En fullspekket økohelg i regi av Slow Food og Øverland Andelslandbruk gikk av stabelen i Bærum nylig. Baking med gamle kornsorter, partering av lam, raw-food, økomarked, foredrag om dokumentert helseeffekter med et økologisk bevisst kosthold, var noe av det som sto på det rikholdige programmet.

Av Oda Omholt og Alexander Viken, redaksjonsmedlemmer KULTURVERK

Under mottoet «fra jord til bord» ville Slow Food Norge i samarbeid med Øverland Andelslandbruk vise i praksis hva en økologisk bevisst matkultur innebærer. Derfor inviterte de medlemmer og ikke-medlemmer til en full helg hvor man både i praksis og teori fikk ta del i de sammenhenger som inngår i prosessen med å få maten på bordet.

Slow Food

Slow Food er et globalt nettverk for lokal i matkultur, kortreist mat, som understreker prinsippet om at mat skal være god, ren og rettferdig. Rettferdig for dyr, for natur, for bonden – og for den som skal spise. Men for Slow Food holder det ikke med at maten er sunn, den skal òg være velsmakende.

-  Slow Food-bevegelsen oppsto i Italia i Piemonte, og har siden spredt seg til å bli en global plattform som fokuserer på lokal matkultur- og tradisjon.  På den måten kan man si at bevegelsen markerer seg mot en global monokultur av industrialisert mat og fast food. Vi er for et mangfold av autentiske og levende matkulturer med utgangspunkt i de områdene vi bor og lever i.  Mat er kultur, identitet, minner, opplevelser og glede, og omfatter mye mer enn bare å bli mett, sier Per Christian Bakken, styreleder i Slow Food Asker og Bærum lokallag.

Tidligere i år har Slow Food Asker og Bærum hatt et økolamprosjekt (GPS-lam fra gård til gryte), hvor man har kunnet kjøpe eget lam, og følge det fra fødsel til matbordet, også på beite med GPS.

-  Vi skal kjenne historien som ligger bak det vi legger på tallerkenen. Først da yter du både dyret og bonden respekt, først når vi kjenner hele prosessen, ja, hele syklusen hvor natur, dyr og menneske inngår, kan vi snakke om en matkultur. Jeg tror nettopp derfor har dette blitt så populært, fordi det gir barnefamilier og andre interesserte som lever i en urban hverdag en unik mulighet til i en å ta del i denne prosessen, og dermed også kanskje bli ennå mer bevisste i sine valg av råvarer og mat, understreker Bakken.

Øverland Andelslandbruk

Øverland Andelslandbruk tilbyr sine andelshavere økologiske grønnsaker i alle sesonger, hvor man òg får muligheten til å ta del i hele prosessen med dyrking av mat, basert på dugnadsånd, læring og felles interesse. Fra Øverland springer og mange andre idealistiske prosjekter, så mange av de tilstedeværende på økohelgen er gjerne andelshavere og medlemmer i minst én øko-organisasjon til. Øverland var de første i Norge til å benytte denne driftsformen som blir stadig mer populær.

Ved å ta i bruk råvarer fra Øverlands jorder og Slow Foods lammeprosjekt, fikk man egenprodusert mat til økohelgen som siden ble foredlet i kursene og servert de fremmøtte under en stor og velsmakende lunsj.

Slow Food stilte med sitt eget lam, Lambert, som nylig ble slaktet på mobilslakteri, som tar hensyn til både dyrevelferd og kvalitet på kjøttet.

Kurshelg

Johan Persbråten, sauebonde i Bærum, var ansvarlig for parteringskurset, hvor de fremmøtte i alle aldre fikk innføring i hensiktsmessig partering, og mange gode historier på kjøpet. Han kunne fortelle om utfordringer med rovdyr som gaupe, og gjeting som han omtalte som «det beste arbeid som finnes». Det sto hverken på innsats- eller lærevilje når kursdeltagerne fikk prøve seg, og de fleste kunne konstatere at det var lettere enn de hadde trodd. Ikke et stykke gikk til spille og for mange var det nok overraskende å se hvor mye mat som finnes i et lam bare man vet å utnytte det rett.

Senere på dagen ble mye av lammekjøttet brukt til et pølsemakerkurs, i regi av Hege von Krogh Weltz. At pølsemaking er en sosial aktvitet, var ikke vanskelig å se på deltagerne som ivrig stappet økopølser i naturtarm.

Raw Food-kurset (råmat, er kanskje et nyord å vurdere?) av SANABONA tilbød en innføring i det å lage desserter og sjokolade med naturens egne sunne råvarer, og med selvsmaking kunne man konstatere at sjokolade og kaker utkonkurrerte sine mer usunne konkurrenter glatt på smak.

Johan Swärd og baking med gamle kornsorter

Johan Swärd, biodynamisk gårdbruker og Nordens fremste ekspert på gamle nordiske kornsorter, var det mange som hadde sett frem imot å møte. Hans kurs i baking med gamle kornsorter var fulltegnet, og i de tre timene kurset varte lot Swärd ikke et minutt gå til spille. Han forklarte med intenst engasjement at baking med eldre kornsorter ikke er en generisk prosess hvor man slavisk kan følge en oppskrift, men at man må forstå kornet og råvarenes egenskaper for slik å få den gode baksten. En bakst som blir av en ganske annen kvalitet enn hurtigvarianten, og i tillegg er langt rikere på næringsstoffer, ikke minst protein.

Økoseminar

Dagen etter var det økoseminar som ble innledet kraftfullt av Jolien Perotti og Hanne Torjusen (forsker ved SIFO på gravide kvinner og effekten av økologisk kosthold) og omhandlet dokumenterte helse- og miljøeffekter av økologisk kosthold.  Åpenbart provosert av VGs påstand om å knuse «mytene» om at økologisk mat er sunn, kunne de dokumentere positive helseeffekter, som sett i sammenheng viste klart fordelene av et giftfritt kosthold både for mennesker og natur.

Debatten gikk livlig og fritt i den fullsatte salen, og foredragsholderne tok seg god tid til å svare på spørsmål underveis.

Siden kunne biodynamisk bonde Eric Brinkhof fortelle om sine erfaringer med birøkt på bienes premisser. Hvor biene behandles som del av et økosystem hvor alle deler henger sammen, i en tid hvor biedøden truer fremtidens landbruk globalt. Hans budskap om at vi skal lytte og lære av naturen, ikke omvendt, gikk tydelig hjem hos tilhørerne.

Etter et økomarked med innlagt lunsj, hvor markens grøde fra kurshelgen ble fortært med synlig og hørbar glede, satte Stephen Barstow fargesterkt punktum for helgen med «Jorden rundt med 80 planter som smaker – Introduksjon til perma-grønnsakshagen med spiselige trær, busker, stauder og klatreplanter».

Øverlandel Økohelg 2012 var et arrangement som klarte den ofte vanskelige øvelsen å omsette teori i praksis, som viste sammenhengene mellom det du spiser i hverdagen, matkulturen og bevissthet og omsorg for naturgrunnlaget. Arrangørene lyktes med å forene matglede med kunnskap, og knuste mytene om at det er vanskelig å være økologisk bevisst i hverdagen. Igjen fikk man slått fast at endring ikke kommer gjennom passiv læring, men gjennom aktiv deltagelse. En helg som dette er en god begynnelse på et sunnere og rikere hverdagsliv og verdt mer enn én gjentagelse.

Slow Food Norge

Øverland Andelslandbruk 

Andelslandbruk i Norge 

Her kan du bestille økologiske gamle kornsorter: http://spesialkorn.no/

Relatert

Fellesskap nytter – Markens grøde kommer ikke fra butikken

SPIS SØRLANDET – et skritt mot en bedre matkultur

Oikos slår hull på påstander om økologisk mat

Bier og blomster, bønder og business…and I think about love

Til matens forsvar – to bøker av Michael Pollan

Jeg har en dragning mot apokalyptisk kunst. Det er en dragning jeg deler med store deler av befolkningen. Ikke noe rart i det, for livet er jo ofte forferdelig, fylt av søppel og ulykke.

«Vi tiltrekkes av apokalyptiske visjoner, fordi undergang gir mening. I en verden fylt med journalister som kryper inn og ut av Tone Damli Aaberges skjød, tilfører lava som strømmer ned fjellsiden en viss form for, la oss kalle det dybde.»

Av Norunn Ottersen Seip, skribent og litteraturviter  

Men heldigvis ikke bare.

Uansett: Ingen av livets ekstatiske/middelmådige/søplete tilstander er fritatt fra lysten etter ødeleggelse, påkallelse av dommedag og fullstendig destruksjon. Eller frykten for det samme.

Undergang er alltid lokkende, om den kommer i form av enorme vannmasser, meteorer fra himmelen, eller dagen vi alle skal dømmes.

Vi tiltrekkes av apokalyptiske visjoner, fordi undergang gir mening. I en verden fylt med journalister som kryper inn og ut av Tone Damli Aaberges skjød, tilfører lava som strømmer ned fjellsiden en viss form for, la oss kalle det dybde.

Å åpne en avis føles for eksempel litt som å bli langsomt kvalt av marshmallows. Og det eneste sosiale medier har tilført verden er en desillusjonerende nivellering av alle autoriteter, der de viser seg å være like dumme som alle oss andre. I en slags samfunnsmessig netthelvete-psykose, begynner vi å føle det meningsløse oppriktig engasjerende.

Det gjør oss apatiske.

Og det er i denne apatien vi finner lengselen etter apokalypsen.

Men den apokalyptiske lengselen er selvsagt ikke begrenset til det antiapatiske begjæret.

Vi fortsetter med et annet aspekt: Apokalyptisk lengsel ligger lagret i hjertene våre. Det estetiske aspektet ved det forferdelige, kan vi ikke underslå. Vi elsker det groteske, og det som er vakkert og grusomt samtidig.

Den estetiske dragningen til det uetiske, er en egenskap vi skammer oss over. Vi har konstruert en litt pussig kultur som tror den har vunnet over naturen. Derfor snakker vi ikke om det. Vi lager kunst (og nyheter! og underholdning!) i stedet. Slik kamuflerer vi det uetiske i det liksometiske.

Et tredje aspekt ved menneskets apokalyptiske lengsel, er den kampgløden levende mennesker innehar (vi er døde uten). Altså vilje-til-liv.

Apokalyptisk kunst trigger denne viljen-til-liv, og det er en fantastisk følelse. Apokalyptisk kunst – og da snakker jeg i særdeleshet om filmer – er overraskende ofte svært positive. Det er her kampgløden kommer inn. Om verden unnslipper katastrofen, eller om den faktisk skjer: Det er positivt vinklet. For i apokalypsen venter vi en ny begynnelse, en ny start. Vi venter at ting skal bli bedre, og at mennesket vil kjempe seg tilbake. Den apokalyptiske eksplosjonen blir i så måte et nytt big bang, et nytt univers, men denne gangen med mennesket i hovedrollen fra første stund.

Men så enkelt er det selvsagt ikke. For apokalyptisk kunst kommer i mange kledninger. Ikke all apokalyptisk kunst er vilje-til-liv i kunstform. En annen variant finner vi i for eksempel Cormac McCarthys The Road (Veien, oversatt av Knut Ofstad).

I motsetning til å trigge vilje-til-liv, er å stave seg gjennom Veien litt som å spise håndfuller med sand. Eller kanskje mer som å lese en depresjon og kjenne de klebrige bokstavene smitte død gjennom fingertuppene dine.

I Veien følger vi en far og sønnen hans etter apokalypsen. De vaser gjennom det døde askelandskapet, med de døde trærne som faller ett etter ett, med de døde menneskene, og de få gjenlevende som spiser hverandre. Eller som forlaget ynder å fremstille det:

«(…) en bok full av ømhet, hengivenhet og noe som likner håp.»

Joda, det er vakker baksideskriving. Vi skjønner at håp selger. I Den guddommelige komedie beskriver Vergil limbo som å være i en tilstand uten håp, men fortsatt leve i lengsel. Det er kanskje en mer passende beskrivelse. For det er ikke noe nytt å starte i McCarthys fremtidsvisjon. Jorden er død, og far og sønn vandrer på liket i dødsrykningene. Det er ikke noe sted å gå, men de går likevel, og de må gjøre grusomme ting.

«Er vi fremdeles de gode menneskene? sa han.

Ja. Vi er fremdeles de gode menneskene.

Og det kommer vi alltid til å være.

Ja. Det kommer vi alltid til å være.

Greit.»

Det er denne kombinasjonen av det som er tomt og inderlig på samme tid, den er nesten ikke til å holde ut.

«Tror du at dine forfedre holder oppsyn med deg? At de tar mål av deg og fører deg inn i regnskapsboken? Måler deg mot hva? Det finnes intet regnskap og dine forfedre er døde og begravet.»

Boken i seg selv er skjelvende og fæl, men i sitatet over skimter vi den stoiske holdning. Vi fortsetter å vandre, også inn i tomheten.

For hvordan møter vi mennesker apokalypsen? Vi vender oss til en helt annen bok, nemlig «Mennesket og teknikken» (Der Mensch und die Teknik) av Oswald Spengler -  her ser vi det heroiske møtet med virkelig undergang (min oversettelse):

«Slik vi står til ansikt med denne skjebne, er det kun en verdensanskuelse som er oss verdig, denne som allerede er blitt oss fortalt som Akillevs valg: Bedre et kort liv fylt av brave gjerninger og ære, enn et langt liv uten innhold. (…)

Vi er født inn i denne tiden og vi har intet annet valg enn modig å følge veien til dens ugjenkallelige slutt. Det finnes ingen annen vei. Vår plikt er å holde fast ved denne tapte posisjon, uten håp, uten redning, lik den romerske soldat hvis knokler ble funnet foran en av dørene i Pompeii, soldaten som under utbruddet i Vesuvius døde på sin post, fordi ingen tenkte på å avløse ham. Det er storhet. Det er hva det betyr å være skåret av skikkelig materiale. Den ærefulle slutten er den ene tingen som ikke kan fratas et menneske.»

Og dette er kanskje den vakreste apokalyptiske visjonen, for det er viljen-til-liv uten frykt for døden.

Relatert

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Beretningen om et varslet sammenbrudd

De briljante – Ayn Rand og korstoget mot medlidenheten

Om åndsdverger og det grimbergske

Sex som dogme

I dag, 28. november, er det 200 år siden den norske komponisten Ludvig Mathias Lindeman ble født. Lindeman, født i Trondheim, var en meget allsidig musiker som i tillegg til å være en av datidens fremste organister og komponister, jobbet iherdig med å ivareta norske folkemusikktradisjoner. Mange av disse samlingene, også kjent som ”Fjeldmelodiene”, inneholder viser som er ment for særnorske instrumenter som bukkehorn og langleik. Mange av melodiene ble senere tatt opp og brukt av mer kjente komponister som Johan Svendsen og Edvard Grieg. Lindemans sanger utgjorde en av bærebjelkene til de gamle skolesangbøkene og koralboken, og kan i så måte ses på som en ekte norsk nasjons- og identitetsbygger.

Selv om Lindemans navn ofte forblir ukjent for folk flest, og sjelden tas opp når det snakkes om vår felles norske musikk- og kulturarv, er hans komposisjoner noe vi alle kjenner til. Han har tett opptil 40 bidrag i norsk salmebok, og viser som ”Påskemorgen slukker sorgen” og ”Et barn er født i Betlehem” er noe vi alle kan relatere oss til. Han satte også melodier til kjente norske dikt, og er mannen bak sanger som ”Mellom bakkar og berg” og ”No livnar det i lundar”. Ta derfor et lite avbrekk denne dagen, og minnes en jordnær og viktig komponist nå i førjôlstida, som ellers preges av så mye ståk og glitter, ved å lytte til noen av sangene under.

Av Ivar Sagbakken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Millom bakkar og berg

Millom bakkar og berg ut med havet
heve nordmannen fenget sin heim,
der han sjølv heve tufterna gravet
og sett sjølv sine hus uppå deim.

Han såg ut på dei steinutte strender
det var ingen, som der hadde bygt.
“Lat oss rydja og bygja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt”.

Han såg ut på det bårutte havet;
der var ruskutt å leggja ut på;
men der leikade fisk ned i kavet,
og den leiken den vilde han sjå.

Fram på vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liderna grønka som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når næter er ljosa som dagar,
kann han ingenstad vænare sjå.

Tekst: Ivar Aasen

Millom Bakkar og berg

Millom Bakkar og berg i Storms nytolkning

Bygget på Sten. fuge over Lindemanns kjente tema 

Relatert 

Mann og Natur: Fjellet

Sommernattas symfoni

Essay: Einherjer

Over halvparten av maten i Russland er produsert økologisk ved at millioner av familier dyrker sine egne jordlapper på fritiden. Den russiske staten gir bort slike jordstykker gratis til ikke-kommersielle dyrkningsformål. For det russiske folks del er dette en anskaffelse av sunn mat, og en kultur i seg selv bestående av utstrakte byttenettverk for fersk mat og en familievennlig livsstil (Kins’ domains – slektsdomener). Denne selvbergingen har også en åndelig side inspirert av bokserien om naturmennesket Anastasia som holder til i de sibirske skoger.

Av René J. Bakke, redaksjonsmedlem KULTURVERK (les gjerne hans eventyrlige beretning Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester)

Allerede i 1999 produserte 35 millioner familiedrevne jordstykker 90% av landets poteter, 77% av grønnsakene, 87% av frukten, 59% av kjøttet og 49% av melken. Dette innbefattet altså 105 millioner mennesker eller 71% av landets befolkning som dyrket økologisk mat til eget bruk. Disse tallene har nok pekt oppover siden den gangen. Bare i Moskva-regionen er det i dag 1 million slike jordstykker (dachas). Den russiske staten gir bort slike jordstykker som ikke kan selges men går videre i arv. En slik dacha kan variere i størrelse men er stor nok til å i hovedsak fø en familie og produsere et overskudd som delvis lagres, men som også i veldig stor grad gis bort i utstrakte nettverk som alltid har en sirkulasjon av fersk mat. Produksjonen er ikke-kommersiell og derfor fritatt for skattelegging.

Fra mai til september hvert år pendler familiene ut i helgene og tilbringer sommerferiene på sine dahcas for å besørge sunn føde og samtidig spe på familieøkonomien i betydelig grad. De dyrker spesielt poteter som regnes som for viktige til at de kan overlates til kommersiell dyrkning, men de dyrker også rikelig med gulerøtter, løk, slangeagurk, hvitløk, rødbeter, tomater, squash, redikker og eventuelle urter. Også frukttrær og bærbusker plantes ut i rikt monn og høstes, slik at man i virkeligheten har skapt det man vil kalle permakultur. Det er vanlig å ha mer enn seks typer frukt og bær som for eksempel rips, epler, bringebær, stikkelsbær, plommer, jordbær og pærer.

Livet på dachaene er sementert i russisk levekultur, som basis for familieliv og oppvekst. Når familien er på dachaen er det slutt på sløving foran TVn, krangling, mas og sentrering rundt smale egosentriske perspektiver. Der finner alle noe å ta seg til etter eget hjerte; far snekrer på boligen og mor luker i grønnsakene, mens ungene og bikkjene springer fritt rundt og finner sammen med andre barn i dacha-nabolaget. Barna får leke og vokse i frihet og nærhet til natur, og man sier derfor at man også dyrker barn i dachaene. Kveldene og nettene tilbringes i fellesskap i familiens lille hytte uten telefon eller innlagt vann.

Jord og åndelighet med Anastasia

Jord er hellig for russerne. Forholdet mellom menneske og jord er hellig og åndelig. Dette er en arv fra hedensk tid i Russland som har overlevd i jordbruket. Derfor regnes arbeidet med jorda som mer enn bare et stykke fysisk arbeid. Det er i seg selv sunt og styrkende for sjelen og helbredende for kropp og sinn.

I de senere årene har denne åndeligheten fått et oppsving gjennom utgivelsen av bokserien The Ringing Cedars, av Vladimir Megré. En russisk kvinne ved navn Anastasia vokste opp i de sibirske skoger i nær kontakt med ville dyr og natur, og ingen sivilisatorisk påvirkning overhodet som for eksempel skolegang og det å kunne lese og skrive. Med en åndelig naturforståelse viser hun en dypere forståelse av verdens problemer, og gir råd og praktisk veiledning til menneskeheten framover for å skape en bedre verden. Ingen forlag ville utgi den første boka, så forfatteren stilte seg opp på gata og solgte stabler av den. Per i dag har 10 millioner bøker blitt solgt i Russland som et rent undergrunnsfenomen, og bokserien er nå oversatt til over 20 språk.

Anastasias åndelighet står i direkte forbindelse til forfedrenes levemåte tusener av år tilbake i tid, og hun innvier oss i hva dyssene ble brukt til. Dyssene som også finnes i Sør-Skandinavia og en gang sto her i titusentall. Hun forteller og viser oss, hvordan verden siden den gang har blitt som den har blitt med sine problemer og naturfiendtlighet. For flere tusen år siden ble det født en rekke mennesker som ikke klarte å spille på lag med naturen. Disse menneskene fant derfor på stadig mer teknisk finurlige løsninger for å kunne overleve. De valgte å dominere naturen og andre mennesker og skapte hierarkiske dogmefylte samfunnsformer som siden har spredd seg til hele verden, og dette er verden slik vi kjenner den i dag. Kjennetegnet for slike samfunn er at de må ha dogmer for å fraholde folk i å oppdage den indre sannhet, men dermed kollapser også disse samfunnene med jevne mellomrom fordi dogmene før eller siden vil rives ned.

Anastasias misjon er at vi skal bli Menneske igjen med stor M, at vi skal lære å ta i bruk vår fulle kapasitet igjen. Hun gir veiledning og fullt brukbare praktiske råd for alt fra barneoppdragelse til skoler og jordbruk. Det viktigste nå er å skape seg sitt eget familieparadis på 10 mål land hvor man dyrker med permakultur, og vier landet til familien i generasjonene som kommer. Vi skaper vårt eget Moderland som Anastasia sier. Ved å gjøre dette frikobler man seg fra det hierarkibaserte systemet og danner et uangripelig Space of Love som vi kan finne trygghet i og møte verden ut i fra. Vi lærer kjærlighet til oss selv og jorda, og kommer i harmoni med universets lover. Vi, Mennesket, vil med 10 mål ættejord til hver av oss igjen lære oss å skape i kjærlighet og komme i gode forhold med hverandre og naturen.

