere er han en soldat. Han er en del av et maskineri, en celle i en større organisme som skal trives og vokse, et lokomotiv som ikke stanser før det har nådd målet sitt, og som ikke bryr seg om hvordan toget ser ut eller hvor fort det kjører. Det går fremover, det er det viktigste. Det handler derfor om å reparere en hver mangel eller feil ved organismens system, vinne hver bidige andreball, for enhver pris forhindre nye skader, og på den andre siden bli så stor og sterk som mulig uavhengig størrelsen den allerede innehar. Og dette gjøres så totalt usentimentalt at det går opp i en høyere enhet. Laget blir større enn seg selv og det skapes en kraft som selv ikke spillerne hersker over. Tyskeren er i ett med dette, og endrer skjelden sine rutiner for å forbedre sin prestasjon.
Joachim Löws ølnekt til sine spillere før finalen i morgen er nesten historisk. Sist gang det skjedde var i 1974, da Tyskland vant. Tyskland i VM er idrettens Bhagavad Gita, hvor Krishna innprenter sannheten om krigerens vesen til Arjuna: å krige er å opphøre som individ, det er å opphøye sitt liv til en høyere sannhet, krigens vesen, som emosjonsløst valser over fienden eller lider dødens skjebne uten å rynke på nesen. Det er en handlingens meditasjonspraksis hvor man ofrer sitt selv for å kunne frigjøre rom til mottakelsen av det overmenneskelige.
Folk trodde ikke sine egne øyne da Tyskland fortsatte å angripe på 4-0 over Brasil i Brasil. Men noe annet ville ha vært utenkelig, omgivelsene og mannskapet tatt i betraktning. At Tyskland er et kjedelig lag kun på grunn av dette kollektive er en eneste stor myte. Svakheten til et slikt lag ligger i at du sjelden har en person som virkelig stikker seg ut og kan avgjøre kamper på egen hånd. Styrken ligger i at dersom ting fungerer godt, kan absolutt alle på laget avgjøre kamper på mirakuløst og spektakulært vis.
«Den som står stille går, og den som går står stille. I idéens stillhet valser det tyske maskineriet over sine motstandere, mens atomfluene fra Argentina blir dansende rundt i ingenmannsland og må vente på Messias i fire nye år. Dersom Argentina skal ha noen sjangs må de få hjelp av mørke krefter. Av sort magi, men til det er Messi for snill»
“Panzermannschaft!” stod det i en SMS jeg mottok fra en venn rett etter tirsdagens nedsabling av Brasil. Og det er det Tyskland har i år. Et pansret mannskap,uimottakelige for indre svakhet og tvil på at helheten overgår individets interesser. Dersom de blir liggende under blir de ikke der lenge, som en enhet forflytter og omstiller de seg utifra omgivelser, i henhold til målet: seieren.
Og selv om jeg var en individualist på banen i min ungdom, beundrer jeg dette ved tysk fotball. Det eneste laget som kan nærme seg noe liknende er Italia, men der hender det alt for ofte at individuelle svakheter svekker resten av gruppen. Således blir det taktiske så alt for menneskelig, det blir strategisk og oppfinnsomt, kynisk og arkitektonisk. Det tyske landslaget symboliserer en kollektiv higen etter det sakrale, som verken den argentinske katolisismen eller den britiske protestantismen kan måle seg med. For det handler ikke om tro, det handler om å gjøre. Om å gjøre det som gjøres måtte, verken mer eller mindre. Det er nesten noe taoistisk over det hele. En ikke-handling.
Den som står stille går, og den som går står stille. I idéens stillhet valser det tyske maskineriet over sine motstandere, mens atomfluene fra Argentina blir dansende rundt i ingenmannsland og må vente på Messias i fire nye år. Dersom Argentina skal ha noen sjangs må de få hjelp av mørke krefter. Av sort magi, men til det er Messi for snill. Og årets tyske mannskap alt for gode, både med ball, kondisjonsmessig og presisjonsmessig. Det er min påstand, og det er min tro og mitt håp før morgendagen.
Fotball er spillet hvor alle de menneskelige egenskaper involveres. Det er spillet hvor alle kan slå alle og hvor heltene mislykkes. Det er mann mot mann, personlig og intimt, hvor svakhetene – også de menneskelige og karaktermessige – vises fram i dagen. Det er by mot by, land mot land. Fotball er mer enn bare fotball. Og når Schweinsteiger og de andre entrer Maracanã søndag kveld er det kollektivisme mot individualisme. Må den beste kriger vinne.
For anledningen legger vi ved verdens beste VM-sang, Global Fußball OK:
Det er vel knapt noen som har tilgang på media som ikke har fått med seg flommen av artikler, reportasjer, kommentarer, beskyldninger og propaganda i kjølvannet av flystyrten til Malaysia Airlines Flight MH17 hvor 298 døde. Men det er lite sorg eller reell empati å spore i de mange ytringer omkring hvem som er ansvarlig for en angivelig nedskyting. Krokodilletårene renner mens hykleriet vokser til nye høyder.
Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK
«- Stoler du på noen? Nei, ikke slik situasjonen er nå, ikke på amerikanske myndigheter heller. Det tror jeg er et viktig budskap for leserne også, at her er det vanskelig å vite noe sikkert, for all informasjonen blir promotert eller silt bort og av og til også forvridd.» – Indra Øverland forsker hos NUPI til Aftenposten
Ofrene har blitt brukt som ammunisjon fra første stund ulykken ble kjent for å ramme en fiende, fremfor å se det hele saklig i kontekst av en borgerkrig som startet med at en regjering ble styrtet og vitale russiske interesser ble truet.
Jeg leser og betrakter de mange kommentarer omkring ulykken, og alt er temmelig tragisk forutsigbart. Uansett hvilken side det kommer fra. Sivile i en krig er for lengst blitt et effektivt våpen for å ramme fienden i det som mer og mer tegner seg som den viktigste delen av krigen: den i media hvor massenes emosjoner og impulsbegjær skal beveges hurtig og konsekvente refleksjoner helst unngås.
Ulykken
Ennå er det ikke på det rene hva som faktisk har skjedd. Ingen av partene i konflikten, det være seg Ukraina, Russland, separatistene eller USA med EU/NATO på lasset er troverdige kilder i dette. Det vil si, de vil alle omgå sannheten til egen fordel om de er tjent med det. Men i flommen av informasjon finnes det selvsagt opplysninger som virker mer tilforlatelige og gjennomtenkte enn andre, men dette blandes med tabloide oppslag og fører til interessante varianter av dobbelttenkning. Allerede nå kan man se dette i en og samme avis. Aftenposten topper denne dobbeltenkningen, hvor man ut fra overskrifter og kommentarer fra avisens side svinger den selvrettferdige pisken over Russland samtidig som færre og mer tørre artikler poengterer at man egentlig ikke har noen sikker viten. USAs ivrige talsmann i Aftenposten, Per Kristian Haugen, har utpekt Putin og Russland som ansvarlig. Det eneste som mangler er huggtenner og et bilde av Putin som blodtørstig ler med fingeren på knappen som eventuelt fyrte av raketten som blåste 298 liv i fillebiter .
«I will never apologize for the United States — I don’t care what the facts are… I’m not an apologize-for-America kind of guy.» – George H. W. Bush etter amerikansk nedskyting av Iranian Air i 1983
Som et av hans argumenter trekkes det som alle eksperter er på det rene med var en tragisk ulykke grunnet den kalde krigens paranoia, nemlig den sovjetiske nedskytingen av Korean Airlines Flight 007 (les mer her) over Sakhalin i 1983. Samtidig bagatelliserer han Russlands påpekning av at Ukraina skjøt ned et russisk fly, Siberia Airlines Flight 1812 i 2001 (les mer her). Han siterer Ronald Reagan på at nedskytingen av det koreanske flyet var en «forbrytelse mot menneskeheten» og «Sovjetunionen som ondskapens imperium», noe som mildt sagt er usmakelig i en slik sammenheng. Haugen og Aftenposten har for lengst kvittet seg med anstendighet i likhet med andre tabloider.
Om han var opptatt av nær historie, burde han ha nevnt hvordan amerikanske USS Vincennes i 1988 skjøt ned Iranian Air Flight 665 i Gulfen og drepte 290 mennesker. Han kunne ta ha tatt med George H. W. Bush uttalelse i den sammenhengen:
«I will never apologize for the United States — I don’t care what the facts are… I’m not an apologize-for-America kind of guy», som man i det minste kan betrakte som en ærlig uttalelse (les mer om saken her).
USAs regjering har bevisst ikke villet gi noen offisiell unnskyldning til Iran i etterkant.
Så la oss spole frem igjen. Etter Haugens tendensiøse rabling finner vi i samme Aftenposten en artikkel med uttalelser fra NUPIs Indra Øverland som klart sier at sannheten vil være vanskelig å få tak i all den tid dette er en informasjonskrig:
Faktisk er han usikker på om verdenssamfunnet noen gang vil få det fulle og hele svaret.
- Spenningsnivået mellom Russland og Ukraina har vært svært høyt lenge. Det kanskje viktigste aspektet i dette er at det først og fremst er snakk om en informasjonskrig. Det skytes i alle retninger. Det er vanskelig å stole på noen.
- Stoler du på noen?
Nei, ikke slik situasjonen er nå, ikke på amerikanske myndigheter heller. Det tror jeg er et viktig budskap for leserne også, at her er det vanskelig å vite noe sikkert, for all informasjonen blir promotert eller silt bort og av og til også forvridd. (les resten her)
Dette er selvsagt en elementær sannhet omkring mediavirkeligheten. Journalister som Per Kristian Haugen burde vite dette, men ødelegger for hans eget og kollegenes virke ved å være propagandist. Som propagandist opererer man med andre parametre enn sannhetssøken og etterrettelighet. Der drap og tragedier er våpen hvor sivile er tilsynelatende effektiv, men grovkalibret ammunisjon mot fienden. Moralsk konsekvens har ingenting å si. En moral for allierte og en annen for fienden.
Dette er ingen apologi for Russland eller separatistene. Som stridførende part bruker de midlene som er til rådighet for å sverte sine vestlige fiender i mediakrigen, og allerede nå verserer det historier om at Ukraina står bak ulykken.
Årsaken
Som påpekt over, ser det dårlig ut for de etterlattes mulighet til å få vite den hele og fulle sannhet omkring det som ser ut til å være en nedskyting. Men slik det nå tegner seg er dette aktuelle scenarier:
1. Russiske separatister har hatt et russiskprodusert BUK SAM-system til rådighet, og ved en feiltakelse trodd at de har skutt ned et ukrainsk militærfly. Det finnes uttalelser på sosiale media bl.a. fra separatistkommandanten Igor Strelkov/Girkin som kan styrke denne teorien.
2. Russere har skutt ned flyet ved en feiltakelse da det nærmet seg russisk luftrom. Lite sannsynlig grunnet at Russland har et fullverdig radarsystem med luftbåren radar som klarer å skille mellom sivil og militær luftfart. Det finnes heller ikke noe motiv som sannsynliggjør dette som en villet handling fra Russlands side om man ikke antar at det er mentalt forstyrrede mennesker som sitter i Russlands ledelse.
3. Ukrainske luftforsvarsstyrker skjøt ned flyet enten ved en feiltakelse eller med vilje som en provokasjon. Det kan selvsagt ha skjedd i en spent konfliktsituasjon hvor Ukraina nå i den senere tid igjen presses hardt av opprørerne, at man i likhet med den tidligere nedskytingen, ved en ulykke har feilbedømt bruken av antiluftskyts, kanskje under en øvelse. En mer destruktiv og kynisk mulighet er at Ukraina som tross stor tallmessig og materiell militær overlegenhet sliter med å bekjempe de tallmessig underlegne separatistene har skutt ned flyet som en provokasjon for å få Vesten til å legge et hardere press på Russland og øke sin støtte til det sittende ukrainske regimet. Det siste er lite sannsynlig all den tid det er for mange usikre variabler som kan slå feil. Ikke minst med dagens overvåkningssystemer, selv om motivet i høyeste grad er aktuelt.
Selv vet jeg like lite som andre kommentatorer, men jeg tror på bakgrunn av det jeg vet nå at det sannsynligvis var en feilbedømmelse av separatistene. Ikke minst grunnet manglende radarkapasitet til å overvåke det sivile luftrommet. De hadde advart i tydelige ordelag Ukraina etter bombing og troppetransporter med både fly og helikoptre fra ukrainske militære styrker om å holde seg ute av luftrommet over Donetsk-regionen. Og om de har sittet på et SAM-batteri med begrenset radarkapasitet kan de åpenbart ha feiltolket situasjonen. Men om jeg skal vurdere årsak og ansvar dypere, så starter det med opprøret som med vold felte Janukovotsj-regimet tidligere i år. Det ble drevet frem av korttenkte vestlige politikere med lite forutseende mål: om å trenge Russland tilbake fra deres nære strategiske interessesfære, og slik kaste Ukraina ut i det som ville bli en langvarig konflikt med avgrunnsdype sår det vil bli vanskelig å hele i fremtiden. Det gjør ikke de sivile tap mindre, men setter hendelsesforløpet i en større kontekst.
Men jeg legger og til som en opplysning at militære eksperter på luftkrig både i Sverige og USA/CNN har gitt helt klart uttrykk for at missilsystemet som angivelig ifølge de fleste mediaoppslag skal ha blitt brukt, neppe er noe separatistene kan ha håndtert, da det kreves store ressurser, omfattende trening og system med radar og støttefunksjoner for at et slikt batteri kan fungere (les om systemet her).
Den svenske offiseren og luftforsvarseksperten Stephan Persson-Tyrling mener det er «usannsynlig» at det kan handle om en ulykke i og med det er avanserte våpen som er brukt. Eksperten Jörgen Elfving mener i samme artikkel at det enten er russiske eller ukrainske militære som bevisst står bak (les saken her).
De får følge av tidligere general Kevin Ryan som nå jobber ved Harvard University, som ikke har noen tro på at separatistene kan ha håndtert så sofistikerte våpen. I likhet med de svenske ekspertene er han ikke interessert i å spekulere i eventuelle motiv, men konkluderer med at enten det var en ulykke eller bevisst handling, så var det profesjonelle militære fra enten Ukraina eller Russland som er ansvarlige (les saken her).
«Og slik er de fleste av oss i samtiden, vi mener å besitte en stor moral, at vi er gode og rettferdige, med universell respekt for menneskeverd. Men det er et menneskeverd som er subjektivt og hierarkisk fordelt i forhold til egne allierte, ideologier, sympatier og antipatier. Indignasjonen klinger stort sett hult i likhet med hvor forferdet man hevder å være av en enkelt katastrofe før man kaster seg ut i polemikk og propaganda med inkonsekvent moralisme og selvrettferdighet med på lasset.»
Hykleren i oss
Når Dagbladet i skrivende stund kolporterer «nyheter» med rykter som at separatistene bedriver likskjending, forstår man at det er langt frem til edruelig sannhetsformidling. Fakta og fabrikasjoner blandes sammen, og slik blir sannheten for de nærmest berørte en fjernere og fjernere mulighet.
Men min hovedintensjon var ikke å skrive om årsakene til, men konsekvensene av at sivile ofre brukes som våpen i en krig. Dette er ikke nytt i krigshistorien, men har tiltatt enormt i kjølvannet av den teknologiske utviklingen. Hvilket innebærer at fremveksten av sosiale medier forstørrer dimensjonen av kikkermentalitet, emosjonell massementalitet, propaganda, spekulasjon, informasjon og desinformasjon enn det som noen gang tidligere har vært mulig. Det sivile offers hovedfunksjon i en krig som og føres i media er å vise hvor grusom og umenneskelig fienden er, og dermed som konsekvens dehumanisere fienden slik at man kan rettferdiggjøre vold mot denne. Ikke sjeldent med ytterligere sivile ofre som resultat. Dette offer har man da «legitimert» gjennom en egennyttig moralisme som savner enhver konsekvent moral.
Sorgen over at man brått og brutalt mister en nærstående er en smerte som griper en totalt, og ikke vanskelig å empatisere med. Dette er ikke et argument for at man skal gi slipp på innlevelsen, men et argument for at man bør se både andres og egne reaksjoner i sammenheng før man lar seg rive ukritisk med i en stemningsbølge.
Bortsett fra at sivile fly sjeldent skytes ned grunnet at de flyr i så stor høyde, er det ingenting bemerkelsesverdig med drepte sivile i en borgerkrig slik den arter seg i Ukraina. Der er mange drept allerede og krigen tar ikke sommerferie, selv om norske medier foretrekker agurknyheter og lettkledde strandjenter på sine forsider. Drepte sivile finnes i hundretusentall i krigene som har gått salg i salg siden 11.september 2001. Ikke minst i Irak, Afghanistan, Libya og nå senest i Syria. Vesten og Norge selv har vært direkte eller indirekte involvert i alle disse krigene og har selvsagt medansvar for sivile drepte med sin deltagelse i flere kriger. Men disse sivile er anonymiserte og finnes ikke i norsk mediavirkelighet. Deres historier er utslettet. Deres liv hadde ikke verdi som mennesker, eller som propagandavåpen i informasjonskrigen som Indra Øverland fra NUPI beskriver det som. De er borte fra historiefortellingen i Vesten. De kunne like godt aldri ha eksistert.
Men så skjer denne ulykken og noen mennesker som uforvarende har blitt rammet av menneskets manglende evne til fredelige og realistiske løsninger på territorialkonflikter, har blitt revet brått bort fra livet og løftes frem i media som et slags hellig offer for en stakket stund. Få er egentlig interesserte i deres skjebne, og snart vil de glemmes når neste grusomhet rammer noen som kan brukes som våpen mot de vi hater. Og slik er de fleste av oss i samtiden: vi mener å besitte en stor moral, at vi er gode og rettferdige, med universell respekt for menneskeverd. Men det er et menneskeverd som er subjektivt og hierarkisk fordelt i forhold til egne allierte, ideologier, sympatier og antipatier. Indignasjonen klinger stort sett hult i likhet med hvor forferdet man hevder å være av en enkelt katastrofe før man kaster seg ut i polemikk og propaganda med inkonsekvent moralisme og selvrettferdighet med på lasset.
Anders Behring Breiviks galmannsverk er et godt eksempel her i Norge, hvor både innvandringsforkjempere og islamofobe håpet i spenning på at det var «deres» fiende som hadde ansvaret og fryktet at det var omvendt. Begge parter ville omfavnet muligheten til å bruke tragedien politisk. Men kun en side gikk av med seieren og den selvrettferdige retten til å forsøke å stigmatisere og inkriminere meningsmotstandere, mens de drepte er like døde og drepte uansett. Rollene kunne vært byttet om, og da ville strategiene i media vært annerledes. Men liten innlevelse og billige poenger er det å spore fra begge parter.
Hykleriet sitter løst i en mediahverdag som fylles av drap, ulykker, billig underholdning og lettbent politisk populisme og sosialpornografi, og man anstrenger seg påtatt for å virke berørt og medmenneskelig før man blar og trykker videre, eller kvesser sin polemiske dolk for bakholdsangrep.
Det ville vært langt ærligere om de ulike parter hadde innrømmet det de faktisk i sin konsekvens står for: at deres motpart og meningsmotstandere har mindre verdi som liv i deres egne øyne. For det er sannheten man viker unna for. Om denne sannheten egentlig er åpenbar og hadde blitt tydelig forfektet, hadde man i det minste unngått at sivile ofre brukes som våpen i kriger. Det ville blitt irrelevant og relativt hvor man stod i konflikten, og man hadde sluppet mye av den ekle stanken av hykleri og løgn som fyller offentligheten. Mange av de ideologiske påskudd som hevder å være menneskeverdets forsvarere, har kostet og vil koste millioner av menneskeliv, sorg og lidelse.
Interessekonflikter er reelle, men de maskeres ofte. Årsakene og dermed løsningene drukner i en medieoverflod av emosjonelt drevne uvesentligheter som taler til det laveste i mennesket.
De fleste i Vesten og etterhvert i store deler av verden hykler om et universelt menneskeverd, og at alles lidelse er like mye verdt. Men lidelsen som har verdi blir selektivt valgt og benyttet. Også i norsk media. Vi er ikke like i live eller som døde, uansett menneskerettigheter på papir.
Andres grusomhet er lett å påpeke, og den grusomhet vi stilltiende eller aktivt deltagende eller fornektende godtar, er hardere å erkjenne. Mange tyr til ulike fantasifulle krumspring og strategier for å dekke over egen inkonsekvens.
Jeg har også følt det slik, men utstår nå like dårlig eget som andres hykleri. Det er der man må begynne, med hykleriet i en selv. Da blir man i det minste immun mot hykleriet i offentligheten. Det redder kanskje ikke liv, men det kan redde din menneskelige integritet og karakter, ditt egentlige menneskeverd.
Imens brenner det igjen på Gaza og sorgen til de mange døde på Flight MH17 vil neppe finne noen løsning eller forløsning i nær fremtid, mens ivrige demagoger på sidelinjen legger grunnlaget for neste grusomhetsteater.
Det har, i de siste årene, vært en del påstander om at vi lever i et konformt samfunn. Representanter for både høyre- og venstresiden fremmer påstanden, og det er interessant å merke seg hva det er de legger i den. Enkelt forklart: For venstresiden handler konformitet om at vi, som samfunn, nå blir styrt for mye av markedskrefter. For høyresiden handler det om at vi blir styrt for mye av staten. Man er altså enig i at samfunnet er konformt, men man har ulik oppfatning av årsaker til at det har blitt slik. Disse ulike oppfatningene av årsaker til problemer kjenner vi godt igjen – de har ligget til grunn for all politisk debatt så lenge vi har hatt en statsmakt.
«Det er når enkeltindividene blir for like at samfunnet blir konformt. I lys av det tilsynelatende mangfoldet vi lever i, er det kanskje rart for noen at jeg likevel, på tross av mangfoldet, hevder at vi har blitt like. Poenget er at mangfoldet media viser oss bare er et ytre skall. Den likheten jeg snakker om foregår inni hodene på folk og er dermed ikke synlig i form av hudfarge, seksualitet, klesstiler og hvilken bil man kjører. Enda mer paradoksalt kan det kanskje synes, når jeg hevder at mangfoldet av meninger også er et typisk tegn på konformitet. Også meningsmangfoldet er et ytre skall.»
I Norge lever vi innenfor en styringsmodell som ofte blir kalt «Den nordiske modellen». I all hovedsak innebærer det at vi har en balanse mellom statlig styring og frie markedskrefter.
Spørsmålet om konformitet handler altså om, i den etablerte presse, hvilket politisk parti vi bør stemme på. Hvis vi som velgere opplever at samfunnet er konformt, blir vi henvist til å vurdere om det skyldes høyrepolitikk eller venstrepolitikk. Skulle vi komme frem til at markedet styrer for mye, så kan vi stemme for at staten skal få mer makt – og motsatt, skulle vi mene at staten styrer for mye, kan vi stemme på Høyre eller Fremskrittspartiet som vil fremme markedsløsninger for oss. Som velgere står vi overfor de samme valgene vi har hatt siden vi fikk stemmerett. Er det da slik at samfunnet like lenge har vært konformt? Hvis ikke, hva har nå i så fall endret seg?
Ser vi på valgmålingene er det vanskelig å se noe forskjell i hvordan folk stemmer. Balansegangen sånn sett, er like jevn som før. Da blir det naturlig å lure på om det er de politiske partiene som har endret seg.
Det blir ofte påpekt i dag at det kan være vanskelig å se forskjell på partiene. Forklaringen på dette er som regel at den politiske modellen vi har, fungerer utmerket. Vi er stolte av den nordiske modellen. Men når har det blitt slik at vi har blitt for mye enige? Må motsetningene mellom høyre og venstre igjen aktiveres? Igjen skal vi diskutere marked eller stat med ekte engasjement? Vil vi få et mindre konformt samfunn hvis venstresiden igjen engasjerte seg for en sterk stat? Eller motsatt, hvis høyresiden engasjerte seg sterkt for mer marked?
Etter min oppfatning er den etablerte presse ikke engang i nærheten av å se dybden i hva et konformt samfunn betyr. En viktig del av det som utgjør det konforme er nemlig de begrensede valgmulighetene vi velgere får. Valgmulighetene faller imidlertid inn i vår dypstruktur som nettopp handler om å opprettholde en balansegang mellom en politisk høyre- og venstre side. I grunnleggende forstand utgjør denne balansegangen – denne motsetningen – mellom arbeidsgiver/marked og arbeidstager/stat en viktig drivkraften for hvordan vårt samfunn opprettholdes og utvikles.
Den politiske drakampen mellom disse motsetningene er bare ett av flere eksempler på hvordan vårt samfunn hviler på motsetninger.
EN ANNEN FORSTÅELSE
For meg handler konformitet om noe mye mer dypereliggende enn liten politisk uenighet. For meg handler konformitet om at de aller fleste har tilpasset seg, og godtatt, samfunnssystemet og bidrar til å opprettholde det. Når vi snakker om et konformt samfunn kan det forståes som noe positivt, at samfunnet er entydig og helhetlig – at rammene ligger der trygt mens mangfoldet i befolkningen kan blomstre. Det kan også forståes på en annen måte; at samfunnsmodellen ligger forankret uten at menneskene innenfor systemet har mulighet til å påvirke det. Vi har blitt slaver av systemet, mens det burde være slik at systemet skal tjene oss.
Jeg forstår vårt samfunn på sistnevnte måte. Når jeg i mange andre sammenhenger snakker om at vi må bevege oss fra del til helhet, mener jeg at individene opprettholder sin slavestatus gjennom en tenkning som ikke evner å gjennomskue det dypereliggende systemet og hvordan det påvirker oss. For å gjennomskue og igjen bli herre over systemet, må vi fostre frem en tenkning som gjør det mulig for oss å se helheter.
Et samfunn består av enkeltindivider. Det er når enkeltindividene blir for like at samfunnet blir konformt. I lys av det tilsynelatende mangfoldet vi lever i, er det kanskje rart for noen at jeg likevel, på tross av mangfoldet, hevder at vi har blitt like. Poenget er at mangfoldet media viser oss bare er et ytre skall. Den likheten jeg snakker om foregår inni hodene på folk og er dermed ikke synlig i form av hudfarge, seksualitet, klesstiler og hvilken bil man kjører. Enda mer paradoksalt kan det kanskje synes, når jeg hevder at mangfoldet av meninger også er et typisk tegn på konformitet. Også meningsmangfoldet er et ytre skall. Det meningsmangfoldet vi ser i dag er av kvantitativ art, en overfladisk meningsbrytning som ikke trenger inn i de dypere spørsmålene som angår hva det vil si å være menneske og ulike virkelighetsforståelser. Vi diskuterer detaljer innenfor systemet, ikke systemet som sådan.
Med andre ord: konformitet handler for meg om en lav bevissthet om den ideologien som ligger til grunn for vårt samfunn. Mange erkjenner at vårt samfunn består av flere systemer og mange har god forståelse av hvordan de enkelte systemene fungerer i praksis, men at disse systemene til sammen utgjør en større helhet og har en nær relasjon til hverandre, er det adskillig færre som tenker over.
Det er nettopp relasjonen mellom de ulike systemene som utgjør vår ideologi. Og det er tenkningen vi lærer i utdanningssystemet som gjør at vi for det første ikke riktig ser relasjonene og for det andre, og viktigere, ikke riktig forstår hva slags overbygning som omgir oss og dermed ikke setter oss i stand til å ha en god demokratisk samtale om hvordan vi ønsker at samfunnet vårt skal utvikle seg.
VÅR TENKNING
Troen på at den hypotetisk deduktive metode sitter dypt i vår sjel og preger hele vårt utdanningssystem (og samfunn). Opplæring i metoden begynner tidlig. Utdanning er, også historisk sett, i all hovedsak opptatt av etablert kunnskap. Man begynner fakta formidlingen innenfor en spesifikk faginndeling (differensiering og kategorisering) allerede første skoledag, sammen med en intens øvelse i stillesitting disiplin. På ungdomsskolen begynner man så smått med argumentasjon (motsetninger og posisjonering) og dette fortsetter til elevene enten slutter på skolen eller begynner på høyere studier. På høyere studier skal evnen til differensiering, kategorisering og posisjonering – kalt den hypotetiske metode perfeksjoneres ideelt sett. Dvs. evne til å samle inn all tilgjengelig data for så å drøfte basert på logisk tenkning. Sagt på en annen måte: Utdanningen har, siden opplysningstiden, hatt som hovedmål å forme menneskene til å passe inn i et såkalt sekulært samfunn. Det betyr et samfunn basert på logisk/rasjonell, og jeg liker å føye til rigid, tanke.
Essensen i logikk er identitet og motsetning. I språket skaper vi gjensidige ekskluderende kategorier som venn/fiende, godt/vondt, fint/stygt osv. Denne type motsetning kjennetegner all debatt og drøfting, og debatt og drøfting liker vi: I debatt/drøfting får vi bryne oss på et motsatt syn og vi kjemper kampen for å klare å overbevise en annen. Dette gir personlig tilfredsstillelse (vinne/tape, aggresjon, flinkhet, å score poenger) som driver motivasjonen til å utforske problemstillinger. Kan fungere greit, men like ofte handler det om egotripp. Svært få bringer inn argumenter som vil tjene motparten – og dermed blir man stående i opposisjon istedenfor sammen å overskride motsetningene å komme seg videre. Den populære ideen om at for og i mot argumenter skal føre oss fremover har svak kreativ kraft. Dette er fordi argumenter aldri var ment å være verken kreative eller konstruktive. Argumenter er ment å avsløre sannheten, ikke å skape den. Argumenter kan fjerne dårlige ideer og forbedre gode ideer. Men argumenter lager ikke nye ideer i seg selv.
Hva er det denne tenkningen opprettholder? Mitt utgangspunkt er at jeg i spørsmålet om hva kommer først; tenkning eller handling? – et ordentlig høna eller egget spørsmål, så er jeg personlig av den oppfatning at tenkningen kommer først. Det er vår tenkning som gir oss våre handlinger. Men når vi snakker om hva et konformt samfunn betyr, så handler det likevel primært om en sterk relasjon mellom tenkning og samfunnets institusjoner. Vi må forstå samfunnets konkrete oppbygning og innordning i relasjon til Metoden. Tenkningen opprettholder samfunnets konkrete rammer og samfunnets konkrete rammer opprettholder tenkningen.
Vi ser tenkningen som operativt fungerende i så å si alle sammenhenger. Vi ser den i våre institusjoner, vi ser den i det parlamentariske systemet, vi ser den i det kapitalistiske systemet, vi ser den i kriteriene presse og media legger for hva som er god journalistikk og vi begynner sågar å se den innenfor den private sfære også. Internaliseringen av en sekulær tankegang medfører at vi også i våre private liv og forhold posisjonerer oss og kjemper for vår egen rett som det mest naturlige i verden. Det er ingen tilfeldighet at skilsmissestatistikken er så høy.
SYSTEMET – rammene vi skal fungere innenfor.
Vårt moderne samfunn (det moderne prosjekt) er rent praktisk bygget opp omkring tre store ordninger; marked (kapitalismen), stat (parlamentarismen) og sivilsamfunn. De to første er bygget opp som systemer. Den tredje ordningen, det sivile samfunn, står som en motsats til, og hinsides, de to systemene. Det sivile samfunnet er stedet hvor vi vanlige mennesker ferdes og hvor folkets røst er ment å komme fra. Vi snakker om en motsetning/et skille mellom en offentlig (marked og stat) og en privat sfære.
EN IDEOLOGI TIL GRUNN FOR DET KONFORME
I dag har samfunnet mest rom for de som er spesielt gode på METODEN. Det er disse som blir premiert – først på skolen og siden i arbeidslivet. Det er den oppfatningen om at forskjellene og hierarkiene er både rettferdige, nødvendige og sågar tilnærmet naturgitte som utgjør kjernen i det konforme samfunnet. Men hvilken verdi vi tillegger menneskelige egenskaper og kvaliteter har lite med det naturgitte å gjøre. Det handler tvert i mot om politikk og en klar modell for hvordan et samfunn skal innrettes.
Vi ser med andre ord at både det kapitalistiske industrisamfunnet og skolesystemet skaper «vinnere» og «tapere», og at det synes å være en påfallende relasjon og sammenheng mellom disse to systemene. Begge systemene fostrer også frem eliter og legger til grunn nærmest det som mange oppfatter som nærmest naturgitte forskjeller og rettferdige ulikheter. Vi ser at vårt fundament aldri vil kunne gi oss et samfunn der alle faktisk er like mye verd. Systemene vil alltid fostre tapere.
Og således kan undertrykkelsen leve i beste velgående i vårt såkalte demokrati.
Til grunn for det konforme ligger altså en intrikat utformet samfunnsmodell som er vår ideologi – gjerne omtalt som Det Moderne Prosjekt. I lys av dette er det interessant å ha i mente det Zizek sier om ideologiens grep på mennesker; For Žižek er ideologi ikke de ideene vi stadig går rundt og snakker om og proklamerer, men den ubevisste tilslutning til det faktisk eksisterende. Ideologi er ikke å ha en bevisst plan og tro på, at ”samfunnet (det perfekte samfunn) er mulig” – at der er en virkeliggjørelse eller innfrielse av alle våre evner og aspirasjoner på den annen side, men å leve som om, man tror på, at denne virkeliggjørelse allerede er realisert, så man ikke behøver forestille sig noe annet. Mens vi for eksempel livlig diskuterer, om X Factor er godt for fellesskapet eller forderver ungdommen, føler vi oss muligvis som engasjerte demokratiske borgere, men vår oppmerksomhet er åpenlyst fjernet fra enhver virkelig demokratisk diskusjon. «Hvis man skulle gradbøye ideologiens grep om oss, ville man således kunne si at en tilstand er mere ideologisk, jo mindre vi finner anledning til å betvile rammene for vår sosiale realitet.»(Žižek, The Metastases of Enjoyment, 1994, 17).
Konformiteten kan altså sies å ha sine dype røtter paradoksalt nok i en frigjøringsideologi. Frigjøringen skal med andre ord ikke utvikles mens vi går veien, det skal gjøres i henhold til en allerede definert ideologi, planen er klar! Via vår ideologi – det moderne prosjekt – skal altså alle mennesker, i hele verden, frigjøres. Det er i essens det globale prosjektet.
MOTSETNINGENE
Hvordan ser samtalen ut i et samfunn der tenkningen er fundert i rigid logikk, og hva slags utvikling gir det? I stor grad handler det om motsetninger. Overalt, og på alle nivåer, ser vi motsetningene.
Den mest fundamentale motsetningen er det skillet som i opplysningstiden ble opprettet mellom vitenskap og religion. Man kan si at denne motsetningen utgjør selve fundamentet for vårt vestlige samfunn. I dag er religion og åndelighet så å si helt og holdent overlatt til den private sfære. I det private kan alle sitte på sine egne tuer og tro og mene akkurat hva de vil, men i det offentlige skal den logisk-rasjonelle metode gjelde. Dette betyr at vi har fått et såkalt sekulært samfunn. Et sekulært samfunn betyr normalt et offentlig samfunn der all dialog og debatt føres, og all problemløsning skal skje, i henhold til den vitenskapelige metode (tenkning).
Tenkningen vi lærer og anvender i vårt system er med andre ord bygget på motsetninger. Således aksepterer vi, uten videre, skillet mellom vitenskap og åndelighet, men ikke bare det; vi orienterer oss i verden i henhold til en rekke med mer eller mindre fundamentale motsetninger. De mest fundamentale motsetningene er motsetningene mellom vitenskap og religion, mellom høyre og venstre, mellom kultur og biologi, mellom mann og kvinne, mellom individ og samfunn og mellom godt og ondt.
All debatt springer ut fra noen få, men fundamentale motsetninger. Hvis vi hadde forstått at det finnes en relasjon mellom hvert motsetningspar og at motsetningene er likeverdige, så ville vi for eksempel ikke måtte bruke mye tid på den fullstendig meningsløse kjønnskampen.
I meningsmangfoldets tid velger imidlertid mange å kalle seg pragmatikere. Og vi ser da også det som kan fortone seg som en overskridelse av tradisjonelle motsetninger. Vi ser at høyre og venstresiden møter hverandre i politikken, vi ser at feminismekampen i stor grad regnes for avleggs, vi ser at samfunnet tilsynelatende ikke lenger griper inn i folks liv, men at folk kan mene, tro og si stort sett hva de lyster. Min påstand er at vi her ikke ser noen reell overskridelse. Vi ser at det i realiteten er foretatt et kollektivt verdivalg der den ene siden av motsetningene har tapt kampen mot den andre. Vi har fått et konformt, verdslig, maskulint, kapitalistisk styrt samfunn. Det frie individ har aldri vært en større illusjon og de åndelige, feminine og omsorgsfulle trekkene ved vårt samfunn er i ferd med å bli noe en person eventuelt besitter i den private sfære forbeholdt sine nærmeste. Som kollektive kvaliteter er de ikke lenger eksisterende. Isteden ser vi en sekulær mentalitet, en materialistisk mentalitet, som nå kan sies å være på god vei til å ha blitt internalisert i oss alle. Dette innebærer, i dypeste forstand, at vi vi ikke lenger bare anser ting som varer, men at vi nå kollektivt er i ferd med å begynne å oppfatte også kunnskap og mennesker som varer. Dette tilsier, i sin tur, til sammen det mest bekymringsfulle av alt: En stadig nedvurdering av menneskeverdet – noe som kommer klart til uttrykk i en konsensus rundt abort- og eutanasi spørsmålene. (se min artikkel: http://ckfadum.blogspot.no/2014/03/reservasjonsrett-og-menneskeverd.html)
Denne tenkningen, denne sekulære tenkningen, gjennomsyrer nå vårt samfunn. Etter fire hundre år med opplæring har nå denne tenkningen trengt inn i vår sjel. Vårt samfunn (institusjoner) bygges opp, reguleres, kontrolleres og fungerer i henhold til denne tenkningen. Hvor vi enn snur oss blir vi utsatt for en rigid-logisk tenkning, og man kan dermed begynne å se at den sekulære, også kalt materialistisk, tenkningen har blitt internalisert i våre sinn. Det har blitt vår mentalitet. Vårt samfunn har blitt sekulært – det har blitt konformt. Det trengs liten ytre kontroll enn så lenge, men det snakkes oftere og oftere om at land i Vesten utvikler seg til å bli betydelige politi- og militær stater (Giorgio Agamben skrev glimrende om den moderne sikkerhetsstaten i Le Monde Diplomatique nr. 1 2014).
HØYRE OG VENSTRE I POLITIKK OG PRESSE
Både høyre- og venstre siden i norsk presse er klart preget av å være underlagt vår ideologi – den humanistisk-positivistiske-materialistiske konsensus. Venstresiden inntar stadig sin påtatte kampposisjon mot den kapitalistiske overklassen – og tror stadig på at rop om rettferdighet skal gi oss en nødvendig balansegang mellom arbeidere og arbeidsgivere. Denne klassiske posisjoneringen er helt i tråd med tenkningen vi lenge har dyrket og hvordan den passer godt med ideen om hvilke strategier som må til for å få samfunnet til å fungere. Hierarkiene som skole og kapitalisme har iboende, blir aldri snakket om overhodet. Noen egentlig systemkritikk kan vi se langt etter. Venstresiden forblir en solid konform deltager i samfunnet og opprettholder like mye som noen det moderne prosjekt/vår ideologi.
Når det gjelder høyresiden; Om konformitetsproblemet er et problem slik de sier at det er, er jeg i høyst tvil om. Ingen er så fremskrittstro og optimistiske, og således opptatt av å bevare det bestående, som Høyresiden generelt og nå med den stadig mer dominerende tenketanken Civita. Stadig vekk hører vi uttalelser fra den kanten om at aldri har vi hatt det så bra som vi har det nå, og politikken de forfekter handler ikke om å endre det bestående, men å effektivisere det hele. For høyre betyr «nye tider» en effektiviseringens tidsalder. Alle som ikke henger med på alle New Public Managements effektivitetsmodeller og nye teknologiske løsninger, er gammeldagse.
Det er ikke nytenkning å effektivisere gamle løsninger, det er ytterligere tiltak for å bevare noe veldig gammelt og tradisjonelt.
Således er det ikke gitt å forstå hva høyresiden generelt egentlig snakker om når de uttrykker bekymring for at samfunnet har blitt konformt. Det er høyst tvilsomt at de ønsker velkommen noen problematisering av vår ideologi, systemkritikk, i all den tid Det Moderne Prosjekt – vår ideologi – er innrettet på en måte som primært handler om å opprettholde den bestående kapitalistiske ordenen. Det kan videre således synes som om de rett og slett er blendet av en tro på at bare samfunnet blir helt og holdent styrt av markedet, og at den onde staten endelig blir fjernet, eller rettere – fungerer som en tilrettelegger for det frie marked, så vil vi kunne begynne å nærme oss nirvana.
I henhold til tradisjonell, og stadig like aktuell, høyretenkning skal altså markedet løse opp det konforme samfunnet og det er veldig nærliggende å tenke at når høyresiden snakker om et konformt samfunn, så sikter de til manglende evne til teknologisk eller medisinsk innovasjon. De ønsker seg mange nye versjoner av Bill Gates. De ønsker å dyrke frem de ‘spesielle’ talentene på skolen, dyrke frem flere enere, som kan forske seg frem til flere nye teknologiske eller medisinske fremskritt. Fremover, fremover! Vi ser en sekulær tro – som i prinsippet er like stor grad metafysikk og tro som en hver gudetro er en tro.
Ingenting galt med teknisk og medisinsk innovasjon, men teknisk og medisinsk innovasjon og utvikling uten moralsk og etisk bevissthet og utvikling (les demokratisk utvikling – demokratisk i ordets rette forstand) kan faktisk fort tenkes å ende i katastrofe. Hva med mennesket? Hva med mennesket som tenker, føler, reflekterer, filosoferer? Hva med fellesskapet, omsorg, nærhet, varme? Hva med det mennesket som ikke tenker teknologisk og medisinsk innovasjon og økonomisk profitt, men som har andre, og vil mange av oss mene, vel så viktige kvaliteter og kvalifikasjoner.
Inntil ganske nylig har vestens parlamentariske situasjon med høyre og venstre i kamp, og debatt mot hverandre, fungert balanserende. Grovt sagt kan vi si at høyre har stått på arbeidsgivernes og kapitalismeinteressens side, mens venstresiden har kjempet for at arbeiderne ikke skal bli utnyttet, ganske enkelt kjempet kampen for en rettferdig fordeling av arbeid utført i et industrisamfunn. I hele den vestlige demokratiske verden har vi sett at denne balansen har resultert i en relativt god fordeling av godene. Inntil nylig var levestandarden til å holde ut for de fleste, ingen sultet og de fleste hadde råd til en sydentur eller to i året.
Saken er imidlertid at med ren høyretenkning så gjør vi ikke annet enn å føre det kapitalistiske elitesystemet (moderne variant av føydalsamfunnet) videre fremover i en litt mer avansert versjon. Og på venstresiden har 68-erne fått massevis av kulturell kapital, de har inntatt lederposisjoner og trives godt der – mindre enn noen gang ønsker de å utgjøre noen reell opposisjon.
HVA ER PROBLEMET MED Å LEVE I ET KONFORMT SAMFUNN?
Utover de overnevnte grunnleggende og eksistensielle problemene som tilsier at vi er inne i en vond sirkel som det vil være svært vanskelig å komme ut av – det må på en eller annen måte trigges frem et mentalitetsskifte for å bryte ut, handler det selvfølgelig også om hva slags samfunn og utvikling et konformt samfunn gir. Man kan gjerne si at den tradisjonelle forståelse av rasjonell tenkning og intelligens har bragt med seg mye bra og som kan beskrives som den “moderne verdigheten”. Man må også gjerne mene at vi må fortsette opplæring i logisk intelligens. Det mener jeg. Men å stoppe opp der, ikke evne å åpne for alternative intelligenser, synes ikke å være veien å gå fordi det kan heller ikke være tvil om at den tankeprosessen, og våre ideer om fornuft og sannhet, som har drevet vårt samfunn fremover siden opplysningstiden også har sine klart mørke sider. Og den mørke siden angår intet mindre enn spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Den tradisjonelle rasjonelle og logiske tanke gir oss teknologi og institusjonelle systemer, men den gjør oss svært svakt rustet til å takle utfordringer som angår det å være menneske og lav forståelse av mellommenneskelige relasjoner.
Det mest dramatiske uttrykket for dette i dag ser vi kanskje på det internasjonale nivået i geopolitiske spørsmål. Når vi selv er et konformt samfunn preget av betydelige «blindspots» i forhold til egen ideologi og ute av stand til å «se oss selv utenifra», utøve systemkritikk på en sunn og fruktbar måte, så er det ikke til å undres over at vi blir fordomsfulle i forhold til andre ideologier. Når vi ikke forstår oss selv, hvordan klare å forstå andre?
Når det gjelder utviklingen av det å være menneske, menneskets bevissthet og forståelsen av relasjoner mellom mennesker (og land), synes vi med andre ord å stå bom fast; Fortsatt kriger vi, terrorismen truer oss. Fortsatt ser vi pendelen mellom fattig og rik svinge som før, fortsatt duger ikke utdanning av våre barn og unge. Vi ser rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av lykkepiller, ungdommen dropper ut av skolen, ensomhet, vold, mord og kriminalitet, spiseforstyrrelser, epidemier, øket fattigdom, rasisme, fordommer, likestillingsproblematikk, økologiske katastrofer, kriminalitet, finanskriser og grådighet. Det kan være verdt å minne om Albert Einsteins ord; «alt har forandret seg, bare ikke vår tenkning» og føyde til: «vi kan ikke løse problemer med samme tenkning som har skapt problemene.»
HVORFOR FINNES DET LITE SYSTEMKRITIKK?
Som jeg sa innledningsvis; mangfoldet vi erfarer i samfunnet i dag er bare skinn. Vi debatterer alt mulig rart, men lite eller ingenting av det vi prater om går i dybden i spørsmål som angår hva det vil si å være menneske og hva slags samfunn man alternativt kan ønske seg. En liten intellektuell gruppe i Danmark som kaller seg Center for Vild Analyse sier det på denne måten i boken «Ideologi er noget bras» (Se; http://www.centerforvildanalyse.dk/taschenspiel/ideologi-er-noget-bras/):
«Vi kan f.eks. forestille oss å være frie og moralske vesener som saktens (personlig) kan være uenige med regjeringen eller gå inn for en klimavennlig omstilling til grønn energi så lenge det ikke for alvor påvirker våre egne liv. Kritikken er gratis, så lenge det ikke for alvor koster oss noe, og vi kan alltids unnskylde vår egen manglende radikale handling med de forhindringer som hindrer ordentlige mennesker å gjøre det som er riktig (det er regjeringens, de rikes, de fattiges, de arbeidsløses, innvandrernes skyld etc.). På det bevisste plan kan vi således være meget kritiske og hevde at det er alt mulig galt med det bestående, samtidig som vi i virkeligheten godt vet at det ikke riktig er noe alternativ som vi for alvor kan bakke opp om. Denne kritiske holdningen legitimerer for oss å bevare bestående samfunnsmodell – en modell som tilfeldigvis gir oss heldige, vestlige borgere i de midterste/øverste sosial-klasser, et relativt godt liv.»
Men like fullt finnes det nok en del mennesker, også innenfor det etablerte, som ser og forstår at også vi lever innenfor en ideologi og i større eller mindre grad forstår svakhetene med denne. I følge en av vår tids mest innflytelsesrike tenkere, Jürgen Habermas, har vårt demokrati problemer i dag. Hans løsning er å åpne for flere arenaer for dialog og debatt, men noen rammer må vi ha. Hvis ikke vil frigjøringen det Moderne Prosjekt har i «tankene» gå tapt. Hva er disse rammene? Jo, det er Stat og Markedsordningene – og disse industrielle systemene må vi alle – det sivile samfunnet, inkluderte deg og meg, forholde oss til med en såkalt rasjonell kommunikasjon. En kommunikasjon basert på den logisk, rasjonelle tenkningen. Med innføringen av internett har Habermas imidlertid endret holdning til hva det er som utgjør en trussel for demokratiet. I dag handler det om for mye sivil innblanding, for mye mangfold i den offentlige dialogen. Derfor ser vi at mange i dag hever røsten for å stramme inn på bruken av den hypotetiske deduktive metode både i skole, på universiteter og i den offentlige dialog. Hos Habermas ser vi altså en uttrykt forståelse for vår ideologi, men ingen reell systemkritikk.
Å være tro mot dette moderne prosjektet, vår ideologi, er en klar forutsetning for å kunne komme til enhver lederposisjon i vårt samfunn. Først og fremst er det således antagelig gyldig å påpeke at vår ideologi har blitt en Sannhet med stor S. Vårt samfunn/vår ideologi er den beste i hele verden, og mange tror oppriktig og inderlig, i en mer eller mindre bevisst tilstand slik som ekstreme tilhengere av ideologi gjerne gjør, at de vet best og således at alle midler helliger målet. Men det er heller ikke slik at alle er blendet av ideologien, flere og flere kritiske røster kommer til; dog nesten samtlige godt plassert utenfor det etablerte.
Men denne bekymringen hører vi sjelden noe om i den etablerte presse. Hvorfor ikke? Er det ingen innenfor det etablerte som forstår?
