Vestlig media kjører doble standarder og fremmer direkte usannheter i sin dekning av gatekampene som nå har ført til politisk omveltning i Ukraina. Dette er ikke et isolert tilfelle, men et mønster med utgangspunkt i en destabiliserende strategi med mål å fremme vestlig hegemoni. Men for å se dette tydelig må faktiske årsaksammenhenger løftes opp og begreper som demokrati vurderes. Ikke ut fra deres emosjonelle symbolverdi og ønsketenkning, men politiske konsekvenser. I disse dager er det ikke bare Ukrainas hardt prøvede befolkning som bærer byrden av disse konsekvensene, men og Syrias og Venezuelas.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og Alexander Viken, redaksjonsmedlemmer i KULTURVERK

«Siste ord er ikke sagt. Verken i Ukraina eller hjemme i de vestlige land. Massene i Vesten er kanskje atomiserte og resignerte. Men den verdensomspennende økonomiske krisen vedvarer. Og letargien til tross: også i kriserammede vestlige land forstår stadig flere at deres sosiale mobilitet er på vei nedover og at friheten er illusorisk for den som ikke besitter et betydelig overskudd av kapital.»

Sveits vs. Ukraina

De siste dagene har Vestens liberale hovedstrømsmedier nådd sitt klimaks i doble standarder så langt. President Janukovitsj har falt i det som nå kalles for en ”revolusjon”, men som i realiteten er et sivilsamfunnskupp. Noe vi kommer tilbake til.

Mens begivenhetene i Ukraina hylles av et nesten unisont pressekorps i Norge og Vesten forøvrig, ble de lovlydige og fredelige sveitserne trukket i tvil da de stemte fram et resultat som vakte ubehag i EU (se ”Sveits: Nei til befolkningsvekst – EU truer med represalier”).

Aftenposten lanserte spørsmålet om ” balansen mellom et elitestyre og et gatens parlament” i en kommentar om Sveits 13.02.2014, men var ukritisk til mobben i Ukraina. Er det noe de siste ukene nok en gang har avdekket, så er det den forsterkede dobbelttenkning i norske og vestlige medier. Mest tendensiøs er Aftenpostens senere kommentar og reportasje fra Sveits med tittelen Annerledeslandet Sveits styres med folkets diktatur, hvor et folks direktedemokratiske legitime og konstitusjonelle medbestemmelse trekkes i tvil som noe suspekt. Og selvmotsigende nok: antidemokratisk.

I det offentlige ordskiftet finner man ikke en konsekvent og prinsipiell støtte til folkesuvereniteten. Denne suvereniteten forsvares tilsynelatende når ”folket” reiser seg mot regimer som ikke underkaster seg det vestlige hegemoniet, men kritiseres når folk stemmer fram løsninger som ikke samsvarer med interessene til de herskende i Brussel eller Washington. I EU fikk land som stemte imot diverse traktater beskjed om å gjennomføre nye valg helt til den liberalistiske eliten fikk det som den ville.

At vestlige statsledere støtter ”folket” i Ukraina er også tvilsomt. For Ukraina består ikke av et, men i all hovedsak to folk: etniske ukrainere og etniske russere (så har vi diverse andre minoriteter som rutenere, ungarere og krim-tartarer). Og om vi legger til den religiøse dimensjonen, har vi skillet mellom ortodokse kristne (omfatter både russere og ukrainere) og katolikker (hovedsakelig vest-ukrainere).

Når Obama nylig gikk til verbalt angrep på Putin, sa han at i motsetning til den russiske presidenten stiller han seg bak folkene i Ukraina og Syria. Man kan spørre seg hvilke av dem? Støtter han også de russiskorienterte ukrainske statsborgerne, samt alawittene, sjiamuslimene og de kristne i Syria?

Det er ingen som helst tvil om at Ukraina er et høyst polarisert samfunn. Politisk, kulturelt og religiøst. Lviv er den reelle hovedstaden i vest, Kharkov den reelle i øst, mens Kiev er den delte hovedstaden i den kunstige enheten Ukraina. Demografisk sett dominerer russerne lengst øst og lengst sør, mens etniske ukrainere dominerer i vest. Bildet er dog mer broket enn som så: mange etniske ukrainere befinner seg i det russiske beltet, og det befinner seg også russere i det ukrainske hjertelandet.

I Kiev og andre ukrainske byer var det hovedsakelig etniske ukrainere som demonstrerte. De russisk-dominerte regionene forholdt seg stort sett rolige. Derfor var dette ingen nasjonal ”revolusjon”, men en prosess båret fram av vest-ukrainerne. Når opposisjonen fra vest ønsker nyvalg i mai, har de heller ikke konsultert øst- og sør-ukrainerne. Janukovitsj var som sine forgjengere og politiske motstandere gjennomkorrupt, men avsettelsen av ham – en tross alt demokratisk valgt leder – var tvangsmessig på en måte som i andre land ville ha blitt kalt for kupp.

Om valget i mai skal bli fritt, forutsetter det at folk får avgi sin stemme uten frykt. I disse opphetede, emosjonelle tider er det vanskelig å garantere sikkerheten til de som ikke er på mobbens parti.

Et sivilsamfunnskupp

I vestlige medier har de politiske slagene i Ukraina blitt framstilt som en kamp mellom ”demokrati” og ”diktatur”. Hvilket fremstår som absurd. Autoritære tendenser til tross, var Ukraina under Janukovitsj et dysfunksjonelt – men pluralistisk – semi-demokrati snarere enn et ”diktatur”. Så mye kontroll hadde ikke regjeringen hans. Er det noe som ble enda tydeligere i dagene fram til presidentens fall, så er det hvor porøs og svak den ukrainske staten er. Når det er sagt, er også de fleste vestlige regimene semi-demokratier, men med sterkere stat og mer fordekt autokrati. Noe vi vil rekapitulere senere.

Ut ifra det komparative perspektivet til Omar Encarnación kan man betegne hendelsene i Ukraina som en form for sivilsamfunnskupp. Han henviser riktignok til Egypt, Venezuela, Ecuador og Filippinene. Men mekanismene er ganske like.  I nye demokratier – eller semi-demokratier om man vil – skjer sivilsamfunnskupp når en regjering styrtes etter omfattende protester. Gjerne med støtte fra militæret. Noe som ikke direkte skjedde i Ukraina. Men demonstranter som anvendte sine skytevåpen i protestene var med på å tvinge igjennom endringene.

Ukraina er et sivilsamfunn som har gått av skaftet. I stedet for å konsolidere demokratiet, har demonstrantene forringet det ytterligere. Når vold har vært virkemiddelet, er det også dårlige sjanser for at etterspillet blir særlig inkluderende og stabiliserende.

Der man fratar enkelte meningsmotstandere muligheten til å stemme på sine kandidater (som f.eks kommunistene), kan man heller ikke snakke om en ”demokratisk” omveltning. Vendetta, og ikke forsoning kan fort bli fasiten både på kortere og lengre sikt. Maktovertakelsen har sin bakrus.

Encarnación identifiserer tre forutsetninger for et sivilsamfunnskupp. Den første er at det velges en leder som ikke forplikter seg til de demokratiske spillereglene. Den andre et at det politiske apparatet ikke tar hensyn til folks sosiale og økonomiske forventninger. Enten fordi regjeringen er korrupt eller inkompetent. Som man visste fra før, var Janukovitsj gjennomkorrupt. Og det har blitt enda tydeligere visualisert det siste døgnet via bilder fra hans prangende palass, som nå har åpne dager for publikum etter eks-presidentens flukt.

Den tredje forutsetningen er framveksten av aktører fra sivilsamfunnet som opposisjonens tyngdepunkt, framfor politiske partier. Det kombinerte resultatet av disse omstendighetene er et fiendtlig forhold mellom et opplivet sivilsamfunn og et delegitimisert politisk system, med gjennomgående sosial misnøye som bakteppe. Under slike betingelser vil tvister og politiske kriser løses på gaten og i de uformelle bakrommene utenfor parlamentet. Alt dette materialiserte seg i Ukraina den siste uken.

Det var utvilsomt også pøbler og ekstremister ute på gatene i Kiev, men misnøyen og raseriet til mange av demonstrantene var likevel legitim og forståelig. De fleste ønsker bare et mer anstendig liv, med forutsigbarhet og sosial rettferdighet uten et korrupt oligarki som skaper avmakt og tømmer landet for ressurser og rikdom.

Ukraina har vært inne i en lang sosial og økonomisk krise, der den ene korrupte makthaveren har erstattet den andre. Massiv plyndring av statlige midler var også grunnen til at den forrige regjeringen med Viktor Justsjenko og Julia Timosjenko måtte gå. Etter at hun ble løslatt fikk hun en kjølig mottakelse på Maidan-plassen, noe man kunne se på direkten, mens Aftenposten først formidlet en annen historie om en “jublende” folkemengde. Alle som gadd å se opptaket oppfattet med en gang at dette var blank løgn. Dagen etter modererte de seg, da det ble åpenbart at majoriteten av demonstrantene så på Timosjenko som en korrupt kjeltring. Men deres  utenrikspolitiske kommentator Halvor Tjønn kolporterte likevel et ukritisk bilde av henne som en heroisk redningskvinne.

De økonomiske tilstandene i dagens Ukraina minner litt om Jeltsins Russland på 1990-tallet, bare enda verre. Nærmest enhver politiker er til salgs, og oligarkene eier alt: media, domstolene, politiet, bankene osv. Ikke overraskende er den ukrainske økonomien i ruiner. At personellet skiftes ut etter Janukovitsj, vil neppe alene lindre den grunnleggende strukturelle volden.

Rystelsene i Ukraina den siste tiden er derfor ikke noe annet enn en massiv farse. Noen genuin sosial ”revolusjon” som tar sikte på fundamentale endringer er dette ikke. Men derimot en kamp mellom konkurrerende oligarkier med massen som snikskytterføde. Der den ene fløyen orienterer seg mot EU og NATO, er den andre vendt mot Russland.

Om vi ser bort ifra ulike kulturelle og geopolitiske orienteringer, er oligarkene på hver fløy hovedsakelig uenige om maktkonstellasjonene. De er alle karrieremennesker og opportunister som søker makt og rikdom under vingene til eksterne makter. Enten det er Russland, USA eller EU. Her er Janukovitsj, Timosjenko, Klitsjko og Iatseniuk antakelig av rimelig lik støpning. Genuin selvråderett var aldri noe alternativ under Janukovitsj, og vil heller ikke bli det etter ham.

Lederen av nasjonalistpartiet Svoboda, Tiagnibok, har muligens en agenda som skiller seg fra de øvrige politiske lederne i Ukraina. Hans ambisjoner begrenser seg til kjerneområdet i vest, og sett fra Vesten er Svoboda hovedsakelig en uønsket partner. Men nasjonalistene kan være nyttige når man skal destabilisere regjeringer som ikke spiller fullstendig på lag med hegemoniet. De kan dermed brukes som brikker og kanonføde i et skittent spill, men vil bli forsøkt tilsidesatt så fort hegemoni-vennlige oligarker installeres i en ny administrasjon.

Janukovitsj falt for eget grep

De som kommer etter Janukovitsj bør ikke være for sikre i sin sak, selv om de skulle få støtte fra Vesten. Strukturene som konsoliderte oligarkiet og i sin tur skapte demonstrantenes vrede, vil bestå lenge etter den avsatte presidentens sorti. Noe de mest sannsynlig vil sørge for selv. Janukovitsj falt først og fremst for eget grep, ikke primært på grunn av ”opposisjonens” motstand.

At Janukovitsj gjenvant makten i 2010, bare litt over fem år etter den vestlig-sponsede oransje pseudo-revolusjonen avsatte ham, var nærmest et ”mirakel”. Men i stedet for å lære av feilene fra hans forrige fall, veltet han seg enda mer i bingen (noe hans palass bevitner). Omstendighetene som førte til hans fall var ledsaget av to paradokser: (1) han var fra et legalt perspektiv den eneste legitime lederen på grunn av hans folkevalgte mandat; og (2) han var svak, korrumpert, feig og vaklende, samt at ingen ville følge ham til siste slutt.

Den massive korrupsjonen i Ukraina har ikke bare gått utover den jevne innbygger, men også tilstanden hos landets politi og væpnede styrker. Sikkerhetsstyrkene er inkompetente, og hæren er en grovt underfinansiert papirtiger. Berkut – opprørspolitiet – er kanskje den mest kapable styrken under ukrainsk kommando, men de ble motarbeidet gjentatte ganger av mannen som selv ga dem marsjordre. Hver gang de brukte vold mot molotov-cocktails og murstein, ble de fordømt av Janukovitsj. Slik underminerte han effektivt statens voldmonopol, som er en forutsetning for de europeiske moderne statsdannelser, inkludert den norske.

Når snikskytterne og anti-terrorstyrkene omsider var på plass, var det alt for sent. Opptøyene hadde bygget opp et så stort aggressivt momentum at det ville kreve et blodbad å slå dem ned, noe som viste seg de siste dagene før det sittende styret ble avviklet. Hardt pressede ledere som klarer å ri tigeren har alltid sørget for å opprettholde sine væpnede styrker godt i forkant, samt gi dem gode rammevilkår når de først skal bruke slegga.

Istedet for å støtte opp om sine håndlangere, dolket Janukovitsj Berkut-styrkene i ryggen enda en gang da han overlot kontrollen av dem til den fiendtlig innstile nasjonalforsamlingen. Dette inngikk i avtalen om å begrense presidentens makt, hvilket var et av de siste forsøkene til Janukovitsj på å redde hans eget politiske liv (at de lokale myndighetene på Krim og i Kharkov kalte tilbake sine Berkut-styrker i tide, viser bare deres framsynthet og visdom i denne pinlige situasjonen).

Forhandlingsviljen til Janukovitsj – når hans egne styrker var i skuddlinjen uten tillatelse til effektivt selvforsvar – ble uten tvil sett på som en svakhet som måtte utnyttes maksimalt av motparten. Den vaklende personligheten til Janukovitsj gjorde det enkelt for verdenshegemonen USA og dens europeiske støttespillere å manipulere situasjonen.

Den geopolitiske krigen bak gateslagenes røykteppe

Encarnación identifiserer som nevnt tre forutsetninger for sivilsamfunnskupp. Alle tre inngår i en nasjonal sammenheng. Men ikke all oppstand er hjemmeavlet. Derfor må vi tilføye en fjerde forutsetning i Ukrainas tilfelle: geopolitisk undergraving utenfra.

Å si at Janukovitsj var russernes mann, er en enorm overforenkling. I praksis vaklet han mellom øst og vest, og Moskva hadde på ingen måte kontroll over mannens katastrofale beslutninger. Men Janukovitsj var heller ikke villig til å gjøre det fullstendige knefall for USA og EU. Derfor stod han i veien.

Avlyttingen av den amerikanske diplomaten Victoria Nuland (en forsvarer av NSA som selv ikke er trygg for overvåkning) avslører ikke bare at USA har bevilget 35 milliarder kroner til sponsing av vestvendte politiske grupper i Ukraina. Men også at det er splid innad i den atlantiske leir om hvem som skal ta over Ukraina etter fallet til Janukovitsj. Noe som tyder på at oppstanden var alt annet enn spontan og hjemmeavlet, men langt på vei indusert og orkestrert utenfra.

Selv om EU og USA ønsket Janukovitsj vekk, var det av ulike grunner. EU er for tiden langsomt selvlikviderende, og mange eurokrater ønsker derfor en ekspansjon. Om ikke de jure utvidelse, så iallfall de facto. Ukraina er en utmerket bakgård for europeiske investorer som ønsker å drive sosial dumping, gitt størrelsen på territorium og befolkning.

Om det blir masseutvandring til EU som følge av dette, gjenstår å se. Men at en ytterligere nyliberal utnytting av ukrainerne vil komme på dagsorden kan man nesten ta for gitt. Eventuelle økonomiske ”hjelpepakker” fra vest vil fort kunne bli de samme ”hjelpepakkene” man har gitt til Hellas: ytterligere drakoniske lån og spareplaner fra IMF (såkalte “strukturtilpasninger”), hvor enhver higen etter sosioøkonomisk rettferdighet blir kvalt i fødselen. Vanlige folk vil uansett bli tapere.

Økt økonomisk og politisk makt i Ukraina får også EU til å virke mektigere og mer relevant i ute i verden (mens alt dette er under oppseiling, er Kina i det stille på vei til å bli Ukrainas viktigste kreditor). Men ikke en gang denne siste ekspansjonen vil skjule at EU er en koloss på leirføtter og et amerikansk underbruk.

Men for enkeltland som Tyskland og Polen kan en lettere tilgang til Ukraina bety en viss utvidelse av deres nasjonale makt. Da selvfølgelig innenfor rammene av et større amerikansk hegemoni, og med hegemonens velsignelse. De kan leke stormakter så lenge de er servile og ikke trosser Leviathans vilje. Ved siden av USA, var både Tyskland og Polen de sterkeste pådriverne for det ukrainske maktskiftet.

I motsetning til de bankerotte europeerne, har ikke USA økonomiske interesser av betydning i Ukraina. Amerikanerne ønsker for enhver pris å forhindre at Ukraina blir med i den russiskledede Eurasiske union. De vil fravriste russerne Ukraina og deres tradisjonelle partnere.

Dette var neppe et ”takk for sist” fordi Russland hindret et amerikansk angrep på Syria. Om Putin hadde latt amerikanerne intervenere, hadde den geopolitiske undergravingen i Ukraina funnet sted uansett. Som lydopptaket av Nuland tyder på, har den nylige oppstanden i Russlands nabolag vært forberedt i månedsvis.

Tidspunktet for den ukrainske oppstanden var også elendig for russernes del, siden den sammenfalt med de olympiske leker i Sotsji. Historikere eller framtidige varslere får avgjøre om dette var tilfeldig eller planlagt fra amerikansk hold.

Også i Venezuela [i] foregår det en voldsom oppstand i skrivende stund, samtidig som Vestens diplomatiske press mot Syria øker igjen. Om dette er koordinerte begivenheter er ennå umulig å si for observatører på utsiden. Men at hegemonen vil destabilisere motkreftene når sjansen byr seg, er nærmest en systemisk lovmessighet.

Godt hjulpet av maktservile, ensrettede og ukritiske medier i Vesten, har Imperiet vunnet dette slaget. At liberale medier i Vesten – NRK inkludert – går god for fascistoide elementer i Ukraina (sågar ser vekk ifra dem), men fordømmer Gyldne daggry i Hellas og andre høyreradikale grupper på kontinentet, viser bare hvor langt man nå har kommet i dobbelttenkningen (ikke ulikt forskjellsbehandlingen mellom de ”onde” jihadistene som bekjemper Vesten, og de ”gode” jihadistene som bekjempet Gaddafi). Selv en fredelig folkeavstemning i Sveits ble som nevnt trukket i tvil.

Hadde demonstranter skutt med skarpt og forsøkt å avsette folkevalgte regjeringer med vold i Tyskland eller Frankrike, ville de ha blitt fordømt og motarbeidet i media. Og hadde sinte amerikanske folkemasser angrepet Det hvite hus eller NSAs hovedkvarter, eventuelt tatt guvernører til fange (slik som i Ukraina), ville de blitt brutalt slaktet av overmakten. De ville heller ikke blitt kalt for frigjøringshelter av den normerte offentlighet. Hvilket også gjelder fredelige Occupy Wall Street, som ble slått hardt ned. Noe få norske medier reagerte på.

NRKs dekning av fallet til Janukovitsj var derfor herostratisk. I manikeiske termer hadde – underforstått – de ”gode” beseiret de ”onde”. EU – som har påført grekerne et avgrunnsdypt sosialt fall – og USA – som driver masseovervåkning og tortur – kom godt ut i den vestlige dekningen av Ukraina-krisen. Også etter Nuland-avsløringen. Dette viser ikke bare journalistenes selektivitet og servilitet (ingen våger å bite hånden som fôrer dem). Men også folks korte hukommelse og hvor gjennomtrengende tankehegemoniet er.

Man kan undre på om majoriteten av vestlige hovedstrøms-journalister i dag tror på de ihjelkokte remsene fra spinndoktorers informasjon de serverer. I eksplisitte autoritære regimer vet folk at media er ufritt, men i Vesten tror man at de er frie. Også etter Snowdens avsløringer. Hvilket viser at uansett hvor brutalt eller kynisk hegemonen og håndlangerne opererer, vil det aldri bli sådd tvil om deres ”oppriktighet” når de tilsynelatende kommer undertrykte samfunn ”til unnsetning”.

Definisjonsmakten til hegemonen er så langt nesten total. Hadde det ikke vært for Internett som gir de interesserte tilgang til smalere informasjonskilder, ville Vestens totalitære tendenser vært alt enn myke. Nå er ikke enhver smal og alternativ kanal etterrettelig i ethvert henseende. De er ofte ”biased” (det norske ordet ”forutinntatt” er mindre dekkende), men det er gjennom prismet til ulike ”biaser” man kommer fram til et bilde som korresponderer bedre med virkeligheten. En kompleks virkelighet som makthaverne søker å tåkelegge.

Siste ord er ikke sagt

Røyken har knapt lagt seg på Maidan-plassen mens dette skrives. At Ukraina vil bli underlagt vestlig storkapital i enda større grad framover, kan man nok regne med. Euforien hos demonstrantene vil fort kunne ende opp i enda mer desillusjon og kynisme når landet deres knyttes nærmere EU. Den dagen det går opp for dem at de har blitt nyliberalt kveg – slik tilfellet er for mange innbyggere i Romania og Bulgaria – har de nærmest seg selv å takke. Verken USA eller EU er interesserte i ukrainernes sosiale vilkår. Der amerikanerne ønsker seg geopolitiske brikker, ønsker europeerne seg billig arbeidskraft i form av lønnsslaver.

Amerikanerne nekter også andre å delta i spillet de selv er med på. Det er godt mulig illusjonisten Obama tror på sin egen orwellianske nytale (”krig er fred”) i fordømmelsen av Putins åpent pragmatiske syn på verden som et sjakkbrett. Men for hypermaktens profesjonelle strateger er slik hersketeknikk bare nok et middel for å skaffe seg monopol på geopolitisk maktutøvelse. Anvendelsen av begreper er derfor like mye stridsmidler som hangarskip og cruise-missiler.

Enn så lenge fortsetter kampen i det skjulte. Ukrainas framtid er høyst uviss. Landets geografiske enhet virker stadig mer tvilsom, og den russiske befolkningen ser neppe at de har noen felles framtid med fiendtlig innstilte ukrainske nasjonalister. Særlig etter deres framferd i Kiev og andre byer. Separatisme blant etniske russere kan fort bli resultatet.

De lokale myndighetene i Krim og Kharkov har offisielt erklært at de ikke vil anerkjenne et regime i Kiev som ikke er valgt. Dessuten har myndighetene i begge regioner bedt de lokale militsene om å være på vakt mot eventuelle angrep fra vest-ukrainske nasjonalister. Og byen Sevastopol på Krim nekter nå å betale skatt til staten. Flere av innbyggerne i Sevastopol ønsker å tilslutte seg Den russiske føderasjonen (se video her).

Hva Russland kommer til å gjøre eller ikke gjøre, har mye å si for den videre utviklingen. At de olympiske leker i Sotsji nå er avsluttet, gjør det mulig for Kreml å være mer på offensiven igjen. Hva mottrekkene kommer til å bli, vil tiden vise. Mye tyder på at Putin har undervurdert amerikanernes kyniske vilje. Dette er helt klart en ny prøvelse for hans politiske stamina og strategiske kløkt.

Noen ny Krim-krig har vi kanskje ikke i vente, men Russland vil neppe gi fra seg basene på Krimhalvøya og la etniske russere i stikken. Om vest-ukrainske nasjonalister skulle angripe russernes forlegninger på Krim, vil de fort møte noe annet enn tannløst opprørspoliti fra Kiev.

Like mye som at dette er en geopolitisk nervekrig, er dette også nok en lakmustest på hvor mye vestmaktene verdsetter folkesuvereniteten som prinsipp. De statslederne som taler varmt om støtten til det ukrainske ”folket”, ser konsekvent bort ifra at det er to folk i en dypt splittet stat. For USA og EU er det lite ønskelig at Ukraina deles opp, for det vil bare være en halv seier.

Men Russland kan derimot komme godt ut av det. At Putin har toet sine hender til nå, kan være et tegn på at han vil la separatistiske tendenser i Øst-Ukraina og særlig Sør-Ukraina akselerere. Tør Vesten virkelig la ”folket” bestemme når alt kommer til alt? Det vil tiden vise.

Siste ord er ikke sagt. Verken i Ukraina eller hjemme i de vestlige land. Massene i Vesten er kanskje atomiserte og resignerte. Men den verdensomspennende økonomiske krisen vedvarer. Og letargien til tross: også i kriserammede vestlige land forstår stadig flere at deres sosiale mobilitet er på vei nedover og at friheten er illusorisk for den som ikke besitter et betydelig overskudd av kapital. Særlig i lys av hemmelighetskremmeriet rundt kommende frihandelsavtaler som TTIP (Transatlantic Trade and Investment «Partnership») og TPP (Trans-Pacific «Partnership»), som aldri vil bli blokkert av folkeavstemninger.

Oligarkisk maktmisbruk er derfor ikke unikt for Ukraina, men et symptom på at noe er galt over hele verden. Trepalasset til Janukovitsj er dermed bare toppen av isfjellet. De euro-amerikanske og globalistiske elitenes herskapsboliger kan også ende opp som kalkede graver i en ikke altfor fjern framtid om det hele tiden er folk, det vil si majoriteten innen enhver befolkningsgruppe, som skal bære byrden av oligarkers maktkamper som ikke tjener deres egne interesser på lang sikt. Men om folks historiske hukommelse er kort nok, kan deres interesser krenkes igjen og igjen.

Relevante linker

Folk i Sevastopol ønsker å løsrive seg fra Ukraina

Good advice, wrong address: Russia responds to Susan Rice

Gorbachev: Bulldoze EU & US aides

Will NATO annex Ukraine?

Four Myths About Russia

Shooting at Sochi to Hit Syria

Even Good Coups Are Bad

Ukraine: It’s not about Europe vs Russia

Masking Tragedy in Ukraine

Dealing with an urban armed insurrection: back to basics

A short follow-up to my post about the urban armed insurrection in Kiev

High level consultations between Russia and Crimea

Rioters thrashed, handcuffed governor

A Tale of Two Cities: Kiev and Washington

Victoria Nuland’s ‘Ukraine-gate’ Deceptions

Why Does Ukraine Seem So Much Like Syria?

Poland as the ‘Slavic Turkey’ of NATO Destabilization

Relatert

Fuck the EU – NRK Dagsrevyen tatt i sitatfusk om Ukraina

FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser

Sveits: Nei til befolkningsvekst – EU truer med represalier

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Konflikt, lidelse og intervensjon

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Me gjev ekko av daud
me gjev ekko av vyrdnad
ange, farge og ljod
av deim som fell ut or nåden
deim som kverv burt
og alt det ubundne krimskramset

Dette er ein elskar
eit signa minne
ei åtvaring
me fell
som tenarar fell
i steinhagar

Vyrdnaden din burde vera ei lettare bør
ei enkel sak
ei glad sak
einsemdi vår veks seg ovtjukk
me vert verande og fell

Ei rosa for dei slegne
eit kyss på nakken
hengjast skal ein
me vert alle fordubla av kjærleiken
ein svikar sin kjærleik
ein vaktar sin kjærleik
fryd deg ved denne
einsemdi
denne usløkkjelege hangen til vonløysa
det er vanskeleg å liva på det dei fôrar oss med her
det er vanskeleg å liva på det dei fôrar oss

Det er mord og svik
i denne ovmogne årstidi
lauvi fell alle vegar
det er vanskeleg å tru på
noko slag meining
i ei verd som spinn
rundt og rundt
og alle reiser
alle knelar
når alt ein hev att å higa etter
er ein god grunn
ein god grunn
som kann tvikast på.

Av Stig Andresen

Maleriet er Marats død, av Jacques-Louis David

I skrivende stund er det åtte måneder siden Edward Snowden dokumenterte mye av den massive overvåkningen som foregår av de digitale kommunikasjonslinjene. Avsløringene har fått stor oppmerksomhet i pressen, og Snowden ble kåret til ”Årets person 2013” av The Guardian. Men har det egentlig skjedd noen endringer i makthavernes overvåkning av borgerne?

Av Øyvind Røed, jusstudent ved UiB

I sum representerer endringene et forsvar av dagens politikk. Det er ingen endringer vedrørende epostkommunikasjon, som i dag brukes av så å si alle, unntatt terrorister med det minste snev av intelligens. Endringene på bruk av telefondata er også lite vesentlige. Antakelig er dette i tråd med enhver politikers viktigste leveregel; det viktigste er ikke hva du gjør, men hva det ser ut som du gjør. Og Obama har fått med seg New York Times og TV-stasjonene.

Jeg kan først nevne at store deler av overvåkningen, på det nivå som nå er avslørt, ville krenket Den europeiske menneskerettskonvensjonen dersom den hadde blitt utført av myndighetene i et av landene i Europarådet. Konvensjonens artikkel 8 oppstiller et vern om vårt «privatliv og familieliv», «hjem» og «korrespondanse». [i]

Ettersom USA ikke er part i konvensjonen, tjener dette argumentet best som et sammenligningsgrunnlag. Det er mange år siden menneskerettighetene stod sterkt i Det hvite hus, og i Washington bekymrer man seg neppe nevneverdig over dette bruddet. Men krenkelsen av artikkel 8 reiser interessante spørsmål for europeiske stater som bidrar til denne overvåkningen.

I dette innlegget fokuserer jeg likevel på USA, verdens mektigste land. Amerikanske myndigheter har teknologisk adgang til å innhente nær sagt enhver type digital kommunikasjon. De anser også selv at de har juridisk adgang til dette. Jeg vil i det følgende raskt gjennomgå de endringene som er kommet, eller som er i anmarsj, etter Snowdens avsløringer. Deretter skriver jeg mer utfyllende om mulighetene for en dyptgripende endring i overvåkningen av private.

Betydningsfulle endringer?

Dersom du i likhet med norsk media skulle basere deg på reportasjer fra amerikanske hovedstrømaviser, vil du få inntrykk av at store lovreformer er i emning. Etter Obamas tale 17. januar rapporterte New York Times om at «significant changes» var underveis i håndteringen av metadata, og også i andre medier ble talen rost. Den amerikanske presidenten har en særegen evne til å berolige tilhengerne med sine taleevner, som den fjerde statsmakt til stadighet lar seg forføre av.

Stemningen er imidlertid ikke så messiansk som i Obamas første periode, og flere har stilt seg kritiske til budskapet. Journalisten Gleen Greenwald og senator Rand Paul har vært blant de skarpeste kritikerne, og har påpekt at endringene som er foreslått er så overfladiske at de neppe kan sies å utgjøre noen realitetsforskjell.

Det kan i alle fall konstateres at Det hvite hus har avvist de fleste forslag om uavhengig kontroll av overvåkningsorganene, og tviholder på sin løsning der den hemmelige FISA-domstolen avgjør hvordan NSA m.fl. overvåker. Før det gjennomføres overvåkning for å trygge den nasjonale sikkerhet, kreves det en kjennelse av denne domstolen. FISA-domstolen har i følge Wall Street Journal mottatt 34000 forespørsler om å gjennomføre elektronisk overvåkning i årene 1979-2012. 99, 97 % av forespørslene ble innvilget. [ii]

Britene er blant de verdensledende på spionasje, og har blant annet med stor sannsynlighet avlyttet kontorene til FNs generalsekretær og kontorene til de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet (her er det faktisk tenkelig at britene og amerikanerne har avlyttet hverandre). Det er latterlig når David Cameron fordømmer USA for å avlytte egne allierte, og uttalelsene må settes på kontoen for populistiske utspill.

Dette betyr én av to ting. Enten er de amerikanske myndighetene nøysomme med hvilke saker de velger ut, slik at de ikke tar ting til FISA de ikke regner med vil bli godkjent, omtrent slik politiet ikke tar håpløse saker til retten. Alternativt er FISA-domstolen grunnleggende forutinntatt i favør av staten.

Tatt i betraktning det omfanget av overvåkning som har kommet offentligheten for øynene, synes ikke nøysomhetsalternativet å ha så mye for seg. Og undersøker man FISA-domstolen litt nærmere, ser man hvordan den er bygd opp for å favorisere staten.

For å begynne med det opplagte. Det er ingen kontradiksjon i FISA-domstolen. Staten prosederer på hvorfor det må overvåkes, mens ingen forsvarer de potensielt overvåkede. Opplagt nok kan det ikke sendes varsel til enkeltpersoner om at de vil overvåkes. Like opplagt er det ikke hvorfor man ikke har noen form for offentlig forsvarer, en figur som ikke behøver å ha noe kontakt med den enkelte person.

I Norge figurerer slike «skyggeadvokater» som forsvarer i tilfeller der politiet ønsker kjennelse for å overvåke enkeltindivid. Advokatene får ikke ha kontakt med personen i politiets søkelys, men kan argumentere imot politiets grunnlag for å overvåke. Dette er ansett som en viktig garanti mot vilkårlig overvåkning.

FISA-domstolens uavhengighet skulle sikres gjennom å gi amerikansk høyesterett all innflytelse på utvelgelsen. Dommerne i FISA-domstolen håndplukkes av den amerikanske høyesterettsjustitiarius («Chief Justice»), uten å behøve godkjenning fra verken Presidenten eller Kongressen.

Fra 2005 er John Roberts justitiarius. Hans karriere skjøt fart under president Bush. Uten å ha tilbragt så mye som en dag som høyesterettsdommer, ble han nominert av Bush som leder for Høyesterett etter den foregående høyesterettsjustitiarius døde. Roberts har valgt ut samtlige av dagens dommere i FISA-domstolen. Med tanke på at høyesterettsjustitiariusstillingen i USA som regel besittes inntil vedkommende avgår ved døden, vil Bush sin mann ha lang påvirkningskraft på FISA-domstolen. Roberts er i dag bare 59 år gammel…

FISA-domstolen godkjente 6. februar Obamas forslag til endringer i overvåkningsmaskinen. Disse endringsforslagene vil offentliggjøres 17. februar, men det ville ha vært overraskende om ikke disse dokumentene er sterkt sensurerte. I følge lekkasjene så langt [iii]  er det helt konkret to vedtatte endringer.

1: NSA må etter reformen ha godkjenning fra FISA-domstolen dersom den skal undersøke data fra telefonbruk. En slik ordning kan vanskeliggjøre privat bruk av opplysningene fra de tusener av ansatte i NSA og i selskaper NSA har konkurranseutsatt overvåkningen til. Et av hovedankepunktene mot lagringen av data er jo nettopp at det brukes politisk, til å sabotere noens kandidatur på bakgrunn av opplysninger fremskaffet under overvåkning.

Et annet potensielt problem er at det brukes privat, som i overvåkning av kjærester eller ektefeller man mistenker for utroskap. Dette har allerede vært et problem i NSA, som kanskje kan bli mindre ved en slik ordning. Godkjenning fra domstolen kan begrense slik bruk. Likevel, vi minnes statistikken ovenfor, og hvorvidt endringen blir reell eller bare kosmetisk gjenstår å se.

2: NSA kan ikke undersøke det samme antall personers telefoner som i dag når de jakter på en bestemt person. Der de tidligere kunne følge telefonene tre ledd unna, er de etter Obamas endring begrenset til to ledd unna.

Endringen kan illustreres slik: NSA frykter at Peder Ås er en potensiell terrorist. De følger naturligvis telefonen hans, men følger også telefonen til personer han ringer (første ledd) og personer de ringer (andre ledd). Dersom Peder ringer Marte, og Marte ringer Lars, har NSA myndighet til å anvende telefondata på både Peder, Marte og Lars. Det samme gjelder enhver annen Peder og Marte har telefonisk kontakt med. Det reformen innebærer, er at de ikke lenger kan hente frem telefondataene på de Lars ringer (i tredje ledd), noe de tidligere kunne. Dette medfører en innskrenking av NSAs myndighet, men spillerommet er fortsatt betydelig.

Kunnskap er makt, er det blitt sagt. Og det er mulig at overvåkning, i amerikanske makthaveres øyne, representerer en kostnadseffektiv måte å opprettholde maktposisjonen.