I Russland har denne bokserien med disse tankene satt sitt kulturelle avtrykk.  Helt opp på regjeringsnivå hører man om Anastasia fordi folk ikke slutter å sende brev med påvirkning av Anastasias perspektiver. Bøkene har vært omtalt på TV og i aviser. Det skrives sanger og dikt om henne. Forfatteren Vladimir Megré telte for noen år siden opp 40 000 takkebrev, og like mange mennesker har snudd helt om på livene sine etter å ha lest bøkene. Det finnes nå lokallag over hele Russland som ønsker å skape etter Anastasias anvisninger. I år 2004 telte man 150 nye økolandsbyer som hadde oppstått etter hennes tanker. Mange av familiene bruker nå aktivt sine dachas som en måte å løse verdensproblemene på ved gi barna åndelig egenerfaring i det å ta vare på natur, jord og Moderland, inspirert av Anastasia.

Noe for Norge?

Det er ikke mer enn 50 år siden at vi kunne finne folk i Norge som holdt på med selvberging tilsvarende det russerne driver med i dag. Til og med i sentrale industrialiserte strøk på Østlandet fantes det folk som drev med selvberging i tillegg til å fungere på en moderne arbeidsplass med moderne arbeidstider i byens sentrum. Det man trengte var en jordfreser og villigheten til å ta i bruk lørdag og søndag til noe fornuftig, og slik var hele familier selvforsynte med poteter, grønnsaker og frukt og bær. Det er godt å vite når vi vet at dette behovet vil en gang i framtiden oppstå igjen samtidig med at vi lever i et teknologisk samfunn. Det er nok heller ingen dum idé å begynne med det allerede i dag.

I dag er tilstanden for Norge slik at vi har skapt et komplekst system bestående av politikere, Mattilsynet, supermarkeder og kapitalens drivkraft i det å produsere mat. Alt dette for å håndtere noe som i utgangspunktet er så enkelt at det ikke trengs noe system for å håndtere det. Formålet å produsere mat har blitt borte når det som legges i bunnlinja til syvende og sist er pengefortjenesten, og alle de involverte jobber i virkeligheten med å vedlikeholde systemene i stedet for å produsere mat. Med en slik bunnlinje uteblir den uttalte hensikten med det hele, som var å gi folk sunn og god mat.

Det kan nevnes at Anastasia allerede har nådd det norske regjeringskontor. En norsk familiemor har sendt sitt brev til den norske statsministeren med inspirasjon fra bokserien:

(…) « Jeg skal fortelle deg hva jeg ønsker meg. Jeg ønsker å tilbringe dagen sammen med barna mine. Ikke bare to timer mellom kl 17 og leggetid hver ettermiddag.. Jeg ønsker å ha tid og overskudd til å være en god mor, kunne prate om de viktige tingene i livet, få muligheten til å påvirke deres valg. Jeg ønsker å leve uten å drukne i regninger. Regninger som gjør det umulig å jobbe mindre enn 7 timer pr dag.. Jeg ønsker å verne om den verdifulle dagen min. Jeg ønsker å bruke minimalt med tid på en runddans av selvopprettholdende samfunnsrutiner. Jeg ønsker å bruke mest mulig tid på å være lykkelig, kreativ og nær andre mennesker! Hvordan kan Norge legge til rette for disse ønskene? Det lurer jeg på…»

Du kan lese hele brevet her

Les om grunnprinsippene for selvforsynte Kin’s domains/Slektsdomener (familiefellesskap) 

Relatert 

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Helg på Fokhol gård – Nordisk biodynamisk forum 2012

Satoyama: Japans hemmelige skog – NRK dokumentar

Agrarrebellen Sepp Holzer

Slåttekurs på Ryghsetra – Bevaring av biologisk mangfold og kulturlandskap i praksis

Syvende og nest siste del av en reise fra sør til nord. Gjennom Sør-Amerika, USA, Canada, Europa til reisens slutt Nordkapp, tar den selverklærte vagabonden og dikteren Arne R. Pettersen og hans livsledsager Cosima J. Barwitzky oss med på en indre såvel som ytre reise på langs av jordkloden. I denne delen sykler de rundt Island og dykker ned i sagaene, Snorre og den veldige naturrikdom.  (første reisebrev , andre reisebrev , tredje reisebrev, fjerde reisebrev, femte reisbrev sjette reisebrev).

Av Arne R. Pettersen (se kommentaren Elsk jorden av hele ditt hjerte angående naturvern i Morgenbladet), bilder Cosima J. Barwitzky 

Om Islands litterære utbrudd

En mann kommer seilende mot Islands vindblåste kyster, det er Ingolv Arnarson, den første landnåmsmannen. Landet bygges, i år 1000 vedtar alltinget kristendommen, det åpnes opp for den latinske skriftkulturen, for boklig lærdom. Ingen vet det der og da, men en verdenslitteratur er i emning, utbruddet kommer på det urolige 1200-tallet.

Islendingesagaene og samtidssagaene er to av fruktene fra dette litterære utbruddet. De førstnevntes sagaenes blikk fokuserer på tiden fra landnåmet og frem til 1030. Handlingen tar til i Norge, så følger oppbrudd og reise til Island og en avslutning som gjerne peker hen mot religionsskiftet. Maktene som rår er de hedenske gudene, og skjebnen. Heltene, de sterke individene er sentrale. Og heltene dør med et kvad om munnen, de uttrykker og utfolder seg i et samfunn hvor ære og skam utgjør handlingsrommet, og er bestemmende for ettermælet.

Her er Soga om Gisle Sursson et vidunderlig eksempel, en slik tett og konsentrert fortelling, dirrende i sin handling, tragisk og vakker, kanskje den flotteste av islendingesagaene. Eller? Vel, den bør nok dele førsteplassen med Njålssoga og Egilssoga. Og spesielt sistnevnte saga er et fyrverkeri av kompleksitet. Egil Skallagrimsson, høvding og skald, stridig, stolt og voldsom. Og samtidig svak, maktesløs, nedbrutt av sorg. Skalden som vekkes til live igjen ved å skrive om sin sorg etter tapet av sønnen, og som frir seg fra dødsdom, tilfangetatt av Eirik Blodøks og dronning Gunnhild, ved diktet Hovudlausn. Kunsten overvinner døden; livreddende diktning.

I samtidssagaene er blikket rettet mot tiden fra 1100 til om lag 1330. Vi er altså i kristen tid. Det legges vekt på kristen moral og etikk, de gode handlinger til samfunnets beste, en bevegelse fra fri og uhemmet individualisme til en besinnelse overfor kollektivet. Skildringene er detaljerte, og personene kan dø med en bønn og en prestelig velsignelse, uten kamp.

Og Snorre, den grådige og maktbegjærlige Snorre, den lærde. Forfatteren av Heimskringla, kongesagaene, dette makeløse verket, denne vidunderlige gave til norsk kultur. Men ikke nok med det, hans store poetikk, Edda, er et fyrtårn i det mytologiske landskapet, en Mimes kilde for kunnskap om den norrøne mytologien. Det er unikt i europeisk målestokk, for ingen annen europeisk førkristen religion foreligger det et slikt verk. Men nå betyr nødvendigvis ikke dette at vi har tilgang til en ren og opphavelig versjon av norrøn mytologi eller religion gjennom Snorres verk, eller at Snorre gir oss den endelige sannheten om denne mytologien. Snorre har gjort sitt eget utvalg. Og han var dessuten ingen hedning, han var en kristen mann som skrev sine skrifter på 1200-tallet, to hundre år etter at hedendommen, i ryggtak med kristendommens maktmenn, måtte se seg overvunnet. Allikevel har han overlevert oss en skattkiste. Det er bare å bøye seg i takknemlighet.

Professor Asbjørn Aarnes argumenterer for øvrig for at Snorres Edda, på grunn av sin betydning for romantikken, kan betraktes som en av hjørnestenene under moderne vestlig bokkultur, på linje med de to andre hovedkildene, Det gamle testamentet og Homers verk.

Egil Skallagrimsson – foto: Brynjar Agustsson

Fra notatbøkene

Dag 256, 20. august.

Det er aldeles praktfull sykling. Snæfellsjøkull står i hvit brann, en røff, voldsom isflamme mot den blå himmelen. Det er fosser og grønne lier og fjell med farger som minner om Andes, det er lavalandskap og gress så saftig at jeg vil ned på kne og beite. Og vi tar inn på grusveien som snor seg opp mot breen, og som stuper ned til Olafsvik på andre siden. Det er fantastisk bratt. Det blir vakrere og vakrere. Snøen, breen, fjellene i sine mange farger, utsikten mot havet, himmelen, den store horisonten. Og stillheten. Velsignet være du, stillhet. Nå tar du kvelden til deg, nå stryker du alt rent og rolig, nå lar du alle ting skinne fra dypenes dyp. Velsignet være du, stillhet, og velsignet være denne verdens skjønnhet. Her slår vi opp vårt telt, her under breen, her hvor vi har utsyn til havet i både sør og nord, her hvor en liten fugl synger kvelden inn. Hvem er du, Fugl? Hvem er du som kan synge slik? Og hva synger du for, fugl? Og se himmelen! Se denne kveldsfargen! I alt dette står vårt telt, i alt dette er vi mennesker, to mennesker. I denne verdens skjønnhet. Men hvorfor smelter du slik, Jøkull? Du gråter jo bort. Hva er din sorg, Jøkull? Er du trett av deg selv, eller er du i hendene på krefter du ikke kan forsvare deg mot? Du dør så hastig, du dør i denne kvelden, i denne natten som brer seg så umåtelig stor over oss. Hør! Det er som om det synger i fjellene, en sang om skapelse, en sang om evige fødsler, langsomme fødsler som føder seg inn i alt, gjennom alt, en fødselstone i denne natten, fra himmelen, fra fjellene, et smerteskrik som synger om verdens skjønnhet, en skapelse som gir seg selv, et uendelig offer som gjennomlyser alle ting, som sier: jeg er til deg.

Dag 259, 23. august

Det er morgen på Eirikstadir, her hvor Eirik Raude levde noen år og Leif ble født. Vi sitter og drikker kaffe med guiden, en kraftig og artig kar i slutten av tretti årene, sauebonde, og skilt, som alle vi møter her på Island er. Han kjeder seg nå på tampen av turistsesongen, få mennesker kommer innom.

- Islendingen er så jævlig dum, sier han, – vi er godt utdannet men jævlig dumme. Bare se hvordan vi mistet alt vett så fort vi fikk litt penger mellom hendene, lånte penger. Vi løp som en sløv lemenflokk mot stupet. Vi trodde vi var verdensmestere, verdensherskere.

- Det er fjerde gang jeg sykler her på øyen, sier jeg, – og jeg opplever at samfunnet, menneskene er blitt mer kravstore, bortskjemte, kaldere relasjoner, en tydeligere aggresjon, og at også islendingen har solgt sin sjel, sin stemme til Den store økonomien.

- Det kan vel være sant for Reykjavik, men folk ute i bygdene har et fastere grep om seg selv, de er bedre jordet og flakser ikke så lett av gårde selv om det glitrer og skinner i mynt, sier han. – Men vi er et lukket folk, vi er vendt inn mot vår egen historie av kulde og slit og ensomhet, og husk en ting, det viktigste av alt: gift deg aldri med en islandsk kjerring, aldri!

Han ler og skjenker oss mer kaffe.

Det blåser aldeles jævlig ute. Strøk av blå himmel, litt sol, store, tunge skyer.

Vi snakker videre om håndball, om fiske og gårdsbruk, og om Grettir den sterke. Han mener det er for mye troll og overnaturlig tull i den sagaen. Jeg innvender at man kan se Grettirs kamp mot troll og giganter som en kamp mot hans’skygger’, hans demoner, indre demoner. Og når Grettir dukker ned i fossen og til bunns i dypet og går inn i en hule og dreper trollet der – er ikke det et klassisk bilde på en konfrontasjon med det ubevisste, det mørke? Og det er jo fascinerende med Grettir at han vedkjenner seg sin ensomhet, vedkjenner seg sin mørkeredsel. Han fremstår rett og slett som en meget interessant skikkelse. Eller er det slik at jeg leser sagaen med for moderne briller? Men her kuttes vår samtale, to taxibusser med turister er ankommet, han må jobbe.

Vi sykler inn i vinden, inn i den iskalde, harde vinden. Vi sykler opp Laxardalur og over Laxardalsheidi, en tretti kilometer lang oppoverbakke. Det blir kaldere og kaldere, det er vindblåste vidder, gresstuster og stein. Vi sykler ned til ringveien, vei nummer 1, hutrer oss inn på bensinstasjonen og cafeen der, lemper i oss varm mat og varm drikke.

Det mørkner, det trekker opp til regn.

Vi slår opp teltet i lyngen noen meter fra veien. Fy faen så kaldt det er. Vi lengter inn, til en vedovn, til stoler, til seng og dyne.

Dag 266, 30. august.

Det er frost i gresset og en strålende morgen her ved Godafoss, vindstille, en høy og ren blå himmel, skinnende hvite fjell, nysnø; jeg står i solen med en bevrende, syngende vårklang i meg, ja, vårklang, den gamle og gode og sterke lengselen min har reist seg som en uovervinnelig ereksjon i mitt indre – og dette er en sykkeldag i verdensklasse: de intenst snøskinnende fjellene, de veldige horisontene, elvene, de rene elvene og bekkene, fantastiske Myvatn, lava og sandfarger, en putrende og kokende jord etter Reykjahlid; jordens luftehull, røyk og svovellukt – og det store landskapet som åpner seg igjen, det befruktende utsynet mot Herdubreid, seksten hundre og åtti to meter høy, kledd i hvitt, kjegleformet, åh, denne livgivende skinnende snøen, denne asketiske renheten, dette jaet i hjertet, dette jaet til livet, dette hete jaet til å sykle og reise; jeg er ung og udødelig, jeg vil pare meg med jorden, jeg vil ha en sønn som heter Bekk, en datter som heter Blomst…men bli ikke sjalu, Baby, jeg elsker deg også, men mitt hjerte er så stort i dag, det elsker seg utover alle grenser…jeg blir så voldsom, jeg kan ikke hjelpe for det, det er livet som sønderriver meg, jeg sprenges, jeg uttømmes, av liv, av liv og lengsler…

Jeg svimer av inn i søvnen, utslitt av skjønnhet.

Dag 270, 3. september.

Det regner voldsomt, det blåser voldsomt, vi sykler den lange og bratte stigningen opp mot Fjardarheidi. Det er et helvetes vær her oppe, og en tykk, tett tåke. Vi tråkker på det vi klarer, nedover nå, mot Seydisfjørdur, inn på en cafe; vi renner inn på cafeen, vi strømmer plaskende inn, varmer oss, tiner frosne hender, skifter til tørre klær, ser ut på de tomme gatene, vinden, det er storm, en knakende, kraftfull storm.

Det er to dager til fergen går, fergen til Danmark. Og jeg har en av mine ’gnostiske’ dager i dag. Jeg kjenner kvalme og vemmelse over å være i verden, være kropp, kledd i kropp. Som om jeg ikke er noe annet enn et kloakksystem i denne veldige biologiske fabrikken som heter livet, livet på jorden. Som om min kropp er åstedet for en sult, en biologisk sult, som eter og eter seg selv, som om den formerer seg til mer og større sult gjennom min kropp.

Mitt liv, spent ut i de polære ytterpunktene mellom skjønnhet og vemmelse, enten varm eller kald, sjelden eller aldri lunken. Og i denne ’gnostiske’ vemmelsen ser jeg hvor oppskrytt det å reise er, hvor oppskrytt livet er; ikke noe annet enn en snedig forførelse, en grådig forførelse som nyter seg selv, som nyter selve forførelsen, makten i det å forføre, som blinder oss, som lar oss tro at vi lever et liv i frihet, fri vilje, valg.

Teltet på jorden, to mennesker i teltet, vår pust, våre hender, vårt øyeblikk i verden.

Du er her, Cosima. Jeg er her. Jeg er så glad for at du er her, at vi er sammen.

Første reisebrev , andre reisebrev , tredje reisebrev, fjerde reisebrev, 

femte reisebrev sjette reisebrev

Relatert

Sagaen om Kormak – en fortelling om kjærlighet og krig

Island, blikk på kriseøya og gulløya

HEILD – en islandsk film om helheten kultur og natur

Heimskringla.no – Verdens største ressurs for norrøne tekster

Draumeland – Fornybar energi som mareritt

[...]

It was one of those days when it’s a minute away from snowing and there’s this electricity in the air, you can almost hear it. Right? And this bag was just dancing with me. Like a little kid begging me to play with it. For fifteen minutes. That’s the day I realized that there was this entire life behind things, and this incredibly benevolent force that wanted me to know there was no reason to be afraid, ever. Video’s a poor excuse, I know. But it helps me remember… I need to remember… Sometimes there’s so much beauty in the world, I feel like I can’t take it, and my heart is just going to cave in.

Relatert

Himmelstrevende søppel – Autechre – Garbage

Avisene skrev idag 21.12.2012 med barnlig lyst at dommedagen er avblåst, og de har alleles rett. Så lett slipper mennesket ikke unna. Solen har snudd, men hvorvidt vi imøteser lysere eller mørkere tider beror på øyet som ser og hvordan det ser. Dommedag er uansett mer tilstedeværende enn du aner.  

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Ragnarok, undergang, apokalypse, endetid, uhellsvangert barn har mange navn. Enhver åndsretning med respekt for seg selv har sin eskatologi, selv den sekulariserte gudløse humanismen har sin variant.  Jeg har selv skrevet om kollaps og apokalypse, om undergangen som venter for samtidssivilisasjonen om den ikke fundamentalt endrer sine forutsetninger, og er ikke alene om mine betraktninger. Men hvor mange lytter?  Idet det gigantiske forbruksmaskineriet settes i gang julen 2012, et forbruksmaskineri og billionstort gigantkonsum aldri har sett maken til tidligere, trekker de aller fleste på skulderen av enhver formaning.  Ikke fordi de mener at de handler rett, fremtidsoptimismen er nemlig en sjelden overtro selv i disse dager. Men fordi de ganske enkelt ikke orker å bry seg, det har alltid vært lettere for de fleste å drive medstrøms, gjøre likt, tenke likt, være like.  En omstilling betyr usikkerhet, sosial usikkerhet, økonomisk usikkerhet paret med en solid dose avmakt, det nytter ikke, fremtiden er fordømt.

Jeg kan si, skrike, skrive, kort, høyt, langt om fordelene ved å endre seg mot en levemåte i økologiske balanse med naturgrunnlaget. Fordeler som, avtegner seg både rent egoistisk og sosialt, økologisk, kulturelt og i det lange løp, økonomisk, men aller mest menneskelig, en del vil lytte interessert, spesielt til elendighetsbeskrivelsene, for fornemmelsen av dem bærer de fleste på allerede instinktivt, og de koster ingen ting. Mn muligheten, mulighetene til endringer og alternativer får mange til å bli sløvet i blikket, det som fordrer, det som kan gjøres, er slitsomt, utidig og plagsomt. Det kan gi en følelse av personlig ansvar, plikt, samvittighet og det som verre er. Profeten er i sin samtid en utstøtt, derfor er han profet og ikke historiker.

(…) «I landet Kaos skrev de små bjørnene menneskenes historie. Det var heroiske epos om den hvite manns byrde og flid, gudfryktighet og stolt krigshistorie. Men virkeligheten viste seg å romme kjettere og kjetterske tanker, som nektet å la seg kue av systematisk undertrykking og vold. Det var i 1973 den siste boken i det som blir trilogien Bestialitetens historie [i]ble publisert, hvor Jens Bjørneboes hovedperson, en rettstjener, går systematisk til verks, gjennom sine såkalte protokoller, for å avsløre verdens egentlige vesen. De små bjørnene beskrives nærmest som å være i en tilstand som kan karakteriseres som våken bevisstløshet. Det er derfor rettstjeneren jobber så intenst med sine mange protokoller, sine bøker, viet ulike skyggesider av menneskehistorien, for å korrigere verdensbildet. Og for å bygge en ny visjon» innleder Andrew P. Kroglund sitt essay «Fornektelsens historie» med.

Å peke på fortiden, forsøke å sammenfatte de komplekse årsakssammenhengene som driver hele det menneskelige rabalderet fremover, er en vanskelig øvelse med stort potensial for læringsutbytte utbetalt i livsvisdom. Men det å se de dominerende krefter i samtiden, syntetisere og prognostisere disse for å anskueliggjøre meget mulige utfall av veien mennesket trår og går på nå, er ingen umulighet og har blitt gjort til alle tider, uten at samtiden har lyttet.

Mennesket er i seg selv og i små flokker veldig fleksibelt og tilpasningsdyktig til skiftende omstendigheter i den grad de selv har kontroll og ansvar for sine ressurstilganger, sin overlevelse, sitt territorium og opprettholdelse som samfunn og kultur. Men i det mennesket blir en del av den store flokken, samfunnet, nasjonen, staten sivilisasjonen, hvor ansvaret og plikten er tatt fra henne og de primære avhengighetene tilsløres, maskeres og transformeres blir det prisgitt krefter som tilsynelatende står utenfor en selv, en avmaktens determinisme, hvor ens eget mindreverd i den store sammenheng blir en nihilistisk selvoppfyllende profeti. Det går til helvete, uansett. Å ja, selvfølgelig gjør det dét, når de fleste tror det og nærmest ingen gjør noe med det, det er enkel matematikk. Fornektelse. «Never underestimate the power of denial» sier the boy aloof, Ricky Fitts i filmen American Beauty.

Men ,mennesket venter på messiansk straffedom, de vet at de har tråkket over, at den grenseløse uansvarligheten har sin pris, de er bare ikke rede for å betale den, og overlater regningen til en udefinert fremtid, generation ex, de som blir overlatt alt som kunne vært, men som ikke er lenger, grunnet at vi ga faen og tenkte på oss selv, og knapt det.

Det virker mer forlokkende med Guds straffedom eller konvergerende katastrofer som inntreffer på en og samme tid, tabula rasa, slik at vi kan begynne med ren tallerken, blanke ark og fargeløse fargestifter. Harmageddon. Men det er ikke slik sivilisasjoner går under i historien, det skjer rykkvis, gjennom hybris, fremgang, nytelsessyke, selvgodhet, sammenbrudd, frustrasjon, åndsforlatthet, materialtretthet, livstretthet, før vi vandrer mot den nihilistiske sonen, linjen, som fremtiden kanskje klarer å krysse til et sted bortenfor med fremtidstro, men vi som er i samtiden ubehjelpelig aldri vil klare å nå. Overgangen, broen til en mulig fremtid er en lang vei å gå og fordrer at vår egne samtids paradigmer blir glemt, som historie, en epoke som støver ned mellom permer, i allmenn glemsel, for vår tid er ikke noe å huske, mennesket lærer aldri av historien fordi de prøver å forandre den.

Vi kjæler med undergangen som underholdning, som teater, tidtrøyte, små og store katastrofer, krig, uår som Norunn Ottersen Seip skrev så bittersøtt treffende i sitt essay «Underholdning i undergangen»:

«Undergang er alltid lokkende, om den kommer i form av enorme vannmasser, meteorer fra himmelen, eller dagen vi alle skal dømmes.

Vi tiltrekkes av apokalyptiske visjoner, fordi undergang gir mening. I en verden fylt med journalister som kryper inn og ut av Tone Damli Aaberges skjød, tilfører lava som strømmer ned fjellsiden en viss form for, la oss kalle det dybde.

Å åpne en avis føles for eksempel litt som å bli langsomt kvalt av marshmallows. Og det eneste sosiale medier har tilført verden er en desillusjonerende nivellering av alle autoriteter, der de viser seg å være like dumme som alle oss andre. I en slags samfunnsmessig netthelvete-psykose, begynner vi å føle det meningsløse oppriktig engasjerende.»

Å ja, jeg synes tanken på noe som kan rykke opp elendigheten med roten, filleriste oss våkne er ganske så besnærende til tider, selv om jeg synes de fleste apokalyptiske og postapokalyptiske drama er skitdårlig, lettfordøyd søppel, med 2012 som et av mange bunnpunkt, en Disney-variant av klodens oppløsning – og demokratiske elites redning. På sitt beste var den lattervekkende, som en berg og dalbane.  Noen unntak er den første Mad Max-filmen, The Road (Cormac McCarthy), Offret (Tarkovskij), Melancholia (Trier). Grunnen er at de tar for seg ensomhetsfølelsen når den nære historien, minnet om at noe faktisk var ennå er tilstede, mens man er der kulturløs, illusjonsløs, bærende på en angst stor som Jupiter og forsøker å finne en vei i meningsløsheten.  For ikke å si Harry Martinsons episke dikt Aniara. Romskipet Aniara på flukt fra en døende jord, drept av menneskeheten, på vei ut i et kaldt og livløst univers, ut i det absolutte tomrommet:

[...]

Ty rymdens grymhet övergår ej människans.

Nej människors hårdhet tävlar mer än väl.

Fånglägercellens ödslighet på jorden

har tungt sin stenrymd välvt kring människans själ,

när kalla stenar stumma hördes svara:

här härskar människan. Här är Aniara.

Jag hade tänkt ett paradis för dem

men sen vi lämnat ett som vi förstörde

blev tomma rymdens natt vårt enda hem

ett ändlöst svalg där ingen gud oss hörde.

Stjärnhimlens eviga mysterium

och den celesta mekanikens under

är lag men inte evangelium.

Barmhärtigheten gror på livets grunder.

Så föll vi ned på Lagens sanna bud

och fann vår tomma död i Mimas salar.

Den gud vi alla hoppats på till slut

satt kränkt och sårad kvar i Doris* dalar.

*jorden

Men ellers foretrekker jeg historiens og mytenes sammenbruddsfortellinger, fordi det er så lett å identifisere menneskets evige fallgruber, lett å se parallellene til vår egen tid, lette å trekke lærdom fra det intellektuelt, men nærmest umulig å omsette til en ny virkelighetsforståelse som kan utfordre samtidens historieløse hegemoni. Nåtiden har ingen historie, the guilty have no past, sa noen.   Men det føles ikke tilfredsstillende å håpe på et: hva var det jeg sa?

«Jeg tror ikke på verdens undergang. Noen vil berge seg gjennom uårene vi har i vente og bringe menneskeslekten videre. Det blir mye elendighet, men ikke nødvendigvis vesensforskjellig fra det som allerede nå er hverdagen for millioner og milliarder av mennesker som lever på et velferds- og sikkerhetsnivå langt under det nivået som vi nordmenn, europeere og nordamerikanere anser som nødvendig og akseptabelt» skrev Kjetil Svanemyr her en gang.

Undergangen er ikke noen lek, eller underholdning når den er et faktum, den er en vond reise. Fordi mennesket grelleste sider vil multipliseres før det kanskje finner sitt senter igjen, en forankring i en mening, eller kanskje er evig foredømt til flakking fra idé til ide, til tomheten står igjen som eneste mulighet – og umulighet, og menneskeligheten blir umulig å bære.

En undergang kan vare i århundrer, det er ingen snarvei til historien eller fremtiden, den ene upåvirkelig den andre uvirkelig. Romerrikets fall, var en serie med erobringer, tilbaketrekninger, ekspansjoner, tilbaketrekninger, rykninger, sammenbrudd, gjenreisning, kollaps, strabasiøse  overganger, siden historie, men ikke noe enkeltmenneske utenom historikeren og profeten fikk  grep om hendelsesforløpet.  Som Zosimus med sitt verk Historia Nova, beretningen om Roms fall fordi det ga opp sine guder til fordel for fremmed gud og sed, råtnet og skrumpet Rom inn.

Men ja, brå kast har vært, med enorme omveltninger, triumfer, forandringer, grusomheter, heroisme, hovmod, hykleri, likhauger, som i revolusjonene 1776, 1789, 1917 og det gamle Europas revolusjon, reaksjon, kollaps og endelikt i 1939 – 45. Men var de egentlig revolusjoner, var de ikke egentlig kulminasjonen av modernitetens hegemoni og overtro på fremtiden som et bedre sted, alltid et skritt frem, eller ti skritt tilbake.

Bacon Self-Portrait II, 1972

Mine indoeuropeiske forfedre så endetiden som den lange smertelige og langdryge siste fasen i en firedelt syklus (yuga, epoke, æra), kalt Kali Yuga ifølge, som varer i flere årtusener ifølge  hinduistiske vediske skrifter. Interessant er hvordan beskrivelsen av denne endetiden skrevet for nærmere 2500 til 3000 år siden i Mahabharata (en av de to episke hovedverk som bl.a. omfatter Bhagavad Gita), har noen skjebnesvangre paralleller til det tabloide kaoset vi oftest maktesløst observerer fra tilskuerplass.

ATTRIBUTES OF KALI YUGA

In relation to rulers

• Rulers will become unreasonable: they will levy taxes unfairly.
• Rulers will no longer see it as their duty to promote spirituality, or to protect their subjects: they will become a danger to the world.
• People will start migrating, seeking countries where wheat and barley form the staple food source.

“At the end of Kali-yuga, when there exist no topics on the subject of God, even at the residences of so-called saints and respectable gentlemen of the three higher varnas [guna or temperament] and when nothing is known of the techniques of sacrifice, even by word, at that time the Lord will appear as the supreme chastiser.” (Srimad-Bhagavatam (2.7)

In human relationships

• Avarice(grådighet) and wrath will be common. Humans will openly display animosity towards each other.
• Ignorance of dharma (universets  lover, det som opprettholder en naturlig orden) will occur.
• People will have thoughts of murder with no justification and will see nothing wrong in that.
• Lust will be viewed as socially acceptable and sexual intercourse will be seen as the central requirement of life.
• Sin will increase exponentially, whilst virtue will fade and cease to flourish.
• People will take vows and break them soon after.
• People will become addicted to intoxicating drinks and drugs.
• Gurus will no longer be respected and their students will attempt to injure them. Their teachings will be insulted, and followers of Kama (seksuell lyst/begjær)will wrest control of the mind from all human beings.The maximum lifespan of a human in this age is 90-100 years.
• Brahmans (presteskapet, øverste kaste)  will not be learned or honored, Kshatriyas (krigerkasten) will not be brave, Vaishyas (handelsmenn og bønder) will not be just in their dealings

Solen snur, men gjør det egentlig ikke, vi kretser i en bane som er så finstemt at den har tillatt oss på en hårsbredd et unikt klima som muliggjør liv, en liten tilt, og vi vil kunne brenne opp i en solar ovn, eller kosmisk kulde, vår tilværelse er tross vår teknologisk kultiverte polstrede celle alltid dansende på en knivsegg. Det er det vi glemmer når vi går fra å være naturfolk til å bli kulturfolk for å ende opp som borgere i en sivilisasjon. Eksistensen, våre skjøre, sårbare liv her på jorden er ikke evig, alt har sin tilmålte tid. Men vi mennesker måler med egne begre, og vi drikker av disse målebegre, og berøver andre skapninger livsrett, og siden gjerne våre barn livsgrunnlag.

Så er det noen vits i flere ord, gjentagelser av denne tematikken, rope ulv ulv, når ulven har kommet så langsomt og innsmigrende at de fleste ikke enser ham.  Spengler og andre døde menn, har anskueliggjort hva som har skjedd, hva som skjer og hva som kommer til å skje, syklusen som går, fordi vi ikke vil lystre vår egen indre røst som sier kaldt: dette går ikke. Men vi går, og går, ut i ingenmannsland, det hvor smerte og patetiske håp og bønner venter når livet grufullheter går opp for dem som har holdt døden som en mulighet på lang avstand, nesten gjennom et helt liv.

Spengler skrev om å være på sin post, som en romersk soldat, mens lavaen renner over fra Pompeii for så å bli levende begravet.  Slik er vi tvunget vi som orker å se og analysere, summere: 2+2=4 på nytt og på nytt, i et samfunn som sier 5. Som O’Brien sier med myk stemme i Orwells 1984:

«Sometimes, Winston. Sometimes they are five. Sometimes they are three. Sometimes they are all of them at once. You must try harder. It is not easy to become sane.»

Endetiden er eneste mulighet for de som ikke deler hegemonens definisjon av og visjon om virkeligheten til å erobre hegemoniet for dermed å definere virkelighetsforståelsen. Men folk er med rette forbasket trette av ideologi, de virker nærmest legendariske, eller pinlig pompøse, litt uvirkelige som gamle høytidelige sakførerbrev fra en oldefars gamle kiste, vi smiler skjevt.

Vi makter ikke å ta alvoret på alvor lenger.

Det gamles slutt har tidligere vært begynnelsen på noe nytt, når solen på denne dag, står høyere på himmelen kan vi tro at det har skjedd en endring, men klarere vi å glemme tilstrekkelig nok av våre desillusjoner til å tro på en egen fremtid? Eller er vi nå låst i en nedadgående spiral i fremmedgjort vantro og tafatthet. Som blinde som har fått synet tilbake, men lengter etter blindheten.

Jeg drømmer om å vandre i postapokalyptiske landskaper, lik min barndoms, hvor alt kan oppdages på nytt, slik de fremtrer, uten forklaring og kart, en kartløs og verden, hvor historie er erstattet med minne.

En drøm, blott.

De med hegemoniet og de som søker å erobre hegemoni må begge forsøke å gi illusjoner om alternativer som kan vokse til inspirasjon og kanskje muligheter.  Dommedag er ingen enkeltstående hendelse, men den endelige dommen over virkelighetsforståelsens eksistensberettigelse. Den henger over deg hver bidige dag, og kanskje tyngre i julen hvor regnskapet over årets liv og levnet gjerne og ugjerne skal til revisjon. Alt jeg kan streve etter er å kunne bære min egen menneskelighet med selvrespekt.

Jeg er rede til å ta min dom, er du?

Relatert

Det nye året 2012, dommedag eller fett nok?

Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Fornektelsens historie

Beretningen om et varslet sammenbrudd

Underholdning i undergangen – The Road og Spengler

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Collapse – horrofilm fra din virkelighet

La tingene hvile, stopp og se dine nære omgivelser i øynene, vær nær der du er.

Del det gode måltid, del roen, gleden, tiden.

La de små tingene være små, se livet i øynene, nyt denne hvite stunden, med levende lys, levende samvær.

Del det gode du får og det gode du bærer på.

Lytt, til de omkring deg, lytt til ordene i deg, ta stunden på alvor og møt gleden, hvil, la stillheten senke seg, slipp lyset inn

Med ønske om en oppløftende lysfest, god Jòl fra oss

Redaksjonen

Våre reisende har kommet frem til siste etappe: Norge. De har tilbakelagt en strekning på 23620 kilometer. I denne delen sykler de gjennom forbrukets og og det mytiske  naturriket Norge, og sannelig gifter de seg også på veien. Siste del av en reise fra sør til nord. Gjennom Sør-Amerika, USA, Canada, Europa til reisens slutt Nordkapp, har den selverklærte vagabonden og dikteren Arne R. Pettersen og hans livsledsager Cosima J. Barwitzky (nå Pettersen) tatt oss med på en indre såvel som ytre reise på langs av jordkloden.   (første reisebrev , andre reisebrev , tredje reisebrev, fjerde reisebrev, femte reisbrev sjette reisebrev, syvende).

«Nasjonens nøkkelord er forbruk. Forbruk lydig, forbruk lønnsomt, og du blir en av oss. For forbrukets hellige litani skal du bøye kne, og du skal avsverge deg enhver ulydighet, ethvert tilløp til asketisk, religiøs motstand, tenk flatt og ufarlig, ikke tro du har noe vi trenger; vi har forbruket, og det er alt vi trenger. Og lær deg fadervåret: økonomisk vekst, økonomisk vekst, økonomisk vekst.»

Ankomst Norge

Ankomstens gåte? Ankomstens mystikk? Vel, vi ankommer fergeterminalen utenfor Stavanger klokken ett på natten, kamerat Runar møter opp og avhjelper oss med litt overflødig bagasje, jeg legger meg ned på kne, som en Aljosja, og kysser, ikke den rusiske jord, men den ganske så skitne asfalten. Da er vi hjemme da. Eller er vi blitt fremmede, emigranter i et nytt land? Og hva er så dette landets kode, dets identitet og verdier? Det må da være forbruk det. Nasjonens nøkkelord er forbruk. Forbruk lydig, forbruk lønnsomt, og du blir en av oss. For forbrukets hellige litani skal du bøye kne, og du skal avsverge deg enhver ulydighet, ethvert tilløp til asketisk, religiøs motstand, tenk flatt og ufarlig, ikke tro du har noe vi trenger; vi har forbruket, og det er alt vi trenger. Og lær deg fadervåret: økonomisk vekst, økonomisk vekst, økonomisk vekst. Og kors deg slik: økt levestandard, økt levestandard, økt levestandard. Tro ikke på en poesi, en skjønnhet, et gåtefullt lys i alt, det finnes ikke noe mer enn det du kan kjøpe og betale for. Vår poesi er penger, vår skjønnhet er utvinning og utnyttelse, vårt lys er den materielle tyngden av det som kan veies og måles og konkretiseres. Og om du mister motet, om du ikke riktig får til et skikkelig og svingende forbruk, så har vi selvhjelpsbøker tilpasset ditt forbrukspotensiale. Fortvil altså ikke, vi er til for å tilfredsstille deg som forbruker. Vårt motto er: lev som du kjøper, kjøp som du lever. Til slutt: det finnes ingen gud. Det finnes bare ressurser. Det som kan hentes ut, omsettes.

Med dette ønsker vi deg og dere velkommen til Kongeriket Norge.

Godt forbruk!

Fra notatbøkene

Dag 277, 10. september.

Det er en kroppslig velsignelse å være på sykkelen igjen. Vi tar fergen til Kvitsøy, en vakker øy med fine trehus og flotte hager; gule og røde og oransje roser i full blomst. Videre med fergen til Skudeneshavn og sykling gjennom skog og ved havet, sauer og kuer, regn og medvind. Vi sykler inn til Avaldsnes, Harald Hårfagres kongssete, og et maktsentrum lenge før Hårfagre, bla. Flagghaugfyrsten som levde på 200-tallet, rike gravfunn her, og de siste par årene har arkeologer gravd frem en kongsgård. Jeg er glad i dette stedet, herfra var Norge i kontakt med verden. Vi har en lang og god samtale med de to kvinnelige ansatte ved museet. Det er trivelige mennesker i Norge også, selvfølgelig, det vet jeg da.

Vi sykler over Karmsundbroen, ut på vei E 134, vi sykler til Grinde og slår oss ned på campingen der, de eneste gjestene. Regnet pøser ned, teltet lekker, men vi er fornøyde, vi er på vei til Nordkapp.

Baby leser Tomas Espedals  Imot kunsten, jeg leser hans Imot naturen.

Dag 279, 12. september.

Det er kaldt, det er vått, det er hardt regn. Vi tråkker forbi Rosendal og tar fergen over til Gjermundsund, sykler bakke opp og bakke ned langs fjorden, pølser og kaffe på en bensinstasjon, kaskadene med vann fra fjellet, snøen på toppene, til Nordheimsund og Øystese, inn en smal og bratt vei, til Hege og Erik, et par i tretti årene som driver permakultur her i bratte fjellsiden, med sine to sønner, et liv, et skritt til siden fra allfarveien, en fin kveld, kjekke mennesker, et inspirerende møte.

Veien, blindveien og omveiene blir til mens du elsker eller lider, og døden er den eneste sanne demokrat; den avgir rom og plass til nye slekters appetitt.

Dag 281, 14. september.

Fantastiske Tvindefossen og alle fossene nedover fjellsidene på veien mot Vikafjell. Og der selve stigningen begynner, der er det fosser overalt, store, vidunderlige, kraftfulle fosser. Stigningen er hard, regnet regner seg vilt og kaldt mot oss. Allikevel er det vakkert. Få og små hytter på fjellet. Langt og bratt nedover til Viksøyri. Jeg har mistet følelsen i fingrene. Baby drypper og drukner bak meg. Vi plasker oss inn på cafe. Til viltgryte og kaffe. Fy faen som det smaker godt. Og der slår to eldre karer seg ned hos oss. Det spanderes vin på meg. Skål. Det er Jens som er gromgutten. Han har hatt toppjobb i SAS. Han er full av gryn. Og han er hyggelig. Han ber oss hjem. Mer vin på meg. Og så låner han ut en leilighet til oss i sentrum. En flott leilighet. Vi ser tv. Fredagskveld. Gullrekka på NRK. En underlig opplevelse. Jeg har kalde øl i kjøleskapet. Skål og takk, Jens. Det var godt å møte deg, din gjestfrihet.

«  Odin, en nordisk gnostiker. En sjaman. Inkarnasjonen av Europa, den kunnskapssøkende, den kunnskapsbegjærende, rastløs, nysgjerrig. Odin; ofret seg selv til seg selv. Offeret, en universell lov som krever at du må miste for å få. Hvilken dyp, forunderlig lov. Offeret, jeg tror offeret er grunnmuren alt hviler på. Porten til alt liv, frigjørelse.»

Dag 296, 29. september.

Morgensolen og du og jeg, som vi sykler, du og jeg, her kommer vi inn i en ny dag, fra Forøy og inn fjorden, utsyn til deler av Svartisen, store, dramatiske fjell, snøklatter, og havet og husene og gårdene, noen tettsteder, det er lørdagshandling, en fotballkamp for smågutter, og bakker for våre ben, lange, rolige strekk inn og ut av fjordarmer, fiskerbåter, elvene og bekkene og fossene; ferge fra Vassdalsvik til Ørnes, lang matpause, mer hav og lys og horisonter, en lang tunnel, ut igjen til høstfargene; enhver tunnel er en fødselsopplevelse, og tjo og hei så bratt det er her, flere tunneler, vik på vik, fjordarm på fjordarm, levende fjell, de fjeller seg, fjeller seg tungt og langsomt, de gjør seg selv i relasjonene de er i, slik blomsten blomstrer seg, slik stjernene stjerner seg, slik alt finner frem til seg selv gjennom relasjonene de skapes og skaper i, og nå er det kveld, nå camper vi i gresset mellom trærne, her er lyden av en elv, en foss, lyden av en svak vind, lukten av jord, det trekker opp til natt, til søvn.

Dag 303, 6. oktober.

Vi er i Harstad.

Det regner.

Vi har kjøpt fin dress til meg.

Vi gifter oss i morgen.

Dag 304, 7. oktober.

Solen gjennomlyser Trondenes kirke.

Cosima sier ja til meg.

Jeg sier ja til Cosima.

Solen gjennomlyser oss.

Dag 306, 9. oktober.

Hurtigbåt fra Harstad til Finsnes i går, bryllupsgave til oss fra oss. Og i dag? Helt vidunderlig, du, helt vidunderlig. Verdensklasse. Det er Alaska, det er Andes. Fra Målselv fjellandsby og inn gjennom Tamokdalen, ned til Storfjord. Fjellene, både mykt rullende og spenstig higende. Snø og is, tåke og lys, en musikalitet i landskapet. Stormende vilt, en kraft som revner seg inn i meg. Du er det, sier de i hinduismen. Du er det.

Inn på hotellet i Storfjord. Deilig fiskemiddag. Den trivelige verten gir oss et supertilbud på bryllupssuiten som vi ikke kan motstå. Nygifte kan gjøre slikt.

Odin, en nordisk gnostiker. En sjaman. Inkarnasjonen av Europa, den kunnskapssøkende, den kunnskapsbegjærende, rastløs, nysgjerrig. Odin; ofret seg selv til seg selv. Offeret, en universell lov som krever at du må miste for å få. Hvilken dyp, forunderlig lov. Offeret, jeg tror offeret er grunnmuren alt hviler på. Porten til alt liv, frigjørelse.

Odin som vandringsmann,1886, Georg von Rosen

Dag 311, 14. oktober.

Morgenkaffe og samtale på bensinstasjonen i Skaidi. Damen i kassen, som har bodd i Moss, forteller at hun hater Hammerfest og ’oljebaronene’ der, oppførselen deres, den provoserende pengebruken. Hennes mann, en jeger og fisker fra Dombås, forteller om laksefisket, en meget god sesong. Men 23 prosent av fisken var rømt oppdrettslaks, blir det over 25 prosent så stenges elven. Og han forteller om gruvedriften som skal åpnes ved fjorden; forurensingen vil bli sluppet rett ut i havet.

Det er fin sykling over til Olderfjorden. Og deretter inn på veien til Havøysund, opp på vidda, stort og åpent og rolig, vann og elver, ned til fjorden og langsmed den, langt, langt, fjell og gråstein, mose og noen sommervisne blomster, fiskevak – og en bratt stigning opp til 250 meter. Asketisk landskap. Godt.

Det blir mørkt, frem med sykkellys, ned til fjorden og bratt opp igjen, uhu så mørkt og kaldt og vått. Men der ser vi endelig lysene fra Havøysund. Rett inn på hotell. Varm dusj.

Den norrøne mytologien er dynamisk, den er uren, den er kompleks, uendelig rik. Den er sterk og konfronterende. Eros går som en rød tråd gjennom den. Og bevegelsen, sårbarheten. Yggdrasil skjelver. Og kanskje finnes det ingen gjevere og sprekere apokalypse enn Voluspå, en apokalypse for vår tid; vi hugger og hugger i Verdenstreet.

Dag 312, 15. oktober.

Vi triller ut av Hurtigruta i Honningsvåg, begynner på reisens siste økt; trettitre kilometer til Nordkapp. Jeg har glemt hvor bratt det er dit. Og været, mann! Det regner og sludder og blåser. Det er et fysjende slit. Reisens hardeste etappe.

Det mørkner da vi ankommer platået. Vi ruller ut til kanten. Jeg har både glede og vemod i meg.  Det er reisen og veien som er målet. Nordkapp blir ikke annet enn en nødvendig grense, et punktum for vår bevegelse. Vi har syklet 23620 kilometer.

Takk, jord og natur, takk mennesker. Takk for vår reise.

Og takk til Kulturverk, takk til dere som har fulgt reisen. Må den ha vært til litt glede.

Arne og Cosima.

(NB: bok kommer i 2014. )

første reisebrev , andre reisebrev , tredje reisebrev, fjerde reisebrev, femte reisbrev, 

sjette reisebrev, syvende

Relatert

TIL EN FORENING I KJÆRLIGHET

Essay: Einherjer

Fra by og land, mann mot mann til visjon 2040

Fremtidens Norge

Peak oil i kontekst II: Et Norge uten olje

Sagaen om Kormak – en fortelling om kjærlighet og krig

Heimskringla.no – Verdens største ressurs for norrøne tekster

Draumeland – Fornybar energi som mareritt

Vi kan lese noe om forholdet mellom natur og kultur i hvordan vi ser på  og behandler skogen. Hellige trær er ikke hva de en gang var, og på Avaldsnes driver en økoterrorist under navnet Augvald Granbane akiv kulturkrig mot sitkagran i forsvaret av kulturlandskapet – en gammel hellig og historisk plass.

Av Eirik Storesund

«Bassi woude, sier lappene. Det er utlagt: Hellige skog! Jeg må med skam bekjenne at disse to ord utgjør omtrent halvparten av mine kunnskaper i det samiske sprog. Men de fornyer sig i mitt sinn så ofte jeg går gjennom en kirkestille skog. Et stjerneskudd glir over natthimlen, seilende gjennom det blå høit over den susende skog. Så langsomt og så lenge lyser det himmelske skrifttegn der over tretoppene at jeg stanser op og får tid til å ønske… Skulde jeg ønske noget ved denne leilighet, måtte det da være engang å gå gjennem store skoger, der ikke bare stillheten og susningen, men også skogenes skjebne og skogenes bestemmelse fullt ut og trygt gav mig følelsen av å gå gjennem hellige skoger… Vårherres overdådige og underbare gave til menneskene: Den hellige skog!»

Det var med disse ordene Christian Gierløff åpnet sitt forsvar til den norske skogen, slik det ble formulert i «Skogen og folket». Utgitt i 1923. I dette svært tankevekkende og underholdende verket søkte Gierløff å illustrere skogen og treverkets forhold til det norske folk, slik det må ha fortonet seg gjennom hele vår nordlige eksistens, i et åpenbart forsøk på å egge folket til motmæle mot samtidens avskoging av kongeriket. «Ødelegger vi ikke landet om vi ødelegger skogene?» Spør han, og stiller det i kontrast til den nordiske hedendommens sakralisering av treet. Denne gamle anerkjennelse av naturen, som Gierløff er ytterst sympatisk til, blir et symbol for opposisjon til det moderne hovmod ovenfor skogen. Dette hovmodet står for fall, skal vi tro Gierløff når parafraserer Francis Bacon: «Adlyder vi naturen, da tjener den oss. Ødelegger vi den, ødelegger den oss. Som vi roper i skogen, får vi svar.»

Yggdrasil – Friedrich Wilhelm Heine

Hellige trær

Gierløff oppnår å egge meg, på sitt beste er det som om hans velskrevne stil var særtilpasset min personlige leseglede. Jeg sitter igjen med inntrykket av at Gierløff virkelig har rett i det han skrev med sin eminente, patos-ladede penn. Selv uten å vite altfor mye om den reelle skogssituasjonen i hans samtid. Men så vakler jeg, og jeg blir nødt til å skyte små protester inn hist og pist. Hvor var for eksempel forståelsen av det hellige treet da de første norrøne landnåmsmennene avskoget Island? Sannelig var det hellige lunder og hellige trær, men som historien om ynglingekongen Olav Tretelgja vitner om, var det lett for det norrøne mennesket å forbinde skogen med kaos – og skogryddingen med skapelsen av et kosmisk rom. Kontrastene er over alt. Det låter nok paradoksalt, men Gierløff får på en måte rett også i mange av tilfellene hvor han dessverre tar feil. Enten det var påtenkt eller ei, enser man en nesten essensialistisk naturforståelse bak språket. Det er som om en ånd kalt Skogen tok bolig i Christian Gierløffs kropp – men som med rette kunne kalt seg mange andre ting også, om ikke boken altså handlet om norsk skogsforvalting anno 1923. Denne essensen er i realiteten total og manifesterer seg i flere nyanser enn den Gierløff ved denne anledning tok for seg. Muligens også hinsides hva han egentlig mente å fremstille, spesielt da det etter hvert i boken blir stadig klarere at han i praktisk forstand taler om en naturforståelse som primært skulle tjene befolkningens interesser og behov.

I det førkristne Norden betraktet man at livet som menneske – som kulturvesen, impliserte en slags konflikt med naturen. Et trekk det deler med utallige andre tradisjonssamfunn. Vel å merke uten at hverken «natur» eller «kultur» var eksisterende begreper slik vi forstår dem i dag. Går vi ut ifra en slik forståelse blir det ikke helt fjernt å tenke på naturvern som forsoning mellom natur og kultur. I blant også som en indre konflikt mot kulturers fråtseri og glupskhet, som i dag er av særegen viktighet. Denne hungeren etter ressurser er selvfølgelig godartet i utgangspunktet: Det handler om intet mindre enn menneskets behov for et sted å leve, og hvordan det tilpasser seg et liv i verdensaltet. Så når Gierløff knytter skogen til nordmenns overlevelse, velvære og kulturhistoriske egenart, er det til dels med rette: «Sole, Avaldsnes, Giske, Trondenes, Bjarkøy og de andre storhetstidens mektige sæter? Utenkelige uten skogen» hevder han, blant annet. Mens Avaldsnes, som resten av Karmøy, i realiteten for lengst var avskoget allerede i bronsealderen. I det store bildet består poenget i den forstand at vår kultur har fått blomstre i trebåter og laftede hus. Etter Gierløffs syn blir treet umulig å separere fra det norske. Men når vi ser bort ifra Gierløffs relativt økonomiske og kulturelt betonte forsvar av norsk skog, er det også andre aspekter av forholdet mellom naturlig og kulturelt landskap som skriker etter oppmerksomhet. For selv om det er enkelt for oss å knytte positive assosiasjoner til naturen via skogen som symbol, er det mangfoldet som har preget landet i uminnelige tider. Ikke minst på Karmøy, hvor lynghei og beitemark har preget landskapet i årtusener før de siste århundrenes planteskog.

Avaldsnes i 1950

Graninvasjonen

På 1880-tallet skal det ha blitt plantet både gran og furu utenfor Avaldsnes, om det var denne unge skogen Gierløff så da han var redaktør i Haugesunds avis mellom 1914 og 1915 er ikke utenkelig, enda om han talte aldri så figurativt når han plasserte skogen som premiss for stedets storhet. I etterkrigstiden fikk han på sett og vis ønsket sitt oppfylt, da ytterlig flere trær ble plantet der. Mange av disse, samt deres ynglinger kan i dag beskues rundt Avaldsnes, Karmøy og Haugalandet for øvrig, som ellers på kysten. Ironisk nok et av norsk naturforvaltnings større feiltrinn.

Jeg vil aldri glemme den episoden, hvor jeg som ung stut gjorde mesterstykket at jeg klarte å falle inn i mormors sitkahekk – Et relativt vanlig innslag i hager anlagt i etterkrigstida. Enhver som har satt fot i sitkaskog (eller falt i en sitkahekk) vil utvilsomt lære å sky dette mørke og pistrete treet med sine hundretusenvis av sylskarpe nåler. I den grad der er mulig å betegne et tre som hovmodig, så må det vitterlig være sitkagrana – et eviggrønt eksempel på hvorfor ikke all skog er god skog. Et tre som skygger for lyset, kveler alt liv i skogbunnen og fortrenger lokale arter, før det siden velter i vinden mett av dage, og etterlater stygge arr i den nedstrødde, utmagrede jorda. Den er heller ikke rare kulturveksten, dens lyter tatt i betraktning. Selv som brensel er det forøvrig elendig, men fyller ellers moderne håndverksbehov som svært hurtig og relativt billig tømmer uten særlig kvalitet – men i høy kvantitet tross alt. Det hellige Yggdrasil er det ypperste symbol på naturens nødvendige dominans. Dette var nok tanken bak treets fremstilling i eddadiktet Voluspå, hvor treets tilstand reflekterer de overordnede kosmiske forhold. Når verden faller, faller treet. Klagende, dirrende. Yggdrasil som sitkagran? Da vet man ragnarok står for tur. Som treslag passer det like dårlig inn i kosmisk symbolikk som i nordisk natur, økologisk som åndelig. Det gjør at jeg har vansker med å forestille meg en økologisk nisje for sitkagranen i det hele tatt, selv om denne nødvendigvis burde eksistere et sted – langt borte fra det norske Vestlandet.

Avaldsnes 2011, fra Augvald Ganbanes hjemmeside

Augvald Granbane – grandreperen

Utsiktene for floraen på Avaldsnes ville vært langt dystrere i dag om det ikke var for at området huser flere handlekraftige ildsjeler som har kjempet mot byråkratiet i over 20 år, seige og hardføre som utegangersauene på neset. Lokalhistorikeren Aadne Utvik skal ha en solid del av æren for at hjulene begynte å gå i riktig retning, og gikk så langt som til å egge lokalbefolkningen til sivil ulydighet for å fjerne granene rundt den 750 år gamle Olavskirken. En annen lokal ildsjel tok saken i egne hender, og under pseudonymet «Augvald Granbane» fikk Haugalandet sin egen økoterrorist i 2003. Fire år etter Utviks opprinnelige oppmaning. Med jevne mellomrom har denne mystiske karakteren hjemsøkt området, ringbarket og skrevet underholdende rapporter om aksjonene i ettertid. For oss som har trødd i området og sett utviklingen underveis, har det alltid vært spenning tilknyttet motsetningen og gapet mellom den lokale aktivismen og byråkratiets øyensynlig bunnløse passivitet. Granbane har med tid og stunder blitt en halvmytisk folkehelt, en kultfigur i det lokale historiske miljøet som har dannet grunnlaget for mye spekulasjon. Nå, snart ti år etter det første attentatet mot «pøbelgrana» er Granbane stadig aktiv, og stadig anonym. Det gleder meg forøvrig å si at en ørliten del av målet hans er nådd: I dag er området rundt kirken granfritt, men dette er kun én seier i en strid hvor mange flere never behøves. Vi snakker om én tomt i et eneste område, i et land oversvømt av monokulturell planteskog. Og kjenner jeg Granbane rett, vil han neppe vike før den dyrt etterlengtede forvaltningsplan for området er på plass. En symbolsk seier er dog stadig en seier. Skal vi verne om det økologiske og kulturhistoriske mangfoldet på Avaldsnes, og i Norge forøvrig, behøves mange flere. Heldigvis ble sitkagrana lagt til Artsdatabankens svarteliste i en rapport offentliggjort 12. Juni 2012 hvor den ble vurdert som en svært høy risiko for økologisk mangfold. Entusiasmen demonstrert av organisasjoner som SABIMA og WWF stod naturligvis i proporsjon til skogeiernes forargelse. Jeg håper som de førstnevnte at dette følges opp, og at det betyr begynnelsen på slutten for sitkagranas drøyt hundreårige invasjon av landskapet.

Tar en seg ut fra Avaldsnes til Bukkøy på en høst- eller vinterdag, spesielt om sterk vind nylig har herjet, vil en garantert se formidable mengder veltegran, karakteristisk for arten. I den grad lokale myndigheter har tatt seg strevet å fjerne deler av skogen, er kontrasten i ettertiden enorm. Når den grana ikke suger all næring ut av jorden, og sollyset atter treffer bakken, er det slående hvordan det gamle plantelivet umiddelbart pipler frem igjen. Videre, nord på Svinatungå ligger en av områdets utallige gravhauger, hvor jeg har sittet og sett på Karmsundet mange sommernetter. Så vidt med bekjent har denne grava aldri vært forstyrret av moderne mennesker, ser man bort fra den tette nåleskogen som gjennomborer den med røttene, og som på femti år har redusert den en gang mektige røysa til en ugjenkjennelig tuft. Alt vil før eller siden forgå, men dette er også en påminnelse om at godartet forgjengelighet ikke må forveksles med den forakten mot norsk økologi og naturlig mangfold som planteskogen på sitt verste representerer.

Bakgrunnsstoff

www.facebook.com/granbane

http://avaldsnes.tripod.com/

http://databank.artsdatabanken.no/FremmedArt2012/N63774

http://www.sabima.no/1101/slutt-pa-sitkagran-i-norge

http://www.wwf.no/bibliotek/nyheter_fakta/?36427

Relatert

Billige møbler koster – IKEA raserer urskogen i russisk Karelen

Tusenårstreet – en film om Mollestadeika

The Tree of Life – En film om Gud, menneske og natur

HEIM – Per Sivle

Ett år i toppen av et tre – Miranda Gibson skogvokteren

Når jeg forteller folk hvor jeg arbeider, er reaksjonen gjerne et overrasket spørsmål: Finnes slikt? Jo da, det finnes en sammenslutning av folk som arbeider for å øke oppmerksomheten rundt, kunnskapen om og holdningen til lydmiljøer. Sammenslutningen kaller seg Norsk forening mot støy, og er en nasjonal organisasjon og med fartstid fra 1963. Norsk forening mot støy er dermed en av Norges eldste miljøorganisasjoner og verdens eldste miljøorganisasjon med støy som arbeidsfelt. Siden 1970-tallet har foreningen stått på Miljøverndepartementets liste over organisasjoner som mottar støtte.

Av Hanne Herrman, leder av Norsk forening mot støy

«Det er rart å tenke over at vi hører, ikke bare med ørene som jo ikke lar seg lukke – men med hele kroppen. Og at kroppen selv er litt av et lydverk. Der inne suser, pipler, koker, stønner og surkler det. Legg øret inntil en annens mage og sjekk selv. I tillegg er kroppen et stort mottagerapparaet for ytre impulser. Folk som bor tett på en kraftig støykilde, sier gjerne at de har vennet seg til bråket.  Mentalt kan man kanskje det, men ikke fysisk. Kroppen lytter og reagerer.»

Siden jeg begynte å arbeide for foreningen har min forståelse og kunnskap om støy og lyd endret seg på flere områder. Blant annet mener jeg ikke lenger at være plaget av støy er et privatanliggende, eller et gode jeg må ”ta på kjøpet” for å bo sentralt, eller at de som plages av støy er gamle, ikke-urbaniserte mennesker uten forståelse for byliv og tempo, eller at det bør være fritt frem for motorisert sport- eller annen motordreven aktivitet i natur og (vill)mark. Ei heller mener jeg at ethvert miljøtiltak er av det gode hvis det representerer et støyproblem for dem som skal være naboer til miljøtiltaket. I mitt arbeid konstaterer jeg gang på gang at støy er forurensning, at årsakene gjerne er strukturelle og skyldes mangel på kunnskap og interesse for området blant dem som vedtar politikk,  iverksetter vedtakene og de som lever med dem.

Når jeg tar toget inn til Oslo tidlig om morgenen er jeg ikke alene om å velge de stille vognene. Med avgangstid så å si rett fra seng til tog rundt halv syv om morgenen er det deilig med dempet belysning og stille omgivelser. Sentralt på plassert på en vegg henger en høflig oppfordring om ikke å  snakke, bruke pc, mobil eller musikk.  Kraftig utvidete privatsoner knyttet til utvklingen av nye teknologiske produkter som gir mulighet til å være ”på” hvorsomhelst,  gjør det sannsynlig at vi vil se flere stille soner på offentlige områder fremover.

Også hjemme er det godt med kontroll over lyden. Spiller andre enn meg musikk eller snekrer naboen, er det plagsomt hvis en ikke selv ønsker det. Når folk går tur i marka er en av de viktigste årsakene behovet for stillhet og ro. Det sier noe om hvordan man synes det er andre steder og at det  er relativt langt mellom de akustiske hvileskjærene.

Forurensning oppstår fordi det gjør noe med mottageren som ikke er bra. Man blir syk av forurensning. Luftforurensning gir folk astma for eksempel, og støyforurensning reduserer søvnkvalitet og gir på sikt dårlig helse, blant annet på grunn av konstant forhøyede stressnivåer i kroppen.

Det er rart å tenke over at vi hører, ikke bare med ørene som jo ikke lar seg lukke – men med hele kroppen. Og at kroppen selv er litt av et lydverk. Der inne suser, pipler, koker, stønner og surkler det. Legg øret inntil en annens mage og sjekk selv. I tillegg er kroppen et stort mottagerapparaet for ytre impulser. Folk som bor tett på en kraftig støykilde, sier gjerne at de har vennet seg til bråket.  Mentalt kan man kanskje det, men ikke fysisk. Kroppen lytter og reagerer. Selv merker vi det i form av økt irritabilitet, nedsatt læringsevne, depresjon, urolig søvsmønster og på sikt utsatt risiko for hjerte- og karsykdommer.

Verdens helseorganisasjom rangerer støyforurensning som nummer 2, det vil si nest etter luftforurensning i verden i dag. Tankevekkende, ikke sant? Visste du at dagens unge mennesker i gjennomsnitt har hørselkapasitet på  nivå med 60-åringer? At høreapparatbransjen gnir seg i nevene over de lyse økonomiske utsiktene når disse folkene etter hvert er blitt så tunghørte at de ikke kan fungere uten høreapparat? Visste du at barnehager og SFO’er er blant de beste stedene å være for å skaffe seg et hørselproblem? Og da tenker jeg ikke bare på de ansatte. Husk at barn i barnehage i snitt har lengre arbeidsdager enn sine foreldre. Visste du dessuten at støy er den forurensningen som plager flest folk i Norge pr. i dag? 1,7 millioner mennesker er støyplaget på landsbasis.

Jeg har også lært at politiske miljømål tjener minst to hensikter: Stoppe munnen på dem som gnåler om at nå må noe skje; dernest er de preget av en viss grad av realitet. Norges nasjonale støymål for eksempel, fører et slumrende liv hos departementene.  Målet om 10 % reduksjon i støyplagen skal nåes innen 2020. Det er fastslått skriftlig flere steder. Praktisk politikk viser en motsatt tendens. Mest sannsynlig vil det ikke innfris før man er villig til å gjøre noe  med biltrafikk, by- og stedsplanlegging, gi støyplagede et effektivt lovvern og utruster dem som skal håndtere disse sakene med kunnskap og kompetanse.

Et godt lydmiljø for den enkelte karakteriseres av optimal kontroll over egne akustiske omgivelser. Det er en utfordring i mange sammenhenger fordi stadig flere folk lever tett innpå hverandre.  Mange lydkilder kan vi ikke kontrollere selv.  Når vi tvinges til å lytte, når lyd blir uønsket, da utarter den til støy og blir en plage. Da ligger vi der våkne og irriterte, hindres i lese eller lytte til det vi vil høre på. Mange folk lever slik i dag. Enten kommer bråket fra naboene, fra en varmepumpe, fra vei-, tog- eller flytrafikk, eller vindmøller. Eller også en kombinasjon av alle faktorer.

I offentlige omgivelser, by- og handlegater, parker, kirkegårder, boligområder og bynatur bør akustisk formgivning få oppmerksomhet på linje med visuell formgivning; sistnevnte har vunnet terreng de siste tiårene. Planlegging av vårt felles akustiske miljø vil være til det gode for helse, livskvalitet, glede og læringsevne og for miljøet.

Relatert

Den siviliserte naturangst

Støyen i det moderne

BARE DU OG JEG, BEIBE

Riddernes seier over vindturbinene – Kamp mot vindmøller er ikke alltid forgjeves

Alexander Dugin er en av Russlands mest kjente samtidige skribenter og er en russisk tenker og geopolitiker som nå er aktuell med sin siste bok «The Fourth Political Theory» (se lenke til boken her). I dette verket forsøker han nærme seg en ny ideologisk forståelse av verden, væren og ikke minst geopolitikk, som går bortenfor universelle ideologiske diagrammer som begrenser menneskelig og kulturelt potensiale. Som et alternativ til det unipolare nyliberale globalistiske hegemoni som USA representerer, søker Dugin et nytt multipolart fundament som oppløser den illusoriske dikotomien mellom høyre og venstre, og som gjør disse kategoriene overflødige i form av et fjerde alternativ. Tidligere har vi oversatt kapittelet Fremtidens ontologi (les den her). I denne teksten griper han tak i de geopolitiske realiteter og vurderer ideologiske og åndelige alternativer til det postmoderne globalkapitalistiske unipolare hegemoni.   Dugin har sitt virke i staben hos Universitetet i Moskva og har vært geopolitisk rådgiver for bl.a. president Vladimir Putin.

Av Alexander Dugin, oversatt av Jo Hammerstad

« Vi må videre, ved å vende oss mot Tradisjonen og førmoderne inspirasjonskilder. Her finner vi den platonske idealstaten, middelalderens hierarkiske samfunn, og teologiske visjoner fra de sosialt og politisk normgivende systemer (kristne, islamske, buddhistiske, jødiske, eller hinduistiske).»

Unipolaritetens ondskap

Verden i dag er unipolar, hvor et globaliserende Vesten med USA i kjernen utgjør senteret.

Vi kan forstå denne unipolariteten både geopolitisk og ideologisk. Geopolitisk karakteriseres unipolariteten av den nordamerikanske hypermaktens strategiske dominans over kloden, og Washingtons streben etter å balansere makten slik at de kan herske uhindret i samsvar med egne, nasjonale, imperialistiske interesser. Dette er galt da det fratar andre stater og nasjoner deres suverenitet.

Når det kun er én makt som bestemmer hvem som har rett og hvem som tar feil, hvem som fortjener straff og ikke, har vi en form for globalt diktatur. Dette er ikke akseptabelt. Derfor bør vi kjempe mot det. Hvis noen tar fra oss vår frihet er vi nødt til å reagere. Og vi vil reagere. Det amerikanske imperiet bør ødelegges. Og før eller senere skal det.