Mitt inntrykk er at det i utgangspunktet handler mest om ignoranse og uvitenhet – men med erfaring begynner mange å ane at noe kanskje ikke stemmer, men da har det blitt for sent. Man sitter der med store økonomiske forpliktelser – det blir lett å ty til bedagelig fortrengning (gjerne med populærpsykologi- og andre hjelpemidler, og således ende opp med å bli ‘den feige’ som Per Fugelli har snakket om (se; «Norge er blitt et feigt land».). Men det er også verdt å være klar over at til grunn for denne feigheten antagelig også ligger en sterk sosial og eksistensiell angst. Man vil nødig defineres ut av det gode selskap (den humanistiske-positivistiske-materialistiske konsensus). Og det er forståelig – man står i en helt reell fare for å miste alt, bortsett fra sin integritet, men man kan som kjent ikke leve særlig lenge på integritet og luft alene.
Vi blir oppdratt til å posisjonere oss, både via vår tenkning og i forhold til hvordan skole og samfunn er innrettet, og dermed så å si ute av stand til å fatte helheter, til å se oss selv uten i fra. Tenkningen vi lærer på skolen fra første skoledag handler om kategorier og motsetninger. Folk flest finner det således naturlig å posisjonere seg i tidlig voksen alder, tilsynelatende helt naturlig, i en tilgjengelig posisjon (gjerne den foreldrene var i) og blir der, på godt og vondt, resten av livet – det være seg en høyre- eller venstre posisjon, en Kristen posisjon, en vitenskapelig posisjon eller hva det nå enn skal være. Istedenfor å heve blikket – å se på helheten – engasjerer de fleste seg i det de kan best.At alle i vårt samfunn utdannes til spesialister – forskere, økonomer, leger, lærere, snekkere osv., er kanskje den viktigste årsaken til at vi ikke evner å bedrive noen reell systemkritikk. Å heve blikket er altså et blikk som skal ta mange hensyn, og å si noe om det innenfor vitenskapens krav til dokumentasjon er et enormt arbeide som antagelig overskrider hva ett menneske kan få til i løpet av ett liv. Vi har derfor ett problem når det konforme samfunn forteller oss at bare utsagn som til gangs er vitenskapelig dokumentert, er for gyldige å regne. Vi trenger positivismens etterrettelighet, men vi trenger også noe mer. Dette «noe mer», som kort sagt innebærer en fundamental overskridelse av skille mellom det subjektive og det objektive – både når det gjelder forholdet mellom forsker og forskningsobjekt og når det gjelder forholdet mellom det objektive og det subjektive i selve kildene, har blitt forsøkt innført i vitenskapen av vitenskapsteoretiske retninger som kalles «Den doble Hermeneutikk» og «Postmodernismen». En slik overskridelse krever vilje, evne og tid til refleksjon.
Disse retningene har imidlertid møtt hard motstand, tilhengere blir i media beskyldt av velrennomerte professorer for å være fiender av fornuften. En viss skepsis er fornuftig, faren for utbredt relativisme er reell, men ingen grunn til dermed å hive barnet ut med badevannet. De to alternative vitenskapelige retningene innehar innsikter som kan spore til et dypere erkjennelsesnivå, eller bevissthetsnivå, om man vil. Men tradisjonalistene har vunnet frem – barnet har forsvunnet med tidevannet – det er det positivistiske vitenskapsideal som fortsatt skal gjelde. New Public Management og de såkalte «Kvalitetsreformene» er nettopp praktiske administrative tiltak for å verne om tradisjonell metode i utdanning, forskning og samfunn. For forskernes vedkommende gir det blant annet tellekant systemer for å måle produktivitet. Med et slikt effektiviseringstiltak blir det sjelden tid for noen dypere refleksjon. Et siste punkt som må nevnes er at 90 prosent av all forskning er oppdragsforskning. Innenfor en slik type forskning er det sågar ikke behov for dypere refleksjon.
Men det som likevel kanskje er mest betenkelig i dag er den likegyldigheten som synes å råde. Man kan klart få den oppfatningen i dag at mange ikke ønsker å ta noen posisjon i det hele tatt; og lever i stedet etter det nye slagordet som fint kan etterleves med en selvopplevd moralsk selvfølelse intakt i et velutviklet materialistisk velferdssamfunn samfunn; «Enhver er sin egen lykkes smed, og klarer du deg ikke så er det ditt eget problem». Man plasserer seg på sin lille tue med likesinnede og lar resten av verden fare sin egen sjø.
MODIGE NYTENKERE
Men det finnes noen få modige nytenkere i vårt land, og i Vesten generelt, som tør å stå frem å fortelle om det de ser når de med et våkent blikk vurderer vår ideologi og hvordan den virker på menneske og samfunn. Hvor er så de? De er ikke enkle å få øye på, de færreste har hørt om dem. De fleste foretrekker å holde seg i sine små lukkede fora blant likesinnede i påvente om at folk skal våkne opp å oppdage dem. Noe få enkeltpersoner våger seg ut i avisenes åpne nettsider. Hvorfor er de så vanskelig å få øye på? Grunnen er ganske enkelt at de ikke slipper til i den etablerte pressen.
Etter min mening bør den offentlige dialogen snarest begynne å stille spørsmål som: Hva er egentlig det Moderne Prosjekt – vår ideologi? Hva vil det si å leve innenfor en humanistisk-positivistisk-materialistisk konsensus? Hvilken overordnet ramme kan kampen mellom høyre og venstre plasseres innenfor? Hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med konformiteten, hvis man virkelig oppfatter konformitet som et problem, må man være villige til å ta skrittet utenfor posisjoneringene å se litt på hvilken ramme disse plasseres innenfor. En slik tankehandling er det som kalles systemkritikk. Jeg tror også det er viktig å påpeke at for at systemkritikken ikke bare skal forbli kritikk, så må den gjøres om til allemannseie. Det kan med andre ord ikke bare være noe obskure filosofer driver med i marginale tidsskrifter med mer eller mindre forståelig terminologi.
Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men det bør i det minste foregå en dialog om det. Det er svært merkelig og svært betenkelig at vi innenfor et såkalt fritt demokrati ikke evner å føre dialog om egen samfunnsoverbygning og fundament, der mange – selv etter ti, tolv års skolegang, eller mer – ikke engang synes å innse at også vårt samfunn styres etter ideologiske føringer. Bare dette i seg selv er faktisk en mere enn god nok grunn til at konformiteten bør konfronteres.
Her oppe i vårt lille land, Norge, raser debattene om hva som er sunn mat. Man henger seg opp i næringsstoffer, vitenskapelige studier og ulike kostråd. Alt dette fokuset på sunn mat – hvor er vi egentlig på vei? Det vi vet er at vestlige sykdommer som hjerte- og kar-sykdommer, kreft, autisme, diabetes og overvekt er økende i populasjonen. Noe er galt. Kanskje man heller bør spørre seg, hva er tradisjonsmat? Og hva er kultur? Og hva er koblingen mellom dette og sunn mat?
Av Martin H. Inderhaug, gastronom utdannet ved akademiet Slow Food i Pollenzo, Italia
«Norge skiller seg fra de fleste andre land ved at svært få områder – hvis noen i det hele tatt – er tilstrekkelig store nok til å kunne overleve på av jordbruk alene. Det som kjennetegner vår utnyttelse av matressurser gjennom historien er at de har vært langt vekke fra hjemmet, som på sjøen, på fjellene og i skogene. Men disse ressursene var noen ganger store nok for oss til å kunne tilby matprodukter som andre ville ha. Spesielt i nordområdene var handel med fisk for korn svært utbredt. Men til tross for dette så var nordmenn bønder for en del lengre tid enn i de fleste andre europeiske land, men kanskje på en litt annen måte.»
Menneskelig historie
Tradisjonsmat kan defineres som noe man spiste regelmessig i et geografisk område for en bestemt tid siden. Men før vi begynner med å definere vår kultur, må vi bli enige om hvor lang tid vi skal gå tilbake. La oss ta for oss vår art, homo sapiens’ historie. I dag lever vi, verden over, med størsteparten av vårt matinntak fra landbruk. Faktum er at vi har hatt landbruk i en svært kort tid av vår menneskelige eksistens. Jordbruk som resulterte i en økende populasjon startet for rundt 10.000-11.000 år siden i Midtøsten, mens mange andre steder for en kortere tid siden, som for eksempel i Norge, hvor man antar å ha hatt jordbruk i bare 5000 år.
Når det gjelder Norge så er våre etterkommere fra folket som for ca 11.000 år siden dro nordover og fulgte etter isen etterhvert som den smeltet lengre og lengre nord. Landet som ble liggende igjen, var fjellrike områder med enkelte små områder av fruktbar jord langs kysten og i dalene. Store dyrkbare områder, finner man først og fremst bare i noen få innlandsområder.
Vår menneskelige historie før den tid er vanskelig å tidsfeste, fordi det kommer an på hvordan vi vil definere mennesker. Slektstreet til primatene som ledet oss til vår art, skilte lag fra våre nærmeste slektninger, sjimpansene, for rundt seks millioner år siden. For fire millioner år siden begynte våre forfedre å gå oppreist, og for to millioner år siden ble våre hjerner mye større enn hos andre aper. Dette resulterte i at vi ble intelligente nok til å kontrollere flammer og lage bål, lage verktøy og leve av å jakte på dyr, sanke nøtter, frø, bær og planter. Hvis vi er beskjedne og sier at vår menneskelige historie startet for en million år siden, så har vi i 99% av vår historie vært jegere og sankere. Våre egenskaper kan antas å ha vært genetisk formet og tilpasset et slikt liv. Med dette utgangspunkt kan det sies at vi er alle jegere og sankere. Mye mer enn vi er forretningsmenn, bussjåfører eller advokater.
Menneskelig tilpasning til ny mat
Mennesker utvikler og tilpasser seg nye miljøer, og til tross for at vi alle har en steinaldermann eller -kvinne i oss, betyr ikke det nødvendigvis at vi bør gå tilbake i tid og begynne å jakte. Men derimot å kjenne sin egen arts historiske matkultur er uvurderlig kunnskap når det kommer til hva som er sunn mat.Videre er det også viktig å være klar over til hvilken grad vi mennesker kan tilpasse oss.
Paleopatologer studerer tegn på sykdom i rester etter mennesker fra eldre tidsperioder. Deres generelle konklusjon er at det kornbaserte kostholdet førte til en rekke helseskader: folk ble lavere av vekst, barnedødeligheten økte, levealderen ble lavere, og infeksjonssykdommer, jernmangelanemi, osteomalasi og andre defekter i skjelettdannelsen, tannråte og tannemaljeproblemer forekom hyppigere. Riktignok var faktorer som tettere bosetning og lettere smittespredning også medvirkende. Imidlertid er det ikke urimelig å anta at kornet har spilt en stor rolle.
Men at mennesker tilpasser seg ny mat viser seg for eksempel ved at de fleste mennesker som stammer fra Nord-Europa i dag er blitt tilpasset å fordøye laktose fra melk. Det er beregnet at denne egenskapen skjedde gjennom en periode på 5000 år, det vil si at genene for å spalte laktose i et slikt tidsrom økte fra 5 til 70% av befolkningen. Samtidig i andre deler av verden, som for eksempel i Asia, er andelen av laktoseintolerante i enkelte land så høy som 90%.
På den andre siden, tåler asiatere generelt korn bedre enn folk fra Nord-Europa, sannsynligvis på grunn av den lange tiden de har livnært seg på korn. Asiatene som gjennom historien ikke tålte korn så godt, har over tid blitt selektert bort med kortere levetid og redusert fertilitet. Denne seleksjonen kan forklare hvorfor asiatere har opp til 50% større spytt- og bukspyttkjertel sammenlignet med europeere om tar man hensyn til kroppsvekt. Disse organene hjelper til å fordøye korn bedre, og gir høyere toleranse for ris, hirse og hvete. De relativt mindre kjertlene hos oss nordboere gjør det ofte vanskelig å fordøye korn, spesielt glutenholdige korn som hvete, havre, rug og bygg.
På samme måte som korn, ble mennesker i starten også syke av å drikke melk. Men gjennom tilpasninger i form av kulturelle teknikker for å bearbeide mat har mennesker klart å endre dårlig fordøyelig eller problematisk mat. I dag er kulturelle teknikker som spiring og bløtlegging av korn, fermentering og syrning av melk så godt som utdødd.
Preferanse for fett
Forskere antar at til tross for geografiske og kulturelle forskjeller mellom folkegrupper, spiste vi i forhistorisk tid hovedsaklig dyr. Og ettersom noe av det beste vi mennesker vet er fett, så spiste vi helst de fete delene på dyrene. Faktisk er det bare helt inntil våre moderne dager at magert kjøtt er foretrukket. Først og fremst var kjøtt brukt som en kilde til fett. Jo fetere kjøttet var, desto mer verdt var det. Økonomisk så vel som kulturelt. For eksempel i Norge var fiskehoder fra feit fisk som kveite, laks og uer lenge forbeholdt kun de geistlige og privilegerte.
Dersom man går bare et par hundre år tilbake og studerer malerier fra 1600- og 1700-tallet, legger man for eksempel merke til at den fettholdige delen av skinken ofte utgjør mer enn halvparten. Rent kjøtt er også relativt fettrikt, og dette forklarer preferansen for koking i tradisjonell matlaging, en teknikk i motsetning til grilling som ikke kaster bort kjøttets fyldighet, men som oppløser og konsentrerer fettet i form av kjøttkraft. Supper med kjøttkraft som basisingrediens er i mange kulturer svært anerkjent for dens helsemessige egenskaper.
Til tross for at dietter i utgangspunktet er et moderne begrep, kan lavkarbodietten knyttes til vår menneskelige matkultur ettersom inntaket av karbohydrater relativt sett var en del lavere. Både i tiden før jordbruket og forut for den industrielle revolusjonen.
Norges historie og matkultur
Norge skiller seg fra de fleste andre land ved at svært få områder – hvis noen i det hele tatt – er tilstrekkelig store nok til å kunne overleve på av jordbruk alene. Det som kjennetegner vår utnyttelse av matressurser gjennom historien er at de har vært langt vekke fra hjemmet, som på sjøen, på fjellene og i skogene. Men disse ressursene var noen ganger store nok for oss til å kunne tilby matprodukter som andre ville ha. Spesielt i nordområdene var handel med fisk for korn svært utbredt. Men til tross for dette så var nordmenn bønder for en del lengre tid enn i de fleste andre europeiske land, men kanskje på en litt annen måte.
Mennene så på seg selv som bønder, til tross for at de var fiskere eller seilere som dro langt av sted fra gården i mer enn halvparten av året. Kvinnen drev gården, men i de hektiske periodene om sommeren – når årets forsyning av mat for både dyr og folk måtte bli produsert – høstet, tilberedte og konserverte også mennene.
Dyrene som ble brukt som mat ble alltid slaktet om høsten for å spare fôr, og kjøttet ble konservert på forskjellige naturlige måter. Torsk ble fanget i store mengder vanligvis om vinteren under gytesesongen. Fangsten ble konservert ved tørking og kunne lagres i flere år. Vår diett var derfor basert på konservert mat, både i byer og på landet langt utover 1800-tallet. Husdyr var vanlig, også i byene hvor det var offentlige beiteområder til bruk for beboerne.
Fisk og kjøtt var konservert ved tørking, salting, fermentering og røyking, eller ved en kombinasjon. Ferskt kjøtt ble bare spist under slaktesesongen, og fersk fisk hovedsaklig om sommeren. Melk og melkeprodukter som ost, smør, surmelk, kjernemelk og myse var viktige elementer i dietten. I tillegg til kuen, var også melkeprodukter fra geit, sau og reinsdyr brukt i kostholdet. Bygg og havre, som er de beste kornslagene tilpasset vårt klima, var de vanligste korntypene, og disse ble trolig introdusert ca 2500 f.kr. I hele landet finner man store bakerovner eller bakseteheller, men det var vanlig å fermentere brødet. «Variasjonen er ikke stor, men maten er rikelig og god», skrev en landmåler om kostholdet i Nordland i 1824.
