KULTURVERK publiserer i samarbeid med John Michael Greer en serie på fem artikler, der han på en underholdende og pedagogisk måte viser hvordan det finnes et erkjennelsesmessig samsvar mellom noen av de eldste nedtegnede menneskelige innsikter i tilværelsens innerste natur og det univers våre mest ambisiøse, moderne naturvitenskaper beskriver, med spesielt den tyske filosofen Arthur Schopenhauers arbeid som dialektisk sparringspartner. Artikkelserien har som mål å bidra til et gjennomgripende og nødvendig skifte i vår kulturs virkelighets- og selvforståelse i en tid der den vitenskapelige materialismen har spilt fallitt som basis for en grunnleggende bærekraftig fremtid.

Presentert og oversatt til norsk av Achsel Ford, bilde øverst av Robert ParkeHarrison

«I likhet med de fleste andre begivenheter i den menneskelige sfære, var fallet i filosofiens status i moderne tid fullstendig uunngåelig; som for offeret i kriminalromanen – som ble skutt, kvalt, knivstukket, forgiftet, banket i skallen med et blyrør og deretter kastet ut fra en bro for å drukne, var det flere dødsårsaker involvert enn situasjonen krevde.»

«Erkjennelsen av at vilkårene for menneskelig viten har absolutte grenser, og at noen absolutt sannhet om det meste ikke er tilgjengelig for oss.»

I våre dager kan det være lett å glemme at for ikke stort mer enn et halvt århundre siden, var filosofi noe man kunne lese om i vanlige, populære tidsskrifter og den mer seriøse delen av dagspressen. Den eksistensialistiske filosofen Jean-Paul Sartre var en internasjonal kjendis; den posthume utgivelsen av Pierre Teilhard de Chardins Le Phenomenon Humaine (den engelske oversettelsen ble, typisk nok, kalt The Phenomenon of Man) skapte mye virak i mediene og fikk bred dekning; billigbokforlagene ga ut paperbackutgaver av de store filosofiske skriftene fra Platon og frem til Nietzsche og forbi, og det gikk an å tjene penger på dette.

Selv om filosofien aldri var en del av den kulturelle hovedstrømmen, fantes det noe av den samme typen dedikerte tilhengermiljøer for den, som det gjorde rundt avantgarde-jazzen, enn si science fiction-litteraturen. På et hvilket som helst cocktailparty av en viss størrelse, var sannsynligheten ganske stor for å treffe på noen som var filosofiinteresserte, og hvis man visste hvor man skulle gå, kunne man i en hvilken som helst storby – eller en hvilken som helst høyskole-/ universitetsby der man anså seg som representanter for den intellektuelle kulturen – finne minst en bar, bokhandel eller nattkafé der filosofiens nerder hang og snakket dypt og alvorlig langt ut i de små timer om Kant eller Kierkegaard. Dessuten hadde dette nivået av interesse for emnet da vært ganske vanlig i den vestlige verden i svært lang tid.

Vi har beveget oss et godt stykke siden den gang, og ikke i en spesielt gunstig retning. Nå for tiden, hvis man hører snakk om filosofi i media, er det mest sannsynlig en vitenskapelig materialist, type Neil deGrasse Tyson, som lirer av seg sine tirader om hvordan all filosofi bare er tullball. Enkelttilfeller av mer seriøse filosofiske utlegninger får fremdeles av og til en side eller to i New York Review of Books, men den allmenne interessen for emnet har forduftet – og mer enn forduftet: Den form for insisterende kunnskapsløshet om filosofi som utvises av Tyson og hans mange likesinnede er blitt like utbredt i de skravlende klasser som en forstilt interesse for temaet var for femti år siden.

I likhet med de fleste andre begivenheter i den menneskelige sfære, var fallet i filosofiens status i moderne tid fullstendig uunngåelig; som for offeret i kriminalromanen – som ble skutt, kvalt, knivstukket, forgiftet, banket i skallen med et blyrør og deretter kastet ut fra en bro for å drukne, var det flere dødsårsaker involvert enn situasjonen krevde.

En del av problemet var utvilsomt den eksplosive veksten i akademisk industri i USA og andre steder i andre halvdel av det tjuende århundre. I en tid da enhver statlig høyskole ønsket å bli et universitet, og ethvert statsuniversitet drømte om å konkurrere i Ivy League (amerikanske eliteuniversiteter, oversetters anm.), var et filosofisk fakultet et viktig statussymbol. Den resulterende økte utbredelsen av fagfeltet medførte ikke nødvendigvis en tilsvarende økning i antall genuine filosofer, men det som er sikkert er at det medførte transformasjonen av universitetsansatte filosofiprofessorer til en profesjonell kaste som, slik denne typen faglige kaster gjerne gjør, forsvarer sin status ved å praktisere en ugjennomtrengelig sjargong og ignorere eller avvise ethvert forsøk på deltakelse fra noen utenfor sin stadig mer hermetisk lukkede krets.

En annen faktor var fremveksten av den svært stridbare vitenskapelige materialismen, eksemplifisert, som nevnt tidligere, ved Neil deGrasse Tyson. Vitenskapelig metode er i seg selv filosofisk nøytral – det er mulig å praktisere vitenskap fra omtrent ethvert filosofisk ståsted man kan tenke seg – men den sentrale tesen i vitenskapelig materialisme, den dogmatiske påstand at kun det kan eksistere som kan undersøkes ved hjelp av vitenskapelig metode og forklares ved bruk av gjeldende vitenskapelige teorier, baserer seg på ugjennomtenkte, impulspregede metafysiske postulater som ble grundig motbevist av filosofer for mer enn to århundrer siden (vi kommer tilbake til disse postulatene og problemene med dem senere).

Når den vitenskapelige materialismen ble dominerende innen akademia, beseglet det slik sett filosofiens skjebne.

Det var også mange andre faktorer, de fleste av dem har ikke mer å gjøre med filosofi som sådan enn de nettopp nevnte. Filosofien bærer imidlertid selv noe av ansvaret for sin egen tilbakegang. Fra begynnelsen av det syttende århundre og fremover, med et kritisk punkt i det nittende, kom vestlig filosofi til et avgjørende veiskille – et veiskille andre kulturers filosofiske tradisjoner hadde stått ved lenge før, med tilsvarende konsekvenser – og stort sett valgte filosofene såvel som deres følgere en vei som førte til dens nåværende tilværelse i mørke. Det valget er ikke uopprettelig, og det er mye å vinne ved å reversere det, men det vil komme til å kreve stor intellektuell innsats og vilje til å kvitte seg med noen svært populære favorittkjepphester skal man nøste seg tilbake til feilvalget som ble gjort og gjøre om på det.

«Se gjennom vinduet, og du ser verden; se på vinduet, og du ser mediet du ser verden gjennom – for da kanskje å oppdage at noe av det du ved første øyekast trodde befant seg ute i verden, faktisk egentlig satt fast på vindusglasset hele tiden.»

Som en hjelp til å forstå det som videre følger, kan en konkret metafor være nyttig:

Hvis du befinner deg på et sted der det er vinduer i nærheten, særlig hvis vinduene ikke er spesielt rene, still deg foran et vindu og betrakt utsikten gjennom det. Så, etter å ha gjort det i et minutt eller to, endrer du fokus og ser på vinduet en stund i stedet for gjennom det, slik at du aner den svake fargetonen i glasset og ser det som måtte være av støv eller smuss på det. Gjenta prosessen et par ganger til du har helt klart for deg skiftet jeg mener: Se gjennom vinduet, og du ser verden; se på vinduet, og du ser mediet du ser verden gjennom – for da kanskje å oppdage at noe av det du ved første øyekast trodde befant seg ute i verden, faktisk egentlig satt fast på vindusglasset hele tiden.

Dette var i praksis den store forandringen som begynte i det syttende århundre, og som rystet vestlig filosofis grunnvoller. Frem til det tidspunktet tok de fleste filosofer i den vestlige verden utgangspunkt i et sett av ikke-nærmere begrunnede forutsetninger om hva som var sant, og brukte så en verktøykasse av logikk og bevisførsel for å gå fra disse forutsetningene til en mer eller mindre komplett verdensbeskrivelse. De holdt på med det filosofer kaller metafysikk: Undersøkelse av eksistensens grunnprinsipper. Dette er alle filosofiske tradisjoners fokus i sitt tidlige stadium, før de forvirrende resultatene av de metafysiske undersøkelsene tvinger fokus over fra “hva eksisterer?” til “hvordan vet vi hva som eksisterer?”

Metafysikken leder da til epistemologi: Undersøkelsen av hva mennesket er i stand til å vite.

«Den samme refokuseringen begynte i den moderne verden med Rene Descartes, berømt for å forsøke å starte sin filosofiske granskning med å tvile på alt. Det er ganske mye lettere sagt enn gjort, skulle det vise seg, og for et moderne blikk er Descartes’ tekster gjennomhullet av ikke-nærmere begrunnede antakelser, men første forsøk var nå gjort, og flere skulle følge.»

Denne forskyvningen av fokus skjedde i gresk filosofi rundt det fjerde århundre før vår tidsregning, i indisk filosofi rundt tiende århundre fvt, og i kinesisk filosofi litt tidligere enn i Hellas. Hver gang fant filosofer som hadde vært opptatt med å konstruere elegante forklaringer på verden basert på en rekke ikke-nærmere begrunnede, kulturelt betingede antakelser, seg stilt overfor vanskelige spørsmål om gyldigheten av disse antakelsene. For å holde oss til metaforen fra tidligere, kom de med allverdens uttalelser om hva de så gjennom vinduet, men oppdaget så plutselig at fargene de hadde tilskrevet verden, ble bidratt delvis til av vindusglasset og støvet på det, den digre, mørke greia som syntes å bevege seg målrettet over himmelen var faktisk en bille som spaserte på utsiden av vinduet, og så videre.

Den samme refokuseringen begynte i den moderne verden med Rene Descartes, berømt for å forsøke å starte sin filosofiske granskning med å tvile på alt. Det er ganske mye lettere sagt enn gjort, skulle det vise seg, og for et moderne blikk er Descartes’ tekster gjennomhullet av ikke-nærmere begrunnede antakelser, men første forsøk var nå gjort, og flere skulle følge. En trio av epistemologer fra de britiske øyer – John Locke, George Berkeley og David Hume, stormet inn der Descartes vegret seg, og demonstrerte hvordan utsikten fra vinduet hadde mye mer å gjøre med vindusglasset enn med verden utenfor. Det siste skrittet i prosessen ble tatt av den tyske filosofen Immanuel Kant, som underkastet menneskelig sansebasert og rasjonell viten en ubarmhjertig granskning, og viste at det meste av det vi tenker på som “der ute”, inkludert tilsynelatende harde realiteter som tid og rom, egentlig er virkninger av prosessene vi oppfatter ting gjennom.

«Når du ser på kaffekoppen, ser du ikke passivt koppen som den eksisterer, du representerer aktivt – bokstavelig talt re-presenterer – et bilde av koppen i bevisstheten din.»

 

Betrakt et objekt i nærheten, la oss si en kaffekopp. Du opplever koppen som noe konkret og reélt, utenfor deg selv: Du ser den, du vet at du kan strekke deg etter den og løfte den opp, og i den grad du merker prosessene gjennom hvilke du oppfatter den, opplever du disse som helt passive; et gjennomsiktig vindu mot en objektiv, ekstern virkelighet. Det er normalt, og det er gode, praktiske grunner til at vi vanligvis opplever verden på den måten, men det er ikke hva som faktisk foregår.

Det som foregår, er at en tynn strøm av visuell informasjon tilflyter hjernen din i form av korte, fragmentariske glimt av farge og form. Hjernen setter dem sammen til det mentale bildet av kaffekoppen ved hjelp av dine minner om denne og andre kaffekopper, og en rekke andre ting som tilsammen utgjør en mal disse glimtene kan arrangeres over. Arthur Schopenhauer, som vi skal snakke mye om videre fremover, ga prosessen vi diskuterer det praktiske navnet “representasjon”. Når du ser på kaffekoppen, ser du ikke passivt koppen som den eksisterer, du representerer aktivt – bokstavelig talt re-presenterer – et bilde av koppen i bevisstheten din.

I visse, spesielle situasjoner kan man bevisst oppleve representasjonen mens den foregår. Hvis du noen gang har våknet opp i et ukjent rom om natten, og noen sekunder har gått før de mørke, ukjente figurene rundt deg endelig ble til vanlige møbler, har du hatt en av disse opplevelsene. En annen oppstår av den typen optisk illusjon som kan sees som to forskjellige ting. Med litt øvelse kan man svitsje fra en måte å se illusjonen på til en annen, og iaktta prosessen med representasjon mens den skjer.

Det som gjør denne erkjennelsen så utfordrende, er at det er ganske enkelt å bevise at koppen slik vi representerer den, har svært lite felles med koppen slik den eksisterer “der ute.” Man kan bevise dette ved hjelp av vitenskap: Koppen “der ute” består, ifølge de bevisene fysikernes nitidige arbeide har fremskaffet, av en komplisert matrise av kvantesannsynlighetsfelt og krusninger på rom-tiden, som våre sanser systematisk misoppfatter som et konkret objekt med en viss farge, overflatestruktur, og så videre. Man kan også bevise dette, har det vist seg, gjennom ren vedvarende, dyp introspeksjon – det var slik indiske filosofer kom frem til det på den tiden Vedānta’en ble skrevet – og man kan også bevise det ved en tilstrekkelig streng logisk analyse av grunnlaget for menneskelig viten, som er hva Kant gjorde.

«Når filosofiske tradisjoner har sine epistemologiske kriser, tar noen filosofer konsekvensen, aksepterer de absolutte grensene for menneskelig viten, dropper metafysikken og ser seg om etter noe mer fruktbart å gjøre»

Problemet her er selvfølgelig at når man først har funnet ut dette, har man i utgangspunktet forspilt enhver mulighet til å videreføre den form for metafysikk som er typisk i den formative perioden av ens filosofiske tradisjon. Kant forsto dette, hvilket er grunnen til at han titulerte den mest ubarmhjertige av sine analyser Prolegomena zu einer jeden künftigen Metaphysik, die als Wissenschaft wird auftreten können (Prolegomena/forarbeid til enhver fremtidig metafysikk som vi kunne presentere seg som vitenskap); det han mente med dette, var at alle med ambisjoner om å si noe om hva som egentlig eksisterer, i såfall bør være forberedt på å måtte svare på noen meget vanskelige spørsmål først. Når filosofiske tradisjoner har sine epistemologiske kriser, tar noen filosofer konsekvensen, aksepterer de absolutte grensene for menneskelig viten, dropper metafysikken og ser seg om etter noe mer fruktbart å gjøre – noe som vanligvis fører til etikken, mystisismen eller begge deler.

Andre filosofer derimot, dobler heller innsatsen på metafysikken og forsøker å finne en vei rundt den epistemologiske barrieren, eventuelt bare ignorerer den, rett og slett – og sistnevnte alternativ er det de fleste vestlige filosofer etter Kant endte opp med å velge. Hvor det fører – vel, vi kommer til det etter hvert.

Nå vil jeg først fokusere litt nærmere på den epistemologiske krisen i seg selv, fordi det finnes noen svært vanlige måter å misoppfatte den på. En av dem husker jeg med et visst ubehag, fordi jeg gjorde det selv i min første publiserte bok, Paths of Wisdom. Det er den betraktningsmåten der sanseorganene og nervesystemet anses som selve årsaken til kløften mellom virkeligheten “der ute”, eller “i seg selv” (Ding an Sich), som Kant kalte det – og representasjonen slik vi opplever den. Umiddelbart virker det svært overbevisende: Øyet mottar lys i visse mønstre og omgjør det til kaskader av elektrokjemiske signaler som strømmer gjennom synsnerven, og de visuelle sentrene i hjernen bender, knar og deformerer resultatene frem til det bildet vi ser.

«Nietzsche moret seg over dette: – Hva? Enkelte går altså så langt som til å hevde at den ytre verden er et produkt av våre organer? Men så må jo også vår kropp, som en del av denne ytre verden, være et produkt av våre organer! Og da ville våre organer være – produkter av våre organer!»

Problemet? Når vi betrakter fenomenet lys, et øye, en synsnerve, en hjerne, ser vi ikke tingene i seg selv, vi ser enda et sett med representasjoner, konstruert like vilkårlig i våre sinn som enhver annen representasjon. Nietzsche moret seg over dette:  – Hva? Enkelte går altså så langt som til å hevde at den ytre verden er et produkt av våre organer? Men så må jo også vår kropp, som en del av denne ytre verden, være et produkt av våre organer! Og da ville våre organer være – produkter av våre organer! Saken er at kroppen også er en representasjon – eller mer presist: Kroppen slik vi oppfatter den, er en representasjon. Det finnes et tilleggsaspekt her, men vi kommer til det i en senere artikkel.

En annen vanlig misoppfattelse av den epistemologiske krisen, er å anta at den innebærer at vår bevissthet setter verden sammen som et puslespill, og kan gjøre det på en hvilken som helst måte den måtte ha lyst til. På ingen måte. Se på kaffekoppen igjen. Kan du, med noen form for viljesanstrengelse, få kaffekoppen til plutselig å gro seg et par vinger og fly kvitrende rundt skrivebordet ditt? Selvfølgelig ikke. (De som er uenige bør forberede seg på å legge frem det de har oppnådd.) Det avgjørende punktet her er at representasjon hverken er en bevisst aktivitet eller vilkårlig. Mye av det ser ut til å være fundamentalt iboende, og det meste av resten læres veldig tidlig i livet – vi brukte alle sammen våre første leveår på å lære oss hvordan dette gjøres, og forskere som Jean Piaget har detaljert beskrevet prosessene gjennom hvilke barn gradvis lærer å sette sin verden sammen til den spesifikke, meningsfylte form de kulturelle forventningene tilsier at den skal ha.

I voksen alder gjør man det helt automatisk, uten mer bevisst innsats enn du bruker akkurat nå for å trekke et meningsinnhold ut av de små krusedullene på skjermen vi kaller “bokstaver”. Mye av læringsprosessen innebærer videre å finne meningsfylte sammenfall mellom biter av sansedata, og veve disse inn i representasjonene. Slik har du lært at når du får biter av synsdata som vanligvis kan sammenfattes til en kaffekopp, kan du strekke deg etter den og få biter av berøringsdata, som vanligvis kan sammenfattes til fornemmelsen av å plukke opp koppen, etterfulgt av visse fornemmelser av bevegelse, etterfulgt av visse opplevelser av smak, temperatur etc., som korresponderer med det å drikke kaffen.

«Det var derfor Kant inkluderte «ting i seg selv» i sin verdensbeskrivelse: Det ser absolutt ut til å eksistere noe “der ute” som gir opphav til dataene vi vever inn i våre representasjoner.»

 

René Magritte: Not to be Reproduced (1937)

Det var derfor Kant inkluderte «ting i seg selv» i sin verdensbeskrivelse: Det ser absolutt ut til å eksistere noe “der ute” som gir opphav til dataene vi vever inn i våre representasjoner. Det er bare at vinduet vi ser gjennom også kan være et morospeil, som på et tivoli; det legger så mye av seg selv på dataene som pipler gjennom det, at det nesten er umulig å trekke noen sikre konklusjoner om hva som eksisterer “der ute” utfra våre representasjoner. Det beste vi kan få til, er stort sett å finne ut hvilke representasjoner som best gjør oss i stand til å forutsi hva neste serie av fragmentariske sensoriske bilder vil inneholde. Dette er det vitenskapen gjør når utøverne er oppriktige mot seg selv om dens begrensninger – og det er for øvrig mulig å bedrive fullgod vitenskap på dette grunnlaget.

Det er faktisk mulig å bedrive ganske mye intellektuelt på dette grunnlaget. Fra det antikke Hellas’ gullalder og fremover til mot slutten av renessansen, var et studiefelt som nesten er helt glemt i dag – topoi – faktisk en viktig del av allmendannelsen; ting som var en selvfølge å studere når man hadde unnagjort grunnskolen. Topoi er studiet av de tingene som ikke kan bevises logisk, men som er bredt akseptert som mer eller mindre sant, og derfor kan brukes som grunnlag – “steder” (Gresk: topoi, av topos; sted) man kan utvikle en argumentasjonsrekke på. De viktigste av disse er det fellesgodset av selvfølgeligheter (Eng: Commonplaces – bokstavelig talt felles steder eller topoi) vi alle bruker hele tiden som grunnlag for vår tenkning og tale; i moderne termer kan vi tenke på dem som “ting det finnes en generell konsensus på”. De er ikke sannheter, de er nyttige omtrentligheter, ting som har vist seg å fungere bra mesteparten av tiden, og som bare kan tilsidesettes hvis man har en god grunn til det.

Vitenskap kunne ha blitt sett på som en måte å utvide utvalget av nyttige topoi på. Når alt kommer til alt, er det akkurat det et vitenskapelig eksperiment gjør; det svarer på spørsmålet “hvis jeg gjør slik, hva skjer da?” Etter hvert som resultatene av gjentatte eksperimenter oppsummeres, lander man på en konsensus – vanligvis en omtrentlig konsensus, fordi gjentakelser av et hvilket som helst eksperiment egentlig bare unntaksvis gir akkurat det samme resultatet hver gang, men en konsensus likevel – som er akseptert i vitenskapelige miljøer som en nyttig omtrentlighet, og som bare kan tilsidesettes hvis man har en god grunn til det. I alt vesentlig er det slik vitenskapen faktisk praktiseres – vel, i hvert fall når den ikke har latt seg håpløst korrumpere til fordel for økonomiske eller politiske interesser. Men det er ikke den sosiale rollen vitenskapen skulle komme til å fylle i det moderne industrielle samfunnet.

« (…) mye bedre blir det ikke av at vitenskapelige materialister insisterer – som de ofte gjør – på at noe ikke kan eksistere, eller at noe annet ikke kan hende, bare fordi den for øyeblikket gjeldende teori ikke tilbyr forklaringsmekanismer for det.»

Jeg har skrevet noen ganger tidligere om den fellen den institusjonaliserte vitenskapen har gått seg fast i de siste tiårene, med entusiastisk assistanse fra de militante vitenskapelige materialister nevnt tidligere i denne artikkelen. Offentlig kjente representanter fra forsknings- og vitenskapsmiljøene insisterer rutinemessig på at den nåværende konsensus blant forskere på et hvilket som helst tema må aksepteres av legfolk uten spørsmål, selv når den vitenskapelige oppfatning vitterlig har svingt rundt som en værhane i full vigør, og til og med når ubehagelig detaljerte bevis på bevisst forfalskning av vitenskapelige data er rimelig lett å finne, spesielt, men ikke bare innen medisin og farmasi. Denne insisteringen er godt over enhver holdbarhetsdato nå, og mye bedre blir det ikke av at vitenskapelige materialister insisterer – som de ofte gjør – på at noe ikke kan eksistere, eller at noe annet ikke kan hende, bare fordi den for øyeblikket gjeldende teori ikke tilbyr forklaringsmekanismer for det.

Desperat klamring til dette kravet på autoritet, og den politiske og økonomiske bagasjen som følger med, kan muligens medføre en utbredt avvisning av hele vitenskapen som sådan i den industrielle verden i tiårene som kommer. Dette er ennå ikke hugget i stein, og det er fortsatt mulig at forskere som ikke selv sitter altfor fast i garnet i den nåværende tingenes tilstand, kan bidra til å balansere bildet og sørge for at en mindre dogmatisk vitenskapsforståelse får en stemme og en plass i det offentlige rom.

Å kunne gjøre dette krever imidlertid en holdning vi kan kalle epistemisk beskjedenhet:

Erkjennelsen av at vilkårene for menneskelig viten har absolutte grenser, og at noen absolutt sannhet om det meste ikke er tilgjengelig for oss.

Sokrates ble kalt den klokeste av de gamle grekerne, fordi han aksepterte nødvendigheten epistemisk beskjedenhet, og innså at han faktisk ikke visste mye sikkert om noe. Denne erkjennelsen hindret ham ikke i å være i stand til å stå opp om morgenen hver dag og gå til jobben sin som steinhugger, og den behøver ikke å holde resten av oss fra å gjøre det vi må gjøre mens den industrielle sivilisasjon sjangler ustøtt videre mot en vanskelig fremtid.

Men hvis man mener alvor, krever epistemisk beskjedenhet at man grundig revurderer visse antakelser som sitter dypt forankret i de vestlige kulturer. Noen av disse revurderte oppfatningene er relativt enkle å komme frem til, men en av de mest utfordrende starter med et tilsynelatende enkelt spørsmål: Finnes det noe vi opplever som ikke er en representasjon? I de følgende artiklene vil vi forfølge det spørsmålet hele veien frem til dets dypt urovekkende mål.

Andre del følger snart

Bio: John Michael Greer

er en amerikansk idéhistoriker og filosof, samfunnsanalytiker, forfatter og blogger.

Greer skriver essays og bøker med temaer som den industrielle sivilisasjons fremtid – eller kanskje mangel på fremtid (peak oil), spiritualitet og økologi/ økofilosofi, ofte i et egendefinert, overlappende grenseland mellom disse temaene. I tillegg kommer en rekke spennings- og science fiction-romaner med tematikk som berører de samme emnene. Han har til sammen utgitt nærmere femti bøker.

Greer er opptatt av mange gamle og glemte kunnskapssfærer innen okkultisme, magi og druidetradisjonene, med særlig vekt på de keltiske og indiske filosofiske retningene, som han finner overlappende på viktige områder. Greers tilnærming er alltid preget av nysjerrighet og grundighet, og han knytter de gamle visdommene opp mot det moderne, vitenskapelige paradigmet der spesielt kvantemekanikken har en sentral plass i beskrivelsen av vår virkelighet. Han var i tolv år frem til 2015 Grand Archdruid of the Ancient Order of Druids in America, en moderne hermeneutisk druideorden, og har siden viet mye tid til the Druidical Order of the Golden Dawn, som han grunnla i 2013. John Michael Greer er blant mye annet også økologisk gartner, fekter og kampkunstutøver, og har i tillegg til ovennevnte temaer skrevet bøker om sverdfekting.

John Michael Greer blogger pr. 2017 på www.ecosophia.net

Arkivside for JMGs nettsted 2006-2017: TheArchdruidReport

Relatert

Hvorfor tingene forsvinner: Heideggers åndelige testament

Om det magiske synet på livet

Alain Badious endetidsfilosofi

Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte

Konsumkarma & Metamorfose

Den uvirkelige politikken

Kva var det eigentleg som traff oss, den gongen då Martin Luther sette fram sine 95 tesar på allehelgensdag for 500 år sidan? Reformasjonen var ei avgjerande hending. Men dette er lenge sidan, og Luther levde i ei heilt anna verd enn vår. Dette ligg djupt i vår kultur – men dimed er det ogso noko som kan vera vanskeleg å leggja merke til.

Av Hans Olav Brendberg, lærar

Samstundes rydjer dette vegen for «trua åleine», for ein kristendom der kvar mann står andlet til andlet med sin Gud, og der det er trua – ikkje gjerningane – som gjev frelse. Ei kyrkje som innfører ein fundamental likskap på eit viktig livsområde. Ei kyrkje som avskaffar den «heilage stand», og ser alle former for arbeid og teneste som gudsteneste. Det går ingen direkte liner frå dette til det demokratiske gjennombrotet i vår del av verda. Men vår grunnleggjande forståing av samfunnet – at vi alle i botn og grunn er av same slag – går tilbake til dette.

Kor ofte tenkjer vi på at vi har potet attåt middagen? Poteten er sjølvsagt og kvardagsleg – men då poteten kom hadde Luther lege i grava si i 250 år. So kva fekk vi med Luther? Demokrati? Nei, demokrati var utenkeleg på Luthers tid? Trusfridom? Tja, med store atterhald. Men eit samfunn bygt på religionsfridom var utenkeleg på Luthers tid.

So dei direkte linene til vår tid er vanskeleg å sjå. Dette handlar om grunnmuren i kulturen vår, og grunnmuren er noko vi vanlegvis tenkjer lite på. Det er når han brest eller sviktar at vi tenkjer på han – og det skjer heldigvis ikkje so ofte. Men difor kan det vera greitt å byrja i andre enden. Der Luther byrja.

So først vil eg presentera staden, situasjonen og personane som gjorde reformasjonen mogleg. Då må vi byrja med kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen. Ein vidsynt, ambisiøs renessansefyrste som ønskte å gjera Sachsen til eit kultursentrum. Eitt av tiltaka var å gjera Wittenberg til universitetsby. I Wittenberg var det eit augustinerkloster, og augustinerklosteret var viktig for å skapa eit universitet med tronge budsjett. Og med tilfellets hjelp enda difor augustinarmunken Martin Luther (1483-1546) som dr. i teologi på det nyskipa universitetet. Eit universitet utan tradisjonar, utan gamle professorar som ruga over ei lang og ærerik historie. Men eit universitet som ønskte å gjera seg gjeldande, og som kasta seg over tidas spørsmål med entusiasme. Eit universitet som vart reformasjonens bankande hjarta.

Slik blyet i bøhmarane sine «pistala» braut gjennom riddarrustningane, braut blyet i Gutenbergs trykkpresser makta til skolastikk og munkeordenar. I tillegg til lærdom kunne nye, skarpladde sjangrar som satire, parodi og liknande mangfaldiggjerast av trykkpressene.

Folk trur gjerne at dette handlar om «tru», om «religion». Men her må vi hugsa på at ord skiftar tyding opp gjennom historia. Når vi reinskar krabbe, finn vi rogn, mage (som vi kallar pave!) og gjellar. Og i tillegg eit organ som vi kallar «lever». Alt det som vi har mange organ til – bukspyttkjertel, nyrer, milt og alt det andre – er hjå krabben eitt organ: Lever. So har vi etter kvart utvikla spesialiserte organ som tek seg av mange ulike funksjonar – og levra er berre igjen til å gjera det dei andre organa ikkje gjer.

Ein restfunksjon – viktig nok, for all del. Men «kyrkje» i dag er noko anna enn «kyrkje» i 1500. I dag handlar det om tru, dåp og gravferd. Den gongen handla det om den viktigaste statsfunksjonen – som grovt sett hadde den rolla som skule, kulturinstitusjonar, folkeregister, presse og anna offentleg debatt spelar i dag. Eit ærleg menneske den gongen trong ikkje ha med andre samfunnsinstitusjonar å gjera enn kyrkja – du vart både døypt, gift og gravlagt i kyrkja, og var du eit ærleg menneske trong du ikkje å møta framfor magistraten.

Dette viktigaste samfunnsorganet var ufatteleg rikt, og teneste for kyrkja var den einaste vegen frametter for boklærde og nyfikne folk. Og det var denne mektige og grunnrike organisasjonen, felles for heile det vestlege Europa, som Luther utfordra. Luther er eit merkenamn, ei historie nøye tilpassa den tidas marknad. Den modige munken som tala paven midt imot. Men Luther var ikkje berre munk, han var ogso professor i teologi. Og bak seg hadde han eit lite, men kompetent og effektivt apparat. Vi tek dei viktigaste:

Kurfyrst Fredrik den vise (1463-1525) – mannen som grunnla universitetet i Wittenberg. Ein av Tysklands mektigaste menn, som alltid var med i kollegiet når ny keisar skulle veljast. Ein dyktig politikar, ein initiativrik fyrste. Fredrik heldt – so langt evnene rakk – hendene sine over den sjølvrådige munken og professoren. Tilhøvet mellom dei to var ikkje alltid friksjonfritt. Men dei respekterte kvarandre, og Luther er utenkeleg utan vernet frå kurfyrst Fredrik.

Kurfyrst Fredrik den vise på jakt (av Lucas Cranach den eldre)

Cranach hadde auga for propaganda, og saman med dei andre leiarane av reformasjonen utvikla han den trykte propagandaen som ein kunst. Alle bileta av ein naken pave som rullar seg som ein gris i møkka, bileta av korleis hodjevelen klemmer munkar ut av seg medan ho sit på ein dassbenk – ogso desse tinga er ein viktig del av Lucas Cranachs bidrag til historia.

Men den som sikra at han hadde kurfyrsten i ryggen var Luthers grå eminense – Georg Spalatin (1484-1545). Spalatin studerte omtrent samstundes med Luther. Han var bibliotekar for kurfyrsten og det nye universitetet, sekretær for Fredrik den vise. I dei kritiske fasene var det ingen Luther korresponderte like mykje med som Spalatin, og Spalatin hadde den ikkje alltid like takknemlege oppgåva det var å glatta ut mellom den modige, på grensa til dumdristige Luther og kurfyrsten som skulle freista få Luthers innfall til å gå opp med sitt eige politiske spel.

Ved universitetet vart etter kvart Luthers høgre hand, Phillip Melanchton (1497-1560), tilsett som professor i gresk. Melanchton hadde eit meir ryddig hovud enn Luther, men mangla Luthers mot og polemiske brodd. Han var mindre, tynnare, hadde veikare helse. Når ein skal oppsummera kva «luthersk kristendom» er for noko, kjem ein ikkje utanom den augsburgske trusvedkjenninga. Den er skrive av Melanchton, i ein umogleg tingingssituasjon, midt mellom Skylla og Kharybdis: På den eine sida keisaren og den katolske kyrkjas apparat. På den andre sida ein fornærma og giftig Luther som sat milevis unna, bak kurfyrstedømet Sachsens trygge grenser, og var mistenksam medan høyrde på fuglesong og nekta å svara på Melanchtons brev. Melanchton græt og græt – og skreiv og skreiv. Trass i at heile situasjonen var umogleg, har dokumentet han la fram for keisaren vorte ståande som den autoritative framstillinga av lutheransk tru.

Når vi ser for oss desse personane – Luther, Fredrik den vise, Spalatin, Melanchton – er det alltid eit auga og ei hand bak det vi ser: Lucas Cranach den eldre (1472-1553).Cranach kom til Wittenberg som hoffmålar for Fredrik i 1505. Han vart etter kvart ein av Wittenbergs rikaste og mest respekterte borgarar, med det prangande Cranachhof, som utgjorde eit heilt kvartal av byen. I ramnekroken Wittenberg var det ingen andre målarar, og heller ikkje pigment, penslar, olje og anna som ein målar treng, og som var lett å skaffa i Nürnberg og Augsburg. Cranach måtte difor improtera alt han trong. Men sidan det var god plass i fraktevognene når penslane og pigmenta var lasta opp, byrja han ogso å driva handel med fine vinar og apotekvarer. Cranachs varehus var den første smaken av den store verda i vesle Wittenberg.

Portrett av Luther og Katharina von Bora (av Lucas Cranach den eldre)

Luther utfordra ikkje grensene i store jafs – han nytta ein salamitaktikk som dytta grensene stykke for stykke. På grunn av Luthers pamflettar vart trykking ein ny industri i vesle Wittenberg. I tillegg til å arbeida raskt og med god forståing av sensuren si rolle, kjende Luther marknaden godt. Pamflettane hans kom akkurat i rett tid før dei store bokmessene – slik at motstandarane måtte venta eit halvår til neste storebokmesse.

Utanom desse må vi nemna ei som vart sentral i Luthers liv etter at reformasjonens stormar for lengst var slept laus. Ei av følgjene av reformasjonen var at munke- og nonneløfta vart avvist av den nye, evangeliske kyrkja. Munkar og nonner forlet klostra for å ta opp eit alminneleg, borgarleg liv. I denne stoda måtte reformasjonsleiarane opptre som gifteknivar for nonnene som kom ut or klostra – det ville vorte skandale og ein stor propagandasiger for dei katolske om ugifte nonner hadde gått rundt i Wittenberg i lange tider medan rykta svirra. Ei av desse nonnene som vart til overs då klostra vart nedlagt var Katharina von Bora (1499-1552), ei bestemt, ung dame midt i tjueåra med adeleg bakgrunn. Ho insisterte på at ho ville gifta seg med Luther – og slik vart det. Ekteskapet vara til Luther døydde, ho fødde han fleire born – og ho var kjent for å bryggja eit godt øl.

Sjølvsagt var det fleire rundt Luther – men desse er dei viktigaste. Ei lita, godt samansett gruppe av ulike, men talentfulle og viljesterke menn som gjorde ramnekroken Wittenberg til Tysklands andelege sentrum i løpet av nokre få, dramatiske år. Ei gruppe menn som kløyvde den mektigaste institusjonen i Europa, og snudde retninga på europeisk historie. Og dette var mogleg, avdi dei var på rett stad til rett tid. På Luthers tid bladde historia om, og vi kom til eit nytt kapittel.

Kva tidsskifte var so dette? Kristendomen hadde vi fått frå Romarriket, frå keisar Konstantin. Men du hadde ikkje kristne keisarar i Roma veldig lenge. Etter hundre år som kristent keisardøme vart riket delt. Det latinske vest braut saman, og barbarane plyndra Roma. I aust vart den greske delen av romarriket vidareført som Bysants.

So utviklar Luther læra si om dei to regimenta – det verdslege og det geistlege regimentet. I det verdslege er det sverdet – makta – som gjeld. Og alle pliktar å lyda den verdslege makta. I det andelege er det ordet som gjeld, og det er han som preikar Bibelens ord reinast og mest overtydande som skal rå.

Om Roma vart plyndra, sat likevel biskopen i Roma att. Og då barbarane velta inn over grensene, freistar Romas biskop både å føra vidare den latinske sivilisasjonen, og vinna dei germanske kongane for trua. Då Karl den store vart krona til keisar, gjenoppstod det romerske riket – med kyrkja som den sentrale organisasjonen. Og langsomt byrja den vestlege, kristne sivilisasjonen å ta form. Verkeleg fart skaut det etter tusenårsskiftet – med krosstog, katedralbyggjing og nye universitet i dei ulike hovudlanda. Sjølv heilt i det ytterste nord, på Stiklestad, sette kyrkja dagsorden for den nye tida.

Men det var ikkje i nord, men i sør at middelalderen fekk si avgjerande form. I Spania møttest kristen, jødisk og muslimsk tradisjon, og gjennom al-Andalus gjenoppdaga det kristne Europa si klassiske fortid. Ibn Rushd (1126-1198), på latin «Averroës», freista sameina Aristoteles og nyplatonikarane til eitt filosofisk system – og i omsetjingar frå arabisk til latin vart Aristoteles kjent av kristne tenkjarar. Averroës’ samtidige, Moshe ben Maimon [Maimonides] (1135-1204) – ogso han frå Cordoba – vart ogso omsett til latin. Og med høgmiddelalderens inspirasjon frå al-Andalus utvikla skolastikken seg til ein felles filosofi og metode i det kristne vest. Thomas av Aquinas fullenda dette. Men i hundreåra etter stivna skolastikken etter kvart som den katolske kyrkja forfall.

I det kristne vest fanst det ogso understraumar og motrørsler. Med ujamne mellomrom dukka det opp folk som hevda å vera Messias – endetidsprofetar som lova at domen stod for døra, og gjekk til åtak på kyrkje og øvrigheit. Nokre leidde svære rørsler. Som flagellantane, som kunne mønstra store mengder med trugne tilhengarar som song seg gjennom Europas byar medan dei piska seg sjølve over ryggen i 33 dagar. Ein dag for kvart år Jesus levde på jorda. Ein fransk messias hadde in kløfta stav, med to greiner som peika opp og ei som peika ned. Staven synte maktfordelinga mellom Messias og Far i himmelen: Vårherre hadde 2/3 av makta, medan hans jordiske representant hadde 1/3. Av og til snudde so Messias staven – og maktfordelinga – opp ned.

Jan Hus i Konstanz

Korleis ser so Luthers nye fundament ut? I følgje Luther har pave, kurie, munkeordenar og kyrkjerett bygd ei festning kring pavens makt som er uinntakeleg for Guds ord. Reform og kyrkjemøte er umogleg. Med dette som utgangspunkt går Luther til åtak på grunnsteinane i den orden som kyrkja til då hadde utgjort. Han avviser at det finst ein eigen «geisteleg stand». Alle kristne tilhøyrer same kyrkje, og tilhøyrer soleis same geistlege stand. Det er praktiske grunnar til at ein er skomakar, ein annan prest.

Slike rørsler kunne skapa mykje uro og vald, og mange slike frelses- og endetidsprofetar enda på bålet i middelalderens Europa. Ogso innanfor kyrkja – rundt om på klostra – fekk ideane om ei ny tid luft under vengene. Ein italiensk munk, Joakim av Fiore (1135-1202), byrja skriva spekulative skrifter om aldrane. Han fann ut at Guds plan var delt i periodar. Den første tidsalderen – skapingas epoke – var dominert av den første personen i Gud, Faderen.  So hadde frelsa kome med Jesus, som hadde innleidd Sonens epoke. No stod Europa på terskelen til den tredje epoken, det tredje riket: Andens rike.

Desse understraumane vaks og gjæra samstundes med at kyrkja i Roma forfall og kløyvde seg. Ein periode var det to pavar – i Avignon og i Roma. Ein stutt periode til og med tre pavar, etter eit mislukka forsøk på å leggja daud konflikten. Og so eksploderte det heile i reformasjonens generalprøve – husittrevolusjonen i Bøhmen.

Jan Hus (1369-1415) sitt opprør handla om mange ting. På fanene sine hadde husittane nattverdskalken: Dei kravde å få både Kristi blod og Kristi lekam i nattverden. Den katolske kyrkja gav berre Kristi lekam til lekmenn, og reserverte Kristi blod til prestar og andre geistlege. Men husittane sitt opprør handla ogso om Guds ord på eige språk, og om oppgjer med misbruk i ei rik kyrkje som levde i velstand mellom fattige menneske, medan ho preika om han som var fødd i ein stall. Hus ville ikkje bryta med Roma – han ville leggja fram saka si i Konstanz for eit konsil. Han fekk fritt leide. Då han kom fram, fekk han vita at det frie leidet ikkje galdt. Vi har framleis manuskripta til dei innlegga han ikkje fekk halde. I staden for diskusjon venta kjettarbålet.

Frimerker frå DDR under Luther-jubileet i 1983

Sidan den kristne adelen tilhøyrer den «andelege stand» like mykje som biskopar og kardinalar, kan dei difor opptre som naudbiskopar for å berga kyrkja ut or den babylonske fangenskapen i Roma. Denne rolla kan fyrstane spela avdi dei har den verdslege makta. Dette er formelen som er det faste omdreiingspunktet i Luthers reformasjon.

Det bålet tente ein nasjon. Vatikanet kunne brenna Hus, men korkje pave eller keisar kunne stogga husittane. Husittprestane preika frå åsryggar og improviserte talarstolar rundt om på landsbygda i Bøhmen. Ein einøygd soldat – Jan Žižka (1360-1424) – fann opp den moderne hæren, med sentralisert kommando. Utstyret var enkelt.  Enkle kruttvåpen – «fløyter», tsjekkisk pistala – og vogner som kjapt kunne gjerast om til vognborgar. Bondegutar fekk slagvåpen som var modifiserte utgåver av dei slogene som bøndene nytta til å trøska korn. Med desse hjelpemidla kunne husittane slå keisarens riddarhærar. Riddarane var individualistar, spesialistar med årevis med trening bak seg.

Dei husittiske bondehærane hadde berre fått enkel opplæring i bruk av våpna sine. Til gjengjeld var dei stramt organisert – Zizkas hær var ein maskin kommandert frå eit sentrum. Riddarane møtte ein lukka vognborg. Og når krafta gjekk ut av åtaket til riddarane, opna plutseleg borgen seg og friske soldatar kasta seg over riddarane og slo dei på flukt. Husittane var ikkje soldatar for keisaren – dei var soldatar for Gud, og hadde Guds ande med seg.

Dei som hadde vorte gripne av Guds ande stod sterkt i byen Sezimovo Ústí. Men dei truande innsåg at byen var umogleg å forsvara der han låg i botnen av elvedalen. I nærleiken fanst eit nedlagt fort. I 1420 brann innbyggjarane ned Sezimovo Ústí til grunnen. Byen gjenoppstod som Tábor på åsryggen med det gamle fortet. Oppkalla etter fjellet i Galilea der Jesus stod som forklåra framfor disiplane medan han bad saman med Abraham og Moses. I Tábor var alle velkomne som ville tilbake til urkyrkjas sterke fellesskap og tru. Midt på torget i Tábor stod ei kiste. Om du ville bli borgar i byen, måtte du først kasta alt du eigde av verdfulle ting i denne kista.

Åtte krosstog sende keisaren mot Bøhmen – åtte krosstog måtte venda heim i skam. Den katolske kyrkja sitt einevelde på det andelege området byrja å knaka i berebjelkane.

Luther trudde ikkje på kaos, opprør og slikt noko. Folkemengda som hissa seg opp kunne ikkje bli fylt av noko anna enn djevelen. Men ved å stø seg til dei verdslege autoritetane kunne Luther riva ned det kyrkjelege hierarkiet. Og ei ny kyrkje, bygt på hans nye forståing av tilhøvet mellom Bibel, kyrkje og den einskilde truande kunne reisa seg under fyrstens vern.

Medan skolastikken stivna i tilstivna mønster, byrja språkkunnskapane i Europa å bli større. Humanistane oppdaga at den vanlege, latinske Bibelen – Vulgata – ikkje alltid var til å lita på. Erasmus frå Rotterdam (1466-1536) gjekk i brodden for å studera den greske grunnteksten til Bibelen. Johann Reuchlin (1455-1522) lærde seg hebraisk, og byrja lesa det gamle testamentet i sitt opphavlege språk. Ein byrja undersøkja Bibelens opphavlege tekstar, i staden for å godta dei tolkingane som var innarbeidde i skolastikken. Merksemda dreidde bort frå middelalderens syntese av Bibelen og Aristoteles, og mot dei opphavlege bibeltekstane.

Ei ny tid var i emning. Humanistane hadde festet sitt ved universiteta, ikkje ved munkeklostra. Dei såg ned på munkeordenane og det etablerte hierarkiets forsøk på å handheva det skolastiske verdsbiletet. I tillegg hadde dei eit nytt våpen: Trykkpressa. Slik blyet i bøhmarane sine pistala braut gjennom riddarrustningane, braut blyet i Gutenbergs trykkpresser makta til skolastikk og munkeordenar. I tillegg til lærdom kunne nye, skarpladde sjangrar som satire, parodi og liknande mangfaldiggjerast av trykkpressene.

I dette klimaet, der det fanst lesekyndige miljø i mange byar som følgde med tida og var positive til den nye humanismen byrja det heile. Luthers reformasjon seglde opp i ly av humanismen. Luther sette fram 95 teser om avlatshandelen til diskusjon. Men Luthers teser var meir enn ein invitasjon til disputas. I 95 punkt plukka han sund heile den lærebygninga som var bygt kring avlat, skjærseld og frelse. Etter nokre månader var den ukjende professoren ved eit nystarta provinsuniversitet på alle lepper.

Tesene vart trykt opp i større opplag – i dag finst det berre to ulike eksemplar att av dette første dokumentet i reformasjonen. Sjølv sa Luther seinare at han på denne tida var som ein hest med skylappar. Dei teologiske ideane hans var framleis uklåre, og i ferd med å bli forma. Med det var tydeleg kva han ville bort frå – dei 95 tesene var eit skarpt nok brot med kyrkjas tradisjon at spelet var i gang.

Sidan den kristne adelen tilhøyrer den «andelege stand» like mykje som biskopar og kardinalar, kan dei difor opptre som naudbiskopar for å berga kyrkja ut or den babylonske fangenskapen i Roma. Denne rolla kan fyrstane spela avdi dei har den verdslege makta. Dette er formelen som er det faste omdreiingspunktet i Luthers reformasjon.

Og her byrja det å danna seg eit mønster, som gjentek seg gong etter gong. Før diskusjonen om dei 95 tesene hadde lagt seg sende Luther si «Preike om avlat og nåde» til trykkeriet. Denne preika var på tysk, og skrive for alle lesekyndige. Preika tok åtaket på avlatshandelen eitt steg vidare.

Slik skaffa Luther seg det vi i dag kallar dagsordenmakt. Og denne dagsordenmakta hadde han i enormt omfang. Luther var åleine ansvarleg for 20% av alle arbeid publisert i Tyskland mellom 1500 og 1530. So kjem alle reaksjonane og tilsvara i tillegg. Og for kvar gong eit nytt arbeid frå Luthers hand hadde sett dagsorden for diskusjonar og lesing i Tyskland, hadde han eit nytt på handa. Luther var særs medviten om kvar grensene og fårene var når det galdt sensur – og manøvrerte slu opp mot desse grensene. Meir enn ein gong ville Spalatin og kurfyrsten gripa inn og stogga ein av Luthers pamflettar – berre for å oppdaga at pamfletten allereide var ferdigtrykt og på veg til marknaden.

Luther utfordra ikkje grensene i store jafs – han nytta ein salamitaktikk som dytta grensene stykke for stykke. På grunn av Luthers pamflettar vart trykking ein ny industri i vesle Wittenberg. I tillegg til å arbeida raskt og med god forståing av sensuren si rolle, kjende Luther marknaden godt. Pamflettane hans kom akkurat i rett tid før dei store bokmessene – slik at motstandarane måtte venta eit halvår til neste storebokmesse. Slik fekk Luthers ord arbeida uimotsagt i lange periodar – og når motlegget kom, hadde Luther flytta dagsorden med ei ny bok.

Slik skrudde Luther langsomt opp varmen i konfrontasjonane.   Intensiteten i Luther sine åtak auka. Det heile toppa seg året før riksdagen i Worms. Då gav Luther ut dei tre kanskje viktigaste skriftene sine: «Til den kristne adel av tysk nasjon», «Om fridomen til eit kristent menneske» og «Om kyrkjas babylonske fangenskap». Det som var uavklara i dei 95 tesene er no avklara. Desse tre skriftene – «Om fridomen til eit kristent menneske» er kanskje Luthers sterkaste bok – gjev både politisk plattform og ein grunnmur til å byggja ei ny kyrkje.

Korleis ser so Luthers nye fundament ut? I følgje Luther har pave, kurie, munkeordenar og kyrkjerett bygd ei festning kring pavens makt som er uinntakeleg for Guds ord. Reform og kyrkjemøte er umogleg.

Luther talar til riksdagen i Worms

Denne mangelen på einskap mellom Sachsen og Sveits hadde fleire lagnadstunge følgjer. Det inviterte til draumar om å gjera om att reformasjonen med makt – eit spel som pågjekk i lang tid og til slutt kulminerte i tredveårskrigen. Denne arven av kløyving – av kyrkja, av Tyskland – kasta lange skuggar i europeisk historie.

Med dette som utgangspunkt går Luther til åtak på grunnsteinane i den orden som kyrkja til då hadde utgjort. Han avviser at det finst ein eigen «geisteleg stand». Alle kristne tilhøyrer same kyrkje, og tilhøyrer soleis same geistlege stand. Det er praktiske grunnar til at ein er skomakar, ein annan prest. So utviklar Luther læra si om dei to regimenta – det verdslege og det geistlege regimentet. I det verdslege er det sverdet – makta – som gjeld. Og alle pliktar å lyda den verdslege makta. I det andelege er det ordet som gjeld, og det er han som preikar Bibelens ord reinast og mest overtydande som skal rå. Har skal ein ikkje ty til maktbruk. Dette gjev eit tydeleg utgangspunkt – alle former for opprør mot verdsleg makt er av det vonde, medan det i kyrkja er ordet som skal avgjera.

Sidan den kristne adelen tilhøyrer den «andelege stand» like mykje som biskopar og kardinalar, kan dei difor opptre som naudbiskopar for å berga kyrkja ut or den babylonske fangenskapen i Roma. Denne rolla kan fyrstane spela avdi dei har den verdslege makta. Dette er formelen som er det faste omdreiingspunktet i Luthers reformasjon. Luther trudde ikkje på kaos, opprør og slkt noko. Folkemengda som hissa seg opp kunne ikkje bli fylt av noko anna enn djevelen. Men ved å stø seg til dei verdslege autoritetane kunne Luther riva ned det kyrkjelege hierarkiet. Og ei ny kyrkje, bygt på hans nye forståing av tilhøvet mellom Bibel, kyrkje og den einskilde truande kunne reisa seg under fyrstens vern.

Dette programmet heldt han seg til – og det hadde avgjerande følgjer. Både på kort og på lang sikt. Utetter 1520-talet nytta ulike predikantar, mest kjent er Thomas Müntzer (1489-1525), uroa kring reformasjonen til å spreia ein ny bodskap – om ein kristen brorskap utan øvrigheit, utan krava om lydnad som Luther understreka. Svermarar var namnet Luther sette på dei. Det heile ekspoloderte i det store bondeopprøret i 1525. Over heile Tyskland reiste bøndene seg mot øvrigheita, og stilte krav om betre vilkår og meir fridom. Opprøret vart slege ned med hard hand. Luther skreiv tre pamflettar mot dei opprørske bøndene, der han bad adelen slå dei ned som galne hundar. 100 000 vart drepne i denne uroa, mange stader dreiv adelshærane massenedslakting etter at bøndene var slegne.

I fordøminga av sveitsarane ser vi ogso Luther som menneske av mindre format enn han som stod framfor keisaren og ikkje ville gå mot samvitet. Eit mindre format som gav den lutherske verda eit provinsielt preg, ein trongare visjon enn naudsynt. Difor vart det reformasjonens andre greiner – frå Jean Calvin til John Knox – som stod for etterraksten etter reformasjonstidas brot og konfliktar.

Det var den verdslege øvrigheita som var grunnmuren i Luthers reformasjon. I Luthers form for religionsfridom er det fyrsten som avgjer religionen i staten. Han som er usamd med fyrsten står fritt til å bryta opp og flytta til eit land der hans form for religion er samfunnsberande. Mange har i ettertid hevda at Luther kryp for den verdslege øvrigheita. Det er noko i dette – men ein skal ikkje overdriva. Det var prinsippet – at fyrsten skulle sitja med all makt – som var Luther sitt hovudærend. Luther legg ikkje skjul på at fyrstar og adelsmenn er ein blanda gjeng. Ein dyktig fyrste er sjeldan her på kloden i følgje Luther. Ein kristen fyrste er eit reint under. Men utan makt over seg vil menneska sleppa det vonde laus – difor held Gud det vonde nede med det vonde.

Det andre prinsippet for Luthers reformasjon er at han ikkje godtek tradisjonen og autoriteten som avgjerande argument. Han nyttar Bibelen som prøvestein mot dei etablerte autoritetane. Slik reduserer han talet på sakrament til to. Slik blir hierarkiet som har kontroll over kyrkja sett til sides. For kvar i Bibelen er deira autoritet forankra? Luthers argumentasjon er framleis forankra i skolastikken, i universitetstradisjonen – i si samtids kultur.

Men Luther må lena seg tungt på Bibelens autoritet for å legitimera brotet med tradisjonen. Dette har konsekvensar. I delar av den reformerte verda utartar det til eit fundamentalistisk bibelleseri. Luther og Melanchton er ikkje der –  begge er lærde menn. Men «Bibelen åleine» er ei av røtene til fundamentalisme i vår del av verda. Ein av dei tinga som fører bort kristendomens syntese av tru og fornuft: Logos.

Samstundes rydjer dette vegen for «trua åleine», for ein kristendom der kvar mann står andlet til andlet med sin Gud, og der det er trua – ikkje gjerningane – som gjev frelse. Ei kyrkje som innfører ein fundamental likskap på eit viktig livsområde. Ei kyrkje som avskaffar den «heilage stand», og ser alle former for arbeid og teneste som gudsteneste. Det går ingen direkte liner frå dette til det demokratiske gjennombrotet i vår del av verda. Men vår grunnleggjande forståing av samfunnet – at vi alle i botn og grunn er av same slag – går tilbake til dette.

Lutheranismen har sine innebygte veikskapar – slik alt som er skapt i historia. Og ein kan undra seg kor mykje som er att av den lutheranske kyrkja i land som Noreg. Det er lett å sjå Scylla: Liberal teologi – og Karybdis: Angloamerikansk kristensionisme. Men vanskeleg å sjå om det finst rom nok mellom desse til å passera uskadd. Ei «folkekyrkje» er jo heller ikkje den mest manøvreringsdyktige farkosten ein kan tenkja seg.

Saman med det crescendoet som dei stadig nye bøkene og pamflettane frå Luthers hand skapte, utvikla det seg ogso eit anna crescendo i åra etter 1517. Luther møtte stadig tyngre autoritetar i konfrontasjonar som halve Tyskland såg fram til i spaning: Kardinal Cajetan (1469-1534) og Johann Eck (1486-1523). Til slutt sjølvaste keisaren på riksdagen i Worms.

Der skulle han eigentleg berre stadfesta at han hadde skrive dei bøkene som vart lagt fram – og svara om han ville trekka dei attende. I staden for å svara «ja» eller «nei», svara Luther:

«Ja, dette var hans bøker. Og han ville aldri fornekta dei, men han kunne ikkje seia der og då om han ville forsvara dei eller trekka dei tilbake. For dette er eit spørsmål om tru og sjelas frelse. Og dette gjeld det gudommelege ordet, som vi alle pliktar å æra, sidan det ikkje finst noko større i himmelen eller på jorda. Difor vil det vera både forhasta og farleg for meg å seia noko utan å ha gjort ei grundig vurdering. So difor treng eg å områ meg.»

Då han eit par dagar etter igjen stod framfor keisar og riksdag, forklara han standpunktet sitt, og avslutta med dei orda som sidan har vorte ståande:

«Om eg ikkje blir overtydd av skriftas vitnemål eller klår fornuft – for eg lit korkje på Paven eller på konsila åleine, sidan det er velkjent at dei ofte har gjort feil og motsagt seg sjølve – er eg bunde av dei skriftene eg har sitert og samvitet mitt er fanga av Guds ord. Eg kan ikkje og vil ikkje trekka tilbake noko, sidan det korkje er trygt eller rett å gå mot samvitet. Eg kan ikkje gjera noko anna – her står eg. Gud hjelpe meg, Amen.»

Det er ikkje nok å halda liturgien gåande, og prestera riktige meiningar i tilfeldig utvalde kontrollspørsmål. Dei utfordringane vi står andsynes er ikkje mindre enn dei som fanst på Luthers tid. Men dei er annleis.

Etter dette finst det ikkje større autoritetar å konfrontera. Luther blir «bortført» av kurfyrst Fredriks menn, og hamnar på Wartburg, der han gror seg skjegg og kler seg ut som adelsmann. Tida i gøymestaden brukar han til å omsetja Bibelen til tysk. Etter kvart kom det bøker som hadde nye føremål. No var konfrontasjonen med kyrkjehierarkiet historie – no byrja arbeidet med å få den nye kyrkja på føtene. Den vesle katekismen skulle forklara kristentrua for enkle sjeler.

Den store katekismen gav vegleiing for dei prestane som no tente Luthers reformerte kyrkje. Elles skreiv Luther om det som var i tida – som trugsmålet frå tyrkarane. Jødane skreiv han om i fleire brosjyrer – bitrare og bitrare di eldre han vart. Han skreiv om handel og åger, for å gje moralsk rettleiing for næringslivet. Mot slutten av livet vart til og med talane han heldt ved sitt gjestfrie bord skrive ned av andre – som om dei var komprimert visdom. Det var dei nok langt frå alltid.

I denne fasen – etter Worms – skjer ogso eit av dei mest lagnadstunge brota under reformasjonen. Luther allierte seg med adel, med verdsleg øvrigheit, for å gjennomføra den reformasjonen av kyrkja som han meinte var naudsynt. I Sachsen var dette opplagt ein veg å gå: Her hadde fyrstane all makt, og alle andre var undersåttar. Men reformasjonens andre tyngdepunkt, Sveits, hadde andre tradisjonar. Dei som gjennomførte reformasjonen her var stolte borgarar av sine byar og kantonar.

Dei ville la fellesskapen av likemenn rå ogso i kyrkja. Huldrych Zwingli (1484-1531) døydde på slagmarka som del av borgarhæren til sin heimby Zürich. Alt dette var utenkeleg for Luther, og låg langt bortanfor det han kunne godta. Sveitsarane og Luther kom aldri over eins – dei greidde ikkje eingong å leggja til sides desse spørsmåla for å byggja det politiske forbundet dei trong for at refomasjonen skulle ha tyngd til å setja dagsorden for keisarriket.

Denne mangelen på einskap mellom Sachsen og Sveits hadde fleire lagnadstunge følgjer. Det inviterte til draumar om å gjera om att reformasjonen med makt – eit spel som pågjekk i lang tid og til slutt kulminerte i tredveårskrigen. Denne arven av kløyving – av kyrkja, av Tyskland – kasta lange skuggar i europeisk historie.

Motiv frå tredveårskrigen

I fordøminga av sveitsarane ser vi ogso Luther som menneske av mindre format enn han som stod framfor keisaren og ikkje ville gå mot samvitet. Eit mindre format som gav den lutherske verda eit provinsielt preg, ein trongare visjon enn naudsynt. Difor vart det reformasjonens andre greiner – frå Jean Calvin (1509-1564) til John Knox (1513-1572) – som stod for etterraksten etter reformasjonstidas brot og konfliktar. Den protestantiske verda av i dag er prega av den anglo-amerikanske verda – og ein heilt annan teologi enn den Luther smidde.

Lutheranismen har sine innebygte veikskapar – slik alt som er skapt i historia. Og ein kan undra seg kor mykje som er att av den lutheranske kyrkja i land som Noreg. Det er lett å sjå Scylla: Liberal teologi – og Karybdis: Angloamerikansk kristensionisme. Men vanskeleg å sjå om det finst rom nok mellom desse til å passera uskadd. Ei «folkekyrkje» er jo heller ikkje den mest manøvreringsdyktige farkosten ein kan tenkja seg.

Kyrkja er heller ikkje alt for prega av evne og vilje til å vera tett på dei store spørsmåla i vår tid, og til å setja dagsorden. Slik skil ho seg mykje frå Luther og hans menn i Wittenberg. Men skal den kyrkja Luther grunnla spela noko rolle, må hå våga å risikera noko. Det er ikkje nok å halda liturgien gåande og prestera riktige meiningar i tilfeldig utvalde kontrollspørsmål. Dei utfordringane vi står andsynes er ikkje mindre enn dei som fanst på Luthers tid. Men dei er annleis.

Relatert

Folk og fremmed makt: tanker rundt kristendommens innføring i Norge del I

Krigen om ikonene

Skolen i Athen, nøkler til et mysterium – del I

Skolen i Athen, nøkler til et mysterium – del II

Religion i sivilisasjonens undergang

HEGEL: Religionen er statens fundament

Er hat den nye synden? Følelsen vi aldri tillates å ha og forsøker å undertrykke, men som så sprenger seg frem som en ukontrollert vulkan? Mye tyder på det når vi sammenligner rollen hat har i vår egen tid med hvordan sex ble sett på i Viktoria-tiden. 

Av John Michael Greer, oversatt av Øyvind Holmstad (originaltittel, Hate is the New Sex). Bildet øverst er fra Berkeley- universitetet, hvor en «antihat»-demonstrasjon eskalerte til vold mot fredelige motdemonstranter (les videre i Washington Post).

«I disse dager innehar hatet omtrent samme rolle i populærkulturen, som synden i tradisjonell kristen teologi. Hvis du vil klistre den verst tenkelige etikett på en organisasjon, kaller du det en hatgruppe»

Her om dagen slo det meg at det er en spennende kobling mellom en av våre vanligste antakelser om hvordan å gjøre verden bedre, på den ene siden, og resultatet denne antakelsen har når praktisert, på den andre. Det minner om innrømmelsen som fikk James Hillman og Michael Ventura til å kalle sin engang beryktede bok for We’ve Had A Hundred Years Of Psychotherapy And The World’s Getting Worse. I dette tilfellet som i vårt opplever man at noe man antok å gjøre ting bedre ikke innfrir – heller tvert imot.

Du kjenner antakelsen jeg har i tankene, kjære leser. Det er overbevisningen om at visse alminnelige menneskelige følelser er onde og skadelige og gale, og hvordan å lage en bedre verden er ved å bli kvitt dem på et eller annet vis. Denne troen er tatt for gitt i hele det moderne vestlige industri-samfunn, og den har blitt banket inn over svært lang tid. Skjønt – som vi snart vil se – de spesielle følelsene som er så brennmerket, har variert fra tid til annen. Akkurat nå, selvfølgelig, er følelsen i sentrum av dette skurke-galleriet hat.

I disse dager innehar hatet omtrent samme rolle i populærkulturen, som synden i tradisjonell kristen teologi. Hvis du vil klistre den verst tenkelige etikett på en organisasjon, kaller du det en hatgruppe. Hvis du vil skyve et tema for diskusjon inn i det unevneliges rike, kaller du det for hatefull tale. Hvis du taler i offentlighet og vil være helt sikker på at alle lyser av anerkjennelse, er alt du trenger å gjøre å fordømme hatet.

På motsatt skala av denne typen retorikk finner du det smakløse slagordet som ble brukt av Hillary Clintons mislykkede presidentkampanje: “LOVE TRUMPS HATE” (‘kjærlighet trumfer hat’) . Jeg håper ingen av mine lesere lever under illusjonen at Clintons partisaner først og fremst var motivert av kjærlighet, unntatt i forståelsen av Clintons kjærlighet til makt og demokratenes kjærlighet til de privilegier og utbetalinger de kunne forventet fra fire år med kontroll over det Hvite hus. Og selvfølgelig var Trump og republikanerne hodestups forelsket i de samme tingene.

Det faktum at Clintons markedsførere og fokusgrupper trodde at bare slagordet ble sitert mange nok ganger, ville det ha innvirkning på valget, viser hvor gjennomgripende antakelsen jeg diskuterer har blitt i vår kultur.

Selvsagt, i disse dager, når konfrontert med denne slags saker jeg nettopp har omtalt, vil de fleste svare: – Vent, sier du at hat er bra? Som om de eneste tilgjengelige alternativene er å fordømme noe som absolutt dårlig eller prise det som absolutt godt. 

La oss sette denne forenklede reaksjonen til side for en stund, og stille et annet spørsmål: hva skjer når folk bestemmer seg for at noen vanlige menneskelige følelser er onde, skadelige og gale, og avgjør at veien mot en bedre verden går gjennom å kvitte seg med dem?

Som det viser seg, har vi en veldig god idé om hva som skjer i et sådant tilfelle, fordi et førsteklasses eksempel på fenomenet har fullført sin historiske bane, og er fremdeles et levende minne. Eksempelet jeg har i tankene er holdningen, utbredt i den engelsktalende verden fra midten av det nittende århundre til midten av det tyvende, at sex var roten til alt ondt.

Den viktorianske skrekken for seksuell lyst har blitt hånet nådeløst de siste tiårene, ikke uten grunn, slik at mange mennesker i disse dager tilsynelatende har glemt hvor alvorlig det ble tatt på den tiden. I løpet av dens storhetstid proklamerte folk i Storbritannia og Amerika høyt nøyaktig de samme holdninger til sex, som deres barnebarn nå viser mot hat. Hvis du ønsket å definere noe som helt utenfor det akseptable, måtte du bare merke det «umoralsk» – i tidens sjargong betydde dette «seksuelt» – og det store flertallet av folket var forventet å rygge tilbake i forskrekkelse. Ingen politisk kampanje på denne tiden, så vidt jeg vet, brukte slagordet RENHET TRUMFER UMORAL, men så hadde heller ikke politisk propaganda ennå forfalt til en tom flom av moteord som flimrer på skjermen hele tiden. Men stemningen var utvilsomt der.

«Tross alt er seksuell lyst naturlig og normalt og sunt, mens hat er ondt og skadelig og feil, ikke sant?»

Forresten, ja: jeg vet at sammenligningen av dagens holdninger mot hat med viktorianske holdninger til sex vil inspirere til øyeblikkelig tilbakemelding fra mange av mine lesere. Tross alt er seksuell lyst naturlig og normalt og sunt, mens hat er ondt og skadelig og feil, ikke sant? Her igjen er det lett å forkaste det faktum at folk for vel et århundre siden – mest sannsynlig, inkludert dine forfedre, kjære leser, hvis de levde i den engelsktalende verden – så saken omvendt. For dem var hat en ordinær følelse som de fleste hadde under visse omstendigheter, mens seksuell lyst var utenfor det anstendige: monstrøs, fryktelig, skitten og så videre gjennom et imponerende antall ubehagelige adjektiver.

Alle opplevde dette. Det er her sammenligningen begynner å svi, fordi å insistere på at seksuelt begjær var dyrisk, fryktelig, skittent etc. fikk det ikke til å forsvinne, eller frata det sin betydelige rolle i å motivere menneskelig atferd. Det betydde bare at mennesker begynte å hykle om det. Noen lot som om det ikke var der. Noen insisterte på at innen visse skarpt definerte rammer – f.eks. innenfor grensene av lovlig ekteskap – var det ikke det samme, hvordan kunne du antyde noe så vemmelig? Noen grep tak i andre bortforklaringer, og det var mange av dem, som tillot folk å late som om de ikke ble seksuelt opphisset og handlet ut fra opphisselse når det var akkurat det de gjorde.

«Dette er hva som skjer når folk bestemmer seg for at en vanlig menneskelig følelse er uakseptabel og insisterer på at gode mennesker ikke erfarer den. En kultur av påskudd, hykleri og unnvikelse springer fram for å la dem ventilere den uakseptable følelsen mot et sett av akseptable mål, uten at de behøver å innrømme hva de gjør.»

Victoriansk skjønnhetsideal

Dette er hva som skjer når folk bestemmer seg for at en vanlig menneskelig følelse er uakseptabel og insisterer på at gode mennesker ikke erfarer den. En kultur av påskudd, hykleri og unnvikelse springer fram for å la dem ventilere den uakseptable følelsen mot et sett av akseptable mål, uten at de behøver å innrømme hva de gjør. Dette var hva som skjedde i det viktorianske samfunnet da folk overbeviste seg om at seksuell lyst var roten til alt ondt, og det er hva som har oppstått i vår tid, hos overbeviste mennesker hvor hat spiller den samme rollen. I en reell forståelse av våre dager er hat den nye sexen.

Hvis du er i tvil om dette, kjære leser, observer hvordan de samme personene som kjørte rundt med LOVE TRUMPS HATE – klistremerker for et år siden, snakker om Donald Trump og hans støttespillere i dag. Tilbake i januar 2016, da jeg først forutså Trumps seier, påpekte jeg at hvis du ønsket å høre virkelig grenseløs hatefull tale, var alt du behøvde å lytte til en gruppe komfortabelt velstående amerikanere i sine urbane bobler, snakke om hvite arbeiderklassefolk i de amerikanske overflygningsstater. Det er blitt enda mer sant nå enn det var da. Ta retorikken som nå blir kastet ut av velstående demokratiske velgere mot Trump-supportere, bytt ut de etniske etikettene, og du vil ha vanskelig for å skille det fra skrikingen til enhver gruppe trangsynte fanatikere.

«Tilbake i viktoriansk tid definerte de privilegerte klassene seg som det gode folk, det moralske, dydige, rene folk, som på tidens språk betydde de som ikke hadde seksuelle lyster. Følgelig definerte de derfor deres sosialt underordnede som dyriske, grusomme, skitne – det vil si seksuelle vesener.»

Klassedimensjonene rundt all denne (anti-)hatretorikken er forresten av det mest fortellende om den. Tilbake i viktoriansk tid definerte de privilegerte klassene seg som det gode folk, det moralske, dydige, rene folk, som på tidens språk betydde de som ikke hadde seksuelle lyster. Følgelig definerte de derfor deres sosialt underordnede som dyriske, grusomme, skitne – det vil si seksuelle vesener. I dag er hva som definerer de gode blitt forandret, men klassetrangsynet har ikke endret seg: nå hevder de privilegerte å være de som ikke hater, og de definerer sine sosio-økonomiske motstykker som hatefulle fanatikere.

Den gjensidige oppførselen til de to gruppene, viser det seg, støtter ikke akkurat denne påstanden.

Forøvrig, legg merke til hvordan amerikanske medier og de privilegerte klassene i dette landet har tilbrakt de siste ni månedene fiksert på Donald Trumps person. I min hukommelse – og jeg har sett nye presidenter innta det ovale kontor siden Richard Nixons dager – har jeg aldri sett en slik massiv bekymring over noen som, tross alt, kun er en valgt embedsmann. Det minner meg, for å være presis, om hvordan viktorianske skinnhellige ville reise lange veier med tog for å la seg sjokkere og støte av en eller annen forestilling eller annet med seksuelle overtoner – og jeg vil gjerne foreslå at i dette tilfellet, som i det andre, er sjokket og avskyen lik tynne klær som svært ufullstendig dekker en såret, svettende masse av undertrykt begjær.

I byen hvor jeg bor, hvis du vandrer gjennom et nabolag frekventert av venstresiden av befolkningen, kan du regne med å se klistremerker på lyktestolper som viser presidentens ansikt og slagordet TRUMP HATER DEG. Strengt tatt er dette absurd – jeg tviler på at Donald Trump selv er klar over eksistensen av de menneskene som setter opp og ser på disse klistremerkene, og vi trenger ikke engang å snakke om sannsynligheten for at han kjenner en viss følelse mot dem – men uansett er det dypt avslørende.

Når folk ikke ønsker å håndtere en følelse de føler, er en svært vanlig strategi de benytter å insistere på at de selv ikke føler det – nei, det er den forferdelige personen der borte, som føler det, mot dem. Tilbake i den viktorianske æra opptok disse fortrengningene mye tid, da folk som ikke taklet det faktum at de hadde seksuelle følelser, projiserte disse følelsene på andre, for så å brennmerke de andre som dyriske, monstrøse, fryktelige, skitne osv. Det samme skjer her. Personene som lager og setter opp disse klistremerkene, kan ikke bare komme ut og si at JEG HATER TRUMP – den innrømmelsen ville en gang for alle i egne øyne plassere dem i kategorien «dårlige mennesker». Så de projiserer sitt eget hat på personen de hater og overbeviser seg selv om at han hater dem.

Legg videre merke til hvordan dette kobles opp mot den utrolige fascinasjonen som så mange på venstre side av det politiske spekteret legger på Donald Trumps ord og handling. Sett gjennom et tivolispeil av deres projiserte følelser, i det minste, er han å likestille med et par som har kinky sex midt i gata. Han spiller ut deres kjæreste fantasi, han hater andre mennesker i full offentlighet – hvordan skal de kunne se en annen vei?

I virkeligheten satte de en apostrof i Clintons slagord, og fikk det til å leses LOVE TRUMP’S HATE (oversetter: ‘elsk Trumps hat’) – og skjult i de stille nattetimer, gjør de akkurat det.

Her ser vi problemet ved å ta en vanlig menneskelig følelse og insistere på at man må bli kvitt den, for å gjøre verden perfekt. Forby noe, og du gjør det attråverdig. Ta en normal følelsesmessig tilstand, en som alle opplever, forby den, og du er garantert at ønsket om å bryte tabuet vil få en overveldende kraft. Derfor, etter å ha tilbrakt dagene underlagt den gjennomgripende politiske tonen av det moderne liv, hvor enhver uttalelse blir gransket for minst spor av alt som noen kunne tenke på å tolke som hatefullt, så lager mennesker i dagens verden internett-aliaser, og går til internettfora hvor de kan ejakulere ut absolutt alt. De gjør dette i nøyaktig samme ånd som viktorianske menn gikk til horehusene og viktorianske kvinner arrangerte skjulte møter med muskuløse stallgutter.

«Videre, hvis historien er en pekepinn, vil det undertrykte bli begrenset til slike smutthull i lang tid. Allikevel, til slutt gav viktoriansk seksuell undertrykkelse opphavet til den seksuelle revolusjon, som svingte seg til de motsatte ekstremiteter med en tilsvarende mangel på balanse.»

Videre, hvis historien er en pekepinn, vil det undertrykte bli begrenset til slike smutthull i lang tid. Allikevel, til slutt gav viktoriansk seksuell undertrykkelse opphavet til den seksuelle revolusjon, som svingte seg til de motsatte ekstremiteter med en tilsvarende mangel på balanse. På samme vis kan dagens undertrykte hat ganske enkelt gi opphav til en hatets revolusjon, hvor folk velter seg i hat på samme vis som libertinerne veltet seg i sex på 1960- og 1970-tallet. Retorikken om frigjøring, om å være naturlig, kaste av seg tvangstrøya til en utdatert moral, vil tjene like bra for begge.

Anti-masturbasjonsbelter for mann og kvinne midten av 1800-tallet

Det kan komme som en overraskelse for noen av dem som har lest så langt at jeg ikke favoriserer denne siste muligheten. Det motsatte av en dårlig idé er tross alt en annen dårlig idé; det faktum at å dø av tørst er dårlig for deg, gjør ikke drukning godt for deg. Enten vi snakker om sex eller noe annet er det en mellomting mellom ikke nok og for mye, mellom patologisk undertrykkelse og like patologisk utsvevelse, som er betydelig sunnere enn noen av ekstremitetene. Jeg kan komme til å risikere at noen av mine følsomme lesere vil gripe til luktesaltet og besvime på den nærmeste sofaen, i ekte viktoriansk stil, ved å foreslå at det samme er sant for hat.

Vi alle føler det og vet du hva? Noen ganger er det riktig. Det er handlinger som gjøres av mennesker mot andre mennesker som fortjener en mer robust respons enn de unnvikelser som er normen i dag: «åh, er det ikke trist» eller «vi må forstå» eller «vi må ikke hate» etc.

Alle de vaklende argumentene hvor vi forventes å late som om handlinger ikke har konsekvenser, at folk ikke bærer ansvaret for sine beslutninger.

Tvert imot – det finnes handlinger som fortjener å bli fordømt, dommer som må fattes, og individer og idéer for hvem den varme flammen av raseri eller den isnende kulde av hat er passende svar.

«Betyr dette at ethvert hat og ethvert uttrykk for hat er hensiktsmessig? Selvfølgelig ikke. Hat er som sex, det er visse tider, steder og sammenhenger hvor det er hensiktsmessig, men det er mange, mange andre der det ikke er på sin plass.»

Betyr dette at ethvert hat og ethvert uttrykk for hat er hensiktsmessig? Selvfølgelig ikke. Hat er som sex, det er visse tider, steder og sammenhenger hvor det er hensiktsmessig, men det er mange andre der det ikke er på sin plass. Du kan gjenkjenne dets plass i livet uten å måtte utøve det ved enhver anledning – og faktisk, dess mer bevisst du er på dets plass i livet, dess mer du erkjenner det og gir det innhold, dess mindre sannsynlig er det at du forblindes av det.

Det er sant for sex, og det er sant for hat: hva du nekter å erkjenne, kontrollerer deg. Hva du anerkjenner, kan du lære å kontrollere.

Nå innebærer dette selvfølgelig å utfordre noen svært dyptliggende kulturelle imperativer. En av de grunnleggende forutsetninger for vår kultur er at vi er ment å bli perfekte, og måten å bli perfekt på, blir vi fortalt, er å amputere hva som helst av oss som hindrer oss i å være perfekte.

De siste sekstenhundre årene av moralfilosofien i den vestlige verden har vært viet til dette temaet: finn den tingen som forårsaker at vi er onde, finn en måte å hugge den av på, og så vil vi alle oppføre oss som gips-helgener. Det faktum at det aldri virker, har ennå ikke lagt noen demper på den uendelige mengde av forsøk på å prøve igjen og igjen.

Den samme logikken gjelder for flere områder som er på siden av moralen. Tenk på hvordan folk i Amerika tenker på mat, for å nevne bare et eksempel. Hver slankediett de siste tretti årene har vært fiksert på å identifisere en spesifikk føde eller matvaregruppe som ondskapsfull, og insistert på at hvis du amputerer denne fra kostholdet ditt, da kan du stole på perfekt helse og hvilken kroppsfasong som skulle være fasjonabel for øyeblikket. Igjen, det åpenbare faktum at det ikke virker, er ikke noe hinder for folk fra å jage etter det neste eksemplet, fordi den blinde troen på at godhet krever amputasjon av noe naturlig heller ikke utfordres i vår egen tid.

Hvis du alltid gjør det du alltid har gjort, sier ordtaket, vil du alltid få det du alltid har fått. Søken etter fullkommenhet ved selvskading virker ikke. Slik er det. Vi har gitt dette forsøket alle mulige tester ned gjennom århundrene, og det er smertelig klart at nok en variant av et forfeilet tema ikke kommer til å endre dommen. Kanskje, bare kanskje, er tiden moden for å prøve noe annet til en forandring.

Hva med dette? I stedet for fullkommenhet, helhet.

«Mennesket kommer aldri til å bli perfekt, ikke hvis perfeksjon betyr amputasjon av en del av vår menneskelige erfaring.»

Morrissey, Viva Hate, hans solo debutalbum fra 1988, tittelen ble for sterk kost i enkelte land og tittelen ble endret til Education in Reverse i Australia.

Mennesket kommer aldri til å bli perfekt. Ikke hvis perfeksjon betyr amputasjon av en del av vår menneskelige erfaring. Om kroppsdelen som blir sagd av er våre seksuelle instinkter, våre aggressive instinkter eller en hvilken som helst annen del av hvem og hva vi er. I stedet kan vi være hele. Vi kan akseptere vår seksualitet, hva som enn skjer, og veve den inn i mønsteret til våre individuelle liv og våre relasjoner med andre mennesker, på måter som opprettholder verdiene vi nyter, og samtidig gir så mye glede og så lite unødvendig smerte for så mange mennesker som mulig.

Det betyr ikke alltid å utøve våre ønsker – i noen tilfeller kan det bety at vi aldri utfører dem. Hva det betyr er at vi tar valget selv snarere enn å overlate det til noen form for populærkulturell sosialhygiene.

På samme vis kan vi akseptere vårt hat, uansett hva dette er, og veve det inn i mønsteret til våre individuelle liv og våre relasjoner med andre mennesker, slik at dets energi tjener til å forsvare de tingene og menneskene vi verdsetter. Det betyr ikke at vi burde uttrykke vårt hat ved enhver anledning – her igjen, kan det bety at vi aldri uttrykker det i det hele tatt. Hva det betyr er å erkjenne at hat er like mye en del av å være menneske som kjærlighet og så finne et sted for det der inne sammen med alle de andre følelsene som vi uunngåelig kjenner.

I siste instans betyr dette å gi opp fantasien om at vi kan bli mer enn menneskelige ved å være ufullstendige. Ved å akseptere vår egen natur i all sin rikdom og motstridende kompleksitet og finne en bruk for alt som kommer med det å være menneske, kan vi kanskje slutte å gjøre de samme feilene igjen og igjen – og gjøre noe litt mindre dumt ut av vår tid på jorden.

John Michael Greer er en tenker og forfatter som blant annet blogger på www.ecosophia.net

Anbefalt

Sex som dogme

Relatert

Inn i den demokratiske avgrunnen

Pornokrati – demokratisk sexualisering

Hvorfor hater de oss?

Anders Behring Breivik – en dom over samtiden

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Jeg er nå ferdig med Breivik, han er død for meg

Nils Rune Langelands ensomme korstog

Mennesket har i vår tids sivilisasjon avsondret seg i den grad det kan fra smerte. Der tidligere generasjon hadde som mål, formering, familiens og slektens fortbestand og utvikling samt det å strebe etter det som er høyere, opplever man nå en interessant kulminasjon i jakten på velvære mens man fantaserer om farer, tabu og forbud som ikke lenger eksisterer.

Av AUTONOM, bildet øverst er fra filmen Inception (2010)

«Det viktigste for å opprettholde sekundærlivets fiksjoner om det gode liv er fraværet av smerte og død»

Hva hender med mennesker som ikke lenger er i sin tilværelse, men lever utenfor den, som i et utstillingsvindu, hvor man erkjenner de ytre fakta omkring ens egentilværelse, men ikke de indre. Realitetene som har bygget opp omverdenen forblir hemmelig, men ikke som et mysterium man dveler over, men som en ukjent og uoversiktlig materie man ikke orker å trenge inn i. De lever hva man kan kalle sekundærliv. Sekundærlivet lever gjennom substitutter og objekter og erkjenner ikke sitt subjekt annet en som tilfeldige impulser og reaksjoner på omverdenens krav og attraksjoner.

Til forskjell fra primærlivet, som lever sitt liv i sammenheng med sin opplevelse av seg selv, indre og ytre sett, sosialt og åndelig, og en mening som ikke søkes, men som er der inngitt, like selvsagt som en naturlov. Der sekundærlivet stadig setter spørsmål ved sin tilværelses trivielle karakter, stiller ikke primærlivet spørsmål ved det som er opplagt, men kan egne tiden hvis det finnes overskudd, til å dvele over høyere mysterier, det åndelige og det mytiske – fundamentene for den erkjente tilværelsen forstått som tradisjon.

Når mennesket ble individualisert, det vil si løsrevet fra organiske sammenhenger i livet, ble det et fragment i en mekanistisk sivilisasjon.

Man ble en del av et apparat uten annen mening en å finne seg selv som et tilfeldig fragment og akseptere tilværelsens meningsløshet som løsrevet eksistens. Eksistensen og ikke noe annet blir mening enn den meningsløshet som man som individ må velge å akseptere eller gå under mentalt og åndelig, hvis man ikke stiller seg i bevisst opposisjon til nihilismen.

Den naturlige konsekvens er at mennesket etter at alle reaksjoner og kontrarevolusjoner mot positivismens tro på fornuft og lineær utvikling, en arv fra den semittiske kristendommen i Vestlig forstand, har lidd nederlag ( senest i den katastrofen som kalles den Andre Verdenskrig ), søker til fiksjonen som er det eneste fristed fra livets uutholdelige letthet, som Milan Kundera så fint uttrykte det.

Skribenten Oskorei skriver:

” De flesta av webblogg Oskoreis läsare vet vid det här laget att Skådespelet är det namn som de franska situationisterna och den Nya Högern ger den låtsasvärld av bilder, känslointryck, och så vidare, som bildas av reklam, tv, med mera. Denna låtsasvärld har en tydlig tendens att växa i omfattning i takt med att konsumtionssamhället gör det. Vi lever alltså allt mindre våra egna liv, utan lever istället genom kändisar. Både direkt, genom att vi spenderar vår tid framför dumburken, men också indirekt, genom att vi tar med oss de bilder och roller vi serverats av dumburken ut i verkligheten. Detta leder också till en ond cirkel, där Skådespelet och inslag i det “verkliga” samhället driver på varandra.”

Les resten her

I fiksjonene kan mennesket uten ansvar ta del som sekundærpersoner i fortellinger om smerte, kjærlighet, vold, død og høyere ideal, konflikter etc., med andre ord fiksjons mennesker som lever primærliv, som tidligere generasjoner en gang gjorde. Størrelser som Kvinne, Autoritet, Mann, Familie, Plikt, Ære, Død, Makt er i forbausende mange av disse fortellingene intakte, selv om formene til dels kan være perverterte, eller manipulert. Manipulert i den grad at mennesket som lever sekundærlivet aksepterer en mening som ikke finnes gjennom fiksjonen.

«Til tross for at de færreste har et bevisst og erfaringsmessig forhold til vold, konsumerer de fleste vold i alle tenkelige former med unntak av den selvopplevde.»

Det viktigste for å opprettholde sekundærlivets fiksjoner om det gode liv er fraværet av smerte og død, ingenting annet er så viktig som dette. Derfor er det ikke uten grunn at de meste populære fiksjoner har vold og død som en bestanddel i seg. Til tross for at de færreste har et bevisst og erfaringsmessig forhold til vold, konsumerer de fleste vold i alle tenkelige former med unntak av den selvopplevde. Og når den er selvopplevd er det som oftest som offer, som en tilfeldig foreteelse man ikke kan se mening eller mål i, og som gjør at mange vil søke seg sterkere til fiksjonens plysjteppe av tilsynelatende velvære og trygghet.

Men, selv om flertallet er fornøyd med å leve gjennom fiksjoner og tilfredsstillelse av umiddelbare impulser og primærbehov, er det en del som søker seg til smerte og risiko for å komme nærmere primærlivet. Det absolutt ultimate primærlivet er krig, da opphører alle de trivielle begrensninger som hviler over livet og eksistensen i fredstid, man er i nået, man kan handle ut fra det sted man akkurat og presist befinner seg og ikke i et venteværelse til et liv som aldri vil slippe en inn eller ut.

Men problemet for mange som søker seg til slik risiko er at man der og inntar sekundærlivet, med unntak av de øyeblikk man er i direkte strid. Grunnen er enkel, man har akkurat de samme attributter som i sekundærlivet, man er en lønnsmottager, man kjemper ikke for noe annet en lønn, man har ferie, man søker tryggheten og fraværet av risiko, da man ikke egentlig frivillig vil ofre noe, om man ikke direkte rammes. I fiksjonene ser man politifolk, helter, soldater, ja vanlige mennesker ofre seg og kjempe til siste blodsdråpe for noe de finner verdifullt, alle andre trivialiteter begrenses til et minimum. Man opplever intens kjærlighet og sterke emosjonelle svingninger.

De ytre attributter, klær, arkitektur scener kan ligne på den egne hverdag, men er likevel totalt anderledes. Sex, ja sex er nytelsens og velværens ypperste fiksjon. Noen få lever ut den akkurat som noen få lever ut smerten og livsfaren i virkeligheten, men de fleste blir også her tilskuere til den egne tilværelse. Seksuelle eksesser blir ikke avvik, men norm, fordi her kan man uten stor risiko nærme seg fiksjonen om et spennende primærliv i forestillingen om at man bryter normer. Derfor opprettholder massemedia fiksjonen om seksualitetens tabu som for lengst er brutt. Man ønsker, man håper, men man vil ikke, kan ikke, orker ikke, å ta virkelig grenseoverskridende sjanser som kan bringe en nærmere primærlivet. Man blir sittende på tilskuerbenken.

Den eneste smerte man sitter igjen med er den eksistensielle frustrasjonen og spørsmålene til sitt eget selv, og det fiksjonen ikke kan kompensere for, nemlig fraværet av primærlivets totalitet. Man frykter smerten, volden, den kompromissløse kjærlighet, mysteriet, men man lengter hele tiden etter det man frykter og lever videre i en stadig mer uvirkelig virkelighet.

Anbefalt

Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber

Relatert

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Nils Rune Langelands ensomme korstog

Den uvirkelige politikken

Essay: Vannet vi svømmer i

How do you define real? – De filosofiska inspirationerna till The Matrix

Hvorfor tingene forsvinner: Heideggers åndelige testament

Jeg drømmer om ruiner. Det menneskeskapte landskapet i forfall, naturen som igjen tar kontroll. Vi lager rette flater, geometriske former. Tegninger blir til bygninger, bygninger blir brukt, de får sitt eget liv gjennom livene som befinner seg der, men til slutt er alt støv. Jord. Så tar kloden igjen kontroll over det mannen lånte.

Av Erik Dahl, skribent, skriver blant annet på Kokohøyre

 

«Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fantasert om å brenne ned jobben min. Jeg vet akkurat hvordan jeg skulle gjort det. Bladhylla står like ved tørrvarene. Tamponger og bind står på andre siden av hylla. Det er nok brennbare ting på jobben min til at jeg kunne bygget noe som antenner sakte nok til at jeg kan starte den før jeg går hjem.»

Jeg drømmer om om enden. Om en ny begynnelse. Jeg drømmer om et liv hvor sommeren brukes på å forberede seg på vinteren, og vinteren brukes på å drømme om sommer. Et liv innenfor den sykliske eksistensen. Fødsel, liv, død, forråtnelse, gjenfødsel.

Vi har glemt hva det betyr å være en skapning. Vi er mennesker, individer, personer. Vi er ikke lengre av naturen, men utenfor. Størst av alt er jeg.

Jeg drømmer om den totale mangelen på komfort. Komfort er sjelens død. Komfort er søken etter sannhet som et kompromiss. Komfort er for spedbarn.

Vi har ikke tid til introspeksjon når fundamental overlevelse er på dagsordenen.

Vi har ikke tid til forfengelig selvpining når eksistensen igjen er lidelse.

Jeg drømmer om ruiner, vakre ruiner, helt til drømmen, som alt annet, må dø.

“Hei”, sier en kunde. En hvilken som helst kunde. Når livet er sentrert rundt å sitte i kassa på en generisk matbutikk blir alle møter med nye mennesker det samme møtet.

Hei. Pose. Kvittering. Hadet.

Fra Life After People 2009

Å prøve å finne en mening i eksistensens meningsløshet er menneskelig. Mange fyller det med jobb og familie. Fyller livet med det vi blir fortalt livet skal fylles med. Skoleringen skal forberede oss på jobb, jobben er resten av livet, pensjonen er pausen før vi sakte råtner, forfaller, og dør.

En gang var det ære i å dø.

“Hei”, sier neste ansiktsløse skikkelse i havet av anonyme mennesker jeg ser hver eneste dag.

Jeg har blitt fortalt flere ganger at min jobb har en mening. Jeg hjelper folk med å få mat, jeg tilrettelegger et komfortabelt liv. Jeg snakker med mennesker, med barn, pensjonister. Smiler til dem. Skravler litt med de som gidder å skravle. Mening. Som i at forbrukerkulturens evige rundgang skal fylle meg med mening.

«For mange drømmer, ikke nok gjerning.»

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fantasert om å brenne ned jobben min. Jeg vet akkurat hvordan jeg skulle gjort det. Bladhylla står like ved tørrvarene. Tamponger og bind står på andre siden av hylla. Det er nok brennbare ting på jobben min til at jeg kunne bygget noe som antenner sakte nok til at jeg kan starte den før jeg går hjem. Ingen igjen på jobb. Bare materielle skader. Først brenner et blad, et av de løse uten plast. Flammene sprer seg sakte i begynnelsen, men fortere etterhvert som de slikker oppover de glansede forsidene med bilder av kjendiser alle andre enn jeg kan navnet på. Ilden beveger seg fort til hver side, store pappesker med frokostblanding, og små plastposer med bind er god mat for ilden. Når den har kommet seg så langt kan ingenting stoppe den. Jobben min er en brannfelle. Gammelt trebygg, fullt av sprekker. Det er alltid litt gjennomtrekk. Fersk oksygen som mater flammene mens de hopper fra en reol til den neste.

For mange drømmer, ikke nok gjerning.

Jeg tar på meg en maske og smiler. Skjuler min forakt for hele sirkuset jeg er en del av. Jeg har blitt veldig flink til det. Kunder ser meg ikke før de trenger meg uansett. Jeg er usynlig for dem der de går i sin egen verden og prøver å huske hva de mangler i kjøleskapet sitt. Jeg observerer dem, følger med på hvordan de går, hva de kjøper, hva de ser på. Jeg vet alt for mye om alt for mange sine vaner.

Igjen drømmer jeg om ild. Rensende ødeleggelse.

Ild sluker alt i sin vei, og etterlater kun ren aske. Ilden var alltid vårt viktigste redskap fra lenge før nedskrevet historie.

Ilden er hva som først skilte oss fra dyrene.

Ted Kaczynski sa, “den industrielle revolusjon og dens konsekvenser har vært katastrofale for menneskeheten”.

Noen mener det var opplysningstiden som var begynnelsen på slutten, andre mener det var Gutenberg og trykkpressen som startet det. At vi aldri skulle hatt muligheten til massekommunikasjon.

Men kan vi ikke da peke på alt dette og si de er alle deler av den større trenden av et kontinuerlig fremskritt som startet med ilden?

Når alt endelig er jevnet med jorden sitter vi igjen med ilden. Dens potensiale som en utømmelige kilde av skapelse og fremskritt, eller ødeleggelse og renselse. Alle verktøy er også våpen.

«Jeg sitter hjemme. En alt for fuktig kjellerleilighet. De levende flammene fra bålet er byttet ut med skjermenes døde glød. En trenger ikke drømme når andres drømmer er et tastetrykk unna.»

Jeg drømmer om den lille gloen fra oldtidsmenneskets friksjonsild. Den lille flammen som må mates, sakte og forsiktig i begynnelsen, og når den endelig har vokst seg stor må den voktes med falkeblikk så den ikke blir ukontrollerbar.

Jeg sitter hjemme. En alt for fuktig kjellerleilighet. De levende flammene fra bålet er byttet ut med skjermenes døde glød. En trenger ikke drømme når andres drømmer er et tastetrykk unna. Passivitet er en moderne dyd. Å slå ut mot meningsløsheten er det eneste jeg kan gjøre, men jeg tror ikke det virker.

Det er ingenting som virker.

Runddansen som er livet kan ikke trancenderes ved å leve mer.

Dette er et selvmordsbrev. Jeg er allerede død. Det er derfor jeg må fortsette å leve.

Fortsette å leve så lenge jeg må. Til syvende og sist har jeg ingenting som holder meg igjen annet enn viljen til å rive ned alt. Viljen til å se alt rives ned.

Min aller største drøm er å kunne leke i ruinene av vår moderne verden. Jakte for å overleve. Eksistere med naturen, ikke utenfor. En eksistens der hver dag er en kamp for å overleve til den neste. Den originale meningen med livet før komfort tok over.

Fortiden vil bli fremtiden. Vi startet med ild, og vil ende med ild.

«Og kampene skal og må kjempes. De gir oss mening. Vi trenger mening, uansett om det en en falsk og meningsløs mening.»

Den moderne utviklingen har ikke et endemål. Vi må fortsette fremskrittet til fremskrittet dreper oss. Sakte men sikkert ødelegger vi muligheten for sivilisasjonens overlevelse. Alt vi kan gjøre nå er å mate ilden til den tar overhånd. Sivilisasjonens dødsdom ble underskrevet lenge før sivilisasjon eksisterte.

Det er mye å kjempe mot i dag, og like mye å kjempe for. Og kampene skal og må kjempes. De gir oss mening. Vi trenger mening, uansett om det en en falsk og meningsløs mening.

Men mest av alt trenger vi en kataklysme.

Fra The Last of Us, Naughty Dog/Playstation 2013

Jeg går i skogen nå. Det er mitt tempel. Observere årstidene, en sakte naturlig endring. I skogen er det fred, men også kamp. Hvert eneste vesen må gjøre alt det kan for å overleve til neste dag. Den naturlige orden regjerer. Komfort er ikkeeksisterende.

Ti minutter gange fra døra mi er det fire tusen år gamle gravhauger. Mennesker som levde i harmoni med naturen vandret samme skog som jeg går i. De kjente ikke den moderne meningsløsheten. Død var dagligdags. Hva de drømte om kan ingen vite. Kanskje de drømte om den altoppslukende ilden som startet alt og skal ende alt.

Jeg drømmer om død.

Jeg drømmer om evighetens kjærtegn.

Krigen mot sivilisasjon er allerede vunnet. Alt vi trenger å gjøre for å påkalle apokalypsen er å fortsette akkurat som vi alltid har gjort. Alt har en ende, men ingen ende er en endelig slutt. Bare en begynnelse på noe nytt.

Anbefalt

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Relatert

Underholdning i undergangen – The Road og Spengler
Fornektelsens historie
Apokalypsens fire ryttere: del I
Det nye året 2012, dommedag eller fett nok?
Beretningen om et varslet sammenbrudd
Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen
Mot en fossil endetid
Å du deilige endetid – eller Kali Yuga hele jula
Collapse – horrorfilm fra din virkelighet
Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

«Et vemod holder meg i en skrustikke, gjør alle tanker blekgrå, hvor alle rifter og sår er åpne under et flortynt klede for å opprettholde forestillingen om beherskelse. Jeg vil helst være uvirksom, bare synke inn i ikke-væren som i en retnings- og meningløs evig flod (…)»

Jeg våknet opp etter en usedvanlig lang søvn til meg å være; en drøm som var en reise blant mennesker jeg har kjent og kjenner, noen godt, andre overfladisk, noen nære, andre fjerne, og observasjonen av dette i tredje person. Historiens gang får være min, men drømmen etterlot meg en følelse av illusjon og skinn, at alt virkelig er forbi og at kun observasjon og distanse står igjen.

Man er på utsiden. Utenfor er det mildt, den hvite iskalde krystallvinteren har gått over i tungt, fuktig grått, trærne er fortsatt kledd i sne, men veiene er skittengrå. Et vemod holder meg i en skrustikke, gjør alle tanker blekgrå, hvor alle rifter og sår er åpne under et flortynt klede for å opprettholde forestillingen om beherskelse.

Jeg vil helst være uvirksom, bare synke inn i ikke-væren som i en retnings- og meningløs evig flod, men det forbyr jeg meg.  Jeg kjenner takknemlighet, fordi jeg har fått alt inngitt av hva man kan forvente fra naturens side og mer til, fordi jeg har sett det innerste, det verste, det beste, det mørkeste, det vakreste; fordi jeg har møtt mennesker som har størrelse og mening, takk til alle de som har gitt meg noe som ikke kan utslettes, som jeg bærer med meg – til enden. Ikke minst disse som har entret min tilværelse i den senere del av mitt liv, som har etterlatt spor jeg hverken kan eller vil viske ut, selv der det smerter, ja, spesielt der det smerter mest.

Forsynet har gitt meg alle muligheter til å lykkes der man skal lykkes ifølge de som ikke vet hva lykke egentlig er, jeg valgte en langt hardere, men rikere vei, livet kjennes levd, likevel kjennes det som man står ved en mulig begynnelse, en ny syklus.

Den rå og våte kulden får meg til å legge noen ekstra tunge kubber bjerk på fyren, litt røyk virvler, herlig minnemettet lukt. En sang som har vært med meg de siste ukene, på den på den indre og ytre platespilleren settes i gang. Birch Book, Young Souls, stemmen klinger som den jeg hører inni meg.

Jeg kjenner meg så veldig ung, samtidig så veldig gammel, som om voksenheten midt i svant hen, eller den var aldri.

Jeg frykter intet, annet enn meningsløshet. Der viljen lar vente på seg tar plikten overhånd og jeg virker mot alle odds.

Av AUTONOM

Birch Book – Young Souls

There will always be Young Souls that can’t reform
Tossed into life’s storm
They’ll try their sails
Before they will be forewarned
When the going comes and just won’t let you be
How is it that you see
What will enslave you,, what will set you free?

Give it all away again, just playing for today
Got to go away again and throw it all away

Leaving everything,, moving to another town
Willing to play the clown
Forgetting that each up
Will have a down
Packing a case and carrying my guitar
Look up and see how far
Away up in the sky there hangs a star

Give it all away again, just playing for today
Got to go away again and throw it all away

There will be some folks that never will agree
With the majority
About what is real and what is fantasy
There will always be them folks that can’t reform
Tossed into Life’s storm
They’ll tear their sails before they will conform

25. november 1970 begikk Yukio Mishima, japans store etterkrigspoet, kunstner og iscenesetter, seppuku, rituelt selvmord. Det var et veloverveid og gjennomregissert høyde- og endepunkt i en mangslungen kunstnerkarriere som synes egentlig å ha vært skjebnebestemt for denne enden. Novellen og filmen Patriotisme – et ritual i kjærlighet og død forteller historien om et ideal som Mishima siden realiserte med eget blod.

Av AUTONOM, alle bilder fra filmen Patriotism av Yukio Mishima

«I think it is natural for me to find it obscene for human beings to live only for themselves»– Yukio Mishima

Novellen og filmen Patriotisme/Yukoku (1966), forteller historien om Løytnant Shinji Takeyama og hans unge kone Reikos siste stund – og rituelle død. Løytnant Takeyama har deltatt i det mislykkede militærkuppet kalt Februar 26. hendelsen i 1936 (les om kuppet på Wikipedia), hvor i hovedsak unge offiserer (seinen shōkō) i opposisjon til rådende sivile regime, men tro mot Keiseren som absolutt autoritet, forsøker å innføre en ny orden som knytter an til den keiserlige Meiji-restaurasjonen 1868. Kuppet var motivert av tradisjonalisme, antivestlighet, nasjonalisme (kokutau: nasjonal essens, identitet og karakter), men og et ønske om større sosial rettferdighet som alternativ til kapitalistisk utbytting.

Kuppet hadde i begynnelsen fremgang og hadde støtte hos flere sentrale militære, men mislyktes, ikke minst fordi man aldri fikk Keiserens støtte. Hendelsen satte dype spor i Japan, og tross at kuppet mislyktes så førte det til at de militæres innflytelse økte på bekostning av den sivile politiske ledelsen.

På dette bakteppet fortelles historien til Takeyama og Reiko, nærmest som et mysteriespill. I filmen følger vi en stilisert fremstiling av deres siste tid sammen. Det hele innledes med Mishimas håndskrevne berettelse. Takeyama støttet kuppet i hemmelighet, men har siden fått keiserlig ordre om å slå ned på sine kuppkamerater – og henrette dem.

Hans absolutte troskap, og betingelsesløse lojalitet til både Keiseren og hans offiserskamerater og kuppmakere, gjør hans situasjon umulig og han beslutter seg for rituelt selvmord.   Hans kone Reiko ytrer at hun vil følge ham betingelsesløst.

Et ekspressivt drama, med minimal scenografi utspiller seg, Takeyam og Reiko tegnes som ett i både vilje og offer, slik de og er ett med Shinto, den kultiske, japanske forfedrereligionen, som tegnes som en modell av et tempelet Ise Jingu til ære for solgudinnen Amaterasu, som de billedlig smelter sammen med.

I en sentral scene tar Reiko rørende farvel med den trivielle fortiden, minnene; symbolisert ved en samling porselensdyr. Hun plukker opp et ekorn som siden knuser, men som hun bærer med seg. I novellen beskrives scenen slik:

«Reiko took the squirrel in her hand and looked at it. And then, her thoughts turning to a realm far beyond these childlike affections, she gazed up into the distance at the great sunlike principle which her husband embodied. She was ready, and happy, to be hurtled along to her destruction in that gleaming sun chariot–but now, for these few moments of solitude she allowed herself to luxuriate in this innocent attachment to trifles. The time when she had genuinely loved these things, however, was long past. Now she merely loved the memory of having once loved them (…)»

De deler en siste natt og elskovsstund sammen.

Vitalisert av sin egen beslutning om harakiri, mister de alle sine tidligere hemninger i vissheten at de velger sin død, og fraværet av frykt får eros fritt utløp. De er ett med sin vilje større enn sine individuelle ego. Deres kjærlighet er total, men og overindividuell, det er en kjærlighet som tjener en større essens enn den personlige tilfredsstillelsen.

Når Takeyama har på seg sine offiserslue opphører han å være et individ, øynene forsvinner under skjermen, han blir, nei, han ER sitt kall og sin oppgave.

Fortellingen forener det kjøttlige, dødelige med ånd, som noe sterkt, brutalt, levende og vakkert. Gripende nærbilder av hud og kjærtegn gir en taktil nærhet og mykhet som kontrasterer deres stålblanke kall som reflekteres i samuraisverdene som senere vil penetrere dette ømme, myke. Helt nakne for hverandre møtes dere øyne, deres vesen uten filter, direkte og åpent for første gang.

Så følger forberedelsene til sluttpunktet, det absolutte.

Takeyama med sin kvinne Reiko som vitne, griper om sitt korte sverd og skjærer gjennom magen fra venstre til høyre. Penetreringen av hud virker forløsende, blodet maler et bilde på Reikos hvite kimono. Hun drives til tårer, men slipper ikke blikket i møte med sin manns overmenneskelige smerte, helt til han til slutt støter seg mot sitt sverd som går gjennom nakken og han faller helt om i dødskrampe før blodet omhyller ham. Reiko følger ham, uten tvil eller nølenetter å ha gjort seg klar. Hun støter sin dolk mot strupen, hennes blod tegnes som hvitt mot sort, og siste scene tegner dem omfavnet, liggende på en Zen-hage, frigjort fra tiden. Brutaliteten er øm og forsonende, volden oppløser her alle overfladiske motsetninger.

For mennesket bundet til samtidsforestillingen om å leve et liv lengst mulig uten annen mening enn at en dag følger den andre til slutten kommer, er forståelsen av et slikt offer nærmest umulig. Klamrende til en hverdag hvor eneste mening er selvtilfredsstillelse og uklare emosjonelle overbevisninger som svirrer som løse fragmenter uten helhet, virker en slik oppofrelse skremmende. Patosen og inderligheten, vil den usikre møte leende, fordi den eksistensielle feigheten som preger det ordinære liv legitimeres ved å se ned på det autentiske alvoret og den uforbeholdne kjærligheten med et skjevt ironiserende grin.

Det ethos Mishima skildrer har ideal som opphøyes til absolutter som transcenderer døden og dødsfrykten, og dermed tilhører noe evig, noe umistelig. Modernitetens menneske har derimot døden som eneste absolutt, den evige natten, og lever i frykt for den ene livsløse dødsguden fra det kan tenke til siste åndedrag. Mishima var selv et kontrastrikt menneske, hverken fremmed for det feminine eller maskuline i seg selv, nådeløst åpen og selvutleverende om sine egne svakheter, men og den styrken han fant da han kompromissløst valgte den vei han tidligere hadde idealisert. Mishima så paradoksene i menneskenaturen, men hadde viljestyrke nok til å ikke bli sittende fast i klisteret av intellektuell spekulasjon og ubesluttsomhet.

Mishima reflekterer i et intervju kort tid før hans død om menneskets trang til å ofre seg for den store sak som kontrast til det demokratiske systems mangel på store saker og det meningsløse i å leve kun for sitt eget velbehags skyld. En refleksjon som han fulgte konsekvent:

«I think it is natural for me to find it obscene for human beings to live only for themselves»

Til forskjell fra det passive, smertefrie selvmord, typisk for samtiden, det ultimate nederlag, er seppuku en ærefull død gjennom en ekstrem viljeshandling som trosser både dødsfrykt og smerteterskel; dermed nærmer den seg det overmenneskelige. Det å velge og bestemme sin egen død blir paradoksalt nok noe livsbejaende.

Som Mishima selv uttrykker det:

«Sometimes hara-kiri makes you win»

Noen vil ved å se filmen eller lese historien kanskje tenke hvor unødvendig det er, at disse unge, på høyden av sine liv, ikke lar sine legemer og lidenskaper råtne og forfalle i jakten på det lange, ulevde liv, bedre kjent som eksistensen. Det er naturlig når man for lengst har krysset terskelen til en langsom død, uten håp om å kunne erobre kjærligheten, livet eller døden. Men for den som ennå har kraften i seg til å overvinne sitt mindre jeg, så inspirerer den totale hengivelse og forening av vilje og perfeksjon. Ved å gjøre døden til din egen kan du heller ikke beseires av den:

«The last moments of this heroic and dedicated couple were such as to make the gods themselves weep.»

Se filmen PATRIOTISM i sin helhet her

La oss innrømme det: nasjonal suverenitet har blitt irrelevant i dagens økende komplekse og gjensidig avhengige internasjonale økonomi. Økonomisk globalisering og de massive fremskrittene som har blitt gjennomført innenfor massetransport, kommunikasjon og teknologi har ført til at individuelle stater i stor grad har blitt maktesløse mot markedskreftene.

Av Bill Mitchell og Thomas Fazi, som er forfattere av boken «Reclaiming the State – A Progressive Vision of Sovereignty for at Post-Neoliberal World». Originalartikkelen «Against Supranationalism: In Defence of National Sovereignty (and Brexit)» ble opprinnelig publisert på LEXIT-NETWORK 17.10.2017. Oversatt av Martin Drange.

Den gjengse oppfatningen er at globaliseringen og internasjonaliseringen av finansverdenen har gjort ende på nasjonalstatenes æra og deres kapasitet til å utforme politikk som ikke harmonerer med den globale kapitalens diktater. Men støtter bevisene teorien om at nasjonal suverenitet (som så ofte gjennom det tyvende århundret feilaktig har blitt proklamert død) virkelig har nådd sine siste dager?

Internasjonaliseringen av finans og den økte innflytelsen til multinasjonale selskaper har ødelagt individuelle staters muligheter for autonomi i sosial og økonomisk politikk. Især den progressive varianten som gir velstand til folkene. Finansmarkeder og mega-korporasjoner har mer makt i dag enn mange regjeringer. Disse kan lett overmanne de sistnevnte. Dette betyr at vårt eneste håp mot slike grenseoverskridende utfordringer fra moderniteten er å temme makten til global finans og korporative leviathaner.

For å kunne å skape meningsfull endring må land «sveise sammen» deres suverenitet og overføre den til overnasjonale institusjoner (som Den europeiske union) med nok størrelse og makt til å la deres stemmer bli hørt. På den måten vil de bevare den overnasjonale uavhengigheten som har gått tapt på et nasjonalt nivå. Med andre ord: hvis stater skal bevare sin «ekte» autonomi, må de begrense sin formelle uavhengighet.

Til og med i sin nyliberale form har ikke globaliseringen sitt generelle utspring i en kapitalistisk eller teknologidrevet dynamikk som uunngåelig innebærer redusert statsmakt, som det ofte hevdes. Tvert imot blir prosessen aktivt formet og promotert av stater.

Hvis disse argumentene høres kjente (og overbevisende) ut, skyldes det at de har blitt forfektet og forsterket på daglig basis av politikere og kommentatorer, spesielt i Europa. Dette ble svært tydelig under Brexit-debatten. Et enkelt Google-søk for ordene «Brexit», «sovereignty» og «delusion» genererer hundrevis av linker til artikler, inkludert fra påståtte progressive kommentatorer, som gjør narr av velgere som vil ta tilbake kontrollen. Disse massene beskrives som for usofistikerte til å skjønne at ingen autonomi lar seg gjenreise, og at i dagens integrerte verden kan man bare glemme å etablere en antatt og for lengst tapt økonomisk uavhengighet.[1] Man framhever videre overnasjonale organer og ressurser som den eneste farbare vei for de som vil markere egne interesser.[2] Marlene Wind, direktør i Senter for europeisk politikk ved Statsvitenskapelig institutt på Københavns Universitet, oppsummerte det slik: «Å være utenfor EU uten innflytelse over reglene vil begrense Storbritannias rolle og gjøre landet faktisk enda mindre uavhengig.»[3]

Før vi gjennomgår disse påstandene bør det poengteres at disse idéene oppstod lenge før EU. De har et mye mindre politisk korrekt bakteppe enn hva deres tilhengere (som inkluderer mange selvtitulerte progressive) aner. Eksempelvis Joseph Chamberlain (1836-1914), Storbritannias imperialistiske koloniminister, som for mer enn et århundre siden mente nasjonal suverenitet tilhørte historiens skraphaug. «Dette er tiden for store imperier, ikke små stater», proklamerte han i 1902. Den britiske historikeren Robert Tombs skriver at «Chamberlain trodde på at folk hadde det bedre i et overnasjonalt system med en styrende elite (med Storbritannia i høysetet selvsagt).»[4] Imidlertid har ideologien med anti-suverenitet og overnasjonalisme pinligere intellektuelle forfedre enn Chamberlain. Disse inkluderer nazistene og de italienske fascistene.

Som forfatteren John Laughland forteller i hans opplysende bok fra 1997, The Tainted Source: The Undemocratic Origins of the European Idea, er bildet av nazistene som hysteriske nasjonalister som framelsket nasjonalstaten grovt feilaktig: «Nazistene opphøyde ikke nasjonalstaten, generelt sett hatet de den», skriver Laughland. «Avvisningen av den autonome nasjonalstaten som en levedyktig og økonomisk entitet var eksplisitt i nazistisk og fascistisk tankegang.»[5]

Alle de elementene som vi assosierer med nyliberal globalisering – sentralisering, avindustrialisering, fri bevegelse av varer og kapital osv., skyldes for det meste regjeringers valg. Mer generelt kan man si at stater fortsetter å spille en avgjørende rolle i håndhevingen og opprettholdelsen av et nyliberalt internasjonalt rammeverk (selv om dette ser ut til å endre seg), samt at de tillater globale selskaper å blomstre innenfor deres egne grenser.

Enda mer interessant (og forstyrrende) er det faktum at de forkastet nasjonal uavhengighet av akkurat de samme grunnene som moderne tenkere og kommentatorer forkaster nasjonal suverenitet – fordi den ble ansett som «utdatert». Akkurat som moderne overnasjonale var fascister besatt av moderne teknologi og økonomisk gjensidig avhengighet. En av hovedgrunnene til fascistenes tro på nasjonalstatens endelikt var den teknologiske utviklingen. De mente simpelthen at nasjonal uavhengighet var anakronistisk i en moderne verden med en gjensidig uavhengig økonomi, internasjonal transport og elektronisk telekommunikasjon.[6]

Camillo Pellizzi (1896-1979), en ledende fascistisk intellektuell i sin tid, argumenterte for eksempel at: «Ikke en eneste europeisk nasjon kan håpe på, selv nå og enda mindre grad i fremtiden, å kunne være konkurransedyktig i militære, økonomiske eller kulturelle anliggender mot de sterke kreftene som kommer til å bli født, eller allerede nå finnes utenfor Europa».[7] På grunn av dette trodde nazistene på at «utviklingen mot noe overnasjonalt» var økonomisk uunngåelig.[8] Derfor introduserte de et forslag om en ny europeisk økonomisk orden for å kvitte seg med «den økonomiske balkaniseringen av Europa».[9]

Her er likhetene mellom nazistisk tankegang og den pro-europeiske ideologien i våre dager slående. I 1940 la Hermann Göring, president i Riksdagen, ut en detaljert plan for en storstillt økonomisk forening av Europa.[10] Dette inkluderte opprettelsen av en toll-union, et europeisk frihandelsmarked og felles betalingssystem som pekte mot en europeisk valuta-union.[11] Men nazistiske planer for europeisk integrasjon var like politiske som de var økonomiske. Berlin-unionens president for forretningsmenn og industrialister, Heinrich Hunke (1902-2000), sa følgende: «Nødvendigheten av en politisk orden for det økonomiske samarbeidet mellom folkeslagene er anerkjent.» [12] Det endelige mål, ifølge Hunke, var etableringen av en «politisk union i Europa»[13].

Italiensk futurisme fra 1930-tallet

Ved nærmere ettersyn ser man at den gjengse oppfatningen av finans som en ustrukturert kraft frikoblet fra (samt dominerer over) stater, i stor grad kan sies å være ubegrunnet. I den grad finans regjerer, skyldes det at politiske institusjoner har skapt et regulert system som er kompatibelt med prosessen til kapitalistisk reproduksjon under dens kommando.

Som vi vet endte nazistenes dystopiske drøm om et forent Europa (under Tyskland) som et mareritt med død og ødeleggelse. Altså ikke forårsaket av et irrasjonelt og forstyrret nasjonalstats-system, slik føderalistene i etterkrigstiden ville ha argumentert, men tvert imot av Hitlers sterke forsøk på å avskaffe nasjonalstatene.

Hvis etterkrigssystemet beviste noe som helst så var det at nazistenes mål om avskaffelsen av uavhengige stater ble sterkt feilaktig fremstilt: Det var ikke bare det fordistisk-keynesianske politisk-økonomiske regimet som bygde på idéen om at «statsmakten kan fokusere på full arbeidsdeltakelse, økonomisk vekst og velferden til landets innbyggere, og at statsmakten om nødvendig burde intervenere for å sikre at markedsprosessene oppnår slike mål.» [14] Folkenes rett til selvstyre ble et av kardinalprinsippene i moderne internasjonal lov og innskrevet i FN-pakten (men ofte brutt i praksis), hvilket har inspirert utallige anti-kolonialistiske og nasjonale frigjøringsbevegelser i Den tredje verden.

Det skulle vise seg at nasjonal suverenitet var levende: gjennom institusjonene til demokratiske nasjonalstater fra 1940-årene til de tidlige 1970-årene klarte vestlige land å oppnå lav grad av arbeidsløshet, større økonomisk stabilitet og høyere nivå av økonomisk vekst enn noen gang tidligere.

Men ideologien om overnasjonalitet var også sterk. I overgangen mellom 1970- og 1980-årene begynte vestlige politikere, spesielt i Europa, nok en gang å fremføre de samme argumentene som ble brukt av nazistene noen tiår tidligere. Statlig sparingspolitikk i land som Storbritannia (under James Callaghans regjering) og i Frankrike (under François Mitterrands regjering) ble rettferdiggjort ved å snakke om de «harde økonomiske realiteter» og den «ubønnhørlige logikken» som lå i det å være konkurransedyktig i en globalisert verden.

Det er en allmenn oppfatning – spesielt på venstresiden – om at nyliberalisme har bidratt (og bidrar) til en «tilbaketrekking», «uthuling» eller «utvisking» av staten, noe som i sin tur har ført til påstanden om at staten har blitt «overmannet» av markedet. Ved nærmere ettersyn ser man imidlertid at nyliberalisme ikke har ført til en utvisking av staten, men heller dens restrukturering, hvor målet er å plassere de som styrer den økonomiske politikken i kapitalkreftenes grep.

Det ble hevdet at slike tilstander drastisk forminsket nasjonalstatenes evne til økonomisk suverenitet (og især deres evne til å føre en progressiv eller omfordelende agenda). Derfor resonnerte man at landene ikke hadde noe annet valg enn å forlate nasjonale økonomiske strategier og alle de tradisjonelle intervensjonsinstrumentene i økonomien – som f.eks tariffavtaler og andre barrierer mot frihandel, kapitalkontroll, valuta-manipulasjon, finans- og sentralbankpolitikk.

Istedenfor kunne de i beste fall håpe på transnasjonale og overnasjonale former for økonomisk styring. Som Mitterand slo fast på den tiden: «Nasjonal suverenitet betyr ikke lenger så mye, og har ikke noe å fare med i den moderne verdensøkonomien…en høy grad av overnasjonalitet er nødvendig».[15]  Denne nye konsensus slo igjennom på 1980-tallet i en ny fase for den europeiske integrasjonsprosessen – skremmende lik den nye europeiske orden som nazi-ideologene hadde drømt om på 1930- og 1940-tallet.[16]  Det var også i denne perioden at fundamentet for unionens pengesystem ble lagt, også hva vi kan kalle for det nyliberale Europa.

For å være tydelig er det altså ikke slik at EU ble bygd på fascistiske prinsipper. Og selvsagt kan man heller ikke likestille moderne integrasjonister med fascister. Men om vi skal forstå den sosiale, økonomiske og politiske krisen som EU, og spesielt eurosonen opplever, må vi ta innover oss de overnasjonale og anti-suverene ideologienes dype antidemokratiske og autoritære røtter. Som Yanis Varofakis skrev: «Vi europeere har en moralsk plikt til å fjerne den farlige illusjonen om at en europeisk union, som kan få nasjonalisme og nasjonalstater til å opphøre etterhvert, er noe som skal forstås som det komplett motsatte av planer lagt av autokratiske, misantropiske, rasistiske, inhumane krigshissere som steg til makten som et resultat av en europeisk krigskrise.»[17]

Reaganomics

Det nyliberale prosjektet hadde ikke vært mulig uten regjeringer – og i særdeleshet sosialdemokratiske regjeringer – som med ulike virkemidler har lagt ut rød løper for denne ideologien. Dette har skjedd ved liberalisering av varer og kapitalmarkeder, ved privatisering av ressurser og sosiale tjenester, deregulering av virksomheter og bedrifter, reduksjon av arbeidstakernes rettigheter og undertrykkelse av fagforeninger.

Resultatene av den postnasjonale ideologien som kom (tilbake) på 1980-tallet, og deretter ble dominant gjennom 1990- og 2000-årene, legger vi enda mer merke til i dag: den gjengse oppfatningen om at globaliseringen og internasjonaliseringen av finansverdenen har gjort ende på nasjonalstatenes æra og deres kapasitet til å utforme politikk som ikke harmonerer med den globale kapitalens diktater. Men støtter bevisene teorien om at nasjonal suverenitet (som så ofte gjennom det tyvende århundret feilaktig har blitt proklamert død) virkelig har nådd sine siste dager?

Påstander om at kapitalismens nåværende stadium på en fundamental måte har undergravd nasjonalstatene, referer ofte til Harvard-økonomen Dani Rodriks kjente teori. For noen år siden utla Rodrik hva han kalte sin «umulige hypotese» som sier at «demokrati, nasjonal suverenitet og global økonomisk integrasjon er gjensidig utelukkende: vi kan kombinere hvilke som helst to av de tre, men aldri ha alle tre på samme tid.»[18] Rodrik kvalifiserte sitt argument ved å hevde at ekte internasjonal økonomisk integrasjon krevde at vi eliminerte alle transaksjonskostnader over landegrensene mellom ulike stater.

Siden nasjonalstater utgjør kilden til slike transaksjonskostnader, følger det at om du ønsker sann internasjonal økonomisk integrasjon, må du være villig til å gi opp demokratiet (ved å gjøre nasjonalstaten om til et middel for den internasjonale økonomien) eller til nasjonal uavhengighet (ved å skape et system av regional/global føderalisme, for å justere omfanget av demokratisk politikk med omfanget av globale markeder).

Globalistenes syn på Brexit

Denne politikken har blitt gjennomført systematisk i Vesten (samt påtvunget flere land i Den tredje verden) med enestående besluttsomhet, og med støtten fra alle de store internasjonale institusjonene og politiske partiene. På denne måten burde nyliberal ideologi, i det minste i sin offisielle antistats-forkledning, ansees som et beleilig alibi for hva som essensielt sett kan kalles et politisk og statsdrevet prosjekt.

Med årene har politiske krefter over hele valg-spekteret brukt Rodriks trilemma til å presentere nyliberal politikk – med en politikk som begrenser direkte demokrati og nasjonal uavhengighet – som en del av en «uunngåelig pris vi må betale for globaliseringen». Selv de på venstresiden som hevder å bekjempe nyliberalisme, bruker ofte Rodriks umulighets-teori for å rettferdiggjøre påstanden om at nasjonalstatens tid er over og at finansielle markeder vil straffe regjeringer som fører politikk som ikke er i takt med profitt-ambisjonene til den globale kapitalen.

Men dette er ikke hva Rodrik mente. I motsetning til hva mange tror anerkjente Rodrik at internasjonal økonomisk integrasjon er langt fra «sann». Faktisk så han på den som «forbløffende begrenset». Han bemerket at selv i vår påståtte globaliserte verden, på tross av blomstringen til globale firmaer og kjeder, så gjenstår fortsatt merkbare kulturelle og lingvistiske forskjeller som hindrer full mobilisering av ressurser over landegrensene. Dette demonstreres ved det faktum at avanserte industrielle land typisk har høy grad av «hjemmemarkedspreferanse» [home bias]. Dvs. en sterk sammenheng mellom nasjonal investering og nasjonal sparing – det opprettholdes store restriksjoner ved internasjonal mobilitet av arbeidskraft, og kapitaloverføring mellom rike og fattige land faller betydelig under hva teoretiske modeller forutsier.

De samme poengene kan bli fremført i dag (nesten 20 år etter Rodrik´s artikkel ble publisert): nasjonale grenser fortsetter å være nødvendige siden de markerer politiske og lovmessige jurisdiksjoner som fører til transaksjonskostnader (og derfor er tjenere for global profitt). Men som nevnt over kjennetegnes ikke den nåværende fasen til den globale kapitalismen av dette (enda), ei heller burde vi hige etter noe slikt. Derfor har trilemmaet lite med realitetene å gjøre, annet enn som et politisk verktøy for en selvoppfyllende profeti.

Denne gangen  hjelper staten til med å temme arbeiderklassen, kausjonere ut store firmaer som ellers hadde gått konkurs, åpne opp markeder i andre deler av verden (inkludert gjennom militær intervensjon), osv.  Selv tapet av nasjonal suverenitet som har blitt tatt til orde for tidligere – og fortsetter å bli promotert i dag – skyldes en villet og bevisst politikk.

Til og med i sin nyliberale form har ikke globaliseringen sitt generelle utspring i en kapitalistisk eller teknologidrevet dynamikk som uunngåelig innebærer redusert statsmakt, som det ofte hevdes. Tvert imot blir prosessen aktivt formet og promotert av stater. Alle de elementene som vi assosierer med nyliberal globalisering – sentralisering, avindustrialisering, fri bevegelse av varer og kapital osv., skyldes for det meste regjeringers valg.

Mer generelt kan man si at stater fortsetter å spille en avgjørende rolle i håndhevingen og opprettholdelsen av et nyliberalt internasjonalt rammeverk (selv om dette ser ut til å endre seg), samt at de tillater globale selskaper å blomstre innenfor deres egne grenser. Selv nyliberal økonomisk globalisering lener seg på politiske institusjoner og initiativer som vedlikeholder nyliberalismen gjennom forskjellige kriser. Dette ble tydeliggjort gjennom responsen til ulike regjeringer under finanskrisen i 2007-2009.[19] Bob Jessop argumenterer for at dette «utelukker nullsumtenkning overfor verdensmarkedet.»[20]

Ved nærmere ettersyn ser man at den gjengse oppfatningen av finans som en ustrukturert kraft frikoblet fra (samt dominerer over) stater, i stor grad kan sies å være ubegrunnet. I den grad finans regjerer, skyldes det at politiske institusjoner har skapt et regulert system som er kompatibelt med prosessen til kapitalistisk reproduksjon under dens kommando. Som et resultat har finansielle bedrifter blitt avhengige av staten for å kunne overleve. Gerald Epstein bemerker at: «internasjonal kapitalmobilitet kan bare være virkbar i den grad det finnes politiske insititusjoner og myndigheter som intervenerer i det finansielle markedet.»[21]

Epstein refererer ikke bare til det åpenbare (dog ofte glemte) faktum at finansiell integrasjon kan kun eksistere hvis stater tillater kapitalflyt over landegrenser. Integererte finansmarkeder må også tillate asymmetriske maktrelasjoner og institusjonelle strukturer som håndhever regler, samt garanterer at kreditorer betaler hva de skylder og at gjeld blir tilbakebetalt (ved økonomiske, politiske eller millitære pressmidler).[22]

Tilfellet Europa illustrerer at dannelsen av selvskapte «eksterne hindringer» tillot nasjonale politikere å redusere den politiske kostnaden av den nyliberale overgangen – noe som helt klart involverte upopulær politikk – ved  å gjøre institusjonaliserte regler til syndebukk.  «Uavhengige» eller «internasjonale» institusjoners økte makt ble da presentert som det uunngåelige resultatet av globaliseringens nye og harde realiteter.

Det samme kan sies om nyliberalisme. Det er en allmenn oppfatning – spesielt på venstresiden – om at nyliberalisme har bidratt (og bidrar) til en «tilbaketrekking», «uthuling» eller «utvisking» av staten, noe som i sin tur har ført til påstanden om at staten har blitt «overmannet» av markedet. Ved nærmere ettersyn ser man imidlertid at nyliberalisme ikke har ført til en utvisking av staten, men heller dens restrukturering, hvor målet er å plassere de som styrer den økonomiske politikken i kapitalkreftenes grep, som Stephen Gill skriver.[23] Det nyliberale prosjektet hadde ikke vært mulig uten regjeringer – og i særdeleshet sosialdemokratiske regjeringer – som med ulike virkemidler har lagt ut rød løper for denne ideologien.

Dette har skjedd ved liberalisering av varer og kapitalmarkeder, ved privatisering av ressurser og sosiale tjenester, deregulering av virksomheter og bedrifter, reduksjon av arbeidstakernes rettigheter og undertrykkelse av fagforeninger. Man har også gjort dette ved å senke skatter på rikdom og kapital for de rike på bekostning av middelklassen og arbeiderklassen, kuttet ned på sosiale programmer osv. Denne politikken har blitt gjennomført systematisk i Vesten (samt påtvunget flere land i Den tredje verden) med enestående besluttsomhet, og med støtten fra alle de store internasjonale institusjonene og politiske partiene.

På denne måten burde nyliberal ideologi, i det minste i sin offisielle antistats-forkledning, ansees som et beleilig alibi for hva som essensielt sett kan kalles et politisk og statsdrevet prosjekt. Kapitalens avhengighetsbånd til staten har ikke opphørt etter «keynesianismen». Denne gangen  hjelper staten til med å temme arbeiderklassen, kausjonere ut store firmaer som ellers hadde gått konkurs, åpne opp markeder i andre deler av verden (inkludert gjennom militær intervensjon), osv.  Selv tapet av nasjonal suverenitet som har blitt tatt til orde for tidligere – og fortsetter å bli promotert i dag – skyldes en villet og bevisst politikk.

På denne måten ble uthulingen av demokratiet og demokratisk kontroll, noe Colin Crouch har kalt for post-demokratiet, definert som et samfunn som fortsetter å ha alle demokratiets institusjoner, men som i virkeligheten bare utgjør et formelt skall. Dette må ikke forstås som en separat utvikling, men noe som hele tiden har vært en vesentlig del av det nyliberale prosjektet.

De ulike politiske valgene tatt av vestlige regjeringer for å føre til dette inkluderer:

(i) Å redusere parlamentarisk makt vis-à-vis regjeringers makt, og gjøre sistnevnte i mindre grad representativ (for eksempel ved å flytte den fra proporsjonale parlamentariske systemer til et flertallsstyre).

(ii) Ved å gjøre sentralbanker formelt avhengig av regjeringer med det eksplisitte målet om å kue sistnevnte til markedsbasert disiplin.

(iii) Ved å adoptere «inflasjonsmål for pengepolitikken» [inflation targeting], en strategi som fører til at lav inflasjon blir det primære målet i pengesystemet, slik at andre mål blir tilsidesatt som f.eks arbeid til alle.

(iv) Begrense offentlig pengebruk, definere gjeld som en del av BNP, konkurranseutsette offentlige tjenester osv., noe som fører til at det blir begrenset hva politikere kan gjøre for sine velgere.

(v) Frata departementenes økonomiske handlingsrom ved at de underkaster seg sitt respektive finansdepartement.

(vi) Gjeninnføre faste valutakurser som drastisk reduserer myndighetenes evne til bestemme over sin egen økonomiske politikk.

(vii) Og kanskje viktigst av alt: overgi nasjonal suverenitet til overnasjonale institusjoner og superstat-byråkratier som EU.

Naturligvis bør opprøret mot nyliberalismen først og fremst handle om at det som skal være nasjonale bestemmelser igjen blir nasjonale og at demokratisk kontroll rehabiliteres (særlig over de destruktive kreftene som nyliberalismen har sluppet løs globalt). Dette kan kun bli virkeliggjort på det nasjonale plan og i fraværet av overnasjonale mekanismer.

Grunnen til at regjeringer frivillig «binder sine hender» kan ikke misforstås: Tilfellet Europa illustrerer at dannelsen av selvskapte «eksterne hindringer» tillot nasjonale politikere å redusere den politiske kostnaden av den nyliberale overgangen – noe som helt klart involverte upopulær politikk – ved  å gjøre institusjonaliserte regler til syndebukk.  «Uavhengige» eller «internasjonale» institusjoners økte makt ble da presentert som det uunngåelige resultatet av globaliseringens nye og harde realiteter.

På denne måten ble uthulingen av demokratiet og demokratisk kontroll, noe Colin Crouch har kalt for post-demokratiet, definert som et samfunn som fortsetter å ha alle demokratiets institusjoner, men som i virkeligheten bare utgjør et formelt skall.[24] Dette må ikke forstås som en separat utvikling, men noe som hele tiden har vært en vesentlig del av det nyliberale prosjektet.

Krigen mot nasjonal uavhengighet blir i sin essens utkjempet som en krig mot demokratiet. Denne prosessen ble brakt til sin ytterste konsekvens gjennnom Maastricht-traktaten (1992), hvor nyliberalismen dannet EUs kjerne. Her implementerte man tiltak som f.eks devaluering av valuta og sentralbank-kjøp av statsgjeld (for de landene som innførte euroen). Med nyliberalismens krig mot nasjonal suverenitet burde det ikke komme som en overraskelse at «suverenitet har blitt hovedrammen for moderne politikk», som Paolo Gebaudo skriver.[25]

Undergrunnsstasjon

Naturligvis bør opprøret mot nyliberalismen først og fremst handle om at det som skal være nasjonale bestemmelser igjen blir nasjonale og at demokratisk kontroll rehabiliteres (særlig over de destruktive kreftene som nyliberalismen har sluppet løs globalt). Dette kan kun bli virkeliggjort på det nasjonale plan og i fraværet av overnasjonale mekanismer. EU er åpenbart ikke noe unntak her, men selve legemliggjørelsen av en teknokratisk styrende elite som regjerer over massene. Hvilket ble demonstrert av Brexit og den økende euro-skeptisismen på kontinentet.

I vår bok argumenterer vi for at folk på venstresiden ikke burde se på Brexit, og mer generelt den nåværende krisen til EU og euroen, som et tegn på fortvilelse, men heller som en unik mulighet til å omfavne (nok engang) en progressiv og frigjørende visjon av nasjonal suverenitet. De burde forkaste den nyliberale tvangstrøyen til EU og heller implementere en sann demokratisk-sosialistisk plattfom (noe som ville ha vært umulig innenfor EU eller i eurosonen).

For å gjøre dette må venstresiden imidlertid måtte ta innover seg at den suverene stat fortsatt har ressursene til å utøve demokratisk kontroll over en nasjons økonomi og finanser. Kampen for nasjonal suverenitet er kampen for demokratiet. Dette behøver ikke å være negativt for et europeisk samarbeid. Det vil tvert imot tillate regjeringer å maksimere velværen til egne innbyggere, hvilket i sin tur vil danne utgangspunktet for et fornyet europeisk prosjekt basert på multilateralt samarbeid mellom suverene stater.

Relatert

Hva er neoliberalisme?

BREXIT – massenes opprør

Europas eksistensielle ”de-konstitusjon” – Michael Marder

Hegemoniske krampetrekninger

Hegemonens skjebnevalg

Russlands mange framtider

Hinsides historiens slutt? – del I

Imbesilenes konspirasjon – Jean Baudrillard

KULTURVERK publiserer i samarbeid med John Michael Greer en serie på fem artikler, der han på en underholdende og pedagogisk måte viser hvordan det finnes et erkjennelsesmessig samsvar mellom noen av de eldste nedtegnede menneskelige innsikter i tilværelsens innerste natur og det univers våre mest ambisiøse, moderne naturvitenskaper beskriver, med spesielt den tyske filosofen Arthur Schopenhauers arbeid som dialektisk sparringspartner.

Artikkelserien har som mål å bidra til et gjennomgripende og nødvendig skifte i vår kulturs virkelighets– og selvforståelse i en tid der den vitenskapelige materialismen har spilt fallitt som basis for en grunnleggende bærekraftig fremtid.

«Verden som vilje» er andre del i denne serien. Første del Verden som representasjon kan du lese her.

Presentert og oversatt til norsk av Achsel Ford, bilde øverst av Michael Lackner

«Hvis det var tilfelle at man kunne forvente å se, høre, føle, lukte eller smake impulsen av viljen som, la oss si, triller ned gjennom armen og ut til fingrene, ville det være rimelig å se på viljen som nok en representasjon. Siden det ikke er tilfelle, er det verdt å utforske muligheten for at vi i viljen erfarer noe som ikke bare er en representasjon av virkeligheten; det er en virkelighet vi erfarer direkte.»

Det er imponerende enkelt å misforstå poenget i forrige artikkel i denne serien. Å si at verden vi opplever består av representasjoner av virkeligheten, konstruert i vår hjerne ved å sammenligne og tilpasse dryppene av data vi får fra sansene til mønstre som finnes der allerede, betyr ikke at ikke noe eksisterer utenfor vår bevissthet. Tvert imot, det er faktisk to veldig gode grunner til å tro at det virkelig er noe «der ute», en virkelighet utenfor oss selv som produserer disse dryppene av data.

Den første av disse grunnene virker nesten absurd enkel ved første øyekast: Verden gir ikke alltid mening for oss. Ett eksempel blant utallige, er hvordan lys noen ganger ser ut til å oppføre seg som en partikkel, og andre ganger som en bølge. Dette er blitt beskrevet som et paradoks, men egentlig er det bare et uttrykk for begrensningene i vår forestillingsevne.

For hva betyr det egentlig å kalle noe en partikkel? Tenker man litt nøyere rundt konseptet, oppdager man fort at i bunn og grunn er begrepet «partikkel» en abstrakt metafor, hentet fra den felles menneskelige erfaringen med å håndtere små runde gjenstander som småstein og klinkekuler. Og hva er i sin tur en «bølge»? Nok en abstrakt metafor, hentet fra den felles menneskelige erfaringen av å betrakte vann i bevegelse. Når en fysiker sier at lyset noen ganger virker som en partikkel og noen ganger som en bølge, er det hun egentlig sier at ingen av disse to metaforene beskriver mer enn en del av måten lyset oppfører seg på, og vi har ingen bedre metafor tilgjengelig.

Hvis verden ikke var noe annet enn en hallusinasjon projisert av våre sinn, ville den ikke inneholde noe som ikke allerede var tilstede i sinnet, for hvilken annen kilde skulle det kunne ha? Det innebærer i sin tur at det ville vært et perfekt samsvar mellom innholdet i verden og innholdet i vår bevissthet; vi ville ikke få den typen misforhold mellom bevisstheten og verden som får fysikerne til å rive seg i håret. Mer generelt, det faktum at verden ofte forvirrer oss, er et sterkt indisium på at bak verden vi opplever – verden som representasjon, eksisterer det «ting i seg selv» (Kants Ding an Sich) som er kilden til sansedataene vi setter sammen til representasjoner.

Den andre grunnen til å tro at det eksisterer en virkelighet som er forskjellig fra våre representasjoner, er at vi i en viss forstand erfarer en slik virkelighet hvert eneste øyeblikk.

Hold den ene hånden opp så du kan se den og vift med fingrene. Du ser fingrene vifte, eller mer presist, du ser en representasjon av de viftende fingrene, og den representasjonen er konstruert i hjernen din av biter av visuelle data (synsdata), en god porsjon minner og visse mønstre som synes å være nedarvet som grunnleggende funksjoner av hjernens virkemåte. Du føler også fingrene vifte – men igjen, det du føler er en representasjon av de viftende fingrene, som er konstruert i hjernen din av biter av taktile (berørings–) og kinestetiske data (informasjon fra muskler, ledd og balansesystemet som gjør at vi kan fornemme bevegelse, vekt og posisjon), pluss det vanlige bidraget fra minner og de nedarvede mønstrene. Kjenn godt etter, og du kan kanskje fornemme hvordan hjernen setter sammen den visuelle og den taktile representasjonen til ett mønster; det skjer tilstrekkelig nær innpå bevissthetens yttergrense til at mange mennesker er i stand til det.

Du har altså en representasjon av de viftende fingrene – en del av verden som representasjon slik vi opplever den. Og nå kan du stille deg selv følgende spørsmål: Viljeshandlingen som får fingrene til å vifte – er den en representasjon?

Det er her ting virkelig blir interessant, fordi det eneste rimelige svaret er nei, det er den ikke. Du opplever ikke viljeshandlingen som en representasjon; du opplever den ikke i det hele tatt. Du bare vifter med fingrene. Ja, du opplever virkningene av viljeshandlingen i form av representasjoner – de visuelle og taktile erfaringene vi nettopp var inne på – men ikke selve viljen. Hvis det var tilfelle at man kunne forvente å se, høre, føle, lukte eller smake impulsen av viljen som, la oss si, triller ned gjennom armen og ut til fingrene, ville det være rimelig å se på viljen som nok en representasjon. Siden det ikke er tilfelle, er det verdt å utforske muligheten for at vi i viljen erfarer noe som ikke bare er en representasjon av virkeligheten; det er en virkelighet vi erfarer direkte.

«( … ) indisk filosofi fikk sin egen epistemologiske krise rundt år 1000 fvt, nesten 3000 år før den vestlige filosofien fikk sin, og hadde slik sett et ganske imponerende forsprang.»

Denne innsikten ligger i bunnen av Arthur Schopenhauers filosofi. Schopenhauer er en av de to hovedguidene som skal vise oss rundt i det dårlige sirkuset filosofien har blitt til i vår tid og vise oss hvor de godt merkede utgangene er, så det kan være greit å vite litt om ham: Han levde i det falleferdige sortimentet av småriker som senere ble til Tyskland (født i Danzig-Westpreussen og oppvokst i Hamburg, oversetters anm.); han ble født i 1788 og døde i 1860; han tok sin doktorgrad i filosofi i 1813; han skrev sitt viktigste arbeid, «Verden som vilje og representasjon» før han var fylt tredve, og med unntak av de siste ti årene tibragte han hele sitt liv ukjent og fullstendig utenfor offentlighetens oppmerksomhet, ignorert av universitetene og nesten alle andre. En beskjeden, omhyggelig forvaltet arv gjorde at han slapp å arbeide for å leve, og Schopenhauer kunne derfor tilbringe sin tid med å lese, skrive, spille fløyte en time hver dag før middag og mumle i skjegget når filosofien trallende og lallende forvillet seg inn metafysiske fantasier. Han mumlet mye, og ikke alltid i skjegget.

Schopenhauer modnet intellektuelt i kjølvannet av Immanuel Kant, hvis arbeide vi kort var inne på i forrige artikkel, og spørsmålet han sto overfor, var hvordan filosofien kunne svare på den enorme utfordringen Kant hadde kastet ned på marken foran disiplinens føtter: Før du fortsetter å bable ivei om hva som er sant og hva som er ekte, sa Kant sånn omtrent, vis meg at disse begrepene betyr noe og forholder seg til noe, og at du ikke bare jakter etter spøkelser som er produkter av ditt eget sinn.

De fleste filosofer som fulgte i Kants fotspor, besvarte utfordringen ved å ignorere den, eller bruke ulike former for intellektuelle snarveier og gåing rundt grøten for å late som om den ikke egentlig betydde noe. En vanlig taktikk på den tiden for å nøytralisere problemet, var å hevde at det menneskelige sinn har en spesiell superkraft av intellektuell intuisjon, som gjør det mulig å hoppe bukk over svære representasjoner med ett enkelt byks, og komme til en direkte erfaring av virkeligheten på den måten. Hva dette innebar i praksis, var selvfølgelig at filosofer kunne hevde å ha kommet frem til dette eller hint ved intellektuell intuisjon, og deretter bygge et vaklevorent filosofisk system på toppen. Det tillot filosofen enkelt og greit å behandle alle de abstraksjoner han måtte ha lyst til som sannheter som ikke trengte å bevises ytterligere; tross alt hadde han funnet dem ved intellektuell intuisjon – motbevis det den som kan!

Det fantes flere tilsvarende påfunn. Det som gjorde Schopenhauer til et hederlig unntak, var at han tok Kants utfordring seriøst nok til faktisk å begynne å lete etter noe som ikke bare var en representasjon. Det han fant – og hvorfor han fant det, bringer oss tilbake til de viftende fingrene.

Som nevnt i forrige artikkel, har hver eneste av verdens store filosofiske tradisjoner endt opp med å støte på den samme utfordringen Kant slang i fjeset på filosofene i sin samtid. Schopenhauer visste dette, siden en del indisk filosofi var blitt oversatt til europeiske språk på hans tid, og han leste mye om dette emnet. Dette var nyttig, fordi indisk filosofi fikk sin egen epistemologiske krise rundt år 1000 fvt, nesten 3000 år før den vestlige filosofien fikk sin, og hadde slik sett et ganske imponerende forsprang. Det finnes et rikt mangfold av svar på denne krisen i de klassiske indiske filosofiske retningene, men de fleste av dem kom til å anse bevisstheten som en «en ting, eller kanskje selve tingen, i seg selv» – som realitet heller enn representasjon.

«Se på noe. Du kan se det hvis, og bare hvis du ikke kan se gjennom det. Du er bevisst på noe når, og bare når det yter motstand mot din vilje.»

Det er en troverdig påstand. Betrakt hånden din igjen, med eller uten viftende fingre. Rett så oppmerksomheten mot deg selv som ser på hånden – mange finner dette vanskelig, så man må eventuelt være villig til å jobbe litt med det, og husk å føle såvel som som å se. Der er hånden din; der er mellomrommet mellom hånden og øynene dine; der er det av ansiktet ditt du kan se – med eller uten briller på nesen; kjenn nøye etter, og du kan også føle ansiktet og øynene dine fra innsiden; og der er jammen …

Der er det vi kaller bevisstheten, det hva-det-nå-enn-er som ser ut gjennom øynene dine. Akkurat som viljen som vifter med fingrene dine, er den ikke en representasjon; du opplever den ikke. Faktisk ligner den veldig på viljen som vifter med fingrene, og det var der Schopenhauer gikk sin egen vei.

Hva betyr det egentlig å være bevisst på noe? Noen enkle eksempler kan bidra til å belyse dette. Beveg hånden til den støter mot et eller annet. Det er når noe stopper bevegelsen at du føler det. Se på noe. Du kan se det hvis, og bare hvis du ikke kan se gjennom det. Du er bevisst på noe når, og bare når det yter motstand mot din vilje.

Dette fikk Schopenhauer til å tenke at bevisstheten har sitt utspring i viljen, ikke omvendt. Det var andre resonnement som pekte i samme retning, og alle har sitt opphav i vanlige, felles menneskelige erfaringer. For eksempel slutter vi alle å være bevisst i noen timer av gangen hver dag, når vi sover. En del av tiden vi sover, opplever vi ingenting i det hele tatt; i andre søvnfaser opplever vi de merkverdige, frikoblede representasjonene vi kaller «drømmer». Selv i drømmeløs søvn er det vanlig at en sovende person av og til vrir et lem bort fra en ubehagelig stimulans eller stilling. Med andre ord er viljen aktiv selv når bevisstheten er fraværende.

«Liv, bevissthet og intellekt er altså tre nivåer av viljen. En interessant ting med viljesnivåer, er at de mest grunnleggende er mer varige og stabile enn de mer komplekse.»

Schopenhauer foreslo at det finnes forskjellige former for, eller som han kalte det, nivåer av vilje. Bevissthet, som for angjeldende formål kan defineres som evnen til å oppleve representasjoner, er et nivå av vilje – en måte hvorved viljen kan tilpasse seg tilværelsen i en verden som ofte yter motstand mot den. Liv er et annet, mer grunnleggende nivå. Tenk på hvordan planter orienterer seg mot sollyset, bøyer og vrir seg som slanger i langsom kino og leter opp konsentrasjoner av næringsstoffer med borrende, sultne røtter. Så vidt vi vet er planter ikke bevisste, i den betydning at de ikke opplever en verden av representasjoner slik dyr gjør – men de viser den form for målrettet atferd som kjennetegner viljeshandling.

Dyr viser også målrettet adferd, og på mye mer komplekse og fleksible måter enn planter. Det er god grunn til å anta at mange dyr er bevisste og opplever en verden av representasjoner på noe av den samme måten som vi gjør; studier av dyreadferd viser at dyr lar begivenheter i fortiden forme sine handlinger i nåtiden, forveksler en person med en annen, og ellers oppfører seg på måter som tyder på at deres adferd, i likhet med vår, styres av representasjoner snarere enn å være direkte reaksjoner på stimuli. I dyr har viljen utviklet evnen til å representere sine omgivelser for seg selv.

Dyr, i hvert fall de mer komplekse, har også den særegne formen for bevissthet vi kaller følelser. De kan være glade, triste, ensomme, sinte og så videre; de føler godhet for noen vesener og aversjon mot andre. Kjenn på dine egne følelser, og du vil snart merke hvor tett forbundet de er med viljen. Noen følelser – kjærlighet og hat er blant dem – er handlingsdrivende, og dermed uttrykk for vilje; andre – lykke og tristhet, for eksempel – er responser på suksess eller fiasko for viljens målrettede handlinger. Selv om følelser blandes med representasjoner i vår bevissthet, og antagelig også hos andre dyr, er de noe annet og eget; de er best forstått som viljens vilkår, et uttrykk for dens tilstand mens den holder stand mot verden gjennom sine egne representasjoner.

Og mennesker? Vi har nok et nivå av av vilje, det vi kan kalle intellekt: Evnen til å slå sammen representasjoner til abstrakte begreper, noe vi gjør når vi, kremt, vil. Her er én representasjon – som er brun og lodden og bjeffer; her er en til som ligner; her er en hel kennel av dem – og vi lager én klump av alle sammen og knar dem ihop til en enkelt abstrakt kategori, som vi tilordner en lyd, som «hund». Vi kan så slå flere av disse kategoriene sammen og skape bredere kategorier, som «firbent» og «kjæledyr». Eller, vi kan underdele kategoriene for å lage noen smalere, som «valp» og «corgi». Vi kan trekke ut enkeltegenskaper fra helheten og behandle dem som separate konsepter, som «lodden» og «høylydt», og vi kan ta visse generelle kvaliteter og unnfange et helt univers av abstrakte tall, ved å legge merke til hvor mange poter de fleste hunder har, og bruke det og mange andre ting for å skape begrepet «fire».

Liv, bevissthet og intellekt er altså tre nivåer av viljen. En interessant ting med viljesnivåer, er at de mest grunnleggende er mer varige og stabile enn de mer komplekse. Igjen er mennesker gode eksempler: Mennesker forblir levende hele veien fra fødsel til død, de er bevisste bare når de er våkne, og de er intelligente bare når de er aktivt engasjert i å tenke – noe som er mye sjeldnere enn vi vanligvis vil innrømme. En viss grad av tretthet, en sterk følelse eller en stiv drink er vanligvis nok til å stenge av intellektet og overlate oss til å håndtere verden på samme mentale basis som en gjennomsnittlig smart hund; det skal litt mer til for å redusere oss til vegetativt nivå, og alvorlig fysisk traume for å komme enda et nivå ned.

«Er det noe der ute som forårsaker disse representasjonene? Som allerede nevnt, ja, det er veldig god grunn til å anta det – men det betyr ikke at dette «noe der ute» må bestå av materie i noen meningsfylt betydning av ordet.»

Men la oss ta en titt på dette siste nivået. Vår tids konvensjonelle lære slår fast at alt som eksisterer består av noe som heter «materie» som er konfigurert på ulike måter, videre at materien er det som eksisterer, og at alt annet på en eller annen måte er en funksjon av materien, hvis det eksisterer i det hele tatt. For de fleste av oss er dette grunnholdningen, den filosofiske oppfatningen vi tar utgangspunkt i og kommer tilbake til, og alle som prøver å stille spørsmålstegn ved dette, kan stole på massiv motstand.

Problemet her er at både filosofer og vitenskapsfolk på sine respektive måter har bevist at den vanlige oppfatningen av materie er nonsens, enkelt og greit. Enhver fysiker verdt sitt natriumklorid vil starte med å fortelle at det vi vanligvis kaller «fast stoff», er nesten like tomt som vakumet i verdensrommet – tilsett litt firedimensjonalt, krummet rom-tid som slumper til å ha visse bittesmå sannsynlighetsbølger som spinner rundt i seg, og det er samspillet mellom disse sannsynlighetsbølgene og de andre som utgjør dette andre flettverket av krummet rom-tid hver og en av oss kaller «kroppen min», som skaper illusjonene av konsistens, farge og de andre egenskapene vi tillegger materie.

Filosofene kom frem til samme destinasjon et par århundrer tidligere, og via en annen rute. Epistemologene jeg nevnte i forrige artikkel; Locke, Berkeley og Hobbes, plukket den vanlige oppfatningen av materie fra hverandre lag for lag, og viste, for å bruke formuleringen vi allerede har vært inne på, at alt vi tillegger materie, bare er representasjoner i bevisstheten. Er det noe der ute som forårsaker disse representasjonene? Som allerede nevnt, ja, det er veldig god grunn til å anta det – men det betyr ikke at dette «noe der ute» må bestå av materie i noen meningsfylt betydning av ordet.

«( … ) sentiment de fer – «følelsen av stålet»; en dyktig fekter kan føle den letteste berøring av det andre sverdbladet mot sitt eget, akkurat som om det strøk ham langs hånden.»

Det var der Schopenhauer tok fatt, og igjen begynte han med å legge merke til visse svært grunnleggende og vanlige menneskelige erfaringer. Vi har alle i en viss forstand direkte tilgang til en del av «noe der ute», den delen vi kaller «kroppen min». Når vi opplever kroppene våre, opplever vi dem som representasjoner, akkurat som alt annet – men vi handler også med dem, og som eksperimentet med de viftende fingrene viste, er viljen som handler ikke en representasjon.

Det finnes altså en grense mellom den delen av universet vi erfarer som vilje og representasjon, og den delen vi erfarer bare som representasjon. Den nøyaktige definisjonen av denne grensen er mer kompleks enn det ser ut til ved første øyekast. I kampkunstmiljøer er det et velkjent faktum at en dyktig utøver kan lære å føle med et våpen som om det var en del av kroppen. For eksempel er mange former for fektekunst avhengig av det som kalles sentiment de fer – «følelsen av stålet»; en dyktig fekter kan føle den letteste berøring av det andre sverdbladet mot sitt eget, akkurat som om det strøk ham langs hånden.

Det finnes også situasjoner – elskov, dans, religiøs ekstase og gjengvold er blant dem – der to eller flere personer, under visse betingelser som er vanskelige å reprodusere på kommando, synes å bli til én enkelt enhet som beveger seg og handler som én egen vilje. Alle slike situasjoner innebærer et skifte fra intellektet til et mer grunnleggende nivå av viljen, og det leder oss i retninger som fortjener grundigere undersøkelser senere; her og nå er poenget at grensen mellom en selv og andre kan være litt mer flytende enn vi vanligvis har en tendens til å anta.

«Fornuft – den disiplinerte bruken av nivået av vilje kalt intellektet – er ikke en nøkkel til sannheten om ting. Det er rett og slett den systematiske utnyttelsen av et sett mentale vaner som viste seg å være hensiktsmessige for våre forforeldre ( … )»

Bildet er fra Burning Man Festival 2013

For vårt nåværende formål kan vi imidlertid sette dette litt til side og fokusere på kroppen som den delen av verden vi erfarer på to måter: Som en representasjon blant representasjoner, og som et uttrykk for viljen. Alt vi oppfatter om kroppene våre er en representasjon, men ved å observere disse representasjonene er vi vitne til virkningen av noe som ikke er en representasjon, noe vi kaller vilje, som manifesterer seg på sine ulike nivåer. Det er det hele. Let så lenge du vil, sier Schopenhauer, du finner ikke noe annet enn vilje og representasjoner. Hva hvis dette er det hele – hvis det vi kaller «materie» rett og slett er det mest grunnleggende nivået av vilje, og alt i verden dermed utgjøres av vilje på den ene siden, og representasjoner opplevd av det nivået av vilje vi kaller bevissthet på den andre siden, og det representasjonene representerer også er ulike uttrykk for denne ene, samme energien vi, med dens særegne manifestasjon i vår egen erfaring, kaller vilje?

Dette er Schopenhauers visjon. Det bemerkelsesverdige er hvor mye den ligner på visjonen som springer ut av moderne vitenskap. Hundre år før kvantemekanikken hadde han allerede forstått at bak fasaden av sanserepresentasjonene du og jeg kaller «materie», ligger en ubegripelig og ikke-materiell virkelighet, et univers av komplekse krefters dans i det tomme intet. Følger man hans argumentasjon frem til dens logiske konklusjon, får man en ekvivalent til den moderne fysikkens univers som ligger så nær at det ikke er urimelig å tenke at de er ett og det samme. Selvfølgelig er høy grad av troverdighet ikke det samme som bevis, men gitt det menneskelige intellekts skjøre, bundne og sekundære natur, kan det være så nær vi kommer.

Og selvfølgelig er sistnevnte punkt en grunnleggende årsak til at Arthur Schopenhauer tilbrakte mesteparten av sitt liv i skyggen, og at hans arbeide, etter en kort periode med stort sett posthum superberømmelse mot slutten av det nittende århundre, forsvant ut av syne og sjelden er blitt viet oppmerksomhet siden. (For å være presis, er dette én av to hovedårsaker – vi kommer til den andre senere.) Hvis han har rett, er universet ikke rasjonelt. Fornuft – den disiplinerte bruken av nivået av vilje kalt intellektet – er ikke en nøkkel til sannheten om ting. Det er rett og slett den systematiske utnyttelsen av et sett mentale vaner som viste seg å være hensiktsmessige for våre forforeldre der de strevde med de vanskelige, men intellektuelt lite utfordrende oppgavene med å holde seg mette, tiltrekke seg make, jage bort rovdyr og lignende, og som senere ble tatt ut av kontekst og satt i arbeid med å produsere kompliserte historier om hva som forårsaker representasjonene vi opplever.

Å si noe slikt, og ikke minst underbygge det med mengder av begrunnelser og bevis, er å frontkollidere med en av de mest gjennomgripende forutsetningene i vår kultur. Vi skal undersøke vrakgodset etter denne kollisjonen i neste artikkel.

Tredje del følger snart

Anbefalt i samme serie:

John Michael Greer: Verden som representasjon

Bio: John Michael Greer

er en amerikansk idéhistoriker og filosof, samfunnsanalytiker, forfatter og blogger.

Greer skriver essays og bøker med temaer som den industrielle sivilisasjons fremtid – eller kanskje mangel på fremtid (peak oil), spiritualitet og økologi/ økofilosofi, ofte i et egendefinert, overlappende grenseland mellom disse temaene. I tillegg kommer en rekke spennings– og science fiction-romaner med tematikk som berører de samme emnene. Han har til sammen utgitt nærmere femti bøker.

Greer er opptatt av mange gamle og glemte kunnskapssfærer innen okkultisme, magi og druidetradisjonene, med særlig vekt på de keltiske og indiske filosofiske retningene, som han finner overlappende på viktige områder. Greers tilnærming er alltid preget av nysjerrighet og grundighet, og han knytter de gamle visdommene opp mot det moderne, vitenskapelige paradigmet der spesielt kvantemekanikken har en sentral plass i beskrivelsen av vår virkelighet. Han var i tolv år frem til 2015 Grand Archdruid of the Ancient Order of Druids in America, en moderne hermeneutisk druideorden, og har siden viet mye tid til the Druidical Order of the Golden Dawn, som han grunnla i 2013. John Michael Greer er blant mye annet også økologisk gartner, fekter og kampkunstutøver, og har i tillegg til ovennevnte temaer skrevet bøker om sverdfekting.

John Michael Greer blogger pr. 2017 på www.ecosophia.net

Arkivside for JMGs nettsted 2006 – 2017: TheArchdruidReport

«Den minste forståelege eininga i historia er sivilisasjonen», skreiv Arnold Toynbee. Erling Marthinsen fortener ros for forsøket på å diskutera den vestlege krisa i samanheng i ein stort anlagt kronikk på Resett. Med kronikken greier Marthinsen  å setja fokus på viktige spørsmål – samstundes som han blottlegg veikskapar i og blinde flekkar i sitt eige ressonement.

Av Hans Olav Brendberg, lærar

Vestleg liberalisme tenderer i retning av eit verdilaust samfunn – og eit verdilaust samfunn er ikkje i stand til å forsvara seg sjølv. Ingen vil ofra livet for meiningsløysa, og «liberalismens krise» ligg alltid på lur når dei liberale har nedkjempa sine eigne fiendebilete.

Den krisa Marthinsen drøftar er paradoksal sett frå ein liberal synsstad. Ifølgje Fukuyama var jo historia slutt tidleg på nittitalet. Liberal, demokratisk kapitalisme hadde vunne – no galdt det berre å omforma verda etter denne samfunnsordninga som var universell – gyldig over alt.

Slik gjekk det jo ikkje – boka til Fukuyama hadde knapt nok stått salstida i bokhandlane før problema byrja bli synlege. Ikkje ti år hadde gått før Claes Ryn i America the Virtous hadde peika på at den «liberale augneblenken» ikkje dreidde seg om ein universell samfunnsorden, men om ein ny jacobinisme, ein væpna doktrine som lova «evig fred» for å legitimera eit regime med internasjonal lovløyse og krig.

Resultatet av eit tiår med nykonservative krigar var ikkje at det Condoleeza Rice kalla «birth pangs of a new order» førde til ein ny orden. Tvert om førde krigane til meir kaos, og til eit ope, politisk brot mellom Russland og Vesten. Og etter kvart til den krisa for vestleg, liberal individualisme som Marthinsen gjev ein so dekkande diagnose for. Skal vi koma vidare, trur eg det er naudsynt å stilla ein del spørsmål som Marthinsen unngår.

Det liberale samfunnets triumf etter 1990 har fått fram i dagen den underliggjande tendensen i retning atomisering og meiningsløyse. Ingen av dei nye fiendebileta Marthinsen målar – anten det er islam eller identitetspolitikk – har potensiale til å gjenskapa den opplevde meininga som forsvann med det liberale samfunnets triumf.

For er denne krisa til det vestlege, liberale samfunnet eigentleg noko nytt? I bokhylla mi står Ronald Fangens (1895-1946) Kristendommen og vår tid frå 1939. Ein skarp analyse av den tidas europeiske krise – der Fangen på ingen måte let regima i Moskva og Berlin sleppa unna. Men samstundes peikar han på at kollektivismen i både sin tyske og russiske variant på mange måtar fungerer som ein anklage andsynes vestleg, liberal individualisme.

Vestleg liberalisme tenderer i retning av eit verdilaust samfunn – og eit verdilaust samfunn er ikkje i stand til å forsvara seg sjølv. Ingen vil ofra livet for meiningsløysa, og «liberalismens krise» ligg alltid på lur når dei liberale har nedkjempa sine eigne fiendebilete.

Fangen fører dette tilbake til ei fundamental mistyding i det liberale menneskesynet – den manglande evna til å skilja mellom «fridom», som er ein grunnleggjande, menneskeleg eigenskap. Og «friheter», som er fripasset til egoet og det asosiale. Eit fritt samfunn er avhengig av ein fungerande, moralsk orden – og treng difor ei kollektiv vilje i ei eller anna form. Men «den store frigjeringa» gjer at ein slik kollektiv vilje står sørgeleg naken att – utan symbol, myter, dogme eller reglar som kan vera noko meir enn utkast til debattinnlegg.

Den russiske urokråka og filosofen Alexander Dugin tek konsekvensen av dette. I Den fjerde politiske teori slær han fast at den vestlege, liberale indiviualismen er døyande. Som dei to andre ideologiane som vaks ut av opplysningstida – sosialismen og fascismen – imploderer liberalismen i sine eigne motseiingar når han ikkje lenger har dødelege fiendar som skal nedkjempast.

Vi er ikkje abstrakte «individ» innanfor ein universell orden. Vi er norske borgarar med ein delt kultur og institusjonar – og rom for å handla på eiga hand. Dette heilt handgripelege – som gjer oss til noko mindre enn «universelle individ» – er mogleg å byggja på.

Og her trur eg Dugin er inne på noko vesentleg. For nett den avmystifiseringa som Marthinsen korrekt peikar på som fundamentalt grunnstein for den liberale orden innleier ogso ein prosess som endar opp i den krisa Marthinsen freistar gje diagnose til. Den tysk-amerikanske filosofen Erich Vögelin (1901-1985) skildrar prosessen slik:

«Andens død er prisen for framsteget. Nietsche openberra dette mysteriet i den vestlege apokalypsen då han kunngjorde at Gud var død, og at han hadde vorte myrda. Dette gnostiske drapet blir heile tida utført av menn som ofrar Gud for sivilisasjonen. Di meir intenst alle menneskelege energiar blir kasta inn i det store prosjektet med frelse gjennom verdsimmanent handling, di lenger vil menneska som engasjerer seg i dette prosjektet fjerna seg frå livet i anden. Og sidan det andelege livet er kjelda til orden i menneske og samfunn, vil sjølve suksessen til ein gnostisk sivilisasjon vera årsak til den same sivilisasjonens nedgang.

Ein sivilisasjon kan både gå frametter og falla tilbake på same tid – men ikkje evig. Det fist ei grense som denne tvitydige prosessen går mot. Denne grensa blir nådd når ei aktivistisk sekt som representerer den gnostiske sanninga organiserer sivilisasjonen som eit imperium under sitt styre. Totalitarisme, definert som det eksistensialistiske styret til gnostiske aktivistar, er endeforma til progressiv sivilisasjon.»

Med «gnostiske aktivistar» sikta Vögelin primært til det nazistiske regimet han flykta frå, og til det kommunistiske regimet i Moskva som han kritiserte frå sitt nye heimland i USA. Men som Ryn peikar på er det nykonservative regimet i Washington i like stor grad ein «ny jacobinisme», ein gnostisk aktivisme som representerer «modernity without restraint», for å nytta Vögelin sitt omgrep.

Men vil vi ikkje bryta med vestlege verdiar om vi vel å gå vår eigen veg? Nei, derimot vil vi måtta bryta med den falske universalismen som er ein av berebjelkane i det vestlege imperiet, og som er i ferd med å gå opp i liminga […] «Det universelle» let seg ikkje redusera til eit regime – og det gjeld likt for både raude, brune eller blå regime.

Dette er hovudveikskapen i Marthinsens analyse. Ifølgje Carl Schmitt (1888-1985) var skiljet «ven-fiende» den grunnleggjande motseiinga i politikken. Det liberale samfunnet sin tendens i retning «verdilaust samfunn», i retning kollektiv meiningsløyse og handlingslamming, er ein historisk trend som har vore openberr i svært lang tid. Men trugsmålet frå kommunisme, fascisme og liknande har likevel gjort at ein har hatt eit fungerande kollektivt medvit.

Det liberale samfunnets triumf etter 1990 har fått fram i dagen den underliggjande tendensen i retning atomisering og meiningsløyse. Ingen av dei nye fiendebileta Marthinsen målar – anten det er islam eller identitetspolitikk – har potensiale til å gjenskapa den opplevde meininga som forsvann med det liberale samfunnets triumf.

For å avslutta på ein meir positiv akkord vil eg likevel peika på at det finst vegar ut av uføret. Dugin peikar på viktige trådar å nøsta i – ikkje minst i boka si om Martin Heidegger (1889-1976) og den moderne krisa. Men det finst ogso heilt konkrete ting å gripa fatt i.

For 21 år sidan styrta eit russisk fly på Svalbard, og ein journalistkjenning av meg var første mann på plass i Barentsburg. Slik hadde hans sjølvsagt eit nyhendemonopol i ei svær nyhendesak. Men dette var ikkje eit monopol han fekk brukt særleg mykje. Folk i Barentsburg snakka stort sett svært dårleg engelsk, medan journalisten snakka enno dårlegare russisk. Han var der, men stod på utsida av ein usynleg, men svært røynleg barriere. «Meining» i eit samfunn handlar mellom anna om noko so konkret som språk.

Det er ikkje «Vesten» som har garantert våre borgarrettar dei siste to hundre åra. Desse rettane er forankra i ein grunnlov skapt av eit samfunn med eit felles språk og felles historie. Og etter kvart med felles symbol og felles institusjonar. Vi er ikkje abstrakte «individ» innanfor ein universell orden.

Vi er norske borgarar med ein delt kultur og institusjonar – og rom for å handla på eiga hand. Dette heilt handgripelege – som gjer oss til noko mindre enn «universelle individ» – er mogleg å byggja på. Men då må vi forsvara tradisjonar, institusjonar og språk.

Når norske forelesarar står på norske universitet og held forelesingar på engelsk for norske studentar er vi i ferd med å undergrava viktige verdiar. Vi treng ikkje bryta med «Vesten», men vi treng ikkje 100% å gjera «Vestens krise» til vår eiga. Vi er ein suveren stat som kan ta kontroll over eige samfunn og eigne grenser – vi må berre ha vilje til å gå vår eigen veg. Men vil vi ikkje bryta med vestlege verdiar om vi vel å gå vår eigen veg?

Nei, derimot vil vi måtta bryta med den falske universalismen som er ein av berebjelkane i det vestlege imperiet, og som er i ferd med å gå opp i liminga på det viset Marthinsen skildrar godt. «Det universelle» let seg ikkje redusera til eit regime – og det gjeld likt for både raude, brune eller  blå regime. Aasmund O. Vinje sa det slik:

NASJONALITET

Vi meina og tru det gjævaste er

å vera ein Noregs mann.

Ja, denne heimen oss fyrst er kjær;

men vita vi må, at den store verd

er berre vårt store fedreland.

Dei største tankar vi alltid få

av verdsens det store vit;

men desse tankar dei brjotast må,

lik strålar av soli som alltid få

i kver si bylgje ein annan lit.

Relatert

Det er ikkje Russland som tel, men tanken bak 

HEGEL: Religionen er statens fundament

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

Revolt mot den postmoderne verden – Alexander Dugin

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Hvorfor tingene forsvinner: Heideggers åndelige testament

Heidegger og den iranske revolusjonen

Romanen er den modne mandighets form: dens dikter har mistet all poesis strålende ungdomstro “at skjebne og sinn er betegnelser for samme begrep” (Novalis), og jo mer smertelig og dypt den nødvendighet har slått rot i ham at denne vesentligste trosbekjennelse i enhver diktning må stilles til livet som en fordring, desto smerteligere og dypere må han lære å forstå at den bare er en fordring og ingen virksom realitet.

Av György Lukács (1885-1971), utdrag fra “Romanens teori” (1916)

Falne guder og guder som ennå ikke er kommet i sitt rike, blir demoner. Deres makt er virksom, men gjennomtrenger ikke verden lenger eller foreløpig ikke: Verden har fått en meningssammenheng, en kausalitet, som er uforståelig for den levende og virkende kraft hos den gud som er blitt demon og derfor fortoner seg som en meningsløshet for den.

Denne innsikt, denne ironi, er rettet både mot hans helter som i sin poetiske ungdommelighet går til grunne i forsøket på å realisere denne troen, og mot hans egen visdom som måtte innse at kampen var nytteløs og erkjenne at virkeligheten seiret til slutt. Ironien fordobler seg faktisk i begge retninger.

Den rammer ikke bare det dypt håpløse i kampen, men også den langt dypere håpløshet i å oppgi den; det forsmedelige nederlag i det å måtte tilpasse seg en idealfremmed verden, i det å oppgi sjelens irreale idealitet i den hensikt å oppnå herredømme over virkeligheten.

Og når ironien fremstiller virkeligheten som seierherre, avslører den ikke bare at virkeligheten er som et ingenting for sin overvunne motstander, ikke bare at en seier over virkeligheten aldri kan bli endelig, og at den, igjen og igjen, vil bli utfordret av nye oppstander fra ideen, men dessuten at virkelighetens overtak ikke så meget skyldes dens egen styrke, selv dens brutale retningsløshet strekker ikke til, men derimot den indre, nødvendige problematikk hos en sjel tynget ned av sine idealer.

Tragedien bryter ned de øvre verdeners hierarki. I tragedien er det verken gud eller demon, for den ytre verden er bare en anledning for sjelen til å finne seg selv, for helten til å være helt; i og for seg er tragedien verken fullstendig eller ufullkomment gjennomtrengt av mening; men likegyldig til objektivt eksisterende meningsformer, et dingeldangel av blinde hendelser.

Melankolien ved å være voksen oppstår av den doble, motstridende opplevelse av at på den ene side vår absolutte, ungdommelige tillit til en indre stemme er blitt redusert eller har forsvunnet helt, og på den annen side av at utenverdenen som vi nå lytter til for å lære å herske over den, ikke taler til oss med en stemme som klart meddeler veier vi skal gå og mål vi skal søke å nå.

Ungdommens helter blir vist vei av gudene: om det som møter dem ved veis ende er undergangens skimmer eller seierens suksess, eller begge deler på samme tid, så vandrer de aldri alene, de blir alltid vist vei.

Dette forklarer den dype sikkerhet i deres vandringer; de kan gråte eller sørge, være forlatt av alle, befinne seg på en øde øy, de kan rave i blind fortvilelse foran helvetes porter, men alltid omgis de av denne atmosfære av sikker væren; en gud jevner alltid veien for helten og går foran ham.

Falne guder og guder som ennå ikke er kommet i sitt rike, blir demoner. Deres makt er virksom, men gjennomtrenger ikke verden lenger eller foreløpig ikke: Verden har fått en meningssammenheng, en kausalitet, som er uforståelig for den levende og virkende kraft hos den gud som er blitt demon og derfor fortoner seg som en meningsløshet for den.

Men demonens makt forblir effektiv, den kan ikke nøytraliseres, for den nye guds væren er båret av den gamles bortgang, og av denne grunn eier den ene – i den eneste vesentlige atmosfære, den metafysiske – den samme realitetsvalør som den andre.

Romanen er den gudsforlatte verdens epopé; romanheltens psykologi er den demoniske; romanens objektivitet er den mandige, modne innsikt at meningen aldri helt makter å gjennomtrenge virkeligheten, men at denne, uten meningen, ville gå til grunne i det vesensløse intet.

“Det var ikke guddommelig,” sa Goethe om det demoniske, “for det syntes ufornuftig; det var ikke menneskelig, det hadde ingen forstand; ikke djevelsk, for det var godgjørende, ikke engleaktig, for det viste prov på ondsinnethet. Det lignet tilfellet, for det var uten konsekvens; det minnet om forsyn, for det tydet på sammenheng. Alt som begrenser oss, virket gjennomtrengelig for det; det virket som det omgikkes med våre tilfeldigheters nødvendighet med fullstendig vilkårlighet; det trakk tiden sammen og videt rommet ut. Bare i det umulige trivdes det, det mulige støtte det fra seg i forakt.”

Men i sjelen finnes det en vesensstreben som bare er opptatt av det vesentlige, uansett hvor det kommer fra eller hvor det leder hen; det finnes en sjelens nostalgi hvor hjemlengselen er så sterk at sjelen i pur og blind ustyrlighet må ta den første sti som synes å gå hjemover; og så mektig er denne lidenskap at den er i stand til å gå sin vei til dens slutt.

For denne sjel fører enhver vei hjem til vesenet. For den er det å være seg selv, dens hjem. Derfor kjenner ikke tragedien noen reell forskjell på gud eller demon, mens det for epopéet er slik at hvis en demon i det hele tatt kommer inn på dets område, er den et maktesløst, redusert høyere vesen, en svekket gud.

Tragedien bryter ned de øvre verdeners hierarki. I tragedien er det verken gud eller demon, for den ytre verden er bare en anledning for sjelen til å finne seg selv, for helten til å være helt; i og for seg er tragedien verken fullstendig eller ufullkomment gjennomtrengt av mening; men likegyldig til objektivt eksisterende meningsformer, et dingeldangel av blinde hendelser.

Sjelen forvandler hver hendelse til skjebne, og sjelen alene gjør det med enhver. Først når tragedien er over, når den dramatiske mening blir transcendent, viser gudene og demonene seg på scenen; det er først i nådedramaet at den øverste verdens tabula rasa fylles med over- eller underordnede gestalter.

Dramaets helt kjenner ingen eventyr. De begivenheter som skulle bli til eventyr for ham, blir til skjebne bare ved den første berøring med hans sjels skjebnededikerte kraft, er en foranledning til å vise hva han duger til, en mulighet for å åpenbare hva som var forutbestemt for sjelen i den akt å nå seg selv.

Romanen er den gudsforlatte verdens epopé; romanheltens psykologi er den demoniske; romanens objektivitet er den mandige, modne innsikt at meningen aldri helt makter å gjennomtrenge virkeligheten, men at denne, uten meningen, ville gå til grunne i det vesensløse intet.

Alt dette er bare forskjellige måter å si det samme på. De betegner de produktive grenser for romanens gestaltningsmuligheter – grenser som er trukket opp innenfra – og på samme tid definerer de det historisk-filosofiske øyeblikk da store romaner er mulige, der de vokser til et sinnbilde på det vesentlige som er å si.

Romanens sinnelag er den virile modenhet, og den karakteristiske struktur i dens stoff er gitt ved måten den diskret sørger for å adskille inderlighet og eventyr. “I go to prove my soul,” sa Brownings Paracelsus, og det eneste som er upassende ved disse vidunderlige ordene er bare at de blir sagt av en dramatisk helt.

Dramaets helt kjenner ingen eventyr. De begivenheter som skulle bli til eventyr for ham, blir til skjebne bare ved den første berøring med hans sjels skjebnededikerte kraft, er en foranledning til å vise hva han duger til, en mulighet for å åpenbare hva som var forutbestemt for sjelen i den akt å nå seg selv.

Helten i dramaet kjenner ingen inderlighet, for inderligheten er produktet av den antagonistiske dualitet av sjel og verden, av den pinefulle tilstand mellom psyke og sjel; og den tragiske helt har nådd sin sjel og vet derfor ikke om noen virkelighet som er fremmed for ham: for ham blir alt ytre bare en mulighet for en forutbestemt og passende skjebne.

Dramaets helt drar derfor ikke ut i verden for å prøve seg. Han er helt fordi hans indre sikkerhet er garantert a priori hinsides test eller prøve; den skjebneformende begivenhet er for ham bare en symbolsk objektivering, en dyp og verdig seremoni.

Det som tidligere fortonet seg som mest solid, smuldrer opp som tørr leire ved første berøring av den demonbesatte. Den tomme gjennomsiktighet som synlige landskap tidligere kunne skimtes gjennom, blir plutselig til en glassvegg som menneskene, lik bien mot vinduet, støter mot ute av stand til å bryte gjennom, ute av stand til å forstå at det finnes ingen vei.

(Den vesentligste indre stilløshet i det moderne drama og i Ibsens i særdeleshet, skriver seg fra det forhold at dets sentrale skikkelser skal settes på prøve, at de føler avstanden til sin sjel i seg selv og i sitt desperate håp om å klare de prøvelser begivenhetene utsetter dem for, forsøker å redusere denne avstanden. Det moderne dramaets helter erfarer forutsetningene før dramaet: dramaet selv gjennomgår den stiliseringsprosess som dikteren, som fenomenologisk forutsetning for sitt verk, burde ha gjort seg ferdig med før dramaet.)

Romanen forteller om inderlighetens eventyr; innholdet i romanen er historien om sjelen som drar ut for å finne seg selv, som oppsøker eventyret for å bli prøvet av det, og ved å klare prøven, finne fram til sitt eget vesen.

Den indre sikkerhet i den episke verden utelukker eventyret i denne egentlige forstand: heltene i epopéet gjennomlever en mengde forskjellige eventyr, men at de i det indre som i det ytre vil komme gjennom dem, er det aldri noen tvil om; de guder som hersker over verden må alltid triumfere over demonene (”hindringens guddommer” kalles de i indisk mytologi.)

Dette er bakgrunnen for Goethes og Schillers formulerte krav om den episke helts passivitet: eventyrkretsen som fyller og smykker heltens liv, er en forutsetning, en gestaltning av verdens objektive og ekstensive totalitet. Selv er han bare det lysende midtpunkt som alt dreier seg om, det inderlig sett mest ubevegelige punkt i verdens rytmiske bevegelse.

Men romanheltens passivitet er formalt sett ikke nødvendig, den betegner heltens forhold til sin sjel og hans forhold til omverdenen. Han behøver ikke være passiv. Derfor har all passivitet hos ham en spesifikk psykologisk og sosiologisk kvalitet og representerer en bestemt type blant romanens konstruksjonsmessige muligheter.

Romanheltens psykologi er det demoniskes virksomhetsområde. Det biologiske og sosiologiske liv har en dyp tilbøyelighet til å holde fast ved sin egen immanens: menneskene ønsker bare å leve, formasjonene vil forbli intakte; og den virksomme guds fjernhet og fravær vil gi dette selvtilfredse og stille råtnende livs treghet et eneherredømme i verden hvis menneskene ikke fra tid til annen, grepet av demonenes makt, gikk ut over seg selv på en grunnløs og ubegrunnbar måte og gjorde seg fri fra sin tilværelses psykologiske og sosiologiske grunnvoller. Da avslører plutselig den gudsforlatte verden seg plutselig som en substansløshet, som en irrasjonell blanding av tetthet og gjennomtrengelighet.

Det som tidligere fortonet seg som mest solid, smuldrer opp som tørr leire ved første berøring av den demonbesatte. Den tomme gjennomsiktighet som synlige landskap tidligere kunne skimtes gjennom, blir plutselig til en glassvegg som menneskene, lik bien mot vinduet, støter mot ute av stand til å bryte gjennom, ute av stand til å forstå at det finnes ingen vei.

Dikterens ironi er den negative mystisisme som finnes i tider uten en gud – en holdning av docto ignorantia overfor meningen; en konstatering av demonens vennlige og ondskapsfulle virksomhet, en avvisning av å ville forstå mer enn selv kjensgjerningen i denne virksomheten, og en dyp visshet som bare kan komme til uttrykk i gestaltningen: i dette ikke-å-ville-vite og ikke-å-kunne-vite å ha truffet, sett og grepet den siste, sanne substans, virkelig ha rammet den samtidige, ikke-værende Gud. Derfor er ironien romanens objektivitet.

“I hvilken grad er dikterens karakterer objektive?” spør Hebbel. “I den grad mennesket er fritt i sitt forhold til Gud.” En mystiker er fri når han har oppgitt seg selv og helt er gått opp i Gud; helten er fri når han stolt som en Lucifer i seg selv og ut fra seg selv har fullendt seg selv; når han – for sin sjels frie gjernings skyld – har bannlyst enhver halvhet fra den verden hvis hersker han på grunn av sitt fall har fått herredømme over.

Relatert

John Michael Greer: Verden som representasjon

Hvorfor tingene forsvinner: Heideggers åndelige testament

Kaosets metafysikk – Alexander Dugin

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Alain Badious endetidsfilosofi

Av Jens Bjørneboe (1920-1976)

Dere vet at Adam hadde en sønn som het Kain. Han slog sin bror ihjel, og han fikk mange sønner selv. Disse sønnene het Jabal Kain, Jubal Kain, og Tubal Kain. De lærte menneskene å bygge hus og templer, fløyter og strengespill, verktøy og våpen. Tubal Kain var den første som kunne synge, og han laget den første harpe. De fikk mange, mange barn, og de bredte seg ut over hele verden. Kains sønner kom til å bo i alle land.

I et land som het Wales bodde der elleve Kain-sønner i en stor borg. De var brødre og red på hester, og var kledd i rustninger av stål. Deres store glede var å kjempe med andre riddere, og når de hørte om turneringer noe sted, da drog de alltid dit hen for å kjempe.

På den tiden var landet uten konge, og alle kjempet mot hverandre og la landet øde, slik at der kom ulykke over alle. I skogene, i klippehulene, bodde vakre jomfruer, men omflakkende riddere skremte dem bort eller tok dem til fange. Men ved London stod en stor sten, og i den stenen var der vokset fast et sverd. Alle visste at den som kunne trekke sverdet ut, skulle bli konge over hele riket, og alle prøvet, men ingen klarte å rokke sverdet så meget som en halv tomme.

En gang kom der ridende en gutt forbi; han skulle hjem og hente et sverd for sin eldre bror som var så gammel at han allerede kunne være med på turneringene, men så fikk hans se sverdet som stod i stenen, og eftersom han ikke visste hva det var for et sverd, så tenkte han at han kunne ta det isteden, — så slapp han å ride helt hjem efter brorens. Han tok sverdet med seg uten å merke noe, og slik kom det frem at han måtte være kongen over landet.

Han het Arthur, og samlet hundreogåtteogførti av de beste og edleste riddere i verden om seg, og satt med dem om det runde bord. Han bragte orden i landet og i mange andre land, og overalt hvor noe var galt eller urettferdig, eller når noe ondt hendte, da reiste én eller flere av Arthurs riddere dit og kjempet for rettferdigheten. De drog på eventyr i den vide verden, og den sterkeste og modigste av dem het Lancelot. Han kunne ikke tape i kamp. Men rundt det runde bord stod hundreogfemti stoler, og kongen og ridderne var bare hundreogniogførti tilsammen, så setet ved siden av Lancelot stod tomt. Det ventet på sin mann. Og han var ennu ikke født. I det sete måtte ingen sitte.

Men Lancelot elsket dronning Gunniver, kong Arthurs dronning. En gang mens han lette efter eventyr, kom ridder Lancelot til en fjern, fjern borg, og kongen på den borgen nedstammet fra Josef av Arimatea, han som hadde tatt Kristus ned av korset og begravet ham. Josef av Arimatea hadde samlet blodsdråpene fra Herrens sår i sin skål, og denne skålen het Den hellige Gral. Den hadde meget stor tryllekraft, og var helligere enn alle andre ting. Borgherren hadde Gral i sin forvaring, og en gang fikk Lancelot se den. Det glemte han aldri.

Men borgherrens datter elsket Lancelot og bad ham bli hos dem, for Lancelot var da den største ridder i verden. Men Lancelot svarte: «Du er fjorten år, og du ligner de blomster som kommer opp av jorden før Påske. Men min kjærlighet ville være som den tørre og hete sommer. Derfor må du vente, og finne en annen. Og når din sommer er kommet, da vil jeg ikke lenger være den største ridder, for blant de unge pager, blant dem som rekker oss vin og vann og nye lanser ved turneringene, blant de helt unge pager, der står allerede min overmann. Ham skal du velge.»

Allikevel fikk Lancelot en sønn med henne, men han vokste opp langt borte og Lancelot så ham ikke. Lancelot drog ut i verden, og han møtte ikke noen ridder som kunne beseire ham og kaste ham av sadlen. Han fant ingen overmann. Men efter mange år møtte han en fremmed ridder i hvit rustning, med rødt kors på skjoldet, og Lancelot kjempet med ham. Da tapte Lancelot. Men den hvite ridderen het Galahad, og var Lancelots sønn.

En dag satt alle de hundreogåtteogførti riddere og kong Arthur selv samlet om det runde bord, og plutselig kom et veldig lys mellem dem og ridder Galahad stod hos dem. Der var en gammel mann som førte ham, og han satte Galahad i den ledige stolen og sa: «Lenge før du sov og vokste i din mors legeme, har denne plass ventet på deg.» 

Og plutselig så alle ridderne Den hellige Gral midt mellem seg, så ble den borte igjen. Men de følte at den som har vært nær Den hellige Gral, han kan aldri mere tenke på noe annet enn den. Og han kan ikke for alt i verden la være å søke efter den. Så de stod alle sammen opp og sverget at de til sin død aldri ville tenke på annet enn å søke efter Gral.

Men med de elleve brødrene i Wales, Kain-sønnene, gikk det dårlig. De var gode og tapre riddere, men én efter én mistet de livet i turneringer. Til slutt var der bare én igjen av dem, og han hadde ingen barn. Hans hustru tigget og bad ham, og lenge holdt han seg borte fra alle ridderkamper og eventyr.

Endelig ventet de at et barn skulle komme til jorden, og like før timen var kommet, drog ridderen avsted til turnéring. Da orket han ikke å vente lenger. Barnet ble født, og det var en sterk gutt, og da budet kom frem til faren, lå ridderen strakt på båren, og der rant blod av rustningen hans.

For at gutten aldri skulle se en ridder, aldri se en rustning eller lanse, og aldri få lyst på ridderskapet selv, drog moren inn i en fjern, dyp skog med ham og lot ham vokse opp der. Han lærte hverken våpenbruk eller folkeskikk, og hadde lite forstand. Han visste ikke engang om sitt eget navn. Men i virkeligheten hadde han navnet Parsifal, og det navn hadde aldri noe menneske brukt før ham. Men Parsifals mor het Herzelaide. Slik gikk det til at Parsifal nedstammet fra Kain.

Men ridderne om det runde bord drog ut for å søke Gral, og det var vanskeligere og tyngre og lengere enn noe annet eventyr. De gikk seg vill i landene, og uten å vite det, gjorde de vanskelighetene større for seg selv og hverandre. Langt og lenge, i mange år, streifet de om uten å finne Gral, og de ble fortvilet inntil døden, og de tålte ikke synet av hverandre, — og når to Gralsriddere møttes, da kjempet de mot hverandre.

Men Parsifal forlot sin mor Herzelaide, og kom til kong Arthurs slott, hvor enda noen av ridderne var hos ham. Og Parsifal var som en vill hjort fra skogen, han hadde ingen forstand, og han hadde aldri sett et sverd eller en rustning før. Han trodde at ridderne var Guds hellige engler. Han kjente ingen forskjell på godt og ondt, og visste intet om ridderskapets lover, eller om reglene for riddernes turneringer. Allikevel ble han en ridder, bedre enn noen annen. Men han måtte lære meget og streifet lenge om i verden. Så kom han til Gralsborgen, hvor kongen var såret og syk. Denne kongen het fiskerkongen Amfortas.

Men selv om Parsifal hadde lært meget, av tapperhet, mot og utholdenhet, så glemte han å spørre fiskerkongen om smertene, og om hvor han var såret. For Parsifal hadde enda ikke lært det som var nødvendig for den som skal finne Gral; han hadde ikke lært å føle andres smerter like sterkt som sine egne. Derfor måtte han igjen ut i verden for å lære mer, og for å få mer forstand.

I mange år streifet han omkring.

Med de andre riddere og med den edle Lancelot gikk det slik at de nu ofte kjempet for en sak uten at den var rettferdig, men bare kjempet for å kjempe eller for å vinne ære. Alltid kjempet de mot hverandre, og tapre menn ble liggende igjen i gresset hvor de hadde vært.

Til slutt la der seg hat og mørke over dem, slik at de kjempet mot hverandre i store slag og drepte hverandre som ulver. Og Arthurs rike ble svakt og fattig og var ikke to hasselnøtter verdt, folket gråt og ingen var trygge for ridderne. Og Lancelot kjempet mot kongen og drepte gamle venner, og kong Arthur selv ble drept av sin egen sønn.

For hvis Gralsridderne glemmer Gral, da dreper de hverandre. Ridder Galahad så ingen noe til. Men han og Parsifal traff hverandre, og sammen fant de Den hellige Gral. Men det er en annen og meget lang historie.

Relatert

Tors ferd til Utgard-Loke

Draumane våre

Hymne til Ishtar

Å vokse inn i harmonien

Til skjebnegudinnene – Friedrich Hölderlin

Besvergelsen – Heinrich Heine

“Hagen” og “Om det Hellige” – Frithjof Schuon

Av Jens Bjørneboe (1920-1976)

De fleste av dere som sitter her har hørt om Tors ferd til Utgard-Loke. Dere vet at da Tor og hans menn kom til Utgard-Lokes borg, da ble de budt inn for å prøve seg i de idretter som hver kunne best. Men de tapte i alle. Alt de prøvet på, klarte de så dårlig at Utgard-Lokes folk lo høyt av dem. Alt gikk dårlig, i alt tapte de, alt gjorde de galt. Til og med Tor som var den sterkeste av gudene, slapp riktig dårlig fra det; og da de gikk bort fra Utgard-borgen, var de sikre på at de aldri ville seire over Lokes menn.

Først senere fikk de vite at utfallet av idrettene nok hadde vært anderledes enn det hadde sett ut til der inne. Da Tor ikke hadde klart den styrkeprøve å tømme Utgard-Lokes drikkehorn, da kom det seg av at hornet nådde helt ned til havet, og at det var verdens store hav som Tor hadde drukket av, og at han hadde drukket slik i den tredje slurken at havet var sunket flere tommer over hele verden og Utgard-folkene var blitt bleke av skrekk.

Da Tor hadde tatt brytetak med den gamle kjerringen Elde, og bare hadde brutt henne i kne med det ene benet, da hadde det vært alderen selv han kjempet med.

Og da Tor bare hadde klart å løfte Utgard-Lokes katt så høyt at den såvidt løftet den ene poten opp fra gulvet, da hadde det i virkeligheten vært Midgardsormen selv han hadde løftet, — og det slik at den næsten hadde mistet taket som den har om jorden. Og latteren som gudene hadde hørt fra Utgard-folkene, det hadde ikke vært noen latter, men i virkeligheten var det Lokes folk som skrek av angst.

Slik gikk det til at hver gang Tors folk vant en seier, da trodde de selv at de tapte. Og Midgardsormen er den største og siste og frykteligste av alle drager, og den har slynget seg fast omkring jorden.

Nu er det på samme måte med menneskene når de prøver å gjøre noe som er godt og riktig; Utgard-Loke, kongen over Utgard-borgen, bruker trollkunstene sine og får oss til å tro at vi har tapt, eller til å tro at det et menneske kan makte, det er så lite at det ikke monner noe å gjøre det. For Utgard-Loke vet at bare menneskene mister motet, da vil han seire.

Men i virkeligheten er det slik, at når menneskene taper uten å miste motet, da skriker Utgard-Lokes folk av angst.

Relatert

Parsifal

Draumane våre

Hymne til Ishtar

Å vokse inn i harmonien

Til skjebnegudinnene – Friedrich Hölderlin

Besvergelsen – Heinrich Heine

“Hagen” og “Om det Hellige” – Frithjof Schuon

Av John Paulsen (1851-1924), skrevet i 1876

Fra det tidligste Morgengry, medens det endnu var halvmørkt, begyndte Folkevandringen udover til Exekutionsstedet paa ‘Nordnæs’. Ældgamle hexeagtige paa Stokke humpende Koner med tændte Lygter i Haanden, ‘Signekjærringer’, der vilde have fat i den Dødes Blod for dermed at gjøre Underkure, vaklende, affældige Mænd, sælsomme Væsner, der ellers aldrig viser sig for Dagens Lys, og hvis ydre og Dragt henviser dem til Fattighuset, Hospitalet eller Bordellet, var de Første, der med megen Iver indfandt sig.

Maaske frygtede de for, at senere hen skulde de ingen Plads finde til sig og sine Krykker, eller finder Udsigten spærret til det blodige Folkeskuespil, som nu Guskjelov i 50 Aar ej har været opført i Bergen. Derfor maatte de være om sig i tide, ligesom man ved et sjelden Theaterforestilling, hvor Alverden strømmer til, indfinder sig længe før det berammede Klokkeslet.

Senere, da det lysnede noget, kom et stort, larmende Optog af Arbeidere, Sjovere, Læredrænge, Gadegutter, Tjenestejenter, Kurvekoner, offentlige Fruetimmer, kort sagt den laveste Almue, isprængt med megen Pøbel. Man opdagede i denne Flok de ejendommeligste Dragter, de besynderligste Fysiognomier, udprægede Kjæltring- og Idiotfjæs, rige studier for en Lavater….»

«Næste Morgen fandtes Wallins Grav halvt skjult af Blomster, sjeldne og kostbare nu ved Vintertid. Sortklædte tæt tilslørede Damer, efter Sigende af den bedre Stand, havde om Natten listet seg derop til den fjerne, ¼ Mil fra bergen beliggende Kirkegaard for at nedlæge disse Blomster som Bevis paa deres Sorg og Sympathi. Ved denne offentlige, opsigtsvækkende Henrettelse havde Øvrigheden altsaa kun udrettet, at Publikum paa en almindelig Forbryders Pande satte – en Martyr-Krans.

Kilde: Statsarkivet i Bergen

Relatert

Parsifal

Tors ferd til Utgard-Loke

Ode til essayet – tileigna Georg Johannesen

Hymne til Ishtar

Iben Thranholm (f. 1968) er en sjelden fugl i skandinavisk sammenheng. I hjemlandet Danmark oppfattes hun som meget kontroversiell, særlig fordi hun tydelig fordømmer premissene for og uttrykksformene til den vestlige sivilisasjonen i sin nåværende støpning. KULTURVERK traff henne utenfor Det Kongelige Teater i København. I dette intervjuet snakker hun om sivilisasjonskonflikt, Russlands tilbakekomst og Vestens åndelige krise.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK

«Jeg vil gjerne ha en mannsrevolusjon! Mange menn lengter etter å ta maskuliniteten tilbake. Kvinner undertrykker menn, noe de bør frigjøre seg fra.»

KULTURVERK: Hvor har du vokst opp?

Langt vekk fra København, i en provinsby som heter Viborg midt i Jylland. Det er en gammel middelalderby.

KV: Har du alltid bodd i Danmark?

Ja.

KV: Hvordan vil du beskrive din oppvekst?

Den var tradisjonell. Begge mine foreldre var troende. Jeg vokste opp i en kjernefamilie med konservative verdier.

KV: Har du noensinne gjort opprør mot din familie?

Ja, det har jeg! Katolisismen var f.eks ikke noe jeg lærte om hjemme. Å konvertere til katolisismen i Viborg var noe ekstremt bisart. Mine konservative verdier er derfor ikke nødvendigvis noe jeg har hentet direkte fra familien. Og min tro utviklet seg også etter hvert som jeg flyttet hjemmefra. Jeg debatterte ofte med min far, som jeg var meget uenig med i mange spørsmål. Å debattere var derfor noe jeg lærte ved å diskutere med ham.

«Menn i min generasjon er feminint oppdratt. De vil gjerne overta kvinnens plass. Det har kommet en hel generasjon av menn uten kontakt med deres egen maskulinitet. Det er kvinnen som bestemmer i dag, noe som gjenspeiles i samfunnsstrukturene.»

KV: Hva har påvirket deg mest under oppveksten?

Andre voksne kristne, og da snakker jeg ikke kun om mine foreldre. Jeg var f.eks med i en kristen barneklubb, og det var ikke noe mine foreldre presset meg til å være med på. Tvert imot. Og det var også lærere fra gymnaset som påvirket meg underveis. Men jeg var ikke en del av noen politiske miljøer. Det var mer snakk om kulturelle og troende miljøer. Jeg var ikke politisk på noen måte da jeg vokste opp.

KV: Hvor har du din kritiske sans fra?

Jeg tror mye handlet om at jeg diskuterte meget med min far. Og det er en del av mitt vesen. Jeg er på mange måter en kriger og liker å være i en kamp, som er mitt rette element. Det er noe som passer min personlighet. Jeg var barn under Den kalde krigen. Da var verdensbildet preget av kommunismen på den ene siden av Jernteppet, og den frie verden på den andre siden. Og dette var noe de voksne diskuterte.

Den store politiske trusselen var at Skandinavia kunne bli invadert av russerne. Det var dette alle politiske diskusjoner handlet om. Klasseforskjellene var det store samtaletema på 1970-tallet. Jeg tenker at diskusjonene med min far om noen av disse tingene var med på å forme meg. Etter hvert studerte jeg teologi, men det var først etter universitetet jeg ble polemisk.

KV: Hva liker du best ved Danmark og dansker?

Danmark er et velordnet land som fungerer godt på flere områder. Det er et privilegium å være dansk, siden vi ikke har noen reelle ytre trusler. Men min største innvending mot Danmark er den totale mangelen på åndelighet. Danmark er et åndelig u-land med stor åndelig fattigdom. Men materialistisk sett er Danmark et paradis hvor alt er tilgjengelig. Det er et beskyttet liv. Danskene som folk distanserer jeg meg fra. Jeg føler meg ikke særlig dansk.

«Og det er nok mange kvinner som også tenker at den myke mann ikke er særlig spennende når det kommer til stykket. Derfor er det også mange parforhold som går i oppløsning. Det er ikke lenger en mann og en kvinne som er sammen, men to individer.»

KV: Om du kunne velge deg et annet land å bo i, hvilket ville du valgt?

For noen år siden – siden jeg er katolikk – ville jeg ha sagt Roma i Italia. Og helst innenfor en katolsk kultur. Men Roma har endret seg mye, og det samme har verden. Nå er kanskje det mest foretrukne landet for min del Russland. Med den framtid jeg tror Europa står overfor, tror jeg Russland er et land som passer mine verdier best.

KV: Hva vil du si er Vestens hovedutfordringer i disse tider?

Vår konfrontasjon med islam. Mange i Vesten er blinde for at islamistene setter dagsorden. Grunnet til at de har fått mer makt er fordi vi er for svake, at vi har mistet vårt moralske grunnlag og vår kristne tro. Dette vil ikke noen erkjenne eller forstå. Våre politikere forstår det ikke, for de er så åndsfattige. Hvis hadde hatt et kristent fundament, så ville ikke terrorismen ha fått vokst slik den har gjort til nå.

KV: Hvem mener du bærer hovedansvaret for denne utviklinga?
Det gjør Vesten. Islam er riktignok en religion som har blitt vekket til live. Den har ligget i dvale lenge. En av grunnene til at islam har kunnet vokse seg så sterk de siste tiårene er det moralske vakuum vi har her i Vesten. Det er ikke noen substans i Vesten som kan motvirke denne framveksten. Postmodernismen har erstattet kristendommen. Alle sekulære begreper som har hatt forbindelser til kristendommen er i dag tømt for mening. Den europeiske kultur er tapt.

KV: Er ikke dette egentlig «bra» for herskere i dagens økonomiske system?

Ja, men dette er også en verdikamp som har pågått siden Den franske revolusjon. Den franske revolusjon var først og fremst et oppgjør med kirken som institusjon. Og når dagens vestlige politikere snakker om «frihet» så er det et tomt begrep, ettersom vi lever i et overvåkingssamfunn.

«Som katolikk finner jeg et forbilde i Jomfru Maria, som på ingen måte var undertrykt eller underdanig. Hun var moderlig og reseptiv. Kvinnen kan skape nytt liv, noe som er en fantastisk gave. Denne egenskapen blir ikke verdsatt innen det maskuline kvinneidealet hvor hun skal være hard og klare seg selv.»

KV: Du har uttalt Europa befinner seg i et moralsk og åndelig vakuum. Kan du utdype dette nærmere?

Det er simpelthen fordi man har gjort mest mulig for å fordrive kristendommen fra vår kultur. Noe av det verste som har skjedd det siste århundret er at man har trodd at kristendommen har kunnet blitt erstattet av postmoderne verdier. Folk i dag tror at verden starter med demokrati. Det vil si at folk er fullkomment historieløse og kulturløse.  Det handler om man selv og sin egen karriere. Idéen om å ofre seg selv for familien eller noe annet som er større enn seg selv er fraværende. Riktignok finnes det fortsatt enkeltindivider som tenker i større baner, men på samfunnsnivå er det ikke slik. Europas hovedproblem handler allikevel om avkristning.

KV: Du har også uttalt deg kritisk til feminismen, og ikke minst den nye «mannsrollen». Du har sagt at europeiske menn oppfører seg som kvinner. Hva legger du i det?

Ta f.eks for deg den fryktelige begivenheten i Köln nyttårshelgen 2015/2016 der kvinner ble voldtatt. Hvor var mennene? De ofret seg ikke for kvinnene, men stod bare og så på. De var redde for å bli kalt rasister dersom de grep inn. Hele feminiseringen av vår kultur kommer til uttrykk i flyktningepolitikken.

Alle våre politiske ledere oppfører seg som kvinner. De er som mødre og står der med åpne armer. Det er ingen fedre i politikken. som advarer mot konsekvensene: «Handler du feil, blir du straffet.»

Menn i min generasjon er feminint oppdratt. De vil gjerne overta kvinnens plass. Det har kommet en hel generasjon av menn uten kontakt med deres egen maskulinitet. Det er kvinnen som bestemmer i dag, noe som gjenspeiles i samfunnsstrukturene. Innvandrerne derimot, kommer gjerne fra sterkt maskuline kulturer. De oppfatter derfor myke menn som svake.

«Det er flott med dronninger og kvinnelige statsministre. Allikevel ser jeg på det som ubalansert når vår kultur er blitt såpass feminisert. I Latin-Amerika og den katolske delen av verden derimot, er moderligheten høyt verdsatt. Det kan man også se hos noen av de forhenværende kvinnelige statslederne derfra.»

Og det er nok mange kvinner som også tenker at den myke mann ikke er særlig spennende når det kommer til stykket. Derfor er det også mange parforhold som går i oppløsning. Det er ikke lenger en mann og en kvinne som er sammen, men to individer.

Problemet med feminismen har mange nivåer, særlig med tanke på innvandring. Vårt samfunns maskulinitet er tapt. I dag er det et skjellsord å være maskulin. Kvinnen i dag behøver ikke en mann. Hun kan klare seg selv økonomisk og få et barn ved hjelp av en donor. Kanskje hun kan kose seg med menn innimellom, men hun har ikke behov for en mann.

Dette viser et samfunn i dyp krise, for familien er samfunnets hjørnestein. Hvis den blir overflødig eller ødelagt, går også samfunnet i oppløsning. Kvinner i min generasjon er oppdratt til å være menn og maskuline.

KV: Hva mener du bør være den ideelle mannsrollen?

En mann skal ha handlekraft, være en forsørger og kunne ta ansvar. Men først og fremst skal en mann være villig til å ofre seg for andre. At mannen forstår sin beskytterrolle er det sentrale her.  Han skal være kjærlig på en «aggressiv» måte, men hverken bløt eller en macho uten dannelse.

«Øst og Vest har byttet rolle etter Den kalde krigen. En grunn til at mange hater Putin i Vesten, er at han har en maskulin lederstil som vi slett ikke ser her. Russernes ortodokse tro gjør at Russland tilhører den europeiske kultursfære. De er derfor egentlig våre venner.»

KV: Enn hva med den ideelle kvinnerollen etter ditt syn?

Som katolikk finner jeg et forbilde i Jomfru Maria, som på ingen måte var undertrykt eller underdanig. Hun var moderlig og reseptiv. Kvinnen kan skape nytt liv, noe som er en fantastisk gave. Denne egenskapen blir ikke verdsatt innen det maskuline kvinneidealet hvor hun skal være hard og klare seg selv. Morsrollen og farsrollen er et savn i vår kultur, og begge deler er i dag ødelagte av postmodernismen.

Å bli mor er fantastisk. Moderlighet er en holdning overfor verden: å ta seg av noen og være mottakelig. Det behøver slett ikke bety at man er undertrykt. Hvis du snakker med nonner i et kloster, så påtar de seg et moderskap for verden selv om de fysisk sett ikke er mødre.

KV: Kan menn bli menn igjen? Er det overhodet mulig for en mann å kreve sin rett i 2018 uten å bli kassert som feilvare og fossil?

Det tror jeg bestemt at de kan, selv her i Skandinavia. Jeg vil gjerne ha en mannsrevolusjon! Mange menn lengter etter å ta maskuliniteten tilbake. Kvinner undertrykker menn, noe de bør frigjøre seg fra.

KV: Men er det greit at kvinner blir statsledere?

Ja, det synes jeg fint at de kan. Det er ikke slik at jeg mener kvinner bør holde seg hjemme. Det er flott med dronninger og kvinnelige statsministre. Allikevel ser jeg på det som ubalansert når vår kultur er blitt såpass feminisert. I Latin-Amerika og den katolske delen av verden derimot, er moderligheten høyt verdsatt. Det kan man også se hos noen av de forhenværende kvinnelige statslederne derfra [f.eks Cristina Fernández de Kirchner fra Argentina].

I vår del av verden er kvinnelige politikere og ledere mer maskuline enn menn flest. Hillary Clinton og Angela Merkel framstår som «menn» for meg. Og når det gjelder Danmarks tidligere statsminister [Helle Thorning-Schmidt], ble hun gradvis mer maskulin underveis. I Russland – som i Latin-Amerika og den katolske sfæren – har man bevart komplementariteten mellom det maskuline og feminine.

«Både Anders Fogh Rasmussen og Jens Stoltenberg er betalte av NATO for å ville ha en krig. NATO har forsøkt å framprovosere en russisk reaksjon. Det er dermed ikke Russland, men NATO som er den aggressive part.»

KV: Du har ytret deg positivt om den tradisjonelle familien. Slik arbeidsmarkedet og økonomien er organisert nå hvor de fleste er avhengige av at begge foreldre er i jobb, er det egentlig mulig å leve som en tradisjonell familie?

Det synes jeg er vanskelig, for man overlater da som regel oppdragelsen til eksterne institusjoner.  Noe jeg finner problematisk. Dette er den dårlige siden ved velferdsstaten, som ellers er materielt bra. Samtidig undergraver dette systemet menneskelig samvær og åndelighet. Vår materielle velstand opprettholdes av et lønnsslaveri pakket inn som (forbruks-) «frihet».

KV: På hvilken måte formidler du selv verdier til din familie og dine barn?

Barn gjør ikke det som foreldrene sier, men imiterer deres atferd. Dette er viktig å huske dersom man ønsker å være et forbilde for dem.

KV: Hva betyr Gud og ånd for deg? Og hva betyr kristendommen som livssyn for deg både i samfunnet og personlig?

Hele mitt liv er basert på gudstroen: alt hva jeg gjør og hvem jeg er. Jeg tror på Guds treenighet, og at Gud har et ønske om å tilkjennegi seg som menneske i sin sønn Jesus Kristus. Gud er et mysterium, men også noe personlig: vi kan ha en samtale med Ham som om Han er vår beste venn. Vi kan være meget fortrolige med Gud. Som katolikk betyr den liturgiske delen av kirken enormt mye for meg, for der vet jeg at Jesus er tilstede under hver messe.

Min gudstro har også konsekvenser for hvordan jeg ser på samfunnet og andre mennesker, samt hvilke verdier som skal gjelde. Jeg mener ikke nødvendigvis at politikk og religion skal blandes sammen. Så jeg går ikke inn for et teokrati. Et reelt teokrati forblir en utopi, for menneskers jordiske liv er syndige. Det er dermed ikke mulig å etablere Guds rike på jorden.

«Putin er den eneste statslederen i verden som har uttrykt et ønske om å beskytte kristendommen, og han er en mann som tør å stå på sitt selv når alle andre demoniserer ham. Derfor er han et stort forbilde for meg. Og han har vist seg å være rasjonell i møte med angrepene fra Vesten. Vi kan takke Putin for at det ikke har blitt noen tredje verdenskrig.»

Ellers mener jeg at man ikke skal tro på sin egen individuelle måte. Jeg synes ikke at man kan være kristen uten å gå i kirken. Kristendommen og kirken hører sammen for meg, for kirken er Kristi mystiske legeme. Den er ikke en eller annen menneskelig institusjon. Særlig for katolikker og ortodokse er det viktig å ta del i kirken som organisme.

KV: Men den protestantiske kirken er ikke akkurat en vital organisme?

Nei, og i protestantismen finner man kimen til postmodernismen og den invidualistiske frie flyt.

KV: Hva tenker du om møtet mellom Paven og Moskva-patriarken på Cuba i 2016?

Enormt positivt at noe slikt skjedde nesten 1000 år etter Skismaet. Selv om det kanskje ikke kom så mye teologisk ut av det, krever situasjonen i verden en slik tilnærming.

KV: Er det ikke på mange måter kristne verdier som ligger til grunn for samtidens grenseløse humanisme og universalisme? 

Jo, på et vis. Men den grenseløse universalismen er løsrevet fra kristendommen og lever sitt eget liv. Her ser man også kimen til det totalitære. Vest-europeisk kultur i sin nåværende form kommer derfor til å kollapse.

«Når det kommer til dagens høyreradikale bevegelser i Vesten, klarer de lett å fortelle hva de misliker. Men de har ingen positiv visjon, snarere en negativ identitet. De vet hva de er imot, bare ikke hva de er for.»

KV: Hva legger du i begrepet «kristne verdier»?

At kristendommen revolusjonerte synet på den neste, dvs. menneskeliv har en verdi i seg selv.

KV: På hvilken måte mener du at en kristen institusjon kan være bærebjelke igjen i samfunnet? Og hva tenker du om sekularisme og ateisme?

Der politikerne følger velgernes luner, kan kirken tilby et moralsk kompass. Kirken behøver heller ikke å bry seg om valgresultater, for den er ikke en demokratisk størrelse.

Ellers har jeg ikke noe imot sekulære samfunn hvor det skilles mellom stat og kirke. Sekularisme som ideologi derimot, er problematisk. Det som mange tror i vårt demokrati er at dersom vi skyver [den kristne] religionen vekk fra det offentlige rom og via lovgivning, så blir alt godt. Men det er en feiltakelse. Vårt samfunn blir heller mer sårbart, særlig i møte med islam.

Når det gjelder ateismen, har den ikke noe selvstendig idégrunnlag å vise til. Flere ateister har lånt begreper fra kristendommen i humanismens navn. På en nærmest religiøs måte kritiserer de andres tro. Agnostikere er i det minste åpne, selv om de er lunkne.

KV: Du har uttalt deg positivt om den ortodokse kirke i Russland og Putin. På hvilken måte kan Vesten lære av Russland?

Det har en skjedd en meget positiv utvikling i Russland etter kristendommens tilbakekomst. Selv om vi nå sitter [her] i et [vestlig] moralsk vakuum, viser eksempelet fra Russland at det lar seg gjøre å gjenopplive gudstroen selv etter flere tiår med kommunistisk undertrykkelse.

Øst og Vest har byttet rolle etter Den kalde krigen. En grunn til at mange hater Putin i Vesten, er at han har en maskulin lederstil som vi slett ikke ser her. Russernes ortodokse tro gjør at Russland tilhører den europeiske kultursfære. De er derfor egentlig våre venner.

«Jeg tviler på at høyrenasjonalismen klarer å bekjempe islamismen. Hvis f.eks Marine Le Pen skal kunne forandre Frankrike til et bedre land, så trenger hun et positivt ideologisk grunnlag. Det har hun ikke. Samme gjelder for Brexit: så fort nei-siden vant, visste de ikke lenger hva de skulle gjøre.»

KV: Så du er ikke imponert over Anders Fogh Rasmussen?

Både Anders Fogh Rasmussen og Jens Stoltenberg er betalte av NATO for å ville ha en krig. NATO har forsøkt å framprovosere en russisk reaksjon. Det er dermed ikke Russland, men NATO som er den aggressive part.

KV: Europa har de senere år opplevd en rekke terroraksjoner. Hva tror du er årsaken til dette?

Fordi islamistene har en politisk-religiøs ideologi som de forsøker å spre til Vesten, som ser en annen vei i fornektelse. Man velger heller å se på gjerningsmennene som enkeltpersoner og forstyrrede individer. Jeg mener at de har en klar strategi for hva de vil.

KV: Du har uttalt deg svært krast og kritisk til islam, men islam er ingen monolittisk blokk. Det er en religion som består av mange ulike retninger og deler. Blir det ikke for enkelt å skjære alle muslimer over en kam? Og kan ikke de kristne alliere seg med deler av islam, som f.eks sjiaene? I Libanon er det f.eks Hizbollah som de senere år har beskyttet den kristne befolkningen.

Jeg vil ikke utelukke slike allianser. Det er helt klart en mulighet [jfr. Russlands relasjoner til Assad og Iran]. Og jeg vil mene at det er sunnimuslimene som utgjør det store problemet.

KV: Hva tenker du om Merkels åpne dørs politikk overfor innvandrere og flyktninger som vil bosette i Tyskland?

Den største katastrofen i Europa siden den 2.verdenskrig. Merkel har ødelagt Europa, og jeg ser med skrekk på det som skjer i Tyskland. Det er selvfølgelig mulig at hun ikke handler fritt og under press. Men det som forundrer meg er at man kan stå inne for en politikk som stadig flere velgere er imot.

«Hvis man setter mennesket som den høyeste målestokk for alt, uten at Gud er tilstede, så er det et problem. Vestens hovmod står for fall i fraværet av moralske prinsipper og absolutter.»

KV: Er det ikke egentlig Vesten selv som har hovedansvaret for denne utviklingen i lys av de senere års kriger og okkupasjoner i Midtøsten?

Vesten har helt klart ført fullstendig meningsløse kriger, men det rettferdiggjør allikevel ikke terroristiske motsvar som går utover de sivile. Når det er sagt, utøves vestlige lands utenrikspolitikk på et feilaktig grunnlag. Krigen i Irak er et eksempel på dette. Så ja, Vesten har et ansvar for denne utviklingen.

KV: Vestlige politikere og medier kalte f.eks islamistene under Libya-krigen i 2011 for frihetshelter. Det samme har vi sett i Syria.

Ja, det er et paradoks når man på den ene siden sier at man bekjemper IS samtidig som man samarbeider med andre islamistiske fraksjoner. At Vesten ikke har noen moralsk substans igjen gjør at vi må innse at islamistene er i stand til å overvinne oss.

KV: Hva tenkte du om valget mellom Hillary Clinton og Donald Trump i 2016? Hvem håpet du skulle vinne og hvorfor?

Jeg visste ikke helt om Trump kom til å bli en god president, men jeg syntes mye av det han sa er riktig. Og jeg mente at han fortjente en sjanse. Hillary synes jeg derimot er skremmende. Om hun hadde vunnet ville det muligens blitt en stor krig og jeg håpet virkelig ikke at hun skulle bli president. Så jeg heiet på Trump. Og jo mer danske og vestlige medier støttet Hillary, desto mer støttet jeg Trump. Danske medier er ordentlig blinde.

Birgitta av Vadstena

«Dersom vi som kultur og samfunn ikke skjønner at det guddommelige står over mennesket, ender vi enten opp i det totalitære eller at andre overtar herredømmet. Og dette er Europas situasjon. Som enkeltpersoner bør vi være mindre redde for å bli politisk ukorrekte.»

KV: En ting er kritikk, men hvilke forbilder har du? Hvem er det som inspirerer deg?

Mitt store forbilde og heltinne er Birgitta av Vadstena [svensk helgen som levde mellom 1303 og 1373, redaksjonen]. Hun var mystiker og dypt politisk engasjert. I det svenske hoffet, hvor kongen gifter seg med en tysk prinsesse, er det Birgitta som gir prinsessen en innføring i de politiske forholdene. Hun var meget begavet og grunnla et kloster. I hennes liv var det en balanse hvor hun engasjerte seg i samfunn og styreform samtidig som hun hadde et tett forhold til Gud. For meg er dette også en riktig balanse i livet.

Putin er et annet forbilde, fordi han er en person som forstår viktigheten av at landet han styrer har et åndelig fundament. Allerede i 2001 sa han at landets spirituelle posisjon er like viktig som den geopolitiske. Det var meget klokt talt. Han er en leder som har skjønt at det er nødvendig å integrere den kristne, konservative tradisjonen i det moderne samfunnet. Noe som jeg synes er forbilledlig.

Putin er den eneste statslederen i verden som har uttrykt et ønske om å beskytte kristendommen, og han er en mann som tør å stå på sitt selv når alle andre demoniserer ham. Derfor er han et stort forbilde for meg. Og han har vist seg å være rasjonell i møte med angrepene fra Vesten. Vi kan takke Putin for at det ikke har blitt noen tredje verdenskrig.

KV: Hvordan føler du at du har blitt mottatt i ditt eget hjemland?

Enten elsker folk meg eller så hater de meg. Jeg er polariserende.

KV: Hvis du var en allmektig statsleder i Danmark, hva ville du ha gjort for å snu utviklingen du er kritisk til?

Å ta religiøst motivert vold på alvor. Og jeg vil fortelle danskene at det er ikke nok med politiske løsninger, for dette er en åndelig kamp som ikke lar seg vinne dersom de mangler verdier med substans i deres egne liv. En statsminister kan ikke gjøre jobben alene, for her må det et felles løft til.

Det er ikke bare et spørsmål om å lukke grensene eller at løsningen er mer overvåkning, det handler simpelthen om en verdikamp. Og de verdiene vi har er utslitte. Dessuten ønsker jeg at kirken skal spille en større rolle. Ikke politisk, men som en verdimessig rettesnor. Det største problemet i folks liv er at det kun handler om dem selv.

Men det er nettopp derfor jeg ikke vil være politiker, fordi jeg er mest opptatt av moral og verdier. Politikk handler derimot om økonomi, maktspill og forhandlinger. Jeg er ikke spesielt interessert i dansk politikk, for å si det sånn.

KV: Når du ikke skriver eller fører debatt, hva liker du aller best å gjøre?

Å tilbringe tiden ute i naturen, enten det er i skogen eller ved havet. Å være ut i frisk luft og i bevegelse får meg til å tenke. Min tankevirksomhet er på en måte min hobby. Jeg reiser dessuten så ofte som jeg kan i løpet av året i mitt virke som journalist. Privilegiet med å være journalist er at man møter mange interessante mennesker. Det synes jeg er fantastisk.

KV: Hva er det som gjør ditt liv rikt?

Gud.

KV: Har Vesten kommet til veis ende?

Jeg er redd for det, med mindre det kommer en mirakuløs oppvåkning. Med den svake kristendommen man ser i dagens Europa, er jeg ikke sikker på om vi klarer konfrontasjonen med islam. Jeg tror ikke demokratiet har den indre styrke og substans som skal til for å kunne stå imot. Med mindre det dukker opp en erkjennelse om at vi trenger mer åndelighet i våre liv, er jeg redd for at Vesten om noen år kommer til å kollapse.

Dette er ikke stedet å være på hvis man skal overleve som kristen. En mulighet er å dra til Latin-Amerika, men selv føler jeg meg mer hjemme i Russland. Dessuten tar det bare to timer å fly fra København til Moskva.

Når det kommer til dagens høyreradikale bevegelser i Vesten, klarer de lett å fortelle hva de misliker. Men de har ingen positiv visjon, snarere en negativ identitet. De vet hva de er imot, bare ikke hva de er for.

Jeg tviler på at høyrenasjonalismen klarer å bekjempe islamismen. Hvis f.eks Marine Le Pen skal kunne forandre Frankrike til et bedre land, så trenger hun et positivt ideologisk grunnlag. Det har hun ikke. Samme gjelder for Brexit: så fort nei-siden vant, visste de ikke lenger hva de skulle gjøre.

Hvis man setter mennesket som den høyeste målestokk for alt, uten at Gud er tilstede, så er det et problem. Vestens hovmod står for fall i fraværet av moralske prinsipper og absolutter. Dersom vi som kultur og samfunn ikke skjønner at det guddommelige står over mennesket, ender vi enten opp i det totalitære eller at andre overtar herredømmet. Og dette er Europas situasjon. Som enkeltpersoner bør vi være mindre redde for å bli politisk ukorrekte.

Relatert

Krigen om ikonene

Frigjering frå opplysningsideologiane

Det er ikkje Russland som tel, men tanken bak

HEGEL: Religionen er statens fundament

Skolen i Athen, nøkler til et mysterium – del I

Skolen i Athen, nøkler til et mysterium – del II

Om Antikrist

Storbritannia er ikkje berre i ferd med å forlata EU. Brexit har opna fleire spørsmål, og kan i sin ytste konsekvens føra til at landet slår lag med Jugoslavia og Sovjetunionen, og forlet samtida. Storbritannia vart den dominerande statsdanninga på dei øyane vi kallar britiske. Men dei britiske øyane er ogso keltiske, og for tida er det i den keltiske periferien ting skjer.

Av Hans Olav Brendberg, lærar

Få ting er meir som skrift i sand enn politiske løfte – og medan Storbritannia sloss for å overleva som dominerande stormakt, vart unionistane meir og meir dominerande i den britiske regjeringa. Det irske heimestyrepartiet byrja forvitra, av mangel på truverde.

I byrjinga var Exit

For hundre år sidan var Storbritannia på toppen av si makt – sigrande etter fire års krig mot Tyskland. Dei britiske øyane var kjernen i eit verdsrike der sola aldri gjekk ned, og der britane herska over hava som batt dei ulike koloniane og dominionane saman. Men nett då kyrkjeklokkene forkynte at krigen var vunne røysta veljarane på granneøya i vest for å forlata imperiet. Sinn Fein, det radikale nasjonalistpartiet i Irland/Eire, vann valet med eit jordskred på eit program for å ikkje ta sete i Westminster, men i staden oppretta eit irsk parlament.

Denne «exit» var byrjinga på den prosessen som no kan velta heile ideen om noko «britisk». For dei britiske øyane er ikkje berre britiske – dei er ogso keltiske. Og det er i den keltiske periferien som no kan undergrava ei av Europas klassiske stormakter.

Den irske frigjeringskrigen vart følgt av deling av landet, borgarkrig, ein vanskeleg nøytralitet under andre verdskrig og etter kvart ein lågintensiv borgarkrig i det britiskkontrollerte Nord-Irland. So irane har aldri kunna feira frigjeringa frå imperiet fullt og heilt – det har heile tida vore so mange omsyn å ta.

For to år sidan – på hundreårsdagen for påskeoppreisten i 1916 – kunne ein endeleg kasta alle atterhald til side, og entusiastisk feira hundreårsdagen for Irlands merkverdige gjenfødsel som nasjon. Og i månadene og åra som kjem vil hundreårsjubilea koma tett som hagl. Dette historiske og symbolske «da capo» kjem samtidig som grepet London har i Nord-Irland losnar. Samtidig som eit samla Irland ligg realpolitisk nærmare enn nokon gong før, har Skottland og England valt motsett tilhøve til EU og Brexit.

Det heile byrja på hovudpostkontoret i Dublin for litt over hundre år sidan, der den irske republikken vart proklamert i påskeveka 1916. Skal ein forstå den byrjande oppløysinga av Storbritannia, må ein forstå korleis dette desperate og utsiktslause opprøret kunne føra fram.

Sjølv i Noreg, som ti år tidlegare hadde rive seg laus frå unionen med Sverige, valde pressa stort sett å følgja den britiske taktstokken i skildringa av det «svikefulle» opprøret. Men dette gav eit villeiande inntrykk – «fake news» er ikkje ei moderne oppfinning.

A terrible beauty is born

«A terrible beauty is born», skreiv nasjonalpoeten William Butler Yeats (1865-1939). Alt hadde «changed utterly». Påskeopprøret var eit regissert martyrium, i ein nasjon utan framtid. Dublin i 1916 var eit utstillingsvindauga for sosial naud og politisk vonløyse – med Europas verste tal for spedbarnsdød og hovuddelen av innbyggjarane på eller over kanten for rein naud. Den etablerte makta – det britiske «ascendancy» – sat trygt, solid underbygt av det dyktige Royal Irish Constabulary som gjorde Irland til en effektiv politistat.

Men under det lokket som RIC utgjorde, byrja det bobla og koka i den irske kjelen. Ei irsk målrørsle tok form, og freista gje nytt liv til irsk språk. Og ei irsk idrottsrørsle fekk masseomfang, og gjorde at irsk fotball, hurley og liknande både vart publikumsidrett, møtestad og nasjonal mobilisering. Denne breide mobiliseringa var ismassen som det synlege isfjellet av militant, irsk nasjonalisme kvilte på.

Sidan tidleg på 1880-talet hadde Storbritannias første moderne, disiplinerte parti – det irske parlamentspartiet – freista gje unionen ei form som kunne bli varig. Eit kompromiss som tok vare på både imperieinteresser og irsk sjølvrespekt: Irsk heimestyre. «Home Rule» skulle få tilhøvet mellom Dublin og London inn i ordna former.

Det irske heimestyret er mellom dei sjølvsagte, politiske løysingane som berre forsvann. Det lojalistiske mindretalet i nord avviste irsk heimestyre, og organiserte våpensmugling frå Tyskland i stor stil for å gjera væpna motstand om parlamentet gjorde alvor av å gjennomføra fleirtalsvedtaket.

I staden kom første verdskrig, og ein borgfred vart organisert for å samla det britiske riket i kampen mot Tyskland. Heimestyret hamna i parlamentsprotokollane, det irske partiet gav støtte til krigføringa mot at heimestyre skulle innførast med ein gong krigen var ferdig. Men få ting er meir som skrift i sand enn politiske løfte – og medan Storbritannia sloss for å overleva som dominerande stormakt, vart unionistane meir og meir dominerande i den britiske regjeringa. Det irske heimestyrepartiet byrja forvitra, av mangel på truverde.

Skulle det bli ein hær i felt, måtte våpna tas med makt ut av hendene til politi og soldatar. Det var dette som skjedde – og den irske frigjeringskrigen vart læreboka for alle koloniar som drøymde om å bli nasjonar. Ei lærebok som vart følgt mange stader til amerikanarane rømde i panikk frå Saigon i 1975.

Men det fanst ein annan tradisjon enn heimestyre i Irland – den irske republikanismen. Heilt sidan Theobald Wolfe Tone (1763-1798) hadde organisert ei republikansk rørsle på slutten av 1700-talet hadde det funtest ei republikansk opprørsrørsle i Irland. Sidan 1850-talet hadde det hemmelege Irske Republikanske  Brorskapet – IRB – freista undergrava britisk makt i Irland.

Nokre år før første verdskrig vende IRB-veteranen Thomas Clarke (1858-1916) heim til Irland frå USA, og starta tobakksbutikk i sentrum av Dublin. Han hadde hatt eit langt og innhaldsrikt liv, vorte arrestert då han skulle organisera IRBs bombekampanje i London og site 15 år i britiske fengsel. I lange periodar med hendene bundne på ryggen, slik at han måtte eta som ein hund. Clarke samla seg ein krins med unge fortrulege, og då Ulstermennene smugla våpen stod IRB sentralt i å organisera ei rørsle av irske friviljuge – for heimestyre, for Irland. Revolusjonar republikanisme hadde fått eit omland å arbeida i.

So fekk denne spede, militante rørsla som gåve frå vårherre det dei trong mest – det første liket. 83 år gamal trakk Jeremiah O’Donovan Rossa sitt siste andedrag i New York. Svært mykje hadde skjedd sidan denne gamle fenianaren vart fødd i Roscarberry, County Cork, i 1831. Hungersnauda som halverte innbyggjartalet på øya.

IRBs blømingstid var på 1860-talet, då militant republikanisme var organisert på store delar av øya. Kampen mot godseigarane. Og O’Donovan Rossa var eit symbol for alt dette. I gravtalen ved Rossas grav kunne den unge, militante Patrick Pearse (1879-1916) slo fast: «Men dei toskane – dei gav oss våre daude fenianarar. So lenge Irland held desse gravene vil det aldri vera fred i eit ufritt Irland.»

Eitt år etter låg Pearse sjølv i ei av desse gravene som hindra fred i eit ufritt Irland. Medan påskeoppreisten var ein upopulær aksjon frå eit ekstremt mindretal, førde avrettinga av leiarane til at stemninga snudde. Om desse unge mennene som var viljuge til å døy for Irland var «forrædarar» – kva var dei forrædarar mot? Irland? Britisk presse skreiv om dei foraktelege «hunnarane» som visstnok var skuldige i all slags krigsbrotsverk. Men når hunnarane overgav seg vart dei halde som krigsfangar.

Alternativt kan EUs yttergrense leggjast i sjøen mellom Belfast og Storbritannia – men kvifor stogga der? Medan det var eit solid fleirtal av unionistar i Nord-Irland då ministaten vart etablert tidleg på 1920-talet, er tilhøvet mellom nasjonalistar og unionistar i dag om lag 1:1.

Når irske opprørarar overgav seg, vart dei skotne som hundar. Ikkje berre britisk presse følgde opp denne retorikken om «svik». Ogso den kolonialt lojale pressa i Irland følgde opp denne retorikken. Og sjølv i Noreg, som ti år tidlegare hadde rive seg laus frå unionen med Sverige, valde pressa stort sett å følgja den britiske taktstokken i skildringa av det «svikefulle» opprøret. Men dette gav eit villeiande inntrykk – «fake news» er ikkje ei moderne oppfinning.

Då dei siste av underskrivarane på proklamasjonen av den irske republikken – fagforeiningsleiaren James Connoly (1868-1916) – sterkt skada vart bunde til ein stol og avretta, var ikkje lenger avrettingane «kontroversielle». Irland byrja samla seg i taus trass mot britisk arroganse.

Denne tause trassen vart til valskredet for Sinn Fein i 1918. I januar 1919 samla dei valde seg som Dail Eireann, parlamentet til den irske republikken. Same dag byrja den irske frigjeringskrigen. Daniel Breen og andre aktivistar i Tipperary gjennomførte eit overfall mot ein sprengstofftransport i eit steinbrot ved Soloheadbeg ved Tipperary. Dei to konstablane som følgde transporten sette seg til motverge, og vart drepne. Krigen var i gang.

Ein hær blir fødd

Dei irske friviljuge – Óglaıġ na hÉıreann – var på papiret ein stor organisasjon, med titusenvis av medlemer. Men det var ein hær utan våpen. Skulle det bli ein hær i felt, måtte våpna tas med makt ut av hendene til politi og soldatar. Det var dette som skjedde – og den irske frigjeringskrigen vart læreboka for alle koloniar som drøymde om å bli nasjonar. Ei lærebok som vart følgt mange stader til amerikanarane rømde i panikk frå Saigon i 1975.

I Dublin organiserte Michael Collins (1890-1922), finansministrer i motregjeringa, ein etteretningsoperasjon som greidde infiltrera heilt sentrale delar av kommunikasjon og organisasjon i det britiske styret i landet. Denne etteretningsoperasjonen vart følgt opp med presis valdsbruk – som då IRA utsletta «Kairogjengen», ei gruppe sivilkledde politifolk med rett til å drepa, på eit par morgontimar hausten 1920. Collins, Breen og andre la grunnlagret for at IRA kunne utvikla seg til ein hær. Men det var i sør, i Corkdistriktet, at IRA tok steget frå undergrunnrørsle til frykta hær.

I mellomtida lever Theresa Mays veike regjering med knapt fleirtal i parlamentet – og er avhengig av eit Democratic Unionist Party som framleis er eit veldig særmerkt parti. Men som manglar Paisleys autoritet. Og medan Brexit-knuten i Irland i seg sjølv er uoversiktleg, er eit sterkt nasjonalistparti i Skottland misnøgde med Brexit.

Det sørlege Irland er eit bølgande Postman Pat-landskap av enger, åkrar, skogholt og låge åsar. Landsbyar og småbyar. Vide elvemunningar gjev gode hamner, som i Skibbereen og Kinsale ved munninga av Bandon. Men den største hamna ligg ved utløpet av Lee, og her ligg storbyen Cork. Dette var eit område med sterke, republikanske tradisjonar.

IRA organiserte seg på alle tettstader i Cork-fylket, og greidde skaffa seg eit våpenlager gjennom fleire dristige raid mot politistyrkane, kystvakt og andre. Etter kvart vart fleire og fleire IRA-menn på rømmen, og det vart trong for å organisera spesialiserte avdelingar – «flying columns» – som skulle vera geriljakrigarar meir og mindre på heiltid.

Ein veteran frå den britiske krigføringa i Midt-Austen under verdskrigen, Tom Barry (1897-1980), vart meir og meir fråstøytt av tortur og tilfeldig vald. Han tilbaud seg å gjera teneste for IRA, og etter noko skepsis på grunn av bakgrunnen hans frå den britiske armeen vart han hyra inn som treningsoffiser for den tredje brigaden i IRA, County Cork – det vestlege distriktet.

Barry var eit militært geni. Han planla grundig, insisterte på disiplin, var nøye med alle detaljar, og kjende ansvar for alle som gjorde teneste under hans leiing. «Eg insisterte på disiplin, for disiplin var alt vi hadde», sa han i ettertid. Barry heldt på venskapa han hadde knytt, sjølv om nokre av venene slåss på motsett side under borgarkrigen. Han stilte alltid opp for dei som hadde vore under hans kommando.

Gjennom nokre treningsleirar skapte han ein dødeleg, militær maskin av urøynde friviljuge. Han formulerte jarnlova for all vellukka geriljakrigføring: «Skap aldri noko mønster». IRA var aktiv i heile landet, men 1/3 av styrkane britane sette inn, vart sett inn i Cork-distriktet. Her vart krigen avgjort – og jarnviljen til ein 23-årig geriljakommandant vart avgjerande.

Barry utsletta ei avdeling irregulært politi som terroriserte bygdene i distriktet ved Kilmichael. Eit større bakhald som skulle ta forsterkningar som vart køyrt inn frå Kinsale vart selt til fienden av ein angivar i IRA. Jegarane vart jaga – Barry og 105 IRA-soldatar vart omringa av over 1200 britiske troppar. Men det hjalp britane lite – med store tap for britane knuste Barrys avdeling innringinga til tonane frå sekkepipa til IRA-offiseren Flor Begley (1898-1979).

Unionismen i Nord er ikkje det han var for nokre tiår sidan. Unionistpartia er svekka, og oransjelosjens grep om protestantane er svekka. Storbritannia er bunde av avtalar. Politikk er «kunsten å realisera det moglege», og etter tjue år med fred er ikkje tilbakevending til oransjestaten noko alternativ.

Til tonane av sekkepipa marsjerte IRA ut av innringinga og bort i det bølgjande åslandskapet. Frustrerte britar vart ståande og diskutera kva dei skulle gjera – utan å våga å følgja etter, og risikera fleire tap. Kort tid etter øydela Barrys menn politifestninga i Roscarbery, O’Donovan Rossas heimby, ei av dei mest uinntakelege i heile Irland.

Stadig nye tilbakeslag tvang britane til å opna forhandlingar.  Barrys avdeling var ikkje åleine – nye avdelingar i andre distrikt vart lært opp, og gjorde britisk makt i Irland blind og ineffektiv.  Britisk makt i det sørlege Irland var broten – i staden delte britane øya, og ein protestantisk ministat vart sett opp i dei seks nordlegaste fylka. Resten av øya vart fristat, traktaten med Storbritannia kløyvde den republikanske rørsla – og ein kort, men øydeleggjande borgarkrig avslutta Eires fødsel som sjølvstendig stat. I tiåra etter vart det gjennomført ein etterrakst med avvikling av dei britiske basane i Irland og kuttinga av bandet til Storbritannia og samveldet.

Irsk fasade og kløyving  

Generasjonen som gjennomførte den irske revolusjonen etterlet seg ein imponerande fasade. Banda til Storbritannia var brotne, landet var heilt sjølvstendig. På papiret gjorde republikken ogso krav på dei seks nordlegaste fylka. Irsk var det offisielle førstespråket. Irland var gjenfødd – mange hundre år som britisk provins var plutseleg fjern fortid.

Men bak fasaden var omfanget av frigjeringsverket sterkt varierande. Økonomisk var landet veikt, og prisgjeven britisk økonomi. Engelsk var framleis det dominerande språket. Irsk vart innført i skule og utdanning, men ofte på måtar som gjorde like mykje skade som gagn. Såra frå borgarkrigen grodde seint, og forsterka inntrykket av at det kunne vera stor avstand mellom fasade og realitet. Traktattilhengarane som hadde vunne borgarkrigen hadde hatt britisk makt i ryggen, og hovudfeste i dei områda der det hadde vore lite aktivitet under frigjeringskrigen. Republikanarane i det opprørske Cork og Tipperary vart slege.

Heile Brexit-prosessen ber preg av at mange aktørar spelar på fleire hestar – og difor bidreg til det politiske kaoset. Labour godtek resultatet av folkerøystinga, men har ingenting imot at Brexitprosessen fører til regjeringskrise og eit eventuelt regjeringsskifte.

I nord sette unionistane opp sin «protestantiske stat for eit protestantisk folk», i eit segregert system der katolikkane stod på utsida og oransjeorden og dyrking av sekterisk identitet var ryggrad i staten. I stor grad kunne unionistane styra butikken sjølve, utan inngrep frå London. Den irske republikken var utan maktmiddel for å gjera noko med situasjonen. Nord-Irland vart ein anakronistisk, politisk slum.

Det var borgarrettsrørsla på sekstitalet – inspirert av den amerikanske borgarrettsrørsla, og av tidsånda elles – som gjorde slutt på oransjestaten. Ei brei rørsle kravde like borgarrettar og avvikling av det segregerte samfunnssystemet som sette rammene for dei nordlegaste fylka. Borgarrettsrørsla vart møtt med makt – og med sekterisk vald. Katolikkar vart jaga ut av blanda nabolag, hus vart evakuert eller brent.

Slik påskeoppreisten hadde vore tennsatsen som starta den irske frigjeringskrigen, var borgarrettsørsla tennsatsen som sette i gang tretti år med lågintensiv geriljakrig i Nord-Irland. Då små, katolske enklavar i Belfast kom under åtak frå lojalistmobb i 1970 var det ofte små grupper av IRA-friviljuge som hindra nedbrenning og flukt. Eit par år etter hadde Belfast-brigaden vakse frå eit par tital til over tusen menn i aktiv teneste. Men tidene hadde endra seg sidan tjuetalet – og det utvikla seg ein militær balanse der IRA overlevde med å nedskalera aktiviteten og gjera organisasjonen usårbar gjennom oppdeling i små celler. Kring 1980 førde sveltestreikane i Long Kesh til gjennombrot for Sinn Fein som politisk parti.

Men som på tjuetalet var krigen ulike ting på ulike stader. Og ogso no var det i sør – denne gongen i Sør-Armagh og Aust-Tyrone at krigen vart kostbar for britane. I desse områda kunne britane stort sett berre flytta seg med helikopter, og heldt nokre få støttepunkt omgjeve med betong og piggtråd. Dei hadde jamne tap etter kvart som IRA i området skaffa seg eller utvikla tyngre våpen – morterar, tunge maskingevær, godt trente skarpskyttaravdelingar.

Den irske sjølvstendekrigen kløyvde Irland, Nord-Irland heldt fram som protestantisk stat innanfor eit samla Storbritannia. Hundre år etter kan resultatet av intrigane kring Brexit bli samling av Irland, kløyving av Britannia.

IRA sin kapasitet i desse områda råka ikkje berre dei britiske styrkane i utpostane i grenseområda. På nittitalet gjennomførte IRA morteråtak på det britiske krigskabinettet i Downing Street under Golfkrigen. Fleire enorme bomber vart plassert i hjarta av London og Manchester. Med små tap av menneskeliv – men enorme materielle øydeleggjingar.

Regjeringsskiftet midt på nittitalet gav grunnlag for ein skjør fredsavtale og eit nytt heimestyre i nord – basert på samarbeid mellom unionistar og nasjonalistar. Grensa mellom dei seks fylka i nord og resten av landet opna seg. IRA la ned våpna i bytte mot maktdeling – og ei opning for framtidig sameining av Irland. Sidan 1998 har fredsavtalen halde – trass ulike kriser undervegs.

Kva no?

Det er denne kompliserte forhistoria som ligg bak dagens Brexit-trøbbel i Irland. Når Storbritannia forlet EU, vil grensa mellom dei to irske landsdelane bli EUs yttergrense. Problemet er at dette ikkje kan gjerast utan å skrota Langfredagsavtalen – og ingen ønskjer seg tilbake til «the troubles». Alternativt kan EUs yttergrense leggjast i sjøen mellom Belfast og Storbritannia – men kvifor stogga der?

Medan det var eit solid fleirtal av unionistar i Nord-Irland då ministaten vart etablert tidleg på 1920-talet, er tilhøvet mellom nasjonalistar og unionistar i dag om lag 1:1. Varsellampene har byrja blenka – Ian Paisleys nestkommanderande gjennom mange år, Peter Robinson, sende i sommar opp ein prøveballong der han hevda at unionistane må bu seg på irsk sameining. Det vart sterke reaksjonar – men ikkje verre enn at Robinsons poeng vart understreka.

I mellomtida lever Theresa Mays veike regjering med knapt fleirtal i parlamentet – og er avhengig av eit Democratic Unionist Party som framleis er eit veldig særmerkt parti. Men som manglar Paisleys autoritet. Og medan Brexit-knuten i Irland i seg sjølv er uoversiktleg, er eit sterkt nasjonalistparti i Skottland misnøgde med Brexit.

I anti-Brexitleiren blir det i dag piska opp stemning om at Brexit kan tenna krigen i nord på nytt. Dette er lite sannsynleg. Unionismen i Nord er ikkje det han var for nokre tiår sidan. Unionistpartia er svekka, og oransjelosjens grep om protestantane er svekka. Storbritannia er bunde av avtalar. Politikk er «kunsten å realisera det moglege», og etter tjue år med fred er ikkje tilbakevending til oransjestaten noko alternativ. Det er grunnar til Peter Robinson luftar eit samla Irland som mogleg framtidsscenario.

Men «remain»-folket har interesse av å blåsa opp denne saka, som ein del av kampen for å leggja til sides folkerøystinga. Og heile Brexit-prosessen ber preg av at mange aktørar spelar på fleire hestar – og difor bidreg til det politiske kaoset. Labour godtek resultatet av folkerøystinga, men har ingenting imot at Brexitprosessen fører til regjeringskrise og eit eventuelt regjeringsskifte.

Det skotske nasjonalistpartiet tapte folkerøystinga om skotsk sjølvstende for eit par år sidan, men har ingenting imot at usemja kring Brexit slær kilar mellom Edinburgh og London. Nasjonalistpartiet Sinn Fein er på jakt etter ein ny dynamikk som gjev vind i segla for ei framtidig samling av Irland. Difor blir dei i praksis eit nasjonalistparti i britisk-irsk samanheng, men eit unionsparti i EU-samanheng.

I tillegg kjem dei sosiale dimensjonane i England – motsetninga mellom dei EU-positive utdanningsgruppene  og «left behind»-England. Det er ikkje tvil om at Theresa Mays regjering er veik, men dette samansett feltet av sprikande prinsipp og opportunistisk posisjonering gjer ikkje jobben hennar enklare. Storbritannia er ei kompleks statsdanning, som historisk har halde saman av di imperiet var eit fellesprosjekt.

Mange av konfliktlinene i denne staten blir aktivisert av «Brexit»-prosessen. Hundre år etter at Sean Treacy (1895-1920) og Daniel Breen (1894-1969) gjekk til åtak på det britiske imperiet i Tipperary, er Storbritannia berre få steg unna å bli rest-Britannia. Den irske sjølvstendekrigen kløyvde Irland, Nord-Irland heldt fram som protestantisk stat innanfor eit samla Storbritannia. Hundre år etter kan resultatet av intrigane kring Brexit bli samling av Irland, kløyving av Britannia.

Relatert

BREXIT – massenes opprør

«Det finnes ingen god løsning for Syria» – intervju med journalistlegenden Robert Fisk

Norsk havørn på den grønne øya – en samtidsfortelling med lykkelig slutt

Frigjering frå opplysningsideologiane

Kva var reformasjonen?

Presidenten i USA blir ofte kalt «verdas mektigaste mann». Det er ei sanning med modifikasjonar. For 55 år sidan køyrde ein bilkortesje med «verdas mektigaste mann» gjennom sentrum av Dallas. Kortesjen gjekk i 60 km/t, men stoppa nesten heilt opp før bilen til Kennedy svingde skarpt ved Dealey Plaza. Nokre sekund etter, før bilen hadde fått opp farta, høyrdest det første skotet. Seks sekund etter var det heile over.

Av Hans Olav Brendberg, lærar

Sjølv om Anon står i mørket, veit folk at han er der. Og det at han er der, utanfor rekkevidde for folkevalde politikarar, fører til jamn og uunngåeleg erosjon.

Før han møtte Pippi Langstrømpe brukte plakatane å forkynna at Sterke Anton var «verdas sterkaste mann». Etter møtet forkynte dei same plakatane at det handla om «verdas sterkaste mann». Uansett korleis ein snur og vender på det: På Dealey Plaza møtte Kennedy verdas mektigaste mann – eller i alle fall nokre i hans teneste. Denne «verdas mektigaste mann» er framleis, 55 år etter, ein ukjend storleik. Vi kan kalla han «Anon», etter han som har skrive alle folkevisene. Dei liknar: Folkevisene dikta ikkje seg sjølv, og drapet i Dallas organiserte ikkje seg sjølv. Men begge delar er bortanfor rekkevidde av det vi kan vita.

Skota i Dallas var førre hundreårs mest perfekte brotsverk, og den som vil grava i detaljane vil møta eit villniss. Dette villnisset er interessant på to måtar. For det første av di denne «Sterke Anon, verdas mektigaste mann» er gøymt bak dette villnisset. Etter drapet på Kennedy har desse skota so langt ført til 2000 bokutgjevingar – som systematisk og ned i detaljar går gjennom alt vi veit om drapet. Men denne flaumen av litteratur har ikkje ført til at vi veit kven som skaut Kennedy. Derimot er Warren-kommisjonens teori om at Lee Harvey Oswald (1939-1963) gjennomførte attentatet åleine, på eige initiativ, vorte so møllspist at han berre kan bergast av «trua åleine».

I novella Korstroll fortel Hans E. Kinck (1865-1926) om mannen som plutseleg seier til kona at «dar kryp eit korstroll på foten din». Når ho reiser seg, tek han ekstra i med årene, og kona ramlar i sjøen. Han greier få henne opp av vatnet, men helsa hennar har fått ein knekk, og både ho og barnet ho ber på døyr våren etter. Og hendinga legg seg som eit unemneleg mørke mellom dei. Mørket blir ikkje borte då ho døyr – mannen kjenner seg forfølgd av eit stort, usynleg korstroll som bur der ute i mørket, og som han aldri greier fri seg frå. Til slutt brest demninga, og han spring gjennom tunet medan han ropar «eg har drepe kåna mi, eg har drepe kåna mi».

Drapet på Kennedy er den viktigaste einskildhendinga der denne skuggeverda har synt andlet. Djupstaten har avgjerande innverknad på USAs politiske kurs, men ønskjer ikkje at denne innverknaden skal bli utsett for dagslys. Og difor har fornektinga, togna, latterleggjeringa vorte ein innebygt del av systemet.

Kennedydrapet har gjeve oss eit viktig omgrep – «konspirasjonsteoretikar». Dei som skapte omgrepet var CIA, som i eit internt notat frå 1967 gjev pressekontaktane sine detaljerte råd om korleis ein skal møta og diskredittera «konspirasjonseoretikarar», og underbyggja respekten for Warren-kommisjonen som den endelege sanninga om attentatet. Det hadde CIA gode grunnar til å gjera. «I’m just a patsy», sa Oswald til journalistane dagen før han vart skoten. Eit offerlam. Men Oswald var ikkje berre eit offerlam – han var veldig godt marinert.

Dei som stod for marineringa av han som skulle få skulda for drapet var CIA. Sjefen for CIAs kontraspionasje, James Jesus Angleton (1917-1987), hadde i fleire år ei eiga mappe på Oswald som berre han hadde tilgang til. I den siste biografien om Angleton oppsummerer Jefferson Morley: «Alt dette fører til eit vanskeleg spørsmål: Nytta Angleton Oswald som agent, som del av eit komplott for å myrda president Kennedy?» Han hadde utan tvil kunnskap og evne til å gjera dette.

Angleton og staben hans hadde god kjennskap til Oswald lenge før Kennedy vart drepen. Angleton likte å driva operasjonar utanfor det som vart rapportert i vanlege kanalar. Han gav utrykk for ein aktivistisk antikommunisme som teikna konsekvensane av Kennedys liberale politikk i apokalyptiske termar. Han deltok i diskusjonar om politiske attentat. Og han deltok i ein penumbra av løynde spel der få ting var utenkelege. «Angleton hadde eit unikt grep om hemmelege operasjonar», skreiv Dick Helms (1913-2002) i sine memoarar. «Jim hadde ei evne til å reisa operasjonelle diskusjonar – ikkje berre til høgare nivå, men til nye dimensjonar».

Angleton forsikra seg at han plausibelt kunne nekta for korleis han følgde Oswald frå 1959 til 1963. Dei som i dag set han høgt kan framleis plausibelt nekta for at han var involvert i drapet på John F. Kennedy.

«Anon» må rett og slett ha kontroll over kva historier som er akseptabelt å fortelja, og fornekting av «konspirasjonsteoriar» har vorte ein naudsynt passersetel for alle som vil gjera karriere i den amerikanske eliten. Kort sagt: «Anon» har dominert amerikansk medvit etter Dallas. Kven ønskjer leggja seg ut med verdas mektigaste mann? Når ein ikkje eingong veit kven det er?

Det som ikkje kan nektast for på plausibelt vis er at Angletons handlingar var ulovlege. Han hindra etterforskinga for å løyna sitt eige tilhøve til Oswald. Han laug for å løyna korleis han nytta eks-dessertøren i etteretningssamanheng hausten 1963 mot det kubanske konsulatet i Mexico. Om Angleton manipulerte Oswald som del av eit drapskomplott veit vi ikkje. Uansett kven som drap John F. Kennedy: Angleton dekte over for dei. Han var hjernen bak røykleggjinga etter drapet.

So langt Morleys veldokumenerte biografi. Og dette er problemet når ein over femti år etter skal oppsummera drapet: Det er lett å finna ting i den offisielle historia som kryssar grensa for det sannsynlege og det moglege. Men kven som skaut Kennedy, og kvifor, er gøymt i den tåka som røykleggjingsmeistrar som Angleton la ut etter drapet.

Det kan vera interessant å grava i detaljane kring drapet. «Plan A» i Chicago nokre veker før (der det ogso fanst ein «patsy»). Hola i tryggjingsopplegget. Dei mange usannsynlege momenta i Oswalds historie fram til skota på Dealey Plaza. Den «magiske kula». Vitnemåla som plasserer ein attentatmann på grashaugen, motsett retning av skuleboklageret der Oswald heldt til. Men alt dette fører berre eit stykke på veg: Omrisset av konspirasjonen blir synleg, men dei som trekte i trådane tok desse løyndomane med seg i grava.

Skulle ein oppklart dette mordet, måtte ein ha etterforska. Det gjorde ein ikkje – og vi sit att med den dokumentasjonen konspirasjonsteoretikarane har akkumulert i femti år. Vi veit det fanst ein konspirasjon. Vi veit at spora vart røyklagt, samstundes som Warrenkommisjonen strekte og kutta prov og vitnemål for at dei skulle liggja i ro på  Prokrustessenga – den konklusjonen Angletons gode ven og kommisjonsmedlem, ex-CIA-sjef Allen Dulles (1893-1969), la til grunn.

Den amerikanske republikken var litt over hundre år gamal då han vart kasta inn i 1900-talets malstraumar. USA er av dei nasjonane som i stor grad er skapt av ein stat, som medvite har forma ein straum av immigrantar i sitt bilete. Trygg bak to store verdshav hadde USA sidan Monroe på 1820-talet insistert på hegemoni på det amerikanske kontinentet.

Men vi vil aldri oppleva den forløysande augneblinken der nokon ropar ut: «Eg har drepe presidenten vår, eg har drepe presidenten vår». Mørket kring denne hendinga har kome for å bli. Og mørket blir ikkje mindre med åra – tvert om er dette eit mørke som ligg nær hjarta av det politiske systemet i USA.

Vi veit kven som var dei to første konspirasjonsteoretikarane: Robert F og Jaqueline Kennedy. Dei to var overtydde om at ein høgreorientert konspirasjon stod bak drapet på John F. Men drapet slo ogso beina under Roberts makt som justisminister, og Robert balanserte på ein knivskarp egg i åra etter drapet, for å ikkje øydeleggja sjansen for ei framtidig etterforsking. Jaqueline og Robert sende ei eiga utsending – Bill Walton (1909-1994) – til Moskva for å fortelja leiinga i Sovjetunionen at det mest truleg stod ein høgrekonspirasjon bak drapet.

Walton oppsøkte Georgij Bolsjakov (1922-1989), som  Robert hadde hatt tett samband med under Cuba-krisa. I tillegg til bodskapen om at ein konspirasjon av høgreorienterte stod bak, var Roberts bodskap at den nye presidenten ikkje var til å lita på, men at han sjølv planla å koma igjen ved neste krossveg. Dette var synspunkt Robert berre delte med sovjetleiarane – han leit ikkje på sitt eige regjeringsapparat.

Robert leit heller ikkje på Warren-kommisjonen, men var ein slu nok spelar til å vita at han hadde lite å vinna på å gå ut mot kommisjonen. Planen hans var å bli amerikansk president – og nytta makta til presidentembetet til å gjennomføra ei skikkeleg etterforsking. Då Lyndon Johnson trekte seg som kandidat i 1968 vart Roberts tidsplan skipla – og etter å ha vurdert alternativa kasta han seg inn i nominasjonskampen til det demokratiske partiet.

Då han vann nominasjonsvalet i California tydde mykje på at han hadde det kvite huset innan rekkevidde. Då small det igjen. Igjen ein «patsy», denne gongen ein mann som ikkje hugsa nokon ting frå drapet – og som i følgje leiande autoritetar er ein av dei mest letthypnotiserte menneska dei har vore borti. Ein mann som «forsvann» etter ei hesteulukke året før, og ingen veit kvar han var nokre kritiske veker då vener og kjente trudde han låg på sjukehus. Før han kom tilbake – med endra personlegdom.

Denne mannen – Sirhan Bishara Sirhan – gjekk so inn på kjøkkenet på hotell KKKK etter at Robert Kennedy hadde vunne primærvalet, og skaut minst 12 skot med ein 8-skots revolver. Med Robert døydde sjansane for at drapet i Dallas nokon gong skal bli oppklart. Eit lite tilløp har det vore: Etter avsløringane av CIA under Church-komiteens høyringar i kjølvatnet av Watergate sette Kongressen ned «House Select Commitee on Assasinations».

Komitéen engasjerte to rådgjevarar med solid røynsle frå drapsetterforsking og påtalemakt  – Richard Sprague (1921-1996) og Bob Tanenbaum. Dei to vart engasjert på det vilkåret at dei skulle kunne nytta alle maktmidla ein disponerte i drapssaker i USA – inkludert å senda folk som vitna falskt til domsstolen for falsk eid. Men då Tanenbaum tok CIA-offiseren David Phillips (1922-1988) i å lyga under eid fekk komiteen kalde føter etter at pressekampanjen mot «McCarthy-metodar» byrja. Dei to sa opp i staden for å bli med på nok ei kvitvasking.

Men om amerikanarar flest var skeptiske til krig og ønskte nøytralitet, var det svært sterke krefter som hadde interesse av krigen, og ønskte ei anna rolle for USA. Det galdt særleg den akademiske eliten på austkysten, og finansinteressene på Wall Street. Desse kreftene drog eit motviljug USA inn i to verdskrigar.

Om mørket og lyset

«Denn die einem sind im Dunkeln
und die andern sind im Licht.
Und man sieht die im Lichte
Die im Dunkeln sieht man nicht.»

(Berthold Brecht, „Mackie Messer“, 1928)

Denne duellen mellom ein president som utfordra mektige krefter, og Anon, som får drepe den same presidenten i eit attentat som ikkje blir skikkeleg etterforska, langt mindre oppklara, har gjennom femti år hatt ein erosjonseffekt på tilliten til det amerikanske politiske systemet som eg trur ein skal vera forsiktig med å undervurdera.

Amerikanarane trudde jo på systemet sitt – regjering «frå folket, av folket, for folket», som Lincoln sa i Gettysburgtalen. Kennedy representerte fornying etter åtte år med den trygge, men distanserte general Eisenhower. Dette var USAs «gylne år». Og so – mørke midt på dagen. I femti år har nesten ingen journalistar ønskt å ta i dette materialet.

Internasjonale tryggleiksordningar er bygt på frykt, mistillit og hemmeleghald. I Sovjetunionen fanst eit svært apparat bak fasaden som stod for betydeleg makt. Dette apparatet vart utsett for dagslys mot slutten av sovjettida. Men i vest har vi aldri hatt noko «Glasnost». Kunnskapane våre om dei som opererer i mørket er avgrensa, og dette er eit tema ein helst unngår.

«Konspirasjonsteoriar» er profesjonelt sjølvmord. I alle kanalar har amerikanske medie proklamert at Warrenkommisjonen oppklarte saka: Lee Harvey Oswald gjorde det! Trass dette er det eit stabilt fleirtal av amerikanarar som trur det fanst ein konspirasjon bak drapet i Dallas. Sjølv om Anon står i mørket, veit folk at han er der. Og det at han er der, utanfor rekkevidde for folkevalde politikarar, fører til jamn og uunngåeleg erosjon.

Det var ikkje Anon åleine, men nettverket hans som gjorde det mogleg å først drepa ein folkevald president, og etterpå løyna spora sine. Dei seinare åra har dette nettverket til Anon fått tilnamnet «djupstaten». Drapet på Kennedy er den viktigaste einskildhendinga der denne skuggeverda har synt andlet. Djupstaten har avgjerande innverknad på USAs politiske kurs, men ønskjer ikkje at denne innverknaden skal bli utsett for dagslys. Og difor har fornektinga, togna, latterleggjeringa vorte ein innebygt del av systemet.

«Anon» må rett og slett ha kontroll over kva historier som er akseptabelt å fortelja, og fornekting av «konspirasjonsteoriar» har vorte ein naudsynt passersetel for alle som vil gjera karriere i den amerikanske eliten. Kort sagt: «Anon» har dominert amerikansk medvit etter Dallas. Kven ønskjer leggja seg ut med verdas mektigaste mann? Når ein ikkje eingong veit kven det er?

«Lone nutters» – dei som trur på den einslege, sprø drapsmannen Oswald – må gjera mange tankesprang bygt på «trua åleine» for å få saka til å liggja i ro, trass vitnemål og prov som undergrev Warrenkommisjonen. Dette bør vi styra klar av – i eit tillegg forklarar eg kort kvifor «lone nut»-teoriane er naive.

Men jakta på drapskonspirasjonen blir ogso fort som historia om fylliken som leita etter mynten han hadde mista under lyktestolpen: «Var det her du mista han?» Fylliken svarte: «Nei, men det er her det er lys.» I staden for fåfengt leiting i sparsamt lys, bør vi læra oss å forstå mørket.

Kennedys kollisjon med djupstaten handla om Cuba og tilhøvet til Sovjetunionen. Men dei politiske kursskifta etter drapet i Dallas handla om to andre sakskompleks. Etter Dallas har ikkje USA hatt seriøse planar for invasjon av Cuba, sjølv om blokaden og attentatforsøka heldt fram.

Den amerikanske republikken var litt over hundre år gamal då han vart kasta inn i 1900-talets malstraumar. USA er av dei nasjonane som i stor grad er skapt av ein stat, som medvite har forma ein straum av immigrantar i sitt bilete. Trygg bak to store verdshav hadde USA sidan Monroe på 1820-talet insistert på hegemoni på det amerikanske kontinentet. Europa låg langt borte, og svært mange amerikanarar ønskte ikkje å bli dratt inn i krigane på det europeiske kontinentet.

Men om amerikanarar flest var skeptiske til krig og ønskte nøytralitet, var det svært sterke krefter som hadde interesse av krigen, og ønskte ei anna rolle for USA. Det galdt særleg den akademiske eliten på austkysten, og finansinteressene på Wall Street. Desse kreftene drog eit motviljug USA inn i to verdskrigar. Og dei nytta dei midla dei hadde – både blanke våpen, og mindre blanke.

Det er i denne prosessen den amerikanske djupstaten vart fødd: I det nøytrale USA i 1940 arbeidde 1000 menneske i regi av britisk etterretning i Rockefeller Center – for å systematisk diskredittera dei kreftene som ønskte gjennomføra den nøytraliteten som Roosevelt berre hadde i kjeften. Desse britiske agentane arbeidde ikkje på «fiendtleg territorium».

Roosevelt sa ja takk til all den hjelpa han kunne få for å dra eit motviljug folk inn i krigen. Men for amerikanarar flest var dette ei ukjent side av røyndomen, der spørsmålet om demokrati og lojalitet ofte kom i merkeleg lys. Roosevelt var heilt avhengig av at til dels manøvreringa fram til Pearl Harbour låg i mørket. Og kritikarar som såg og forstod desse manøvrane vart nådelaust stempla og støyt ut i mørkret.

I denne skuggeverda stod ein britisk agent – «Wild» Bill Donovan (1883-1959) – sentralt i å byggja opp ein amerikansk organisasjon etter mønster frå MI6: Office of Strategic Studies eller OSS. Og i sentrum av OSS stod ein krins med folk som fekk opplæringa si hjå MI6, og som utgjorde kjernen av CIAs nettverk. Folk som James Angleton, Richard Helms m.fl.

Skota i Dallas hadde konsekvensar, og kosta millionar av liv. Å vita dette er ikkje til stor hjelp i jakta på Anon. Men likevel er det ein viktig del av reknestykket. Historiske hendingar har konsekvensar, og ofte finst det sterke interesser som ønskjer å røykleggja desse konsekvensane.

Denne gruppa fekk svært vide fullmakter då etterkrigstidas amerikanske imperium skulle konsoliderast, og valde regjeringar på ulike kontinent skulle styrtast. CIA vart ein viktig del av det amerikanske imperiet. Og på mange måtar var det som skjedde at USA arva det britiske imperiet og den rolla britane hadde hatt internasjonalt – og lovene og institusjonane som vart bygt opp som ein nasjonal tryggleiksstat under presidentmakta vart det institusjonelle uttrykket for USAs nye rolle som hovudstad for imperiet.

Internasjonale tryggleiksordningar er bygt på frykt, mistillit og hemmeleghald. I Sovjetunionen fanst eit svært apparat bak fasaden som stod for betydeleg makt. Dette apparatet vart utsett for dagslys mot slutten av sovjettida. Men i vest har vi aldri hatt noko «Glasnost». Kunnskapane våre om dei som opererer i mørket er avgrensa, og dette er eit tema ein helst unngår.

Sjølvsagt var ikkje det hemmelege apparatet like omfattande som i aust, og sjølvsagt har det vore lovleg å driva kritisk drøfting av dette apparatet si rolle. Men kjerna i dette apparatet – arkiva, historiene – er framleis gøymt bak ein mur av togn og hemmeleghald. Dette er mørkets hjarta.

Men å la organisasjonar vera høgt heva over lov og tilsyn har ogso andre konsekvensar. Den som brukar litt tid på dette, vil sjå at det ofte kan vera vanskeleg å vita kva tid djupstaten sluttar og organisert kriminalitet byrjar. I 1960 hadde USA eit velutvikla system for organisert kriminalitet, med fillialar i dei fleste storbyar og eit veksande Las Vegas som satsingsområde.

Organisert kriminalitet hadde vakse raskt på grunn av dei store fortenestene som følgde forbodstida, og denne organisasjonen hadde eit velutvikla hierarki og ei velutvikla arbeidsdeling. Organisert kriminalitet hadde røter i ulike, etniske subkulturar. Det var eit møtepunkt mellom søritalienske familiar, jødiske nettverk kring dei jødiske brennevinsbrenneria i Canada, og irske nettverk som smugla whisky frå heimlandet.

Far til John F. hadde gjort gode pengar i denne trafikken. Delar av denne underverda hadde ogso fangarmar inn i amerikansk politikk – irsk-katolske apparatpolitikarar i storbyane, jødiske nettverk som var mobilisert under andre verdskrig og til støtte for den nye staten Israel.

Og i tillegg til hysj-stat og organisert kriminalitet inneheldt dette økosystemet sjølvsagt ei mengd eksilkubanarar som ønskte å styrta Castros regjering på Cuba – med amerikansk militærmakt i ryggen. Dei som organiserte drapet på Kennedy levde i dette økosystemet, sjølv om attentatmannen like gjerne kunne vore korsikansk leigemordar som amerikanar.

Vi treng ikkje noko eksakt kart over mørket – vi vei at det var der, og at nettverk som ønskte livet av Kennedy hadde organisasjon, ressursar og motiv for drapet. Og vi veit at leiande folk i CIA la ut røykteppe i ettertid. Det er det vi i første omgang treng å vita.

I mangel på politistatsmetodar  – som USA i liten grad nyttar – måtte ein utvikla reiskap for å diskredittera, marginalisera og utdefinera kritikarane. Slik CIA sitt notat frå 1967 gjev detaljerte råd om. Femti år etter må det vera lov å slå fast at denne prosessen for å kontrollera forteljinga i all hovudsak har vore vellukka.

Kennedydrapets politiske økonomi

Kennedy leidde ei svært kløyvd regjering – utan denne kløyvinga ville ikkje drapet skjedd. Kløyvinga kom fram kort tid etter at Kennedy hadde vorte innsett som president, i samband med den mislukka Bay of Pigs-operasjonen. CIA hadde gjeve presidenten forsikringar om at invasjonen ville bli ein suksess utan meir amerikansk støtte, og Kennedy hadde gjeve klårsignal med dette som premiss.

Då invasjonen gjekk dårleg og CIA kom tilbake og kravde flystøtte, sa Kennedy nei. Dette førde til ein bitter konflikt som enda med at Allen Dulles, den mest framståande «old boy» i oldboysnettverket i CIA fekk avskjed. Og det førde til ope fiendskap mellom Kennedy på eine sida og økosystemet av CIA, eksilcubanarar og organisert kriminalitet på andre sida.

Den avgjerande konfrontasjonen kom likevel to år etter – under Cubakrisa. Ei stor gruppe av dei leiande offiserane i USA på dette tidspunktet var sprø som kjeks – «Dr. Strangelove» er diverre ein ganske realistisk film. Og under Cuba-krisa var desse folka sikre på at dei sovjetiske atomvåpna på Cuba ikkje var operative, og at eit amerikansk, militært åtak ville vorte ein suksess.

I dag veit vi at over hundre sovjetiske missilar var tilgjengeleg for den lokale kommandoen, og at desse ville vorte brukt. Curtis LeMay («Bombs Away») (1906-1990) og dei andre ville oppnådd ein global atomkrig om dei hadde fått viljen sin. Men Kennedy, og den vellukka forhandlinga med Khrustsjov, stod i vegen for dei militære. Men om Kennedy berga verda, skaffa han seg viktige fiendar i denne situasjonen.

Kennedys kollisjon med djupstaten handla om Cuba og tilhøvet til Sovjetunionen. Men dei politiske kursskifta etter drapet i Dallas handla om to andre sakskompleks. Etter Dallas har ikkje USA hatt seriøse planar for invasjon av Cuba, sjølv om blokaden og attentatforsøka heldt fram. Derimot skifta USA kurs på to viktige, utanrikspolitiske område:

1) Kennedy hadde fått vedteke planar for tilbaketrekning frå Vietnam. Dette var – som Algerie – spørsmål som Kennedy hadde personleg kunnskap og engasjement i. Han og Robert hadde vitja Vietnam under Frankrikes mislukka kolonikrig. Hadde Kennedy vunne presidentvalet i 1964, ville USA trekt seg ut av landet året etter, uansett følgjer. Vietnamkrigen er ei av gåvene Johnson gav til verda.

2) Kennedy var ogso på kollisjonskurs med Israel. Kennedy ønskte ei permanent løysing på det palestinske flyktningespørsmålet, og ønskte ikkje israelske atomvåpen. Brevvekslinga hans med Ben Gurion vart meir og meir fiendtleg. Ogso her gjennomførte Johnson eit totalt kursskifte – og leidde personleg røykleggjinga etter at Israel nær senka det amerikanske etterretningsskipet «Liberty» i 1967.

Då James J. Angleton døydde i 1987, kom leiarane i dei israelske hysjtenestene saman for å heidra han i ein seremoni der ein minneplakett over den avlidne «gode venen» vart sett opp. Kennedydrapets politiske økonomi har altso to sider: Opplevinga av svik og fiendskap som følgde i kjølvatnet av Grisebukta og Cubakrisa, som i stor grad vende økonsystemet av CIA-operasjonar, organisert kriminalitet og liknande mot Kennedy.

Den politiske proffitten i ettertid, der dei militærindustrielle og kaldkrigarane bak Vietnamkrigen, og i tillegg israellobbyen er dei som mest tydeleg profitterte på tronskiftet til fordel for Johnson.

Skota i Dallas hadde konsekvensar, og kosta millionar av liv. Å vita dette er ikkje til stor hjelp i jakta på Anon. Men likevel er det ein viktig del av reknestykket. Historiske hendingar har konsekvensar, og ofte finst det sterke interesser som ønskjer å røykleggja desse konsekvensane. Det bør dei ikkje få lov til – skota i Dallas førde til elvar av blod på motsett ende av kloden. Og til oppsving for dei delane av amerikansk økonomi som levde av krig.

Sigerherrane skriv historia

Slik er det sjølvsagt ogso etter Dallas. Og sigerherrane er dei som hindra etterforsking og oppklaring av mordet. Ingen har til no hatt nok makt til å koma til botns i saka. Robert Kennedy var på veg til ein slik posisjon, men vart skoten. HSCA-komiteen starta ei slik etterforsking, men fekk kalde føter og trekte seg då CIA-toppane byrja lyga under eid, og dei leiande dagsavisane byrja kampanjen om «McCarthy-metodar».

Vi ser med andre ord denne historia gjennom auga til massemedia og kommentariat som har vore svært einsidige – og som har levd i eit klima der «konspirasjonsteoriar» har vore profesjonelt sjølvmord for leiande journalistar. Som Upton Sinclair (1878-1968) formulerte det: «Det er veldig vanskeleg å få ein mann til å forstå noko når årsløna hans er avhengig av at han ikkje forstår det». Denne effekten er svært stor i Kennedysaka.

Det er nokre få aktivistar som ikkje arbeidde i pressa – som Mark Lane (1927-2016) – som i stor grad har fått fram mange av dei vesentlege opplysningane om drapet. Folk bør rett og slett innsjå det paradokset som ligg i botnen for den situasjonen som vart skapt: Berre dei mest uavhengige og modige intellektuelle i USA ønskte i praksis å bidra til oppklaring av drapet på sin eigen president. Alle andre aktørar hadde sterke interesser av å leggja saka daud.

Samstundes bør vi innsjå at dette drapet i seg sjølv skapte ein maktstruktur. Dei som stod bak drapet kunne sleppa unna av di viktige maktapparat, ikkje minst CIA, hadde ein interesse av å røykleggja det heile. Kvifor det vart slik veit vi ikkje – like lite som vi veit kven som organiserte drapet. Men denne trongen til å «kontrollera forteljinga» måtte kollidera med dei amerikanske tradisjonane for open debatt.

I mangel på politistatsmetodar  – som USA i liten grad nyttar – måtte ein utvikla reiskap for å diskredittera, marginalisera og utdefinera kritikarane. Slik CIA sitt notat frå 1967 gjev detaljerte råd om. Femti år etter må det vera lov å slå fast at denne prosessen for å kontrollera forteljinga i all hovudsak har vore vellukka. Og om ein samanliknar råda frå CIA 1967 og standard «debunking»-tekst av den masseproduserte varianten, er det ingen tvil om at råda til CIA har hatt stort gjennomslag.

Det er liten tvil om at «sterke Anon» skaffa seg viktige røynsler i denne prosessen, og at røykleggjingsoperasjonen i ettertid har gjort dette til eit uhandterleg tema i amerikansk diskusjon – trass flaumen av bøker. Nokre få, modige folk utfordrar togna og forståinga av amerikansk etterkrigshistorie – Oliver Stone er verdt å nemna – men dei aller fleste luktar trøbbel, og unngår temaet.

Vi lever ikkje i ei verd «etter ideologiane» – tvert imot lever vi i ei verd med sterke, systemberande ideologiar. Det er desse ideologiane ein må utfordra om ein skal endra systemet. Brukt med balanse og forstand, og med sans for dei historiske skifta undervegs, vil kartleggjing av desse immunreaksjonane gjeva oss eit detaljert kart over dei strukturane og ideologiane som tilsikta eller tilfeldig har vorte berebjelkar for det globale imperiet.

Dei røynslene «sterke Anon» og hans folk skaffa seg, har i neste omgang vorte brukt på nye felt. Og særleg etter at dette vart sett i system i Reagan-perioden, slik avdøde Robert Parry (1949-2018) har oppsummert på overtydande vis. At dette er relevant i vår tids kamp om definisjonsmakt, med «fake news» og liknande, burde vera openberrt.

Alle offentlege personar som kjenner på redsla for å ta i ein «konspirasjonteori» vil kjenna på kjensler som er forma av sterke maktstrukturar i kjølvatnet etter Dallas. Spelereglane her er enkle: Den augneblenken du har noko viktig å seia som dissonerer med den hegemoniske forteljinga blir mikrofonane skrudd av.

Thomas Mahl syner i Desperate Deceptions korleis vanleg historieskriving ofte er historieskriving med ein dimensjon – dei hemmelege tenestene – utelate. Og han gjev ei mengd døme på korleis viktige hendingar blir mistolka av di historikarane ikkje kjenner namna og rollene til dei som deltok i hysj-operasjonar.

Den mørke verda til «sterke Anon» finst, sjølv om vi ikkje har dokumentasjon og detaljkunnskap. Akkurat som dauden finst, som ein realitet som heng uløyseleg saman med livet. Dei tryggleiksstrukturane som gjer det mogleg å planleggja, diskutera, forstå står på ein grunnmur av frykt og mistanke som ogso grip inn i vårt eige samfunn.

Mordet i Dallas er ein dramatisk illustrasjon av dette. Om vi lærer oss å sjå desse skuggane, vil vi bli betre i stand til å forstå vår eige rolle i historia. Til dels når velmeinande politikarar skal «frigjera» Libya med bombefly. Den som ikkje er herre i eige hus – og det er vi ikkje – bør ikkje opptre som om han var det, og invitera gjestar som han overlet på nåde og unåde til vertskapen.

Men det viktigaste vi kan gjera 55 år etter er å kartleggja dei ryggmargsreaksjonane som systematisk er innarbeidd i det offentlege rommet – mot «konspirasjonsteoretikarar», «antisemittar», «nasjonalistar», «totalitære» og andre som ikkje skal ha lov til å argumentera roleg og faktabasert i saker dei har undersøkt.

Vi lever ikkje i ei verd «etter ideologiane» – tvert imot lever vi i ei verd med sterke, systemberande ideologiar.Det er desse ideologiane ein må utfordra om ein skal endra systemet. Brukt med balanse og forstand, og med sans for dei historiske skifta undervegs, vil kartleggjing av desse immunreaksjonane gjeva oss eit detaljert kart over dei strukturane og ideologiane som tilsikta eller tilfeldig har vorte berebjelkar for det globale imperiet. I eit slikt «negativt kart» er CIAs punktliste for diskredittering av «konspirasjonsteoriar» ein god plass å byrja.

Etterpåklokskap er ein vanskeleg sjanger. Men den klokskapen som kjem til uttrykk i augneblenken skal ein ta på alvor. Dagens USA er eit produkt av det sjokket som Dallas gav. Hunter S. Thompson (1937-2005) skreiv dette på kvelden 22. november 1963. Det er eit profetisk varsel om komande tider:

«Eg er trøytt nok til å sova her i bilen, men eg må vera i byen til 8:30 når Western Union opnar – så helvete heller. I tillegg er eg redd for å sova, for eg fryktar for kva eg får vita når eg vaknar igjen. Det er ingen menneske på 200 kilometers avstand som eg kan snakka vettugt med om noko – langt mindre den frykta og avskyen som er over meg etter dagens mord. Gud veit at eg kan bli sprø av å ikkje få snakka. Eg har vorte som ein psykotisk Sfinx – eg ønskjer å drepa, av di eg ikkje kan snakka.

Eg reknar med at du vil seia at det rotne mordet ikkje tyder noko for ein verkeleg forfattar, og at den «ekte kunstnar» i dei «små tidsskrifta» som hevar seg over slike timelege ting. Eg skulle ønska eg var samd, men i røynda tenkjer eg det som skjedde i dag er langt meir meiningsfullt enn heile innhaldet i dei «små tidsskrifta» dei siste tjue åra. Eller dei neste tjue, om vi nokon gong kjem so langt.

Vi går no inn i æraen til drittregnet, president Johnson og herding av arteriane. Korkje dine eller mine barn vil nokon gong bli i stand til å forstå kva Gatsby var ute etter. Slutt på den slags. Du misforstår sjølvsagt dette, og skrellar berre av det første og mest opplagte laget. Ta «realismen» din til søppelfyllinga – og dine «små tidsskrift». Dei er som ein mann som går inn i ein telefonboks for å runka. Nada, nada.

Drapet har gjeve meg sjokk. Raseriet er mangedobla. Eg var ikkje budd på at vona skulle døy på dette tidspunktet – men det er der vi er. Ignorer det til eigen kostnad.»

Tillegg: Oswald

Warrenkommisjonens opplegg raknar på fleire punkt, men nøkkelen til å få auga på realitetane bak attentatet er Lee Oswald. Han er «avhoppar» til Sovjetunionen, med bakgrunn frå ein av dei topphemmelege U2-basane i Japan. Russarane bit ikkje på agnet, og Oswald kjem heim. At ein tryggleiksklarert mann med bakgrunn frå teneste på U2-base kan hoppa av til Sovjetunionen, og deretter venda heim utan å bli arrestert eller avhøyrt, er i seg sjølv heilt avslørande.

Dette er meir usannsynleg enn at Jesus vekte Lasarus opp frå dei daude. At Oswald deretter ligg under J.J Angletons personlege kontroll, og blir hjelpt på veg i sitt nye liv av folk med openberre CIA-band, til dels eksilrussaren George de Mohrenschildt (1911-1977), er like avslørande. So blir Oswald marinert, som «pro-Castroaktivist» i «Fair Play for Cuba»-komiteen. Mellom anna ved å dela ut flygeblad i New Orleans.

Problemet er at han driv denne aktivismen frå hovudkvarteret til eksilkubanarane som arbeider mot Castro i byen. Og slik held det fram – «Oswald» vitjar den russiske ambassaden i Mexico by den dagen CIA-kameraet utanfor ambassaden ikkje virkar.  Og han freistar få kontakt med KGBs operasjonssjef på den vestlege halvkule. På same tidspunkt blir han observert i Dallas. For godt mål sender «Oswald» eit brev til den sovjetiske ambassaden i Washington nokre dagar før attentatet i Dallas.

Summen av alt dette er at nokon freistar laga eit spor som peikar mot Cuba og Sovjet som aktørane bak attentatet. Men sidan dette blir droppa, peikar marineringa heilt andre vegar enn mot Havanna og Moskva. Dette forsøket på å gje Sovjet/Cuba skulda for attentatet kan vera eitt av hovudmotiva for Warrenkommisjonens røykleggjing, og det er fleire moglege historier her enn dei ein først tenkjer på.

Kongressens attentatkomité peikar på at Oswald har «the fingerprints of intelligence all over him». Det er ikkje å ta for hardt i. Og dette held fram med Oswalds usannsynlege rørsler etter drapet, ein merkeleg arrestasjon og forsøket hans på å ringa John D. Hurt, som folk med røynsle frå CIA meiner må vera naudkontakten hans for å få kontakt med organisasjonen. Før han til slutt blir plaffa ned andre gongen Dallas-politiet slepp mafiafiguren Jack Ruby (1911-1967) inn på kloss hald av Oswald.

Oswald er sjølvsagt ikkje den einaste tråden inn i floken. Alle indisiane på at det drepande skotet kom frå høgre og framsida av bilen, frå ein skyttar som vart observert på «grashaugen», er ein annan tråd som er nøsta langt. At sentrale folk innanfor organisert kriminalitet vart drepne rett før dei skulle møta til høyringar i kongresskomiteane på syttitalet tyder ogso på at det finst noko ute i mørket.

Men til sjuande og sist er det avgjerande at drapet ikkje vart etterforska på alminneleg vis, og at ein mann som hadde vorte leidd rundt av CIA i årevis vart utpeikt til offerlam i ein prosess som er alt anna enn gjennomsiktig. Dette, saman med dei klossete forsøka på å få flasketuten til å peika på Sovjet/Cuba, er tilstrekkeleg grunn til å forkasta Warrenkommisjonen.

Det amerikanske styresmakter gjorde etter Dallas var å utpeika ein gjerningsmann som ikkje ville vorte dømt i ei vanleg rettssak med krav til prov. Ein mann som ikkje hadde sterke motiv, og som vart observert i kantina til skuleboklageret fleire etasjar ned både før og etter skota. Deretter hemmelegstempla ein store mengder dokument og vitnemål, for å sikra at den historia ein landa på utan vanleg etterforsking skulle få etablera seg mest mogleg uimotsagt – og slik at kritikarar som Mark Lane kunne stemplast som «skrullingar». Dette opplegget tok vare på statsinteressene, men det er ingen grunn til at ein i prosessen var veldig oppteken av sanninga.

Relatert

“Konspirasjonsteori” – det magiske ordet som struper samfunnsdebatten

TWIN PEAKS – Ondskapen som eksistensiell realitet

Terror ute av balanse

Den amerikanske evangelisten

Snowdens avsløringer – hvor står vi i dag? 

Det diplomatiske forholdet mellom Russland og deres vestlige motparter, hovedsakelig EU og USA, har siden 2014 vært på frysepunktet. En ordkrig har pågått over krisen og konflikten i Ukraina. Noe som tilsynelatende startet  som en lokal og intern disputt mellom forskjellige fraksjoner i Ukraina har blitt til en internasjonal slagmark av retorikk og sanksjoner mellom Russland og de vestlige makter.

Av Bjørn Christian Rødal, statsviter

Russland har inntatt posisjonen som forkjemperen for statlig suverenitet og har vært en motstander av en presedens som kan svekke statlig territorial integritet. Å motsette seg dette har vært i Russlands interesse, gitt landets interne problemer med separatistbevegelser på russisk territorium. Men også fordi dette demmer opp for et vestlig hegemoni med utspring i USA.

Vi har vært vitne til fordømmelse, til og med overraskelse fra vestlige ledere og media rett før og etter at Russland besluttet å støtte Krims krav om uavhengighet og påfølgende beslutning om å innlemmes inn i den russiske føderasjon. Russland har blitt portrettert som aggressiv, ekspansjonistisk og den eneste skyldige i denne situasjonen.

Som alle andre stormakter, har Russland sine egne interesser. Det er dermed ingen grunn til å stole på noe av dem. Denne ensidige fordømmelsen viser enten en mangel på kunnskap og innsikt, eller til og med en uvilje mot å forstå Russlands perspektiv. Denne innstillingen fra Vesten er skadelig for fremtidig samarbeid med Russland og bidrar ikke til å løse den nåværende konflikten. Jeg fremholder at det er mye som kan vinnes på å sette seg inn i det russiske perspektivet og Russlands motiver. Kun ved å forstå Russlands bekymringer og deres motivasjon bak deres handlinger kan vi håpe å fasilitere en konstruktiv dialog og løsning for alle involverte parter.

Historisk kontekst

Debatten og forståelsen av sikkerhetspolitikk i Russland overlevde Sovjetunionens fall og har ikke endret seg signifikant siden. Banket inn i Russlands politiske psyke er en vedvarende følelse av usikkerhet, sårbarhet og behovet for å forsvare sine enorme territorier. Krig og trusselen om invasjon har etterlatt sitt merke i den kollektive russiske mentaliteten. En undersøkelse fra 2009 viser at en betydelig del (37%) av befolkningen opplever at Russland er vedvarende militært truet.

Alt dette gjør at Russland er veldig sensitiv til hva som foregår rundt deres grenser. Det som er like viktig i dette henseende er idéen om en historisk misjon og en sfære av særinteresser i det Russland kaller for «det nære utland». På grunn av historiske årsaker som grensene til det tidligere russiske imperiet og senere Sovjetunionen, så er det mange etniske russere som bor i naboland og nærliggende områder. Da spesielt innenfor SUS (Samveldet av uavhengige stater).

Dette gir grunn til bekymring og politiske utfordringer både for russiske myndigheter og for lederne i nabolandene. Tilstedeværelsen av en etnisk russisk befolkning i disse SUS-landene gir russiske ledere både en genuin grunn såvel som et politisk påskudd til å involvere seg i de indre anliggender til disse landene. Russland ser på seg selv som den store beskytter av alle russere uavhengig av hvor de måtte bo.

Russland og SUS

Russland hevder å ha “priviligerte interesser” innen for sfæren av tidligere sovjetrepublikker rundt deres grenser. Russland har interesser innenfor denne sonen med hensyn til handel, økonomisk samarbeid såvel som realpolitiske sikkerhetsinteresser. SUS er rik på resurser som kan forsyne etterspørselen til russisk industri, og de tidligere sovjetrepublikkene representerer også et stort og viktig marked for russiske varer.

Kanskje til og med enda viktigere for russiske interesser er kontrollen over kritisk infrastruktur som olje- og gassrørledninger som forsyner Europa med hydrokarboner. Salg av olje og gass til Europa utgjør en massiv inntekt som Russland sårt trenger, men kontrollen over rørledningene og forsyningen av hydrokarboner kan også brukes som et maktmiddel for å utøve politisk press. Dette er et tveegget sverd som kan kutte begge veier siden Europa og Russland er avhengig av hverandre i dette spørsmålet. Kontroll over rørledningsnettverket er uansett essensielt for russerne, siden det gir dem tilgang til det europeiske markedet.

Russland har også militære baser i mange av SUS-landene og anser dette som en beskyttende buffer rundt sine grenser. Det er derfor ikke overraskende at når vestlige makter blander seg inn i sfæren av tidligere sovjetrepublikker, så er det spesielt provoserende sett med russiske øyne. Russland anser dette sågar som en trussel mot deres nasjonale sikkerhet.

Hva motiverte Moskva til et slikt drastisk tiltak? Vi kan tenke på det som et tilsvar mot Vesten. Basert på hva vi har sett så langt i denne artikkelen kan vi si at Russland hadde et behov for å forsvare det de anså som sine interesser i regionen, samt å hindre ytterligere vestlig ekspansjon, kombinert med makten og muligheten til å gjøre det.

EUs ekspansjon østover

Den europeiske union og Europa er sett på som distinkt fra USA og NATO, men som en del av den vestlige sivilisasjon. Spesielt tidlig på 1990-tallet var EU ansett som «god» i den offentlige russiske retorikken, mens NATO ble ansett som noe fiendtlig. EU er Russlands viktigste handelspartner og har derfor incentiver til å ha fredelige relasjoner med EU, og da spesielt Tyskland.  Men EUs ekspansjon østover og flørtingen med Ukraina som et prospektivt medlem av unionen har snudd Russland i negativ favør mot EU. Grensene mellom EU og andre vestlige institusjoner, som NATO og USA, har nå blitt mindre tydelige i den russiske diskursen.

EUs ekspansjon østover blir av russiske øyne sett på som et ledd i en strategi ledet av vestlige makter for å omringe Russland. Og som et resultat føler Russland seg truet. I henhold til en undersøkelse gjort av EU i 2007 anså over halvparten av den russiske befolkningen EU som en trussel mot deres interesser.

Om denne trusselen er reell eller ikke er mindre viktig i dette henseende, det som gjelder er at Russland og den russiske eliten oppfatter denne ekspansjonen som skadelig for deres interesser, uavhengig av EUs intensjoner. Etter et blikk på krisen i Ukraina kan vi konkludere at den har eskalert som følge av den geopolitiske kampen mellom Vestens hegemoni og Russland.

NATOs ekspansjon østover

Etter den kalde krigens slutt og i tiden mot Sovjetunionens oppløsning inngikk ledelsen blant vestmaktene og Sovjet flere avtaler som blant annet omhandlet gjenforeningen av Tyskland under NATOs banner. Dette ble inngått i bytte mot lovnader om å ikke ekspandere NATO østover, og å respektere Sovietunionens, senere Russlands interesser i Øst-Europa. Og da spesielt innenfor de tidligere sovjetrepublikkene.

Med russiske øyne er NATO en utdatert organisasjon som var opprettet og designet under Den kalde krigen for å demme opp mot Sovjetunionen, og som nå har blir overført til å demme opp mot Russland. Russland har til og med foreslått, uten noe hell, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) som et alternativ til en ny europeisk sikkerhetsstruktur og erstatning for NATO. Den vedvarende tilstedeværelsen og ekspansjonen av NATO er en kilde til stor ergrelse og frustrasjon i Moskva.

Etter en serie av kriser på Balkan tidlig på 1990 tallet og forespørsler fra en rekke land i Øst-Europa om formelt medlemskap i NATO, besluttet NATO i 1994 å ekspandere østover. I Russland ble dette sett på som et stort svik av Vesten. Både på grunn av Russlands gamle historiske forbindelse til regionen, men spesielt på grunn av løftet om å ikke ekspandere østover inn i tidligere sovjetisk territorium. Dette nøret opp under russisk frykt og usikkerhet om Vesten.

NATOs planer for et rakkettskjold med anti-ballistiske missiler i Øst Europa, ledet av USA, bidro ikke til å berolige russerne. Frykten for NATO, “den gamle” fienden, fant nye grunner til å vokse frem i Russland. Det kan argumenteres at denne ekspansjonen inn i Øst-Europa og planene for rakkettskjoldet var en unødvendig provokasjon som fremmedgjorde Russland fra Vesten. Hvilket ødela mulighetene for fremtidig samarbeid og vennlige relasjoner.

Alt i alt har det vært en mengde av hendelser der NATO og Vesten har fremmedgjort seg selv overfor Russland, og fra det russiske perspektivet, utnyttet Russlands midlertidige svekkelse i etterdønningene av Den kalde krigen. I denne listen av hendelser så kan vi plassere to bølger av NATO ekspansjon østover i 1999 og i 2004, planer for rakkettskjold i Øst Europa, «Operaton Allied Force» i Kosovo og støtte til fargerevolusjonene i Georgia og Ukraina. Alle disse hendelsene har brakt Russland på kant med Vesten og det burde ikke være overraskende når Russland velger å ta en mer fremoverlent og bestemt tilnærming til Vesten når de opplever at deres interesser er truet.

Man kan lett komme til den konklusjon at argumenter og provisjoner innenfor internasjonal lov er lite mer enn instrumentell rettferdigjøring som holder lite substans på egen hånd. Basert på disse observasjonene kan man si at den sterkeste attributten til internasjonale konvensjoner og lover er at de gir et rammeverk som disse interessene som ofte primale og voldelige krefter kanaliseres igjennom.

USA, NATO og normer i internasjonal lov

Konfrontasjonen mellom Russland og Vesten er ikke noe nytt. Dette er noe som har pågått over lang tid. Uten å trekke inn de lange historiske linjer, holder det å gå tilbake til konflikten i Kosovo i 1999. Siden den tid har skillelinjene mellom Russland og vestmaktene, representert ved NATO, blitt tydeligere. NATO-landene grep inn i Serbia uten et FN-mandat, og Russland hadde sterke motforestillinger mot denne intervensjonen, selv om Russland spillte rollen som forhandler og stilte opp med fredsbevarende styrker til regionen i senere tid.

Denne interessekonflikten og sammenstøtet mellom motsettende verdenssyn ble på nytt åpenbart da USA invaderte Irak i 2003, der Russland motsatte seg invasjonen. Invasjonen av Irak viste russerne at man kunne forvente seg unilateral adferd fra USA og NATO, uten at de konsulterte Russland som en strategisk partner eller at deres synspunkter ble tillagt noe vekt. Dette mønsteret av vestlige intervensjoner har gjentatt seg gjennom Den arabiske våren, og Russland har konsistent tatt siden til de sittende regimene. Den vestlige støtten til opprørere både i Libya, Egypt og senest i Syria har gjort skillelinjene mellom Russland og Vesten enda dypere.

Behovet for å rettferdigjøre i henhold til et lovprinsipp eller et ideologisk konsept kan sette visse begrensninger på ellers uhildet og rå makt. Men vi må aldri glemme at tilstedeværelsen av realpolitisk makt alltid vil være tilstede og sette føringer for hva som skjer.

Den sterke støtten til Assad i Syria kan forklares tofoldig. Først bør vi se spesifikt på Russlands umiddelbare og konkrete interesser i Syria som ville bli truet dersom Assad skulle falle. Som en gammel klient av Russland har Syria tillatt russiske marinebaser på deres territorium og gitt dem innflytelse i regionen. Frykt for at radikale islamister kan krysse grensene og innta Russland spiller også en rolle. Men dette er ikke nødvendigvis Russlands eneste bekymring.

Den andre grunnen, og kanskje minst like viktig, er at Russland har inntatt posisjonen som forkjemperen for statlig suverenitet og har vært en motstander av en presedens som kan svekke statlig territorial integritet. Å motsette seg dette har vært i Russlands interesse, gitt landets interne problemer med separatistbevegelser på russisk territorium. Men også fordi dette demmer opp for et vestlig hegemoni med utspring i USA. Moskva og den russiske eliten vil gå langt for å stoppe en presedens som kan brukes mot dem selv. Russland har argumentert at det finnes en stor fare for uro og destabilisering hvis prinsipper i internasjonal lov ikke følges, slik som suverenitet og ikke-intervensjon.

Vi kan derimot se et skifte i argumentasjonen om internasjonal lov i favør av selvråderett når det kommer til Krim. Russland hadde tidligere krevd i Kosovos tilfelle at kun Serbia og det serbiske folket som en helhet kan gi sitt samtykke til Kosovos løsrivelse og uavhengighet for at det skal være legitimt. Men i Krims tilfelle ble det kun avholdt folkeavstemning i Krim-regionen, og ikke i Ukraina som en helhet. Dette er i rak motsetning til hva Russland har ment tidligere med tanke på Kosovos uavhengighet fra Serbia.

Men et skifte i argumentasjonen er ikke kun å finne hos Russland. Det samme kan sies om USA og en rekke europeiske land. Med hensyn til Abkhazia og Sør-Ossetia i Georgia har Vesten lagt seg på linjen om territorial integritet for stater, akkurat det samme som i tifellet med Krim i Ukraina. Retorikken som blir brukt er innenfor rammene av internasjonal lov. Russland har argumentert for Krim-befolkningens selvråderett, hvor majoriteten er etniske russere. På den andre side har vestmaktene, sammen med Kiev-regimet, argumentert i favør av territoriell integritet og statlig suverenitet.

Vi kan selvfølgelig også anta at andre motiver slik som nasjonal stolthet og personlige ambisjoner også spiller en rolle, men gitt den unilaterale atferden til USA og NATO siden 1990-tallet og vestlig ekspansjon inn i tidligere sovjetrepublikker så er det rimelig at anta at slike motiver spiller en annenrangs rolle til hva som oppfattes som nasjonale interesser.

Dette er et rollebytte og i sterk kontrast til partenes tidligere standpunkter når vi ser tilbake på spørsmålet om Kosovos uavhengighet i 1999, invasjonen av Irak i 2003 og støtte til opprørere i Libya og Syria. I disse sakene fremstår Russland som forkjemperen av statlig suverenitet og doktrinen om ikke-intervensjon. Vestmaktene på sin side promoterte selvråderett og intervensjonskrig, med eller uten FN-mandat, på såkalt humanitært grunnlag og i demokratiets navn. Når det kommer til Krim har Russland og Vesten tilsynelatende byttet posisjon. Den presedensen som Vesten har satt med hensyn til intervensjon i staters indre annliggende blir nå brukt mot dem selv i tilfellet Krim.

Hva motiverte Moskva til et slikt drastisk tiltak? Vi kan tenke på det som et tilsvar mot Vesten. Basert på hva vi har sett så langt i denne artikkelen kan vi si at Russland hadde et behov for å forsvare det de anså som sine interesser i regionen, samt å hindre ytterligere vestlig ekspansjon, kombinert med makten og muligheten til å gjøre det. Ikke kun hadde Moskva et behov for å beskytte sine interesser mot ytterligere inngrep fra vestmaktene, men de var også i besittelse av makt og ressurser til å gjennomføre effektive mottiltak. Russland av i dag er ikke Russland av 1990-tallet eller det tidlige 2000-tallet. Russland har vokst betraktelig i makt og styrke siden den gang, og selvhevdelse er tilbake på agendaen.

Man kan lett komme til den konklusjon at argumenter og provisjoner innenfor internasjonal lov er lite mer enn instrumentell rettferdigjøring som holder lite substans på egen hånd. Basert på disse observasjonene kan man si at den sterkeste attributten til internasjonale konvensjoner og lover er at de gir et rammeverk som disse interessene som ofte primale og voldelige krefter kanaliseres igjennom. Behovet for å rettferdigjøre i henhold til et lovprinsipp eller et ideologisk konsept kan sette visse begrensninger på ellers uhildet og rå makt. Men vi må aldri glemme at tilstedeværelsen av realpolitisk makt alltid vil være tilstede og sette føringer for hva som skjer.

For å kunne ha en konstruktiv dialog så er vi i Vesten nødt til å forstå det russiske perspektivet, og hva de anser som sine legitime interesser. Dette er på ingen måte å foreslå at man alltid skal gi etter for russiske krav, men å bli mer sensitiv og taktfull. Respekt for og anerkjennelse av den russiske interessesfæren rundt deres grenser og en erkjennelse av Russlands tilbakekomst i rollen som en stormakt vil legge et grunnlag for å etablere fredelige relasjoner med Moskva.

Russlands ambisjoner og stormaktsstatus

Identiteten som en stormakt er integralt i Russlands selvbilde og forståelsen av landets plass i verden. Etter sin midlertidige nedgang på 1990-tallet er Russland nå på vei til å konsolidere sin stormaktsstatus på nytt og å bygge opp sitt internasjonale image. Ambisjonen for at Russland igjen skal bli en stormakt er svært tydelig blant russiske eliter, og idéen om en stormakt former helt tydelig den russiske utenrikspolitikken.

Man kan ikke undervurdere det behovet en stat slik som Russland har for å bli respektert og tatt på alvor av de andre store spillerne på den internasjonale arenaen. Russland opplever at landets interesser ikke har blitt respektert av de vestlige motpoler de siste tiårene, og dette nører opp under russernes fiendtlige innstilling mot Vesten.

Beslutningen om å innlemme Krim som en del av den russiske føderasjon har vært skadelig for Russlands image i Vesten. Som påpekt tidligere i artikkelen anser Russland forholdet til Vesten å være av strategisk høy verdi. Derfor må vi bare anta at de geopolitiske beveggrunnene som får Kreml til å ta en slik beslutning er av en høyere orden enn å bevare gode relasjoner til USA og EU. Men selv om relasjonene til Vesten blir ødelagt, kan de alltids håpe på å bli fryktet og respektert som en stormakt.

Konklusjon og mulige løsninger

Når det kommer til å håndtere Vesten har Moskva lært at de alltid vil bli ansett som en «outsider» og at deres interesser ikke automatisk vil bli respektert. De har lært at hvis Russland oppfattes som svak så vil dette utnyttes og den eneste måten å avskrekke aggresjon som går imot russiske interesser er ved å holde en stram linje støttet opp av konvensjonelle så vel som kjernefysiske våpen. Den russiske persepsjonen av Vesten kan forklare oss hvorfor Russland handler slik som de gjør.

Det er rimelig å anta at frykten for at Ukraina skulle en dag bli NATO-medlem, eller «kun» et medlem i EU, var motivasjon sterk nok for Russland til å iverksette mottiltak under krisen i Ukraina. Annekteringen av Krim, ja til og med det resolutte tiltaket i Georgia i 2008, kan bli sett på som et tilsvar på hva Russland oppfatter som vestlige inngrep. At dette var mottrekk som Russland anser som helt nødvendig for å beskytte sine interesser i regionen rundt sine grenser.

Vi kan selvfølgelig også anta at andre motiver slik som nasjonal stolthet og personlige ambisjoner også spiller en rolle, men gitt den unilaterale atferden til USA og NATO siden 1990-tallet og vestlig ekspansjon inn i tidligere sovjetrepublikker så er det rimelig at anta at slike motiver spiller en annenrangs rolle til hva som oppfattes som nasjonale interesser.

For å kunne ha en konstruktiv dialog så er vi i Vesten nødt til å forstå det russiske perspektivet, og hva de anser som sine legitime interesser. Dette er på ingen måte å foreslå at man alltid skal gi etter for russiske krav, men å bli mer sensitiv og taktfull. Respekt for og anerkjennelse av den russiske interessesfæren rundt deres grenser og en erkjennelse av Russlands tilbakekomst i rollen som en stormakt vil legge et grunnlag for å etablere fredelige relasjoner med Moskva.

Litteraturliste

Allison, R. (2013). “Russia and Syria: explaining alignment with a regime in crisis”, i International Affairs (89:4), s. 795-823.

Antonenko, O. (2007). “Russia and the Deadlock over Kosovo”, i Survival (49:3), s. 91-106.

Antonenko, O. and B. Giegerich (2009). “Rebooting NATO–Russia Relations”, i Survival (51:2), s.13-21.

Averre, D. (2009). “From Pristina to Tskhinvali: the legacy of Operation Allied Force in Russia’s relations with the West”, i International Affairs (85:3), s. 575-591.

Charap, S. (2013). “Russia, Syria and the Doctrine of Intervention”, i Survival (55:1), s. 35-41.

Mankoff, J. (2011). Russian foreign policy: the return of great power politics.  Lanham, MD: Rowman & Littlefield.

Neumann, I. B. (2008). “Russia as a great power, 1815–2007”, i Journal of International Relations and Development (11:2), s. 128-151.

Remington, T. (2012). Politics in Russia. London: Pearson.

Sakwa, R. (2008). “„New Cold War‟or twenty years‟ crisis? Russia and international politics”, i International Affairs (84:2), s. 241-267.

Tsygankov, A. P. (2013). Russia’s foreign policy: change and continuity in national identity. Lanham, MD: Rowman & Littlefield Publishers.

Relatert

Frykten for Russland

«Vesten har ingen moralsk substans igjen» – intervju med Iben Thranholm

Russlands mange framtider

Det er ikkje Russland som tel, men tanken bak

«Det finnes ingen god løsning for Syria» – intervju med journalistlegenden Robert Fisk

I skyggen af den globale klimakrise opfordrer flere og flere til grundlæggende mentalitetsændringer, og det er ikke utænkeligt, at vi i dag befinder os i begyndelsen af en grøn revolution af verdens religioner.

Av Jens-André P. Herbener, samfunnskritisk dansk religionsviter, skribent og forfatter

I det omfang, man kan generalisere ud fra de nomadiske jæger-samlere, man kender til, kan der peges på følgende: For det første tillægger de sjældent mennesket en ophøjet særstatus. Tværtimod er der i talrige tilfælde enten kun småforskelle eller flydende grænser mellem mennesker og dyr.

”Vores myter, religioner, filosofier og overbevisninger har svigtet os … Hvis vi skal overleve, har vi brug for en ny historie, en ny myte og en ny religion. Vi er nødt til at erstatte antropocentrisme med biocentrisme. Vi er nødt til at skabe en religion, der inkorporerer alle arter, og som etablerer naturen som hellig …”[i]

Ordene stammer fra Paul Watson, der er en af den radikale miljøaktivismes fædre. De er skrevet i skyggen af, at den globale miljø- og klimakrise bliver værre og værre, samtidig med at vi bliver flere og flere mennesker, hvortil kommer, at Vestens overforbrug breder sig mere og mere. Alt i alt en dødsensfarlig cocktail.

Ifølge Watson ligger problemernes mentalitetshistoriske rod i de herskende religioner, der på afgørende vis har været med til at bestemme vores menneskesyn og natursyn i dag: Dels ved at sætte menneskene før og over alt andet, dels ved at afsakralisere naturen. Begge dele har bidraget til at give menneskene storhedsvanvid på bekostning af resten af naturen, et storhedsvanvid, der som bekendt kan ramme os som en boomerang i form af et klimatisk–økologisk ragnarok.

Men hvad var der da før de store religioner, der har præget verden i de sidste mange århundreder, især kristendom, islam og buddhisme? Lad os begynde med at kaste et blik på nomadiske jæger-samler-kulturer, der ikke blot er verdenshistoriens ældste, men også de suverænt længstvarende og mest stabile kulturformer.

Der er imidlertid et par centrale aspekter fra de nomadiske jæger-samler-kulturer, der bliver videreført i agerbrugskulturerne i årtusinder: Dels viderefører man jæger-samlernes fundamentalt positive syn på verden. Der er således intet ønske om at forsage den til fordel for et transcendent himmerige.

Nomadiske jæger-samler-religioner

I det omfang, man kan generalisere ud fra de nomadiske jæger-samlere, man kender til, kan der peges på følgende: For det første tillægger de sjældent mennesket en ophøjet særstatus. Tværtimod er der i talrige tilfælde enten kun småforskelle eller flydende grænser mellem mennesker og dyr. F.eks. kan mennesker optræde som dyr, og dyr kan optræde som mennesker, og de kan kommunikere med hinanden, ja, i nogle tilfælde opfattes dyr som fundamentalt samme væsner som mennesker.

For det andet er deres kosmologi gerne monistisk og animistisk. Det vil sige, at f.eks. dyr, Solen, floder, sten, bjerge, Månen, træer og Jorden betragtes som (bolig for) guder, ånder og kraft. Konkret kan ikke blot dyr, men også alle mulige andre dele af naturen opfattes som levende, personlige og selvstændige væsner, der kan danne samfund og kulturer ligesom menneskene. Ofte betragter man også disse væsner og mennesker som slægtninge.

For det tredje er der ofte knyttet forskellige tabuer, forpligtelser og restriktioner til omgangen med væsnerne i naturen. Tænk f.eks. på Dyrenes Hersker, der er en af de mest udbredte guddomstyper blandt jægere og samlere. Dyrenes Hersker har den dobbeltfunktion at være jægernes hjælper og byttedyrenes beskytter på samme tid.

På den ene side hjælper den menneskene med at finde byttedyrene, eller også sørger guden for, at dyrene overgiver sig frivilligt til menneskene. På den anden side er hjælpen betinget af, at menneskene udviser den rette, respektfulde omgang med byttedyrene. F.eks. er al dyremishandling og unødvendig jagt forbudt, og menneskene skal dele alt kød med hinanden. Især knoglerne fra det døde dyr skal gemmes omhyggeligt – ligesom knoglerne fra Thors bukke – for det er herfra, de kommende byttedyr genskabes. Hvis jægerne ikke behandler byttedyret på rette vis, straffer Dyrenes Hersker dem, f.eks. ved at holde byttedyrene tilbage eller slå jægerne med sygdom.

Med andre ord: Hvor vi i dag opfatter vild natur som et dødt objekt, der kan udraderes efter forgodtbefindende, var den for nomadiske jæger-samlere hyppigt hjemsted for levende subjekter, der skulle respekteres eller frygtes.

Dels opstår eskatologiske forestillinger om, at denne verden er på vej mod et definitivt eksistensophør. Dels begynder religion nogle steder at skifte status fra at være udpræget lokalt orienteret til at være eksplicit universel. Undertiden kombineres det hele med, at mennesket tillægges en enestående og ophøjet særstatus.

For det fjerde er nomadiske jæger-samler-kulturer udpræget lokale. Det indebærer, at deres myter, guder, ånder og ritualer er bundet til specifikke steder, f.eks. et særligt landområde, en bestemt kilde, et stort træ, et højt bjerg osv. Og de har ingen intention om at missionere og omvende fremmede mennesker til deres levemåder. Desuden er deres kulturer økologisk specifikt tilpasset de regioner, hvori de lever.

Endelig har nomadiske jæger-samlere normalt ingen forestillinger om, at den aktuelle verden skal kollapse uigenkaldeligt eller noget ønske om at forsage og undslippe den til for et hinsidigt paradis. Når man dertil lægger, at jæger-samlerne var få, havde rudimentær teknologi og næsten intet akkumulerede, kan det ikke undre, at de har været den økologisk mest hensigtsmæssige kulturform i historien.

Man skal dog ikke romantisere dem, skal det understreges. Der kan nævnes eksempler på, at de har stået bag lokal og regional artsudryddelse, og nogle vil tillige give dem en stor del af skylden for udryddelsen af megafauna (f.eks. mammutter og uldhårede næsehorn) for 50.000 til 10.000 år siden, også selv om det ikke kan bevises.

Det ændrer imidlertid ikke ved, at nomadiske jæger-samler kulturer ofte langt snarere fremmer en symbiose med og beskyttelse af naturen end en adskillelse fra og dominans over den. Dette til forskel fra agerbrugskulturer, der alt andet lige repræsenterer et større overgreb på og indgreb i vild natur.

Men hvad har alt dette at gøre med verden anno 2019, vil nogen måske spørge? Svaret er for det første, at vi i første årtusind f.v.t. finder nogle af de vigtigste mentalitetshistoriske spirer til den globale klimakrise i dag: Afsakraliseringen af naturen som en af de afgørende betingelser for at udnytte den skånselsløst.

Tidlige agerbrugsreligioner

Opfindelsen af agerbruget for 11.000 år siden indleder en økologisk og kulturhistorisk revolution. Dels begynder menneskene på en stadig mere omfattende destruktion af vild natur, dels afløser fastboende agerbrugere i stadig stigende grad de nomadiske jæger-samlere. Dermed indleder menneskene et skift til en fundamentalt anden livsform end tidligere.

Med disse spektakulære omvæltninger begynder også nye religiøse fænomener at spire frem. Eller sagt på en anden måde: Religion som et separat felt i samfundet begynder at gøre sig gældende. Nogle af de vigtigste karakteristika er følgende:

For det første begynder man at bygge templer. For det andet fremstår præsteklasser og kultpersonale, der bl.a. varetager ofre. For det tredje opstår polyteistiske systemer med guder og gudinder, der har særlige specialeområder (f.eks. for frugtbarhed, smedekunst og krig). For det fjerde bliver guder mere og mere antropomorfe, formentlig en afspejling af, at menneskene med agerbruget kommer til at indtage en stadig mere fremtrædende position på bekostning af resten af naturen.

For det femte vokser afstanden og skellet internt mellem mennesker, og hierarkiserede klassesamfund opstår, ofte med magtfulde, sakrale konger i toppen. For det sjette vokser afstanden mellem mennesker og guder, jf. f.eks. uddrivelsen af Adam og Eva fra Jahve i Edens have. For det syvende kommer domesticerede planters og dyrs frugtbarhed ikke overraskende til at spille en central rolle i agerbrugskulturernes kult.

Hvor 1. aksetid indledte en afsakralisering af verden, har 2. aksetid indledt en resakralisering. Hvor 1. aksetid repræsenterede en verdensskeptisk grundholdning, repræsenterer 2. aksetid en verdenspositiv grundholdning.

Der er imidlertid et par centrale aspekter fra de nomadiske jæger-samler-kulturer, der bliver videreført i agerbrugskulturerne i årtusinder: Dels viderefører man jæger-samlernes fundamentalt positive syn på verden. Der er således intet ønske om at forsage den til fordel for et transcendent himmerige. Der er heller ikke forestillinger om, at denne verden engang skal gå endegyldigt under.

Dels viderefører man i større eller mindre grad jæger-samlernes animisme, altså forestillingerne om, at guder og ånder er en iboende del af eller i det mindste nært knyttet til dele af verden. Nogle eksempler:

For det første kan nævnes guder og gudinder, der identificeres med afgrøder og husdyr og / eller er særligt ansvarlige for deres frugtbarhed. Fra Romerriget kan nævnes Ceres, der inkarnerede kornets vækst. Fra oldtidens Ægypten kan nævnes guden Osiris, hvis liv og død personificerede agerbrugsårets faser. Fra det gamle Grækenland kan nævnes vinguden Dionysos og korngudinden Demeter. Fra Peru kan nævnes gudinderne Majsens Moder og Kartoflens Moder.

For det andet er det stærkt udbredt, at guder og gudinder identificeres med og / eller er særligt ansvarlige for dele af kosmos og diverse naturkræfter. Fra Mesopotamien kan nævnes himmelguden Anu, vindens gud Enlil og solguden Shamash. Fra Romerriget kan nævnes Jupiter, der var himmel- og tordengud. og Tellus Mater, der var en moderjordgudinde. Fra oldtidens Ægypten kan nævnes himmelgudinden Nut, jordguden Geb og solguden Re. Fra det gamle Grækenland kan nævnes Zeus, der var gud for storm, torden og lynild, Poseidon, der var havets gud, og den personificerede naturgud Pan.

Endelig er der fortsat et hav af eksempler på gudevæsner, der bliver identificeret med eller nært knyttet til f.eks. træer, bjerge, kilder, skove, floder, lunde og diverse dyr. I det gamle Grækenland var det en udbredt opfattelse, at der boede mindre gudevæsner i naturen, f.eks. bjerge, træer, kilder og floder. Artemis var jagtens gudinde, der krævede, at menneskene behandlede de vilde dyr med respekt og varsomhed. Oliventræer var nært knyttet til Athena, piletræer til Hera, egetræer til Zeus, og fyrretræer til Pan, og derfor blev disse træer opfattet som hellige.

Dertil kan nævnes et stort antal hellige lunde, der er de ældste helligdomme i det gamle Grækenland. Her dyrkede man guder og andre væsner. Nogle lunde var små og indeholdt blot enkelte træer; andre kunne omfatte mange kvadratkilometre. Desuden var der knyttet en række tabuer til dem; f.eks. var det forbudt at fælde træer, ja, ikke engang gammelt vissent træ måtte fjernes. Desuden var jagt forbudt.

I Romerriget mente man også, at naturen var fuld af gudevæsner, og af samme årsag mente man at kunne tyde de overmenneskelige magters vilje ved at studere forskellige naturfænomener, ikke mindst dyr. F.eks. var ugler nært forbundet med Minerva, ørne med Jupiter, hjorte med Diana, myrer med Ceres, gæs med Juno og delfiner med Neptun.

Ovenstående eksempler er blot en mikroskopisk smagsprøve på det overflødighedshorn af animistiske forestillinger, man finder i ældgamle agerbrugskulturer verden over. Konklusionen ligger lige for:

På trods af, at menneskene med de ekspanderende agerbrugssamfund i stigende grad gør sig til herskere over naturen, opfattes gudevæsner ofte stadig som immanente i kosmos eller som afgørende knyttet hertil. Verden – eller dele af den – betragtes fortsat som hellig og levende, og omgangen med den er fortsat i mange tilfælde forbundet med respekt og varsomhed. Som den verdensberømte religionshistoriker Mircea Eliade (1907-1986) engang skrev, levede både nomadiske jæger-samlere og tidlige fastboende agerbrugere i ”et helligt kosmos”.[ii]

Selv om miljøbevidste tilhængere af de store religioner opfordrer til at drage langt mere omsorg for naturen end hidtil, opfatter de fleste fortsat mennesket som et væsen, der står over og som er grundforskelligt fra andre dyr.

Fremkomsten af verdensskeptiske religioner: 1. aksetid

I løbet af 1. årtusind f.v.t. indtræffer en religionshistorisk revolution. Med vidtrækkende konsekvenser. Nogle kalder denne periode for aksetiden, da den markerer et verdenshistorisk vendepunkt. Under alle vilkår indledes skelsættende forandringer i menneskenes holdning til denne verden.

Kort fortalt: Dels skifter verden (eksplicit eller implicit) hos en del status fra hellig til ikke-hellig. Det guddommelige bliver adskilt fra verden, der dermed bliver afsakraliseret. Dels bliver målet hos en del at undslippe verden til fordel for en ikke-jordisk, guddommelig frelse. Dels opstår eskatologiske forestillinger om, at denne verden er på vej mod et definitivt eksistensophør. Dels begynder religion nogle steder at skifte status fra at være udpræget lokalt orienteret til at være eksplicit universel. Undertiden kombineres det hele med, at mennesket tillægges en enestående og ophøjet særstatus.

De dominerende religioner i dag har – alle økologiske fremskridt til trods – endnu ikke for alvor gjort op med de træk, der efter meget at dømme udgør nogle af de væsentligste mulighedsbetingelser for den globale klimakrise i dag.

Det er vigtigt at være opmærksom på, at alle nyskabelserne sjældent eller aldrig opstår inden for den samme kultur, ligesom de længe kan optræde side om side med langt ældre forestillinger. Nyskabelserne er kendetegnende for en religionshistorisk udvikling, der strækker sig fra i alt fald Indien over Iran og Israel til Grækenland, og som i det konkrete tilfælde altid har sin egne særegne træk, emfaser og nuancer. Nogle eksempler:

1) De dominerende former for jødedom og især kristendom og islam foretager ikke blot et revolutionært opgør med andre religioners guder til fordel for én, men også med deres uhyre udbredte animisme. Den monoteistiske gud – oftest kaldt Gud – har ganske vist skabt verden, men er selv adskilt fra den.

Som det f.eks. hedder i kristendommens ældste bøn: ”Fadervor, du som er i himlene”. Den dualisme mellem verden og det guddommelige, som denne monoteisme udbreder, kombineres med profetier om denne verdens undergang til fordel for et paradis for retfærdige og et helvede for syndere. En cyklisk verdensforståelse afløses af en lineær med Dommedag som kosmisk punktum.

I markante dele af især kristendommen får man i øvrigt bevægelser, der forsager verden. Endvidere ophøjes mennesket til at være det eneste væsen, der er skabt i den ene guds billede (jf. 1. Mosebog 1). Det indebærer bl.a., at mennesket har en guddommelig pligt til at herske over alle dyr og underlægge sig jorden og udbrede sig over den.

2) Markante dele af asiatiske religioner som hinduisme og buddhisme rummer stærkt verdensforsagende træk. Tilværelsen kan opfattes som en endeløs cyklus af fødsel, død og genfødsel (samsara), og den anses for gennemsyret af lidelse. Målet bliver derfor at undslippe det hele.

3) I Grækenland opstår forskellige filosofier. F.eks. platonisme, der dels indebærer en nedvurdering af den materielle verden til fordel for en ikke-materiel, evig verden, dels en opdeling af mennesket i en dødelig krop og en udødelig sjæl.

Nævnes skal tillige aristotelisk antropocentrisme, ifølge hvilken planter eksisterer for dyrenes skyld, og dyr eksisterer for menneskenes skyld. I kraft af sin særegne fornuft befinder mennesket sig øverst i det eksistentielle hierarki.

Flere eksempler på religiøse innovationer i det første årtusind f.v.t. kunne sagtens nævnes, men lad os stoppe her. Noget af det mest spektakulære er under alle vilkår, at denne verden mister værdi som hellig. Devalueringen af den kan ganske vist have forskellig karakter, men grundlæggende opstår for første gang i historien et negativt syn på verden.

Den bliver et så problematisk sted, at det ultimative mål med menneskelivet kommer til at ligge uden for denne verden. Man kan sige, at der i det første årtusind f.v.t. indledes et epokegørende skift fra verdenspositive til verdensskeptiske religionsformer.

Synet på mennesket undergår også vigtige forandringer. I logisk takt med agerbrugets omsiggribende ødelæggelse af vild natur og domesticering af dyr og planter såvel som fremkomsten af store imperier og byer samt flere og flere mennesker bliver mennesket tillagt større og større betydning.

I øvrigt har jeg ikke set tegn på, at de store religioner ikke fortsat betragter deres paradis, himmerige eller gudsrige som væsensforskelligt fra den aktuelle verden.

Fremkomsten af verdenspositive religioner: 2. aksetid

Men hvad har alt dette at gøre med verden anno 2019, vil nogen måske spørge? Svaret er for det første, at vi i første årtusind f.v.t. finder nogle af de vigtigste mentalitetshistoriske spirer til den globale klimakrise i dag: Afsakraliseringen af naturen som en af de afgørende betingelser for at udnytte den skånselsløst.

Svaret er for det andet, at den omsiggribende udbredelse af grøn religion og spiritualitet i dag – om det så er inden eller uden for de store religioner – kan opfattes som en aksetid nr. 2, nemlig en religiøs modrevolution til 1. aksetid.  I alt fald ud fra en ideologisk betragtning.

Hvor 1. aksetid indledte en afsakralisering af verden, har 2. aksetid indledt en resakralisering. Hvor 1. aksetid repræsenterede en verdensskeptisk grundholdning, repræsenterer 2. aksetid en verdenspositiv grundholdning.

Indtil videre synes de store religioner i højere grad at være en del af klimaproblemerne end løsningen af dem. Under alle vilkår findes der allerede i dag religioner, der opfatter naturen som hellig, i lighed med de verdenspositive religionsformer, som vi kender fra ældgamle jæger-samler- og agerbrugskulturer.

Med andre ord: Hvor 1. aksetid bl.a. indebar, at man for første gang i religionshistorien begyndte at vende sig bort fra denne verden, begynder religioner nu at vende sig mod den igen for alvor. Verden tillægges nu atter stor værdi i sig selv. Den bliver atter opfattet som hellig. Men nu bl.a. i den særlige betydning, at den skal beskyttes mod forurening og klimaforandringer. Det er naturligvis noget nyt religionshistorisk set.

Et væsentligt spørgsmål er, om det økologiske reformarbejde i store religioner som kristendom og islam – pave Frans’ encyklika fra 2015 er det kendteste eksempel – vil være nok til at transformere vores menneskesyn og natursyn, således at vi også begynder at handle grundlæggende anderledes end hidtil?

Selv om der er tale om prisværdige fremskridt, er der efter min mening lang vej endnu. De vigtigste årsager hertil er følgende: Selv om miljøbevidste tilhængere af de store religioner opfordrer til at drage langt mere omsorg for naturen end hidtil, opfatter de fleste fortsat mennesket som et væsen, der står over og som er grundforskelligt fra andre dyr.

F.eks. er det stadig sjældent, at nogen foreslår at begrænse den kolossale befolkningstilvækst eller at udvide næstekærligheden og frelsen til også at inkludere dyr. Som filosofen Arne Næss (1912-2009) har påpeget, viderefører den populære forvalterskabstanke desuden den arrogante forestilling om menneskets magtfulde særstatus, som vi kender fra Bibelen.

For det andet er der mellem få og ingen, der ophæver den udbredte dualisme mellem verden og det guddommelige. Ganske vist er der indtrængende opfordringer til at behandle naturen skånsomt som Guds gode gave, men den betragtes ikke som guddommelig i selv. Dét er kun Gud, og han står fortsat uden for og over verden. Han anses da også fortsat for udpræget universel og kan tilbedes overalt, måske netop fordi han ikke er knyttet til nogen specifik lokalitet eller noget specifikt naturfænomen.

I øvrigt har jeg ikke set tegn på, at de store religioner ikke fortsat betragter deres paradis, himmerige eller gudsrige som væsensforskelligt fra den aktuelle verden. For det tredje er der ingen, der har forkastet blot dele af deres helligskrifter, til trods for den antropocentrisme og dualisme mellem denne verden og det guddommelige, der gennemsyrer langt størstedelen af dem.

Endelig knytter miljøbevidste tilhængere af de store religioner ingen religiøse sanktioner til menneskers massevoldtægt af vild natur eller massemishandling af dyr på moderne landbrugsfabrikker. Med andre ord: De dominerende religioner i dag har – alle økologiske fremskridt til trods – endnu ikke for alvor gjort op med de træk, der efter meget at dømme udgør nogle af de væsentligste mulighedsbetingelser for den globale klimakrise i dag.

Spørgsmålet er da også, om det kan lade sig gøre uden at ændre religionerne til grunden? Indtil videre synes de store religioner i højere grad at være en del af klimaproblemerne end løsningen af dem. Under alle vilkår findes der allerede i dag religioner, der opfatter naturen som hellig, i lighed med de verdenspositive religionsformer, som vi kender fra ældgamle jæger-samler- og agerbrugskulturer.

Opfattelsen er især kendetegnende for følgende: En stor del af verdens tilbageværende indfødte folkeslag; nyhedenske religioner, der skønnes at være blandt de hurtigst voksende religiøse bevægelser i dag, f.eks. asatro, wicca og druider; den biocentriske dybdeøkologi, der allerede har inspireret talrige miljøaktivister verden over.

Generelt findes i dag mange naturspirituelle, der opfatter naturen som hellig og tillægger den selvstændig værdi: Lige fra gaianister, miljøaktivister, bjergklatrere, økofeminister, satanister og healere til soul-surfere, ayahuasca-drikkere, biodynamikere, havedyrkere, jægere og neoshamaner.

Mange forholder sig kritiske til de herskende religioner og ville givetvis kunne tilslutte sig disse ord af den navnkundige miljøanarkist og forfatter Edward Abbey (1927-1989):

”Dengang vi tog guderne ud af naturen, ud af bjergene og skovene omkring os og lavede alle disse små guder om til en stor gud i himlen et eller andet sted i det ydre rum, så begyndte menneskene, især europæerne, at rette deres opmærksomhed mod transcendente værdier, en transcendent guddom, der førte til en tilsvarende foragt for naturen og den verden, der giver os mad og underhold. (…) Enten er alt guddommeligt, eller intet er. Alt har del i den universelle guddommelighed – skorpionen og skovhamsteren, skarabæen og tissemyren. Selv mennesker. Alt eller intet.” [iii]

Om 2. aksetid rent faktisk vil få lige så stor betydning som 1. aksetid – blot med et modsat syn på verden – er det naturligvis for tidligt at sige noget om. Det må de kommende århundreder eller årtusinder vise. Men forværres den globale klimakrise markant – og det er der afgjort risiko for – så kan det ikke udelukkes, at grøn religion kommer til at dominere billedet i fremtiden, ja, medvirke til, at der overhovedet vil være en fremtid. I så fald befinder vi os i dag i begyndelsen af en grøn revolution af verdens religioner.

Relatert

Gi naturen rettigheter

Religion i sivilisasjonens undergang

Religion i sivilisasjonens undergang II – et optimistisk scenario

Naturen er hellig

Etter dypøkologi – den tredje bevegelse

Dypøkologien redux

For hundre år sidan stod det britiske Imperiet på høgda av si makt. Imperiet hadde akkurat vunne første verdskrig, og hadde millionar under våpen. Den nye alliansen med USA sikra ryggdekning, og vilkåra for fred kunne dikterast til Tyskland og andre nasjonar som våga utfordra britisk makt. På akkurat dette tidspunktet i historia byrja opprøret som skulle knekka Imperiet.

Av Hans Olav Brendberg, lærar

Mennene i Tipperary hadde skytevåpen og mannsmot, og lite anna. Breen var på rømmen i to og eit halvt år – utan å kunna vita nokon gong kvar han skulle sova neste natt, og med svære pengepremiar hengande over hovudet.

Det byrja midt på den grøne øya som ligg vest for Storbritannia, ved Soloheadbeg ikkje langt frå Tipperary. 21. januar 1919 gjennomførte den irske, republikanske hæren i Tipperary eit overfall på ein sprengstofftransport til steinbrotet i Soloheadbeg. Då politikonstablane som følgde transporten gjorde motstand vart dei skotne. IRA-avdelinga flykta etterpå, og gøymde seg på bygdene rundt.

Dei to som leidde overfallet – Seán Treacy (1895-1920) og Dan Breen (1894-1969) – ønskte å starta ein krig. Månaden før hadde eit valskred forandra det politiske kartet i Irland for alltid. Sinn Fein gjorde reint bord på store delar av øya – på eit program for å la vera å møta i London, men i staden skipa eit irsk parlament – Dáil Éireann. Det nye, irske parlamentet møtte til sitt første møte same dag som Tracy og Breen gjennomførte overfallet ved Soloheadbeg. Dei hadde ikkje spurt nokon i Irish Volunteers om godkjenning, og i etterkant vart åtaket fordømt av alle.

Dei vart fordømt, men dei vart ikkje arrestert. Etter kvart som britiske styresmakter slo ned på Dáil Éireann og gjorde valvinnarane makteslause, snakka revolvermennene i Tipperary det einaste språket som Imperiet forstod. Dei snakka Imperiets eige språk.

Breen var oppvaksen i ei av Imperiets gazastriper. Britisk styre gjorde Irland til ein slum. Oliver Cromwell (1599-1658) ville jaga irske katolikkar «til helvete eller Connaught», og medan dei som stod for koloniregimet på øya forsynte seg av den beste jorda og skumma fløten av det landet produserte, overlevde dei innfødde irane på kanten av sveltihel på det som vart til overs.

Hundre år etter er det mektige, britiske Imperiet eit historisk minne. For Irland var ikkje den einaste gazastripa i Imperiet, og rund omkring på kloden følgde folk med på nyhenda frå den merkelege, og smått utrulege gjenskapinga av ein irsk nasjon som Breens generasjon gjennomførte.

Hungersnauda som halverte folketalet i Irland på 1840-talet var ein menneskeskapt katastrofe, på ei øy som eksporterte korn, mjølkeprodukt og kjøt i stor stil medan millionane svalt. Og Breen fekk som barn med seg ein av dei siste tradisjonelle utkastingane som sette stemninga heile 1800-talet,  der ein eldre slektning vart kasta ut frå sitt vesle bruk for å døy av svolt og kulde i vegkanten.

Kort sagt: Breen hadde orkesterutsikt til kva britisk «makt og ære» var bygt på, og han handla ut frå det han visste. Det einaste problemet han måtte ta stilling til var det eine: Overmakt. Medan britane hadde millionar under våpen og tilgang til alle verdas ressursar, hadde Breen og dei andre friviljuge i den republikanske hæren ikkje eingong sikker tilgang på skytevåpen. Og sidan britane kontrollerte havet kring Irland, var det lite dei kunne gjera med dette. Dei våpna dei trong måtte dei i stor grad gripa ut av hender i britisk teneste.

Den irske frigjeringskrigen hadde fleire faser. Mot slutten kunne eit godt organisert IRA i Cork mobilisera opptil hundre folk i planlagte bakhald, og slå tilbake stor britiske styrkar. Men treningsleirane, disiplinen, etteretningstenesta og dei andre tinga som høyrde til denne avgjerande delen av krigen var framleis noko som høyrde framtida til då Breen og Tracy starta den irske krigen. Mennene i Tipperary hadde skytevåpen og mannsmot, og lite anna. Breen var på rømmen i to og eit halvt år – utan å kunna vita nokon gong kvar han skulle sova neste natt, og med svære pengepremiar hengande over hovudet.

Men sjølv om landsmenne hans kunne vera usamde, og nokre kunne vera rasande på kva IRA held på med, ville svært få gå til politiet og varsla om kvar han var. Og IRAs kampanje var nådelaust retta mot politiet – mot Royal Irish Constabulary som var augo og øyro for britisk makt i Irland. Og når imperiet ønskte å spela grisete mot den republikanske geriljaen, og ta livet av folk utan lov og dom, sa mange konstablar opp i protest.

Utanom dei store verdskrigane var det geriljakrigar av den irske typen som prega førre hundreår, og som førde til at ei mengd nasjonar byrja kasta lenkene av seg. Når ei kalksteinsgrotte blir danna, er det den første millimeteren med sprekk som tek mest tid. Når først vatnet byrjar strøyma går det mykje fortare.

I staden vart dimmiterte britiske soldatar sett inn som spesialstyrke – «Black and Tans» – og freista kvela opprøret med terror og maktbruk. Det førde berre til at folk flokka seg om den republikanske undergrunnshæren, som var dei einaste som kunne tilby ein grad av tryggleik og sjølvrespekt.

Breen og Tracy gjennomførte fleire spektakulære kupp. Republikanske fangar vart frigjort under transport, politistasjonar tømt for våpen. Dei veksla mellom å operera i det heimlege Tipperary og i storbyen Dublin – dit dei søkte i periodar då det vart for heitt heime. Breen var svært rask når det galdt å finna tak i revolveren han bar gøymt i frakkelomma, og det skjedde meir enn ein gong at konstablar på sjekkpunkt fann ut at dei ikkje kjende att Irlands mest ettersøkte mann. Det gjev kanskje ære å døy for Imperiet, men du kunne neppe innkassera dusøren om du freista stogga Breen under slike omstende.

Men du overlever ikkje på rømmen i årevis utan å ha flaksen på di side. Ein seinkveld vart Breen og Tracy sett på ein sein trikk i Dublin av ein av politispionane utan at dei la merke til det, og etterpå skygga spionen dei fram til dekkbustaden. Dei låste seg inn i dekkbustaden utan å varsla huseigaren, som sov i ein annan etasje. Før dei gjekk og la seg, sjekka dei kva som var mogleg fluktveg ut av husets hage. Halvt påkledde, med revolver under hovudputa la dei seg til å sova andføtes i same seng.

Midt på natta var huset omringa av eit par titals soldatar, som tok seg inn i gangen utanfor rommet der Tracy og Breen låg. Dei fekk på seg kleda i all hast, og freista skyta seg ut av omringinga i ly av mørket. Tracy forsvann utan at Breen visste kva som hadde skjedd. Sjølv kom han seg ut bakdøra, gjennom hagen og over gjerdet – og skaut alle som freista hindra flukta. Etterpå henta britane eit titals falne kring huset. I sinne over tapa vart huseigaren vart skoten der og då – utan lov og dom.

Men då Breen sprang igjennom parken like ved var han hardt skadd. Mange kuler hadde gått gjennom kroppen hans, ei av dei gjennom lungene. Og forfølgjarane ville neppe ha problem med å følgja blodspora. Han sprang ned til Tolka, ei av elvane som renn gjennom Dublin. So følgde han elva eit lite stykke, og kryssa henne. Han svima av litt, men då vakna meinte å sjå tre hus nær elva på motsett side. Han satsa på det i midten, greidde å føta seg fram til døra – og banka på.

Ekteparet som opna døra tok han inn, fekk lagt Breen i seng og byrja stogga blødningane. Han trong ikkje forklara noko – dei forstod både kven han var, og kva som hadde skjedd. Mannen i huset sa frå om han vart nøydd til å melda frå til politiet om kva som hadde skjedd. Då protesterte det frå kjøkenet: Kona sa frå at han berre kunne våga å melda Dan Breen til politiet – då kom ho til å melda han til Michael Collins (1890-1922), IRA-kommandanten i Dublin.

Enden på visa var at Breen dagen etter vart smugla med hest og vogn frå huset ved elvesida til sjukehus, der kulene plukka ut av kroppen og den hardt skadde pasienten fekk ro til å gro sår og gjenvinna helsa, pleidd av nonner som ikkje melde frå til politiet. I nabohusa på kvar side av ekteparet som berga Breen var det innkvartert britiske soldatar.

Hundre år etter er det mektige, britiske Imperiet eit historisk minne. For Irland var ikkje den einaste gazastripa i Imperiet, og rund omkring på kloden følgde folk med på nyhenda frå den merkelege, og smått utrulege gjenskapinga av ein irsk nasjon som Breens generasjon gjennomførte. Fleire geriljarørsler følgde i spora etter dei irske pionerane. Når først ideen om at overmakta var uovervinneleg og uunngåeleg var brote, var resten i stor grad eit spørsmål om «prøv og feil».

Utanom dei store verdskrigane var det geriljakrigar av den irske typen som prega førre hundreår, og som førde til at ei mengd nasjonar byrja kasta lenkene av seg. Når ei kalksteinsgrotte blir danna, er det den første millimeteren med sprekk som tek mest tid. Når først vatnet byrjar strøyma går det mykje fortare.

Det visste dei sjølvsagt ikkje, der dei stod og venta i vegkanten ved Soloheadbeg for hundre år sidan. Men dei visste at dei heller ville vera førsteklasses irar en andreklasses engelskmenn, og dei visste at ingen andre enn dei sjølve kunne gjera noko med det. Dei visste ogso overmakta var sopass stor at dei neppe ville overleva krigen dei ønskte å starta. Likevel ønskte dei å setja ei grense for denne makta.

Relatert

Exit Britannia?

Tors ferd til Utgard-Loke

Om begrepet terror

Norsk havørn på den grønne øya – en samtidsfortelling med lykkelig slutt

«Det finnes ingen god løsning for Syria» – intervju med journalistlegenden Robert Fisk

Kan palestinerne «okkupere seg selv»?