I sum representerer endringene et forsvar av dagens politikk. Det er ingen endringer vedrørende epostkommunikasjon, som i dag brukes av så å si alle, unntatt terrorister med det minste snev av intelligens. Endringene på bruk av telefondata er også lite vesentlige. Antakelig er dette i tråd med enhver politikers viktigste leveregel; det viktigste er ikke hva du gjør, men hva det ser ut som du gjør. Og Obama har fått med seg New York Times og TV-stasjonene. Reformen er så langt en suksess.

En tredje endring, som må stå nærmest i parentes, har Obama fremmet offentlig. Det skal bli slutt på overvåkningen av allierte statsledere. Hvilke land som er USAs allierte vil variere med tiden, men antakelig er det snakk om ca 100 enkeltpersoner som kan slippe unna overvåkningen – dersom vi skal ta Obama på ordet. Den tidligere lederen for CIA og NSA Michael Hayden uttalte 10. februar at dette kun ville vare til USA virkelig blir interessert i slike opplysninger. Det er lett å være enig i dette. Obama har også tatt forbehold om opplysninger som vil være avgjørende for nasjonal sikkerhet.

Dessuten vil USA kunne lene seg på sine britiske allierte. Britene er blant de verdensledende på spionasje, og har blant annet med stor sannsynlighet avlyttet kontorene til FNs generalsekretær og kontorene til de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet (her er det faktisk tenkelig at britene og amerikanerne har avlyttet hverandre). [iv]

Det er latterlig når David Cameron fordømmer USA for å avlytte egne allierte, og uttalelsene må settes på kontoen for populistiske utspill.

I sum vil NSA neppe kveles av Obamas nye reformer. Ettersom verken den lovgivende eller den utøvende myndighet foreløpig gjør noe med overvåkningen, er spørsmålet om den tredje statsmakt kan gripe inn.

Forholdet til det fjerde grunnlovstillegg

I the Bill of rights, som er et tillegg til den amerikanske grunnloven, er det særlig det fjerde grunnlovstillegget som er blitt viet juridisk oppmerksomhet i relasjon til overvåkningen. Den 12. februar i år tok senator Rand Paul ut et gruppesøksmål, på vegne av over 300 000 amerikanere, mot President Obama, nåværende og tidligere leder for NSA og flere andre som er ansett for å være ansvarlige for overvåkningen. [v]

Søksmålet gjelder lagring og innhenting av telefondata, altså informasjon om hvem du har ringt på hvilket tidspunkt og hvor lenge samtalen varte. Hjemmelen for søksmålet er det fjerde grunnlovstillegget. Kan dette søksmålet føre frem?

I det fjerde grunnlovstillegg heter det helt kort:

«The right of the people to be secure in their persons, houses, papers, and effects, against unreasonable searches and seizures, shall not be violated, and no Warrants shall issue, but upon probable cause, supported by Oath or affirmation, and particularly describing the place to be searched, and the persons or things to be seized».

Som alle andre ytringer, må en juridisk tekst tolkes for å klarlegge dens egentlig innhold. Det må klarlegges hva rettsregelen regulerer for hvem. Utgangspunktet for tolkningen er den naturlige språklige forståelsen av ordene på vedtakelsestidspunktet.

Her kan det raskt konstateres at regelen verner enhver amerikaner, ettersom formuleringen «the people» er valgt. Spørsmålet videre er hvilke rettigheter som er vernet.

Tolkningsalternativ 1 er å dele teksten i to, etter ordet «violated». I så fall regulerer bestemmelsen hvilket vern den enkelte har mot ransakelser, og oppstiller som krav at de ikke må være urimelige. Videre regulerer bestemmelsen utstedelsen av ransakelsesordre, som må være spesifikke, kreve rimelig grunn til mistanke, og være avlagt under ed av tjenestemannen hvis mistanke ransakelsesordren bygger på. Dette kan forankres i ordet «and», som synes å angi en todeling av bestemmelsen.

Tolkningsalternativ 2 er å se hele bestemmelsen i ett, slik at ransakelsesordre blir et absolutt krav for at ransakelser gjennomføres. At det foreligger en spesifikk ransakelsesordre er dermed et absolutt krav for at en overvåkning av en person blir «reasonable».

Er det viktig hvilket alternativ man velger? I relasjon til Pauls søksmål om overvåkning, kan valget bli helt avgjørende. Dersom man velger alternativ to, er det helt åpenbart at de vide generalfullmaktene som utstedes av FISA-domstolen til å overvåke millioner av amerikanere er grunnlovsstridig.

Dersom Høyesterett i USA velger alternativ 1, er spørsmålet åpent for drøftelse. Da kan myndighetene argumentere for at en slik innhenting og lagring av metadata fra telefonen er lite inngripende, samtidig som det stiller myndighetene i en langt sterkere posisjon overfor terrorangrep. Dermed er ikke dette «unreasonable searches», vil det hevdes, og praksis bryter ikke det fjerde grunnlovstillegget.

Hvilket alternativ bør domstolen legge til grunn?

Når teksten er vag, slik som her, suppleres den naturlige forståelse av ordene med formålsbetraktninger og harmonibetraktninger. Det betyr at man for det første søker å klarlegge hva som var formålet med bestemmelsen, og deretter leser den i sammenheng med andre bestemmelser i samme dokument, eller annen relevant juss på grunnlovsnivå. Hvilket problem skulle det fjerde grunnlovstillegg regulere?

I britenes iver etter å samle inn skatter fra sine kolonier, ga de ofte skatteinnkreverne sine vide fullmakter for å sikre at alt ble betalt. Dette ble juridisk forankret i generalransakelsesordre, som tillot husundersøkelser i hele nabolag uten å skille mellom boligene, basert på mistanke fra den lokale magistraten. Disse undersøkelsene, som ble opplevd som svært inngripende og urettferdige, ansporet etter hvert massiv motstand i koloniene.

På denne bakgrunn forbød grunnloven til staten Massachusetts slike generalransakelsesordrer. James Madison hadde denne statsgrunnloven for øye da han tegnet opp det fjerde grunnlovstillegg. Poenget var å angi et eksplisitt og unntaksfritt forbud mot generalransakelsesordre. Dette taler med tyngde for at Høyesterett skal legge alternativ 1 til grunn.

Hva så med ordet «and»? En undersøkelse av Grunnlovens forarbeider avklarer at denne endringen kom til som følge av en språkvask, da representanten Elbridge Gerry (blant statsvitere kjent som mannen uttrykket Gerrymandering stammer fra) mente at det ikke kom tydelig nok frem at meningen med bestemmelsen var å forby generalklausuler.

Madisons originalutkast ble dermed endret, for å få frem at dette var et imperativ – uavhengig av hva den konkrete rimelighetsvurderingen kommer frem til, skal ingen generalransakelsesordrer utstedes. En generalransakelsesordre er per definisjon ikke rimelig, og den er dermed grunnlovsstridig, slik Madison og Gerry så det. [vi]

Harmonibetraktninger trekker i samme retning. Vi merker oss at der de andre grunnlovstilleggene regulerer flere ulike ting, er de to reglene atskilt ved et semikolon, som i det første grunnlovstilleggets regulering av først religionsfriheten, deretter ytringsfriheten (”Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech”). Dette er et gjennomgående trekk i grunnlovstilleggene.

Valget av komma, fremfor semikolon, tyder dermed på at grunnlovsgiverne mente at bestemmelsen skulle leses som en helhet, der alle ransakelser krevde spesifikke ransakelsesordrer. Dette er et nytt argument for å velge alternativ 1, der Pauls søksmål nødvendigvis må føre frem.

Et verdensomspennende overvåkningsnettverk, sammenvevd av droner, kan i vesentlig grad lette på utgiftene til militæret. Og det uten å tråkke våpenfabrikantene for mye på tærne; de produserer dyre droner i stort antall, og konkurrer stadig om å komme med de beste smarte våpnene. Besparelsene vil komme i soldatenes lønn.

Betyr dette at Rand Paul vil vinne frem med søksmålet? Det er dessverre ikke så enkelt.

Den amerikanske høyesterett er sterkt politisert, og tolkningen av det fjerde grunnlovstillegg har skiftet frem og tilbake opp gjennom århundrene, avhengig av rettens sammensetning. Gjeldende rett i dag er etter dommen Wyoming v. Houghton (1999) nettopp tolkningsalternativ to, en todeling der hvorvidt en ransakelse var rimelig berodde på en vurdering av i hvilken grad undersøkelsen griper inn i privatlivet, balansert mot i hvilken grad staten hadde en legitim interesse i å gjennomføre tiltaket. Etter Wyoming v. Houghton blir kravet om ransakelsesordre ikke et absolutt krav, men snarere et moment som teller inn i vurderingen av hvorvidt søket er rimelig.

Denne dommen dreide seg imidlertid om en politimanns rett til å ransake passasjeren i en bil der sjåføren ble tatt med en narkotikasprøyte på seg (som er vesentlig ulikt masseovervåkning). Det fantes ikke skjellig grunn til mistanke for at passasjeren hadde narkotika på seg. Likevel ble vesken hennes undersøkt, og man fant små mengder metamfetamin.

Høyesterett søkte å klarlegge intensjonen til grunnlovsgiverne, men fant at de ikke hadde ment å ta stilling til dette spørsmålet. Dermed var det anledning til å vektlegge rimelighetshensyn, og domstolen fremholdt at det ville bli for lett å unngå arrestasjon dersom en mistenkt av politiet kunne gjemme ting unna på andre personer i det øyeblikket en politimann nærmet seg.

Som vanlig i politiske spørsmål delte Høyesterett seg i to, med seks dommere i flertallet og tre dommere i mindretallet. Mindretallet tok avstand fra denne todelingen av Det fjerde grunnlovstillegg (det jeg har kalt tolkningsalternativ 2), fordi det ikke forelå rettskilder som kunne støtte en slik tolkning. Mindretallet lente seg tvert om på en Høyesterettsdom fra 1948 der rimelig mistanke om ulovlige gjenstander i en bil, ikke rettferdiggjorde søk av personen. [vii]

Ransakelse av personen krevde, i henhold til Det fjerde grunnlovstillegg, en egen hjemmel (ransakelsesordre).

Dommene er illustrerende for den svingningen i tolkningen av Det fjerde grunnlovstillegg som har rådet i amerikansk historie.

I de senere år har amerikansk høyesterett svært ofte delt seg 5-4, også i vurderingen av lovers grunnlovsmessighet. Dette kan synes besynderlig, all den tid dommerne sitter med den samme grunnloven og de samme rettskilder, men har sin forklaring i at amerikansk høyesterett synes å anse seg selv som en politisk spiller, ofte som en slags lovgiver light. Og det illustrerer et generelt poeng i jussen dersom den eksamineres med et kritisk blikk: ofte bestemmer dommeren seg først hva resultatet skal bli ut fra egen personlig oppfatning, for deretter å velge rettskildene han vil vektlegge. I amerikansk høyesterett synes dette å være et utbredt problem.

Dette leder oss naturlig over til spørsmålet om hvilken sammensetning Høyesterett har i dag, forutsatt at spørsmålet kommer så langt. Vil dommerne stille seg på Rand Paul sin side, eller på Obamas?

Det kan for det første fastslås at de av dommerne som kan tenke seg en videre karriere etter Høyesterett, vil føle seg sterkt presset til å stemme i takt med statens oppfatning. Men her er det et poeng at de færreste høyesterettsdommere tar noen ny jobb etterpå.

Det er nok likevel slik at i saker der det foreligger bred enighet i regjeringen og Kongressen, skal det mye til at dommerne tilsidesetter loven. Det kan her nevnes at Patriot Act, som tjener som hjemmel for det meste av overvåkningen enten direkte eller gjennom revisjoner av andre lover, ble vedtatt med 357 mot 66 stemmer i Representantenes Hus, og med 98 mot 1 stemme i Senatet. Det massive lovverket ga kort tid for gjennomlesning, der det ble skrevet og vedtatt på en måned mens USA var i sjokk. [viii]

Overvåkningen har blitt mer kontroversiell etter Snowdens avsløringer, men jeg tror likevel ikke høyesterett har baller nok til å gå imot den rådende oppfatningen blant de menneskene som har ansatt dem.

I 2013 mottok Høyesterett en sak der Amnesty, flere andre internasjonale organisasjoner og flere menneskerettighetsaktivister og advokater hadde tatt ut sak mot den amerikanske regjeringen. Påstanden var at den endringsloven av FISA som ble vedtatt i 2008, krenket Det første grunnlovstillegg (ytringsfrihet), Det fjerde grunnlovstillegg (ransakelser) og Grunnlovens artikkel III, som regulerer Høyesteretts kompetanse, samt det ulovfestede maktfordelingsprinsippet. Ikke overraskende fant Høyesterett, med 5 dommere (utnevnt av Reagan, Bush d.e. og Bush d.y.) mot fire (Clinton/Obama) at saksøkerne ikke hadde rettslig interesse i å få saken avgjort.

Kravet til rettslig interesse er innebakt i de fleste rettssystem for å unngå for mange rettssaker, og stiller krav om at man må ha blitt berørt av lovgivningen i en viss grad for at man skal kunne utfordre den. Amnesty hadde fått med seg såpass mange andre nettopp for å vise at det her var sannsynlig at noen av dem hadde blitt overvåket, og at de derfor hadde rettslig interesse. Dessuten ble det anført at organisasjonene måtte gjennomførbare kostbare tiltak for å unngå overvåkning, og at de dermed led et håndfast økonomisk tap som følge av lovgivningen. [ix]

Men Høyesterett fant at det ble for spekulativt, og at søksmålet dermed ikke kunne fremmes. Således slapp Høyesterett å ta stilling til hvorvidt endringsloven var grunnlovsstridig. [x]

Det blir dermed vanskelig å skulle skaffe seg rettslig interesse i slike saker, all den tid overvåkningen av en er hemmelig. Høyesterett fant at ettersom amerikanske borgere måtte få varsel om at de var overvåket dersom denne informasjonen ble brukt i en straffesak mot dem, ville de tiltalte i en slik sak ha den tilstrekkelige rettslige interesse til å få spørsmålet prøvd.

I andre masseovervåkningsspørsmål har amerikanske politikere selv sørget for å hindre Høyesterett i å vurdere saken. I saken Hepting v. AT&T, der teleselskapet AT&T ble saksøkt for ulovlig å bistå NSA med å overvåke et stort antall amerikaneres internettrafikk, vedtok Kongressen i 2008 en lov med tilbakevirkende kraft som gjorde alle selskaper som hadde bistått NSA med overvåkning, immune mot søksmål.

I grunnlovsspørsmål kan ikke Kongressen redde seg inn slik, ettersom Grunnloven har forrang for vanlig lov. Spørsmålet er om senatoren, som også har fått med seg 300 000 privatpersoner i søksmålet som signaturer av et opprop, vil anses for å ha rettslig interesse. Det gjenstår å se.

Systemer er grunnleggende selvbevarende, og det er i dag hundretusener av mennesker som arbeider med overvåkning. Skulle disse godta å miste jobbene sine? Arbeidsplassene deres vil utvilsomt være tryggere dersom de også «har noe» på politikere, journalister og andre som vil kunne ødelegge for dem. Det er påstått at Barack Obama selv ble overvåket da han var en fremadstormende senator.

Hvorfor er det slik?

Med forbehold for Rand Pauls søksmål, som uansett vil ta årevis å få avklart, er det altså ingen tegn til dyptgripende endring, selv etter stor medieoppmerksomhet rundt overvåkningsspørsmålet. Når den såkalt fjerde statsmakt i utstrakt grad fungerer som en forlengelse av de tre første, er det vanskelig å tro på medieinitiert endring. Antakelig spiller timingen også en rolle: Avsløringene kom i 2013, med tre år igjen til neste presidentvalg og over ett år igjen til neste kongressvalg. Amerikanske politikere gjorde antakelig en riktig vurdering da de antok at de kunne ri av stormen, tatt i betraktning folks gullfiskhukommelse rundt politiske spørsmål.

Kan endring likevel være mulig? La oss undersøke hvorfor USA ønsker å overvåke.

Realpolitikk

Et viktig premiss for denne diskusjonen er at Presidenten, så vel som regjeringen for øvrig og Kongressen, primært sitter der for å sikre egne interesser og interessene til de sterkeste finansielle interessene. Det er min oppfatning, mens andre har en annen. Jeg velger å være åpen om mitt syn allerede nå.

Det første poenget er at amerikanske selskaper nyter godt av at USA er verdens desidert mektigste land. Dertil kommer det opplagte poeng at mektige stater er tryggere enn svake stater. Ut fra disse to premissene kan det utledes at USA vil ønske å forbli verdens sterkeste land.

Det koster imidlertid mye å opprettholde USAs posisjon. En rask kikk på militærbudsjettene til verdens stormakter vil avsløre at USA bruker enormt mye mer penger på sin ildkraft enn Russland og Kina. Amerikanske militærbaser er spredt utover hele verden, og med en haltende amerikansk økonomi, som kan ventes å vare i mange år fremover, fremstår det som stadig mer tydelig at budsjettkutt må gjennomføres.

Ettersom amerikanerne fortsatt ikke har klart å vedta sitt budsjett budsjettåret 2014, som begynte i oktober 2013, vil denne vurderingen ta utgangspunkt i Obamas siste budsjettforslag. [xi] I 2014 har amerikanerne budsjettert med et underskudd på $ 774 milliarder. I budsjettet ligger det inne $ 223 milliarder til å betale renter på gjeld. Nei, ikke avdragene – kun rentene på avdragene.

Samtidig er det i 2014 lagt inn $ 771 milliarder til det amerikanske militærbudsjettet, dersom man legger sammen budsjettet til Forsvarsdepartementet med andre poster som må sies å falle innenfor det militære, som utgifter til atomvåpenvedlikehold. [xii]

Dette tilsvarer størrelsen på det norske oljefondet, og gjør militærbudsjettet til USAs nest største utgift, etter sosialstønad. Store deler av utgiftene er knyttet til lønninger: Hver soldat (definert som aktivt operasjonelt personell i hæren, luftvåpenet, sjøforsvaret eller Marines) koster USA over $ 110 000 årlig, og det uten å ta i betraktning utgifter til utdannelse eller sosiale støtteordninger, som ikke finansieres over militærbudsjettet. Basert på tall fra det amerikanske forsvarsdepartementet, skulle dette bety at USA bruker $ 157 milliarder på lønninger til sine soldater, ikke inkludert utdanning, skattefordeler eller sosiale støtteordninger.

Kunnskap er makt, er det blitt sagt. Og det er mulig at overvåkning, i amerikanske makthaveres øyne, representerer en kostnadseffektiv måte å opprettholde maktposisjonen. La meg teoretisere litt.

Et verdensomspennende overvåkningsnettverk, sammenvevd av droner, kan i vesentlig grad lette på utgiftene til militæret. Og det uten å tråkke våpenfabrikantene for mye på tærne; de produserer dyre droner i stort antall, og konkurrer stadig om å komme med de beste smarte våpnene. Besparelsene vil komme i soldatenes lønn.

Dersom man kan gjøre eksempelvis 1/3 av amerikanske soldater overflødige, vil det spare den amerikanske staten for $ 52 milliarder årlig. Dette er naturligvis et musepiss i havet, men så kommer andre potensielle besparelser til opprettholdelse av militærbaser, til utdanning, og så videre. Det er ikke utenkelig at amerikanske politikere ser for seg store besparelser gjennom overvåkning, der NSAs del utgjør et vesentlig bidrag.

En kan spørre seg om hvorvidt dette reelt vil føre til besparelser. Utgiftene til overvåkning er også store. Og det er svært vanskelig å legge ned amerikanske militærbaser. De fleste i Kongressen er enige i at det må gjøres, bare ikke i deres eget valgdistrikt. Dermed står USA fortsatt igjen med 21 % større militærbaser enn de klarer å bruke. [xiii] Dermed har det vist seg vanskelig å gjennomføre slike nedleggelser.

Et ukontrollerbart system

Obama har den senere tid vært i flere møter med lederne for USAs største internettselskaper, som Facebook og Google. I frykt for å miste kunder har selskapene bedt Obama om å stramme inn på overvåkningen. Når selskaper av en slik størrelse ønsker det samme pleier ballen raskt å rulle, men her er det ikke sikkert at Obama er kapabel til å stramme inn, dersom han mot formodning skulle ønske det.

Systemer er grunnleggende selvbevarende, og det er i dag hundretusener av mennesker som arbeider med overvåkning. Skulle disse godta å miste jobbene sine? Arbeidsplassene deres vil utvilsomt være tryggere dersom de også «har noe» på politikere, journalister og andre som vil kunne ødelegge for dem. Det er påstått at Barack Obama selv ble overvåket da han var en fremadstormende senator. [xiv]

Relevante linker

The Intercept

Western spy agencies build ‘cyber magicians’ to manipulate online discourse

How Covert Agents Infiltrate the Internet to Manipulate, Deceive, and Destroy Reputations

Surveillance and Pressure Tactics Aimed at WikiLeaks and Its Supporters

The Secret War

John le Carré on secret courts, surveillance and the excessive influence of the CIA and MI6

The New Totalitarianism  Obama’s Legacy, Before Snowden and Now

A Social History of Wiretaps

The Making of the U.S. Surveillance State, 1898-2020

Former East German Stasi Officer On US Government’s Surveillance Capabilities

Obama’s Insider Threat Program

Relatert

The day we fight back – verdensomspennende kampanje mot masseovervåking

Storebror og lillebror ser deg

Ny åndsverkslov krenker privatlivet

Wikileaks sjefredaktør Julian Assange diskuterer med den slovenske filosofen Slavoj Žižek

Apolitical Intellectuals

Laushetens tid – om Kathrine Aspaas og Raushetens tid

Fotnoter

I Norge deltar 9 av 10 i friluftsliv – 1 av 2 søker “naturens mystikk”, naturens kvaliteter! Nordmenns enestående begeistring for å ferdes i fri natur har vokst med urbaniseringen.  Siden mellomkrigstiden, da arbeiderbevegelsen, anført av Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, også kom med for fullt, er hele folket med. Det er derfor en utilgivelig mangel ved lovgivningen for vind- og vannkraftanlegg at den frie naturens kvaliteter ikke får en rettmessig plass. Og mer “fornybar strøm” i Norge setter arvegodset over styr.

Av Nils Faarlund. Tindevegleder, konvertert sivilingeniør, friluftsmann og pionér i utviklingen av en handlende økofilosofi. Har bl.a. lagt mye av fundamentet for kunnskap om norsk friluftsliv på høyskolenivå, drevet Norges Høgfjellskole og vært rådgiver for forsvaret om overlevelse i naturen. Han har i den senere tid vært aktiv i kampen mot naturødeleggende vindkraftprosjekter i Åsens venner og Vener av Trøymsåne.

Når kvaliteter defineres ut, defineres alle andre verdier enn sjeldenhetsverdi – les markesverdi – ut, og vi står igjen kun med pengeverdien av landskap med myldrende mangfold. Etter gjentatte spørsmål under Naturfilosofisk seminar den 9. mai 2012, kunne ikke lederen for NVEs vindkraftseksjon komme på et eneste tilfelle hvor hensynet til fri natur hadde vært avgjørende for konsesjonavslag. Typisk nok.

Dei gamle Fjell i Syningom
er alltid eins aa sjaa,
med same gamle Bryningom
og same Toppom paa.

- Ivar Aasen

Konsekvensanalysenes hersketeknikk: Abstraksjon av naturens kvaliteter

Mange som har måttet tåle gjentatte nederlag i konsesjonssakene, har fått oppleve at vår lovgivning er skreddersydd for kortsiktige, samfunnsøkonomiske hensyn. Hvilket baner vei for stadig drastiske inngrep i fri natur. Det avgjørende kunstgrepet som våre politikere tok i bruk  etter at de store vannkraftutbygningenes tid var forbi i 1980-årene – mens naturens venner ante fred og ingen fare - var å basere konsesjonsbehandlingen på objektivitet.

Det høres umiddelbart ut som et rimelig og selvfølgelig krav at demokratiske beslutningsprosesser skal renses for synsing, fordomsfull tenkning, særinteresser – og nostalgi (ifølge Wikipedia en betegnelse for medisinsk diagnose fra 1600-tallet som beskriver «den smerten et sykt menneske føler fordi det ikke er i hjemlandet sitt eller frykter aldri mer å få se det igjen.»).

Dog, det er et stort men her: Objektivitet er varedeklarasjonen for den naturvitenskapelige metode. Det vil si at kun det målbare tillegges gyldighet – kvantifisering – mens kvalitet underkjennes, eller betraktes som mindreverdig. Fri natur berøves på denne måten sine former og farger. Kvalitetene avfeies av pionerene denne formen for vitenskap, Descartes og Locke, som “sekundære sansekvalitieter” som “ikke er egenskaper ved tingene, men bare eksisterer subjektivt for, eller i, menneskets bevissthet”.

Dette er en effektiv hersketeknikk. Når kvaliteter defineres ut, defineres alle andre verdier enn sjeldenhetsverdi – les markesverdi – ut, og vi står igjen kun med pengeverdien av landskap med myldrende mangfold. Etter gjentatte spørsmål under Naturfilosofisk seminar den 9. mai 2012, kunne ikke lederen for NVEs vindkraftseksjon komme på et eneste tilfelle hvor hensynet til fri natur hadde vært avgjørende for konsesjonavslag. Typisk nok.

Når det gjelder konsekvensen av vind- og vannkraftanlegg, er det ikke mengde utslipp det står om, selv om det økologiske fotavtrykket tilsier at det også må komme med. I hardkjøret for denne “grønnkraften” råder abstraksjon grunnen i konsekvensutredningene med kvantifisering av biodiversitet.

Hvordan naturvern ble redusert til miljøvern i den politiske prosessen i 1970-årene

Det leder ingen logikkens veg til naturens hemmeligheter.
Dit kommer vi bare med den erfaring vi gjør med innlevelse
og tolker med intuisjon.
- Albert Einstein

Vi som forsvarer fri natur finner ikke bare hold for vårt virke i dypt forankrede innslag i vår kultur i form av en levende friluftslivstradisjon og friluftslivspolitikk, men også hos fremragende forskere innen humaniora og naturvitenskap. Vi kan glede oss over å ha den fremste blant likemenn i den teoretiske fysikken (den mest prestisjefylte disiplinen innen objektivitetsbasert vitenskap) – Albert Einstein – på vår side.

Han skriver i sitt livsfilosofiske “testament” at uten “erfaring gjort med innlevelse” – enemerkene for subjektivitet – er naturens hemmeligheter utenfor rekkevidde. I tråd med Einsteins livserfaring er det altså dypt udemokratisk å definere ut uttrykk for vår hengivenhet for fri natur som mindreverdige i konsekvensutredninger og beslutningsprosesser for energiproduksjon.

Professor ved UiO/TIK, Kristin Asdal, har i boken Politikkens natur – Naturens politikk (Universitetsforlaget 2011) gitt oss en detaljert beskrivelse av hvordan naturvern i den politiske prosessen i 1970-årene ble redusert til miljøvern, hvordan vår fornemmelse for naturens form og farge ble redusert til kjemiske analyseverdier – og hvordan grenseverdiene for forurensning endte i et politisk oppgjør om hvor mye utbyggerinteressene er villig til å bidra med av kostnader for “avbøtende” tiltak.

Når det gjelder konsekvensen av vind- og vannkraftanlegg, er det ikke mengde utslipp det står om, selv om det økologiske fotavtrykket tilsier at det også må komme med. I hardkjøret for denne “grønnkraften” råder abstraksjon grunnen i konsekvensutredningene med kvantifisering av biodiversitet, antall truede rødlistearter på ulike trinn og INON-arealer (“inngrepsfrie naturområder i Norge”) i km² som prosent av forekomsten fylkesvis, regionalt eller nasjonalt. På den måten blir det sjeldenhetsverdien som teller . Ikke egenverdien.

Lar vi kravet om objektivitet råde, stenger vi oss ute fra det fargerike fellesskap som sansene våre åpner for i møte med den natur som får utfolde sine rytmer fritt. Årsrytmer. døgnrytmer, vekstrytmer.

Naturvern er uttrykk for vennskap med stedet

Å bo er å være
venn med stedet
-Christian Norberg-Schulz

Christian Norberg-Schulz er høyt ansett verden over for sin arkitekturfilosofi. Om å bo sier han: Å bo er å være venn med stedet. Han forklarer moderne menneskers fremmedgjøring fra fri natur med at vi har blitt hjernevasket med abstraksjon fra barnehagen av. Norberg-Schulz anskueliggjør sitt syn ved å oppfordre oss til å slå opp ordet vann i et leksikon.

Hva er det første vi støter på som forklaring på noe så mangfoldig som vann? Jo, det er formelen H₂O – fulgt av tallangivelser for kokepunkt, frysepunkt, osv (internett med Wikipedia er ikke noe unntak!). Vår vidgjetne filosofiprofessor, Arne Næss, kom i fremskreden alder i arbeidet med sin dypøkologi/økosofi (om at alt henger sammen) til den samme oppfatningen som Norberg-Schulz , formulert slik: “Naturvitenskapen fratar virkeligheten innholdet”.

Næss, som i de første tiårene av sitt filosofiske virke var preget av sine studier av logisk empirisme i 1930-årenes Wien, kom i sitt 85. år til at “nu har jeg blitt så gammel at jeg må snakke om det viktigste i livet: følelser”. Lar vi kravet om objektivitet råde, stenger vi oss ute fra det fargerike fellesskap som sansene våre åpner for i møte med den natur som får utfolde sine rytmer fritt. Årsrytmer. døgnrytmer, vekstrytmer.

Professoren hadde gjennom sitt mangeårige tindefriluftsliv egentlig for lengst avslørt sin hengivenhet for fri natur: sitt vennskap med stedet. Mest legendarisk er hans følelsesmessige tilknytning til naturen rundt Tvergastein-hytta oppunder Hallingskarvet.

Storting og regjering må nå bringe konsesjonslovgivningen i overensstemmelse med det norske folks verdsetting av fri natur, og en friluftslivspolitikk som det er tverrpolitisk enighet om. Som Arne Garborg ville ha sagt det:

For pengar kann ein få alt, heiter det.
Nei, ein kann ikkje det.
Ein kann kjøpa seg mat, men ikkje mathug,
dropar, men ikkje helsa
mjuke senger, men ikkje svevn,
lærdom, men ikkje vit,
stas, men ikkje venleik,
glans, men ikkje hygge,
moro, men ikkje gleda,
kameratar, men ikkje venskap,
tenarar, men ikkje truskap,
gråe hår, men ikkje æra,
rolege dagar, men ikkje fred.

Skalet av alle ting kann ein få for pengar.
Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal.

- Arne Garborg, Um pengar (1920)

Relevante linker

Artsdatabanken: Norsk rødliste for arter

Politikkens natur. Naturens politikk

Hva er INON?

Relatert

DYPØKOLOGIEN

«Verktøyet» som abstraherer bort fri natur

Et dypøkologisk forsvar

En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

Arne Næss: Fremtidens tenkemåte

Arne Næss i 100: Fortsatt aktuell?

Om fluer og filosofi – Intervju Arne Næss

Det store dyreparkparadokset

Naturvern er som fred

Naturvern er som fred II

Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler

Den norske strømkrisen – en bløff

Riddernes seier over vindturbinene – Kamp mot vindmøller er ikke alltid forgjeves

PORTRETTET: Synnøve Kvamme – Jeg kan ikke sitte stille og se på maktovergrep

Folkets votum: 9 av 10 vil ha stillhet – ikke støy!

Vår regjering øder norsk natur «for å hjelpe millioner av fattige»

Støy, et uhørt globalt helse- og miljøproblem

Støyen i det moderne

Oxfam publiserte tidligere i år sin rapport, Working for the few – Political capture and economic inequality. Her følger et utdrag fra rapporten.

Av Stein Gjendem, statsviter

Verden har i løpet av de siste 25 år vært vitne til økt konsentrasjon av rikdom blant eliten. Dette globale fenomenet har ført til at den fattigste halvdelen av verdens befolkning eier mindre enn de rikeste 85 menneskene i verden. Slike grove inntektsforskjeller er moralsk tvilsomt, nedverdiger mennesker og multipliserer en hel rekke samfunnsproblemer.

I fjor ble 210 nye dollarmilliardærer medlemmer av den allerede eksklusive gruppen på 1426 individer verden over. I lys av de siste års globale finansielle kriser kan det sikkert virke overraskende for mange at en slik utvikling finner sted. Men krisene har kun skapt forbigående fall i formuen til eliten. Tapene er gjenvunnet, med overskudd, i følge tallene til Oxfam. Veksten i bedrifters overskudd og direktørlønninger viser ingen tegn til avtakelse. Til og med kapitalens årlige syklubb, World Economic Forum, rangerte­ voksende inntektsforskjeller som verdens nest største problem i de kommende 12 til 18 måneder.

Rapporten til Oxfam skal naturligvis ikke hylles i sin helhet, men den har noen sentrale poeng som bør løftes frem:

• Rundt halvparten av verdens rikdom er nå i hendene på omtrent 1 prosent av verdens befolkning.
• Formuen til verdens rikeste 1 prosent tilsvarer ca. 665.000.000.000.000 norske kroner.
• Til sammen eier den fattigste halvdelen av verdens befolkning det samme som de 85 rikeste menneskene i verden.
• Syv av ti personer i verden lever i land hvor økonomisk ulikhet har økt de siste 30 årene.

I land der man har datagrunnlag fra 1980 til 2012 viser tallene at de rikeste 1 prosent i 24 av 26 land økte sin andel av landets samlede inntekter.

Mellominntektsland er interessante i denne sammenhengen fordi brorparten av verdens fattige bor nettopp der. Mange av disse landene var lavinntektsland med betydelig lavere nivåer av ulikhet for kun noen tiår tilbake. Siden den tid har introduksjon av turbokapitalisme og økonomisk vekst skapt en avgrunn mellom eliten og menigmann (Figur). Enkelte land i Latin Amerika (Argentina, Brasil og Mexico) har klart å reversere denne utviklingen. Fremskrittene er imidlertid så små, og ulikhetene fortsatt så store at det er altfor tidlig å si noe fremtidige trender, hevder Oxfam.

Ikke bare vokser ulikhetene i mellominntektsland, de vokser faktisk i samtlige høyinntektsland i G20, unntatt Sør-Korea. Til og med i det tilsynelatende egalitære og oljesmurte velferdssamfunnet vi bebor vokser ulikhetene (figur). Andelen av totale inntekter som går til den rikeste 1 prosent av befolkningen har økt med svimlende 60 prosent de siste tretti årene. I Sverige har utviklingen vært enda mer pervers, mens utvikling i Danmark ikke har vært like dramatisk.

Teknisk beregningsutvalg (TBU) publiserte nylig sine tall for 2013. Beregningene viser at lønnsveksten i finanssektoren i Norge var på 6,7 prosent, mens gjennomsnittet for alle lønnsmottakere i Norge var på 3,9 prosent. Institutt for samfunnsforskning har vist at middelklassen i Norge viskes ut av et kappløp mot toppen og bunnen. Yrkene med lavest og høyest lønn i Norge har nemlig hatt størst økning i sysselsetting i periode 1997 og 2006, mens det var nedgang i mellominntekstyrker.

Middelklassen eroderes vekk til fordel for et strengere skille mellom privilegerte og upriviligerte. Antall mennesker i de ni best betalte yrkene i Norge økte med 3,3 prosent i nevnte periode, mens de fire yrkesgruppene med lavest lønn fikk 2,2 prosent høyere sysselsetting. I samme periode falt sysselsettingen med 5,5 prosent i mellominntektsyrkene som ofte innehas av middelklassen.

Relevant link

Trader on the BBC says Eurozone Market will crash

Relatert

Sensurert TED-konferanse: “De rike skaper ikke jobber”

Hva er neoliberalisme?

Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Av Howard Phillips Lovecraft (1890-1937), ein kjend nordamerikansk skrekk-, artikkel- og eventyrforfattar. Skrivi 15. juni 1920 og prenta i november 1920 i tidsskriftet The Tryout.