Så kom forandringene
Til tross for regionale og individuelle forskjeller i vårt daglige kosthold, var det grunnleggende kostholdet veldig likt over hele landet, med bare mindre forandringer helt inntil midten av 1800-tallet. Da ble den norske dietten alvorlig kritisert av vår alles kjente folkeminnesamler, Peter Christen Asbjørnsen. I kokeboken Fornuftig Madstell fra 1864 introduserte han nye teorier om mat, diett og kvinner inspirert av tyske naturvitenskapsmenn. Disse teoriene var ikke overens med norske tradisjoner, og Asbjørnsen påstod at norske kvinner var dårlige matlagere. De visste ikke engang hvordan man lager grøt, og de burde lære alt på nytt basert på de nye naturvitenskapelige teoriene. For eksempel mente han at fullkorn av havre og bygg ikke bare er vanskelig å fordøye, men en direkte fare for mennesker. Han anbefalte heller at man brukte finsiktet mel. Sukker og sirup var som en velsignelse for menneskelig ernæring, og kaffe var så styrkende at det kunne erstatte kjøtt.
Saltets rolle
Videre i boken anbefaler han å lage suppe fra ferskt kjøtt, og ikke saltet kjøtt, ettersom enkelte vitenskapsmenn på denne tiden mente at saltet trekker mellom 1/3 og ½ av næringsinnholdet ut av kjøttet og inn i kokevannet, og at det konserverte kjøttet derfor tapte det meste av sin næring. Samtidig mente den tyske professoren Klencke følgende: «salt er ikke bare har en god og nødvendig smak, det er også uunværlig for vårt liv, vår ernæring, og for en sunn miks av våre kroppsvesker. Salt utgjør 62 % av den solide delen av blodet. Kroppens vev er rik i salt, og all utkillelse i form av svette, tårer, urin og galle utgjør opp til 60% kjøkkensalt».
I dag er også salt omdiskutert av norske myndigheter, som ellers i verden over. I dag anbefaler man et restriktivt saltinntak. Saltets rolle for menneskelig helse kan bli sporet mange århundrer tilbake. Den romerske matelskeren Apicus skriver i sin kokebok fra år 25 e.kr: «det er bra for fordøyelsen, setter magen i gang, motvirker sykdom og kan bli brukt for å forebygge pest og feber. Det er bedre enn du tror.»
I en dansk-norsk publisering rettet mot folket fra 1808 er salt lovpriset på samme måte, og salt er gitt de samme karakteristikker som Apicus gav nesten 1800 år tidligere. Av Klencke er saltet kreditert mange egenskaper; «det hjelper fordøyelsen, gjør blodet tynnere, skaper orden i kroppens utskillelser og på denne måten forebygger depresjon». Kock beskriver dramatisk i sin bok om hvordan en fange som bare får brød og vann, lever uten salt. «Han vil bli sakte torturert og vil dø av mangel på salt med en mye mer forferdelig dødsmerte enn ved øks eller hengning. I en kokebok av Minna Wetlesen fra 1890 siterer hun Klencke: «Der det er mangel av salt, vil ikke kropp og liv trives».
Grøtstriden
Asbjørnsens kokebok provoserte fram det som blir kalt den norske grøtstriden, som varte i 2 år. Striden ble foretatt i avisene og startet da Eilert Sundt i en anmeldelse av boken kritiserte forfatteren for hans angrep mot norske kvinners dårlige matlagingsferdigheter. Sundt mente at boken er en fornærmelse mot det norske folks matkultur, ettersom tusenvis av års tradisjoner har vist kvinnene hva som er best. Diskusjonen om hvordan å koke grøt var bare et symbol. Det som virkelige lå til bunns var det nye naturvitenskapelige perspektivet på mat.
Debatten skapte mye publisitet for boken, og etter et par år påviste noen forskere at Asbjørnsens påstander ikke stemte. I 1886 hadde skandinaviske forskere et møte i Norge hvor den norske professoren Lochmann holdt en leksjon angående viktigheten av det nasjonale kostholdet. Lochmann viste hvordan, tidligere i århundret, at den utbredte norske tradisjonelle dietten var blitt holdt skyldig for mange sykdommer, men at dette ikke stemte.
For eksempel forsvant den fermenterte raksilda eller ”surt bondegods” som vanlig matrett over store deler av landet rundt 1870-årene fordi at man trodde den var årsak til spedalskhet, mens i innlandet overlevde rakfisktradisjonene fordi man ikke hadde særlig med spedalskhet i fjellområdene.
Lochmann viste med eksempler hvilke helsemessige negative effekter det kan ha dersom man bytter ut enkelte tradisjonelle matvarer med nye. Videre presiserte han at vitenskapen burde respektere de århundrelange erfaringene som lå bak vårt tradisjonelle kosthold, og med sine kunnskaper heller prøve å forstå og lære om sunn mat med et tradisjonelt og kulturelt perspektiv.
På samme møte presenterte en annen doktor sin frykt da han fortalte om sin erfaring med at arbeiderne i byene hadde begynt med et usunt kosthold, og at dette kunne lede til et økt problem, ettersom deres barn ville bli påvirket av den dårlige innflytelsen. De usunne matvarene som doktoren var redd for skulle spres var kaffe, sukker og hvitt brød. Disse burde heller bli erstattet med skummet melk og grovt rugbrød med fett eller smør som var det tradisjonelle, og som han mente det var mye mer næring i.
Den offentlige debatten dalte av etter denne leksjonen. Det var ikke stor interesse på denne tiden om kosthold, og advarselen om matforandringene nådde bare fram til enkelte deler av befolkningen. Dessverre var den ikke i stand til å stoppe Asbjørnsens påstander. Asbjørnsens kokebok som fastslo at matvarer som kaffe, sukker, sirup og hvitt mel er sunt, ble kjent og akseptert over hele landet.
Oslo-frokosten
I 1926 skrev skoleoverlege Carl Schiøtz Om en fullstendig omlegning av skolebespisningen i Oslo, en liten bok som introduserte begrepet oslofrokosten: «Kort og godt: Vi foreslår skolemiddagen ombyttet med en skolefrokost, minst like så kraftig eller rettere sagt betydelig kraftigere enn den nuværende skolemiddag og forøvrig tilfredsstillende alle (ernæringsmessige) krav som vi har stillet.»
Fem år senere ble det bestemt at skolene i Oslo skulle servere frokost for å bedre ernæringen til barna, og dette ble etterhvert også vanlig i resten av landet. Bakgrunnen var nye kunnskaper fra ernæringsvitenskapen og særlig oppdagelsen av vitaminene. Kokt mat skulle ikke lenger være grunnstammen i frokosten slik det hadde vært før, og slik oppsto dagens typisk norske frokost og nistepakke.
Melk og tradisjoner
Oslo-frokosten la blant annet stor vekt på at melken skulle drikkes fersk, og siden den tid har meierisamvirket gjentatt budskapet om at ingen drikk kan erstatte søtmelk, og vi har blitt en nasjon av søtmelkdrankere helt fra småbarnsstadiet.
En sterk fellesnevner for alle melkedrikkende kulturer er at mye av melken tradisjonelt har vært syrnet eller ystet. At denne tilberedningen av melk er så utbredt, også i isolerte kulturer, tyder på at våre forfedre gjorde det av gode grunner. Den ene grunnen kan være at fermenteringen av melk gjorde den lengre holdbar. Den andre kan være at de håndterte den bedre. Personer som ikke er i stand til å fordøye laktose skikkelig, kan ofte spise surmelksprodukter uten å få symptomer som når de drikker søt melk.
Ved surning av melk omdanner melkesyrebakteriene en del av laktosen til monosakkarider og videre til melkesyre eller laktat, som er lettere å fordøye. Samtidig øker innholdet av enzymer som kan hjelpe kroppen å fordøye laktosen og ta opp kalsium og andre mineraler. Framfor alt tyder mye forskning på at probiotiske surmelksprodukter kan bidra til bedre tarmhelse og redusert sykdomsrisiko. Vi skal derfor merke oss at kulturelle matbearbeidingsteknikker har gjort det mulig for folk over hele kloden å utnytte melkeprodukter på en bedre måte enn ved å drikke søtmelk direkte. Fermentering og ysting er derfor normen i alle kulturer, og har også vært svært vanlig hos oss inntil de siste generasjoner.
I Norge var surmelksprodukter som surmelk (skjør), sur myse (syre) og kjernemelk (saup) blandet med vann vanlig å drikke til de fleste måltider og som tørstedrikke gjennom mange hundre år før meieriene kom på slutten av 1800-tallet og innføringen av Oslo-frokosten. Surmelk var også svært utbredt som konservering av andre matprodukter, og dette gav en svært spesiell smak til maten. Sammen med en smak vi i dag ikke er vant til å lukte eller spise, har vi også tapt mange syrnete og sunne mattradisjoner.
Når det gjelder pasteurisering og homogenisering, er dette også svært moderne begreper i et kulturelt perspektiv. Pasteurisering som går ut på å varme opp melken gjøres for å uskadeliggjøre såkalte farlige bakterier, mens homogenisering blir brukt for å fortynne fettpartiklene slik at fettet ikke separeres. Mange opplever problemer med melk i dag, og enkelte leger og fagfolk spekulerer på om det kan være nettopp homogeniseringen og pasteuriseringen som er et av hovedproblemene. Homogeniseringen kan muligens øke eksponeringen for allergener, siden fettpartikkelen som inneholder proteiner i membranen får en mye større overflate. Den større overflaten kan også gjøre fettet og kolesterolet mer utsatt for harskning. Ulempen med pasteurisering er at oppvarmingen også endrer melkens proteinstruktur og reduserer innholdet av næringsstoffer, enzymer og vennlige mikrober.
I Norge er det ulovlig å selge upasteurisert melk, og dette er en lov som store meierisamvirker som Tine drar god nytte av, ettersom det blir vanskeligere for bønder å selge melken utenom Tine. Selskapet har store og utbredte produksjonsverktøy som gjør det relativt enkelt for dem å pasteurisere melken, mens for en ensom bonde blir det dyrt å gjøre det selv, som derfor tvinges til å selge den til Tine. Det hadde vært interessant å se om norske bønder kunne vært bedre tjent med å fjerne pasteuriseringsloven, og på den måten fjerne et stort mellomledd som Tine, før melken ble solgt til oss forbrukere. Ettersom Tine stikker av med størstedelen av det vi betaler for en liter med melk, kunne bøndene fått mer penger for melken, og den kunne blitt billigere for oss forbrukere. Samtidig bør melk være et trygt produkt, men dette kan også sikres dersom melken blir produsert under strenge hygieniske krav.
En løsning på dette kan være som de gjør i Italia hvor man for eksempel kan få kjøpt upasteurisert melk fra automater som drives av lokale bønder. Her et eksempel fra Cherasco: I mange land er det grasrotbevegelser, som for eksempel Slow Food, som jobber for bruk av upasteurisert melk, en utvikling som også er i sin spede begynnelse i Norge. I den forbindelse har organisasjonen Norsk Gardsost med bonde og ystetekniker Pascale Baudonell i spissen, gjort en stor innsats for å spre kunnskap om upasteurisert melk. Det har blant annet ført til Mattilsynet nå kan godkjenne produksjon av enkelte upasteuriserte osteprodukter her i landet.
Konklusjon
Det er slike grasrotbevegelser i kombinasjon med informasjon til folket som kan gjøre utslag og forbedre vår helse. Man trenger ikke å være kontroversiell eller radikal for å forstå at det meste i vårt vestlige samfunn dreier seg om penger. Alle vet at det ikke går an å overleve med noe, uten å tjene penger. Med dette i bakhodet bør man stille seg svært kritisk til alle råd som gies om hva man bør spise.
Det er svært lite penger å tjene for matindustrien, ernæringsprofessorer eller leger om de skulle fortelle om de helsemessige fordelene med å spise tradisjonelt. Tenk hvis leger begynte å fortelle pasientene sine om å legge om til et tradisjonelt kosthold, og la oss si at hypotesen om at tradisjonell mat er sunnere for din helse – da kan vi anta at en stor mengde pasienter ville blitt friske. Men hvem hadde tjent på det? Ingen av de nevnte. Legemiddelindustrien ville solgt færre medisiner, Stabburet ville solgt færre Grandiosa og ernæringsprofessorene hadde mistet sine jobber.
Å spise tradisjonell er nemlig det motsatte av å kjøpe industrielt bearbeidet mat i butikkene, det er det motsatte av å lytte på folk som har penger som høyeste mål.
Tradisjonell og lokal mat koster mer, men vær klar over at det koster mer fordi maten er laget mindre intensivt og med større omsorg. Uansett vil det ikke bli en større kostnad totalt sett. Tvert i mot vil det bli en investering i din egen helse, lykke og velbehag.
De siste tiårene har vi altså takket være teknologi og vitenskap, fått økt matens holdbarhet, produksjon og effektivitet i form av nye måter å dyrke, bearbeide, pakke inn og transportere vår mat. I tillegg har ernæringsvitenskapen gitt oss nye kunnskaper om vitaminer, mineraler, fett og karbohydrater.
Man ser gjerne på alt dette som fremskritt. Men går vi egentlig fremover? Kanskje fremover faktisk er helt feil vei å gå. Kanskje vi bør gå tilbake.
«Når det kommer til sunn mat, kan kultur og tradisjon lære oss like mye, hvis ikke mere enn hva professorene i ernæring kan», skriver Michael Pollan i sin bok, Til matens forsvar.
Bilde fra Osloforkosten fra kildenett.no, ellers alle bilder ved A. Viken.
Store Norske Leksikon (www.snl.no)
Lutefisk, Rakefisk and Herring in Norwegian Tradition, Astrid Riddervold
The Culture of Food, Massimo Montanari
Mat, Mennesket og Evolusjon, Iver Mysterud
In Defense of Food, Micael Pollan
Nourishing Traditions, Sally Fallon
Spørsmålene ”hvorfor permakultur?”, og ”hvorfor så travelt?” har hengt i luften siden vi ankom hytta til Eivind Bjørkavåg i Bærum. Det er på tide å få katta ut av sekken, men vi nekter å gjøre oss skyldige i å være de første til å spre endetidsnegativitet over tunet i aften. Så vi tyr til naivitet. (For nye lesere av Kulturverk anbefaler vi denne tidligere publiserte teksten – se her – av Anders Asphaug som en innføring i begrepet permakultur).
Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem i KULTURVERK, og Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK
“Glem at løsningen kommer fra politikerne som er opptatt av gjenvalg, eller fra pengefolka som er opptatt av mer penger. Løsninga kommer fra grasrota, det er deg og meg og det starter i vår egen hage”.
KV: – Hva mener du med dårlig tid?
Eivind gliser.
- Er det altså jeg som må peke på elefanten i rommet? Ok, la gå, la oss bli ferdige med det. Jeg liker ikke ordet krise. Og som jeg var inne på i sted: permakultur er ikke bare en nødløsning. Det er helt oppriktig et realistisk alternativ til det systemet som ødelegger jordkloden. Et alternativ som går ut på å skape ditt eget drømmeliv. Et drømmeliv som samtidig redder verden, noe jeg kan ikke få sagt det nok ganger.
Med permakultur kan vi skape et liv hvor vi dekker alle våre behov på en måte som gagner naturen, og det gir et bedre liv! Jeg vet det, jeg har sett det fungere i mange klimasoner rundt omkring i verden. Permakultur har det som skal til for å redde kloden, med å samle alle slags smarte, bærekraftige løsninger som strekker seg fra gamle tradisjoner til ny teknologi og forskning. Mennesket er det mest destruktive vesenet på jorda, men med permakultur kan vi være det mest konstruktive.
Vi står på baksiden av hytta, skjermet fra den urbane sivilisasjonen bare noen steinkast unna. Det er åtte år siden Ivar traff Eivind sist. Da var de fotballkompiser og unge filosofistudenter i Trondheim. Eivind var spillende trener på 5. divisjonslaget Ivar spilte på. Mannskapet var mildt sagt varierende, ærlig talt syltynt, og Ivar husker fortsatt den første lagoppstillingen à la Bjørkavåg. Digre kjemper i forsvar, de få med teknikk på midten, og dem med fart på topp. Knallhard defensiv organisering med fokus på spill i lengderetning – oftest i form av lange baller inn i bakrom. Slik presterte de blant annet å tape kun 2-1 mot serielederen. Det var en kampplan gjennomsyret av realisme. Men den langsiktige planen var likevel visjonær. Og vi tror Eivind er litt slik fortsatt.
Det langsiktige er visjonært, men utenkelig å gjennomføre uten realismen i bunn. At det brokete mannskapet i Trondheim faktisk skulle kunne begynne å fungere som et lag, snarere enn å bryte sammen både sosialt, sportslig og mentalt etter den første kampen, var det få andre enn Eivind som var helt sikker på før sesongen begynte. Og han fikk rett. Også permakultur er for Eivind både realistisk og visjonært. For mange kan det nok virke vidløftig og drømmende, noe som automatisk gjør gjennomsnittsnordmannen mistenksom. Men det er et reelt alternativ nettopp fordi det er gjennomførbart og etterprøvd, sier han.
KV: – Men du nevnte en viss elefant?
- Hehe, dere gir dere ikke. Ja, dere vet, det hviskes om den perfekte stormen, om de store krisene som vi står overfor, som kommer nå omtrent samtidig. Økonomisk krise, klimakrise, energikrise og befolkningsvekst. Men jeg pleier alltid å snakke om kriser med tanke på hvordan permakultur kan løse dem. Det er mer konstruktivt. Altså, en endring må starte med deg og meg. Og permakultur er den beste måten å endre tingenes tilstand på, fordi det er den beste måten både å overleve en krise på og å unngå den.
Realisten Bjørkavåg er i gang
- Men vi kan ha godt av å være litt problemorienterte et lite øyeblikk for å minnes om at alt ikke er rosa og fluffy, men faktum er at vi er ille ute hvis ikke vi gjør noe. Verden over ligger det folk hjemme og griner fordi de har skjønt alvoret. Plante- og dyrearter dør ut hver eneste dag og det går fortere og fortere mot avgrunnen, og enkelte klimaforskere og folk som har greie på det sier at det allerede er for sent, og vi kan like gjerne fortsette festen.
Med en blåbrun regjering som ikke har klima og miljø som en av sine sju viktigste satsingsområder, ser det jo mildt sagt stygt ut. Når vår sittende statsminister, Erna Solberg, blir minnet på av sine rådgivere om at hun må gå ut i media og si noen fine ord om miljø og forvaltningsansvar, for dermed å fase ut oljefyr i offentlige bygg som løsningen som virkelig monner – da er det bare å si god natt.
Hvis jeg skal representere Bærum Permakulturforening må jeg legge vekt på at vi er partipolitisk uavhengig og det ikke er meningen å henge ut de blåbrune, det skjer over hele fjøla. Kristin Halvorsen som finansminister under forrige finanskrise gikk ut og oppfordret folk til å shoppe mer. Erik Solheim gikk i sin tid ut og sa at han støtter de gigantiske, miljøødeleggende monokulturene. Ap har vært flinkiser uten å se det store bildet. Lista er lang.
Glem at løsningen kommer fra politikerne som er opptatt av gjenvalg, eller fra pengefolka som er opptatt av mer penger. Løsninga kommer fra grasrota, det er deg og meg og det starter i vår egen hage. Det høres kanskje enkelt ut, men når noen av de største problemene i verden inkluderer befolkningsvekst, matforsyning og jorderosjon, og løsningen på matforsyning og jorderosjon er å skalere ned jordbruket og gjøre det kretsløpsbasert, trenger man ikke være rakettforsker for å gjennomskue argumentet til industrien om at det mer effektive kretsløpsbaserte småskalajordbruket ikke er realistisk fordi det krever flere hender.
Matindustrien er katastrofal, og for å si det som stifteren av permakultur, Bill Mollison, «you’d have to be an evil genious to do worse». Med enorme områder pløyd opp til åpne sår, hvor vind og regn tar med seg utrolige mengder matjord og skyller det til havs, ligger gigantåkrene døde tilbake etter giftangrep og mineralgjødsling. Slik får vi kornet vårt, risen, soyabønnene og maisen. I tillegg til at matindustrien bidrar til å ødelegge jordkloden er det disse monokulturene som er mest utsatt for ekstremvær og dårlige avlinger.
Vi har et moralsk ansvar som rike nordmenn å dyrke litt av vår egen mat i stedet for å kjøpe den ut av hendene til de sultende i de landene den blir produsert. Mer enn 60 % av maten vi spiser blir importert. Og enda mer hvis man regner med regnskogen som blir hugget ned for å dyrke fôr til dyra våre.
Naturen blir vandalisert, enorme mengder skog blir hugget og enorme områder blir gjort om til ørken, forbruket vårt av duppeditter fører til ekstrem forurensing, til korrupsjon og skjevfordeling. Og hvor kommer disse pengene egentlig fra? Og hvor ender de? Konflikter oppstår i kjølvannet, sammen med sult, sanitære forhold, vannmangel, migrasjon og smittsomme sykdommer. Lista er lang.
KV: – Som fører oss inn i den perfekte stormens økonomiske side?
- Ja, og befolkningsvekst og en hel del av de andre problemene. Alt henger sammen. Hvis de fattige skal opp på vårt velstandsnivå, eller forbruksnivå, la oss heller bruke det begrepet, så er det over og ut. Egentlig vet folk dette. Men vi har ikke hatt noen realistisk løsning før permakultur. Den demokratiske kapitalismen har spilt falitt. Økonomisk vekst har vi nå gjennomskuet, og den virker ikke. Ikke på sikt. Vi er nødt til å ta drastiske virkemidler i bruk. Vi er nødt til å slutte å støtte det systemet som ødelegger jordkloden. Vi må gå over til å bruke naturen. Vi må gå over til en evighetskultur.
“Jeg mener at i dag er det alt for mange lover og regler vi må forholde oss til som gjør det veldig vanskelig å leve ut permakulturens fulle potensiale. Sånn sett er det er viktig at folk går foran med et godt eksempel og bryter reglene”.
KV: – Kan krisene du nevner overleves og ikke minst unngås?
- Ja. Permakultur er kjent for å reversere ørkenspredning, det bringer rent vann tilbake til tørre områder, det gir en rik matproduksjon som beriker jorda istedet for å utarme den, og der det ikke slår matindustrien i antall produserte kalorier, slår vi dem på produserte næringsstoffer. Permakultur gir oss tak over hodet med naturlige byggeteknikker og har langsiktige løsninger på alle fronter som gjør at det ikke er noen utopi å alliere seg med naturen. Skadedyr i matproduksjonen er heller ikke noe problem for etablerte permakulturalister.
Ved å observere naturen og skape rike økosystemer får vi en bærekraftig og høyproduktiv matproduksjon med naturlig skadedyrbekjempelse i form av rovdyr og rovinsekter. Permakultur har alt som skal til for å redde verden, men vi har dårlig tid og vi må få med oss lovgiverne. Sånn det er i dag er det forbudt i Norge å redde verden. Det er en lang rekke eksempler på at bærekraftige teknikker ikke er lov. Det dreier seg om hvordan man skal holde høner, ha kompost, bygge effektive ovner, naturlig husbygging etc.
Mobilt hønsehus under utbygging
Vi er nødt til å erkjenne at vi har kommet så langt at det kreves drastiske tiltak, at vi må få lov til å eksperimentere med bærekraftige teknikker uten å bli plaget med reguleringer og lover. Lovene i det systemet som har ført til problemene vi står overfor, står i veien for å føre oss trygt ut av problemene.
Systemet vi er inne i er som en løpsk bøling på sikker vei mot stupet. Det er absolutt ingen måte å snu det innenfra. Her kommer permakultur inn ved å bruke naturen som gjeteren som plystrer et par kjappe meldinger til gjeterhunden som på null komma niks snur hele flokken. Det er naturen som kommer til å berge oss, men da må vi alliere oss med den og la den redde oss. Vi er det mest destruktive vesenet på jorden, men vi kan bli det nyttigste.
Natur og ånd
KV: – Det er umulig ikke å spore en viss åndelig dimensjon i det du snakker om her, Eivind. Det minner om Arne Næss da han snakket om Spinozas naturalistiske panteisme, eller en sjamanistisk tilnærming til vårt slektskap med det som lever.
- Åndelighet følger den personen som snakker om det. Permakultur handler åpenbart om å komme nært naturen, å observere naturen og samarbeide med naturen. Det finnes unektelig en kraft i naturen som vi ikke kan se med det blotte øye, men som er rundt oss og i oss og som på ulike måter kommer til uttrykk. Selv er jeg ikke så opptatt av det, også fordi en overdimensjonering av det bryter med realismen i det hele. I det lille permakulturmiljøet i Norge er det foreløpig dessverre en overvekt av hippier i de miljøene som ønsker å redde verden, og det taler paradoksalt nok ikke i naturens favør.
Der sitter de og røyker pipa si og forteller om nisser og dverger og feirer 150 medlemmer i Norsk Permakulturforening på 25 års innsats, men blir sure hvis man er litt politisk ukorrekt eller kaller en spade for en spade fordi de synes det er så jævla viktig å bli godt likt av alle. For meg er det derfor viktig at åndeligheten blir en privatsak, og et ikke-anliggende og uinteressant tema i permakulturmiljøet.
Metafysikk er ikke en del av permakultur, men hver enkelt kan tro det de vil, bare ikke lær bort permakultur som om at nisser er en del av det. På samme måte er det greit hvis du har lyst til å boikotte uøkologiske produkter eller Coca Cola eller slutte å spise kjøtt. Gå for det. Bare ikke kom og si at ”man må gjøre det, hvis ikke driver man ikke med permakultur”.”
Det som trengs er praksiseksempler, det er det ingen tvil om. Endringen som skal til starter med deg og meg. Jeg mener at i dag er det alt for mange lover og regler vi må forholde oss til som gjør det veldig vanskelig å leve ut permakulturens fulle potensiale. Sånn sett er det er viktig at folk går foran med et godt eksempel og bryter reglene. Ikke gjennom å skade andre, men gjennom å plante ting og gjennom for eksempel å bygge hus på den måten de vil, og å bygge ovner som er mer miljøvennlige og effektive enn de som er utbredt i dag.
Hügelkultur
Vi må få kunne bygge bærekraftige gråvannsanlegg og toaletter. Naturlig husbygging er et superviktig element som er et mareritt å få bygge her i Norge. Vi må kunne selge og bytte fritt, uavhengig av om produksjonsdyra fikk litt kjøkkenavfall til lunsj eller at frøene ikke står på godkjentlista til EU. Hvis politikerne mener alvor med at vi skal tenke på miljøet så må det åpnes for at det må bli lovlig å eksperimentere med bærekraftige løsninger. Det er essensielt!”
Hvis vi i rike Norge som blir regnet for å være et av verdens beste land å leve i kan gå foran med et godt eksempel, så er jeg sikker på at det vil bli lagt merke til og at det vil gi en vanvittig signaleffekt. Oslo hadde frekkhet nok til å søke om å bli regnet som Europas grønne hovedstad, og med en real permakulturdugnad så hadde kanskje dette vært på sin plass. Det er mange balkonger, hager og hytter rundt omkring hvor man kan dyrke litt av sin egen mat og eksperimentere med bærekraftige alternativer.
“Permakultur hjelper oss med å få til et samspill med naturen som vil gi mer næringsrik mat, som er bedre og mer etisk mat enn det industrilandbruket kan gi oss – uten at vi egentlig trenger å jobbe noe særlig for det. 37 timers arbeidsuke er uhørt! Hva med 12? Hva ville du brukt fritiden din på da?”
Der ingen skulle tru at nokon kunne bu
Da vi tok t-banelinje 2 vest til Avløs og gikk den lille rusleturen Eivind hadde tegnet opp for oss, støtte vi plutselig på en loddrett fjellside som på mange måter markerte verdens ende – i alle fall for det siviliserte menneskets øyne – slik at vi rett og slett måtte stoppe opp og se oss tilbake. Men er man imidlertid oppmerksom og får øye på en liten sti som er mer egnet for geiter enn for mennesker, vil man etter knappe hundre meters fjellklatring finne denne mannen i gummistøvler som kan fortelle deg at dette altså slett ikke er verdens ende likevel, men snarere begynnelsen.
Stedet ligger rett ved Gerhardsenhytta hvor statsledere fra øst og vest har diskutert verdensproblemer siden den siste store krigen. Vestover ligger idylliske Dælivann med Kolsåstoppen i bakgrunnen. Nordover er det tjukk skog, mens i øst ligger disen fra hovedstadens pengerøyk og elektrisk opplyste nattehimmel. Men her på tunet råder stillheten, den bortgjemte, kun sporadisk forstyrret av turgåere og hønsekakling. Men stillhet og ro til tross: det er intet vilt å spore av tunets landskap. Overalt bærer området preg av å være bearbeidet, plantet, oppgravd, bygget og omdannet, alt justert i forhold til alt det andre, og tydelig utført av menneskehender. Her er natur, men også kultur. Her er permakultur.
Vi står med Bjørkavåg ved det mobile hønsehuset bak hytta. Den blir sentral i driften, og er snart ferdig. Med solcellepanel på taket skal det generere elektrisitet til strømgjerdet rundt som beskytter vogna og hønene mot rovdyr. Hønsehuset med metallgitter i bunnen under vaglene rulles til et nytt område når hønene har spist seg ferdig på det første feltet.
Beiteskiftesystem som dette fungerer også i storskala med storfe. Med riktig gjennomføring bygges jorda og beitet og jordlivet blir bedre og bedre år for år, samtidig som at dyras tilstedeværelse binder mer klimagasser i jorda enn de slipper ut. Slik redder man verden ved å spise kjøtt og egg, sier Eivind. Når sant skal sies er løsningen imponerende kreativ. Og dypøkologisk.
- Høner er noe av det smarteste du kan ha. De spiser nesten alt. De her hjelper meg med iberiasnegler og andre skadedyr, og det er mye bedre å gi dem kjøkkenavfallet enn å kompostere det. Det du ikke kan gi dem legger du bare under mulchen i kjøkkenhagen. Og så lager de noe av den beste maten i verden, ved siden av bacon og hamburger, med sine egg og sin hønsefrikassé. Og så er de så herlige å se på! Bedre enn TV!
KV: – Men hønene dukket ikke opp av seg selv?
- Disse fikk jeg gratis gjennom et tips fra en venn og permakulturkollega. En økologisk eggbonde skulle bytte ut hønene fordi høner legger færre egg under fjærskifte, og ettersom norske forbrukere vil ha enorme, unaturlige kyllingbryst i stedet for skrale, men velsmakende høner, så er det billigere for driften å betale for å destruere dem enn å selge dem. Matindustri, vet du. Jeg var allerede på utkikk etter høner på den tida, så timingen var perfekt.
Etter en rask kalkulering fant jeg ut at jeg kunne ha 15 høner, og det fikk jeg. Hvite italienere. Genetisk utvannet, og ødelagte som naturdyr grunnet industriavl, men fine jenter med klærne på. Og de legger nydelige egg. Mye bedre enn i butikken! Øvrig fôr til hønene henter jeg i bunnen av brødskjærermaskiner på butikkene på Bekkestua, og så har jeg avtale med Baker Hansen. De er veldig allrighte. Coop Mega på Bekkestua har også vært veldig velvillige, som har gitt oss maten som har gått ut på dato når vi har hatt kurs.
Mens Eivind og hans samarbeidspartner på hønsehuset, Elias Boysen, diskuterer finjusteringer som vogna må gjennomgå, finner vi oss noen komfortable fluktstoler i påvente av at spørsmålsrunden kan fortsette. Tankene går tilbake til den gang i Trondheim. Den gang var han, i mine øyne, langt mer urban enn meg. Og mens jeg dro til fjells etter endte studier, dro Eivind etter hvert til champagnefrokost og overklasseboble i en tropisk metropol. Nå er jeg tilbake i byen, mens han mater høner, rusler rundt i skogen og bygger hügelkultur. I fjor startet han opp Bærum Permakulturforening sammen med en gjeng likesinnede og er primus motor for praksiseksempelet i Bærum. Hva skjedde?
- Min daværende samboer fikk seg jobb i Manila, Filippinene, så jeg søkte permisjon og ble med på lasset. Der levde jeg nesten to år i en overklasseboble. Med kort vei til typiske sydhavsparadis med mangomargarita i hånden og tærne i sanden kan man trygt si at jeg fikk følelsen av å leve som en millionær bare i kraft av å komme fra Norge. Uten arbeidstillatelse måtte jeg være hjemme og med samme døgnrytme som madammen hadde jeg plutselig tid til å lære om alt mulig rart, og det var slik jeg etter hvert fant permakultur.
Som en av del av de ytterst få rike, i en nasjon med 100 millioner innbyggere på samme landområde som Norge, var det bare ti minutter med taxi fra der vi bodde i overklasseboblen til slum og total fattigdom. Jeg fikk se hvordan de rike opprettholder sin makt over de fattige, og hvordan det går ut over mennesker, dyr og natur. Jeg hadde hørt det før, hvordan krig og fred og politikk og sånn er viktig i verden, men den plutselige innsikten om at det er oss i Vesten, med vårt forbruk, som er ansvarlige for de katastrofale hendelsene i utviklingsland, var likevel en ny innsikt for meg.
Eivind klør seg i hodet.
- Det gikk opp et lys for meg. Det sto klart for meg rimelig kjapt at permakultur løser alt dette. Selv om vi på mange måter er på stadig raskere vei mot avgrunnen, vil vi berges ved å bruke naturen slik som i permakultur. Etter denne oppvåkningen ble det vanskelig å vende tilbake til livet som ordinær forbruker i plastikksamfunnet. Fordi naturen har en verdi. Det er den største skatten vi har! Og det at man må ofre sitt ve og vel for å redde verden er bare tull, i permakultur kan man leve et drømmeliv samtidig som man redder verden!
Med denne erkjennelsen var det for sent å snu, og da Paul Wheaton som en av autoritetene innen permakultur ville ha meg med på en permakulturell roadtrip i USA, falt de siste brikkene på plass. Det var vanvittig inspirerende, og det ga meg sikker innsikt i at permakulturbevegelsen er et av veldig få reelle alternativer til systemet som nå er i ferd med å ødelegge jordkloden.
Permakultur hjelper oss med å få til et samspill med naturen som vil gi mer næringsrik mat, som er bedre og mer etisk mat enn det industrilandbruket kan gi oss – uten at vi egentlig trenger å jobbe noe særlig for det. 37 timers arbeidsuke er uhørt! Hva med 12? Hva ville du brukt fritiden din på da? Med tid til hobbyer, familie og venner. Da kan vi skape paradis på jord. Og det eneste vi trenger å gjøre er å tilrettelegge, så ordner naturen resten selv. Kunnskap er alt som trengs.
Det handler ikke om å dra tilbake til steinalderen. Det er det skikkelig viktig at dere får med dere, for det er enormt viktig! Det er bare å glemme å redde verden dersom man må få folk til å gå tilbake til steinalderen, eller tvinge dem til å boikotte cola og hamburgere. Skal man boikotte alt som boikottes bør, så er det ingenting tilbake. Og da står man igjen med at man bør produsere mer av det man konsumerer. Så hvorfor ikke bare starte med det, så kan man heller gradvis trappe ned på cola og harryhandel.
Kompanjong Elias Boysen tilføyer:
- Det er viktig at barn får et forhold til naturen igjen. Vi ser en stadig fremmedgjøring til naturen hos unge mennesker, hvor det å ta i en spade blir sett på som noe laverestående, og hvor det å lappe en hullete bukse forbindes med lav sosial status.
Skolen framstår som lite utviklende for naturforståelse i dag, og dette må det gjøres noe med. Selv om skolen i dag prøver å være balansert, kommer samfunnskreftene tidlig inn og dirigerer mange unge inn på penger og status. Og så kommer kravene til skolen om økonomi og vekstlære mer og mer i de høyere trinnene. Dette er jo som kjent ikke helt i tråd med bærekraftig utvikling. Så skolen klarer ikke å lære bort hvordan man kan bli lykkelig ved å velge en litt annen retning.
Unge trenger å lære seg å lage ting og bli kreative, som noe fundamentalt man kan gjøre for at vårt forhold til ressursbruk blir mer bevisst. Og ikke minst vil egenmestring i å skape ting dempe behovet for å kjøpe det andre har laget til enhver tid og som kanskje er dyrere enn nytten. Man kan heller bli stolt av seg selv, istedet for hele tiden hige etter noe nytt som andre vil selge. Og så kommer resirkulering inn i bildet. En som vet å lage noe vil finne mange flere gjenbruksområder for det meste.
Det er selvfølgelig bra hvis de unge begynner å grave i jorda igjen. Men det er visst ganske fjernt for mange nå. Først når man selv opplever at det kan virke helende vil dette kunne nå fram. Det er jo ikke sånn at gamledagers slit ute på jordene er noe vi skal pålegge barn gjøre som en slags botsøvelse og moralsk oppdragelse. Barn bør få lære at naturlige planter med god naturlig jord som ikke er manipulert gir fra seg den beste og friskeste maten som man blir sunn av å spise. Det gir mer krefter og da blir litt jord under neglene noe til å leve med.
Jeg mener innholdet i skolen er viktig. Vi fleste har jo vært skoletrøtte en gang, og det kan ofte ha sammenheng med at læringen synes irrelevant. Det er likevel min mening at det er bedre å prøve å følge skolen enn å droppe ut som et allment råd til alle elever. Det var ikke så vanskelig da jeg var ung. Vi hadde faktisk en god del valgfag og mye formingsfag. At elever blir bevisst innholdet i undervisningen og begynner å stille krav er bare bra, men vi må ikke gå i den naive fella og tro at elevene selv kan klare å påvirke så mye selv.
Men så står vi igjen med den evige konflikten om viktigheten av teoretiske fag versus praktiske fag. Det er blitt mye teori uten relevant praksis for de fleste i dag, men ved å tilby svakere elever kun praksis vil det fort kunne bli en praksis uten teori…Best når disse kan forenes. Men vi må uansett inn på mer bærekraftige veier. Enten man er teoretisk glup eller ikke, så kan alle bidra i det viktige arbeidet mot en grønnere framtid.
Boysens ord vekker til ettertanke, og mens mørket siger på og det snart er tid for å starte hjemturen går vi til hügelkulturen rett utenfor terassedøra til hovedhuset. Hügelkultur er en form for høybed med mange fordeler. Den består av jord på tre. Den er enkel å bygge, om enn noe tidkrevende. Tiden sparer man inn etterhvert som årene går fordi den langsomme nedbrytningen av treet bidrar til å holde på fuktighet og å gi næring slik at man slipper å vanne og gjødsle.
KV: – Dette systemet må være perfekt for lathanser og døgenikter?
- Så absolutt, det er rom for mye avslapping i hengekøya dersom man vil det, og det inngår også i helhetsbildet – lykke. Hvis vi ser på Maslows behovspyramide inkluderer den mer enn bare mat på bordet. Er man en ordentlig arbeidsmaur og trives med det, er det ekstremt mye å hente på å lære seg permakultur. Det er masse penger å tjene på det, bare så det er sagt, men der er ikke jeg. Vi er skrudd sammen forskjellig, og jeg liker best hengekøye.”
Og køye skal vi snart alle sammen. Vi rusler en siste runde rundt tunet og betrakter de mange spiselige plantene Eivind entusiastisk peker ut. Planter som i de fleste andres øyne betraktes som ugress. Brennesle, løvetann, kløver, forglemmegei og mange flere. Næringsrike og nyttige vekster som naturlig inngår i teorien om at alle små og store ting innehar et nyttepotensial fremfor begrensende egenskaper. Så når vi igjen står på Avløs t-banestasjon i påvente av transport inn til byen igjen er det litt lettere å legge merke til de hvite kløverblomstrene som lener seg mot sykkelstativet ved perrongen enn det var da vi kom. Og det er da noe.
I Norge er permakultur en voksende, men fortsatt ung bevegelse, og Bærum har i nasjonal målestokk kommet langt allerede. Vi anbefaler alle interesserte til å ta turen innom hytta før snøen kommer, og dessuten til å sjekke ut Bærum permakulturforenings Facebook-side for mer informasjon (se her).
IS, tidligere ISIS/ISIL, figurerer nå som fast gjest i den tabloide hverdagen, og de programmatiske avskyerklæringene blomstrer. Igjen et skremsel, et skrømt som tilsynelatende uten årsak har oppstått fra det store intet for å skremme Vesten ut av søvnen, men det ser mer ut til at man skremmes inn i søvnen om man skal tolke reaksjonene. Slik strategien til USA og deres allierte nå er, er det uansett ingenting som tyder på at man vil knuse IS/ISIL med det første.
Av A. Viken, skribent og redaksjonsmedlem KULTURVERK
«Hvorfor ta dette med i betraktningen? Fordi historien gjentar seg, terrorgrupper med utgangspunkt i amerikansk og NATO-støttet destabiliseringspolitikk ender med å slå Vesten på kjeften. Selv om dette langt fra er hemmelig i den permanente globale nyhtsflommen, så er det de færreste som har disse årsaksforholdene på det rene når de leser, og forferdes med rette over nedslaktingen av det yezidiske kulturfolket, kristne, sjiaer, kurdere og andre som står i veien for IS/ISIS.»
Ikke før publikum hadde mistet sin nyhetsinteresse for det mangehodede trollet Al-Qaida etter et tiårs overeksponering – hvor de tilsynelatende har fått skylden for alt som har gått galt i Midtøsten – dukker et nytt troll i eske opp: ISIL/ISIS, eller nå enkelt og greit IS, Den Islamske Staten. Eller Kalifatet, som de islamfiendtlige miljøene gjerne utlegger sine konspirasjonsteorier om, og som nå har fått et nytt ansikt. USA og Barry (kjælenavn på Obama, for den som ikke har fått med seg det) er på pletten med et passende bomberegn. Men tross grusomheter som er på linje med det verste menneskeheten kan oppvise, og medias fråtsing i dette, er det merkelig stille fra myndighetenes hold. USA viser foruten indignasjon ikke noen umiddelbar slagkraft med spesialstyrker på bakken som relativt enkelt kunne gjort ende på IS sin hurtige ekspansjon. Men terror og grusomheter er ikke nyheter, og er i stadig større grad internalisert som en del av sedate nordmenns hverdag.
Norge hadde nylig sin største terrorøvelse på norsk jord noensinne, etter at en angivelig terrortrussel forelå, noe som ikke er grunn til å betvile, selv om det nok foreligger et ganske så konstant trusselbilde fra ulike aktører som anser USA og deres allierte som sine største fiender. Man fikk uansett en mulighet til å teste det fulle spektrum av en terrorberedskap som tidligere har stått til stryk etter 22.juli 2011. Ikke minst ble det integrert militære spesialstyrker i tradisjonelt sivile politi-oppgaver, noe som tross sin kontroversielle natur ikke har blitt kommentert nevneverdig i tabloidene.
Viktigst var nok likevel å kunne studere hvordan folk flest reagerer på en akutt og konkret terrortrussel. Om man ser bort fra medias krigstyper, kunne de konstatere at hysteri uteble og at de fleste forsøkte å ignorere det som best de kunne midt i sommerferieidyllen. Men kanskje det er akkurat det som er den gale reaksjonen. En tilsynelatende likegyldighet. At man gir blaffen selv om noen i teorien kan blåse dine nærmeste til himmels, når som helst og hvor som helst. Mer enn stoisk ro kan dette tolkes som en generell avmakt ovenfor en trussel de fleste føler er langt utenfor deres kontroll i et kaotisk og meningsløst globalt nyhetsbilde, hvor man håper og regner med at det tross alt vil gå bra for en selv med statistikken på sin side. Likevel er det velkjent hvordan terrorfrykt kan brukes for å legitimere stadig større overvåking og kontroll av et lands befolkning med USAs Patriot Act og NSAs globale overvåkingsystem friskt i minne.
Mange har lest om såkalte «syriakrigere» og lignende hvor norske statsborgere med innvandrerbakgrunn reiser ned til Midtøsten for å få militær trening, eller opplæring i terror ifølge media. Det gjør folk ukomfortable, reiser noen diskusjoner, men fører ikke til mer enn det, mens man i media allerede snakker om krisehjelp og støttegrupper for disse. Å nedlegge strengt forbud mot å bistå og delta i krigførende nasjoner/folk/grupper hadde jo vært en enkel utvidelse av gjeldende sovende lov om deltagelse i krig som nok hadde satt en effektiv brems for dette. Men det ville blant annet bety at nordmenn som deltar i IDF (det israelske forsvaret) ville måtte straffes, hvilket er temmelig utenkelig enn så lenge. Nordmenn deltok nå nylig ulovlig i Israels terrorangrep på Gaza. Mon tro om man vil iverksette tiltak for disse og i deres hjemkommuner for at de skal komme på bedre tanker, slik politikere og mediapersoner har ytret seg om de bortkomne muslimene (les om nordmenns deltagelse mot palestinere på Gaza på ABC-nyheter: Norske soldater under Israelsk flagg)?
War on Terror
Men dette er et sidespor. Saken er at nordmenn siden George W. Bush slapp løs sin “War on Terror” i 2001, som siden har multiplisert terrorgrupper og destabilisert Midtøsten-regionen, ikke lenger vekkes av terroralarm, men heller dysses i søvn. Dette er et enkelt forklart et allment menneskelig reaksjonsmønster. Når mennesker overdynges, ja, overlesses av dårlige nyheter, som de ikke ser hverken årsak eller sammenheng i, eller på noen måte kan gjennom deltagelse kan avverge, trekker man seg tilbake og resignerer. Ikke alle, men majoriteten. Det er ikke mye nordmenn direkte kan gjøre i Midtøsten. Men media og politikere kunne skapt grunnlag for en årsaksbasert debatt omkring spørsmål knyttet til situasjonen i Midtøsten, som grunnet Norges nære kompaniskap med USAs aggressive politikk mot muslimske stater, også er aktuell for Norge.
IS/ISIS dokumenterer selv sine massakre og terror, nettopp for å fremme frykt og lamme motstandere.
Så la oss begynne med det siste skrømtet, sunnimuslimske IS/ISIL. Samtidig med skremselsreportasjene kunne journalister og media formidlet det som er faktum, nemlig at denne gruppen er født i ruinene av Irak og borgerkrigen i Syria og finansieres bl.a. av USAs og Norges nærmeste allierte i regionen (bortsett fra Israel), nemlig Saudi Arabia, Qatar og Kuwait (her er noen nyhetsklipp om dette, i Atlantic og Business Insider). Reaksjonære despotier etter norsk målestokk som man i norsk presse velger å skrive lite om. I likhet med det norske våpensalget til land i regionen som både er involverte i terrorvirksomhet og krig, selv om det stadig omskrives med mer eller mindre kreative eufemismer. Som før beskrevet har Norge i tillegg til okkupasjonen i Afghanistan deltatt og deltar direkte eller indirekte aktivt for å rive ned etablerte statsstrukturer som i Irak, Libya og Syria (les tidligere artikkel om dette) . Disse landene er alle i kaos med nådeløse smådespoter i endeløse kriger med store sivile ofre og lidelser som konsekvens. Syria er enda ikke bragt i kne, hvor en koalisjon av sekulære, kristne og alawitter/sjiiaer under Bashar al Assad mot alle odds holder stand mot et konglomerat av ulike opprørs/terrorgrupper som i hovedsak er sponset av USA og arabiske Gulfstater. Disse består for en stor del ikke av syriere, men tilreisende sunni-oppviglere.
Nasjonsødeleggelsen
Assads styre er i høyeste grad et diktatur, som alle de omkringliggende statene med unntak av Israel er. Men det var sekulært og stabilt og relativt velutviklet hva angår utdanning og infrastruktur (i likhet med Libya). Skal man vurdere et statsstyre må man óg vurdere de realistiske alternativene, og alternativet ser man nå. Et land i ruiner, hvor det ikke kjempes om politiske mål for den ikke-sunnimuslimske befolkning, men overlevelse. Det er ikke den tilbaketrukne og av personlighet beskjedne Assad eller Baath-partiet mange ofrer sitt liv og kjemper innbitt for. Det er en leveverdig fremtid for de som ikke vil leve under sunnimuslimsk sharia og kaoslignende tilstander.
Opprøret var fra begynnelsen av understøttet av USA og deres allierte (skrur man tilbake til norsk mediadekning i begynnelsen, så skrev man mot bedrevitende hengivent og ensidig positivt om opprørene). Fra begynnelsen av stilte USA og allierte med et stort antall rådgivere i Tyrkia for å hjelpe og bistå opprørsgruppene som rev Syria i filler. Ettersom Norge regnes som USAs ivrigste allierte i samarbeidet med dere spesialstyrker som utgjør rådgiverkorpset, kan man trygt anta at norske representanter for de nye norske «heltene», norske spesialstyrker, har vært aktivt med der óg. Norske spesialstyrker har vært aktivt med der deres amerikanske kolleger har vært, slik de var med å trene den muslimske mafia-/opprørsgruppen KLA (UCK) med tette bånd til organisert kriminalitet som barneporno/prostitusjon og narkotika (norsk media skrev om dette før Norge ble alliert med samme gruppe). Den albanske befolkningsgruppen rev Kosovo fra Serbia og fordrev serberne i sin kamp for Stor-Albania (her kan man lese om hvordan Bin Laden samarbeidet med de albanske «frihetsforkjemperne» i KLA/UCK). Det er selvsagt gammel kjennskap hvordan USA aktivt støttet det som nå kalles islamistiske terrorgrupper, ikke minst for å bekjempe sovjetstøttede sekulære regimer, hvor Taliban er den mest kjente.
Syria i ruiner
Hvorfor ta dette med i betraktningen? Fordi historien gjentar seg. Terrorgrupper med utgangspunkt i amerikansk og NATO-støttet destabiliseringspolitikk ender med å slå Vesten på kjeften. Selv om dette langt fra er hemmelig i den permanente globale nyhtsflommen, så er det de færreste som har disse årsaksforholdene på det rene når de leser, og forferdes med rette over nedslaktingen av det yezidiske kulturfolket, kristne, sjiaer, kurdere og andre som står i veien for IS/ISIS. Halshugging, amputasjoner og henrettelser hører til skrekkhistorien fra virkeligheten (http://www.washingtonpost.com/news/morning-mix/wp/2014/06/13/isis-beheadings-and-the-success-of-horrifying-violence/).
For de som ønsker en nærgående og seriøs reportasje om IS/ISIS anbefales VICE magazines dokumentarfilmer (advarsel om sterke bilder):
Politisk likegyldighet og handlingslammelse
Men reaksjonen fra norske politikere og det utenrikspolitiske miljø er lunken. Den norske utenrikspolitiske analytikeren med størst integritet, Helge Lurås, reagerer på dette:
– Man har seg selv å takke for oppblomstringen av ISIL. Du fjerner en diktator som selvfølgelig styrte med brutale midler. Og så får du opp en situasjon som gir framvekst for enda grufullere krefter.
I en kronikk i Aftenposten nylig gikk han uvanlig personlig og sterkt ut mot Vestens handlingslammelse:
“På sikt må IS ikke bare stoppes, men slås tilbake og desimeres. USA trenger lokale soldater til å gjøre jobben under amerikansk luft- og etterretningsstøtte. Kurderne er helt nødvendige i så måte. Ved å foreta begrensede luftangrep rundt Erbil har Obama kjøpt seg tid, også tid til å vurdere en storoffensiv”.
Anakronismen Nils A. Butenschøn rører på sin side med sjelden grad av virkelighetsfjernhet, selv for ham å være, om at Saddams kumpaner står bak (les i Dagbladet).
Men det Lurås ensidig tilskriver en gigantisk demokratisk vestlig inkompetanse og ansvarsfraskrivelse fra vestlig side, er delvis rett. Men dette er ikke tilstrekkelig som forklaringsbakgrunn. Som Lurås og andre kommentatorer helt riktig påpeker, kunne USA haavgjort IS sin skjebne ganske raskt med bakkestyrker. Men dette vil ikke skje med det første. Forklaringen er åpenbar og strategisk.
Iran som er hovedfienden til USA og Israel – som paradoksalt nok er en uformell samarbeidspartner for et mer stabilt sjiadominert Irak – kan ikke tillates å bli for sterkt. Tidligere i krigen mellom Irak og Iran som Saddam Hussein iverksatte mot Iran med USAs velsignelese, leverte USA våpen og etterretningsinformasjon til begge parter slik at de skulle årelate hverandre i konflikten (les om konsekvensene av denne ødeleggende krigen som USA holdt liv i). Saddam Hussein hadde tapt krigen mot Iran uten amerikansk støtte, og dermed kanskje spart befolkningen det kaos den nå opplever. Mest famøs er Iran-Contras affæren, hvor USA solgte våpen til Iran for å finansiere anti-kommunistiske Contras i Nicaragua, men det var bare en del av hele bildet.
Hillary Clinton filmet på direkten og sitert etter å ha fått vite om Libyas tidligere statsleder Gadaffis brutale død
Kynisk geopolitisk sjakkspill og passiv opinion
Det kyniske spillet fortsetter. Mengder av opprørere/oppviglere som USA har trent for å knuse den syriske staten strømmer nå til IS/ISIS (les om hvordan de ble trenet av USA). Den mest potente irregulære sunnimuslimske styrken er nå IS, som har en økonomi som er like sterk som mindre stater grunnet støtte fra de amerikanskstøttede arabiske kongedømmene. Man kunne effektivt strupe økonomien og bevæpningen av disse gruppene gjennom å presse de allierte Gulf-statene, men det vil ikke skje. USA vil ikke forrykke maktbalansen i området til fordel for Iran, og ikke på noen måte til fordel for Assad og Syria. Man vil heller ikke støte fra seg de arabiske sunnimuslimske allierte som er en buffer mot iransk dominans i Gulfen. De vil selvsagt begrense innflytelsen til IS ved å støtte kurdere og bombe, slik at heller ikke de blir dominerende, ikke minst grunnet et sterkt press fra opinionen i USA. Men første prioritet er fremdeles slik presidentkandidat Hillary Clinton nylig kunngjorde i en kritikk av Obama: å knuse Assad og dermed det sekulære Syria (les hennes kritikk av Obamas utenrikspolitikk). At dette kan slå kraftig tilbake mot hennes egne ønsker i form av at selv mer moderate motstandere av Assad, slutter fred og slår seg sammen med Assad i kampen mot IS/ISIL . Hvilket heller ikke synes å ha foresvevet fru Clinton.
I den amerikanske geopolitiske strategien handler det primært om å svekke stabile regionale stater som står utenfor deres hegemoni for å sikre global dominans, en strategi som tidligere har vært beskrevet av den amerikanske generalen Wesley Clark (se klippet med generalens beskrivelse av den strategien her i 2007).
Denne strategien medfører at diktatorer, despotier og terrorgrupper bygges opp (slik historien etter 1945 har vist), for siden å måtte bekjempes som nevnte flerhodete troll, all den tid langsiktig amerikansk geopolitisk strategi ikke er defensiv, men offensiv. Som NATOs tidligere øverstkommanderende general Wesley Clark uttalte, er ikke dette en nasjonsbyggende, men i konsekvens nasjonsødeleggende strategi. Det betyr ikke at enhver bevegelse og konflikt er styrt av USA som i et dukketeater. Men de krefter som åpenbarer seg er blodige konsekvenser av en politikk som både eksperter og amerikanske militære har advart mot i forkant av hvert krigseventyr, men som man politisk fortsatt forfølger. Men dette kan få og får ødeleggende konsekvenser for USA. Derfor er stadig sterkere røster på både den amerikanske venstre- og høyrefløyen kritiske til denne krigspolitikken.
IS/ISIL korsfester «vantro» og antatte rivaler i Syria
Nå vender IS seg mot Libanon, og vil forsøke å underminere det sjiamuslimske Hezbollah og kristne hegemoniet i et krigsherjet Libanon, som takket være en pragmatisk holdning fra landets kristne og sjiamuslimer har klart å styre unna full borgerkrig i en årrekke. I en slik strid er det vanskelig å se for seg at USA vil støtte Hezbollah, som tross sin stabiliserende maktfaktor er forhatt av Israel.
Når de utrettelige USA- og Israeltro islamofobe på Document.no med Hans Rustad i spissen skriker seg hese over ondskapen til det sekulære Assads regime, sjiamuslimer, Iran, Al-Qaida, Hamas, Taliban, og nå ISIL, om hverandre i en større eurabisk konspirasjon på inn og utpust, uten å se årsakssammenhengene – så viser de ikke bare sin egen ideologiske blindhet og kunnskapsløshet. De speiler og den generelle opinionens blindhet overfor avgjørende årsakssammenhenger. Uten å se disse sammenhengene bak symptomer og konsekvenser blir verden kaotisk og meningsløs og man henfaller dermed lett til tabloid titty-tainment og «nakensjokk» som de største nyhetskildene blir stadig fullere av – eller man tyr til enkle, men ulogiske svar og løsninger.
Uten et helhetlig bilde står man igjen med terroren og den irrasjonelle frykten den er ment å avstedkomme, mens norske politikere i sedvanlig stil toer sin hender. Media og nyheter fortsetter å bombardere befolkningen med elendighetsbeskrivelser i sitt grumsomhetsteater uten årsak og mening, mens avmakten vokser. En opplyst politisk offentlighet ville ikke ha akseptert at allierte understøtter indirekte og direkte en hensynsløs og brutal bande som IS/ISIS. I denne avmaktens skygge, mens vold og elendighet flimrer forbi, vokser og terrorens innflytelse. Ikke minst de politiske beslutninger som gir terror og vold gode vekstvilkår kan fortsette ukorrigert av det som kunne vært en opplyst og kritisk tenkende, samt handlende offentlighet.
Dokumentarfilmen «En prest og en plage» handler primært om mennesket Børre Knudsen (1937 – 2014), hans nærmeste og den prisen et menneske betaler for å gå mot strømmen og systemet. Det er et nærgående, varmt og ærlig portrett av et menneske som tegnes av regissør Fridtjof Kjæreng, preget av både uslokkelig tro og idealisme, men og selvransakelse og åpenhet om den høye prisen du betaler for å våge å stå for noe – og bli stående, uansett konsekvenser. Samtiden dyrker myten om individualisten på film, i kultur, retorikk og underholdning, den som våger å være seg selv og trosser alle odds. Man får fra barnsben av prentet inn i skolen at man skal tørre å stå opp for det man mener er rett, men avstanden til gruppen man oppdras i og virkeligheten som møter den enkelte som føler at det finnes saker som er større ens eget velbefinnende, er stor. Konformitet og systemtilpassing preger de fleste av oss, og mange forholder seg tause til urett de opplever eller er vitne til.
Som Klassekampen uttrykte det:
«Et tiltrengt dissidenterportrett i eit insisterande konformt land»
Uavhengig av det syn man måtte ha på Børre Knudsens kamp og metoder mot abortloven, er dette en film som er verdt å se om man vil se det dype og inderlige vesen som preger et menneske som har gitt alt for det han tror på, i dette tilfellet det ufødte liv. Vi får også møte hans aller nærmeste, og et inntrykk av den børen det er å bære for den som velger å bli stående sammen last og brast.
Børre Knutsen sovnet nylig stille inn i sitt hjem i år, NRK har derfor valgt å legge ut dokumentarfilmen som ble vist på kino i fjor på nett-TV:
I den selvbiografiske tegneseriefortellingen Persepolis av Marjane Satrapi (f. 1969) møter man en skarp og kritisk ungjente og etterhvert voksen kvinne som vokser opp i et Iran preget av krig, bosetter seg i Europa, for så å flytte tilbake til det etterlengtete hjemlandet, bare for å oppleve at det landet hun lengtet etter ikke finnes mer.
Av Emma Gerritsen, skribent, vandrer, observatør, europeer, tidligere samfunnsredaktør i Samviten,
Boken tar opp temaer knyttet til den islamske revolusjonen og forholdet til Vesten. Den kaster et skarpt lys på kompliserte politiske forhold, fortalt gjennom protagonistens øyne og vevd tett sammen med hennes privatliv. Tittelen Persepolis referer til den gamle persiske hovedstaden og dets fall i ca. 330 f.Kr. Boka ble for første gang utgitt i 2002 og er delt i to deler.
Persepolis er i all hovedsak skrevet kronologisk. I den første delen blir leseren kjent med unge Marjane Satrapi som vokste opp i Teheran under den islamske revolusjonen og Iran – Irak krigen. Gjennom tekst og tegninger blir leseren vitne til hvordan disse hendelsene påvirket den offentlige og private sfæren.
Hun innleder boken med å skrive “Dette er meg da jeg var ti år gammel. Dette var i 1980.” (Satrapi, 2008: s. 3). På bildet ser man tegningen av en ung jente ikledd i slør. Gjennom tekst og tegninger forklarer hun videre at hijaben ble påbudt i 1980 etter at den islamske revolusjonen seiret. Hun forteller om hvor uvant det var for henne og hennes medelever, da de gikk på en sekulær skole, og selv om hun var religiøs var ikke hodeplagget en del av hennes religiøse oppfatning. I første del av boken forteller hun med en barnlig naivitet hvordan hun ønsket å bli profet, hennes samtaler med Gud, og hennes brennende lyst til å lære om revolusjonen, helt til en personlig erfaring endrer hennes oppfatning av det nye iranske regimet.
Den iranske revolusjonen forandret Iran fra et autokratisk, vestlig orientert monarki under styret av sjah Muhammed Reza Pahlavi til en islamsk teokratisk republikk under Ayatollah Khomeini. Som barnet til overbeviste kommunister i opposisjon til både sjahen og det senere Khomeini-styret, besluttet foreldrene å sende datteren til Østerrike i en alder av fjorten år, der hun i frihet kunne fortsette studiene. Allerede fra starten av får man en sympati for hovedpersonen som bare forsterkes gjennom alle de 343 sider som boken består av.
Det er fascinerende hvordan Satrapi lykkes med å fortelle med få ord og minimalistiske tegninger om hendelsene som fant sted og årsaken til disse hendelsene. I en del av boken forteller hun blant annet ved hjelp av dukker, historien om hvordan vestlig innblanding og økonomisk manipulasjon resulterte i at sjahen ble kronet til hersker og ble en marionett til imperialistiske Vesten. Også faren kom med en skarp uttalelse og sa “Så lenge det finnes olje i Midtøsten kommer det ikke til å være fred.” (Satrapi, 2008: s. 43). Dette i konteksten at Jimmy Carter nekter å tilby sjahen som USA hjalp til makten, asyl på grunn av deres egne interesser i Midtøstens olje. Boken gir et godt bilde av det geopolitiske spillet som utspilte seg i Iran på den tiden.
I andre delen legger forfatteren hovedvekten på tiden i Europa og hennes hjemkomst til Iran. Satrapi forteller hvordan det er for henne som iraner å oppholde seg i Wien. Hun skildrer hvordan hun forsøkte å assimilere inni kulturen, og gikk så langt at hun fornektet hennes opphav. Hvordan hun, til tross for utallige forsøk, alltid ble sett på som en utlending. Hun forteller hvordan hun følte seg fortapt uten hjem og familie, hvordan hun opplevde diskriminering og rasisme på huden og hvordan ensomheten tæret på. Spesielt etter bruddet med kjæresten, som førte til et liv på gaten i tre måneder, uten at hun ble tatt inn i varmen. Denne delen innholder også humoristiske innspill om typiske tenåringsproblemer og studentlivet generelt. Forfatteren gir leseren videre et innblikk i mangfoldige Europas hierarkiske system med et konkret eksempel om opplevelsen av å bli sett på som annerangsborger. Den økende fremmedfrykten og diskrimineringen som er på fremmarsj i Europa kommer skremmende godt frem her, og inviterer til tanker omkring temaet.
I tillegg gir Satrapi leseren en levende skildring av det å føle seg fremmedgjort. Til tross for utallige forsøk føler hun seg hverken hjemme i det liberale vestlige samfunnet eller i det fundamentalistiske Iran. Når protagonisten omsider drar tilbake til hjemmelandet opplevde hun at både hun og Iran har blitt drastisk forandret. Måten Satrapi forteller om hvordan restriksjonene til regimet gikk helt ned til de minste detaljer og la sterke bånd på friheten, opplever jeg som svært interessant. Isteden for å stille seg selv spørsmål vedrørende politikken, gikk all energi i å spørre seg selv om sømmen til sløret var langt nok eller om sokkene hadde riktig farge, i frykt for å bli arrestert på gaten. Leseren blir også vitne til spriket mellom det private og offentlige liv, der mye mot krevdes for å sette på popmusikk eller forsyne seg med et glass vin i skjul. Etter mange opp og nedturer, bestemmer protagonisten seg for å ta opp tråden i Europa igjen, denne gangen Frankrike. Idag bor Satrapi fortsatt i frivillig asyl i Frankrike.
Med en god dose humor og enkelt språk gir forfatteren oss et helhetlig, unikt og originalt bilde av livet under et fundamentalistisk styret og på utkanten av samfunnet. Det var viktig for Satrapi å få frem hennes egen historie, i og med at den dominerende vestlige fortellingen har satt et likhetstegn mellom Iran og fundamentalisme, fanatisme og terrorisme, noe som er langt fra sannheten. Hun presiserer dette i forordet der hun skriver: “(…) Som iraner, som har bodd mer enn halve livet mitt i Iran, vet jeg at dette bilde er langt fra sannheten. Av samme grunn var det viktig for meg å skrive Persepolis (…)” (Satrapi, 2008).
Jeg syns hun har lyktes glimrende med det. Hun har virkelig vekket en interesse for å lære og lese mer om Midtøsten generelt som går forbi det tabloide, og Iran spesielt.
Også utformingen av boken er spennende og engasjerende. Samspillet mellom tekst og tegninger, samt det minimalistiske preget gjør at boken både er lettlest og informativ. I tillegg har Satrapi en evne til å både skape latterbobler, en klump i halsen og mange aha-opplevelser samtidig. Persepolis er uten tvil et lite mesterverk.
Marjane Satrapi, Persepolis – The story of a childhood and the story of a return, Forlag: Vintage (2008), oversatt fra fransk til engelsk av L’Association, Paris, France (2003) & Anjali Singh (2004).