Ideologisk er unipolaritet fundert på åpent anti-tradisjonelle moderne og postmoderne verdier. Jeg deler René Guénons og Julius Evolas anskuelse, da de regnet moderniteten og dens ideologiske grunnlag (individualisme, liberalt demokrati, kapitalisme, konsumerisme, og så videre) som årsak til menneskehetens fremtidige katastrofe, og den vestlige livsstilens globale dominans som grunn for jordens endelige fall. Vesten går mot sitt endepunkt, og for alle oss andre gjelder det å ikke bli trukket ned i samme

Åndelig er globaliseringen et uttrykk for Antikrists rike, den store parodien.

Og i sentrum for dens ekspansjon står USA. Amerikanske verdier pretenderer universalitet. I virkeligheten representerer de en ny form for ideologisk aggresjon mot mangfoldet av kulturer og tradisjoner som fortsatt eksisterer i resten av verden. Jeg er resolutt mot vestlige verdier, som i essens er moderne og postmoderne, og som promulgeres av USA gjennom militær makt og utpressing (som i Afghanistan, Irak, Libya, og kanskje snart Syria og Iran).

Derfor burde alle tradisjonalister være mot Vesten og globaliseringen, så vel som mot USAs imperialistiske politikk. Dette er den eneste logiske og konsekvente posisjon. Så tradisjonalister, partisaner for tradisjonelle prinsipper og verdier, burde stå sammen mot Vesten og forsvare Resten, i den grad Resten viser tegn på å ivareta Tradisjonen, dels eller i sin helhet.

Det finnes de i Vesten og selv i USA som er uenige i tingenes tilstand, som ikke godtar moderniteten og postmoderniteten. Disse forsvarer det førmoderne Vestens åndelige tradisjoner. Disse bør stå sammen med oss i vår felles kamp. De bør ta del i vårt opprør mot den moderne og postmoderne verden. Vi burde kjempe sammen mot vår felles fiende.

Et viktig spørsmål er hvilken struktur som kan forene de ulike kreftene i en mulig antiglobalistisk og antiimperialistisk front. Jeg synes vi burde inkludere alle de som kjemper mot Vesten, USA, det liberale demokrati, moderniteten, og postmoderniteten. Den felles fiende gir oss det nødvendige utgangspunkt for politiske allianser. Dette inkluderer muslimer og kristne, russere og kinesere, venstreorienterte og høyreorienterte, hinduer og jøder, som alle har det til felles at de utfordrer tingenes tilstand, globalisering og amerikansk imperialisme. I en slik forstand er de nærmest som venner og allierte å regne. La våre idealer være ulike, men vi har til felles ett veldig sterkt karaktertrekk: hat mot den nåværende sosiale virkeligheten. Våre ulike idealer er potensielle (in potentia). Men utfordringen vi må forholde oss til er aktuell (in actu). Dette gir grunnlag for en ny allianse. Alle som deler et negativ syn på globalisering, vestliggjøring og postmodernisering burde koordinere sine krefter og forme ut en ny motstandsstrategi som et svar på den allestedsnærværende, globaliserende ondskapen. Og vi kan finne felles allierte selv i USA, blant de som har valgt Tradisjonens vei fremfor den nåværende dekadansen.

Alexander Dugin

Veien mot den fjerde politiske teori

Her passer det å stille et veldig viktig spørsmål: hvilken type ideologi burde vi benytte i vår motstand mot globaliseringen og dens liberaldemokratiske, kapitalistiske, og moderne (postmoderne) prinsipper? Jeg tror ikke at noen av de tidligere antiliberale ideologier (kommunisme, sosialisme, og fascisme) er relevante lenger. Disse forsøkte å bekjempe den liberale kapitalismen og de feilet. Dette er dels fordi det i endetiden er ondskapen som råder; og dels på grunn av disse ideologienes indre motsetninger og begrensninger. Så det er på tide å gjøre noen dypere revisjoner av fortidens ikkeliberale ideologier. Hva var positivt ved dem? På den positive siden kan vi regne det faktum at de var antikapitalistiske og antiliberale, så vel som antikosmopolitiske og antiindividualistiske. Dette er trekk som burde aksepteres og integreres i en fremtidig ideologi. Men den kommunistiske doktrinen er selv moderne, ateistisk, materialistisk, og kosmopolitisk. Dette burde vi forkaste. På den andre siden er kommunismens solidaritet, sosiale rettferd, sosialisme, og generelle holistiske tilnærming til samfunnet gode verdier, i og for seg selv. Så vi må skille ut de materialistiske og moderne aspektene ved kommunismen og avvise dem, mens vi tar til oss dens sosiale og holistiske aspekter.

Når det gjelder den Tredje Veis teorier—som opp til et visst punkt sto enkelte tradisjonalister nære, slik som Julius Evola—var det mange uakseptable elementer, hvor vi i første rekke finner blant annet rasisme, xenofobi, og sjåvinisme. Dette er ikke bare moralske mistak, men også teoretisk og antropologisk inkonsistente holdninger. Forskjeller mellom etnisiteter er ikke det samme som overlegenhet eller underlegenhet. Forskjellene burde aksepteres og bekreftes uten rasistiske følelser eller betraktninger. Det er ingen felles eller universell målestokk som kan ligge til grunn for å dømme ulike etniske grupper. Når et samfunn forsøker å dømme et annet, anvender det sine egne kriterier, og utøver derved intellektuell vold. Denne etnosentriske holdningen er nettopp globaliseringens og vestliggjøringens, så vel som den amerikanske imperialismens.

Hvis vi frigjør sosialismen fra dens materialistiske, ateistiske og modernistiske egenskaper, og hvis vi avviser de rasistiske og trangsynte nasjonalistiske aspektene ved den Tredje Veis doktriner, ankommer vi en helt ny type politisk ideologi. Vi kaller dette den fjerde politiske teori, eller 4PT, da den første var liberalisme, som vi nå utfordrer, den andre var den klassiske formen for kommunisme; og den tredje var nasjonalsosialisme og fascisme. Den fjerde politiske teoris utvikling starter der hvor de ulike antiliberale politiske teoriene fra fortiden møtes (nemlig kommunismen og tredje vei-teoriene). Så vi ankommer med det nasjonalbolsjevismen, som syntetiserer på den ene siden en sosialisme frigjort fra materialisme, ateisme, progressivisme, og modernisme, og på den andre siden modifiserte teorier fra den tredje vei.

Men dette er kun første skritt. En mekanisk opphopning av dypt reviderte versjoner av fortidens antiliberale ideologier vil ikke gi oss noe endelig resultat. Dette er kun en første approksimasjon og preliminær tilnærming. Vi må videre, ved å vende oss mot Tradisjonen og førmoderne inspirasjonskilder. Her finner vi den platonske idealstaten, middelalderens hierarkiske samfunn, og teologiske visjoner fra de sosialt og politisk normgivende systemer (kristne, islamske, buddhistiske, jødiske, eller hinduistiske). Denne vendingen mot de førmoderne kildene er en veldig viktig videreutvikling av den nasjonalbolsjevikiske syntesen. Derfor trenger vi et nytt navn for denne typen ideologi, og den fjerde politiske teori passer ganske godt. Dette navnet forteller oss ikke hva denne teorien er, men heller hva den ikke er. Så det er en form for invitasjon og appell, mer enn et dogme.

Politisk har vi her et interessant grunnlag for bevisst samarbeid mellom radikale venstreorienterte og det Nye Høyre, så vel som med religiøse og andre antimoderne bevegelser, som økologer og grønne tenkere for eksempel. Det eneste vi insisterer på i utarbeidelsen av et slikt samarbeid er å legge til side anti-kommunistiske så vel som anti-fascistiske fordommer. Disse fordommene er instrumenter som de liberale og globaliserende kreftene bruker for å holde sine fiender splittet. Så vi avviser på det sterkeste anti-kommunisme så vel som anti-fascisme. Begge deler er kontrarevolusjonære verktøy som benyttes av den globale liberale eliten. På samme måte bør vi på det sterkeste motstå noen form for konfrontasjon mellom de ulike religiøse  trossystemer—muslimer mot kristne, jøder mot muslimer, muslimer mot hinduer og så videre. De interkonfensjonelle kriger og spenninger er ledd i planen som leder mot Antikrists rike, som går ut på å splitte alle de tradisjonelle religionene for å kunne innføre en pseudoreligion, den eskatologiske parodien.

Så vi er nødt til å forene Høyre, Venstre og verdens tradisjonelle religioner i en felles kamp mot vår felles fiende. Sosial rettferd, nasjonal suverenitet og tradisjonelle verdier er den fjerde politiske teoris hovedprinsipper. Det er ikke enkelt å sette sammen en allianse med et slikt spenn. Men skal vi kunne overvinne vår fiende er vi nødt til å forsøke.

I Frankrike har de en maksime uttrykt slik av Alain Soral: La droite des valeurs et la gauche du travail. Den italienske versjonen lyder: La Destra sociale e la Sinistra identitaria. Hvordan dette eksakt bør lyde på norsk får vi finne ut etter hvert.

«Vi foreslår at hovedsubjektet i den fjerde politiske teori kan utgjøres av Heideggers Dasein-konsept. Dette er et konkret, men ekstremt grunnleggende konsept som kan utgjøre et felles møtepunkt for den videre ontologiske utviklingen av den fjerde politiske teori. Det som er viktig å vurdere her er autentisiteten eller ikke-autentisiteten av Daseins eksistens. Så dette er antitesen til all form for fremmedgjøring—sosial, økonomisk, nasjonal, religiøs eller metafysisk.»

Vi kan gå videre og forsøke å definere subjektet, den fjerde politiske teoris aktør. I kommunismens tilfelle var det sentrale subjektet klassen. I tredje vei-bevegelsene var det sentrale subjekt enten rasen eller nasjonen. I religionene er trossamfunnet subjekt. Hvordan kan den fjerde politiske teori håndtere et slikt mangfold og subjekters divergens? Vi foreslår at hovedsubjektet i den fjerde politiske teori kan utgjøres av Heideggers Dasein-konsept. Dette er et konkret, men ekstremt grunnleggende konsept som kan utgjøre et felles møtepunkt for den videre ontologiske utviklingen av den fjerde politiske teori. Det som er viktig å vurdere her er autentisiteten eller ikke-autentisiteten av Daseins eksistens. Så dette er antitesen til all form for fremmedgjøring—sosial, økonomisk, nasjonal, religiøs eller metafysisk.

Lake of the Nagas – Nicholas Roerich

Men Dasein kommer til uttrykk konkret. Hvert individ og hver kultur har sin egen Dasein. De adskiller seg fra hverandre, men de er alltid tilstede.

Ved å akseptere Dasein som den fjerde politiske teoris subjekt, kan vi gå videre i utviklingen av en felles strategi, for å skape en fremtid som passer våre krav og visjoner. Verdier som sosial rettferd, nasjonal suverenitet, og tradisjonell ånd, kan tjene oss som grunnsteiner.

Jeg har virkelig tro på at den fjerde politiske teori, og dens sekundære varianter, som nasjonalbolsjevikisme og eurasianisme, kan være av stor verdi for våre folk, land, og sivilisasjoner. Multipolaritet i alle dens betydninger—geopolitisk, kulturelt, aksiologisk, økonomisk, og så videre—er nøkkelen til å ivareta forskjeller.

Det viktige konseptet nous (intellekt) utviklet av den greske filosofen Plotin korresponderer til vårt ideal. Intellektet er ett og mangfoldig til samme tid, fordi det har mangfoldige forskjeller i seg selv—det er hverken ensartet eller et amalgam, men noe som i seg selv impliserer mange deler, med alle distinkte forskjeller ivaretatt. Fremtidens verden bør være noetisk—karakterisert av mangfold; forskjeller burde bekreftes som rikdom og fylde, og ikke som grunn for uunngåelige konflikter: mange sivilisasjoner, mange poler, mange senter, mange verdisett på én planet og i én menneskehet. Mange verdener.

Men det er de som har en annen agenda. Hvem er det som står mot et slikt prosjekt? De som ønsker å påtvinge ensartethet, det ene (amerikanske) levesett, En Verden. Og deres metoder er makt, fristelser, og overtalelse. De er mot multipolaritet. Så de er mot oss.

Les: Fremtidens ontologi

Relatert

Å du deilige endetid – eller Kali Yuga hele jula

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

VREDENS MAGIKER OG TIGRENES GULL – Et bokbål

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

COLLAPSE – HORRORFILM FRA DIN VIRKELIGHET

DEN ANTROPOGENE EPOKE

En aktuell reiseskildring fra magiske Lofoten,  før oljeindustrien kommer. En refleksjon over det verdifulle vi har før vi mister det for all tid. 

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Permaliv

«En krykkjeunge kaster seg ut fra takmønet på usikre vingeslag, godt å se nytt liv entre scenen. Og lundefuglene lever lenge, kanskje råker de lykken neste år? Jeg er takknemlig for å ha fått oppleve dette eventyret i havet, slik Bjørnstjerne Bjørnson beskrev Lofoten. Makter vi å overlevere dette storslagne eventyret til kommende slekter? Eller må vi skrive snipp, snapp, snute, så var eventyret ute?»

En øredøvende sang av bambusstenger, som en vindmåler av lyd, regnet faller skrått. Vi står på toppen av det nye Hamsunsenteret i Hamarøy, resepsjonisten anbefalte oss å starte ovenfra og arbeide oss nedover. Det er best å komme seg inn igjen, en utmerket dag for å bli bedre kjent med Knut Hamsun. Senteret gjør absolutt ikke skam på ham, det ligger godt i omgivelsene, selv om det ikke er vakkert. Men det skjærer ikke i øynene, definitivt ikke, en sjeldenhet i vår tid. 

Hamarøy med Hamarøyskaftet til venstre

Å legge turen til Lofoten gjennom Hamsuns rike er ingen dårlig ide. Han virket jo også i Lofoten som omreisende kremmer i sin ungdom, og søkte seinere ut dit for å finne ro til skrivingen. I det fjerne skuer vi den mektige Lofotveggen, den nærmest kaller på oss der den majestetisk stiger opp av havet. På ferden over Vestfjorden legger vi turen innom Skrova, denne lille øya som går under betegnelsen Lofotens Hawaii, for alle soldagene. Fra Skrovatoppen får vi et fint skue innover Lofotens raggete tinder, og for likesom å understreke stemningen kommer ei ungørn svevende inn under oss.

På Skrovatoppen

Vestvågøy, landskapet endrer karakter, et sletteland omkranset av vernende fjell. Jeg får umiddelbart en følelse av å ha kommet til et nytt land, jeg innbiller meg at landskapet har islandske trekk. Fargen er irrgrønn, har aldri sett så grønt gress. Men så er også lofotlam kåret til Norges beste lammekjøtt og er rikt på antioksidanter. God trening får de utvilsomt, må fram med kikkerten for å avgjøre om det er stein eller sau jeg ser der høyt oppe i fjellsida. Det er sau. De har under årelang beiting fram og tilbake langsetter fjellsidene formet små stier som nærmest kan minne om risterrasser. Nærheten til havet gjør så de får i seg jod og andre viktige mineraler. Sau har en egen evne til å skille ut salt gjennom urinen, og er derfor et utmerket beitedyr i havgapet og ute på småøyene.Er man på Vestvågøy bør man besøke vikingmuseet Lofotr, det gammelnorske navnet for Lofoten. Her lå det gamle høvdingsetet, som man så langt råd er har reist en tro kopi av. Det er gjort funn av gullgubber, fransk keramikk og glass fra Rhinland, noe som vitner om stor makt og verdensvante sjøfolk.

Lofotr med høvdingesetet

 

 

Utsyn fra Reinebringen

 

Den siste kvelden her ytterst i Lofoten legger jeg til toppen av Reinebringen, hvor man kan filosofere over hvor små vi mennesker er når man ser ned på de små fyrstikkeskehusene nede på Reine. Noe jeg ikke kunne gjort uten at noen velger å klore seg fast her ute, og jeg sender en liten takk ned til disse menneskene.

Reinefjorden

Herfra ser jeg virkelig hvor særegen Reinefjorden er, fjella likesom bøyer seg innover mot fjorden, slik en blomst folder seg sammen for å verne om sitt verdifulle indre. Her tok vi dagen før passasjerferga for å besøke den vidstrakte Bunesstranda. Underlig med alle disse langstrakte strendene her ute mellom våre villeste fjell, en vidunderlig kontrast.

Bunnesstranda på Moskenesøy

Nedenfor ligger Reinevannet som et dypt, uutgrunnelig øye. Det er egentlig ei stor jettegryte og ligger 67 m.o.h., men er 69 meter dypt og stikker således to meter under havflata.

Det summer rundt meg som i en myggsverm, titusener av lunder og annen sjøfugl fyller luftrommet. Drømmer jeg eller befinner jeg meg midt i en naturdokumentar fra BBC? Jeg bare venter på at David Attenboroughs stemme skal tordne ned fra oven, her jeg er på båten ut til fuglefjellene utenfor Røst. Den går hver dag kl 13:00 og har gitt meg en naturopplevelse jeg knapt trodde var mulig. Heldigvis vet jeg enda ikke at det jeg oppfatter som et uendelig levende hav er en illusjon, da ville jeg neppe latt meg rive like mye med.

Skomvær fyr, så langt ut i øyriket det er mulig å komme

 

 

To spesielle bøker ble gitt ut i fjor, som på hver sine måter kan være av stor verdi for den som søker tyngre intellektuell skyts i kampen for fundamental endring. Den første boken; Alexander Dugins The Fourth Political Theory var en gedigen syntese av antimoderne og antiliberalistisk tenkning, en bok som satte de ulike kulturers rett til egenart opp mot globaliseringens monokulturalisme og den liberalistiske antropologis letzte Mensch. Rundt samme tid i fjor som The Fourth Political Theory ble gitt ut, ga den danske forfatteren Erwin Neutzsky-Wulff (1949-) ut boken Danmark i ganske begrenset opplag på eget forlag. 

Av Jo Hammerstad

«Neutzsky-Wulffs ideelle adelsmann er han som både besitter viten, aggressivitet, og selvoppofrende ansvar. I dag har vi intellektuelle som besitter viten, og vi har bøller som besitter aggressivitet. Ingen av dem klarer å endre noe særlig til det bedre, for de første er feige og de siste er dumme, kun sjeldent er det at slike egenskaper møtes i samme person, men det er nettopp de som kan gjøre en radikal forskjell.»

«Tar man Dugins perspektiv på alvor betyr det at man kanskje må stille spørsmål ved sine prioriteringer, om de svarer til den reelle situasjonens utfordringer. Når loftet står i flammer reiser man seg selvfølgelig opp fra grimme bekymringer om fordøyelse, jordskjelv, eller regninger, og prioriterer i stedet å forsøke å slukke brannen eller komme seg ut med seg og sine»

To spesielle bøker ble gitt ut i fjor, som på hver sine måter kan være av stor verdi for den som søker tyngre intellektuell skyts i kampen for fundamental endring. Den første boken; Alexander Dugins The Fourth Political Theory var en gedigen syntese av antimoderne og antiliberalistisk tenkning, en bok som satte de ulike kulturers rett til egenart opp mot globaliseringens monokulturalisme og den liberalistiske antropologis letzte Mensch. Boken var dels en utledning av en tese om at alle som fra ulike posisjoner kjemper mot status quo nå bør se nødvendigheten av å legge til side interne stridigheter og i stedet alliere seg mot den fare som truer dem alle, noe som geopolitisk burde lede mot en multipolar verden, i stedet for en unipolar verden ledet av Vesten og USA slik som i dag. Dels var boken også et kall til hver enkelt kultur om å finne sin egen stil, en stil som må ha en viss kreativ begrensning i de ulike folks historier og geografier, og som vil kunne gjenopprette den tapte kontakten mellom mennesket og de krefter som funderer dets eksistens. Vi må finne tilbake til de evige røtter hvorfra vi kan utfordre den herskende liberalistiske virkelighet, den som har fratatt mennesket de tradisjonelle bånd skulle ha fundert et felles ansvar for noe som er større enn hver enkelt, og erstattet det med kalkulasjonens kalde nullsumspill, diktert av økonomiske realiteter vi har mistet kontrollen over.

Vi er kommet til et endepunkt eller vendepunkt, hvor man har valget mellom å være med å berede grunnen for en tilværelse veldig annerledes enn denne, i radikal motstand mot den, eller man kan følge strømmen og gå utslagsvannets og gjødselens vei. En test, hvor man kan forvente de med sjeler av gull i fronten for det nye, de som nekter å akseptere virkeligheten de ble født inn i, og som tro mot sin natur ikke kan annet enn å kjempe mot den for å fundere en ny. Disse lar seg ikke avspise med en liten nisje i den moderne verden hvor de kan bidra i det små til det eksisterende samfunnsmaskineriet for en slump penger og et klapp på skulderen, men vier alle sine krefter i de retninger som realistisk kan skape fundamental endring.

Tar man Dugins perspektiv på alvor betyr det at man kanskje må stille spørsmål ved sine prioriteringer, om de svarer til den reelle situasjonens utfordringer. Når loftet står i flammer reiser man seg selvfølgelig opp fra grimme bekymringer om fordøyelse, jordskjelv, eller regninger, og prioriterer i stedet å forsøke å slukke brannen eller komme seg ut med seg og sine. Likeledes vil man hvis man følger Dugins fortolkninger av liberalismen i dag reise seg opp til kamp mot den i stedet for å fokusere på de langt mindre farlige etterlevningene av dens beseirede søsken fascismen og kommunismen, eller på religiøse trosretninger man måtte mislike. Ikke slik å forstå at kritikk ikke her skulle kunne være på sin plass, men det trengs en fornemmelse av proporsjoner om hva som er viktig, ellers blir ens livsgjerning et simpelt redskap i den globale elitens splitt-og-hersk-spill. Det store fokuset på faren ved de ekstreme politiske ytterkanter, som er så enkel å anskueliggjøre da scriptet er kjørt gjennom så mange ganger før, og lageret av ekstremistiske tullinger synes uuttømmelig, tildekker den fare som allerede er blitt virkelighet: Det ekstreme sentrum—det liberale demokratis triumf og implisitte krav om å være eneste fornuftige og etiske levesett, ja eneste virkelighet.

Intelligens er først og fremst evnen til å prioritere, og til også å kunne bryte opp fra gamle prioriteringer, også om det måtte være der man har investert sin sosiale og intellektuelle kapital. Mot er å prioritere det som er best og viktigst, ikke det som synes å være best eller viktigst fordi den sosiale konsensus og økonomiske virkelighet belønner det. Er man fundamentalt misfornøyd med status quo må man våge å utforske de kildene hvorfra man har en realistisk mulighet til å utfordre status quo, alt annet er spill for galleriet, feighet eller maktesløs kapitulasjon. Dugins invitasjon til politisk nytenkning her burde ønskes velkommen blant de som fra ulike posisjoner har beholdt en viss oppreist autonomi, men som kanskje ikke alene besitter den kraften som skal til for å være annet enn blott en svinnende reaksjon.

Det Alexander Dugin tro mot sin tenkning ikke vil svare på er hvordan de ulike kulturer bør se ut i en fremtid, han fokuserer her mest på hva som kan gjøres i sin geografiske sfære; den russiske, eller eurasiske. Veien mot en kultur må være konkrete oppgaver for den kulturskapende og kulturbærende eliten i hver enkelt region, som selvfølgelig kan inspireres av for eksempel Dugins arbeid om de ønsker, men som må finne sine unike svar selv. Å være eller ikke være er spørsmålet, og skal vi velge å være må vi finne ut hvem vi er, hvem som har noe eget kulturelt å sette opp som regionalt alternativ til den globaliserte monokultur. Er vi Europeere? Kristne? Amerikanere? Germanere? Nordboere? Nordmenn? Antropologer, sosiologer, og historikere kan gi hjelpsomme beskrivelser, men som regel strekker de seg ikke lenger enn til å beskrive og i en viss forstand forsterke og bekrefte det værende, som nettopp den radikale må stå imot eller ta i bruk konstruktivt. De data som empirisk hentes inn om det værende og dets historie er materiale som må underlegges et ønske og en vilje til å gå i en bestemt retning, en visjon hvis uttrykk må kunne aktivere hjerter og sinn. Det trengs visjoner med noe av åpenbaringens kraft i seg, som kan åpne opp blokkerte tankespor og vise vei der andre alternativer har kjørt seg fast, visjoner som forholder seg til det værende for å få feste, men som kommer utenfra som kreativ impuls. Først her starter den virkelige tenkningen, i geniets rom, som ofte har funnet sine beste uttrykk i det skrevne ord.

Vi har kjent til dette fenomenet, også her i Norge; en litteratur med ambisjon om å skape virkelighet i stedet for blott å gjenspeile virkelighet. Henrik Wergeland, Henrik Ibsen, og Olav Aukrust hadde alle noe av denne åpenbaringsånden i seg, og Alf Larsen var kanskje den siste store romantikeren her som søkte både å bygge bro mot de store i vår litteratur og å gi Ordet tilbake noe av dets skapende makt. Så stilnet det hen, da det etter hvert knappest var beredskap eller forståelse igjen for slikt, hverken for genier eller for kultur i mer fundamentalt skapende forstand.

Det er ikke hverken stemning eller rom for slikt nå. Hva skal man med genier og kultur når man har stemmesedler, tekniske løsninger, og kan coache og klappe hverandre på ryggen med varme NLP-smil? Og så blir det så utrivelig og lite sosiabelt når noen med skarpe kutt vil og krever noe bestemt, og differensierer og prioriterer deretter i stedet for fleksibelt og dynamisk å tilpasse seg realiteten. Eller også det kan kanskje være stimulerende i det små for den lille appetitt, og kan stadig av og til få den liberale velsignelsen å bli tolerert, men så er det neste kanal, neste artikkel, neste eksterne impuls, uforpliktende, promiskuøst, ufarlig, så skulle noe av betydning dukke opp flimrer det bare forbi.

Vel, det er ikke urimelig med en viss skepsis mot geniet. Den som kan gjøre stort kan også feile stort, og er ikke ett uanselig, nølende skritt i riktig retning bedre enn parademarsjen mot avgrunnen? Jo da, men det rommet geniet bryter opp må heller ikke tolkes som en endelig løsning, det kan tolkes som en invitasjon til å se ting på en ny måte, til eksperimenter, hvor videreutviklinger, kritikk, eller synergier senere kan følge. Men uten den velvillige lesningen først der man trer inn i geniets rom og risikerer sine tidligere posisjoner lærer man selvfølgelig ikke stort. Dette gjelder for lesningen av Alexander Dugin, og dette gjelder også den neste forfatter og bok jeg ønsker å trekke frem, når vi nå skal starte utforskningen av hvem som kan utgjøre et “vi” her.

Rundt samme tid i fjor som The Fourth Political Theory ble gitt ut, ga den danske forfatteren Erwin Neutzsky-Wulff (1949-) ut boken Danmark i ganske begrenset opplag på eget forlag. Neutzsky-Wulff har ingenting i utgangspunktet med Dugins visjoner eller tankegang å gjøre, og skulle han sette seg inn i det ville det overraske meg om det ville falle ham i smak, men der den som har lest Dugins bok kanskje synes hans svar på hva som kan gjøres blir en smule filosofisk og vanskelig å oversette til et konkret prosjekt, anskueliggjør Neutzsky-Wulff i sitt verk veldig godt den typen tenkning som trengs for en kulturell regenerasjon her i den nordiske sfæren. Danmark er en visjonær fortolkning av Danmark, en historie som strekker seg gjennom fortid, nåtid, og fremtid av et Danmark slik vi dels kjenner det, og dels et mytisk Danmark hvor vi i et overhistorisk grep mot de norrøne og germanske røtter også fornemmer historien om Ragnarok og gudenes tilbakekomst. Sentralt i Neutzsky-Wulffs behandling av Danmarks historiske og mytiske stoff står forholdet mellom de to verdener, mellom menneskenes verden og gudenes verden, hvor Neutzsky-Wulffs religionsteori veves inn. Den poetiske Eddas hovedtekster vies særlig oppmerksomhet, og er gjendiktet av Neutzsky-Wulff med en friskhet, ild, og følelse av relevans som jeg ikke har funnet i noen gjendiktning av dem tidligere. Vi får også i Danmark en innføring i Neutzsky-Wulffs aristokratiske etikk, hvor den sterke skal få rom til å vokse, men alltid med ansvar for den svake. La oss ta en titt:

Vore forfædre var vikinger – det ved ethvert barn. Men som navnet siger, var vikingen en afviger.

Det ville også være underligt andet – man kan ikke dyrke havet. Han har altså ikke meget tilfælles med bonderøven med klaphatten, snarere er han åndsbeslægtet med den moderne intellektuelle.

Det er nu engang et problem, at visse mennesker ikke trives i fangenskab, en regelmæssigt tilbagevendende atavisme, som ikke alverdens mentalhygiejne kan stille op imod. Vi er alle troglodytter, intelligente og aggressive.

Nogle er bare mere intelligente og aggressive end andre. Det er dem, der skaber historie – ikke og aldrig den træge masse.

De slider sig løs, og hvis vi tøjrer dem, tager de tagbjælken med, og vi får stalden i hovedet. De tager, hvad de vil have, indtil det bliver for kedeligt.

Det er lidt ligesom at sidde i en park og fodre duerne med resterne af din frokost, det er så rart, at du somme tider glemmer at spise selv. Den svage har næppe styrke nok til at opfylde sine egne behov og ser verden i sin egen svagheds billede som en mødding, rotterne slås om.

Den sterke har for meget, han må finde nogen, hvis behov han kan opfylde, de er hans føde og genstanden for hans særlige sult. Måske forstår du ikke denne ekstatiske selvudslettelse, den brændende skam over at være mæt, erkendelsen af, at du er for stærk til at være det af dig selv for dig selv.

Men så er du ikke af kongeslægt, og denne bog vil blot få dig til at føle dig dum og beskidt og gjøre dig vred og ked av det. Hvem er den da skrevet for?

Den er skrevet for det enogtyvende århundredes unge, ikke dets senile teenagere. Heltene, for hvem den hule tillid til, at den svage nok skal befri sig selv – vent bare og tag en portion til – ikke var nok.

Som ikke bøjede sig for at bøje, men hævede sig for at hæve. Som så, at lortet var muld, og spirede i det, men hvis rødder sugede næring af et langt dypere jordlag, det for længst begravede: Styrke, viden, usynlige som alle frø, indtil de drog ud og tog magten tilbage, sværdet fra barnet, ikke for at beholde den, men for at ødelægge den som andet end kærlighed og tillid.

(Danmark, s. 75)

Neutzsky-Wulffs ideelle adelsmann er han som både besitter viten, aggressivitet, og selvoppofrende ansvar. I dag har vi intellektuelle som besitter viten, og vi har bøller som besitter aggressivitet. Ingen av dem klarer å endre noe særlig til det bedre, for de første er feige og de siste er dumme, kun sjeldent er det at slike egenskaper møtes i samme person, men det er nettopp de som kan gjøre en radikal forskjell. Odins visdom må finne sammen med Tors rasende styrke og Frøys generøse rikdom, og ut fra den kimen springer resten ut. Det må understrekes at Odin, som den med en visdom han er villig til å lide og ofre seg selv for, må bli det ledende prinsipp. Hvis derimot Tors kanskje mer likefremme men ureflekterte bondestyrke får utgjøre tyngdepunktet, slik den gjorde hos nazistene, kan konsekvensene derimot bli svært negative.

Makt og egoisme er blitt så sterkt sammenrotet i vår tid at man kan ha vansker med å se for seg adelsmannen som annet enn en tyrann og utsuger. Man liker kanskje ridderligheten og selvoppofrelsen man ser på film, men våger knappest å tro på at vi kan ha en samfunnsordning der personlig styrke og politisk makt henger sammen uten at det må føre til tyranni. Skulle man likevel være åpen for et slikt perspektiv vil enkelte da kanskje undre seg over at det er den norrøne ånden Neutzsky-Wulff ønsker å vekke til live. Er ikke det norrøne menneskesynet temmelig hardt og kynisk, er ikke den kristne nestekjærlighet og den kristne arv er et bedre bud på en aristokratisk selvoppofrende stil enn norrøne etikk, hvor guder endog synes å ligge under for menneskelige laster? Neutzsky-Wulff parerer spørsmålet slik:

“De nordiske guder var, som vi ofte håner dem for, menneskelige – de forstod menneskene, og menneskene forstod dem. De udøvede ikke en eller anden uransagelig kosmisk retfærdighed, men var likesom os andre underlagt skæbnens luner og deres egne svagheder.

Det bedste eksempel er ikke altid det gode, og i myten om Ragnarok så mennesket sin egen fallit. Dette førte atter til en beundring af ædle egenskaber, gæstfrihed, selvforglemmelse og trofasthed.

Den kristne derimod behøver ikke at gjøre nogen som helst gavn, men skal blot adlyde sin gud, der er så behageligt fjern, at en hvilken som helst tyran kan gøre krav på at repræsentere ham. Dermed bliver hensynsløshed og samvittighedsløshed dyder, eftersom skånsel over for de onde er ondskab, og en personlig moralsk vurdering gudsfornægtende storhedsvanvid.”

(Danmark, s.73)

Gudenes menneskelighet gjør dem relevante for den enkeltes eksistens og konkrete utfordringer. De personlige forhold blir her avgjørende, hvor man er klar over menneskets mangefasetterte vesen, med edle og uedle muligheter, og på grunnlag av dette, uten abstraksjoner eller mellomledd, gir den edle og rettferdige makt. Slik kan Håvamåls realistiske etikk, «hinsides godt og ondt» være mer til gagn, kanskje særlig i en ulvetid som vår, enn en upersonlig kristendom hvor forbrytere i et par årtusen har drevet det langt i kunsten å finne smutthull for sine ugjerninger. For den hvis makt ikke er røvet utenfra, men springer ut innenfra, er det naturlig å gi, og etikken vil da handle om å gi disse skikkelser rom til sitt virke, da det i seg selv vil ha en regulerende effekt på omgivelsene rundt:

“Kun den svage søger magt (hvorfor hans vej mod den til stadighed må blokkeres), hvorimod den stærkes stræben retter sig mod afmagten og selvopofrelsen, at blive et redskab for det, der er mindre end han selv. Ilden afgiver varme, jernet absorberer den.

Det lave søger højderne, hvorimod den Høje kaster sig i dybet. Træet vokser ikke bort fra solen, og solen vender ikke sine stråler bort fra det.

Det var det, der var kristendommens budskab, inden borgerskabet forvandlede den til et alibi for tyve. Uheldigvis var dette allerede sket, inden den nåede os, hvorfor den havde en fordærvende snarere end forædlende indflydelse på sæderne, og hvad munkerne bevarede af selvforglemmelse, blev udryddet ved Reformationen.

Tilbage står Havamal som en rettesnor for the once and future aristocracy. Det udtrykker en filosofi, der er så edel, som den er absolut usentimental.

Her er ingen pæne illusioner om, at det nok skal gå alt sammen, hvis vi blot ikke foretager nogen pludselige bevægelser. Det er helten, der sejrer og vinder prinsesse og kongerige, der, hvor ingen byder ham trods.

Fordel forslagen i fejlslagent ser,

mod har i modgang en moder,

stormen kun styrker den stærke end mer,

vanheld han hilser som broder.

Det kræver styrke og intelligens, livet som værk og ikke en række forvirrede svømmetag mod dets strøm.

(Danmark, s. 371)

Neutzsky-Wulffs visjon av et fremtidig Danmark stanser ikke ved beskrivelser av samfunnsforhold og etiske rettesnorer (hvor han henter ut mange godbiter fra Tacitus’ Germania), den tar også grundig tak i det mytene, og den magiske praksisen knyttet til dem, hvor Neutzsky-Wulffs forståelse av runemagien skulle kunne være av stor interesse for den med esoteriske inklinasjoner.

Som Odin må runemagikeren være villig til å ofre seg selv, sin sosialt konstruerte personlighet, for å knytte en dypere pakt med skjebnekreftene, bli en legemliggjort skjebne. Det viktigste er ikke som for metafysikeren viten om det som er, men hva som er målet, og hva som er middelet. Runene gir substans til den valgte kurs, men for å forstå dem må vi forstå konteksten de ble unnfanget i:

“For at lære at beherske runerne, må vi først blive germanere. Det virker måske umiddelbart som a tall order, men kan også ses som a fringe benefit.

Vi er jo nemlig germanere, eller var det engang. Og hvis en germaner holder op med at være en germaner, hvad er han så?

Hvad er en hund, der ikke længere er en hund? Ikke en kat.

Vi har godt nok klædt os fint på med Gud, konge og fædreland, et toilette, denne bog har beskrevet i en vis detalje, men det er nok også efterhånden gået op for os, at der nu kun er pjalterne tilbage. Så er det der, hvor vi gerne skal kunde finde os selv under dem, germina germana.

Den uden sammenligning bedste kilde til denne tankegang er de tre første digte i den Poetiske Edda, Vøluspa, Havamal og det mindre kendte Vafthrudnismal. De er imidlertid ikke så lige at gå til, selv ikke i de eksisterende oversættelser, der endvidere er tynget af den i det nittende århundrede så populære pseudonorrøne Oehlenschlägerspeak, hvorfor de da også findes gendigtede i deres helhed i denne bog med rim og metrik, som nu engang er den moderne lyriks virkemidler, som den ikke kan være foruden – det er som bekendt kun evnesvage gymnasieelever, der skriver “prosadigte”.

Det er da heller ikke noget, nogen hidtil har været i stand til, hvorfor denne oversættelse af flere årsager må betragtes som den autoritative. Ud fra en overfladisk betragtning leverer Vafthrudnismal kosmologien, Vøluspa kosmogoni og akopalypse, mens Havamal er hovedværket inden for den nordiske visdomslitteratur.

(Danmark, s. 468-469)

Kort sagt; Den germanske tankegangen burde være av største interesse for magikeren, men også for oss nordboere generelt, de beste kildene til denne er Voluspå, Håvamål, og Vafthrudnismål, som du finner den beste inngangen til gjennom Neutzsky-Wulffs gjendiktninger og fortolkninger i Danmark. Sterke påstander, men Neutzsky-Wulff har også en sterk sak, i hvert fall skal man dømme ut fra den evokative kraften i arbeidet han her har gjort. Den antikvariske siden av saken, om dette er den beste fortolkningen av det som var den germanske ånd, eller om den inspirerte tolkning skaper noe litt annet får filologer ta seg av. Men historie bør ikke være noe dødt og avsluttet klart for obduksjon, men som noe levende, der forståelsen av fortid, nåtid og fremtid ikke kun innebærer å absorbere den viten som finnes, men aktivt velge derfra, trofasthet og frihet i skjønn forening.

Oskorei, Peter Nicolai Arbo, 1872

Jeg vil på det varmeste anbefale alle med interesse for den norrøne verdenen å investere i denne boken, men først og fremst det enogtyvende århundrets unge som Neutzsky-Wulff ønsker å henvende seg til. Danmark er ikke gjennom sine drøye fem hundre sider på noe sted kjedelig, med en fin variasjon mellom historiske utlegninger, mytiske analyser, og eksistensiell avkledning av en dekadent samtid. Hvor Dugins Fourth Political Theory i stor grad navigerer som en dialog med det siste hundreårs fremste antimoderne og antiliberale kritikere, hvor den kunnskapssøkende selv må oppsøke de mange kildene for virkelig grundig å forstå innholdet i dybden, er Neutzsky-Wulffs beskrivelser av den liberalistiske ånds mange uttrykk mindre teoretisk, og mer knyttet til hva han kan se direkte med den skarpe pennens eksakte fantasi. Dette gir hans samfunnskritikk et veldig levende, fornøyelig, og på samme tid autonomt preg. Med Dugin har vi en ånd som i likhet med Hegel søker å upersonlig, ved hjelp av konsepter som dekker mye, å favne om et globalt hele og henvise det til sine rettmessige plasser, mens Neutzsky-Wulff i en ånd nærmere beslektet med Kierkegaard alltid knytter de større spørsmål til det eksistensielle man mer umiddelbart kan identifisere seg med.

Etter å ha lest Danmark kunne det være interessant å fortolke andre norrøne kilder ut fra de nøklene Neutzsky-Wulff gir. Når det gjelder de historiske linjer Neutzsky-Wulff trekker, som også er veldig interessante og tankevekkende, er mye av Danmarks og Norges historie felles, både politisk og kulturelt. Felles har vi, for kun å nevne noen få Peter-Wessel Tordenskjold, Ludvig Holberg, Johan Herman Wessel, og Henrik Steffens, og fra lenger tilbake har vi selvfølgelig den norrøne arven felles. Mye av Danmark er slik sett også om Norge, eller Norden, men selvfølgelig hadde det vært svært interessant å studere Norges historie med et lignende blikk som det Neutzsky-Wulff anvender på Danmark, et blikk som sveiper over de sentrale historiske fenomener og munner ut i en visjon for hvordan vi ønsker at fremtiden skal bli.

Etter hvert kan også en interessant oppgave være å avklare Erwin Neutzsky-Wulffs posisjon i forhold til den tradisjonalistiske skole, hvordan hans verdensanskuelse passer med Alexander Dugins tilnærming til tradisjonen, eller Julius Evola og René Guénon. Erwin Neutzsky-Wulff har til felles med tradisjonalistene en forståelse av vår moderne verden som et forfall i forhold til en mer sakral fortid, hvor han i likhet med tradisjonalistene bruker verdensalderanskuelsen (læren om de fire verdensaldere, som vi i vesten kjenner blant annet gjennom Hesiod) som åpning for å forstå myter. En forskjell ligger i at man kan få inntrykk av at Neutzsky-Wulff i sin tilnærming til religion fokuserer en god del mer på overnaturlige fenomener enn tradisjonalistene gjør, hvor med Neutzsky-Wulff deres tilbakekomst nærmest kan synes å være et mål i seg selv, mens tradisjonalistene stort sett har et mer skeptisk forhold til det overnaturliges inntreden i vår tid, med mindre det er som mirakler i en ortodoks tradisjon.

I The Reign of Quantity & Signs of the Times og i The Spiritist Fallacy advarte René Guénon sterkt mot fascinasjonen ved overnaturlige fenomener, idet han skiller sterkt mellom de gudsnære, angeliske krefter på den ene siden, og det demoniske som søker å bryte seg inn nedenfra. Han brukte bildet av verdensegget, hvor det i den tradisjonelle verden var solid på bunn slik at demoniske krefter ble holdt ute, med åpning på toppen, slik at guddommelige krefter kunne emanere ned. Ved slutten av Kali Yuga, eller jernalderen, vår moderne tid, snues imidlertid dette forholdet på hodet slik at egget lukkes på toppen slik at vi mister kontakt med det guddommelig, mens det åpner seg på bunnen, hvor Gog og Magogs demoniske horder strømmer inn. Charles Upton har utforsket dette nærmere og aktualisert det for vår tid i The System of Antichrist, hvor særlig UFO-fenomenet, men også andre forsøk på åpninger mot det hellige utenfor de ortodokse rutene blir underlagt sterk kritikk fra et tradisjonelt perspektiv. Så for disse handler det ikke om bare å åpne opp for det ikkemenneskelige, men også om å skille sterkt mellom angelisk og demonisk. For Neutzsky-Wulff synes angelisk og demonisk snarere å være ulike aspekter ved det samme, hvor det overnaturlige ikler seg snillere, mer angeliske former når vårt forhold til det er harmonisk, og demoniske og traumatiske former når forholdet er dårlig. Og også et slikt syn kan finne sterk støtte i tradisjoner, så som for eksempel de indiske, om ikke stort fra Islam eller Kristendommen slik den har kommet til uttrykk i Vesten.

Kanskje er det heller ingen rak motsetning. Kanskje de dualistisk inspirerte tradisjonalister har helt rett i sine eskatologiske advarsler mot en reell demonisk fare som må bekjempes i dag, men at denne også er en selvoppfyllende profeti som ble skapt av det moralsk dualistiske perspektiv, hvor også et annet perspektiv har vært mulig og er mulig, til det bedre, verre, eller noe annet. Den norrøne eskatologi er interessant her, hvor det til sist er en endekamp der guder og einherjer kjemper sammen mot jotnenes elementære kaosmakt, men hvor man på veien dit også på ulike måter har funnet sammen med hverandre, og lengtet etter hverandre i kjærlighet, for eksempel i Skirnismål, som Neutzsky-Wulff tar grundig for seg. Det finnes en tid for strid og en tid for kjærlighet, og det gjelder å kjenne sin tid og hvilke krefter man har med å gjøre.

Alexander Dugin berører i The Fourth Political Theory kaosets metafysikk, på jakt etter et mørkt logos, et mer elementært og inkluderende, feminint logos enn det som skarpe, differensierende som ble rådende i den vestlige tenkningen som har skapt den globale virkelighet vi bebor i dag. Langt tilbake i tid tok vi noen betingende, skarpe valg, som lot oss bygge opp det vi har fått av tenkning og kultur, men som også skjøv andre alternativer ut i kulden, og den kreativitetens kilde som ble brukt er nå tom, hvor spørsmålet nå er hvordan en ny begynnelse kan ta form, og det som ble stengt ute, kaos, får en ny aktualitet. Den norrøne mytologien ser ut til å overlappe dette temaet på en ganske så interessant måte, der vi lærer om jotnen Ymir som ble drept for at æsenes orden skulle muliggjøre vår virkelighet, med mennesket sentralisert i Midgard, og jotnene, mektige men udifferensierte, henvist til Utgard. Krysslesninger her mellom Dugins filosofiske søken, der han i møter med blant annet Heidegger og den før-sokratiske filosofi leter etter en ny metafysikk, og det norrøne mytestoffet gjenopplivet av Neutzsky-Wulff kunne bli ganske så spennende.

Oppsummering: Alexander Dugin og Erwin Neutzsky-Wulff er genier i vår tid, som skaper nye rom å tenke i for den som søker alternativer.  Dugin gir oss en politisk teori for den geopolitiske striden og kampen for de enkelte kulturers autonomi, Neutzsky-Wulff gir oss en visjon for hvordan vår kultur kan ta form. Begge er det vel anvendt tid å beskjeftige seg med.

Danmark kan bestilles på Neutzsky-Wulffs eget forlag, så lenge det er noen av de begrensede eksemplarene igjen: http://enwforlag.dk/

The Fourth Political Theory kan kjøpes her: http://www.amazon.com/Fourth-Political-Theory-Alexander-Dugin/dp/1907166653

Relatert

Revolt mot den postmoderne verden – Alexander Dugin

FREMTIDENS ONTOLOGI – Aleksandr Dugin

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Håpet ligger i det håpløse – Vergil som brobygger fra fortiden til fremtiden gjennom evigheten

Les «Why Conservatives Hate War»

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Sexy Baby er en dokumentar som omhandler en stadig mer pornografisk hverdag sett gjennom to kvinners og en jentes perspektiv. Den forteller oss ikke noe vi ikke egentlig vet fra før, men den forteller noe om prisen og avmakten ved å være passive tilskuere og aktive skuespillere i samtidsteateret. 

Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK

«Men igjen, reelle alternativer tilbys ikke fordi det innebærer brudd på det primære liberale tabu, nemlig moral. Det vil si at noe og noen er dårligere enn andre i kraft av handlinger og holdninger. I et samfunn hvor man ikke kan kalle en hore for hore fordi hun/han er et likestilt, sterkt uavhengig individ som fortjener respekt, ender vi fort alle opp som viljesvake horer – og halliker, i en og samme kropp.»

Sexy Baby er en dokumentarfilm av Jill Bauer og Ronna Gradus, og ble sluppet i USA 2012. Den beskriver tre ulike perspektiv på en stadig mer pornografisk hverdag. Vi møter Laura, førskolelærer med dypt ønske om labiaplastikk (plastisk operasjon for å redusere kjønnsleppene), pornostjernen Nichole/Nakita Kash, som egentlig ønsker å leve et ordinært familieliv, og vi møter det som er filmens mest interessante person, Winnifred på 12 år, en kritisk tenkende preteen, som likevel går med strømmen.

Laura (22) som ønsker et underliv lik en pornostjerne er så mainstream at hun fremstår som knapt virkelig, en statist, en kulisse, hun er en overflate som reflekterer det omkring, uten kritikk, og ønsker bare et «bra» liv, hvor hun kan føle seg «sexy». Hennes historie formidler bare den store menneskemassens små lengsler i et system hvor seksualiteten for lengst er markedsstyrt og det handler om å ha en attraktiv vare å tilby. Hennes besøk hos en plastisk kirurg som har spesialisert seg på kvinners underliv, viser bare at dette er i ferd med å bli en norm, legen gjør heller ikke noe forsøk på å fremstille det han gjør som noe moralsk høyverdig eller nødvendig, men hevder rolig at mange har fått det bedre i etterkant. Dagen før den store operasjonen sitter hun på sengekanten med sin mor, en ikke spesielt ressurssterk kvinne, moren gråter sårt. Laura spør hvorfor moren gråter, får ikke noe klart svar, men svaret ligger der i hele den beklemmende scenen. Den en gang søte lille jenta til mor er ikke på sykehus fordi hun er syk, men fordi det er noe annet som synes å fortjene den merkelappen som står helt utenfor den gråtende morens rekkevidde. Hun forsvinner siden ut av handlingen ute på byen for å teste sin nye sex-appeal, kjønnslemlestelse har i Vesten funnet sin bedøvede og kliniske form, men primitiviteten er den samme.

Nichole (32), med artistnavnet Nakita Kash, har tjent sine penger i pornoindustrien, gift med en mann som og jobber i industrien. Nå livnærer hun seg godt som pole dance og strippeinstruktør. Her får kvinner slik som en typisk ung, kvinnelig bankansatt med seriøs karrierekvinne-utstråling, opplæring i å vrikke og vri på seg. Dette for å bringe mannen tilbake til primalstadiet en stakket stund, slik at han ikke mister interessen for henne i den pornografiserte hverdagen som bombarderer alle med enkle løsinger og utløsninger. Nicholes liv med sin mann fremstår som helt ordinært, hun beskriver pornosexen som uvirkelig og instrumentell, «it’s sportfucking», hvor det primært handler om penger, ikke lyst. Ingenting nytt under solen. I møte med det som ble hennes mann, også fra pornobransjen, opplevde de etter å ha lekt sexakrobater en stund for å bevise sin faglige dyktighet på området, hva det vil si å elske, som ifølge henne er så sterkt at man gråter. Nichole virker huslig, hyggelig, ordentlig, men likevel ikke lykkelig. Det finnes ikke noen påtatt stolthet over valg av yrke, selv om hun betoner viktigheten av å ha kontroll, heller ingen stor beklagelse, det ble som det ble. Det er et hjerteskjærende øyeblikk hvor hun betrakter et bilde av seg selv som cheerleader og med sorgfull stemme konstaterer at hun skulle ønske moren hadde oppmuntret henne mer til å seriøst følge sine talenter: «I just wanted to dance and pole dancing became my way of expressing dancing».

Hun uttrykker seg som en konservativ med hensyn til pornoinvasjonen hos de aller yngste og vil gjøre det hun kan for å skjerme sitt barn, som blir født under dokumentaren som ble laget over en to-årsperiode. De vil ikke la barnet være alene med internett for slik til en viss grad å kunne kontrollere hvilke inntrykk det blir utsatt for. Sirkelen er sluttet, filmens eneste moralist er en ex-pornostjerne.

Filmen starter og slutter med Winnifred (12), hun er filmens opplagt midtpunkt, godt over gjenomsnittet intelligent og selvbevisst, fra jødisk øvre middelklasse i New York. Vi følger henne fra den siste lille rest av barndom til en prematur ungdom som tross sin tidlige seksualisering fremstår som infantil, banal og hjelpesløs. I filmens åpningsscene har hun satt opp et skuespill med andre jenter som fra et feministisk perspektiv problematiserer hiphops seksuelt degraderende tekster med effektiv satire over Soulja Boys låt Crank That som hun resiterer:

Soulja boy off in this hoe
Watch me crank it
Watch me roll
Watch me crank that soulja boy
Then super man that hoe

Foreldrene er skilt, mor er stjerneadvokat med tatoveringer, er 100 % karrierekvinne og har tydeligvis ikke gitt slipp på det å være ung, sexy og hip. Faren er en resignert figur som erklærer seg som mannlig feminist så mye som en mann kan kalle seg det, men uten overbevisning. Winnifred er deres stolthet, hun turner, danser, er toppelev, sosialt intelligent, kritisk tenkende  og har skuespillertalent. Hun kan ved et raskt blikk se ut til å legemliggjøre samtidsfeminismens ideal, og hennes politiske korrekte foreldre har tydeligvis høye håp for henne i så måte. Men hun er et barn. Ikke minst i sin sårhet. Tross sin tillærte kritiske sans, så lar Winnifred seg besnære av å være sexy, deilig, attraktiv, skjørtene blir kortere og kortere til de når trusehøyde, hun adapterer fakter inspirert av porno og MTV, som hun erter sin far med. Eneste gangen faren reagerer ovenfor datteren med noe som nesten kan ligne sinne er når Winnifred forteller om at hun får reise gratis med taxi fordi hun suger dem, «blow them», med latter i stemmen. Tydelig uttrykker han en håpløshet og resignert holdning dess mer han ser datteren, som uten egentlig ha sluttet å være barn, blir et vesen som spiller på sex og som lar seg fange i spillet om oppmerksomhet, hvor sex er fremste salgsargument. Han har forsøkt å innpode barna at utseende ikke betyr noe, det er det indre som har verdi, men han tror ikke noe på det selv. Hans håp er at fremfor at de skal la seg konsumere 80 % av samfunnets overfladiskhet, så skal de kanskje kunne begrense det til 30 %.

Scener med lillesøsteren Myrtle på fire år, inspirert av storesøster Winnifred, som vrikker på en tydelig seksualisert måte inspirert av bl.a. Lady Gaga, virker selv i vår tid frastøtende, men er et youtube-fenomen, hvor og pedofile selvsagt finner billig glede. En video av den dansende og vrikkende Myrtle blir lagt ut av Winnifred, til stort bifall på nettet, faren reagerer, men det får ingen større konsekvenser. Moren reagerer òg, hun må stenge sin konto på Facebook, men får alltid lov til å gjenåpne den. Morens ambivalens som tidsriktig feminist er fortellende om at feminismen er uttilstrekkelig som en forklaringsmodell, og forsvar for en kvinnelig integritet. Hun ønsker sin datter en fri seksualitet som hun sier, samtidig som hun ønsker at Winnifred er bevisst sin egenverdi, sin integritet. Men hun har ikke noe alternativ å tilby, det handler for henne egentlig bare om tid, at hun ønsker å utsette datterens «frie seksualitet» til hun er fysisk over barnestadiet.

I forbindelse med oppladning til Lady Gaga-konsert kler Winnifred og en venninne seg utfordrende, de handler hos American Apparel som har gjort det til sitt varemerke med pubertale sleaze-bilder, som har slått an ikke minst hos up and coming hipsters.  Hun kan spillet med å si de riktige tingene for å berolige sine foreldre, og selv om lever en stor del av livet sitt på nettet, ikke minst Facebook, ser hun det destruktive i det, men klarer ikke å rive seg løs: «just because it corrupts you, doesn’t mean that you don’t like it» konkluderer hun logisk. Da faren reagerer med at hun ser horete ut, sier hun inspirerte av morens påstand om at Lady Gagas bruk av pornografiske virkemidler er bra fordi hun «tar kontroll», at det handler om stil, hun har «style», skjønner han ikke det da?, mens hun tripper av gårde som en mindreårig prostituert.

Filmen bruker ingen ekstreme virkemidler, historiene som formidles fremtrer ikke som ekstreme, mer som nærmest trivielle, grå, fordi alt det vi ser er en del av en ekstrem hverdag. Om ikke direkte i din egen, så finnes den umiddelbart omkring deg. «Ingen» ser på internettporno, men ifølge undersøkelser så gjør minst 80 % av amerikanere det, tallene er neppe særlig andre her på berget om man skal dømme media.

«Moral har ingen autonom mening i seg selv.  Moral er ikke et formål. Det gir ingen mening for de fleste å leve «moralsk» når moralen ikke er satt i en større sammenheng, og den siste rest som nå finnes i sekulær politisk moralisme og kollektiv skyldfølelse, er det ingen som respekterer fordi ingen tror på den»

De gamle og unge grisenes herredømme er for lengst over, de som har vært feminismens halmstrå for å påstå at seksualiseringen er et resultat av en patriarkalsk undertrykkende struktur. Kvinnene er like ivrige pornografer som menn, likestillingen har kommet langt, de iscenesetter nå fra barnsben av seg selv som seksuelt attraktive og tilgjengelige. Det er bare å se dagens oppslag, så ser man kvinner, gjerne TV-personligheter, idrettsaktive og andre innen kultur og underholdning, som stiller opp i det vi før med rette ville kalt horaktige positurer, men nå berømmes for mot, styrke og feministisk forbilledlighet, enda de kun har kledd av seg i et simpelt manneblad.

De har spilt på de simpleste triksene i boken, de som vi kjente fra primalstadiet og som vi sivilisatorisk før har dempet evolusjonært, fordi mennesket har erfart at om det kun lar seg styre av kjønnsdriften så kan det ikke bygge eller opprettholde høykultur. Vel, Vesten har bygget høykultur, nå rives den fort ned igjen.

Her avsløres og filmens mangel, nemlig i sitt ensidige og egentlig fraværende perspektiv på mannen, her representerte ved guttehvalper som egentlig bare er påvirket av samme pornokrati som barn, jenter – og kvinner. På det området er majoriteten av kvinner og menn ganske like, de ønsker ikke å dele livet med en hore eller hallik, derfor var disse yrkesgruppene historisk det absolutte bunnsjikt. Hadde filmen giddet å se dypere inn i sinnet på disse ungguttene som fremstilles ensidig som overivrige kåte dyr, ville de lett funnet ut at de fleste gutter, og ikke minst menn, ikke er pornografer eller players, men ønsker seg en kjæreste og partner de kan respektere å stole på.

Men ettersom underholdningsindustrien lever på forestillingen om at frihet handler om å sprenge grenser og den fremmer illusjonen om å være grensesprengende, enda dørene er sprengt åpne for lengst, handler kjønn om markedskontroll og produktplassering. Se og bli sett. Det ekstreme behovet for å bli sett er delvis et produkt både av teknologi, internett og sosiale medier, men det er ikke teknologien som i seg selv er motor her.

I den egalitære transgresjonens tid, hvor, for å sitere Aldous Huxleys Brave New World, «everyone belongs to everyone else», så er integritet som foraktelig omtales som moralisme, nå erstattet av en menneskelig utilitarisme. Pseudoindividualismen sier at du nå primært skal bruke deg selv, så lenge du selv vil brukes, så er du fri. I et samtidsparadigme som propagerer kjønnsnøytralitet, er man redusert til sine respektive åpninger, hull, stake, verktøy og middel, aldri har sexy vært så lite sexy.

Ved ettertanke fremgår det at filmen ikke først og fremst beskriver seksualisering, men avmakt. Ingen av personene er tilfredse med utviklingen eller eget liv, de har bare overgitt seg til det faktum at det ikke er noen autoritet som kan utfordre det senmoderne liberale tomrommet som utvider seg som et sort hull hvor alt lys graviterer. Du kan velge om du vil være med på løpet og bli en av de som lykkes i andres øyne, som er forutsetningen for å regnes som vellykket, eller du kan stå utenfor i skyggen, usett og tilsidesatt. Den som ikke synes, finnes ikke, er samtidens credo.

Vi ser Winnifred som 14 år mot filmens slutt, hun ser da på bilder av seg selv som 11–12-åring på Facebook, hun gråter og mimrer allerede over sin tapte uskyld, hverken mer eller mindre. Hun erkjenner det som er åpenbart for de fleste, men som forskning krangler om; du blir ikke bare påvirket ytre sett av hvordan du agerer sosialt og på nettet, du endrer deg og blir formet. Kjernen innerst i deg selv er ikke uberørbar, den krever sitt vern, hvis ikke endres den, og uten at du selv medgir det så blir du en annen i kraft av hvordan du presenterer deg selv. Rollen blir like autentisk som ditt jeg.

Winnifred, filmens protagonist, uttaler seg mer som en forelder enn foreldrene:

«I think parents and teachers need to have an ongoing conversation with kids about what they are being exposed to, even if it makes them uncomfortable, because even though we act like we don’t want to hear it, we are listening and taking it to heart.»

Men for henne og andre barn åpenbarer det seg ingen alternativer eller autoriteter, fordi foreldregenerasjonene er heller ikke voksne i sitt banale forhold til kjønnsliv som gjennomsyrer absolutt alle lag i mediesamfunnet. De ville selv bryte ned alle normative autoriteter og fremstår som lite troverdige autoriter. Mange som ser vil nok sitte og huffe seg behørig politisk korrekt, men de vil gå ut i akkurat den samme samtiden, som døtre, foreldre, venninner, unge kvinner, menn, sønner, fedre, gutter; og de vil ta del i det samme markedet på markedets premiss, som objekter med større eller mindre salgsverdi.

Sexy Baby viser en enkel forutsigelse av fremtiden, ikke som noe radikalt brudd, men en fortsettelse av arven fra ’68: yngre og yngre barnekull vil oppleve at deres barndom frarøves dem, misbruk vil i kjølvannet av det seksuelle fokus på prepubertale tilta, promiskuitet og vanskeligheter med å binde seg varig vil tilta hånd i hånd med psykiske problemer som den terapeutiske staten skal forsøke å løse gjennom forklaring, observasjon, medisinering og mentale plasterlapper som halvhjertet motsier den samme liberale statens grunnleggende premiss at du er en bruksgjenstand. Ex-pornostjerne og wannabe husmor Nichole hevder at samfunnet har blitt infiltrert av pornoindustrien, men tar feil. Det er underholdningsindustrien som har infiltrert alle samfunnssfærer som fundamental kulturell og sivilisatorisk premissleverandør. Porno er fortsatt veldig tydelig porno, men derimot selger underholdningsindustrien forestillingen om at sex uten ansvar er opprør, og bruker pornografiens effektive virkemidler for å holde folk i bånd som pavlovske hunder. Noe filmen med sine R&B/hip hop-klipp og referanser viser. Her troner for tiden Lady Gaga som pseudorebellenes dronning, arvtager etter den nå stadig mer pinlig tilårskomne og utbrukte Madonna.

Filmens kvinnelige skjebner forenes i ett, avmakten i møte med en samtid ingen egentlig synes genuint å like.

Voksne og barn fremstår som like ubehjelpelige og usikre.

Men igjen, reelle alternativer tilbys ikke fordi det innebærer brudd på det primære liberale tabu, nemlig moral. Det vil si at noe og noen er dårligere enn andre i kraft av handlinger og holdninger. I et samfunn hvor man ikke kan kalle en hore for hore, fordi hun/han er et likestilt, sterkt, uavhengig individ som fortjener respekt, ender vi fort alle opp som viljesvake horer – og halliker, i en og samme kropp.

Moral har ingen autonom mening i seg selv.  Moral er ikke et formål. Det gir ingen mening for de fleste å leve «moralsk» når moralen ikke er satt i en større sammenheng, og den siste rest som nå finnes i sekulær politisk moralisme og kollektiv skyldfølelse, er det ingen som respekterer fordi ingen tror på den.

Det finnes alternativer, flere velger andre liv som usette i periferien av samtiden, men det fordrer et fundamentalt annet premiss for hva vi mener er et samfunn og hva menneskeverd er, det er ennå utenfor allmenn rekkevidde.

Til da kan man med 8. mars i bakhodet resignert i tråd med filmens stemning utrope: gratulerer med dagen Sexy Baby, dagene er dine i uoverskuelig fremtid.

Dokumentaren er tilgjengelig på NRK nett-TV i tre år fremover

Se forfilm her

Relatert

Sex som dogme

BARE DU OG JEG, BEIBE

Sucker Punch: En tolkning

Pseudorebellenes hyklerkor

Essay: Nerder, bimboer og åndsmennesker

« Jeg vil at alle skal tenke det samme» – Intervju med Andy Warhol

I et intervju med tidsskriftet Manifest går Øystein Stray Spetalen hardt ut mot finanskapitalen og bankvesenet som han mener er samfunnsfiendtlig. Spetalen har tidligere  kritisert globalismen og forbruksveksten. 

Han beskriver en virkelighet hvor bankene etter hvert som en enorm gjeldsmengde hoper seg opp uten sikkerhet i realverdier holder samfunnet som gisler. Staten oppretteholder et økonomisk system uten egen bærekraft og som hele tiden er på grensen til kollaps, og når de uunngåelige kollapsen kommer er det folket som får regningen.

I kraftige ordelag uttaler Spetalen seg:

– Det er en gisselsituasjon. Bankene terroriserer hele samfunn. Med råvarespekulasjon driver de matpriser til himmels, eller de setter ulevelig rente på lån stater som Hellas er helt avhengige av. Denne utpressingen rammer befolkningen, og bidrar overhodet ikke til verdiskaping,

(…)

–   De 0,1 prosent på toppen er ikke nødvendigvis innovatører og verdiskapere. De er ofte karrierefolk som har åla seg inn i et finansielt system der de sitter sammen med kompisene sine og tapper systemet for enorme verdier, hevder investoren.

(…)

– Bankene har tjent store penger på bare å flytte rundt på gjeld. Under de såkalte krisetiltakene i EU kunne banker låne inn til 1 prosent rente og så låne ut til Hellas for 6 prosent, for eksempel, forteller investoren.

–  Dette gir bankene enorme inntekter ut av ingenting. Og da går bonusen til direktøren i taket, til 100 millioner i året. Og i styret sitter det folk og nikker og sier at dette ser bra ut. Sånn har det holdt på. De har gjort det med statslån, med usikre boliglån og så videre.

(…)

– Så de har gamblet med andres penger, de har beriket seg grotesk på samfunnets bekostning, men de skal ikke ta regningen. De er parasitter, sier Spetalen.

– Disse finansfolkene er parasitter, men de er beskyttet av kameratene sine, som de har i styre og stell, og de er ofte beskyttet av staten. Jo før resten av samfunnet forstår at dette er parasitter, jo bedre.

(…)

– Alt pratet om frihandel og markedsteorier er latterlige 80-tallsdogmer som faktisk ikke fungerer i virkeligheten. Den kortsiktige gleden ved å flytte industri til fattige lavkostland, hva oppnår man rundt neste sving? Jo, at man underminerer hele bærekraften i sin egen økonomi og skaper en katastrofe for eget samfunn. Dette har jeg forgjeves forsøkt å fortelle til Høyre, sier Spetalen til tidsskriftet MANIFEST.

Les hele intervjuet «Finansterrorisme» hos MANIFEST

Relatert

Beretningen om et varslet sammenbrudd

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

Peak oil i kontekst II: Et Norge uten olje

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Hva er penger? – del I - del II og del III

Gunhild Stordalen og GreeNudge rakker ned på naturvernbevegelsen

Fornektelsens historie

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Hans øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.

Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.

Fra Sommer i gresset, Rolf Jacobsen, 1956.

Bilde, Oda Omholt

Relatert

Anderledeslandet

Lysfest

Masteferd i Hardanger – Et

HEIM – Per Sivle

God Natt – Aslaug Låstad Lygre

Kristian Gundersens har skapt debatt med sin nye bok Snåsakoden som kritiserer alternativ medisin. Gundersen har vært sterkt kritisk tidligere til den positive oppmerksomhet Joralf Gjerstad beste kjent som Snåsmannen har fått i media.

Av Lars Granlund, massør

Forståelse og søken etter forståelse. Viktige redskaper for en forsker. Jeg er selv en skeptiker og tilhenger av vitenskap. Jeg er utdannet massør og dermed plassert som alternativbehandler. Det aller meste av min kunnskap om menneskekroppen og helbred bygger på skolemedisin og vitenskap. Mye kunnskap som er kjent men som kanskje ikke passer inn i dagens stykkpristenking og økonomiske samlebåndssykehus. Kunnskap som heller ikke er med på å fylle medisinprodusentenes bankkonti.

Vitenskapen kan dokumentere at selv en liten berøring vil øke produksjonen av kroppens eget  ”helbredelseshormon”  oksitocin. Mest sannsynlig vil det å blåse på et sår også virke.  Man vet også noe om andre faktorer som kan bidra til det samme. Mat, trivsel og det å føle seg sett/ bekreftet. Faktorer som rehabiliterinsanstaltene er gode på. Det er heller ikke utenkelig at noen mennesker utløser mer av dette enn andre. På samme måte som vi trives bedre sammen med enkelte mennesker enn andre. En positiv forventning vil også ha en forsterkende effekt. Er det altså bare placebo? Ifølge vitenskapen er svaret selvsagt ja. Men er vitenskapens forståelsesredskaper gode nok til å nærme oss en forståelse? En vitenskap som reduserer den aller største helbrederen, våre egne kropper, til bare placebo. På denne måten agerer vitenskapen og dens mest konservative krefter som om vitenskapen kom før mennesket. En vitenskap som vet noe om faktorer som spiller på lag med våre egne helbredelsesfunksjoner, men som i for liten grad gjør det. Begrepet pasient er symptomatisk for denne holdningen, tålmodig passiv venting – mens den store vitenskap skal ordne opp.

I denne sammenhengen har alternativene tilført legevitenskapen noe. – En større ydmykhet i møte med mennesker – Å ta seg tid nok til å se hele mennesket.

Her trengs et paradigmeskifte. Vi trenger nye begreper både for menneskets egen helbredelseskraft og for den tålmodige pasient.

Bildet viser Joralf Gjerstad, Snåsmannen, omkranset av ivrige fans på Norli før jul

Relatert

Naturvitskap og mytar

«Vi har alle fått ei gåve, livets gåve. Kva vi gjer med liva våre er gåva vår attende. – Edo

Ei kjend utsegn frå skrifta er at mennesket ikkje kan tena to herrar, Gud og Mammon. Å tena Gud tyder å elska nesten sin som seg sjølv, slik Jesus klargjorde det for oss på saligprisingsberget ved Genesaretsjøen. Diverre, i ein økonomi som vår, der all kraft, som ei fokusert laserstråle, vert retta inn mot å gjera nesten vår om til ei vare som kan kjøpast og seljast i marknaden, vert dette ei umoglegheit. Vi tener berre ein herre, BNP, den moderne nemninga for Mammon.

Under den rådande økonomiske modellen er det om å gjera å forvandla so mykje som mogleg av natur og fellesskap til pengar, det verste dopet mennesket har sett, men som ingen vil innsjå. Illustrasjon: The Co-Intelligence Institute

Nokre menneske vil tenkja at, vel, alt er heilagt, og so skal det vera, men er det ein ting som ikkje er so i dag er det pengar, og vi erfarar dette i kvardagen når vi gjer dei daglege vala våre. Impulsane mine er for sjenerøsitet eller å fylgje lidenskapane mine, eller å gjera noko rett sjølv om det tek mykje lengre tid. Pengar ser ut til å blokkere desse impulsane og å løna dei tinga eg ikkje ynskjer å gjera, ting som verkeleg er øydeleggjande for planeten, som kanskje er praktiske, ting som det rasjonelle sinnelaget mitt kalkulerer med at vil vera betre for sjølvinteressa mi. – Charles Eisenstein

Det kan sjå ut til at pengar er verre enn sjølve arvesynda. Likesom apostelen Paulus skriv at han vil det gode men kjøtet er skrøpeleg, soleis riv òg Eisenstein seg i håret av frustrasjon av di han vil gjera godt, men makta pengane har over livet hans hindrar han.

Når Adam Smith talar om at ”den usynlege handa” til marknaden er eit samfunnsgode, er dette sjølvsagt gale. Smith kjende ikkje til handikapp-prinsippet, oppdaga av Amotz Zahavi gjennom studiet av araberskrikestosten, og fyrst foreslått som hypotese i 1975. Tida då Smith levde var dominert av lokale økonomiar, kva han feilaktig kalla ”den usynlege handa” var i røynda ”den usynlege vengen” til araberskriketrosten, eller den gode krafta som ligg latent i handikapprinsippet, og som berre kan bløma i nære relasjonar. Diverre er Smith framleis meir kjend enn Zahavi.

Charles Eisenstein har gjort grundig greie for kvifor ekte fellesskap ikkje kan skapast av pengar, men må vevast frå gåver:

Fellesskap er so godt som umogleg i eit pengegjennomtrengt samfunn som vårt eige. Det fordi fellesskap er veva ut or gåver, og dette er grunna til at fattige menneskje ofte har eit sterkare fellesskap enn rike. Viss du er økonomisk uavhengig, då er du ikkje eigentleg avhengig av naboane dine – eller for den saks skyld nokon spesifikk person – for noko som helst. Du kan berre betala nokon til å gjera jobben, eller betala ein annan til å gjera han.

I tidlegare tider var folk avhengige av å få dekka livets nødvendigheiter og gleder frå folk dei kjende personleg. Viss du framandgjorde den lokale smeden, bryggaren eller doktoren, fanst det inga erstatning. Livskvaliteten din ville vorte lågare. Viss du framandgjorde naboane dine ville du kanskje ikkje få hjelp viss du vrikka okla under innhaustinga, eller viss låven din brann ned. Fellesskap var ikkje eit val eller ein bonus, det var ein naudsynt del av livet. I dag, berre med ei lita overdriving, kan vi seia at vi ikkje treng nokon. Eg treng ikkje bonden som dyrkar maten min – eg kan betala ein annan til å gjera det. Eg treng ikkje mekanikaren som ordna bilen min. Eg treng ikkje lastebilsjåføren som bringa skorne mine til butikken. Eg treng ingen av dei som produserte alle tinga eg nyttar meg av. Dei kan alle erstattast, på same vis som eg sjølv kan.

Dette er ein grunn til den universelt anerkjende grunnskapen ein kjenner i dei fleste sosiale samvære. Kor autentisk kan det verta når den umedvete vissa, ”eg treng deg ikkje”, lurar under overflata? Når vi samlast for å konsumere – mat, drikke, eller underhaldning – byggjer vi verkeleg på gåva frå nokon tilstades? Alle kan konsumere. Intimitet kjem frå sam-skaping, ikkje sam-konsumering, noko einkvar som har spelt i band veit, og dette er noko heilt anna enn å lika eller å mislika nokon. Men i eit samfunn tufta på pengar utfaldar kreativiteten vår seg innanfor spesialiserte domene, for pengar.

For å smi ekte fellesskap må vi gjera meir enn berre å samle folk. Det er ei byrjing, men vonom vert vi trøytte av berre å tala i lag, og vi ynskjer å gjera noko, å skapa noko. I sanning er det eit svært lunkent fellesskap når det einaste behovet som vert dekt er trongen til å lufte meiningar og kjenne at vi har rett, og er det ikkje for ille at andre menneskje ikkje… hei, eg veit! La oss samle kvarandre sine e-postar og starte ein ”listserv”!

Fellesskap er veva ut or gåver. Ulikt frå vårt marknadssystem, viss innebygde knappleik tvinger fram ein konkurranse der meir for meg er mindre for deg, er det motsette tilfelle i ein gåveøkonomi. Fordi folk i ein gåvekultur gjev vidare overskotet deira framom å akkumulera det, er di gode skjebne òg mi. Velstand sirkulerar og trekkjast mot der den største trongen er. I ein gåveøkonomi veit folk at gåvene til slutt vil vende attende til deg sjølve, om enn i ei anna form. Eit slikt fellesskap kan kanskje kallast for ein ”gåvesirkel”.

Heldigvis, pengeomdanninga av livet har nådd ein topp i vår tid, og har byrja ein lang men permanent tilbakemarsj (av kvar økonomiske ”resesjonar” er eit aspekt). Både ut or attrå og naudsyn stend vi no overfor ein gylden moglegheit til å krevja attende ein gåvekultur, og difor å byggja ekte samhald. Denne gjenvinninga er del av eit større skifte i menneskeleg medvite, ei større heimattvending til naturen, jorda, kvarandre, og dei tapte romma i oss sjølve. Framandgjøringa vår frå gåvekulturen er ei forvilling og vårt sjølvstende er ein illusjon. Vi er faktisk ikkje sjølvstendige eller ”finansielt trygge” – vi er like avhengige som før, men no av framande og av upersonlege institusjonar, og, som vi truleg snart vil oppdaga, desse institusjonane er ganske so skjøre. – Charles Eisenstein

Lågmålet i det hjernevaska konsumentsamfunnet vi i dag er ein del av, er pengeomdanninga av barndomen. Leik vert i stendig større grad ei tilrettelagt tenestevare, med dataspel, leikeland, skulefritidsaktivitetar og sterile leikeplassar uttenkt av byråkratar i Brussel. Ungane våre skapar og samskapar ikkje barndomen sin lenger, dei forbrukar han.

Tankane mine gjeng til den materialiserte visdomen si store bok, “A Pattern Language“, som er sett saman av 253 mønster meisla ut or materien. Og eg tenkjer på mønster 73, eventyrleikeplassen:

Problem
Eit slott, laga av kartong, steinar, og gamle greiner, av ei gruppe born for dei sjølve, er verdt tusen perfekt detaljerte, og perfekt dekorerte slott, laga for dei i ein fabrikk.

Løysing
Sett opp ein leikeplass for born i kvart einaste nabolag. Ikkje ein ferdig leikeplass, med asfalt og husker, men ein plass med råmateriale av alle slag – nett, boksar, tønner, tre, reip, enkle verktøy, plankar, gras, og vatn – kvar ungane kan skapa og gjenskapa leikeplassen sin på eigehand.

So enkelt kan vi gje attende ungane våre barndomen sin!

Etter å ha lagt bakom oss eit rabiat hundreår i ideologiane sitt teikn, stend vi att med ein rå og hjartelaus kapitalisme, viss einaste mål er å forvandla natur og samfunn til pengar. Har vi gløymd at Gud gav oss jorda? Vi ter oss som om den vetle kloden vår var eit investeringsobjekt som har å gje oss ei årleg avkasting på minst ti prosent. Er dette for å dekkja lånet Gud gav oss for å kjøpe kloden hans, samstundes som vi sit att med ein liten vinst? Det kan tykkjest som om mange trur dette.

På byrjinga av det nye hundreåret, ja tusenåret, skimtar vi ei ny stjerne i horisonten. På engelsk er ho gjeven namnet ”The Commons”. Ordet kling godt, det har stor kraft og vekkjer gode assosiasjonar. Diverre lyder det ikkje like godt på norsk, eg kjem ikkje på noko anna nemning enn allmenningen, eit sidrumpa ord som for meg leier tankane til Toten allmenning, kor eg har mange gode barndomsminne. Vi treng eit betre ord. Eg hugsar eg las ein gong at det engelske ordet ”common” truleg har røter i Normandie, kan hende har det då òg røter i gamalnorsk? Kanskje vi kan grava fram ei betre nemning for denne nye tida som no vonleg er i emning?

Under “the commons” er fellesskap og relasjonar bærande element, der pengeøkonomien berre utgjer ein liten del. Illustrasjon: The Co-Intelligence Institute

”The commons” er motsatsen til kapitalismen, då det her er om å gjera å krympe pengeøkonomien mest mogleg. Heilt utanom pengar kjem vi sjølvsagt ikkje, men pengane vil verta underlagt system der dei kan spele ei oppbyggjande rolle. Her er det ei mengd løysingar vi kan nytta oss av, å finna dei beste vil krevja mykje prøving og feiling.

Permakultur er kunsten å skapa nyttige bindingar. – Bill Mollison

I kulturen vår er dei fleste bindingane mellom folk laga av pengar. Under ”the commons” satsar ein derimot på bindingar gjennom å samskapa og å sameige, forutan sjølvsagt å dele gåver. Målet er at natur, kultur og samfunn skal vera ein del av fellesskapet, og ikkje av staten eller kapitalen. For denne nye tida treng vi eit heilt nytt rammeverk, eit nytt lovverk. David Bollier har teke denne utfordringa på alvor, og har saman med professor Burns Weston nyleg publisert eit banebrytande verk på Cambridge University Press: “Green Governance: Ecological Survival, Human Rights and the Law of the Commons“.

”The commons” er ei gåve til menneska, denne nye tida fordrar å gje oss attende livet, å atter gjera livet til ei gåve. Men dette må skje innanfor rammene til den urgamle stammen, viss ikkje flyt ho ut og endar i tragedien til allmenningen, slik Garreth Harding skildrar det i sitt vidgjetne essay.

Her kan vi nytta den gode krafta i handikapprinsippet, slik Terje Bongard gjer greie for det i boka ”Det biologiske mennesket”. Vi har uana krefter til disposisjon, vi må berre læra å temje dei.

Til slutt vil eg oppmode om å sjå videoen under, der Charles Eisenstein introduserer oss for noko so underleg, eller kanskje burde eg heller seia vedunderleg, som ein heilag økonomi. For den kapitalistiske økonomien er ingenting heilagt. Men husk, jorda er ei gåve, likesom livet er ei gåve, og er difor heilagt. Er jorda og livet heilagt, då må økonomien òg vera det, viss ikkje er vi fortapt.

Charles Eisenstein – Sacred economics

Anbefalt lesing:

• “Sacred Economics: Money, Gift, and Society in the Age of Transition“, av Charles Eisenstein. Denne boka vart kåra til den nest viktigaste for 2011 av P2P-Foundation, og kan lesast som fri ebok i svensk oversetjing her.
• Ressursliste over Charles Eisenstein frå Wiki’en til P2P-Foundation

Relatert

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Påske eller det førkristne Ostara, Øster eller Auster i norsk nytolking, uansett tradisjon, så er offer og gjenfødelse den sentrale opprinnelse for denne høytiden.  Når de fleste nå drar i flokk og følge for å bli påskebrune, enten på fjellet eller i sydligere strøk, kunne det for de som har evne være verdt å gå tilbake til utgangspunktet.

«The West is forever shouting, “This is me! Look at me! Listen to me suffering, loving! How unhappy i am! How happy! I! Mine! Me! In the Eastern tradition they never utter a word about themselves. The person is totally absorbed into God… that civilisation was the final point of true knowledge»

Andrej Tarkovskij – Sculpting in time

Vinteren har trukket seg tilbake, livet som har ligget i dvale yrer og springer frem, det er snart såtid for bonden; grotid for det grønne.  Feiringen av våren og gjenfødelsen er sentral i den kristne tradisjon med utgangspunkt i det menneskelige Gudeofferet. I myten om Balder kan vi se en parallell, den beste av de beste ofres, for siden å gjenoppstå etter at syklusen har gått til sin ende, Ragnarok.  I den nye tiden skal denne ånden være den som inspirerer en ny syklus, en ny kulturell gullalder, en ny tid som vil gjennomgå der samme faser våre forfedre visste, som gjennom en tusenårig kollektiv bevissthet, enhver kultur gjennomgår:  Fødsel, vekst, modning, alderdom og død. Vår, sommer, høst – og vinter.  Ser man den kristne tradisjonen an, så er det sentrale at et offer er nødvendig for at livet skal fortsette, at det skal være levelig for mennesker i fremtiden og for å slutte pakten med Gud. Ødeleggelse, det å destruere noe dårlig, noe som ikke er levedyktig, kan være et nødvendig offer for at livet skal leve videre, og kan tolkes som ett oppgjør med det som hemmer veksten. For våre norrøne forfedre så var grunntanken det samme med offeret, å slutte pakten mellom menneske, natur og Guddom, og i nordiske indoeuropeiske tradisjoner er naturen en del av en treenighet som inngår i et sammenhengende hele.

Offer forbindes gjerne med noe passivt, svakt i vår tid, offerrollen er noe som påføres, men det bevisste offeret, det som en gang var hellig, er alt annet enn passivt, det er aktivt og heroisk. Det sanne heroiske, som handler om mye mer enn fysisk dåd og tilfeldige hendelser, har sitt utgangspunkt i en vilje til å gi hele sitt liv til noe større enn seg selv, som fellesskapet og den store sammenhengen fremfor individet.

«Den enkle sannhet er at hver enkelt sivilisasjon, inkludert vår vestlige verden, ble brakt inn i eksistensen fra et hellig sted for å tjene et hellig formål. Og når formålet glemmes, når dets opprinnelige kurs går tapt, når den fundamentale balansen og harmonien av dets eksistens blir forstyrret hinsides et visst punkt, da vil naturen få sitt.

Dette er fødselens og dødens mysterium, ikke bare for mennesker, men også for kulturer. Og i tusener av år har man visst at akkurat slik sivilisasjoner må komme til en avslutning, kan det også komme tider med globale utrydninger. Men alltid er det folk som vet hvordan de skal samle livets essens og holde det trygt, verge det og nære det inntil den igjen kan bli sådd.»

Å vente på den nye sol – Peter Kingsley

Men for de fleste er dette fortid, historie, nå handler det om å gå i flokk for å hente inn nye opplevelser som man kan stille ut på utstillingshyllen over alt annet man har samlet for slik å kunne vise seg vellykket i solbrun glans. Ja, man kan dekke det under «naturopplevelser», men hvor stor er egentlig erkjennelsen av forholdet natur – menneske, der man oftest går i flokk og følge, med det formål «å ha det godt». Finnes det egentlig noen andre formål for folk flest i samtiden?

Likevel er ikke mennesker flest så tilfredse når man skraper litt under overflaten, bare et risp kan være nok til å bringe selv den mest staute ut av balanse.  Kan det være at det som kommer lett og motstandløst har sin pris? Sentralt for våre forfedre var takknemlighet, en sentral tanke i offeret, man tok ikke hell, eller velstand som en selvfølge, man visste at alt var i bevegelse og omskiftelig, det som var nå kunne raskt, enten det skyldtes vær, vind, sykdom, kamp, eller nød, rives bort fra en. Offerhandlingen var et symbol på dette, en manifestasjon av at man visste man var underlagt noe større som man ikke hadde kontroll over, Guddom – liv – natur. Bevisstheten omkring dette, fordi man levde tett på primærelementene, man hadde umiddelbar kontakt med det som var livgivende som fangst og markens grøde, innga respekt, ja, ærefrykt ovenfor den veldige naturen, men og kjærlighet.  Hvor mange i samtiden kjenner egentlig en dyp gjennomgående kjærlighet i sine liv, og her bortser man fra flyktige attraksjoner og temporære relasjoner? I den kristne tradisjonen er det sentralt, kjærlighet. Han ofret seg av kjærlighet til det menneskelige og sannheten for at båndet mellom Gud og menneske ikke skulle brytes.

Men igjen, la oss ta det til vår tid, å ofre dyr eller mennesker, tilhører fortiden. Rent symbolsk kan man ofre et dyr, men hvilken kraft og betydning har det i vår samtid? Å legge ut et stykke kjøtt er ikke et relevant offer i vår tid, og har utover en nostalgisk museal affeksjon, liten overbevisningskraft.   Fasten, det å faste er et fysisk offer som benyttes i mange tradisjoner, og i kombinasjon med meditasjon og kontemplasjon er det et verdifullt virkemiddel for erkjennelse, men har begrenset betydning om det slik det i stort utøves i dag kun er en tom formalitet som foranledning til fest.

Vi lever i en brytningstid, alvorlige trusler er faktiske og tydelige i forhold til mennesket og alt levendes fremtid på denne kloden, og mennesket har her et betydelig ansvar. Engasjement blir dog ofte noe på utsiden, et tillegg, og noe som ofte ikke berører det innerste.

Tiden er det mange oppfatter som meste verdifull i en tid hvor våre fysiske behov er mer enn tilfredsstilt, vi er mette, likevel vil mange av oss noe mer. Å ofre tiden er offeret for vår tid, ofre den for noe som krever noe av oss, ikke fysisk, ikke materielt, men av oss som mennesker, slik at vi kan komme tett på hva vi er, men og hva vi kan være, hva vi burde være, for oss selv – og andre.

For å aktivisere det innerste kreves det et offer, en sannferdig kontemplasjon og konfrontasjon. I stedet for å begynne med bønner eller lovprisninger av noe utenfor, bør man begynne med seg selv, stille de grunnleggende spørsmålene.  Uavhengig av hva man tror på, er disse tilsynelatende enkle spørsmålene effektive.  Finn et rom i ensomhet, ikke tenk på svarene som forsvar, fornem dem og vær ærlig. Konsentrer deg om et spørsmål i hver økt. Forklaringen bak hvert spørsmål, er ikke spørsmålet, men en ledetråd:

Hva er jeg?

– Hva er jeg utover det rent fysiske, hva innbærer det jeg er, hvilken sammenheng er jeg i.

Hva gjør jeg?

– Hva er effekten av det jeg gjør utover det rent fysiske

Hva betyr jeg for andre enn meg selv?

– Hvilken forskjell gjør jeg, på godt og ondt, i andre menneskers liv, fra dine nærmeste til alle de som bevisst eller ubevisst påvirkes av ditt liv, tanke og handling.

Hva vil mitt liv bety etter min død?

– Slik jeg lever nå, hva vil summen av mine handlinger og det liv jeg lever for ettertiden være.

Disse spørsmålene har sjelden noe entydig svar, likevel vil man der og da kjenne svaret, og er svaret usikkert, så er det fortellende i seg selv. Man følger så opp med følgende spørsmål:

Hva vil jeg være?

Hva vil jeg gjøre?

Hva vil jeg bety for andre enn meg selv?

Hva kan jeg gjøre nå som har betydning etter min død?

Entusiasmen, begeistringen og gleden tilhører og våren, men gleden som skal vare bør komme dypt innenfra.

Et negativt utgangspunkt har alltid en positiv mulighet – og omvendt.  Å møte våren med et åpent, klart og renset sinn, åpner også opp for livsgleden. Vårofferet er også det, en feiring av livet, gleden av å være til og det å kunne bidra med sitt avtrykk for en bedre fremtid – en bedre høst så vi kan møte vinteren.

For et givende våroffer enten det er i Guds, Ostaras, Kristi eller naturens tegn

Redaksjonen

Relatert

Ostara – Vårhilsen

Å vente på den nye sol – Peter Kingsley

The Tree of Life – En film om Gud, menneske og natur