Umsett til høgnorsk av Stig Andresen

Det vert sagt at i Ulthar som ligg burtanfor elvi Skai, kann ingen mann drepa ein katt. Dette kann eg lett tru når eg ser på honom som sit mælande fyri elden. Katten er nemleg gåtefull og nære dei løyndomsfulle tingi som menneskji ikkje kann skoda. Han er sjeli til antikke Egypt, og berar av sogor frå gløymde byar i Meroë og Ofir. Han er skuldfolk av jungelherrane og erving av løyndomane til det alderdomlege og skræmande Afrika. Sfinksen er hans syskenbarn og han talar hennar språk, men han er enno eldre enn sfinksen og kjem i hug det ho hev gløymd.

Før borgarane forbaud dreping av kattar, budde det i Ulthar ein gamal husmann og kona hans som naut å fanga og taka livet or kattane til grannane sine. Kvifor dei gjorde so, veit eg ikkje. Det einaste er at mange hatar røysti til katten um notti, og tek det ille upp at kattar spring i smug kring innhegningar og hagar i skumringi. Same kva grunnen var, fann denne gamle mannen og kona hans glede i å fanga og taka livet or samtlege kattar som kom nær skuret deira.

Utifrå sume av ljodane som vart høyrde etter myrkni fell, såg mang ein landsbybuar fyre seg at drapsmetodane var serskilt gruelege. Landsbybuarane drøfta likevel ikkje slikt med den gamle mannen og kona hans. Dette grunna det sedvanlege uttrykkjet i dei verbitne andleti til deim tvo, og sidan hytta deira var so liti og løynd i myrkni under spreidde eikor i bakevja av ein forfallen innhegning. Når sanningi skal segjast var det trass hatet som katteeigarane næra mot desse avvikande folki slik at dei frykta deim meir.

I staden for å skulda deim for å vera brutale løynmordarar, sytte dei helder for å sikra at inkje verdsett kjæledyr elder musefangar forvilla seg burt til det avsidesliggjande skuret under deim myrke trei. Når ein katt vart meld sakna grunna noko slags ufråvikeleg mistak og ljodar vart høyrde etter myrkni fell på, vilde eigaren syrgja makteslaust og trøysta seg med å takka Lagnaden for at det ikkje var eit av borni hans som hadde forsvunne på dette settet. Folket i Ulthar var nemleg enkle og visste ikkje kvar kattane ein gong hadde kome frå.

Ein dag kom eit reisefylgje med merkelege vandrarfolk frå Syden inn i dei tronge brusteinlagde gatone i Ulthar. Myrkletne vandrarfolk var deim, og ulike andre farande folk som fór gjenom landsbyen tvo gonger um året. På marknadsplassen spådde dei framtidi i byte mot sylv og kaupte livlege perlor frå handelsmennene. Kva som var heimlandet til desse vandrarfolki kunde ingen segja, men ein såg at dei hadde ein hang til merkelege bøner og at dei på sidone av vognene sine hadde målt merkelege skapningar med menneskjelege lekamar og hovud av kattar, haukar, bukkar og løvor. Leidaren av reisefylgjet bar jamvel ein hovudpryd med tvo horn og ei merkverdig plata millom horni.

Det fans i dette usedvanlege reisefylgjet ein liten gut utan fyresette, som kun hadde ein liten svart kattunge å elska. Pesten hadde ikkje vore snill mot honom, men hadde likevel etterlate honom denne vetle pelskledde tingen for å døyva sorgi hans. Når ein er sers ung kann ein nemleg finna stor trøyst i dei livlege påfunni til ein svart kattunge. Guten som dei myrkletne folki kalla Menes, smilte oftare enn han græt, der han sat leika med sin yndige kattunge på troppetrinni til ei merkverdig måla vogn.

Den tridje morgonen vandrarfolket stana i i Ulthar, kunde ikkje Menes finna kattungen sin. Medan han græt høgt på marknadsplassen fortalde sume landsbyfolk honom um den gamle mannen og kona hans og ljodane ein kunde høyra um notti. Då han høyrde desse sakene gav hiksti tapt til fyremon for tankeverksemd, og til slutt bøn. Han strekte ut armane sine mot soli og bad på eit tungemål som inkje landsbybuar kunde skyna.

Sant nok lagde ingen av landsbybuarane noko stor innsats i å forstå, då merksemdi deira i hovudsak var retta mot himmelen og dei merkelege formene som skyene tok. Det var sers slåande, men då den vetle guten sagde fram sin fyrespurnad, virka det til at det yver hovudi deira dana seg skuggefulle og tåkute skapningar av eksotisk slag: blanda skapningar kruna med hornsette plator. Naturen er full av slike synkvervingar for å imponera dei fyrestellingsfulle.

Den notti forlet vandrarfolket Ulthar og vart aldri sett på ny. Hushaldi vart urolege då dei la merkje til at i heile landsbyen fans det ikkje ein einaste katt. Frå kvar ein eldstad hadde den vande katten forsvunne: kattar store og små, svarte, gråe, stripute, gule og kvite. Gamle Kranon borgarmeistar svor at dei myrkletne folki hadde teke med seg kattane som hemn for drapet på Menes sin kattunge, og han lyste karavanen og den vetle guten i bann.

Den magre skrivaren Neath erklærte derimot at den gamle husmannen og kona hans var meir trulege gjerningsmenn, då hatet deira mot kattar var vidkjent og i aukande grad freidig. Likevel torde ingen å retta skuldingar mot det skræmande paret, sjølv ikkje då vetle Atal – sonen til kroverten – svor han i skymringi hadde sett samtlege kattar i Ulthar stimla saman i den forbanna innhegningi under trei.

Kattane hadde tvo i breidden sers sakte og alvorleg gjenge i ein sirkel kring hytta, som um i tråd med noko slags uhøyrt sed hjå dyri. Landsbybuarane visste ikkje kor mykje dei skulde tru på slik ein liten gut, og sjølv um dei frykta det vonde paret hadde lokka kattane inn i dauden, fyretrekte dei å ikkje leggja skuldi på den gamle husmannen fyrr dei trefte honom utanfor den myrke og fråstøytande innhegningi hans.

Ulthar sovna so inn i forgjeves sinne, og då folki ris upp i otta – sjå! – kvar ein katt var attende ved sin vande eldstad! Store og små, svarte, gråe, stripute, gule og kvite: ingen vanta. Blanke og feite såg kattane ut og djupt mol deim nøgde. Borgarane tala med einannan um hendingi og undra seg ikkje so reint lite. Gamle Kranon lagde atter vikt på at det var dei myrkletne folki som hadde teke deim, då kattar ikkje vende attende i live frå hytta til den urgamle mannen og kona hans. Dei var alle samde um ein ting kor som er: at samtlege kattar nekta å eta sine kjøtmåltid elder drikka sine skåler med mjølk var sers merkeleg. I tvo heile dagar rørde ikkje dei glatte late kattane i Ulthar mat, men låg berre døsa ved elden elder i soli.

Det hadde gange ei heil vika innan landsbybuarane lagde merkje til at det i skymringi ikkje kom noko ljos i vindaugo til hytta under trei. Det var då den magre Nith kom med utsegni at ingen hadde sett den gamle mannen elder kona hans sidan den notti då kattane var burte. Etter enno ei vika avgjorde borgarmeistaren at han vilde yvervinna frykti si og vitja den merkverdigt tyste bustaden som ein del av si plikt. Han gjorde likevel eit nummer ut or å taka med seg smeden Shang og steinhoggjaren Thul som vitne. Etter dei hadde slege inn den skøyre døri fann dei berre dette: tvo reinplukka menneskjelege skjelett på jordgolvet og eit antal usedvanlege billor som kravla i dei skuggelagde hyrni.

Det kom etter dette til mykje prat millom borgarane i Ulthar. Likskodaren [i] Zath drøfta lengje med den slanke skrivaren Nith, og Kranon, Shang og Thul vart yvervelda med spursmål. Sjølv vetle Atal – kroverten sin son – vart grundig etterspurt og vart gjeven eit søtt bakverk som løn. Dei tala um den gamle husmannen og kona hans, um karavanen med myrkletne vandrarfolk, um vetle Menes og kattungen hans, um bøni til Menes og himmelen under bøni, um gjeremåli til kattane den notti reisefylgjet forsvann og um det som seinare vart funne i hytta under deim mørke trei i den fråstøytande innhegningi.

Til slutt laga borgarane den merkverdige lovi som vert fortald um av handelsmenn i Hatheg og drøfta av reisande i Nir, nemleg lovi um at i Ulthar kann ingen menneskje taka livet or ein katt.

Relatert 

Ekko av daud og vyrdnad

Den ondeste kvinnen i verden

Det grufulle ved Red Hook – del I

Det grufulle ved Red Hook – del II

Det grufulle ved Red Hook – del III

Det kvite skipet – Lovecraft på høgnorsk

Villsvinet og bjørnen – René Guénon

Den spekulative vendingen

Om det magiske synet på livet

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton

Igjen tegnes skremselsbilder av Russland i norske medier: Vladimir Putin «grafser til seg Krimhalvøya og setter kjepper i hjulene for en heroisk og demokratisk omveltning i nabolandet Ukraina, som kaster åket av seg». Slik tidligere artikler på Kulturverk har vist (se “Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen” & “Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy”), er sannheten mer kompleks enn som så. Likevel ser vi at norske medier tyr til demonisering og binær retorikk; det er ukrainske frihetskjempende liberale og Vestens frihet og demokrati på den ene siden og Russlands propaganda, korrupsjon og despoti på den andre. Det tegnes et ukritisk bilde av «oss» mot «dem».

Av Jan-Tore Berghei, historiker

På statlig nivå samarbeidet Danmark-Norge og Russland. Den første avtalen mellom landene ble inngått allerede i 1493.  Frykten for Sverige bandt de to rikene sammen; svenske stormaktsambisjoner kom i konflikt med russiske og danske, og denne forståelsen varte helt frem til Napoleonskrigene.

Innvendinger mot Russlands dramatiske handlinger på Krimhalvøya bør være tuftet på en nøktern forståelse av de faktiske forhold og de historiske betingelsene, ikke journalistikk ført på 1980-tallet hentet ut av skuffen igjen.

Men den norske russofobien har en lengre historie enn som så. Historiker Gunnar Christie Wasberg skriver i boken Aftenposten i hundre år, 1860–1960 at «det er ganske underlig å legge merke til hvor lenge frykten for Russland fullstendig dominerte sinnene, og stilte alle de mer nære problemer i skyggen.» Dette høres ut som karakteristikker fra den kalde krigens dager, men Wasberg beskriver her stemningen i norske avisredaksjoner og samfunnslivet i Sverige-Norge forøvrig rundt århundreskiftet 1900. For å forstå fenomenet må vi imidlertid lengre tilbake i tid.

Tysk anti-russisk propaganda fra 1914

1700-TALLET

Den danske historikeren Peter Ulf Møller har studert danske beskrivelser av Russland fra 1700-tallet, og mange av disse tar for seg grunnleggende forskjeller mellom russerne og europeere. Det som gikk igjen var særlig deres mangel på etikette, deres drukkenskap, men også deres barskhet og råskap på slagmarken. Denne europeiske oppfatningen styrkes blant annet av den franske diplomaten Laurent Bérenger (1749-1822), som omtalte russernes generelle latskap og fatalisme.

Til tross for den intellektuelle universaltanken som var gjeldende på 1700-tallet, hvor man trodde at sivilisasjonen ville utvikle seg til et felles verdenssamfunn med like idealer, ble russerne fremdeles omtalt som et barbarisk folkeslag. Vi fikk et gjensyn med tanken om barbaren utenfor byporten, hvor samtidens russere ble sammenliknet med goterne og vandalene.

I Den store nordiske krig (1700-1721) vant Peter den store besittelser i Baltikum. Det russiske keiserdømme var blitt en realitet. Peter fikk med den nye hovedstaden St. Petersburg sitt vindu mot Europa. Riket ble ikke umiddelbart oppfattet som en trussel, men ble av noen sett på som en mulig fremtidig fare. En av disse var den britiske statsmannen Edmund Burke, som i 1778 beskrev en voksende supermakt lokalisert mellom Europa og Asia, og som han fryktet hadde et ønske om å diktere begge regionene.

Men selv om keiserdømmet for alvor hadde kommet på banen i europeisk stormaktspolitikk i Peter den stores og senere i Katarina den stores periode, befant det seg fremdeles i periferien av den europeiske bevisstheten, og ble ikke tillagt noen større viktighet blant europeere. Det er derimot verdt å nevne siden denne karakteristikken, sammen med den tidlige nasjonalismen representert av Herder, dannet grunnlaget for synet som kom til å dominere den neste perioden.

Norge og Russland har hatt en lang tradisjon for handel og samarbeid, både til sjøs og til lands. Vikingene seilte østover for å drive handel med russiske konger og deres sønner ble sendt til russiske hoff. Pomorhandelen utviklet seg fra slutten av 1600-tallet, og fra 1700-tallet fisket russere langs Finnmarkskysten.

Peter den store

Historiker Einar Niemi mener at denne handelen var nødvendig og naturgitt, og den overlevde tross motstand fra dansk-norske myndigheter i begynnelsen. På statlig nivå samarbeidet Danmark-Norge og Russland. Den første avtalen mellom landene ble inngått allerede i 1493.

Frykten for Sverige bandt de to rikene sammen; svenske stormaktsambisjoner kom i konflikt med russiske og danske, og denne forståelsen varte helt frem til Napoleonskrigene. Danmark-Norge støttet da «feil» side, og under forhandlingene i 1814 endte svenskene opp med Norge og ga opp sine ambisjoner om å gjenerobre Finland.

I begynnelsen av svensketida hersket det fred og vennskapelighet mellom de gamle fiendene Sverige og Russland, trolig på grunn av det gode forholdet mellom tsarene Aleksander I og Nikolaj I og Karl III Johan. I 1826 ble man også enig om å dele fellesdistriktene mellom Nord-Norge og Nord-Russland, etter mange års uenighet og forhandlinger.

Men la oss dvele litt ved 1814.

Mange fryktet  at Russland hadde ambisjoner om ekspansjon og verdensherredømme. Noe av dette stammet fra britiske ambisjoner i Det fjerne og nære Østen hvor Russlands interesser sto i direkte motsetning.

1814 – RUSSOFOBIENS RØTTER 

For snart nøyaktig to hundre år siden, den 30. mars 1814, utspant slaget om Paris seg. En koalisjon bestående av Russland, Prøyssen, Storbrittania, Portugal, Sverige, Østerrike og en rekke tyske stater nedkjempet Napoleons franske imperium etter mange års krig, den største konflikten verden hadde sett til da. En himmelstormer som hadde underlagt seg store deler av Europa ble sendt i eksil, og den europeiske maktbalansen ble gjenopprettet.

Wienerkongressen, den første fredskongressen i sitt slag, sørget for en lang periode med stabilitet og diplomatiske løsninger i kjølvannet av en krig som hadde krevd nærmere syv millioner liv. Men bildet av russiske tropper marsjerende i Vest-Europa befestet seg likevel i den «opplyste» europeiske offentlighet.

Slaget om Paris i 1814

Det nittende århundres diskusjoner angående Russland ble derfor preget av forestilte bilder og skrekkscenarier om landet i øst. Hadde Europa nådd sin middagshøyde? Var Russland Europas svar på Roms barbarer? Forestillingen om russerne som nomadiske, asiatiske og despotiske barbarer fant man i både fransk, britisk og tysk litteratur. Den franske forfatteren L’abbé Dominique-Georges-Frédéric de Pradt (1759-1837) argumenterte f.eks for at Russland rett og slett måtte ekskluderes fra Europa.

I 1843 fortsatte Marquis de Custine (1790-1857) denne franske tradisjonen med en 1800-siders reisebeskrivelse ved navn La Russie en 1839 i fire bind. Custines bitende fortelling gjenfortalte det som da var blitt klisjeer, og presenterte et Russland hvor «fernisset av europeisk sivilisasjon var for tynt til å være troverdig.» Suksessen var så stor at flere utgaver, kopier og sammendrag ble trykt opp på tysk, nederlandsk og engelsk. I 1846 hadde ca to hundre tusen eksemplarer av boken blitt solgt.

Den norske statsviteren Iver B. Neumann mener at Russland ble brukt som den konstituerende andre i fremveksten av en felles europeisk identitet. Russland ble ifølge Neumann konstrastidentiteten som definerte Europa som enhet. Det europeiske, det germanske og til dels det skandinaviske fellesskapet som vokste fram på 1800-tallet sto alle i et motsetningsforhold til Russland og panslavismen i de slaviske landene.

I likhet med pangermanismen vokste panslavismen frem som ideologi etter Napoleonskrigene som et motsvar til fransk dominans over Europa. Slaviske folkegrupper var spredt i en rekke stater, deriblant Det ottomanske riket og Østerrike-Ungarn. Slaviske intellektuelle tydde, i likhet med de tyske, til historie, filologi og folkloristikk for å dyrke sitt felles opphav.

Mange fryktet derfor at Russland hadde ambisjoner om ekspansjon og verdensherredømme. Noe av dette stammet fra britiske ambisjoner i Det fjerne og nære Østen hvor Russlands interesser sto i direkte motsetning. Men liberale europeere hadde heller ikke noe til overs for autokratiet i Russland. Den voksende germanismen var også tuftet på en avgrensing mot de slaviske folkegruppene i øst.

General Suvorov krysser Alpene vinteren 1799-1800

Crowes ønske om å hvitvaske seg i britisk politikk etter en tidligere skandale, har en stor del av æren for at han valgte å fremheve Russlands ambisjoner i Nord-Norge overfor det britiske utenriksdepartementet. For å vekke utenriksminister Palmerstons oppmerksomhet skapte Crowe i 1836 en forestilling om at russerne ønsket seg isfrie havner i Nord-Norge, og at det russiske riket var i ferd med å assimilere Finnmark.

DET FORESTILTE FELLESSKAP

Benedict Andersons Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism kom ut i 1983. I boken lanserte Anderson sin teori om forestilte fellesskap. Her skiller han mellom forestilte fellesskap og faktiske felleskap, som familie eller lokalsamfunn. Forestilte fellesskap oppstår ifølge Anderson når en befolkning innenfor en gitt geografisk avgrensing får en felles arena for meningsytring. Anderson legger også vekt på at staten fremstiller seg selv som noe tidløst.

Det kollektive minnet – myter knyttet til nasjonen – blir særlig viktig. Det var først når lese- og skrivekyndigheten bredte seg blant befolkningen atman følte en større felles tilhørighet med sine språkfeller, noe som for Anderson forklarer nasjonalismens fremvekst på 1800-tallet. Den stadig økende spredningen av literatur, tidsskrifter og aviser muliggjorde meningsutveksling over lange distanser på morspråket uavhengig av dialekter.

Anderson knytter dette til europeiske nasjonsdannelser på 1800-tallet, og mener at disse nasjonene ble tuftet på sine nasjonale trykkespråk. Dette forklarer hvordan personer som aldri har møtt hverandre føler tilhørighet til hverandre gjennom det nye fellesskapet, nasjonalstaten.

Katarina den Store

Ønsket om å tilhøre de fremvoksende europeiske fellesskapene påvirket naturlig nok synet på Russland i Norge. Det er også påfallende at russofobiens storhetstid sammenfaller med massemedienes inntreden i både Storbritannia og Norge. Norge ligger i Europas grenseland, og Russland ble en mer grunnleggende kontrastidentitet enn våre nære naboer i Danmark og Sverige, som tross alt minnet oss om at vi tilhørte Europa.

Etter seieren mot Napoleon fremsto Russland som en ny europeisk stormakt, og trusselen fra øst ble for alvor et tema i Europa. Russland hadde ekspandert i alle retninger, riket hadde blant annet erobret landområder fra Sverige, Polen og det ottomanske riket.

Russland ble den eneste trusselen for nye Sverige-Norge, og en forsvarsunion som var til fordel for begge land ble på mange måter bærebjelken for unionen. Dette ble den offisielle felles forsvarsdoktrine helt til dens oppløsning i 1905 – det såkalte sentralforsvaret; hvor de forenede rikers hærstyrker skulle settes inn for å forsvare Stockholm og de svenske sletter mot den russiske invasjonen over Østersjøen.

Men i norske militære kretser lanserte man et annet scenario, hvor Russland ønsket seg havner på Norskekysten som baser for angrep på Storbritannia. Oberst Nicolai Tidemand (1766-1828) skrev om dette allerede i 1821, og mente at Norges eneste håp var å sette sin lit til britisk egeninteresse. Norge var ikke tjent med å provosere stormaktene. Britene måtte selv innse at et fritt Norge var til deres interesse. Dette bildet ble da også senere gjentatt i britiske diplomatiske kretser, hvor den mest kjente av dem er John Rice Crowe (1795-1877), som jeg skal gå nærmere inn på senere.

I Norge var Russland også den eneste trusselen som det militære opererte med fra 1820-årene og frem til unionsoppløsningen i 1905, selv om landet aldri hadde vært direkte i krig med Norge i løpet av over tusen år med sameksistens.  Den russiske trusselen mot Norge ble en måte for militæret å vinne legitimitet og motta økte bevilgninger fra Stortinget.

Kosakker

Den tidemandske trusselanalyse vek fra den offisielle og unionelle forsvarsstrategien, og ble gjenstand for debatt da det nye militære tidsskrift ble lansert i 1831. Norges fremste militærteoretiker i denne perioden, generalløytnant Jacob Gerhard Meydell, mente at nordområdene og Russland utgjorde den største utfordringen for det norske forsvaret.

Både militære kretser og Storting stilte seg bak Tidemand og Meydells strategiske vurderinger, noe som førte til at Norge tidlig brøt med Sveriges offisielle militære doktrine og kjørte et todelt løp fordelt på forsvaret av nordområdene og sentralforsvaret. Trusselen var derimot den samme; det var Russland som ville angripe i begge tilfeller.

Herman & Chomsky mener at det ikke bare er i sentralstyrte regimer med offentlig sensur at propaganda eksisterer. Men det er mye vanskeligere å avdekke et slikt system i en situasjon der media er privateid og sensur ikke eksisterer, hvor media er konkurranseutsatt og tidvis angriper og avslører offentlig og private overtramp, hvor de aktivt proklamerer seg selv som talsmenn for trykkefrihet og allmennhetens interesse.

KRIMKRIGEN OG NOVEMBERTRAKTATEN

På 1850-tallet ble den finsk-norske grensa stengt, mye på grunn av mistanke om russisk ekspansjon fra norsk side. Den utløsende faktoren ser ut til å ha vært økt finsk innvandring. Briten John Rice Crowe hadde bodd i Russland, snakket språket, og hadde erfaring fra den russiske marinen. Han hadde i 1818 slått seg ned i Hammerfest, og var handelsmann, gruveeier og britisk visekonsul i Finnmark.

Crowes ønske om å hvitvaske seg i britisk politikk etter en tidligere skandale, har en stor del av æren for at han valgte å fremheve Russlands ambisjoner i Nord-Norge overfor det britiske utenriksdepartementet. For å vekke utenriksminister Palmerstons oppmerksomhet skapte Crowe i 1836 en forestilling om at russerne ønsket seg isfrie havner i Nord-Norge, og at det russiske riket var i ferd med å assimilere Finnmark.

Napoleons kampanje i Russland, 1812

Veien derfra til total overtakelse av Norge var kort, advarte Crowe i sine brev hjem til London. Palmerston, som fryktet russisk ekspansjon i Svartehavsområdet, rettet dermed sitt blikk mot Nord-Norge. Ved utbruddet av Krim-krigen ivret den svensknorske kongen, Oscar I for å gå med i krigen sammen med Frankrike og England. Han ønsket naturligvis å gjenerobre Finland, som i 1808 ble erobret fra svenskene av den russiske tsaren Aleksander I. Den britiske utenriksministeren oppfordret svenskene til å ikke etterkomme russiske krav i nord, og i 1855 kom Novembertraktaten.

Novembertraktaten var en stormaktsgaranti fra Storbritannia og Frankrike, og ble inngått for å beskytte Sverige og Norge mot russisk ekspansjon. Novembertraktaten ble opprettet på grunn av britiske bekymringer, og historiker Paul Knaplund (1885-1964)kaller Crowe Novembertraktatens egentlige far. Andre historikere mener derimot at Novembertraktaten var kong Oscar Is verk.

En konflikt som altså i utgangspunktet handlet om Palestina fikk utslag i Nord-Norge på grunn av svenske ambisjoner og norsk og britisk mistenksomhet. Den var på mange måter sluttproduktet av gamle holdninger. Slik Verdens Gang skrev i 1868: Russland var en naturlig fiende for alle sine naboer.

Private næringsinteresser og en ujevn maktfordeling fører imidlertid til at aviser filtrerer vekk nyheter som er trykkeverdige, marginaliserer dissens, og stiller spaltene sine til disposisjon for spredningen av myndighetenes og dominante næringsinteressers agenda til øvrigheten.

Napoleons kampanje i Russland, 1812

MASSEMEDIERS POLITISKE DYNAMIKK

I boken Manufacturing Consent – the Political Economy of the Mass Media fra 1988 lanserer Edward S. Herman og Noam Chomsky en modell basert på lang tids studier av media, hvor media fungerer som talerør for spesielle interesser som dominerer stats- og næringsaktivitet.

Herman & Chomsky mener at det ikke bare er i sentralstyrte regimer med offentlig sensur at propaganda eksisterer. Men det er mye vanskeligere å avdekke et slikt system i en situasjon der media er privateid og sensur ikke eksisterer, hvor media er konkurranseutsatt og tidvis angriper og avslører offentlig og private overtramp, hvor de aktivt proklamerer seg selv som talsmenn for trykkefrihet og allmennhetens interesse.

Private næringsinteresser og en ujevn maktfordeling fører imidlertid til at aviser filtrerer vekk nyheter som er trykkeverdige, marginaliserer dissens, og stiller spaltene sine til disposisjon for spredningen av myndighetenes og dominante næringsinteressers agenda til øvrigheten.

De peker blant annet på utviklingen i den britiske og amerikanske pressen på 1800-tallet, da arbeiderpressen ble presset ut fordi produksjonskostnadene ble for høye til at de kunne følge med i utviklingen. En slik utvikling ser vi også i norsk sammenheng. Den eneste grunnen til at Hagbard Emanuel Berner (1839-1920) klarte å holde Dagbladet i live i sin tid var store donasjoner fra venner og politiske meningsfeller, mens mer radikale journalister uten de samme økonomiske betingelsene ble rettslig forfulgt for sine meninger.

John Howes Gleason har studert kilder som omhandler britisk-russiske relasjoner i perioden 1814-1841. The Genesis of Russophobia in Great Britain – A Study of the Interaction of Policy and Opinion kom ut i 1950, og hans anlyse inkluderte seks ledende britiske aviser. Hans arbeid gir et innblikk i hvorfor russofobien vokste frem i Storbritannia etter Napoleonskrigene, noe som også fant veien til Norge.

Napoleons kampanje i Russland, 1812

Aviser dannet for Gleason et kapittel i den kollektive intellektuelle biografien til en nasjon. Hans studie ble basert på det han selv kalte «a pragmatic evaluation of the climate of opinion.» Gleason knyttet russofobien opp til britiske næringsinteresser og utvandrede polakker, som sammen med moderniseringen av pressen førte til en voldsom agitasjon mot Russland.

I utredningen «Norsk presse mellom 1865 og 1965: Strukturutvikling og politiske mønstre» gjør Svennik Høyer blant annet rede for forholdet mellom journalister og deres kilder. Jo større potensiell kontroll over informasjonsspredningen og innflytelsen en avis hadde over sitt publikum, jo mer hadde den å tilby eliten. Mulighetene for å nå ut til flest mulig var et tungt argument som journalister kunne bruke for å få tilgang til sine kilder.

Det er derfor trolig at de største avisene hadde større forhandlingsmakt overfor hovedstadens mektige menn, og dermed ikke var like påvirkelig som en mindre avis som kanskje var avhengig av å blidgjøre sine kilder i mye større grad for å beholde dem.

Også Mautner peker på at journalisters kildeinnsamling avhenger i stor grad av organiserte kilder (ansatte i forvaltningen eller andre slike maktposisjoner), noe som skyver balansen i makthavere og elitens favør. Resultatet blir da at media ofte underbygger et allerede etablert verdenssyn. Avisers slagkraft er nok en grunn til å studere dem, da de ikke bare spredte meninger, men også spredte bestemte oppfatninger av virkeligheten i samfunnet.

Høyer peker også på et annet forhold som har betydning, nemlig hvorvidt kilden hadde monopol på informasjonen den satt på. Hvis pressen har behov for informasjonen, og er avhengig av denne kilden for å få tak i den, ville kilden følgelig ha store muligheter til å påvirke fremstillingen av informasjonen.

Herman og Chomsky peker og på dette avhengighetsforholdet journalister ofte har til sine mektige kilder, og at de har en tendens til å behandle informasjonen de får fra slike kilder som etablerte sannheter på grunn av kildens status.

Britiske offiserer under Krimkrigen

For å ta et eksempel: dersom Aftenposten gjenga informasjon hentet fra norske politikere eller militære embedsmenn, er sannsynligheten for at denne informasjonen ble sett på som troverdig av redaksjonen og noe avisen kunne stille seg bak relativt høy.

Aftenposten kunne ved å stole på personer i maktposisjoner risikere å bli benyttet (både bevisst og ubevisst) i et politisk spill for å øke bevilgninger til det norske forsvaret, eller for å fremheve viktigheten ved den norsk-svenske unionen, og slik spre en irrasjonell russerfrykt blant hovedstadens borgere og Norges øvrige befolkning.

Mot slutten av unionstiden, med den intensiverte russiske konsolideringen i Finland og Den russisk-japanske krig ser vi en økning av kritiske artikler i Aftenposten, til tross for en uttalt sympati for Russland som bærer av europeisk kultur mot Østen.

ISMENES TID

Historiker Martin Malia (1924-2004) mente at utover 1870-tallet, for første gang siden 1814, begynte Europa igjen å få et mer realistisk bilde av Russland. Det russiske imperiet var ikke lengre den samme stormakten som hadde inntatt Paris i 1814, og Tysklands samling førte til at mange forandret oppfatninger om Russland som den store faren i øst.

I Frankrike og Storbritannia var det nå Bismarcks Tyskland som vokste frem som den store konkurrenten på den internasjonale arena. Dette avløste Russland, som hadde inntatt denne rollen etter 1814. Men russofobien under den kosmopolitiske liberalismen ble erstattet av en ny: det gamle fellesskapet fra opplysningstiden tuftet på gresk-romerske filosofer, ble utover 1800-tallet erstattet av nye nasjonalromantiske idéer.

De religiøse og politiske fellesskap ble utfordret av de nasjonale, som vektla et felles opphav, språk og kultur. Disse ideene oppsto i Tyskland, og fant etterhvert veien også til Danmark og Norge. Disse nye nasjonale bevegelsene ga grobunn til en ny form for russofobi basert på etnisitet, hvor de etniske forskjellene på europeere og russere ble fremhevet.

Slaget om Sinope under Krimkrigen

Skandinavismen, tanken det nordiske folks samling og felles skjebne, hadde i Norge sin storhetstid på midten av 1800-tallet, fra 1830- til 1860-tallet. Men ved å la være å komme Danmark til unnsetning i den dansk-tyske krig i 1864 hadde Sverige og Norge spilt skandinavismen fallitt. Det fantes derfor en viss sympati for germanismen i Norge på slutten av 1800-tallet, særlig blant de konservative kretsene.

De germanske folk måtte holde sammen. Dette gjenspeiles i norske aviser fra denne perioden. Aviser brukte tyske telegrambyrå og gjenga artikler fra ledende tyske aviser som Neue Freie Presse. Franske og britiske artikler gjengis også flittig. Mens man på 1860-tallet hadde fryktet tyskerne, ønsket mange på 1870-tallet, deriblant Bjørnstjerne Bjørnson og P.A. Munch, en avgrensing mot de slaviske folkegruppene.

Etter Tysklands samling og den fransk-prøyssiske krig var det en krig mellom Tyskland og Russland mange fryktet var nært forestående. Da ble pangermanismen et naturlig fellesskap å trekke mot, og denne bevegelsen hadde sin korte storhetstid i Norge nettopp på 1870-tallet. Germanismen sto imidlertid aldri særlig sterkt i Norge, men tankegodset påvirket nok norske intellektuelle i deres syn på Russland og de slaviske folk.

Den russiske visekonsulen i Hammerfest slo fast i en rapport til den russiske sendemann i Stockholm fra 1902 at norsk presse var utpreget antirussisk. Popov karakteriserte Aftenposten som et russofobisk norsk organ, og hevdet at Russland var «uadskillelig knyttet til hvilket spørsmål det enn skulle være i skandinavisk presse.» Ethvert påskudd til å trekke inn og rakke ned på Russland ble brukt, ifølge konsulen.

Slaget om Shipka-passet i 1877 under den russisk-tyrkiske krig

STORMAKTSPOLITIKK

Det storpolitiske klimaet i Europa på begynnelsen av 1880-tallet var i stor grad betinget av situasjonen på Balkan. Uenigheten om Det nære Østen destabiliserte den europeiske freden, noe som kan ha bidratt til en økt generell krigsfrykt i Norge.

Den russisk-tyrkiske krig på slutten av 1870-tallet hadde også sin del av æren for at Aftenposten etterhvert vokste frem som den største norske avisen. Med sine krigsreportasjer revolusjonerte Amandus Schibsted (1849-1913) utenriksdekningen i norsk presse. Aftenposten tok snart opp konkurransen med den gamle giganten Morgenbladet, og kan ved århundreskiftet sies å ha vært landets største presseorgan.

Den 24. april 1877 erklærte Russland krig med ottomanerne. Aftenposten beskrev en profesjonell og kompetent russisk hær som dominerte slagmarken, og krigen var preget av et ottomansk rike på defensiven. Aftenposten virket også sympatisk innstilt overfor Russland under krigen. Avisen rapporterte fra en engelsk artikkelsamling om orientalske spørsmål, og konkluderte blant annet med at Det ottomanske riket (ved å nekte å gå med på reformer) heller foretrakk en krig hvor man risikerte å miste et par mindre provinser enn å «sikre den kristne Befolknings Vel og den almindelige Freds interesser.»

Men under Berlin-kongressen etter krigens avslutning oppførte britene seg som seierherrer, ikke russerne. Aftenposten mente også at det var Storbritannia som hadde tjent mest på krigen, ikke Russland, og støttet stormaktene i at Russland ikke måtte komme for godt ut av situasjonen. Avisen reflekterte altså den europeiske frykten for panslavismen, som man fryktet ville gi Russland en for sterk posisjon på Balkan og i Øst-Europa.

Stormaktene, særlig Storbritannia og Østerrike-Ungarn, var misfornøyd med fredsavtalen mellom Russland og Det ottomanske riket. Avtalen ble derfor revidert under Berlin-kongressen, for å motvirke det man oppfattet å være en voksende panslavisme og økt russisk innflytelse på Balkan.

Otto von Bismarck på Berlin-kongressen

Senere forskning viser, i motsetning til hva oppfatningen var på denne tiden, at panslavismen ikke påvirket den russiske utenrikspolitikken i noen stor grad etter Den russisk-tyrkiske krigen. Men likevel, da den britisk-ottomanske forsvarsalliansen ble inngått i juli 1878, erklærte Aftenposten at det var for å hindre at den asiatiske delen av Det ottomanske riket «gjennem Krig og Anarki [skulle] komme i Ruslands Hænder.»

Den russiske visekonsulen i Hammerfest slo fast i en rapport til den russiske sendemann i Stockholm fra 1902 at norsk presse var utpreget antirussisk. Popov karakteriserte Aftenposten som et russofobisk norsk organ, og hevdet at Russland var «uadskillelig knyttet til hvilket spørsmål det enn skulle være i skandinavisk presse.» Ethvert påskudd til å trekke inn og rakke ned på Russland ble brukt, ifølge konsulen.

Alliansen med Frankrike og innblandingen på Balkan, særlig kidnappingen av Prins Alexander II av Bulgaria, førte i en periode til at Russland ble sett på som en konspiratorisk oppvigler som ikke var til å stole på. Aftenposten prioriterte europeisk stabilitet og en konservativ politikk, noe som førte til at omtalen av Russland likevel tidvis var vennlig ladet.

Professor Olaf Brochs skriverier i Aftenposten i forbindelse med Den russisk-japanske krigen reiser også et interessant spørsmål, og jeg vil påstå at Russland i denne perioden ble oppfattet som bærer av europeisk kultur: østover og sørover, mot fjellfolket i Kaukasus, mot muslimene i Sentral-Asia, og mot kineserne og japanerne i Den fjerne østen av norsk presse. I de tilfellene Russlands interesser kom i veien for britiske, støttet Aftenposten imidlertid britene i de aller fleste tilfeller.

Mot slutten av unionstiden, med den intensiverte russiske konsolideringen i Finland og Den russisk-japanske krig ser vi en økning av kritiske artikler i Aftenposten, til tross for en uttalt sympati for Russland som bærer av europeisk kultur mot Østen. Jeg vil si at, i likhet med holdningene tidligere i århundret, bunnet også denne holdningen i hvordan Russland ble oppfattet i Norge, ikke ut fra hva landet i virkeligheten sto for.

Interne russiske forhold kom etterhvert også til syne i hovedstadsavisenes spalter mot slutten av 1800-tallet. Russlands bakstreverske økonomi, militære og politiske system er aspekter som opptok norske aviser. Den ustabile politiske situasjonen i Russland etter Alexander IIs attentat i 1881, polakkenes opprør og Finlands problemer med de russiske myndighetene fanget også norsk interesse.

Norsk anti-russisk propaganda fra 1892

Det virker også som at diskusjonen om Russland og rikets forhold intensiverte seg betraktelig da landet ble dratt inn i unionskampen av Bjørnstjerne Bjørnson, og sympatier for eller mot Russland ble da vevet inn i partipolitiske konflikter her hjemme.

KJEMPEN PÅ LEIRGRUNN

Den norske striden med den svenske tronen kan på mange måter sammenlignes med Finlands konstitusjonskamp mot tsaren på slutten av 1800-tallet. Det er derfor ikke rart at Nikolaj IIs behandling av den finske grunnloven vekket sterke følelser her i landet.

Aftenposten var i første omgang tilbakeholden og var mer opptatt av Russlands oppførsel enn av å sympatisere med Finland, mens Dagbladet sympatiserte med Finland på et mer ideologisk grunnlag. En stadig økende bekymring for de små staters skjebne i imperialismens tidsalder karakteriserer Aftenpostens politiske linje gjennom hele perioden. Avisen hadde gått fra en sympatisk tone overfor Russland og tsaren etter attentatet på Aleksander II, til større skepsis og kritikk. Noe som for alvor gjorde seg gjeldende i dekningen av problemene innad i det russiske riket.

Det virker også som at diskusjonen om Russland og rikets forhold intensiverte seg betraktelig da landet ble dratt inn i unionskampen av Bjørnstjerne Bjørnson, og sympatier for eller mot Russland ble da vevet inn i partipolitiske konflikter her hjemme. Fremfor alt hadde fremferden i Finland skremt norske journalister og politikere.

I en tidsalder der stormaktene bare ble større, resignerte man seg, som Yrjö Sakari Yrjö-Koskinen (1830-1903) uttalte da Februarmanifestet ble gjort kjent, til å gjøre minst mulig ut av seg, for å unngå å bli lagt merke til og deretter spist opp. Hendelsene i Finland aktualiserte igjen forsvarsdebatten i Norge, og Februarmanifestet i 1899 blir da nok en skillelinje i den norske pressens dekning av Russland.

Russofobisk propaganda fra 1877

Problemene i Finland forente de norske politikerne, og det dannet seg en tverrpolitisk enighet om tsarens overtramp. Bjørnstjerne Bjørnsons glød for Russland stilnet. Situasjonen i Finland og skuffelsen hans over utfallet av tsarens fredskongress i Haag påvirket nok både ham og andre norske fredsvenner i en slik retning.

Morgenbladet og Verdens Gang ønsket ikke å provosere den store naboen i øst, og problematiserte den antirussiske retningen som deler av pressen ytret, da spesielt med tanke på en forfektet russisk trussel mot Norge. De var likevel kritiske mot tsarens innskrenkinger i Finland, men ønsket en realistisk dekning av forholdene. Denne striden om hvilke oppfatninger som er riktige er kjernen i den politiske debatten før unionsoppløsningen; ville Russland angripe Norge dersom landet gikk ut av unionen med Sverige, eller hadde dette ikke noe hold i virkeligheten?

Moderniseringen av Nord-Russland hadde tiltatt i styrke, og det russiske jernbanenettet hadde fra 1870-tallet ekspandert voldsomt. Dette forklarer hvorfor norske aviser ble så opptatte av den finske jernbaneutbyggingen og hvorvidt denne skulle tilknyttes det svenske og russiske jernbanenettet.

RUSSLAND SOM UNIONSBEVARENDE DOKTRINE

Rollen Russland fikk i norsk politikk ser ut til å ha vært nært knyttet til rent unionspolitiske spørsmål, uten nødvendigvis å ha noen reell bakgrunn i reell russisk politikk. Russland ble igjen bjørnen som lusket i de sibirske skoger. Den dominerende frykten var lenge at dersom Norge brøt med Sverige, ville den russiske bjørn se sitt snitt til å erobre oss.

De sikkerhetspolitiske spørsmål knyttet til Russland ble tatt opp med jevne mellomrom frem mot århundreskiftet, særlig av Yngvar Nielsen (1843-1916) i Aftenposten og Høyres talsmenn var bekymret over konsekvensene av et brudd med Sverige.

Fra filmatiseringen av Tolstojs “Krig og fred” fra 1968

Hele det norske samfunnsliv var på mange måter bestemt utifra partitilhørighet. Så ble det også med utenriksdekningen. I løpet av 1880-tallet startet også diskusjonen omkring opprettelsen av en jernbanelinje fra Bottenviken til norskekysten og Atlanterhavet, noe som førte til at den sikkerhetspolitiske debatten omkring Russland i Norge endret karakter.

Mer enn noen annen enkeltsak påvirket utbyggingen av jernbanen til Narvik norsk utenriks- og forsvarspolitikk etter 1890. Tildelingen av konsesjon til utbygging av Ofotbanen ble gitt den 16. juni 1883, og hadde på forhånd blitt grundig diskutert i den militære ledelsen. Ved opprettelsen av Ofotbanen kunne det teoretisk opprettes jernbaneforbindelse fra Russland til Narvik og Atlanterhavet, via Finland og Nord-Sverige.

Bjørnstjerne Bjørnsons hjemkomst fra Frankrike i 1887 sammenfaller med utbyggingen av Ofotbanen, og er begge utløsende faktorer som forklarer den meget fremtredende rollen Russland fikk i unionsdebatten. Ved valget i 1888 ble Russland og forsvarssaken de viktigste kampsakene til Høyre. Dette må ses i lys av utviklingen i Europa forøvrig i denne perioden; småstatens rolle i imperialismens og militarismens tidsalder skapte også en generell frykt i Norge.

I imperialismens tidsalder ble derfor et styrket norsk forsvar av mange sett på som en nødvendighet. Da utbyggingen gikk sin gang utover 1890-tallet økte også mistenksomheten mot Russland. Det var ikke bare Høyrepressen som ønsket å styrke forsvaret i nord. Slike meninger ble også ytret i Dagbladet, spesielt av venstremenn nordfra. Både den norske og svenske regjering ble anklaget for å legge landet åpent for angrep østfra, og en innsender i Dagbladet krevde å få svar på hvem som hadde skylden for dette kunststykket.

Russland ble oppfattet som en mer direkte trussel enn tidligere. Moderniseringen av Nord-Russland hadde tiltatt i styrke, og det russiske jernbanenettet hadde fra 1870-tallet ekspandert voldsomt. Dette forklarer hvorfor norske aviser ble så opptatte av den finske jernbaneutbyggingen og hvorvidt denne skulle tilknyttes det svenske og russiske jernbanenettet.

Jernbanelinjen til Murmansk. Fargefoto fra 1910.

Med en slik forbindelse ville en invasjon av Norge bli betraktelig enklere, og dette bekymret mange. Det norske forsvaret tok også unormalt høye skritt for å beskytte toglinjen, hvor broer enkelt skulle kunne destrueres i tilfelle invasjon. Verneplikt ble også innført i Nord-Norge i disse årene, noe som tidligere ikke hadde vært aktuelt. Det er min oppfatning, basert på den kvalitative gjennomgangen av aviser fra denne perioden, at norske aviser overdrev faren fra øst for å støtte opp om fornorsknings- og forsvarspolitikken i nordområdene.

Ofotbanen hadde aktualisert den gamle «croweske» russofobien: nå kunne Russland snart angripe Norge via den finske jernbanen. Fennomanien [«finskhetsvermeri»; finsk nasjonalbevegelse] i Finland, økt finsk innvandring og russisk handelsvirksomhet ble feilaktig satt i sammenheng med panslavismen og en innbilt sentralstyrt og målrettet ekspansjonspolitikk styrt fra St. Petersburg.

Troms og Finnmark var norsk, og måtte konsolideres som et vern mot ytre press. Samtidig hadde ikke Aftenpostens utsending i nord Carl Christensen noe i mot at norske fagfolk bidro til å modernisere Murmansk-kysten. For ham utgjorde ikke dette noe åpenbart motsetningsforhold. Dette mener jeg er et gjennomgående trekk i den norske nasjonalismen av denne perioden. Man var blind for at andres ekspansjonistiske nasjonsbygging enkelt kunne sammenlignes med egen politikk.

Også historikere og Russlandskjennere, som Hans Blom (1819-1881) og Olaf Broch (1867-1961), bidro med sine innspill i avisspaltene, men forholdt seg mer til faktiske russiske forhold. Og ikke alle ville gå med på at Ofotbanen ville lokke Russland til å ekspandere i nord. Russland måtte gjennomføre andre og større bragder før de turde strekke kloen ut etter Norge og Sverige, mente venstrelederne Viggo Ullmann (1848-1910) og Bjørnstjerne Bjørnson.

Begge ble møtt med hets og karikeringer, ble anklaget for å ha mottatt russiske rubler i bestikkelser og nærmest ha gitt norske havner i gave til russerne. Arbeiderpressen argumenterte i likhet med Bjørnson for at Russland ikke utgjorde noen reell trussel mot Norge, og skrev om forbrødring på tvers av grensene i nord.

Til tross for dette; den usikre situasjonen i landet, det feilslåtte fredsinitiativet til tsar Nikolaj II, russifiseringen av Finland og nederlagene i den russisk-japanske krig bidro til at en felles norsk presse tegnet et dystert bilde av russiske samfunnsforhold.

Russiske bønder på fargefoto fra 1909

Bjørnson og Ullmanns strategiske vurderinger angående Russland samsvarer imidlertid i stor grad med det historikere mener i dag: at det aldri forelå noen fare fra øst. Tidligere forskning (Jens-Petter Nielsen, 2002) har vist at det sannsynligvis aldri fantes noen reell trussel fra Russland mot Nord-Norge. Russland hadde heller ikke noen Nordflåte, og de nordvestlige områdene av Russland var fortsatt relativt ubebodd og av liten strategisk betydning.

Frykten var derfor et konstruert virkemiddel i storpolitikkens tjeneste, men en konstruksjon som likevel påvirket. Selv om trusselen aldri fantes, kan oppfatningen om et forestående angrep i seg selv ha gitt grobunn for mer mistenksomhet og frykt.

Kanskje det mest kjente og absurde eksempel på dette var historier som ved jevne perioder verserte i svenske og norske aviser om russiske spioner kamuflert som sagfilere. Disse skulle ha blitt observert ved norske havneanlegg og militærbaser. Sagfilere var omreisende øst-europeiske håndverkere som livnæret seg på små oppdrag i Norge på sommertid, gjerne ved å kvesse sagblad (derav navnet).

Etterhvert som Russland taper slag på slag i krigen mot Japan, sympatiserte Olaf Broch og redaksjonen i Aftenposten med russerne, men ga også uttrykk for en pessimisme på Russlands vegne. Det var et land som risikerte å tape ansikt internasjonalt, og som kunne miste sin status som stormakt. Avisen meldte senere at hysteri var utbredt, og at Russland var på randen av opprør.

I Sverige har forskning vist at uroen i Russland nokså ulogisk ble sett på som et faresignal om at den panslaviske bevegelsen ville bruke de analfabetiske folkemassene som pressmiddel for å føre tsaren i en aggressiv politikk overfor Vesten. Dette har jeg ikke funnet i norske aviser fra denne perioden, annet enn hos statsminister Francis Hagerup (1853-1921), som var en av få som fremdeles fryktet et russisk angrep på Norge i tilfelle unionen ble oppløst. Tvert imot var det tapet i krigen mot Japan som gjorde at norske politikere anså det som sikkerhetspolitisk opportunt å tre ut av unionen med Sverige i 1905.

Det norske synet på Russland slik det fremstår i hovedstadsavisene var på mange måter importert, slik Jens Petter Nielsen hevder. Jeg vil derimot si at den ytre påvirkningen, først og fremst fra Storbritannia og Sverige, ser ut til å ha blitt svekket utover perioden, selv om forholdet til Storbritannia alltid er sterkt. Den bærer preg av en stadig bedre innsikt og en stadig større tendens til å produsere innholdet selv. Slik sett kan profesjonaliseringsprosessen i norsk presse ha ført til en noe bredere og mer realistisk dekning av Russland. Opphetingen av unionskampen økte også skepsisen til Sverige og den svenske pressen i Norge.

Jeg mener at den antirussiske holdningen – i dekningen av Russlands rolle i stormaktspolitikken – ikke var like fremtredende som Popov hevdet, men vil si meg enig med Popov i at Russland ble dratt inn i veldig mange forhold som tilsynelatende ikke hadde noe med riket å gjøre. Innblandingen på Balkan, grensetrefningene med britene i Asia og sammenbruddet av Trekeiserforbundet var derimot alle momenter som sammen førte til en økt russofobi i Norge, og er med på å forklare hvorfor Russland dominerte den politiske debatten i Norge fra 1888 og frem til 1905.

Men unionsoppløsningen førte til at dekningen av Russland ble både dempet og mer virkelighetsnær, og avisredaksjonenes holdninger til landet ble i mye mindre grad påvirket av parti- eller unionspolitisk ståsted. De halvliberalistiske tilnærmingene til tsaren etter 1905, sammen med en dempet russifisering, førte nok til at kritiske liberale stemmer i Norge endret holdning. I likhet med resten av Europas liberale, innså man også i Norge at Russland var et land i endring, akkurat som andre europeiske land. Med Integritetstraktatens signering i 1908 ble også Norges selvstendighet garantert av blant andre Russland. Dette førte til en normalisering i det norsk-russiske forholdet.

Under første verdenskrig var Russland alliert med Storbritannia, noe som ga et positivt inntrykk i det tradisjonelt britiskvennlige Norge. Med revolusjonen i 1917 forsvant også Russland som en ytre trussel mot Norge, men det skulle ikke ta lang tid før gamle fiendebilder igjen blusset opp. Utpå 1930-tallet ble «den russiske fare» erstattet av «den røde fare», og frykten for en invasjon fra øst vedvarte frem til Sovjetunionens oppløsning. Denne historien kjenner vi.

Vil norske medier igjen fylles av forenklede analyser basert på den historiske overdrevne frykten for vår nabo i øst, gjennom holdninger lånt fra utlandet? Eller kan vi håpe på mer etterrettelige fremstillinger basert på faktiske forhold som forsøker å forklare og opplyse hendelsene som nå utspiller seg? Kan vi forsøke å forstå Russland uten å se på landet gjennom andres briller og unngå å trekke tabloide slutninger? Kan vi belyse og bedre forståelsen for det som utspinner seg i stedet for å frykte og mistenkeliggjøre?

Kilder

Anderson, Benedict – Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism (1983)

Anderson, Matthew Smith – The Ascendancy of Europe: 1815–1914

Bartlett, Christopher John – Peace, War, and the European Powers, 1814–1914

Berg, Roald – Profesjon, union, nasjon: 1814-1905, bind to i serien om Norsk forsvarshistorie (2001)

Berghei, Jan-Tore – Russland i norsk presse: en undersøkelse av hovedstadsavisene i perioden 1880–1905. (Masteroppgave i historie, 2010): http://munin.uit.no/handle/10037/2977

Brustind, Lene – Nordnorske holdninger til Russland: en studie av Nordlys’ og Finmarkens dekning av Russland i perioden 1900-1918 (hovedfagsoppgave fra 2005)

Dahl, Hans Fredrik, Nils E. Øy og Idar Flo – Norsk presses historie 1660–2010 (2010)

Eide, Martin – Den redigerende makt – redaktørrollens norske historie. Kristiansand, 2000

Eriksen, Knut Einar & Einar Niemi  –  Den finske fare: Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940. Universitetsforlaget (1981)

Eriksen, Knut Einar – ”’Den russiske fare’. Arvefiende eller god nabo?”, i Einar Niemi (red.), Pomor. Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Oslo (1992)

Gleason, John Howes – The Genesis of Russophobia in Great Britain – A Study of the Interaction of Policy and Opinion (1950)

Hemstad, Ruth – Fra Indian summer til nordisk vinter: skandinavisme, skandinavisk samarbeid og unionsoppløsningen (doktoravhandling fra 2008)

Herman, Edward S.  og Noam Chomsky – Manufacturing Consent – the Political Economy of the Mass Media (1988)

Høyer, Svennik – Norsk presse mellom 1865 og 1965: Strukturutvikling og politiske mønstre

Jelavich, Barbara – Russia’s Balkan Entanglements, 1806-1914

Jungar, Sune – “Ryssland och den svensk-norska unionens upplösning. Tsardiplomati och rysk-finländsk pressopinion kring unionsopplösningen från 1880 till 1905”. Acta Academiae Aboensis, Vol 37, nr 3, Åbo (1969)

Kan, Aleksander – Sverige och Ryssland – Ett 1200-årigt förhållande. Stockholm (1996)

Knaplund, Paul – British views on Norwegian-Swedish problems 1880-1895: selections from diplomatic correspondence. Oslo (1952)

Malia, Martin Edward – Russia under western eyes: from the Bronze Horseman to the Lenin Mausoleum. Harvard University Press (1999)

Munch, P. A. – Om Nordboernes Forbindelse med Rusland og tilgrændsende Lande : et hidtil ikke trykt Arbeide. Særtrykk av P.A. Munchs Samlede Afhandlinger. Christiania (1873)

Møller, Peter Ulf – “Hvordan russerne er. Et stykke dansk mentalitetshistorie”, i Christiansen, Svend Aage og Gottlieb, Henning (red.), Danmark og Russland i 500 år. København, 1993

Neumann, Iver B. – Russia and the idea of Europe: a study in identity and international relations. Routledge, London (1996)

Nielsen, Jens Petter – The Russia of the Tsar and North Norway: ”The Russian Danger” Revisited

Nielsen, Jens Petter – The Old Russia and the New Norway (1905-1917); Neighbourliness without fear

Nielsen, Jens Petter – Russland og det norske spørsmål i 1905

Nielsen, Jens Petter, ”Norske bilder av Russland i lys av den svensk-norske unionen”, i Büchten, Jackson & Nielsen (red.), Norge-Russland. Naboer gjennom 1000 år. Oslo (2004)

Nielsen, Jens Petter – ”Novembertraktaten (1855-1907), Norges første stormaktsgaranti”, i Roald Berg (red.), Selvstendig og beskyttet – det stormaktsgaranterte Norge fra Krimkrigen til NATO (2008)

Nielsen, Jens Petter – Norwegian Images of Russia and the Russians before 1917. Særtrykk

NRK P1+ Historietimen – ”Norge og Russland gjennom 200 år”: http://radio.nrk.no/serie/historietimen-nrk-p1/dmpo43000914/02-03-2014

Naarden, Bruno – Socialist Europe and Revolutionary Russia: Perception and Prejudice 1848-1923. Cambridge University Press (1992)

Popov, Je – ”Antirussiske strømninger i pressen og samfunnslivet i Norge”, oversendt av konsul Wiesel 17/30 august 1902 til Den keiserlige misjon i Stockholm. Hammerfest, 1902. Publisert under tittelen “‘Prizrak russkogo nasjestvija’. Zapiska vitse-konsula v Khammerfeste (severnaja Norvegija) E. Popova v Rossijskuju missiju v Stokgolme. 1902 g. i Istoritsjeskij arkhiv (Moskva) nr. 2/1999: 139-156. (Oversatt til norsk av Jens Petter Nielsen)

Sanness, John – Patrioter, intelligens og skandinaver: norske reaksjoner på skandinavismen før 1848 (1959)

Vedung, Evert – Unionsdebatten 1905. En jämförelse mellan argumenteringen i Sverige och Norge. Stockholm, (1971)

Wasberg, Gunnar Christie – Aftenposten i hundre år: 1860-1960 (1960)

Wasberg, Gunnar Christie – Forsvarstanke og suverenitetsprinsipp. Kretsen om Aftenposten i den unionspolitiske debatt 1890–mars 1905. Universitetsforlaget, Oslo (1963)

Åselius, Gunnar – The ”Russian Menace” to Sweden. The Belief System of a Small Power Security Elite in the Age of Imperialism (1994)

Relevante linker

Forholdet mellom Norge og Russland siden 1814

Manufacturing Consent – Noam Chomsky and the Media

Noam Chomsky Interview with Bill Moyers

Ed Herman, Co-Author of €œManufacturing Consent

Relatert

Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy

Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen

FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser

Russlands økologiske mirakel

Naturen planlegger intet, den folder seg ut, den utfolder seg. Det er derfor jeg tar avstand fra kreasjonistene, fordi de reduserer skaperverket til en plan og Gud til den store planleggeren, som om Gud var en kopi av Le Corbusier.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Selvorganisering følger livets kode, DNAets kode, hvilket vil si en utfoldelse av skapelsen gjennom sekvenser. For å skape helhet er det avgjørende at disse sekvensene utfolder seg i riktig rekkefølge, Christopher Alexander kaller dette for generative koder. Derfor er selvorganisering det motsatte av kaos, men naturens orden.

I artikkelen “GENERATIVE CODES HAVE EVOLVED FROM PATTERN LANGUAGES, BUT ARE MUCH MORE SOPHISTICATED GENERATING SYSTEMS“, identifiserer Alexander åtte ødeleggende arbeidsmetoder. Siden jeg leste disse første gang har det tynget meg at vi bygger samfunnet vårt gjennom degenerative sekvenser, og på dette viset kveler utfoldelsen av livet.

De følgende eksemplene er alle skadelige:

• Konvensjonelt: Veier bygges før bygningene de skal betjene.
• Konvensjonelt: I byggefelt graves ned vann- og avløpsrør lenge før husene oppføres.
• Konvensjonelt: Husene plasseres, og hagen, som er det som blir igjen av tomta, er andreprioritet.
• Konvensjonelt: Vinduenes design og posisjon bestemmes på det tidspunktet byggeplanene godkjennes.
• Konvensjonelt: Tegningene fullføres før konstruksjonsarbeidet tar til.
• Konvensjonelt: Planene for nabolaget fullføres før konstruksjonsarbeidet tar til.
• Konvensjonelt: Offentlige plasser designes i etterkant av individuelle bygninger.
• Konvensjonelt: Endringer gjøres gjennom endringsordrer, og blir derfor svært kostbare.

Disse praksisene støtter ikke opp under skapelsen av levende nabolag!

Hvorfor fortsetter vi med disse statiske, rigide og degenererende kodene ti år etter utgivelsen av The Nature of Order? Jeg har ikke selv lest bind to i dette bokverket, The Process of Creating Life, som omhandler generative koder, og vil derfor på ingen måte utpeke meg til noen autoritet på feltet. Allikevel, vi må som samfunn skifte fokus, fra å være planfokuserte til å bli sekvensfokuserte.

Våre dagers planleggingsregime bygger på modernistisk ideologi, og ble utviklet før kunnskapen om DNAet ble funnet. Skal vi kunne skape en sivilisasjon som er en del av naturen, må vi følge livets kode.

I boka Twelve Lectures on Architecture; Algorithmic Sustainable Design, sammenligner matematikeren Nikos A. Salingaros denne designmetoden med algoritmer, en stegvis prosess hvor det er algoritmen, ikke den overordnede planen, som leder oss til målet. Det endelige designet er således ukjent helt til siste slutt, men den algoritmiske prosessen vil lede oss til svaret. Eller rettere sagt, ett av flere mulige positive utfall. På samme vis som intet menneskebarn utvikler seg likt, men hvert individ får sin egen karakter. Slik må det også være for våre nabolag.

De åtte arbeidsmetodene som er listet ovenfor har ingenting med en stegvis algoritmisk prosess å gjøre, hvor man på forhånd bestemmer svaret uten å gjennomføre algoritmen.

Generative koder virker gjennom morfogenese eller lokal adapsjon. Levende nabolag er derfor først og fremst kjennetegnet av stor variasjon, som en respons på stedets særtrekk og egenart. Denne variasjonen reflekterer de 15 transformasjonene for helhet, den er egofri, og slik den diametrale motsetningen til dagens stjernearkitektur.

Judo Hall, Eishin Campus, Tokyo

Min inderlige bønn er at alle med påvirkningskraft, det være seg som håndverker, entreprenør, arkitekt, ingeniør eller byråkrat i stat og kommune, tar disse punktene Alexander har listet opp på alvor, og at dere gjør alt i deres makt for å få en slutt på disse praksisene. Gammel vane er riktignok vond å vende, men det er våre nabolag og med dette vår og våre barns fremtid som står på spill.

Vi kan holde så mange konferanser vi vil, holde tusenvis av vakre og velmente taler, men uten at vi eliminerer disse åtte degenerative sekvensene vil alle velmente initiativ og intensjoner være fåfengt. Ugresset må rives opp med rota skal vi få bukt med det, skal vi kunne bygge genuint levende nabolag fulle av lokal identitet og tilhørighet.

La oss brenne alle store planer på bålet og erstatte dem med generative koder, med livets teknologi. La oss skape levende nabolag for framtida!

Relatert

Livets teknologi – ei innleiing

Å skape byggverk som er på parti med livet

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

Dei tre skapingstilstandane

Den økologiske estetikken (Bokmelding av Morten Skrivers ”Skønhedens befrielse”)

Seksti år med kjøpesentret

Ser vi Guds finger i Kvartal 42, Kristiansand?

Det finnes få illustrasjoner av imperiers syklus som er mer fengslende enn The Course of Empire, en serie med fem malerier av Thomas Cole fra 1836 som henger i New York Historical Society. 

Av Stein Gjendem, statsviter

Sentralt for tankegodset bak hans malerier er avvisningen av konseptet om uendelig vekst og “utvikling”. Han følte seg som et øyenvitne til et samfunn som ble mer og mer fiendtlig innstilt mot kultur og natur, og som bukker under for en dominerende, ufølsom og eiesyk utilitarisme. Sånn sett er hans kritikk like relevant for alle imperier som noen gang har eksistert, og for ethvert imperium som måtte oppstå i fremtiden.

Thomas Cole

Thomas Cole (1801-1848) var en ledende skikkelse i en gruppe landskapsmalere kjent som The Hudson River School. Hans billedserie The Course of Empire utgjør en advarende fortelling om syklusen til menneskelige sivilisasjoner innenfor naturens mektige rike. Coles malerier har en klar eskatologisk beskjed: alle imperier, uansett hvor storslagne de måtte være, er dømt til undergang.

Ikke bare viser de Coles personlig overbevisning om naturens spirituelle og fysiske dominans over mann og sivilisasjon, men de speiler også de religiøse, kunstneriske og sosiopolitiske ideene i amerikansk kultur i 1830-årene. Den implisitte beskjeden til hans samtid var at den unge amerikanske republikken ville være bedre tjent med å holde seg til sin landlige arv, og motstå de keiserlige fristelsene som følger med erobring, handel og kolonisering.

Maleriene viser utviklingen til et imperium: fra dets skrøpelige fødsel til dets brå bortgang, mens de på samme tid tar oss gjennom døgnets ulike tidspunkt og værforhold. Værforholdene er en refleksjon over menneskets skiftende forhold til omgivelsene, mens de ulike tidspunktene på døgnet gjør det mulig å se bildene i en syklus, snarere enn i en lineær fortolkning. Maleriene til Cole utgjør ikke bare en vakker biologisk kommentar til historiens natur, men de inneholder også en rekke krypterte beskjeder til tilskuerne. Verket kan også anvendes som en kraftig metafor for enkeltmenneskers liv.

#1 – The Savage State (trykk på bilde for å se detaljer)

Det første maleriet i serien er The Savage State. Den portretterer sivilisasjonens morgen. Naturkreftene hersker over landskapet. Utsiktspunktet viser bukten sett fra motsatte side av en stor klippe, i det tidlige halvmørket på en gryende stormfull dag. Klippen er plassert høyt i midten av bildet, og kan tolkes som Coles antydning til naturens rettmessige dominans over mennesket i naturtilstanden. Vi sitter igjen med et inntrykk av at et menneskeliv er ubetydelig i geologisk tid.

Skogen er en villmark med falne trær og krattskog. Til venstre i bildet ser vi menneskets første spede forsøk på å motvirke denne asymmetrien og dominere naturen: en jeger i skinnfell med pil og bue løper gjennom villmarken i jakten på en skadet hjort. Gruppen av menn sentralt i bildet indikerer at i jeger- og sankersamfunnet finner mennesker sammen av gjensidig interesse for beskyttelse, føde og tilbedelse. Nede til høyre padler kanoer opp elven; begynnelsen på transport og utforsking. En gruppe mennesker danser rundt bålet mellom telt i lysningen; kjernen til en fremtidig by. Det er ikke vanskelig å se malerens referanser til innfødte amerikanere.

#2 – The Arcadian or Pastoral State (trykk på bilde for å se detaljer)

Scenen i det andre maleriet er mindre ”usivilisert” enn i forgjengeren. Det er tidlig på dagen med frisk vårluft og myke lyse skyer på himmelen. Scenen er delvis kulturlandskap og delvis villmark. Klippen har nå fått en mer tilbaketrukket rolle, og det dunkle lyset som preget forrige bilde har gitt etter for det løfterike lyset. Utsiktpunktet har flyttet seg lenger inn i bukten, og vi ser nå en ny fjelltopp bak den opprinnelige klippen. Menneskets horisont har utvidet seg.

I denne pastorale tilværelsen foregår det mange aktiviteter i bakgrunnen. Ved vannet har en permanent bosetning erstattet teltleiren, og befolkningen har vokst siden det første maleriet. På venstre side i bildet er jegeren forsvunnet og erstattet av bonden som pløyer marken. Gjetere og båtbyggere har også inntatt scenen. Dans og tegning indikerer musikk og kunst. En eldre mann sitter og tegner noe som ligner et geometrisk problem i jorden med en pinne. Begynnelsen på filosofi og vitenskap. Bak ham ser vi soldater på hester, og en mann i rustning er synlig nederst i bildet.

Vi aner menneskets dominans over dyrene, men også fremtidige militære ambisjoner iboende i mennesket. Like bak synes offerrøyk fra sentrum av en Stonehenge-lignende konstruksjon. Religion og tilbedelse er gitt en sentral og organisert rolle i samfunnet. Kanskje har nye sosiale klasser oppstått, med politisk-militære ledere og geistlige?

I motsetning til det første maleriet fremtrer folk, himmel, hav, og land som rolig og behagelig. Tiden har temmet mann, og mann har temmet naturen. Tittelen på maleriet vitner om at Cole romantiserte antikkens Arkadia. Men scenen må ikke forveksles med fullstendig utopi. En avhugd trestamme i høyre hjørne vitner om hva som er i vente.

#3 - The Consummation of Empire (trykk på bilde for å se detaljer)

Betydelig mye tid har passert mellom det andre og tredje maleriet. Nå har utsiktpunktet flyttet seg lenger ned langs elven til motsatte bredde av bukten, omtrent der lysningen lå i det første maleriet. Tidspunktet på dagen har også endret seg. Det er sommer og scenen bader i varmt og klart formiddagslys.

Klippen fra de første maleriene er nå dekket av bygninger og nesten utenfor bildet. I en slags sivilisatorisk fullbyrdelse har mennesket gjennom sentral politisk organisering og makt underlagt naturen sitt eget design. Landskapet rundt bukten, en gang rent og urørt, er dekket av marmorstrukturer med trappetrinn ned til vannet. Innbyggertallet har steget dramatisk.

Mennesket ser ut til å ha omgjort det megalittiske tempelet fra det forrige maleriet til et dominerende kuppelformet gudshus. Buktens munning voktes av to fyrtårn, og det som kan være handelsbåter seiler ut mot det åpne hav. Gudinnen for visdom, kunst og krig, Minerva, vokter over byen med seieren i sin hånd.

Sivilisasjonen nærmer seg et høydepunkt eller brytningspunkt. Luksus, overdådighet og dekadanse. Alle kjente og perverse trekk ved imperiers storhetstider, er godt synlig til høyre i bildet. Fontenen representerer mennesket manipulasjon og forringelse av natur. Kun pseudo-naturlige elementer gjenstår, slik som potteplanter og hager.

Til venstre ser vi en Parthenon-lignende konstruksjon. Det myldrer av jublende folkemengder på balkongene, og en seirende keiserskikkelse bæres i en triumfparade over broen som forbinder begge sider av vannet. Legg merke til elefanten som drar vognen, etterfulgt av soldater og fanger. Ikke bare har mennesker underlagt seg naturen, men de har også underlagt seg andre mennesker. Soldater og statuer i rustning florerer. Dette er ikke en fredfull republikk som passer sine egne saker, men et militarisert og ekspansivt samfunn. Bak det tynne laget av herlighet puster skyggefulle prosesser.

#4 - Destruction (trykk på bilde for å se detaljer)

Det mørke ettermiddagslyset i det fjerde maleriet markerer undergangen og oppløsningen til et imperium. Himmel og hav er satt i bevegelse av mektige mørke skyer. Utsiktspunktet er omtrent det samme som i det forrige maleriet, men kunstneren har forlyttet seg noe lenger tilbake for å gi større oversikt. Klippen i bakgrunnen er mer synlig, og bekrefter naturens tilbakekomst.

Brann, ødeleggelse, kaos og død er synlig overalt. Metthet er kronet med blodbad. Røyk fra de ødeleggende brannene er kvelende. Det later til at en flåte fra fremmede makter, sannsynligvis fra et rivaliserende imperium, har brutt rikets forsvarsverker og seilt inn i viken. Kanskje er det malthusiske feller som har tvunget de inn i konflikt om ressurser? Eller er det religion og ideologi som har frembrakt krig?

De invaderende styrkene dreper, voldtar og sender innbyggerne på flukt. Broen der triumfparaden en gang hyllet den dekadente keiseren er ødelagt, og en provisorisk anordning er i ferd med å gi etter for vekten av soldater og flyktninger. I fortsatt offensiv stilling står den halshugde krigerstatuen klar til å møte sin ukjente skjebne, ikke ulikt jegerne i det første maleriet.

# 5 – Desolation (trykk på bilde for å se detaljer)

I rolig skumring viser det siste maleriet restene av et for lengst dødt imperium. Måneskinnet strekker seg over et høstaktig landskap og lyser opp gravlunden. Klippen fra de foregående maleriene har igjen fått sin tydelige rolle i maleriet, og menneskelige konstruksjoner på fjellryggen er raderte. Naturen har nok en gang seiret over menneskets virksomhet. Vegetasjonen tar overhånd. Den menneskelige avbrytelsen av naturtilstanden var forbigående.

De ruinene som står igjen er i ferd med å absorberes av naturens gjenvunne styrke. Mennesket er utryddet, men planter og dyr fortsetter å leve. En fugl bygger sitt rede på den gjenværende søylen i midten av maleriet. Det viser seg at ekspansjonens frukter også bærer med seg undergangens frø.

Den klassiske byen som portretteres i The Course of Empire knytter bevisst USA til antikkens imperier. Coles mistro til USAs fremtid var gjennomsyret av en grunnleggende skepsis til menneskets håndtering av teknologi, “utvikling” og en ekspanderende stat. Fremskrittene som fulgte den industrielle revolusjon var for Cole et tap og et tilbakesteg. Han var opplagt streng i sin naturkonservatisme. Men dette må forstås, ikke som et hat mot USA, men i lys av hans sykliske syn på sivilisasjoner og imperier.

Sentralt for tankegodset bak hans malerier er avvisningen av konseptet om uendelig vekst og “utvikling”. Han følte seg som et øyenvitne til et samfunn som ble mer og mer fiendtlig innstilt mot kultur og natur, og som bukker under for en dominerende, ufølsom og eiesyk utilitarisme. Sånn sett er hans kritikk like relevant for alle imperier som noen gang har eksistert, og for ethvert imperium som måtte oppstå i fremtiden.

Noen betraktere vil naturligvis være skuffet over seriens manglende håp for fremtiden eller oppskrifter på avvergelse. Men kunstnerens fatalistiske syn er ufravikelig, og nettopp denne modige “kapitulasjonen” gjør The Course of Empire så spennende. Hans posisjon er nostalgisk, ikke aktivistisk.

Relevante linker

Explore Thomas Cole

Hudson River School

Empires on the Edge of Chaos

Cole, Byron and The Course of Empire

Visions of Empire

Relatert

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe

DEN ANTROPOGENE EPOKE

På dagen hvor Krim erklærer sin uavhengighet og samhørighet med Russland og de geopolitiske innsatsfaktorene er høye, mens propagandakrigen raser i media fra både Øst og Vest, kan det være verdt å ta en titt bak forhenget – et skritt tilbake til et tidspunkt hvor alt tilsynelatende ennå var mulig. Hva drev den vanlige ukrainer som demonstrerte på Maidan? I denne fire dagers reiseskildringen kommer vi tett inn på vanlige folk og de ønsker, håp og drømmer som drev disse til å demonstrere uavhengige av det geopolitiske bakteppet de ufrivillig nå har blitt en del av. For selv om Russland og USA nå har hovedrollen i massemedia, så er det vanlige ukraineres liv som står i sentrum av begivenhetene, etter at kameraene er skrudd av, i lang tid fremover. 

Amalie Rasmussen er lærer, underviser bl.a. i russisk og har i tillegg til historie óg studert 2 år russisk språk i Hviterussland. Alle foto: Amalie Rasmussen

«Han forteller om håpet, om drømmene. Han forteller at han nå har forstått at det ikke er EU som er løsningen. At ingen kan finne løsningen. At løsningen må Ukraina finne selv. «Vi kan ikke komme med en utstrakt hånd, hverken til EU eller Russland. Vi må bygge opp landet vårt slik at det kan stå på egne ben og bidra til samarbeidet, uansett med hvem»»

Det sitter en krokbøyd mann på Dnepr. Han sitter på isen, tjue meter fra land og stirrer intenst på fiskestangen foran seg. Han fisker ikke i et hull i isen, slik jeg vil tro er å foretrekke, men rett ut for kanten av isen. Han sitter nemlig på den ytterste iskanten, og det virker som om han er omringet av vann på alle kanter. Han sitter som en Jesus. Det er vann på isen, og foran ham strømmer Dnepr av sted, nedover, upåvirket og likegyldig til mannens risiko. Han vet ikke at vi snakker om ham på metroen. Her er det enighet om at han er en gal mann. Hvilken idiot er det som setter livet på spill for en fisk. Men situasjonen i Kiev de siste dagene har med ubønnhørlig kraft bevist at det i aller høyeste grad kommer an på hva slags fisk du håper på å fange.

Mandag 17.02.2014

I leiligheten til Shenja drypper en vannkran. Hun har invitert meg til å bo hos henne, og tilbyr meg hennes seng som står oppredt i et hjørne av rommet. Selv skal hun sove krøllet sammen på en toseters sofa. Jeg forsøker å protestere, men ser ikke helt hvordan jeg skal kunne bytte plass med henne. Hun er mye mindre enn meg. Hun har langt blondt hår og er spinkelt bygd. Hun er 25 år gammel og arbeider på kontor i sentrum.  Jeg har allerede fortalt henne at jeg ønsker å skrive en reportasje om demonstrasjonene. «Jeg er ikke så interessert i politikk» smiler hun. «Men jeg har noen venner som er, og som jeg kan ordne slik at du kan møte». Hun går og lager middag til meg, står på kjøkkenet og steker to kyllingvinger, selv har hun spist. Til kyllingen får jeg en pose med smakstilsatte tørkede brødbiter som Shenja har tatt med seg fra en fest hun var på helgen før. Vi snakker om stort og smått. Det er god stemning. Hun spør meg om Norge og forteller om Ukraina. Jeg snakker russisk men hun har et sterkt ønske om å snakke engelsk med meg, hun skal nemlig til USA til sommeren og ønsker seg språktrening. Det er ikke noe problem og jeg hjelper henne igjennom grammatiske fallgroper. «Her lærer alle seg engelsk» forteller hun. «Jeg kjenner en familie som snakker russisk og ukrainsk med barna på dagtid og utelukkende på engelsk etter klokka seks hver kveld. Slik lærer barna seg engelsk og det blir lettere for dem å dra ut av landet. De som har råd sender barna sine på internatskoler i utlandet allerede når de er barn». Ute er natten mørk og på den andre siden av Dnepr ligger sentrum av Kiev.

Neste dag drar Shenja på jobb og jeg låser meg ut og går mot metroen. Himmelen er blå og vinden blåser surt. Den forrige drosjesjåføren loppet meg for all lokal valuta som jeg hadde tatt ut og jeg måtte finne en minibank. Når jeg tar ut penger kaster en dame seg mot meg. Et øyeblikk trodde jeg det var et ran. Hun ser helt normal ut, men er vill i blikket. Hun snakker lavt og raskt, jeg oppfatter ordene sykehus og penger, men jeg har fremdeles ikke tatt noe ut og må si nei. Hva er det som får en kvinne i sin beste alder til å tigge penger fra fremmede? Det kan være alkohol, eller narkotoka, eller en sykehusregning.

Metroturen til sentrum praktiserer jeg metrosurfing. Jeg har ingenting å holde meg i, og i det vi raser over Dnjepr, høyt over isfiskeren står jeg og lurer på om det her med balansen er like vanskelig for damen som står foran meg. Hun har heller ikke noe å holde seg i, men virker uberørt av metroens gynging.

I sentrum vandrer jeg gatelangs, opp og ned gater. Det er deilig vær og folk beveger seg med vante bevegelser. Jeg lurer på om det er noe i disse demonstrasjonene i det hele tatt. Jeg ser ikke spor til noe uvanlig, før gaten jeg går nedover bunner ut i en barrikade. Den ser helt uvirkelig ut. Trematerialer og metall hulter til bulter, over to meter høy. Det er en åpning i barrikaden bevoktet av tre menn med merkelig bekledning. Inn og ut av åpningen i barrikaden strømmer folk, vanlige folk, med vante bevegelser. En kasse med ønske om bidrag til sigaretter er det siste jeg passerer. Noen nikker til vokterne av barrikaden, andre smiler kjapt til seg selv ved synet av materialet som er brukt for å vokte demonstrasjonene. Jeg bestemmer meg for å følge etter folkestrømmen. Finner en rygg å følge, en rygg som helt tydelig er på vei til jobb. Først er jeg nervøs og holder blikket på ryggen. Etter hvert lar jeg øynene vandre over plassen. Store provisoriske teltplasser, vedovner som sakte gir fra seg sort røk. Mange av menneskene på plassen har på seg munnbind. Røyken er ikke overalt. Den kommer i blaff, og er ikke direkte ubehagelig. Jeg kan forestille meg hvor mye røyk det var her når de skulle holde varmen i minus 20 grader. Går forbi rad og rekke med mobile toaletter. Stanken river i nesen, men er fremdeles bedre enn hvilken som helst norsk festival. Når jeg kommer litt videre stopper jeg ved infosenteret. Her står to unge kvinner og deler ut pamfletter og aviser. Rundt dem står en liten gruppe mennesker med spørsmål. Jentene svarer. Jeg forklarer at jeg ønsker å skrive om bakgrunnen for demonstrasjonene og ønsker meg et intervju. Katjusha, en mørkhåret ung dame, med et unnskyldende smil tilbyr seg. Vi går til en nærliggende kafe og drikker kaffe. Det er den sorte tirsdagen, men det vet hverken hun eller jeg enda.

«På Maidan har hun vært stort sett hver dag siden nyttår» forteller hun. Hun studerer medisin på universitetet på dagtid og hutrer seg gjennom kvelds- og nattetimene på Maidan. «Etter hvert som tiden gikk ble det bare til at jeg måtte hjelpe».  Det begynte med at jeg kom med mat, og etter nyttår ble det til at jeg kom hver dag». Hun forteller at før revolusjonen hadde hun en jobb, det har hun for så vidt enda, men det har ikke blitt så mye tid til jobb i det siste. Det er vanskelig å studere når man ikke har stabil inntekt. «For å få en middels karakter på en hvilken som helst eksamen må jeg betale mellom 50 og 100 dollar til læreren. Det er ikke riktig at man ikke kan få seg en skikkelig utdannelse uten korrupsjon i systemet». Musikken durer på kafeen der vi sitter. Bak Katjusha sitter en middelaldrende dame med munnbind. Turen tilbake til Maidan tar bare to minutter. Vi hadde ikke engang gått utenfor barrierene.

På vei ut sniker jeg meg rask til å ta et oversiktsbilde av Maidan. På himmelen står en enorm mørk sky. Senere får jeg vite at røyken stammer fra parlamentsbygningen som opposisjonen har okkupert. Mennesker var allerede døde. En tropp maskerte menn nærmest marsjerte over plassen. De stirret stivt fremfor seg og vekslet ikke et ord seg i mellom. Folk begynte å bevege seg og jeg hang meg instinktivt på for å komme meg ut. Vi stod i kø og det var trangt. Jeg konsentrerer meg for å puste rolig. Når jeg kommer ut spør jeg om lov til å fotografere barrikaden som fungerer som inngangsparti. En gammel mann med oransje hjelm kommer bort til meg og vil snakke når jeg forøker å få til et intervju med en av de som bevokter barrikaden.

«Jeg sloss ikke for meg selv», sier Valentin, de gamle øynene hans lyser. «Jeg sloss for min sønn». Han griper tak i en mann som er i alle fall en halv meter høyere enn ham selv. Griper ham rundt nakken og rister ham litt hit og din, slik man ville gjort med et barn. Klappet ham deretter på skulderen, og holdt blikket på ham, med umiskjennelig stolthet. «Min sønn». Sønnen på sin side virket en smule brydd av denne oppmerksomheten. Valentin er ikke fra Kiev. Han kommer fra en liten landsby opp mot den polske grensen. Han kommer til Kiev for å protestere så ofte han får tid. Han har akkurat blitt utskrevet fra sykehuset etter å ha fått skader under gassangrep før, i slutten av desember. Han lar seg fotografere foran barrikaden. Myser mot kamerat, får meg til å ta bilde av en mann med hjelm som har satt seg ned ved siden av meg. Hjelm-mannen virker sliten og irritert. Nå i ettertid har jeg tenkt på hva han sikkert nettopp hadde vært med på utenfor parlamentet.

Gaten jeg kom inn i førte meg opp til en restaurant hvor jeg bestemte meg for å spise. I restauranten viser de kanal 5, live fra Kiev. Det er gatekamper, rapporter om flere døde. Jeg tenker at det må være der som røyken kommer fra. Når jeg skal hente jakken min er mannen som arbeider i garderoben så oppslukt av fjernsynet at han ikke ser at jeg står og venter. Jeg skynder ikke på ham. Han hopper til når han blir gjort oppmerksom på at jeg står og venter. De grågustne kinnene hans rødmer lett. Servitøren hvisker diskret til meg at jeg ikke må gå til venstre ned gaten, for der foregår det ting. Da, går det opp for meg at alt vi så på fjernsynet skjer på plassen hvor jeg nettopp var og med mennesker jeg nettopp har snakket med. Jeg velger å gå til høyre. Dette er ikke min kamp. På gaten vrimler det med mennesker og biler. Overalt er folk i telefonen, de spør hverandre, peker og gestikulerer. Med et er det som om alle innbyggerne i Kiev har blitt turister. Metroen er stengt og ingen har noen gang trengt å ta alternativ transport. Metroen har aldri vært stengt før, ikke under forrige revolusjon, ikke når Sovjetunionen falt. En drosjesjåfør forteller meg senere at i hele Sovjetunionens historie har metroen bare blitt stengt en gang- i 1941 når nazistene kom, og den gangen var den bare stengt en dag. Ambulansene skriker etter fri bane, men bilene har ingen steder å dra, folkene må hjem, og i ambulansen ligger det kanskje noen og dør. Jeg fortsetter, opp og bort. Ringer det eneste ukrainske nummeret jeg har. Søsteren til Shenja svarer og sier at jeg skal gå henne i møte. Komme meg til det nye stadionet. Navnet på stedet forsvinner meg fra minnet så raskt hun har sagt det.

Når vi møtes haster vi opp en bakke, en kilometer, kanskje tre. Først dagen etter skal jeg forså hvor langt det var. Søsteren til Shenja forklarte at det kan være provokatører i gatene. Provokatører som er betalt av presidenten for å lage uro blant innbyggerne. Provokatører som kan banke opp tilfeldige folk for så å legge skylden på demonstrantene. Nadia sine lange blonde rasta fletter slår henne lett mot ryggen når hun går. Vi setter opp tempoet enda litt til. Vel fremme setter vi oss i en tilnærmet tom leilighet. Kjæresten hennes bor her, men alt som finnes er en seng, to stoler som ikke fungerer og et stort bur med tre chinchillaer. Vi setter på en amerikansk film dubbet til russisk. Jeg finner ingen god sittestilling på den ødelagte kontorstolen, både setet og ryggen truer med å dette av hvert sekund. Utenfor er det mørkt. Det drønner og lyden bærer godt. En gang i blant stopper Nadia filmen, går bort til vinduet og stikker nesen ut, som for å være fare. Vi oppdaterer nyheter. Fremdeles er metroen stengt, fremdeles står trafikken, men Nadias skypekontakter forteller at mange begynner å ha kommet seg hjem, dødstallene stiger. Nadia er rolig, men går av og til nervøst rundt i rommet. Hun forteller at hun ikke har vært med i protestene. Hun, slik som søsteren Shenja, er ikke interessert i politikk. «Det er ikke det at jeg ikke ønsker en bedre fremtid for landet, det er bare det at det aldri kommer noe ut av det».

Jeg tar en drosje hjem til Shenja der jeg bor, men hun er ikke hjemme. Hun kom seg ikke hjem og overnatter hos en venninne. 25 mennesker døde denne dagen.

Onsdag 19.02.14

Neste dag er avisforsiden svart. Nadia ringer og har endret mening om demonstrasjonene og ønsker nå å hjelpe til. «Kan du pakke med deg elastisk bandasje og vatt når du går fra leiligheten? Det ligger i den øverste skuffen i kommoden. Og på balkongen er det en pose med gensere, ta den også». Ute på gaten går jeg rundt med en pose som skal kle og hjelpe demonstrantene. Det føles ut som om jeg skal i krigen. Posen min skal i alle fall i krigen. Jeg er nervøs.

Metroen er stengt. Jeg tar en drosje til Nadias leilighet på sentrumsiden av Dnjepr. Jeg venter på henne, har med meg posene hun spurte om og vi begynner å gå. Turen fra Nadia sin leilighet er strabasiøs. Det er midt på dagen, men fremdeles er det mange som skal noe sted, og som ikke kommer seg dit de skal. Mange som må ta busser og trikker de aldri har tatt før og det er fullt på holdeplassen. Folk klemmer seg på. Sjåføren, en kvinne i trettiårene skriker ut, «Dette er en buss, ikke et fjøs». Folk som har klamret seg til døråpningen og hverandre med mesteparten av kroppene godt utenfor dørene slipper taket og slår blikket ned i det de snur seg mot oss, som resignerte før kampen om plassen kom i gang. Til neste buss er vi bedre plassert. Når bussen åpner dørene smetter tre gamle damer foran meg, med målbevisste blikk og rutinert taktikk. Jeg lar dem smette og setter endog amen beskyttende opp rundt den minste av dem, hun er ikke halvannen meter høy engang. Ovenfor Nadia føles det som et svik å slippe dem på, men vi fikk klemt oss etter damene. Utenfor står en annen gammel dame og skriker på Nadia «du kunne nå i alle fall slippe på en invalid!» Men Nadia har en sak. Hun har en rundt, blå veske full av en varm matrett basert på rødbeter hun kokte i går. Nadia skal levere forsyninger til fronten, så da får invalide være invalide og heller ta neste buss.

Mikhailovskiij Sabor er en stor, lyseblå kirke med en stor mur rundt. «I gamledager fungerte kirkene som beskyttelse i krisetider» forteller Nadia. 22. desember gjemte demonstrantene seg her så politiet ikke skulle nå dem. Vi går forbi politimenn med Kalashnikov hengene over skulderen. De holder vakt ved en gate som fører inn mot kirken. Ser fremfor seg, men ser ikke på noen mennesker. Kanskje de også er redde? Rundt kirken er det mange mennesker. Unge og gamle og fra alle lag av befolkningen. Nesten alle bærer på noe. To menn bærer to fem liter vannflasker i hver hånd. Et ungt par bærer en pose mellom seg. Når vi kommer innenfor døren blir vi møtt av en dame som koordinerer det hele. Hun peker i retning en haug av klær. Mennesker overalt. Mennene med vannflaskene er fremme ved boden med mat. Setter flaskene fra seg under bordet og går igjen. På plassen kommer flere til. Det er klær nok til en liten hær. Det er dyre pledd, billige gensere, tjukke sokker og bukser som ser ut som de er fra krigens dager. Jeg legger det ene skjerfet mitt i posen. Det er sort og ugjenkjennelig og blir snart ekspedert av jenta som pakker ut. Raske bevegelser, knitrende poser og bunkene med klær vokser under hendene hennes. Jeg og Nadia ler og spøker når vi går der i fra. Sier at de kan stenge revolusjonen og åpne butikk. At noen av de teppene som folk hadde gitt fra seg så så dyre ut at det var fristende å slutte seg til demonstrantene.

Shena kom seg ikke hjem den kvelden heller.

Torsdag 20.2.14

Morgenen etter har jeg en avtale med en av Shenjas venner, Vova. Han kan masse om mye og kan gi et balansert bilde av situasjonen har jeg blitt lovet. Vi skal møtes i byen. Natten og gårsdagen har vært rolig. Nettutgaven av aftenposten forteller om våpenhvile. Jeg er spent før møte med Vova. Han har vært på barrikadene både denne natten og natten før. Når vi kjører over Dnjepr står en enorm svart sky over byen. Trafikken er stengt forteller drosjesjåføren. «Politiet stenger veiene med vilje for at folk skal bli slitne av demonstrantene» forteller ham. «Og i mellomtiden sitter Janukovitsj der på sitt forgylte toalett». Vi ler. Selvsagt har ingen sett dette toalettet. Men det er en levende myte i byen at presidenten har bygd seg et slikt gulltoalett. Jeg kommer ikke frem dit jeg skal og velger å gå. Det er langt å gå og jeg er allerede sen. Vova venter på meg ved den gamle inngangen til byen. «Salatoj Sobor» heter det, og betyr noe som «den gylne muren». Vova er høy og har et grått stenk i det mørke skjegget. Jeg tror fremdeles ikke han kan ha fylt førti, men har utstråling som en gammel mann. Jeg beklager at jeg er sen. Han virker sliten. «Hvis du skal ned på Maidan er det best å gå nå» sier ham. Jeg skvetter til. «Det har vært rolig der i kveld» forsikrer han meg. «Og det er virkelig et skue». Vi tar en liten bakvei ned mellom tette hus. Ned en trapp, rundt et hjørne. Jo nærmere vi kommer, jo tydeligere blir smellene. Jeg tenker instinktivt at det er noen som skyter. Ser opp på Vova, men han går like rolig, så da er jeg rolig. Rolig, men svetter allikevel i hendene. Vi sier ikke mye i det vi går ned. Kommer ut mellom to hus og der ligger Maidan. Langstrakt, men ikke badet i optimistisk lys slik det var sist jeg var der. Den var badet i røyk. På motsatt side foregår et slag, slik som i krigsfilmer. 3- 4000 mennesker løper opp en bakke mot det republikanske palasset. En bro står i brann. Det skytes med skarpt. Scenen foregår så langt unna at menneskene ser ut som maur. Det er en fargerik masse, men jeg kan tydelig se at de løper. De løper opp. De løper raskt. De løper, som for livet, men senere får jeg vite at de løp rett mot den bygningen som det skytes fra. Der jeg står er det nesten ingen. «Oi, nå har de begynt å storme opp mot politiet» sier Vova. En eldre mann står på fontenekanten og tar et bilde. Når han er ferdig klyver jeg opp. Det er litt for langt opp til at jeg kan klatre elegant. Vova tar sekken min. Bildene blir fulle av røyk. Dette er ikke slik røyk slik jeg har sett på direkteoverføringene fra plassen. Den gangen var plassen fylt av røyk fra brennende barrikader som beskyttelse mot politiet. Denne røyken kom fra brennende bildekk, den var laget for å hindre sikten til skarpskyttere. Dette er i sannhet en krig.

«Jeg tror jeg har fått nok» sier jeg til Vova. Han nikker. Vi beveger oss mot kanten igjen, en annen vei enn der vi kom fra. Vi går rett mot et lite telt. Utenfor og rundt teltet går det mennesker med alvorlige miner. En gruppe mennesker kommer løpende, bærende på en mann med et stort, rødt skuddsår rett under kneet. Han er våken og ser stivt fremfor seg, holder et krampaktig grep rundt benet. Bærerne legger ham fra seg på gaten til venstre for teltet og bøyer seg over ham for å hjelpe. Inne i teltet er det fullt. Fullt av tepper og bord og utstyr. Jeg ser ikke så klart. Jeg tror det er et pannekaketelt. Nå er det et sykehus. Utenfor ligger en død person. Det ser ut som en ung mann. Kroppen er stor og kraftig og skjult under flere tepper. Kanskje han ligger under akkurat de teppene som jeg og Nadia spøkte om i går? Jeg kjenner magen vrenge seg, med det føles respektløst å kaste opp her, foran mennesker som kjemper for livet, så jeg holder tilbake. Svelger tungt flere ganger. En livløs hånd stikker ut fra teppet og ligger hvit mot asfalten. En av de frivillige griper den dødes hånd, forsøker så respektfullt og skånsomt som mulig å legge hånden under teppet, øyensynlig mest for at ingen skulle tråkke på den. Hånden vil ikke ligge under teppet og deiser i bakken. Den vil ligge på asfalten, ligge på asfalten og skrike. Skrike etter livet som strømmet gjennom den bare noen minutter tidligere, skrike etter alle tingene den aldri fikk gjort, mennesker den aldri mer får kjærtegne, årene den aldri får se.

Jeg ser opp på Vova igjen. Han virker uberørt. Seks mennesker, deriblant en gammel dame kommer løpene med en mann på et teppe mellom seg. Jeg må skvette unna og jeg og Vova blir stående på hver vår side av det løpende opptoget. «Han er hardt skadet» sier den gamle damen, med sterk, klar røst til det provisoriske sykehuset. «Veldig hardt skadet» gjentar hun nærmest for seg selv. Når de har passert gestikulerer Vova med hendene fra magen. Han gestikulerer at hele magen var et stort sår, han har blitt skutt. Vovas ansikt er rolig, merkelig rolig. Jeg står med kameraet mitt, men føler det blir respektløst å ta bilde. Ønsker ikke å se. Dette er liv og død.

Vova viser meg veien ut. Sier han har en plan, at vi skal spise noe. Men å spise er ikke i tankene mine nå. Nå har jeg sett døden for første gang. Ambulanser hviner hit og dit. Vova forteller at der er farlig for en demonstrant å komme på sykehus. At politiet arresterer dem i sykesenger, rett etter operasjoner, kaster dem i fengsel eller dumper dem i utkanten av byen. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Dette er utenfor min fatteevne. Vi går gatelangs, ned brolagte gater med gamle hus på begge sider. Ned en nærmest flislagt gate, bratt er det. Vova forteller. Han snakker om historie, gammel historie, sier at det ikke er noe skille mellom den russisktalende befolkningen og de som snakker ukrainsk. Han sier at Krim er Ukrainsk, han sier at folket er samlet. Vi går og går og han forteller om oransjerevolusjonen hvor han følte det som om han deltok på en festival. Han forteller at han nettopp har gått igjennom en skilsmisse, så han var ikke med på protestene og demonstrasjonene fra starten av. «Men når folk begynte å dø, da kunne jeg ikke stå på sidelinjen lenger. Det gikk hardt inn på meg». Han forteller om håpet, om drømmene. Han forteller at han nå har forstått at det ikke er EU som er løsningen. At ingen kan finne løsningen. At løsningen må Ukraina finne selv. «Vi kan ikke komme med en utstrakt hånd, hverken til EU eller Russland. Vi må bygge opp landet vårt slik at det kan stå på egne ben og bidra til samarbeidet, uansett med hvem». Han blir stille og stopper opp. Jeg venter og tenker at han konsentrerer seg for å si noe viktig om det store bildet, om hvilken utvikling han ønsker seg, hvilken retning landet bør ta. Han trekker pusten og synker sammen når han puster ut, blir mørk i blikket og sier: «Jeg har aldri sett et dødt menneske før».

Vi går i stillhet lenge.

Jeg tenker på alle de som revolusjonen har revet med seg. Alle de som har ofret det dyrebareste de eier – livet, for landet, for fremtiden for fisken av gull.

Et av de eldste og kjæreste russiske folkeeventyrene handler om en gammel mann som fisker en fisk av gull. Fisken er vakker, dekorert av gullornamenter og med en krone på hodet. Det er en magisk fisk som oppfyller fiskerens ønsker. Hvis et menneske skal storme mot et halvautomatisk våpen, storme side om side mot en skarpskytter med død i sikte. Hvis man skal sitte på isen av Dnjepr og fiske med livet som innsats, må det være for nettopp en slik fisk. En fisk som bærer en drøm om et mirakel.

Vova har dratt for å beskytte et museum. Han har dratt med en boks norsk makrell i tomat på innerlomma. «Den vil beskytte meg mot kulene» sier han som takk og klapper seg mot hjertet der boksen ligger i jakka. Jeg har kommet meg fra byen og over på den venstre bredden av Dnjepr før de stengte broen. Jeg har ingen oversikt over hva som skjer. Folk ser nervøst rundt seg. Broene skal stenges, metroen er stengt. Folk dør. Nå er det alvor, og hva gjør man når det er krise i byen? I Kiev velger man å stå i kø. Det er rykter om at bankene skal stenges. Jeg har gitt en drosjesjåfør alle pengene jeg hadde, nesten 400 kr for å få meg over broen og må få ut nok penger til å være sikker på å komme meg til flyplassen neste dag. Jeg stiller meg i kø. Folk tar ut penger med raske bevegelser, en sniker i køen og blir pepret med eder og galle. Det er minibanker overalt, på hvert gatehjørne, og på hvert gatehjørne er det i alle fall fem i kø. Køen inn til selve bankene går ut av dørene. Jeg skal møte Veronika, en venninne av Shenja. Hun står i kø i en bank, jeg står i kø foran en annen. Etter en liten evighet i kø møtes vi og går raskt mot hennes leilighet. Hun er redd. Det er ikke langt å gå, noen ganger stopper hun og husker på hvor fort hun går «kanskje jeg går for fort?» Smiler unnskyldende. «Man vet jo aldri. Det er provokatører overalt». Har du hørt om provokatørene?» Jeg nikker bekreftende. Vi går innom en stor butikk. Veronika vil kjøpe noe å by meg på. Gjennom hele butikken går en lang kø av mennesker. Brødhylla er tom. Kjøtthylla er tom. Noen ganger kommer noen bort og stirrer på de siste kjøttstykkene som er igjen før de går videre. Vi velger å ikke kjøpe noe.

Hjemme hos Veronika snakker vi om løst og fast. Veronika er redd. Hun sier at hun støtter demonstrantene, at hun kjenner mange som demonstrerer. Hun forteller at hun vil leve. Hun har lyst til å få seg barn en gang. Nyhetene forteller om 100 døde.  Det føles som å sitte midt i en borgerkrig. Jeg tar meg i å være glad for at metroen og broene er stengt. Da er kampene i alle fall på den andre siden av Dnjepr. Jeg blir hos henne til langt på kveld og bestiller meg en drosje det siste korte stykket for å komme til leiligheten til Shenja. Ute er det mørkt. Det står to enormt store karer utenfor døren til Veronikas blokk. Hun ber meg vente med å kjøre til hun er tilbake i blokka igjen. Hun følger meg til drosjen og regelrett løper inn i huset igjen. Vi kjører gjennom natten og overalt er det menn. De står i store grupper og snakker sammen. Noen drikker, noen sjangler.  Men flesteparten ser edru ut. Det er torsdags kveld og jeg har aldri sett lignende. Klarer ikke å analysere situasjonen. Skjønner ikke hvor disse mennene kommer fra. Kanskje det er provokatører? Slik som Veronika var så redd for? Drosjesjåføren opplyser at de har åpnet metroen. Jeg tar meg selv i å småløpe til inngangen av Shenjas blokk. Rundt hjørnet står en gruppe på tretti til førti mann.

Shenja har fremdeles ikke kommet hjem.

Jeg følger med på nyhetene. Ser at demonstrantene har fanget politimenn. Utenfor blokka tuter en bil mange ganger. Mennene hoier. Tenker på hvordan jeg skal få avlevert nøkkelen neste morgen når det ikke er noen hjemme. Skal akkurat til å legge meg når noen tar hardt i døra. Det er Shenja som kommer hjem. Hun synker ned på entremøbelet sitt. Hendene hennes er sorte av sot, helt sorte fra fingertuppene til over håndleddet. Ansiktet hennes er mørkerødt og det ser ut som om hun har vært ute i en uke. Håret er bustete og hun sier ingen ting. Jeg stiller meg i døråpningen og ser på henne. Hun sitter fremdeles bare og puster før hun sier «Dette er den beste dagen i mitt liv». Jeg forstår ikke hva hun mener. Hun vil ikke forklare. «Overalt står våres menn og passer på oss» sier hun med stolthet i stemmen. «Jeg haltet da jeg kom fra metroen og en bil stoppet for å spørre om jeg ville sitte på». Hun dusjer. Kommer ut i knallrød, knelang slåbrok. Stortåa hennes på venstre fot er dobbelt så stor som den burde være. Jeg gjør i stand et fotbad til henne. Hun orker fremdeles ikke å snakke. Utenfor tuter en bil rytmisk i over et minutt. Det høres ut som et signal. Shenja løfter tåen fra vannbadet og går ut på balkongen for å se. «De bygger enn barrikade». Jeg kommer også ut for å se, og jammen har hun rett. Mennene klatrer i høyspentmaster, har paller og planker, og noe stort og hvitt som ligner på et betongelement. De bygger en barrikade på veien og har nesten fylt det ene kjørefeltet. Hvorfor i alle dager gjør de det diskuterer vi. Men så bestemmer vi oss for å sove. I morgen vil alt bli klarere. Etter at vi har slått av lyset og Shenja har krøllet seg sammen på sofaen sin forteller jeg henne om bildet jeg ønsker å bruke i reportasjen min. Forteller henne om isfiskerne og om håpet, om fisken av gull. Hun humret og sier med melankoli i stemmen «ja, la oss forsøke å fange fisken av gull».

Fredag 21.2.14

Neste dag sover Shenja, barrikadene er ryddet bort fra gata vår. Pallene og betongelementet står pent inntil et gjerde. Jeg koker velling til Shenja med det eneste hun har av mat i huset. Hun våkner, lyser opp og tilbyr meg rosiner til vellingen. Vi spiser som om det skulle være gourmetmat og vi nettopp har kommet fra krigen. Når vi er ferdige med å spise har hun fremdeles bare på seg den røde slåbroken og følger meg helt ut til drosjen. Det er fred og solen skinner. Folket har vunnet.

Når jeg drar hjem er det 6 grader og solen river i øynene. Himmelen er så høy og glad at man umulig kan forestille seg hva den så i Kiev i går. Dnepr renner ubekymret. Jeg ser etter isfiskerne med et halvt øye, men nå er det ikke is igjen. Jeg hadde i det stille planlagt å avslutte bildet om isfiskeren med at jeg ikke kunne finne ham, at han kanskje har sunket i elven. Men der, der var han. Og i dag var det blitt enda flere. Midt ute i elven, uten et hint av is stod tre menn og fisket, og enda nærmere to til. Jeg ber drosjesjåføren stoppe og snu. Jeg må ta bilde av dette. «For noen gale mennesker» sier jeg til drosjesjåføren og forventer meg enighet. «Nei, de er ikke gale» svarer han. «De er fiskere».

Janukovisj har gitt etter. Etter massakren har han bestemt seg for å skrive ut nyvalg og vende tilbake til grunnloven før 2004. Han forsvinner, det er forvirring og demonstrantene står fremdeles på vakt.  Men det er ikke dette som er fisken av gull. Det er ikke dette som er seieren. Selv ikke et fullverdig EU medlemskap ville vært nok til å oppfylle profetiene og ønskene til fiskerne på Dnepr. Alt det som demonstrantene har gitt sitt blod for er som en liten jolle av tre. I seg selv gir den ingen rikdom. Men den gir fiskerne mulighet til å fortsette å fiske, fiske etter fisken av gull; et godt land som tar vare på innbyggerne sine.

Relatert

Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy

Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen

Frykten for Russland

Fuck the EU – NRK Dagsrevyen  tatt i sitatfusk om Ukraina

Gatene snirkler seg langs høye, gamle bygg og forbi et voldsomt antall turister med hvert sitt kamera dinglende foran brystet. De går forbi turistkjappene der karnevalmasker og støvler selges. De går mot stille smug der solen neppe slipper til. I hvertfall ikke på en slik regnfull dag som denne. Gatene leder meg av sted, forbi alt dette og enda mer. Indiske salgsmenn prøver forgjeves å selge sine fargerike paraplyer og kjekke italienere, som er på utkikk etter en romanse, plystrer etter jentene.

Av Emma Gerritsen, vandrer, europeer, samfunnsredaktør i Samviten, foto ved Emma Gerritsen

Innpakket i en regnkåpe og ullsokker som når til knærne, ser jeg ikke spesielt sexy ut, men dessverre går jeg ikke umerket forbi. Noen plystrelyder må man visst bare tåle i denne byen. Det plager meg heller ikke, da jeg er helt oppslukt i historien som gatene visker til meg, og estetikken byggene viser frem. Jeg stirrer på byens fantastiske prakt, mens verden der ute glemmes i noen minutter. Det er bare meg og byen. Hjertet gjør et hopp, sommerfuglene tar plass i magepartiet og jeg forelsker meg pladask. I byen.

Gaten jeg har valgt å spasere gjennom, ender i en kanal. En båt legger til havn, Kapteinen ber passasjerne stige på. Jeg blir stående på land. Det varme regnet er altsomfattende.. Myke dråper våter ansiktet, håret, brosteinene og mosen som gror mellom steinene og oppover veggene. En stri vind blåser. Jeg snurrer skjerfet tettere rundt halsen og hutrer. Klønete famler jeg frem kameraet og fanger øyeblikket som ikke lar seg fange, men snarere glir stille forbi meg.

Byen er hinsides gammel. De første som bosatte seg her var en befolkningsgruppe kalt Enetii, i år 1000 f.kr. Venezia har vært en del av det romerske og bysantiske riket. På et tidspunkt hadde tyrkerne kontroll og andre århundrer gikk korstogene tvers igjennom Venezia. Byen er lavtliggende, og på grunn av økende vannstand er det fare for at praktverket forsvinner under havoverflaten om noen tiår. UNESCO har en sendt en forskerpatrulje for å hindre at dette skal skje. Også italienske myndigheter har sett bort i fra sitt og sine for en liten stund, og rettet sin oppmerksomhet mot Venezia for å redde verdensarven fra en slik tragedie.Og det håper jeg at de klarer, for Venezia er jammen et lite stykke paradis. Jeg løfter beina fra bakken så høyt jeg klarer før tyngdekraften drar meg ned igjen, og gjør et påfølgende lite dansetrinn, av ren glede over å være her.

Etter å ha vært på oppdagelsesferd noen timer, slår jeg meg til ro på en restaurant like ved S.Marco plass, og bestiller en italiensk salat med husets vin til. Like etter sipper jeg til nok et glass vin, denne gangen en søt variant fra Secilia. Mens jeg venter på at Mozarts “four seasons” skal starte i en katedral like ved, rekker vinen å pumpe seg gjennom blodårene og stige rett til hodet.

Sterke saker.

Relatert

Reisebrev fra Europas midte: Våren kommer

Reisebrev fra Europas midte: Fra naturens sentrum til kulturens sentrum – Sveits

Krisens epilog

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Patagonia

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester

Av Howard Phillips Lovecraft (1890-1937), ein kjend nordamerikansk skrekk-, artikkel- og eventyrforfattar. Skrivi i 1920 og prenta i desember 1920 i tidsskriftet The Wolverine.

Umsett til høgnorsk av Stig Andresen

Det fins dei som segjer at ting og plassar hev sjeler, og det fins dei som segjer at desse ikkje hev so: sjølv torer eg ikkje uttala meg, men eg vil fortelja um Gata.

Sterke og vyrdelege menn skapte den Gata: gode motige menn av vårt blod som kom frå dei Signa Øyane yver havet. Fyrst var den berre ein stig trødd av vassberarar frå bekken i skogen til den vetle klyngja med hus ved strondi. Seinare, då enno fleire menneskjer kom til dei veksande klyngjone med hus og såg seg um etter ein stad å bu, bygde dei hyttor langsmed nordsida. Hyttor av godt trevirke av eik, med mursteinar på skogsida grunna dei mange indianarane som luska der med eldpiler. Etter enno nokre år, bygde folki seg hyttor på sørsida av Gata.

Upp og ned Gata gjekk alvorlege menn med koniske hattar, desse bar som oftast muskettar eller småvilthaglor. Der fans ogso deira skautkledde konor og sindige born. Um kvelden vilde desse mennene med sine konor og born sitja kring ovstore eldstadar medan dei las og rødde. Sers enkle var sakene dei las og tala um, men dei var samstundes saker som gav deim mot og godskap, attåt å hjelpa dei til å yvervinna skogen og pløya åkrane. Borni sat lydde og lærde um og av lovane og dådane frå gamalt av, og um det kjære England som dei aldri hadde sett elder kunde koma i hug.

Krigen kom, og deretter var det inkje fleire indianarar som laga vanskar for Gata. Upptekne med arbeid vart menneskji velhaldne og so lukkelege som dei visste korleis dei skulde vera. Borni fekk gode barndomar, og fleire familiar kom frå Fedrelandet for å bu i Gata. Borni til borni, og borni til dei nykomne, vaks upp.

Bygdi var no ein by, og ei etter ei laut hyttone vika plass til fyremon for hus – enkle, vene hus av murstein og tre, med steintrepper og jernrekkverk og vindauger yver dørene. Dei var ikkje skrøpelege byggverk desse husi, for dei var sette upp for å tena mangt eit ætteledd. Inni var det utskorne kaminar og yndige trepper, attåt fornuftige tiltalande møblar, porselen og sylv, brakt med frå Fedrelandet.

Gata drakk or draumane til eit ungt folk og fryda seg då innbyggjarane vart meir høviske og gilde. Der det ein gong berre hadde vore styrke og æra, kom no smak og lærdom til. Bøker, måleri og musikk kom til husi, og dei unge mennene fór på universitetet som ris upp frå grasslettone mot nord. I staden for koniske hattar, små sverd, kniplingar og kritkvite parykkar, kom det til brusteinar der mang ein fullblods hest og forgylt vogn klapra yver. Mursteinsfortau med hestesperror og -parkering kom det au.

I den Gata var det mange tre: vyrdeleg alm, eik og lønn, slik at Gata um sumaren var fylt av lint grønt lauvverk og kvitrande fuglesong. Attum husi fans det murkrinsa rosehagar med hekkekrinsa stigar og solur, der månen og stjernone um kvelden skein forheksande medan angande blomar glinsa av dogg.

Slik drøymde Gata vidare, forbi krigar, ulukkor og endring. Ved eit tilfelle fór dei fleste av dei unge mennene, og sume kom aldri att. Det var då dei folda saman det gamle flagget og sette upp ein ny banner med stripor og stjernor. Sjølv um menneskji tala um store endringar, kjende ikkje Gata til desse, for folki som budde i henne var framleis dei same og tala um deim same gamle tingi på det gamle vande viset. Trei femna framleis um syngjande fuglar og um kvelden såg månen og stjernone ned på dei doggute blomane i dei murkrinsa rosehagane.

Med tidi fans det ikkje fleire sverd, trihyrna hattar elder parykkar i Gata. Kor merkelege var ikkje innbyggjarane no med deira spaserstokkar, høge beverhattar og kortklypte hår! Nye ljodar kom frå utanfor synsrondi – fyrst merkelege vindpust og kvin frå elvi tvo kilometer burte, og so mange år seinare merkelege vindpust, kvin og rummel frå andre retningar.

Lufti var ikkje fullt so klår som fyrr, men staden sin ande var ikkje endra. Blodet og sjeli til deira forfedre hadde skapt Gata. Ikkje helder endra anden seg då dei braut upp jordi for å leggja merkelege røyr, elder då dei sette upp høge stolpar som heldt uppe snåle leidningar. Det fans so mykje urgamal kunnskap i den Gata, at fortidi kunde ikkje so lett verta gløymd.

So kom vonde dagar då mange av deim som kjende Gata frå gamalt av ikkje lengjer kjende denne, men gjekk burt, og mange kjende Gata som ikkje hadde kjent henne tidlegare. Aksentane deira var grove og skingrande, og tilværet og andleti deira var utekkjelege. Tankane deira kjempa ogso med den vise og rettvise sjeli til Gata, slik at Gata leid i tagnad medan husi forfall, trei døydde eitt etter eitt og rosehagane vaks seg fulle av ugras og avfall. Gata kjende likevel eit glimt av vyrdnad ein dag då dei unge mennene atter marsjerte fram og sume av deim kom aldri att. Desse unge mennene var kledde i blått.

Med åri kom ein verre lagnad til Gata. Trei var heilt burte no, og rosehagane var erstatta av billege, stygge nye bygningar i parallelle gator. Husi stod likevel att, trass åri, stormen og makken sine herjingar, for dei hadde vorte bygde for å tena mang eit ætteledd. Nye slag andlet dukka upp i Gata, myrkletne og vondsinna andlet med slue auger og merkelege trekk. Eigarane av desse tala ukjende ord og sette upp skilt med kjende og ukjende bokstavar på dei fleste av dei mugne husi. Trallor fylte upp rennesteinen. Ein fæl, ukjenneleg stank lagde seg yver staden, og den urgamle anden sov.

Stor ståhei kom til Gata. Krig og revolusjon rasa yver havet: ei kongeætt hadde brote saman, og den sine degenererte undersåttar strøymde med tvilsame syfter til det Vestlege Landet. Mange av desse tok tilhald i dei forvitra husi som ein gong hadde kjent til fuglesong og ange av rosor. Då vakna det Vestlege Landet sjølv og vart med Fedrelandet i hennar titaniske kamp for sivilisasjonen.

Yver byane flaut atter det gamle flagget, i selskap med det nye, ved sidan av ein meir simpel, men strålande tricolour. Det var likevel ikkje mange flagg som vaia yver Gata, for i den yngla berre frykt, hat og vankunna. Atter fór unge menn ut, men ikkje heilt på same sett som dei unge menn i tidlegare år. Noko vanta. Dei søner av desse unge mennene frå gamle dagar som sanneleg fór fram kledde i olivenfarga uniformer i den sanne anden til deira forfedre, kom no frå fjerne stadar og kjende ikkje til Gata og den sin urgamle ande.

Burtanfor havet vart det ein stor siger, og i triumf vende dei fleste av dei unge mennene attende. Dei det hadde vanta noko, vanta det inkje meir, men frykt, hat og vankunna yngla framleis i Gata. Mange var nemleg vortne verande, og mange framande hadde kome til frå fjerne stadar til dei upprinnelege husi.

Dei unge mennene som kom heim budde helder ikkje der lengjer. Myrkletne og skræmande var dei fleste av dei framande, men blant deim kunde ein finna nokre fåe andlet like deim som hadde skapt Gata og forma den sin ande. Like, men jamvel ulike, for det var i augo til alle eit merkeleg, usunt glimt som av attrå, ambisjon, hemnlyst elder malplassert iver.

Uro og landssvik var i lufti blant nokre fåe vonde som planlagde å dela ut det drepande slaget til det Vestlege Landet. På dette viset vilde dei sjølv taka makti yver ruinane av dette landet, på det viset løynmordarar hadde teke makti i det ulukkelege, frosne landet der dei fleste av deim kom ifrå. Hjarta til denne planleggjingi var i Gata, der dei vitrande husi sverma med utanlandske urostiftarar og ljoma av planar og talar til slike som higa etter den utpeika dagen for blod, eld og brotsverk.

Um dei ulike avvikande samkomi i Gata sagde Lovi mykje, men kunde lite prova. Med stor møya bia og lydde menn med løynde skilt kring slike stader som Petrovich Bakeri, den elendige Rifkin Skule for Moderne Økonomi, Krinsen Sosialklubb og Fridomskaféen. Der samla store flokkar med nederdrektige menn seg, men alltid var tungetalen deira vaktande elder på eit framand tungemål.

Framleis stod dei gamle husi likevel, med deira gløymde soga um edlare gangne hundradeår, deira staute koloniale innbyggjarar og doggute rosehagar i måneskinet. Sumtid vilde ein einsam diktar elder ferdamann koma for å skoda deim og vilde freista å sjå deim fyre seg i deira kvervne fortid: men slike ferdamenn og diktarar var det ikkje mange av.

Ryktet spreidde seg no vidt ikring um at desse husi husa leidarane for ein ovstor gjeng med terroristar. Terroristar som på ein utpeika dag vilde sleppa laus ein orgie av slakt med det syfte å utsletta USA og all den fine gamle sedvanen som Gata hadde elska. Handskrivne notat og artiklar vrimla ikring i skitne rennesteinar: handskrivne notat og artiklar prenta på mange tungemål og alfabet, men samtlege med meldingar um brotsverk og upprør.

I desse skriverii vart folket uppmoda til å riva ned lovene og dygdone som fedrane våre hadde halde i hevd. Uppmoda til å kvela sjeli til det gamle USA – sjeli som var gjevi ned gjenom femtan hundrade år med angelsaksisk fridom, rettvisa og atterhald.

Det vart sagt at dei myrkletne mennene som budde i Gata og stimla saman i den sine rotnande byggverk var heilane attum ein avskyeleg revolusjon. At på deira avgjerande ord vilde mange millionar med heilelause kortsynte beist strekkja fram sine sjukelege tentaklar frå slummen i tusundvis av byar, brennande, drepande og øydeleggjande inntil fedrelandet ikkje var meir. Alt dette vart sagt og sagt på ny, og mange såg med gru fram til den fjorde juli.

Um denne dagen hinta dei merkelege skriverii mykje, men inkje kunde finnast der ein kunde leggja skuldi for dette. Ingen kunde segja just kven sin arrestasjon som kunde strypa den fordømte undergravande planleggjingi ved kjelda. Mang ein gong kom bandar med blåkledde politifolk for å leita i dei ustadige husi, men til slutt kom dei ikkje meir, for ogso desse hadde vortne leide av lov og orden, og hadde yverlete byen til sin lagnad.

So kom mennene med deim olivenfarga uniformane, berande på muskettar, heilt til det virka som um Gata i sin trasige svevn må hava fengje noko slags heimsøkjande draum um dei gangne dagane. Dagar då muskettberande menn med koniske hattar gjekk langsmed Gata frå bekken i skogen til klyngja med hus ved strondi. Likevel kunde inkje gjerast for å hindra den yverhengjande revolusjonen, for dei myrkletne skræmande mennene var gamle i si list.

Gata sov uroleg vidare, heilt til det ei nott samla seg store hordar av menn med augo store og fulle av grufulle sigrar og forventingar på Petrovichs Bakeri, Rifkins Skule for Moderne Økonomi, Krinsen Sosialklubb, Fridomskaféen og andre stadar au. Yver løynde vaierar fór mystiske meldingar, og mykje vart sagt um enno meir mystiske meldingar som enno ikkje var sende.

Mykje av dette vart likevel ikkje nausta fram til før etterpå, då dei Vestlege Landi var trygge frå fåren. Mennene i dei olivenfarga uniformane kunde ikkje segja kva som var på gang, elder kva dei burde gjera, for dei myrkletne skræmande mennene var kyndige innan sluskap og løyning.

Likevel vil mennene i olivenfarga uniformar alltid koma i hug den notti og tala um Gata medan dei fortel um det heile til sine barneborn. Mange av dei vart nemleg sende dit um morgonen på eit uppdrag ulikt det deim hadde venta. Det var kjent at dette anarkistreiret var gamalt og at husi vakla etter åri, stormane og makkane sine herjingar, men det som hende denne sumarnotti var likevel ei yverrasking grunna den sers slåande likskapen ved hendingi. Det var sanneleg ei serskilt einfelt hending, men likevel ei enkel ei.

I ein av dei tidlege timane etter midnatt kom nemleg utan fyrevarsel åri, stormane og makkane sine herjingar til eit ovstort høgdepunkt: og etter braket var det inkje som stod att i Gata forutan tvo urgamle skorsteinar og deler av ein staut mursteinsvegg. Helder ikkje kom noko som hadde vore livande livande ut or ruinane.

Ein diktar og ferdamann som kom med den mektige folkemengdi som uppsøkte åstaden, fortel merkverdige sogor. Diktaren fortel at gjenom alle timane fyri morgongryet skoda han falne ruinar uklårt i skimmeret frå glødelampone. Han fortel at det yver ruinane ruva eit anna bilæte der han kunde skimta måneskin, vene hus og vyrde almer, eikor og lønnetre.

Ferdamannen slær fast at i staden for plassen sin vanlege stank hekk det ein utsøkt ange som av rosor i full bløming. Likevel, er ikkje draumane til diktarar og ferdamenn sine sogor notorisk usanne?

Det fins dei som segjer at ting og plassar hev sjeler, og det fins dei som segjer at desse ikkje hev so: sjølv torer eg ikkje uttala meg, men eg hev fortalt Dykk um Gata.

Relatert

Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi

Kattane i Ulthar 

Ekko av daud og vyrdnad

Det grufulle ved Red Hook – del I

Det grufulle ved Red Hook – del II

Det grufulle ved Red Hook – del III

Det kvite skipet – Lovecraft på høgnorsk

Villsvinet og bjørnen – René Guénon

Den spekulative vendingen

I en fremtid hvor kjøttet produseres in vitro (i laboratoriet, grodd frem fra stamceller) vil det ikke naturlig finnes ytrefilet, innmat eller koteletter. Fordelene med syntetisk fremstilt kjøtt kan være mange. Er det så godt som sitt rykte, og kan vi forvente å se in vitro-kjøttdeig i butikkene snart?

Av Nora Vaage (MA i kunsthistorie). Stipendiat ved Senter for vitenskapsteori, UiB. PhD-avhandlingen hennes, “Amplifying Ambiguities”, tar for seg kunstnere og andre ikke-akademikeres bruk av bioteknologi.

Syntetisk kjøtt er en visjon som lever sterkt i folks bevissthet for tiden. I populærkulturen er det referert til i så forskjellige formater som den amerikanske sitcom-serien Better off Ted, Fay Weldons roman Chalcot Crescent og det satiriske nyhetsprogrammet The Colbert Report. Allerede i 1932 skrev Winston Churchill at ”We shall escape the absurdity of growing a whole chicken in order to eat the breast or wing, by growing these parts separately under a suitable medium”. Han forutså at dette ville skje innen femti år var gått, og var altså i overkant optimistisk. Men ideen har eksistert og utviklet seg utover det 20. århundret.

Kort sagt er det vi kaller ”syntetisk kjøtt” ideen om å produsere kjøtt fra cellekulturer til konsum. Disse kan være dyrket frem i laboratorier, eller trykket ut gjennom en 3D-printer. Vi snakker altså noe ganske annet enn imitasjonsbiff av soya, som også av og til kalles syntetisk kjøtt. Tanken er at slik kjøttproduksjon vil ha mindre økologisk fotavtrykk, og færre dyr vil måtte ales opp for å dekke vårt konsum. Andre navn på in vitro-kjøtt er offerløst kjøtt, prøverørskjøtt og dyrket kjøtt. På engelsk kalles det populært ”shmeat”.

I mai 2013 erklærte den nederlandske legen Mark Post ved universitet i Maastricht at forskergruppen hans har laget en hamburger på 5 unser (ca. 140 gram) fra stamceller, i prosjektet ”Cultured Beef”. Metoden består i å dyrke frem strimler av muskelceller, for så å samle dem sammen til en ”kjøttdeig”. Den 140 grams kjøttkaken består av 20 000 slike strimler, og har kostet rundt regnet 250 000 €, tilsvarende 1,9 millioner kroner.

5. august i fjor ble hamburgeren stekt og servert foran et publikum bestående av 200 journalister og akademikere. Post, matskribenten Josh Schonwald og mattrendforskeren Hanni Rützler smakte på burgeren, som ble tilberedt av kokken Richard McGeown. Kommentarene gikk først og fremst på mangelen på salt, pepper og ketchup, samt fravær av fett i kjøttet. Men de tre var enige om at kjøttet hadde en tekstur svært lik en tradisjonell burger.

Mark Post er likevel ikke den første til å produsere eller spise in vitro-kjøtt. Allerede i år 2000 dyrket kunstnerduoen Tissue Culture & Art Project (TC&A) frem en ørliten kjøttbit (omtrent 4 gram) av prenatale sauemuskelceller i løpet av et forskningsopphold ved Harvard Medical School, i prosjektet Semi-Living Steak. De planla å steke og servere kjøttet, og var i kontakt med den britiske kjendiskokken Heston Blumenthal om å få ham til å tilberede ”steken”. Dette ble aldri noe av, fordi Storbritannias lovverk ikke godkjenner laboratorieceller for konsum.

Det tok imidlertid bare et par år før TC&A fikk realisert drømmen om å servere sitt egendyrkede kjøtt. Under utstillingen L’Art Biotech i Nantes i 2003 stilte de ut et provisorisk laboratorium hvor froskeceller ble dyrket frem, og kalte prosjektet Disembodied Cuisine. I slutten av utstillingsperioden avholdt kunstnerne et ”middagsselskap” hvor det lille stykket froskekjøtt, på størrelse med et jordbær, ble flambert og servert til inviterte gjester og tilfeldige besøkende. Å si at det ikke smakte særlig godt er en underdrivelse. Flere av de modige middagsgjestene spyttet faktisk ut den lille kjøttbiten, som hadde en geléaktig konsistens.

Kjøttcellene var denne gangen hentet fra levende frosker ved biopsi, og froskene ble også holdt som en del av utstillingen. Valget av frosker til denne utstillingen i Frankrike var begrunnet med det ironiske misforholdet at franskmennene, som generelt er motstandere av genmanipulert mat, i motsetning til store deler av verden anser froskekjøtt som en delikatesse.

Donorfroskene ble i ettertid sluppet fri, en symbolsk gest som klinger poetisk sammen med navnet TC&A har gitt prosjektserien: Victimless Utopia. Foreløpig er imidlertid tanken om ”offerløst” kjøtt nettopp utopisk. Selv om donorfroskene kunne hoppe inn i solnedgangen etter prosjektet, krever dyrkingen av dyreceller i laboratorium andre ofre. Dagens vekstmedium (næring) for pattedyrceller tilsettes alltid serum, som oftest kalvefosterserum (FBS). Serumet utvinnes fra blodet til kalver som dør samtidig med sine industrielt avlivede mødre. Prosessen kan høres brutal ut, men kalvefostrene er i alle tilfelle ”dødsdømte” når kyrne slaktes.

Ikke desto mindre vil det være en overdrivelse å kalle en kjøttproduksjon som bruker FBS ”offerløs”. Syntetiske erstatninger er dyrere og cellespesifikke, og ville ytterligere øke kostnadene for kjøttproduksjonen. Det foregår imidlertid forskning på å bruke hurtigvoksende alger som vekstmedium. Siden celler utenfor kroppen ikke har immunsystem, brukes dessuten en god del antibiotika for å holde cellekulturene friske og fri for gjær, sopp og andre fremmedlegemer. Selv om det teknisk sett er mulig å unngå antibiotika om man bruker perfekt steril teknikk (det gjøres stadig vekk ved dyrking av nevroner), virker det ikke realistisk at man ved storstilt produksjon vil klare å holde en slik standard.

Disse to poengene blir overraskende sjelden tatt opp i de offentlige omtalene av syntetisk kjøtt – og har bare blitt nevnt av Mark Post når det har kommet spørsmål fra salen. Burgeren som ble fortært i London var dyrket i tradisjonelt vekstmedium tilsatt både FBS og antibiotika. Tvert imot fokuseres det i stor grad på de potensielle fordelene ved syntetisk kjøttproduksjon. Forskere fra Oxford og Amsterdam universitet anslo i 2011 at in vitro-kjøtt ville generere opp til 96% mindre drivhusgasser, behøve 96% mindre vann og 99% mindre land, og bruke opp til 45% mindre energi enn dagens kjøttproduksjon – avhengig av typen kjøtt det er snakk om.

Dessuten vil det som nevnt føre til at færre dyr må slaktes for vårt kjøttkonsum – siden celler in vitro ikke har nervesystem, kan de ikke kjenne smerte slik vi definerer det. Interessant nok foregår det i dag trolig mer forskning på de etiske, juridiske og samfunnsmessige implikasjonene av å skape syntetisk kjøtt, enn det finnes konkrete forskningsprosjekter på å overkomme de teknologiske hindringene for produksjonen.

Det er ingen tvil om at vi trenger alternativer til tradisjonell kjøttproduksjon. Vi spiser stadig mer kjøtt. Innen 2050 vil vi i følge FNs matvareorgan, Food and Agriculture Organization (FAO), ha fordoblet verdens kjøttkonsum, mye på grunn av den stadig voksende middelklassen i store land i Asia. Fra én eneste stamcelle kan man i teorien lage 10 000 tonn kjøtt.

Selv om det er langt igjen før teknologien tar igjen ambisjonene, kan utviklingen herfra muligens gå fort: over 30 laboratorier verden over har gått inn i ”kappløpet” for å finne en teknisk og økonomisk levedyktig metode. Flere patenter er tatt ut på ulike metoder for syntetisk kjøttproduksjon, og det spyttes stadig mer penger inn i forskningen. Selskapet Modern Meadow er etablert spesifikt for å utvikle teknologien for å produsere kunstig kjøtt og lær.

I pressemeldingen som ble sendt ut da Breakout Labs besluttet å sponse dem med 350 000$, skrev selskapet følgende: ” Breakout Labs recipient Modern Meadow is developing a fundamentally new approach to meat and leather production that is based on the latest advances in tissue engineering and causes no harm to animals”. Dette blir presentert som slutten på industrielt landbruk og slakt av dyr, og i det store og det hele løsningen for en bærekraftig matproduksjon.

Et av de gjenstående problemene er å få det syntetiske kjøttet til å smake, kjennes og se ut som kjøtt. Forskerne til Mark Post jukser litt med kjøttet i hamburgeren sin: de gulaktige muskelstrimlene (det er ikke blod i laboratoriekjøttet, og svært lite myoglobin)ble farget med en blanding av rødbetesaft og safran, så det får den røde, blodige fargen mange forbinder med en saftig biff. De holder på å løse fargeproblemet i kjøttet ved å dyrke cellene i inkubatorer med lite oksygen (det har vist seg å øke andelen myoglobin i muskelfibrene), men det vil ta tid å skaffe flere inkubatorer.

De har også gjort forsøk med å dyrke frem fettceller samtidig, som vil kunne settes inn i blandingen. Grunnet tids- og ressurshensyn, besto burgeren som ble servert i London i fjor kun av muskelstrimer. Post ser for seg at man etterhvert kan tilsette andre næringsstoffer og redusere andelen mettet fett, og dermed kunne gjøre in vitro-kjøttet sunnere enn tradisjonelt kjøtt. Når det gjelder smak, er fraværet av blod og bein viktige faktorer som må kompenseres for.

I et foredrag på TEDx Haarlem vektla Post at man i fremtiden ville kunne dyrke kjøttet selv: stamcellene overlever frysetørring, og den ønskede typen donorceller kunne dermed sendes ”i små teposer” hjem til bestilleren, som seks til åtte uker senere vil ha selvdyrket kjøtt klart til middag. Men hvor mange vil benytte seg av dette? Selv når de tekniske hindringene er forsert, vil produsentene få hendene fulle med å overkomme den instinktive motviljen mange ser ut til å kjenne ved tanken på in vitro-kjøtt. Vil det appellere mer til forbrukerne enn andre alternative proteinkilder, som for eksempel insekter?

Mark Post ser for seg en fremtid hvor folk velger syntetisk kjøtt som det mest etiske alternativet, og at det innen da også vil følge skam med det å kjøpe tradisjonelt avlet kjøtt fra slaktede dyr. Kanskje vil selv det som i dag ansees som etisk godt dyrehold, som økologisk gårdsbruk, bli betraktet som suspekt? Noen ytterligere spørsmål som kan stilles i den sammenheng, er: hva vil landområdene som frigjøres fra landbruk brukes til? Hvordan skal tidligere bønder omskoleres? Og mister vi biomangfold – og kulinarisk mangfold – om vi i en tenkt fremtid helt har erstattet tradisjonelt kjøtt med in vitro-produksjon?

Serveringen av hamburgeren til Post i seg selv brakte ikke vitenskapen fremover. Det var et spektakulært grep, som – i likhet med TC&As froskemiddag – tjener til å gjøre offentligheten oppmerksom på hva som er mulig, og sette i gang refleksjonsrunder om hvordan vi ønsker at fremtiden skal se ut.

Relevante linker

Video: Burger made with Artificial Beef

Video: The frankenburger made from ‘synthetic’ meat

Video: Mark Post at TEDxHaarlem

Cultured Beef

FAO – World Agriculture towards 2030/2050

Mark Post: “Cultured meat from stem cells: Challenges and prospects”

The Tissue Culture and Art Project

Semi-Living Steak

Relatert

Vår tids største utfordring – Befolkningsvekst og forbruk

Stø kurs mot miljøkrise?

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

Befolkningspolitikken og vekstens grenser

Befolkningskrisen – en kommentar

For samtidens mennesker inneholder selve ordet magi en dualitet: På den ene siden  representerer den en betegnelse på et fascinerende tema. Noe ukjent, noe okkult. På den annen side innrømmes kategorien magi lite alvorlig oppmerksomhet og presis analytikk, særlig med henblikk på samtidens økonomiske fenomener.

Av Øyvind Eikrem, førsteamanuensis i psykologi ved Mittuniversitetet i Östersund og klinisk psykolog

Det er en kjent sak at de herskende økonomiske teoridannelser har liten plass for hvordan deres subjekter behandler informasjon fra sine omgivelser generelt sett. Det meste pakkes inn i enkle og maksimerende algoritmer. Den naive antropologi som ligger til grunn for mye økonomisk teoretisering er direkte forstemmende.

Magi forblir en rest-rubrikk. Diffust befinner den seg i marginene av sosialteorien. Sosialantropologien har, riktignok med noen få unntak, gitt fenomenet magi en forholdsvis stemoderlig tilnæring.  Det finnes en rimelig klar konsensus blant en rekke forfattere om at religiøse og såkalte overnaturlige fenomener ikke passer innenfor den vestlige vitenskapens rasjonelle rammer. De må derfor reduseres og omformes for å kunne tilpasse seg det blikket som anlegges.

Utfordringen er likevel enda større enn som så. For på toppen av dette kommer alle fordommene om hva økonomi virkelig er og hvordan økonomien fungerer. Et tankekompleks som i liten grad samstemmer med hva vi forbinder med magi. Begrepene magi og økonomi kan for det overfladiske blikk synes som irrelevante for hverandre. Som sum medfører dette at magi ikke har blitt tatt særlig seriøst i økonomisk antropologi med tanke henblikk på samtidige vestlige samfunn. Det synes i det hele å være en umulig tanke.

Likevel: hvis vitenskapshistoriens brede sveip har lært oss noe, så er det at forfølgelsen av upopulære spor kan lede til viktig innsikt, uavhengig av hvor goldt dette landskapet så ut ved ferdens begynnelse. De forutsetninger som ligger til grunn for holdningen er knappest urokkelige av tankenødvendighet, og følgelig kan de konfronteres fra ulike hold for så å utarbeide et begrep om magi som lar seg anvende på studiet av økonomi.

Ettersom relasjonen mellom magi og økonomi er såpass lite tematisert som den har vært til nå, slik jeg anser det, er det enda større grunn til å utforske denne grunntanke videre. For å si det med Douglas Hofstadter: ”Magic often lurks where few expect it”.

Geniet og kunstneren William Blake skriver som kjent at ”wise men draw lines”, og hentyder til nødvendigheten av dette for å skue konturene til og helheten av de forestillinger en anvender. Selvsagt må dette også gjelde når en skal forholde seg til noe så ”irrasjonelt” som magi. Konsekvensen blir ellers at tanken hemmes av lite egnede rammer og blir dunkle. Presisjon må videre være et mål, selv om det ikke må gå på bekostning av kompleksiteten. Når en diskuterer et så sammensatt og til dels subtilt begrep som ”magi”, som i tillegg har en lang faglig historie innenfor antropologien med ulike og til dels motstående etablerte bruksmåter, blir det lett vanskelig. Jeg har kommet fram til istedet for å begynne drøftelsen med en definisjon av magi, anser jeg det som mer fruktbart å ta en kort epistemologisk omvei.

Det er som kjent ulike måter å bestemme begrepers innhold på. En av dem er å tilbakeføre en kompleks forestilling på mer primitive begreper som denne så kan forstås ut fra. Altså en slags legitim reduksjon. Disse begrepene kan hentes enten fra en mer dagligdags erfaringsverden eller fra spesialvitenskaper som en antar er mer basale enn den komplekse forestilling som det skal redegjøres for.

Det som danner utgangspunktet for min forståelse av magi er at dette i seg selv utgjør en dimensjon ved den menneskelige tilværelse. Det vil ikke si at alle mennesker i løpet av sine liv gjør seg erfaringer av denne type, og langt fra hele tiden, men at de gitt bestemte betingelser har muligheten for det. Videre tillater denne delthet at enkelte av oss meningsfullt kan kommunisere om det, og genuint forstå ut fra egne erfaringer hva de andre snakker om.

Det er liten tvil om at bedømt med den herskende ortodoksi innenfor økonomisk vitenskap, framstår den blotte idé om at magi på noe som helst vis kunne være relatert til moderne økonomisk tenkning og praksis som kjettersk. Eller bare som tåpelig.

Dette er helt analogt med hvordan mennesker gjør seg og deler andre typer erfaringer. Det magiske er ikke den blotte erfaring som sådan, men heller en kvalitet ved andre erfaringer eller på relasjoner mellom erfaringer, og at disse tilordner denne kategorien av erfaringer en status som særskilt. Det magiske er dermed noe som ofte antar en spesiell meningstyngde og personlig signifikans for den som erfarer dette.

En konsekvens av dette er anerkjennelsen av at magi er en potensiell menneskelig erfaring sui generis, som ikke uten videre lar seg tilbakeføre i sin fylde på noe annet enn seg selv. Det er slik sett en primær tankenøkkel og et nødvendig ord i enhver antropologis vokabular. Hvis dette er korrekt, noe er på linje med Susan Greenwoods posisjon hvor magi anses som en primær bevissthetsform, så blir det rimelig at andre aspekter ved virkeligheten defineres og forstås ut fra denne – ikke motsatt!

Det er rimelig å trekke parallellen til hvordan Gregory Bateson (1904-1980) forteller om at fingeren må forstås ut fra hele hånden, mens det motsatte er umulig. Det ville være et kategorimistak med tanke på hva som er det primære og hva som er det avledete i dette hensende.

La oss så spørre om magi da blir noe rent kognitivt eller ideelt, noe som utelukkende angår tenkning og erfaring. Mitt syn er klart det motsatte av dette. Ettersom den magiske erfaring er særlig ladet med mening er det rimelig å anta av logiske grunner at den vil få spesielt sterke observerbare konsekvenser og nedfelle seg i kulturelle og sosiale mønstre. Magi er således ikke bare en subjektiv dimensjon, men har også en potent side av sitt janusansikt i den objektive sosiale og kulturelle virkelighet.

På denne bakgrunn, la oss så vende blikket til de særskilte økonomiske fenomener og relatere forestillingen om magi i håp om at den kan ha anvendelighet. Det er liten tvil om at bedømt med den herskende ortodoksi innenfor økonomisk vitenskap, framstår den blotte idé om at magi på noe som helst vis kunne være relatert til moderne økonomisk tenkning og praksis som kjettersk. Eller bare som tåpelig.

Det er en kjent sak at de herskende økonomiske teoridannelser har liten plass for hvordan deres subjekter behandler informasjon fra sine omgivelser generelt sett. Det meste pakkes inn i enkle og maksimerende algoritmer. Den naive antropologi som ligger til grunn for mye økonomisk teoretisering er direkte forstemmende.

En konsekvens av denne slagside mot menneskesinnets maksimerende aspekt som det signifikante for generering av økonomisk handling, er at det som rubriseres under kategorien magi blir i stor grad ansett som støy. Særlig ut ifra en rasjonell kalkyle som subjektene gjør best i å ignorere aktivt. Konklusjonen blir at den økonomiske magi i all hovedsak blir et terra incognita for hovedstrøms sosialøkonomi.

Dessverre viser et overblikk over hovedstrøms økonomisk antropologi at det ikke står så mye bedre til å ta hensyn til det magiske der. Det finnes få forsøk, om overhodet noen, på å utforme teorier om hvordan økonomiske systemer opererer som tar høyde for det magiske. Spørsmålet om hvorfor trenger seg på.

Dikotomien mellom såkalte primitive og moderne økonomier må radikalt revurderes, og langt på vei forlates ettersom den lukker tanken i et mønster som ikke leder til resultater.

Slik har det dominerende spørsmål blitt stilt: Er den økonomiske handlingslogikk av en universell og nødvendig karakter, i bunn og grunn slik som speiles i økonomifagets modeller [formalisme], eller er det kulturelt og historisk konstruert, slik at de spesifikke forutsetningene danner inngangen for en forståelse av hvordan subjekter opererer [substantivisme]?

Akseptable svar har hatt preg av enten/eller. Det er knappest en original innsikt at man ender på et standpunkt hvor en ser at begge posisjoner har sin verdi, og hvordan de bør betraktes som komplementære istedet for å ansees som motsetninger. Dog, det som kanskje er viktigere enn dette er å forstå hvilke spørsmål som har blitt tildekket av den dominerende spørsmålsstilling.

Det er på høy tid å bevege seg hinsides denne dikotomien og slå fast at dette spørsmålet, slik som det opprinnelig ble stilt, ikke har noen endelig løsning. Nettopp fordi det er stilt slik det er. Istedet for å tillate at en steril tværing på at dette ene momentet skal oppta all energi og tankekraft innenfor feltet, blir utfordringen å finne fruktbare spørsmålsstillinger som kan vise seg å generere ny og overraskende kunnskap, ting vi ikke kunne tenke oss til tidligere. Et potensielt bidrag her kan være å utforske relasjonen mellom magi og økonomi.

Hva finnes av ansatser i det antropologiske landskapet? Et viktig referansepunkt for relasjonen mellom magi og økonomisk liv er Marcel Mauss (1872-1950) og hans klassiske studie av gavens natur. Her finnes det et viktig unntak til den implisitte avvisningen om relevansen av magi innenfor økonomisk virksomhet, nemlig med tanke på bytte.

Som kjent beskriver Mauss hvordan en rekke såkalt primitive samfunn innehar forestillinger om hvordan bestemte objekter er ladet med meninger, og at disse meningene er bestemmende for hvordan de kan byttes internt og hva de kan brukes til. Materielle og funksjonelle hensyn er fullstendig sekundære sammenlignet med disse meningene. Videre får hvem som innehar gjenstandene store sosiale og kulturelle konsekvenser, eksempelvis med tanke på intern sosial rang.

Mauss framhever også hvordan forestillingen om mana [det overnaturlige på melanesisk] ligger til grunn for gaveutvekslingen og danner det vi kan kalle dens kosmologiske fundament. Mauss selv artikulerer og utarbeider ikke i detalj relasjonen mellom magi og bytte, men han leder leseren lett til en forståelse av økonomi hvor mening, inkludert den magiske, er bestemmende. Ikke nytte eller verdi.

Det er klart ut fra den eksempelbruk som presenteres at Mauss begrenset sine tanker til de såkalte primitive samfunn. Videre, i forlengelsen mellom modernitet og de tradisjonelle samfunn oppstiller Mauss gavebyttet som en økonomisk kategori som ikke lar seg tilbakeføre på eller adekvat forstås ut fra en moderne transaksjonell markedslogikk. Dette handler om at gaven som sådan er bærer av mening fra giveren, og eventuelt fra en hel rekke av tidligere givere, som forteller noe om hva gaven er og om relasjonen mellom giver og mottaker.

Videre skaper gaven et bånd mellom disse to personene eller gruppene som er av en kvalitativt annen karakter enn den korte relasjonen som oppstår ved den økonomiske markedstransaksjon. En lesning av Mauss’ redegjørelse for gaven aksentuerer hvordan byttet ikke er tilbakeførbart på de vante økonomiske kategorier, men hvordan de fordrer nye kategorier som inkluderer det menneskelige potensial for å skape mening.

Er det mulig å fastholde Mauss’ dikotomi mellom ulike økonomiske logikker, og så insistere på at de dekker ulike typer samfunn og har lite med hverandre å gjøre? Det er sikkert mulig hvis en ikke hefter seg ved en rekke forhold, men det virker lite rimelig. Vesten har som kjent også beholdt gavekategorien, dog i samtiden et forholdsvis lite omfang, men hvor den mening som befordres ansees som meget viktig av mange.

Hvis begge logikkene bare hadde samme økonomiske funksjon, hvorfor ville de da eksistere parallelt side om side istedet for at den ene opphørte totalt? Videre synes en del samtidige fenomener, særlig av meget kompleks karakter, å fungere betydelig bedre hvis de er underlagt gavens istedet for transaksjonens lov. Et egnet eksempel her er utviklingen av Linux, hvor mange mennesker bruker betydelig med tid og ressurser uten å få noe som helst pekuniært tilbake, og hvordan internettsamfunn med deling av informasjon styres av forsinket gjensidighet, mens bruk av penger er fraværende og ofte direkte tabu.

Det er antagelig et stort sprang for de fleste samfunnsøkonomer å gi slipp på den naivt betryggende tanken om at økonomien har et materielt fundament som sikrer at prinsipper styres av en gyldighet og universalitet på linje med de klassiske naturlovene.

Den motsatte tendens, hvor gavens betydning synes å være økende på bekostning av transaksjonen, framstår som meget vesentlig for å forstå fenomener hentet fra vår egen samtidige økonomiske virkelighet.

Et annet eksempel som det er videre verdt å dvele ved er Fredrik Barths forestilling om økonomiske sfærer. Kort sagt går denne ut på at en rekke tradisjonelle økonomier er inndelte i forholdsvis atskilte domener, og at flyt av varer og tjenester mellom disse kun kan foregå i henhold til bestemte regler istedet for å være underordnet en fri markedslogikk.

Dette innebærer at forståelsen av lokale økonomiske forhold forutsetter en inndeling av den i sfærer. Barth argumenterer for at de forhold som bestemmer denne inndelingen i seg selv befinner seg utenfor økonomien. Med andre ord, han fremmer tanken om at aktørene innenfor systemet fra et overordnet perspektiv bare er begrenset rasjonelle ettersom de anvender sin formålsrasjonelle handlingslogikk ut fra premisser som ikke er underlagt en tilsvarende betraktning.

Det er antagelig et stort sprang for de fleste samfunnsøkonomer å gi slipp på den naivt betryggende tanken om at økonomien har et materielt fundament som sikrer at prinsipper styres av en gyldighet og universalitet på linje med de klassiske naturlovene.

Barth forholder seg taus til spørsmålet om hva som bestemmer konfigureringen av sfærene og hvor deres grenser går. Det virker som han forholder seg til dette spørsmålet som om det nærmest var meningsløst å stille det. Likevel er det åpenbart ut fra antydningene noe som går langt ut over spørsmål om en enkel handlingsrasjonalitet, selv om dette ikke tematiseres. Her er det mulig å argumentere for at Barths analyse av menneskets maksimeringstrang tangerer forhold som er den prosaiske rasjonalitets negasjon. Nemlig de forutsetninger utenfor rasjonaliteten som den hviler på. Og dermed finner forhold som magi en viktig rolle i analysen.

Det er min påstand at de to diskuterte eksemplene peker i en retning som kan være fruktbart å forfølge. Det vil kreve en endring i innstillingen til magi innenfor den økonomiske horisont, hvor en istedet for å skyve den bort etter beste evne og fornekte dens eksistens forsøker å omfavne fenomenet og utforske hvilken betydning det måtte ha. På dette vis kan forestillingen om magi trekkes nærmere inn til kjernen av forståelsen av hva som er bestemmende innenfor økonomiske logikker. Det være seg gaver, transaksjoner eller noe tredje.

Det finnes videre gode grunner fra sosialøkonomien til å ta dette på alvor, ettersom de selv har kommet fram til at magiske fenomener faktisk finner sted og er meget signifikante. La meg kort nevne to Nobelprisvinneres arbeider: Først, Franco Modiglianis (1918-2003) empiriske studier av hvordan aksjemarkeder systematisk over lange tidsintervaller forvirres av forskjellen på nominelle og reelle verdier. Noe han benevner som ”pengeillusjoner”. Selve begrepet ”pengeillusjon” er antropologisk interessant ettersom det avslører en fordom om noe antatt uvesentlig og irrelevant som likevel har sterk signifikans for hvordan markedet opererer.

Dernest har vi Daniel Kahnemans studier av hvordan såkalte heuristikker fungerer bestemmende for en rekke prissammenligninger. Hvilket har utformet studier av finansiell atferd som eget felt.  Sosialøkonomien har slik sett oppdaget sin egen utilstrekkelighet i de forutsetningene som senere økonomisk antropologi i stor grad overtok eller kritiserte, men i det minste forholdt seg til.

En hovedkonklusjon av dette blir at muligheten, for ikke å si rimeligheten, av at det finnes et ikke-rasjonelt grunnlag for økonomisk liv, inkludert det moderne, som kan utforskes antropologisk gjennom de tankefigurer som har vist seg å bære frukter i studiet av såkalte enkle samfunn.

Dette innebærer utvilsomt en oppvurdering av antropologien med tanke på den økonomiske arena. Istedet for bare å fungere som et korrektiv til sosialøkonomien, som presenterte moteksempler til presenterte allmenne lover, kan antropologien øse fra sine teoridannelser inn i de sentrale premissene i studiet av økonomisk liv. Behovet for mer adekvat kunnskap om rasjonalitetens grunnlag framstår som prekært. Slik kan antropologien ende opp som en premissleverandør for deler av en annen vitenskapelig disiplin.

Begrepet om magi får særlig aktualitet for vår samtids økonomi ettersom den i stadig mindre grad er materielt basert, men kretser i stigende grad rundt mening og informasjon. Adam Smiths yndlingseksempler om spikerproduksjon har meget begrenset generaliseringsverdi for det meste av dagens økonomi. Et aktuelt økonomisk hovedanliggende blir dermed frambringelse og distribusjon av bestemte typer mening. Det er en mer radikal tanke at selve den økonomiske verdi kan skapes magisk, tilsynelatende ex nihilo.

Likevel er det vanskelig for et antropologisk blikk å komme bort fra at nettopp dette finner sted når en forholder seg til sakens kjensgjerninger. Ved at bestemte meninger blir koblet til produkter, endres deres karakter radikalt. Og med dette den økonomiske verdsettelse. Selve gjenstanden gestaltes på nytt vis, slik at den blir noe annet. Vi kan nærmest si at de manes magisk fram.  Videre, den tillit som kreves for å lykkes i et marked etableres og vedlikeholdes med tilsvarende meninger.

Denne troen på at økonomien dypest sett avhenger av noe annet, noe som er solid, upersonlig og objektivt, er antropologisk sett i seg selv meget interessant. Den avslører hvilket sterkt behov som finnes for å bli forsikret om at ting vil ordne seg, og at forhold er forutsigbare med tanke på økonomisk utvikling. At vi kan stole på økonomien!

De fleste økonomiske systemer innehar sine spesialister som har en privilegert posisjon for å skape mening som så andre overtar, og disse håndterer sine roller med en habitus som er tilsvarende magikernes. En rekke av disse dominerende meningsaspektene har ved sitt vesen mye magisk, og deres indre virkemåte lar seg analysere ut fra dette.

Jeg har eksempelvis nevnt hvordan finansielle markeder tidvis verdsetter og handler med meningsprodukter ut fra prinsipper som må kunne karakteriseres som magiske, selv om de for subjektene framstår som strengt materielt avledet og vitenskapelige funderte i formen.

Hva er da, la oss spørre, følgene av en slik skissert tilnæring som anvender antropologiske tankefigurer og hvor den etnografiske metode blir inngangen til moderne økonomisk liv som studieobjekt? Konsekvensene er potensielt mange og fundamentale. For det første medfører det at dikotomien mellom såkalte primitive og moderne økonomier må radikalt revurderes, og langt på vei forlates ettersom den lukker tanken i et mønster som ikke leder til resultater.

Denne omkalfatring tildeler således de antropologiske tankeredskaper, slik som magi, begrepsmessig legitimitet og forholder seg spørrende til i hvilken grad de kan generere ny og viktig kunnskap. En kan slik betraktet ikke utelukke a priori at magi kan ha større forklaringskraft enn begrepet om rasjonalitet. Det blir et empirisk spørsmål, samt et spørsmål om hvilke resulter som skapes ut fra dette.

I forlengelsen av denne vendingen kan en erfaringsnær etnografisk tilnærming ansees som en kongevei for studier av økonomiske fenomener. Hva som er de kritiske faktorer for systemene som studeres blir et åpent spørsmål som bare kan besvares ved å gi seg i kast med livsverdenene til dem som skal studeres.

Det er antagelig et stort sprang for de fleste samfunnsøkonomer å gi slipp på den naivt betryggende tanken om at økonomien har et materielt fundament som sikrer at prinsipper styres av en gyldighet og universalitet på linje med de klassiske naturlovene. Antagelig er det slik også for mange antropologer, selv om de kanskje ikke har tenkt igjennom saken.

Det er lett å få øye på hvordan de såkalte primitives økonomi egentlig handler om noe annet, og om forhold som ikke er reelle dypest sett. Men å driste seg til å tenke tilsvarende om egne forhold bærer for langt av sted for de aller fleste.

Denne troen på at økonomien dypest sett avhenger av noe annet, noe som er solid, upersonlig og objektivt, er antropologisk sett i seg selv meget interessant. Den avslører hvilket sterkt behov som finnes for å bli forsikret om at ting vil ordne seg, og at forhold er forutsigbare med tanke på økonomisk utvikling. At vi kan stole på økonomien!

Det framstår som at det samtidige mennesket føler seg mer komfortabel med å forankre økonomisk realitet i noe antatt materielt, istedet for å tilskrive det i siste instans som å avhenge av menneskelig lunefullhet. Dette leder til et blikk på den økonomiske magis selvoppfyllende karakter som viser seg i dette tilfelle, og hvor den har makt over subjektene som selv ikke klarer å forstå hvordan virkeligheten utgår fra dem selv.

La meg avslutningsvis nevne noen åpenbare punkter som likevel bør nevnes: Selvsagt dreier store deler av alt økonomisk liv seg om forholdsvis prosaiske forhold. Selvsagt er mye økonomisk aktivitet formålsrasjonell i Webers forstand. Selvsagt har mye økonomisk aktivitet et materielt aspekt ved seg. Selvsagt kan både formalistiske og substantivistiske tilnærminger kaste lys over studier av økonomiske systemer og både over deres allmenne og spesifikke virkemåter, og kanskje til og med over dialektikken mellom disse.

Men intet av dette forhindrer at antropologien likevel har et fram til nå urealisert potensial om å kunne fungere som premissleverandør for alle studier av økonomiske fenomener. Nettopp gjennom en utvidet bruk av sine kjernebegreper, slik som magi, og dermed belyse fenomener som det ikke er presentert gode forklaringer på. De finnes det nok av!

I denne vitenskapens tidsalder glemmer vi kanskje alle de spørsmål som det ikke finnes gode, begrunnede svar på. Slik som hvordan markeder fungerer og relasjonen mellom forestillinger og faktisk atferd. Tidvis brukes rubrikken ”psykologi” med tanke på markeder som en bortforklaringskategori som ikke leder til noen som helst innsikt, nærmest som om det var noe prinsipielt sett uforklarlig og uforståelig. Det er i dette spenningsfeltet at den økonomiske antropologi, ved å ta et fornyet blikk på blant annet det magiske, har mye å hente.

Relevante linker

Money Illusion

Money Illusion in the Stock Market

Heuristics and Biases

Relatert 

Er livet ei gåve eller ei vare?

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Fra tapere til skapere – fra en global til en integral økonomi

Penger for en ny tid

Hva er neoliberalisme?

Hinsides historiens slutt? – del II

Naturvitskap og mytar

Opprinnelige titler: «The Garden» og «On Holiness», hentet fra boken The Transfiguration on Man (1995)[Transfiguration de l’Homme], av Frithjof Schuon (1907-1998).

Oversatt av Ivar Sagbakken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

HAGEN

En mann beundrer en vakker hage, men han vet: han vil ikke alltid kunne beundre disse blomster og busker, for en dag vil han dø; han vet også: hagen vil ikke være der for alltid, for også denne verden vil i sin tur forsvinne. Og han vet også: dette forholdet til den vakre hagen er en skjebnegave, for dersom en mann skulle finne seg selv midt inne i en ørken, ville han ikke kunne se hagen; han ser den kun fordi skjebnen har satt ham, mannen, her og ingen andre steder.

Men i den innerste sfære av vår sjel hviler Ånden, og deri eksisterer hagen, som et frø; og dersom vi elsker denne hagen – og hvordan kunne vi ikke elske den, da den er av en himmelsk skjønnhet – gjør vi klokt i å lete etter den der hvor den alltid har vært og alltid vil komme til å være, det vil si i Ånden; hold deg selv inne i Ånden, i ditt senter, og du vil alltid ha hagen, i tillegg til alle mulige hager. På samme måte: i Ånden finnes ingen død, for her er du udødelig; og i Ånden er båndet mellom den kontemplerende og det kontemplerte ikke bare en skjør mulighet; tvert i mot, det er en del av Åndens egen natur, og er som den, evig.

Ånden er Bevissthet og Vilje: Bevissthet om en selv og Vilje til en selv. Oppretthold deg selv i Ånden gjennom Bevissthet, og gå Ånden i møte gjennom Viljen, eller gjennom Kjærlighet; da kan verken døden eller verdens undergang ta hagen i fra deg, ei heller ødelegge din innsikt. Hva enn du er i Ånden nå, vil du forbli etter din død; og hva enn som er ditt i Ånden nå, vil forbli ditt etter din død. Foran Gud finnes verken væren eller eierskap utenom i Ånden; hva enn som var utvendig må bli innvendig, og hva enn som var innvendig vil bli utvendig: se etter hagen inne i deg selv, i din uovervinnelige guddommelige Substans, som da vil gi deg en ny og uoppløselige hage.

OM HELLIGHET

Hellighet er egoets søvn og den udødelige sjels våke. Vår værens bevegende overflate må falle i søvn og derfor trekke seg tilbake fra bilder og instinkter, mens dens dyp må våke i den guddommelige bevissthet, og slik lyse opp, som en ubevegelig flamme, den hellige søvns stillhet.

Denne søvnen innebærer først og fremst hvile i den Guddommelige Vilje, og denne hvile er i sin tur roten til vår eksistens, til vår væren som villet av Gud. Hvile i Væren betyr det dypeste samsvar med Himmelens Vilje; nå er denne Væren både Bevissthet og Godhet, og det er kun gjennom bevissthet om det Absolutte og gjennom godhet – eller gjennom skjeleskjønnhet – at vi kan oppnå Væren, Deo volente.

Den sedvanlige drømmen som mannen drømmer, lever av fortiden og fremtiden, hans hjerte er som lenket til fortiden og på samme tid feiet bort av fremtiden, i stedet for å hvile i Værens «Nå»; i dette Evige Nå som er Fred, Bevissthet om Selvet og Livets Utstråling.

Relatert

Å ha et senter – Frithjof Schuon

Å ha et senter II – Frithjof Schuon

Å ha et senter III – Frithjof Schuon

Å ha et senter IV – Frithjof Schuon

”Science-fiction og mythos” er essay-serie som tar for seg science-fiction-sjangerens forhold til mytologi, filosofi og religion. Den ønsker å diskutere hvordan science-fiction som fortelling, først og fremst slik den er blitt fremstilt i filmens verden, er en forlengelse av den evige mytefortellingen vi gjenfinner fra alle kulturer, og om hvorvidt dens innhold kan si oss noe om vår egen tid og vårt moderne bevissthets- og verdensbilde.  

Av Ivar Sagbakken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Filmen snakker ikke til oss på noen annen måte enn gjennom tom estetikk, og blir slik stående som et symbol for sin tid, hvor det visuelt vakre overgår ettertanken, og hvor tragedier og ulykker sees på som rene tilfeldigheter, som ofrene ikke mestrer å leve seg igjennom uten eksistensløse og intetsigende slagordstaler. Slik sett, og kun slik sett, er Gravity en viktig film.

Filmen Gravity har siden premieren i USA i oktober i fjor ridd kinolerreter verden over som en intergalaktisk mare. Bare gjennom kinovisninger alene har den håvet inn over 4,2 milliarder kroner på verdensbasis, den har mottatt utallige priser (bl.a. hele 7 Oscars). Mottakelsen fra filmkritikere både utenlands og her hjemme har vært udelt positiv. Den er nå rangert som tidenes tolvte beste film på «Rotten Tomatoes» (RT), og tidenes tredje beste i kategorien «science-fiction og fantasy», kun overgått av Trollmannen fra Oz og Metropolis.

Man snakker om filmen som en oppvåkning og gjenoppliving av sci-fi-genren, og flere respekterte filmkritikere har i anerkjente medier freidig sammenliknet den med Stanley Kubricks 2001: En romodyssé fra 1968, som til sammenlikning ikke er inne på RTs liste over tidenes 100 beste filmer , men som ligger på 49. plass i sci-fi/fantasy-kategorien.

En av filmens to eneste skuespillere, George Clooney – som også spilte hovedrollen i Hollywoods og Steven Soderberghs makabre remake av Andrei Tarkovskys Solyaris fra 2002 – har gitt følgende sitat til USA Today: “It’s a two-hander with only two actors in the whole film,” […] “It is a very odd film, really. Two people in space. No monsters. It’s more like 2001 than an action film.” Uttalelser som dette gir undertegnede påtvunget motivasjon til å si noen få ord om den. Det følgende er således ingen anmeldelse som sådan, men er mer ment som en analyse og kritikk. En spoiler-alert sendes herved ut for de som ennå ikke har sett den.

Én av filmens inntjente Oscar-statuetter gikk til Alfonso Cuarón (som har skrevet, regissert og produsert filmen) for beste regi, den eneste av de mange utmerkelsene man faktisk ikke sjokkeres over. Cuaróns regitalent er ubestridelig, og har blitt bevist gjennom filmer som Sólo con tu pareja (1991), A Little Princess (1995), Great Expectations (1998) Harry Potter og fangen fra Azkaban (2004) og Children of Men (2006), fem filmer med kvalitativt varierende innhold. Cuaróns filmer er generelt stilrene og ofte kinematografisk vidunderlige, og Gravity er intet unntak. Noe sjefsfotograf Emmanuel Lubezki skal ha mye av æren for.

Lubezki var også fotograf for alle filmene av Cuarón nevnt ovenfor, med unntak av Harry Potter, og har gjort seg fortjent til sin anerkjennelse som en av verdens beste filmfotografer i vår tid gjennom storfilmer som The New World, Tree of Life og nå altså Gravity. Som kamerakunst er altså Gravity høyst severdig, og det er ikke tvil om at Cuarón har latt seg inspirere av nettopp 2001: En romodysse.

Linjene er rene og vakre, spesialeffektene er troverdige og dimensjonen og dybden i verdensrommet som Cuarón og Lubezki har klart å fange, gir et oppriktig og nervøst inntrykk av ensomhet, agorafobi og klaustrofobi som sikkert var intensjonen. En oppriktighet og nerve som dog blir borte så snart George Clooney og Sandra Bullock begynner å interagere, og hvor det pittoreske i seg selv blir stående uten en meningsfull og veldimensjonert saga som ramme, og derfor blir intetsigende, malplassert og nesten ironisk. Og det er derfor Cuarón har mislyktes i forsøket på å ta den jordiske sci-fi-fortellingen han så praktfullt framstilte i Children of Men opp til verdensrommet. Det kan ha noe å gjøre med at han ikke hadde en P.D.James-roman å holde seg til denne gangen.

For i det store og hele er ikke Gravity noen sci-fi-film i det hele tatt. Jo, den har grunnelementer fra både vitenskap og fiksjon, naturlig nok, men det er ikke en film som tar disse temaene opp i seg selv. For det første er vitenskapen den omhandler allerede i bruk i vår tid, og for det andre er historiefortellingen, det fantastiske og imaginære som preger sci-fi og gjør den beslektet med fantasy, nesten helt fraværende.

Sci-fi-sjangeren er til for å pirre vår nysgjerrighet, fremvise imaginasjonens krefter, skremme, glede, være tankevekkende, eller viktigst av alt å gjøre bruk av iscenesettelsen av et parallelt univers eller en parallell tid som et virkemiddel, for så å kunne betrakte oss selv på avstand. Enten den mener å diskutere tid og rom, universets hemmeligheter, makt og politikk, psykologi, moral, epistemologi, stille eksistensielle spørsmål eller få fram en utenomjordisk fornemmelse gjerne av religiøs og åndelig dimensjon.

Sci-fi har alltid lekt med arketyper, enten de er strukturelle eller individuelle, og det er også dens oppgave å formidle et budskap gjennom å heve perspektivet. Og på samme måten som de gamle mytene, våger også sci-fi-fortellingen å underholde, da den griper tak i noe som vanligvis ligger gjemt under overflaten i seerens sinn, vanligvis trengt bort av hverdagens individuelle interesser. Som så mye annet her i livet: Det ukjente gir ofte rom for det kjente, men glemte.

Gravity stiller på sin side ingen spørsmål. Den gir et bilde av hvordan det ville ha vært å få linen som fester deg til romstasjonen du arbeider på kappet av etter at aktuelle romstasjon er blitt bombardert av et asteroideregn. Den gir et bilde av hvordan legemers bevegelser endrer seg i vektløs tilstand, og den gir et bilde av hjemlengsel gjennom at Cuarón bruker jordens kontinuerlige nærhet (så nær, men dog så fjern) som et overdrevent virkemiddel hele filmen igjennom.

Og etter dét handler alt om hvordan Sandra Bullock må overvinne sorgen over sin avdøde datter for å gjenvinne en motivasjon til å leve og komme seg tilbake til jorden. En motivasjon som kun en Clooney kan gi der han som gjenferd snakker om «keep on going», «never give up» og «move on», til det hele er så ironisk og malplassert de storslåtte omgivelsene tatt i betraktning, at man kjenner seg rent ille til mote, og siden skamfull i etterkant dersom man ikke fikk den følelsen med en gang.

At Clooneys rollekarakter dør er i grunn det eneste overraskende med filmen. At han gjør det for å ofre seg for en kvinne er mindre overraskende. Jeg hadde forventet at han skulle komme tilbake som en rom-cowboy, gjerne til hest, og ri hjem til jorden med Bullock på ryggen. Men det gjør han altså ikke. Ikke at det hadde endret eller redusert filmens meningstyngde. I stedet kommer han altså tilbake som Bullocks hallusinasjon og vismann med lettbeinte Hollywood-råd, rørende nok til at hun får styrke til å komme seg hjem.

Det er åpenbart at filmens intensjon er å frembringe følelsen av å være liten i et stort univers. At vi må være ydmyke og takknemlige for at vi har en så flott verden å bo i. Den minner oss også tydelig om at vi er tynget til jorden og at dette likevel er vår velsignelse. Og i en brøkdel av et sekund, når Cuarón rett og slett kopierer en scene fra En Romodysse og lar Bullocks kropp hvile i fosterstilling perfekt tilpasset et bakenforliggende rundt vindu med jordklodens kule på den andre siden av glasset, får vi et innblikk i hva astronauter kaller «the overview effect», en intuitiv og nærmest spirituell følelse av samhørighet med jordkloden, at vi er barn av Tellus, og at vi har lett for å glemme dette oppi all hverdagens kjas og mas. Scenen er utrolig vakkert utført, men igjen sitter man der med følelsen av at den hadde fortjent en bedre ramme.

Jeg skal snakke mer om sci-fi-sjangerens generelle trekk og betydning i et senere og kommende innlegg i samme artikkelserie, men noe av det mest interessante med sjangeren, enten vi snakker film eller litteratur, er leken med konseptet tid. Det være seg framtid, fortid, alternativ samtid, eller en annerledes tid i en annen dimensjon, i en annen verden, i en annen galakse. Ved å eksperimentere med tiden og tidskonseptet kan man bryte ned både historiens og sansenes bundethet til objekter slik vi er vant til, og løse opp for underbevisste, epistemologiske, psykologiske eller sosiologiske innsikter, slik at de kommer fram i dagen. Dette er også mytenes intensjon i stor grad, og her er de to nært beslektet.

Den er et eksempel på hvordan en kollektiv fantasi som har nådd sitt bunnivå, hvor globale tragedier og katastrofer rammer oss daglig og eksistensielle spørsmål stormer bevisstheten nedenifra, på beste måte ønsker å fortrenge disse kjensgjerningene og således forlenge en overfladisk sinnstilstand gjennom vakker estetikk og svulstige ord, gjerne servert av en George Clooney med bred sørstatsdialekt.

Både Star-Wars, Star Trek og Dune er klassiske eksempler på moderne myter med et enormt publikum. Men også mer teknologisk rettet sci-fi, spesielt fra sci-fiens gullalder 50- og 60-tallet, har noe mytologisk ved seg. De forteller historier om et folk som skapte teknikken, som oppdaget og utforsket verdensrommet, som bedrev avansert vitenskap og teknologi, gjerne i grenselandet til mystikk. Og de har alle en lærdom å gi som springer utover det rent emosjonelle. Og det viktigste: de vil ut og frem, de vil opp og igjennom.

I 2001: En romodysse kommer alle disse aspektene fram. Det estetiske var banebrytende i sin tid og står seg fortsatt. Historien er spennende og har en kontinuerlig nerve, men det viktigste er likevel bruken av symboler og underliggende budskap i handlingen, som sci-fi-rammen åpner så vidunderlig opp for, og som Kubrick utnyttet til det fulle. Menneskets reisevirksomhet gjennom universet som teknologiens ytterste grense, hvor menneskets redskapsbruk har overlevd seg selv og dermed går tilbake til romskipets egentlige reisemål, nemlig universet alene – kaotisk, ordnet og nakent.

I scenen hvor HAL dør og hovedkarakteren ser sin egen aldring, et symbol på døden for mennesket slik vi kjenner det, sender Kubrick oss inn i en ny fase, fra vill – til redskapsbruker – til erkjenner av universet, til en hjemvendt ren bevissthet, symbolisert gjennom barnet med åpne øyne, og tidligere i filmen introdusert av R. Strauss’ «Also sprach Zarathustra», en hyllest til overmennesket. Romfart blir symbolet på den ultimate fortetningen av redskapet, og således tiden slik vi kjenner den, en slags fullstendiggjøring av jernalderen, som når universet og vår skaper igjen kaller på oss gjennom den sorte monolitten er forbi, og går over i en ny tidsalder, antakelig en mer opplyst en skal man tolke Kubricks spedbarn dithen.

Det er en kritikk av samtiden, en spennende framtidsfortelling, en eksistensiell monolog, et visuelt kunstverk og en metafysisk skisse på en gang. Det er i det hele tatt en romodyssé i ordets rette forstand. Og en moderne myte. Kubrick har gjort perfekt bruk av sci-fi som konsept. I Gravity legger vi ikke ut på en slik reise. Vi blir i stedet holdt tilbake av filmens tittel selv – nemlig tyngdekraft.

Filmen ønsker ikke å si noe eksistensielt nytt om det å oppholde seg i rommet, eller om teknologiens etiske dilemmaer. Den lar romskrot, ikke menneskene, ødelegge maskinen, og den lar mennesket lengte tilbake til jorden, noe det klarer med emosjonell navlebeskuende glans. Og det er det. Filmen snakker ikke til oss på noen annen måte enn gjennom tom estetikk, og blir slik stående som et symbol for sin tid, hvor det visuelt vakre overgår ettertanken, og hvor tragedier og ulykker sees på som rene tilfeldigheter, som ofrene ikke mestrer å leve seg igjennom uten eksistensløse og intetsigende slagordstaler. Slik sett, og kun slik sett, er Gravity en viktig film.

Den er et eksempel på hvordan en kollektiv fantasi som har nådd sitt bunnivå, hvor globale tragedier og katastrofer rammer oss daglig og eksistensielle spørsmål stormer bevisstheten nedenifra, på beste måte ønsker å fortrenge disse kjensgjerningene og således forlenge en overfladisk sinnstilstand gjennom vakker estetikk og svulstige ord, gjerne servert av en George Clooney med bred sørstatsdialekt.

Bullock vil ned til jorden, ikke fordi hun har innsett noe i forbindelse med vår teknologiske tidsalder eller sin egen udødelige eksistens, men fordi hun ønsker å overleve. Og ikke at det er noe galt i det, men jeg får ikke følelsen av at hun vil leve livet sitt noe annerledes etter at hverdagen atter vender tilbake på jorden. Hun lærer hvordan «move on», å overvinne sorgen og skyldfølelsen overfor datterens død, men kun på et individuelt og emosjonelt plan. Hun lærer at livet er sårbart, men det hadde man saktens kunne klart å få fram uten å sende henne ut i romdrakt 40 mil over jordens overflate.

Det er trist å se en så vakker film være så platt og kjedelig. Jeg satt igjen med noe av den samme følelsen jeg hadde etter å ha sett Roland Emmerichs 2012 fra 2009. Jeg hadde gledet meg til begge, men ble skuffet. Og jeg burde kanskje skjønt det. Jeg så Neill Blomkaps Elysium bare et par uker før jeg så Gravity, til og med på kino, noe som burde ha avskrekket meg. Men som sci-fi-entusiast lærer man aldri. Og det er vel kanskje slik det er med denne sjangeren.

Man må ta det gode med det onde. Det tragiske er likevel responsen Gravity, og filmer som den, har mottatt. Dersom filmens spesialeffektbudsjett hadde vært en tiendedel av hva den var, ville filmen muligens ha blitt avfeid av kritikere som nok en billig og vulgær Hollywood-produksjon.

Men fordi den er så stilren og vakker, gjør den blind. Det er som en forhekselse. Det er en feiring av at det går an å være vakker selv om man er ufarlig, meningstom og livløs. Det er en hyllest av det intetsigende, og av at vi ikke lar oss knekke av katastrofer, ei heller ønsker å bli ettertenksomme overfor hvor vidt det vi driver med er sant eller ikke.

Jordkloden er vakker på avstand, det er det som teller. Romstasjoner og instrumenter lar seg alltids reparere, og man kommer nok hjem skal du se, bare man tviholder på livsløgnen om at «du er god nok». Det er et forsøk på å tviholde på det overfladiske, og det blir i denne filmen så perverst nettopp fordi det er så utrolig vakkert utført.

Jeg skulle ønske at Cuarón heller kunne ha viet karrieren sin til å regissere ting han selv ikke har skrevet, som han gjorde i Children of Men og Harry Potter. For en like til regitalentet hans skal man lete lenge etter. Men det er ikke nødvendigvis slik at en god dirigent også er en god komponist. Jeg skulle gjerne sett at Cuarón og Lubezki forsøkte seg på verker som Herberts Dune eller Asimovs Foundation-trilogi, det kunne det blitt gode filmopplevelser av. Den som venter får se.

Skal du likevel på død og liv se science-fiction fra 2013, så se heller Oblivion eller Star Trek Into Darkness. Skal du se en sci-fi-film i det hele tatt, finn fram noe godt fra 50-tallet, som It Came From Outer Space eller Forbidden Planet, eller sett på en Star-Wars-film. For dessverre går Cuaróns Gravity inn i historiebøkene som nok en vakker, men totalt intetsigende og glatt Hollywood-produksjon fra nyere tid.

Relatert

KORTFILM: Signal og Onedreamrush – Maxim Zhestkov

Apokalypsens fire ryttere – del I

Melancholia – Verdens undergang og hvem bryr seg egentlig?

Reis med NASA i 3D gjennom solsystemet

Overview – astronauters perspektiv på jordkloden

Blindpassasjer – Stjerneskipet Marco Polo

Jeg antar det var på videregående jeg første gang ble fortalt hvordan en eggcelle blir til et foster. Jeg sier ”antar”, for fremstillingen gjorde ikke noe større inntrykk på meg. Det var kun mer pensum som skulle pugges. Senere oppdaget jeg at denne prosessen – embryogenesen – er et språk som kan leses og forstås, og at den danner en opprinnelsesfortelling som snur opp-ned på mange tilvante forestillinger.

Av Trond Skaftnesmo. Faglig bakgrunn fra biologi (Naturforvaltning, UMB) og filosofi (hovedfag, UiO). Har utgitt seks fagbøker innenfor grensefeltet biologi/filosofi. Hans siste bok, “Evidensbasering: Det nye sannhetsmaskineriet”, kom i desember 2013. Han har nylig også oversatt Thomas Nagels bok, “Mind & Cosmos”. Den kom ut på norsk i september 2013, med tittelen: “Sinn og kosmos. Hvorfor den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen nesten helt sikkert er feil”. Paradigmeskifte Forlag - www.paradigmeskifte.nu.

Lik koherensen til en tekst, er koherensen til liv definert som relasjonen mellom helheten og delene. Hver del uttrykker noe av livets helhet – dvs. det har signifikans for helheten – akkurat slik som dets egen signifikans er bestemt av helheten.

Nøkkelen – Metoden

”Væren som kan bli forstått er språk”, sier Hans-Georg Gadamer, hermeneutikkens store fornyer i moderne tid. Og han tilføyer at forståelse ikke beror på ”subjektets metodiske aktivitet” alene, men er ”noe tingen selv gjør”. Hver ting uttaler sitt vesen, sin væren, i sitt eget språk. Men som Rolf Jacobsen sier det i diktet Skrift i vinden: ”Det er noe vi har glemt / av skrift i vinden og tordenen / hva de sier / […] Noe vi har glemt / et sprang i tiden, et sprog / som før var kjent / alt er tyst / […] regnets tordenens bokstaver vi ikke mer kan lese, / tegninger på sne, alt er kommet bort.”

Når glemte vi å lese tingenes språk? Gadamer viser til ”…den merkelige forbindelsen mellom teksttolkning og studiet av naturen som var der fra begynnelsen av moderne naturvitenskap. Her kommer vi nå til det fundamentale. Det er ikke uten grunn at en kunne tale om ’naturens bok’, som inneholdt like mye sannhet som ’bøkenes bok’. Det som kan bli forstått er språk.” [i]

Den ”merkelige forbindelsen” Gadamer peker på, og som var der f.eks. hos en Johannes Kepler, går imidlertid tapt. Den kartesianske øksen hugger et dypt snitt mellom naturen og sinnet. Naturen er heretter en res extensa (ustrakt ting), som kun kan beskrives i kvantitative termer.

Alle kvaliteter, all mening, er nå forbeholdt menneskesinnet, res cogitans. Denne ontologiske eller værensmessige dualismen preger seg også inn i vitenskapens metode. Kvantiteter måles som regel mest nøyaktig og objektivt av – eller ved hjelp av – eksterne redskaper og maskiner. Måleprosessen er i det store og hele noe eksternt, som krever at vi avholder oss fra et ”personlig engasjement”.

Helt annerledes er det når vi vil tolke og forstå et meningsuttrykk eller en kvalitet. Da må vi engasjere oss selv som mennesker. Vi må gi fenomenet tid og rom til å vise seg for oss. Og så må vi aktivt lytte til det, dvs. for en tid ta en pause med vår egen talestrøm. Dette er en meditativ holdning, som ligger den baconianske og kartesianske naturforskeren meget fjernt.

På den andre siden er det en holdning som vi alle, spontant og intuitivt, vet å ta i bruk hver gang vi vil forstå noe som uttrykker en mening, det være seg en tekst eller et annet menneske. Vi forsøker endog å forstå mennesker eller dyr, som mangler et verbalt språk, ved å lese deres blikk og gester, deres kroppsspråk. I bunn og grunn er det slik vi forstår alle kvaliteter, ved å bruke oss selv som arena for deres tilsynekomst og ”lese” deres uttrykte væren eller mening. Det som kan bli forstått er språk.

Embryogenesens språk er skrevet i former og formforvandlinger. Skjønt ingen lærebøker forsøker å lese dette språket, eller vet om dets eksistens, blir det åpent uttrykt i de faktiske fenomenene. Det hører med til ”naturens åpenbare hemmeligheter”, for å bruke et uttrykk fra Goethe. Teksten er åpen for innsyn.

Å lese embryogenesen

Kan embryogenesen leses og forstås? Vi etterspør ikke forklaringer. De hører med til den eksterne, kartesianske metoden. Vi etterspør forståelse, den type forståelse som følger av en vellykket lesning. En slik forståelse kjennetegnes ved at delene harmonerer med helheten.

I sitt hovedverk Truth and Method (2004), sier Gadamer det slik: ”Bevegelsen mot en forståelse er konstant fra helheten til delene og tilbake til helheten. Vår oppgave er å utvide enheten av den forståtte mening sentrifugalt. Kriteriet for korrekt forståelse er at alle delene harmonerer med helheten. At en slik harmoni ikke er oppnådd, betyr at forståelsen har feilet. […] Lik koherensen til en tekst, er koherensen til liv definert som relasjonen mellom helheten og delene. Hver del uttrykker noe av livets helhet – dvs. det har signifikans for helheten – akkurat slik som dets egen signifikans er bestemt av helheten. Det er det gamle hermeneutiske prinsippet for teksttolkning, og det appliseres til livets koherens for så vidt som liv forutsetter en enhet av mening som uttrykkes i alle dets deler.” [ii]

Embryogenesens språk er skrevet i former og formforvandlinger. Skjønt ingen lærebøker forsøker å lese dette språket, eller vet om dets eksistens, blir det åpent uttrykt i de faktiske fenomenene. Det hører med til ”naturens åpenbare hemmeligheter”, for å bruke et uttrykk fra Goethe. Teksten er åpen for innsyn. Men vi kommer ingen vei ved å stirre blindt på de enkelte bokstavene (formene). Vi leser ved at vi ser fra bokstavene til den mening de sammen uttrykker. [iii]

Meningen er inkarnert i teksten. Men den er også forut for teksten og bakenfor teksten. Lesningen gjør teksten transparent for dens mening. Og en vellykket lesning, er nettopp evidensen for at vi har med en mening å gjøre.

Selvsagt er oppgaven formidabel. Før vi kan lese og forstå meningen av en tekst, må vi jo lære det aktuelle språket, lære dets alfabet, vokabular og grammatikk. Det vi kan gjøre i formatet av et essay, er å gi noen språk-eksempler og oversette noen avsnitt. [iv]

Tilsynekomst

Hvis vi står på en vid slette og ser noe ute ved horisonten, vil det først bare vise seg som en prikk. Så ser vi at det vokser i synsfeltet og vi antar at det kommer nærmere. Omsider kan vi fastslå at det er noe som beveger seg, en levende skapning. Snart ser vi at det faktisk er en tobent skapning, et menneske. Men ennå kan vi ikke bestemme det nøyere, verken med hensyn til kjønn eller alder. Etterhvert som det kommer nærmere kan vi se om det er ungt eller gammelt, mann eller kvinne.

Når vil de første individuelle trekkene bli synlige? Skjønt ansiktet nok røper noe av dette, er det først når vi i samtale og samvær kommer den andre inn på livet, som det heter, at vi får syn på individet. Her må vi altså overskride den rent fysiske nærheten og arbeide oss lengre innover, til det som ikke er umiddelbart fysisk synlig. Men grensen mellom det synlige og det usynlige er sømløs.

Når et menneske nærmer seg på den beskrevne måten, skjer det altså en etappevis tilsynekomst – grovt sett i denne rekkefølgen: ’noe’ – levende skapning – menneske – kjønn – individ. 

Hvert menneske kommer inn i verden i denne rekkefølgen: Først er vi kun som en ubetydelig prikk i horisonten, et ubestemt ’noe’. Så vokser vi til i synsfeltet; prikken viser seg å være en levende skapning, et menneske. Da vi oppdaget ’noe’ i horisonten, kunne vi feilaktig (om vi ikke visste bedre) ha tatt det for å være et støvkorn – og ikke mer enn det. I virkeligheten var det altså et menneske, ja – det var et individ. Det var hele tiden et individ. Men i begynnelsen var det meste usynlig.

Prikken i horisonten er zygoten, det befruktede egget. I løpet av den første uken skjer det en oppdeling av zygoten i mange mindre celler. Dette første embryonalstadiet danner en kompakt celleklode, fortsatt innenfor zygotens opprinnelige volum. Idet embryoet når livmoren, dannes det et indre hulrom i denne cellekloden. Embryoet, som nå har fått form av en sfære, implanteres så i livmorslimhinnen.

Først nå begynner embryoet å ekspandere mot periferien, idet det vokser ”røtter” (villi) over hele overflaten. Det dannes i alt tre væskefylte hulrom: Ytterst chorion (morkakeanlegget) og innenfor dette to mindre rom, amnion (fostervannsrommet) og plommesekk (jf. figur 1). De indre rommene er forbundet til chorion gjennom heftestilken, det første anlegget til navlesnor.

Figur 1: Skjematisk fremstilling av embryogenesen, fra A: 3. uke til B: 4. uke, C: 5. uke og D. 6. uke.   Am = amnion; Pl = plommesekk, E = exocoelom (”det ytre rom”) eller chorionrommet.

Disse formene – bokstavene – sier i seg selv ikke så mye. En B eller en K er jo heller ikke særlig informative fenomener, hver for seg. Skal vi starte lesningen, må vi se fra bokstavene til den mening de sammen uttrykker. Lett sagt, vanskelig gjort.

”Konsentrer deg!” sier skolen og de voksne. Og vi fortsetter tappert å trekke oss sammen, inntil vi er blitt så små at vi akkurat passer til kroppen. Da er vi blitt voksne, og mindre blir vi ikke. Å bli menneske er en historie om kontraksjon fra den ytterste omkrets.

Paradoksale innsikter

Et godt startpunkt er å stille noen uortodokse spørsmål. For eksempel dette: Hva er det fosteret tar på og sparker imot, der det ligger og flyter i amnionrommet? Rett svar er amnionveggen. Og hvem tilhører den, fosteret eller moren? Ta en ny og grundig titt på bilde D i figur 1. Den svarte linjen, som markerer fosterets egen hud, går ut i navlestrengen… og fortsetter så uten avbrudd ut i amnionveggen. Fosteret har altså seg selv, sin egen levende hud, omkring seg selv – til alle sider. Og går vi videre utover, finner vi at også den ytre hinnen (chorion), med alle dens ”røtter”, er fosterets eget vev. Skjønt chorions ”røtter” omskylles av morens blod, er organet selv utviklet fra den befruktede eggcellen.

Under fostertiden er vi altså i en paradoksal situasjon. Senere i livet er det jo stort sett slik at vi har jeg her og ikke-jeg der, utenfor oss: Jeg er, i våken tilstand i det minste, i sentrum av verden. Omkring meg, like langt til alle sider, brer verden seg utover. Jeg er omgitt av alt det som ikke er jeg. Men under fostertiden er det ikke slik. Da var jeg både i sentrum og i omkretsen. Også det som er omkring meg, er meg. La det synke inn.

Bilde A i figur 1 viser situasjonen i begynnelsen av den 3. uken etter befruktningen. Hvor er fosteret da? Det er ennå ikke noe foster der! Det stedet der fosteret skal bli til, er den flaten der amnion og plommesekk møtes. Så hvor er jeg nå? Jeg er helt og fullt i omkretsen. Min kropp er de sfæriske rom, fra hvilke jeg snart skal stige ned.

Og i den ytterste sfæren, faktisk i det ytterste av dens tre vevslag (syncytiet), er alle de organer i virksomhet, som i løpet av de nærmeste ukene skal manifestere seg i fosterkroppen: Nyre, lever, lunge osv. De er der ikke som anatomiske strukturer, men som ren fysiologi, som organprosesser. Her foregår, lik en omflakkende ild, en intens organaktivitet, som kontinuerlig endres.

Ett sted foregår det en utskiftning av CO₂ mot O₂; en lungeprosess. Et annet sted tas det opp næring fra morens blod; en tarmprosess. Et tredje sted skilles det ut avfallsstoffer fra forbrenningen; en nyreprosess. Osv.

Denne dynamiske aktiviteten, som antennes i embryoets ytterste periferi, stivner aldri til anatomi. Den forblir i prosessen. Hele mennesket er til stede i dette urorganet. Chorion er alle organers mor. Men etterhvert vil chorion ”krympe” (A til D) fra en sfærisk form til en skive (morkaken). Samtidig foretar de dynamiske organprosessene en ”nedstigning”, idet de ”krymper” og ”stivner” til faste former, til fosterets anatomi. Værens nedstigning går i alt levende fra prosess til ting.

Etter å ha stavet oss gjennom de første setningene, har vi allerede erobret noen paradoksale innsikter. Vi trodde vi visste at vi først var en ubetydelig prikk, som litt om litt vokste seg stor. Til slutt er vi helt utvokst, så store som vi kan bli. Å bli menneske er åpenbart en historie om ekspansjon fra intet.

Men nå ser vi at det (også) er omvendt: Først er vi i den ytterste omkretsen. Så krymper vi oss stadig mer inn i fosterkroppen. Men små barn er fortsatt større enn seg selv. ”Konsentrer deg!” sier skolen og de voksne. Og vi fortsetter tappert å trekke oss sammen, inntil vi er blitt så små at vi akkurat passer til kroppen. Da er vi blitt voksne, og mindre blir vi ikke. Å bli menneske er en historie om kontraksjon fra den ytterste omkrets.

Mystikeren Angelus Silesius (1624-1677) må ha visst noe om dette. I alle fall uttrykker han paradokset i et ordspråk, der han sier: Ich weiss nicht was ich bin, ich bin nicht was ich weiss: Ein Ding und nicht ein Ding: Ein Tüpfchen und ein Kreis. (Jeg vet ikke hva jeg er, jeg er ikke hva jeg vet: En ting og ikke en ting; en omkrets og et punkt.)

Den engelske dikteren Thomas Traherne (1636-1674), som levde på samme tid, har også visst noe om dette: ”Jeg var en indre sfære av lys, / eller en uendelig klode av syn,” sier han i diktet The Preparative. Her følger et utdrag av diktet, i originaltekst og med min prosaiske oversettelse ved siden av. [v]

Embryogenesens fortelling er ikke over med dette. Den er så vidt begynt. Og den deltar i sin tur i enda større fortellinger. Men vår lille fortelling slutter her.

Kapitalismen kan sjåast som eit frigjeringsprosjekt, kva Michel Bauwens kallar den andre revolusjonen. Ein gjekk frå romarriket sitt slaveri til føydalisme i middelalderen til kapitalisme, ein stigande frigjeringsspiral. Frå å drivast av tvang til å motiverast av løn. Løna som drivkraft har gjeve oss ei teknologisk utvikling og eit velferdssamfunn som ikkje eingong var unna kongelege i fordum tid. 

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Diverre er ikkje kapitalismen berre ein ideologi, den er òg djupt rotfesta i menneskeleg psykologi og åtferd. Difor vil det å gje avkall på drivkreftene i kapitalismen vera å gje avkall på nokre av dei sterkaste nedarva åtferdstrekka våre.

Nokre meiner at kapitalismen vil leie oss til den teknologiske singulariteten, eit punkt der kunstig intelligens tek over for den menneskelege hjernen, og vi entrar eit teknologisk nirvana utan ende.

Dei mest fanatiske framstegsideologane ser det ikkje som eit tap om menneskeslekta vert utrydda so lenge vi når fram til singulariteten, då dette er oppgåva vår på jorda og vi vil ”leva” vidare i maskinar med intelligens mykje høgare enn vår. For desse vil det å vona å bremse kapitalismen vera jamstilt med heilagbrot. Sjølv om dei fleste nok ikkje er like ihuga i framstegstrua som desse, er det djupt innpoda i oss at kapitalismen og framsteget er uløyseleg knytte i hop. Å gje avkall på kapitalismen vil i eit slikt ljos berre kunne sjåast som eit attendesteg.

Lell har kapitalismen bygd inn i seg nokre føresetnader, vi kan kanskje kalle dei dogme, som bryt med alt av resiliensteori. Fremst av desse er kapitalakkumulasjonen, som kan uttrykkast i formelen:

P – V – P’

(der P’>P)

I denne formelen er P lik kapital og V lik varer (energi, råvarer, maskinar, arbeidskraft osv.) Heile siktemålet med den kapitalistiske investeringa er å akkumulere. Som Marx sa: Akkumulere, akkumulere – det er Skrifta og profetane. Og da må P’ vera større enn P.

Kapitalakkumulasjonen er difor berre ei spesialutgåve av eksponentialfunksjonen, ei umoglegheit i eit lukka system, som til dømes jorda.

For å leggje til rette for akkumulasjon av kapital og uavgrensa vokster har samfunnet stadfesta to trussetningar:

1. Vårt noverande system er basert på trua på uavgrensa vokster og eit uendeleg tilgjenge til ressursar, trass i det faktum at vi bur på ein endeleg klode; la oss kalle denne funksjonen løpsk ”pseudo-overflod”.
2. Vårt noverande system trur at nyskapingar bør privatiserast og berre verta gjort tilgjengelege for ein heftig pris (immaterialrett), ved å kriminalisere deling av kunnskap og kultur; la oss kalle dette trekket tvungen ”kunstig knappleik”.

Ideen om at materielle ressursar finst i overflod medan immaterielle ressursar er ei knappleiksvare, er absurd. Vi ter oss som om planeten er uavgrensa og plyndrar jorda på eit vis som trugar overlevinga til menneska. På den andre sida byggjer vi kunstige murar rundt menneskeleg kunnskap for å hindre deling so mykje som råd er. Alt for å framelske kapitalakkumulasjonen og evig vokster.

Verdssamfunnet nærmar seg verdsveggane med full kraft, samstundes som vi tviheld på eit system, den globale kapitalismen, som er ei oppskrift på samanbrot. Korleis kan vi vera so dumme?

Diverre er ikkje kapitalismen berre ein ideologi, den er òg djupt rotfesta i menneskeleg psykologi og åtferd. Difor vil det å gje avkall på drivkreftene i kapitalismen vera å gje avkall på nokre av dei sterkaste nedarva åtferdstrekka våre, selektert fram gjennom millionar av år med seksuell seleksjon.

Som dei fleste veit er seleksjonen inndelt i naturleg og seksuell seleksjon, der seksuell seleksjon gjeng raskast, då hoar kan endre partnervalgspreferansar ut frå endra miljøtilhøve. Til dømes føretrekk kvinner i fattige land med mykje parasittar menn med mykje testosteron og sterk immunforsvar, medan kvinner i velstandsland heller mot menn med meir feminine og stabile trekk. Samstundes er intellekt ein sterkare seleksjonsfaktor enn muskelkraft i høgt utvikla nasjonar.

Inngruppesamfunnet tyder å gå attende til stammesamfunnet, finn vi ikkje att plassen vår i inngruppa vil sivilisasjonen fella inn i ein ny steinalder. Kapitalismen har vorte ei tvangstrøye, lik eit tviegga sverd som no har vendt seg mot oss, vi har vorte slavebundne av vår eiga attrå.

Menn lik å skina, og kvinner lik menn som skin, vi veit alle dette, sjølv om det ikkje er stovereint å seia det høgt. I tidlegare tider var det vanleg å krige for å oppnå rikdom og makt, kapitalismen gjev alle denne moglegheita utan blodsutgyting, difor har dei kapitalistiske samfunna vore prega av fred i etterkrigstida. Men vi betaler ein høg pris gjennom utplyndringa av kloden, og søkkjande ressurs- og energitilgjenge vil gje auka stridigheitar for kontroll over desse.

Kapitalismen, og då ikkje minst den globale kapitalismen av i dag, opererer innanfor utgruppa. Her råder jungelen sin lov, eller den sterkaste sin rett.

Darwin skjønte ikkje fullt ut korleis den seksuelle seleksjonen fungerer, faktisk vart ikkje dette problemet løyst før på slutten av det førre hundreåret, med dei revolusjonerande teoriane utvikla av den israelske vitskapsmannen Amotz Zahavi, som studerte araberskriketrosten i Negevørkenen i om lag 40 år. Ut frå observasjonane av denne utprega flokkfuglen lanserte han teorien om handikapprinsippet (sjå boka The handicap principle: A Missing Piece of Darwin’s Puzzle. 1997, Oxford, UK: Oxford University Press. Av Amotz og Avishag Zahavi).

I utgruppa, som til dømes kapitalismen og ”suburbia”, viser ein styrke og overskot gjennom statussymbol, som posisjon, kapital, hus, bilar og mobiltelefonar. Kort sagt, gjennom å prange og øydsle.

Innanfor inngruppa kjem ein ikkje langt med denne strategien, her oppnår ein status og respekt gjennom omtanken for nesten. Den som ber den tyngste børa og viser størst omsorg for dei svakaste vert rangert høgst i flokken, nett som hjå araberskriketrosten, der det er kamp om dei mest utsette vaktpostane og der fuglane øvst på rangstigen tvangsfôrar dei lenger ned.

Inngruppa representerer òg eit fraktalt nivå som saknast i dagens demokrati, økonomi og bostruktur. Alle resiliente system har ein fraktal fordelingsstruktur, der dei minste skalaene dominerer og held heile nettverket oppe. Dette er glimrande gjort greie for av Mehaffy og Salingaros i essayet ”Toward Resilient Architectures 1: Biology Lessons”.

I ein e-post der eg gjer Terje Bongard merksam på at IGD (InnGruppeDemokratiet) samsvarer med eit av de fremste kjenneteikna ved eitkvart resilient system, ein fraktal fordelingsstruktur, svarar han fylgjande:

”Svært interessant observasjon og sammenligning. Det er nettopp noe av hovedpoenget med å utvide demokratiet helt ned: det blir ikke rom for individer som river opp, meler egen kake, korrumperes osv. Legg merke til at “invasive species”-problemet henger sammen med dette: En art som ikke fanges inn av nettverket kan ødelegge det i stedet.”

Vegen vidare gjeng gjennom inngruppa, denne er verktyet vi kan meisla eit nytt samfunn ut or, der alle menneske er like frie og har like mykje dei skulle ha sagt. Gjennom inngruppesamfunnet kan mennesket nå toppen av frigjeringsspiralen, med IGD som eit svært stabilt politisk verkemiddel.

”Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring.” - Terje Bongard

Diverre var heller ikkje juryen for Norges forskningsråd i stand til å knekkje denne koden, dei mangla totalt forståing for inngruppestorleiken si betyding for politisk styring. Dei satt med nøklane til porten vi må passere for å koma oss framåt på sivilisasjonsvegen. Ved å nekte Bongard forskingsmiddel har dei parkert sivilisasjonen vår, då kapitalismen er i ferd med å bryte i hop.

Inngruppesamfunnet tyder å gå attende til stammesamfunnet, finn vi ikkje att plassen vår i inngruppa vil sivilisasjonen fella inn i ein ny steinalder. Kapitalismen har vorte ei tvangstrøye, lik eit tviegga sverd som no har vendt seg mot oss, vi har vorte slavebundne av vår eiga attrå.

Det er ikkje rom for sju, snart ni milliardar menneske å skina i utgruppa. Kapitalismen, som i si tid frigjorde oss frå dei føydale lenker, har vorte ein djevel. Araberskriketrosten, unnselig og enkel, lik Jesus i sandalar og kjortel, har kome til oss med eit grønt blad. La oss gripe dette med begge hender!

Føredrag av Terje Bongard på Tankeranglingsfestivalen 2011:

Del 1:

Del 2:

Del 3:

Relatert

Seksti år med kjøpesentret

Den økonomiske magi

Mer vekst = mer ulikhet?

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

Hinsides historiens slutt? – del II

Hva er neoliberalisme?

Apokalypsens fire ryttere – del II

Noen litterære skikkelser du plukker opp i livet ditt, er du dømt til å leve med resten av livet. Kanskje dette er en av de viktigste grunnene til at litteraturen du leser bør være god. Hvis helvete er de andre, slik Sartres skikkelse Garcin mente i dramaet For lukkede dører, kan man vel også tenke seg et helvete befolket kun av deg selv og de platteste – eventuelt de mest skremmende – litterære skikkelsene du valgte å bruke tiden din på. I mitt tilfelle er Tom Ripley (den talentfulle), en slik evig tilbakevendende skikkelse. Jeg får ham aldri ut av hodet. Hvorfor jeg ikke gjør det, har jeg ikke helt sortert.

Av Norunn Ottersen Seip, litteraturviter

At jeg kaller Ripley for et tomt menneske betyr altså ikke at han ikke har følelser. Han er en gudbenådet løgner fordi løgnene hans føles like sanne for ham – eller kanskje sannere – enn det som faktisk er virkelig. Det problematiske med Tom Ripley er at han begjærer uten å elske, og at han hater uten å lide under det regelverket vi andre er sosialisert inn i.

Patricia Highsmiths serie om Tom Ripley teller fem, og går under navnet ”Ripliaden”. Den første boken (Den talentfulle Mr. Ripley) ble utgitt i 1955, og er boken hvor karakteren Tom Ripley blir introdusert. Her er han 25 år og lever av alskens sjekker han får tak i, gjennom svindel, familietigging og annet.

Ripliaden blir gjerne kategorisert under psykologisk thriller. Herman Willis skrev en gang i Morgenbladet at Highsmiths merkelapp som krimforfatter var av kjøpsmessige årsaker, og at forfatteren var sin egen genre, hinsides de andre.

Det er ikke en dum vinkling, for både forfatterinnen og bøkene hennes var og er virkelig noe for seg. Men uansett genre har Den talentfulle Mr. Ripley en thrillersk stemning og en aldeles krypende psykologisk innsikt. Jeg skal spinne litt videre på denne ”psykologiske innsikten”, for det er bare irriterende når noen insisterer på å skrive om litteratur at den er så voldsomt psykologisk, uten at de utdyper dette nærmere.

Hva er det med Tom Ripley? Når jeg skal beskrive ham ender jeg hele tiden opp med å motsi meg selv. På en måte kan man si at Ripley er en tom person, og man mistenker ham kanskje for at talentet hans i det å kopiere andre mennesker (han er en glimrende imitator) og mime deres tilværelse, språk, sedvaner og skikker er et resultat av en manglende kjerne i personligheten. På den annen side er det ingen tvil om at Tom Ripley har distinkte kjennetegn i sin personlighet. Han er lett krenkbar, og svært sårbar for andres latterliggjørelse. Han er utpreget anti-vulgær. Avskyen han føler f.eks for Marges brystholder er så sterk at jeg et øyeblikk ble lettere kvalm selv.

«’Jeg er så lei for det’, drev Marge på. Tom hatet henne. Han husket brystholderen som hang over vinduskarmen i Mongibello. Undertøyet hennes ville bli drapert over alle stolene hans i natt, om han ba henne bli. Tanken gjorde ham syk. Han smilte til henne over bordet.»

At jeg kaller Ripley for et tomt menneske betyr altså ikke at han ikke har følelser. Han er en gudbenådet løgner fordi løgnene hans føles like sanne for ham – eller kanskje sannere – enn det som faktisk er virkelig. Det problematiske med Tom Ripley er at han begjærer uten å elske, og at han hater uten å lide under det regelverket vi andre er sosialisert inn i. Vi kan kalle det samvittighet, og helst dårlig samvittighet. Vi har alle kjent en eller annen form for sosial krenkelse, eller bitterhet over noe vi ønsker som vi ikke får.

Samvittigheten vår forteller oss hva som er tillatt og ikke tillatt i forhold til vårt samfunn og vår tid. Grovt sagt. Samvittigheten vår gir oss (som regel) ubehag når vi eksempelvis går for langt i å rette opp krenkelser. De fleste av oss ville kjenne sterkt ubehag om vi drepte noen fordi de hadde en finere dress i selskapet enn vår.

Ripleys samvittighet er avvikende. Allikevel kan han kjenne både sympati eller synes synd på noen, som han f.eks gjør mot denne personen i begynnelsen av Den talentfulle Mr. Ripley.

«Tom ville gjerne gå. Men han orket ikke la mannen sitte igjen her med det fulle glasset. ‘Mange takk,’ sa han og rakte sitt tomme til kelneren.»

Han viser ingen anger eller moralske kvaler senere i boken når han ødelegger livet til den samme mannen. Men å la ham bli sittende igjen med et fullt glass, – det blir altså for mye for Ripleys samvittighet. I en annen bok skriver han dikt til sin kone, og jeg tviler ikke på at diktene er inderlig ment. Hvor viktig hans kone er – er mer diskutabelt.

Den psykologiske innsikten oppleves ekstra sterk fordi i Den talentfulle Mr. Ripley eksisterer egentlig bare Tom Ripley, det er hans planer og tanker og følelser vi får vite – og som betyr noe. Vi legger merke til alle detaljer ved Ripley. Vi vet at han får et dypt toneleie når han blir flau og føler seg avkledd, og vi kvepper til når noen blir vulgære og høyrøstede, for vi vet at Tom blir fylt av hat over slikt.

Highsmiths skrivestil er nesten mekanisk i blant. I den neste boken om Tom Ripley, Den fordekte Mr. Ripley, ser vi den samme tendensen til en mekanisk effekt: «‘Og alt står bra til, Mme. Annette?’ spurte Tom. ‘Alt. Rørleggeren kom til og med for å reparere vannklosettet.’ Tom husket at et vannklosett hadde lekket.»

Denne tidvise mekaniske effekten forsterker Ripleys betydning, fordi de gjør alle utenom ham selv til menneskelige møbler, ting, verdsatt for én ting, forkastet og destruert for noe annet. Han er nærmest en atal gutt som stikker en pinne inn i en maurtue og betrakter de forvirrende, kjempende maurene interessert.

Dette er kanskje det mest foruroligende med Highsmiths fantastiske skikkelse. Vi blir alle psykopatiske lesere av ham. Tom Ripleys eksistens er som et vakuum, som tilskuer blir man sugd inn i en Ripley-tilværelse og ender opp med å se omgivelser og statister i det litterære universet rundt seg med tomme Ripley-øyne. Det er kanskje ikke helvete, men det er veldig forstyrrende.

Relatert

Den ondeste kvinnen i verden

Underholdning i undergangen – The Road og Spengler

Laushetens tid – om Kathrine Aspaas og Raushetens tid

De briljante – Ayn Rand og korstoget mot medlidenheten

Om åndsdverger og det grimbergske

Sex som dogme

Anne-Marie Slaughter argumenterer på Project Syndicate for at det er på tide å lære Putin en lekse, og at Syria er stedet å gjøre det (“Stopping Russia Starts in Syria”).

Av Knut Jacobsen, masterstudent i statsvitenskap ved NTNU

Vi har sett denne typen løsningsforslag tidligere. Man skulle tro Libya-krigen ville ha ført til et minstemål av selvrefleksjon hva bruk av «begrensede» offensive midler for å legge akkurat nok press på motstanderen til å frembringe det ønskede resultatet gjelder, men det virker ikke som om det er tilfellet.

Foranledningen må antas å være de siste års relative nederlag, først (og fortsatt) gjennom en skuffende «arabisk vår» og siden også i Ukraina, med innlemmelsen av Krim-halvøya i Russland. Kombiner dette med Snowden-fadesen, hvis ringvirkninger neppe er utmattet enda, og du har en rekke episoder hvor det generelle inntrykket man sitter igjen med er at Putin har styrket seg symbolsk på bekostning av Obama.

Et syn på situasjonen går ut på at Putin har fått disse seirene servert i fanget: Washington har gjort sitt beste for å bearbeide fryktelig vanskelig jordsmonn mens Moskva har stått for hele innhøstingen, ufortjent og urettferdig. Tilsynelatende har dette kunne skje fordi Putin er en kald og kynisk mann som kan tillate seg å hente frem den realpolitiske verktøykassen mens Obama er bundet til ‘spillets regler’ og mer ærverdige menneskerettighetshensyn. Det er nok til å ta nattesøvnen fra Washingtons hann- og hunnhauker.

Anne-Marie Slaughter

Til sistnevnte gruppe sokner utvilsomt Anne-Marie Slaughter, en eksepsjonelt god match mellom etternavn og politisk hardhet. I artikkelen hos Project Syndicate tar hun til orde for en oppvisning i eksempelets makt: Bomb Syria og send på den måten kraftige signaler til resten av verden om at USA fremdeles er en handlekraftig aktør.

Slaughter virker fullstendig fiksert på at stridens kjerne ligger i det hun oppfatter som en kjepphøy Putin, og at den beste (kanskje eneste?) måten å tørke fliret av i trynet hans på og hindre en videre annektering av Ukraina er sterkere offensiv makt mot Syria. Noe annet ville vært en fortsettelse av den tafattheten som har gjort at Putin i sine kalkyler nå avfeier muligheten for maktbruk fra Vesten.

Obamas røde linjer er det ingen som tar seriøst lenger, og fortsatt et troverdighetsstap som er uholdbart når man har med en motstander å gjøre hvis appetitt ser ut til å øke med spisingen.

Sånn sett er artikkelen unik fra den kanten i sin nesten splitter nakne rettferdiggjøring av krigføring på maktpolitisk grunnlag. Slaughters argument for det som må regnes som opptrappet stedfortrederkrig er trolig nær smertegrensa til et amerikansk politisk selvbilde sentrert rundt en innbilt transcendering av realpolitikkens kalde logikk. Det bør derfor ikke overraske at det sedvanlige menneskerettighetsargumentet også dukker opp også her, om enn i en mer halvhjertet variant enn til vanlig.

De som fremdeles minnes at det ble brukt sarin i Syria husker kanskje også at avgjørende beviser for hvem som brukte det fortsatt er fraværende og at, som Slaughter selv skriver, «the Syrian government does appear to be slowly giving up its chemical weapons.» Men slik Slaughter ser det er dette nærmest irrelevant, Assad er sin far lik og vil påføre sine fiender enorme lidelser med alle andre tilgjengelige metoder.

Hun nevner også i forbifarten den økende skepsisen mot den væpnede opposisjonen i Syria, men unngår å kommentere dette direkte. Istedet løses problemet lettvint ved å påpeke at mens bekymringer for hva som vil kunne følge en regimekollaps i Syria foreløpig kun er spekulasjoner, så vet vi allerede hva Assad er i stand til. «We have seen enough.»

Å ville bombe Syria for å avskrekke Putin i Ukraina fremstår derfor først og fremst som en hegemonisk krampetrekning, og vitner om levedyktigheten til den ukritiske tiltroen til proaktiv militærbruk som har ledet USA ut i baret gang på gang siden årtusenskiftet. Men denne gangen må det jo funke, ikke sant?

Slik argumentasjon kan kun virke overbevisende for den ekstremt velvillige leseren. Det er riktig at vi ikke kan spå nøyaktig hva den militante opposisjonen vil finne på om den skulle gå seirende ut av borgerkrigen, men hvis det foreløpige hendelsesforløpet i det minste kan tas som en indikasjon er det tydelig at bildet som tegner seg ikke er særlig pent. Vi vet altså et og annet om hva de mest ekstreme strømningene er i stand til, og skal vi tro den erfarne Midtøsten-korrespondenten Patrick Cockburn er det nå disse som dominerer opposisjonen (se “Al-Qa’ida, the second act: Syria’s secular uprising has been hijacked by jihadists”).

Det fraskriver ikke Assad ansvar for handlingene han har beordret, men det er et sterkt argument mot å gå inn for en ytterligere destabilisering av landet. Når hele menneskerettighetsargumentet for Slaughter i tillegg fremstår mest som glasuren på toppen av kaka som rettferdiggjør en inngripen, og at det mest sentrale her er å snu en oppfattet russisk medvind, er det ekstra god grunn til å ta utdelingen av det velkjente trumfkortet «han er et monster og vil alltid være det» med en god klype salt.

Vi har sett denne typen løsningsforslag tidligere. Man skulle tro Libya-krigen ville ha ført til et minstemål av selvrefleksjon hva bruk av «begrensede» offensive midler for å legge akkurat nok press på motstanderen til å frembringe det ønskede resultatet gjelder, men det virker ikke som om det er tilfellet. Slaughter skrev i mars 2011, som et bidrag til debatten rundt en flyforbudssone, at «the choice is between uncertainty and the certainty that if Colonel Qaddafi wins, regimes across the region will conclude that force is the way to answer protests» (se “Fiddling While Libya Burns”).

Også da var troverdighet en sentral faktor: «when Colonel Qaddafi massacres the opposition, young protesters across the Middle East will conclude that when we were asked to support their cause with more than words, we blinked.» Tre år senere er det igjen behov for å sende sterke signaler. Den ønskede mottakeren er nå langt mer spesifikk: Vladimir Putin, tegnet med Peter den stores rustning. Man minnes det kinesiske uttrykket «killing the chicken to scare the monkey.» For Slaughter skriver spesifikt at «Striking Syria might not end the civil war there, but it could prevent the eruption of a new one in Ukraine.»

Spørsmålet blir da om slike aksjoner rett og slett har for snar utløpsdato og krever jevnlige gjentagelser for å være effektive, eller om de rett og slett ikke har den overføringsverdien Slaughter postulerer. I en kritikk av samme artikkel påpeker Robert Golan-Vilella at det er liten grunn til å tro at bombing av Syria på fundamentalt vis vil endre Putins strategi overfor Ukraina, og at det Slaughter til syvende og sist argumenterer for er en veldig gjennomsiktig (og kostbar) bløff (se “Bad Idea of the Day: Bomb Syria to Save Ukraine”). Det er ikke vanskelig å si seg enig i den vurderingen.

På et mer generelt plan virker det som om mye av dette koker ned til et inntrykk av at russisk arroganse er problemet som har gjort disse situasjonene såpass alvorlige. Ukraina blir et bilde på en latent, våt russisk drøm om å finne veien tilbake til imperiets glansdager; Syria et sted der Putins beskyttelse av Assad har gjort sistnevnte i stand til å holde kontroll. USA derimot, har gått videre fra den kalde krigens dager og logikk, og Washingtons globale lederrolle er fremdeles det eneste som holder resten av verden unna det totale kaos.

«To lead effectively, in both the national and the global interest, the US must demonstrate its readiness to shoulder the full responsibilities of power,» skriver Slaughter. Til dette kan det innvendes at en vel så viktig del av det å lede effektivt er å unngå militære intervensjoner som en alt-mulig-løsning, at en del av ansvaret som følger med uovertruffen makt er å unngå ukritisk bruk av denne.

Å ville bombe Syria for å avskrekke Putin i Ukraina fremstår derfor først og fremst som en hegemonisk krampetrekning, og vitner om levedyktigheten til den ukritiske tiltroen til proaktiv militærbruk som har ledet USA ut i baret gang på gang siden årtusenskiftet. Men denne gangen må det jo funke, ikke sant?

Relatert

Imperiers syklus – Sic transit gloria mundi

Frykten for Russland

Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy

Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen

Fuck the EU – NRK Dagsrevyen tatt i sitatfusk om Ukraina

FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser

Skjøt opposisjonen mot sine egne på Maidan?

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Konflikt, lidelse og intervensjon

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II