Februarsnøen ligg kvit kring meg medan eg lempar den svarte, luftige molda over i snøskuffa. Det er atter tid for å tømme den meir eller mindre ferdigmodna delen av varmkomposten og det er vanskeleg å skildre kor tilfredsstillande det er å sjå at dungen med sjølvlaga kompostjord berre veks og veks fram mot ein ny vår.

Av Kjell Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem KULTURVERK. Foto: Kjell Brevik.

BOKMELDING: Lønning, Dag Jørund (2017). Jordboka: Det fantastiske universet under føtene våre. Sirevåg: Forlaget Nyskaping. ISBN:9788269084603

«For oss menneske er molda der maten vår kjem frå, men også opphavet til fargar og glede, til identitet og landskap. Til rike innlevingar og opplevingar. Til kven me er.» (Lønning, 2017: 60)

Etter at kona og eg vart hus- og hageeigarar her på Hovin i Gauldal for nokre år sia vart det endeleg meining i å delta på kompostkurs og dernest gå til innkjøp av ein isolert binge som er godkjent av det lokale renovasjonsselskapet. Kompostering er nemleg noko eg har ønska å halde på med i snart tjue år, men det har vore vanskeleg å få til andre stader. Ikkje for det, – eg hadde ein gong ein liten, hemmeleg mødding der eg kunne grava ned litt matavfall utan at naboane kunne seie noko på det.

Dessutan fanst det mange kaldkomposthaugar med ukontrollert humusproduksjon på heimstaden min. Så for meg heng kompostering, eller det å aktivt bidra til å laga mold i eigen hage, saman med ei kjensle av fridom. Og er det noko forfattaren Dag Jørund Lønning verkeleg får til i Jordboka så er det nettopp å setje ord på slikt som svirrar rundt i hovudet på ein «grevling» som alltid har elska å rote i jorda og sjå at «nytt liv av daude gror».

Sjølv oppdaga eg boka tidleg våren 2018. Eg kjøpte strakst det siste eller kanskje einaste eksemplaret i bokhandelen og fann fort ut at innhaldet var som mat og drykk for sjela mi. Jordboka er skrive på ein lettfatteleg og levande måte. Lønning tek for seg ei lang rekke emne fordelt på «Bolk I: Mold er liv, fridom, samspel, Bolk II: Mennesket sine åtak på molda og Bolk III: Den nye grøne revolusjonen».

Foto: Kjell Brevik

Effekten gjennom omlegging av store driftseiningar og gardar er enkeltvis større enn det ein liten hageflekk kan vise til, men Lønning får fram at også sistnemnte har så uendelig mykje å seie for heilskapen.

Lønning har ein etter måten brei fagleg bakgrunn og tangerar utan vanskar emne som økologi og naturforvaltning, (sosial)antropologi, filosofi og religion, bygdeutvikling og nyskaping. Det siste paret er han professor i, i tillegg til å vera rektor ved Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling (HLB) på Jæren i Rogaland fylke.

Det er særs mange kvalitetar ved Jordboka som kunne nemnast her, men eg tykkjer Lønning har bygd opp verket på ein god, pedagogisk måte som gjer det enkelt for alle lesarar å følgje tråden frå prolog til epilog. Ikkje minst har forfattaren gjort det kunststykket at han har rama inn den andre bolken om det kulturelle og økologiske elendet for menneske og jordeliv med dei to delane som gir både håp, glede og inspirasjon for oss som er mottakelege. Her kjem Lønnings lange erfaring som ekspert på feltet lokal nyskaping til stor nytte.

I epilogen skriv han: «Hovudbodskapen i Jordboka er på eitt vis enkel: Det aller meste må endrast. Rett og slett snuast på hovudet. Det gjeld sjølve forståinga av kva mold er, så vel som korleis me forvaltar og brukar den. Våre rådande produksjonsmåtar er relativt sett lite effektive. Dei er i tillegg sterkt mold- og naturøydande. Det ligg enorme potensial i eit betre samspel med det mangfaldige og uhyre produktive livet i molda. Potensiale for ei meir effektivt og berekraftig landbruk, men også for eit leveleg framtidsklima. Men snunad vil ikkje koma av seg sjølv. Nye idear møter motstand. Og spesielt idear som rokkar ved etablerte system. Det ligg i nyskapinga sitt vesen. Forvaltarane av dei etablerte sanningane og maktposisjonane mobiliserer. Dei har interesser å forsvara.» (Lønning 2017: 201).

Bolken om den nye grøne revolusjonen ber den optimistiske undertittelen «Om korleis den nye kunnskapen om molda kan gjera landbruket berekraftig og redda planeten vår». Lønning følgjer opp med å presentere fleire konkrete døme på at ein genuin grøn revolusjon allereie er i gang og at bønder og jordbrukarar ofte er fleire hestehovud framom forskinga på dette området.

Foto: Kjell Brevik

Eit omgrep som samlar metodane han legg fram for oss er såkalla «regenerativt landbruk»: «[…] ei driftsform der ein – samtidig som ein produserer mat og landskap – aktivt prøver å gjenskapa den naturlege klimaregulerande balansen mellom atmosfære, jorddekke (gras og skog) og levande mold. Denne driftsforma har og eit sterkt fokus på mennesket: på den trivsel, leik og skaparkraft som kan veksa fram i eit økologisk balansert samspel mellom garden, det levande lokalsamfunnet og det landskapet, over og under bakken, som er sjølve kjelda til det tette sambandet mellom menneske og jorda me går på og bur på.» (ibid.: 138).

Personleg set eg særleg stor pris på at Lønning ofte vektlegg kor mykje kvar enkelt av oss faktisk kan påverke denne nye kulturen som spelar på lag med molda. Effekten gjennom omlegging av store driftseiningar og gardar er enkeltvis større enn det ein liten hageflekk kan vise til, men Lønning får fram at også sistnemnte har så uendelig mykje å seie for heilskapen: «Kven sa at den vesle jordflekken ikkje var viktig? For min eigen del kan eg seia at idear til nye løysingar, prosjekt, artiklar og bøker har kome flytande, den eine etter den andre, medan eg har stått der med greipa eller den vesle plantespaden.» (ibid.: 60).

Mot slutten samanfattar Lønning dei mest sentrale fellesskapsverdiane som vil kjenneteikne det han kallar «framtidslandsbruket»: familiebasert, inntektsgjevande, låge kostnader, moldbyggjande, miljøvennleg og klimapositivt samt identitets- og fellesskapsbyggjande. Med desse konkrete kriteriene in mente vil eg seie at Jordboka definitiv høyrer til på leselista til den gjennomsnittlege lesaren av KULTURVERK.

Eit framtidsretta, regenerativt landbruk vil innebera ei lang rekke positive konsekvensar for dei ulike aspekta av kulturlandskapet og arbeidet for å verne om dei mange verdiane i dette. I mars 2019 er det planlagt ein lanseringskonferanse for Jordboka II. Til våren skal også dei regenererande kreftane i komposthaugane mine – i følgje forfattaren «den guddommelege materien» – få vise kva dei er gode for i det store samspelet vi kallar økologi.

Foto øverst: Kjell Brevik

Relatert 

Thoreau: Om naturen og kunsten å gå

Norske miljøkamper – veiviser for redning av norsk natur

Admiralen vender alltid tilbake

I Ugleskog

En godsterminal er et stedstap

Litt om korleis små, geografiske einingar kan påverka store rike, nett slik Bibelen slær fast at «litt surdeig syrer heile deigen». Og litt om korleis ein kan unngå å kryssa same bru eller avgrunn to gongar.

Av Hans Olav Brendberg, lærar

Men kva i all verda var Preussen for noko? Det var eit gjenferd, eit historisk minne som levde vidare på stadig nye måtar. Opprinneleg var prøyssarane eitt av dei baltiske folkeslaga – som snakka eit språk i nær slekt med litauisk og latvisk. Og som grannane lenger nord var dei heidningar, som dyrka tordenguden Perkun og andre gudar i sin omfattande gudeheim.

Der kysten av Austersjøen byrjar svinga mot nord, på halvøya mellom Kurlandbukta og elva Pregel, låg Königsberg: «Kongsberg». Den austlegaste av tyske storbyar, fødebyen til Immanuel Kant (1724-1804), Käthe Kolowitz (1867-1945) og Hannah Arendt (1906-1975).

Men det var ingen av byens eigne søner, men den sveitsiske matematikaren Leonhard Euler (1707-1783) som formulerte det problemet som har gjeve byen eit evig namn i matematikken lenge etter at Königsberg er borte: Königsbergs bruproblem. Königsberg låg på nokre holmar i elva Pregel, og elva delte byen i fire ulike bydelar. Desse var knytt saman av sju ulike bruer, og problemet galdt om ein kunne gå over alle bruene i Königsberg utan å gå over nokre av dei to gongar. Mange timar er brukt på å freista konstruera moglege ruter over bruene – men problemet er uløyseleg.

Königsberg var ein gamal universitetsby, men det var ikkje ved Königsbergs universitet at Euler publiserte si avhandling, som etter kvart vaks til nye fagfelt: Grafteori og topologi. Euler publiserte drøftinga si ved det nyskipa universitetet i St. Peterburg. Medan Königsberg var ein gamal by, var St. Petersburg på Euler si tid berre nokre tiår gamal. Etter å ha vore borte frå kartet i nesten hundre år, har St. Petersburg igjen dukka opp på kartet – og byen er framleis Russlands nest største by.

Bruane i Königsberg

Bjørnson skreiv ein stad om «overanstrængelsen i mennesket».  Nokre menneske, rørsler og samfunn er ute av balanse – og må difor alltid springa berre for å halda seg i ro på same stad. Det var denne «overanstrængelsen» som gjorde at den minste av stormaktene i Europa kunne enda opp med å dominera kontinentet.

Men Königsberg er nok borte for godt, og har vorte erstatta av Kaliningrad. I høgsesongen vart mange sovjetiske byar omdøypt etter sovjetleiarane. Men medan byen som vart kalla opp etter den fremste av sovjetleiarane – Leningrad – fekk tilbake sitt gamle namn, blir nok Kalinins namn verande på kartet, der byen hans ligg som hovudstad i ein russisk eksklave, omgjeve at NATO på alle kantar.

Königsberg var hjarta i Preussen – staten som vart kjerna i det tyske riket. Men kva i all verda var Preussen for noko? Det var eit gjenferd, eit historisk minne som levde vidare på stadig nye måtar. Opprinneleg var prøyssarane eitt av dei baltiske folkeslaga – som snakka eit språk i nær slekt med litauisk og latvisk. Og som grannane lenger nord var dei heidningar, som dyrka tordenguden Perkun og andre gudar i sin omfattande gudeheim.

So mana paven til krosstog – og riddarordenar frå heile Europa freista erobra det Heilage Landet frå sarasenarane. Det greidde dei ei stund – men kongedømet i Jerusalem vart aldri noko stabilt rike. Og til slutt måtte dei ulike riddarordenane pakka saman og reisa «heim», utan at det alltid var klart kvar det var. Johanitterordenen etablerte seg på Rhodos, og tok etter kvart Malta. Den tyske orden vart oppretta i Acre under krosstoga, men då muslimane tok over vende dei heim til Europa, der dei laga bråk og lot vera å betala hotellrekningane. I Transsylvania måtte dei kastast ut med makt.

For å unngå meir bråk og misnøye gav paven dei eit oppdrag: Å kristna prøyssarane. Og det gjorde dei so godt og grundig at prøyssisk språk og kultur forsvann for godt frå europeisk historie. Der prøyssarane ein gong hadde vore, vart det tysk bondeland og tyske byar, etter kvart under ein hertug av Preussen. Og etter kvart som denne hertugen vart sterkare, greidde han å bli meir og meir uavhengig av det polske riket – som fekk veikare og veikare sentralmakt.

Tordenguden Perkun

Det var Napoleon – både den første og den tredje – som gjorde neste opprykk mogleg. Den første Napoleon tenkte neppe særleg over kva han gjorde då han berre kasta «Det heilage, romerske riket av tysk nasjon» på historias skraphaug.

Denne tyske krossfararstaten, klemt inn mellom polakkar og litauarar, vidareførte namnet «Preussen» etter at prøyssarane var borte. Og rett før Tredveårskrigen fekk markgreven av Brandenburg – Johann Georg von Brandenburg (1577-1624) – av slekta Hohenzollern, ein av dei mektigaste fyrstane i «Det heilage, romerske riket av tysk nasjon», arverett til tittelen som stormeister for den tyske orden. Og tittelen fekk han bruk for: Under Tredveårskrigens herjingar rømde han liksogodt til Königsberg, og oppretta hovudstad der.

Og i Königsberg, langt utanfor grensene til det tyske keisarriket, kunne han skaffa seg ein tittel som var uoppnåeleg for ein tysk fyrste: Han vart konge av Preussen! Prøyssarane var kanskje ute av soga – men gjenferdet var veldig kreativt! Og i staden for å bli styrt som ein del av Tyskland, vart Brandenburg styrt som ein del av krossfarar- og erobringsstaten klemt inn i det nordlege Polen. Sjølv då kongen i 1703 flytta hovudstad tilbake til det tyske riket – til Berlin – heldt han fast på kongetittelen, og på statsnamnet. Kongeriket «Preussen» vart namnet på stormakta Brandenburg, og Königsberg vart kroningsby for kongen i Berlin.

Ogso andre hadde nytte av Prøysens merkelege etterliv. I det tyske riket galdt tyske lover – og med det alt som følgde av sensur og tvangsmakt. Men i Berlin kunne boktrykkarane trykka det dei ville – so lenge dei heldt seg inne med kongen av «Preussen». Og so lenge dei hugsa å oppgje «Königsberg» som utgjevarby for bøkene dei trykte. Då Johann Andrea Eisenmenger (1654-1704) gav ut sitt tobandsverk om jødedomen – Entdecktes Judenthum i 1701, vart heile førsteopplaget kverrsett av keisaren – og Eisenmenger døydde utan at boka hans hadde nådd marknaden. Femten år etter kom boka ut – trykt i Berlin, men med «Königsberg» oppgjeve som byen for utgjevinga.

I tillegg til fordelane som følgjer med ei viss lovløyse, hadde ogso tyskarane i aust ein annan fordel: Militære tradisjonar. Desse gjekk heilt tilbake til krosstoga – men hadde vorte vidareført i den tyske ordenens kamp mot polakkar, litauarar og andre. I austdelen av den nordeuropeiske sletta er det ikkje fjell og dalar og andre naturlege forsvarsverk. Den staten som skal overleva i dette landskapet, må ha organisasjon. Og organisasjon hadde den prøyssiske kongen.

Tyskland vart ei politisk bakevje, halde på plass av eit fragmentert statssystem som Frankrike kunne manipulera frå utsida. 150 år under dette regimet gjorde tyskarane til eit apolitisk og maktlaust folk – som til slutt vart erobra av sin tidlegare koloni i aust: Preussen.

Under leiing av «alte Fritz», Fredrik den store (1712-1786), vart den prøyssiske armeen sterk nok til at Preussen vart ei av stormaktene i Europa. Men denne velorganiserte hæren var ogso det Preussen hadde å bidra med. London var sentrum for verdshandelen, og den britiske og skotske opplysinga gav oss Adam Smith og John Locke. Frankrike gav oss Encyclopedien medan adelen samla seg kring hoffet i Versailles.

Preussen gav oss Carl von Clausewitz (1780-1831) og Berlin – ein by med vel 50 000 innbyggjarar då han vart hovudstad i Tyskland, ein by langt aust for det meste av tysk historie – ein by prega av kasernelivets gleder. Preussen var ikkje ein stat med ein hær – det var motsett: Preussen var ein hær med eigen stat.

Men nettopp det at Berlin låg aust for tysk historie var byens store styrke. Berlin var ikkje Wien, var ikkje pomp og prakt og gamal historie. Og mangelen på historie og lokaliseringa i utkanten av Tyskland var ein styrke, ikkje ein veikskap. Tredveårskrigen hadde vore ein katastrofe for Tyskland, og fredsavtalen frå Westfalen gav denne katastrofen ein varig karakter. Tyskland vart hakka opp ei mengd makteslause småstatar – under ein «keisar» med minimal makt.

I røynda var Tyskland dominert av stormakta på kontinentet – Frankrike. Den franske ambassadøren i Bayern eller Sachsen trong berre seia «hopp», so hoppa vanlegvis desse «høgvelbårne» og «allerhøgste» fyrstane. Når dei suverene fyrstane i Dresden og München var so bøyelege, kan alle tenkja seg korleis det var med ein av dei mindre suverene fyrstane: Ein biskop her, ein hertug der.

Påkjenningane under Tredveårskrigen fekk mange statar til å gjennomføra djuptgripande reformer – i Danmark-Noreg vart eineveldet innført i 1660, og i generasjonen etter vart skatteinngangen i riket mangedobla. Alliansen mellom ein eineveldig konge og eit stadig sterkare borgarskap trengde adelen til sides, og karriere i staten vart eit spørsmål om kvalifikasjonar, ikkje fødsel.

Krossfararstaten frå grenselandet mot heidningane var ikkje lenger ein riddarorden på erobra og kolonisert jordbruksjord i aust – no var han Europas leiande stormakt, som industrialiserte  og forandra det romantiske og konservative Tyskland raskare enn det som skjedde i noko anna land.

Slik gjekk det ikkje i dei tyske miniatyrstatane, sjølv om ogso desse vart eineveldige. Desse fyrstane var heilt utan makt utetter, og følgde strengt den franske dirigenten. Men undersåttane deira var heilt underlagt eit vilkårleg einevelde. Tyskland vart ei politisk bakevje, halde på plass av eit fragmentert statssystem som Frankrike kunne manipulera frå utsida. 150 år under dette regimet gjorde tyskarane til eit apolitisk og maktlaust folk – som til slutt vart erobra av sin tidlegare koloni i aust: Preussen.

Bjørnson skreiv ein stad om «overanstrængelsen i mennesket».  Nokre menneske, rørsler og samfunn er ute av balanse – og må difor alltid springa berre for å halda seg i ro på same stad. Det var denne «overanstrængelsen» som gjorde at den minste av stormaktene i Europa kunne enda opp med å dominera kontinentet. Og i tillegg to av dei fremste leiarane i europeisk historie – Fredrik den store, og Otto von  Bismarck (1815-1898). Ved å overleva Sjuårskrigen, der Preussen sloss mot alle dei andre stormaktene på kontinentet, med unntak av Storbritannia, sikra Fredrik sin samanraska stat ein varig plass i eliteserien.

Det var Napoleon – både den første og den tredje – som gjorde neste opprykk mogleg. Den første Napoleon tenkte neppe særleg over kva han gjorde då han berre kasta «Det heilage, romerske riket av tysk nasjon» på historias skraphaug. Med sin maktlause keisar, sine valfyrstar og sine tradisjonar og maktspel hadde det tyske keisarriket tent Frankrike trufast sidan Richelieu (1585-1642) og Mazarin (1602-1661) i si tid fastsette dei politiske spelereglane for Tyskland.

Ein ny orden vart etablert på Wienerkongressen i 1815 – men ein orden bygt på veike makter, vendt mot fortida. Ved å kløktig utnytta forfallet i Wienerkongressens fredsavtale kunne Bismarck gjera Preussens konge til tysk keisar. Krigen mot Austerrike i 1866 var den avgjerande hendinga – men i staden for å møta utfordringa frå Preussen rota Napoleon III (1808-1873) seg bort i italiensk politikk. Betalinga fekk han og Frankrike då Bismarck fekk krona kongen av Preussen som tysk keisar i speglsalen i Versailles.

