Med indirekte hjelp av Søren Kierkegaard kan ein kanskje skissera tre arkitektoniske skapingstilstander. Dei avgjer ikkje bare om formane beveger seg frå eller nærmar seg naturen. Deira praktiske konsekvensar gjev seg utslag i ulike psykososiale rom som tidvis styrer graden av menneskets eksistensielle framandgjering, åndelege potensial og trivsel.  

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Søren Kierkegaard vart berre 42 år gamal, men lell rakk han å utføre so mykje at vi i år har feira 200-års jubileet hans med stor entusiasme. Sjølv veit eg ikkje mykje om dette geniet, men ein to-tre avisartiklar har eg fått med meg i høve feiringa. Noko eg har merka meg er dei tre stadia eller tilstandane menneska i fylgje Kierkegaard finn seg på:

1. Det estetiske

2. Det etiske

3. Det religiøse

Fyrst stussa eg litt over denne inndelinga, då eg meiner det estetiske er av høgste verdi. Men eg skjøna raskt at kva Kierkegaard meinte med denne nemninga er det overflatiske, det grunne. Motsett vert då det religiøse stadiet den djupaste tilstanden i menneskelivet.

Eg tok til meg desse tankane og etter ei stund byrja dei å blanda seg med eigne tankar. For meg vart dei då ikkje berre tilstandar, men skapingstilstandar, der den ypparste skapinga berre kan koma til synes viss ein finn seg på det høgste stadiet. Som ein refleksjon eller parallell til Kierkegaard sine stadium sette eg difor opp tre skapingsperspektiv:

1. Egoet eller sjølvhevdinga. Arkitekturen/kunsten er her hovudsakleg basert på geometrisk fundamentalisme, men òg ustrukturert informasjon, som asymmetri og tilfeldigheit.
2. Det biofile, ein respons på naturen sin geometri og struktur. Arkitekturen/kunsten fokuserer ikkje på overordna og dominerande former, men på komplekse mønster, eller ei utfalding av sentra gjennom dei 15 transformasjonane for heilskap.
3. Det religiøse eller spirituelle, kor egoet forsvinn, der det biofile får eit heilagt aspekt og difor vert uutgrundelig. Christopher Alexander definerer Chartres som eit av dei ypparste eksempla på kva eg kallar det tredje stadium. Frå vår tid kan nemnast Damanhur i Nord-Italia.

Stadium 1. Egotilstanden

Modernismen er ikkje, som mange hevdar, resultatet av ei utvikling frå lågare nivå, eller del av ein evolusjonsarta progresjon. Tvert om representerar han eit brot, eit bortfall frå utviklinga. Modernismen, som eit symbol for framsteget, utvikla seg raskt til ein kollektiv egotripp, der den rasjonelle staten sette seg over kulturen, naturen og Gud eller det åndelege.

Eit formspråk utan kultur, natur og ånd måtte nødvendigvis verta lutfattig, kva dei stod att med var berre nokre enkle geometriske former, som kuber, pyramidar og rektangulære flater. Dette er kva ein kan kalla geometrisk fundamentalisme, og Le Corbusier var fanatisk oppteken av desse banale grunnformene, der ein fokuserer på ei overordna form, eit image eller ei førestilling.

Med tilsynekomsten av den individfokuserte forbrukarismen, der eitkvart menneskje skulle kjenna seg unikt og skapa sin eigen stil, vart desse sokalla grunnformene for kjedelege, ein starta difor å vri og venda på dei for å stresse sansane våre, dette vert kalla dekonstruksjonisme. Målet er ikkje å skapa velvære, men å sjokkere, ein form for sadomasochistisk leik med sansane. Kvar einskilt bygning skal vera unik, eit image i seg sjølv, eit monument over arkitekten sitt ego, eit salsprodukt, ein reklameplakat, og ikkje del av ein større heilskap.

Det heile vart sjølvsagt svært grunt, og sjølv om denne forma for veren tilsvarar Kierkegaard sitt estetiske nivå, er den alt anna enn estetisk i uttrykket.

Eg er overtydd om at menneskeslekta si frelse ligg i ein korrekt bruk av vitskapleg teori innan arkitekturen. Vidare argumenterar eg for at den sokalla “teorien” nytta opp til i dag berre er kultdoktrinar og ideologi, og at denne har øydelagt kulturen vår. — Nikos A. Salingaros

Prestisje, profitt, kontroll og ideologi er motivasjonsfaktorane bakom arkitekturen av i dag, og dei er alle etisk forkastelege.

Arkitektur på stadium 1: Le Corbusiers millionbyskisse

Stadium 2. Biofilitilstanden

Det neste skapingsperspektivet er det biofile, som tyder naturkjærleik eller naturmedvete. I staden for å skilja natur og kultur, slik ein gjer det innan rasjonell modernisme, vert naturen tvert om eit førebilete.

I dei fysiske omgjevingane våre kan denne kjærleiken berre manifestere seg gjennom ein morfologisk prosess, kva Christopher Alexander kallar system-A. Adaptiv morfogenese er ulovleg i dag, vi fylgjer tvert om ein fabrikkert skapingsprosess, påtvinga oss av system-B. Vi er difor ute av stand til å skapa anna enn grunne samfunn. Av dette fylgjer at vi vert grunne menneske, den lågaste forma av menneske, vi er fanga på det estetiske nivå, der den einaste meininga vi finn er vår eiga sjølvnyting.

Difor treng vi kva Robert Lamb Hart kallar ein ny humanisme. Eg er svært glad fordi Hart har skipa denne nemninga og knytt ho opp mot dei store framstega som er gjort innan biofilisk design dei seinare åra. Biofilia ser mennesket som eit biologisk vesen evolvert ut or naturen, og som difor treng eit rørslemønster og ein kompleksitet i omgjevingane som etterliknar naturen og eit liv i naturen.

Unified Architectural Theory’ er ikkje ein teori i det heile teke. Det er prov. Ho let oss sjå korleis vi inntil nyleg alltid har designa og bygd. Vi har bygd bygningar og skapt plassar og byar som reflekterer ordenen i genane våre, i den biologiske verda som vi er del av. Vi har alltid kjent oss heime i dei fordi dei lagar rom for båe kropp og sjel. No gjenoppdagar vi korleis å byggja ei verd som ikkje framandgjer oss frå kven vi er, ei verd som gjev oss glede, ei verd som tek oss heim. — Dr. Ir. Jaap Dawson

Dette tilsvarar Kierkegaards etiske nivå, kor ein respekterer mennesket som eit naturvesen, og ikkje som eit abstrakt vesen, der mennesket ikkje vert anna enn ei brikke i eit stort maskineri.

Innan denne nye forma for humanisme, som må reflekterast i kunsten, arkitekturen og den spatiale utforminga av leveområda våre om han skal ha noko meining, finst det to størrelsar, eit formspråk og eit mønsterspråk. Desse to føresetnadane er best definerte i boka A Pattern Language og bokverket The Nature of Order, begge av Christopher Alexander. Når mønsterspråket og formspråket glir i hop i ein større heilskap har vi nådd den høgste forma for sivilisasjon.

Med denne nye kunnskapen om biofilisk design vert det merkeleg at nokre biologar framleis reduserar mennesket til eit vesen som berre skapar av di det ynskjer å framheva seg sjølv for å synast, for å styrkje statusen sin og slik verta meir attraktiv for det motsette kjønn, jamfør handikapprinsippet. Det er heilt klart at mennesket òg skapar verdifull kunst og arkitektur grunna eit ynskje om å respondere på strukturar i naturen, då dette gjev eit liv i harmoni og indre ro, ein form for kjærleikstilstand.

Nettopp difor finn vi òg dei 15 transformasjonane for heilskap so tydeleg til stades i tradisjonell kunst og arkitektur, då naturen utfaldar seg sjølv gjennom dei. Dess sterkare desse kjem til synes gjennom forming av sentra, dess meir vert vi del av naturen, inntil det skjer at vi blendar inn i naturen og vert ein del av han.

Arkitektur på stadium 2: et hobbithus

Stadium 3. Ein religiøs eller spirituell tilstand

Eg vil fyrst roa ateistane med at eg trur dette stadiet òg kan nåast gjennom eit djupt naturmedvete, at dei òg kan gli over frå eit biofilt til eit religiøst medvete, der egoet forsvinn, der livet vert ein evigvarande tilstand av skapande bøn. I Europa, med mogleg unnatak av nokre nyreligiøse eksempel, har vi som kultur ikkje nådd opp til dette stadiet sidan middelalderen.

Dei som bygde Firenze, særleg dei som bygde frå omkring år 1000 etter Kristus til 1500 etter Kristus, levde og arbeidde med ei urokkeleg tru på Gud. Når ein ser på dei arbeida som kom ut av hendene deira, er Gud alle stades nærverande: i maleria som no heng i Uffizi, i Baptisteriet, i San Miniato, i livet og dauden til Beato Angelico, som levde i ei celle i San Marco-klosteret. For dei var kvar einaste stein ei gåve til den urokkelege trua på Gud dei delte. Det er denne trua, den urokkelege naturen til denne trua, autensiteten til denne trua, og framom alt soliditeten i trua, som gjorde at ho virka effektivt for dei. Vi, i vår tid, treng ei autentisk tru, ei visse, knytt i hop med dei ultimate ytterpunkta i rom og tid — som gjer det same for oss. — Christopher Alexander, The Luminous Ground, side 42 

Det er berre i eit samfunn som dyrkar den religiøse eller spirituelle tilstanden at mennesket sitt fulle potensial som skapande vesen kan verta forløyst. I dag, som kyrkja har vorten eten opp av moderniteten, der alle nye kyrkjebygg er underlagte ein streng geometrisk fundamentalisme, var det ikkje anna å venta enn at ein på eit tidspunkt ville få ei kraftig nyreligiøs oppblomstring. Kanskje har kyrkja mista rolla si, kanskje er det gjennom forgreiningar av den nyreligiøse rørsla at vi på nytt kan heva oss opp til åndelege menneske?

Dei tre rammene om menneskelivet

1. Våre omgjevingar

2. Kroppen

3. Sjela

Eg har medvete sett omgjevingane våre øvst på lista, av de eg meiner menneskelivet vert forma utanfrå og inn. Diverre er den gnostiske arven framleis sterkt levande mellom oss, kor ein skil kropp og sjel, der ei endring må skje innanfrå. Alle dei tre nivåa til Kierkegaard har å gjera med eit indre medvete, ein prosess som gjeng føre seg inne i mennesket.

Arkitektur på stadium 3: Chartres i Frankrike

Dette er like fåfengd som å tru at eit lite frø kan spira utan vatn, utan sollys og utan ei næringsrik jord å veksa i. Den næringa menneskesjela treng for å veksa må koma utanfrå, frå det formspråket og det mønsterspråket mennesket er del av, der desse veks i hop og dannar eit næringsrikt jordsmonn for menneskesjela. Vi finn ikkje denne næringa i bøker og kloke ord, i meditasjon og stille bøn åleine, men i veggane som omkransar gatene vi rør oss i, og hjå den kompleksiteten gatenettverket er berar av, der historia sitt fastspikra i sliten brustein, der nabokona vakar over den gata ho er del av med kropp og sjel. Alt dette som den rasjonelle staten har drepe for å ta kontrollen over liva våre!

Slike synspunkt gjorde Le Corbusier til ein naturleg alliert for herskarane av den moderne verda. Han ynskja å gjera alt om til ein rasjonell maskin, og ein rasjonell maskin er lett å skjøna og kontrollera for dei som sit med makta. Då han døyde i 1965 sa sovjetarane; ”moderne arkitektur har mista den største meisteren sin,” mens president Johnsen kommenterte; ”innflytelsen hans var universell og arbeida hans inneheldt ein permanent kvalitet berre få kunstnarar gjennom historia har eigd.” Leonid Bresjnev og Lyndon Johnson visste kan hende ikkje mykje om kunst, men dei visste kva dei hadde grunn til å lika. — James Kalb 

Med framveksten av eit mekanistiske verdsbilete og det rasjonelle mennesket gjekk det utforbakke med det skapande mennesket og med meininga i kva vi skapar. Då Nietzsche kunngjorde at Gud er daud var det rimeleg at den geometriske fundamentalismen ville voksa fram, at vi ville enda opp med eit tyrannisk regime der ornament er kriminalisert. Denne prosessen må reverserast, middelalderen var eit fyrlys i den europeiske skapingshistoria!

Bildet øverst er et portrett av Søren Kierkegaard, malt av Luplau Janssen

Relatert

Filosofprinsen – HRH Prince Charles

Sommerlektyre om tanker for en ny tid

Tenk langsiktig og lokalt! – intervju med Nikos Salingaros

Den økologiske estetikken (Bokmelding av Morten Skrivers ”Skønhedens befrielse”)

Seksti år med kjøpesentret

Ser vi Guds finger i Kvartal 42, Kristiansand?

Regjeringsblokka er inkje anna enn monoton repetisjon

Det kvite skipet blei skrivi i november 1919 av Howard Phillips Lovecraft (1890-1937), og prenta for fyrste gong same månad i The United Amateur. Lovecraft var ein skrekkforfattar i brytningi millom fantasy og science-fiction. Han er mest kjend for Cthulhu-mytologien. Det kvite skipet er ikkje direkte knytta til Cthulhu og den kosmiske skrekken, men femnar til ein viss grad det same umrisset av kor vesal manneætti er i den storfelte Allheimen. I denne forteljingi siglar hovudpersonen Basil Elton på havet utanfor Draumelandi, der han får eit utsyn mot det ævelege.

Umsett til høgnorsk av Stig Andresen

Eg er Basil Elton, formyndaren av fyrtårnet på North Point som min far og min farfar heldt i hevd innan meg. Langt frå fastlandet stend det gråe fyrtårnet, yver innfalne slimute steinar som kann sjåast når tidvatnet er lågt, men forblir usette når tidvatnet er høgt. Forbi det ljospunktet hev i eit hundradeår dei majestetiske barkane frå dei sjau hav sigla. I min farfar sine dagar var dei mange; i min far sine dagar ikkje fullt so talrike; og no er dei so fåe at eg kjenner meg sumtid underleg åleina, som um eg var det siste menneskjet på planeten.

Frå fjerne kystar kom dei kvitsegla flåtane frå gamalt av: frå fjerne austlege kystar der heit sol skin og søte angar sviv rundt merkverdige hagar og lystige tempel. Dei gamle sjøkapteinane kom titt til min farfar og fortalde honom um desse tingi som han i sin tur fortalde til min far, og min far fortalde til meg i dei lange haustkveldane då vinden hylte urovekkjande frå aust. Eg hev deretter lese meir um desse tingi, og mykje onnor attåt, i bøkene menn gav meg då eg var ung og fylt med undring.

Likevel, meir vedunderleg enn lærdomen åt gamle menn og lærdomen åt bøker er den løynde lærdomen åt havet. Blått, grønt, grått, kvitt elder svart: stille, krusut elder topput: havet er ikkje tagalt. I alle mine dagar hev eg iaktteke det og lya til det, og eg kjenner det vel. I fyrstningi fortalde det til meg kun dei vanlege småe sogone um rolege strender og nærliggjande hamner, men med åri vart det meir venleg og tala um andre saker: um saker meir merkverdige og fjernare i rom og tid. Sumtid i skymringi hev den gråe dampen på horisonten kvorve i tvo for å gje meg glimt av stiane burtum: og sumtid hev dei djupe vatni på nottestid vortne klåre og gjennomskinlege, for å gje meg glimt av vegane burtanfor. Og desse glimti hev likeso ofte vore frå dei visi som var og dei visi som kunde bli, som frå dei visi som er: for havet er meir urgamalt enn fjelli, og lasta med minni og draumane til tidi.

Frå sør var det at det Kvite Skipet pleidde koma når månen var full og høg på himmelen. Frå sør vilde det glida sers mjukt og stille yver havet. Og um so sjøen var vill elder roleg, og um so vinden var venleg elder barsk, vilde det alltid glida mjukt og stille yver havet, med fjerne segl og med sine lange merkelege årerekkjor rytmisk rørande på seg. Ei nott såg eg på dekket ein mann, skjeggut og kappekledd, og han såg ut til å gjera teikn til meg um å stiga umbord for ei ferd mot ukjende kystar. Mang ein gong deretter såg eg honom under fullmånen, og aldri gjorde han teikn åt meg.

Sers sterkt skein månen den notti eg svara på fyrespurnaden, og gjekk ut yver vatnet til det Kvite Skipet på ei bru av månestrålar. Mannen som hadde gjort teikn baud meg no velkomen på eit mjukt mål eg virka til å kjenna vel, og timane vart fylte med mjuke songar frå roarane då me gleid burt inn i eit mystisk sør, gyldent med gløden frå den fulle, milde månen.

Og då dagen ris upp, rosut og strålande, iakttok eg dei grøne kystane til fjerne land, bjarte og vene, og for meg ukjende. Upp frå havet reiste staute terrassar av grøde, trekledde og framsynande her og der dei glimtande kvite taki og søylerekkjone til merkverdige tempel. Då me kom nærare den grøne kysten fortalde den skjeggute mannen meg um det landet, landet Zar, der alle draumane og tankane um venleik som kjem til menneskji ein gong for so å bli gløymde held til. Og då eg såg på terrassane att såg eg at det han fortalde var sant, for millom syni framfyre meg var det mange saker eg ein gong hadde sett gjenom skodda burtanfor synsrondi og i dei sjølvlysande djupnone til havet. Der fans ogso former og fantasiar meir storslegne enn noko eg tidlegare hadde kjent: syni til unge diktarar som døydde i vesaldom innan verdi kunde læra å kjenna det dei hadde sett og drøymt. Likevel sette me ikkje fot på dei slake engjene i Zar: for det blir fortalt at han som set fot på deim kann aldri meir venda attende til sin heimlege kyst.

Medan det Kvite Skipet stille sigla burt frå dei tempelkledde terrassane i Zar, iakttok me i den fjerne synsrondi framfyre oss spiri til ein mektig by: og den skjeggute mannen sa til meg, «Dette er Thalarion, Byen med dei Tusen Underverk, der alle dei mysterii som menneskji fånyttes hev freista fatta held til.» Og eg såg atter, på nærare hald, og såg at byen var større enn noko onnor by eg hadde kjent til elder drøymt um tidlegare. Upp i himmelen rokk tempelspiri, slik at ingen mann kunde skoda deira toppar: og langt attende burtanfor synsrondi strekte dei grimme, gråe veggjene seg, og yver desse kunde ein kun glytta nokre fåe tak, merkverdige og illevarslande, men likevel pryda med rike fresor og forlokkande skulpturar.

Eg lengta sterkt etter å treda inn i denne iaugefallande men fråstøytande byen, og baud den skjeggute mannen å landsetja meg på steinbryggja ved den ovstore utskorne porten Akariel: men han avslo varleg mitt ynskje, segjande; «Inn i Thalarion, Byen med dei Tusen Underverk, hev mange gange men ingen vendt attende. Der inne gjeng berre demonar og galne ting som ikkje er menn, og gatone er kvite med dei ujordfeste beini til dei som hev sett på åndi Lathi, som herskar yver byen.» Deretter sigla det Kvite Skipet vidare burtanfor murane til Thalarion, og fylgde i dagevis ein sørvendt fugl, som med sin prangande fjørdrakt samsvara til himmelen den hadde kome ut ifrå.

So kom me til ein hugsam kyst gild med bløming av alle fargar, der det so langt innyver me kunde sjå under soli på sitt sterkaste boltra seg vene lundar og strålande lysthus. Frå lysthus burtanfor synsviddi vår kom bylgjor av song og brotstykkjer med lyrisk harmoni, ispedd svak lått so herleg at eg mana roarane framyver i min iver etter å nå målet. Og den skjeggute mannen sa inkje ord, men iakttok meg medan me nærma oss den liljekledde strondi. Brått brakte ein vind som bles frå yver dei blomute engjene og lauvute skogane ein ange som gjorde at eg kulsa. Vinden vaks seg sterkare, og lufti var fylt med den daudelege likstanken frå pestråka landsbyar og udekte gravplassar. Og då me sigla vilt burt frå den fordømte kysten tala den skjeggute mannen til slutt, segjande: «Dette er Xura, Landet av Njotingar Uuppnådde.»

Atter ein gong fylgde det Kvite Skipet fuglen på himmelen, yver varme velsigna hav svalne med kjærteiknande, velluktande brisar. Dag etter dag og nott etter nott sigla me, og når månen var full vilde me lya til mjuke songar frå roarane, vene som på den fjerne notti då me sigla burt frå mitt fjerne heimlege land. Og det var under måneskin at me ankra upp til sist i hamni til Sona-Nyl, som vert vakta av duble utstikkjarar av krystall som ris upp frå sjøen og møtest i ein prangande ark. Dette er Fantasilandet, og me gjekk upp til den grøne strondi på ei gyldi bru av månestrålar.

I landet Sona-Nyl fins det korkje tid elder rom, korkje liding elder daud: og der heldt eg til i mange tidsaldrar. Grøne er lundane og beitemarkene, bjarte og angande er blomane, blåe og musikalske er bekkjane, klåre og kalde er fontenene og staselege og vene er templi, slotti og byane i Sona-Nyl. I det landet er det ingen grensor, for burtanfor kvar gløtt av venleik ris upp endå ein enno venare. Yver landsbygdi og millom dei prangande byane kann det gilde folket etter som dei sjølve vil røra seg, og dei er alle gåveskjenkte med uavgrensa ynde og reinskori lukka. I dei tidsaldrane eg heldt til der vandra eg lukkeleg gjenom hagane der merkverdige pagodar stirer ut frå hugsame grupper med buskas, og der dei kvite stiane er avgrensa med delikat grøde. Eg kleiv upp milde åsar som frå sine toppar eg kunde sjå blikkfangande venleikspanorama, med tårnprydde landsbyar som reda i grøne dalar, og med dei gylne kuplane til gigantiske byar glitrande i den uavgrensa fjerne synsrondi. Og eg såg i måneljoset den tindrande sjøen, utstikkjarane av krystall og den blide hamni der det Kvite Skipet låg ankra upp.

Det var upp mot fullmånen i det ugløymelege Tharp-året at eg såg umrisset av den forlokkande formi til den himmelske fuglen, og kjende dei fyrste ilingane av uro. Eg tala då med den skjeggute mannen, og fortalde honom um mine nye lengtingar etter å fara burt mot det fjerne Cathuria, som ingen mann hev sett, men som alle trur ligg burtanfor basaltpillarane i vest. Det er Vonlandet, og i det skin dei perfekte ideali til alt me kjenner frå andre stader: elder i det minste er det på det settet menn tenkjer. Trass dette, sa den skjeggute mannen til meg: «Tak deg i akt for dei lunefulle havi der menn segjer Cathuria ligg. I Sona-Nyl er det korkje smertor elder daud, men kven kann segja kva som ligg burtanfor basaltpillarane i vest?» Kor som er borda eg ved neste fullmåne det Kvite Skipet, og forlet med den tvikande skjeggute mannen den gilde hamni i retning uferda hav.

Himmelfuglen flaug fyri, og leidde oss mot basaltpillarane i vest, men denne gongen song ‘kje roarane mjuke songar under fullmånen. I hugen min vilde eg ofte fyrestilla meg det ukjende landet Cathuria med sine prangande lundar og palass, og vilde undra meg yver kva slags nye gledor som der venta på meg. «Cathuria,» vilde eg segja til meg sjølv, «er tilhaldsstaden åt gudane og landet til uteljelege gullbyar. Skogane der er av aloe og sandaltre, i tillegg til dei angande lundane i Camorin, og det flagrar millom trei gilde fuglar søte med song.

På dei grøne og blomute fjelli i Cathuria stend tempel av rosa marmor, rike med utskorne og målte underverk, og på deira gardsplassar kjølege sylvfontenor, der medrivande musikk kling frå dei angande vatni som kjem frå den grottefødde elvi Narg. Byane i Cathuria er i tillegg umkrinsa av gylne veggjer, og deira brusteinar er ogso av gull. I hagane til desse byane er merkverdige orkidear, og parfymerte sjøar som hev botnar av korall og rav. Um notti er gatone og hagane tende med lystige lanternor skapte frå dei trifarga skali til skjelpadda, og her kling dei mjuke tonane til songaren og luttspelaren. Husi i byane til Cathuria er alle palass, kvart av dei bygde yver ein angande kanal som ber med seg vatnet til den heilage Narg. Av marmor og porfyr er husi, og taklagde med glitrande gull som gjev atterskin av solstrålane og forsterkar prakti til byane medan lukkesalege gudar iattek dei frå fjerne toppar.

Bjartast av dei alle er palasset til den store drotten Dorieb, som sume segjer er ein halvgud og andre ein gud. Høgt er palasset åt Dorieb, og talrike er marmortårni på det sine veggjer. I det sine vide hallar hev mange folkemengder samlast, og der heng aldrane sine trofé. Taket er i tillegg av reint gull, sett uppå høge søylor av rubin og asur, og med slike utskorne gude- og heltebilete at dei som kiker upp til dei høgder virkar til å leggja sitt blikk på det livande Olympen. Golvet i palasset er av glas, og under det renn det lumskt upplyste vatnet til Narg, gildt med prangande fisk som ikkje er kjend burtanfor grensone til vyrde Cathuria.»

På dette settet vilde eg tala til meg sjølv um Cathuria, men heile tidi vilde den skjeggute mannen råda meg til å venda attende til den gilde strondi i Sona-Nyl: for Sona-Nyl er kjent millom menn, medan ingen hev nokosinne sett Cathuria.

Og på den ein-og-trettiande dagen me fylgde fuglen, skoda me basaltpillarane i vest. Innhylla i skodda var dei, slik at ingen mann kunde sjå burtanfor dei elder sjå deira ende – som sume sanneleg segjer strekk seg til himmelen. Den skjeggute mannen baud meg atter venda attende, men eg sansa honom ikkje: for ut frå skodda burtanfor basaltpillarane tykte eg det kom tonar frå songarar og luttspelarar; søtare enn dei søtaste songane frå Sona-Nyl, og tonande mine eigne lovsongar; lovsongar um meg, som hadde ferdast langt frå fullmånen og halde til i Fantasilandet. So til ljoden av melodiar sigla det Kvite Skipet inn i skodda millom basaltpillarane i vest. Likevel, då musikken stogga og skodda kvarv burt, skoda me ikkje landet Cathuria, men ein rasande ovsterk sjø, som bar med seg vår hjelpelause bark mot eit ukjend mål. Snarleg deretter kom for øyro våre det fjerne toreveret frå fallande vatn, og fyri augo våre kom på horisonten langt framme den ovstore spruten frå eit gigantisk fossefall, der alle verdi sine hav fell ned i avgrunnar av inkje.

Då sa den skjeggute mannen til meg, med tåror på sin kjake, «Me hev avvist det vene landet Sona-Nyl, som me aldri meir skoda skal. Gudane er større enn menneskji, og dei hev sigra.» Eg let då att augo mine innan samanstøyten eg visste vilde koma, slik stengjande ute synet av himmelfuglen som slo sine hånande blåe vengjor yver kanten av vassfallet.

Zdzislaw Beksinski

Ut av denne samanstøyten kom myrke, og eg høyrde skriki til menn og ting som ikkje var menn. Frå aust kom sterke vindkast, og kjølte meg ned der eg krøkja meg saman på den fuktige steinhella som hadde rise upp under mine føter. Då eg deretter høyrde nok ein smell opna eg augo mine og skoda grunnmuren til det fyrtårnet som eg hadde sigla frå for so mange aldrar sidan. I myrkni nedunder tårna det ovstore uklåre umrisset av eit farty som vart knust mot dei nådelause steinane, og då eg skoda ut yver havgapet såg eg at ljoset hadde svikta for fyrste gong sidan farfar min hadde aksla ansvaret for det.

Det som meir er, i dei seine vakttimar som fylgde den notti, då eg gjekk inn i tårnet, såg eg på veggjen ein kalendar som hekk som den hadde gjort i den stundi eg sigla burt. I daggryet steig eg ned tårnet og speida etter vrakrestar millom steinane, men det eg fann var kun dette: ein merkeleg daud fugl som sitt fargeskjær var av den asurblå himmelen, og ei einsleg knust mast, meir kvitlett enn bylgjetoppane elder snjoen på fjelli.

Deretter fortalde havet meg aldri meir sine løyndomar: og sjølv um månen talrike gonger hev skine full og høgt på himmelen, kom det Kvite Skipet frå sør aldri meir att.

Relatert 

Villsvinet og bjørnen – René Guénon

Den spekulative vendingen

Om det magiske synet på livet

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton

Å vente på den nye sol – Peter Kingsley

Hva hender egentlig etter at krisen rammer? Noen ganger kan en krise virke stimulerende på skaperkraft, andre ganger virker den bare lammende. Et av de verste jordskjelvene i moderne italiensk historie rammet L’Aquila den 6. april 2009. Middelalderbyen ble lagt i grus, byens indre er selv etter flere år et tomrom, preget av avmakt og mafia.

Av Emma Gerritsen, samfunnsredaktør i Samviten. Foto (samtlige): Emma Gerritsen 

- L’Aquila er akkurat som en smultring; det har et hull i midten, mens utkanten ekspanderer.

Fabrizio Pambianchi ruller omhyggelig en røyk mens han putter filteret i høyre munnvik. Omsider tenner han den og tar et dypt drag mens han skuer ut over fjellbyen, eller rettere sagt, byggeplassen.

Der er det et virvar av trange smug, omringet av bygninger og kirketårn inntullet i rekkverk. En enslig rotte piler av sted og forsvinner i en sprekk i veggen. Én sprekk blant mange. Hauger av grus fra sammenraste hus ligger strødd utover. I mellom dem titter noen grønne gresstrå opp. Støvpartikler danser i de få solstrålene som kjemper seg gjennom et ellers truende skydekke. Stillheten er total. Det lukter kritt. Og morkent. Her og der henger klesvasken fortsatt foran vinduene, akkurat som om den ble hengt opp i går. De falmede fargene og fortærte stoffene forteller imidlertid en annen historie. Historien om en by der klokken for lengst har sluttet å tikke.

Fire år har gått. Folk har riktignok flyttet ut av teltleirene og drabantbyer bygges utenfor sentrum, men i selve bykjernen virker det som om tiden har stått stille og rekonstruksjonen går tregt. Byfolket begynner å lure på om de i det hele tatt vil kunne vende hjem igjen innen tiårsperioden regjeringen har beregnet at oppbyggingen vil ta.

Hjemløs
L’Aquila er delt i to perioder: Før jordskjelvet og etter jordskjelvet. Fabrizio minnes godt natten som rystet både byen, samfunnet og enkeltmennesket. Et drøye 30 sekunder skjelv som nådde 6,3 på Richters skala lot byen gå i grus, tok 309 menneskeliv, og gjorde 67 000 mennesker hjemløse.

– Natten da jordskjelvet kom var jeg hjemme. Rundt ett – tiden ringte min ekskone; «Det skjelver, det skjelver» ropte hun i røret. Jeg ba henne ta med våre to sønner og komme til meg. På det tidspunktet bodde jeg i et lite hus i skogen med bare en etasje. Det var mindre fare for at det skulle rase sammen.

Han ser bort mot et usynlig sted, hensunket i tanker. Nesen er litt bøyd. Et hint av smilerynker er synlig rundt øynene, men han smiler ikke. Alvorsrynkene blir dypere. Skjegget er ikke kjemmet på noen dager, og det furete ansiktet bærer preg av vær og vind. Det samme gjør hendene. Han knuger dem sammen og fortsetter:

- Hun kom straks og la seg ved siden av meg med både klær og sko på. Jeg sa til henne «selv om vi er skilt trenger du virkelig ikke å sove med alle klærne på, og i hvertfall ikke sko!» Hun svarte at hun fryktet et større skjelv ville komme, og at hun ville være klar til å løpe. Hun hadde rett.

Klokken 03:32 kom det store sjokket. Eller nei, hva heter det på norsk? Den italienske aksenten preger hvert ord. Morsmålets særegenhet har ikke sluppet tak, selv etter å ha tilbrakt åtte år i Norge. Tonene springer fra høyt til lavt på null komma niks.

Fabrizio Pambianchi (49 år) er en av grunnleggerne til den politiske organisasjonen 3e32 som oppstod i kjølvannet av jordskjelvet.

- Skjelvet, skyter jeg inn.

- Ja skjelvet, sier han, nikker, og fortsetter, – Vi satt oss inn i bilen. Det gikk fint med oss. Ikke alle var like heldige. Stemmen dør. Han ser ut i tomrommet og stryker hånden gjennom det tynne håret.

- Galskap. Det var galskap. I ettertid også, sier han. – Mange har mistet alt! Identitetspapirer, verdisaker. Alt! Man fikk heller ikke lov å gå tilbake til huset sitt for å hente gjenstandene.

Han forteller at to dager etter skjelvet kom det busser som fraktet folk til hoteller ved kysten, rundt hundre kilometer unna. Andre søkte ly hos slektninger og mange, deriblant han selv, ble innkvartert i teltleir utenfor byen.

- Sivile styrker ga oss både et merke vi måtte bære, og ordre å følge. Vi fikk ikke sørge og måtte holde oss rolige. Koffeinforbud ble innført og klovner forsøkte å dempe den trykkende stemningen. Berlusconi sa til oss: «Se på dette som en campingferie.» Det var absurd!

Fire år har gått. Folk har riktignok flyttet ut av teltleirene og drabantbyer bygges utenfor sentrum, men i selve bykjernen virker det som om tiden har stått stille og rekonstruksjonen går tregt. Byfolket begynner å lure på om de i det hele tatt vil kunne vende hjem igjen innen tiårsperioden regjeringen har beregnet at oppbyggingen vil ta.

Den nye byen
Rett etter jordskjelvet trengte folk et hjem. Det ble straks satt i gang et boligprosjekt. Det såkalte C.A.S.E-prosjektet bestående av 4600 boliger, som på folkemunnet kalles Berlusconi-boliger. De ligger 5 til 10 km utenfor sentrum, og kan huse 14 000 mennesker. 22. januar 2010 var boligene ferdigstilt, noe den daværende statsminister Silvio Berlusconi var meget stolt av. Ikke alle var like begeistret, og ifølge kritikerne var boligene verken tilknyttet offentlig transport eller tjenester. I tillegg oversteg de budsjettet, og det var det kun plass til en brøkdel av alle som hadde mistet hjemmene sine. Mange av de heldige, nye beboerne har idag til felles at de ikke føler seg hjemme i den såkalte «New Town».

Ciccozzi Totani foran hans hus, som fortsatt er ubeboelig.

Et høyt gjerde skiller en mann og hans hus. – La mia casa, sier han. Mitt hus. Han trekker meg forsiktig i armen og peker mot en dør som står på gløtt. Han begynner å gå. Jeg følger etter. Vi går inn i et bygg. På bakken ligger det små velstelte hauger av grus. Det lukter sandstein. Det prikker i nesen. Mose og fuktskader vitner om at bygget har stått tomt i lang tid. Den eldre mannen peker oppover mot et sprukket vindu. Der bodde han før. Ved døren henger det en ringeklokke. Den fungerer ikke lenger. Navnene til beboerne står enda inngravert. Mannen peker på sitt navn. Ciccozzi Totani. Jeg spør på gebrokkent italiensk når han tror han kan vende tilbake. Han hever skuldrene og rister på hodet. – Jeg vet ikke, sier han.

Med byen lagt i grus, føler mange at både identiteten og kulturen er dem frarøvet, og de lengter tilbake til livet de en gang hadde.

Uten mål og mening
Jeg nærmer meg hovedgaten. Det har begynt å regne. Tunge, store dråper faller ned mot bakken. En håndfull mennesker vandrer rundt. Flere strømmer til. Gamle ektepar, unge fedre, gravide kvinner, barn, studenter. De er, som meg, på vei til kafeen. En av de få som er igjen i byen. Rett utenfor står en militær patrulje. Litt lenger bort patruljerer flere. De har vært permanent tilstede i gatene etter jordskjelvet, for å holde tilsyn med de avgrensede “røde soner” som beskytter mot plyndring og ras. Antallet mennesker med uniform er større enn dem uten. Surrealistisk. En scene tatt direkte ut fra etterkrigstiden, eller rettere sagt en etterjordskjelvstid.

Fabrizio: - Soldatene i gatene er myndighetenes måte å vise deres tilstedeværelse på.

To gutter streifer rundt i gaten. De setter seg omsider ned ved kafeen. De bestiller øl, tøyser med hverandre på italiensk og blir stående og henge en stund foran bardisken.

- Snakker dere engelsk? spør jeg.

Den eldste av dem snur seg rundt.

- Jeg snakker engelsk, sier han. Han heter Alessandro. Vennen heter Marco.

- Hvor er alle menneskene? spør jeg forundret.

Han humrer lavmælt, trekker på skuldrene og sukker. Guttene går enda på videregående skole, litt utenfor byen. De forteller at de sosiale møtepunktene forsvant med skjelvet og at folk finner andre steder å møtes.

- Både boliger, kommersiell virksomhet og møteplasser har blitt flyttet til utkanten. Byen har blitt mindre og pulsen er borte.

Han står lent mot bardisken og hviler hodet i hendene.

- På en vanlig lørdag for eksempel, henger vi bare rundt her på denne kafeen og drikker kaffe og øl hele dagen.

Alessandro forteller at mengden med alkohol og narkotiske stoffer har økt mye siden jordskjelvet inntraff, trolig fordi mange er deprimerte og kjeder seg. Med byen lagt i grus, føler mange at både identiteten og kulturen er dem frarøvet, og de lengter tilbake til livet de en gang hadde.

Forfatteren av «Gomorrah», Roberto Saviano, skrev åtte dager etter jordskjelvet at Gomorrah mafiaen har vært enormt aktiv i Abruzzo regionen de siste årene. Han advarte mot infiltrasjon når det gjaldt kontrakter, byggetillatelser og helsevesenet.

Frykter et nytt Pompeii
Jeg er forvirret. Hvorfor bygges det boliger utenfor byen? Hvorfor går rekonstruksjonen av sentrum så tregt?

Jeg fant straks ut at jeg ikke var den eneste som lurer på dette. Byfolket er forvirret, sinte og slitne av det hele. Og mest av alt har de mistet tilliten til myndighetene.

- Husker du historien om Pompeii? spør en kvinne med kort, brunt hår. Hun sitter utenfor kafeen og nipper til en kaffe. Hun heter Marzia og er tjue år gammel. Marzia er fra L’Aquila og har bodd i byen hele livet.

- Byen som ble undergravd i aske? spør jeg prøvende.

- Akkurat! Den ble aldri bygget opp igjen. Vi frykter at L’Aquila blir det nye Pompeii. Folk er lei av å vente og mange flytter. Av de rundt 100 000 innbyggere i 2009 er det bare mellom 60 000 og 70 000 igjen. Situasjonen er fastlåst.

Hun er langt fra den eneste som mener dette. Oppbyggingen av byen er beregnet på 4,3 milliarder euro, men bare en tiende del av det lovte budsjettet har blitt utbetalt. Den 6. mai varslet ordføreren av L’Aquila, Massimo Cialente, sin avgang dersom forhandlingene ikke kommer i havn innen to uker. Det er ikke første gang han trekker det kortet. Signalene fra regjeringen er motstridene, og klagene lyder som følger: «L’Aquila holder på å bli drept under det tunge italienske byråkratiet».

Et vanlig syn i ‘L’Aquila

Infiltrasjon og motvekt
«Jordskjelvet var en katastrofe for de fleste, men en mulighet for andre», sa Sabina Guzzanti, regissøren bak dokumentaren Draquila, som omhandler situasjonen i L’Aquila.

Rett etter jordskjelvet advarte ulike institusjoner og organisasjoner mot infiltrasjon av mafiaen. Forfatteren av «Gomorrah», Roberto Saviano, skrev åtte dager etter jordskjelvet at Gomorrah mafiaen har vært enormt aktiv i Abruzzo regionen de siste årene. Han advarte mot infiltrasjon når det gjaldt kontrakter, byggetillatelser og helsevesenet. Flere hendelser før jordskjelvet har også ført til spekulasjoner om korrupsjon.

Uker i forveien varslet forskeren Gioacchino Giuliani, at et større skjelv ville ramme regionen. Leder av  sivilforsvaret Guido Bertolaso truet straks med å politianmelde ham for å spre falsk alarm blant folket. I tillegg arrangerte han en pressekonferanse for å dempe frykten. Der deltok seks forskere og en offentlig  tjenestemann som alle nå er dømt til seks år fengsel for uaktsom drap pågrunn av risikobagatellisering.

Dommen er ikke trådt i kraft enda. Den ble møtt med mye kritikk, spesielt fordi et jordskjelv ikke kan varsles med nøyaktighet. I tillegg mener mange at de syv er nøye utpekt som syndebukker for å holde oppmerksomheten vekk fra de egentlig ansvarlige: Berlusconi – regjeringen, korrupte byggeselskap og eiendomsmeglere. Regjeringen har i lang tid forsømt evakueringsplaner for befolkningen i L’Aquila. Forskningsrapporter og prosjekter som ville redusert skadene ved jordskjelv i Abruzzo-regionen, er stuet bort av myndighetene.

Hus og eiendeler ligger fortsatt i ruiner.

Den dømte embetsmannen, Franco Barberi, uttalte at et lignende jordskjelv i California ikke ville ha drept et eneste menneske. Han frykter inneblanding av mafiaen før skjelvet, da mange moderne bygg som skulle være seismikkresistente kollapset grunnet dårlig materialeri byggeprosessen.

- Italia er som et trebent bord: Et bein til investorer, et annet til politikerne og et tredje til mafiaen. Berlusconi og hans mange hender utgjør bordflaten som holder det hele sammen. Derfor tror jeg heller ikke et regjeringsskifte vil endre kurs for L’Aquila. Fremtiden liggeri våre egne hender.

Den unge journalisten Alessandro Tettamanti lener seg bakover i kontorstolen, mens han stryker noen svarte krøller bort fra ansiktet. Vi befinner oss i redaksjonen til News Town, en uavhengig nettavis som ble opprettet i mars, 2013. Han er en av grunnleggerne og jobber der fast sammen med fire andre.

- Hvorfor startet dere et eget pressekorps? spør jeg.

- På grunn av de enorme ødeleggelsene jordskjelvet brakte med seg er faren for korrupsjon enorm på alle plan. Derfor er det et enda større behov for grundige bakgrunnsartikler og analyser som når ut i det offentlige. Vi opplevde mangel på dette i eksisterende medier.

«Det har han nok rett i», tenker jeg, «Det hjelper ikke særlig når Berlusconi eier en stor del av italienske medier, og hans selskap, Mediaset, kontrollerer tre av de sju store TV-kanalene i Italia.»
Alessandro snakker fort. Ordene er engelske, aksenten italiensk. I ny og ned taster han inn et ord i Google translate. Han forteller at ideen om å starte et pressekorps oppsto under  trillebåraksjonen ett år etter jordskjelvet inntraff. Innbyggerne var misfornøyde med myndighetenes håndtering av gjenoppbyggingen og hjelpearbeidet. Aksjonen nådde internasjonale medier. Også i Norge.

Jeg minnes en filmsnut Fabrizio viste meg tidligere. Folk ropte «L’Aquila! L’Aquila! » Så skiftet scenen. Et sammenstøt med politiet. Noen ble slått. Blod dryppet ned langs tinningen.

- Vi begynte på bar bakke. Vårt eget engasjement drev oss. Vi ønsket å fokusere på nyheter fra byen. En by som er i konstant forandring. Jeg håper at News Town kan gjøre en forskjell, avslutter han. Ansiktsmil. De mørke øynene glitrer.

Inne i “smultringhullet”

Felles skjebne
Det er mandagskveld. Jeg går gjennom en port som er voktet av en ørn i stein. Byens navn. Store sandsteinfargede bygg står forlatt. Det gamle psykiatriske instituttet er for lengst ute av bruk. En grusvei tar av til høyre mot et frodig område med høye bartrær. Jeg følger veien til et lite hus blir synlig. Flere skur dukker opp jo nærmere jeg kommer. Campingvogner, brakker, og et enormt hvitt konserttelt er å finne. Bebyggelsen er fiffet opp med farger, former og mye graffiti. Der bor Fabrizio, sammen med fire andre.

- Ciao! Fabrizio hilser.

Vi går inn i et rom som fungerer som stue. Det er flere mennesker der. – Buonasera, hilser de. God kveld. Noen klimprer på en gitar. Andre tøyser og snakker muntert sammen. En djembe ligger på den røde, slitte sofaen. Brødsmuler på salongbordet, sammen med en haug aviser. I et hjørne står det bannere som er rullet sammen. Veggene er dekorert med malerier og tegninger. Et lite hus er avbildet. Inni står det skrevet «galehuset».

- Det står jo på norsk, sier jeg, overrasket.

- Haha, ja, det er min norske tenåringsdatter som har skrevet det. Etter å ha tilbrakt ni horrible måneder i teltleiren var vi en gjeng på femten som ønsket et annet sted å bo. Vi okkuperte dette området og døpte det om til Case Matte, som betyr galehuset. Vi synes det var et passende navn, både fordi vi befinner oss på området til den psykiatriske klinikken og fordi situasjonen rett og slett er galskap.

Case Matte (galehuset)

Ansiktet er ikke så alvorstynget lenger. Han smiler og legger til:

- Mange kaller oss sigøynere, men vi liker det best slik. Etter hvert flyttet folk ut, men vi har beholdt det som base for politiske aktiviteter, konserter og annet.

Øynene mine streifer veggen og blir hengende ved et bilde av mennesker med bannere oppå hauger av murrester. Fotografiet er datert til februar 2010.

- Hva gjorde dere der? spør jeg.

- Nesten et år etter jordskjelvet kom, var enda ikke noe blitt gjort i sentrum. Da holdt vi en stor demonstrasjon. Ja, vi demonstrerte mye. Vi hadde et jordskjelv inni oss! Bare tenk deg at du ikke fikk lov til å gå rundt i Bergen sentrum lenger! Stemmen hever seg noen hakk, og de ellers milde blå øynene funkler.

- Det ville ha vært helt grusomt! sier jeg. – Helt uvirkelig.

- Ja, det er det.

Det er stille. Et minutt, kanskje to. Så begynner Fabrizio å snakke.
- Jordskjelvet var en katastrofe på mange plan. På en annen side brakte det oss tettere sammen, og det gjorde oss sterkere. Fra høyere til venstre, og folk i alle aldre samlet seg. Vi har en felles skjebne og et felles mål; oppbygging av byen.

- Hva tror du fremtiden blir? spør jeg omsider.

- Jeg vet ikke, han trekker på skuldrene og rister på hodet. – Kanskje rekonstruksjonen tar ti år, kanskje tretti. Det er for tidlig å si. Men vi vil fortsette å kjempe for byen vår helt til den er bygget opp igjen! Han slår knyttneven i bordet. Så legger han til – Og for en åpenhet, slik dere har i Norge.

L’Aquila ligger i Abruzzo-regionen, 100 km nordøst for Roma og er omringet av fjell.

L’Aquila slutter ikke å skjelve
Jordskjelvet i april 2009 var ett blant mange. Allerede i desember 2008 var det registrert seismikkaktivitet i området, og bakken har enda ikke sluttet å skjelve. Det har heller ikke befolkningen.

For unge Alessandro er det viktigste å bli i byen, for å prøve å skape et nytt liv her. Journalisten fra News Town stiller seg bak dette utsagnet. Også Marzia ønsker å bli. Hun ønsker å se sine barn vokse opp i L’Aquila, slik hun kjente den fra barndommen. I de få dagene jeg besøkte byen, opplevde jeg et enormt pågangsmot blant folket, tross skuffelse og sinne. Mange har mistet tilliten til myndighetene, men troen på forandring er stor. «Sammen står man sterk» er et ordtak på norsk. I L’Aquila er det realiteten.

Å tette igjen smultringen
Det er tirsdag. Duggdråpene ligger fortsatt på bladene og fuglene kvitrer av full hals. Fabrizio sitter foran Case Matte, galehuset. Han ser utover landskapet. Snødekte fjell og vidstrakte åkre bølger mot horisonten. Han ruller en røyk. Han fikler en stund med den i hendene, før han omsider tenner den. Små røykringer dannes i morgenluften. Jeg setter meg ned ved siden av ham og vender ansiktet andre veien. Heisekraner står urørlig over byen. Jeg sier – Jeg håper dere lykkes med å tette igjen smultringen.

Relatert
Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami
Beretningen om et varslet sammenbrudd
Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Hva styrer verdens utvikling, hva ligger bak de historiske prosesser vi nærmest oppfatter som en naturlov, og hva kan vi egentlig vente oss av fremtiden? Immanuel Wallerstein forsøker med sin verdenssystemanalyse å gi noen svar. Les del II her.

Utdrag fra et lengre essay som opprinnelig stod på trykk i tidsskriftet Vagant nr. 4, 2012, omarbeidet og tilrettelagt for KULTURVERK. Av Magne Stolpnessæter, statsviter og redaksjonsmedlem KULTURVERK.

Liberalismen var ikke bare en metaideologi som assimilerte konkurrerende ideologier, men også et gigantisk harmoniserings- prosjekt som tok sikte på å glatte over klassemotsetningene.

FRA LIBERALISMENS DØD TIL UTOPIENES GJENKOMST

Et økende strukturelt trykk på profittnivået sammenfaller med erosjonen av staters legitimitet. Ifølge Wallerstein har brorparten av statene innenfor verdenssystemet slitt med svekket legitimitet helt siden overgangen mellom 1960- og 1970-tallet.  Fra hans ståsted var ikke Østblokkens og Sovjetunionens selvlikvidering i 1989-1991 det store vendepunktet, men snarere fortsettelsen på den irreversible systemundergraving som startet under det Wallerstein kaller for «verdensrevolusjonen» i 1968.  Den ideologiske overbygning som dominerte det kapitalistiske systemet i nærmere 200 år frem til 1968 var liberalismen.

Dette er ikke det samme som markedsøkonomisk nyliberalisme, men er i Wallersteins ordbruk verdenssystemets rådende geokultur i årene 1789-1968: «[Geokultur er] et sett av verdier og grunnleggende regler som styrer belønningene innenfor systemet og skaper illusjoner som overbeviser medlemmene om å akseptere systemets legitimitet. Det finnes alltid mennesker og grupper i et verdenssystem som avviser de geokulturelle verdiene helt eller delvis, og som til og med kjemper mot dem. Men så lenge majoriteten av systemets kadrer aksepterer verdiene aktivt, og majoriteten av vanlige folk ikke er aktivt skeptiske, kan vi si at geokulturen finnes og at disse verdiene dominerer».

Under verdenssystemets første 300 år eksisterte ingen etablert geokultur. Den franske revolusjonen endret på dette, og etablerte to nye prinsipper: de politiske forandringers normalitet og folkesuvereniteten. Dermed oppstod de tre politiske ideologiene konservatisme, liberalisme og sosialisme. De konservative ville ha så langsomme endringer som mulig, mens sosialistene ønsket å maksimere forandringenes hastighet i retning av et ikke-hierarkisk samfunn. Liberalismen var på sin side ment å være det politiske «sentrum» eller «middelveien», der fremskrittet verken skjedde for langsomt eller for hurtig. Liberalerne forsøkte å fullende systemet, ikke forandre det: oppnå «historiens slutt» som en evig «rasjonell reformisme».

Moderne ruin fra kriserammede Detroit

I 1848 seiret liberalismen definitivt, ikke bare ved at de konservative ble trukket mot den, men også fordi sosialistene kapitulerte. Allmenn stemmerett, den gryende velferdsstaten og nasjonal identitet var liberalismens trumfkort i overgangen til det 20. århundret. Liberalismen var ikke bare en metaideologi som assimilerte konkurrerende ideologier, men også et gigantisk harmoniseringsprosjekt som tok sikte på å glatte over klassemotsetningene. Oktoberrevolusjonen endret ikke på dette, til tross for en revolusjonær agenda. Bolsjevismen endte opp med å være underordnet den liberale metaideologi da de sovjetiske lederne i stort monn hjalp til med å temme de farlige klassene.

Det var ingen revolusjonær statsmakt som detroniserte den liberale metaideologien, men de stigende forventningers misnøye. Svekkelsen av det såkalte «gamle venstre» (primært de sovjetorienterte kommunist- partiene, men også de nasjonale frigjøringsbevegelsene, sosialdemokratene og sosialliberalerne) berodde på massiv desillusjon. Verdensrevolusjonen i 1968 fratok det gamle venstre en legitimitet som til da hadde vært forankret i troen på kontinuerlig materielt og politisk fremskritt.  Konsekvensen på kort og mellomlang sikt var som kjent den reelt eksisterende sosialismens kollaps. Men kommunismens bortgang var i beste fall liberalismens pyrrhosseier. På toppen av dette har den sosiale polariseringen mellom fattig og rik vokst eksponentielt siden 1970-tallet.

Uansett vil det være en katastrofal unnlatelsessynd dersom vi ikke klarer å forestille oss et alternativ til det kapitalistiske verdens- systemet, hevder Wallerstein. Gjør vi ikke det, vil utfallet bli oligarkiets diktatur eller sågar et økologisk-materielt sammenbrudd.

Til tross for en nesten universell (men i minkende grad) oppslutning om markedsideologien blant elitene, har ikke verden blitt mer harmonisk det siste tiåret. Likevel: Er det ikke vel tidlig av Wallerstein å erklære liberalismen «død»?  Frem til nå har ikke store revolusjoner lykkes i å velte det bestående. Utbrudd som den franske og den russiske revolusjon fant sted under verdenssystemets «hverdag» med god distanse til det Wallerstein hevder er dets begynnelse (1450) og slutt (2050-2100). Umiddelbar drakonisk innsats frembrakte derfor minimale virkninger på lengre sikt, og systemet ble omsider brakt til likevekt. Det veldige antirevolusjonære fiendskap de etablerte makter viste var nærmest en systemisk lovmessighet.

Jacek Yerka: “Eruption”

Sosialiststatene var heller aldri autonome enheter frikoblet fra verdenssystemet.  Siden 1968 har systemet imidlertid fluktuert i økende grad, og vi har omsider havnet i en prosess Wallerstein kaller forgreining [bifurcation]. Vi går to mulige fremtider i møte: en enda mer undertrykkende og hierarkisk verdensorden enn den rådende, eller en friere og reelt demokratisk verden med radikal sosial utjevning. Det eneste som er sikkert, slik Wallerstein ser det, er at kapitalismen er dødsdømt. I løpet av de neste tiårene vil den bli forkastet både ovenfra og nedenfra. Innenfor oligarkiet finnes allerede de som spør seg om kapitalismen virkelig er i stand til å sikre deres materielle interesser, og som ikke er fremmede for en mer brutal utbytting enn den som finnes i dag. Samtidig søker stadig flere grasrotbevegelser rundt omkring på planeten andre alternativer enn de markedet og stemmelokalene tilbyr. I tider som denne vil den strukturelle determinismen reduseres betraktelig. Individuell innsats har en potensielt større innvirkning.

Er dette «et øyeblikk for utopier» eller «utopistikk»? Wallerstein synes kanskje ikke å være helt enig med seg selv. Der utopistikken er en nøktern og realistisk vurdering av alternative historiske systemer, er utopier en virkelighetsflukt. Men er dette skillet fruktbart og nødvendig?  Uansett vil det være en katastrofal unnlatelsessynd dersom vi ikke klarer å forestille oss et alternativ til det kapitalistiske verdenssystemet, hevder Wallerstein. Gjør vi ikke det, vil utfallet bli oligarkiets diktatur eller sågar et økologisk-materielt sammenbrudd. Innen 2050 eller 2100 vet vi mer.

Relatert

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

Ikke min krig –Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Hva er neoliberalisme?

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

I vid forstand er humanisme en tenkning og etikk som bygger på – og hegner om – det humane, det menneskelige. Men hva er ”det humane”? Svaret på dette må nødvendigvis springe ut fra et bilde av hva et menneske er. Og mangler humanismen et begrep for det genuint menneskelige, vil den fort kunne gli over til å bli anti-human eller transhuman. Dette er en tendens som har vært der lenge, men som nå – etter hvert som samfunnet i det store og hele blir ”humanistisk” – er i ferd med å få en mer akutt realitet. I og for seg moralske og velmenende humanister strever med å finne gode grunner til å avvise transhumanismens forlokkelser om å ”forbedre mennesket”.

Av Trond Skaftnesmo. Faglig bakgrunn fra biologi (Naturforvaltning, UMB) og filosofi (hovedfag, UiO). Har utgitt fem fagbøker innenfor grensefeltet biologi/filosofi. Hans siste bok, Folkefiender, kom høsten 2012. Han har nylig også oversatt Thomas Nagels bok, “Mind & Cosmos”. Den kom ut på norsk i september 2013, med tittelen: Sinn og kosmos. Hvorfor den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen nesten helt sikkert er feil. Paradigmeskifte Forlag - www.paradigmeskifte.nu.

Hvis vi ikke kan tenke fritt, kan vi heller ikke handle fritt – dvs. rasjonelt, ut fra tankemessige grunner. Og da er all moralitet et spørsmål om eksterne krefters spill, de være seg biologiske eller sosiale. Selve ideen om en etikk begrunnet i rasjonelle, gjennom- tenkte og frie valg, en idé som står sentralt for humanismen, blir da en illusjon.

En begrepsavklaring

I sin vide og historiske betydning, har betegnelsen ”humanisme” en klart positiv ladning. Denne vide betydningen er imidlertid uskarp. Den skiller fremfor alt ikke mellom en humanisme som bygger på et religiøst eller spirituelt grunnlag og en som ikke gjør det. Men det er et verdenshav av forskjell mellom menneskesynet til en renessansehumanist som Pico della Mirandola og en human-etiker som Levi Fragell.

Eierskapet til betegnelsen humanisme er blitt omstridt. Etter hvert som de human-etiske organisasjonene har vokst seg store og sterke, har de begynt å gjøre krav på ordet. I Sverige byttet Human-Etiska Förbundet i 1999 navn til Humanisterna. Sammen med andre nasjonale human-etiske forbund, er de tilsluttet Den internasjonale humanistunionen. [i] Skjønt også de norske humanetikerne gjerne vil reservere betegnelsen humanist for seg, møter de motbør blant religiøst funderte humanister, som minner dem på at ”vi var der først”. Det så vi sist i 2011, under debatten rundt Dag Hareides bok Hva er humanisme.[ii]

Jeg vil i det følgende innrømme human-etikerne et midlertidig eierskap til betegnelsen humanisme. Eierskapet er begrenset til dette essayet og er gitt av rent praktiske grunner, fordi det er denne typen humanisme som her skal drøftes og fordi det rent språklig er enklest slik. Samtidig gir jeg Hareide rett i at dette, saklig og historisk, er en utilbørlig innsnevring av begrepet. Ja, jeg vil gå et skritt lengre. Jeg vil forsøke å vise at humanismen – altså den human-etiske – grunner seg i et menneskebilde som mangler et begrep for det genuint menneskelige, og som derfor hele tiden står i fare for å gå den antihumane / transhumane ideologiens ærend.

Hva mangler?

En humanisme uten begrep om det genuint humane? Det er selvsagt en drøy påstand, som må begrunnes nærmere. Min begrunnelse vil her begrense seg til å vise at humanismen ikke kan oppfylle det minimumskrav, som må stilles til enhver etikk som har mennesket som mål.

Minimumskravet kan formuleres slik: En ekte humanisme må anerkjenne, og ha grunn til å anerkjenne, rasjonalitetsprinsippet – dvs. tenkningens mulighet til å bedømme hva som er sant eller gyldig. 

Kravet kan synes så selvfølgelig at det ikke trenger noen nærmere forklaring. Men likevel, helt kort: Hvis vi ikke kan tenke fritt, kan vi heller ikke handle fritt – dvs. rasjonelt, ut fra tankemessige grunner. Og da er all moralitet et spørsmål om eksterne krefters spill, de være seg biologiske eller sosiale. Selve ideen om en etikk begrunnet i rasjonelle, gjennomtenkte og frie valg, en idé som står sentralt for humanismen, blir da en illusjon.

Det er vel ikke uten grunn at humanistenes medlemsblad heter Fri tanke eller at humanister flest oppfatter det som en hedersbetegnelse å kalles en fritenker. Å realisere frihet og rasjonalitet i tenkning og etikk, har vært et mål for alle humanister. Men hvor fri er egentlig tanken for dagens humanist? En humanisme som avviser en spirituell dimensjon må bygge på en konsekvent ontologisk naturalisme. Filosofen Jon Hellesnes har presist formulert hva en slik naturalisme, eller materialisme, har å si om våre tankeprosesser: ”Alle tankeformer, alle kognitive fenomen og alle påstandar er resultat av nevrobiologiske prosessar i den menneskelege hjernen, kausale produkt, ingenting anna.” [iii]

Hellesnes viser til at dette synet kan ”forsvares” på to måter. I det første scenariet forsøker en å argumentere rasjonelt for det, idet en viser til nevrobiologisk forskning som en mener bringer bevis for at påstanden er riktig: ”Den underforståtte føresetnaden er då at det er mulig, på rasjonelt vis, å finne ut kva som er sant eller gyldig – rett og slett. Dermed er det gjort unntak for den teoretiske påstanden sjølv. Den er nemleg lagt fram som noko anna enn som eit eksempel på eit produkt av nevronale hendingar. Den er faktisk presentert som ein vitskapleg haldbar påstand. Dermed har reduksjonistane i røynda lagt til grunn at ikkje all tankeaktivitet er biologisk determinert: Det finst minst ein teoretisk påstand som er basert på empirisk gransking, eksperimentelle testar og gode resonnement, nemleg den som står til diskusjon. Men innhaldsmessig går tesen ut på det motsette. Den gir ikkje rom for unntak. Alt er biologisk determinert! Ergo: Ved å bli hevda som rasjonelt grunngitt og sann, falsifiserer den reduksjonistiske påstanden seg sjølv. Den fell.”

I det andre scenariet gjøres det intet unntak for tesen selv, men den oppfattes lik alle andre teser som et produkt av en nevrobiologisk prosess. Men da er tesen ”verken sann eller falsk – like lite som det siklet som renn ut ved ein sekretorisk prosess.”

Nominelt bygger humanismen på rasjonalitetsprinsippet. Problemet er at den ikke har noen grunn til det, fordi den oppfatter tenkningen som en materiell prosess, hvis forløp blir fullstendig bestemt av fysiske og kjemiske lover, uten et resterende rom for en ideell orientering; å kunne handle ut fra grunner snarere enn av årsaker. Humanismen gjør seg slik blind for den ideelt autonome instans i mennesket. Dermed er det heller intet genuint humant å hegne om. Og om mennesket i teorien degraderes til et fysisk-kjemisk maskineri, blir en samfunnsmessig og etisk praksis i pakt med dette prinsippet – transhumanismen – noe helt naturlig.

Uttrykket ”moralsk harme” spiller her på at det aktuelle tapet gjelder en moralsk verdi, som en harmes over (eller burde harmes over) å ha mistet. Men hvis tapet ikke blir erkjent for hva det virkelig er, kan harmen rettes mot alt det som minner en om dette tapet, som en hverken kan eller vil gjøre noe med. Mangel-erfaringen blir da til norm. Og det fullmenneskelige bekjempes og forklares som noe ”mystisk” og ”uvitenskapelig”.

Transhumanismen

Transhumanister tar materialismen på alvor og vil gjerne se den konvertert til praktisk handling. De leker ikke med ord, når de sier at de ser på seg selv som biokjemiske maskiner. Problemet er at de også ser på deg og meg som maskiner. Og siden det ikke er noe spesielt ”hellig” ved maskiner, må det være greit å forbedre dem – i dette tilfelle ved genteknologi, kloning, nanoteknologi, robot- og datateknologi, osv. Fremtiden tilhører kyborgen, det maskinforsterkede mennesket. Professor Rodney Brooks ved MIT Artificial Intelligence Laboratory, en ledende transhumanist, erklærer at samvirkende molekyler er ”alt som er”. De har produsert menneskekroppen, som kun er ”…en maskin som handler etter et sett spesifiserte regler. […] Mennesket er ikke noe spesielt, vi er som andre dyr eller maskiner. Vi er maskiner som våre ektefeller, barn og våre hunder. Og nå bygger vi maskiner som vil matche oss og forbigå oss. Motstand er nytteløst.” [iv]

Da Brooks i 2002 kom ut med boken Flesh and Machines: How Robots Will Change Us, skrev New York Times’ bokanmelder: ”…en stimulerende bok skrevet av en av de fremste spillerne på dette feltet, kanskje den fremste spilleren. […] Han tilbyr oss overraskende dype glimt inn i hva det vil si å være menneske.”

Her følger noen av disse glimtene, der Brooks ikke går trett av å gjenta at vi alle er maskiner (s. 173-175):

• Molekylærbiologien har gjort forbausende fremskritt de siste femti årene, og dens mål er å forklare alle egenskaper og detaljer ved livet i form av molekylære interaksjoner. Et sentralt postulat i molekylærbiologien er at dette er alt som er.
• Kroppen, denne massen av biomolekyler, er en maskin som handler i pakt med et sett av spesifiserte regler […]
• Vi er ikke noe mer enn en høyt organisert kolleksjon av biomolekyler.
• Jeg tror at jeg selv og mine barn alle er rene maskiner […] osv. osv.

For dem som ikke er vant til å tenke på seg selv som en maskin, kan slike utsagn virke sjokkerende, nedverdigende, dumme eller ubegrunnede, alt etter som. Men som den rosende bokanmeldelsen i NYT viser, er Brooks ikke alene om å mene at vi er maskiner. Og ledende biologer har lenge forsikret oss om det samme:

•  Du er ikke noe annet enn en pakke nevroner. (Francis Crick)
• Folk er, tross alt, bare ekstremt kompliserte maskiner. (Edward O. Wilson)
• Vi er overlevelsesmaskiner, blindt programmert til å bevare de selviske molekylene kjent som gener. (Richard Dawkins) osv. osv.

Filosofen Stephen L. Talbott har foreslått at denne trangen til å redusere mennesket (og naturen) ned til det maskinelle, kan ha sin bakgrunn i en faktisk erfaring, som svarer til den teoretiske påstanden. [v]

Talbott viser her til en av Carl Gustav Jungs mest fundamentale innsikter: Der noe av personlighetens integrale innhold tapes for bevisstheten, oppstår en mangel-erfaring. Denne presenterer seg gjerne som en følelse av mindreverd, som igjen kan svinge over i det Jung kaller en ”moralsk harme”, et uttrykk for at ”…det manglende element er noe som, sett ut fra følelsen knyttet til tapet, egentlig ikke burde mangle, eller som kunne bringes til bevissthet om en bare anstrengte seg for det.”[vi]

Uttrykket ”moralsk harme” spiller her på at det aktuelle tapet gjelder en moralsk verdi, som en harmes over (eller burde harmes over) å ha mistet. Men hvis tapet ikke blir erkjent for hva det virkelig er, kan harmen rettes mot alt det som minner en om dette tapet, som en hverken kan eller vil gjøre noe med. Mangel-erfaringen blir da til norm. Og det fullmenneskelige bekjempes og forklares som noe ”mystisk” og ”uvitenskapelig”.

En professor i filosofi som planlegger en bok om etikk, kanskje til og med om bioetikk, er et selvbevisst og fremsynt vesen, som det ville være galt å drepe. Richard Dawkins ville kanskje tilføyd at også sjimpanser er tenkende vesener, med sine egne planer for dagen. Men et dagsgammelt barn er ikke det. Deri ligger hele forskjellen for Peter Singer.

Peter Singer

Bioetikken

Et eksempel på denne manøveren finner vi hos Richard Dawkins, i hans takketale da han ble utnevnt til ”årets humanist” av The American Humanist Association (1997). Dette ligger rett nok en del år tilbake i tid, men hverken Dawkins eller humanismen har rikket seg synderlig mye i løpet av de siste tiårene. Så hva har årets humanist å si om mennesket ved en slik anledning? Dette: ”Skulle vi verdsette menneskeliv over alt annet liv? Skal vi reise en kompakt mur rundt arten Homo sapiens, eller skal vi snakke om at det også er andre arter som fortjener våre humanistiske sympatier? Skulle vi f.eks. følge retten-til-liv lobbyen, som er helt fokusert på menneskelig liv, og bedømme livet til et menneskefoster – med evner og egenskaper som en meitemark – over en tenkende og følende sjimpanse? Hva er grunnlaget for dette gjerdet som vi har reist rundt Homo sapiens, selv rundt en liten bit av fostervev?” [vii]

Dawkins har jo i de siste årene gjort seg spesielt bemerket som religionsmotstander og representant for den nye militante ateismen. Dette kunne forlede noen til å tro at han er en outsider og ekstremist i vitenskapens verden. En ideologisk ekstremist er han nok. Men slett ingen outsider. Han holdt i årtier og inntil nylig et sentralt professorat i Oxford til, som det heter, ”offentlig forståelse av vitenskap”. Alle akademiske talerstoler står åpne for ham, og han benytter dem flittig. Høsten 2011 ble han tildelt et æresdoktorat ved Universitetet i Oslo.

Nå er degraderingen av mennesket slett ikke sluttført med Richard Dawkins. Filosofen Peter Singer (utnevnt til ”årets humanist” i 2004 av Council of Australian Humanist Societies) tar det litt lengre. Singer har gitt sentrale impulser til en humanistisk (dvs. biologisk og utilitaristisk) bioetikk. Han er mest kjent for sin bok Animal Liberation fra 1975, som initierte den moderne dyrevernaktivismen. En norsk utgave kom i 2002, med etterord av lederen for NOAH, Siri Martinsen.

I denne boken kjempes det mot den ”speciesismen” (artsdiskrimineringen) som setter ”de menneskelige dyrene” over andre skapninger. Singers etiske verdier følger altså ikke bestemte artsgrenser. Derimot retter de seg etter det aktuelle bevissthetsnivået: ”Jeg konkluderer dermed med at det å ta avstand fra artsundertrykkelse ikke innebærer at alle liv har like stor verdi. Selvbevissthet, evnen til å tenke fremover og ha forhåpninger og ambisjoner for fremtiden, evnen til å ha meningsfulle relasjoner og så videre, er riktignok ikke relevante for spørsmålet om å tilføre smerte – i og med at smerte er smerte, uansett hvilke egenskaper vesenet måtte ha foruten evnen til å føle smerte. For spørsmålet om å ta liv, er disse egenskapene imidlertid relevante. Det er ikke uten grunn at man hevder at et menneske som er selvbevisst, har evnen til å tenke abstrakt, planlegge for fremtiden, kommunisere på en utviklet måte og så videre, har et mer verdifullt liv enn et vesen uten slike egenskaper.” [viii]

Mange vil lese dette som et nokså uproblematisk uttalelse, som kan kokes ned til at det – tross alt – er en vesentlig forskjell mellom mennesker og dyr. Men da har man lest for fort og upresist. Singer uttaler seg ikke om mennesket i sin alminnelighet, langt mindre om ”menneskets iboende verdi”, en forestilling som han ikke vil vedkjenne seg. Han snakker om et gitt utvalg av mennesker, nemlig de som er selvbevisste, som kan tenke abstrakt, osv. Hvilken avgrunn som skjuler seg bak hans formuleringer, får vi pakket ut i hans bok Practical Ethics fra 1979, her sitert fra 2. utgave, 1999: ”Et selvbevisst vesen er klar over seg selv som en distinkt entitet, med en fortid og en fremtid. […] For eksempel kan en professor i filosofi håpe på å skrive en bok som demonstrerer etikkens objektive natur; en student kan se frem til eksamen; et barn kan ønske seg en flytur. Å berøve noen av disse menneskene livet uten deres aksept, er å bryte deres ønsker for fremtiden. Dreper man en snegl eller et dagsgammelt barn, så bryter man ingen slike ønsker, ettersom sneglen og den nyfødte ikke er i stand til å ha slike ønsker.” [ix]

En professor i filosofi som planlegger en bok om etikk, kanskje til og med om bioetikk, er et selvbevisst og fremsynt vesen, som det ville være galt å drepe. Richard Dawkins ville kanskje tilføyd at også sjimpanser er tenkende vesener, med sine egne planer for dagen. Men et dagsgammelt barn er ikke det. Deri ligger hele forskjellen for Peter Singer.

Det er på denne bakgrunn helt konsekvent, når Singer foreslår at foreldre innen viss frist etter fødselen skal kunne avgjøre om den nyfødte skal få leve videre eller ikke: ”I dag kan foreldre velge å beholde eller kassere sitt misdannede [disabled] avkom kun hvis misdannelsen blir oppdaget under svangerskapet. Det er ingen logisk grunn til å begrense foreldrenes valg til disse spesielle misdannelsene. Hvis misdannede nyfødte ikke ble oppfattet å ha en rett til å leve før, la oss si en uke eller en måned etter fødselen, ville det tillate foreldrene, i konsultasjon med deres leger, å velge på basis av en langt større kunnskap om den nyfødtes tilstand enn det som er mulig før fødselen.”

Som eksempler på alvorlige funksjonshemminger som ville kunne kvalifisere til slike eugeniske tiltak, har Singer nevnt Downs syndrom, ryggmargsbrokk og blødersykdom. Om barn med blødersykdom sier han f.eks. følgende: “Anta at en kvinne, som planlegger å ha to barn, har ett normalt barn og deretter føder et hemofili-barn. Byrden av omsorg for det barnet kan gjøre det umulig for henne å takle et tredje barn. Men hvis det misdannede barnet skulle dø, ville hun ha et nytt. […] Når døden til et misdannet spedbarn vil føre til fødselen av et annet spedbarn, med bedre utsikter til et lykkelig liv, vil den totale mengden av lykke være større hvis det misdannede spedbarnet blir drept. Tapet av et lykkelig liv for det første barnet oppveies av gevinst av et lykkeligere liv for det andre. Derfor, hvis det å drepe hemofili-spedbarn ikke har noen ugunstig virkning på andre, ville det totalt sett være riktig å drepe det.” [xi]

Årets humanister, Peter Singer og Richard Dawkins, deler det samme menneskesynet. Dawkins har ikke markert seg like tydelig i bioetikken som Singer, men han gir varm støtte til Singers syn. I et intervju med Singer, som Dawkins gjorde i 2008, åpner han slik: “Peter, I think you must be one of the most moral people in the world…” [xii]

Eugenikken

Den humanistiske bioetikken og transhumanismen har det til felles at de begge målbærer en ontologisk degradering av mennesket, i ytterste instans ned til et materielt og maskinelt nivå. All virkelighet – liv, bevissthet, verdier og rasjonalitet – er i prinsippet reduserbart ned til dette nivået. Og alt over dette nivået er virkninger av det materielle, hvis det ikke – som i den såkalte eliminative materialismen – oppfattes som rene illusjoner.

Dagens humanisme deler denne materialistiske ontologien med bioetikken og transhumanismen. Termen transhumanisme ble introdusert av biologen Sir Julian Huxley i 1957, og den var ment å være positivt ladet. [xiii] Huxley var president i stiftelseskongressen for Den internasjonale humanistunionen (IHEU) i 1952. Han gikk inn for en ”vitenskapelig humanisme”, fundert i rasjonelle og biologiske prinsipper. Den inkluderte eugenikk eller arvehygiene. Huxley var et fremtredende medlem av British Eugenics Society, der han var vise-president i perioden 1937-44 og president i perioden 1959-62. Ideen var å forbedre mennesket genetisk, spesielt ved målrettet bruk av tvangssterilisering. Et sitat fra 1941 viser tenkesettet bak: ”De laveste [sosiale] lag reproduserer seg for fort. Derfor [...] må de ikke ha for enkel tilgang til sykehusbehandling, for ikke å fjerne den siste sjekk av den naturlige seleksjon ved å gjøre det for lett for barn å bli produsert eller å overleve. Lang arbeidsledighet bør være en grunn til sterilisering.” [xiv]

Disse ideene ble naturlig nok mindre populære etter den andre verdenskrig. Nå ble det mindre snakk om tvangssterilisering og mer snakk om frivillige tiltak. For Huxley var det viktigste målet å høyne den gjennomsnittlige IQ i befolkningen, noe han mente også ville høyne samfunnets grad av lykke. Til dette formålet anbefalte han flere frivillige tiltak, så som programmer med inseminasjon av sperma fra Nobelpristakere. Men så sent som i 1963 var Huxley førstetaler på en Ciba-konferanse i London, kalt ”Man and his Future”, der tvangssterilisering igjen var en av tematikkene: ”Har folk overhodet noen rett til å få barn? Det ville ikke være så vanskelig, slik vi har hørt fra Dr. Pincus, for en regjering å putte noe i maten vår, slik at ingen kunne få barn. Så, muligens – og dette er helt hypotetisk – kunne de lage et annet kjemisk stoff som ville reversere effekten av det første, og bare folk som var lisensiert til å få barn ville bli gitt dette andre kjemikalet: Dette er ikke så vilt at vi ikke behøver å diskutere det.

Er det ikke en utbredt følelse at folk har rett til å få barn? Dette er tatt for gitt, fordi det er en del av den kristne etikken. Men i henhold til en humanistisk etikk, kan jeg ikke se noen grunn til at folk skulle ha noen rett til å få barn. Jeg tror at hvis vi kunne få gjennomslag for den ideen blant folk, at deres barn ikke er helt og holdent deres egen sak – at det ikke er noen privatsak – så ville det være et enormt steg fremover.” [xv]

Ingen deltakere i diskusjonen syntes dette var ”så vilt at vi ikke behøver å diskutere det”. (Innlegget kom da også fra en biovitenskapelig autoritet; Francis Crick, Nobelprisvinner i 1962 for sitt bidrag til kartleggingen av DNA-molekylet.) Men flere reiste spørsmål om en ikke måtte ta dette steg for steg. Huxley var blant dem som manet til en mer tålmodig strategi: ”Du trenger ikke å starte med drastiske metoder; ingen vil løse befolkningsproblemet med å si at visse folk ikke skal ha noen rett til å få barn. Men du kan gjøre en start. […] Foreløpig vil befolkningen ganske visst ikke tolerere en tvingende eugenikk eller steriliseringstiltak. Men hvis du starter med noen eksperimenter, inkludert noen frivillige, og ser at de fungerer, og du videre gjør et massivt forsøk på å utdanne folk og la dem forstå hva det dreier seg om, vil du muligens, innen en generasjon, kunne makte å utøve en effekt på hele befolkningen.” [xvi]

Huxleys håp ble gjort til skamme for så vidt som stemningen i det store og hele vendte seg mot den klassiske eugenikken, selv om den nå tok avstand fra de rase- og klassebestemte utvalgskriteriene. Spesielt ble tvangssterilisering av utsatte grupper stadig mindre populært etter krigen. Men viljen til bioteknologiske forbedringer av mennesket forsvant ikke. Og snart åpnet det seg nye muligheter.

Transhuman bioetikk

Transhumanismens sentrale idé er tanken om å forbedre mennesket – f.eks. intellektuelt eller moralsk – ved biomedisinske og genteknologiske midler. Og hva skulle være galt med det? Et vanlig svar vil være å si at det er urealistisk, at vi ennå ikke vet nok til å kunne gjøre det. Men om dette er den eneste innvendingen vi har, er det vel bare et tidsspørsmål før den er ryddet av veien. Den britiske fysikeren Stephen Hawking er en av dem som mener det haster. Gitt verdens skjeve gang, ikke minst med en økende terrortrussel med nye våpen, ”må vi håpe”, sier han, ”at genteknologien kan gjøre oss mer vise og mindre aggressive”. [xvii]

Hawking er ikke den eneste toppforskeren som tenker slik. James Watson (som kartla DNA-molekylet sammen med Francis Crick) mener det samme: ”Hvis vi kunne gjøre mennesket bedre ved kunnskapen om å tilføre gener, hvorfor skulle vi ikke gjøre det?” [xviii] Ledende humanister stiller det samme spørsmålet.

Den svenske filosofen Ingmar Persson er en annen som mener det haster med å forbedre mennesket moralsk. ”Våre moralske disposisjoner er basert i vår biologi”, sier han. ”De er ikke et kulturelt produkt i samme grad som forståelsen av språk og samfunnets lover.” Men, fremholder han videre, det betyr også at det er på det biologiske og biokjemiske nivået vi må sette inn støtet for en moral bioenhancement (moralsk bioforsterkning): ”Så, idet vi har antydet at de sentrale moralske disposisjoner for altruisme og en følelse av rettferdighet har en biologisk basis, og dermed i prinsippet vil være innenfor rekkevidde for biomedisinsk og genetisk behandling, er det neste spørsmålet i køen i hvilken grad en slik behandling er mulig i praksis. Til dette spørsmålet synes svaret å være: bare i svært liten utstrekning. Mye mer forskning er nødvendig før vi kan gjøres mer altruistiske eller rettferdige ved egnede medikamenter eller kirurgi, eller genetisk manipulasjon.” [xix]

Foreløpig er det kun noen få medikamenter vi kjenner som kan gi en viss ”moralsk forbedring” hos en del individer. Persson nevner ritalin, som alt er mye brukt til barn med ADHD, samt hormonet oksytocin, som synes å fremme omsorg og tillit. Men det bioteknologiske potensialet er i det store og hele uutnyttet, og i prinsippet endeløst. Perssons mener vi har en moralsk plikt til å utnytte dette potensialet. Hans medforfatter til boken Unfit for the Future (2012), filosofen og bioetikeren Julian Savulescu, sier det slik: ”Hvis vi har makt til å gripe inn i naturen til vårt avkom, heller enn å overlate det til naturens lotteri, så burde vi gjøre det. Ansvarlig foreldreskap er vel å sikre at ditt barn får den beste, eller god nok, mulighet til å få et godt liv?

Enkelte mener barn er en gave, fra Gud eller naturen, og at vi ikke skulle tukle med deres genetiske sammensetning. Men de fleste av oss avviser allerede dette synet. Vi gjennomfører nå rutinemessig screening av embryoer og fostre for cystisk fibrose og Downs syndrom, og folk lager lite oppstyr om det. Videre protesterer få på beslutningen rundt 2005, som tillot par å teste embryoer for tarm- og brystkreft-gener, og dette tar oss langt nærmere til det å designe mennesker.” [xx]

Lørdag 5. oktober 2013 tok Verdibørsen (NRK-P2) opp disse spørsmålene. De spurte en norsk filosof, Ole Martin Moen, og en norsk biolog, Dag O. Hessen, om hva de syntes om forslaget til moral bioenhancement. Moen var i det store og hele positivt innstilt, og mente vi før eller siden måtte gå den veien. Ja, skal vi ha håp om å kunne gjøre noe før det er for sent, må det umiddelbart satses stort på forskning langs disse linjer, mente han.

Hessen – som vant humanistprisen i 2013 – sa ”i prinsippet ja” til Perssons forslag, skjønt han ikke var så sikker på ”hvordan vi gjør det i praksis” og tvilte på om forslaget var realistisk. Men skulle vi først gripe til slike midler, måtte det gjelde ”alle eller ingen”, som han uttrykte det. Hessen fremholdt at ”…vi kan ikke sitte og vente på at menneskenaturen skal forbedre seg av seg selv” […] ”og hvis virkelig planetens skjebne står på spill” […] ”er jeg villig til å ta i bruk nesten ethvert middel, og da er jo ikke dette av de verste.” Hvilke midler som er verre, ble ikke nevnt.

Det som står igjen før Perssons og Savulescus visjon kan implementeres, er altså at Hessen og alle vi andre overbevises om at verdens skjebne står på spill. Distansen dit er ikke lang. De globale klima- og terrortruslene har begge potensiale i seg til å gjøre den jobben, hvilket også er et sentralt poeng i boken Unfit for the Future.

Men transhumanismen spiller ikke kun på disse angststrengene. For det finnes også håp om en ny og bedre verden. Våren 2005 ble det holdt en internasjonal konferanse om bioteknologi og bioetikk i New York, med Den internasjonale humanistunionen som arrangør.  [xxi] Bakgrunnen var at en amerikansk millionær, Louis Appignani, hadde donert en større pengesum til humanistene for å danne et senter for bioetikk. Dette senteret – kalt Appignani Humanist Center for Bioethics – skulle nå innvies. [xxii]

Innledningstaler var den norske humanisten, Levi Fragell, president for IHEU i perioden 1998-2003. Han talte om fremtidsutsiktene for en ny verden ”…med den fantastiske utviklingen av bioteknologien i løpet av de siste par generasjonene. Fullstendig nye perspektiver og muligheter har åpnet seg. Kan mennesker designes? Kan embryoer manipuleres til å bli intelligente babyer? Kan livet forlenges – og hvor mye? Kan alvorlige sykdommer elimineres?” [xxiii]

Fragell fortsatte videre med å vise til hvor unødvendig Aldous Huxley hadde skremt sine lesere med sin roman Brave New World (1932). Derimot roste han Aldous’ bror, Julian, som en humanist og humanistisk filosof og som UNESCOs første direktør. Fragell fremhevet at det var under Sir Julian Huxleys ledelse UNESCO utformet grunnlaget for den humanistisk orienterte bioetikken: ”Allerede på 1970-tallet forsto UNESCO at etiske spørsmål av disse dimensjoner var globale og ikke ansvaret for individuelle forskere og spredte laboratorier alene. Forresten var UNESCOs første direktør, Julian Huxley, ikke bare biolog. Han var også en humanist og en humanistisk filosof, og han var president for åpningskongressen for IHEU i Amsterdam i 1952. Julian Huxley var bror til Aldous Huxley, forfatteren av ’Vidunderlige nye verden’, og de var begge sønnesønner av den store biologen Thomas Huxley, Darwins samtidige og forsvarer. Jeg nevner disse fakta for å vise at det nye senteret for bioetikk er del av en intellektuell og humanistisk tradisjon som få sentra for bioetikk kan påberope seg.” [xxiv]

Transhumanistene var representert på 2005-konferansen ved James Hughes, direktør for den transhumane forskningsstiftelsen, Institute for Ethics and Emerging Technologies (IEET), tilknyttet World Transhumanist Association. Hughes hadde to innslag på konferansen: Foredraget Transhumanism, Biopolitics and the New Rights Paradigm, og dokumentarfilmen Are you a Transhuman? I sitt foredrag poengterte Hughes at ”…transhumanisme er den humanistiske posisjonen i den kommende biopolitikken.” Men han bemerket også at ”..en av ironiene i transhumanisme-som-humanistisk-bioetikk er at den reiser en mektig utfordring til de eksisterende ’menneskerettighets’-rammene”. [xxv]

Samarbeidet mellom humanister og transhumanister har fortsatt etter dette. I oktober 2010 var de igjen samlet til en konferanse, nå om bord på cruiseskipet ”Norwegian Jewel”. På vei mot Bahamas kunne deltakerne drøfte følgende programpunkter: Å forlenge et friskt liv: Er aldring en sykdom? – Å gjøre diagnoser og behandlingsmetoder individuelle: Skreddersydd medisin for din genetiske sammensetning. – Å bygge en bedre hjerne: Kan vi bli smartere og lykkeligere?

Ja, kan noen apper i hjernen gjøre oss smartere og lykkeligere? Eller bør vi gjøre det lytefrie livet obligatorisk? Eller gjelder det å finne det genet eller den hormonkuren som gjør oss mer vise og mindre aggressive? Før vi seiler videre inn i den vidunderlige nye verden, kunne det være interessant å vite om humanistene på grunnplanet er fornøyd med den kursen som her er satt? Foreløpig har det ikke kommet noen protester.

Relatert

Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte

Genteknologiens mørke røtter

DYPØKOLOGIEN

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Passivitetens tidsalder eller hvordan leve bortenfor og med begrepene

DET NAKNE MENNESKET

Den spekulative vendingen

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Til slutt

For Anatole France (om det skjønne)

Om Antikrist

I et land der selskapet Monsanto og annen storkapital driver monokulturell imperiebygging – med myndighetenes velsignelse – er det visse steder hvor gryende pastoral motmakt er i emning. Vil Vermont bli den første og siste delstaten der bærekraft får gjennomslag i det amerikanske landbruket, eller er den lille delstaten en forpostfekter der flere vil følge etter i kampen mot den tiltakende genmodifiseringen av matfatet? 

Av Lars Eivind Augland, post.doc i geologi ved Université du Québec à Montréal (UQAM). For Kulturverk har han tidligere skrevet “Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem” og “Klimatrusselen kan fornektes men ikke benektes” .

Interessen og fokuset på lokal kvalitetsmat i Vermont er resultat av en utvikling mot langsiktig selvforsyning og matsikkerhet for Vermonts innbyggere. Med sitt kuperte landskap er ikke forutsetningene de samme for intensivt industrilandbruk som for eksempel i Midtvesten. Men fremfor å basere seg på import fra de store landbruksdelstatene, kjøper både skoler og større supermarkeder i Vermont inn mer og mer lokalprodusert mat fra en bondestand som i økende grad består av småbrukere.

USA er, og har gjennom siste halvdel av det tjuende århundret vært den fremste eksponenten for industrialisering av landbruket gjennom monokultur-dyrking, økning i dyretetthet, kjemikaliebruk, maskinteknologi, sprøytemiddelbruk og genmodifisering. Som det har vært skrevet om i tidligere innlegg her på Kulturverk og i andre tidskrifter og medier medfører den moderne agroindustrien en rekke svært uheldige konsekvenser. Her skulle det være tilstrekkelig å nevne utarming av jordsmonn, sårbarhet for tørke, reduksjon av biomangfold, dannelse/spredning av dyresykdommer, svekket dyrevelferd, enormt energiforbruk (bl. a. produksjon/frakt av kunstgjødsel og energikrevende maskinpark), samt kapitalinteressenes patentering av genmodifiserte planter med de følger det får globalt for bønders uavhengighet.

’Den grønne revolusjon’ har selvfølgelig også ført til en enorm økning i den globale matproduksjonen, men denne økningen har skjedd på bekostning av langsiktig bærekraft da det moderne industrilandbruket krever en enorm energi- og mineraltilførsel. Energien kommer i all hovedsak fra fossile brensler (petroleumsproduksjons-toppen er etter alle solemerker allerede nådd og våre drivhusgass-utslipp må reduseres) og mineraltilførselen kommer fra fosfat og kaliumsalter, hvis forekomster er på vei til å utarmes.

Med en slik situasjon er det naturlig at bærekraftige og levedyktige former for matproduksjon og forvaltning av naturessurser dukker opp. Derimot kan det kanskje virke overraskende at økologisk og ekstensivt (lavenergi) landbruk er på fremmarsj i agroindustriens kjerneområde, USA. Men tanken om en økologisk, langsiktig og mer holistisk landbruks(kontra-)revolusjon har også begynt å få innpass her, skal vi ta de senere års utvikling i den lille delstaten Vermont i USA’s nordøstlige hjørne på alvor.

Et besøk til den kuperte staten med de grønne fjellene, vil umiddelbart vise små gårder med beitende kuer på spredte åkerlapper og ikke bare store uthus med enorme kvegflokker, som vi er vant til å se prege industrilandbruket i dag. De mange utsalgene med lokale spesialiteter, enten det er vin, ost, kjøtt, lønnesirup, øl eller eplesider vitner om kjærlighet til matproduksjon og stolthet av områdets særegenhet. Til og med Vermonts verdenskjente iskremfabrikk, Ben & Jerry’s, viser stolt til sine melkeprodusenter som må oppfylle høye standarder hva angår dyrevelferd, bevaring av biomangfold, redusert bruk av sprøytemidler, kunstgjødsel og utslipp av drivhusgasser.

Et bærekraftig alternativ

Interessen og fokuset på lokal kvalitetsmat i Vermont er resultat av en utvikling mot langsiktig selvforsyning og matsikkerhet for Vermonts innbyggere. Med sitt kuperte landskap er ikke forutsetningene de samme for intensivt industrilandbruk som for eksempel i Midtvesten. Men fremfor å basere seg på import fra de store landbruksdelstatene, kjøper både skoler og større supermarkeder i Vermont inn mer og mer lokalprodusert mat fra en bondestand som i økende grad består av småbrukere.

Det bør nevnes at selv om utviklingen mot et bærekraftig landbruk er på god vei, er det fremdeles konvensjonell melkeproduksjon som er den største landbruksnæringen i Vermont. Like fullt er endringen i driftsmønster påtakelig, med betydelig vekst i annen matproduksjon der en stor del av økningen utgjøres av småskala jordbruk som utnytter lokale ressurser. Denne utviklingen er et resultat av økt bevissthet om matproduksjon i lokalsamfunnene, der folk vil ta del i produksjonen av og ha tilgang til lokal kvalitetsmat (den amerikanske betegnelsen ’loca(l)vore’ er nå opptatt i offisielle engelskordbøker).

Flere organisasjoner jobber for å fremme lokal og økologisk matproduksjon, for eksempel tilbyr Northeast Organic Farming Association (NOFA) utdanningsprogrammer, mentorordninger, hjelp med markedsføring og andre tiltak. Universitetet i Burlington, Vermonts største by, holder kurs og driver forskning på bærekraftig landbruk og tilrettelegging for større grad av selvforsyning. Det organiseres også frivillig gårdsarbeid gjennom Green Mountain Crop Mob. I sommer ble det også klart at Vermont som første amerikanske stat vedtok en lov som påbyr merking av genmanipulerte landbruksprodukter, hvilket underbygger viljen til å støtte et mer bærekraftig landbruk også på politisk nivå.

Tradisjonelle driftsmåter

Mange gårdbrukere i Vermont går enda lenger i sin bærekraftstankegang og følger en trend som synes å være på fremgang også ellers i Nord-Amerika. Mer enn 100 gårder i delstaten bruker nå hester og hesteredskaper i landbruksdriften (så mange som 400 000 gårder totalt i Nord-Amerka som benytter seg av hester i stedet for traktorer i deler av gårdsdriften). Dette er ikke virkelighetsfjern nostalgi, men del av en helhetlig tankegang om livskraftig landbruk og forvaltning av naturen.

Bønder som har byttet ut traktoren med hest på gårder i området uttrykker at dette er et bevisst og fremtidsrettet valg. Arbeidshester brukes nå til alt fra pløying og slåing til tømmerkjøring og såing. Et eklatant eksempel på at arbeidshestens plass ikke bare er historisk men også hører fremtiden til, er Vermonts bredbånds-leggende heste-arbeidslag som skånsomt trekker kabler gjennom ulendt terreng. Bruk av hest til denne jobben er ikke bare mer effektivt i bratte skråninger og tett skog, men det er sparer naturen for betydelige inngrep som ville vært uungåelige ved bruk av gravemaskiner og bulldosere.

Hest som skånsomt legger bredbåndskabel i Vermont

Fremtidens landbruk

Antall økologiske bruk har økt betraktelig det siste tiåret i Vermont. Innbyggerne ligger øverst på lista over amerikanere som kjøper lokal og økologisk mat. Helt oppdatert statistikk er ikke mulig å oppdrive i skrivende stund på grunn av stengingen av statlig sektor i USA fra den 1. oktober (det faktum at verdenshegemonen ikke klarer å samle seg om et budsjett og med det må stenge ned offentlig sektor, kan være et forvarsel om sentralmaktens fremtid i en verden der korporasjonene og deres talsmenn legger premissene for politikk og forvaltning og dermed paradoksalt nok driver mer visjonære delstater som Vermont ytterligere i retning av en frikobling av landbruksektoren fra det føderale nyliberale regimet), men trenden er klar: ideen og praksisen med å kjøpe lokal mat produsert på en bærekraftig måte har definitivt fått gjennomslag i delstaten som med sine 700 000 innbyggere har over sytti lokale matmarked.

Ifølge NOFA er det i dag 5793 økologiske gårder i Vermont, noe som utgjør nesten ti prosent av det totale antallet. Antallet økologiske melkebruk utgjør faktisk så mye som 20 % av det totale antallet melkebruk, med over 200 gårder. Denne utviklingen fikk sin historiske begynnelse på 1970-tallet da noen få pionerer begynte å prøve ut økologiske driftsformer. Etter hvert ble kooperativer og utsalgsmarkeder opprettet og med standhaftighet og overbevisningsevner har disse pionerene og deres flertallige etterfølgere klart å fange en stor del av Vermonts befolknings begeistring for lokal kvalitetsmat. Og med det har kanskje også kimen til en uavhengig og bærekraftig landbruksnæring blitt lagt.

Relatert

Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

Debatt: Klimatrusselen kan fornektes men ikke benektes

Hva er neoliberalisme?

BHUTAN VISER VEI – verdens første heløkologiske land

Permakulturfestivalen i Hurdal

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Agrarrebellen Sepp Holzer

Såkornet – mythbusters for en ny landbrukspolitikk

Russlands økologiske mirakel

DYPØKOLOGIEN

Om slakteriet hadde glassvegger…

Om slakteriet hadde glassvegger… II

Helt siden antikken har mennesker forsøkt å forklare utbruddet av og hendelsesforløpet til konflikt. I Thukydids beskrivelse av Peloponneserkrigen mellom Athen og Sparta var ønsket om makt og dominans en biologisk drivkraft i mennesket. Utover dette pessimistiske menneskesynet vet vi i dag at en rekke andre faktorer fyrer opp under konflikt: fattigdom, politisk styresett, regional ustabilitet, etniske og religiøse skillelinjer, befolkningsvekst og naturressurser.

Av Stein Gjendem, statsviter. Dette innlegget stod opprinnelig på trykk i introheftet til teaterforestillingen “Osv.” , og er her omarbeidet og tilrettelagt for KULTURVERK. [Skuespillet "Osv." er skrevet av Johan Harstad , og framføres i disse dager på Nationaltheatret (mer info her)]. 

Det er viktig å huske at alle sider i en konflikt må i det minste ha et minimum av legitimitet blant deler av en befolkning for å kunne føre krig over lengre tid. Derfor blir noen sittende igjen med svarteper når kortene deles ut på nytt etter en eventuell intervensjon. Alt som er oppnådd er en negativ fred med fravær av vold, men ingen realisering av rettferdighet.

Verden er i dag vitne til færre kriger mellom stater slik vi kjenner det fra historiebøkene.  I stedet er det kriger innad i stater, kalt borgerkriger, som dominerer konfliktbildet. Brorparten av konflikter siden 2. verdenskrig har vært borgerkriger eller kommet i kjølvannet av statssammenbrudd.  Borgerkriger er radikalt annerledes enn f.eks. internasjonale kriger og gjengvold.  I motsetning til internasjonale kriger foregår borgerkriger utenfor alle kjente regelverk og innenfor et spesifikt territorium. Og i motsetning til gjengvold kjennetegnes borgerkriger av organiserte grupper utstyrt med våpen og fulltidskrigere.

Borgerkriger får gjerne mindre oppmerksomhet enn internasjonale kriger, men forårsaker død, lemlestelse og menneskelig lidelse i like stor skala. Selv om antallet konflikter i verden samlet sett har falt siden 1990-tallet, har intensiteten i stridighetene tiltatt i styrke. I tillegg til grusomhetene er det enorme økonomiske kostnader knyttet til konflikter innad i land. Resultatet er at borgerkriger ofte er utvikling i revers.

I moderne krig kjempes det dessuten i mindre grad om landområder, og i økende grad om menneskers troskap eller underkastelse.  Gjerningsmennene, aktive krigere, utgjør kun en triviell andel av de lidende når konfliktene flytter seg fra slagmarkene til tett befolkede byer. Og omfanget av lidelsene indikerer kanskje en manglende evne blant krigens initiativtakere til å forstå graden av ødeleggelser de påfører.

Med inntoget av 24 timers nyhetssendinger og sosiale medier presenteres vi hele tiden for oppdaterte detaljer om konflikt og lidelser i storskala verden over. Det er lett å tro at denne konstante påminnelsen om nød resulterer i økt oppmerksomhet og engasjement blant lekfolk og maktpersoner, den såkalte CNN-effekten. Men det blir hevdet at ”krigens første offer er sannheten”.

Under store konflikter er det vanskelig å skaffe seg uavhengig informasjon, og motpartene strides om journalistenes penner med planting av historier og propaganda. TV, nett og aviser serverer en sminket og naken virkelighet om hverandre. Rapportering blir til en del av selve konflikten. I tillegg kringkastes og nedlastes daglig krigsbilder side om side med flate matlagingsprogrammer og idrettsarrangementer. Vold i enkelte steder av verden blir derfor ofte sett på som ”normen”, eller ”noe som alltid har eksistert nettopp der”.

Hvorfor intervenerer ikke det såkalte ”internasjonale samfunn” der vi vet at de humanitære lidelsene er store? Dagens Syria er et eksempel på hvor besværlig dette spørsmålet er. Én årsak til at slike kriser er vanskelig å stoppe er at ”humanitære intervensjoner” er høyst omstridte, både som begrep og som militær handling. For det første, hvis ordet humanitær viser til viktigheten og verdien av hvert enkelt menneskes behov og verdighet, kan ikke drapet på et menneske for å redde et annet betegnes som humanitært. Det er med andre ord vanskelig å fortelle partene i den syriske konflikten at hvis de ikke slutter å bruke vold mot hverandre, vil det bli brukt vold mot dem.

For det andre er det nedfelt i FN-pakten at alle medlemsland har et ansvar for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og ikke tillate krenkelser av staters suverenitet.  Pakten ble vedtatt i en tid da krenkelser av staters suverenitet stod sentralt, og er like mye ment for å beskytte stater som den er ment for å beskytte mennesker. Internasjonal lov tillater imidlertid FNs Sikkerhetsråd å vedta sterke sanksjoner og intervensjoner slik det gjorde i Korea i 1950 eller i Kuwait i 1990. Vi har også vært vitne til ikke-autoriserte NATO-operasjoner, som f.eks. mot Jugoslavia våren 1999. Mange tolket det som et skritt i retning av mer vektlegging av menneskerettigheter og mindre vektlegging av statssuverenitet.

Men det er mye som kan tyde på at en friere tolkning av tidligere FN-resolusjoner i Vesten de siste årene, ikke minst i Libya, har ført til en innstramming hos Sikkerhetsrådets øvrige medlemmer i dag. Konflikten i Syria viser tydelig resultatet av dette, nemlig politisk forskansing. De fleste statsledere i verden er skeptiske til hvordan denne konflikten eskaleres og utnyttes av andre stater for å øke deres innflytelse i regionen, uten at sivile liv står i sentrum for noens motivasjon. Anklagene, sanne og usanne, om lysskye agendaer blant aktørene i det storpolitiske  sjakkspillet, gjør de sivile partene i Syria til  de største taperne.

Det finnes ingen garanti for at en intervensjon i for eksempel Syria fører til fornyet fred og stabilitet i landet. Bruk av militær makt kan raskt vise seg å koste mer enn først antatt. Selvfølgelig kan brutal maktbruk redusere partenes evne til å drepe hverandre, men det bygger ingen broer mellom et dypt splittet folk. Det er viktig å huske at alle sider i en konflikt må i det minste ha et minimum av legitimitet blant deler av en befolkning for å kunne føre krig over lengre tid. Derfor blir noen sittende igjen med svarteper når kortene deles ut på nytt etter en eventuell intervensjon. Alt som er oppnådd er en negativ fred med fravær av vold, men ingen realisering av rettferdighet.

Relatert

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Det er behov for en storsatsing på bærekraftig landbruk, og for en omlegging av den industrielle matproduksjonen. Flere småbønder innebærer ikke bare økt matvaresikkerhet. De er også mer effektive bidragsytere i forebyggingen av menneskeskapte klimaendringer enn deres industrielle motstykker.

Av Andrew P. Kroglund, informasjons- og politikksjef i Utviklingsfondet; Kari Helene Partapuoli, daglig leder i Utviklingsfondet & Aksel Nærstad, seniorrådgiver i Utviklingsfondet 

Det industrielle landbruket med høyt forbruk av kunstgjødsel og sprøytemidler, dyrking av monokulturer og stort forbruk av vann bidrar i stor grad til klimaendringene, utpining av jorda, reduksjon av det biologiske mangfoldet og overforbruk av vann.

Industrilandbruket må legges om  

Mange tror at det er det storskala industrilandbruket som fôrer verden. Det er feil. Ifølge en ny FN-rapport produserer småskala matprodusenter 40 prosent av den maten som er gjenstand for handel og omtrent 70 prosent av all mat I verden. I en verden som trues av klimaendringer og sviktende matproduksjon er verdens småbønder de nye superheltene. Det finnes en halv milliard av dem og de er med på å sikre matproduksjon, bekjempe fattigdom og bidra i kampen mot klimaendringene.

Tar vi mer ut av bankkontoen vår enn vi setter inn, er vi ikke i tvil om at den en dag er tom. Slik er det også med jordas ressurser, men store deler av menneskeheten lever som om vi har en jord med uuttømmelige ressurser, eller som om vi bare kan flytte til en annen like fruktbar planet. Vi vet at det ikke er tilfelle, men fortsetter å tømme ressursene i et stadig økende tempo. Oljeressursene vil bare vare noen få hundre år totalt sett om menneskeheten fortsetter å forbruke som nå.

Når det gjelder de biologiske og fornybare ressursene, forbrukte menneskeheten fram til midt på 1980-tallet mindre enn det som ble gjenskapt på jorda. I 1961 var det menneskelige forbruket halvparten av de fornybare ressursene, men 45 år seinere forbruker vi 44 prosent mer enn det som blir fornyet. Det undergraver mulighetene for å produsere nok og sunn mat i framtida. Det er derfor behov for en omlegging av det industrielle landbruket og av andre former for ikke bærekraftig matproduksjon.

Heldigvis finnes det svært mange gode eksempler på bærekraftig landbruk som kan produsere sunn og nok mat til verdens befolkning. Agroøkologisk og andre former for bærekraftig produksjon produserer også mer mat per arealenhet enn industrilandbruket, og det bidrar til å redusere klimaendringene i stedet for å øke dem.

FNs klimapanel advarte nylig om faren for avlingsreduksjoner i mange land på grunn av klimaendringer. Småbønder i fattige land produserer allerede i dag en stor del av maten til sin egen befolkning samtidig som de vil bli spesielt hardt rammet av sviktende avlinger.

Småbøndene merker allerede de dramatiske klimaendringene bedre enn mange andre, og i møtet med ekstrem tørke og uforutsigbare regntider risikerer de å miste livsgrunnlaget for seg og sin familie. For å sikre matproduksjonen og hindre økt fattigdom er klimarobuste landbruksmetoder helt nødvendig.

Småbønder er ofte de som er mest åpne for bærekraftige jordbruksmetoder. Mange har ikke råd til dyre maskiner, kunstgjødsel eller plantevernmidler. Det betyr at de ofte er interessert i å benytte billige metoder som beskytter jordsmonnet, lagrer klimagasser i jorda og tar vare på økosystemet rundt seg.

Jordbruket er en del av klimaløsningen vi trenger hvis de riktige metodene brukes. Bærekraftige jordbruksmetoder kan produsere mer per arealenhet enn det industrilandbruket gjør.

Etteraper naturens mangfold  

Fitsumbran fra Etiopia dyrker grønnsaker og frukttrær i åkeren sin. Hun samplanter forskjellige sorter og har også fått husdyr i form av geit og ku, ved hjelp av et lånefond. Hun har lært å kjenne markedet i den nærmeste byen og tjener penger på produktene sine. Francisco i Nicaragua er med i et kooperativ og dyrker etter bærekraftige metoder, hvor han etteraper naturens eget mangfold, og har godt over 30 forskjellige sorter på gården sin, inkludert fisk.

Dette er en arbeidsintensiv metode, men den gir resultater. Det kreves agronomisk grunnforståelse i bunn og en god jordbruksveiledningstjeneste for å få det til. Også i Norge trenger vi et bærekraftig landbruk, men det er vanskelig å drive lønnsomt og bærekraftig her hjemme, sier økobonden Johan Swärd fra Hadeland når Utviklingsfondet spør ham. Men han mener likevel det er viktig at ikke bare økonomiske anliggende skal avgjøre landbrukets stilling i et land som vårt. Også økologi og mangfold er viktige størrelser.

Flere internasjonale rapporter peker på at jordbruket er en del av klimaløsningen vi trenger hvis de riktige metodene brukes. Bærekraftige jordbruksmetoder kan produsere mer per arealenhet enn det industrilandbruket gjør. Det krever jordbruksveiledere og internasjonal satsing. Du må vite hvilke arter som gir nitrogen til jorda, hvilke sorter som med lange røtter klarer å benytte seg av næringsstoffer lengre nede, og hvilke sorter som ikke konkurrerer med hverandre.

I deler av Asia har en del bønder fått denne typen opplæring, og har sluttet å sprøyte avlingene sine med dyre plantevernmidler. De bruker i stedet ender eller fisk i risåkeren sin som tar seg av innsekter og ugras. Disse kan også selges og avføringen fungerer som gjødsel. Bønder får opp til 20 prosent høyere avling, mindre gift i nærmiljøet sitt og opp til 80 prosent høyere inntekt.  Med høyere inntekter på avlingene og større trygghet mot ødeleggende klimaendringer vil bønder verden over – og barna deres – få nye valgmulighter. Et bærekraftig landbruk trengs for å skaffe sunn, ren og trygg mat. Fremtiden tilhører småbonden, matprodusenten og økologien.

Foto: Alm Østre biodynamisk gård, A.Viken

Relatert

10 teser for en sultfri verden

Fornektelsens historie – Del I

Fornektelsens historie – Del II

Debatt: Veksten vi skaper må være av en annen type enn idag

Essay: Fremtiden tilhører gourmeten

Om å dikte verden inn i Norge

Det er ikke bare bio- og artsmangfoldet som er under press. Også kulturer som har bevart sin egeneart mot alle odds er i ferd med å skvises ut av verdenskartet. 

Av Kjell Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem KULTURVERK

Et fotografi fra Scanpix (se over) publisert i artikkelen «Verdensbildet» i Adressa 21.12.2012, viste en undervisningssituasjon i kulturhuset og skolen Kalasha Dur i Bumburet-dalen i distriktet Chitral (provinsen Khyber Pakhtunkhwa), Pakistan. Bumburet er én av tre isolerte dalfører i den myteomspunne fjellkjeden Hindu-Kush som utgjør kalashaenes kjerneområde. Dette mildt sagt særegne og stort sett ukjente folkeslaget teller skarve 3500 mennesker og billedteksten gav en kort omtale: «Kalasha er et religiøst samfunn som stammer tilbake fra Alexander den store, og de hevder de er under stadig større press for å konvertere til islam.»

At kalashaene er et religiøst samfunn er i høyeste grad korrekt, men det er også en alvorlig underdrivelse da det dreier seg om intet mindre enn en innfødt, før-muslimsk kultur hvis eksistens er uløselig forbundet med en polyteistisk religion som står i svært skarp kontrast til den pakistanske majoritetens livssyn. Strukturen og panteonet i kalashaenes religion kan trygt regnes blant de indoeuropeiske og før-semittiske religionene som opphavelig også omsluttet europeiske kulturer som den skandinaviske. Som lidenskapelige jordbrukere med vindruer på repertoaret og utskårede gudestøtter av tre stående i helligdommene sine har kalashaene i beste fall blitt sett på som kuriositeter av muslimske nabofolk.

Pakistanske myndigheter har lagt en slags beskyttende hånd over det eksotiske folket som et mål for turisme. Konverteringspresset som nevnes i billedteksten – ofte en form for overlevelsestaktikk hos unge kalashaer – er en sørgelig realitet som føles som en trussel mot kalashaenes enestående verdensanskuelse og livsførsel. Sågar har tvangskonverteringer funnet sted. Det gamle provinsnavnet Kafiristan betyr på persisk «de vantros land». Nærsagt over natta har de selvhjulpne kalasha-klanene blitt innhentet av historien, globaliseringen og fundamentalismen.

Verken de avsondrede fjelldalenes naturressurser – kalashaenes hellige landskap – eller kalashaenes kulturelle egenart skånes.  Men hjelp har kommet fra uventet hold: inspirert av en romantisk overbevisning om at kalashaene er etterkommere av soldater som fulgte Alexander den store gjennom fjellkjeden i andre halvdel av 300-tallet f.Kr, har en gruppe grekere iverksatt en «redningsaksjon» som har resultert i kulturbevarende satsninger som nettopp kultursenteret Kalasha Dur. Dette fører i tillegg til noe som kanskje kan betraktes som ren «hellenisering».

Kalasha-kvinner

Genetiske studier har nemlig konkludert med at kalashaene er å betrakte som en urbefolkning i Hindu-Kush. Samtidig har lingvistikken avdekket deres språk som en selvstendig gren av det indoiranske språktreet. Religionshistorikere har sett seg konfrontert med en levende religion tilhørende den samme kulturkretsen med sentrale guddommer som Dezau, Varendr og Jestak.

Det hører med til historien at det var den anerkjente norske indologen, iranisten og språkforskeren Georg Valentin von Munthe af Morgenstierne (1892-1978) som gjennom sin pionérforskning i Afghanistans grensestrøk dokumenterte unike kulturer og språk og brakte kunnskaper om disse tilbake til Vesten. Nasjonalbibliotekets prosjekt Språk- og kulturforsking i Sør-Asia har gjort noe av hans materiale tilgjengelig på nettet, bl.a. fra hans møte med kalashaene, og det gis der en kort omtale:

«Et svært rikt materiale fra disse reisene har gitt den første virkelige oversikten over et språklig uhyre sammensatt område, av største betydning for indisk og iransk språkvitenskap og kulturhistorie. Bl.a. påviste Morgenstierne at de såkalte kafirspråkene utgjør en selvstendig gruppe innen indoiransk». 

Nå går de 3500 gjenlevende i denne utrydningstruede folkegruppen en usikker fremtid i møte, satt under press av både religiøse krefter og globalisme.

Foto øverst: Rebecca Conway

Relevante nettsteder

http://www.nb.no/baser/morgenstierne/english/index.html

http://kalashaheritage.org/

https://www.facebook.com/KalashaPeople?fref=ts

Relatert

Cave of Forgotten Dreams (Die Höhle der vergessenen Träume) – Werner Herzog

BHUTAN VISER VEI – verdens første heløkologiske land

I denne føljetongen er det “de fire rytterne” til Slavoj Žižek som kommer ridende: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen. Men før rytterne gjør sin entré, starter føljetongen med et overblikk på ulike måter å betrakte endetiden. Metafysisk såvel som vitenskapelig.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og redaksjonsmedlem KULTURVERK

Det er uhensiktsmessig å forutsi dagen når morgenrøde hastig glir over i sort eller motsatt. Mange har sagt til det kjedsommelige: vi snakker om en lengre prosess, ikke en særegen begivenhet. I mellomtiden får senmodernitetens spastiske og bornerte «gjøglere» ha den billige gleden av  å være vittige på bekostning av de marginale og forhastede skinnprofetiene.

«Sjøen, ubevegelig som metall, spente de omgjordede øyer fast. Ikke et blad åndet i lyset, som ble sterkere. Havstillheten var et skall uten rift og revne. Jeg stod fastnaglet av dette påtrykk, derpå merket jeg at jeg hvisket: ‘Kom og se…’ Og slik ble jeg ført tilbake til tidligere sansefornemmelser som det greske lys har gitt meg – til hint fryktinngytende sorte som jeg markant ble vár bakom det himmelblå dengang jeg i oktober 1944 vendte tilbake til mitt fedreland. Eller voldsutøvelsens skjendighet, dengang da fordervelsens redskaper på Kretas himmel spjerret sitronblomstenes vårfrembrudd. Og alt ble avgrunn».

[Giorgos Seferis  i innledningen til den nygreske oversettelsen av Johannes' Åpenbaring (1966), der han skildret soloppgangen på øya Patmos (sitat over gjengitt på norsk av Egil A. Wyller)].

OUVERTURE

Den første apokalyptiske visjonen opprinnet kanskje samtidig med menneskeheten selv. Og undergangstanker er like alminnelige som de gjerne er banale. Alle kjenner den tilbakevendende rituelle farsen: dommedagssektene som alltid tar feil og den forutsigbare refleksen til nedlatende medier som hånler av dem.

Allikevel finnes det – noe jeg vil rekapitulere flere ganger i løpet av denne føljetongen – håndgripelige jærtegn i dag. Både hviskende og skrikende forteller de at det materielle sammenbruddet  er en høyst virkelighetstro utsikt for det kommende tideverv. På tross av hva både bistre dommedagssekter og gladkristne framskrittsoptimister måtte mene. Samtidig vil jeg i siste del av føljetongen også peke på de lysglimtene som faktisk finnes i den forstemmende virkeligheten: ildsjelene som får ting gjort til tross for den strukturelle sperreild. De som er i mørket, men ikke av mørket.

Det er uhensiktsmessig å forutsi dagen når morgenrøde hastig glir over i sort eller motsatt. Mange har sagt til det kjedsommelige: vi snakker om en lengre prosess, ikke en særegen begivenhet. I mellomtiden får senmodernitetens spastiske og bornerte «gjøglere» ha den billige gleden av  å være vittige på bekostning av de marginale og forhastede skinnprofetiene.  Om de siste er på villspor, betyr det ikke at de første har rett. Men hver epoke har sine Cassandraer…

Det er altså en tid for alt. Selv om ”verdens undergang” knapt har funnet sted i absolutt forstand i menneskehetens historie, har verdens undergang i relativ forstand skjedd utallige ganger. På individnivå (personlige tragedier) så vel som makronivå (storkriger, pandemier, naturkatastrofer osv.).

Men de største titanene – hvis navn gikk i graven for æoner siden – var kanskje de som løp barføtt for livet i skyggen av Tobas raseri, overlevde og brakte sitt blod videre.

For de som gjennomgikk infernoet under de to verdenskrigene i forrige århundre, var apokalypsen noe mer enn tankespinn. Det var noe de kunne lukte og smake. Men selv verdenskrigene var proporsjonalt mindre blodige enn Tredveårskrigen (1618-1648), for ikke å si det kinesiske An Lushan-opprøret (755-763). At sistnevnte var en borgerkrig sier sitt: så mye som en fjerdedel og kanskje opp til en tredjedel av verdens befolkning ble utradert under broderdrapene i Midtens rike.

Utbruddet til supervulkanen Toba i Indonesia for vel 74 000 år siden er kanskje det nærmeste menneskeheten har kommet verdens undergang i absolutt forstand. En brå fimbulvinter fulgte i Eurasia og tilintetgjorde alle menneskestammer der. Mannefallet var nesten fullkomment i det tropiske Afrika også, men noen spredte grupper klamret seg til en usikker eksistens på savannene.

Antakelig var lommene av restmenneskeheten uvitende om hverandre grunnet deres veldige spredning. Overlatt til seg selv, rovdyrenes nåde og den endeløse himmelhvelvingen, forbannet de sine guder?

Et enslig og etterlatt menneskevesen i det ene hjørnet av kontinentet måtte ha trodd at han eller hun var det siste av sitt slag. Uendelige horisonter, luftspeiling på luftspeiling, og ingen andre artsfrender i sikte. Livsrom eller dødsrom? Tabula rasa var det iallfall, selv om innavl kanskje truet de fleste sammensmeltninger mellom gjenværende kvinner og menn.

De heldige, de standhaftige, de listige og de sterke overlevde. Kanskje ikke alle hadde hele spekteret av egenskaper. Men at disse var spredt blant de som omsider sikret artens framtid, er rimelig å anta. Hundre milliarder mennesker har siden blitt til fordi noen svært få seige (og traumatiserte?) kvinner og menn valgte å holde ut historiens lengste jammerdal.

I vår (sen)moderne tid har profane endetidsforestillinger skjøvet de sakrale eskatologier i bakgrunnen. Tidligere tiders meningsmettede mytologier har veket for meningstømte vitenskapelige perspektiver. Utfoldelsen av naturens gang er nå blottet for intensjonene til et bestemt forsyn.

Tallet hundre milliarder krymper individet til den totale ubetydelighet, eventuelt forstørrer noen få skikkelser til olympiske tinder (eller demoniske vulkaner) dersom de ikke blir glemt i millennienes løp. Men de største titanene – hvis navn gikk i graven for æoner siden – var kanskje de som løp barføtt for livet i skyggen av Tobas raseri, overlevde og brakte sitt blod videre.

Siden den gang har knapt en sivilisasjon eller kultur manglet en endetidshistorie. Fra sumerernes Gilgamesh-passasje om syndefloden til Platons beretning om Atlantis og vikingenes Ragnarok har bud om menneskehetens utslettelse kastet lange skygger. Men komparativ eskatologi viser samtidig at flere kataklysmiske profetier bærer i seg kimen til en sivilisatorisk fornyelse bortenfor verdensbrannen, hvis flammehav også er en foryngelseskur og renselse. Undergang som overgang.

Man beveger seg enten på en oppadgående linje – eller kanskje heller langs en spiral med voldsomme nedturer på en generell lang opptur? – som munner ut i et stillestående og uoverskridbart punkt; eller man er med på den sykliske ferden til et kosmisk hjul som for alltid snurrer rundt.

I Johannes’ åpenbaring er endetidskampen et vendepunkt der Satan nedkjempes og Guds rike åpenbarer seg i all sin fylde. Derfra og til evigheten. Kristendommens linearitet har sine sekulære ekko i framskrittsideologiene liberalisme og marxisme som begge (iallfall deres deterministiske avskygninger) har framelsket en hegeliansk tro på ”historiens slutt”. Enten i form av et vedvarende liberalt demokrati sammenfiltret med en (presumptiv) udødelig kapitalistisk økonomi eller et klasseløst kommunistisk samfunn.

Historiens slutt er en konstant nåtid – en stasis – avskåret fra fortid og framtid. Det er intet bortenfor dens horisont annet enn den fullbyrdelsen som allerede har funnet sted. Er man frelst eller forsteinet? Sykliske ontologier er langt mer dynamiske, selv om grunnhistoriene gjentar seg.

Fødsel, liv, død og gjenfødelse. Gullalder, sølvalder, bronsealder, jernalder og tilbake til en ny gullalder.  Her er det ingen bud om evig frelse eller fortapelse etter endetidskampen, men heller at det alltid er noe bortenfor horisonten.

Alle Žižeks fire ryttere er helt klart oppe i dagen. Man kan godt utvide antallet til å bli et helt kavaleri, eller bytte ut noen av dem. Kjernefysiske dommedagsmaskiner er en joker Žižek har utelatt.

Med unntak av den apokalyptiske overgang [tidsaldrenes les extrêmes se touchent] og smale bro mellom jernalder og gullalder – for hinduene overgangen mellom den hyperkaotiske, destruktive Kali Yuga og den gloriøse, harmoniske Satya Yuga – er enhver syklisk runddans en historie om forfall og regresjon fra det høye til det lave.

I vår (sen)moderne tid har profane endetidsforestillinger skjøvet de sakrale eskatologier i bakgrunnen. Tidligere tiders meningsmettede mytologier har veket for meningstømte vitenskapelige perspektiver. Utfoldelsen av naturens gang er nå blottet for intensjonene til et bestemt forsyn. Det har iallfall vært den rådende oppfatningen en god stund. Men det gjør ikke vitenskapens endetidsberetninger mindre brutale av den grunn. Tvert imot (er ikke det meningstømte det samme som nihilisme, og derav enda mer nådeløst?).

Flere av astrofysikkens kosmologiske teorier rommer et vell av projeksjoner om Universets død og påfølgende totale evigvarende mørke. Dette er eskatologi på sitt mest absolutte. Men det finnes også teorier om at Allheimens sammenbrudd baner vei for et nytt kosmos innenfor et større Multivers.

Linearitet vs. sykluser. På en uendelig mindre skala – men fortsatt enormt – er prognosene om at sola en dag vil sluke jorda også innbefattet av endetidssjangeren. Geologien og paleontologien er andre disipliner fulle av undergangshistorier. Denne ”kontinentenes og artenes kirkegård”, eller rettere sagt nekrologi, er enda en påminnelse om alle tings forgjengelighet.

Uten de forutgående megakatastrofene som geologer og paleontologer har avdekket – ”Snøballjorda”, den permiske masseutryddelsen, dinosaurenes endelikt etc. – hadde det meste av livet slik vi kjenner det i dag, menneskeheten innbefattet, bare vært en hypotetisk mulighet i en verden dominert av andre livsformer.

La oss nå stige opp fra dyptiden til nåtidens overflate: kanskje mer enn noensinne er mennesket dets egen verste fiende. Vår spaltede beskaffenhet, våre motstridende drifter og (dysfunksjonelle) sosiale vev er vel så formidable motstandere som naturkreftene på og under jordoverflaten, eller eksterne trusler fra himmelhvelvingen.

Apokalypsens fire ryttere har skiftet ham mange ganger, og vil manifestere seg på ulike vis i framtiden. Dersom vi i denne omgang lar de sakrale speil ligge i krypten til framtidige/hypotetiske oppvåkninger makter å anskueliggjøre dem i en eventuell refortryllet framtidsverden (gitt at nihilismens og den åndelige entropiens nedadgående spiral noensinne vil bli brutt), hva representerer rytterne i dag fra et rent profant og materialistisk utsyn?

DE FIRE RYTTERNE

I boken Living in the End Times (2010) har Slavoj Žižek pekt ut den kommende apokalypsens fire ryttere: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen.

Alle Žižeks fire ryttere er helt klart oppe i dagen. Man kan godt utvide antallet til å bli et helt kavaleri, eller bytte ut noen av dem. Kjernefysiske dommedagsmaskiner er en joker Žižek har utelatt.

Etter den kalde krigen har man stort sett glemt den eksistensielle angsten mange hadde i skyggen av atomsoppen. Dog er sjansene for fatale uhell neppe radikalt mindre nå enn den gang. Samtidig er det ikke utenkelig at nukleære masseødeleggelsesvåpen har vært mer fredsfremmende enn fredshemmende. Altså hard ”fred”, i betydningen fravær av høyintensiv krigføring mellom medlemmene av den eksklusive atomklubben.

En aggressiv – men likpose-aversiv – atlantisk imperialist og krigshisser lar seg stagge av en insistent motmakt med evne til å pulverisere enhver metropol på kort varsel. Ja, det er fortsatt nok atomvåpen igjen til å ødelegge verden mange ganger.

Men deres rasjonale ligger nettopp i at de er ubrukelige, og at de kun tjener som avskrekkingsmiddel ved å redde motstanderen fra ham selv. Derfor er det mindre sannsynlig at en apokalyptisk rytter avleveres med et interkontinentalt missil vilkårlig og impulsivt.

Om det er reelle grunner til å anse vissheten om gjensidig ødeleggelse som den harde fredens varige og ubrytelige grunnvoll, er allikevel vanskelig å bedømme i en håndfast virkelighet som er tiltakende omskiftelig. Vanntette teorier er derfor ikke noen bombesikker livspolise.

Når det er sagt, er Žižeks valg av ryttere antakelig mer presserende i nuet. Vi lar derfor kjernevåpen og andre morderiske jokere ligge (kunstig intelligente droner er fortsatt et lite stykke fram i tid, mens kometer og asteroider er ytterst sjeldne gjester). Det finnes som nevnt fire andre formidable planetariske trusler. Og de ledsager oss hver dag.

Del to vil bli publisert i nær fremtid.  

Relatert

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Hva er neoliberalisme?

Humanismen glir over i det transhumane

Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Motstrømstaten Vermont – det bærekraftige landbrukets tilbakekomst i agroindustriens hjemland

Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

Debatt: Klimatrusselen kan fornektes men ikke benektes

Om Antikrist

I denne føljetongen er det “de fire rytterne” til Slavoj Žižek som kommer ridende: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen. I denne andre og siste delen skal vi ikke begrense oss til fatalitetene, men også peke på de lysglimt som faktisk finnes: de som er i mørket, men ikke av mørket.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og redaksjonsmedlem KULTURVERK

I likhet med Blaise Pascal som spurte om vi tør vedde mot Guds eksistens, kan vi spørre oss selv om vi tør vedde mot menneskets delaktighet i klodens febertokter. En revitalisert og omskrevet adopsjon av Pascals veddemål er iallfall betimelig.

RYTTER I

Rytter I – den verdensomspennende økologiske krisen – er den mest monumentale i følget. Denne rytteren har flest avskygninger og er vanskeligst å fange i et enkelt blikk. Han er den mest snikende av de fire rytterne. Store deler av menneskeheten skjermes for hans vrede, særlig i den mer velstående delen av verden.  Enn så lenge.

Kanskje ingen har den fulle oversikt over den første rytterens arsenal av små og store drapsvåpen. Nedslagsfeltet er atmosfærisk, geologisk, oseanisk og biologisk. Rytterens atmosfæriske lunefullhet er den mest omtalte av hans avskygninger.

At vår planet jevnt over har blitt stadig varmere de siste tiårene er uomtvistelig. Selv ikke noen uvanlig hustrige vintre i Nord-Europa – den kalde nesetippen på en feberhet klode – i inneværende decennium kan maskere dette. Paradokset er at en varmere stratosfære og mindre havis i Arktis kan gi seg utslag i en negativ nordatlantisk oscillasjon [NAO], hvilket for Europas del betyr markant svekkelse av vestavindsdriften om vinteren til fordel for Fader Frosts iskalde pust fra Sibir.

Det får så være at noen ikke skjønner forskjellen på global og lokal. Riktignok har temperaturstigningen blitt mindre bratt siden millenniumsskiftet. Allikevel er de fleste klimatisk lærde – dissentere finnes – samstemte om at mennesket har sin del av skylden.

Uten å drøvtygge for mye på debatten om hvorvidt den globale oppvarmingen er menneskeskapt eller ei, må det sies at dens relevans vil vedvare lenge uanfektet av hvor mettet publikum måtte være. Noen graders stigning her og der skaper neppe særlig noen stor oppstandelse. Men når enkelte regionale varmerekorder forrykkes med både ti og tjue grader, er det grunn til å lure.

Den monstrøse mars-hetebølgen i Nord-Amerika i 2012 var like episk som den var gruelig (også i Sør-Norge bød mars 2012 på ualminnelig tidlig sommervær). Flere steder i det nordlige USA – fra Minnesota til Maine – og det sørøstlige Canada, som vanligvis gjennomgår kong Vinters siste krampetrekninger på den tiden av året, opplevde massakre av tidligere toppnoteringer, uansett kalendermåned. Hvilket gjør denne svette hendelsen ganske bemerkelses- verdig. Selv noen av de høyeste minimumstemperaturene om nettene overtrumfet tidligere marsrekorder med solid margin.

At folk i Sentral- og Øst-Europa hutret seg igjennom flere uker medpanserkulde måneden før, gjør ikke bildet mindre broket. Donau frøs fullstendig over fra vest til øst, mens deler av Svartehavet måtte åpnes av isbrytere. Enorme svingninger fra den ene måneden til den andre er nærmest blitt gjengs.

Man kan saktens innvende at klimaet alltid har endret seg, og at det ikke er første gang brå atmosfæriske omveltninger inntreffer. Kloden var langt varmere på dinosaurenes tid, istidene tok (raskt) slutt uten menneskelig påvirkning osv., osv.  Dessuten har vulkaner, havstrømmer, solflekker og tidvis mikrober vært himmelhvelvingens store bevegere. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

I likhet med Blaise Pascal som spurte om vi tør vedde mot Guds eksistens, kan vi spørre oss selv om vi tør vedde mot menneskets delaktighet i klodens febertokter. En revitalisert og omskrevet adopsjon av Pascals veddemål er iallfall betimelig.

Utvisking av årstider i tempererte strøk – der vår og høst nærmest svinner hen, mens vinter oftere går rett over i sommer og motsatt – fulgt av ødelagte avlinger i verdens kornkamre (i USA, Canada, Russland, Ukraina og til en viss grad Australia), økte brødpriser og massiv sosial uro i importavhengige u-land med stor befolkning (som Egypt og Pakistan) er omstendigheter man antakelig kan forvente mer av etterhvert.

I tillegg til et mer ustabilt klima, er biedøden, den stadig mindre bærekraftige bruken av hydrokarboner og den tiltakende tappingen av planetensgrunnvannsressurser andre hasarder som truer framtiden til verdens matvareproduksjon (les mer om dette i «Den antropogene epoke»).  Det oljetørste mekanisk-industrielle landbruket har muliggjort den kunstige ekspansjonen til menneskehetens samlede biomasse. Vil “lemenårene” til vår art vedvare eller står den demografiske kurven overfor et avgrunnsdypt, vertikalt fall? Modernitetens petroleumsbaserte metabolisme er iallfall ingen evig tilstand.  Men bienes taushet og tomme grunnvannsspeil kan godt komme «peak oil» i forkjøpet.

Om markens grøde er truet på sikt, er havets grøde kanskje vel så utsatt. Begynner vi nederst i næringskjeden er situasjonen vel så dramatisk som lenger opp. Og faller bunnen ut, ramler resten sammen. Menneskene blir også med i dragsuget om så skulle skje.

Unnselige organismer som plankton utgjør selve fundamentet i oseanenes økosystemer. Men selv deres veldige utbredelse er endelig. Bare siden 1950 har det blitt 40 % mindre planteplankton i verdenshavene, hvilket er en radikal endring i løpet av relativt kort tid. Nedgangen er størst i polare og tropiske farvann. Årsakene er sammensatte, men det er en sammenheng mellom høyere havtemperaturer og planktondød.

Fisk, marine pattedyr og sjøfugler rammes enten direkte eller indirekte av dette. Vitale proteinkilder for menneskeheten kan gå tapt for alltid dersom dette usynlige dramaet i mikrokosmos får utfolde seg til fulle. Heller ikke krillen er usårlig. Selv om den årlige fangsten i øyeblikket ansees som bærekraftig, er også denne artens framtid satt på spill av varmere sjøvann utenfor Antarktis.

Der klimatrusselen forblir en fjern abstraksjon hos de fleste, er derimot den daglige rovdriften på planetens biosfære og mineraler i øyeblikket langt mer sanselig. Iallfall blant de som ikke er like skjermet fra dette innhogget som folk i (post-)industrialiserte land foreløpig er. Den biologiske massedøden er den mest akutte følgen av det framherskende synet på naturen som lite annet enn menneskets forråd.

Men heller ikke innenfor premisset ”naturen som forråd” handles det rasjonelt. Noe moderne fiskerier manifesterer. Her har allmenningens tragedie nærmest fått fritt spillerom. Reguleringer hjelper lite mot industrielle fiskeflåter som seiler til internasjonale farvann der anarkiet råder.

Overfiske er imidlertid intet nytt fenomen. I Europa har overbeskatning av ferskvannsfisk foregått i over 1000 år. Ferskvannsfiskene har ikke bare minket i antall, men også i størrelse. I vår verdensdel skjedde dette allerede i middelalderen. Til sjøs har virkningene av fiskerienes fråtsing blitt merkbare først i siste halvdel av forrige århundret. Også der har fisken blitt mindre i mengde og proporsjoner.

Utenfor Key West i Florida har gjennomsnittsvekten til en fanget fisk implodert fra 20 til 2 kilo de siste 50 år. Men særlig ille er det i farvannene ved Newfoundland hvor torskebestanden kollapset fullstendig rundt 1990. Der kunne man i århundrene forut nærmest øse inn torsken uten bruk av fiskeredskaper. Men mye har skjedd siden John Cabots tid. Kapasiteten til dagens globale fiskeflåte er 2,5 ganger større enn det naturen kan reprodusere. Hele 90 % av de store fiskene har forsvunnet som følge av menneskets stadig mer brutalt effektive fangstmetoder.

Katastrofen i Newfoundland var tydeligvis ikke avskrekkende nok, for det industrielle overfisket har eskalert flerfoldig andre steder siden gang. Man skal dermed ikke la seg lure av markedene som ennå bugner av havets delikatesser. De skjuler oseanenes grimme virkelighet.

Her kunne vi ha videreført beretningen om planetens økologiske tristesse i det uendelige: forsøplingen av havene og skrotet vårt som dreper. Eventuelt hvor mye av regnskogenes apotek som daglig går opp i røyk eller blir valset ned av bulldosere, og dermed aldri blir oppdaget. Som sagt er det umulig å fange den første apokalyptiske rytteren i et enkelt blikk. Konturene er urovekkende nok.

Derivatbaronene er voldsommere ødeleggere enn all verdens gresshoppesvermer: de plyndrer fra jordens fordømte og de ufødte. I motsetning til Napoleon, Romerriket eller oldtidens faraoer etterlater de seg intet sivilisatorisk høyverdig til kommende slekter.

RYTTER II

Rytter II – ubalansene innenfor det økonomiske systemet – kan virke avsondret fra rytter I. Iallfall ved første øyekast. Ingen av de fire store er soloryttere. Men rytter II er en fryktinngytende ødelegger, enten han er med i et apokalyptisk firspann eller raserer omgivelsene på egen hånd. Isolert sett er det kapitalistiske verdenssystemet selvlikviderende på sikt. Også om det økologiske damoklessverd ikke hugger medvirkende til underveis.

Skal vi tro forskerne og tenkerne innenfor verdenssystemparadigmet – Immanuel Wallerstein og Giovanni Arrighi med flere – står det kapitalistiske systemet overfor sitt endelikt innen siste halvdel av dette århundret. Kapitalismen var inntil relativt nylig rimelig vellykket i økonomisk forstand (de eksterne økologiske kostnadene som stadig stiger er da utelatt fra regnskapet). I dag har den snart ingen flere jomfruelige marker å ekspandere til.

På lengre sikt vil den kapitalistiske ekspansjonen være entropisk: Det finnes snart ikke flere steder igjen på planeten hvor utflagging øker profittraten nevneverdig. Midlertidige revitaliseringer oppløser ikke de indre motsetningene (for en mer utførlig redegjørelse se «Hinsides historiens slutt»). En av de mer åpenbare motsetningene er spriket mellom kapitaleiernes ønske om mest mulig profitt og arbeidstakernes ønske om best mulig lønn. Av ideologiske årsaker – forsterket av strukturelle endringer – har trenden de siste førti år gått mer og mer i retning av kapitaleiernes interesser.

På kort sikt er det ingen tvil om at dype lønnskutt eller utflagging styrker oligarkiets inntjeningsmuligheter. Men det forutsetter et ekspanderende globalt marked som kompenserer for tapet av konsumenter i (de-)industrialiserte land. På lengre sikt derimot, skaper slike forskyvninger problemer i det øyeblikk produktiviteten overstiger massenes kjøpekraft. Noe man i all tydelighet har sett de siste fem år. Og da særlig i USA og en rekke EU-land. Heller ikke de framvoksende BRICS-landene – med alle sine interne utfordringer som stadig tårner seg opp – er en framtidig garanti for det nåværende systemets overlevelse, selv om de kanskje har forlenget dets levetid.

I fraværet av handelspartnere fra Venus og Mars virker den jordbundne kapitalismens entropi vanskelig å overvinne.  Med mindre man styrker arbeidstakernes kjøpekraft. Mer konsum hos atskillig flere ville helt klart ha styrket verdensøkonomien midlertidig. Samtidig ville alle langt raskere stange hodet i det økologiske taket . Finanskrisen har således forsinket et eventuelt materielt sammenbrudd med et x antall år. Men den forhindrer det ikke: befolkningsveksten vedvarer, og i samme åndedrag etterspørselen etter basisvarer som mat og olje.

Dagens finansielle ulvetider er imidlertid et etterslep fra verdensøkonomiens uløste strukturelle problemer som åpenbarte seg under oljekrisen i 1973. Hendelsene høsten det året var på ingen måte noen ”årsak” (de stikker langt dypere), men de markerer et vendepunkt og en overgang til en langt mer fluktuerende situasjon med økt økonomisk usikkerhet. Altså den definitive slutten på de såkalte  les Trente Glorieuses: tredve år med uavbrutt økonomisk vekst og nærmest full sysselsetting på ruinene etter den 2.verdenskrig i Vesten (for Japan var det ytterligere et halvannet tiår med pekuniær framgang).

Visse vardøger var det allerede i forkant: den tilspissede kapitalistiske konkurransen mellom USA på den ene siden, og hegemonens allierte som Vest-Tyskland og Japan på den andre siden. Denne dynamikken eroderte den politisk-økonomiske arkitekturen kalt Bretton Woods, som president Nixon rev ned for godt med å forkaste etterkrigstidens gullstandard. Å holde tilbake disse endringene ville uansett ha vært umulig, gitt de økonomiske maktforskyvningene i verden på 1960-tallet.

I en viss forstand kan vi kanskje snakke om «det lange 1970-tallet» som fortsatt pågår: krisen har på ingen måte fått spilt seg helt ut enda. Problemene fra den gang har tidvis vært kamuflert av diverse mindre oppturer i tiårene etterpå – mange av dem regelrette bobler – og ikke minst av Kinas geoøkonomiske tilbakekomst. Den siste finanskrisen er dermed bare en krise innenfor en atskillig større krise.

1973 var et sosioøkonomisk merkeår også i en annen forstand, særlig for den atlantiske supermaktens stadig minkende middelklasse: justert for inflasjon har lønnsnivået til 90% av amerikanerne sunket jevnt og trutt de siste førti årene. Selv om kanskje levestandarden gradvis økte fram til utbruddet av resesjonen, var illusjonen om materiell framgang basert på en overflod av billige kinesiske forbruksvarer og lett tilgang til kreditt. Sistnevnte var en kompensasjon for minkende inntekter i et hardere arbeidsmarked.

Ikke bare husholdningene har sunket ned i gjeldshengemyra. Det samme gjelder amerikanske myndigheter som kan tillate seg store fjell med lånte penger (som stadig stiger) i ly av dollarens ennå uavbrutte hegemoni (USA er derfor ikke inne i en reell gjeldskrise per i dag – i motsetning til flere EU-land – hengemyr til tross). For de berømte 1% – som igjen kan deles inn i den øverste promillen og promillen av promillen (plutokratene) – har de nyliberale tiårene vært historiens mest formidable løft. For vår tids Krøsuser er utflagginger og lønnskutten til de sosiale lagene under dem god smøring for en ellers mindre profitabel realøkonomi.

Nettoeffekten til nyliberalismen er således redistributiv snarere enn genererende: kaskadene av penger flommer inn i hvelvene til de som har mest fra før. Ellers er den eksponentielle økningen av finansspekulasjon oligarkiets botemiddel for synkende profittrater i realøkonomien. Særlig siden årtusenskiftet har denne trenden skutt fart. Flere av disse kreative finansproduktene er rene økonomiske masseødeleggelsesvåpen. Deriblant hedgefond og derivater, hvis obskure mekanismer er ugjennomtrengelige for de aller fleste.

Derivatøkonomien var senest ifjor tjue ganger større enn verdens samlede BNP. I stedet for å krympe, har dens ekspansjon bare akselerert etter 2008. Selv om denne økonomien er hypervirtuell – når det er sagt er nesten alle penger virtuelle (pengene på kontoen din er bare tall i cyberspace) – har den enorme følger for menneskene i den virkelige verden. Det er selvfølgelig praktisk umulig å innkassere trilliongevinster. Men de få som vinner veddemålene kan fint rake inn milliarder på at andre land, institusjoner og bedrifter går konkurs.

For spekulantene i denne parallelle dimensjonen er det derfor imperativt at det går til helvete med dem man har satset ulykken på. Om hele samfunn og nasjoner går dukken innebærer det en god derivatinvestering. Og det er helt legalt: mye av ”redningspakkene” i USA for fire år siden sikret at disse lyssky investorene fikk utbetalt sine gevinster. Avkastningen i derivatmarkedet er potensielt astronomisk større enn i aksjehandel, som jo også kan skape formuer av for det meste intet.

Når derivatbaronenes bankkonti sveller opp på Cayman Islands eller i Sveits, vil deres kraftig styrkede solvens innebære økt evne til å legge enda større beslag på planetens stadig minkende ressurser. Enten det gjelder innkjøp av nye slott eller superyachter. Og for de aller mest pengesterke finnes det ogsåhyperyachter på «tilbuds»-siden (med bl.a racerbilbane og kopi av fyrstepalasset i Monaco på hoveddekket).

Enhver livsstil i monstrøs skala har dermed store materielle konsekvenser. Særlig ille er det dersom denne rikdommen skyldes derivater som manipulererprisene på basisvarer (f.eks korn). Ikke all sult skyldes avlingssvikt. Derivatbaronene er voldsommere ødeleggere enn all verdens gresshoppesvermer: de plyndrer fra jordens fordømte og de ufødte. I motsetning til Napoleon, Romerriket eller oldtidens faraoer etterlater de seg intet sivilisatorisk høyverdig til kommende slekter.

Med så mange ungdommelige drømmer som er dømt til å bli knust av en virkelighet som innfrir stadig mindre, hvem kan undervurdere den kollektive rastløshetens sosiale magma som flyter igjennom slumveldene?

RYTTER III

Rytter III – den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik - er tvillingen til rytter II. Men han får også næring fra de to andre rytternes herjinger. I vestlige (av)industrialiserte land er det foreløpig ubalansene i verdensøkonomien og ikke økologien som er utslagsgivende for majoritetens materielle fall. Aftenlandene er enn så lenge stort sett skjermet for de mest manifeste nedbrytninger av økosystemene  (er man imidlertid tjæresandens eller skifergassens naboer, har framtiden kanskje allerede ankommet).

Imens er det andre saktegående strukturgenererte kataklysmer som skrider klarest fram i Europa såvel som USA: enten det gjelder oppsmuldringen av materiell infrastruktur (Amerika) eller raseringen av det sosiale vevet (på begge sider av dammen). Majoritetens mobilitet nedover – eller kappløp mot bunnen – er et av aftenlandenes viktigste tegn i tiden.

Noen av årsakene til dette ble belyst i de forutgående passasjene om rytter II. Disse skal vi ikke dvele mer ved her. Her skal vi heller se på hvilken latent sprengkraft som ubalansene i verdensøkonomien er svanger med. Hva dette eventuelt avstedkommer i form av revolusjoner og kriger får framtidens krøniker berette om. Før vi får lese dem, starter vi der militære stridigheter og systemiske omveltninger så langt framstår som noe forgangent eller utopisk. Enten det gjelder Amerika eller Europa, virker massene apatiske, til tross for en stigende erkjennelse om middelklassens evige deklassering. At foreldre ikke lenger tror at barna vil få det materielt bedre enn dem, begynner å bli en utbredt forestilling i flere land.

Atomisering av den resignerte hopen og de kollektive visjonenes havari har hindret oppstandelsen til en koordinert vrede nedenfra. Protester uten retning eller strategisk utsyn blir dermed raskt nøytraliserte av herskernes håndlangere (infiltratører og overvåkere fra ”sikkerhets”-tjenestene) eller maktservile aktører fra hovedstrømsmedia, som av både hjertens lyst og pliktskyldighet latterliggjør enhver spire til kontrær motmakt (de nominelle demokratiene forblir nettopp bare nominelle). Nå nylig gjaldt denne skjebnen særlig for efemere Occupy Wall Street, som i et nanosekund presterte å skape skrekk hos det amerikanske etablissementet, helt til de falt for eget grep og ble et lett bytte for Leviathan.

Flyktig oppmerksomhet – som følge av informasjonsstøyen og underholdningsindustrien – medvirker også til politisk passivisering. Men massenes sinnsuro kan ikke holdes tilbake i det uendelige. Iallfall om man befinner seg et sted i tid og rom hvor den økonomiske synsranden i beste fall kan by på stillstand. Selv det er for mye å håpe på for stadig flere.

I USA har gapet mellom de bemidlede og ubemidlede ekspandert flerfoldig de siste tiårene. Der har 1920-tallets grelle sosiale ulikheter nå blitt overgått. I 2012 håvet den rikeste tidelen av befolkningen inn mer enn halvparten av alle inntektene i landet, hvilket slår det forrige toppåret 1928. Men igjen er det den berømte ene prosenten som sprenger grafene: de besitter førti prosent av landets rikdom – og en fjerdedel av inntektene – mens de åtti prosentene på samfunnets bunn klamrer seg til smuler tilsvarende sju prosent. Og avgrunnen mellom dem øker i skrivende stund. Velstandsfordelingen i USA er snart et perfekt numerisk speilbilde av den på kloden forøvrig.

Filleproletariseringen av vesteuropeere og amerikanere er imidlertid ikke annet enn konvergens med normaliteten i u-land. Verdens alminnelige elendighet har innhentet dem som en gang trodde at sjanselikhet gjaldt for alle. Allikevel består letargien. Fallet har så langt ikke vært dypt nok.

Det kan bli veldig lenge før en transformativ hendelse ryster kjernelandenes materialtretthet så sterkt at de gamle strukturene brytes ned til jernspon og baner vei for en radikalt annerledes samfunnsorden. En sømløs, nesten umerkelig overgang til nihilismens etter-sivilisatoriske nullpunkt (eller en uendelig langstrakt dyphavsslette?) er kanskje mer sannsynlig. Nummenheten og frykten for det ukjente er enn så lenge større enn misnøyen med et sakte imploderende status quo. For de styrende så vel som de styrte er det i dag lettere å forestille seg verdens undergang enn at noe kommer etter kapitalismen.

Før aftenlandene gjenoppdager utopienes uimotståelighet er det planetensekspansive hyperbyer eller megalopoliser – urbane rom med 20-30 millioner innbyggere eller mer, der rennesteinen ofte dominerer – som er åsteder for de kommende revoltenes mest kraftfulle detonatorer. Enten det er i Kina, India eller Latin-Amerika. Hyperbyene er arnestedene for det 21.århundrets demografiske supernova, og vil stå for brorparten av planetens befolkningsvekst innen 2050 dersom projeksjonene slår til.

Med så mange ungdommelige drømmer som er dømt til å bli knust av en virkelighet som innfrir stadig mindre, hvem kan undervurdere den kollektive rastløshetens sosiale magma som flyter igjennom slumveldene? Det er kanskje her hos overskuddsbefolkningen vi vil finne framtidens væpnede profeter og deres hærstyrker. Men allerede før de unnfanges ser det ut til at mange pyramider står i fare for å rakne (den arabiske «våren» og påfølgende vinter har imidlertid ikke resultert i noen planetarisk systemforvandling).

Som jeg en gang skrev: ”Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil plutokratiet trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og hordenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav”. 

Er det tenkelig at noen av de med mest materielle ressurser – i samarbeid med eventuelle forvaltningsdiktaturer og deres teknokratiske monstre – finner det fristende å fjerne befolkningssjikt som den maskinelle og automatiserte utviklingen har overflødiggjort? Altså de som forstyrrer den perverse idyllen?

RYTTER IV

Rytter IV – den biogenetiske revolusjonen – er nykommeren i følget. In vitro ble han til, og er fremdeles i sin barndom. Et foreløpig ganske ubeskrevet blad, og til nå den minst spektakulære av rytterne. Laboratorieskapte organismer, kimærer – her i betydningen krysninger av mennesker og dyr – og overmenneskelige mutanter hører enn så lenge til science fiction. Det er neppe etikken som er til hinder. Kan man, så vil man. Særlig om et slikt bioteknologisk gjennombrudd skulle innebære militær relevans.

Allmenningene i den eksterne naturen (havet, lufta, skogene) er som vi har sett truet av menneskenes rovdrift. Den fjerde rytterens opprinnelige domene er allmenningene i den indre naturen: forvandlingen (og den tiltakende privatiseringen) av menneskehetens eller andre organismers arvestoff. Omveltningene i den indre naturen går uansett ikke upåaktet hen i den eksterne. Der naturlige habitater begynner å underkaste seg genmodifiserte inntrengere, snakker vi om en potensiell dødelig utfordring for biomangfoldet. Den økologiske krisen kan dermed intensiveres av en biogenetisk revolusjon på avveie. Til nå har man ikke overskuet alle følgene av den genmodifiserte matproduksjonen. Enten det gjelder konsumentenes helse eller artsvariasjonen.

Redusert biomangfold er imidlertid bare en av fasettene. Produsenter som Monsanto tar patenter på genmodifiserte planter og såkorn som deretter selges til fattige bønder i u-land. Hvilket igjen  gradvis fratar millioner av dem retten til å bruke egne frø. Ikke bare utraderes den naturlige floraen, polariseringen mellom jordens fordømte og de mest velbemidlede forsterkes også: et økende antall bønder ruineres økonomisk ved å måtte betale dyre summer for lisensene som Monsanto utsteder.

Den sosiale dimensjonen ved tilnærmet totale monokulturer er vel så ødeleggende som de genetiske aspektene. Redusert matsikkerhet og forringet biosfære følger i kjølvannet av denne lukrative industrien der noen ytterst få oligarker – godt hjulpet av politiske lakeier i diverse hovedsteder – sitter igjen med all materiell vinning. Noe som inntil videre vil skjerme dem for ubalansene i verdensøkonomien og sikre dem enorm profitt en god stund til. Den fjerde rytterens geopolitiske fødselshjelpere er allerede under oppseiling bak lukkede dører: de to frihandelsjuggernautene TTIP (Transatlantic Trade and Investment «Partnership») - et euroamerikansk prosjekt med europeerne som juniorpartnere – og TPP (Trans-Pacific «Partnership), en USA-ledet Stillehavsblokk. Om disse går igjennom – noe de antakelig gjør – er det muligens lite som kan hindre Monsantos aggressive felttog i overskuelig framtid.

Biogenetikkens revolusjon i agronomien har forøvrig sin eugeniske parallell. Det er ikke bare i matfatet den indre naturens allmenninger invaderes. Også menneskets cellekjerner er et mulig oppmarsjområde for den fjerde apokalyptiske rytteren. Er det tenkelig at noen av de med mest materielle ressurser – i samarbeid med eventuelle forvaltningsdiktaturer og deres teknokratiske monstre – finner det fristende å fjerne befolkningssjikt som den maskinelle og automatiserte utviklingen har overflødiggjort? Altså de som forstyrrer den perverse idyllen?

I dag virker dette i overkant dystopisk for de fleste, men det kan uansett ikke utelukkes helt. Asymmetrien mellom de som har råd til å oppgradere sine barns genetiske utrustning og de som ikke har det, vil vokse flerfoldig. Men en higen etter menneskelig perfeksjon – enten den er markedsstyrt eller ei – vil antakelig støte på en rekke uforutsette hindre og ende i forlis. Gud lar seg ikke imitere. Naturen vinner alltid til slutt.

Grublerne kan kanskje tegne opp nye kart og inspirere en engere krets. Hvilket i seg selv bør være et viktig kall og en formidabel livsoppgave. Men gnisten som tenner den radikale overskridelse og vitalitetens gjenfødsel finner man hos denantipolitiske narren eller eteriske praktikere.

FRA FATALITET TIL OVERSKRIDELSE?

Apokalypsens fire ryttere er ikke utenomjordiske massemordere som stiger ned fra intergalaktiske fartøy. De er høyst dennesidige krefter. Og de rir hardt gjennom natten. Når de fram til sin fullbyrdelse vil vi for alvor finne ut hva vi er laget av. Den økologiske krisen har muligens størst sjanse til å «vinne» Helvetesrittet før de andre rytterne får fullende sine ytterste muligheter. Eventuelt vil de fire konvergere mot et felles punkt der all deres råskap samler seg og griper inn i hverandre med en insistens vi så langt ikke har sett.

Hvordan skal man gjenreise troen på en annerledes og bedre verden etter et møte med de fire rytternes konturer? I en virkelighet der virtuell kapital virvles opp sammen med fragmenterte og rotløse mennesker, er det lett å å forsvinne inn i fatalitetens sorte hull. At framtiden befolkes av et økende antall skitne svin rundt et minkende antall trau er enklere å forestille seg enn at den heroiske impulsen reinkarneres. Impotent nihilisme og frådende misantropi er mindre anstrengende utveier for resignerte tenkere enn den labyrintiske stien ut av miseren.

Grublerne kan kanskje tegne opp nye kart og inspirere en engere krets. Hvilket i seg selv bør være et viktig kall og en formidabel livsoppgave. Men gnisten som tenner den radikale overskridelse og vitalitetens gjenfødsel finner man hos den antipolitiske narren eller eteriske praktikere. De sistnevnte finnes det få av i dagens spesialiserte samfunn. Men det er de og den antipolitiske narren som er tilstrekkelig autoritative til å kapre allmuens sinn og bevege verden i denne nivellerte æraen. Esoteriske vismenn har tiden løpt fra (legger vi derimot det sykliske perspektivet til grunn, er meritokratiets komme kanskje et sted langt bortenfor den nåværende synsranden).

I en sentrifugal verden som akselerer konstant – for at den tilsynelatende ikke skal stivne i formen – er det nettopp de eteriske praktikerne som viser oss at en annen og mer harmonisk virkelighet er mulig. Dette gjelder f.eks formidable enkeltindivider som inderen Jadav Payeng. Fra bunnen av, og med kompromissløs kjærlighet til moder jord, har han gjenskapt en lokal regnskog med et fullverdig økosystem etter en halvannen generasjon med ekstrem tålmodighet og flid.

På et kollektivt nivå finner man selvbergede økolandsbyer og overgangsbyer. Intet kommer av seg selv. Men bare felles løft på lokale plan – regnskogskapere som Payeng forblir en anomali – spredt utover kloden kan avverge det verste og berede grunnen for noe genuint annet. Selv om dette bare skulle forbli lommer av ”passiv” motstand, er det en start. Hengir vi oss til det bestående, risikerer vi at Søren Kierkegaard får rett [sitat fra Enten Eller (1843)]:

“Det hændte paa et Theater, at der gik Ild i Coulisserne. Bajads kom for at underrette Publicum derom. Man troede, det var en Vittighed og applauderede; han gjentog det; man jublede endnu mere. Saaledes tænker jeg, at Verden vil gaae til Grunde under almindelig Jubel af vittige Hoveder, der troe, at det er en Witz.” 

Relatert

Apokalypsens fire ryttere – del I

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Hva er neoliberalisme?

Humanismen glir over i det transhumane

Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Motstrømstaten Vermont – det bærekraftige landbrukets tilbakekomst i agroindustriens hjemland

Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

Debatt: Klimatrusselen kan fornektes men ikke benektes

Om Antikrist

Har ættegarden noen plass i det norske jordbruket i 2013, og hva betyr egentlig ættegard i en samtidig kontekst? Hvilke verdier er det bonden forvalter fra generasjon til generasjon? 

Av Kurt Jarle Øvrehus, økobonde, kulturverner og nybrottsmann

Vår generasjon er som nybrottsfolket for 100 år siden. Mens de ryddet helt nye bruk i skauen må vi rydde opp etter forrige generasjons uvørenhet og dårskap. Det er vi som må velte jorda, kvesse ljåen og rydde setervollen. Det er vi som må vøle hus og tak, sette opp skigard og tjære stokka.

I indre delen av en liten fjordarm av Hardangerfjorden har jeg valgt å bosette meg. I Mauranger, i en bygd bestående av 27 sjeler og kanskje ti ganger så mange husdyr har jeg mine røtter. Det er ikke noe spesielt fin gard, inneklemt mellom andre bruk og i tillegg er det en brukbart trafikkert vei kun 50 meter unna gardshusene. Det er ikke problem å skaffe seg en gard på øde steder, langt fra folk, med gamle hus og flotte omgivelser, men likevel valgte jeg å drive farsgarden her vestpå videre selv om jeg er vokst opp på Østlandet.

Det er flere grunner til dette. En grunn er det økonomiske, fordelen i å ta over en farsgard. En annen grunn – og det er egentlig den viktigste – er at det nettopp er odelsgarden. Ein einsleg odelsgut eg var / som nær kom burt for ætt’n. / No krev eg att min odelsgard, / og det med Gud og retten – skriver Olav Aukrust i diktet Himmelvarden. Det finnes en organisasjon i Sverige: JUF – Jordbrukareungdomens förbund som titt og ofte oppdaterer sitt register over garder som har vært i samme slekt i over 200 år. Noe slikt burde også vært gjort i Norge, og den enkelte gard burde få et diplom slik som det gjøres i Sverige.

Viktigheten av å holde arvejorden innenfor samme ætt kan ikke undervurderes. Hvorfor det er slik at noen ætter holder garden i samme slekt århundre etter århundre, mens andre ikke gjør det er ikke lett å vite. Når slektsrekka en gang brytes er det gjerne lett for at det skjer igjen på samme bruk. Jeg tror at grunnen til at jeg ikke har samvittighet til å la garden gå videre til ukjente eller forfalle er at jeg er blitt ubevisst innpodet fra barnsben av den lokale forankringen som er i meg. Den tradisjonelle måten å drive bruket på, med hesjing, ljåslått, fiske og jakt; alt snakket om de foregående generasjoner og personer, stedsnavnene, rettighetene, sagn og fortellinger, viktigheten av å kjenne terreng og mark og hvordan det best og mest skånsomt kan brukes.

Alt dette kan kun komme via tradisjon og erfaring. Man føler seg selv som en del av århundrer med historie og får en dypere respekt for hva som er rundt en. Dette kan ikke en tysker eller nederlender som bosetter seg på en gard i Norge få med seg. Mangelen på lokal forankring, arvejord og århundrer med nedarvet kunnskap i blodårene, gjør at man er som mange i den moderne tid: rotløs og identitetsløs. Den nye bonden er egentlig den gamle bondetypen, traust og forankret i det lokale, med nesetippen så vidt innom det regionale og fnysende av det nasjonale.

Jeg vil ikke påstå at det jeg gjør er det riktige for alle, men det er riktig for meg. Det er riktig for mitt sted, mine fjell, min fjord og min jord. Og en slik lærdom prøver jeg å videreformidle til mine barn. At det er nærnaturen som er en selv nærmest. Det er naboenes ve og vel og det lokale økosystemet som er viktigst å ta ansvar for. Bondekulturen anno 2013 er en bondekultur som børster av seg de siste tiårene fra skuldrene, retter dem opp og kneiser nakken mot framtiden.

Det er helt uunngåelig at når fossilenergien tar slutt, så må man tilbake til hest, kjerre og øks. I stedet for å vente på denne hendelsen, er det bedre å ta sine forhåndsregler og skaffe seg sitt eget økosystem, melde seg på kurs og lære av de eldste.

I Det store spelet av Tarjei Vesaas er odelsgutten Per usikker på om han vil ta over garden etter far sin eller ei. Per er godt skikket på skolen, lærer fort og har lyst til å reise ut og lære mer. Faren har derimot andre planer og ser på Per som sin arvtaker på garden, han skal ligge i plogfura og kjenne råmen av velta mold slik som han selv gjør. Den eldre generasjonen er alltid på hugget med å hakke ned på forrige generasjon, de innser den bitre sannheten at deres egen grensesprenging for lengst er over og ungdommen er slik de selv var i yngre år.

Men for mange er blodet så sterkt at de ikke har hjerte til å reise vekk. Livet er større enn det man selv lever. Likevel oppstår problemer fra en generasjon til en annen, og spesielt fra forrige til vår. Det er flere jeg kjenner som har tatt over eller har kjøpt seg småbruk de siste årene. Felles for mange av disse (inkludert meg selv) er at vi har fått et bruk som har stått tomt lenge og lite vedlikeholdt. Beitene er grodd igjen og fjøs står til forfall. I tillegg er de tradisjonene som holdt bygdene sammen ikke lenger viktige. Ungdomsdansen er borte og erstattet av fotballen, felespilleren har lagt vekk fela og tatt opp spilljoysticken i stedet.

Vår generasjon er som nybrottsfolket for 100 år siden. Mens de ryddet helt nye bruk i skauen må vi rydde opp etter forrige generasjons uvørenhet og dårskap. Det er vi som må velte jorda, kvesse ljåen og rydde setervollen. Det er vi som må vøle hus og tak, sette opp skigard og tjære stokka. Slåmaskina og høyvenderen som ble brukt til hest for bare 40-50 år siden står på jordene og ruster sund. Våre foreldre har kanskje ubevisst lært oss sunne verdier, den siste rest etter forrige generasjon, men hovedbøren av lærdom har vi måtte ta selv.

Det er helt uunngåelig at når fossilenergien tar slutt, så må man tilbake til hest, kjerre og øks. I stedet for å vente på denne hendelsen, er det bedre å ta sine forhåndsregler og skaffe seg sitt eget økosystem, melde seg på kurs og lære av de eldste. Jeg har dermed ikke lenger lyst til å bli kalt agronom, bonde, postmann, arkeolog, lettmatros eller hva enn man nå utdanner seg til; heretter titulerer jeg meg selv som nybrottsmann.

Foto: KulturOrgan Skadinaujo

Relatert

Fremtiden tilhører småbøndene

Om å dikte verden inn i Norge

Til ærens forsvar: Et forsøk på å gjenopprette et oversett ideal

Naturreparatørene

Ost er samfunnsutvikling

Let’s Talk About Soil – mennesker lever ikke av betong

I spennet mellom grigrendt isolasjon uten naboer og urban anonymitet, har vi alt ifra grendesamfunn til kommunesentrene. Der sistnevnte tidvis gir næring til begrepet om “bygdedyret” og assosiasjoner til Aksel Sandemoses beretninger om Jante, er grendene  kanskje mer konstruktive for den mentale velværen. I så fall er de kanskje også lommer hvor solidaritet og genuin fellesskapsfølelse kan slå rot? 

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

I dag bor jeg i hva jeg trodde var et lommenabolag, og det er det vel også, men dog et B-lommenabolag, og ikke sammenlignbart med de velsignelser som ville overøst meg og min familie hvis det var i samsvar med lommenabolagenes utspring, det alexandrinske mønster 37, HUSKLYNGE. Med B-nabolag mener jeg at det er skapt ut fra system-B, med sine røtter i et mekanisk verdensbilde, denne vår cartesianske arv.

Jeg vokste opp i ei grend nedunder Totenåsen, noe som vel vil gi de fleste assosiasjoner om en prøysenidyll. Fra barndommen erindrer jeg fragmenter av denne idyllen, den gang vi gikk julebukk og fikk smultringer fra kjellerbakeriet ”hass Æinners”, da gamlekara fremdeles brukte hest og slede på sine ærend til Skreia vinterstid og vi fikk sitte på hjem fra skolen, den gang det var tre nærbutikker og bedehuset enda var halvfullt. Men sakte og sikkert forsvant disse siste restene av fellesskap, og den grenda der jeg vokste opp kan i dag best karakteriseres som et ”ekstremsuburbia”.

Er det mulig å vinne tilbake det tapte? Å vekke grendemiljøet opp fra de døde? Eller er fellesskapet tapt for alltid nå i selvets tid?

Grendeklynger?

Selv ble jeg forskrekket første gang jeg ble kjent med visjonene for de nye natursamfunnene, og forstod at de ønsket å gi hver familie et landområde hver på ca 10 dekar, uten å benytte seg av Alexanders husklynger. Jeg tenkte at dette ble ikke annet enn min grends skjebne på nytt, et ”suburbia XL”. Etter hvert ble jeg kjent med Terje Bongard og hans ideer rundt inngruppa, med et nytt inngruppesamfunn hvor InnGruppe-Demokratiet (IGD) er selve kjernen.

Med utgangspunkt i Dunbars nummer mener initiativtakerne til natursamfunn.no at den ideelle stammestørrelsen er på ca 150 medlemmer. Men hva man må ha klart for seg er at dette er hvor mange mennesker et menneske kan ha oversikt over, ikke den ideelle størrelsen for samarbeid og fellesskap. I boka Det biologiske mennesket mener Bongard at limet i inngruppa vil svekkes ved større grupper enn 25-35 mennesker, for den øverste inngruppa i IGD bør denne derfor ikke bestå av mer enn cirka ti representanter (se poster, pdf).

I en e-post hvor jeg gjør Bongard oppmerksom på at IGD samsvarer med et av de fremste kjennetegn ved ethvert resilient system, en fraktal fordelingsstruktur, svarer Bongard følgende:

”SVÆRT INTERESSANT OBSERVASJON OG SAMMENLIGNING. DET ER NETTOPP NOE AV HOVEDPOENGET MED Å UTVIDE DEMOKRATIET HELT NED: DET BLIR IKKE ROM FOR INDIVIDER SOM RIVER OPP, MELER EGEN KAKE, KORRUMPERES OSV. LEGG MERKE TIL AT “INVASIVE SPECIES”-PROBLEMET HENGER SAMMEN MED DETTE: EN ART SOM IKKE FANGES INN AV NETTVERKET KAN ØDELEGGE DET I STEDET.”

Husklynge i Evanger

Sett i dette lyset blir det livsfarlig hvis ikke de nye natursamfunnene organiserer seg etter en inngruppemodell. Jeg har kommet til at selv om et natursamfunn bygges opp av individuelle familiedomener, en modell som er ideell for å praktisere de fem permakulturelle soner, bør de allikevel organisere disse domenene i mindre inngrupper, for eksempel rundt et fellesområde med lekeplass for barna og en rådslagningsplass for de voksne, bålplass etc. Dette vil si en modell hvor et natursamfunn kan bestå av rundt 6-7 inngrupper med 20-25 personer i hver, som til sammen danner et maksimum på 150 mennesker.

Slik ville et natursamfunn oppnå en fraktal fordelingsstruktur med tre nivåer, familiedomenet, inngruppa og stammen, sannsynligvis en svært resilient struktur. Videre ville man få til en forening av verdiene funnet i husklynga, grendesamfunnet og permakulturens sonetenkning, jeg blir fristet til å benytte floskelen et ”kinderegg”, tre gode ting i ett.

Et godt navn for disse inngruppene i natursamfunnet kan være grendeklynger. Da jeg kom på denne betegnelsen trodde jeg at jeg hadde funnet et helt nytt begrep, men mitt søk på internettet gav ett treff, noe som viser at det i alle fall er et meget uvanlig begrep. La oss håpe dette vil endres.

Kanskje er det også slik at den norske folkesjela er bedre tilpasset grendeklynger enn husklynger? Med en oppbygging av nye natursamfunn i grendeklynger kan vi gjenoppvekke fellesskapet i det gamle grendemiljøet, kanskje til og med i bedre form enn noensinne!

Tak for å bo i

I tillegg til inngruppa er det vernende, omsluttende og omfavnende taket essensielt for å varme kalde nordboeres hjerter. Saltaket, selve arketypen på det tradisjonelle, intet kan få en moderne arkitekt til å smile så overbærende, så foraktelig, som for denne typen ”kitsch”. Hvor feil man kan ta! Det vernende taket er medisin, kjærlighet, omtanke, trygghet, en like integrert del av vår hjernestruktur som det gamle afrikanske savannelandskapet. Man skal enten leve i eller på et tak. I vårt kalde nordiske klima lever man i taket.

Det omfavnende taket kan best sammenlignes med ei hønemor som varsomt brer vingene over sine kyllinger. Derfor må det bestå av oppholdsrom, kanskje aller helst soverom, for å oppnå sin legende funksjon. Av samme grunn vil et halvsaltak ikke ha samme virkning, det ville bli som ei hønemor med kun en vinge, og bryte med transformasjonen for lokale symmetrier. For å oppfylle sin misjon har det vernende taket store takutspring for å beskytte det underliggende huset, ikke bare av praktiske årsaker, men som en dyp psykologisk velsignelse for beboerne. For virkelig å forene taket med husets innbyggere går det noen steder så lavt ned at man bare kan strekke ut en hånd for å berøre det.

Det vernende taket har sin opprinnelse i det alexandrinske mønster 117, ”SHELTERING ROOF”, og er tidligere omtalt av meg i artikkelen ”The Deep Truth of a Sheltering Roof”, som jeg med tida håper å få oversatt til norsk.

Gokoyama, Japan

Menneskets livssyklus som en integrert del av natursamfunnet

Det meste i samfunnet er tilpasset de sunne og friske i alderen 20-50 år. Men skal natursamfunnene oppfylle sin visjon om å være en del av naturens sykluser, må de vitterlig designe inn menneskets livssyklus, da vi også er en del av naturen. For noen år tilbake leste jeg en artikkel av Robyn Francis med tittelen ”Design for the Human Life Cycle”, her er et lite sitat:

”Det meste av hva vi leser og ser både i alternativ- og populærmedia er orientert mot livets midtsjikt, fra omkring 20 til 50 år, men hva med de foranderlige behov for barn og unges oppvekst, aldringens realiteter, og for skrantende helse og funksjonshemninger som noen ganger ikke venter til alderdommen med å endre våre liv? Har vi glemt at vi blir eldre, at våre foreldre kanskje ville foretrekke å trekke seg tilbake i en permakulturlandsby, at barn har mange foranderlige sosiale så vel som fysiske behov etter hvert som de vokser fra spedbarnsstadiet til de entrer de voksnes verden? Jeg undres om dette delvis er et resultat av at sammenbruddet av den utvidede familie har innsnevret vårt synsfelt? Jeg treffer så mange mennesker som ikke engang kjenner sine besteforeldre, hvor man sjelden har kontakt med eldre eller yngre generasjoner, så hvordan kan de designe realistiske systemer for aspekt av livet som de ikke har noen erfaring med?”

I ”A Pattern Language” og mønster 26, ”LIFE CYCLE”, har Alexander nærmere beskrevet livets forskjelligartede stadier og behov, og hvordan disse kan integreres i nærmiljøet.

Selv ville jeg kjenne meg ukomfortabel med tanken på å etterlate min yngre kone alene på et større familiedomene den dagen jeg faller fra, da hun mangler mine (mannens) fysiske krefter, er mørkredd og ikke trives så godt i eget selskap. Å være alene er uvant for ei som er oppvokst på Filippinene, hvor befolkningen øker med to millioner per år på et landareal litt mindre enn Norges.

Kanskje ville jeg foretrekke å overlate mitt familiedomene til min vakre datter og hennes fremtidige permakulturelle ektemann, den dagen jeg kjenner mine egne krefter svekkes? Du verden hvor trist det da ville være å forlate dette fellesskapet, inngruppa og stammen, som man selv har vært med å skape.

Her tror jeg at husklynga kan komme til sin rett også innad i natursamfunnet, i stammens sentrum, i form av små aldersboliger rundt små felles tun. Hvor man kan få litt mindre å stelle med, få et nærere fellesskap og ta del i fellesoppgaver i stammens kjerne. Kanskje de eldre kunne ta hånd om natursamfunnets lille dagligvare? Hva med barnehagen? Lenken mellom barn og eldre er unik, et biologisk behov nedfelt i begge parter, og som ingen høyskoleutdanning kan erstatte.

Dette var noen velmente råd fra meg, som jeg håper kan være til nytte og formodentlig gi flere inspirasjon til å engasjere seg for natursamfunnssaken. Skal vi få tilbake grendemiljøet og levende bygder hvor folk trives, og ikke minst, skal vi bygge resiliens for framtida, tror jeg natursamfunnene må gis en kjernerolle.

Til slutt vil jeg oppfordre alle som leser dette om å gå inn på den flotte nettsida til WWW.NATURSAMFUNN.NO.

Relevante nettsider

http://blog.p2pfoundation.net/wp-content/uploads/MEDOSS_proposal_16-10-FINAL-1.pdf

https://www.youtube.com/watch?v=Q1ZeXnmDZMQ

Relatert

Dei tre skapingstilstandane

Et sted for langsomhet

Filosofprinsen – HRH Prince Charles

Tenk langsiktig og lokalt! – intervju med Nikos Salingaros

Den økologiske estetikken (Bokmelding av Morten Skrivers ”Skønhedens befrielse”)

I denne firedelte føljetongen presenteres et tredje alternativ bortenfor (men ikke nødvendigvis “imellom”) aksen liberalisme-sosialisme. Nemlig Rudolf Steiners tanke om sosial tregrening. Denne visjonen har kanskje blitt betraktet som både halvt født og halvt dødt av ettertiden, men har i etterkant av finanskrisen gjort hevd på en fornyet aktualitet.

Av Henning Næss, forfatter

Steiners tregrening tar utgangspunkt i at samfunnet er en organisme som er delt i tre deler. Han tar derfor utgangspunkt i noe som allerede eksisterer: Åndsliv, næringsliv og rettsliv.

1. PRESENTASJON

Tregrening er en samfunnsteori utviklet av Rudolf Steiner (1861-1925) i 1919, etter første verdenskrigs slutt. Spørsmålet var hvordan nye nasjonalitetsgrenser skulle trekkes opp etter at Tyskland og Østerrike led nederlag. Versaillestraktaten krevde nye landegrenser i Balkan og Sentral-Europa.

USAs president Woodrow Wilson var den ivrigste pådriveren, og mente at landegrenser måtte trekkes etter nasjonalitetsprinsippet. For landenes minoriteter (religiøse eller andre) kan dette innebære at de fort havner i en presset situasjon: trusler om sanksjoner hvis de ikke lar seg assimilere, eller at de i verste fall blir utryddet gjennom statlige pogromer. Noe som kan skje dersom nasjonalitetsprinsippet forener seg med rasepolitikk.

Mange som trodde de kjente til Steiners liv og filosofi, vil kanskje bli overrasket over å høre at Steiner bidro med en teori om samfunnets sosiale organisme. Var han ikke bare en livsfjern okkultist og teosof? Men da glemmer man at antroposofien har overlevd grunnet dens sosiale virkelighetsforankring.

Antroposofien ville aldri har overlevd bare som idé. Idag er det alle de sosiale forgreningene av antroposofien som har sikret Steiners filosofi et varig liv i samfunnet. Selv de som er erklærte motstandere av Steiners filosofi, eller som ellers stiller seg likegyldige til den, må innrømme at Steinerskolene bidrar med noe viktig. Men Steiner var altså mye mer enn esoteriker, og også mye mer enn bare pedagog. Han engasjerte seg dypt i de politiske og sosiale forholdene i Europa etter første verdenskrig.

Slaget ved Marne i 1917

Steiner skrev ikke bare bøker og pamfletter om tregrening. Han opptrådte også som manisk samfunnsdeltager. Ikke minst når det gjaldt spørsmålet om hvordan de nasjonale grensespørsmålene og problemene vedrørende nasjonalitetspørsmål skulle løses etter at krigen var over. Østerrike-Ungarn og det tyske keiserriket hadde opphørt å eksistere. Steiner holdt mengder av foredrag om emnet, og drev sågar egen avis om tregrening. Situasjonen på Balkan var uoversiktlig. Krigen hadde sitt bakteppe i en rekke nasjonale konflikter – blant annet mellom Serbia og Østerrike-Ungarn – noe som kulminerte med skuddene i Sarajevo.

Steiner oppfattet det slik at det nettopp var den nasjonalistiske tenkningen som var årsaken til første verdenskrig. Når han så at denne formen for tenkning ble opprettholdt også etter krigen, ble han en ivrig motstander av Woodrow Wilsons gjenforeningspolitikk. Steiners sosiale engasjement foregikk mens Tyskland var herjet av sosiale og økonomiske problemer uten sidestykke. Landet kunne blant annet ikke betale sin gjeld til seierherrene, grunnet enorm inflasjon.

Den viktigste tanken med tregrening er ideen om selvforvaltning. Det vil si at Steinerskolene skulle være egen organisme, med egen økonomisk styring, og være mest mulig fristilt fra samfunnet rundt, og med flat struktur, uten en leder eller en ledergruppe som skulle ta avgjørelser over hodet på de andre ansatte i skolen.

Først og fremst var det Europas arbeiderråd han ville oppildne til å tro på de nye ideene. Steiner ble oppfordret til å tre inn i delstatsregjeringen i Württemberg for å gjennomføre sine ideer der, noe han sa nei til. Men andre tiltak ble også satt i gang, inspirert av tregreningen, i årene mellom 1919 og 1923.

Rudolf Steiner

I 1919 ble for eksempel den første Steinerskolen dannet, for barna til arbeiderne på Waldorf Astoria sigarettfabrikk. Historikken er at Steinerskolene skulle være selvforvaltende. Steiner var inspirert av anarkismen, og hans ideer sprang blant annet ut av møtet med Max Stirners ego-filosofi, som er en slags åndelig egoisme.

Steiner var en talsmann for total frihet i åndslivet. Men mens Max Stirner hadde liten interesse for rettslivet og det økonomiske livet, hadde Steiner i høyeste grad dette. Den franske revolusjonens ideer var også en viktig inspirasjonskilde. Steiner mente blant annet at staten ikke måtte spille en for dominerende rolle i samfunnet, og at den ikke måtte bestemme over kulturen og næringslivet. Steiners tregrening tar utgangspunkt i at samfunnet er en organisme som er delt i tre deler. Han tar derfor utgangspunkt i noe som allerede eksisterer: Åndsliv, næringsliv og rettsliv.

Steiner hentet frem det han oppfattet som tre av de viktigste idealene i menneskehetens historie: Liberalisme, sosialisme og demokrati. Men hver av dem fungerer best innenfor strengt adskilte deler av samfunnsorganismen, mente han. Utover disse grensene virker disse ideene ikke etter sin egentlige hensikt.

Den viktigste tanken med tregrening er ideen om selvforvaltning. Det vil si at Steinerskolene skulle være egen organisme, med egen økonomisk styring, og være mest mulig fristilt fra samfunnet rundt, og med flat struktur, uten en leder eller en ledergruppe som skulle ta avgjørelser over hodet på de andre ansatte i skolen. Steinerskolen i Stuttgart ble dermed som et eget lite samfunn i samfunnet, med styring over egen økonomi, med egen forvaltning, og med et idégrunnnlag som bygget på antroposofien.

Tanken var at så lenge skolen var beskyttet av en såkalt friskole-lov, hadde staten heller ingen rett til å styre over skolens idémessige grunnlag. I virkeligheten har Steinerskolene aldri fungert uavhengig av staten, men grunnet friskole-loven har staten i svært liten grad blandet seg inn i skolens indre liv. Ifølge tregreningslæren er det heller ingen grunn til at hverken stat eller næringsliv, selv om de skyter penger inn i kulturlivet, skal ha noen medbestemmelsesrett over de kulturelle prosessene de støtter med pengene.

Vannbro i Magdeburg

Ifølge Steiner var det nok at de bare ga penger. Det skulle overhodet ikke skje noen innblanding i åndslivet fra næringslivs – eller statsinteresser. Grunnen til at Steiner kunne hevde dette, var begrunnet i hans syn på samfunnet som et fellesskap, som han mente ikke var noe som enkelte mennesker eller institusjoner skulle ha eierskap til. Når staten gir penger til kulturen, er det på vegne av helheten, og staten har ingen rett til eierskap over kulturlivet.

Steiner mente at nasjonalitet ikke skulle avgjøre statsdannelsen. Det vil si: Nasjonalitet hørte etter hans mening hjemme i åndslivet, mens statsdannelsen hørte hjemme i rettslivet. At staten skulle bestemme folkegruppers og enkeltmenneskers nasjonalitet, berodde derfor, etter Steiners mening, på en uheldig sammenblanding av åndsliv og rettsliv.

Steiner var ingen økonomisk liberalist, men man kan snarere kalle ham en libertarianer. Han var også inspirert av den franske revolusjon, og tenkte at ideene om frihet, likhet og brorskap skulle ha sine ekvivalenter til tredelingen av samfunnet: åndsliv, rettsliv og økonomisk liv. Under næringslivet skulle ikke frihet råde, men brorskap. Under åndslivet skulle ikke likhet råde, men frihet. Og under rettslivet skulle ikke brorskap råde, men likhet. Altså likhet for loven, brorskap i den økonomiske sfæren, og frihet i åndslivet.

At det skulle være brorskap i det økonomiske livet, er kanskje det som mest vil overraske de fleste, vant som vi er til å leve i et samfunn med økonomisk liberalisme, og vant som vi er til å tenke at økonomisk liberalisme er en forutsetning for politisk liberalisme.

Hva ville nå Steiner egentlig med dette? kan man spørre. Poenget var at Tyskland på dette tidspunktet var uten egen grunnlov og uten et fungerende lovverk. Landet var tabula rasa. I 1921 var et viktig politisk spørsmål på trappene i Tyskland: da kastet nemlig Steiner seg aktivt inn i forberedelsene til en folkeavstemning om hvorvidt Oberschlesien skulle være polsk eller tysk. Denne konflikten er typisk også for konflikter i vår tid, og svært belysende: Hvem har retten til å eie land?

Quedlinburg i Sachsen-Anhalt, Tyskland

Som regel synes flere parter i en konflikt at de har rett til å eie et landområde, i kraft av etnisk tilhørighet, historisk opprinnelse eller andre faktorer. Slike nasjonalitetskonflikter får ofte alvorlige følger for sivilbefolkningen i det området det måtte gjelde, som forblir hjelpeløse tilskuere til kriger som utløses av såkalte «praktiske mennesker», som Steiner uttrykte det. Steiner valgte en annen løsning: Så lenge nasjonal tilhørighet skal bestemme nasjonalitetsdannelsen, vil det føre til krig mellom land som kjemper om hvem som har retten til et lands eiendom. Han foreslo heller at områder som lå under for nasjonale konflikter skulle være selvforvaltende.

Steiner mente at nasjonalitet ikke skulle avgjøre statsdannelsen. Det vil si: Nasjonalitet hørte etter hans mening hjemme i åndslivet, mens statsdannelsen hørte hjemme i rettslivet. At staten skulle bestemme folkegruppers og enkeltmenneskers nasjonalitet, berodde derfor, etter Steiners mening, på en uheldig sammenblanding av åndsliv og rettsliv. Stat og kultur skulle ikke blandes, mente han. Enhver skulle ha rett til å bo hvor han eller hun ville. Men i Oberschlesien hjalp ikke Steiners engasjement, som ble polsk.

Del to vil bli publisert i nær fremtid.

Kilder

Hegge, Hjalmar. Frihet individualitet og samfunn. En moralfilosofisk erkjennelsesteoretisk og sosialfilosofisk studie i menneskets eksistens. Antropos forlag 2003

Steiner, Rudolf. Tregrening. Vidarforlaget 2008. Oversettelse og etterord av Peter Normann Waage

Waage, Peter Normann. Mennesket, makten og markedet. Rudolf Steiners sosiale ideer i møtet med globaliseringen. Pax forlag 2002.

Relatert

Til min generasjon

Frihetens grenser

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

Fremtiden tilhører småbøndene

Politikkens komplementære natur

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Fra by og land, mann mot mann til visjon 2040 II

Her kjem ei aldri tidlegare umsett soge frå pennen til Howard Phillips Lovecraft (1890-1937), ein kjend nordamerikansk skrekk-, artikkel- og eventyrforfattar, for fyrste gong på (høg)norsk. 

Umsett til høgnorsk av Stig Andresen

Soga vart til som eit resultat av hans flytting til distriktet Red Hook i New York frå hans heimlege Providence, Rhode Island, etter hans giftarmål med Sonia Greene. Han upplivde vanskane han her fekk med å skaffa seg arbeid for å forsyrgja sin vetle familie som sers tyngjande, serskilt med tanke på at han med sin enorme sjølvlærde kunnskap laut tevla mot stadig veksande hordar med nykomarar til USA um sjølv dei mest nedbrjotande jobbar.

Denne frustrasjonen yver den moderne verdi som stadig kraup nærare honom, uansett kor mykje han enn stritta imot, skulde gjeva utslag i denne velkjende soga med det upphavlege namnet The Horror at Red Hook som blei skrivi i 1925 og prenta i 1927. Um det er setningar elder vendingar i soga ein sart lesar frå våre dagar kanskje vil reagera på, lyt ein koma i hug at den verdi som Lovecraft virka i var ei ganske onnor verd. Ei verd som, til Lovecraft sin store skrekk, endra seg so snøgt at han, av gamal britisk kolonialætt, etterkvart kjende seg som den framande i det som inntil nyss hadde vore ein by han elska for sin høgkultur, arkitektur og gamle historie.

Med andre ord kann denne soga både lesast som eit uttrykk for frustrasjon yver det moderne, men ogso sjølvsagt som eit av mange utslag av skapingskraft som denne frustrasjonen kann føra med seg. Ein fær helder liva med at eit og onnor augnebryn vert heva yver sume av formuleringane, so lengje ein hev i bakhovudet kva som ligg attum novella, og slik beint fram njota den litterære kvaliteten som sanneleg er til stades.

Det grufulle ved Red Hook av Howard Phillips Lovecraft   

I

For ikkje mange vikor sidan, på eit gatehyrna i landsbyen Pascoag, Rhode Island, skapte ein høg, kraftig bygd og utvendig sunn fotgjengar mykje fundering ved ei sereigi åtferdsendring. Han hadde, ser det ut til, gange ned bakketoppen via vegen til Chepachet: og då han kom til sentrum, hadde han snudd seg til vinstre mot hovudfartsåra der fleire lågmælte forretningskvarter gjev eit urbant islett. Der, utan synleg provokasjon, utførte han si forbløffande åtferdsendring: stirande eigedomleg eit kort bel på den høgaste bygningen framfor seg, for so å med ei rekkja vitskremde hysteriske skrik, byrja eit vilt laup som enda i vakling og fall ved neste kryss.

Hjelpen på føtene og kosta av av hjelpsame hender, blei mannen funnen å vera medviten, kroppsleg heil og tydelegvis kurert frå sitt bråe nerveåtak. Han mumla fram nokre skamfulle forklåringar um ei påkjenning han hadde vore under, og med blikket mot marki snudde han upp att vegen mot Chepachet, luntande ut or syne utan å snu seg bak ein einaste gong. Det var ein merkeleg ting å henda med ein so stor, robust, normalt utsjåande og kapabel mann, og det merkverdige blei ikkje minska ved kommentarane frå ein tilskodar som hadde kjent honom att som leigetakaren hjå ein velkjend mjølkemann frå utkanten av Chepachet.

Han var, kom det fram, ein politidetektiv frå New York med namnet Thomas F. Malone, no ute i ein langsiktig permisjon med medisinsk handsaming etter noko serskilt trøyttande arbeid i samband med ei lokal sak som ved eit uhell hadde blitt dramatisk. Det hadde vore ein kollaps av fleire gamle mursteinsbygningar under eit raid han deltok i, og noko ved det storstilte tapet av liv, både fangar og hans kollegaar, hadde bjode honom serskilt imot.

Som eit resultat av dette, hadde han erverva ei  akutt og utypisk frykt for einkvar bygning som hadde den minste likskap med dei som hadde falle ned, noko som til slutt leidde til at mentalspesialistar forbaud honom synet av slike på ubestemt tid. Ein politikirurg med skuldfolk i Chepachet gjorde framlegg um pittoreske busetnadar med koloniale trehus som den ideelle staden for psykologisk heiling: og dit hadde den lidande fore, med lovnadar um at han aldri skulde farta langsmed dei brulagde gatone i større landsbyar før etter grundig rådføring med spesialisten frå Woonsocket som han var sett i kontakt med. Denne gangturen til Pascoag etter blad hadde vore eit mistak, og pasienten hadde betalt sin pris i frykt, blåmerkjer og audmjuking for sitt trass.

So mykje visste ogso ryktespreiarane i Chepachet og Pascoag: og so mykje, trudde, ogso, dei lærde sakkunnige at dei visste. Malone hadde fyrst fortalt dei sakkunnige mykje meir, noko han avbraut fyrst då han innsåg at mistru var det han serverte. Etter dette heldt han fred, utan eit knyst då det blei ålment godteke at kollapsen av visse mursteinsrønnor i bydelen Red Hook i Brooklyn, og den påfylgjande dauden til mange tapre offiserar, hadde uroa likevikti til nervene hans. Han hadde arbeidd for hardt, um det skulde segjast, med å freista reinska upp i desse reiri av uorden og vald: visse trekk ved dei var sjokkerande nok, med hondi på hjarta, og den uventa tragedien var siste strået.

Dette var den enkle forklåringi som alle kunde forstå, og sidan Malone ikkje var ein enkel person innsåg han at dette feng vera nok. Å hinta til jordbundne personar um ein skrekk burtanfor all menneskjeleg fatteevna – ein skrekk av hus og blokkor og byar spedalske og sydande av vondskap dregen frå eldre verder – vilde berre vera å invitera ei polstra cella i staden for  landleg kvila, og Malone var ein fornuftig mann trass i hans mystisisme.

Han hadde keltaren sin vidtrekkjande visjon av merkelege og løynde saker, men det raske auga til logikaren for det ytre uyvertydande: ei samansmelting som hadde leidd honom langt burtanfor allfarveg i hans tvo-og-førti liveår, og sendt honom til merkverdige stader for ein uteksaminert ved universitetet i Dublin og fødd i ein georgiansk villa nær Phoenix Park.

Og no, medan han granska dei tingi han hadde sett og følt og fatta, var Malone nøgd med å halda for seg sjølv løyndomen um det som kunde redusera ein djerv stridsmann til ein skjelvande nevrotikar: det som kunde gjera gamle mursteinsslummar og sjøar av myrke listige andlet um til eit marerittaktig urgamalt varsel. Det vilde ikkje vera fyrste gongen at kjenslone hans hadde vorte tvinga til å bida utolka – for var ikkje nettupp hans byks inn i den fleirspråklege avgrunnen som utgjorde New York si underverd ei nykka burtanfor forstandig forklåring? Kva kunde han fortelja dei prosaiske um dei antikke hekserii og groteske underi som var synlege for kjenslevare augo blant giftkitlane der alle dei ulike drogi frå usunne tidsaldrar blandar sine giftor og held liv i sine obskøne grusamheiter?

Han hadde sett den helvetes grøne logen av løynd underverk i denne openberre, flyktige røra av utvendig grådigheit og innvendig blasfemi, og han hadde smilt mildt då alle dei frå New York han kjende håna hans politiarbeidseksperiment. Dei hadde vore sers vittige og kyniske, skrattande av hans underlege forfylgjing av uvitelege mysterium og forsikra honom um at i desse dagar inneheldt ikkje New York noko onnor enn det billege og det vulgære.

Ein av dei hadde vedda mot honom ein stor sum um at han ikkje kunde – trass i mange gripande saker til hans fordel i Dublin Review – eingong skriva ein verkeleg interessant artikkel um New York si underverd: og no, då han såg attende, ante han at kosmisk ironi hadde rettferdiggjort profeten sine ord medan dei motprova deira lettsindige tyding. Skrekken, slik den til slutt vart sett, kunde ikkje skapa ein artikkel – for i likskap med Poe sin tyske autoritet: Es lässt sich nicht lesen – den tillet ikkje seg sjølv å bli lesen.

II
For Malone var kjensla av latent mysterie i tilveret alltid tilstades. I ungdomen hadde han kjent den løynde venleiken og ekstasen ved ting, og hadde vore ein diktar: armod og sorg og eksil hadde vendt hans blikk i myrkare retning, og han hadde fryda seg ved den tilskrivne vondskapen i umverdi. Dagleglivet hadde for honom kome til å verta ein fantasmagori av makabre skuggestudiar: sumtid glitrande og skjelmsk med fordekt rote som på det beste Beardsley-settet [i], sumtid hintande til skrekklegeheiter attum dei mest vanlege former og objekt som i dei meir listige og mindre openberre verki til Gustave Doré.

Han vilde ofto sjå det som miskunneleg at dei fleste personar med høg intelligens hånflirer åt dei innarste mysterium: for, argumenterte han, um yverlegne sinn skulde bli sette i fullt samband med løyndomane ivaretekne av urgamle og ringe kultar, vilde dei påfylgjande resultati ikkje berre snarleg øydeleggja verdi, men truga integriteten til sjølve universet.

All denne tankeverksemdi var utan tvil morbid, men ein skarp logikk og djup sans for humor vog dugeleg upp for dette. Malone var nøgd med å lata sine innfall forbli halvt spionerte og forbodne syn som kunde leikast lett med: hysteriet kom fyrst då plikti kasta honom inn i eit openberringshelvete for snøgt og lumskt til at det kunde unnsleppast.

Han hadde eit bel vore utplassert ved stasjonen i Butler Street i Brooklyn då han blei klår yver saki i Red Hook. Red Hook er ein labyrint av raseblanda elende i nærleiken av den alderdomlege strondlina vendt mot Governor’s Island, med skitne hovudvegar som stig upp på åsen frå kaiane upp til høgare lende der dei forfalne gatone Clinton og Court Street leier av i retning kommunehuset.

Husi er for det meste av murstein, med upphav frå fyrste halvdelane av det nittande hundradåret, og nokre av dei meir obskure alléane og sidegatone hev den forlokkande gamle atmosfæra som konvensjonell lesnad fær oss til å kalla dickensisk. Folkeferdet er ei vonlaus floka og ei gåta: syriske, spanske, italienske og svarte element som yverlappar kvarandre, og deler av skandinaviske og amerikanske belte ikkje langt derifrå. Det er eit Babel av ljod og skit, og sender ut merkelege skrik for å svara dei skvulpande oljute bylgjone ved dei tilsmurde bryggjone og dei monstrøse orgellitanii til hamnefløytone.

Her fans for lengje sidan eit ljosare bilete, med klårøygde sjømenn på dei lågare gatone og heimar av smak og og innhald der dei større husi linar upp på åsen. Ein kann spora restane av denne tidlegare lukka i dei nette formene til bygningane, dei førekomande elegante kyrkjone, og teikni på original kunst og bakgrunn i detaljar her og der – nedslitne trepper, ein ille medfaren døropning, eit makkut par med dekorative søylor elder pilaster, elder ein rest av eit tidlegare grønt umråde med bøygde og rusta jarngitter.

Husi er stort sett av solide blokkor, og frå tid til annan reiser ein fleir-vindauga kuppel seg for å fortelja um dagar då hushaldi med kapteinar og skipseigarar heldt eit vake auga på havet.

Frå desse irrgangane av materiell og andeleg rote gjeng blasfemiane til hundrade dialektar til åtak på himmelen. Hordar med umreisande tjuvpakk virrar gaulande og sjungande langsmed stiar og hovudfartsåror, frå tid til annan sløkkjer fordekte hender brått ljos og trekk ned gardiner, og svartsmuska syndefulle andlet forsvinn frå vindaugo når vitjarar legg vegen forbi.

Politimenn fortvilar i mangel på orden og reform, og freistar helder skapa hindringar som vernar verdi på utsida mot smitten. Klangen frå patruljane vert svara med ei serskild form for spøkelseliknande stilla, og dei fangane som vert tekne inn er aldri snakkesalege. Dei synlege lovbroti er like varierte som dei lokale dialektane, og dekkar heile spekteret frå smugling av rom og ulovlege utlendingar til dei ulike stadii av lovlausheit og obskur umoral til mord og kroppsskamfering på deira mest avskyelege vis.

At desse synlege sakene ikkje førekjem oftare er ikkje til grannelaget si æra, med mindre ein ser på evna til å halda ting skjult som noko som fordrar heider og æra. Fleire folk kjem til Red Hook enn dei som forlet staden – elder i det minste, som forlet den frå landsida – og dei som ikkje er pratesjuke er dei som er mest sannsynlege til å forlata staden.

Malone fann ut at det med ein slik tilstand på staden kunde anast ein matt ange av løyndomar meir fryktelege enn nokre av dei syndene som vert fordømt av medborgarar og jamra yver av prestar og filantropar. Han var medviten yver, som ein som sameinte fyrestillingar med vitskapleg kunnskap, at moderne folk under lovlause forhold hev ei evna til å på nifst vis gjentaka dei myrkaste instinktive mynsteri ved primitivt halvaperåskap i dagleglivet og rituelle skikkar: han hadde ofto med ein antropolog sin skjelving sett på dei lovsjungande forbannande prosesjonane av stivøygde menn dekka i koppær som gakk gatelangs i dei myrke morgontimane.

Ein såg desse gruppone med ungdomar uavbrote: sumtid i sniglande vakar på gatehyrner, sumtid i døropningar der dei spelte urovekkjande på billege musikkinstrument, sumtid i umtåka slumring elder utuktige ordskifte rundt kafeteriabord nær kommunehuset, og sumtid i kviskrande samtalar rundt sjabre drosjar som var parkerte saman rundt dei høge, lutande, forfalne og gamle husi som var grundig attlemma.

Dei fascinerte og sendte frysningar gjenom honom meir enn han torde å innrøma til sine kollegaar i blått, for han virka til å sjå i desse noko form for monstrøs tråd av løynt framhald: noko slag fiendtleg, kryptisk og urgamalt mynster som var langt burtanfor og nedum dei snuskute massane av fakta og vaner og heimsøkjingar som blei lista upp med slik ein trufast teknisk handsaming av politiet. Dei måtte vera, kjende han innvendig, ervingane til noko form for sjokkerande og upphavleg tradisjon: medeigarar i forderva og brotne smular frå kultar og seremoniar som er eldre enn menneskjearten.

Deira samanhengjande og definitive tilstand hinta til dette, og det viste seg i deira sereigne mistru til orden som lurte attum deira elendige uorden. Han hadde ikkje fånyttes lese slike avhandlingar som fru Murray si Witch-Cult in Western Europe: og han visste at det inntil nyss visseleg hadde yverlivd blant bønder og avsidesbuande eit forskrekkeleg og skjult system med samankomstar og orgiar nedervd frå myrke religionar med upphav frå før den ariske verdi, og som fyrekom i folklore som svarte messor og heksesabbatar.

At desse helvetesavla spori etter gamle turannisk-asiatiske magi- og grødekultar no var heilt daude kunde han ikkje ein augneblink tru, og han undra seg ofto yver kor mykje eldre og svartare enn dei aller verste av dei frammumla sogone nokre av dei eigentleg kunde vera.

Del to kjem i nær framtid.

Relatert 

Det kvite skipet – Lovecraft på høgnorsk

Villsvinet og bjørnen – René Guénon

Den spekulative vendingen

Om det magiske synet på livet

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton

I denne firedelte føljetongen presenteres et tredje alternativ bortenfor (men ikke nødvendigvis “imellom”) aksen liberalisme-sosialisme. Nemlig Rudolf Steiners tanke om sosial tregrening. Denne visjonen har kanskje blitt betraktet som både halvt født og halvt dødt av ettertiden, men har i etterkant av finanskrisen gjort hevd på en fornyet aktualitet. Del I kan leses her.

Av Henning Næss, forfatter

Folk bryr seg generelt ikke om hva bankene bruker pengene deres til, så lenge de føler seg trygge på at de får økonomisk utbytte av pengene de har investert med.

2. MARKEDET

For noen år siden regjerte det fremdeles en oppfatning om det selvregulerende markedet som ordner alt til det beste for menneskeheten. Men etter den økonomiske krisen i USA, Europa og deler av Asia, har folk generelt blitt mer skeptiske til hvordan banker og andre finansinstitusjoner. Hvor mange vet hva pengene deres egentlig brukes til? Tenk deg at dine penger ble brukt til å drive utbytting av mennesker i den tredje verden. Da ville du kanskje valgt en annen bank?

Problemet slik Steiner så det, er at det ikke skilles mellom ulike former for penger. Folk bryr seg generelt ikke om hva bankene bruker pengene deres til, så lenge de føler seg trygge på at de får økonomisk utbytte av pengene de har investert med. Vi har allerede begrepet sparepenger. Steiner brukte også begreper som lånepenger, gavepenger og kjøpepenger.Enkelt sagt kan vi gjøre forskjellige ting med pengene våre.

Kjøpepenger er penger vi betaler mot varer og tjenester. Gavepenger derimot, er penger som det knyttes håp og forventninger til, idet vi gir dem ut til noen, i håp om at den som søker om å få dem, skal opprette en bedrift eller et annet forhåpentligvis lønnsomt foretak. Også skoler, sykehus og lignende institusjoner lever av gavepenger. En person som er kulturelt interessert, kan for eksempel opprette et legat. Disse pengene skaper ikke umiddelbar profitt, men kan gi økt lønnsomhet på lang sikt. Det bør selvsagt settes rammer for hvem som kan bruke disse pengene, som kan gis til for eksempel unge kunstnere, eller lignende.

Lånepengene lånes gjerne ut til noen som vil starte en bedrift. Disse pengene knyttes gjerne til begrepet kreditt, og er ment å gi umiddelbart avkastning. De må betales tilbake i form av renter og avdrag, i motsetning til gavepengene, som ikke betales tilbake i form av likvide midler, men i form av åndelig kapital.

Poenget er at verdiene til de ulike pengetypene må måles på forskjellig måte. Dersom man har en økonomi som bare bygger på kjøpepenger, blir det stor fare for inflasjon. Steiner tenkte at langsiktige investeringer kunne bidra til å stabilisere økonomien. Og da kan ikke alle former for penger behandles på samme måten.

Banker er til for å muliggjøre ideer. Uten bankene kan åndslivet ikke tre i kraft på et marked. Banken skal ikke være til for å gjøre enkelte mennesker rike, men for å bidra til at ideer og tanker kan virkeliggjøres ved hjelp av likvide midler. Penger er rettsdokumenter, som gir deg retten til å handle med varer og tjenester. Det innebærer at pengene må representere faktiske verdier. Og disse faktiske verdiene må være etisk holdbare.

Pengene skal bidra til produksjon, handel og forbruk. Ikke noe mer. Men de færreste ville likt at deres penger ble brukt til opprettelsen av konsentrasjonsleire. Under Tysklands nazistyre inngikk for eksempel det store produksjonsselskapet I. G. Farben en avtale om å produsere livsfarlige Zyklon B for den tyske stat. At denne skulle brukes til å gasse ihjel jøder med brydde selskapet seg ikke om.

Motivet var å holde produksjonen gående. Lønnsomheten betydde alt. Til grunn for synet at egoismen er næringslivets innerste prinsipp, ligger en vulgær sosial-darwinistisk tankegang, som ikke bare er skadelig, men heller ikke sann. Den bygger på en forestilling om hva som er naturens egentlige prinsipp, nemlig egoisme, og er en overføring av dette prinsippet på samfunnet. Men økologien i naturen handler like mye om balanse og samarbeid.

I mange tilfeller har det vist seg at utfoldelsen av de «frie» markedskreftene ikke resulterer i frihet og større muligheter for mennesket, men økonomisk ruin.

Når multinasjonale selskaper ansetter egne jurister for å sikre seg økonomisk herredømme over vanlige folks naturresurser, forhindrer dem tilgang til det de har naturlig rett til, bruker sin økonomiske makt til å utkonkurrere andre selskaper  og forhindrer andre fra å overhodet å nevne deres produkt i helt andre sammenhenger, blir de strukturelle skjevhetene mer enn tydelige, og vi skjønner at friheten i næringslivet innskrenker menneskets retts- og åndsfrihet.

Vel så alvorlig er hvordan arbeiderne fratas sine rettigheter som ansatte i ulike bedrifter, forhindres fra å fagorganisere seg, og jobber på korttidskontrakter som ikke gir dem rett til sosiale velferdsgoder. Samt hvordan produksjonsenhetene til store selskaper flyttes til den tredje verden, der arbeiderne jobber på elendige arbeidskontrakter, fordi produksjonen av varen skal gjøres billigst mulig.

Det største nederlaget i amerikansk økonomisk politikk kom etter det økonomiske sammenbruddet i 2008, da bankene måtte reddes ved hjelp av statlige overføringer. Dette strider mot markedsliberalistenes grunnleggende verdisyn. Nyliberalismen har påvirket alle deler av samfunnet, både som ideologi og som individualiserende prosjekt.

I Agora nummer 1, 2011, som handler om nyliberalisme, skriver filosof og psykolog Ole Jacob Madsen: «Forbrukerkulturen opprettholder riktignok en illusjon om at markedet, i likhet med en allmektig Gud, kan imøtekomme alle våre behov. I erfarings- og opplevelsesøkonomien konsumeres det stadig mer spesialiserte produkter der man ikke først og fremst kjøper noe materielt (for eksempel et klesplagg på grunn av dets kvaliteter), men en idé som innsvøper individet i forestillingen om at det ved å koble seg på produktet er unikt» (Agora, side 104-105).

Samtidig har nyliberalismen bedrevet ideologiske fremstillinger som er grunnleggende falske: at fattigdom har sin årsak i individet selv og er dets eget ansvar, samt forsvarer mektige gruppers spesielle interesser på bekostning av andres. De siste årene har vist at frihet i det økonomiske liv, marked uten noen form for styring, fører galt avsted og fører til sammenbrudd både i det økonomiske og det sosiale liv. Måten det såkalte «frie markedets» prinsipper fungerer på, er grunnleggende usosialt. Til slutt går dette utover alle.

I mange tilfeller har det vist seg at utfoldelsen av de «frie» markedskreftene ikke resulterer i frihet og større muligheter for mennesket, men økonomisk ruin. Eksempelvis når store multinasjonale selskaper forhindrer folk i den tredje verden fra å benytte egne naturressurser, utnytter vanlige folks rett til å bruke sparepengene sine ved å lokke dem til investeringer i opplagte økonomiske tapsprosjekter, eller tvinger folk til å undertegne arbeidskontrakter som strider mot arbeidsmiljøloven.

Det frie markedet tar ingen hensyn til samfunnets rettsprinsipper, og uten styring spiser det seg inn på samfunnets åndelige og rettslige forgreninger. Det blir til slutt allmektig, og styrer til slutt over både åndslivet og rettslivet. Den friheten som eksisterer i næringslivet er ikke en reell frihet for mennesket. Det er derimot like meget et uttrykk for en tilsvarende ufrihet i åndslivet, som skyldes at noen har laget et system som innebærer korrupsjon og utbytting av enkeltmennesket.

Tredelingen til Steiner oppfatter næringslivsspørsmål som mye mer enn bare markedsmakt. Selve arbeidsytelsen vil for eksempel, mener Steiner, ikke kunne sies å høre inn under næringslivet, men under åndslivet.

Det er blitt mer og mer tydelig for mange at de siste årenes økonomiske kriser i USA og Europa ikke bare skyldes enkelte uheldige episoder, som den med bruken av såkalte råtne lån. Det skyldes en strukturell krise. I en artikkel i Morgenbladet 15.-21. Mars i år, skriver for eksempel Augustin José Menendez, professor ved universitetet i Leon, Spania, en mann som trolig aldri har hørt snakk om tregrening:

«Da storbanken Lehmann Brothers kollapset i 2008, ble det klart at dette var en strukturell krise. President George W. Bush signerte redningspakker som hadde som mål å bevare finanskapitalen. Dét hjalp ikke mye på realøkonomien, altså verdien av det som ble produsert. Høsten 2008 førte en drastisk reduksjon i internasjonal handel til en alvorlig global resesjon. Det verste ble unngått fordi myndighetene i USA og Europa grep inn. En liten stund var det snakk om å reformere kapitalismen, men et slikt forslag ble lagt på hyllen. Og politikerne begynte å drømme om tegn til ny vekst. Det varte ikke lenge.

Regjeringsskiftet i Hellas i 2009 avslørte store hull i greske statsfinanser. Finanskrisen utviklet seg til en budsjettkrise som dro med seg hele EU. Euroen, som rundet ti år da krisen i Hellas brøt ut, hadde til da beskyttet Europa mot de verste utfallene av krisen. Men nå ble de alvorlige, strukturelle feilene i den europeiske pengeunionen avslørt. Til å begynne med diskuterte man de strukturelle årsakene til krisen, mens vi nå er tilbake i en tradisjonell konflikt mellom stater. For det første er ikke krisene en konsekvens av at eiendomsboblene sprakk i USA i 2007. Det var den siste dråpen som fikk begeret til å flyte over» (Morgenbladet 15.- 21.Mars 2013, side 12).

I 2013 kan vi altså sitte og betrakte resultatene av denne ideologiske egoismen, som står i skarp motsetning til hvordan økonomien kan fungere dersom man tenker sosialt. En sosial økonomisk tenkning behøver slett ikke føre til mindre vekst, tvert imot:

«Det som utveksles på et marked, er verdier som alle parter etterlyser, enten verdiene opptrer i form av varer, ytelser eller penger. Og verdiene utveksles mellom forskjellige nivåer, som utjevnes ved hjelp av prisen. Derfor kan begge parter tjene på byttet. Denne innsikten må ligge til grunn for de avtaler som inngås på markedet. Slik kan man unngå økonomisk utbytting av en av partene i en avtale på det økonomiske markedet», skriver Peter Normann Waage, i «Mennesket, makten og markedet» (73, 2008).

I prinsippet vil næringslivet alltid strebe etter brorskap, hevder Steiner. Dette er det økonomiske livets egentlige struktur. Hvordan kan han hevde dette? Jo, fordi i næringslivet er det et prinsipp som tilsier at mennesket ikke produserer varer og tjenester utelukkende for seg selv.

Det er i vårt moderne samfunn ikke mulig å leve utelukkende av det man selv produserer. Kun hvis man bor utenfor sivilisasjonens grenser, kan man gjøre seg håp om å være selvberget. Med andre ord: Å tilstrebe egoisme i næringslivet, strider derfor mot strukturen i hvordan næringslivet fungerer, hevdet Steiner.

En annen ting som også må legges til, er at det vi normalt mener med næringslivet også omfatter andre ting enn bare det rent økonomiske. Det omfatter arbeidsdeling, næring og arbeid og forbrukermakt. Med andre ord: Tredelingen til Steiner oppfatter næringslivsspørsmål som mye mer enn bare markedsmakt. Selve arbeidsytelsen vil for eksempel, mener Steiner, ikke kunne sies å høre inn under næringslivet, men under åndslivet.

«Arbeid» er ikke en enkelt ting, men mange forskjellige ting, Først har du arbeidet som åndslivsprosess, altså det frie, skapende arbeidet, som oppstår før man spør hva man kan tjene på det. Deretter har man arbeidet som økonomisk prosess, altså hva det er verdt i kroner og øre. Dernest har man arbeidet som rettsprosess, altså det i arbeidsprosessen som tilhører retten til sykepenger og velferdsordninger, uavhengig av pengene selv. I denne prosessen inngår også arbeideren som rettssubjekt.

I samfunn der næringslivsinteresser råder over åndslivsinteresser, blir åndslivet impotent og kraftløst. Det skyldes ikke overproduksjon av bøker, men at mennesket ikke primært forstår seg selv som ånd, men som et produkt av visse sosiale og biologiske mekanismer.

Problemet med den moderne liberalismen og dens utvikling til sammenbrudd i USA, skyldes som nevnt ikke bare bruken av såkalte råtne lån. Men også at man tillater at næringslivsinteresser, i form av ren egoisme, får utfolde seg fritt. Dette er Steiners grunntanke, hva angår tregreningen: Hvert av de tre leddene har sine egne lover, som de andre to delene av samfunnet ikke må overskride.

I et samfunn der det er religionen som bestemmer alt, blir åndslivet kneblet, og det økonomiske livet blir strengt underlagt statlige reguleringsmekanismer. I et samfunn hvor rettslivet bestemmer alt, utvikles stater som det sovjetkommunistiske, hvor staten får all makt, og det enkelte mennesket ikke har noen personlige rettigheter. I slike stater blir tenkningen også svært ensrettet, ikke bare det økonomiske livet. I samfunn der næringslivet bestemmer alt, bestemmer næringslivet også over åndslivet og samfunnets rettslige prinsipper.

I land der statsmakten regjerer over økonomiske interesser og åndslivsinteresser, vil enkeltmennesket helt naturlig komme i konflikt med statsorganismen. På den annen side: Tanken om at vi produserer ting for andre, og ikke bare er konsumenter, gjør at vi må ta hensyn til dem vi produserer varer og tjenester for. Ellers vil ikke andre ha de varene vi tilbyr dem. Pris og kvalitet må også stå i et rimelig forhold til hverandre. Det ligger i næringslivets struktur, kan man si, at egoisme ikke lønner seg i lengden.

En annen ting er hva man skal gjøre med merverdiavgiften. Kanskje den burde gå til næringslivs-assosiasjoner, isteden for til staten? Uansett blir det en klar skjevhet mellom varens faktiske verdi og den prisen varen selges for, når det oppstår en spekulasjonsøkonomi. For å unngå en slik form for spekulasjon, ville Steiner at en større del av vareutbytte skulle gå til samfunnsnyttige formål, og ikke bare til den som solgte varen. Slik ville man unngå at store summer ble plassert på enkelte hender, og at folk ble utnyttet.

Det moderne samfunnet har i økende grad lagt vekt på forbrukermakt. I det hele tatt er sivilsamfunnet, som jeg snart skal komme tilbake til, en maktfaktor som i større grad må regnes med. Sivilsamfunnets opprør mot den amerikanske regjeringen i form av Occupy Wall Street-bevegelsen, er en av sivilsamfunnets mange uttrykk. Når sivilsamfunnet reagerer med å protestere mot landets en prosent rikeste, er samfunnet ute av balanse. I et samfunn med stor fattigdom er det farlig å være rik. Kriminaliteten blir til slutt en trussel mot de rikes velferd.

I samfunn der næringslivsinteresser råder over åndslivsinteresser, blir åndslivet impotent og kraftløst. Det skyldes ikke overproduksjon av bøker, men at mennesket ikke primært forstår seg selv som ånd, men som et produkt av visse sosiale og biologiske mekanismer. Det skyldes at vi tror vi er produkter av våre omgivelser, og ikke ser på oss selv som  selvstendige individer med et unikt tanke- og følelsesliv.

Når mennesket forstår seg selv som et produkt blant produkter, blir ordet «ånd» noe latterlig og antikvarisk. Men Steiner mener ikke noe uklart og svevende ved «ånd». I de fleste land har vi det som kalles en «åndsverklov.» Åndsverkloven sier ingenting om hvilke bøker som er dårlige og hvilke som er gode, men innebærer at åndsverk, i motsetning til kjøtt og grønnsaker, er produserte av enkeltmennesker, ved hjelp av tankens kraft. Mer mystisk, kan man si, er ikke ordet «åndsverklov», og mer mystisk behøver heller ikke ordet «ånd» å oppfattes.

Åndsverk produseres i samfunnet, av enkeltmennesker, forhåpentligvis til nytte og glede for andre samfunnsaktører. Åndsverkloven er til som et rettslig dokument, som sikrer skaperen av åndsverket rettighetene til sine verker. Slik kan det ikke kopieres fra åndsverket uten avtale med Kopinor, noe sikrer opphavspersonen en fast økonomisk belønning for utøvd arbeid. Loven sikrer at hvert enkelt produkt ikke kopieres og misbrukes av andre.

Ånden i verket står selvsagt til fri benyttelse, men ikke verket som fysisk produkt. Man har lov til å la seg inspirere, men man skal ikke kopiere. Hvor den faktiske grensen går mellom å la seg inspirere og kopiere, er ofte vanskelig å avgjøre. Til å dømme i slike saker, har vi domstolene. Mens åndslivet er fritt, er rettslivet til for å sikre likhet mellom rettighetshavere.

Hvis den enkelte forfatter skrev etter diktat fra staten, ville åndslivet bli truet. Det er en markant trussel mot åndslivet i vår tid at økonomiske interesser er den endelige målestokken for en tings verdi. Det gjør åndslivet kraftløst fordi åndsverk da ikke kan forsvare sin berettigelse som noe annet enn kommersialisert underholdning.

At åndslivet er et samfunnsområde hvor friheten utspiller seg, innebærer en oppfatning om at vi bare kan finne frem til de dypeste sannhetene om vårt eget liv gjennom åndelig arbeid. Det innebærer også at andre ikke skal diktere våre meninger. Steiner skrev at: «Tomheten i det nyere åndsliv må tas som utgangspunkt for de sosiale spørsmålet» (94, 2002).

Da avantgarden vokste frem som en protest mot det borgerlige samfunnet, var poenget å være grunnleggende usosial. Avantgarden protesterte mot nyttetenkningen i kunsten.

Steiner mente også at åndslivets største kraft viser seg i avantgarden av næringslivet, slik vi finner det uttrykt i moderne reklamekampanjer. Hvilket viser en grenseløs oppfinnsomhet hva gjelder å skape nye kulturelle slagord. Det er tydelig at Steiner ikke mener at folk som jobber i reklamebransjen utelukkende driver med økonomi. Tvert imot. De overlater de økonomiske spørsmålene til andre, og bryr seg lite om resultatet av sin egen åndsproduksjon. Reklamen er fullstendig løsrevet fra produktet. Den er ren «ånd.»

Avantgardens jobb er å finne ut hvordan næringslivsprodukter kan omdannes til merkevarer for det moderne forbrukermennesket. Den er ment å påvirke tankegangen vår. Dette er åndsliv på høyt nivå, mente Steiner. Han uttalte seg ikke om kvaliteten på åndsproduktene. Like lite som åndsverkloven bare gjelder for spesielt fremragende produkter.

Da avantgarden vokste frem som en protest mot det borgerlige samfunnet, var poenget å være grunnleggende usosial. Avantgarden protesterte mot nyttetenkningen i kunsten. Denne holdningen har reklamefolkene overtatt. Men Steiners tregrening innebærer at alle må ta sitt ansvar for helheten.

Den moderne arbeidsdelingen, som også Marx skrev om, gjør at ingen tar ansvaret for hele varen. Bare den lille delen de selv har laget. Steiner mente at alle de tre forskjellige grenene vil ha et innebygd ansvar for egne utviklingsmuligheter når tregreningen blir satt i kraft. Tregreningen innebærer dermed ikke en større grad av fremmedgjøring eller oppstykking av ansvar.

Del tre vil bli publisert i nær fremtid.

Kilder

Agora. Journal for metafysisk spekulasjon. «Nyliberalisme». Nr, 1. 2011.

Hegge, Hjalmar. Frihet individualitet og samfunn. En moralfilosofisk erkjennelsesteoretisk og sosialfilosofisk studie i menneskets eksistens. Antropos forlag 2003

Menendez, Augustin José. «Europas fem dype kriser». Morgenbladet 15. – 21. Mars 2013

Steiner, Rudolf. Tregrening. Vidarforlaget 2008. Oversettelse og etterord av Peter Normann Waage

Waage, Peter Normann. Mennesket, makten og markedet. Rudolf Steiners sosiale ideer i møtet med globaliseringen. Pax forlag 2002.

Relatert

Tregreningen og det moderne samfunnet – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Hva er neoliberalisme?

Til min generasjon

Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

Frihetens grenser

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

Fremtiden tilhører småbøndene

Politikkens komplementære natur

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Fra by og land, mann mot mann til visjon 2040 II

Her kjem ei aldri tidlegare umsett soge frå pennen til Howard Phillips Lovecraft (1890-1937), ein kjend nordamerikansk skrekk-, artikkel- og eventyrforfattar, for fyrste gong på (høg)norsk. Del I kan lesast her.

Umsett til høgnorsk av Stig Andresen

III

Det var saki til Robert Suydam som tok Malone til hjarto av tingi i Red Hook. Suydam var ein lærd einstøing av gamal nederlandsk familie, eigentleg innehavar av midlar som knapt rokk til sjølvstende, og buande i den romslege men ille vedlikehaldne herregarden som hans bestefar hadde bygd i Flatbush då den landsbyen knapt var noko meir enn ei triveleg gruppa koloniale hyttor umkrinsande den tårn- og mureføykledde Reformkyrkja med sin jarninngjerda hage og nederlandske gravsteinar.

I hans einsame hus, liggjande litt attum Martense Street i ein hage med vyrde tre, hadde Suydam lese og grubla i rundt seks tiår forutan ein generasjonslang periode tidlegare, då han hadde sigla til den gamle verdi og vorte verande der ute or syne i åtta år. Han hadde ikkje råd til nokre tenarar, og vilde kun tillata nokre fåe gjester inn i hans absolutte einsemd: foraktfull til nære venskap og takande imot sine sjeldne kjenningar i det eine av dei tri romi på grunnplanet som han heldt i stand – eit umfattande, takhøgt bibliotek som sine veggjer var grundig fylt med utslitne bøker av merkverdig, arkaisk og vagt fråstøytande aspekt.

Landsbyen sin vekst og den sin eventuelle innlemming i Brooklyn-distriktet tydde inkje for Suydam, og han hadde kome til å tyda mindre og mindre for landsbyen. Eldre folk peika honom framleis ut på gata, men for brorparten av innbyggjarane var han kun ein eksentrisk, korpulent gamal kar som med sitt uflidde kvite hår, stubbute skjegg, skinande svarte klede, og sin gullhovuda spaserkjepp skaffa honom eit mora blikk og ingenting onnor. Malone kjende ikkje til honom utsjånadsmessig innan plikti kalla honom til saki, men han hadde høyrt um honom indirekte som ein djupsindig autoritet innan millomaldersyvertru, og han hadde ved eit høve halvt tenkt å søkja upp ein ute-or-trykk pamflett frå honom um kabbala og Faustus-soga, som ein ven hadde sitert frå hugen.

Suydam vart ei sak då hans fjerne og einaste skuldfolk ettersøkte uttale frå rettsvesenet um hans forstand. Denne handlingi virka brå for den utanforståande umverdi, men var eigentleg utført kun etter utdregne observasjonar og sorgtyngde ordskifte. Den var tufta på visse slåande endringar i hans talesett og vaner: ville referansar til nært yverhengjande underverk, og uforklårlege vitjingar i vanheidra grannelag i Brooklyn.

Han hadde gradvis blitt meir og meir sluskut med åri, og strauk no umkring som ein verkeleg vesalmann: sumtid sett av skamfulle vener i undergrunnsstasjonar, elder drivande dank på benkjer kring kommunehuset i samrøde med gruppor av svartsmuska, vondt-utsjåande framande. Då han tala var det for å babla um uavgrensa krefter som nesten var innan hans grep, og å slu gjentaka med lumske augekast slike mystiske ord elder namn som Sephiroth, Ashmodai og Samaël.

Rettsprosessen avslørde at han var i ferd med å bruka upp inntekti si og sløsa burt arvi si med innkjøpet av synderlege bind importerte frå London og Paris, og ved vedlikehaldet av ein snuskut kjellarleilegheit i Red Hook-distriktet der han heldt til nærsagt kvar einaste nott, mottakande underlege utsendingar samansette av råskinn og utlendingar, og tydelegvis utførande noko slag seremoniell gudsteneste bak grøne blendingsgardiner yver dei løyndomsfulle vindaugo.

Detektivar som var tildelte å fylgja honom rapporterte um eigedomlege skrik og hymnor og føter i krumspring som seiv ut frå desse nattlege ritane, og kulsa ved tanken på deira serskilde ekstase og lausslepeheit trass i det vanlege ved merkelege orgiar i den nedsupte seksjonen. Likevel, då saki kom til ei høyring, klarde Suydam å ivaretaka sin fridom. Framfyre domaren vart manerane hans urbane og fornuftige, og han erkjente fritt den serskilde åtferdi og ekstravagante språkformi han hadde teke til seg gjenom yverdriven dedikasjon til studiar og forsking.

Han var, sa han, engasjert i utforskingi av visse detaljar ved den europeiske tradisjonen som krov den næraste samrøda med utanlandske gruppor og deira songar og folkedansar. Fyrestillingi um at noko slags ring løynd samansverjing livnærte seg av honom, slik hans skuldfolk hinta til, var openbert absurd: og synte kun kor trist avgrensa deira forståing av honom og hans verk var. Sigrande ved sine rolege forklåringar, laut han sleppast fri uhindra: og dei løna detektivane til Suydamane, Corlear og Van Brunt, vart trekte attende i uppgjeven avsky.

Det var her at ein allianse av føderale inspektørar og politifolk, Malone blant dei, kom inn i saki. Lovi hadde sett på Suydam-rettssaki med interessa, og hadde ved mange høve blitt tilkalla for å hjelpa dei private detektivane. Ved dette arbeidet kom det fram at Suydam sine nye kjenningar var blant dei svartaste og mest fælslege kriminelle på dei uærlege stiane i Red Hook, og at minst ein tridjedel av dei var kjende gjengangarar innan lovbrot i saker som tjuveri, uorden og innføringi av ulovlege innvandrarar.

Sanneleg, det vilde ikkje ha vore å segja for mykje at den gamle lærde sin serskilde krins samsvarte nesten perfekt med dei verste av dei organiserte klikkane som smugla i land visse namnlause og uklassa asiatiske botnfall som var klokt avviste på Ellis Island. I dei myldrande avlsreiri på Parker Place – sidan namngjeve på ny – der Suydam hadde sin kjellarleilegheit, hadde det vakse fram ein sers uvanleg koloni med skeivøygde folk som nytta det arabiske alfabetet men som blei ettertrykkjeleg avvist av den store massen med syrarar på og rundt Atlantic Avenue. Dei kunde alle ha vorte landsforviste grunna manglande referansar, men rettsvesenet rører seg sakte, og ein uroar ikkje Red Hook med mindre uppstuss i media tvingar ein til det.

Desse skapningane møttest i ei falleferdig steinkyrkja, nytta på onsdagar som dansehall, som reiste sine gotiske spir nær den mest nedrige delen av strondlina. Den var til namnet katolsk: men prestar gjenom heile Brooklyn fornekta staden all stand og autentisitet, og politimenn var samde med desse då dei lytta til ljodane den sendte ut um notti. Malone pleidde å fyrestilla seg han høyrde grufulle falske basstonar frå eit løynd orgel langt under jordi då kyrkja stod tom og dunkel, medan alle tilskodarar beva frå skriki og trumbingi som fylgde med dei synlege gudstenestene.

Suydam, då han blei spurd, sa han trudde ritualet var noko slags rest av nestoriansk kristendom ispedd fargar av tibetansk sjamanisme. Dei fleste av folki, antok han, var av mongoloid upphav, frå einkvan stad i elder nær Kurdistan – og Malone kunde ikkje hjelpa for at han kom i hug at Kurdistan er landet til yezidiane, dei siste yverlivande av dei persiske djeveldyrkarane. Korleis no enn dette var, uppstanden rundt Suydam-etterforskingi slo fast at desse ikkjeautoriserte nykomarane fløymde inn i Red Hook i aukande antal: komande seg dit gjenom noko form for samansverjing tufta på havet som ikkje kunde nåast av skattemyndigheiter og hamnepoliti, der dei yverskreid Parker Place og snøgt spreidde seg uppyver åsen, ynskt velkomne av ein sereigen forbrødring frå dei hine assorterte buande i regionen.

Deira plumpe kroppsfasong og kjenneteiknande vindøygde fysiognomi, grotesk kombinert med prangande amerikanske klede, fyrekom meir og meir talrikt blant dagdrivarar og umreisande kjeltringar i seksjonen rundt kommunehuset: heilt til det til slutt blei funne naudsynt å rekna ut manntalet deira, kartleggja deira upphav og yrkor, og um mogeleg finna eit sett å samla dei saman og levera dei til dei korrekte immigrasjonsmyndigheitene. Til denne uppgåva vart Malone sett etter semje millom føderal- og bykrefter, og då han sette i gang med sin utgreiing av Red Hook kjende han seg sjølvsikkert på rondi av namnlause terrorar, med den sjabre, uflidde figuren Robert Suydam som erkefiende og mottevlar.

IV

Politimetodar er mangslungne og fyndige. Malone lærde, gjenom upretensiøs slarving, smålætne vanlege samrødor, laglege tilbod um støytar frå lommelerka, og forstandige samtalar med skræmde fangar, mange einskildfakta um den rørsla som med sine aspekt hadde blitt so trugande. Nykomarane var sanneleg kurdarar, men med ei dialekt som var for obskur og gåtefull til å avgjerast filologisk. Dei av dei som arbeidde hadde stort sett livebrød som hamnearbeidarar og ureglementerte gateseljarar, og jamvel som servitørar i greske restaurantar og avisseljarar på hyrni.

Dei fleste av dei hadde, likevel, ingen synlege vis å livnæra seg på: desse var openbert tilknytte  gjeremåli i underverdi, der smugling og heimabrenning var dei minst usegjelege. Dei hadde kome i dampskip, tydelegvis kommersielle frakteskip, og hadde vorte stille lossa i ly av månefrie næter i robåtar som sneik seg under ei viss kai og fylgde ein gøymd kanal til eit løynd basseng under bakkenivå innunder eit hus.

Denne kaii, kanalen, og huset kunde ikkje Malone finna, for minni til hans informantar var yverdrive i villreide, medan talen deira i stor grad var burtanfor sjølv den mest dyktige tolk: helder ikkje kunde han uppdriva noko verkeleg data um grunnane til deira systematiske importering. Dei var lite taleviljuge um den nøyaktige staden dei hadde kome frå, og var aldri so lite på vakt at dei avslørte dei kreftene som hadde uppsøkt dei og avgjort kursen deira.

Sanneleg, dei utvikla noko som likna på akutt frykt um dei vart spurde etter grunnane til deira nærver. Kjeltringar av onnor byrd var like tyste, og på det meste var det som kunde samlast saman at ein elder onnor gud elder stort presteskap hadde lova dei uhøyrde krefter og yvernaturleg heider og herredømer i eit framand land.

Deltaking frå både nykomarar og gamle kjeltringar på Suydam sine godt vakta nattlege møter var særs vanleg, og politiet uppdaga snart at den tidlegare einstøingen hadde leigd ut ytterlegare leilegheiter for å skaffa husrom til dei gjestene som kunde hans passord: til slutt okkuperte desse tri heile hus og skaffa fast tilhaldsstad for mange av hans merkelege felagar. Han nytta lite tid no i sitt hus i Flatbush,  tydelegvis kun inn og ut for å skaffa og returnera bøker: og hans andlet og upptreden hadde fengje eit fråstøytande islett av villskap.

Malone avhøyrde honom tvo gonger, men blei kvar gong bryskt avvist. Han visste ingenting, sa han, um noko mystisk plan elder rørsler: og hadde ingen aning um korleis kurdarane kunde hava teke seg dit elder kva dei vilde. Hans syslor var å uforstyrra studera folkloren til alle innvandrarane i distriktet: eit syssel som politimenn ikkje hadde noko gyldig grunn til å bry seg med. Malone nemnde sin vyrdnad for Suydam si gamle brosjyra um kabbala og andre mytar, men den gamle mannen sin uppmjuking var kun flyktig. Han sansa ei inntrengjing, og avviste sin gjest på utvitydig sett: heilt til Malone i avsky trekte seg attende, og vende seg til andre kanalar for informasjon.

Kva Malone kunde ha avdekka um han arbeidde uavbrote med saki, skal me aldri få vita. Slik det blei, kom ei leid konflikt millom byen og den føderale myndigheiti til å avbrjota etterforskingi i fleire månadar,  medan detektiven var uppteken med andre uppdrag. Det var likevel ikkje noko tidspunkt då han mista si interessa, elder var ute or stand til å verta forbløffa yver kva som byrja henda med Robert Suydam.

Samstundes med at ei bylgja av burtføringar og forsvinningar spreidde sitt uppstyr yver New York, la den uflidde lærde ut på ein umforming som var like slåande som den var absurd. Ein dag vart han sett nær kommunehuset med nybarbert andlet, veltrimma hår, og smakfulle plettfrie klede, og kvar dag deretter vart noko form for obskur forbetring uppdaga ved honom. Han vedlikeheldt sin nye kresenheit utan avbrot, la til dette ein uvanleg glimt i augo og klårleik i røysti, og byrja litt etter litt å leggja av seg den tidlegare tjukkleiken som i so lang tid hadde deformert honom. Ofte no teken for å vera yngre enn sin rette alder, la han til seg ein elastisk gange og sprudlande vital åtferd for å samsvara til denne nye tradisjonen, og han synte ein merkverdig myrklét i håret som på noko sett ikkje gav inntrykk av å vera kunstig farge.

Medan månadane gakk forbi, byrja han kle seg mindre og mindre alderdomleg, og forbløffa til slutt sine nye vener ved å pussa upp og innreia på ny sin herregard i Flatbush, der han opna dørene for ei rekkja med festlegeheiter, dit han mana alle dei kjenningane han kunde koma i hug, og rakk ut ein serskild velkomen til dei no fullt tilgjevne skuldfolki som nyss hadde freista få honom innesperra. Nokre deltok grunna nyfikenheit, andre av plikt: men alle vart dei brått sjarmerte av den gryande ynden og urbaniteten til den tidlegare eremitten.

Han hadde, hevda han, fullført det meste av sitt tildelte arbeide: og då han just hadde arva noko eigedom frå ein halvgløymd europeisk ven, skulde han no nytta sine attverande år i ein bjartare andre ungdom som ro, umsut, og diett hadde gjort mogeleg for honom. Sjeldnare og sjeldnare vart han sett ved Red Hook, og oftare og oftare rørde han seg i det selskapet han var fødd til. Politimenn la merkje til ein tendens hjå kjeltringane til å samlast i den gamle steinkyrkja og dansehallen i staden for i kjellarleilegheiti på Parker Place, trass i at den sistnemnde og den sine nylege anneks framleis fløymde yver med harmfull livnad.

Brått fyrekom tvo hendingar – lengje nok frå einannan, men likevel beggje av intens interessa for denne saki slik Malone såg det. Den eine var den lågmælte kunngjeringi i avisa Eagle um Robert Suydam sin forloving til frøken Cornelia Gerritsen frå Bayside, ei ung kvinna av god stand, og fjernt i slekt med den tilkomande ektemaken: medan den andre var raidet på dansehallen utført av bypolitiet, etter at ein rapport um at andletet til eit kidnappa barn var blitt sett eit sekund i eit av kjellarvindaugo.

Malone hadde delteke i raidet, og studert staden med stor nøye då han fyrst var inne. Ingenting vart funne – faktisk, heile bygningen var forleten då han blei vitja – men den kjenslevare keltaren vart vagt uroa yver mange saker ved innbuet. Der fans grovt målte panel han ikkje tykte um – panel som fyrestilte heilage andlet med eigedomlege dennesidige og sardoniske uttrykk, og som sumtid tok seg fridomar som sjølv ein lekmann sin sans for dekor knapt kunde tola. Likeeins, kunde han ikkje tykkja um dei greske inskripsjonane på veggjen yver preikestolen: ein urgamal trollformel som han ved eit høve hadde snubla yver i sine skuledagar i Dublin, og som var skrivne på dette viset, direkte umsett:

O felag og fylgjesven av notti, du som frydar deg ved hundane sin ljom og spilt blod, som vandrar millom gravkammeri sine skuggar, som lengtar etter blod og kjem med frykt til dei daudelege, Gorgo, Mormo, sjå med velvilje på våre offer!

Då han las dette kulsa han, og tenkte vagt på det ustemte bassorgelet han fyrestilte seg han hadde høyrt frå nedunder kyrkja på visse næter. Han kulsa på ny yver rusten rundt rondi på eit vaskefat av metall som stod på alteret, og fraus nervøst til då hans naseboror virka til å uppdaga ein merkverdig og likaktig stank frå ein elder onnor stad i grannelaget. Det orgelminnet heimsøkte honom, og han utforska kjellaren med serskild flid innan han gakk. Staden var sers hatefull for honom: men likevel, var dei gudsspottande paneli og inskripsjonane noko meir enn grovheiter utført av dei fåkunnige?

Då den tid kom at Suydam sitt brudlaup skulde haldast var kidnappingsepidemien ein populær avisskandale. Dei fleste offeri var unge born frå dei lægre klassar, men eit stadig aukande antal hadde gradvis bygd upp kjenslor av det sterkaste sinne. Tidsskrifter lagde ramaskrik um manglande handling frå politiet si sida, og nok ei gong sende stasjonen på Butler Street sine menn til Red Hook på leit etter leietrådar, uppdagingar og kriminelle.

Malone var gild for å vera på sporet att, og henta byrgskap frå eit raid mot eit av Suydam sine hus ved Parker Place. Der vart, sanneleg, inkje stole barn funne, trass i sogor um skrik og det raude beltet som vart funne ved kjellarinngangen: likevel, målerii og dei grove inskripsjonane på dei avskalande veggjene i dei fleste romi, og det primitive kjemiske laboratoriet på loftet, hjalp alt saman til å yvertyda detektiven um at han var på sporet av noko enormt.

Målerii var fråstøytande – avskyelege monster av einkvar form og storleik, og parodiar på menneskjeformor som ikkje kann skildrast. Skriverii var raudfarga, og veksla frå arabiske til greske, romerske, og hebraiske bokstavar. Malone kunde ikkje lesa stort av det, men det han kunde tyda var illevarslande og kabbalistisk nok. Eit frekvent gjenteke motto var på eit slag hebraisk-påverka hellenistisk gresk, og hinta til dei mest fryktelege frammaningar av demonar i den aleksandrinske dekadansen:

HEL-HELOYM-SOTHER-EMMANVEL-SABAOTH-AGLA-
TETRAGRAMMATON-AGYROS-OTHEOS-ISCHYROS-
ATHANATOS-IEHOVA-VA-ADONAI-SADAY-HOMOVSION-
MESSIAS-ESCHEREHEYE

Sirklar og pentagram var framtredande yveralt, og fortalde utvitydig um dei merkelege trussetningane og aspirasjonane til dei som heldt til på slikt eit elendig sett her. I kjellaren, derimot, vart den merkelegaste gjenstanden funnen – ei røys av genuine gullbarrar dekka på likesælt vis med eit stykkje striesekk, og med sine skinande yverflator dekka av dei same merkverdige hieroglyfane som ogso pryda veggjene.

Medan raidet pågjekk møtte politiet kun passiv motstand frå dei skeivøygde orientalarane som sverma fram frå kvar ei dør. Då dei ikkje fann noko relevant, laut dei etterlata alt som det var: likefullt skreiv umrådekapteinen Suydam eit notat der han råda honom til å halda eit vake auga med karakteren til hans leigebuarar og protegear med tanke på den veksande offentlege misnøya.

Del tre kjem i nær framtid.

Relatert 

Det grufulle ved Red Hook – del I

Det kvite skipet – Lovecraft på høgnorsk

Villsvinet og bjørnen – René Guénon

Den spekulative vendingen

Om det magiske synet på livet

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton

Den franske tenkeren Alain de Benoist (f. 1943) er en av Europas mest interessante kritikere av nyliberalismen og dens ideologiske røtter. Han har skrevet utallige bøker om den Vestlige sivilisasjonens nedgang. I senere tid har han kommet fram til en erkjennelse om at kategoriene ”venstre” og ”høyre” har mistet sin relevans i den postmoderne virkeligheten, som han anser for å være fullstendig dominert av det nyliberale tankevevet [i]. Han framholder dog – for å sitere den italienske marxisten Costanzo Preve (1943-2013) – (den ikke-liberale) ”høyre”-sidens verdier og ”venstre”-sidens idéer. Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i Asia Times Online 18.10.2012. Intervjueren Claudio Gallo er nyhetsredaktør i utenriksseksjonen for den italienske dagsavisen La Stampa.

Oversatt av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør KULTURVERK

Jeg tror ikke det finnes noe ”naturlig” i prosessen med overopphopingen av kapital, eller det ville spranget forover som sammenfatter markedets ubegrensede ekspansjon. Markedet regulerer heller ikke seg selv. Og det oppstår ikke engang spontant i historien.

Claudio Gallo: I din relativt ferske bok Au bord de gouffre (”På avgrunnens rand”) snakker du om ”pengesystemets varslede fallitt”. I vår globaliserte verden kan det derimot virke som dekomponeringen av moderne politikk og økonomi opptrer i form av en paradoksal stabilitet. Som om verdenssystemet kan vedvare i en tilstand av permanent oppløsning.

Alain de Benoist: Du framholder et interessant moment. Enkelte forfattere tror kapitalismen fôrer seg selv med kriser. At den styrkes av krisene (hver gang de overvinnes triumfatorisk), snarere enn å svekkes av dem. Den dypereliggende årsaken til dette paradokset finner man i den ”naturaliserte” kapitallogikken, som baserer seg på den automatiske balanseringen av tilbud og etterspørsel, kostnader og priser. Markedet er således selvkorrigerende, og ikke styrt av noe annet enn Adam Smiths ”usynlige hånd”. Handelssamkvem bør dermed ansees som den naturlige formen for utveksling osv. Derfra kan man slutte at enhver hindring mot frihandel, det være seg proteksjonisme eller reguleringer, bør holdes nede.

Jeg deler ingen av disse synspunktene. Jeg tror ikke det finnes noe ”naturlig” i prosessen med overopphopingen av kapital, eller det ville spranget forover som sammenfatter markedets ubegrensede ekspansjon. Markedet regulerer heller ikke seg selv. Og det oppstår ikke engang spontant i historien.

Markedet ble grunnlagt sent i Middelalderen av offentlige instanser. De ønsket å tjene penger på virksomheter utenfor markedet som unndro seg skatt. Gradvis fortrengte markedet det gamle systemet som hadde sitt grunnlag i ”å gi, ta og gi tilbake”. Om kapitalismen tenker jeg at den er rammet av indre motsetninger som stadig raskere vil bidra til dets forestående fall. Gitt at den får full bevegelsesfrihet. Som Nietzsche sa: ”Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere”.

Fram til nå har kapitalismen tatt til seg dette slagordet. Men denne holdningen vil komme til å ha en begrenset varighet. Selv om kapitalismens kriser har forlenget dens levetid en god stund, er det den siste krisen som er avgjørende. Dagens finansielle og monetære krise har nettopp sitt utspring i den stadig tiltakende ødeleggelsen av enhver form for økonomisk regulering siden Ronald Reagan og Margaret Thatcher [ii]. Overlatt til seg selv er det kun denne logikken finansmarkedene underkaster seg.

I dag ser vi resultatene av dette: økte økonomiske ulikheter, innføringen av uutholdelige innstramminger, statenes kolossale gjeld, relokalisering, stigende arbeidsledighet, ødeleggelsen av økosystemene osv. Samtidig avdekkes det vi kan kalle for den økonomiske illusjonen: varene har ingen verdi utenom markedet og den umiddelbare nytten. Den kapitalistiske verden er blottet for alle kvaliteter som kjennetegner menneskets natur. Men de vil uunngåelig vende tilbake.

Den ”paradoksale stabiliteten” du snakker om er ytterst skjør. Mange mennesker har ennå ikke overskuet rekkevidden til den nåværende krisen fordi den så langt ikke berører dem personlig. Men denne krisen er bare begynnelsen. Fra et politisk og sosialt ståsted lever vi i en førkaotisk situasjon. De sosiale legemer er ennå relativt kontrollerbare gjennom overvåknings- og kontrollsystemer som stadig utvikler seg. Men den allmenne stemningen minner stadig om ”tiden før et borgerkrigsutbrudd” (Eric Werner).

For å kunne fungere normalt forutsetter demokratiet at politikken utøver et suverent herredømme over økonomien. Det vil si det motsatte av hva vi har i dag. Og det er intet sammentreff – takket være krisen – at finansfolk og bankierer allerede har inntatt makten i en rekke land. Qui judicabit? Hvem bestemmer?

Hva som gjør meg pessimistisk er overbevisningen om at det ikke finnes globale løsninger innenfor det nåværende dominerende systemet. Å gjøre det kapitalistiske systemet mer ”moralsk” er umulig. Det lar seg heller ikke reformere. Og det vil ikke bryte sammen fordi motstanderne bekjemper det. Det vil bryte sammen av seg selv.

CG: Du er en av få mennesker i dag som kritiserer prinsippene til nyliberalismen. Denne typen kritikk er – dog underforstått – forbudt i ”demokratiske” regimer hvor frihetshorisonten er begrenset av økonomiens dominans. Kan du se noen sosiale krefter og en verdensvisjon i dag som kan komme til å utgjøre subjektet til og instrumentet for et alternativ?

AdB: Jeg er helt klart ikke den eneste som kritiserer nyliberalismen. Verken når det gjelder dens praksis eller teoretiske grunnlag. Takket være dagens krise ser det ut til at den type kritikk åpenbarer seg over alt. Men en økonomisk kritikk av liberalismen er ikke nok i seg selv. Iallfall ikke for meg. Min kritikk er filosofisk (hvis røtter strekker seg tilbake til hva Aristoteles sa om krematistikken [berikelseskunsten]), så vel som en antropologisk.

Det ville ha vært et alvorlig feilgrep å overse liberalismens forestilling om mennesket. Dette begrepet om homo oeconomicus reduserer mennesket til produsent og forbruker, hvis eneste beveggrunn i livet er å ivareta sine økonomiske interesser. Økonomien var en gang i tiden – for å si det med Karl Polanyi – innebygd i det sosiale legemet. Senere ble den gradvis frigjort fra enhver begrensning og etterhvert hegemonisk i de menneskelige anliggender.

Når alle verdier springer ut ifra markedet, blir symbolene koloniserte av interessenes aksiomer. Økonomien blir den enkeltes skjebne, og forbrukeren avløser borgeren. Under disse betingelsene blir det meningsløst å snakke om demokrati, som er et politisk system basert på folkesuverenitet. For å kunne fungere normalt forutsetter demokratiet at politikken utøver et suverent herredømme over økonomien. Det vil si det motsatte av hva vi har i dag. Og det er intet sammentreff – takket være krisen – at finansfolk og bankierer allerede har inntatt makten i en rekke land. Qui judicabit? Hvem bestemmer?

De nåværende krigene er for det meste ideologiske, og minner litt om de gamle religionskrigene. Framstilt som ”humanitære intervensjoner” eller internasjonale politiaksjoner, gjort i ”menneskerettighetenes” navn, er de intenderte som ”moralske” kriger. Selv når det eneste motivet egentlig bare er å forsvare enkelte særinteresser, slik som utvidelsen av innflytelse, kontroll av territorier eller energiressurser.

Svaret på dette urgamle spørsmålet får deg til å forstå hvorfor stater i dag ikke er suverene. Slik jeg ser det, er en alternativ verdensvisjon i dag for det meste definitivt mulig. Mange skribenter og teoretikere har allerede manet fram noen konturer. Men dersom kritisk tenkning har sine kvaliteter, har den også sine begrensninger. Hvilket gjelder for alle tanker. Å definere hva som bør være forvandler det ikke straks til det som ”må være” i en håndfast virkelighet. Herav ligger det vanskeligste spørsmålet.  Å finne ut hvilke ”sosiale krefter” som er i stand til å legemliggjøre en ny praksis er knyttet til problemet med hva som utgjør vår tids historiske subjekt.

I den absolutte kapitalens æra – post-borgerlig og post-proletarisk på samme tid – som kjennetegner allmakten til det jeg kaller for kapital-formen, kan ikke det historiske subjektet være det gamle proletariatet. Det historiske subjektet i dag er folkene – ikke som ethnos eller demos for den saks skyld – men folkene betraktet i kraft av deres kulturelle mangfold, som nå er truet i deres politiske så vel som sosiale dimensjoner.

Du kan se det i alle land som har blitt rammet av krisen: sammenstøtet er mellom folket og pengesystemet, representert ved bankene og finansmarkedene. I det rette øyeblikk vil de nye sosiale kreftene av nødvendighet oppstå, fordi politikken i likheten med naturen frykter vakuum!

CG: Først Kosovo, dernest Libya og nå kanskje Syria: historien til ”humanitære intervensjoner” er fortalen til en ny verdensorden som springer ut fra nasjonalstatenes svekkelse. Er dette virkelig en mer human verden?

AdB: De nåværende krigene er for det meste ideologiske, og minner litt om de gamle religionskrigene. Framstilt som ”humanitære intervensjoner” eller internasjonale politiaksjoner, gjort i ”menneskerettighetenes” navn, er de intenderte som ”moralske” kriger. Selv når det eneste motivet egentlig bare er å forsvare enkelte særinteresser, slik som utvidelsen av innflytelse, kontroll av territorier eller energiressurser.

I denne betydningen representer de en tilbakevending til begrepet om ”rettferdig krig”, slik det ble unnfanget av Middelalderens teologer. Rettferdig krig, eller krig ”med rettferdig sak” [justa causa] er en krig som kriminaliserer fienden, fordi han forsvarer en dårlig sak, og er derfor illegitim. Dette begrepet om krig førte til de gamle religiøse krigene som herjet Europa i det 17.århundret. Etter Freden i Westfalen (1648) ble det tidligere begrepet om krig erstattet av et nytt et. Ut av dette oppstod en ny internasjonal lov [jus publicum europaeum], som søkte å avløse oppfatningen av justa causa med justus hostis: den rettmessige fienden. Fienden var dermed ansett som en motstander som like gjerne kunne bli en alliert senere.

Det ble antatt at enhver krigførende part hadde sine grunner. De ”humanitære krigene” satte en stopper for denne mer menneskelige varianten av krig. Løsrevet fra enhver begrensning som de gamle teologene påla seg selv (jus ad bellum og jus in bello), kastet de også enhver internasjonal lov på sjøen. Legitimert av menneskerettighets- ideologien, vigsler de i realiteten makten til de sterke. Og da særlig den evige nordamerikanske imperialismen.

Tragedien er at den nye verdensordenen de etablerer ikke er fredelig i det hele tatt. Vi kan se det i dagens Irak, Afghanistan, Libya og i morgen kanskje også Syria eller Iran. Disse krigene leder bare til borgerkrig og kaos. Dette er ikke en mer menneskelig verden slik de gjerne vil ha det til. Men en virkelig inhuman verden. Selve bildet på umenneskelighet er iboende i kriger som kriminaliserer fienden, som igjen åpner for alle typer vold rettet mot ham.

CG: Du har sansen for økonomisk vekst-avvikling. Samtidig forsvarer du suverenitetsbegrepet i en multipolar verden, eller et ”plurivers” for å si det med Carl Schmitt. Tror du ikke at disse to prinsippene er uforenlige i vår verden?

AdB: Min sympati for teorien om vekst-avvikling er innskrevet i kritikken av økonomismen som jeg allerede har nevnt. Vekst-avvikling er ikke det samme som nullvekst. Ei heller betyr det å gå bakover. Det er heller snakk om ”nøysom overflod”, slik Serge Latouche sier det. Hvilket springer ut ifra en bevissthet om at naturens reserver ikke er uendelige, og at i et endelig rom er det umulig å oppnå ubegrenset materiell vekst: intet tre vokser inn i himmelen! Denne teorien ville ha vært uforenlig med suvereniteten til folkene og nasjonene dersom dens kurs hadde endt med deres svekkelse. Men er dette virkelig tilfelle?

De fleste ”suverene” stater er i dag er ute av stand til å bestemme over seg selv og enda mindre i stand til å skape historie (de har blitt subjektene til de andres historie). Dette viser at de ikke lenger har midlene til å utøve deres egen suverenitet.

Makten i dag er ikke lenger kun målt av evnen til å produsere stål og annen tungindustri. Den er også informasjonsteknologisk og immateriell. I dag kjennetegnes ikke en mektig stat nødvendigvis av kapasiteten til å mobilisere et størst mulig antall krigsfly og stridsvogner. Hvor lenge siden sist er det USA – hvis militærbudsjett overgår alle andre militærbudsjetter i verden (forventet å nå 525,4 milliarder dollar i 2013) – oppnådde en reell militær seier? Etter mitt skjønn vil en mektig og suveren stat først og fremst makte å håndtere utfordringene til dets historiske øyeblikk. Og denne statens evne til å takle dette avhenger ikke nødvendigvis av vekstraten til dens brutto nasjonalprodukt.

Disse utfordringene innbefatter helt klart miljøaspektet, men de utgår også fra finansmarkedenes herjinger. Men stater som i teorien er mektigere og mer avanserte nå, er også de som er mer trellbundet av pengesystemet. Maktbegrepet bør således omvurderes. Angående suverenitet, er det helt klart at den er rent nominell. Den er kun flatus vocis, altså ikke mer enn ord. En suveren er en som treffer avgjørelser, som Carl Schmitt treffende sa det.

De fleste ”suverene” stater er i dag er ute av stand til å bestemme over seg selv og enda mindre i stand til å skape historie (de har blitt subjektene til de andres historie). Dette viser at de ikke lenger har midlene til å utøve deres egen suverenitet. Det være seg i det politiske, økonomiske, finansielle, monetære, fiskale [det som angår statskassen] eller sosiale feltet. Å gjenvinne den tapte suvereniteten har mindre å gjøre med vekst enn med politikk.

Jeg vil også framheve at suverenitetsbegrepet kan forstås på mange måter. Enten vi holder oss til Jean Bodins doktrine om suverenitet fra det 16.århundret – ”udelelig” og omni-kompetent – eller til idéen som ble utviklet i samme epoke av Johannes Althusius: at suvereniteten kan deles opp i alle nivåer, hvor oppdelingen starter på grunnplanet i samsvar med subsidiaritetsprinsippet (”nærhetsprinsippet”). Personlig er jeg tilhenger av Althusius, ikke Bodin.

CG: Kjensgjerningen om at det økonomiske tyngdepunktet har forflyttet seg fra Vest til Øst har blitt en klisjé: tror du at dette paradigmet beskriver den reelle virkeligheten?

AdB: Denne stereotypien forbindes ofte med tanken om at verdens geopolitiske sentrum har forflyttet seg fra Atlanteren til Stillehavet. En oppfatning som jeg ikke deler. Verdens geopolitiske sentrum forblir det eurasiske kontinentet, hvor hjertelandet utgjør Tyskland og Russland. Dette er grunnen til at USA, som i dag utgjør verdens største maritime makt – en rolle som britene hadde før dem – forsøker å kontrollere jordens makt. Dvs. Eurasia. Å omringe Russland og Kina, å utvide NATO så mye som mulig, hindre Europa fra å utvikle dets selvforsvar, osv.

Å hevde at verdens økonomiske tyngdepunkt har utvandret østover virker også tvilsomt. De sa det den gang Japan og de andre asiatiske ”tigrene” gjennomgikk en dramatisk vekst, mens den Tredje verden så ut til å være i en varig stillstand. Dette er ikke lenger tilfelle. Situasjonen i Japan har forverret seg kraftig. Kina vokser raskt, men står samtidig overfor nye utfordringer som nettopp kommer fra følgene av veksten. Og framfor alt, globaliseringen har også medført stigningen til framvoksende makter slik som Brasil, som ikke akkurat ligger i Østen.

CG: I vestlige samfunn ansees immigranter som en sosial fare av store befolkningssjikt. Men samtidig utgjør de en reservehær av arbeidere som senker kostnadene. En situasjon som virker håpløs.

Den dominante ideologien har innviet framveksten av den narssistiske individualismen. Hvilket er forenlig med utraderingene av fortid og framtid, og som nå er kjevlet ned i nuet. Nye myter er helt klart vanskelig å frambringe dersom de ikke kan skape et utsyn.

AdB: Det er vanskelig å snakke om immigrasjon i dag, siden dette fenomenet leder til tiltakende voldsomme og omfattende kontroverser. Jeg tror vi behøver en tilnærming som unngår fremmedfrykt, men uten å være abstrakt. Spørsmålet om immigrasjon varierer etter antallet immigranter og immigrasjonsraten, og beror på hvorvidt vertslandenes kapasitet til å integrere nykommerne er stor eller begrenset. I dagens vestlige samfunn kan det uansett ikke benektes at masseimmigrasjonen vi har sett de siste 30 årene har resultert i et bredt spekter av sosiale patologier. Hvilket rammer de svakest stilte klassene aller først.

I økonomiske termer kan vi si at immigrasjonen gagner privat sektor, men koster offentlig sektor mer og mer. Det er heller ingen tvil om at helt siden starten har bruken av immigrasjon gjort det mulig for arbeidsgiverne å presse de innfødte arbeidernes lønninger nedover. Immigrasjon er fra denne synsvinkelen kapitalens reservehær.

Paradokset er at de som er mer positive til immigrantene, ofte er de som mer kritiske til kapitalismen. Det er en selvmotsigelse her. Vi kan ikke kreve opphevingen av grenser i favør av de papirløse [sans papiers] og samtidig fordømme frihandel, som innbefatter fri flyt av varer og mennesker (et speilvendt fenomen finner man hos de som kritiserer innvandring, men bifaller kapitalismen). Fortrinnet til dette paradokset er at det minner oss på om at kapitalismen alltid har vært mer grenseløs enn noen annen doktrine. Adam Smith sa at kjøpmannens hjemland er stedet hvor han kan høste den største fortjenesten.

Grunnen er at politikk ikke kan eksistere uten grenser. Et ”globalt styresett” er selvmotsigende. Grenser er ikke stengsler, men sluser. I globaliseringens æra er deres funksjon å forsvare de svakeste og de som er mest truet av relokalisering, arbeidsledighet og finansielle brottsjøer. Tragedien nå er at immigrasjonen utvikler seg mer og mer i retning av en av økonomisk og finansiell krise. Hvilket forklarer framveksten av populistiske og fremmedfiendtlige partier. Du sa at situasjonen virker håpløs. For øyeblikket er dette også min følelse.

CG: Den amerikanske mytologen Joseph Campbell observerte at dagens livstempo er for hurtig til at nye myter krystalliseres. Tror du ikke viktigheten av det hellige – som du anser for å være et av samfunnets hjørnesteiner – nå nærmest virker umulig å opprettholde?

AdB: Jeg har ikke noe definitivt svar på dette spørsmålet. Men jeg har noen innvendinger mot uttalelsen til Joseph Campbell. Akselerasjonen til det sosiale liv, som har blitt bemerkelsesverdig beskrevet av Hartmut Rosa, er en kjensgjerning. Men det som synes å være mer uforenlig med krystalliseringen av myter er heller det forverrede drivet mot individualisme og den evige nåtid [presentism].

Den dominante ideologien har innviet framveksten av den narssistiske individualismen. Hvilket er forenlig med utraderingene av fortid og framtid, og som nå er kjevlet ned i nuet. Nye myter er helt klart vanskelig å frambringe dersom de ikke kan skape et utsyn. Her må også individualiseringen av tro tas med i beregningen. Folk skaper sine egne religioner a la carte, de vil ha ”tro uten tilhørighet”. Under slike betingelser er ikke kollektive myter fraværende, men flyktige (i stil av ”Jackson-manien”).

På den annen side, dersom vi antar at tabuet er en negativ variant av det hellige, må man tilstå at tabuer fortsatt finnes. Men de er ikke hva de en gang var. Man kan f.eks spørre seg om ikke menneskerettighets-ideologien har blitt en ny borgerlig religion, hvis røtter man ikke kan kritisere uten å framstå som blasfemisk. Det blasfemiske kommer til syne som noe utillatelig blant grupper av troende, som nyhetene stadig minner oss på.

Sosiologen Michel Maffesoli sier at det er mulig å tolke visse postmoderne trender innenfor rammen av en ”gjenfortryllelse” som setter en stopper for Entzauberung, avfortryllelsen, slik den ble definert av Max Weber. Ernst Jünger beskrev de kommende tider som en kamp mellom guder og titaner. Som du ser, er problemet sammensatt. Etter mitt skjønn vil det i alle tilfeller være veldig uklokt å si at det helliges æra endelig er forbi.

Relevante nettsider

http://www.vagant.no/vekstnekt/

http://lmd.no/index.php?article=11917

http://eurocontinentalism.wordpress.com/2013/11/23/costanzo-preve-1943-2013/

http://www.europastar.com/magazine/highlights/1004084586-hartmut-rosa-the-acceleration-of-time.html

http://secessio.com/vol-2-no-1/to-each-his-tribes-from-contract-to-pact/

http://www.michelmaffesoli.org/

http://www.revue-elements.com/livres-Au-bord-du-gouffre.html

http://ericwerner.blogspot.de/

Relatert

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Germina Germana – Dugin og Neutzsky-Wulff, radikale stemmer for en ny tid?

Revolt mot den postmoderne verden – Alexander Dugin

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Hva er neoliberalisme?

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Filosofprinsen – HRH Prince Charles

Villsvinet og bjørnen – René Guénon

I denne firedelte føljetongen presenteres et tredje alternativ bortenfor (men ikke nødvendigvis “imellom”) aksen liberalisme-sosialisme. Nemlig Rudolf Steiners tanke om sosial tregrening. Denne visjonen har kanskje blitt betraktet som både halvt født og halvt dødt av ettertiden, men har i etterkant av finanskrisen gjort hevd på en fornyet aktualitet. Del II kan leses her.

Av Henning Næss, forfatter

Man må spørre seg hvorfor Occupy Wall Street-bevegelsen ble oppfattet som så farlig. Er det simpelthen truslene fra det frie folket, altså folket som åndsmakt, som er det farlige ved den? Og er dét den viktigste grunnen til at den har møtt så mye motstand?

3. MENNESKET

Hvilken makt har mennesket i det moderne samfunnet? Samfunnet består bare av enkeltmennesker. Men til sammen utgjør summen av enkeltmenneskene en helhet. Steiner var opptatt av å ivareta enkeltmenneskets rettigheter, men han hadde også øye for helheten. Skal for eksempel staten spille den tunge rollen som oppdrager overfor det norske folk?

Det kan hevdes at den til tider utviser en ganske drøy form for paternalisme. Til gjengjeld har vi i liten grad opplevd ren spekulasjonsøkonomi. Vi har ikke opplevd lignende tilstander i Norge som i USA når det gjelder bankkriser og påfølgende sosiale kriser. Tror man at finanskriser ikke får følger for samfunnslivet, tar man feil.

Man regner da ikke med sivilsamfunnets makt, som i løpet av de siste årene har vist seg som en kraftig samfunnspåvirker. Som belysende eksempel her kan bevegelsen Occupy Wall Street nevnes, som hadde sin opprinnelse i Zucotti park i New York i september 2011. Det som er det mest bemerkelsesverdige med Occupy Wall Street er ikke bestrebelsen og dens uklare ideer, men motstanden den har møtt gjennom utallige politiaksjoner fra den dagen bevegelsen ble skapt.

Man må spørre seg hvorfor Occupy Wall Street-bevegelsen ble oppfattet som så farlig. Er det simpelthen truslene fra det frie folket, altså folket som åndsmakt, som er det farlige ved den? Og er dét den viktigste grunnen til at den har møtt så mye motstand?

Politiet viste brutal fremferd mot demonstrantene, som ble fjernet med vold og bruk av pepperspray, hunder og strips. Folk ble bakbundet og noen til og med banket opp og fengslet for kortere eller lengre perioder. Dette må igjen ses på bakgrunn av de såkalte «Patriot Act-lovene» i USA, etter at Senatet vedtok å kunne deportere alle statsborgere som ble mistenkt for terrorisme eller planlegging av terrorisme. Ifjor vinter ble det vedtatt enda en lov: «National Defense Authorization Act», som åpner for kontroll av egne statsborgere, ved at de kan arresteres uten lov og dom, også innenfor USAs egne grenser.

Man kan forstå lovene som en del av kampen mot terrorisme, men man kan også lett tenke at kampen mot terrorisme brukes som et stedfortredende argument mot en annen trussel: Sivilsamfunnets makt. Uansett forteller dette helt tydelig noe om hvilken trussel sivilsamfunnet utgjør overfor statsmakten og næringslivet. Farlig blir sivilsamfunnets makt først når den grupperer seg og danner forgreninger som protesterer mot statens retningslinjer, og mot dens kobling mellom næringslivsinteresser og statlige interesser. Sivilsamfunnets makt går under det vi tidligere har benevnte som åndslivsmakten i samfunnet.

Som det mest markante eksempelet på en som har beskjeftiget seg aktivt med tregrening de siste tredve årene, er det naturlig å trekke frem Nicanor Perlas (født 1950) fra Filippinene: «En altomfattende bærekraftig utvikling må utgå fra premisset om at det finnes nøkkelinstitusjoner som representerer tre forskjellige samfunnsområder, og derfor i prinsippet hele det sosial livet. Disse tre institusjonene vil utvikle perspektivene som samsvarer med det området hver av dem representerer. Forretningslivet vil være opptatt av økonomiske spørsmål. Regjeringer vil være opptatt av politiske spørsmål. Sivilsamfunnet vil være opptatt av åndelige spørsmål. En altomfattende bærekraftig utvikling vil derfor se flere nye aspekter ved utviklingen: patriotisk, kulturelt, enn si sosialt, økologisk, menneskelig og åndelig» (196-197, 2002).

Nicanor Perlas er en betydelig tregreningsorganisator. Han er ingen revolusjonær, men vil på en langsom måte bidra til en rettferdigere fordeling av verdens ressurser. Han har blant annet engasjert seg i fattigdomsproblemer på Filippinene, ved aktivt å hjelpe fattige mennesker til å bli låntagere. Dette for at de kan starte sine egne forretninger og bedrifter. Eller bare å skaffe seg et økonomisk løft, uten at bankene tenker på dem som ulønnsomme låntagere. Han var med på å starte Life Bank, som har spesialisert seg på å låne penger til fattige mennesker.

Ideen bak tregreningen er overraskende moderne, men ikke ment å skulle innføres en gang for alle: Den er snarere en idébank for hvordan enkeltmennesket kan virkeliggjøre sine egne ideer og få sikret sine rettigheter i det moderne samfunnet, uten å bli overkjørt av økonomiske eller statlige interesser. Det vil sikre at det enkelte mennesket i best mulig grad kan leve med sine inderligste overbevisninger, uten at disse reguleres eller overkjøres av statens interesser.

Hvordan skal religiøse minoriteter kunne ivareta sine interesser i et globalt samfunn, når staten bestemmer over menneskers åndsliv? Og hvor går grensen mellom retten til fri religionsutøvelse, og undertrykkelse av andres frie religionsutøvelse?  Slike spørsmål kan bare avgjøres rettslig. Åndslivet skal være fritt, og der hvor den enes frihet fører til overtramp over den andres, må rettslivet tre inn og avgjøre uenigheten. Men uklare forhold mellom de tre samfunnsmaktene gjør samarbeid vanskelig.

 Mange åndsmennesker og intellektuelt anlagte har, fordi de ikke føler seg nyttige, trukket seg helt tilbake fra samfunnet, og hevder at de bare skriver for seg selv.

4. MAKTEN

Steiner tregreningsimpuls fremkom i en svært vanskelig tid for for Europa, og ikke minst for Tyskland. Steiner visste at i næringslivs- og markedssammenheng blir alt betraktet som vare. Dette er et faktum. Men ved å sikre at næringslivsinteressene ikke blir definert bare av næringslivet, og blir en del av en global produksjonsstimulering, men begrenses med tregreningsimpulsen som grunnlag, får både næringsliv, åndsliv og rettsliv sitt eget område. På den måten unngår man at verdier som i utgangspunktet ikke tilhører næringslivsinteressene, blir slukt av disse. En utvikling som blant annet Karl Marx advarte mot. I det moderne samfunnet blir alt til vare. Også mennesket, skrev han. Steiner la til at mennesker ikke bare blir til vare for seg selv, men også for andre.

Selv om Steiner mente at brorskapet eksisterer i næringslivet som grunnleggende struktur, betyr ikke dette at han var motstander av den private eiendomsretten. I Tregreining skriver han med brodd mot datidens sosialister: «Selv om den private eiendomsretten historisk er et resultat av maktbruk og erobringer, er den like fullt også et resultat av de individuelle ferdighetenes sosiale skaperkraft. Ikke desto mindre er dagens sosialister av den mening at dens undertrykkende virkning bare kan avskaffes om den forvandles til felles eiendomsrett. De stiller følgende spørsmål: `Hvordan kan den private eiendomsretten til produksjonsmidlene opphøre, slik at den undertrykkelsen av de eiendomsløse den fører med seg, kan avskaffes`? 

En av den sosiale organismens livsbetingelser består i at den personen som kan tjene allmennheten gjennom sin personlige kyndighet, ikke må fratas muligheten til å gjøre det ut fra sitt eget, frie initiativ.» (84, 2008.) Men han legger til: «På det nåværende stadium er det ikke mulig at den enkeltes evner og kyndighet kan tjene økonomien på et fruktbart vis uten fri forvaltning av kapitalen. Skal produksjonen bære frukter, må den forvaltes fritt, ikke fordi det tjener enkeltmennesker eller gjør en gruppe mennesker en fordel, men fordi det er hva allmennheten er best tjent med  – forutsatt at det skjer med en forankring i sosial forståelse» (85, 2008).

Han forsvarer altså ikke det frie initiativet ut fra en tenkning om at samfunnet er bygget på konkurranse, men fordi det er denne formen for næringsliv som på det nåværende tidspunkt vil kunne fungerer best ut fra en sosial forståelse av hva som tjener samfunnet og enkeltmennesket. Det siste er uhyre viktig for å kunne forstå Steiners tregrening.

Ingen spurte etter Goethes Faust før verket ble skapt. Vi kan derfor ikke sidestille majones med bøker. Majones kan masseproduseres. Det kan også bøker. Men ikke åndsinnholdet i bøkene, som er fremkommet gjennom den enkeltes frie skaperkraft. Det kan man ikke si om majones.

Mange åndsmennesker og intellektuelt anlagte har, fordi de ikke føler seg nyttige, trukket seg helt tilbake fra samfunnet, og hevder at de bare skriver for seg selv. De overlever på statlige subsidieordninger, og slike ordninger ville Steiner vært skeptisk til. Han var helt klar på at dersom du ikke kunne leve av dine åndslivspodukter, måtte du være villig til å ta annet, lønnet arbeid ved siden av. Han var ingen tilhenger av tanken om at staten skulle fungere som mesen for fattige kunstnere.

Men hvorfor er åndslivet blitt trengt opp i et hjørne? Hvorfor må den leve et kunstig liv? Dette kan være et resultat av at åndslivets kraft er så til de grader skrumpet inn i vår tid. Vi har fått en situasjon der skapende mennesker bortforklarer og bagatelliserer sine åndsprodukter. Slik har det ikke alltid vært. Vi kan bare tenke på hvilken enorm betydning åndslivet hadde i de kommunistiske landene før kapitalismen satte inn. Mye går tapt når pengemakten blir altomfattende. Det samme gjelder kanskje arbeid.

Varer kan defineres som «størknet kapital», som materialisert ånd. Da er arbeidet som gir lite økonomisk avkastning mindre verdifullt enn annet arbeid, selv om arbeidet ellers er meget samfunnsnyttig. Det vil si  skapende på en annen måte enn rent økonomisk. Selvfølgelig må det være en sammenheng mellom tilbud og etterspørsel. Men vi etterspør sjelden et konkret åndsverk. Dette fordi vi ikke vet hva verket dreier seg om før vi sitter med det i hendene. Åndsverket tilhører fremtiden.

Ingen spurte etter Goethes Faust før verket ble skapt. Vi kan derfor ikke sidestille majones med bøker. Majones kan masseproduseres. Det kan også bøker. Men ikke åndsinnholdet i bøkene, som er fremkommet gjennom den enkeltes frie skaperkraft. Det kan man ikke si om majones. Dets verdi må vurderes på en annen måte. Men spørsmålet er hva arbeidskraft kan oppleves som, og hvordan vi skal oppfatte begrepet «lønnsomt arbeid».

For å sikre sivilsamfunnets rettskraftighet i den næringslivsmessige sammenhengen, ønsket Steiner at det skulle bli nærmere kontakt mellom forbrukere og produsenter. Dette skulle skje gjennom assosiasjoner. Assosiasjoner vil sikre et nærmere forhold mellom forbruker og produsent. Som nevnt er vi alle er avhengige av hverandre innenfor næringslivets sfære. Vi produserer som kjent ikke ting bare for oss selv.

Ikke engang åndsmennesker kan for alvor hevde at de bare produserer sine produkter for seg selv, all den stund de faktisk ønsker å publisere sine bøker eller stille ut sine bilder på et galleri. Sosial kunst har for eksempel vært en viktig del av kunstlivet siden avantgardens fødsel.

Her i Norge er det særlig Hjalmar Hegge og Peter Normann Waage som har interessert seg for Steiners tregrening. I sin doktorgradsavhandling Frihet, individualitet og samfunn (1988) tar Hjalmar Hegge opp teorien om tregrening, og setter den i en både sosio-økonomisk og filosofisk kontekst.

I kapitlet «Samfunnets tregrening og selvstyring» skriver Hjalmar Hegge blant annet: «Poenget med friheten er at den er meningsløs, så lenge den ikke  innebærer sosial integrering, for næringslivsinteressene blir egoistiske så lenge den ikke tar broderskapet for øye, og rettslivet blir eneveldig og ensrettet så lenge den ikke har friheten og likhet for loven for øye.»

Ideen om desentralisering hører også inn under Steiners paraply. Frihet og likhet blir sett på som to grunnleggende forskjellige verdier i vårt samfunn. Her ser vi gjerne en tendens til politisk deling, hvor sosialistene legger større vekt på likhet, mens høyresiden legger større vekt på frihet.

Sosialistene tenker at likhet sikrer rettferdighet, mens de konservative og liberalistene tenker at den økonomiske friheten er en betingelse for den politiske og sosiale friheten. Men så lenge man velger likhet eller frihet som en fundamentalverdi i kampen om den politiske makten mellom høyre og venstre, blir det en maktkamp mellom det liberalistiske frihetsbegrepet og den sosiale likhetstanken.

Men problemet for begge disse to retningene er at de plasserer enten frihet eller likhet som eneste verdimålestokk for samfunnet. Dette fører igjen til at vi blir tvunget til å velge mellom frihet i det økonomiske liv eller ingen frihet i det hele tatt. Begge deler fører til strukturelle skjevheter, da likhet bare hører inn under rettslivet og frihet bare hører inn under åndslivet. Begge retningene fører til at åndslivet blir lidende, da det enten oppnår å bli styrt av det økonomiske livet, som under liberalismen. Eller av det statlige brorskapsidealet, som under sosialismen.

Men egentlig har både likhet og frihet sine røtter i den menneskelige individualiteten. Og man kan heller si at frihet er nødvendig for at likeverdige individer skal møtes i det offentlige rommet, slik at de skal kunne dyrke sine private interesser til det beste for allmennheten. Frihet og liker er dermed to sider av samme sak.

Del fire vil bli publisert i nær fremtid.

Kilder

Agora. Journal for metafysisk spekulasjon. «Nyliberalisme». Nr, 1. 2011.

Hegge, Hjalmar. Frihet individualitet og samfunn. En moralfilosofisk erkjennelsesteoretisk og sosialfilosofisk studie i menneskets eksistens. Antropos forlag 2003

Menendez, Augustin José. «Europas fem dype kriser». Morgenbladet 15. – 21. Mars 2013

Steiner, Rudolf. Tregrening. Vidarforlaget 2008. Oversettelse og etterord av Peter Normann Waage

Svendsen, Lars Frederik H.. Frihetens filosofi. Universitetsforlaget 2013

Waage, Peter Normann. Mennesket, makten og markedet. Rudolf Steiners sosiale ideer i møtet med globaliseringen. Pax forlag 2002.

Relatert

Tregreningen og det moderne samfunnet – del I

Tregreningen og det moderne samfunnet – del II

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hva er neoliberalisme?

Til min generasjon

Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk

Frihetens grenser

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

Fremtiden tilhører småbøndene

Politikkens komplementære natur

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Fra by og land, mann mot mann til visjon 2040 II

Her kjem ei aldri tidlegare umsett soge frå pennen til Howard Phillips Lovecraft (1890-1937), ein kjend nordamerikansk skrekk-, artikkel- og eventyrforfattar, for fyrste gong på (høg)norsk. (Del I & del II)

Umsett til høgnorsk av Stig Andresen

V

So kom junibrudlaupet og den store sensasjonen. Flatbush var gilde for det som skulde henda rundt den fyrimiddagen, og vimpelkledde motorvogner fylte upp gatone nær den gamle nederlandske kyrkja der ei markisa strekte seg frå døri til motorvegen. Ingi lokal hending yversteig nokosinne giftarmålet millom Suydam og Gerritsen i tone elder skala, og det selskapet som eskorterte bruri og brudgomen ned til Cunard Pier var, um ikkje nett det aller mest prangande, so i det minste eit solid ark i sosialregisteret.

Klokka fem vart avskjedar tekne, og det tungrørlege linefartyet gleid sakte burt frå den lange bryggja, snudde langsamt nosi mot sjøen, gjorde seg fri frå sin slepebåt, og sette kurs mot dei veksande vassmassane som leidde til den gamle verdi sine under. Innan notti kom var den ytre hamni forleti, og reisande som var seint uppe keik på stjernone som blinka yver eit uforureina hav.

Um det var dampfrakteskipet elder skriket som fyrst fanga merksemdi, kann ingen svara på. Mest sannsynleg kom dei samstundes, men det nyttar ikkje å spekulera. Skriket kom frå Suydam sin lugar, og sjømannen som slo inn døri kunde kanskje fortalt fryktelege saker um han ikkje sporenstreks hadde blitt slegen med galskap – som det var, skreik han høgare enn det fyrste offeret, og sprang deretter tilgjort flinande rundt på skipet inntil han vart fanga og lagt i jarn.

Skipslækjaren som kom inn i kabinen og slo på ljoset eit augneblikk seinare vart ikkje galen, men fortalde ikkje til nokon kva han såg før seinare, då han korresponderte med Malone i Chepachet. Det var mord – kveling – men det trong ikkje segjast at merkji etter klør på halsen til fru Suydam ikkje kunde ha kome frå ektemaken elder noko onnor menneskje si hond, elder at det på den kvite veggjen ein augneblikk flimra i hatefullt raudt ei soga som, seinare fortalt frå hugen, virkar til å ha vore ikkje noko mindre enn dei skræmande kaldeiske bokstavane til ordet LILITH.

Ein treng ikkje nemna desse tingi sidan dei forsvann so raskt – når det gjeld Suydam, kunde ein i det minste hindra andre frå å koma inn i romet inntil ein sjølv kunde avgjera kva ein tenkte. Lækjaren hev med ettertrykk forsikra Malone um at han ikkje såg DET. Den opne lugarventilen, just før han slo på ljoset, blei sløra eit ørlite bel med ein viss fosforescens, og ein augneblikk virka det til å vera eit ekko i notti utanfor som hinta til ei svak og helvetesavla fnising: ingi verkeleg form møtte likevel augo. Som prov, viser lækjaren til framhaldet av hans mentale helsa.

So kverrsette dampfrakteskipet all merksemd. Ein båt la til, og ein horde med svartsmuska, frekke råskinn i offiseruniformar sverma umbord på det førebels stogga Cunarder-skipet. Dei vilde ha Suydam elder lekamen hans – dei kjende til denne turen, og var av visse grunnar sikker på at han kom til å døy.

Kapteinen sitt dekk var nesten i tumultar: for i den augneblinken, med lækjaren sin rapport frå lugaren og kravi frå mennene i dampfrakteskipet, kunde ikkje den visaste og alvorlege sjømann tenkja seg til kva han skulde gjera. Brått trekte leiaren for dei vitjande sjømennene, ein arabar med ein hatefull negroid munn, fram eit skite, samankrølla papir og rekte det til kapteinen. Det var underteikna av Robert Suydam, og bar den medfylgjande underlege meldingi.

Kapteinen og lækjaren såg på einannan, og den sistnemnde kviskra noko til den fyrste. Til slutt nikka dei helder hjelpelaust og leidde vegen til Suydam sin lugar. Lækjaren trekte kapteinen sitt blikk burt medan han læste upp døri og slapp inn dei merkverdige sjømennene, helder ikkje trekte han pusten lett innan dei kom ut på rad og rekkja med byrdi si etter ein uforklårleg lang fyrebuingsperiode.

Det var pakka inn i sengjety frå briksane, og lækjaren var gild for at konturane ikkje var serleg avslørande. På eitkvart vis feng mennene tingen yver rekkja og burt til deira dampfrakteskip utan å avdekkja det. Cunarder-skipet kom i fart att, og lækjaren og skipet sin gravferdsagent uppsøkte Suydam-lugaren for å utføra dei siste tenestone dei kunde. Nok ei gong vart lækjaren tvungen inn i tystnad og jamvel usanning, for ein helvetesavla ting hadde hendt.

Då gravferdsagenten spurde honom kvifor han hadde tappa ut alt av fru Suydam sitt blod, forsømte han å stadfesta at han ikkje hadde gjort dette: helder ikkje peikte han på dei tome plassane for flaskor på hylla, elder til angen frå vasken som framsynte den hastige freistnaden på å kvitta seg med flaskone sitt upphavlege innhald. Lommone til dei mennene – um dei var menn – hadde bula fordømt då dei forlet skipet. Tvo timar seinare, og verdi visste via radio alt det den burde vita um den gruvsame hendingi.

VI

Den same junikvelden var, utan å ha høyrt eit ord frå havet, Malone fortvilt uppteken i bakgatone til Red Hook. Ein brå uppstand virka til å gjenomsyra staden, og som um dei var underretta av jungeltelegrafen um noko serskilt, hopa innbyggjarane seg i forventing rundt dansehallskyrkja og husi på Parker Place. Tri born hadde forsvunne – blåøygde nordmenn frå gatone mot Gowanus – og det gakk rykte um ein mobb som samla seg blant dei robuste vikingane i den seksjonen.

Malone hadde i fleire vikor uppmoda sine kollegaar til å freista ei generell upprydding: og endeleg, rørde av forhold meir openberre for deira sunne fornuft enn gissingane til ein drøymar frå Dublin, hadde dei samtykt til eit endeleg tilslag. Uroi og trugsmålet frå denne kvelden hadde vore den avgjerande faktoren, og just umkring midnatt slo eit politiraid rekruttert frå tri stasjonar til mot Parker Place og umgjevnadane.

Dører vart slegne inn, bomsar arresterte, og stearinljosuppljoste rom tvinga til å spy ut utrulege flokkar med blanda utlendingar i mynstrute embetsdrakter, rituelle hovudplagg, og andre uforklårlege tingestar. Mykje gakk tapt i basketaket, for saker blei hastig kasta ned uventa sjakter, og avslørande angar dempa ved den bråe tenningi av krasse røykelsar. Likefullt var blod skvetta yveralt, og Malone kulsa kvar gong han såg ei frityrpanna elder eit altar der røyken framleis steig.

Han vilde vera på fleire stader på same tid, og bestemte seg for Suydam sin kjellar kun etter at ein bodbringar hadde underretta um den fullstendige tomheiti til den forfalne dansehallskyrkja. Leilegheiti må, tenkte han, innehalda noko slags peikepinn mot ei kult der den okkulte lærde so openbert hadde blitt senteret og leiaren: og det var med verkeleg forventing at han ransaka dei fuktige romi, la merkje til deira vage gravkammerange, og undersøkte dei merkverdige bøkene, instrumenti, gullbarrane, og flaskone med glaskorkar som låg spreidd sorglaust her og der.

Ved eit høve kom ein nett, svart-og-kvit katt til å pressa seg millom beini hans og snubla honom, samstundes som han slo i venda eit halvfullt beger med raud veska. Sjokket var stort, og til denne dag er ikkje Malone sikker på kva han såg: men i draumar fyrestiller han framleis seg den katten då den rasa burt med visse monstrøse endringar og sereigenheitar. So kom den læste kjellardøri, og leitingi etter noko til å brjota henne ned med.

Ein tung barstol stod like ved, og den sitt robuste sete var meir enn nok for dei antikke paneli. Ei sprikka tok form og vida seg ut, deretter gav heile døri etter – men ut frå den hi sida: derifrå fløymde det ut ein hylande tumult iskald vind med alle stankane frå den botnlause avgrunnen, og derifrå strekte ei sugande kraft seg som ikkje var av jord elder himmel, som, kveila seg medvite rundt den fastfrosne detektiven, drog honom gjenom opningi og ned ulodda tomrom fylt med kviskringar og jammer, og vindkast med hånande latter.

Sjølvsagt var det ein draum. Alle dei sakkunnige hev fortalt honom so, og han hev ingenting til å motprova det. Sanneleg, han vilde helder hava det slik: for då vilde ikkje synet av dei gamle mursteinsslummane og myrke utanlandske andlet eta seg so djupt inn i hans sjel. På den tidi var det likevel grufullt ekta, og ingenting kunde nokosinne blotta ut minnet um dei der nattlege kryptene, dei der titaniske kvelvgangane, elder dei der halvforma formene frå helvete som stega gigantisk i tystnad medan dei heldt halvetne ting som sine yverlivande deler skreik etter miskunn elder flirte av galskap.

Odørar frå røykelse og degenerasjon sameinte seg i eit sjuknande samspel, og den svarte lufti var livande med den tåkute, halvsynlege massen av formlause materielle ting med auger. Ein elder onnor stad sleikte myrkt klebrut vatn mot bryggjor av onyks, og ei gong klang dei skjelvande klemti frå håse små bjøllor seg ut for å helsa velkomen den sinnsjuke knisingi til ein naken fosforescert ting som sumde inn i synsrondi, klatra i land, og klauv upp for å setja seg yverskrevs ein utskoren gullpidestall i bakgrunnen.

Alléar av endelaus nott virka til å stråla ut i alle retningar, inntil ein kunde innbilla seg at her låg roti til ein smitte som var esla til å sjukna og svelgja byar, og sluka nasjonar i stanken av pest. Her hadde kosmisk synd kome inn, og næra av uheilage ritar hadde den glisande marsjen til dauden byrja som skulde rotna oss alle til soppliknande abnormitetar for avskyelege til ei grav si umfemning.

Satan hadde her heldt sitt babylonske hoff, og i blodet til plettfrie barndomar blei dei spedalske lembene til den fosforescerte Lilith vaska. Incubusar og succubusar hylte ut sin heider til Hekate, og hovudlause månekalvar breka til Magna Mater. Geitor bykste til ljoden av tunne fordømte fløytor, og ægipanar jaga endelaust etter misforma faunar yver steinar vridde som uppsvulma paddor.

Molok og Ashtaroth var ikkje fråverande: for i denne kvintessensen av alt frå den evige eld blei grensone for medvitet senka, og menneskji sine fyrestillingar låg opne for utsikt til eikvar skrekkeleg sfæra og kvar ein forbodne dimensjon som vondskapen hadde makti til å gje form.

Verdi og naturen var hjelpelause mot slikt eit åtak frå uforsigla nottbrønnar, helder ikkje kunde noko slags teikn elder bøn avverja dette skrekkelege Walpurgis-upprøret som hadde kome då ein lærd med den hatefulle nykkjelen hadde snubla yver ein horde med dei læste og proppfulle kistone med formidla demonlærdom.

Brått skaut ein fysisk ljosstråle gjenom desse skinnbileti, og Malone høyrde ljoden av åror blant dei blasfemiske skapningane som skulde vore daude. Ein båt med ei lanterna i baugen skaut inn i syne, tjora seg fast til ein jarnring fest i den slimete steinkaii, og spydde ut fleire menn berande på ein lang byrde reima i sengjety.

Dei brakte den til den nakne fosforescerte tingesten på den utskorne gullpidestallen, og tingesten kniste og tafsa på sengjetyet. Deretter pakka dei det ut, og sette standande upp framfyre pidestallen det koldbrandråka liket til ein tjukk gamal mann med stubbute skjegg og uflidd kvitt hår. Den fosforescerte tingesten kniste atter, og mennene tok fram flaskor frå sine lommor og gnei inn føtene til tingesten med raudt, medan dei deretter gav flaskone til tingesten for at den skulde drikka av dei.

Heilt utan vidare, frå ein kvelva allé som leidde endelaust burt, kom den demoniske kaklingi og prustingi frå eit blasfemisk orgel, halvkvelt og rumlande ut håni frå Helvete med ein sprukken, sardonisk bass. Med eitt var kvar ein rørleg skapning haussa upp: sporenstreks springande inn i seremoniell formasjon, slang mardraumshorden seg burt i søk etter ljoden – geit, satyr, og ægipan, incubus, succubus og lemur, forvridd padda og formlaus elemental, hundeandleta hylar og stille krypar i myrkni – alle leidd av den avskyelege nakne fosforescerte tingesten som hadde skreva yver den gylne trona, og som no streid uforskamma av garde med i sine armar det glasøygde liket til den korpulente gamle mannen.

Dei merkelege myrke mennene dansa baki, og heile rekkja hoppa og bykste med dionysisk raseri. Malone vakla etter dei eit par steg, sinnsforvirra og umtåka, og tvilande på sin plass i denne elder i andre verder. Deretter snudde han seg, stavra, og sokk ned på den kalde fuktige steinen, geispande og skjelvande medan demonorgelet kauka vidare, og hylingi og trumbingi og klemti til den galne prosesjonen stilna meir og meir hen.

Han var vagt medviten um lovsungne skrekkelegheiter og sjokkerande kraing langt burte. Frå tid til annan vilde eit stønn elder kvin av seremoniell fromheit flyta åt honom gjenom den svarte kvelvingen, før det til slutt ris upp den fryktelege greske trylleformelen som sin tekst han hadde lese yver preikestolen i den dansehallskyrkja.

Då lovsongen tok slutt, kom eit ålment skrik fram, og hissande ljodar drukna nesten ut kaukingi til det sprokne bassorgelet. Deretter eit geisp som frå mange struper, og eit babbel av bjeffa og frambreka ord – Lilith, store Lilith, iaktak brudgomen! Fleire skrik, ljoden av tumultar, og dei skarpe, klikkande fotstegi til ein springande skapning. Fotstegi kom nærare, og Malone reiste seg upp på olbogen for å sjå.

Ljosstyrken i krypti, den siste tidi forminska, hadde no til ein viss grad auka: og i dette djevelljoset tredde den flyktande formi til det som ikkje skulde flykta elder kjenna elder pusta fram – det glasøygde, koldbrandråka liket til den korpulente gamle mannen, no ikkje lengjer med bruk for stønad, men heldt i live av noko slag infernalsk trolldom frå riten som just var avslutta.

Etter det sprang den nakne, knisande, fosforescerte tingesten som høyrde til på den utskorne pidestallen, og enno lengjer bak pesa dei myrke menni, og heile det fryktelege mannskapet til medviten grufullheit.  Liket var i ferd med å springa frå sine forfylgjarar, og virka målmedvite mot eit serskilt objekt, pressande kvar ein rotnande muskel i retning den utskorne gylne pidestallen, som sin nekromantiske vikt tydelegvis var so stor.

Ein augneblink til og det vilde nådd sitt mål, medan den forfylgjande massen streva vidare i ein enno meir frenetisk fart. Dei var dog for seine, for med ein siste spurt av styrke som reiv sena frå sena og sendte den sin sjuknande masse klaskande i golvet i ein tilstand av geléaktig uppløysing, uppnådde det stirande liket som hadde vore Robert Suydam sitt mål og sin siger.

Dytten hadde vore enorm, men krafti hadde heldt ut: og medan dyttaren kollapsa um til ein gjørmut flekk av forrotning vakla pidestallen han hadde skubba, tippa, og kjølhalte til slutt frå sin onyksbotn ut i dei tjukke vatni nedunder, og sendte upp eit siste glimt av uthogd gull medan det sokk tungt ned til utenkjelege avgrunnar i det lægre Tartarus. I det augneblikk kverv, ogso, heile den skrekkelege scena burt til inkje framfyre Malone sine augo: og han svima av til det tornande braket som virka til å blotta ut heile det vonde universet.

VII

Malone sin draum, til fulle upplivd innan han kjende til Suydam sin daud og forflytting på havet, vart på merkverdig sett supplert av nokre rare verkelege hendingar frå saki: sjølv um det ikkje er noko grunn til at nokon skulde tru det. Dei tri gamle husi på Parker Place, utan tvil sidan longe rotne med forfall av siste sort, kollapsa utan synleg grunn medan helvti av innsatsstyrken og dei fleste fangane var på innsida: og i beggje gruppone vart brorparten umiddelbart drepne.

Kun i kjellarane vart det redda mange liv, og Malone hadde tur som var djupt under huset til Robert Suydam. For han var verkeleg der, noko ingen er truande til å nekta for. Dei fann honom medvitslaus på kanten av eit kolsvart basseng, med ein grotesk uorden av forfall og bein, identifiserbar gjenom tannlækjararbeid som lekamen til Suydam, eit par meter burte. Saki var enkel, for det var hit at smuglarane sin undergrunnskanal leidde: og mennene som tok Suydam frå skipet hadde brakt honom heim. Dei sjølve vart aldri funne, elder i det minste identifiserte: og skipslækjaren er enno ikkje nøgd med dei enkle forsikringane til politiet.

Suydam var tydelegvis ein leiar i utstrekte menneskjesmuglingsoperasjonar, for kanalen til huset hans var berre ein av fleire undergrunnskanalar og tunnelar i grannelaget. Det var ein tunnel frå dette huset til ei krypt under dansehallskyrkja: ei krypt tilgjengeleg frå kyrkja kun gjenom ein trong løynd gjenomgang i den nordlege veggjen, og som i sitt kammer vart uppdaga nokre eineståande og forferdelege saker.

Det kvekkande orgelet var der, i tillegg til eit ovstort kvelva kapell med trebenkjor og eit merkeleg utskore altar. Veggjene var lina upp med små cellor, i syttan av dei – gruvsamt å umtala -  einslege fangar i ein tilstand av komplett idioti blei funne fastlæste, inkludert fire mødre med nyfødde med forstyrrande merkverdig utsjånad. Desse nyfødde døydde snarleg etter eksponering for ljos: ei hending som lækjarane fann helder miskunneleg. Ingen forutan Malone, blant dei som inspiserte desse, kom i hug det nøkterne spursmålet til gamle Delrio: An sint unquam daemones incubi et succubae, et an ex tali congressu proles nasci queat? [i]

Innan kanalane vart fylte upp blei dei grundig botnskrapa, og gav frå seg ein sensasjonell samling med sagde og kløyvde bein av alle storleikar. Kidnappingsepidemien hadde, sers tydeleg, blitt spora heim: sjølve um berre tvo av dei yverlivande fangane ved hjelp av noko slags rettsleg tråd kunde setjast i samband med den. Desse mennene er no i fengsel, sidan dei ikkje kunde provast var medskuldige i dei faktiske mordi.

Den utskorne gullpidestallen elder trona so ofte nemnt av Malone som av primær okkultistvikt vart aldri funni, sjølv um det på ein stad under Suydam-huset vart observert at kanalen sokk ned i ein brunn som var for djup for botnskraping. Den blei fylt i ved munningen og sementert yver då kjellarane til dei nye husi vart skapt, men Malone spekulerar ofto um kva som ligg nedunder.

Politiet, nøgde med at dei knuste ein farleg gjeng med galningar og menneskjesmuglarar, sendte vidare til dei føderale myndigheitene dei ustraffa kurdarane, som før sin deportasjon blei ettertrykkjeleg funne å tilhøyra yezidi-klanen av djeveldyrkarar. Dampfrakteskipet og det tilhøyrande mannskapet forblir eit unnvikande mysterie, sjølv um kyniske detektivar nok ei gong er klare til å kjempa mot deira smugling- og alkoholsmuglingsverksemd.

Malone tykkjer desse detektivane viser eit syrgjeleg avgrensa perspektiv med deira mangel på undring yver myriaden med uforklårlege detaljar, og den suggestive obskuriteten ved heile saki: trass i at han er like so kritisk til avisene, som kun såg ein morbid sensasjon og var skadefro yver ei mindre sadistkult som dei kunde ha erklært ei gru frå sjølve hjarta av universet. Han er likevel nøgd med å kvila stille i Chepachet, der roande sitt nervesystem og bedande um at tidi gradvis skal flytta hans forferdelege erfaring frå den noverande sfæra av røynd til ei av pittoresk og halvmytisk avstand.

Robert Suydam søv andsynes si brur i Greenwood Cemetary. Ingi gravferd vart haldi yver dei merkelege frislepte beini, og skuldfolki er takksame for den snøgge gløymsla som la seg yver saki i si heilheit. Den lærde si kopling til grui i Red Hook vart, sanneleg, aldri misfarga av rettslege prov: sidan hans daud kom etterforskingi av hans rolle i forkjøpet. Hans eige endelikt er sjeldan nemnt, og Suydam-familien vonar at ettertidi vil koma honom i hug berre som ein mild einstøing som sysla med harmlaus magi og folklore.

Når det kjem til Red Hook – det er alltid seg sjølv likt. Suydam kom og fór: ei gru uppstod og falma hen; men den vonde åndi av myrke og elende ruger vidare blant bastardane i dei gamle mursteinshusi, og umflakkande bandar paraderar framleis på ukjende ærend forbi vindaugo der ljos og forvridde andlet uforklårleg trer fram og forsvinn.

Urgamal gru er ein hydra med tusande hovud, og dei myrke kultene er rotfeste i blasfemiar eldre enn brunnen til Democritus. Sjeli til beistet er yveralt nærverande og sigrande, og Red Hook sine legionar med raudøygde, koppærute ungdomar lovsyng og forbannar og hyler framleis medan dei vandrar frå avgrunn til avgrunn, ingen veit kvar frå og til kvar, skubba vidare av dei blinde biologilovene som dei nok aldri vil forstå.

Som frå gamalt, kjem fleire folk til Red Hook enn som forlet staden frå landsida, og det er allereie rykte um nye kanalar som gjeng under bakken til visse trafikksenter for brennevin og mindre nemnelege ting. Dansehallskyrkja er no for det meste ein dansehall, og bisarre andlet hev fyrekome um notti i vindaugo.

I den seinare tid hev ein politimann uttrykt den trui at den krypti som blei fylt med masse no er blitt utgravi att, utan noko enkel forklarleg grunngjeving. Kven er me til å kjempa mot giftor eldre enn soga og menneskji? Apor dansa i Asien til desse skrekklegeheitene, og kreften lurer trygt og spreier seg dit hemmeleghald løyner seg i rekkjor med forfallande murstein.

Malone kulsar ikkje utan grunn – for hin dagen yverhøyrde ein offiser ei svartsmuska skeivøygd kjering som lærde eit lite barn nokre kviskra reglor i skuggen av ei bakgata. Han lya, og tykte det var rett rart då han høyrde henne gjentaka gong på gong.

O felag og fylgjesven av notti, du som frydar deg ved hundane sin ljom og spilt blod, som vandrar millom gravkammeri sine skuggar, som lengtar etter blod og kjem med frykt til dei daudelege, Gorgo, Mormo, sjå med velvilje på våre offer!

(Del I & del II)

Relatert 

Det grufulle ved Red Hook – del I

Det grufulle ved Red Hook – del II

Det kvite skipet – Lovecraft på høgnorsk

Villsvinet og bjørnen – René Guénon

Den spekulative vendingen

Om det magiske synet på livet

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Kunnskapens endepunkt – Charles Upton

Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton