Dette essayet av den franske tenkeren Alain de Benoist ble først publisert i kvartalstidsskriftet Eléments (n°146, januar–mars 2013) under tittelen “La fin du monde a bien eu lieu”[i].  (se “Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist” for nærmere intro)

Oversatt av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør KULTURVERK

Den nye verden er flytende. Rom og tid har blitt avskaffet. Strippet for dens tradisjonelle mellomlag har samfunnet blitt tiltakende segmentert. Hvilket bare styrker dets tingliggjøring. En lever i det gjennom å ”zappe” seg fram.

Verdens undergang har funnet sted. Den inntraff ikke på en særegen dag, men har spredt seg over flere tiår. Den verden som forsvant var en verden der de fleste barn kunne lese og skrive. En verden hvor vi beundret heltene snarere enn ofrene. En verden hvor politiske maskiner ennå ikke hadde blitt sjeleknusende apparater. En verden hvor vi hadde flere rollemodeller enn rettigheter. En verden hvor en kunne forstå hva Pascal mente da han skrev at underholdning avledet oss fra å leve et genuint menneskelig liv. En verden hvor grensene verget de som levde livene på sine vis.

Ja, denne verdenen hadde sine mangler og var tidvis forferdelig. Men dagliglivet til svært mange mennesker var i det minste regulert av landemerkenes meningsfulle symboler. I form av minner var denne verdenen kjent for mange av oss. Noen sørger over dens bortgang. Men denne verdenen vil aldri komme tilbake.

Den nye verden er flytende. Rom og tid har blitt avskaffet. Strippet for dens tradisjonelle mellomlag har samfunnet blitt tiltakende segmentert. Hvilket bare styrker dets tingliggjøring. En lever i det gjennom å ”zappe” seg fram. Med de store kollektive prosjektenes tilsynelatende bortgang – de var bærerne av ulike verdensbilder – er det Selvets religion som har tatt over. Dette er et Selv som bygger på det narsissistiske begjærets ubegrensede frihet. Hvilket har avstedkommet stedløshet over hele linjen. Dette går hånd i hånd med oppløsningen av alle landemerkene og referansene. Individet blir tiltakende formbart, sårbart og nomadisk.

Alain de Benoist

Under dekke av frigjørende ”modernisering” har en ”osmose mellom det finansielle høyre og det multikulturelle venstre funnet sted i mer enn et halvt århundre” (Mathieu Bock-Côté). Økonomisk liberalisme har blandet seg med liberaliseringen av samfunnet. Markedssystemet har blitt rørt sammen med kulturens ytterkanter.  Alt dette skyldes hovedsakelig den merkantile resirkuleringen av begjærets ideologi og profitteringen på de tradisjonelle samfunnsformers sammenbrudd.  Den framherskende hensikten er elimineringen av meningssamfunnene som nekter å føye seg etter markedslogikken.

I mellomtiden har noen reelle antropologiske forvandlinger funnet sted. De påvirker relasjonene til vårt Selv, Den Andre, legemet og teknologien. I morgen vil disse forvandlingene kunne jage oss framover til den planlagte sammensmeltningen mellom elektronikk og menneskekroppen. Så fort det grådige profittjaget blir den eneste motivasjonen på bekostning av alle andre, vil utfallet bli allmenngjøringen av den merkantile ånden. I sin tur blir borgerne brutt ned til enkle konsumenter. Innenfor denne sammenhengen er ikke ”politisk korrekthet” blott en forbigående og festlig mote, men et mektig middel for å omdanne tankeprosessene. Det allmenne rom vil i større grad bli en generator for gjensidige forpliktelser som gjør det umulig å hente tilbake den verden av mening som har forsvunnet.

Vi er nå vitne til den endelige iverksettelsen av ”styring”, en form for finansiell Cæsarisme. Den koker ned til dominans over folkene som samtidig holdes på avstand. For dens egen del er den terapeutiske ledelsesstaten dispenseren for sosial manipulasjon. I sin opptreden som Den Store Veileder går ledelsesstaten inn for å fjerne alle barrierer som skiller orden fra kaos. Den hevder sin makt ved å innføre en helt bevisst nestenkaotisk situasjon hvor den jager framover mot ingensteds. Sammen med den allmenne tidløsheten skapes det en tilstand av kald borgerkrig.

I tider som denne finnes det fire ulike folk. Vi har de som helt bevisst ønsker å synke dypere ned i kaos og mørke. Og vi har de som, enten frivillig eller ufrivillig, er rede til å holde ut hva som helst. Deretter har vi disse dinosaurene på høyresiden som sutrer seg gjennom nuet. I vaklingen mellom jammer og minnetaler innbiller de seg at den gamle orden kan bringes tilbake.  Hvilket forklarer hvorfor de alltid lider nederlag.

Offerrollens sosiologi avviser begrepet sosial klasse, og erstatter det med fordømmelsen av ”ekskludering” og ”kamp mot diskriminering”, samt en økonomisk ”vitenskap” som er svanger med oppfatningen av mennesket som en restkategori. Samtidig foregår klassekampen på høygir mer enn noensinne.

I Europa er følgene av innstrammingspolitikken ikke bare resesjon, men sågar økonomisk depresjon. Massearbeidsledigheten fortsetter å vokse, mens avviklingen av velferdstjenestene fører til innskrenkede sosiale goder. Og kjøpekraften synker. En fjerdedel av Europas befolkning (120 millioner mennesker) er i dag truet av fattigdom. I fortiden fant revolusjoner sted på bakgrunn av noe langt mindre alvorlig. I dag finnes det ikke antydning til noe sånt.

Utflagginger, avskjedigelser, industrielle relokaliseringer, usaklige oppsigelser og såkalte sosiale restruktureringer kan helt klart tenne samfunnsprotester. Men innenfor horisonten finnes det intet som er i nærheten av en solidaritetsstreik, for ikke å si generalstreiker. Beveggrunnen for å holde på ens egen jobb har ingen annen begrunnelse enn den selv. Hvorfor tolereres krisen så passivt? Er nasjonene så utmattede, så blendede og forvirrede? Har de akseptert idéen om at det ikke finnes alternativer? Nasjonene lever innenfor fatalitetshorisonten. Alle forventer at noe skal skje. Men intet vil skje fordi kapitalismen objektivt sett har nådd sin absolutte historiske grense.

Men vi har også disse som lengter etter en ny start. De som lever i mørket, men som ikke er av mørket. De som streber etter å gjenopplive lyset. De som vet at bortenfor det virkelige finnes også det mulige.

Vi erfarer nå en krise som savner sidestykke. Den påvirker det kapitalistiske systemets opphopning av kapital og produktivitet på et nivå som aldri før har blitt nådd. Krisene i det attende århundret kunne overvinnes fordi kapitalen ennå ikke hadde fullstendig erobret den sosiale reproduksjonens midler. Krisen som oppstod i 1929 ble overvunnet takket være fordismen, keynesianske reguleringer og andre verdenskrig.

Den nåværende krisen, som utspiller seg med den tredje industrielle revolusjonen som bakteppe, er en strukturell krise. Den er anført av finansmarkedenes totale bemektigelse av realøkonomien og er i tillegg belemret med omfattende offentlig gjeld. En av krisens direkte virkninger er overføringen av politisk makt til representantene for banker som Goldman Sachs. Men ingen av disse kan løse problemet, for det finnes ikke mekanismer som er i stand til å avslutte krisen.

Finansielle bobler, statlig kreditt og trykking av penger – altså frambringelsen av fiktiv penge-kapital – kan ikke løse problemet med tapt kapitalsubstans. I fravær av reell vekst, uavhengig av om man beveger seg mot ukontrollerbar inflasjon eller om nedbetalingen av offentlig gjeld uteblir, vil dagens solvenskrise (behandles nå som likviditetskrise) ende opp i et jordskjelv.

I tider som denne finnes det fire ulike folk. Vi har de som helt bevisst ønsker å synke dypere ned i kaos og mørke. Og vi har de som, enten frivillig eller ufrivillig, er rede til å holde ut hva som helst. Deretter har vi disse dinosaurene på høyresiden som sutrer seg gjennom nuet. I vaklingen mellom jammer og minnetaler innbiller de seg at den gamle orden kan bringes tilbake.  Hvilket forklarer hvorfor de alltid lider nederlag.

Men vi har også disse som lengter etter en ny start. De som lever i mørket, men som ikke er av mørket. De som streber etter å gjenopplive lyset. De som vet at bortenfor det virkelige finnes også det mulige. Og de gjengir George Orwell: ”Å si sannheten i en tid med universelt bedrag er en revolusjonær handling.”.

Relevant nettside

http://www.alaindebenoist.com/

Relatert

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Germina Germana – Dugin og Neutzsky-Wulff, radikale stemmer for en ny tid?

Revolt mot den postmoderne verden – Alexander Dugin

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Hva er neoliberalisme?

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Filosofprinsen – HRH Prince Charles

Om det magiske synet på livet

I denne firedelte føljetongen presenteres et tredje alternativ bortenfor (men ikke nødvendigvis “imellom”) aksen liberalisme-sosialisme. Nemlig Rudolf Steiners tanke om sosial tregrening. Denne visjonen har kanskje blitt betraktet som både halvt født og halvt dødt av ettertiden, men har i etterkant av finanskrisen gjort hevd på en fornyet aktualitet. (Del I, del II & del III)

Av Henning Næss, forfatter

Man kan finne spor av tregrening i moderne samvirkelag, i synet på at samarbeid er viktigere enn makt, og i sivilsamfunnets protest mot ensidig økonomisk tenkning, med påfølgende utbytting av mennesker både i den tredje og i den vestlige verden.

5. OPPSUMMERING

Under ånds- eller kulturområdets sfære, som er frihetens domene, råder den individuelle friheten, oversikten og innsikten, de individuelle overbevisningene og evnene. Her inngår alt det som hører inn under skole, kunst, foreninger og religion. Under det rettsligpolitiske området, som er likhetens sfære, hører demokratiske beslutningsprosesser, lovgivende og utøvende politiske myndighet, inkludert kommune og rettsvesen. Under det økonomiske livs område, som er brorskapet sfære, hører gjensidig hjelp for felles behovsdekning, og økonomisk virksomhet basert på samvirke i ulike samarbeidsorganer.

Som nevnt: tregrening er ikke ment å skulle innføres i morgen, men bør snarere ses på som et bidrag til en stadig diskusjon om hvordan samfunnet bør organiseres best mulig, slik at det på mest rettferdig vis ivaretar menneskets makt, muligheter og rettigheter. Tregrening er en teori som er ment å skulle videreføre de grunnleggende franske revolusjonsidealene, og til å skulle stimulere til nytenkning blant både økonomer og filosofer.

Man kan finne spor av tregrening i moderne samvirkelag, i synet på at samarbeid er viktigere enn makt, og i sivilsamfunnets protest mot ensidig økonomisk tenkning, med påfølgende utbytting av mennesker både i den tredje og i den vestlige verden. Tregrening kan også bidra til å sette miljøspørsmål i et nytt perspektiv. De er også et alternativ til nyliberalismen, som anser frihet synonymt med økonomisk frihet, mens ånds-og rettslivet må lide under denne skjevheten.

Hovedgrunnlaget for tregrening kan man finne igjen i Steiners hovedverk Frihetens filosofi. Setter man denne boken i sammenheng med Steiners tregreningsidé, kan man se med hvilken frustrasjon og kraft Steiner gikk inn i høyst reelle konflikter: at mennesket er et fritt skapende vesen som skaper samfunnet for sin egen skyld. Ikke for å underkaste seg abstrakte prinsipper i utopisk forstand, enten de er kommunistiske eller det liberalistiske.

Tregrening kan bidra til større forståelse for at alle minoriteter i et samfunn bør har rett til å kunne rendyrke sine egne verdier og religiøse behov. Også hvis de går på tvers av landets offisielle religion.

I artikkelen «Ideer til et annerledes samfunn» skriver Peter Normann Waage: «Fra ett synspunkt sett fremstår tregreningen som ett blant mange mislykkede samfunnsmessige reformforsøk, og den er blitt vel plassert som kuriositet i historisk museum, og de sider Steiner så intens forsøkte å bekjempe, har seiret. Men betrakter vi tanken fra en annen side, ser vi at denne seieren er mer enn tvilsom. Ingen kan sies å ha ønsket de samfunnsforholdene som vokste frem etter 1. verdenskrig, det gjelder både for vestens kapitalisme og den tidligere Sovjetunionens sosialisme (…) Steiners utgangspunkt i tregreningen er organiseringen av de samfunnsmessige institusjonene slik at mennesket får anledning til å utfolde sine evner og bevare sin verdighet». (Cogito nummer 24, side 7- 8, 2012). Utgangspunktet er som nevnt Steiners hovedverk Frihetens filosofi.

Det er også et faktum at mange rasekonflikter i verden har sin årsak i nasjonalitetskonflikter, som dermed ligner på de konfliktene som oppsto mellom Tyskland og Polen (angående Oberschlesien). Åndslivet krever en fristilling fra slike nasjonale verdier, den krever å være sine egen virkelighet, uavhengig av all nasjonalitetsdannelse.

Tregrening kan bidra til større forståelse for at alle minoriteter i et samfunn bør har rett til å kunne rendyrke sine egne verdier og religiøse behov. Også hvis de går på tvers av landets offisielle religion. Fri religionsutøvelse bør kunne finne sted blant minoriteter i et land med en annen dominerende religionspraksis.

Man bør også kunne forvente respekt fra den religiøse majoriteten. Denne respekten bør bero på at man ikke bevisst går inn for å håne andre personers religiøse overbevisning. Men man skal selvsagt aldri godta Sharia-lovgivning i Norge.

Ideen om åndsfrihet kan også bidra til å vise at det er mulig å tenke helt annerledes når det gjelder hva penger skal ha for en funksjon i samfunnet, og hvordan vi definerer og verdsetter begrepet «arbeid». Tregreningen kan også gi verdifulle bidrag til spørsmålene rundt konflikter som omhandler tale- og trykkefrihet, og forholdet mellom frihet, toleranse og respekt, som også er spørsmål som Peter Normann Waage har beskjeftiget seg med.

Grunnlaget for dannelsen av Steinerskolene er at Steiner ville skille mellom politikk og pedagogikk. Dette i motsetning til hva som er tilfelle i de skandinaviske landene. Her er vi vant til at staten blander seg inn i samfunnslivet og at staten styrer skolene. I Norge går stadig diskusjonene høyt om hvilken rolle det skal være mellom offentlige og private skoler.

Å nekte alternative institusjoner sin plass i samfunnet, ville for Steiner bety at det beste i den liberalistiske ånden, nemlig friheten, blir fornektet. Og dermed også den enkeltes skaperkraft. Et slikt statlig forbud fører til vår egen umyndiggjøring, hvilket legger til rette for overformynderi. Det vil også bidra til å skape et samfunn der penger eller statlige strukturer er viktigere enn enkeltmennesket.

Steiner ville først og fremst skape et samfunn som tar hensyn til enkeltmennesket, i beste libertarianske ånd. Den norske staten har utvilsomt paternalistiske trekk, og bestemmer for eksempel i mange henseender over hva mennesket skal gjøre og tenke. Men på den annen side må vi huske at Steiners radikale ideer aldri innebar noen tro på at den økonomiske liberalismen skulle være enerådende. Det gjenstår å diskutere hvordan hans økonomiske ideer lar seg forene med hans sosiale utopi.

Nå var Steiner ingen motstander av eiendomsretten. Men han mente at den skulle ha sine begrensninger. På samme måte skilte han også mellom arbeidet og lønnen som kommer av arbeidet. Enkelte vil ha vanskelig for å svelge at han ikke sammenstiller frihet med økonomisk frihet, og dermed ikke gjør seg til talsmann for økonomisk liberalisme til tross for sine klart kulturliberalistiske holdninger.

Dersom noen skulle lure på om Steiner ville vært tilhenger av EU eller ikke, er svaret temmelig opplagt: Han ville ikke vært EU-tilhenger. Det skulle fremgå temmelig klart av tregreningstanken.

For eksempel hevder Lars Frederik H. Svendsen i sin siste bok Frihetens Filosofi – en bok som ikke har noe som helst med Rudolf Steiner å gjøre – at det hittil har manglet en troverdig teori som kan forene politisk frihet og rettferdighet med økonomisk egalitarianisme. Han mener med andre ord at økonomisk liberalisme er en forutsetning for politisk frihet. Han skriver: «Landene med størst økonomisk frihet er også landene med minst økonomisk ulikhet» (118, 2013).

Allikevel må det være lov til å hevde at Steiners blanding av libertarianske verdier og økonomiske egalitetsprinsipper nettopp er denne skissen som Svendsen etterlyser. Man kan like tregrening eller ikke, tro på den eller ikke. Men Steiners strukturmodell gjør det nettopp  mulig å skille samfunnsdelene på en annen måte enn i dag. Noe som innebærer at talent kan belønnes på en annen måte enn gjennom næringslivets pengesekk, og der penger ikke er den eneste målestokken på hvor frie vi er, eller på hvor lykkelige vi kan bli. Den har også bidratt til utviklingen av en mer sosial kunst, hvor Joseph Beuys (1921-1986) har vært den mest markante eksponenten.

I et intervju fra 1982 uttalte Joseph Beuys følgende: «Etter mitt syn er det de menneskelige evnene som utgjør kapitalen, de man meget vagt beskriver med det motepregede begrepet `kreativitet.` Derfor danner utviklingen av menneskelige evner grunnlaget for menneskehetens egentlige kapital, og slett ikke pengene. Pengenes betydning i kapitalismen og kommunismen er et problem for seg, vi vet jo at dype misforhold har sine røtter her. Og det har blitt slik dels fordi det ikke frembringes noe åndsliv ved åndslivets produksjonssteder, og dels på grunn av den stilling pengene har fått – altså de pengene man misvisende har kalt kapital» (62, 2002.).

Dersom noen skulle lure på om Steiner ville vært tilhenger av EU eller ikke, er svaret temmelig opplagt: Han ville ikke vært EU-tilhenger. Det skulle fremgå temmelig klart av tregreningstanken. Dersom man fremdeles tviler, er det kanskje nok med denne ene påstanden fra Tregrening: «Det er en uting å ville organisere de økonomiske kreftene i et abstrakt verdensfellesskap» (17, 2008).

(Del I, del II & del III)

Kilder

Agora. Journal for metafysisk spekulasjon. «Nyliberalisme». Nr, 1. 2011.

Hegge, Hjalmar. Frihet individualitet og samfunn. En moralfilosofisk erkjennelsesteoretisk og sosialfilosofisk studie i menneskets eksistens. Antropos forlag 2003

Menendez, Augustin José. «Europas fem dype kriser». Morgenbladet 15. – 21. Mars 2013

Steiner, Rudolf. Tregrening. Vidarforlaget 2008. Oversettelse og etterord av Peter Normann Waage

Svendsen, Lars Frederik H.. Frihetens filosofi. Universitetsforlaget 2013

Waage, Peter Normann. Mennesket, makten og markedet. Rudolf Steiners sosiale ideer i møtet med globaliseringen. Pax forlag 2002.

Relatert

Tregreningen og det moderne samfunnet – del I

Tregreningen og det moderne samfunnet – del II

Tregreningen og det moderne samfunnet – del III

Kalasha – en rødlistet kultur

Til min generasjon

Frihetens grenser

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

Fremtiden tilhører småbøndene

Politikkens komplementære natur

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Fra by og land, mann mot mann til visjon 2040 II

Begrepene kultur og kult stammer fra cultura av cultus på latin med betydningene dyrke, avle, kultivere og hylle, med både en sakral og profan betydning. At begrepet som beskriver menneskelig aktivitet, åndsliv og samfunnsbygning har vokst opp fra kultiveringen av jorden er like naturlig som det er en historisk kjensgjerning. 

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK, essayet er tidligere publisert i tidsskriftet Herba som utgis av Biologisk-dynamisk Forening.

«Vil vi kunne begynne der på ny, når det nye vi har nå har blitt gammelt, utslitt og ubrukelig? En ny kjede, en ny kime, et nytt forbund mellom natur og menneske? Noe må dø, gi tapt før vi kan komme dit, før det igjen spirer, mennesket lærer langsomt om ikke det må.»

Slik kulturbegrepet har utviklet seg kan man selvsagt knytte kultur til føragrare samfunnsformer, men det er ikke kultur i sin opprinnelige forstand som begrep som siden kom til å beskrive menneskelig aktivitet og væren i tid som kulturhistorie. Mennesket er så langt vi vet det eneste kulturvesen, det eneste med en kulturell selvforståelse i vår flik av universet. Men jorden. Ja, jorden knyttet mennesket til sted i en tvekamp og dans med naturkreftene.   I den neolittiske revolusjon, rundt 12000 år siden, oppsto de første kjente jordbrukskulturene  i Midtøsten og For-Asia, i den «fruktbare halvmåne».  Jeg undrer, hva fikk de første menneskene til å stoppe opp, bli værende. Var det stedet, det stedegne, som fikk mennesket til å føle seg hjemme. Var det rikdom av ressurser? Var det nød og mangel? Var det klimatiske forhold? Eller var det bare kulminasjonen av at menneskelige egenskaper ble utviklet og sammenfalt med naturgrunnlaget slik at man så muligheter til å skape en viss grad av forutsigbarhet i symbiose med det som vokser og gror? Kulturell skaperkraft. Jorden. Jeg tror mennesket fikk en kjærlighet og nærhet til stedet de kjente, hvor de allerede hadde jaktet og fisket, så vandret de i stadig mindre sirkler til territoriet ble noen annet enn en åpen geografi, det ble sted med grenser mot det ukjente tomrommet i en verden som på mange måter må ha virket som et mørkt univers.

Genius loci, stedets ånd, det stedegne preget mennesket, slik mennesket preget stedet i sin vilje til å temme og beherske, men og samhandle med den ville, uregjerlige og kaotiske naturen. I sin vilje til å skape et sted, gjøre et sted til sin heim. Samhørighet, respekt, men og frykt, har preget ulike faser av menneskenes forhold til natur, uttrykt i kultur.

Hvilken prosess, med prøving og feiling, og feiling, og hele tiden under regimet til en lunefull natur, ikke et år helt det samme som det forrige. Men man lærte, gradvis, man så månefaser, solverv, lærte seg av både himmel og jord, eksperimenterte, og man skapte. Guder og Gud våket over det hele, med himmelhvelvingen som tak og evig mysterium og rom for undring.  Gjennom ritualer dyrket man både dem, natur, og jorden, de var en gang ett kraftfelt. Man så livet som spiret, og var takknemlig over dette under, man visste mer og mer om hvordan, men et like stort under var det. Det inspirerte oss, for dette var en tid hvor mennesket gjorde lite uten mening.  Huler, siden telt, et tak, et hus, ble til de første byggverk, en landsby, en by, en kultur, en sivilisasjon, og hele tiden søkte mennesket skjønnhet i utviklingen. Ikke som overfladisk pynt, for i dagens sekulære samtid er det vanskelig å forstå begrepet hellig og sakralt. Ornament, utsmykning, kunst, fikk mening i en større sammenheng hvor naturens sykluser smeltet sammen med de guddommelige. Såtid, grotid, innhøsting og vinters håpefulle ventetid, alle med sine seremonier, sine offer, sine gaver. I takknemlighet og ærefrykt. Og alt oppsto fra jorden. Det brune gull.

Siden forsvant jorden i kulturen, jorden som grunnlaget for den første urbanitet ble motsetningen til den, jordbruket ble adskilt fra byens vesen, kulturens vesen ble til sivilisasjon, og menneskets forhold til de primære prosessene i naturen forfalt, og forfaller. Det har skjedd før, og det skjer igjen.  Men mennesket vender tilbake.

Når jeg kaster et blikk på jorden er det lett å ta den som en selvfølge slik den er, som noe som bare er å ta for seg av når man skulle føle for det. En overflate, nei, det vi ser av jorden er mindre enn det den er, det den gir næring og liv, røtter, for menneske og vekster.

Godt jordsmonn som gir rik høst er en ikke-fornybar ressurs. Jord er dessverre som så mye av det man i hovmod har trodd var ubegrenset, begrenset, og unik i sine mange ulike forekomster og former. Den må vernes, pleies og dyrkes med vørdnad. Tusener av år tar det, ja, over 8500 år gammel god jord finnes det her i landet, og den er unik for sted til sted, med sine særegenheter, sine vekster og sin grøde.

Anthrosol (Av gresk Anthropos, menneske og solum, som i soil, jord), er den kultiverte jord over tid, og kan være tusener av år gammel, og tar generasjon etter generasjon å skape.  Men bare en generasjon å rasere.  På Jæren finnes noen av den mest fruktbare jorden her i Norge, eldre enn 800 år før vår tidsregning, og er en av Europas eldste Anthrosoler. Jeg liker ordet, det har en kraft, en vilje, og vitner om menneskets forening med stedet og jorden. Et hellig forbund.

Arkeologen graver etter fortiden, finner rester av fortidskultur, jord er historie, en historie om natur og kultur. Jeg tenker, vi vil òg etterlate oss våre lag, men der tidligere generasjoner av mennesket har latt seg resirkulere for å etterlate små gåtefulle artefakter, ruiner og tufter, minner som setter fantasi og vitebegjærlighet i sving, er vi i ferd med å etterlate oss berg som ikke jorden så lett begraver og tar opp i seg. Som med sin overflod neppe vil pirre, men kanskje være en påminnelse om noe som gikk galt.  Harde gjenstander fra en hard sivilisasjon.

«Men bondekultur finnes knapt mer, erstattet av Massey Ferguson, kvoter, rasjonalisering; i stuene klinger ikke fela eller bånsullen, men TV-støy. Vi er alle byboere nå. Nesten»

Bondekultur, hører vi, tenker da på noe traust forgangent, nostalgisk, bakstreversk. Noe som var, men for ikke så lenge siden. Kulturen til den som dyrket og livnærte seg, oftest med et ydmykt forhold til både sin gjerning og den plass han og hun tok på jorden. Enkle viser, enkel poesi, enkle toner, men med dypt hjerte, oppriktighet og inderlighet. Forstillelse har liten plass der erfaringene er i umiddelbar sammenheng med naturgitte forutsetninger. Bondekultur og bykultur. Men bondekultur finnes knapt mer, erstattet av Massey Ferguson, kvoter, rasjonalisering; i stuene klinger ikke fela eller bånsullen, men TV-støy. Vi er alle byboere nå. Nesten. De fleste av oss er passive mottagere av kultur nå, som vi er med maten, vi skal fores, og kultur og mat skal være bearbeidet av andre, fiks ferdig servert. Vi kjenner ikke jorden lenger, og vi kjenner ikke kulturen som en gang var vår.

Jeg liker å legge hele meg ned på jorden med ansiktet ned, når jeg får mulighet uten å virke som en sprø tulling, jeg bryr meg dessverre om sånt, slik jeg gjorde naturlig som barn da ingen brydde seg, kjenne duften, særlig om solen har varmet den litt, men ikke for mye, å se og kjenne på kloss hold at det tilsynelatende stillestående intetsigende plutselig kribler av liv, småkryp, som en bille som skyver på noe godt, ligge der og la all rastløshet fare for så å kjenne den dovne tunge følelsen av en kropp som har funnet ro på jord, før man reiser seg nesten svimmel og beruset. Hvordan kunne vi glemme denne kjærligheten?  Bonden har blitt en romantisk fortidsvisjon, eller en kjedelig subsidiert virkelighet, ingen av disse variantene klarer å vekke det som var til live.

Men jeg ser nye generasjoner med vilje til å så, se jorden som en mulighet, en mening, for å dyrke noe eget, uavhengig, rent, smaksrikt, krokete og knortete, ja vel, men ærlig, uten å ta for mye, bare det som behøves for å overleve og leve enkelt, men godt. En drøm, for noen, for andre som ikke lot drømmen slutte, en virkelighet. Der ute vokser det og gror, langsomt. Vil vi kunne begynne der på ny, når det nye vi har nå har blitt gammelt, utslitt og ubrukelig? En ny kjede, en ny kime, et nytt forbund mellom natur og menneske? Noe må dø, gi tapt før vi kan komme dit, før det igjen spirer, mennesket lærer langsomt om ikke det må.

Jeg føler ingen nærhet til samtiden, slik den er, slik er det, men jeg kan føle nærhet til et sted, en natur, en jord, med sin egenhet, sin rot, som ikke kan beskrives i ord, selv om jeg forsøker, og jeg tenker «av jorden skal du igjen oppstå».

Det er snart såtid, nye spirer skal gro.

Ja, av jord er du kommet, til kultur skal du bli, igjen og igjen.

Bilde, Spring, Andrew Wyeth, 1978

Relatert

En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

Naturen, den fremmede

Er naturen fascistisk?

Grizzly Man – mannen som søkte villdyret og fant livet, meningen og døden

Beretningen om et varslet sammenbrudd

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Umiddelbart tykkjest ordet multikulturalisme fengjande, ein kan mest få visjonar om ein permakulturhage, der ulike planter utfyljer og dreg nytte av kvarandre, ein polykultur, medan multipolaritet meir leier tankane til ein monokulturell åker. Korleis kan noko som er polært vera positivt og gjera rikt og mangfaldig? Er ikkje dette ei sjølvmotsetning?

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Multikulturalismen er motpolen til multipolariteten i den forstand at dei fråstøyter kvarandre, dei stend på kvar sin ende av skalaen. Nokre vil her kanskje leiast til å tenkje på ulike former av fascisme, men nei, desse er òg berre utvekstar av moderniteten. Kva multipolaritet tyder er at den er laga av ein kultur fundamentert på tradisjonalisme, ikkje som ein individuell preferanse som for multikulturalisme, men som essensen av det samfunnet ein er del av:

”Ikke at symboler, riter, historier og merkedager ikke kan ha stor betydning, men fordi symbolene er som gravstener i samtiden. Symbolene er ikke tegn på det levende og aktive lenger, men det døde og glemte, suttekluter for en sivilisasjon som har fortapt seg selv i endeløse spekulasjoner ” (A. Viken).

Multikulturalismen er ei nymotens oppfinning og ikkje i samsvar med mennesket sin medfødde trong til identitet og tilhøyre. Som for alt anna har den modernistiske liberalismen her òg kasta vrak på alle nedarva mønstre.  Å blande kulturar er liberalistisk hykleri med tre føremål:

• Å utradere all konkurranse til den sekulære staten og byråkratiet.
• Å gje eit skin av ”valfridom” og ”mangfald”, for slik å rettferdiggjera modernist-liberale doktrinar.
• Å skapa ein global einskapskultur for spreiing av overnasjonal elitisme, korporatisme og kapital.

Fundamentalistisk islam er berre ein naturleg motreaksjon på dette, og har mange likskapstrekk med eit modernist-liberalistisk overherredømme:

”Avansert liberalisme ser seg sjølv som tolerant, men denne toleransen er intolerant om lag på same vis som Taliban er intolerant. Som framtredande talsmenn definerer omstenda, kan det tykkjest som om vi er midt i ei verdsstrid mellom to kvasitotalitære religiøse rørsler: radikal islam og avansert liberalisme. Kvar Taliban ser seg sjølve kalla til å gjera slutt på alle sosiale autoritetar anna enn koranen og sharia, ser dei liberale av i dag seg kalla til å eliminere alle autoritetar med unnatak av ekspertise, rasjonelt byråkrati og marknaden” (James Kalb).*

Rasjonell liberalisme har opphøgd seg sjølv til ein absolutt autoritet, kvar guden Ingenting sitt øvst på trona:

 ”Å gjera funksjonelle stereotypar og identitetar til det einaste som er noko verdt er å frårøve den store majoriteten eitkvart fundament for byrgskap i kva dei er, og å gjera posisjon og velstand til ein mani for ein energisk og talentfull minoritet. Ein slik situasjon frårøvar majoriteten alt verde og gjer dei verjelause mot overklassene, som manøvrerar for avansement medan dei nektar for menneskelege band som ville gjera dei ansvarlege for andre.

Kvifor er dette ein god ting? Den naturlege konsekvensen er misunning, snobberi, raseri, underdanning, sjølvsøking, apati, og brutalitet. Ei herskande klasse der medlemane definerer seg sjølve gjennom velstand, makt, formell utdanning og byråkratisk posisjon, ser kanskje ”stadfestande handling” som eit nødvendig angrep på trongsyn. Majoriteten, som manglar dei særskilde føremona som leiarane deira prydar seg sjølve med, og for kven slektskap, kjønn, etnisitet, religion og liknande framleis har ei meining, vert nødvendigvis ramma av omfattande program retta mot å øydeleggja verdien av fundamentale aspekt i liva deira” (James Kalb).*

Konsumerismen, ein tynn og skinande garnityr rundt seinmoderniteten, slitast raskt bort i møte med arbeidsløyse og ressursveggen, slik vi til dømes ser det i Hellas. Attende stend ein med ein beksvart nihilisme. Multikulturalismen er inkje anna enn reinspika individualisme, der tradisjonar ikkje er verdsette som meir enn individuelle preferansar, på lik line med eit merkeprodukt eller ein hobby.

Når rasande unge menn stirer ned i denne avgrunnen, til og med frårøva all identitet som mann, vender dei seg lett mot fascistiske rørsler. Difor gjer vi klokt i å tilby dei ein annan identitetsskapande realitet enn rasjonell liberalisme og multikulturalisme, noko heilt anna, ein motpol, multipolaritet:

”Det viktige konseptet nous (intellekt) utviklet av den greske filosofen Plotin korresponderer til vårt ideal. Intellektet er ett og mangfoldig til samme tid, fordi det har mangfoldige forskjeller i seg selv—det er hverken ensartet eller et amalgam, men noe som i seg selv impliserer mange deler, med alle distinkte forskjeller ivaretatt. Fremtidens verden bør være noetisk—karakterisert av mangfold; forskjeller burde bekreftes som rikdom og fylde, og ikke som grunn for uunngåelige konflikter: mange sivilisasjoner, mange poler, mange senter, mange verdisett på én planet og i én menneskehet. Mange verdener.  Men det er de som har en annen agenda. Hvem er det som står mot et slikt prosjekt? De som ønsker å påtvinge ensartethet, det ene (amerikanske) levesett, En Verden. Og deres metoder er makt, fristelser, og overtalelse. De er mot multipolaritet. Så de er mot oss”  (Aleksandr Dugin).

Arkitekten, filosofen og matematikaren Christopher Alexander er multipolarist og tradisjonalist. Om enn ikkje av intensjon, so av konsekvens. Aller tydelegast ser vi dette i mønster eller ”pattern” åtte i A Pattern Language,  eit tostjerners mønster.

MOSAIKK AV SUBKULTURAR:

Problem:

“Den homogene og udifferensierte karakteren til moderne storbyar drep all variasjon av livsstil og stengjer ute vokster av individuell karakter.”

Lausing:  

“Gjer det som er mogleg for å bløma kulturar og underkulturar i byen, ved å bryte ned byen, så langt som mogleg, i ein stor mosaikk av små og forskjellige underkulturar, kvar ein med makt til å skapa sin eigenarta livsstil. Ver viss om at subkulturane er små nok, so at kvar einaste person har tilgjenge til den fulle variasjon av livsstilar i subkulturane nær sin eigen.”

Tradisjonelt i storbyane i verda, frå Singapore til San Francisco, har ulike folkegrupper funne saman etter etnisitet og kultur. Vi skal ikkje motarbeide dette, slik multikulturalistane gjer det. Tvert imot skal vi oppmode til at kvar etnisk gruppe dyrkar sin eigen kultur og identitet fullt ut, i eit finmaska nett av subkulturar, der folk frå forskjellige kulturar kan lære av kvarandre og respektere kvarandre på eit genuint vis.

Slik kan storbyane våre verta som miniatyrar av ei framtidig multipolar verd, der ein dyrkar fram ekte skilnadar  som basisen for eit mangfald av rotekte kulturar, djupt planta i tradisjonane. Ingen dum ide i ei framtidig ressursskrinn verd, der berre dei rikaste vil ha råd til å reise rundt slik som unge ryggsekkturistar gjer det i dag.

Vi må kjempe for å få attende multipolare storbyar, regionar og nasjonar. Viss ikkje vil vi alle ende opp lik ein konturlaus grå masse, som å søkkje ned i ei bottenlaus myr.

*Mi oversetjing

Relatert

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

Revolt mot den postmoderne verden – Alexander Dugin

Ja, verdens undergang har funnet sted – Alain de Benoist

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene 

Dei tre skapingstilstandane

Tenk langsiktig og lokalt! – intervju med Nikos Salingaros

Jolien Perotti er initiativtakeren bak andelslandbruket på Øverland Gård i Oslo (det første i Norge). I en samtale med James Alexander Arnfinsen (redaktør for Levevei.no) – her gjengitt som podcast - går hun i dybden på hva dette konseptet innebærer og hvilke personlige og samfunnsmessige behov det dekker. Hvordan kan vi sikre trygg tilgang til sunn og god mat? Hvordan kan vi forbedre dialogen mellom produsenter og forbrukere? Hvordan kan vi holde liv i landbruket og sørge for lokal bærekraft, både sosialt, økonomisk og biologisk? Jolien kommer med flere råd til de som måtte være interessert i å starte sitt eget andelslandbruk.

Lytt til samtalen i sin helhet her

http://www.levevei.no/Podcast/Episode-71-Jolien-Perotti.mp3 

Relevante linker

http://overlandel.origo.no/?ref=checkpoint

http://medalhus-andelslandbruk.origo.no/?ref=checkpoint

Relatert

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Hvem skal eie frøet? En kort film om frihet

Såkornet – mythbusters for en ny landbrukspolitikk

Fremtiden tilhører småbøndene

Dens blikk er blitt så sløvet under ferden
langs gitteret at det mottar ikke lenger.
Det er som om det fantes tusen stenger
og bak de tusen stenger ingen verden.

Dens gang er myk, og smidig sterkt er skrittet
når den i sammentrengte ringer går
som i en dans av kraft omkring en midte
hvor en bedøvet, mektig vilje står.

Iblant kan sløret foran dens pupill
gli lydløst opp. Et bilde den fornemmer,
går gjennom kroppens anspent stille lemmer
og er i hjertet ikke lenger til.

- Rainer Maria Rilke, Der Panther (1907) -

Relatert

DIKT: Løvemannen

WHAT IF? – Lemn Sissay

Apolitical Intellectuals

American Beauty – The bag scene

Å møte et barn i blikket – André Bjerke

Gjenreisingen av Norge etter 2. verdenskrig gikk som vi vet sin gang med sterk satsing på industrireising. “1960-årene ble det gyldne tiår fremfor noe og industriens glanstid fremfor alt”, konkluderte Hanisch og Lange, etablerte historikere i økonomifaget. Utviklingen ga høy levestandard – målt som økonomisk vekst med kroner og øre som benevning. Prisen var tunge naturinngrep og stor forurensning. Ett av tegnene på at levestandard – tidens mantra – ikke ga livskvalitet var stiftelsen av ”Norsk forening mot støy” allerede i 1963.

Av Nils Faarlund. Tindevegleder, konvertert sivilingeniør, friluftsmann og pionér i utviklingen av en handlende økofilosofi. Har bl.a. lagt mye av fundamentet for kunnskap om norsk friluftsliv på høyskolenivå, drevet Norges Høgfjellskole og vært rådgiver for forsvaret om overlevelse i naturen. Han har i den senere tid vært aktiv i kampen mot naturødeleggende vindkraftprosjekter i Åsens venner og Vener av Trøymsåne.

Riktig nok er uønsket lyd strengt regulert på arbeidsplassene, men i “allmenningene” hvor vi ferdes under arbeidsreiser  - nødvendige så vel som unødvendige – innkjøp, selskaps- og fritidsliv, er det stadig anarki. I denne delen av vår livsverden har vi i våre demokratier vært slepphendte og altfor ofte innrømmet “fri flyt” for de kommersielle interessenes utslipp.

Initiativtakerne bak “Norsk forening mot støy” hadde virksomme nettverk i det politiske og akademiske liv. Men selv om nye generasjoner besluttsomt har ført arbeidet videre, merket vi i jubileumsåret 50 år senere at den økonomiske velstandens støykulisse fortsatt ikke er tøylet. Den finner stadig ny utbredelse og ny intensitet. Det er med “utslippet” av støy som det er med utslippet av klimagasser. Vi fortsetter å leve med det fra dag til dag, fordi det på kort sikt er så mye annet som er mer påtrengende og håndfast. Når vi besinner oss som vi gjør i vårt folkekjære friluftsliv, er imidlertid vårt votum klart: Representative undersøkelser over motiver for vårt ærendsløse møte med fri natur viser at 9 av 10 av oss vil bli kvitt støyen og at 9 av 10 av oss vil ha stillhet.

Her er vi på sporet av veger ut av uføret. Vi trenger å roe oss ned av og til. Vi trenger å gi plass til ettertanker. Vi trenger stillhet. Vi trenger anledninger hvor vi som Einstein, kan løse oss fra samtidens tankemessige rammer som vi altfor ofte tar for gitt. Når vi oppdager hva den første blant likemenn i den mest prestisjefylte naturvitenskapen – teoretisk fysikk – pekte på allerede i 1950-årene, er det som med egget og Columbus. Vi innser også at det tankemønsteret som har skapt krise etter krise i den moderne levemåten ikke kan hjelpe oss ut av elendigheten. I det følgende inviterer jeg til et gløtt bakover i vår nære fortid for å gi oversikt og Askeladdaktig nyskaping.

Ved inngangen til det 19. århundre hadde den industrielle revolusjonen gjort europeiske byer til pengemaskiner. Følgene for dem som ikke hørte til blant de privilegerte fabrikkeierne – med bolig på vestkanten – var at de måtte leve i et helvete av forurenset jord, vann og luft –  ledsaget av en ulende og drønnende støykulisse. I den tids Norge var industrialiseringen ennå i sin spede begynnelse. Vårt fremmedstyrte land var derfor stort sett forskånet for slike tilstander. Annerledes var det hos naboen i øst som hadde vært ledende i teknologiutvikling fra 1600-tallet av, og hos naboen i sør med sine tette bånd til de europeiske industrilandene.

Det skulle ta mannsaldere før de arbeidssøkende som levde i elendighet på østkanten i industribyene i Europa, fikk overskudd og politisk handlefrihet til å påvirke sin livssituasjon. Initiativet til å bedre situasjonen kom fra heller uventet hold. Forfattere, komponister og billedekunstnere engasjerte seg mot en samfunnsutvikling som fór brutalt frem mot mennesker og natur. På norsk er vi vant til å bruke den innbydende betegnelsen opplysningstiden for det nye tankemønsteret som vokste frem fra midten av 1600-tallet. Sosiologer snakker gjerne om moderniteten.

I stedet for å klatre opp i pipene som den smog-dannende røyken veltet ut av, eller grave ut tungmetaller fra deponiene, slik norske miljøvernerne drev med på slutten av 1900-tallet, valgte kunstnerne å gå til den andre ytterligheten i det som skulle bli en forbilledlig naturvern-kampanje. I sine verk løftet de frem den frie naturens storhet og skjønnhet. I tidens språk: Det sublime. Her står adjektivet fri for den natur som får utfolde sine rytmer fritt – årsrytmer, døgnrytmer, vekstrytmer. Blant tenkerne som inspirerte til denne tilnærmingen, nevnes Goethe og ikke minst Rousseau. Jean-Jacques Rousseau (1712 – 1778) forbinder vi her til lands mest med provoserende utspill i politikk og pedagogikk. For den romantiske vendingen i europeisk kunst virket imidlertid hans omtale av folket som bodde i alpelandsbyene som “edle ville” nærmest som en trylleformel.

Vandrerne var “ville”. De manglet jo den aristokratiske eller den borgerlige dannelsen. Ja, men de var “edle” på grunn av at de levde i den frie naturen og med den frie naturen. Romantikkens kunstnere skildret den frie naturen og levemåten i alpelandsbyene som et Shangri-La, avsondret fra stinkende og støyende bystrøk. Denne kunsten begeistret  borgerskapet som var ansvarlig for de forferdelige tilstandene i “fremskrittets” byer. De fylte bokhyllene med medrivende diktning, hengte fargesprakende malerier på veggene og møttes i teater- og konsertsaler til stemningsfulle aftener.

Fra midten av 1800-tallet nøyde borgerskapet i det dannede Europa seg imidlertid ikke med   å være tilskuere. De ville møte die edlen Wilden og ferdes i deres eventyrlige fjellverden. Dette nye tilskuddet til den borgerlige dannelsen gikk under betegnelsen å være tourist – vel og merke skrevet med ou og med et annet vesen enn dagens turister. Nå demrer det vel for oss nordmenn hvorfor vi fikk Den Norske Turistforening og ikke “Den Norske Friluftslivsforening”. Utrolig nok fikk vi i avsideslandet Norge denne sammenslutning for å  lette ferdselen i en “foredlende” verden allerede i 1869 – bare 5 år etter at Østerrike, Tyskland og Sveits hadde dannet de første organisasjonene i sitt slag. Vårt lille byborgerskap bestod slett ikke av heimfødinger. Fordi vi på dette tidspunket ennå ikke hadde fått fart på industrialiseringen av Norge, så de herrer at et friluftsliv etter mønster fra Alpene (Ibsen lanserte ordet friluftsliv i Paa Vidderne i 1859) hos oss, også bød på andre muligheter enn mosjon og frisk luft.

Stillhet lar seg ikke kvantifisere. Stillhet er noe vi blir vár. Objektivitet dreper stillheten.

Selv om historie ikke er tilgodesett med mye tid i norsk skole, erindres det at vi nå befatter oss med en epoke som har fått navnet Romantikken, også omtalt som Nasjonalromantikken. Vel orientert som pionerene bak DNT var om den betydningen nasjonal identitet hadde i denne epoken, så de betydningen av å lansere den norske fjellheimen som like spektakulær som i Alpene – og hele den norske befolkningen som like “edle ville” som innbyggerne i alpelandsbyene. De få her i landet som etter Romantikkens syn var merket av det urbane, visste råd. De dro resolutt til fjells for å bli vaskekte. Dette bidro vesentlig til å meisle ut en tidsriktig og nasjonal identitet. Men også til å forankre norsk friluftslivstradisjon i Romantikkens verdier: menneskeverd og naturverd. I dannede kretser i Europa merker vi den dag i dag at forestillingen om vår naturtilknyttede identitet ikke har bleknet.

I 1905 fikk Norge sin selvstendighet, ikke minst takket være støtten fra et begeistret kontinentalt aristokrati som allerede i generasjoner hadde beundret den vestlandske fjell- og fjordnaturen. I dag kan vi uten blussel vedstå at vår enestående friluftslivstradisjon ble unnfanget av et lite byborgerskap i de nasjonale gjennombruddenes tiår. Med arbeiderbevegelsens ivrige tilslutning til det ærendsløse møtet med fri natur fra 1920-30-årene av, og etableringen av vår nasjonale selvstendighet uten krigføring i 1905 – enestående i Europa – har vi fått et folkekjært friluftsliv som savner sin like verden over.

I løpet at to turbulente århundrer har engasjementet fra Romantikkens kunstnere og filosofer hatt sin virkning. I vår verdensdel har vi litt etter litt forbedret arbeidsvilkårene for arbeidsstyrken etter ambisjonen om høy livskvalitet og etter hvert fått kontroll over utslippene. Med nasjonal lovgivning og naturvitenskapens målemetoder som demokratiske virkemidler, tilbyr de europeiske byene nå vesentlig bedre livsvilkår for sine innbyggere enn tidligere. Verre er det med støyen. Riktig nok er uønsket lyd strengt regulert på arbeidsplassene, men i “allmenningene” hvor vi ferdes under arbeidsreiser  -  nødvendige så vel som unødvendige – innkjøp, selskaps- og fritidsliv, er det stadig anarki. I denne delen av vår livsverden har vi i våre demokratier vært slepphendte og altfor ofte innrømmet “fri flyt” for de kommersielle interessenes utslipp. Vi er åpenbart i beit for virksomme tiltak.

Vi mangler forankring for de ønskelige og nødvendige begrensningene for støykilder av alle slag. Når det gjelder kreftfremkallende forurensning av vann og luft har vi funnet frem til virksomme systemer. På dette og lignende felt har vi gjort det til vanlig praksis å måle oss frem til terskelverdier ut fra dyreforsøk. For støyforurensning er det imidlertid langt igjen til en “dyremodell” som det heter. Det er vel og bra etter som det er mange motforestillinger mot slike eksperimenter. Når det gjelder håndtering av støykilder har vi da også muligheter til å gå frem på en helt annen måte, nemlig med referanse til det ønskelige. Vet vi noe om det ønskelige? Ja, her i landet vet vi det, takket være vårt folkekjære friluftsliv. Vi har regjeringer som har tatt dette inn over seg. Hittil har fire regjeringer brukt tid og penger på å utrede sin friluftslivspolitikk i omfattende stortingsmeldinger.

Stillhet er ikke det samme som totalt fravær av lyd. Det er forskjell på stillhet og å ha det stille. Den som har oppholdt seg i et lydisolert rom som et musikkstudio, har merket hvor trykkende det er.

Et tiltak som er satt i verk på denne bakgrunnen, er “Friluftslivets år”. Innenfor denne rammen fikk vi i 1993 et forskningsarbeid som undersøkte nordmenns motiver for friluftsliv. Forskeren bak undersøkelsen, Ola Vaagbø, valgte ord som “kontemplative verdier” og “inderlighet” for å karakterisere sine landsmenns holdning til fri natur. I undersøkelsen svarte 9 av 10 nordmenn at de deltok i friluftsliv. I parentes bemerket bekrefter det at vi har med en av de mest folkekjære fritidssyslene i landet å gjøre. Det motivet som fikk den største tilslutningen var “opplevelsen av stillhet og fred”. Dette funnet som også ble bekreftet i anledning av at vi fikk den andre stortingsmeldingen om friluftsliv i 2001, gir oss et meget representativt svar på hva Norges befolkning ønsker som referanse for regulering av støy: 9 av 10 vil ha stillhet.

Fra vår snarvisitt til den politiske historien og kulturhistorien og tilbake til gjennombruddet for den naturvitenskapelige tenkemåte: Vi har sett hvor effektiv den verdifrie tenkningen har vært i strevet for å heve levestandarden i Europa med industrialiseringen. Vi har imidlertid også blitt minnet om hvordan en tenkemåte som er basert på objektivitet, fornekter kvalitet. Når “de sekundære og tertiære sansekvaliteter” – form, farge og stemninger – underkjennes, går det ut over vår livskvalitet, samtidig som det får alvorlige følger for måten den frie naturen blir behandlet på.

Stillhet lar seg ikke kvantifisere. Stillhet er noe vi blir vár. Objektivitet dreper stillheten. Vi har med kvalitet å gjøre. I 1992 fikk jeg en overraskende forespørsel fra Statens Forurensningstilsyn (SFT, senere Klif, siden juli 2013 sammen med Direktoratet for Naturforvaltning i det nydannede Miljødirektoratet) om å skrive en rapport om støy og stillhet i friluftliv. I min utredning begrunnet jeg hvorfor rapporten var kjemisk ren for formler og analyser. For ordens skyld: Å analysere betyr bokstavelig talt å adskille helheter i deler i den tro at vi griper helheter ved å summere det vi har drevet det til av beskrivelser for den enkelte del. J. W. Goethe (1749 – 1832) var tidlig ute i sin vitenskapsfilosofi med å påpeke at helheten er mer enn summen av delene. Om stillheten sier han således:

Ja, Stillheten er i seg selv en stor og dyp verdi. Den er også en viktig forutsetning for å utvikle vårt talent for várhet. Várhet er en evne som åpner for å være tilstede i det vi gjør og der vi er. Várhet og utvikling av evnen til å bli vár er egenskaper som følger vår friluftslivstradisjon. Det er et talent som undertrykkes i det moderne samfunnet. I vår utvikling som art har evnen til å bli vár vært livsviktig i møte ikke bare med farlige dyr, men også i vårt forhold til vær og føre. Várheten åpner imidlertid også for skapende evner i spennet fra kunst til spørsmålene om de store sammenhengene i livet.

Vi kan glede oss over at nordmenn fortsatt holder norsk friluftslivstradisjon i hevd og at  stillhet har en hedersplass i vår rastløse og støyende modernitet. Det gir oss en tydelig anvisning om at lovverk og abstraherende lydtrykkmåling i ulike desibel-format er et aktuelt virkemiddel, men at vi må ta i bruk det massive votum som folket har gitt ut fra sine møter med fri natur om at “stillheten er en måte den frie natur taler til oss på ved å tie”.

Relatert

Støy, et uhørt globalt helse- og miljøproblem

Støyen i det moderne

«Verktøyet» som abstraherer bort fri natur

Vår regjering øder norsk natur «for å hjelpe millioner av fattige»

For snart to år siden ble den amerikanske entreprenøren Nick Hanauer sensurert av TED etter sitt konferansebidrag. Han våget noe så uhørt som å kritisere sin egen sosiale stand – oligarkiet – og fortelle publikum at “de rike skaper ikke jobber”.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør KULTURVERK

TED [Technology, Entertainment and Design] er en årlig konferanse som har pågått siden 1984. Den er opprinnelig basert i Silicon Valley i California, men har i etterkant fått flere filialer i en global målestokk. Under mottoet “idéer som er verdt å spre” har ulike tema innenfor forskning, design, økonomi, teknologi og kultur blitt populariserte via TED. Konferansen har vært en underholdningsscene og et talerør for politikere, popstjerner, filosofer, vitenskapsfolk og forretningsmenn. I all hovedsak har det dreid seg om representanter for etablissementet, men ikke bare.

Takhøyden har imidlertid vært varierende. Enkelte idéer er visselig ikke “verdt å spre” for konferansens bakmenn. Dette gjelder selv den mest forsiktige kritikk av den kapitalistiske gullkalven, noe entreprenøren Nick Hanauer fikk oppleve våren 2012  (å teoretisere enhjørningens eksistens er derimot tilsynelatende harmløst). Sensuren av hans konferansebidrag inntraff for snart to år siden, men er like aktuell å nevne i dag. Man kan fortsatt spørre seg følgende nå som den gang: er TED ikke annet enn de facto nyliberal onani under dekke av kvasi-intellektuelle gevanter? En selvgratulerende arena av og for makten til det bestående?

“Jobs are a consequence of ecosystemic feedback loop between customers and businesses”.

Hanauer fikk riktignok komme til orde på konferansen i 2012, men ble dysset ned i etterkant og usynliggjort. Han våget å utfordre en av de mest inngrodde forestillingene fra den inneværende nyliberale æraen: at rike folk skaper jobber. For Hanauer er dette et dogme på lik linje med det geosentriske verdensbildet før Renessansen da man trodde at jorda var sentrum i Universet. I virkeligheten skaper rike folk jobber kun unntaksvis. Og nesten bare dersom det innebærer materiell gevinst for dem selv. Profitt er alltid det fremste imperativ for kapitalistene, som Hanauer selv innrømmer. Dessuten understreker han at kapitalistene er avhengige av at arbeidstakerne har tilstrekkelig kjøpekraft til å bli konsumenter av deres egen vareproduksjon: “Jobs are a consequence of ecosystemic feedback loop between customers and businesses”.

Substansen i Hanauers tale er viktig, men uansett mindre interessant enn reaksjonene den frambrakte. Folkene bak TED hadde inntil da mest sannsynlig trodd at Hanauer var en av deres egne, men hadde tydeligvis ikke tatt med i sine beregninger hans brodd mot tingenes tilstand. Det mest kontroversielle i dette er at TED – som mange tror er et fritt og fordomsfritt medium – ønsker å tie ihjel det som ikke burde være kontroversielt i det hele tatt. Hanauer tok ikke til orde for noen revolusjon der oligarkiet abdiserer, men en reform av de galopperende sosiale misforholdene i USA. Bidraget hans var ikke spesielt radikalt. Men det skal ikke mer til enn varsom systemkritikk før dogmatikkens voktere søker å marginalisere budbringeren. Videoklippet som ble sensurert har heldigvis blitt tatt hånd om og lever nå sitt eget liv:

Les transkriberingen av talen hans her 

Se også dette videoklippet med Benjamin Bratton: “What’s Wrong with TED Talks?”:

Relevante linker

http://www.theguardian.com/commentisfree/2013/dec/30/we-need-to-talk-about-ted

http://www.businessinsider.com/25-corporations-bigger-tan-countries-2011-6?op=1#ixzz2r3rN9TaB

http://www.theguardian.com/business/2014/jan/20/oxfam-85-richest-people-half-of-the-world

Relatert

Slavoj Žižek kritiserer veldedighet

Hva er neoliberalisme?

Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

Hinsides historiens slutt? – del II

Apokalypsens fire ryttere – del II

Den Milano-baserte italienske regissøren Rino Stefano Tagliafierro står bak en håndfull eksperimentelle animasjonsfilmer, kunst- og musikkvideoer. Hans nyeste frambringelse i skrivende stund er kortfilmen Beauty (2014), hvor han har animert en rekke klassiske kunstverk fra Renessansen til slutten av det 19.århundret og brakt dem sammen i en levende kompilasjon.

Temaet er skjønnhet. Alt ifra det sensuelle til det grimme, fra livet til døden har blitt estetisert av mangfoldige billedkunstnere opp gjennom tidene. At et maleri er visuelt vakkert, er ikke det samme som at dets tema er et behagelig skue i seg selv. Beauty går igjennom disse fasettene i skildringen av livets ulike faser og spennet i menneskets natur. Filmen er et sublimt skue og lykkes med å overføre den eteriske stemningen fra lerret til animasjon.

Relevante linker

http://www.rinostefanotagliafierro.com/homemad.html

http://www.rinostefanotagliafierro.com/beauty_artpaintings.html

Relatert

KORTFILM: Signal og Onedreamrush – Maxim Zhestkov

Panteren

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Norske museumssamlinger på nett – Digitaltmuseum.no

På podcast-showet Levevei.no har den gresk-australske matematikeren Nikos A. Salingaros (f. 1952) en samtale med J.A. Arnfinsen om økologisk bærekraftige strukturer som resonnerer med menneskets grunnleggende behov. Salingaros er en verdensledende arkitekturteoretiker og pioner innen biofilisk design.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Intervjuet starter med en redegjørelse av hvordan Salingaros fattet interesse for arbeidene til Christopher Alexander, hvordan disse to gigantene møttes og hvordan samarbeidet med Alexander etter hvert førte til at Salingaros begynte å utvikle sine egne ideer om arkitektur. Noe i dag har gjort ham til en av verdens fremste arkitekturteoretikere.

Noe jeg selv ikke hadde reflektert over er hvordan modernismen ville vært en umulighet innenfor tidligere sivilisasjoner, simpelthen fordi den bygges opp av elementer som er for tunge til å settes på plass med muskelkraft, samt bruk av materialer som krever mye energi å framstille. Dette er noe av grunnen til at modernismen er hva man kan kalle objektorientert, mens tradisjonell, historisk og klassisk arkitektur er elementorientert [i].

Modernismen er objektorientert til en sånn grad at den må karakteriseres som fundamentalistisk. Hvilket har gitt oss en sivilisasjon preget av geometrisk fundamentalisme (se “Geometric Fundamentalism”, kapittel fra boka A Theory of Architecture, 2006). I samtalen slår Salingaros fast følgende: ”Our society is drunk, it is intoxicated on pursuing novelty, it is pursuing novelty at all costs, even at the cost of civilization itself.”

Nikos Salingaros

Fordi modernistiske typologier aldri tidligere har vært mulig å framstille, og da naturen selv også utfolder seg gjennom en elementstruktur, framstår objektorientert arkitektur som noe nytt, hvilket det også er. Moderne strukturer har aldri tidligere vært sett i jordens historie, hverken før eller etter mennesket entret banen. Men nettopp derfor er disse strukturene totalt løsrevet fra naturen og historien, og hverken en del av oss eller verden. De er rett og slett anti-natur, hverken mer eller mindre.

Arnfinsen kommer i samtalen bl.a. inn på Alexanders “mirror of the self”-test, hvor man sammenligner to objekter av samme slag og størrelse, for å kjenne etter hvilket som sammenfaller best med indre følelser. Alexander har vist at personer som trenes i denne testen, slik at de blir fridd fra forutinntattheter, i 80-90 prosent av tilfellene kommer til samme konklusjon om hvilket av disse to sammenlignbare objektene som har mest liv. Denne testen beviser således empirisk at liv i materien ikke er en subjektiv men en objektiv størrelse.

Arnfinsen og Alexander har en felles attraktor gjennom den japanske kampsporten aikido, hvor man på samme vis vurderer to bevegelser for å bedømme hvilken som responderer best med utøverens indre selv.

Salingaros har videreutviklet Alexanders metode til å eksakt kunne bestemme en bygnings suksess prosentvis ut fra i hvor sterk grad den er bærer av de 15 transformasjonene for helhet, som ligger bak skapelsen av universet og evolusjonen.

Et annet tema er menneskesinnets fraktale dimensjon, som må finne sitt motstykke i omgivelsene. Kafédesignere er eksperter i å utforme fraktale miljøer, noe som gjør dette tredje rommet til et sted mange søker for å få en vitamininnsprøyting, vekk fra sterile kontorlandskap.

Samtalen dreier inn på mange tema, jeg vil på det sterkeste oppfordre til å lytte til denne samtalen, hvor vi treffer en meget engasjert Salingaros i toppform!

Lytt til samtalen i sin helhet her

http://www.levevei.no/Podcast/Episode-84-Nikos-Salingaros.mp3

Les også relevant utveksling mellom Slavoj Žižek og Nikos Salingaros her

Relevante nettsider

http://www.math.utsa.edu/~yxk833/

http://www.biourbanism.org/biophilia/

http://www.stephenrkellert.net/biophilic-design.html

http://archinect.com/sustainabilityMonster/biophilic-design

http://biophiliccities.org/biophiliccities.html

Relatert

Tenk langsiktig og lokalt! – intervju med Nikos Salingaros

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

Dei tre skapingstilstandane

Med multikulturalisme eller multipolaritet som framtidig identitet?

Den økologiske estetikken (Bokmelding av Morten Skrivers ”Skønhedens befrielse”)

Seksti år med kjøpesentret

Ser vi Guds finger i Kvartal 42, Kristiansand?

Regjeringsblokka er inkje anna enn monoton repetisjon

Av Magne Stolpnessæter og Alexander Viken, redaksjonsmedlemmer KULTURVERK

Noen år fram i tid kommer mennesker på slagmarken til å bli jaktet på av robotiske beist med fire bein. Kan man så vil man. “Utviklingen” virker i den retning. Nylig kunne roboter løpe hurtigere enn det raskeste mennesket på kloden. Selv om det er et stykke fram til den kunstige intelligensen hos maskinene i Terminator og Matrix, er motorikken og mekanikken allerede på plass. Selskapet Boston Dynamics - som spesialiserer seg på militære roboter modellert etter ulike former av fauna – har nylig frambrakt dronen “Wildcat” for Pentagons forskningsetat DARPA [the Defense Advanced Research Projects Agency].

Er dette unnfangelsen av robotiske arméer der mennesket gradvis blir overflødig? Argumentet til pådriverne for det amerikanske droneprogrammet er at droner “sparer liv”. En fordel for operatørene og angripersiden, men med etisk tvilsomme resultater for krigføringen som helhet. Droner skiller ikke mellom stridselementer og sivilbefolkning så hårfint som apologetene skal ha det til. Problemer med å drepe sivile? Ja, kategoriser dem annerledes!

USAs aksjoner vil måtte framtvinge reaksjoner. Her tenker vi ikke nødvendigvis på terroranslag i form av asymmetriske motsvar fra en svakere antagonist, men et internasjonalt dronekappløp mellom ulike stormakter.  Ikke ulikt mønsteret med atomopprustningens sikkerhetsdilemma under Den kalde krigen. Land som Kina og Russland kommer neppe til å forholde seg passivt til amerikanernes robotisering av krigføringen. Lignende programmer vil også lanseres der, om de allerede ikke har blitt det.

Krig har ikke vært umenneskelig slik mange hevder. I de tider hvor man møtte sin motstander ansikt til ansikt med sverd, spyd og øks, var krigen det mest intense menneskelige drama man kunne tenke seg. Alle som har hatt en kniv på strupen vet det. Men teknologien dehumaniserer fordi den fjerner mennesket fra alvoret og risikoen ved å gå i kamp. Å ta liv blir instrumentelt. En abstrakt funksjon og konsekvens av en beslutning. Liv blir til fysiske objekt. Intet mer.

Skytevåpenet var begynnelsen på avstanden. Men under skytevåpenets barndom var man fortsatt nødt til å forholde seg til den man skjøt/drepte. Den store vendingen kom under første verdenskrig, hvor krig ble en industriell masseslakt. Fremdeles stod menn mot menn. I andre verdenskrig ble bomber og langtrekkende artilleri tatt et steg videre. Men ennå møttes menn i nærstrid med spader, bajonetter og kniver i skyttergravene. Nå er dette et veldig fjernt og sjeldent scenario.

Krig handler i dag om plotting av mål for satellittstyrte raketter og bomber. Dronene er her. Mennesket overflødiggjør seg selv, og blir knapt annet enn administrator og funksjonær. Vi styrer ikke teknologien, for vi har ingen plan med den. Teknikken bygger seg selv videre, og hver enkelt vitenskapsmann legger en liten bit til disse føringene uten å kjenne rekkevidden. Fremmedgjøring og nihilisme utgjør den robotiske krigens grunnstemning. Menneskelivet er lite verdt og vil bli mindre verdt. Saurons altseende øye som den ultimate helvetesvisjon er i ferd med å materialisere seg.

“Wildcat” i aksjon:

Relevante linker

http://www.youtube.com/watch?v=chPanW0QWhA

http://www.youtube.com/watch?v=W1czBcnX1Ww

http://www.youtube.com/watch?v=BtRnzlO7m_M

http://www.theguardian.com/commentisfree/2013/dec/29/drones-us-military?CMP

http://www.thebureauinvestigates.com/2014/01/29/leaked-official-document-records-330-drone-strikes-in-pakistan/

http://www.thebureauinvestigates.com/category/projects/drones/

Relatert

Humanismen glir over i det transhumane

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Ja, verdens undergang har funnet sted – Alain de Benoist

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Apokalypsens fire ryttere – del II

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Storebror og lillebror ser deg

I dette intervjuet med den unge canadiske filmregissøren Justin Oakey (f. 1988), stilles det en rekke eksistensielle spørsmål. Vil samfunn i periferien kunne overleve i en stadig mer urbanisert verden? Er det mulig for dagens unge å revitalisere tradisjonene og bevare dem for ettertiden?

Av Eirik Storesund, norrøn filolog

Jeg føler definitivt at uavhengig filmproduksjon er blant de mest velegnede formatene når man arbeider med sosiale og kulturelle emner.

I høst kom en film jeg hadde ventet på en stund. Den var ikke noe langt epos, og ikke hadde den et gigantisk budsjett. Selv om den var mer eller mindre totalfinansiert av kronerulling og tikket inn på knappe 15 minutter, klarte den å formidle en genuint fengslende og rørende historie. Jeg tror det ville ha vært umulig for et stort produksjonsselskap å levere noe tilsvarende. Dette er en film som er helt og holdent kontrær til Hollywoods mange substansløse blockbustere med prislapper på flere hundre millioner.

Kortfilmen The World is Burning er et idealistisk og ærlig stykke kinematografisk håndverk regissert og skrevet av newfoundlenderen Justin Oakey. Ærlig i sin inderlighet, baserer den seg på hendelser som berørte Oakey personlig. Den viser idealisme i sin skildring av et modig valg som for mange unge i dag (dessverre) vil virke helt utenkelig. Selv om landskapet geografisk sett ligger et lite stykke fra Norge, kunne filmen ut ifra klima og topografi nærmest vært filmet på Vestlandet. Med noe modifikasjon kunne handlingen også ha foregått i en norsk bygd, da den tar for seg et problem som er velkjent også i våre distrikter.

For min egen del inviterte filmen til en introspektiv vurdering av et avfolkningsproblem jeg også er en del av, som ung tilflytter i Bergen. I sin sum representerer The World is Burning kanskje det mest meningsfulle kvarteret jeg brukte på film og medier i 2013. Derfor er det også en stor glede for meg å kunne presentere den for leseren.

Justin Oakey, la meg først og fremst gratulere med en særdeles velskrevet og vakker kortfilm. Vil du introdusere deg for leserne?

Takk, jeg verdsetter virkelig muligheten til å gjøre dette intervjuet! Jeg er født og oppvokst på øya Newfoundland (eller, som historieinteresserte skandinaver kanskje vet: Leiv Erikssons Vinland). Dette er en øy som ligger på østkysten av Canada, og er vidgjeten som den eldste europeiske kolonien på denne siden av Atlanterhavet. Mesteparten av slekten min kommer fra landsbygda enda jeg selv vokste opp i St. John’s.

Vi lever i en verden hvor filmbransjens hovedstrømninger er dominert av Hollywoods «crowd pleasers», med stadig økende budsjetter i mangemillionersklassen. Her føler iallfall jeg at The World is Burning skiller seg ut i sitt innhold, samt som et såkalt crowd-funded og uavhengig filmprosjekt. Hvilke idealistiske følger har det å skape en så til de grader uavhengig film?

I idealistisk forstand åpnet det for at jeg forsøkte å finansiere min første «ekte» kortfilm, slik at jeg kunne se om det var interesse for den før noe som helst ble foretatt. Den kommer med innebygd publikum. Newfoundlendere er bortimot de stolteste menneskene man noensinne kan høre fra, så vi fikk mye støtte mens kronerullingen pågikk. Noen musikervenner jeg har arbeidet med tidligere hjalp også. Deriblant Hexvessel og Hooded Menace fra Finland, samt Ulver fra Norge.

Er det også kreative fordeler?

I kreativ forstand har du kontroll over produktet når du selvfinansierer det. Det blir ingen av hakene som følger med penger ovenfra, og visjonen har ingen forstyrrelser. Men når det er sagt er det ikke meningen at folk skal løpe løpsk.  Jeg var avhengig av den talentfulle og tett sammenknyttede besetningen for at ideene skulle fortsette å strømme i riktig retning. Jeg føler definitivt at uavhengig filmproduksjon er blant de mest velegnede formatene når man arbeider med sosiale og kulturelle emner. For ikke å snakke om hvor morsomt det er å se sine egne ideer komme sammen på lerret. Jeg elsker å skrive, men det er noe tilfredsstillende med å se visualiseringen av ideene.

Newfoundland ligner på steder som Færøyene: misforståtte (og ofte hånet av fastlandet) for deres unike kultur og skikker. I virkeligheten er dette steder hvor veldig viljesterke mennesker slo seg ned og overlevde. Hvor svært særskilte kulturer og tradisjoner utviklet seg, og enda lever i dag.

Lik alle andre uavhengige prosjekter bidrar ambisjon og kjærlighet betraktelig til å realisere hva store produksjonsselskaper kanskje aldri hadde turt å gjennomføre. Men realistisk sett er det vanskelig å lage film uten budsjett. Hvordan fikk du finansieringen i havn?

Det er usedvanlig vanskelig å lage en film uten budsjett. Spesielt siden vår film var satt til et ruralt sted med dyr, skytevåpen og mye reising. Når vi hadde anskaffet utstyret vi trengte (som vi fikk leid på avslag), fått mat til det ørlille mannskapet (ved hjelp av min dyktige tante) og kommet oss gjennom etterproduksjonen, var det utvilsomt noen utgifter som bar stein til byrden. Innsamlingsaksjonen vår var meget vellykket. Der mottok vi gavmilde donasjoner som hjalp oss videre. Under redigeringen fikk vi i tillegg litt penger fra The National Film Board of Canada for å lette på kostnadene. Men alt gikk på hengende håret for å si det mildt.

Jeg ser dere har blitt vist på enkelte festivaler, inkludert Courts des îles, som er en kortfilmfestival hvor det bare er filmer om og fra øysamfunn på programmet. Sømmelig avholdt på Tahiti i Fransk Polynesia. Til tross eventuelle forskjeller: Hvilke felles utfordringer møter øyer i periferien i dag?

Selve premieren var på Atlantic Film Festival i Halifax, Nova Scotia. Det er en flott festival som fremhever en mengde østcanadiske filmproduksjoner. Det var svært godt å se hvor mye oppmerksomhet som rettet mot tradisjonsorienterte folk og levevis. Uheldigvis var det for mye overfokusering på disse stedenes falmede tradisjoner. Menneskene som velger å videreføre arven falt i bakgrunnen.

Det var interessant å se at Fransk Polynesia har en filmfestival eksklusivt for øyfilmer som du sier, for folk ser ikke ut til å innse hvor isolerende det er å leve på en øy. Men på den andre siden er det å være isolert akkurat det som gir mange av verdens øyer så rike og distinktive kulturer. Den geografiske separasjonen tillater øyboerne å holde seg for seg selv, og motstå modernisering mye lenger enn fastlandet.

Selv i dag er mange øyer mye mindre ødelagte av moderniteten enn fastlandsbyene. Newfoundland ligner på steder som Færøyene: misforståtte (og ofte hånet av fastlandet) for deres unike kultur og skikker. I virkeligheten er dette steder hvor veldig viljesterke mennesker slo seg ned og overlevde. Hvor svært særskilte kulturer og tradisjoner utviklet seg, og enda lever i dag.

Filmen er på en måte selvbiografisk: Sommeren før forrige hadde jeg problemer med å få i gang et nytt prosjekt. Da ringte mor meg med nyheten om at bestefar Oakey hadde støtt på en coyoteflokk igjen. Og det var slik alt begynte. Jeg pyntet på fortellingen for dramaturgiens skyld, men omstendighetene er essensielt de samme.

Filmen ble også vist på canadisk riksfjernsyn. Hvordan ble den mottatt hjemme?

Den ble såvisst vist på CBC nylig, og folk der hjemme ser virkelig ut til å reagere på den. Ikke bare er problematikken rundt coyotene mye i nyhetene for tiden. Men mange newfoundlendere har forbindelser til rurale levesett et sted i familien deres. Mange higer etter et tilsvarende enkelt liv.

Du har ved enkelte anledninger nevnt at temaet for The World is Burning er inspirert av hendelser i ditt eget liv. Så vidt jeg forstår ble dette fulgt tett opp i filmen, til en sånn grad at du brukte din egen bestefar i rollen du skrev om ham. Hvordan påvirket disse begivenhetene din identitetsfølelse før produksjonen?

Filmen er på en måte selvbiografisk: Sommeren før forrige hadde jeg problemer med å få i gang et nytt prosjekt. Da ringte mor meg med nyheten om at bestefar Oakey hadde støtt på en coyoteflokk igjen. Og det var slik alt begynte. Jeg pyntet på fortellingen for dramaturgiens skyld, men omstendighetene er essensielt de samme. Vi brukte bestefaren min til rollen og filmet til og med hjemme hos ham i Fortune Bay (et ekstremt avsides område som den grenen av familien min stammer fra).

I løpet av de siste årene har jeg virkelig utviklet en stadig sterkere stolthetsfølelse for min families tradisjoner og min newfoundlandske identitet. Det er nesten så jeg føler en velsignelse over å være fra der jeg er, og for den oppveksten jeg fikk. Jeg var veldig heldig som hadde en tett sammenknyttet, tradisjonell familie med sterke forbindelser til jakt, fiske, selfangst og håndverk.

Som de fleste mennesker, skjønte jeg ikke hvor velsignet jeg var som hadde tilgang til slike opplevelser og folkekunne før jeg var langt eldre. Jeg trodde det var normen. Kort fortalt vokste forholdet mitt til tradisjonene mine svært da jeg arbeidet med filmen. Jeg lærte mye mer om arven min, om kulturen jeg har arvet, og om hvordan jeg håper å kultivere den for fremtiden. Det var alt i alt en fantastisk opplevelse.

Med referansene til den tradisjonelle jakt- og fangstøkonomien på Newfoundland har filmen din et veldig lokalt preg. Samtidig berører den også problemer som utallige rurale samfunn har. Hvor ungdommen forlater periferien til fordel for bylivet. Men hovedpersonen din velger tvert imot å snu på hælen, bort fra disse behagelighetene for å sikte seg inn mot en lokal – faktisk forfaderlig – livsstil. På mange måter i rak motsetning til trenden. Hvordan vil du karakterisere filosofien bak dette valget? Hva er budskapet?

Newfoundland ble bygd på fiskerinæring (hovedsakelig torsk). Men storviltjakt (elg, caribou og svartbjørn), pelsfangst (bever, mår og gaupe) og næringen basert på grønlandssel er like viktige både som mat- og inntektskilder for bygdesamfunnene. Det største problemet i disse bygdene er, som du sier, at ungdommer hele tiden flytter bort til byer for å jobbe (samt en lakonisk følelse av «kjedsomhet»).

Som en som selv flyttet bort til en storby for å gå på skole har jeg aldri følt meg tilfreds. Jeg gledet meg til hjemturene for jakt og fiske. Til og med kun for å høre de kjente dialektene eller se de familiære hustypene. Uheldigvis er det ikke bare det at mange flytter vekk. De velger å ikke videreføre  tradisjonene fra familie og forfedre. Til fordel for virtuelle eksistenser på nettet.

Ødeleggelsen av tradisjonelle kilder til mat og inntekt er flertallets kulturtyranni: Disse misinformerte og usikre menneskene ser ikke ut til å skjønne at de stiller seg sammen for en globalistisk verden, en stygg monokultur. Hva gjør folk i fjerntliggende samfunn når de ikke får lov til å jakte sel eller hval for å livnære seg (om så kun for å dekke grunnleggende ernæringsbehov)? De flytter inn til byene, selvfølgelig.

Valget mitt, at hovedpersonen skulle gå mot strømmen fra lignende historier, var ment for å vise at selv om noen forlater landsbyen sin (slik vi har sett det bli skildret i utallige Hollywood-filmer), så betyr det ikke nødvendigvis at de behøver å like bylivet eller holde seg der borte. Selv i filmer hvor en karakter oppdager noe tradisjonelt ved seg selv, ender de som regel opp med å returnere til storbyen. Det blir nesten aldri fremstilt som at de slår seg ned og videreutvikler denne følelsen av oppdagelse.

Det grunnleggende budskapet, som jeg håper enhver publikummer tar med seg videre, er at byer ikke er svaret. De er ikke naturlige. Vi må flytte bort fra dem og bære frem tradisjonens fakler. Byer over hele verden har blitt overfylte, svulmende betongdynger. Selv de eldste i Europa har slurvete, amerikanisert søppel bygd rundt sine «bevarte» historiske sentra. Alle som virkelig ønsker at unike språk, dialekter, feiringer, folklore og musikk skal bli bevart og fremhevet er nødt til å snu ryggen til store metropoler. Enkelt og greit.

I 1992 opphørte det nordvest-atlantiske torskefisket etter en massiv kollaps i torskebestanden. I og med at fiskerinæringen var en av de originale økonomiske nisjene på Newfoundland, hvordan påvirket dette øyas lokalkultur og tradisjonsmessige kontinuitet?

Torskemoratoriet betød at levesettet til den tradisjonelle newfoundlandske fiskeren, som allerede slet, ble pint. Arbeidsledighet ble et større problem, og folk i fjerne områder måtte assimilere seg til nabobyer eller flytte til fastlandet for å jobbe. Dette resulterte i flere og flere døde småsamfunn. Når tradisjonsbærerne blir forvist fra det eneste livet de kjenner, blir det svært vanskelig å viderebringe yrket til nye generasjoner. Spesielt om de må flytte til fastlandet for å finne arbeid og stifter familie utenfor øya.

For ikke å snakke om at fremveksten av digital kultur hendte på akkurat samme tid, som igjen distanserer oss enda lenger fra våre tradisjoner og arv. Mange unge fra denne æraen er totalt avsondret fra fiskerikulturen på Newfoundland. Heldigvis er øya hardfør, fiskebestanden vokser – og blomstrer igjen i enkelte områder. Du ser flere og flere som vender seg mot tradisjonsrike profesjonelle og bosetter seg i småsamfunnene deres. Hvis vi nå kan holde internasjonalt fiske ute av farvannene vil det blomstre igjen. Men det er høyst usannsynlig.

Et problem mange perifere samfunn står overfor er at deres tradisjonelle næringer blir kontroversielle. Gjerne blant folk som selv ikke har noen forbindelse med tradisjonelt levebrød og arbeid: hvor kjendiser vier seg til saker de rett og slett mangler nødvendige forkunnskaper om, og hvor deres fraværende dømmekraft kan få dramatiske følger. Mest berømt er kanskje Brigitte Bardots korstog mot seljakta, som resulterte i et internasjonalt forbud med alvorlige konsekvenser for de nordatlantiske urfolkenes levesett. Jeg mener: En dag lever du slik dine forfedre har gjort i opptil ti tusen år, for så plutselig å få dette fratatt deg neste dag. Slik at noen på den andre siden av verden kan føle seg som helgener mens de drikker cappuccino, mens de i realiteten lever liv som gjør langt større økologisk skade enn noe tradisjonssamfunn noensinne har gjort. Fangst også, og pelsnæringen generelt, har blitt en av nåtidens særegent sensitive problemstillinger – og favorittsaken til mange sikkert velmenende, men skinnhellige urbanister. Hvordan burde mennesker fra de berørte samfunnene reagere på dette? Er det i det hele tatt noe poeng i å bekjempe disse høylytt politisk korrekte massene? Sist men ikke minst: Tror du filmer som din egen kan bidra til å snu strømmen?

Det er rart du sier det, for akkurat denne uken kom den tidligere pornostjernen Pamela Anderson til Newfoundland, veivende med en patetisk pengesum for å trygle newfoundlendere til å slutte med seljakten. I bunn og grunn tilbød hun dem 160 dollar hver for å oppløse leveviset deres, og en tradisjon som har vært del av øya i minst 500 år. Paul McCartney gjorde det samme for et par år siden, og gikk til og med så langt som til å debattere vår premier (red. anm. Politisk verv tilsvarende en guvernør) på riksdekkende TV (men ble bare latterliggjort, ettersom han er åndssvak). Denne trenden med å knuse tradisjonelle levevis på grunn av politisk korrekthet er uhyre vanlig – som du sier, og selfangsten og pelsindustrien er dens fremste ofre.

Ødeleggelsen av tradisjonelle kilder til mat og inntekt er flertallets kulturtyranni: Disse misinformerte og usikre menneskene ser ikke ut til å skjønne at de stiller seg sammen for en globalistisk verden, en stygg monokultur. Hva gjør mennesker i fjerntliggende samfunn når de ikke får lov til å jakte sel eller hval for å livnære seg (om så kun for å dekke grunnleggende ernæringsbehov)? De flytter inn til byene, selvfølgelig.

PETA er en stor synder her, som tilbyr ynkelige løgner og feilinformasjon til sine vrangforestilte tilhengere, der den mest forskrekkelige løgnen er at newfoundlendere klubber ihjel spedsel (nyfødte kvitunger), som ikke bare er ulovlig men også helt meningsløst. Den politiske verden bøyer seg for kulturtyrannens innfall fordi de er redde for å virke støtende eller gammeldagse eller brutale. Jeg er glad (og stolt) for at landet vårt har opphevet forbudet mot seljakt, og at øya mi tar opp denne kostbare kampen.

Tradisjoner i sin mest basale forstand koker ned til ideer om det fysiske. Og til yrker, håndverk, muntlig kultur, folklore, medisin og språk. Til og med en gruppe menneskers geografi og territorium. Se på urfolkene, som har utrolig tette bånd til sine landområder. Er deres tradisjoner uekte når de ikke er intellektualiserte?

Småsamfunnene som avhenger av seljakt må utvilsomt kjempe imot. Problemet med disse dyrevernsorganisasjonene er at de sprer løgner. Det er derfor opp til jegerne å forklare sin vernende innsats og de humane metodene de benytter seg av i faget sitt. Men likevel: Disse radikale er ikke en konsistent gruppe internt, så det er mulig de ikke bryr seg om tall og fakta.

Hykleri får dem til å blomstre. Hvis man er uredd og reiser seg mot slik politisk korrekthet angående tradisjonelle matkilder (jakt, fiske, fangst) vil det gå godt. De kommer til å jekke seg ned og finne noe annet å vie livet til. Det er hovedsakelig snakk om usikre mennesker uten forkunnskaper og fornuft, som har hoppet på en trend. Retorikk er alt de har. Vi behøver at flere og flere står imot dette og bevarer tradisjonene.

Når det gjelder filmen min er den kun et begrenset blikk på disse tingene. Men jeg tror det er essensielt at tradisjonsorienterte mennesker som er interesserte i å bære deres kultur og levevis fremad må være engasjerte i en form for media, slik at man kan skape en interesse blant likesinnede. Jeg har fått så mange flotte kommentarer om hvordan min lille og ubetydelige film fikk folk til å føle seg. Du og jeg fikk f.eks kontakt gjennom denne filmen. Så den er velegnet middel for å skape diskusjon.

Jeg har inntrykk av at hele diskusjonen rundt tradisjon til en viss grad er berørt av den vidstrakte fragmenteringen vi ser over alt i den moderne verden. Selv de med ambisjoner om å leve et såkalt tradisjonelt liv risikerer å vikle seg inn i teori og esoterisk – kanskje til og med overflødig – terminologi, som til syvende og sist er mer ord og mindre handling. Eller hva synes du? I visse hensyn har kanskje perennialister en tendens til å se Tradisjon som et mer eller mindre spirituelt konsept fremfor, som de sier, å «redusere» den til romlige handlinger. Dette kan muligens virke bakvendt for mange av dem som søker en territoriell og praktisk tilnærming. Hva er ditt syn på levende tradisjon i relasjon til Tradisjon som et filosofisk konsept?

Et svar på dette kunne fortsatt i det uendelige, derfor skal jeg fatte meg i korthet. Det er dog et bra tema å diskutere. Jeg har generelt inntrykk av at de fleste involverte i nettsamfunn som omfavner slike ideer definitivt snakker mer enn de handler. De er åpenbart ikke jegere eller fysiske tradisjonsbærere. Tradisjonalisme kan være riktig så åndelig, men å fornekte de fysiske implikasjonene i dette levesettet er et feiltrinn.

Tradisjoner i sin mest basale forstand koker ned til ideer om det fysiske. Og til yrker, håndverk, muntlig kultur, folklore, medisin og språk. Til og med en gruppe menneskers geografi og territorium. Se på urfolkene, som har utrolig tette bånd til sine landområder. Er deres tradisjoner uekte når de ikke er intellektualiserte?

Jeg har enda hatt til gode å høre Ragnarok bli nevnt i spørsmål eller diskusjoner om filmens tittel! Men du er definitivt inne på den riktige følelsen: Vi befinner oss i en postmoderne verden av forfallende åndelighet, moral og orden.

Hvis du bor i en larmende storby og skryter på nettet over at du er en «perennialistisk tradisjonalist» som mener geografi og praksis ikke er relevant, da burde du kanskje heller kalle deg en «intellektuell tradisjonalist». For min del mener jeg «Tradisjonalisme med stor T» og tradisjonalisme må krysse veier: spiritualitet og fysikalitet. Å omfavne arven sin og en tradisjonell åndelighet er avgjørende mens man motsier seg postmoderne tanker om umåtelig individualisme og globalistiske verdier (som materialisme og overkonsum).

Man må også kunne sammenstille sin åndelige vei med den fysiske: å omfavne jakt, fiske, fangst, håndverk, språk og folkekunne er nøkkelen til å bevare ens kultur i tradisjonell forståelse. Her følger selvfølgelig ansvaret å takle hordene av politisk korrekte plageånder som utvilsomt vil ha sitt å si.

I vår norrøne mytologi er brann et symptom på verdens kommende kollaps, i etterkant av et mer generelt forfall i orden, etikk og moral. Til slutt brenner alt: fjellene, havet og himmelen. Jeg har tenkt at for noen som opplever å se sin nedarvede tro og levesett gå i oppløsning foran egne øyne må det alltid ha føltes som om selve verden på sett og vis står i flammer. For min egen del, i det minste, er det dette som virkelig er verdens ende: det er en lite iøynefallende, men likevel konstant og alltid tilstedeværende prosess. Personlig kunne jeg selvfølgelig ikke unngå å tolke tittelen på filmen i et tilsvarende lys. Med Ragnarok er det likevel et slags løfte om gjenopprettelse i den andre enden. Så hva tenker du? Hva skjer når verden slutter å brenne?

Dette er virkelig en interessant tolkning av tittelen . Jeg har enda hatt til gode å høre Ragnarok bli nevnt i spørsmål eller diskusjoner om filmens tittel! Men du er definitivt inne på den riktige følelsen: Vi befinner oss i en postmoderne verden av forfallende åndelighet, moral og orden. Tradisjonene våre falmer. Men jeg har håp om at vi kan vente oss en sosial og spirituell oppvåkning etter «brannene». Slik en skog vokser opp igjen fra asken, kan folk muligens gjenreise sivilisasjonen vår etter dens sammenbrudd.

Jeg forstår det slik at du også er involvert i et prosjekt som heter Newfoundland Folkways. Kunne du tenke deg å forklare hva det går ut på?

Newfoundland Folkways er et prosjekt med en venn og folklorist ved navn Lisa Wilson (sammen med ulike bidragsytere), hvor hensikten vår er å feire folket, tradisjonene og historien på Newfoundland, samt videreføre denne kunnskapen for fremtiden. Vi fokuserer på alt, og planlegger å lage mye selvstendig materiale for dokumentarfilmer i løpet av det kommende året.

Hvis vi går tilbake til selve filmen: Det er snakk om en kortfilm på under et kvarter. Jeg forstiller meg at det må være en stor utfordring, kreativt sett, å tilpasse et troverdig og velskrevet plot innenfor en så liten tidsramme. Hva vil du si er de kunstneriske fordelene ved å jobbe med kortfilm kontra en hel spillefilm?

Det var definitivt en utfordring å si det jeg ville si på femten minutter. Den utfordringen er i seg selv en fordel ved å jobbe med et kortere heller enn et lengre format. Du lærer å finne ut hva som er vesentlig i en scene, eller hvordan man kondenserer en mye større filosofi ned til noe man kan ta innover seg på en såpass kort seanse. Det er en kjempebra erfaring som garantert vil komme til hjelp når jeg prøver å sette sammen en langfilm i fremtiden, når enn det måtte være. Jeg har en overflod av ideer, men ingen finansiering. Men jeg prøver heller å få en annen kortfilm i havn for erfaringens skyld, før jeg beveger meg over til noe med lenger format.

Kunne du tenkt deg å lage spillefilm om et lignende emne?

Jeg ville sagt at de fleste filmene jeg har skrevet for fremtiden er omtrent i samme gate som The World is Burning. Men selvfølgelig forgreiner disse seg i ulike retninger.

Siste spørsmål: Hva er fremtidsplanene dine?

I profesjonelt øyemed prøver jeg å få finansiering til en ny kortfilm, i tillegg til en serie korte dokumentarer for Newfoundland Folkways. Jeg jobber hele tiden med nye manus og prosastoff også. I personlig øyemed jobber jeg med å etablere min egen familie. Jeg kommer også til å jakte og fiske så mye som mulig.

Foto: Barrett & MacKay (nederst), Alisa Brodsky (nest nederst) og Amanda Row (øvrige)

Relevante linker

http://newfoundlandfolkways.tumblr.com/

http://doodledaddle.blogspot.no/

Relatert

På tvers av Canada med tog

Til ærens forsvar: Et forsøk på å gjenopprette et oversett ideal

Hellige trær, fordømte grantrær og Granbane

Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Island, sagariket

Verdt å dø for

Av jord er du kommet til kultur skal du bli

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Kalasha – en rødlistet kultur

Motstrømstaten Vermont – det bærekraftige landbrukets tilbakekomst i agroindustriens hjemland

Mens Norge ennå er inne i den oljesmurte velstandsboblen, opplever store deler av Europa de finansielle ulvetider som den nye normaliteten. Velferdsstaten pulveriseres i flere euro-land og armoden sprer seg. Der flere enten resignerer eller emmigrerer, har noen andre valgt en annen og mer radikal løsning: revitalisering av periferiens spøkelsesbyer.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør KULTURVERK

I Spania er det i dag mer enn 3000 forlatte landsbyer. Der de fleste overlates til elementene og tidens tann, er det visse andre som gjenbefolkes. En av disse er middelalderlandsbyen Lacabe i Navarra, Nord-Spania. I dag er det mer enn et dusin slike økolandsbyer – eller ecoaldeas- i Spania.

Lacabe ble gjenoppdaget i 1980 av bønder som hadde mistet geitene sine. Da geitene ble sporet opp, snublet de også over den forlatte landsbyen. Like etter flyttet en gruppe på fjorten arbeidsledige byfolk inn. Ingen av dem hadde erfaring med ruralt liv, og de hadde heller ikke noen forventninger om et langvarig opphold. Til å begynne med var det ikke et eneste hus som var beboelig.

I pionertiden stuet de vordende landsbybeboerne seg sammen i et rom, før de etterhvert tok fatt på Lacabes gjenfødelse. Nye hjem og hager ble skapt på ruinene. Etter noen år hadde de også skaffet seg selv strøm ved å sette opp en vindmølle uten hjelp fra storsamfunnet.

I oppstartfasen livnærte en del av innbyggerne seg som taktekkere rundt om i distriktet. Senere bygde de et eget bakeri. Dets salg av organisk surdeig går i dag så godt at ingen av innbyggerne føler de behøver å jobbe utenfor Lacabe. De er i tillegg selvforsynte med markens grøde og lever under hva de kaller for nøysom velstand. “Konsumjaget eksisterer ikke her”, sier de.

Spania gjennomgår nå en dyp økonomisk krise, og Lacabe har fått mange henvendelser fra arbeidsledige landsmenn som ønsker å starte et nytt liv. Men som lokalbefolkningen sier, er ikke løsningen å flytte inn til deres bosetning. Derimot er det å la seg inspirere av Lacabes eksempel og følge det opp andre steder i landet.

Lacaberne er neppe ugjestfrie, men de vet hvor hard overgangen vil bli for de aller fleste moderne mennesker. Som en av landsbybeboerne sier: ”Folk som har vært vant til materiell overflod vil ikke automatisk kunne akseptere hva de nye omstendighetene krever av dem, selv om de kanskje har den riktige innstillingen til å begynne med. Dessuten må man slutte å se på materielle mangler som ‘mangler’”. Se videoreportasje fra Lacabe her:

Relevante linker

http://masqueunacasa.org/es/experiencias/comunidad-lakabe

http://faircompanies.com/videos/view/medieval-spanish-ghost-town-now-self-sufficient-ecovillage/

http://rie.ecovillage.org/

Relatert

Fremtiden tilhører småbøndene

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

Verden brenner! En samtale med filmskaperen Justin Oakey om periferi, tradisjon og kampen for tilværelsen

BHUTAN VISER VEI – verdens første heløkologiske land

Russlands økologiske mirakel

Et flertall av Sveits’ befolkning sa sist søndag i en folkeavstemning nei til befolkningsvekst og masseinnvandring.

Av Redaksjonen

Resultatet av folkeavstemningen kom som en overraskelse på myndigheter i inn- og utland, som trodde økonomisk vekst skulle legitimere den fortsatte frie innvandringen fra EU-området.  Sveits har de siste årene tatt imot 80 000 innvandrere hvert år og nærmere en fjerdedel av landets befolkning består nå av innvandrere., hovedsakelig fra EU.

Unikt folkstyre

Sveits  er unikt i europeisk sammenheng, i form av sitt direktedemokrati, desentraliserte kantoner i en konføderasjon og ikke minst sammensatte befolkning. Direktedemokratiet gir folket direkte innflytelse i saker av prinsipiell betydning så vel som store samfunnsprosjekt med økonomiske og sosial konsekvenser. Det lokale selvstyret praktiseres og mer utstrakt enn i noe anet europeisk land.  En flerkulturell befolkning som nettopp gjennom sitt utstrakte folkestyre har klart en harmonisert balanse mellom den tyske, franske og italienske befolkningsgruppen (og en retoromansk minoritet).  Dette er en finstemt balanse som nå er under press under strømmen av mennesker til det fortsatt velstående Sveits.  Føderasjonen har til forskjell fra Norge en økonomi som ikke hviler på energi- og oljeressurser, men i hovedsak høyteknologi, foredlingsindustri og bank- og finanstjenester. Sveits forsøker i det lengste å beholde sin alliansefrihet og nøytralitet og ble først i 2002 medlem av FN, men har valgt å stå utenfor NATO og EU, og ikke minst EØS, og forhandler frem bilaterale avtaler med EU og andre handelspartnere.

Sveits har tidligere gjennom folkeavstemning sagt nei til bygging av bønnerop fra minareter og majoriteten av befolkningen henger om en sekulær offentlighet o respekt for trosfrihet, samtidig som mange sveitsere er religiøse med katolikker i flertall.   Argumentasjonen i forhold til avstemningen om innvandring  fra EU-området har ikke handlet om kulturforskjeller, men om å si nei til befolkningsvekst, lønnsdumping og befolkningstrengsel..

Misvisende mediaomtale

Media i Norge og andre steder beskriver folkeavstemningens nei som et nei til kvalifiserte arbeidskraft som etterspørres av næringslivet. Men tallene fra offentlige statistikker viser at det er mindre enn 2 % av innvandringen som tilhører gruppen av høyt utdannede og kvalifisert arbeidskraft som etterspørres.  Den største gruppen på over 22 % er familiegjenforening og majoriteten er mennesker som tar jobber som tilhører ufaglærte yrkesgrupper i tillegg til at 5 % går direkte inn i arbeidsledighet (Sveits har ellers en av Europas laveste ledighetsstatistikker).  Majoriteten ønsker derfor innvandringskvoter av kvalifisert og etterspurt  arbeidskraft, som ikke utkonkurrerer sveitsere i bunnen av arbeidsmarkedet.

Trangt om plassen

Sveits er lite i areal og det tiltagende behovet grunnet den store årlige befolkningstilveksten fra innvandrere for utbygging av boliger og infrastruktur og belastning på natur- og kulturlandskapet har fått mange, ikke minst miljøvernere, til å reagere.  Til tross for en i utgangspunktet godt utbygd og moderne infrastruktur med veier og kollektivtrafikk, begynner trafikkaos og køer og bli mer og mer vanlig i og med befolkningsveksten  som øker, og tidligere ubebygde naturområder fortettes.

Ung sveitsisk bondefamiie

EU respekterer ikke folkeavstemningen

Uttalelser fra EU tyder på at de ikke vil respektere folkeavstemningen og de truer nå med sanksjoner. Andre kommentatorer hevder at EU vil presse frem en omkamp for å endre beslutningen til folkeflertallet.

Noe lignende skjedde da EU tvang Irland som i en folkeavstemning i 2008 sa nei til  Lisboa-traktaten som sentraliserer EUs makt på bekostning av nasjonalstatene. Etter et massivt press fra EU-kommisjonen i etterkant av denne avstemningen, stemte Irland bare litt over et år senere ja til avtalen (no.wikipedia.org/wiki/Lisboa-traktaten).

-  Både den politiske og den økonomiske eliten i Sveits er imot dette, så jeg tror det går mot en ny folkeavstemning. Og EU vil komme med motreaksjoner. Sveits er jo et byråkratisk mareritt for EU gjennom alle avtalene, som skal reforhandles hele tiden. Avgjørelsen kommer derfor bare som en ekstra byrde på toppen av alt, sier professor Erik Oddvar Eriksen ved Senter for Europaforskning, Arena, til Aftenposten.

Tysklands finansminister  Wolfgang Schaüble, uttaler at resultatet av folkeavstemningen kommer til «å skape en rekke problemer for Sveits på mange områder», Sveriges EU-minister Birgitta Ohlsson beskriver resultatet av folkeavstemningen som sørgelig, Frankrikes utenriksminister Lauretn Fabius sier « Frankrike vil nå overveie sine forbindelser med Sveits», og mange andre uttalelser fra toppolitikere innen EU uttrykker den samme misnøyen.

Samtidig er EU avhengig av Sveits på flere områder: finansmarkedet, i kampen mot skatteflyktninger, sentralt transportnett gjennom Europa og de bilaterale handelsavtalene med flere EU–land, ikke minst Tyskland.  Derfor har Sveits kunnet fremforhandle sin privilegerte uavhengighet.

Tiden vil vise om Sveits blir ved sin demokratiske beslutning eller presses til å snu for å tilpasse seg en vekstavhengig globalisert økonomi.

Valgresultater

Kilder

Swissinfo – nyheter fra Sveits på engelsk

Sveits sa nei til EØS

Infobrosjyre fra folkeinitiativet mot masseinnvandring

www.tagesschau.de

FAZ.de

Relatert

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

Debatt: Enken av Sareptas krukke – Norge er ingen uutømmelig oase

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Idag 11.02 2014 er dagen hvor kampen mot masseovervåkingen markeres internasjonalt. Masseovervåkingen har blitt allment kjent etter at Edward Snowden avslørte NSAs massive vilkårlige overvåking av privat kommunikasjon globalt. Kampanjen har som mål å sette krtisk søkelys på dette og være en global motreaksjon på en politikk som tross kritiske røster fortsetter uforandret. Datoen er ikke tilfeldig, da dette markere dødsdagen til Aaron Swartz, en annen varsler som viet seg til kampen for åpen informasjonsutveksling; han tok sitt liv da han grunnet sin aktivisme risikerte 35 års fengsel i USA (no.wikipedia.org/wiki/Aaron_Swartz). Bak denne kampanjen finner man en rekke internasjonale organisasjoner som arbeider for ytringsfrihet, personvern, nettsikkerhet og nettintegritet – og store nettaktører som Tumblr, Mozilla, Imgur og Reddit.

Det vil blir arrangert demonstrasjoner i flere land og en underskriftskampanje pågår i skrivende stund. I tillegg oppfordres man til å kontakte nasjonale myndigheter for å presse dem til å ta stilling til hva de vil foreta seg i forhold til masseovervåkningen som finner sted globalt, som rammer fri kommunikasjon og dermed ytringsfrihet.  Viktigst av alt er å spre ordet og dele kunnskapen og kritikken gjennom sosiale medier og nettverk slik at motstanden vokser mot global masseovervåking.

/Redaksjonen i KULTURVERK stiller seg bak denne kampanjen

Les pressemelding

Skriv under og del kampanjen gjennom sosiale medier

Relatert

Storebror og lillebror ser deg

Hvordan sikre din digitale integritet?

“Grüss Gott!” En eldre mann hilser blidt mens hans hund løper av gårde og logrer med halen. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal svare og får frem et klønete “Grüss Gott”. Berner Oberland strekker seg i alle vindretninger. Bratte snøbekledde fjellvegger skinner i solen. Verdens perler. Noen gjemmer seg bak truende skyer som bringer meg seg store mengder snø, og en temperatur som faller ned til – 8 grader. I dalen står det noen typisk sveitsiske trehus og omtrent like mange hoteller. Stolte, prektige. Akkurat som det sveitsiske folk.

Av Emma Gerritsen, vandrer, europeer, samfunnsredaktør i Samviten, foto ved Emma Gerritsen

«Landskapet minner meg om filmen “Sound of Music”, og det er ikke lenge før “Edelweiss” klistrer seg til hjernen. Syngende og dansende beveger jeg meg avgårde. Enda godt jeg er alene. Sangstemme har jeg alldeles ikke.»

På mange av husveggene er det skrevet setninger fra salmer. Lukten av fersk kugjødsel fyller lungene når man går forbi. Fjellpasset Jungfraujoch over 3000 m.o.h. kommer nærmere for hvert skritt jeg tar. Nærme nok til å beundre henne, for langt unna til å bli en del av henne.

Det er 12 år siden jeg var her sist. I alle disse år har Sveits bare vært en søt drøm, et barndomsminne for godt til å være sant. Jeg fryktet at det hele var en fantasi, et minne utvannet til et eventyr. Jeg måtte klype meg selv i ansiktet flere ganger for å virkelig innse at det ikke var tilfelle.

Jeg tar beina fatt. Mine splitternye tursko, kjøpt av en sjarmerende sveitser, berører asfalten for første gang. Gjennom skog og hei, fjell og daler går det. En blanding av nostalgi og eufori fyller hele mitt vesen. For et herlig landskap. For en herlig verden. Jeg føler meg høyst takknemmelig for at jeg får være en del av den. Privilegert i høyeste grad. Som en konge…Nei en keiser.

Landskapet minner meg om filmen “Sound of Music”, og det er ikke lenge før “Edelweiss” klistrer seg til hjernen. Syngende og dansende beveger jeg meg avgårde. Enda godt jeg er alene. Sangstemme har jeg alldeles ikke.

Allerede fra en god avstand blir Lauterbrunnens mange fossefall synlig. Blant dem er Trommebach, som hvert sekund frakter over 20 000 liter vann. En rungende lyd av boblende vann som finner sin vei nedover, er å høre. Det er akkurat som om et orkester bestående av slaginstrumenter spiller en symfoni.

Jeg blir stående som spikret fast til jorden. Noen sekunder, kanskje minutter. Det eneste jeg ser er vann. Det eneste jeg hører er vann. Klingende og klart.

Også mister trolldommen sin kraft og jeg setter kursen hjemover igjen, til Interlaken. På hjemveien stopper jeg ved en liten gård som selger “Alpenkäse”. I fjøset står det rundt seks kyr. En gammel mann forer dem, mens han snakker til et barn. Jeg blir stående og ser på en liten stund, før jeg banker på døren og spør på gebrokkent tysk om de fortsatt har noe ost. “Ja, det har vi” sier mannen og før jeg vet ordet av det befinner jeg meg i en ostekjeller. Det lukter ordentlig råtten melk. Herlig. Jeg kjøper et stort stykke, snakker med bonden, og går så videre mens kubjellene fortsatt klinger i ørene, og lukten av ost følger meg hele veien til Interlaken.

Neste dag står Grindelwald på programmet. Stedet står på UNESCOs verdensarvliste, noe som utvilsomt er fortjent. Det er et fantastisk syn. Vintervær i alpene, med skiftende skydekke og av og til noen solstråler. Mange drar dit for å stå på ski eller ake. Det er flere gondoler opp til Kleine Scheidegg og andre fjelltopper rundt. Dette er virkelig hjertet av Jungfrauregionen, slik området også kalles. For min del blir det verken ski eller aking, men igjen en herlig tur i det sveitsiske alpenlandskapet og gjennom fortryllende skoger, der “vinterkongen” har etterlatt et tynt lag med snø og ekornene danser fra tre til tre.

Først på kvelden kommer jeg frem til hostellet. Der er det liv og leven. Et liveband spiller gamle slagere og de mange asiatiske gjestene har samlet seg rundt for å høre på. De fleste turister i den vesle byen kommer fra sør Korea og Malaysia. Det finnes til og med egne butikker der det selges koreansk mat, og et turistkontor med turer med koreansk guide. Ris er en ettertraktet mangelvare, og  etterspørres av mange turister. Noen har til og med tatt med en riskoker, som er så stor at den fyller halve kofferten.

Etter lørdagsfrokosten setter jeg meg på toget til Basel, en by på grensen til Frankrike, Tyskland og Sveits. Allerede i 30 f.kr bosatte Kelterne seg på stedet av strategiske grunner. Siden har byen vokst og kjente sin prakttid i middelalderen. Basel har et av Sveits’ første universitet, grunnlagt i 1460, huser 200 000 mennesker og er idag et hotspot for business og handel, og sentrum for den kjemiske og farmasøytiske industrien. I tillegg byr byen på mye kunst og arkitektur, og er et Mekka for kunstelskere. Også en av Sveits’ største teatere befinner seg her. Byen er overraskende koselig og rik på kultur. Man kan komme til alle kriker og kroker med trikken, og krysse Rhinen vha de mange bruer eller båter. På hvert gatehjørne spilles det musikk, og folk spaserer gatelangs med hatt, stokk og en flaske vin. Italiensk, fransk, tysk, engelsk og flere språk er å høre. Byen er ung og gammel på en og samme tid. Den pulserer. Den lever!

Jeg er innlosjert på et hipt hostell sammen med en arkitektstudent fra Kina, en kunststudent fra Sveits, en kvinne fra Cuba og en ivrig danske som nettopp fortalte meg om “unrevealed stories of Basel”, og sammen med meg vil grave i Basels dype sannheter. For øyeblikket har jeg gåsehud på armene og hjertet banker fortere. Hva er Basels ufortalte sannheter? Hvem er disse store personligheter som kjenner byens politiske og økonomiske liv som ingen annen? På mandag blir jeg forhåpentligvis klokere på dette, og jeg gleder meg allerede! Slik kan dagen få en uventet vending. Tilbake til Basel skal jeg nok igjen dersom dette er verdt å snuse på for en journalistnese.

Og med dette har oppholdet i Basel fått en sprek start. Men først får jeg nøye meg med å bla gjennom turistbrosjyrer og lese “Tages Woche”, en god uavhengig avis, basert i Basel.

Tidligere skrevet:  Krisens epilog

Relatert

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Patagonia

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester

Nord, ikke sør

Sveits: Nei til befolkningsvekst – EU truer med represalier

Denne omtalen inneholder spoilere av biplott i boken Egypteren Sinuhe [Sinuhe egyptiläinen] (1945) av Mika Waltari (1908-1979). Les den først, eller skyld på deg selv.

Av Norunn Ottersen Seip, skribent og litteraturviter  

Hun oppleves som en monumental karakter fra første stund vi møter henne – som fatale kvinner gjerne gjør – og bare navnet hennes burde advart Sinuhe: hun heter Nefernefernefer fordi hun er så vakker og fordi ingen som sier navnet hennes kan la være å gjenta det en andre gang, og en tredje.

Jeg leste Egypteren Sinuhe ferdig for ikke lenge siden. Den er en av de bøkene jeg kunne anbefalt uten spesielle tilføyelser eller advarsler, fordi den er av den type bøker man kan skylde seg selv hvis man ikke liker. Og om verden en gang går under og bare et utvalg av bøker kunne bli reddet, ville denne boken vært et av mine valg.

Finner du intet tilfredsstillende i Egypteren Sinuhe er jeg rett og slett nødt til å toe mine hender, og jeg pleier ellers å ta hensyn når jeg anbefaler bøker. Men jeg skal ikke skrive så veldig mye om den boken. Jeg skal skrive om at jeg tror jeg fant verdens ondeste kvinne i den. Og jeg er spent på om noen kan gi meg et navn hvis ondskap slår Nefernefernefer.

Jeg skal først si noe kort om selve boken, i tilfelle det er noen der ute som ennå er så heldige å ha den til gode.

Handlingen foregår i Egypt rundt 1300 år f. Kr. og det er den aldrende legen Sinuhe som forteller sitt liv blant faraoer og fattige, om kriger og kvinnene han har elsket og land han har sett og død han har forårsaket. Du trenger ikke være spesielt opptatt av historiske romaner som genre for å like den, det er ikke jeg. Språket er poetisk skrevet i en slags Forkynnerens ånd, det er i det hele tatt en veldig vakker bok.

Et annet potensielt svakt punkt er at Nefernefernefer er vakker, og skjønnhet er forgjengelig. Men når det gjelder Nefernefernefer ligger ikke makten først og fremst i skjønnheten, og den gjør henne derfor ikke skrøpelig. Nefernefernefer er konstruert av vilje til makt, og skjønnheten er kun et middel.

Nefernefernefer

Nefernefernefer er en bikarakter i Sinuhes historie. Jeg festet meg ved denne kvinnen som Sinuhe ikke møter mange ganger i løpet av livet, men som likevel får en så skjellsettende betydning for ham. Hun oppleves som en monumental karakter fra første stund vi møter henne – som fatale kvinner gjerne gjør – og bare navnet hennes burde advart Sinuhe: hun heter Nefernefernefer fordi hun er så vakker og fordi ingen som sier navnet hennes kan la være å gjenta det en andre gang, og en tredje.

Et velment råd til alle menn i denne sammenheng, er at hvis du først skal elske en kvinne som åpenbart er morfin, bør det være en som ikke har de hardeste, grønneste øyne du har sett. Første gang de møtes får hun et kyss av den unge og blyge Sinuhe og hun gir ham en ring. Hun sier:

”Behold ringen, for det vil jeg. Behold den på grunn av mitt lune, og for at den en gang skal gi meg en høy rente.”

Legg merke til disse ordene og den uheldige sammensetningen av ordene «lune» og «høy rente». Når Sinuhe møter henne igjen er han en ung mann, og ennå så ren i sjelen, at det nesten gjør litt vondt å lese når han betror seg til Nefernefernefer at han aldri har moret seg med noen kvinne, fordi han ventet på å se henne igjen.

(Nesten) alt hva vi har sett av henne hittil har gitt nokså klare signaler om at Sinuhe ville vært bedre stilt om han aldri hadde møtt henne. Likevel ble jeg selv lurt av advarslene hun gir Sinuhe.

”Mitt navn er Tabubue, og fordi du vet det, må du gå din vei fra meg, og aldri komme tilbake for at jeg ikke skal skade deg. Men går du ikke, kan du iallfall ikke anklage meg hvis det hender deg noe.”

Men det finnes vel heller ikke noe mer forførende setning for en ung mann, enn når en vakker kvinne forteller ham at hun er farlig for ham. Og jeg er riktig nok ingen ung mann, men finner også løgner og usannsynlige historier mer troverdig når de blir ledsaget av et oppriktig «jeg vet at dette høres helt usannsynlig ut», og egentlig er det litt samme sak. Som leser ble jeg dermed litt lurt, om ikke så mye som Sinuhe, for jeg forstod nok at det kom til å føre til tragedie, men jeg så for meg mer i retning av tragisk kjærlighet. Så feil kan man altså ta.

En kjent skikkelse i litteraturen er femme fatale-skikkelsen, ødeleggeren av menn. En femme fatale forbindes selvsagt med lidenskap, men det fremste kjennetegnet på en virkelig femme fatale er kontroll og kjølighet.

Vanskelige kvinner 

Men at Nefernefernefer er en vanskelig kvinne, så jeg i det minste raskt. Jeg skrev en gang en hel masteroppgave om vanskelige kvinner (og hvorfor de må dø), så jeg har brukt mye tid til å lete etter vanskelige kvinner i litteraturen.

Et av premissene mine for å definere en karakter som en vanskelig kvinne, var at det måtte være et element av det tragiske i henne. I det tragiske vil blant annet undergangen ligge, og slik sett kan man kalle alt som eksisterer for tragisk. Men kanskje blir det bare lek med ord, og det som er med Nefernefernefer er at hun tilsynelatende ikke har noen akilleshæl.

Akilleshæl er som kjent et begrep som er hentet fra gresk mytologi, og henspiller på sagnet om Akilles som er usårlig bortsett fra hælen. Alle har et svakt punkt med andre ord. Og det svake punktet i mennesker vi møter eller karakterer vi leser, kan virke både frastøtende og tiltrekkende, men personlig (og sikkert ganske allment) pleier det å høyne min empati i bokverdenen, og det er slik Nefernefernefer lurer meg. Ved å være ærlig mot Sinuhe gir hun et inntrykk av et svakt punkt.

Et annet potensielt svakt punkt er at Nefernefernefer er vakker, og skjønnhet er forgjengelig. Men når det gjelder Nefernefernefer ligger ikke makten først og fremst i skjønnheten, og den gjør henne derfor ikke skrøpelig. Nefernefernefer er konstruert av vilje til makt, og skjønnheten er kun et middel. Hva Nefernefernefers eventuelle tragedie ligger i, skal jeg derfor la være opp til hver enkelt leser.

Tragedie for Sinuhes del derimot, er det nærmest ingen ende på: I sitt andre møte med Nefernefernefer, hvor hun tar hans uskyld, viser det seg at for at hun skal kunne ofre noe mer tid på ham, trengs det gaver. Sinuhe fortviler, for han ikke har noe å gi henne slik at hun vil tilbringe sin tid med ham og ikke andre velstående menn. Nefernefernefer sier:

”Men du har da et hus og klær og de instrumenter som en lege trenger. Helt fattig kan du ikke være.”

Og Sinuhe skjelver, og skriver alt han eier over til henne.

Da jeg skrev om vanskelige kvinner skrev jeg også om hvorfor de måtte dø (av estetiske og ikke etiske årsaker, kom jeg frem til), og jeg skrev om hvorfor de måtte dø, fordi de fleste vanskelige kvinner i litteraturen ender i døden.

Femme fatale

En kjent skikkelse i litteraturen er femme fatale-skikkelsen, ødeleggeren av menn. En femme fatale forbindes selvsagt med lidenskap, men det fremste kjennetegnet på en virkelig femme fatale er kontroll og kjølighet. Nefernefernefer forteller hele tiden Sinuhe hvordan han kjeder henne og når han endelig får ligge med henne igjen, skjer det slik:

”Hun la seg på sengen og åpnet sin favn for meg, men hun moret seg ikke med meg på noen måte, men vendte hodet til siden og stirret på sitt bilde i speilet og skjulte sine gjesp med hånden, så den fryd jeg lengtet etter ble som aske.”

Og hva Sinuhe har gitt for denne lidenskapelige stunden, er heller nesten ikke til å bære. En ting er at han gir bort alt han selv eier, til sist gir han også bort alt hva hans gamle og skrøpelige foreldre eier. Hans far er blitt blind på sine gamle dager og har dermed overlatt sitt segl til Sinuhe så han kan skjøtte det de eier.

Stort dypere enn dette går det vel ikke an å synke, tenker jeg når Sinuhe gjør sine foreldre husløse. Men akk, så feil kan man ta: Han ender opp med å selge sine foreldres sjanser til evig liv for en stakket stund hos Nefernefernefer. Han gir henne pengene de har spart et helt liv til balsamering, og gravstedet de har forberedt. Sinuhes foreldre blir jaget ut på gaten og tar sin død av dette slaget, vitende om at kroppene deres vil råtne og ikke bevares til evig liv.

Dette er et svik så dypt at jeg nesten ønsket Nefernefernefer skulle kreve kroppsdelene hans i stedet, som hun for øvrig også truer med:

”Kanskje kunne jeg spise og drikke og more meg med deg alt i dag, hvis du lot stikke ut øynene dine og lot dine hender hugge av, så jeg kunne henge dem som seierstegn over dørkarmen i mitt rom, for at mine gjester skulle høyakte meg og vite, at jeg ikke er noen foraktelig kvinne.”

Til sist får hun med en skjærende latter tjenerne sine til å jage ham ut som den tiggeren han nå er.

Jeg ventet hele tiden på det tragiske i skikkelsen hennes, et svakt punkt eller kanskje en form for barmhjertighet eller sorg. Hos Lady Macbeth vil du se de bleke hendene vri seg mot hverandre for å fjerne blodflekker idet sinnet hennes oppløses, og du vil høre Medeas skrik som om noe brister i henne.

Det er en forferdelig historie som utspiller seg i Sinuhes fortelling, og ingen forløsning kommer. På et tidspunkt begynte jeg å holde meg (delvis) for øynene mens jeg leste, men det hjalp altså ikke.

Men Sinuhes hevn er grusom. Neste gang han treffer henne, er han en voksen mann med mektige forbindelser. Han får henne slått i svime og bringer henne til Dødens hus.

Der lever likvaskerne som har dannet sitt eget lugubre samfunn, utstøtt fra alle andre. Likvaskerne bytter i stedet på å skjende likene til unge kvinner, og til dem gir han den stolte og vakre Nefernefernefer, så disse nedrige krypene kan benytte seg av henne der i mørket til hennes dødsdag.

Så dette er akilleshælen, tenker jeg, og grøsser for Nefernefernefers skjebne. Igjen tar jeg feil, for Nefernefernefer vil aldri gå under. Istedet får hun likvaskerne til å slåss om henne som bikkjer, hun robber dem for alt de eier og har, og håner dem slik at flere av dem henger seg. Til sist reiser hun derfra i triumf, rikere enn hun var før. Og i dette ligger det spesielle, for Nefernefernefer er en meget ond kvinne, som ikke dør, men som lever et liv i triumf og rikdom. Hun seirer.

Da jeg skrev om vanskelige kvinner skrev jeg også om hvorfor de måtte dø (av estetiske og ikke etiske årsaker, kom jeg frem til), og jeg skrev om hvorfor de måtte dø, fordi de fleste vanskelige kvinner i litteraturen ender i døden. Tenk på Racines og Evripides’ Fedra (og den sammes Medea!) eller Shakespeares Cleopatra og Lady Macbeth, Mérimées Carmen, Ibsens Hedda Gabler, Flauberts Madame Bovary og finn gjerne noen selv.

Nefernefernefer derimot vandrer rik og fornøyd ut av Sinuhes liv, og jeg setter henne som en av de mer fullkomne femme fatale-karakterene jeg noensinne har lest.

Kilde: Egypteren Sinuhe av Mika Waltari, oversatt til norsk av Peter Bendow (1948)

Relevant link

Mika Waltari Society 

Relatert

Underholdning i undergangen – The Road og Spengler

De briljante – Ayn Rand og korstoget mot medlidenheten

Om åndsdverger og det grimbergske

Passivitetens tidsalder eller hvordan leve bortenfor og med begrepene

Fra Egypt til Ukraina, den tyrkisk-syriske grensen, Cuba og Thailand har Vesten konstruert og sponset en rekke opposisjonsbevegelser. Dette skriver den russisk-amerikanske forfatteren og filmskaperen Andre Vltchek (f. 1963). Ikke all uro skyldes utelukkende hjemlige forhold, ifølge Vltchek. Teksten hans er emosjonell, indignasjonen og raseriet er ekte og en kjærkommen avveksling fra det kjølig analytiske og distanserte når det gjelder utenrikspolitikk, uten at det går på beskostning av essensen i kritikken av Vestens doble standarder. Dette er et utdrag fra en lengre artikkel som opprinnelig stod på trykk i Counterpunch, 03.02.2014.

Oversatt av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK

Ukraina er ikke et ferskt offer for destabiliserings-taktikken til Den europeiske union, som er så sykt grådig at den ikke lenger kan demme opp for seg selv. Den sikler intenst etter de enorme naturressursene Ukraina besitter. Den skjelver i sin attrå etter landets billige, men høyt utdannede arbeidskraft.

Offentlige bygninger ramponeres og plyndres i Kiev og Bangkok. I begge byer synes myndighetene å være tannløse og for skremte til å intervenere. Hva er det som skjer? Er folkevalgte regjeringer verden over blitt irrelevante, nå som de vestlige regimene skaper og deretter støtter disse bøllete ”opposisjonsbevegelsene”, ment for å destabilisere enhver stat som står i veien for det vestlige begjæret etter fullstendig planetarisk kontroll?

***

De skriker og truer de som ønsker å stemme på den moderate og progressive regjeringen som for tiden styrer Thailand. Det er ingen uenigheter om selve valgprosessen. Valgene er generelt frie, som både internasjonale observatører og medlemmene av den lokale valgkommisjonen erkjenner.

Frihet, legitimitet eller gjennomsiktighet er det som star på spill nå. Retorikken varierer, men essensielt krever demonstrantene en lemlesting av det skjøre thailandske demokratiet. De fleste av dem er betalt av den øvre middelklassen og overklassen. Noen av dem er rene pøbler, rekruttert for omtrent 500 Baht (rundt 93 NOK) i landsbyene fra de urolige provinsene i sør. De er fortrolige med voldsbruk, noe deres kroppsspråk og ansiktsuttrykk klart viser.

Myndighetspersoner fra den legitime regjeringen er nødt for å klatre over barrikader, eller bønnfalle demonstrantene om å få adgang til sine egne kontorer. Folk som kom for å stemme i førvalgsrunden ble truet og krenket, og en mann ble nærmest kvalt til døde.

Mens livet i hovedstaden har blitt fullstendig forstyrret, våger ikke regjeringen å sende inn tanks eller politi for å renske gatene. Noe den burde. Men den er redd for hæren og monarkiet: de to pilarene til den avskyelige hybriden av vill kapitalisme og føydalisme. Kun sammenlignbart med enda verre regionale mareritt, slik som Indonesia og Filippinene.

Alt er oppe i dagen nå: regjeringen snakker ut om dens frykt, mens militæret kringkaster giftige trusler gjennom de servile mediene og lekkasjer.

Hva er det som skjer og hva er det som står på spill? Statsministerens eldre bror, Thaksin Shinawatra, forsøkte å bringe et moderne kapitalistisk system inn i denne underdanige og dypt skremte nasjonen. Og ikke bare det: han huset de fattige, innførte et utmerket og gratis helsesystem (mye mer avansert enn hva som noensinne har blitt foreslått i USA), gratis grunnskole og videregående utdanning, samt andre tiltak. Alt dette ble ansett som farlig for verdensordenen, landets føydale eliter, så vel som hæren.

Alle som hevder at USA handler på egen hånd, må ha anstrengt seg veldig for å overse de sammenfallende interessene mellom de gamle og de nye tronranerne som herjer i Afrika, Asia, Latin-Amerika, Midtøsten og Oceania. Frankrike er atter en gang den arketypiske nykolonialistiske aggressoren. Særlig i Afrika.

Thai-elitene, som er både beundret og fryktet, reagerte nærmest umiddelbart (de elsker andres underdanighet mer enn deres egen velstand). Statsministeren ble sendt i eksil, hindret fra å dra hjem igjen og bakvasket. Det var militærkupp, mystiske allianser, rykter og ”hemmelige” beskjeder fra ”et høytstående sted”. De såkalte rødskjortene – tilhengere av herr Shinawatra (alt ifra moderate reformister til marxister) – ble skutt ned av snikskyttere.

Men folket, Thailands fattige majoritet – spesielt de fra nord og nordøst – reagerte stoisk og bestemt. Når nye valg ble utlyst og regimet forbød politiske partier som hadde støttet den styrtede statsministeren, oppstod det nye Shinawatra-vennlige partier som fortsatte å vinne valgene.

I 2011 ble Shinawatras søster Yingluck Thailands nye statsminister. Demonstranter blokkerte pulsårene til Bangkok og erklærte at ”Thailand ikke er klar for demokrati”, og at ”dersom valg skal avgjøre Thailands framtid, vil Shinawatra-vennlige krefter stadig vinne”.

Hvilket selvfølgelig er uakseptabelt for elitene og for mange vestlige land, som i flere tiår har dratt nytte av det thailandske føydalsystemet. En av Thailands generaler ”nektet å se bort ifra enda et militærkupp”.

Opposisjonen foreslo et ullent konsept. En regjering av teknokrater som skulle styre inntil Thailand ”er klart” for å stemme. Les: inntil folkets makt er knust og inntil det er sikkert at en elite-, monarki- og militærvennlig regjering vil bli ”fritt” valgt.

I mellomtiden blokkerer pøbler gatene og det offentlige rom. Men ikke kjøpesentrene. De beskrives som ”demonstranter” i både Europa og USA. Her kommer vi til kjernen: Terroren til militæret og føydalismen var ikledd opprørets og revolusjonens gevanter. Den fikk legitimitet. Ja, selv et romantisk anstrøk.

Fascismen hever sitt stygge hode nok en gang. Og Vesten er fullt klar over det i sin åpenlyse støtte til regimet som i realiteten styrer Thailand bak kulissene. Ganske enkelt fordi dette er et regime Vesten hjalp til med å skape.

Jeg forlot Bangkok, og mens jeg var i luften var det en tanke som kom sigende: mange av de stedene jeg har skrevet om i senere tid gjennomlever den samme virkeligheten som i Thailand. Disse demokratisk valgte regjeringene har over hele verden blitt angrepet av væpnede bøller, banditter, antisosiale elementer og tidvis terrorister.

Jeg så det samme på den tyrkisk-syriske grensen. Der ble jeg stoppet og forhindret i mitt arbeid. Det lokale politiet, hæren og religiøse bøller avhørte meg etter at jeg forsøkte å fotografere en av disse ”flyktningeleirene” som NATO har bygd for de syriske stridende. Den syriske opposisjonen har fått husly, trening og våpen i dette området. Provinsen Hatay har blitt oversvømt av saudiske og qatariske jihadister, som igjen har blitt skjemt bort av USA, EU og Tyrkia med logistikk, våpen og kontanter.

Russland blir i likhet med Kina, Cuba eller Venezuela uopphørlig demonisert. Hver dag og hver time. Enhver oligark og sinnsforvirret popfigur som kritiserer president Putin blir umiddelbart opphøyd til helgen av vestmaktene.

Terroren som disse folkene har spredt i denne historisk fredfulle og flerkulturelle delen av verden, er knapt til å fatte. Barn fra grensebyene beretter om overfall, plyndring, vold og drap begått av motstanderne til Assad. Her og i Istanbul – hvor jeg har jobbet med tyrkiske intellektuelle, medier og akademikere – ble jeg forklart gjentatte ganger at den anti-syriske opposisjonen har blitt trent, finansiert og oppmuntret av Vesten og NATO-landet Tyrkia. Hvilket har resultert i død og millioner av ødelagte liv i regionen.

Mens jeg skriver disse ordene, kringkaster Russia Today en eksklusiv reportasje fra den syriske byen Adra. Den har blitt plyndret og ødelagt av krefter som støtter al-Qaida og pro-vestlige opposisjonelle, inkludert Den frie syriske hær. Dette er byen hvor folk for en måned siden angivelig ble myrdet, steinet levende, brent i oljefat og halshugd.

Istedet for å stanse støtten til denne rasistiske, fanatiske og ekstremt brutale syriske opposisjonen, fortsetter Washington å demonisere Assads regjering. Den blir atter truet med militære handlinger.

I land hvor patriotiske eller progressive regjeringer har blitt valgt, blir pøbler ansatt av lokale eliter på vegne av vestlige imperialister. Forut for dette har disse elitene også blitt sysselsatt, finansiert eller i det minste trent/”utdannet” av Vesten.

På et ”intellektuelt” nivå har private medier gjennomført en underdanighetskonkurranse overfor de utenlandske dressørene.  De militære og de mest regressive føydalister, selv fascistiske krefter verden over (se f.eks på Ukraina), drar nytte av denne trenden.

Alt dette skjer i ulik grad og med ulike nivåer av brutalitet i Thailand, Kina, Egypt, Syria, Ukraina, Venezuela, Bolivia, Brasil, Zimbabwe og mange andre steder i verden. En av mine brasilianske lesere reagerte således på min artikkel om situasjonen i Thailand (publisert 30.01.2014):

“Også i vårt Brasil – riktignok i en fredeligere, men ikke helt ulik sammenheng – forsøker de lokale elitene, nå i januar 2014, å gjøre hva de kan for å hindre gjenvalget til Dilma Rousseff”.

Prosessen og taktikken er nesten alltid den samme: medier betalt av Vesten, eller vestlige medier på egen hånd, diskrediterer bestemte folkevalgte regjeringer. Skandaler skapes og honnør gis til nylig konstruerte opposisjonsbevegelser. Pøbler velges ut og betales, og til slutt ankommer dødelige våpen på ”mirakuløst” vis demonstrasjonsplassene.

Når en regjering er genuint nasjonalistisk og patriotisk, samt forsvarer interessene til dets eget folk mot internasjonal plyndring (ikke slik som Abes kvasi- nasjonalistiske regjering i Japan, som egentlig bare består av lakeier for amerikanske interesser i regionen), blir den straks brennemerket og havner på de mektiges usynlige, mafia-aktige drapsliste.

Som Michael Parenti helt korrekt bemerket: “Vil du gjøre det på vår måte, eller skal vi knuse beina dine?”

Jeg var vitne til at president Morsi i Egypt ble styrtet av militæret. Før det var jeg kritisk til hans styre, slik jeg var kritisk til Shinawatras regjering i Thailand. Men det forsvarer ikke kuppene og terroren som har hjemsøkt disse to landene i etterkant. Militæret i Egypt var fanatisk i sitt overdrevne voldsbruk som drepte tusenvis av stort sett fattige egyptere.

I etterkant av kuppet mot Morsi reiste jeg inn og ut av Egypt mens jeg laget en dokumentar for den søramerikanske TV-kanalen Telesur. I ren vantro så jeg at mine revolusjonære venner hadde gått i dekning og under jorden. Dette skjedde mens den arrogante heiagjengen til militæret åpenlyst applauderte de politiske drapene i landet.

Logikken og taktikken i Egypt var forutsigbar: selv om Morsi og hans Muslimske brorskap var kapitalister og til en viss grad servile overfor IMF og Vesten, var de ikke entusiastiske og samarbeidsvillige nok. De sa aldri virkelig ”nei”, men det var ikke nok for de euro-amerikanske regimene. I disse dager krever de den totale og ubetingede underkastelse. Disse regimene forlanger gammeldags og protestantisk underdanighet. Komplett med selvforakt, ledsaget av en konstant skyldfølelse.

Det ser ut som at knapt noe land (eller godt likte regjeringer) klarer å unnslippe likvidering dersom det ikke er fullstendig servilt.

Det gikk så langt at dersom regjeringene i u-land som Filippinene, Indonesia, Uganda eller Rwanda ikke ga klar beskjed til Washington, London eller Paris om at ”vi er til for å gjøre dere i Vesten fornøyde”, risikerte de den totale utslettelse. Selv om de var demokratisk valgte og (spesielt ”selv om” de) hadde støtte fra flertallet av befolkningen.

Selvfølgelig er intet av dette nytt. Men i fortiden skjedde undergravingen mer i det skjulte. I disse dager skjer den helt åpenlyst. Kanskje er det gjort med vilje, slik at ingen skal våge å gjøre opprør eller dagdrømme. Derfor har revolusjonen i Egypt blitt sporet av, ødelagt og kvalt. Det er virkelig intet igjen av den såkalte ”arabiske våren”, unntatt følgende advarsel: ”Prøv aldri dette igjen. Ellers…”

Ja, jeg så at elitene i Egypt danset og feiret sin seier. De elsker hæren fordi den garanterer deres fortsatte posisjon i senit. Og de lar sine egne små barn holde oppe portrettene av de kuppansvarlige.

Det jeg bevitnet i Egypt ga meg frysninger, og minte meg sterkt om kuppet Chile opplevde i 1973 (et land jeg betrakter som mitt andre eller tredje hjem). Bildene fra det chilenske kuppet, som jeg ikke er gammel nok til å ha erindringer om, har hjemsøkt meg igjen og igjen. Stille, men med uforminsket skrekk.

”Prøv aldri dette igjen. Ellers…” kan dere ende opp som det torturerte folket i Bahrain. Eller slik som Indonesia i 1965/66. Eller da Sovjetunionen brøt sammen. Eller som passasjerer på et fly som eksploderer midtveis i flygningen, slik som det cubanske ruteflyet CIA-agenter sprengte i lufta. Eller som et ødelagt Irak, Libya, Afghanistan, Vietnam, Kambodsja og Laos. Eventuelt undergravde eller invaderte land som Nicaragua, Grenada, Panama og Den dominikanske republikk.

”Prøv aldri dette igjen. Ellers…” kan dere ende opp som de ti millioner menneskene som ble slaktet i Den demokratiske republikken Kongo. Et land som har blitt ødelagt pga dets naturressurser og fordi den tidligere statslederen Patrice Lumumba våget å trosse imperialismen åpenlyst.

Intet av dette har noe å gjøre med menneskerettigheter. Årsaken er derimot at Russland – i likhet med flere latinamerikanske land og Kina – demmer opp for vestlige forsøk på å destabilisere og ødelegge uavhengige stater verden over.

I dagens Egypt har Mubaraks fraksjon kommet raskt til makten igjen. Han var en ”djevel” man kunne stole på, og Vesten forstod raskt at det var et strategisk feilgrep å la ham falle. Dermed ble det bestemt at han skulle bringes tilbake. I det minste skulle hans arv rehabiliteres. Selv om det skulle koste tusener av egyptiske liv, mot nesten hele nasjonens vilje.

Man kan selvfølgelig ikke tillate militæret i Egypt å falle heller. USA har investert milliarder av dollar i dets eksistens. Det egyptiske militæret er en pålitelig organisasjon, som uten skrupler myrder de som forsøker å skape et sosialt rettferdig samfunn i den mest folkerike arabiske staten. Og det spiller på lag med Israel.

To land som ligger tusenvis av kilometer fra hverandre, tilhører to ulike kulturer og befinner seg på to ulike kontinenter. Thailand og Egypt. I begge land har folket talt. De stemte på sine ledere. Ikke på noen kommunistisk regjering. Bare en moderat sosialt orientert en i Thailand, og en nasjonalistisk-islamsk en i Egypt.

I begge tilfeller har de føydale og fascistiske elitene skredet til verket umiddelbart. Hvem som står bak dem, finansierer dem og gir dem ”moralsk” støtte, mener jeg er absolutt innlysende.

***

Ukraina er ikke et ferskt offer for destabiliserings-taktikken til Den Europeiske Union, som er så sykt grådig at den ikke lenger kan demme opp for seg selv. Den sikler intenst etter de enorme naturressursene Ukraina besitter. Den skjelver i sin attrå etter landets billige, men høyt utdannede arbeidskraft.

Europeiske selskaper vil for all del inn i Ukraina. Samtidig må man passe på at de ukrainske hordene ikke entrer festning Europa. Europeerne kan gjerne plyndre andre steder i verden, men samtidig være restriktive og brutale overfor de som kommer inn og ”stjeler jobbene”. Men EU kan uansett ikke opptre på samme måte i Ukraina som de gjorde i Den demokratiske republikken Kongo.

Og hva EU gjorde i Libya er oppe i dagen. Alle som hevder at USA handler på egen hånd, må ha anstrengt seg veldig for å overse de sammenfallende interessene mellom de gamle og de nye tronranerne som herjer i Afrika, Asia, Latin-Amerika, Midtøsten og Oceania. Frankrike er atter en gang den arketypiske nykolonialistiske aggressoren. Særlig i Afrika.

Men Ukraina er for geografisk nært EU. Derfor må landet destabiliseres, men på en måte som framstår ”legitimt”. Opprør, ”revolusjon”, ”folkeoppstand”. Slik håndterer man begivenhetene på sømmelig vis.

For mer enn en måned siden ble en bisarr avtale foreslått. Europeiske selskaper ble tillatt å entre Ukraina og forsyne seg av landets naturressurser. Men ukrainerne selv skulle ikke få lov til å bo og jobbe i EU.

Regjeringen i Ukraina reagerte logisk og fornuftig ved å avslå avtalene. Like etter – ikke ulikt Thailand og Egypt – ble gatene i Kiev oversvømt av bevæpnede pøbler. De raserte deler av hovedstaden og forlangte den demokratisk valgte regjeringens avgang.

Gruppene av pøbler består av alt ifra nynazister til antisemitter og simple kriminelle. De har fått økt selvtillit av at den ukrainske regjeringen – slik som i Thailand – nøler med å bruke vold. De setter fyr på politifolk, blokkerer og okkuperer bygninger, og hindrer administrasjonen fra å tjene folket.

Slik som deres oransje forgjengere, har de blitt konstruert og nøye utformet før de ble sluppet løs på verden.

I Afrika har den vesle øystaten Seychellene – et land med verdensdelens høyeste indeks for menneskelig utvikling (foran Kroatia og Saudi-Arabia) – i årevis blitt bombardert med kritikk og forsøkt destabilisert flere ganger. Myndighetene tilbyr gratis helsevesen (inkludert medisiner) og utdanning. Samfunnet på Seychellene er ikke perfekt, men sammen med Mauritius er dette det mest utviklede landet i Afrika. Det synes likevel ikke å være relevant.

Propaganda fra omverdenen, og da særlig fra den britisk-sponsede opposisjonspressen, undergraver systemet.

Man kan lure på hvorfor. Ved nærmere ettersyn og gjennom en bedre forståelse av Imperiet, framstår ting klarere: Seychellene har brukt å samarbeide tett med Cuba og Nord-Korea. Landet var i overkant ”sosialistisk” for Imperiet og pensjonistene som søker en eksklusiv hedonistisk livsstil på disse øyene.

***

Vesten fôrer opprør i Venezuela, Bolivia, Cuba, Brasil og Ecuador, bare for å nevne noen få land som star høyt oppe på listen. I Venezuela støttet USA et mislykket kupp, og supermakten har finansiert hundrevis av organisasjoner, NGO-er og medier med det mål for øye å styrte regjeringen.

I den stolte nasjonen Cuba har folket i flere tiår holdt ut sabotasjer. Der har USA støttet både invasjoner og terrorhandlinger. Naboen i nord har til og med forsøkt å endre værmønsteret, for å skape tørke. Avlinger har blitt forgiftet.

Verden står nå overfor en ny bølge med offensiv vestlig imperialisme. Denne offensiven finner sted på alle fronter og akselererer raskt. Nobelprisvinneren Barack Obama, europeiske nykonservative og kvasi-sosialister, samt den japanske statsministeren, gjør verden ekstremt farlig.

Enhver cubansk dissident, ja, enhver pøbel som gjør væpnet opprør mot Cubas system og regjering, vil umiddelbart få støtte fra USA.

Vestlige medier som har gjennomført hemmelige meningsmålinger på Cuba, har ofte kommet fram til at flertallet av cubanerne støtter deres eget system. Men slikt forsterker bare Vestens raseri.  Det cubanske folket har betalt en høy pris for deres stolthet og uavhengighet.

Det er mange eksempler på hvordan opposisjon og terror mot “upopulære” (sett fra Vesten) regjeringer skapes.

Bolivianerne mistet nesten deres østlige provins Santa Cruz da USA støttet “uavhengighets”-bevegelsen der. Det var helt åpenbart at de ønsket å straffe Evo Morales for å være en høyt elsket sosialist og urinnbygger. Solidariske Brasil derimot, truet med å intervenere for bevare naboens territoriale integritet. Takket være tyngden til denne fredelige og høyt respekterte kjempen ble Bolivia reddet fra ødeleggelse. Men nå er selv Brasil under angrep fra framstillerne av opposisjon!

Når det gjelder Kina, vil jeg fatte meg i korthet: Kommunistregjeringen bygger ut høyhastighetslinjer, brede fortau, offentlige parker og transportårer, samt at den igjen forsøker å gjøre helsevesenet gratis for alle. Jo mer regjeringen gjør alt dette, desto mer blir den svertet som ”enda mer kapitalistisk enn de kapitalistiske statene” (selv om halvparten av landets produksjon fortsatt er i statlige hender).

Russland blir i likhet med Kina, Cuba eller Venezuela uopphørlig demonisert. Hver dag og hver time. Enhver oligark og sinnsforvirret popfigur som kritiserer president Putin blir umiddelbart opphøyd til helgen av vestmaktene.

Intet av dette har noe å gjøre med menneskerettigheter. Årsaken er derimot at Russland – i likhet med flere latinamerikanske land og Kina – demmer opp for vestlige forsøk på å destabilisere og ødelegge uavhengige stater verden over.

Russiske medier har fått økt innflytelse. Særlig RT (Russia Today), som har blitt en ledende stemme mot vestlig propaganda. Unødvendig å si, undertegnede er stolt av å være forbundet med RT og kanalens innsats.

Verden står nå overfor en ny bølge med offensiv vestlig imperialisme. Denne offensiven finner sted på alle fronter og akselererer raskt. Nobelprisvinneren Barack Obama, europeiske nykonservative og kvasi-sosialister, samt den japanske statsministeren, gjør verden ekstremt farlig.

Det bibelske utsagnet “de som ikke er med meg er imot meg”, tilføyes ny dybde. Vær derfor på vakt mot hvor autentisk opprørene og protestene egentlig er. Hvilke av dem er genuine og hvilke av dem skyldes imperialismen og nykolonialismen?

Støyen fra hovedstrømsmedia forvirrer majoriteten. Hvilket er meningen! For da blir folk mindre i stand til å engasjere seg mot de virkelige farene.

Mot alle odds gikk folket i Thailand til valg den 2.februar! De klatret på barrikadene og kjempet mot de som forsøkte å stenge valglokalene. I Ukraina har regjeringen fortsatt støtte hos flertallet. Venezuela og Cuba har ikke falt. Og jihadistene i Syria har ikke klart å komme til makten.  Folk er ikke kveg. Flere steder i verden har de allerede innsett hvem de virkelige fiendene er.

Da USA støttet kuppet mot Chavez, nektet militæret i Venezuela å gi etter. Mens en håndplukket forretningsmann ble tatt i ed som president, gikk hæren inn i Caracas for å forsvare den legitime og valgte lederen. Revolusjonen overlevde!

Chavez har nå gått bort, og enkelte mener at han ble forgiftet og påført kreft av amerikanerne. Jeg vet ikke om dette stemmer. Men før han døde var han djerv, bestemt og stolt til tross for uhelbredelig sykdom. Han ropte: ”Her overgir ingen seg!”

Da jeg var i Caracas ifjor, stod jeg foran en svær plakat som avbildet hans ansikt og formidlet hans ord. Jeg ville takke ham. Ikke fordi han var perfekt. Noe han ikke var. Men fordi hans liv og gjerning inspirerte millioner, trakk hele nasjoner ut av tristesse og slaveri. Således leste jeg hans ansikt: ”De vil ødelegge deg med alle midler, men du kjemper videre… Du faller, men reiser deg og kjemper på ny. De forsøker å drepe deg, men du kjemper videre… For rettferdighet, for ditt land og for en bedre verden”. Chavez sa selvfølgelig ikke disse ordene. Men det var bare slikt det føltes der og da når man så på hans avbildning.

På dette tidspunktet var det meste av Sør-Amerika frigjort fra og forent mot vestlig imperialisme, og vanskelig å beseire. Ja, her har ingen overgitt seg! Resten av verden er derimot veldig sårbar og for det meste i lenker.

Vesten konstruerer og støtter repressive krefter kontinuerlig. Jo mer redde folk er, desto enklere er det å kontrollere dem.

Men denne måten å ordne verden på er abnormal, og derfor provisorisk. Mennesket lengter etter rettferdighet. Albert Camus konkluderte med følgende i sin mektige roman Pesten (1947): når alt kommer til alt “er det mer hos menneskene å beundre enn å forakte”. [i]

Det Vesten gjør verden over nå er å antenne konflikter, støtte banditter og terror, og ofre millioner av menneskeliv på kommersialismens alter. Her er intet nytt under solen. Men disse føydal-fascistiske strukturene som administrerer denne verdenen burde høre til en annen tid enn denne. Og de bør aldri tolereres igjen.

Relevante linker

Alexandr Dugin om Ukraina

A Tale of Two Cities: Kiev and Washington

Victoria Nuland’s ‘Ukraine-gate’ Deceptions

The U.S. hypocrisy over Russia’s anti-gay laws

What Putin Has to Say to Americans About Syria

RT first TV crew at besieged Syrian town Adra

Vltchek’s World in Words and Images

Chomsky and Vltchek

John Pilger: Forcing down Evo Morales’s plane was an act of air piracy

Relatert

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Av Ole Ullern, Cand. mag

Dagsrevyen gjengir opptaket slik:

“VN: – Det ville være flott for å få spikret denne situasjonen og for å få med FN.
(…that would be great, I think, to help glue this thing and have the UN help glue this thing)
GP: – Du kan være ganske sikker på at hvis dette tar av, vil russerne prøve å torpedere det.
(you can be pretty sure that if it does, if it does start to gain altitude the Russians will be working behind the scenes to try to torpedo it.)
VN: – Fuck EU.
(Fuck the EU)
GP: – Ja, nettopp.
(Yes, exactly,)”

Så kutter innslaget til bilde av Angela Merkel med mobiltelefon, med Wold-kommentar over om at: “Angela Merkel, som selv har vært avlyttet av USA, er meget opprørt over at USAs statssekretær [Nuland] ber EU dra til helvete for sin Ukraina-politikk” (Wold).

Jf. http://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/nnfa19020714/07-02-2014#t=10m17s

I originalen av opptaket høres Nuland si, sammenhengende:

(Bold indikerer her utsagn flyttet av Wold/NRK til enden; kursiv indikerer utsagn fjernet helt. Resultatet er en fullstendig endring av innslagets mening.)
VN: “So that would be great, I think, to help glue this thing and have the UN help glue this thing, and, you know, fuck the EU.”

Svaret følger direkte etter:

GP: “Yes, exactly, and I think we’ve got to do something to make it stick together, and you can be pretty sure that if it does, if it does start to gain altitude the Russians will be working behind the scenes to try to torpedo it.”
Kommentaren til Wold representerer ikke hva som faktisk ble sagt i opptaket, verken i originalen eller i den omklippede versjonen.

Det riktige i sammenhengen ville vært om “drakampen mellom USA og EU”. Men NRK-innslaget slutter med Nulands ordrike avsporing om at hun vil «obviously not comment on private diplomatic conversations, other than to say … the audio was extremely clear”. Så avslutter Wold “…Og antyder dermed at russerne avlyttet henne.”  Det siste er ubekreftet, annet enn som spekulasjon fra USAs side. – Som om russisk lekking kunne ugyldiggjøre innholdet i opptaket. Men denne spekulasjonen avslutter NRK innslaget med – over et bilde av en “skummel” mobilmast-antenne.

Youtube-originalen til opptaket viser at det som «ble kjent» er at USA søker å ignorere og tilsidesette EU i spillet om kontroll over Ukraina nå, mens USA i detalj rigger opp en ny regjering i Ukraina. Se:

“USAs Ukraina-ambassadør” “ber” ikke her EU om noe som helst. De snakker bak ryggen på EU. Det var nettopp hva som ble avslørt i saken: at USA ville holde EU utenfor – dvs. “fuck the EU”.

Påstanden om at  “”USA … ber EU dra til helvete” er dermed en total avsporing fra sakens virkelige innhold. Skivebom. – NRK-innslaget ser ut til å ha siktet på en helt annen blink.

Innslaget til Sidsel Wold snur saken helt opp-ned, fra å gjelde USAs innblanding i Ukraina bak ryggen til EU, til å gjelde kritikk mot Russland – for muligens å ha gjort og lekket opptaket mellom USA-diplomatene. Det er hittil ikke bekreftet. Men det er helt i tråd med måten USA har presentert saken på.

Dermed er forfalskingen fullstendig: USA er uskyldig i annet enn å ha bannet på telefonen, mens russerne klart antydes å ha gjort noe galt, ved å utføre eller lekke telefonopptaket. USAs «kritikkverdighet» blir redusert til bruk av skjellsord, og gjelder ikke lenger direkte innblanding i en annen stats anliggende.

*

Nuland-opptaket er klippet og omsnudd av NRK/Sidsel Wold. I originalen kommer “Fuck EU”-utsagnet før uttalelsene om FN.

Den nødvendigvis bevisste omsnuingen i redigeringen er ment å skape inntrykk av at “russerne” vil “torpedere” FN. Slik det høres ut etter NRK-redigering utgjør det ønsket et “Fuck EU” fra russerne. Men sitatet “Fuck EU” er i realiteten USAs holdning til EU, slik det høres i originalen. DET har vært skandalen. Det kommer ikke fram i NRK-innslaget om saken. Realiteten snus opp-ned. Skylden sendes så besynderlig sidelengs, mot “russerne”.

Det utgjør en direkte forfalskning av bakgrunnen overfor det norske folk via Dagsrevyen. Det blir sterkt villedende informasjon.

*

Originalsitatene er i Dagsrevyen klippet og limt til en helt ny utveksling.

Original­opptaket har kun 2 utsagn/replikker. Del av originalens 2 replikker har vært klippet opp, og om til 4 replikker. To replikker er klippet til fire.

Fra originalreplikk 1 (VN) er en bit klippet ut – etter bortklipping av det henvisende «So» – og gjort til ny innledningsreplikk.

Slutten av originalens replikk 2 (GP) er gjort til hele replikk 2. Starten på original replikk 2 («Yes, exactly») er flyttet til å bli ny replikk 4, avslutning.

Midtpartiet i orginalutvekslingen (VN: «Fuck the EU», GP: «Yes, exactly») er klippet ut og gjort til NRK-replikkene 3 og 4, som avslutning.

Meningen i opptaket er dermed helt forandret. Om “russerne” blir NRKs betydning tildels den motsatte av opprinnelig. – USA/Nuland tilsynelatende har ikke lenger gjort noe kritikkverdig, annet enn å bruke skjellsordet “fuck”. Mens «fuck» blir nå tilsynelatende om hva “russerne”(!) vil gjøre med “EU”.

Dernest forvirres saken ytterligere, med påstanden om at “USAs ambassadør ber EU dra til helvete”.Det som egentlig er saken – avdekkingen av at USA manipulerer Ukraina mot en ny og vestligvennlig regjering – drukner dermed bak de bevisste endringene.

Det er viktig at sakene om Ukraina og USAs statssekretær Victoria Nulands innblanding i Ukrainas interne politikk presenteres sannferdig for norsk publikum. En gjennomgang av denne Ukraina-dekningen for Dagsrevyen bør gjøres av NRK, med utgangspunkt i Sidsel Wolds klart bevisste “klipp-og-lim og snu om”-endring av lydopptaket mellom Nuland og Ambassadør Pyat.

Det er for drøyt om Dagsrevyen skal kunne forfalske nyheter på denne måten.

I neste omgang kan det lett være norsk politikk som manipuleres grovt etter USAs interesser. At norsk politikk overvåkes fra USA er det all grunn til å anta at skjer allerede, ut fra bl.a. Snowden-avsløringene. Men heldigvis styres ikke Norge så langt som til statskupp, slik de nå avslørte planene er for Ukraina.

Under “International Business Conference at Ukraine in Washington – National Press Club – December 13, 2013″ opplyste “Victoria Nuland – Assistant Secretary of State for Europe and Eurasian Affairs” at siden Ukrainas uavhengighet i 1991: “We have invested more than 5 billion dollars to help Ukraine to achieve these and other goals.”

Se: http://www.informationclearinghouse.info/article37599.htm

Innlegget på den nasjonale presseklubben i Washington får nå ny viktighet, etter den nye sammenhengen “Fuck the EU”-opptaket setter «investeringene» i. Fem milliarder dollar – over 30 milliarder norske kroner – over ca. 20 år betyr 1,5 milliarder norske kroner i året. USA kan trolig vinne mye innflytelse for det beløpet.

Sidsel Wolds reportasjer har ofte vist støtte til svake og opprørske grupper. Men ihvertfall siden Libya-krigen – der oppslagene hennes bidro til å få Norge med i krigen – har hennes innslag stadig mer tjent NATO-interesser. Det fremgår ikke av reportasjene hennes hvordan svake grupper i mange land utnyttes av sterke nasjoner for å tjene disse vestlige nasjonenes geopolitiske ambisjoner. Denne kritikken gjelder uansett hvilke “opprørere” Wold tilsynelatende støtter, siden det er del av jobben hennes å forstå de større sammenhengene hun selv går inn i.

Mange av de «opprør» vi ser omkring i verden i dag – Ukraina, Syria, Venezuela osv. – er økonomisk understøttet (slik Nuland bekrefter i presseklubb-innlegget) og tildels direkte oppfunnet av mektige fraksjoner i USA. Det kan virke som at NRK ikke har fått med seg dette, uansett hvor godt dokumentert og erkjent hendelsene og innblandingen er. Det gjelder særlig når det er grupper med ellers legitime misnøyer som støttes. Muligheten for at mindre og legitime klager støttes av større og illegitime hensikter, blir helt borte.

Er NRK virkelig villig til å godta at nyheter forfalskes til støtte for USAs vinklinger?

(teksten er sendt til Kringskastingsrådet som en formell klage)

Relatert

FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Konflikt, lidelse og intervensjon

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

«In der Natur zu sein, um sich und auch die Natur zu heilen ist die wichtigste Medizin der zukunft» – Susanne Fischer – Rizzi.  Ordene henger som bursdagspynt mellom to eiketrær midt i skogen utenfor Luzern, eller Lucerne som det heter på italiensk. Byen er ifølge innbyggerne selv den nordligste byen med et italiensk etterslep. Mentaliteten til folket er en blanding mellom nytelsestilværelsen italienerne er mestere på, og den punktlige tyske væremåten.

Av Emma Gerritsen, vandrer, europeer, samfunnsredaktør i Samviten, foto ved Emma Gerritsen

«Jeg venter på våren. Jeg venter på våren i mitt indre, der jeg kan så mine frø og la dem vokse. Jeg gleder meg til våren kommer.»

Luzern er en gammel, praktfull by. Historiske skatter hilser på hvert gatehjørne, hvorav vanntårnet kanskje er den mest kjente. Den ble bygget tidlig i middelalderen og ble siden brukt som både fengsel og en oppbevaringsplass for nasjonale hemmeligheter. I dag fungerer den kun som et turistmål. Og det fungerer jammen godt. Vanntårnet er som en magnet. Hver dag står hundrevis av turister på rekke og rad og tar hvert sitt bilde av vanntårnet. Noen poserer foran, andre tar en selfie med trutmunn. Vanntårnet sies å være Sveits ’ mest fotograferte objekt.

Jeg blir sittende en stund og ser på turistene og svanene på sjøen, mens jeg sipper til en ekstra sterk espresso og slår av en prat med noen lokale som sitter ved samme bord.
Klokken nærmer seg tolv. Jeg tar avskjed og rusler avgårde mot bussholdeplassen. Jeg vil ut, ut i naturen. Jeg lengter, som vanlig etter naturens vakre hemmeligheter og uoppdagede skatter. Jeg lengter etter fuglesang og lukten av kumøkk. Jeg vil til snødekte fjell og grønne åkere. Og heldig som jeg er har jeg mulighet til nettopp det. Bussen stopper i fjellene. Jeg går av, puster dypt.

Hele dagen tilbringer jeg i skogen og fjellene sammen med hundrevis av småfugl og ekorn, og mange andre mennesker. Det er herlig, det er vakkert. Landskapet er spektakulært med snødekte topper mot øst og vest. I dalen er det grønt og frodig. Jeg spaserer langst elver og gjennom åkere. I skogen ser jeg ordene til Fischer- Rizzi og tenker:

«Det er jammen et godt poeng. For at vi skal innse at vi er uløselig knyttet til naturen, trenger vi å tilbringe tid i naturen. Samtidig trenger vi bokstavelig talt naturlige pauser fra buzzet i byen, fra de konstante uavbrutte avbrytelser som drar oss ut av tilstedeværelsen, som stjeler vår oppmerksomhet, som gjør oss rastløse, ukonsentrerte og slitne. Vi trenger naturen, og naturen trenger oss.»

Det var en herlig dag i et omsluttende og vennlig landskap.

Og før idag har det vært andre dager. Dager med mye innehold. Som nevnt dro jeg til Basel etter å ha vært noen dager i min grønne barndomsdal. Basel er en sprudlende ung by med gammel historie, som har utrolig mye å by på. I utgangspunktet var jeg interessert i å besøke Goetheanum i Dornach, en liten landsby utenfor Basel, og dette gjorde jeg da også. Goetheanum er et vakkert bygg. Arkitekturen er meget spesiell, og man kan ikke finne noen rette firkanter. Hovedbygget er kollosalt. Inne er man omgitt av myke farger som gradvis skiftes og går over i hverandre. Hele regnbuen er representert, og bak alt skjules det en tanke, en dypere mening. Etter å ha gått rundt noen timer på egenhånd og sittet å se på Rudolf Steiners representasjon av mennesket en god stund, dro jeg til Basel igjen, for så å dra tilbake tidlig dagen etter for å delta på undervisningen.

Det var meget interessant å møte både studenter og lærere, og se hvordan undervisningen foregikk. Jeg stusset imidlertid over en nokså dogmatisk holdning hos såvel studentene som lærerne, og savnet en nyanse, en variasjon, andre tanker enn kun Rudolf Steiners tanker. Hele hjertesentrum av antroposofien er bygget på tankene til et enkelt mennesket; Steiner. Han var uten tvil en stor tenker, en inspirerende person. Men jeg savnet perspektiv. Uten perspektiv er det logisk at en sannhet blir fastspikret, at dogma oppstår og en nærmest ny religion blir dannet hvor ritualer og væremåter mister sin forbindelse til virkeligheten. Man mangler i et slikt tilfelle et blikk som kan utfordre det etablerte, som kan stille spørsmål. Filosofiundervisningen var dog interessant, og mange av ideene som ble tatt opp i plenum var tankevekkende puslebrikker i et stort puslespill som livet er.

Også var det Basel. På hostellet ble jeg kjent med hyggelige eventyrlystne. Og sammen formet vi en spennende tankesmie med kunstneriske innspill. Det var herlig å møte mennesker som befant seg på samme bølgelengde, og vi utfordret både hverandres og våre egne etablerte virkeligheter. Vi røsket vi røttene og luket gresset. Også dro vi hver vår vei, der vi igjen forenet vår egen verden med en annen. For min del var det Heidelberg, der jeg besøkte en god venn. Det ble et fint velkomst med indisk mat og mango lassi, og historier om våre dager i India. Det er fem år siden, og det føles så langt unna, men samtidig så nært. I Heidelberg ble jeg introdusert for noen flotte mennesker, og i de to dagene jeg var der rakk vi å dra ut på byen, se på slottet, prate i timesvis om alt mellom himmel og jord, og høre på fine melodier fra sør og nord. Alle disse gode, inspirerende og sterke personligheter gir så mye håp. Ja, hele meg er fylt med håp. Med en visshet om at vi i frihet skaper vår fremtid sammen, ved hvert valg vi tar. Og en visshet om at så mange flotte mennesker bruker deres frihet til å velge en bedre, bærekraftig og bevisst fremtid.

Fremtiden ligger i våre hender. Vi sår om våren, gir frøet næring året rundt og høster til slutt det vi sår. En elev på Goetheanum sa noe vakkert, noe inderlig vakkert som traff meg dypt; “Jeg venter på våren. Jeg venter på våren i mitt indre, der jeg kan så mine frø og la dem vokse. Jeg gleder meg til våren kommer.” Det gjør jeg også.

Tidligere reisebrev:  Reisebrev fra Europas midte: Fra naturens sentrum til kulturens sentrum – Sveits

Relatert

Krisens epilog

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Patagonia

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester

Nord, ikke sør

Sveits: Nei til befolkningsvekst – EU truer med represalier