Dei nye eigarane av Königsberg, no Kaliningrad, bygde berre opp att to av dei fire bruene til Kneiphof. Ingen vil ha vanskar med å vandra gjennom Kaliningrad, og kryssa kvar bru berre ein gong. Og Sovjetunionen la viktige delar av Austersjøflåten til den isfrie hamna i Kaliningradenklaven.

Krossfararstaten frå grenselandet mot heidningane var ikkje lenger ein riddarorden på erobra og kolonisert jordbruksjord i aust – no var han Europas leiande stormakt, som industrialiserte  og forandra det romantiske og konservative Tyskland raskare enn det som skjedde i noko anna land. Enorm makt vart samla i Berlin – i eit land som framleis hadde øvrigheitsstat og politisk passivitet arva frå Westfalenperioden.

Berre den organiserte arbeidarrørsla utgjorde nokon verkeleg opposisjon mot prøyssarane. Handlefridomen som lovløysa og historieløysa  i dei koloniserte grenselanda mot aust hadde skapt fekk no heile Europa som verkeområde. Den same «overanstrængelsen i mennesket», men no med enorm rekkevidde – og med eit usikkert og hårsårt tilhøve til alle som ikkje var entusiastiske for den nygamle stormakta.

At den tyske keisaren vart krona i Versailles var eit råkande symbol. Først hadde han vorte krona til konge av Preussen i Königsberg. No vann han gjennom erobring den dominerande rolla over dei tyske statane som Frankrike hadde hatt sidan Tredveårskrigen. Det tyske keisarriket var Tyskland dominert av Preussen – av di Preussen vann over Frankrike i krig. Keisarriket fekk ein riksdag utan makt – og ein rikskanslar med makt. Rikskanslaren trong berre frykta eitt parlament: Den prøyssiske landdagen, eit parlament med verkeleg makt. Men først og fremst den som kalla inn landdagen: Kongen av Preussen, overhovudet for junkarane, jordeigarane i det austlege Tyskland.

For keisaren var ikkje berre tysk keisar – han var framleis prøyssisk konge. Vegen til trona gjekk framleis gjennom Königsberg. Men den imponerande konstruksjonen var samstundes vaklande. Ein av grunnleggjarane av den tyske arbeidarrørsla, Wilhelm Liebknecht (1826-1900), kommenterte det heile slik kring år 1900: «Tyskland er som ein omvendt pyramide – med spissen ned. Han står i balanse, men balansen er svært usikker. Spissen pyramiden balanserer på er piggen på den prøyssiske pikkelhjelmen. Om denne sviktar, kjem heile pyramiden til å styrta over ende.»

Alle historiske rekneskap vart gjort opp. Men det vara ikkje lenge. Med NATO-medlemsskap for Polen og Baltikum gjenoppstod det klassiske landbruproblemet for utposten: I ein spent situasjon kan ikkje både Russland og NATO ha trygge sambandsliner i Baltikum samstundes.

So lenge Bismarck sto ved roret, vart vaklinga til pyramiden heile tida korrigert med slu, politisk kløkt. Men etter at Bismarck gjekk frå brua i 1890 sette den tyske kolossen fart ut i ukjent farvatn – med «full fart framover» som marsjordre frå den nye keisaren, Wilmhelm II (1859-1941).

Den bismarckske fredsordninga havarerte med krigsutbrotet i august 1914. Forsvaret av keisarriket bygde på Alfred von Schlieffens (1833-1913) plan: Avgjerande siger mot Frankrike før Russland rakk å mobilisera. Berre ein liten, tysk hær på 150 000 mann var att for å forsvara Preussen mot eit åtak frå aust. Klemt mellom to russiske arméar på til saman 230 000 mann fann Maximilian von Prittwitz (1848-1917), øvstkommanderande for dei tyske styrkane i aust, ut at einaste løysing var å gje opp Aust-Preussen og trekka seg tilbake vestover.

Difor vart Prittwitz avsett – og avsetjinga av Prittwitz opna for ei av dei mest fantastiske karrierene i tysk historie. Paul von Hindenburg var fødd i 1847, året før den mislukka, tyske revolusjonen. Han var fødd i Posen, men var av prøyssisk adelsslekt. Kvar sommar i oppveksten reiste han til bestefarens gard i Aust-Preussen, garden der han til slutt vart gravlagt. Etter livslang teneste i den prøyssiske og tyske hæren pensjonerte von Hindenburg seg i 1910, 63 år gamal.

Fire år etter byrja so den eigentlege karrieren hans då han vart beden om å overta Prittwitz kommando og forsvara Aust-Preussen. I slaget ved Allenstein utnytta Hindenburg og Erich Ludendorff (1865-1937) jarnbanenettet til å konsentrera den vesle hæren mot først den eine, so den andre av dei frammrykkande, russiske hærane. Etter nokre dagar var fleire hundre tusen russiske soldatar drepne. Aust-Preussen var redda – og Hindenburg var Tysklands redningsmann.

Ikkje før hadde ein løyst Berlin-problemet, som nær hadde utløyst ein ny verdskrig, so lagar ein den geografiske knuten som kan gje oss ein ny verdskrig. Eit umogleg logistisk problem – i Königsberg.

Men slaget er ikkje kjent som «slaget ved Allenstein». Hindenburg kalla slaget opp etter Tannenberg 3 mil lenger vest – endeleg hadde krossfararane fått revansje for nederlaget ved Tannenberg i 1410. Og myten som «Tysklands redningsmann» kalla den pensjonerte, prøyssiske offiseren til stadig nye oppdrag. Eit par år seinare etablerte Hindenburg og Ludendorff i praksis eit tysk militærdiktatur for å freista vinna krigen som Tyskland var i ferd med å tapa. So vart Hindenburg leita fram som presidentkandidat for å berga den tyske republikken – til han til slutt gav stafettpinnen vidare til ein ny og yngre, tysk redningsmann – Adolf Hitler.

Men då var Aust-Preussen igjen ein isolert utpost i aust, skilt frå resten av landet av «den polske korridoren» som vart oppretta saman med den nye polske staten. Men om Preussen var geografisk skilt frå resten av riket, var ikkje tysk politikk skilt frå utposten i aust.  Av alle moglege ting å kasta bort pengar på hadde den nye, tyske republikken brukt store pengesummar på «Osthilfe» – hjelp til konkurstruga, forgjelda godseigarar i Aust-Preussen.

I ly av dette «velferdsstat for godseigar»-programmet utvikla det seg ulike slag korrupsjon, som gjekk heilt til topps i republikken. Då skandalen nådde avisene i desember 1932, kunne dei fortelja om korleis pengane til dei «nødlidande» godseigarane hadde gått til all slags luksusvarer, staselege bilar og liknande. Og det kom ogso fram korleis det forgjelda godset til presidentens bror – Neudeck – i løynd hadde vorte kjøpt av ei gruppe industrifolk i 1927, og gitt som «gåve» til republikkens president. Truleg i byte mot ulike politiske gjentenester. Etter at den nyutnemnte kanslaren hadde fått etablert seg, slutta avisene å skriva om slike ting.

Resten av historia kjenner vi. Andre verdskrig vart utløyst av ein konflikt om Danzig og det tyske kravet om landbru mellom Tyskland og Aust-Preussen. Etter sigeren over Polen vart Aust-Preussen oppmarsjområdet for armégruppe Nord under Operasjon Barbarossa. Målet var å nå Leningrad. Det gjorde dei, Leningrad vart kringlægra og ein million svalt ihel i byen. Men ogso denne gongen nådde den tyske krigslukka si grense, og då dei sovjetiske hærane nådde Aust-Preussen på slutten av krigen vart landområdet tømt for folk.

Men slik «hale lograr med hund» er ikkje eit teikn på stabilitet, fredelege tilhøve og stabile samfunnsmodellar. Og det handlar aldri om «blømande demokrati», sjølv om slike «halar» alltid er gode på fasadebyggjing, og på å spela innverknadsspelet.

Her skjedde historias største skipstragedie – over 12 000 drukna då Wilhelm Gustloff var senka medan skipet evakuerte sivile tyskarar frå Aust-Preussen.  711 år etter at paven i 1234 gav den tyske orden eigarrett til alle land dei erobra i Preussen var tysk historie i dette området slutt. Den vestlege bombinga av Königsberg i 1944 gjorde byen til ein ruinhaug, den sovjetiske erobringa øydela resten. Königsberg med dei sju bruene og den tyske krossfararstaten i aust var redusert til eit historisk minne.

Men fortida forsvinn ikkje – ho er ikkje eingong fortid. Dei baltisktalande prøyssarane vart knekt av den tyske orden, og Preussen vart difor ein krossfararstat på erobra jord, omgjeve av slavarar og baltarar. Det var utryddinga av dei opphavlege prøyssarane som gjorde Preussen til eit fenomen – og når den raude hæren no rulla over området, var det berre Preussen som vart tømt for folk. Estland, Latvia og Litauen vart sovjetisert, men var framleis heimland for sine nasjonar.

Polen vart lagt under kommunistisk styre. Men Aust-Preussen vart tømt for tyskarar, og det tomme rommet vart fyllt opp av sovjetiske borgarar. Armenarar, kviterussarar, ukrainarar – men mest russarar. Sidan sovjetisk makt nådde heilt til Elbe, var det få som tenkte på dette som noko problem. Det gamle tomrommet etter det forsvunne folket vart fylt – igjen som utpost for ei stormakt.

Samstundes vart det klassiske bruproblemet løyst. Dei nye eigarane av Königsberg, no Kaliningrad, bygde berre opp att to av dei fire bruene til Kneiphof. Ingen vil ha vanskar med å vandra gjennom Kaliningrad, og kryssa kvar bru berre ein gong. Og Sovjetunionen la viktige delar av Austersjøflåten til den isfrie hamna i Kaliningradenklaven. Og so, for tretti år sidan, gjekk Sovjetunionen i oppløysing. Tyskland avstod formelt frå alle territoriekrav i området, som ei motyting mot at Sovjetunionen tillot gjenforeining av Tyskland innanfor NATO.

Alle historiske rekneskap vart gjort opp. Men det vara ikkje lenge. Med NATO-medlemsskap for Polen og Baltikum gjenoppstod det klassiske landbruproblemet for utposten: I ein spent situasjon kan ikkje både Russland og NATO ha trygge sambandsliner i Baltikum samstundes. Ikkje før hadde ein løyst Berlin-problemet, som nær hadde utløyst ein ny verdskrig, so lagar ein den geografiske knuten som kan gje oss ein ny verdskrig. Eit umogleg logistisk problem – i Königsberg.

Prøysseriet var eit resultat av Tredveårskrigen, og den som vil preika «trua på mennesket» i eit land råka av Tredveårskrigen endar truleg med tale for tome stolar. I staden for slik fåfengd dyrka prøyssarane kasernelivet, og hæren og kasernen vart etter kvart til ein nasjon.

Historia om Preussen er viktig i seg sjølv, og eg er særs takksam for at ein av israelvenene på Facebook minte meg på om denne historia. Ikkje at han hadde so mykje å tilføra – han trong ikkje historia om Königsberg til anna enn enn som eit påskot for etnisk reinsing: Når Sovjetunionen tømte Aust-Preussen for tyskarar i 1945, må jo Israel kunne tøma Palestina for palestinarar i våre dagar.

Slik kan ein jo finne påskot til det meste, men det finst langt meir interessante parallellar mellom prøysseriet og sionismen. I begge tilfella handlar det om det interessante fenomenet som blir kalt at «halen lograr med hunden». Prøysseriets innverknad i det tyske keisarriket og den tyske republikken var langt, langt større enn det storleiken på landområdet tilsa. Og Israels innverknad i amerikansk politikk er langt, langt større enn det storleiken på landet skulle tilseia. Måten Israellobbyen vann seg ein dominerande posisjon i USA på er sjølvsagt heilt annleis enn Bismarcks samling av Tyskland under Preussen. Men resultatet har mange interessante parallellar.

Dette er heller ikkje dei einaste tilfella der hale lograr med hund. Dei franske kolonistane logra kraftig med den franske republikken mot slutten av femtitalet, og det var med naud og neppe at Charles de Gaulle kom frå det heile i live. På same måte logra lojalistane i Ulster kraftig med Storbritannia i 1913-1914. Men slik «hale lograr med hund» er ikkje eit teikn på stabilitet, fredelege tilhøve og stabile samfunnsmodellar. Og det handlar aldri om «blømande demokrati», sjølv om slike «halar» alltid er gode på fasadebyggjing, og på å spela innverknadsspelet.

Medan «prøyssarane» vart utsletta på 1300-talet, forsvann banu Israel for to tusen år sidan. I begge tilfelle handlar det er om falsk patina – den «jødiske nasjonen» oppstod mot slutten av attenhundretalet, slik «prøyssarane» vart forma av junkerstaten til alte Fritz. Og dette systemet med falske kulissar – om lag som dei innandørs «vill vest»-landskapa i Hollywood i studiotida. Men den falske patinaen, og den ustabile identiteten gjev ikkje rom for kompromiss, dialog og slikt noko – her må «overanstrængelsen i mennesket» kompensera for mangelen på historie, tradisjon og verkeleg rett. Dette er omvendte pyramidar, som kviler på ein smal spiss.

Fredsordninga etter Tredveårskrigen fragmenterte Tyskland, og gav all makt til eineveldige småfyrstar som Frankrike kunne manipulera frå utsida. Det tyske folket forsvann som politisk aktør under denne ordninga. Og det hadde dei austtyske junkarane vore komfortable med – deira verd var bygt kring at politikk var eit monopol for adelen, og i Preussen vart monopolet forsterka på same tid som det vart avvikla lenger vest.

Ein evig, hårsår aktivisme freistar dekka over hola i eiga historie. Og i begge tilfelle er det denne trongen til å kompensera usikker identitet ved hjelp av maktbruk og dominanse som har gjeve desse merkelege identitetane ei heilt sentral rolle i kvart sitt imperium – prøyssarane i det tyske, jødane i det amerikanske. Og ein viktig del av dette er den trollspegelen som blir brukt til å vrenga imperiets blikk mot viktige grannar.

Prøyssarane gav Tyskland ei kraftig redigert utsikt mot aust, ein trong til å dominera den slaviske verda. Og kvar gong regimet møtte problem, var proklamasjonar om at «fedrelandet var i fare» alltid universalløysinga for å få folk til å slutta rekkene. Den same innpiskinga, no sist med den «jødiske nasjonalstatslova» er ogso det evige temaet i israelk politikk. Og «we stand with Israel» har i stor grad styrt USAs politikk for dominanse i den islamske verda dei siste tiåra. Israel er USAs vindauga – eller trollspegel – mot den islamske verda.

Denne trongen til dominans er det naturlege resultatet av den hole identiteten, av manglande grenser kring «oss» og «dei andre», og den mangelen på gjensidig respekt som følgjer av dette. Og bak dette ligg det i begge tilfelle historiske tragediar – prøysseriet var eit resultat av Tredveårskrigen, og den som vil preika «trua på mennesket» i eit land råka av Tredveårskrigen endar truleg med tale for tome stolar. I staden for slik fåfengd dyrka prøyssarane kasernelivet, og hæren og kasernen vart etter kvart til ein nasjon.

Og det var denne anden frå hæren og kasernen som samla Tyskland – ikkje dei politiske idéane og debattane i parlamentet i Frankfurt i 1848.  Slik vart det hebraiske Israel skapt i kaserne og hær på femti- og sekstital. Likskapen med Sparta er i begge tilfelle slåande. Den spartanske dyrkinga av militær makt  var eit resultat av historiske nederlag.  I begge tilfelle var reaksjonen ein ettertanke hjå folk av «Dichter und Denker» som bygde luftslott som kom rasande ned då opplysningsrørslene ikkje var i stand til å levera.

Dei som nærmar seg makt og maktmisbruk i hjarta av dette systemet bør vera førebudd på å bli tatt hardt.  «Tatt hardt» tyder sjølvsagt ulike ting til ulike tider. I vår tid vil dei færraste blir funne flytande i Donau og liknande, slik det skjedde i Tyskland etter at pressa vart skremt til å teia stilt etter maktskiftet i 1933. Og likevel er det ikkje vanskeleg å finna døme på folk som blir tatt hardt.

I land som Frankrike og Storbritannia handla opplysningstida om å reformera eksisterande statar med eksistens og handlekraft. Slik var det ikkje når det galdt den tyske og den jødiske opplysninga: Her handla opplysningstida om  å byggja framtidsdraumar i slåande kontrast til den eksisterande avmakta. Di hardare fallet då luftslotta havarerte – og vonbrotet la i neste omgang grunnlag for ein reaksjon med verkeleg handlekraft.

I Tyskland fekk prøysseriet sitt gjennombrot etter den mislukka revolusjonen i 1848, i den jødiske verda fekk sionismen sitt gjennombrot etter katastrofen på 1940-talet. I staden for nasjonale kompromiss av det slaget som har forma nasjonar som England og Noreg, manipulerte Bismarck dei politiske kreftene frå ein posisjon heva over folket – ein posisjon han fekk frå konge og junkerar som var redde for kva veg Tyskland ville ta når Richelieus og Mazarins grep losna.

Fredsordninga etter Tredveårskrigen fragmenterte Tyskland, og gav all makt til eineveldige småfyrstar som Frankrike kunne manipulera frå utsida. Det tyske folket forsvann som politisk aktør under denne ordninga. Og det hadde dei austtyske junkarane vore komfortable med – deira verd var bygt kring at politikk var eit monopol for adelen, og i Preussen vart monopolet forsterka på same tid som det vart avvikla lenger vest. Det var redsla for det moderne, og redsla for det tyske folket som gjorde at junkarane og kongen gav all makt til «den galne junkaren» Bismarck.

Resultatet vart at Bismarck i første omgang sikra vidareføring av den verda junkarane hadde bygt i ly av Tysklands avmakt. Manipulasjon frå toppen, slik Bismarck og Mazarin styrte Tyskland,  kan oppnå mange av dei same tinga som historiske kompromiss. Men manipulasjonen er avhengig av suksess, og det heile kan bli pulverisert til grus i motgangstider. Nett av di kreftene som blir manipulert ikkje har eller lærer ansvar.

Og av di historieskrivinga blir eit like anstrengt og anstrengande prosjekt som politikken – hårsår, polemisk og sjølvrettferdig. Den «samtalen utan ende» som pregar eit modent samfunn byrjar aldri. Ein er like oppteken av historia som ein er redd for henne. Denne redselen gjenspeglar seg i ei romantisk historieskriving – som Israel Shahak (1933-2001) påpeikar blir historieskrivinga i slike tilfelle berre enno ei form for kamp mot ytre fiendar, i staden for eit middel til danning og menneskeleg innsikt.

Vi gjer likevel klokt i å gjera som Euler – å analysera alle sider av problemet, og gje analysen ei forståeleg og oversiktleg form. Når konsekvensene av ulike vegval er so store, er det for seint å tenkja på konsekvensar når val er tatt og røyndomen høgg igjen der ingen har tatt seg tid til å tenkja.

Slik kunne ein halde fram med å plukka fram openberre parallellar mellom prøysseriet og den moderne slektningen. Men eg vonar eg har fått fram poenget: Skal ein forstå fenomenet med «halen som lograr med hunden» bør vi både sjå det større perspektiva, og fallhøgda. «Preussen» handla ikkje om nokre tysktalande jordbruksområde i det nordlege Polen. Det handla om tilhøvet mellom Tyskland og verda, og om den politiske ordninga i Europas mest sentrale og retningsgjevande stat.

Heller ikkje «Israel» handlar om lokale spørsmål i Levanten – Israel er like sentral for den vestlege orden som Preussen var for den tyske. Og medan det prøyssiske spørsmålet og bruproblemet i Königsberg vart løyst med maktbruk og øydeleggjing, er eg slett ikkje sikker på at ei slik «løysing» er tilgjengeleg når det gjeld det heilage landet og den moderne krossfararstaten som har bygt seg opp der – og erobra seg ein politisk base i USA.

Og er reform mogleg? Då ein byrja skriva om korrupsjonen i samband med «Osthilfe» gjekk det kort tid før fri presse var historie. Dei siste åra har omfanget og verkemåten til den jødiske lobbyen byrja bli dokumentert – i dokumentarserier på Al Jazeera, og i ei rad kritiske arbeid. Kva fører dette til? Det fører til forbod mot kritikk. Til at USA, Frankrike og andre vestlege land tek av silkehanskane for å hindra at dagslys når det avanserte maktmisbruket som omgjev Israel og lobbyane i vestlege land. Og det fører til fullstendig konstruerte kampanjar mot folk som Jeremy Corbyn.

Til at den franske presidenten hevdar at «antisionisme er antisemittisme». Kort sagt: Dei som nærmar seg makt og maktmisbruk i hjarta av dette systemet bør vera førebudd på å bli tatt hardt.  «Tatt hardt» tyder sjølvsagt ulike ting til ulike tider. I vår tid vil dei færraste blir funne flytande i Donau og liknande, slik det skjedde i Tyskland etter at pressa vart skremt til å teia stilt etter maktskiftet i 1933. Og likevel er det ikkje vanskeleg å finna døme på folk som blir tatt hardt.

Stigen under vindauga i Gravkyrkja har stade urørleg sidan 1853 – og let seg ikkje flytta utan å setja heile «Status quo»-konstruksjonen i spel. Førre forsøk på å endra desse tinga førde til Krimkrigen – det neste kan bli byrjinga på tredje verdskrig.

Det heilage landet ligg heilt sentralt i vår historie – i historia til den kristne verda, den islamske verda og den jødiske verda. Sjølv den tyske orden vart stifta her – ikkje i Baltikum. Ting som skjer her vil – på godt og vondt – mobilisera hundrevis av millionar med truande menneske. Kristne, jødar og muslimar. Få stader kan handlingar ha so store og uoversiktlege konsekvensar som akkurat her, av di andelege stormakter her møtest i den tronge geografien i gamlebyen i Jerusalem.

Dette har lenge vore ei oppskrift på krig – og minnene frå desse krigane er ikkje dei same over heile verda. Den status quo som regulerer dei heilage stadene i Jerusalem er frå 1853. Her er dei minste detaljar slege fast på urokkeleg vis. Stigen under vindauga i Gravkyrkja har stade urørleg sidan 1853 – og let seg ikkje flytta utan å setja heile «Status quo»-konstruksjonen i spel. Førre forsøk på å endra desse tinga førde til Krimkrigen – det neste kan bli byrjinga på tredje verdskrig.

Bruproblemet i Köningsberg var enkelt samanlikna med dette. Vi gjer likevel klokt i å gjera som Euler – å analysera alle sider av problemet, og gje analysen ei forståeleg og oversiktleg form. Når konsekvensene av ulike vegval er so store, er det for seint å tenkja på konsekvensar når val er tatt og røyndomen høgg igjen der ingen har tatt seg tid til å tenkja.

Video som forklarar bruproblemet i Königsberg:

Episode 1 i i Al Jazeera si serie om lobbyen:

Relatert

Kva var reformasjonen?

Ved overmaktas grense

Exit Britannia?

Det som bur ute i mørket

Frigjering frå opplysningsideologiane

Terror ute av balanse

Ethvert samfunn trenger historiefortellinger som holder det sammen ved å skape oppslutning rundt idéen om et felles opphav og en felles misjon. Faktisk er mytologi en av de viktigste bindeleddene i et hvert samfunn. Dette er like sant for vår sekulære og rasjonalistiske sivilisasjon som for alle andre. Mytologi bidrar til å dempe interne motsetninger i befolkningen. Ditto til å samle den mot ytre fiender, innbilte som reelle.

Av Isak Mamen Finne

Er Macron klar over at Charles de Gaulle var en knallhard motstander av det han så på som USAs hegemoniske ambisjoner i Europa? Og at både forløperen til EU og enda mer NATO ble etablert på amerikansk initiativ? De Gaulle var en nasjonalist som kjempet mot det forente Europa som Hitler prøvde å samle under tysk fane, og som Macron også går inn for. Om enn i en annen utgave.

Den store skapelsemyten i Vesten de siste 100 år er 2. verdenskrig, krigen som framfor noe har fått aksle rollen som symbol på den manikeiske kampen mellom det gode og det onde. Med det i bakhodet var det derfor ingen overraskelse at minnemarkeringen av D-dagens 75-årsjubileum antok den formen den gjorde, selv om noen av talene som ble holdt nådde et nytt nivå av løgner og hykleri. Statslederne som avholdt disse gjorde det uten skam, der de sto på skuldrene til gjenlevende veteraner og brukte deres offer for å fremme sin egen imperiale agenda.

President Donald Trump gjorde gjennom sin opptreden som vanlig sitt for å gjøre det hele ufrivillig komisk. Talen var så pinlig å høre på at man ikke kan la være å mistenke at han holdt en skjelvende hånd på rattet når taleskriverne rablet den ned. For dette var venstrehåndsarbeid av ypperste klasse. Den klønete framføringen gjorde det bare enda mer kostelig, men utover dette var det lite å glede seg over. Her er et utdrag fra talen han holdt 6. juni i Normandie: «De amerikanske sønner og døtre som ledet oss til seier var ikke mindre storslagne når freden kom…Amerika slo kommunismen, sikret borgerrettigheter, revolusjonerte vitenskapen, sendte en mann til månen og fortsatte å presse framover. Og i dag er Amerika sterkere enn noensinne før.»

For la det ikke være tvil: det var Sovjetunionen og Den røde armé som nedkjempet Nazi-Tyskland. Den allierte landgangen skjedde litt under et år etter at krigen i realiteten var avgjort, etter slagene ved Stalingrad og Kursk. Tallenes tale er klar: tre av fire tyske soldater falt på Østfronten.

Akkurat ja. Om man ser bort ifra at han tar mye mer kreditt for hendelsen enn det finnes grunnlag for er det noe spesielt å hevde at «Amerika slo kommunismen» i markeringen av nedkjempingen av et land og et regime som hadde nettopp dette som sin erklærte målsetning.

Monsieur Macron var ikke mindre snau enn sin overherre. Som representant for et land som ble  ettertrykkelig knust i løpet av få uker under krigen mot Det tredje riket var det en fin linje mellom takknemlighet og ydmykelse han måtte balansere på i talen sin. Han brukte da også store deler av den til å snakke om andre ting, som å bønnfalle Trump om å videreføre USA sin rolle som bærer av frihetens fane.

Her er hans egne ord: «Kjære Donald Trump, De forente stater er aldri mer storslagne enn når de vier sin lojalitet. Lojalitet til de universelle verdiene som grunnleggerne av landet forsvarte, når for nesten to og et halvt århundre siden Frankrike kom for å støtte deres uavhengighet. Hva vi skylder dere er å vise oss verdige til å bære arven av fred dere har gitt oss.»

Videre: «Å være verdig lovnadene til Normandie betyr å aldri glemme at frie folk, når de slutter krefter, kan møte enhver motstander. Vi skal aldri slutte å hevde alliansen av frie mennesker. Det er hva den seirende siden gjorde, når de opprettet De forente nasjoner og Atlanterhavspakten. Det er hva de europeiske lederne gjorde noen få år senere, når de opprettet Den europeiske union. Lærdommene fra Colleville-sur-Mer er klare: frihet og demokrati er uatskillelig.»

Millioner av døde i Vietnam, Kambodsja, Algerie og Irak, for å nevne noen få land, fikk altfor tidlig kjenne på hva denne friheten betyr. I Chile, Honduras og i Venezuela vet de hvor dypt USA-imperiets demokratiske sinnelag sitter. De gule vestene, som har blitt møtt av massiv politivold for å demonstrere for noe så trivielt som verdige levekår, har sikkert svaret klart om man skulle spørre dem om Macron lever som han preker. Spionsiktelsen mot Julian Assange er det siste eksemplet av mange som demonstrerer USAs forpliktelse til «grunnleggende demokratiske prinsipper» som ytringsfriheten.

Man må spørre seg hvordan «våre» ledere kan gå så utilslørt til verks i en markering som nominelt sett er stelt i stand for å hylle de som satt sine liv på spill for å frigjøre Europa? Det bør kanskje skytes inn at 2. verdenskrig i likhet med den første var en imperialistisk omfordelingskrig.

Vier man Charles de Gaulle en tanke kommer forøvrig uttrykket om å snu seg i graven virkelig til sin rett. Mannen som ledet de (riktignok få) frie franske styrkene som deltok på D-dagen og som ble dømt til døden in absentia for landsforræderi av Vichy-regimet. Er Macron klar over at Charles de Gaulle var en knallhard motstander av det han så på som USAs hegemoniske ambisjoner i Europa? Og at både forløperen til EU og enda mer NATO ble etablert på amerikansk initiativ? De Gaulle var en nasjonalist som kjempet mot det forente Europa som Hitler prøvde å samle under tysk fane, og som Macron også går inn for. Om enn i en annen utgave.

Et av de merkeligere innslagene i denne farsen var Angela Merkel. For der resten av statslederne som deltok representerte land som hadde bidratt under landgangen som innledet Vest-Europas befrielse, hadde jo Tyskland… Videre kommentar er overflødig. Dette reiser selvfølgelig spørsmålet om hvorfor ikke Vladimir Putin ble invitert. For la det ikke være tvil: det var Sovjetunionen og Den røde armé som nedkjempet Nazi-Tyskland. Den allierte landgangen skjedde litt under et år etter at krigen i realiteten var avgjort, etter slagene ved Stalingrad og Kursk.

Tallenes tale er klar: tre av fire tyske soldater falt på Østfronten. Siden Operasjon Barbarossas innledende fase hadde Stalin forsøkt å få Churchill og Roosevelt til å åpne en annen front. Når den andre fronten først ble åpnet var det i realiteten for å posisjonere seg bedre vis-à-vis Sovjetunionen når Tyskland var slått og Europa skulle oppdeles på ny. I dag er det Russland som innehar rollen som busemann, så derfor må disse kjensgjerningene marginaliseres.

Etter den første markeringen viste det seg at de 16 lederne signerte en proklamasjon der de lover å samarbeide for å «løse internasjonale spenninger». På spørsmål om hvorfor ingen fra Russland var invitert svarer den britiske forsvarsministeren Penny Mordaunt først at det av åpenbare grunner eksisterer store spenninger mellom Storbritannia og Russland for tiden, før hun går videre med å si at dagen i dag bør vies til å hylle de som kjempet her. Og ikke noe annet. Konsistensen er altså  på nivå med sannferdigheten.

Realpolitikken har aldri tatt hensyn til abstraksjoner som «frihet» og «demokrati». Det minimerer ikke de stridendes innsats, men over 70 år etter at krigen ble avsluttet er det kanskje på tide å omtale aktørene på den seirende siden i mer nøkterne vendinger.

Channel 4 sin dekning av arrangementets første dag hadde en talende innramming. Mellom talene og intervjuer med veteraner fikk et knippe akademikere, offiserer og politikere komme til ordet. Det ble for eksempel rettet gjentatte og desperate appeller adressert Trump, om å ikke glemme «fordelene ved samarbeid». Den relativt ferske erfaringen fra den vellykkede knusingen av Libya tilsier at det finnes lite grunnlag for panikk. Ingen på toppen av den amerikanske maktstrukturen har plutselig glemt erkjennelsen av at lydige vasaller er nyttige å ha når den regelbaserte verdensordenen basert på demokrati og menneskerettigheter skal forsvares. Uavhengig av hvem som er president.

Så snart Trump og Macron hadde holdt sine taler ble de fulgt av et pressekorps mens de diskuterte det som falt seg mest naturlig: Midtøsten og Iran. Macron sa at arven fra strendene ved Normandies levde via delte verdier, med to land som jobbet «for å bevare demokrati og frihet» i felles militæroperasjoner i Afrika og diplomati i Midtøsten.

Og: «Vi deler de samme målene for Iran… For det første at de ikke anskaffer atomvåpen…For det andre vil vi redusere deres ballistiske aktivitet, for det tredje vil vi demme opp for deres regionale innflytelse. Det fjerde felles målet, er til syvende og sist fred i regionen. Vi vil nå disse målene sammen. Det er det primære og alle andre uenigheter handler om teknikaliteter.»

Man må spørre seg hvordan «våre» ledere kan gå så utilslørt til verks i en markering som nominelt sett er stelt i stand for å hylle de som satt sine liv på spill for å frigjøre Europa? Det bør kanskje skytes inn at 2. verdenskrig i likhet med den første var en imperialistisk omfordelingskrig.

Det historiske minnet er kort, viljen og evnen til å utfordre hegemoniske virkelighetsoppfatninger fraværende. Gjennom arrangementer som dette kan man slå strek over tre kvart århundre med konflikter, traumer og motsetninger og holde skapelsesmyten i live.

Realpolitikken har aldri tatt hensyn til abstraksjoner som «frihet» og «demokrati». Det minimerer ikke de stridendes innsats, men over 70 år etter at krigen ble avsluttet er det kanskje på tide å omtale aktørene på den seirende siden i mer nøkterne vendinger.

Og her er vi kommet til sakens kjerne. En befolkning som for det aller meste har levd i beskyttelse fra krig, og som på det nærmeste forholder seg til fenomenet som TV-underholdning uten noen erfaringsbasert erkjennelse av hva det virkelig innebærer, er ikke i stand til å ta innover seg konsekvensene av det liberale imperiets handlinger.

Det historiske minnet er kort, viljen og evnen til å utfordre hegemoniske virkelighetsoppfatninger fraværende. Gjennom arrangementer som dette kan man slå strek over tre kvart århundre med konflikter, traumer og motsetninger og holde skapelsesmyten i live. Den kommer godt med når våre marionettledere skal skape konsensus for drakoniske hatprat-lover, overvåkning, nettsensur og nye krigseventyr. Skal man være i stand til å bryte dette mønsteret trengs det nye fortellinger.

Kampen om historien er også kampen om framtiden.

Relatert

TRUMP – en nekrolog over et politisk håp

Valgkampen og utenrikspolitiske veivalg

Når halen lograr med hunden

Ved overmaktas grense

Det som bur ute i mørket

Mot overnasjonalitet: Til forsvar for nasjonal suverenitet

Hvad skal der til for at gøre Jorden langtidsbæredygtig for alle dens livsformer? Det er – eller bør være – det mest brændende spørgsmål i verden i dag. Vi har nemlig to dødsensfarlige damoklessværd, der truer utallige arters overlevelse på vores blågrønne planet: Den globale klimakrise og biodiversitetskrise.

Av Jens-André P. Herbener, samfunnskritisk dansk religionsviter, skribent og forfatter

Et populært forsøg på at redde paradigmet kaldes ”grøn vækst” eller ”bæredygtig vækst”. Det bygger på præmissen om, at vi kan have fortsat økonomisk vækst, samtidig med at vi reducerer vores belastning af klima, natur m.m. Ny teknologi er troldnøglen, der skal frelse vores antropocentriske vækstcivilisationer.

Som årsager til kriserne fremhæves ofte drivhusgasser, industrialisme, kapitalisme, vækstdyrkelse, landbrug, konsumerisme, neoliberalisme og overbefolkning. Der er imidlertid en ideologi, der gennemsyrer alle disse ismer og forhold verden over, og som formentlig udgør rodårsagen til vores to største kriser.

Dens navn er antropocentrisme, og den er så udbredt i dag, at de fleste ikke opfatter den som en ideologi, men som en iboende del af virkeligheden. Det er den ikke. Tværtimod er ideologien udtryk for en selviscenesættelse og selvophøjelse, der normalt kun karakteriserer megalomane psykopater.

Antropocentrisme er den selvfølgelige overbevisning om, at mennesket er verdens centrum. At det adskiller sig fra og står over naturen. At det er det eneste væsen på Jorden, der for alvor tænker og føler og har kultur. At det har et selvindlysende mandat til at herske over og udnytte andre arter som et tagselvbord og en losseplads. At andre arter kun har værdi i det omfang, at de tjener mennesket. Antropocentrismen, der findes i forskellige sværhedsgrader, kommer til udtryk på utallige måder.

I tråd med biologien mener økocentrismen, at mennesker er natur. At mennesker og resten af Jordens liv er i familie. At mange ikke-menneskelige dyr også er avancerede væsner med høje grader af følelser, intelligens og kultur. At alle livsformer og økosystemer har en egenværdi, der rækker langt ud over deres nytteværdi for mennesker.

F.eks. ved at vi mennesker har gjort os til ejere af næsten enhver af Jordens 148 millioner kvadratkilometer land, selv om vi deler den med 8-10 millioner andre arter. At vi er ansvarlige for den sjette masseudryddelse af arter, den største på 66 millioner år. At vi i de seneste årtier har været årsag til et biologisk holocaust, nemlig at 60 procent af en lang række bestande af vilde dyr er forsvundet; ifølge WWF svarer det til ”at tømme Nordamerika, Sydamerika, Europa, Kina og Oceanien for mennesker.”

At vi står bag zoologiske haver, dyreforsøg og landbrugsfabrikker verden over; de lidelser, som dyr hyppigt udsættes for på sidstnævnte, har den israelske stjerneprofessor Yuval Harari kaldt ”den måske værste forbrydelse i historien”. At vi opfatter økonomisk vækst som en grundlov og at få så mange børn, vi ønsker, som en menneskeret, selv om konsekvenserne er verdensomspændende tsunamier af naturdestruktion.

Alt i alt bør det ikke overraske, at det antropocentriske vækstparadigme, der dominerer verden i dag, ikke kan løse de kolossale klima- og biodiversitetskriser, som det har skabt. På trods af advarsler fra titusindvis af forskere bliver vi på nøgleområder også ved med at gøre det modsatte af det, vi bør gøre. Udledningen af CO₂ fortsætter med at stige, og op til en million arter er nu truet af udryddelse, mange sågar inden for årtier.

Et populært forsøg på at redde paradigmet kaldes ”grøn vækst” eller ”bæredygtig vækst”. Det bygger på præmissen om, at vi kan have fortsat økonomisk vækst, samtidig med at vi reducerer vores belastning af klima, natur m.m. Ny teknologi er troldnøglen, der skal frelse vores antropocentriske vækstcivilisationer.

Hvor antropocentrismen er udpræget hierarkisk med mennesket iscenesat som hersker og resten af naturen som tjener, er økocentrismen langt mere egalitær: Mennesket er blot en art blandt andre arter på Jorden og skal ikke nyde en særlig fortrinsret – eller hvis det skal, skal den være langt mindre end i dag.

Men som megen forskning – senest en ny rapport fra European Environmental Bureau – viser, kan det herskende paradigme ikke repareres. Det er dets grundstrukturer, der ikke er bæredygtige, bl.a. fortsat økonomisk og befolkningsmæssig vækst. Den store acceleration, som vi har været vidne til siden 2. Verdenskrig, vil – hvis den fortsætter – uvægerligt ende i Den Store Kollaps.

Det gamle samfundsparadigme skal derfor erstattes af et nyt. Det indebærer bl.a., at vi foretager et generalopgør med vores egen vildtvoksende antropocentrisme, der ikke blot er uforeneligt med en løsning af den globale biodiversitetskrise, men på sigt givetvis også vil save den gren over, som vi selv sidder på. Konkret bør antropocentrismen afløses af økocentrisme som fremtidens grundideologi.

I tråd med biologien mener økocentrismen, at mennesker er natur. At mennesker og resten af Jordens liv er i familie. At mange ikke-menneskelige dyr også er avancerede væsner med høje grader af følelser, intelligens og kultur. At alle livsformer og økosystemer har en egenværdi, der rækker langt ud over deres nytteværdi for mennesker.

Hvor antropocentrismen er udpræget hierarkisk med mennesket iscenesat som hersker og resten af naturen som tjener, er økocentrismen langt mere egalitær: Mennesket er blot en art blandt andre arter på Jorden og skal ikke nyde en særlig fortrinsret – eller hvis det skal, skal den være langt mindre end i dag. Pointen er, at først når vi opfatter naturen grundlæggende anderledes end nu, vil vi føle os tilstrækkeligt tilskyndede til at behandle den grundlæggende anderledes. Økocentriske tiltag af forskellig art har allerede været i gang i årtier verden over.

Kort sagt: Vi mennesker skal ikke vækste længere. Vi skal tværtimod skrumpe. Ellers vil vi ikke med tilnærmelsesvis sikkerhed kunne løse den globale klimakrise og biodiversitetskrise. Men det forudsætter som sagt et skelsættende opgør med antropocentrismen. Ellers vil vi konstant skulle kæmpe en dragekamp mod trangen til at fortsætte den herskende væksthybris.

Man kan i flæng nævne økofeminisme; ’radikale’ miljøgrupper som Sea Shepherd Conservation Society og Deep Green Resistance; den dybdeøkologiske bevægelse; animistisk nyhedenskab; gaianisme, der anser Jorden for en levende organisme; indfødte folk, hvoraf mange i dag anerkendes som nogle af planetens bedste naturforvaltere; indførelsen af juridiske naturrettigheder i Ecuador, Bolivia og New Zealand; nyshamanisme; målrettet arbejde på rewilding af betydelige dele af kloden.

Samtidig kan det konstateres, at alt dette – og mere kunne være nævnt – ikke har været nok. Antropocentrismen gennemsyrer fortsat vores samfund, ja, faktisk i en grad, så vi i nyere tid er indgået i Antropocæn, menneskehedens epoke. Det er kulminationen på en række antropocentriske revolutioner og stadig mere menneskecentrerede samfund i de sidste 11.000 år.

Til gengæld erkender flere og flere nu, at vores kurs er dødbringende i uhyre bogstavelig forstand. Derfor er tiden forhåbentlig også ved at være moden til en økocentrisk modrevolution. A great turning. En ny begyndelse. Et økocentrisk systemskifte i samfundet kan i ultrakorte træk se ud som følger:

1) En afkarbonisering af verdens samfund, så udledningen af drivhusgasser reduceres til nettonul hurtigst muligt.

2) En afsættelse af samlet set halvdelen af Jordens areal til naturlig natur. Ifølge mange eksperter er det ikke blot en nøgleforudsætning for at sikre overlevelsen af flertallet af Jordens arter, men også en af de hurtigste og mest effektive måder at lagre CO₂ på. Ja, ifølge flere forskere er målet om at begrænse den globale opvarmning til 1,5 grad kun muligt, hvis 50 procent af Jordens overflade får lov til at udfolde sig på egne naturlige præmisser uden menneskelige produktionsformål.

3) En udstedelse af en Verdenserklæring om naturrettigheder, og en global indførelse af juridiske naturrettigheder.

4) En omstilling – i alt fald i rige lande – fra vækstøkonomi til ligevægtsøkonomi og cirkulær økonomi. Forbrugsmæssigt skal vi tilbage til niveauet, før Den store acceleration tog fart i midten af det 20. århundrede.

5) En langtidsbaseret reduktion af Jordens befolkning til 2 milliarder mennesker. Det ikke blot skal, men kan også foregå 100 procent ad frivillighedens vej, f.eks. via omfattende oplysningsvirksomhed, gratis prævention til alle, fri abort, familieplanlægning, uddannelse, ligestilling og økonomisk frihed til alle kvinder, økonomisk belønning til folk, der lever barnløse m.m.

Kort sagt: Vi mennesker skal ikke vækste længere. Vi skal tværtimod skrumpe. Ellers vil vi ikke med tilnærmelsesvis sikkerhed kunne løse den globale klimakrise og biodiversitetskrise.

Men det forudsætter som sagt et skelsættende opgør med antropocentrismen. Ellers vil vi konstant skulle kæmpe en dragekamp mod trangen til at fortsætte den herskende væksthybris. Og dermed vil der være en overhængende risiko for, at vores arbejde på den livsnødvendige samfundsomstilling bliver kortvarige lappeløsninger og symptombehandlinger, der igen og igen bliver ædt op af fortsat økonomisk og befolkningsmæssig vækst. Sådan har det nemlig på centrale områder været hidtil.

Dette dødvande skal brydes nu. I den forbindelse bør skolesystemet og medierne spille hovedroller som oplysere om økocentrismen. At det ikke er sket for længst, kan kun betegnes som et symptom på den antropocentriske psykose, vores samfund er fanget i.

Relatert

Den antropogene epoke

Dypøkologien

Dypøkologien redux

Verden har brug for nye religioner

Gi naturen rettigheter

Naturen er hellig

Et land revet i fillebiter krig og sanksjoner. Veisperringer og destruerte byer. Gjestfrie mennesker og et yrende dagligliv. En kultur som strekker seg tusenvis av år tilbake. Syria var en opplevelse som kom til å by på enorme kontraster. Det var også en påminnelse om menneskelig standhaftighet, fortvilelse og håp.

Av Isak Mamen Finne

For globaliseringstrøtte turister på utkikk etter genuine kulturinntrykk er dette en kjærkommen avveksling. Her er det ikke en eneste McDonalds eller KFC.

Etter åtte år med krig går det nå mot fred i Syria. Med tall som overstiger 400 000 drepte og syv millioner flyktninger – hvorav fem av syv er internt fordrevne – kan krigen med rette karakteriseres som blant de største humanitære katastrofene det siste tiåret. Det har vært en villet katastrofe, da landet har blitt åsted for en brutal stedfortrederkrig for aktører som har brukt Syria som et beleilig slaktoffer i sine bestrebelser etter å sikre egne geopolitiske interesser.

Parallelt med krigen på bakken har det foregått en annen kamp nærmere her hjemme: den om den overgripende virkelighetspresentasjonen. Åsted for kampen har vært det hel- og halvoffentlige ordskiftet. Siden krigens begynnelse har vestlige myndigheter og de store medieorganisasjonene – de hvis privilegium det er å sette premissene for den offentlige diskursen – konstruert en fortelling som handler om et folks desperate kamp mot en hensynsløs diktator.

Etterhvert som krigen skred fram har motstemmer til denne fortellingen kommet på banen og med et vell av dokumentasjon avslørt den manglende gehalten i det offisielle narrativet. Jeg har selv fulgt dekningen av krigen ganske tett, men fra distanse, og nølte ikke med å si ja da jeg fikk forespørsel om å være med på gruppetur til landet. Med egne øyne kunne jeg bevitne stedet som i løpet av disse årene har opptatt en så stor del av verdens søkelys.

Etter en lang flyreise lander gruppen klokka 2 på natta i Beirut. Det er en sliten gjeng som setter seg i den lille bussen som skal ta oss over grenseovergangen. Forøvrig den eneste som har vært åpen alle disse årene krigen har vart. Når vi humper oss oppover mot fjellene som ruver 1200 meter over havet, reiser den skrikende girkassa spørsmålet om vi i det hele tatt vil komme fram. Som vanlig viser mine bekymringer seg å være grunnløse. Bussen går fortsatt som en drøm når vi passerer den siste grenseovergangen og parkerer foran skiltet hvor det står “Syrian Arab Republic”.

Bybilde fra Damaskus. Foto: Isak Mamen Finne.

Når vi møtes på gata utenfor igjen er vi vitne til et yrende folkeliv. Det er som i storbyer flest der voksne mennesker ute på ærender og rekker med skolebarn i gatene raskt får en til å glemme at dette er en by som har vært under beskytning fra missiler og bombekastere like lenge som flere av disse barna har vært i live.

Da Baath-partiet tok makten i 1963 svøpte de den unge staten i et navn som skulle virke samlende for et land som bestod og består av flere religiøse og språklige minoriteter. I den arabiske nasjonalismens glansdager var det et navn i tråd med tidsånden.  Navnet Syria er på sin side av eldgammel opprinnelse. Etymologisk kan det spores til assyrerne, som hersket over området ca 700 f.Kr. Landområdet har båret navnet siden det var administrativ region i det hellenistiske riket til etterkommerne av Alexander den Store. Fra da av inngikk Syria i den hellenistiske kultursfæren. Skriftspråket forble gresk, også etter at området falt under romerne.

Etter flere hundre år under romersk og siden øst-romersk/bysantinsk styre ble hele landområdet igjen krigsskueplass, da et et revitalisert Persia under Sassanid-dynastiet og romerne kjempet om kontroll over det østlige Middelhavet. Krigene avstedkom to årelatte riker som ble lett bytte for de muslimske erobrerne da de rykket ut fra den arabiske halvøya for å spre profeten Muhammeds budskap. Siden den gang har det dominerende språket vært arabisk, men brytningen mellom forskjellige kulturer har aldri tatt slutt. Det er her Øst møter Vest.

Som et ledd i sanksjonene mot landet får ikke utenlandske banker lov til å gjennomføre transaksjoner med den syriske sentralbanken. Det betyr at reisende på forhånd må ta med hard valuta og veksle dem i syriske pund. Som følge av den høye inflasjonen er det store seddelbunker vi mottar i bytte mot vår beskjedne beholdning av euro og dollar. Etter å ha vekslet penger, vært gjennom passkontrollen og tatt ombord guiden vår Antoine for den videre turen, kjører vi inn i det vestlige forstadsområdet til Damaskus ved daggry.

Vi blir innkvartert på et hotell i gamlebyen og får oss et pust i bakken. Antoine skal forresten komme til å vise seg som et utmerket selskap og en stor ressurs. Han har flere år med studier i samfunnsvitenskap i Paris og snakker tre språk flytende. I tillegg til å være svært sjenerøs med å øse av sin kunnskap, har han alltid en morsom anekdote på lur.

Er du interessert i middelalderarkitektur og nærer fascinasjon for fordums dagers ingeniørkunst, eller i det hele tatt verdsetter levende uttrykk for mennesket som skapende vesen, er det en visitt du bør avlegge. Når situasjonen i landet har blitt normalisert og turistene vender tilbake, vil stedet formodentlig kry med folk.

Med en høyde på 640 m.o.h i et område som stort sett består av halvørken, er det en omkransende oase som har gitt byen liv. Byen har vært erobret utallige ganger og inngått i så mange forskjellige imperier at det for vårt formål vil bli for massivt hvis alle skal gjøres rede for inngående her. Men i rask kronologisk rekkefølge kan det nevnes at etter den arabiske erobringen har umayader, abbasider, seljukker, ayyuibider, mongoler og osmanere hatt herredømme i byen.

Etter første verdenskrig ble Syria fransk mandatområde før selvstendigheten i 1946. De forskjellige imperienes avtrykk reflekteres i byens mangslungne arkitektur. Storhetstiden hadde byen da det var sentrum for det mektige Umayyad-kalifatet. Moskéen som ble etablert under deres styre er den fjerde største helligdommen i islam og byen står oppført på UNESCOs verdensarvliste.

På 1800-tallet fikk byen tilvekst av muslimske flyktninger fra delene av Det osmanske riket som var blitt gjenerobret av europeerne. På 1950-tallet vokste det fram enda en bydel, da tusener av palestinske flyktninger slo seg ned der. Etter at krigen brøt ut i 2011 er byen den største netto mottaker av flyktninger i landet. De fleste flyktningene er internt fordrevne, men som følge av at mange også har reist foreligger det ingen nøyaktige tall. Iallfall dreier det seg om millioner.

Når vi møtes på gata utenfor igjen er vi vitne til et yrende folkeliv. Det er som i storbyer flest der voksne mennesker ute på ærender og rekker med skolebarn i gatene raskt får en til å glemme at dette er en by som har vært under beskytning fra missiler og bombekastere like lenge som flere av disse barna har vært i live. I byens hovedårer er trafikken et tilsynelatende galehus, selv om Antoine forsikrer oss om at det var betraktelig flere biler på veiene før nye sanksjoner som rammet oljeimporten ble innført.

Med en galgenhumoristisk tone anfører han det som eksempel på det som er en av hans grunnsetninger: at ingen situasjoner bare kan males med svart eller hvit pensel. Men sanksjoner til tross: i basaren bugner det med varer! For globaliseringstrøtte turister på utkikk etter genuine kulturinntrykk er dette en kjærkommen avveksling. Her er det ikke en eneste McDonalds eller KFC.

Foto: Isak Mamen Finne

Etter to dager som har gått med til sightseeing og kulturarrangementer bærer turen nordover. På vår venstre side har vi en fjellkjede som kranser seg langs en småby nær den libanesiske grensen: Maaloula. Denne byen er nesten utelukkende bebodd av kristne. I et år var den okkupert av Al-Nusra, før den ble frigjort av Hezbollah og den syriske hæren. I gatene bærer menn stein vekk fra ødelagt bebyggelse, side om side med småbutikker som fortsatt klamrer seg fast. Store deler av byen er delvis fraflyttet, så det er et stille bybilde vi bevitner. Helt forskjellig fra Damaskus. Byens eldgamle kloster er fortsatt bevart, i likhet med kirken.

På innsiden av kirken ligger det en liten suvenirbutikk drevet av to hyggelige damer som lar oss smake på den egenproduserte vinen. Etter en liten befaring går jeg ut igjen og følger veien cirka femti meter lenger opp. Langs et utbombet bygningskompleks ligger det en tom lekeplass. Husken langs det ene lekeapparatet er gjennomboret med kulehull.

På vei tilbake til bussen passerer vi tre gutter som sparker en sliten fotball mellom hverandre. I et anfall av gutteaktig barnslighet tilslutter jeg meg leken. Men husker raskt hvorfor jeg aldri ble fotballspiller. Sparken ballen over et gjerde, hvor den ruller videre. Det er en eldre landsbymann som setter seg på mopeden for å hente den. Litt forlegen tar jeg ham i hånda.

På veien til Homs stopper vi i et frodig forstedområde som blir vår base de to neste dagene. På planen står en visitt til Krak des Chevaliers, som er en av de best bevarte korsfarerfestningene i regionen. Det hører med til historien at besøket ble av det heller slitsomme slaget. Kvelden før hadde jeg nemlig blitt igjen på restauranten vi spiste på etter å ha kommet i snakk med en vennegjeng, som med den varme gjestfriheten som så godt kjennetegner folket her ikke holdt tilbake på araken når de møtte en sjelden turist.

I hvert fall er det et enormt festningsverk. Bak den solide yttermuren ligger det en vollgrav som omkranser en borgmur som etter eget anslag reiser seg førti meter opp i været. Festningsverket var tilholdssted for Hospitaller-ordenen mellom 1142 og 1271. Den har flere ganger blitt restaurert etter jordskjelvskader. Sist gang av franskmennene i 1933. Er du interessert i middelalderarkitektur og nærer fascinasjon for fordums dagers ingeniørkunst, eller i det hele tatt verdsetter levende uttrykk for mennesket som skapende vesen, er det en visitt du bør avlegge. Når situasjonen i landet har blitt normalisert og turistene vender tilbake, vil stedet formodentlig kry med folk.

Krak des Chevaliers. Foto: Isak Mamen Finne.

Homs er Syrias tredje største by og et viktig industrisenter. Det var her de første demonstrasjonene brøt ut i 2011. Byen ble raskt en krigssone. I 2015 fikk de gjenværende jihadistene valget mellom amnesti eller å bli fraktet med buss til Idlib-provinsen. Selv om gjenoppbyggingen er i gang er stedet så utbombet at det minner om bilder fra Berlin i 1945. Omfanget er helt vanvittig. Etter å ha vandret rundt noen kvartaler blir vi invitert på kaffe hos onkelen til vår sjåfør, Rami.

Han bor sammen med familien sin i en enebolig med egen grønnsakshage, bare et steinkast fra ruinene. Vi entrer en romslig stue med stoler plassert langs veggene og et salongbord i midten. På veggen henger det et maleri av en kristen helgen. Onkelen til Rami er pensjonert oberst i den syriske hæren. Han har tre sønner boende i Tyskland og en hjemmeboende datter som studerer arkitektur. Hun serverer oss sterk syrisk kaffe mens faren kommer med beretninger fra krigen.

Han viser fram en bilfelg som er penetrert av et kulehull. Det var mens han var ute og kjørte at en snikskytter, til hans store hell, skjøt et par meter for lavt. Den ene sønnen hans opplevde å bli kidnappet av jihadister. Som ved et mirakel var en av jihadistene en tidligere bekjent som gikk god for ham. Han fikk beskjed om å komme seg vekk, men at hvis de så ham igjen etter fem minutter ville han bli drept. En sterk påminnelse om hvor små marginene mellom liv og død er i krig. Før vi går derfra retter den pensjonerte obersten en skarp finger mot europeiske stater som ikke vil gi landet hans fred. Halvt spøkefullt legger han til at det selvfølgelig er enklere sagt enn gjort da vi jo er under amerikanernes støvel. Noen vil nok nikke samtykkende til den påstanden.

Idlib er en av de siste enklavene som fortsatt er okkupert. Dermed er vi nødt til å ta av fra hovedveien mellom Homs og Aleppo og kjøre en stor omvei øst om byen. Når vi entrer byen er det derfor gjennom forstedene og bydelene som mellom 2012 og 2016 var okkupert. Aleppo er en eldgammel by med en en sammenhengende bosetning som strekker seg enda lenger tilbake i tid enn Damaskus sin. Den var et knutepunkt langs en av de sentrale rutene av silkeveien og forble viktig i handels-henseende fram til ferdigstillingen av Suez-kanalen i 1869 omdirigerte de østlige handelsveiene inn til Middelhavet dramatisk. Fram til den siste krigen var det imidlertid fortsatt den største byen i landet og et industrielt sentrum.

Ruiner i Øst-Aleppo. Foto: Isak Mamen Finne.

For USA sin del er både det organiske forholdet til Israel, samt alliansen med Saudi-Arabia og de andre Gulf-statene bidragsgivende for antagonismen mot Syria, foruten at landet er alliert med Russland. Russland, eller Putin om du vil, ser det i sin egeninteresse å forsvare prinsippet om statssuverenitet generelt, samt fordelen av å ha en alliert i regionen.

Det er kontrastfylt å kjøre gjennom ruinene av Øst-Aleppo og inn i den vestlige delen, som ser nesten uberørt ut. Vi innkvarterer oss på et hotell i sentrum før vi får kjennskap til byens kulturliv i form av en operaforestilling. På et sted som i vestlige nyheter har blitt synonymt med kun død og ødeleggelse føles det en smule absurd. Men forestillingen var flott den. Neste morgen våkner jeg av lyset som slår inn i rommet. Fra vinduet ser jeg rett ned på en lekeplass som kryr av barnefamilier. I det fjerne høres drønn fra det som etter lyden å dømme må være artillerinedslag. Etter det vi får rapportert hender det at jihadistene i Idlib gjør innfall mot Aleppo.

Dagens første punkt på programmet er et møte med en delegasjon fra Turistministeriet. Vi får en omvisning i den gamle moskeen, som er oppført som et av verdens kulturarvsteder. Store deler av moskéen ble ødelagt under krigen, men er nå under rekonstruksjon. Det er et møysommelig arbeid. Hver steinblokk er blitt merket med et nummer ettersom hvor i konstruksjonen den hører hjemme. Lokale arkeologi-studenter hjelper med opprydning. Inne i selve moskéen er det et hull i taket der domen har vært, og veggene bærer flere merker etter nærstrid. På vei fra moskéen til det gamle citadellet passerer vi en teppehandler som pusser vinduene i butikken sin. «Men har du noen kunder da», spør Antoine. «Ikke enda», svarer teppehandleren. Og han legger til «sabr», det arabiske ordet for tålmodighet.

«Skal vi bli, eller skal vi dra?», spør broder Georg. Han jobber i en av byens kristne hjelpeorganisasjoner. Med det opprinnelige navnet Marist-brødrene begynte de å kalle seg «De blå maristene». Dette for å tone ned den religiøse profilen i en situasjon der terrorgrupper etter beste evne har gjort det de klarer for å så sekterisk splid. Organisasjonen jobber til daglig med hjelp til fattige i forskjellige programmer som bl.a. innbefatter entreprenørskap, håndverk og annen utdanning. De syr også om gamle klær som de selger for en billig penge, i en butikk de driver i sentrum.  Når krigen kom til deres egen dørterskel var det dette spørsmålet de stod overfor. De bestemte seg for å bli og huset fordrevne familier i bygningskomplekset de holder til i.  Som en i følge vårt påpeker etterpå: I Syria finnes det virkelige kristne.

Syriske barn. Foto: Isak Mamen Finne.

Når jeg spurte broder Georg om han hadde et budskap vi skulle ta med hjem til Norge, svarte han: «På denne planeten finnes det mennesker som jobber med mye håp. Vi ble her under bomberegnet. Vi beholder vårt håp.»

Før jeg avslutter denne reiseberetningen føler jeg det er nødvendig med en kort redegjørelse for krigens bakgrunn. Mange land og aktører er involverte i krigen, og for å få oversikt er det nødvendig å studere både det store og det små bildet. Likeledes må man trekke linjer langt tilbake i tid, så vel som å studere hendelsene like forut for krigen. På det lokale plan har det lenge foregått en kamp mellom sekulære nasjonalister i Baath- og Nasser-tradisjonen og islamistiske grupperinger, med Det muslimske brorskap som den største og eldste.

Konflikten er gammel og omtalt så mange steder at det er unødvendig å gå i detalj her. I hvert fall førte nederlaget mot Israel i Seksdagerskrigen til et fall i prestisje hos de sittende regimene og et oppsving for islamistene. I Syria kuliminerte dette med at Brorskapet i 1982 okkuperte Hama. Opprøret ble slått ned med hard hånd av den syriske hæren. Siden Israel ble oppretta har de to landene vært i åpen krig mot hverandre tre ganger, i 1948, 1967 og 1973. Israel har annektert Golan-høydene som de erobret i Seksdagerskrigen, og har aldri stanset sine forsøk på å destabilisere Syria innenfra. Om det betyr å gi støtte til fanatiske jihadister får det så være.

I tillegg har man de vel siste tjue årene sett en stadig sterkere rivalisering mellom Iran og Saudi-Arabia. Iran er alliert med Syria, som er transittområde for forsyningene til Hezbollah-millitsen. I både Israel og Saudi-Arabia oppfatter man Syria som den svake linken i triangelet. For å komplisere det ytterligere er hele regionen åsted for stormaktsrivaliseringen mellom USA og Russland. For USA sin del er både det organiske forholdet til Israel, samt alliansen med Saudi-Arabia og de andre Gulf-statene bidragsgivende for antagonismen mot Syria, foruten at landet er alliert med Russland.

Russland, eller Putin om du vil, ser det i sin egeninteresse å forsvare prinsippet om statssuverenitet generelt, samt fordelen av å ha en alliert i regionen. I lengre tid har Gulfstatene forsøkt å lokke Syria inn i folden, blant annet har Qatar ønsket å etablere gassrørledning til Europa som går gjennom landet. Det hadde neppe Russland sett med blide øyne på. Nå har jeg enda ikke nevnt Tyrkia, som siden republikkens fødsel har ført en lang og brutal krig mot kurderne.

Foto: Isak Mamen Finne.

Landet har under Erdogan blitt stadig mer uforutsigbart, men aspirasjonene mot å bli regionens dominerende politiske aktør har vært tydelige lenge. Framgangsmåten er imidlertid temmelig opportunistisk – de har gjort flere omslag de siste årene – og i dag er det vanskelig å plassere landet i en av leirene. Det som i hvert fall er sikkert er at Tyrkia har fungert som et av de viktigste innførselsårene for våpen og jihadister til Syria.

Det bilaterale forholdet mellom Tyrkia og USA er blitt forverret ettersom at sistnevnte har alliert seg med kurderne i YPG/SDF. Kurderne på sin side er i besittelse av flere av oljefeltene nord i landet, da de har utnyttet det geopolitiske vakumet krigen har skapt  i sitt mål om å opprette en form for stat i grenseområdene. Og i skrivende stund blir kurderne dolket i ryggen av USA for åttende gang. Under den nåværende tyrkiske invasjonen har kurderne sett seg nødt for å alliere seg med Assad. Forvirret? Vel, situasjonen er selvsagt betydelig mer innfløkt enn det jeg har skissert her, men i korte trekk er det dette som er det overordnede bildet.

Som den observante leser vil forstå er det politiske handlingsrommet til et land som befinner seg i en sånn skvis heller lite. På toppen av det hele blir landet påført stadig mer drakoniske og absurde sanksjoner. Det er vanskelig å se at det skal finnes forutsetning for å etablere et levedyktig demokrati under sånne forhold.

Hvilke framtidsutsikter har dette landet og denne regionen som er så herjet av krig? Finnes det grunn til håp? Spekket med inntrykk er det mange tanker å fordøye der jeg titter ut av vinduet og beskuer landskapet som fyker forbi. Alle møtene vi har hatt har vitnet om et eksepsjonelt standhaftig folk. Prøvelsene de har blitt utsatte for er enorme. Usikkerheten ligger som et teppe over landet.

Et kraftig regnskyll har gjort at slettene langs hovedveien har blitt usedvanlig frodige. Nye blomster springer opp overalt. På vår første stopp befinner vi oss i en liten landsby som ved første øyekast ser forlatt ut, før vi plutselig blir passert av en pickup full av småbarn på lasteplanet. Når de nysgjerrige barna kommer oss prøvende i møte er det dystre bildet for et øyeblikk glemt. De fniser sjenert og tilbyr oss melk fra et melkespann de bærer på. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at dette er første gang de møter turister. Våren er virkelig i emning!

Det går mot kveld når vi kjører over fjellovergangen tilbake til grensa. Sola står fortsatt høyt nok på himmelen til å lyse opp åskammene rundt oss. Vi stopper ved den første grenseovergangen og sier farvel til Antoine. I Libanon kjører vi inn i natten. Når jeg spurte broder Georg om han hadde et budskap vi skulle ta med hjem til Norge, svarte han: «På denne planeten finnes det mennesker som jobber med mye håp. Vi ble her under bomberegnet. Vi beholder vårt håp.»

Anbefalinger:

Forfatteren av denne teksten er på ingen måte ekspert på Syria og landets historie. Men for lesere som er nysgjerrige på å lære mer, og som vil bli presentert nye perspektiver, kan jeg anbefale å lese følgende skribenter:

Eva Thomassen er en norsk aktivist som har reist og skrevet fra Syria flerfoldige ganger. Spesielt har hun konfrontert norske myndigheter og NGOer om hvem pengene de sender til Syria konkret har gått til. Artiklene hennes er blant annet å lese på steigan.no.

Robert Fisk er en journalistveteran med flere tiår på baken som krigsreporter i Midtøstens diverse konflikter. Han holder til daglig til i Beirut og har en fast spalte i The Independent. Ble også intervjuet av Kulturverk for tre år siden.

Tim Anderson er en australsk professor i politisk økonomi og har markert seg som en sterk motstemme til hovedstrømsmedienes dekning av krigen. Han har blant annet skrevet boka The Dirty War On Syria. Undertegnede har ikke lest den.

Ellers må Vanessa Beeley, Eva Bartlett og Max Blumenthal nevnes. De har alle skrevet haugevis med artikler og kommentarer. Tom Duggan, som jeg møtte på et hotell i Damaskus, lager dokumentarfilmer og publiserer jevnlig videoklipp derfra.

Mer litteratur om områdets historie:

Cleveland, William & Martin Bunton (2013). A History of the Modern Middle East. Boulder, CO: Westview Press.

Frankopan, Peter (2015). The Silk Roads: A New History of the World. New York: Vintage Books.

Rogan, Eugene (2009). The Arabs: A History. New York: Basic Books.

Relatert

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Krigsmarkering på sandgrunn

Valgkampen og utenrikspolitiske veivalg

TRUMP – en nekrolog over et politisk håp

«Det finnes ingen god løsning for Syria» – intervju med journalistlegenden Robert Fisk

Zenobia – Levantens motstandskvinne

«Det finnes ingen vei til naturvennlighet, naturvennlighet er veien!» Dette ordspråket er hentet fra Stetind-erklæringen som ble forfattet av Råd for øko-filosofi (Council for Eco-philosophy) og publisert i den rikholdige boka Arven og gleden – et festskrift til naturen i 2010. Festskriftet er en markering av økofilosofien og dens muligheter til å stake ut en naturnær kurs for framtida, men det er også en markering av Norges nasjonalfjell Stetinden/Státtátjåhkkå i Tysfjorden. Fra og med 1.januar 2020 ligger nasjonalfjellet vårt i storkommunen nye Narvik, og Stetinden pryder det nye kommunevåpenet. Det følgende essayet av naturfilosofen Per Ingvar Haukeland utgjør ett av de mest inspirerende bidragene i festskriftet, og KULTURVERK får nå gleden av å publisere teksten i tre deler med tillatelse fra forfatteren. I likhet med Haukeland og Råd for øko-filosofi, håper vi i redaksjonen at teksten vil berike livet til leserne og bringe en dyp glede inn i deres opplevelse av de nære omgivelser. I programmet Naturfilosofen (NRK Ut i naturen 2010) får vi treffe familien Haukeland og bli med på en tur til Bryggefjell.

Av Per Ingvar Haukeland, økofilosof og friluftslivslærer ved Universitetet i Sørøst-Norge i Bø i Telemark. Foto: P.I. Haukeland og Kjell Brevik 

”Veien til evigheten går over gardstunet heime.”
                                                         (Hans Børli)

Det er oktober i Breskelia. Skogen har tatt den fargerike høstdrakten på. Jeg sitter i arbeidsværelset. Småfuglene leker ved fuglebrettet ved skogkanten bare noen få meter utenfor vinduet. Innimellom stammene kan jeg skimte den vesle bekken fosse over en skrent, for så å renne rolig videre bare noen få meter unna huset. Ungene kaster barkebåter i vannet og løper etter for å se hvor langt de seiler. Trærne svaier forsiktig i høstvinden, sola maler landskapet gulaktig og klart – og bakenfor alt reiser Bryggefjell seg majestetisk over tregrensa. En liten kjøttmeis flyr opp fra fuglebrettet, setter seg på karmen rett utenfor vinduet og kikker inn. Det har den gjort flere ganger i høst. Tror det er den jeg reddet fra den sikre død på forsommeren. Med nabokatten luskende omkring lå den der, fortumlet og forslått. Den hadde dettet ut av reiret sitt under taksteinen på huset vårt. Jeg plukket den forsiktig opp, hjertet i den spede kroppen banket raskt, og da jeg la den forsiktig tilbake, kikket den opp på meg med sorte, vakre, takknemlige øyne. Etter at min datter Ingvild og jeg har begynt å fôre fuglene, er de på besøk hver dag. Enda en kommer til, setter seg like ved og kikker på meg, og det er som om den første sier til den andre: ”Der er’n, han som hjalp meg – han er en av oss!” Jeg smiler litt av mitt tullskap, men kjenner gleden over å ha slike flotte krabater som naboer.

Breskelia – stedsånden (genius loci)

Breskelia er en liten grend nord for Bø i Telemark ved foten av Bryggefjell. Plassen heter Myrvang, et tidligere småbruk der vi driver med økologisk hagebruk, høner og har to alaska-huskyer: Larja og Luna. Vi kom hit fra et dypøkologisk samtun som jeg var med på å etablere utenfor Kongsberg. Jeg er fra Kongsberg, men kjenner meg heime, spesielt i naturen i Breskelia og i Bøbygda.

Steder der vi bor, har innvirkning på hvem vi er, hvordan vi tenker, vår identitet og vår livsførsel. Innvirkningen kan være både positiv eller negativ, slik vi ser det blant annet når kulturlandskap gror igjen. Gjengroing i det ytre landskapet kan skape gjengroing også i det indre landskapet. Opplever man ikke å ha noen medvirkning på stedsutviklingen, vil det forsterke fremmedgjøringen til seg selv og stedet som heim.

For dypøkologiens far, Arne Næss, var hytta Tvergastein stedet med stor S. I den vakre boka Det gode lange livs far: Hallingskarvet sett fra Tvergastein (Damm, 1995) skriver han om menneskets forhold til sted: ”Tapet av det å høre til et sted er merkbart, lengselen er der fremdeles, og dette understreker behovet for å uttrykke hva det betyr å høre til et sted. Det styrker tendensen til utvikling av en heimstedfølelse, for å gjenoppvekke det indre forhold mellom en selv og miljøet. Dette er av stor betydning for motivene for å delta i ”den dypøkologiske bevegelse.” (s. 102–103) På sin siste tur til Tvergastein, i mai 2008, var Arne, den gang 95 år gammel, svært sliten da han kom opp. I Oslo ble han kjørt i rullestol ut til bilen fra eldresenteret. Vi måtte bære ham fra bilen opp i scooterhengeren, og han måtte hjelpes inn i hytta. Men etter en stund skjedde det noe med Arne. Han fikk energi og endte opp med å ”løpe” alene fra rom til rom, til stor glede, jubel og begeistring fra oss som var der. Det bekreftet for meg hvordan steder både kan gi og ta krefter.

“Mange er heimeblinde for de kvaliteter og verdier som finnes i naturen i hverdagslandskapet. For mange er naturen som kulisser ”der ute” eller som en ressursbank man kan bruke (eller misbruke) som man vil. Slik lever vi utenpå livet, utenfor naturen og oss selv.”

Jeg er også opptatt av sted fordi uansett hvordan vi snur og vender på det, om vi skal leve mer natur- og klimavennlig, må endringene ”finne sted”, og vi er alltid til stede. En av økofilosofiens store inspirasjonskilder, Mahatma Gandhi, sa en gang: ”Vær den forandring du søker!” – hvor det kan legges til ”… der du er!”. For hvor enn vi er og hva enn vi gjør, enten på arbeidsplassen, i fritida, i butikkene eller heime, så må vi leve mer i samspill med naturen der vi er.

Mange er heimeblinde for de kvaliteter og verdier som finnes i naturen i hverdagslandskapet. For mange er naturen som kulisser ”der ute” eller som en ressursbank man kan bruke (eller misbruke) som man vil. Slik lever vi utenpå livet, utenfor naturen og oss selv.

Jeg drar fram noen stensilark av kopierte tekster av min favorittlyriker, Hans Børli [1], og leser:

LIVET

Mannen tramper sin sti,

tungt, snubler i sleipe røtter,

trår ut i gjørmehull og

drar svart med seg utover nysnøen

Ser ikke. Hører ikke.

Inne i krattskogen reiser et dyr seg varsomt,

står der, spinkelt levende i frostlyset.

Ser med bunnløse fløyelsøyne,

mot den stomlende lyden, av en blind.

Mannen tramper forbi,

bærer sin døde tyngde,

inn i det øde snølyset.

Uten å vite,

hvor nær han var –

Vi er så nær, så nær det som gir livet mening og innhold, men likevel så fjernt. Børli skriver i boka Tankestreif (s. 50):

”Evnen til liv og lykke er nettopp et spørsmål om evnen til nærhet. Det å ta en ting i hånden, føle dens nakne eksistens med denne sansenes åpenhet som betyr den ytterste konsentrasjon, kan gi deg en dypere innsikt i livets mysterium enn mange bind høylærd filosofi.”

Den kinesiske vismannen Lao Tsu, som levde i det sjette århundret f.Kr., sa en gang: ”Haster du gjennom livet, ser du nok målet i det fjerne, men ikke blomstene langs Veien [tao].”

Den dype gleden i naturen er i vår umiddelbare nærhet. Hoveddøren til huset (oikos), i vid forstand, er en inngangsdør eller utgangsdør, avhengig av hvilken veg jeg går. Når Nils Faarlund sier at ”naturen er kulturens hjem”, er det å gå ut egentlig å komme inn, mens det å gå inn er å komme ut. Mennesket er en del av naturen som alt annet liv. Naturen er det rommet i huset jeg trives best med å vise besøkende heime hos oss.

“Et begrep som kan være nyttig i forsterkingen av stedssans og stedstilhørighet, er genius loci. I gamle Roma ble uttrykket genius loci brukt om stedets beskyttende ånd, men i dag brukes det mer om stedets særpreg, unikhet og atmosfære. Slik det snakkes om tidsånden, kan vi også snakke om stedsånden.”

Prefikset ”øko” (gresk oikos) kan forstås som ”heimen” der alt henger sammen. Økofilosofien dreier seg om en innsikt eller visdom (sofi) knyttet til heimen (oikos) som bygger på glede, kjærlighet og vennskap (filo) til både visdommen og til heimen. Å føle seg heime dreier seg for meg om å føle seg heime i naturen, i et kulturelt, sosialt og all-levendes felleskap på stedet der jeg bor, og i meg Selv (med stor S) som et relasjonelt vesen. Jeg opplever at heimefølelsen har både en åndelig og en fysisk side. For meg dreier stedstilhørighet seg ikke bare om hva jeg ser i landskapet med det blotte øye, men også hva jeg ser med ”det indre øyet”, av det som strekker seg bakenfor horisonten og i enden av bekken. Stedet har ingen klare grenser.

Et begrep som kan være nyttig i forsterkingen av stedssans og stedstilhørighet, er genius loci. I gamle Roma ble uttrykket genius loci brukt om stedets beskyttende ånd, men i dag brukes det mer om stedets særpreg, unikhet og atmosfære. Slik det snakkes om tidsånden, kan vi også snakke om stedsånden. Den norske arkitekten Christian Norberg-Schulz (1926–2000) er kjent for å bringe begrepet inn i arkitekturen, inspirert av blant annet fenomenologien til Martin Heidegger der tid og sted glir inn i væren (dasein) (jf. Norberg-Schulz, 1980). Det fordrer av oss, ikke bare i arkitekturen, men også i forvaltningen av natur- og kulturarven, at vi er oppmerksomme, til stede og vare på hva som passer inn med stedsånden (in place), og hva som ikke passer inn (out of place).

Da vi flyttet til Breskelia, var det en stor, gul og rusten plog som sto rett over vegen fra innkjørselen vår, fullstendig out of place. Da jeg spurte om den, ble jeg fortalt at den var plassert der etter en nabokrangel tidlig i 1970-årene. Den som satte den der, var død for lenge siden, men plogen ble ikke fjernet; den ble en kulisse i hverdagen. Da vi kom, spurte jeg etterkommerne om jeg kunne fjerne plogen, noe de ble glade for. Jeg ringte det lokale renovasjonsselskapet, og dagen etter var den fjernet. Vi kan alle sanse om noe passer inn eller ikke, men det meste på stedet tar vi for gitt. Vi må avlære denne passiviteten og gjenlære det å se, forstå og handle slik at vår livsførsel passer inn med stedsånden.

Bryggefjell – Stetind der jeg bor

Sollyset river meg ut av den abstrakte tankeverdenen og inn i den konkrete virkeligheten der jeg er. Bryggefjell lyser som et Soria Moria i den gylne morgensola. Toppen har fått et dryss av nysnø i natt. De grønne trekronene i forkant, det gule sollyset og den hvite nysnøen mot en knallblå himmel – alt så usigelig vakkert. Selv om jeg bor i skogkanten, og trives med det, er det likevel to sider ved utsikten fra arbeidsværelset jeg føler er viktig for meg: fjell og vann. Utsikten til Bryggefjell og til den vesle bekken gir en sjelelig resonans som vekker gleden av å høre heime i noe større.

Det kjente Stetind-seminaret i 1966 brakte økologi og filosofi sammen innenfor en ramme av glede og vennskap, lek og alvor, klatring og snakking, undring og beundring i og med naturen. Stetind er et symbol på storheten i naturen, og selv om vi alle en gang i livet burde valfarte til dette vakre nasjonalfjell, som en pilegrimsreise til økofilosofiens arnested, mener jeg at det er i tråd med den økofilosofiske arven fra Stetind å oppdage det symbolske Stetind der man bor, noe som vekker respekten og ærefrykten også for det store i det nære. Bryggefjell er for meg mitt symbolske Stetind.

Fjell har stått sentralt i utviklingen av økofilosofien og dypøkologien i Norge. Fjellklatring er ikke bare en aktivitet, men en aktivhet – en væremåte – der man er til stede med hele seg. Næss brukte uttrykket ”fjelling” for å beskrive det å være i fjellet, ikke på det. Mange assistenter av Næss har måttet lære seg kunsten å klatre med fjellet. Næss snakket i senere tid om Hallingskarvet i et mytopoetisk språk. I Det gode lange livs far beskriver han Hallingskarvet som en farsfigur. Tittelen er inspirert av en tur Næss og Sigmund Kvaløy (nå Setreng) hadde våren 1969 til Gauri Shankar i Nepal, til det sherpaene kaller Tseringma, oppkalt etter gudinnen ”Det gode, lange livs mor” i Himalaya-mytologien. I sherpaenes tradisjon var det krenkende å sette sin fot på toppen av dette hellige fjell. To år senere, i 1971, arrangerte Næss, Kvaløy og Faarlund en anti-ekspedisjon til Nepal – ”Ferden til Tseringma” – som et bidrag til fredningen av fjellet fra toppekspedisjoner. Fjellet ble da også fredet i mange år, men, kanskje uunngåelig, en engelsk-nepalesisk ekspedisjon besteg det første gang i 1979.

I 1969 gikk Næss av som professor for, som han sa, ”å leve, ikke bare fungere” og for å utvikle en filosofisk respons til økokrisen, som senere ble til økosofien og dypøkologien. Allerede i 1965 hadde Næss skrevet et opprop med dypøkologisk tilsnitt under tittelen ”Naturen ebber ut” (jf. Glasser & Drengson, 2005), til støtte for bevaring av Innerdalen i Trollheimen, der blant andre Norsk Tindeklub var engasjert; det ble seier takket være en naturvennlig grunneier.

I Norge har spesielt Nils Faarlund og Sigmund Kvaløy Setreng vært viktige for Næss sitt økoengasjement og for framveksten av dypøkologien tidlig i 1970-årene, noe vi i den yngre garde er ydmyke og takknemlige for. Faarlund etablerte Høgfjellskolen i Hemsedal, som har ”inn-dannet” flere generasjoner av ”naturveg-gledere” og ildsjeler for det rike friluftslivet med enkle midler. Hans tilnærming dreier seg om en veg heim i et samspill med natur og kultur. Å gå inn i naturen er bare å komme halvvegs, man må også ut i samfunnet og kulturen for å skape et liv i lage med naturen. Da Næss skrev en mindre kjent artikkel om dypøkologiens røtter i Norge i 1980-årene, viste han til Faarlund og hans måte å tenke friluftsliv på.

Kvaløy var assistent for Næss i 1960-årene. Han bidro til etableringen av Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (snm) den 24. juni 1969 i et forsøk på å fremme en mer politisk og aksjonsorientert økobevegelse – i motsetning til de som drev med ”skrivebordsengasjement”. Han arrangerte også det første ”Natur og menneske”-seminaret på Blindern høsten 1969. Kvaløy brukte begrepsfanene økofilosofi og økopolitikk for å beskrive det dype økoengasjementet i tanke og handling, personlig og kollektivt. Han var inspirert av Næss og Galtung sitt arbeid med Gandhi og ikkevoldsaksjoner, og var drivkraften bak Mardøla-aksjonen sommeren 1970. Næss var bare med på den siste punkt-demonstrasjonen, der det kjente bildet av at han blir båret bort av to politifolk, ble tatt. Bildet er et symbol på aksjonsformen sivil ulydighet, men misvisende som bilde på Mardøla-aksjonen. Næss var jo i Mardøla bare et par dager, mens Kvaløy hadde arbeidet utrettelig der i flere uker med å bygge opp en forankring og vennskap hos aksjonister og lokale motstandere av utbyggingen. For selv om Næss ga inspirasjon og støtte på sin måte, var Mardøla en kollektiv aksjon, noe ikke én mann alene kan symbolisere.

Næss hadde et tilsvarende kort besøk under Alta-aksjonen ti år etter, og her poengterte han hele tida ”Saken!” ovenfor personfikserte journalister – uten videre hell.

Næss foreslo i 1970 at Kvaløy skulle erstatte begrepet økofilosofi med økosofi, noe han mente var et bedre begrep på et personlig helhetssyn inspirert av det å løse økokrisen. Ifølge Næss kunne man studere økofilosofi på universitetet uten å utvikle et personlig helhetssyn, men dette var Kvaløy og andre snm-ere uenige i. Alle måtte engasjere seg, også de på universitetene. Slik ble det to begreper for mye av det samme innholdet. Kvaløy likte heller ikke at Næss tok filo (kjærligheten og vennskapet) ut av sammenhengen, noe han så som selve drivkraften i det personlige engasjementet (jf. Kvaløy, 2002)

Jeg får et bilde av prosessfilosofen Kvaløy sammen med Næss og Heraklit stående ved elvebredden. Heraklit trår ut i elva ser tilbake på de to og sier at han ikke kan stå i samme elv to ganger. Kvaløy er ikke helt tilfreds og sier at om du virkelig skal kjenne elven, må du kaste deg uti. Han kaster seg uti og svømmer med strømmen, som med tida som alltid flyter og der refleksjonene foregår gjennom handling, slik vi så med Mardøla-aksjonen. Næss står ved elvebredden og ser på, men blir for nysgjerrig på hvordan det er å svømme i elven og hopper uti. Andre kommer til og gjør det samme. Næss klatrer da av og til opp på elvebredden igjen for å studere svømmeteknikken til de andre som svømmer forbi, før han kaster seg uti igjen. Næss likte å veksle mellom det å se noe fra innsiden og det å se noe fra distanse, som et ørneblikk fra Skarvereiret på Tvergastein.

“Bryggefjell er ikke så spektakulær som Stetind, men alle fjell synes å ha et slektskap mellom seg. Det virker som om de kjenner til hverandre, og slik er vesle Bryggefjell på 800 meter forbundet til all verdens fjell. Det preger horisontenfra mitt arbeidsværelse, og står der støtt som en daglig påminning om det store i naturen heime.”

I 1972 er Næss, Kvaløy og Faarlund aktiv i Nei til EF-kampen. Næss skriver forord til Dammans bok Framtiden i våre hender, som var begynnelsen på folkeaksjonen med samme navn, der Næss også engasjerte seg. Samtidig den sommeren forbereder han et foredrag til en framtidskonferanse i Romania hvor han forsøker å beskrive det han ser som to ulike økobevegelser i Norge og internasjonalt – den grunne og den dype økobevegelsen. Disse kan forstås som tilnærminger til økokrisen. Den grunne tilnærmingen satte mennesket i sentrum og sier at naturen har verdi såframt det gagner mennesket, og at det er teknologien som vil løse økokrisen. Den dype tilnærmingen framhever at naturen og alt som lever, har egenverdi, og at det gir mening å ta vare på naturen for dens egen skyld (”La elva leve!”). For å løse økokrisen må man gå til roten av problemet. Dypøkologien fremmer en ikkevoldelig revolusjon i tanke og handling når det kommer til hvordan vi oppfatter og forholder oss til naturen. Det er klart at Kvaløy, Faarlund, (snm)-ere og andre som praktiserte den dypere tilnærmingen i Norge, var en sentral inspirasjonskilde til utviklingen av dypøkologien hos Næss (jf. Haukeland, 2008).

Bryggefjell er ikke så spektakulær som Stetind, men alle fjell synes å ha et slektskap mellom seg. Det virker som om de kjenner til hverandre, og slik er vesle Bryggefjell på 800 meter forbundet til all verdens fjell. Det preger horisontenfra mitt arbeidsværelse, og står der støtt som en daglig påminning om det store i naturen heime.

Og her og nå – ut av steds- og tidsånden – lyser toppen i morgensola som et eventyrslott. Jeg kjenner på en dragning til den. Hva kan vente meg der? Jeg føler meg rett og slett ”utafor” her jeg sitter og skriver om naturen. Siden jeg har et par dager til rådighet, bestemmer jeg meg for å dra til fjells i et forsøk på å skrive i og med naturen. Jeg pakker sekken med det aller nødvendigste, dobbeltsjekker at kaffekjelen er med, tar med Larja og Luna og den stensilerte samlingen av Børli-tekster, sier farvel til familien og legger i veg. Bikkjene hopper jublende hit og dit. For dem er høsten tida for å være yr, for nå blir det kaldere; snø, slede, løping, mange turer, overnattinger, bålkos. Trives selv godt på denne årstida, med den lave sola, den klare lufta og det gode mørket, da naturen liksom faller til ro. Ting går litt saktere, vi sover litt lenger og roer ting ned – det passer meg utmerket!

[1] Diktene i essayet er hentet fra Hans Børlis Samlede dikt (Aschehoug, 1995). En del tekster er hentet fra Tankestreif (Aschehoug, 1991) og Med øks og lyre – blar av en tømmerhoggers dagbok (Aschehoug, 1992).

Del II

Relatert: 

Naturopplevelse er overlevelse

Arne Næss: Fremtidens tenkemåte

Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet

DYPØKOLOGIEN

Etter dypøkologi – en tredje bevegelse

I Ugleskog

Naturvern er som fred

Elvens hemmeligheter

«Det finnes ingen vei til naturvennlighet, naturvennlighet er veien!» Dette ordspråket er hentet fra Stetind-erklæringen som ble forfattet av Råd for øko-filosofi (Council for Eco-philosophy) og publisert i den rikholdige boka Arven og gleden – et festskrift til naturen i 2010. Festskriftet er en markering av økofilosofien og dens muligheter til å stake ut en naturnær kurs for framtida, men det er også en markering av Norges nasjonalfjell Stetinden/Státtátjåhkkå i Tysfjorden. Fra og med 1.januar 2020 ligger nasjonalfjellet vårt i storkommunen nye Narvik, og Stetinden pryder det nye kommunevåpenet. Det følgende essayet av naturfilosofen Per Ingvar Haukeland utgjør ett av de mest inspirerende bidragene i festskriftet, og KULTURVERK får nå gleden av å publisere teksten i tre deler med tillatelse fra forfatteren. I likhet med Haukeland og Råd for øko-filosofi, håper vi i redaksjonen at teksten vil berike livet til leserne og bringe en dyp glede inn i deres opplevelse av de nære omgivelser. I programmet Naturfilosofen (NRK Ut i naturen 2010) får vi treffe familien Haukeland og bli med på en tur til Bryggefjell.

Av Per Ingvar Haukeland, økofilosof og friluftslivslærer ved Universitetet i Sørøst-Norge i Bø i Telemark.
Tegning av François Olislaeger. Foto: Kjell Brevik 

Det er tenkningen og det som den fører til i handling som har ført oss på villspor, drevet fram av naturvitenskapens kalde fornuft og modernismens avfortrylling av naturens sjel. Næss sa at naturvitenskapen favner bare virkelighetens abstrakte strukturer, mens det vi erfarer direkte og spontant, åpenbarer dets konkrete innhold.

Med bekken inn i naturen!

Å følge bekken er en fin veg inn i naturen. Jeg har ikke noe imot de brede stiene, de kan hjelpe meg med å klargjøre tankene, men om jeg virkelig vil komme innenfor naturens livspuls, da følger jeg naturens egne stier, som bekken, et skar i fjellsiden eller et dyretråkk. Da faller tenkningen fra elfenbenstårn inn i føtter og armer, og strekker seg oppmerksomt i en sanselig dans med det jeg møter. Vi må trå varsomt, for det gjelder livet.

Det at mennesket tenker på naturen som noe ”der ute”, har forårsaket et skille mellom menneske og natur i kulturen og i samfunnet. Problemene oppstår når vi handler som om vi er adskilt fra naturen, mens vi i virkeligheten ikke er det. Rachel Carson, som Næss kalte for dypøkologiens mor, viste i boka Den tause våren (1962) at når vi putter gift i jorda og i vannet, forgifter vi også oss selv. Filosofen Zapffe sa at det tragiske ved menneskets situasjon var at det som mennesket tar som sitt fremste fortrinn, intellektet, er blitt dets undergang. Han utviklet noe han kalte for biosofi, innsikt i de biologiske sammenhenger, der han betraktet det moderne mennesket som en snylter på annet liv.

Det er tenkningen og det som den fører til i handling som har ført oss på villspor, drevet fram av naturvitenskapens kalde fornuft og modernismens avfortrylling av naturens sjel. Næss sa at naturvitenskapen favner bare virkelighetens abstrakte strukturer, mens det vi erfarer direkte og spontant, åpenbarer dets konkrete innhold. Som Wergeland en gang sa: ”Berøv ikke landskapet fra dets smilende bekker!” At bekken skulle smile, avfeier naturvitenskapen som subjektivt nonsens. Naturen er objekt og bekken en del i maskineriet. Slik har den snevre vitenskaplige tenkemåte gjort vår livsverden fattigere. Dypøkologien går motsatt veg og åpner for at dype og spontane erfaringer kan gi innsikt i hvordan vi er del av og hører til en magisk livsvev der bekker smiler, trær grunner og fjell taler.

Klarer vi å åpne oss for det spontane og livsnære, slik vi ofte gjør når vi går utenom stien, kan det skje noe som beriker ditt liv. Hør bare hva Børli skriver om i fortellingen ”Morgenvandring” fra Med øks og lyre, der han vandrer til arbeidet i skogen tidlig en vakker vårdag:

”Ja – en slik skir blåklokke-morgen kan det skje du får oppleve en av disse sjeldne stundene da du liksom stiger ut av deg sjøl og går inn i all-livet. I slike øyeblikk av åpenbaring sanser du alle ting direkte – ikke noe navn, ikke noe skyggende ordbilde, står mellom deg og tingenes nakne egenliv. Ingenting er lenger som noe, du kan stryke sammenlikningene, analogiene – tingene er det de solfødt er, og du samtaler med dem på et stumt språk av duft og anelse. Du er inne i poesiens ordløse sfære, dit orddiktet aldri kan følge deg. Men det varer så kort, det driver over som en drøm, og du vakner igjen i en verden hvor inntrykkene alltid kaver omkring seg etter et ”som” – et registrerende bilde i erfaringsarkivet.” (s. 160–161)

En dag familien og jeg hastet rundt om i skogen for å plukke bær, oppdaget jeg til min gledelige forferdelse en maur som lå i sola henslengt på en barnål. Jeg dyttet borti den for å se om den var død, men den vridde seg brydd rundt og fortsatte å ligge. Da slo det meg. Her stresser vi rundt som maur for å plukke bøttene fulle av bær, og så ligger mauren og soler seg. Hva sier det oss? Det endte med at vi alle la oss ved siden av mauren og fikk nyte den vakre dagen som vi nesten ikke la merke til i vårt jag etter å nå målet om fulle bøtter. Galskap, ja vel, men det ble en fin, fin pause.

Om mennesket er en del av naturen, vil ikke da alt mennesket gjør, være naturlig? Men mennesket er noe mer: Det er også et kulturelt vesen som har evnen til å tenke om seg selv og naturen som noe adskilt. Det bygger så kart på kart på kart, slik at det ikke lenger kjenner igjen terrenget som sitt opphav i naturen. Kartene er oppfatninger, metaforer og bilder som genererer måter å tenke om terrenget (naturen) på, for eksempel ”naturen som maskin”, som da vil prege hvordan vi handler ovenfor den. Vi vil alltid behøve kart, men det finnes gode og dårlige kart. Det kartesiske, mekanistiske kartet er i min oppfatning ubrukelig om vi skal leve mer naturvennlig! Dypøkologien og økofilosofien gir oss alternative kart, som i større grad tar utgangspunkt i terrenget (væren).

Børli skrev ofte om spontane møter med andre medskapninger som i et jeg–du-forhold (med Martin Bubers begreper), og spesielt med trær som i diktet ”Treet” (fra Som rop ved elver, 1969):

Du og treet:

et søskenskap

djupt som jorda

[…]

Du står der i vårvinden

med øret presset mot

ru bark.

Og plutselig

vet du ikke om det er

du

som opplever treet

eller treet

deg.

Treet er som fjellet et viktig symbol i vår kulturarv, med Yggdrasil, Mesteren og tuntreet. Åpner vi oss for møtet med treet som vesen og venn, vil vi kunne oppdage hvordan det beriker oss. Børli elsket trær, samtidig som han var tømmerhogger – en av livets skjebneironier – men hva gjør man vel ikke for føda! Børli var en romantisk realist, eller en realistisk romantiker; lys og mørke, sorg og glede hører livsvegen til.

En måte å forstå forholdet mellom det abstrakte (ordbildene) og det konkrete (væren) på, er som forholdet mellom kart og terreng. Abstrakte strukturer er som mentale kart vi orienterer oss etter, mens virkelighetens konkrete innhold erfares spontant i terrenget. Vi kan, litt forenklet, snakke om terrenget som noe naturlig og kartet som noe kulturlig. Det er naturlig å snakke, men kulturlig hva vi sier. Det er naturlig å tenke, men kulturlig hva vi tenker. Om mennesket er en del av naturen, vil ikke da alt mennesket gjør, være naturlig? Men mennesket er noe mer: Det er også et kulturelt vesen som har evnen til å tenke om seg selv og naturen som noe adskilt. Det bygger så kart på kart på kart, slik at det ikke lenger kjenner igjen terrenget som sitt opphav i naturen. Kartene er oppfatninger, metaforer og bilder som genererer måter å tenke om terrenget (naturen) på, for eksempel ”naturen som maskin”, som da vil prege hvordan vi handler ovenfor den. Vi vil alltid behøve kart, men det finnes gode og dårlige kart. Det kartesiske, mekanistiske kartet er i min oppfatning ubrukelig om vi skal leve mer naturvennlig! Dypøkologien og økofilosofien gir oss alternative kart, som i større grad tar utgangspunkt i terrenget (væren). Et eksempel på dette er Næss sin Økosofi T (”T” for Tvergastein), hvor Selv-realisering er den mest grunnleggende norm. Han snakker ikke da om en ego-realisering, men knytter an til det han kaller for ”det økologiske Selvet”. ”Vi er så mye mer enn vi tror vi er”, sier Næss og oppfordrer oss til å være til stede i terrenget, i det spontane, for da åpner vi oss for det som reiser seg i krattskogen (for å komme tilbake til Børlis dikt). Om slike spontane møter er tuftet på en identifikasjonsprosess, der vi kjenner oss igjen i den andre, kan relasjonen bli en del av oss Selv. Slike indre forhold kan vi også ha til fjell, bekker, landskap og til kloden (Gaia) i sin helhet. Min venn, Gaia-vitenskapsmannen Stephan Harding, presenterer på en sjelfull måte i boken Animate Earth (Green Books, 2006) et spennende kart tuftet på en kombinasjon av vitenskap og dyp erfaring, hvor naturens sjel gjennomsyrer naturvitenskapen. For å utvikle mer naturvennlige kart (økofilosofier/økosofier) må vi ferdes mer oppmerksomt i naturen (terrenget), slik det rike friluftslivet med enkle midler viser oss, og vi må være mer oppmerksomme på hva som kommer til oss av typer av innsikt og kunnskap.

Ved en av de mange fossene langs bekken stopper jeg opp for å se og lytte. Vannet treffer en stein midt i bekken. Dråpene spretter lystig til siden og stråler fargerikt i sollyset. Det er litt av en ferd disse små dråpene har hatt og skal ha. Tenk å få være med dem. Herfra renner de med bekken nedover, forbi huset vårt og ut i den mektige Bøelva. Derfra er det videre mot Norsjø, gjennom slusene og ut på det åpne hav, hvor de møter vann fra alle verdens hav. Men ferden slutter ikke der. Sola løfter de nå langreiste dråpene forsiktig opp slik at de får seg en luftetur. De former skyer som seiler med vinden innover landet, og når skyene støter på Bryggefjell, daler de ned på fjellet som regn – og ferden er i gang igjen. Det er jo ikke de samme dråpene, men det synes likevel å være noe kjent med dem. Bekken er i seg selv et mangfoldig vesen, akkurat som meg. Dype møter mellom oss har gjort sitt til at vi er blitt en del av hverandres økologiske Selv. I diktet med den fine tittelen ”Har du lyttet til elvene om natta?” skriver Børli:

Lytter du lenge til elvene om natta,

lenge.

er det til slutt som om sjelen

gåtefullt minnes sin framtid.

Det er en stor innsikt bekken formidler, der tankene strømmer i noe tidløst og trangen til fikserte ordbilder vaskes ut. Vi trer inn i en væren av bevegelse, forandring og rytme, der du ser mer enn du ser, slik kulturøkologen David Abram utdyper mesterlig i Sansenes magi (Flux, 2005). I 2006 etablerte David Abram, sammen med Stephan Harding, Per Espen Stoknes og meg selv, Alliance for Wild Ethics (AWE, som på engelsk samtidig betyr ”ærefrykt”) i Innerdalen i Trollheimen, litt over 40 år etter Næss sitt opprop der. Vi ønsker å formidle at det er i naturen vi kjenner menneskenaturen best, at vi er og blir menneske i samspill med det mer-enn-menneskelige.

Ånto – et nedlagt småbruk i livets utkantstrøk

Livet på Ånto var et hardt liv, men såkalt ”fattigfolk” på slike plasser kunne ta seg tid til å rosemale bruksgjenstander, spille musikk og danse om kveldene og hygge seg med historier og skrøner. For selv om man er fattig, kan man føle seg rik, mens mange som i dag er svært rike, kan føle seg fattige. 

Jeg kommer til en bred hylle i fjellsiden under Bryggefjell, til den nedlagte husmannsplassen Ånto. Her bodde folk til langt inn i forrige århundre. De hadde ku, høner, geit og sau, men ingen penger til hest. Trengte de noe, som mel, salt og annet, bar de det på ryggen den lange og bratte vegen fra landhandleren på Oterholt. Nå er plassen øde og gjengrodd. Jeg setter meg innenfor steintuftene, tenner kaffebål der hvor grua en gang sto, mens jeg tenker på hvordan livet må ha vært her. Det var et tøft og hardt liv, spesielt på vinteren, og de måtte være nøysomme og avhengige av å ta godt vare på alt som naturen ga dem. De representerte en tradisjon og et folk som måtte spille på lag med naturen for å overleve. Nå er plassen gjengrodd og landhandelen på Oterholt blitt museum.

Børli forsto disse folkene. Han var en av dem. I Med øks og lyre skriver han følgende om denne nøysomheten hos plassfolket: ”Kan den lønne seg, denne småhakkingen? Nei – ikke etter en moderne lønnsomhetsberegning, den som i sine mest hårfine kalkyler er kommet til at det knapt nok lønner seg å leve i det hele tatt. Men folket her inne på skogsplassene bruker en annen verdiskala, — med en gradering som kan ta seg uforståelig ut for mennesker med vår glupske kravsmentalitet. [Plassfolket] går til arbeidet med stillferdig glede, de arbeider ikke bare for å leve, de lever mens de arbeider.” (s. 158)

Livet på Ånto var et hardt liv, men såkalt ”fattigfolk” på slike plasser kunne ta seg tid til å rosemale bruksgjenstander, spille musikk og danse om kveldene og hygge seg med historier og skrøner. For selv om man er fattig, kan man føle seg rik, mens mange som i dag er svært rike, kan føle seg fattige. Vår levestandard har økt enormt de siste 30–40 år, men livskvaliteten har ikke økt tilsvarende (Stoknes, 2007). Livskvalitet går utelukkende på hvordan man føler seg, ikke på hva man har. Et liv som på Ånto er ikke noe alternativ for de fleste av oss i dag, men det er i den væremåten og det naturkjennskapet disse plassfolkene hadde, likevel mye vi kan lære av. Børli skriver i diktet ”Sagt til en interessert leser”:

Neida, jeg skriver ikke om skogen

jeg er ett med skogen og naturen

som en organisk del av det hele.

Dikta mine gror villvokste opp av meg

lik geiterams og tiriltunge

over attgrodde åkrer

der harde, jordete hender

før høstet havre og potitter

og annen matnyttig grøde.

Jeg er et nedlagt småbruk i livets utkantstrøk.

Kvaløy og (snm) kom med knusende kritikk av det de kalte for ”Det avanserte konkurranse-industrielle samfunnet” (AKIS), som med sin kamp mot naturen hadde ødelagt innsikten i hvordan man kunne leve naturvennlig. Et alternativ til dette var et selvbergings- og livsnødvendighetssamfunn, noe Kvaløy Setreng fant inspirasjon til blant annet fra Nepal og senere Bhutan, men også fra det tradisjonelle norske bygdesamfunnet. AKIS er imidlertid blitt større og sterkere. Det er som et stort skip som går for full maskin inn i drivis fra en smeltende pol. Plutselig treffer det på et isfjell. Noen forsøker å finne ut av hvem som har skylden, andre diskuterer hva man skal gjøre under bygging av neste skip. Atter andre forsøker å tette hullet i skroget, mens et fåtall roper samtidig at skuta må snu for ikke å treffe flere isfjell. Kapteinen og mannskapet ser nok alvoret, men føler seg presset både på tid og penger, for å rekke fram. Hvor hen vet ingen, men farten bare øker og øker i samme kurs. Skuta treffer nye isfjell og er i ferd med å gå ned, og det er ikke livbåter til alle. Ennå sitter noen i baren med vann til knes, nipper til champagnen og ber folk ta det med ro, for skuta kan jo ikke synke! Som Ibsen sa i Vildanden: ”Tar du livsløgnen fra mennesket, tar du lykken fra det med det samme.”

Vi har kunnskapen og teknologien som skal til for å leve mer naturvennlig, men den individuelle og kollektive viljen uteblir, underlagt forbrukerkulturens makt. Vi er avhengige av systemer som er avhengig av vår avhengighet: ”Må ha det, bare må ha det!” Vi lever utenpå oss selv uten indre styring, og mistrives selv om vi har det urettferdig godt i global målestokk. Menneskenaturen er likevel slik at den har vanskelig for å reagere på en fare som oppfattes som ”langt borte”, men om øko- og klimakrisen skal kjennes på kroppen her i Norge, ja, da kan det være for sent å gjøre noe. Derfor må vi lete etter en annen kilde til endring, og det er her gleden, kjærligheten og vennskapet til naturen kommer inn. Men ikke bare til naturen, også til mennesker som bor andre steder og som virkelig kjenner klimakrisen på kroppen. Er det noe som er sterkere enn krisen, er det kjærligheten. Men hvordan skal vi bli glade i naturen eller hverandre, om vi ikke bruker tid sammen?

Del I

Relatert: 

Naturopplevelse er overlevelse

Arne Næss: Fremtidens tenkemåte

Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet

DYPØKOLOGIEN

Etter dypøkologi – en tredje bevegelse

I Ugleskog

Naturvern er som fred

Elvens hemmeligheter

«Det finnes ingen vei til naturvennlighet, naturvennlighet er veien!» Dette ordspråket er hentet fra Stetind-erklæringen som ble forfattet av Råd for øko-filosofi (Council for Eco-philosophy) og publisert i den rikholdige boka Arven og gleden – et festskrift til naturen i 2010. Festskriftet er en markering av økofilosofien og dens muligheter til å stake ut en naturnær kurs for framtida, men det er også en markering av Norges nasjonalfjell Stetinden/Státtátjåhkkå i Tysfjorden. Fra og med 1.januar 2020 ligger nasjonalfjellet vårt i storkommunen nye Narvik, og Stetinden pryder det nye kommunevåpenet. Det følgende essayet av naturfilosofen Per Ingvar Haukeland utgjør ett av de mest inspirerende bidragene i festskriftet, og KULTURVERK får nå gleden av å publisere teksten i tre deler med tillatelse fra forfatteren. I likhet med Haukeland og Råd for øko-filosofi, håper vi i redaksjonen at teksten vil berike livet til leserne og bringe en dyp glede inn i deres opplevelse av de nære omgivelser. I programmet Naturfilosofen (NRK Ut i naturen 2010) får vi treffe familien Haukeland og bli med på en tur til Bryggefjell.

Av Per Ingvar Haukeland, økofilosof og friluftslivslærer ved Universitetet i Sørøst-Norge i Bø i Telemark. Tegning: Sigmund Kvaløy Setreng (1934-2014). Foto: Kjell Brevik 

For å få den rette ydmykhet i møte med naturen, tror jeg vi trenger en fornyet sans for det hellige.

Når det gjelder vårt forhold til naturen, viser studier at det moderne mennesket bare bruker rundt 15 minutter i friluft hver dag, og da regnes tiden fra huset til bilen, fra bilen til kontordøra og tilbake. Det minner meg om noe Nansen skrev i DNTs årbok så tidlig som i 1921, og som også finnes blant stensilarkene jeg har tatt med:

”La oss, som en god venn av meg engang sa, tenke oss et vesen utenfor vår klode som sitter og ser ned på oss i en kikkert. Hva får han se? Noen små dyr, som lever på overflaten av denne kloden, og som for en stor del har klumpet seg sammen i noen kasser, som står i rekke og rad på forskjellige steder. I disse kassene lever de mesteparten av døgnet. Så smetter de ut av en, piler av sted langs de trange mellomrommene mellom kassene for så å smette inn i en ny. Der er de en stund, så ut og så tilbake til den første igjen. Og inne i disse kassene og i rommene mellom dem tilbringer de omtrent hele sitt liv. Når disse kassemenneskene skal søke atspredelse og nye inntrykk, så var det vel rimelig at de søkte bort fra dette livet og inn dit, hvor de opprinnelig hører hjemme: den store, frie natur.”

Dette passer like godt i dag. Her trengs det virkelig en storstilt satsing, i skole og i opplæring, med vekt på hvordan man kan leve mer naturvennlig der man er. Det er en lang veg å gå.

Min erfaring er at om skogeierne begynner å involvere seg mer direkte i sin egen skog, ikke bare fra skrivebordet men ved å være i skogen og bli kjent med den, så kan det øke trivselen, livskvaliteten og identiteten til stedet der de bor.

På veg til Ånto gikk jeg over et utilgjengelig snauhogstfelt med kvist og kvas. Slik behandler man skogen, som en åker. Ikke bare bryter det med naturens egne mønstre, det er til og med lite lønnsomt for mindre skogeiere og for skogentreprenøren. Prinsippet om at man skal overlate gården og skogen i samme forfatning til neste generasjon som man selv overtok den, er praktisk talt borte. Snauhogsten preger landskapsopplevelsen og stedsfølelsen for kommende generasjoner. Heldigvis finnes noen som har innsikt i hvordan man kan drive skogen på en naturvennlig og lønnsom måte, som bl.a. Øyvind Skar i Fyresdal. Han har et indre forhold til skogen og tar vare på den som seg selv. Mange føler de ikke har tid til eller de har ikke tenkt på eller mangler kunnskap om hvordan de skal drive skogen naturvennlig, men her går det an å få hjelp. Det er ennå mennesker, som Skar, som har kunnskapen, og flere virksomheter burde etableres som kan hjelpe skogeierne. Min erfaring er at om skogeierne begynner å involvere seg mer direkte i sin egen skog, ikke bare fra skrivebordet men ved å være i skogen og bli kjent med den, så kan det øke trivselen, livskvaliteten og identiteten til stedet der de bor. At skogen skjøttes på en naturvennlig måte, er også god klimapolitikk, for det kommer stadig mer informasjon om hvor viktige skogene i vår del av verden er for klimaet. Det er ikke bare å hugge ned og plante, det er på det beste en grunnøkologisk tilnærming. Vi trenger å gå dypere enn som så når det gjelder skog, klima og skjøtsel.

Tindens metafysikk – innsikt gjennom utsikt

Jeg drømmer meg bort på Ånto, bålet er sluknet og kaffekjelen er tom. Jeg drar videre innover gammalskogen i skaret opp mot Bryggefjell. Vannpytter er islagte, og krystallene fra nysnøen glitrer som stjernehimmel i lav ettermiddagssol. Jeg når toppen akkurat tidsnok til å få med meg en vakker, rødlig solnedgang. Toppunktet har som så mange andre steder en varde, men på Bryggefjelltoppen finnes også noe annet: en postkasse! I den er det en bok hvor man kan skrive navnet sitt. Et merkelig påfunn. Jeg trekker meg litt tilbake fra kassa, finner et sted i ly fra vinden, fortsatt med en fantastisk utsikt mot Lifjell i nord, Seljordsfjellene i vest, den brede Bøbygda og Gygrestolen i sør, og Norsjø og Sauheradfjellene i øst – alt en del av heimen.

Jeg er ikke for toppmanien i dagens fjellklatring, men opplever noe magisk og metafysisk med selve ”tinden”. Jeg tror at tinden symboliserer noe helt spesielt i menneskesjelen, en tørst etter ”å se alt”. Du klatrer opp på tinden for å komme ned i dypet av deg selv. Klatrelegenden Reinhold Messner, som klatret Everest alene i 1980 uten ekstra oksygen og bare med eget utstyr, beskriver formålet med klatring som en måte å utforske yttergrensene i sitt eget indre på. Han klatret i stupet av sin egen sjel og søker bakenfor den horisonten som er i han selv. Tørsten etter ”å se alt” driver en oppover, men fra toppen ser man en ny. Framtida er og blir åpen, og slik fortsetter ferden.

Tindens metafysikk handler om de grunnleggende spørsmål disse symbolske sidene ved tinden tar opp. I boken Det gode lange livs far peker ”fjelleren” Arne Næss på at det ikke er noe irrasjonelt med slike mytopoetiske oppfatninger av fjell. Han skriver:

”Skapende rasjonalisme og forskning er ikke mot myter og ritualer. Det har jo lenge vært klart at skapende forskere trenger mytiske forestillinger om virkeligheten for å få den nødvendige kraft til å leve opp til hva de ser med sitt indre øye.” (s. 7–8)

At professor Næss snakker om myter, ritualer og om å se med ”det indre øye”, er nok fremmed for mange, men Næss sitt forhold til Hallingskarvet var ikke ulikt det sherpaene hadde til Tseringma. Det var for ham et hellig fjell, som både hadde en fysisk og en symbolsk side. Han beskriver fjellet som ”konkret fysisk størrelse, som stein og ur og planter, dyr og mennesker” og som ”tilholdssted, hjemsted, symbol og det besjelte, personifiserte fjellet” (s. 8).

Mottoet i dypøkologien er ”et rikt liv med enkle midler”. Livsstilen dreier seg samtidig om nærhet til hverandre, til naturen og til leken. Næss sa at selv om livet ikke er noen lek, er det viktig å leke i livet.

Det er en innsikt som kommer fra utsikten, at det man ser med det blotte øye, åpner for det man ser med ”det indre øye”. Utsikten fra Tvergastein har preget den innsikt vi finner i Næss sin livsfilosofi og livsstil (jf. Næss & Haukeland, 1998). Det første som slår en med utsikten, er at man ser langt, og det langsiktige perspektivet er viktig i Næss sin tenkning. Tidlig i 1990-årene sa han at han var optimistisk på vegne av det 22. århundret, hvorpå noen trodde han hadde sagt feil, men han mente at vi må tenke langsiktig. Det vil gå nedover noen tiår i det 21. århundret, men så har han tro på at menneskene vil bruke sine intellektuelle evner på en måte som vil løse økokrisen og avslutte kriger en gang for alle. En annen side man ser i utsikten fra Tvergastein, er den åpne Hardangervidda. Dette finner vi igjen i Næss sin ”possibilisme”, at framtida er åpen og alt er mulig, også at kriger opphører og økokrisen løses. Bredden i utsikten finner vi igjen i Næss sitt fokus på pluralisme, at jo flere perspektiver vi bringer inn i en sak, jo dypere inn i sakens kjerne kommer vi. Et siste eksempel er kontrastene i landskapet, lys og mørke, varme og kulde. Går du ut av døra en strålende solskinnsdag, kan du gå inn noen timer etterpå i snøstorm. Dette finner vi i Næss sin (pyrrhoniske) skeptisisme, som er skeptisk, men åpen. Livsstilen på Tvergastein dreier seg om gleden over de enkle ting. Næss beskrev det slik: ”to bøtter vann gjør meg rik”, og når du har gått flere hundre meter ned til Tvergasteintjernet, med storm i vindkastene, hakket hull i isen og båret to bøtter vann som fryser på heimvegen inn i stua til te og suppe, da kjenner du deg rik. Mottoet i dypøkologien er ”et rikt liv med enkle midler”. Livsstilen dreier seg samtidig om nærhet til hverandre, til naturen og til leken. Næss sa at selv om livet ikke er noen lek, er det viktig å leke i livet.

Det er blitt kaldt på toppen, og jeg bestemmer meg for å dra ned til det vi kaller Isaksplass, der sønnen min Isak først fant kilden til bekken heime.

Måneskinn over Himmeljorden – gjenfortrylling av naturen

Når jeg ankommer Isaksplass, er det skumringstime. Jeg samler ved til bål. En stjerne kommer fram på himmelen. I horisonten dukker en fullmåne opp, henger der vakkert over tretoppene og lyser slik at trestammene kaster lange skygger innover skogen. Alt i skogen roer seg ned.

Ved tyribålet, når kaffekjelen godgjør seg, leser jeg med lys fra bål og måneskinn Børli-diktet ”Den Levende stillhet”:

Denne ly skogsstillheten

er alltid spunnet rundt

mjuk bevegelse, lågmælt lyd:

En fugl flytter seg på ei grein,

et ekorn, ei fjern barnestemme

 nede fra grenda. En stillhet

så levende, lyttende stor at

himmelen hører tankene dine.

Du sitter som i en skriftestol

med blått tak

og ingen vegger.

Når jeg skuer nordover på hvordan måneskinnet faller på Falkefjell og Jørundnatten på Lifjell, føler jeg at denne livgivende stillheten vekker noe dypt gledelig i meg; jeg føler at jeg har stille andakt med naturen som katedral, røyken fra tyribålet som den fineste røkelse, kaffen som altervin og bekkesus som altersang; ingen forstyrrende preken med vanskelige ordbilder, bare nærhet, tilstedeværen og deltakelse i den livgivende stillheten.

For å få den rette ydmykhet i møte med naturen, tror jeg vi trenger en fornyet sans for det hellige. Børli skriver i Tankestreif (s. 43): ”Det er farlig å ferdes bakenfor tingene, på nattsiden. Der, i skyggen av virkeligheten, blir det vanlige, rasjonalistiske menneske som et mørkredd barn. En slik vandring kan bare mystikeren og den troende makte.”

Naturreligionene ser på våre medskapninger som brødre og søstre, slik også Frans av Assisi gjorde.

Åpner vi oss for at våre medskapninger har sjel, og at det er noe av Gud i dem, vil de som søker å respektere og ære Gud forholde oss til dem på en helt annen måte, mer varsomt, ydmykt, med ærefrykt og respekt. Det kan bidra til det Næss, inspirert av Kant, kalte ”vakre handlinger”, der handlingen vokser fram av naturlig tilbøyelighet. Vi endrer vårt forhold til naturen, ikke fordi vi må, men fordi vil vil.

Under arbeidet med Livsfilosofi-boka på Tvergastein snakket Næss og jeg inngående om Spinozas gudsbegrep. Jeg kjente igjen dette fra min kvekertilhørighet; Spinoza hadde kvekere i sin nære vennekrets. Han forbinder Gud til det skapende (natura naturans) i naturens fysiske uttrykk (natura naturata), et panenteistisk syn. Som kvekerne mener Spinoza at det er noe av Gud i naturen, det vil si det av Guds attributter (tenkning og utstrekning) som vi kan kjenne til. En av de første kvekere, William Penn, som etablerte Pennsylvania med full religionsfrihet, sa i 1693: ”Hvordan kan mennesket finne samvittighet til å misbruke naturen, mens Skaperen ser dem rett i ansiktet, i alt og i alle deler av den?”

Også når kvekeren Irving Stowe bidro til etableringen av Greenpeace i 1971, var det for å fremme en ydmykhet ovenfor ”det av Gud i alt levende”.

Jeg har forsøkt en gjenfortrylling av naturen under begrepet Himmeljorden, inspirert av den vakre sangen Änglamarken av Evert Taube (jf. også Haukeland, 2008; 2009). Sangen ble skrevet til miljøfilmen Äppelkriget fra 1971, og han brukte den i sitt engasjement for å bevare Vindelälvvassdraget fra å bli utbygd:

”Låt sista älven som brusar i vår natur,

brusa alltjämt mellan fjällar och gran och fur!”

Himlajorden eller Himmeljorden er for meg et uttrykk for ”naturens sjel”, for helheten av en åndelig (Himmelen) og en fysisk (Jorden) side. Disse har blitt skilt ad på abstraksjonens alter, som med natur og kultur, og nå er behovet aldri vært større for å forstå hvordan de i den konkrete virkeligheten henger sammen. Åpner vi oss for at våre medskapninger har sjel, og at det er noe av Gud i dem, vil de som søker å respektere og ære Gud forholde oss til dem på en helt annen måte, mer varsomt, ydmykt, med ærefrykt og respekt. Det kan bidra til det Næss, inspirert av Kant, kalte ”vakre handlinger”, der handlingen vokser fram av naturlig tilbøyelighet. Vi endrer vårt forhold til naturen, ikke fordi vi må, men fordi vil vil.

Helt konkret er Himmeljorden et symbol på den sammenhengen vi ser med det blotte og det indre øyet. Det himmelske er nærmere oss enn vi tror. Det er i lufta. Det som opprettholder livet vårt, er verken i oss eller utenfor oss. Prøv bare å holde pusten og se hvor lenge du kan holde på livet. Vi er i lufta, slik lufta er i oss. Ordet ”ånd” er nært forbundet med ”pust” og ”luft”, og som vi ikke ser vinden utenom det den rører ved, slik kan det også være med ånden. Børli skriver i (Solregn):

Snur du øret mot vinden

og lytter med hele ditt hjerte,

da hører du granngivelig

Gud puste

Og i Poeten og skogen:

Når skogen mumler omkring deg

 og kveldsvinden synker hviskende inn i solfallet,

 da er liksom alt sagt

Noen gnister reiser seg fra bålet og blir ett med stjernene. Det er natt over Himmeljorden, På tide å finne fram soveposen.

Den dype gleden langs heimvegen

Neste dag våkner jeg til sol og rim på soveposen. Jeg setter meg opp og tenner et bål med kvister jeg har lagt klar kvelden i forvegen, og snart lukter det nykokt kaffe. Jeg lener meg opp mot treet som har våkt over meg med sine store grener i natt, og tenker på alt som har skjedd dagen før. Bikkjene ligger fortsatt i en krøll og drar seg. Jeg kjenner meg inderlig glad og takknemlig her jeg sitter. Utfordringen er å bevare denne stemningen og atmosfæren inn i hverdagen.

Den dype gleden i naturen heime vokser ut av livets egenverdier, en vakker måneskinnsnatt på Isaksplass. Det er ofte i det enkle og nære at det store kan skje. Det har med trivsel å gjøre, noe som knytter seg til hvordan man føler livet der man er.

Men heimvegen er ikke bare tilbake til hverdagen. Det er en veg heim til meg Selv, til det relasjonelle Selvet. Utvikler vi et inderlig forhold til naturen på stedet der vi er, lar vi det bli en del av oss Selv, og vi vil ta vare på det slik vi tar vare på oss Selv.

Den dype gleden i naturen heime er når vi lever i tråd med oss Selv og med det skapende i oss, som knytter oss til det skapende i naturen. Når vi lever i samsvar med de dypere verdier i vårt indre, som taler til oss om hvem vi er, også som et relasjonelt vesen. Styrken i forandringen måles av de sosiale båndene, for sammen er vi sterkere enn hva den enkelte klarer. Vi er et flokkdyr.

Den dype gleden i naturen heime vokser ut av livets egenverdier, en vakker måneskinnsnatt på Isaksplass. Det er ofte i det enkle og nære at det store kan skje. Det har med trivsel å gjøre, noe som knytter seg til hvordan man føler livet der man er.

Etter å ha trasket langsomt nedover langs bekken kommer jeg til indianertipien som ungene og jeg har laget på høyden bakenfor huset. Jeg skuer ned mot bekken hvor jeg hører barnerop og lek. Der er ungene alt i full gang med barkebåtene, og kjøttmeisen flyr att og fram til fuglematen. Jeg smiler, føler meg levende, glad – heime.

Du rusler gjennom skogen,

med sol på hendene dine

som varmen av blyge kjærtegn.

Da trår du på en kongle på stien,

kjenner det mjuke trykket av den

gjennom sålen på skoen din.

En liten hendelse, så liten at

den nesten er ingenting.

Men vær hos den

med hele ditt menneske.

For det hender deg på Jorden dette.

Du lever. Lever.

 (Fra Hans Børli: Du lever)

Del I og Del II

Litteratur

Abram. D. 2005. Sansenes Magi: Å se mer enn du ser (The Spell of the sensuous: Perception and language in a more-than-human world). Oslo: Flux forlag.

Glasser, H. & Drengson, A. (red.). 2005. The selected works of Arne Naess, Vol. 10 (Deep ecology of wisdom: explorations in unities of nature and cultures). Dordrecht: Springer.

Harding, S. 2006. Animate Earth: Science, intuition and Gaia. UK: Sciencewriters.

Haukeland, P.I. (2009). Himmeljorden: Om det av Gud i Naturen – et dybdeøkologisk kvekervitnesbyrd. [Stavanger:] Kvekerforlaget.

Kvaløy, S. (2002). To økofilosofer i Norge. Norsk filosofisk tidsskrift, 1–2.

Norberg-Schulz, C. (1980). Genius Loci, Towards a Phenomenology of Architecture. New York: Rizzoli.

Næss, A og Haukeland, P. I. (red.). 2008. Dyp Glede: Inn i dypøkologien. Oslo: Flux forlag.

Næss, A. med Haukeland, P.I. (1998). Livsfilosofi: Et personlig bidrag om følelser og fornuft. Oslo: Universitetsforlaget.

Stoknes, P.E. (2007). Sjel og penger. Oslo: Flux forlag.

Relatert: 

Naturopplevelse er overlevelse

Arne Næss: Fremtidens tenkemåte

Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet

DYPØKOLOGIEN

Etter dypøkologi – en tredje bevegelse

I Ugleskog

Naturvern er som fred

Elvens hemmeligheter

«Joker» og «The Lighthouse» er to filmer fra 2019 som antakelig vil bli husket av ettertiden. Begge har på sine vis ikke bare flerret Hollywoods konvensjoner. De har utvidet rommet og fornyet (eller til dels gjenoppdaget?) filmspråket, samt gått inn i materier de fleste ikke våger å røre med ildtang. Der «Joker» tilbyr katarsis, skinner «The Lighthouse» som en ren åpenbaring. Begge har klart å ryste og filleriste et ellers blasert publikum. Lik boksåpnere trenger disse filmene igjennom hermetikk. Og ut tyter vårt mørkeste potensial.

Av Magne Stolpnessæter, redaksjonsmedlem i KULTURVERK

Normoppløsningen og desintegrasjonen virker komplett. Problemet til Arthur er ikke akkurat for mange intime forbindelser. En kan knapt komme lenger unna det sosiale bålet enn ham. De fleste ville ha frosset ihjel for lengst. Vender man ikke volden utover, gjør man det innover. Suicidale tanker får god grobunn i slike omgivelser.

«The most merciful thing in the world, I think, is the inability of the human mind to correlate all its contents. We live on a placid island of ignorance in the midst of black seas of infinity, and it was not meant that we should voyage far. The sciences, each straining in its own direction, have hitherto harmed us little; but some day the piecing together of dissociated knowledge will open up such terryfying vistas of reality, and our frightful position therin, that we shall either go mad from the revelation or flee from the light into the peace and safety of a new dark age.»

– H.P. Lovecraft

Dype filmer som samtidig lykkes med publikumsfrieri er relativt sjeldne. Men det har både «Joker» og «The Lighthouse» oppnådd. Begge med sine distinkte budskap, selv om de fleste søker dem for underholdningas skyld. La oss starte med (bakgrunns)historien som ligger nærmest oss i tid: «Joker».

Hvem er Batmans Nemesis og «onde tvilling» Joker? I utgangspunktet en mye mindre formidabel skikkelse enn man skulle tro. Særlig når vi møter ham i en lurvete Gotham City anno 1981. Litt stusslig og stakkarslig i sin framtoning kan en vel si. Men med uante krefter som bare ventet på sin voldsomme forløsning. Arthur Fleck var en yrkesklovn som slet med å få endene til å møtes. Og som har en ukontrollerbar, patologisk latter.

Dette er fortellingen de liberale kritikerne i USA elsker å hate. Den løsriver seg fra Hollywoods normer de siste 20 årene i sitt brudd med den imaginære idyll. For «Joker» dreier seg om samfunnets VIRKELIGE problemer. Og er dermed et medium tidsånden speiler seg i. Derfor har også filmen blitt en formidabel suksess verden over.

Arthur har kun noen tynnslitte bånd til storsamfunnet. Via den høyst usikre arbeidsplassen, den underbetalte sosialarbeideren han jevnlig møter og TV-en i stua til hans hjemmeværende mor. Et sosialt havari i det opprørte havet av fremmedgjorte individer. Utsatt for blind vold og sadistisk hån. Selvbildet blir skamslått flere ganger. Tillit finnes ikke. Arthur lærer (på den harde måten) at det holder ikke å være høflig og snill for å bli akseptert.

Normoppløsningen og desintegrasjonen virker komplett. Problemet til Arthur er ikke akkurat for mange intime forbindelser. En kan knapt komme lenger unna det sosiale bålet enn ham. De fleste ville ha frosset ihjel for lengst. Vender man ikke volden utover, gjør man det innover. Suicidale tanker får god grobunn i slike omgivelser.

Gapet mellom de som har og ikke har, de etablerte og de marginale øker underveis. Særlig når de sosiale kuttene og innstrammingene blir vedtatt. En slags førkrigsstemning senker seg over byen. Arthur synes å være uvitende om at han nærer en kommende storm. Vi følger mannen ned i undergangen med identitetskrise og diverse psykoselidelser som følgesvenner. Til han stiger opp som Joker, den anonyme mobbens frelserskikkelse. Den fremste blant «likemenn» i infernoet. En anarkisk majestet.

At filmens plot legges til 1981 virker mest som kamuflasje, for den handler egentlig om vår tid. For 1981 var ved nyliberalismens daggry. Lite minner om den grenseløse optimismen og amerikanske drømmen i Reagan-epoken. Den bunnløse pessimismen har mer til felles med visse grunnstemninger i overgangen til dette tiåret. Altså i nyliberalismens skumringsstund.

Og ikke uventet har Joker terget på seg de kulturelle portvokterne. Dette er fortellingen de liberale kritikerne i USA elsker å hate. Den løsriver seg fra Hollywoods normer de siste 20 årene i sitt brudd med den imaginære idyll. For «Joker» dreier seg om samfunnets VIRKELIGE problemer. Og er dermed et medium tidsånden speiler seg i. Derfor har også filmen blitt en formidabel suksess verden over.

Ferden fra en utstøtt drosjesjåfør i samfunnets randsone til den nedlatende talkshow-verten (og portvokteren) Murray Franklin sier også litt om de Niros egen klassereise. I «Joker» ender han opp som selve inkarnasjonen av etablissementet. I sin skjermede overklasse-boble, på (tilsynelatende) trygg avstand fra mannen i gata. Gitt de siste årenes utvikling, kan man egentlig skille mellom Murray Franklin og virkelighetens Robert de Niro?

«Joker» markerer også et gjennombrudd hos regissør Todd Philips. Inspirasjonen hentes hovedsakelig fra de to Scorsese-filmene «Taxi Driver» (1976) og «King of Comedy» (1982). Robert de Niro innehar hovedrollen i begge disse forgjengerne. Og på et vis sluttes også ringen for den garvede skuespilleren.

Ferden fra en utstøtt drosjesjåfør i samfunnets randsone til den nedlatende talkshow-verten (og portvokteren) Murray Franklin sier også litt om de Niros egen klassereise. I «Joker» ender han opp som selve inkarnasjonen av etablissementet. I sin skjermede overklasse-boble, på (tilsynelatende) trygg avstand fra mannen i gata. Gitt de siste årenes utvikling, kan man egentlig skille mellom Murray Franklin og virkelighetens Robert de Niro?

Joaquin Phoenix har derimot vokst i bredden. På starten av dette millenniet fylte han rollen som den tyranniske keiseren Commodus i «Gladiator» (2000). I den dystopiske framtidsvisjonen «Her» (2013) viste han den digitale teknologiens avgrunnspotensial. Med Joker når han sitt (foreløpige?) klimaks. Inntil nylig mente de fleste at ingen ville overgå Heath Ledgers tolkning av Joker. Men her sprenger Phoenix yttergrensene for hva man trodde var mulig.

I likhet med «Joker», berører «The Lighthouse» ubehaget i kulturen. Filmene utfyller hverandre. Hvor «Joker» er et psykologisk og sosiologisk mesterverk, tar «The Lighthouse» oss med til et enda dypere metafysisk plan. Og sånn sett virker den også mer ufarlig for dagens portvoktere. «Joker» er egentlig ikke så veldig mystisk, utover uvissheten om Jokers biologiske opphav. «The Lighthouse» på sin side, skaper flere spørsmål enn den ønsker å besvare.

Vær og vind dikterer eksistensvilkårene. Kontakt med verden forøvrig blir fort vilkårlig.  Når to personer i en asymmetrisk relasjon ikke kan unnslippe hverandres karslige selskap på den lille øya, blir resultatet klaustrofobi. Det stormfulle havet nærer i tillegg en angst for det enorme, åpne rom.

I sin gjennombruddsfilm spinner regissør Robert Eggers videre på sitt favoritt-tema: folklore fra New England. Altså den delen av Nord-Amerika «hvor den hvite mann har bodd lenge nok til at spøkelser finnes», som han selv sier. Skrekk og gru vektlegges. Filmens tittel hentet Eggers fra en fortelling Edgar Allan Poe såvidt rakk å starte på før han døde. Herman Melville, Samuel Taylor Coleridge og Robert Louis Stevenson er øvrige inspirasjonskilder. Innflytelsen fra H.P. Lovecraft skinner også tydelig igjennom her. Særlig i møte med det monstrøse.

Flere av regissørens filmatiske inspirasjoner har imidlertid gått anmelderne hus forbi. For her snakker vi om en (relativt ung) mann med en stor referanseramme. Han kjenner virkelig skrekkens klassikere. Deriblant den monumentale «Possession» (1981) av Andrzej Zulawski, en av regissørens favorittfilmer. Noe Eggers nevner i en obskur Reddit-tråd. Enhver som har sett «Possession» kan ikke unngå å legge merke til slike kryssreferanser.

«The Lighthouse» skiller seg ut i flere henseende, deriblant rent teknisk. Hadde ikke filmen vært i svart-hvitt, ville den neppe hatt samme emosjonelle virkning. Filmet med 35 mm gjennom linser fra 1930-årene og med ortokromatisk estetikk lik fotografier fra 1800-tallet, blir «The Lighthouse» en troverdig tidsmaskin. Nesten som å se smalfilm fra før 1950, unntatt spesialeffektene.

Et annet område hvor filmens arkaiske elementer styrker tidskolorittens troverdighet, er talespråket. Eggers har gjort et grundig forarbeid i forsøket på å gjenskape dialektene fra det 19.århundrets New England og Canada. Noe skuespillerne Willem Dafoe og Robert Pattinson følger opp.

Fortellingen er lagt til 1890-årenes New England. Vi følger Ephraim Winslow – spilt av Pattinson – til en øde øy i havgapet, hvor han avløser den forrige fyrvokteren. Hva slags liv ønsker han å flykte fra når han søker seg til et slikt gudsforlatt sted? Samværet med den overordnede Thomas Wake – spilt av Dafoe – setter nervene på prøve. Den unge Ephraim blir raskt underkuet av den gamle og sterkt alkoholiserte sjøulken. Thomas betyr forøvrig «tvilling», noe som viser seg megetsigende etterhvert.

Tilværelsen rakner enda mer etter at Thomas påkaller havgudene Neptuns og Tritons vrede. Retrettmulighetene innskrenkes drastisk. Men Ephraim vil ha svar. Slik Prometeus stjal ild fra gudene, søker Ephraim å frarøve fyret dets ultimate hemmelighet. Hva skjuler seg der?

Ephraim og Thomas har kun hverandre der ute. Den enes overlevelse avhenger av den andre. Forsyninger utenfra kan man heller ikke ta for gitt. Vær og vind dikterer eksistensvilkårene. Kontakt med verden forøvrig blir fort vilkårlig.  Når to personer i en asymmetrisk relasjon ikke kan unnslippe hverandres karslige selskap på den lille øya, blir resultatet klaustrofobi. Det stormfulle havet nærer i tillegg en angst for det enorme, åpne rom.

Larmen fra tåkelurens dampmaskin finner sin parallell i Ephraims mentale trykkoker. Hans seksuelle frustrasjon tårner seg opp lik det fallos-aktige fyret. Og havfrue-talismanen kanaliserer hans libido inn i sjelens mørkeste territorier. Bedre blir det ikke av at gamlingen Thomas nekter ham adgang til det aller helligste: nemlig fyrlykta. Forbudne frukter frister mest. Og høyt henger de.

Utover infernalske sjøfugler, er Ephraim og Thomas alene der? Ephraim begynner å tvile på sine egne sanser og forstand. Hører han virkelig sirenesang? Tilværelsen rakner enda mer etter at Thomas påkaller havgudene Neptuns og Tritons vrede. Retrettmulighetene innskrenkes drastisk. Men Ephraim vil ha svar. Slik Prometeus stjal ild fra gudene, søker Ephraim å frarøve fyret dets ultimate hemmelighet. Hva skjuler seg der? Uten å si noe mer: klimakset er iallfall opprivende og episk.

Relatert

Jegeren

Hva er neoliberalisme?

Melancholia – Verdens undergang og hvem bryr seg egentlig?

Den spekulative vendingen

Greske heroer og deres kult

Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami